1 Sammendrag

I brev av 5. mai 1995 foreslo Riksadvokaten overfor Justisdepartementet at straffeprosesslovens regler om erstatning i anledning strafforfølgning burde bli gjenstand for vurdering med tanke på å utforme mer objektiviserte regler for når det skulle betales erstatning til siktede i anledning strafforfølgning. I brevet ble det blant annet vist til at kravet i strpl. § 444 første ledd første punktum om at erstatningssøkeren må sannsynliggjøre sin uskyld, skapte problemer for domstolene, påtalemyndigheten og blant allmennheten. Riksadvokaten ba også om å få utredet enkelte spørsmål i tilknytning til saksbehandlingen ved erstatningssaker i anledning strafforfølgning.

Straffelovrådet fikk ved brev av 16. juni 1995 i oppdrag å vurdere de spørsmål som Riksadvokaten hadde tatt opp. Rådets mandat og Riksadvokatens brev er inntatt i kapittel 2.

Kapittel 3 inneholder en redegjørelse for gjeldende rett i tilknytning til de regler som har betydning for rådets vurderinger. Utgangspunktet er at den som kan sannsynliggjøre sin uskyld, har krav på erstatning for det tap forfølgningen har påført ham, jfr. strpl. § 444 første ledd første punktum. Det vil ofte kunne være vanskelig å oppfylle dette vilkår. Men selv om siktede ikke har sannsynliggjort sin uskyld, kan det gis erstatning etter en skjønnsmessig vurdering, jfr. strpl. § 445. Det skal imidlertid relativt mye til før det tilkjennes erstatning etter denne bestemmelsen.

Kapittel 4 inneholder en fremstilling av lovreguleringen i Danmark, Finland og Sverige. Det gis også enkelte opplysninger om reguleringen i Tyskland og Nederland. Et felles trekk ved disse lands lovregulering, er at det ikke stilles krav om at den siktede må sannsynliggjøre sin uskyld for å få erstatning. Vilkårene for erstatning er i utgangspunktet knyttet til objektive kriterier. I de andre nordiske land vil bruk av tvangsmidler som medfører frihetsberøvelse, gi siktede krav på erstatning når saken ender med frifinnelse eller henleggelse. Dessuten behandles krav om erstatning administrativt, men slik at det er adgang til å bringe saken inn for domstolene dersom erstatningssøkeren ikke aksepterer utfallet av den administrative behandling.

Straffelovrådets vurderinger er inntatt i kapittel 5, mens lovutkastet er inntatt i kapittel 8. Kapittel 7 inneholder merknader til lovutkastet.

Rådet foreslår at en siktet som har vært varetektsfengslet, i utgangspunktet skal ha krav på erstatning dersom han blir frifunnet eller saken henlegges. Erstatningen skal dekke lidt tap, men for den som ikke kan påvise noe økonomisk tap, foreslås at det skal gis en minsteerstatning for hver dag i varetekt. Kravet om at siktede skal sannsynliggjøre sin uskyld foreslås fjernet. Begrunnelsen for forslaget er at tap i anledning varetekt i saker som ender med frifinnelse eller henleggelse, bør ansees som en «driftsomkostning» ved en effektiv strafferettspleie. Også uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (2) taler for at man unngår en prosess om skyld/uskyld i disse tilfellene.

Også i forhold til en siktet som ikke har vært fengslet, foreslår rådet at kravet om å sannsynliggjøre uskyld, bør bortfalle. I forhold til denne gruppen siktede er det imidlertid vanskelig å oppstille objektive kriterier for når staten bør være erstatningsansvarlig. Det er her tale om en uensartet gruppe, der strafforfølgningen kan ha vidt forskjellig karakter. En person blir f.eks. meddelt pr. brev at han er siktet, mens en annen kan oppleve at hans forretning blir ransaket og at det blir foretatt inngripende beslag. Rådet foreslår at spørsmålet om erstatning i slike tilfeller skal avgjøres ut fra om det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning. Rådet angir enkelte momenter som bør tillegges vekt i rimelighetsvurderingen. Rådets medlem - Ysen - har en særuttalelse om når det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning i disse tilfellene.

Den som har utholdt frihetsberøvelse etter fellende dom, men senere blir frifunnet etter gjenopptakelse, vil etter gjeldende rett ha et ubetinget krav på erstatning, jfr. strpl. § 444 første ledd andre punktum. Rådet tilrår ingen realitetsendringer på dette punkt, men foreslår likevel å endre lovteksten slik at den blir bedre i samsvar med de krav som kan utledes av EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 3.

I tillegg til erstatning for økonomisk tap, kan det etter gjeldende rett også tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk tap, se strpl. § 446. Rådets flertall - Mæland, Gussgard og Myhrer - foreslår ingen endringer av gjeldende rett på dette punkt. Spørsmålet om det skal tilkjennes oppreisning vil fortsatt bero på om «særlige grunner» taler for det. Rådets mindretall - Ysen - mener at adgangen til å tilkjenne oppreisning bør utvides, og at kravet om «særlige grunner» derfor bør utgå.

Rådets forslag innebærer en utvidelse av statens erstatningsansvar ved strafforfølgning. Rådet har derfor funnet behov for å utvide medvirkningsreglene noe i forhold til gjeldende rett. Men samtidig foreslås det at spørsmålet om erstatningsbortfall skal bero på en skjønnsmessig vurdering, og at krav om erstatning ikke kan falle bort med den begrunnelse at det fortsatt gjenstår mistanke om straffeskyld. Sistnevnte bestemmelse representerer en kodifisering av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2), slik denne er fortolket av Domstolen i Strasbourg.

Videre foreslås det at erstatningskravene fortrinnsvis avgjøres administrativt av påtalemyndigheten. Dersom siktede ikke aksepterer påtalemyndighetens avgjørelse, kan saken bringes inn for retten. Får siktede helt eller delvis medhold i sitt krav, bør han få dekket nødvendige forsvarerutgifter. Mindretallet i rådet - Ysen - mener at siktede bør ha et ubetinget krav på å få dekket utgifter til forsvarer ved den administrative behandlingen.

I tilknytning til den rettslige behandlingen av krav om erstatning, foreslås enkelte mindre endringer. Bestemmelsen om at samme dommere som avgjorde straffesaken, også skal avgjøre erstatningssaken, foreslås opphevet. Dessuten foreslås det enkelte mindre endringer som følge av at kravet i første omgang skal fremmes overfor påtalemyndigheten.

Ved den rettslige behandling har siktede krav på forsvarer dersom særlige grunner taler for det. Avholdes det muntlig forhandling om kravet, skal siktede ha forsvarer dersom retten ikke finner dette unødvendig. Mindretallet i rådet - Ysen - mener at siktede skal ha et ubetinget krav på forsvarer også ved den rettslige behandling.

Ved videre kjæremål foreslår rådets leder Mæland og Ysen at Høyesteretts kjæremålsutvalg skal ha anledning til å realitetsbehandle saker om erstatning i anledning strafforfølgning. Dette vil bringe erstatningssaker etter straffeprosesslovens kapittel 31 på linje med de regler som gjelder for ordinære sivile erstatningssøksmål, samtidig som en slik endring vil legge grunnlag for en bedre normering av erstatningsnivået i første instans. Medlemmene Gussgard og Myhrer ser ikke grunn til å endre Kjæremålsutvalgets kompetanse i forhold til dagens rettstilstand, hvoretter utvalget bare har full kompetanse dersom erstatning er tilkjent av lagmannsretten som første instans, mens kompetansen ellers er begrenset til å prøve saksbehandlingen og lovtolkningen.

De økonomiske og administrative konsekvenser av rådets forslag er omtalt i kapittel 6. Det har vist seg vanskelig å foreta noe anslag over hvor mye de foreslåtte endringer vil koste. Det må likevel antas at de foreslåtte regler vil medføre en økning i statens utgifter og at de vil medføre en viss økning av påtalemyndighetens arbeidsbyrde. Det må imidlertid antas at administrativ behandling av kravene vil føre til at færre saker bringes inn for domstolene.