7 Merknader til lovutkastet

Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25:

Til § 388 nr. 5:

Utkastet bygger på standpunktet til Mæland og Ysen, som ikke finner dagens rettstilstand tilfredsstillende mht. adgangen til videre kjæremål ved krav om erstatning for uberettiget forfølgning. Gussgard og Myhrer ser ikke behov for noen endring. Om begrunnelsen for de ulike standpunkt vises det til kapittel 5.8.5.

Bestemmelsen åpner for at videre kjæremål kan tas under realitetsbehandling i Kjæremålsutvalget. Likevel er det vid adgang til å begrense behandlingen til de spørsmål som er angitt i strpl. § 388 nr. 1-3. I og med at spørsmålet om å nekte et kjæremål fremmet knyttes til tvml. § 373 tredje ledd, vil en fullstendig overprøving av krav om erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31 komme på linje med de regler som ellers gjelder for sivile krav om erstatning.

Til § 444:

Bestemmelsen omhandler erstatning for økonomisk tap i anledning strafforfølgning. Adgangen til å tilkjenne oppreisning er regulert i § 446.

Første ledd første punktum gir siktede som har vært varetektsfengslet krav på erstatning når forfølgningen senere innstilles eller siktede frifinnes. Det oppstilles ikke noe vilkår om at siktede skal sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.

Ved delvis frifinnelse vil det kunne tilkjennes erstatning så langt varetektsfengslingen helt eller delvis er begrunnet i forhold siktede frifinnes for. Frifinnes han for forhold som ikke har hatt betydning for bruk av varetektsfengsel, vil et eventuelt erstatningskrav måtte bygge på tredje ledd. I slike tilfeller vil det formodentlig være vanskelig å påvise noe tap, og da vil det ikke være aktuelt med erstatning etter § 444.

Erstatning etter første ledd kan fastsettes etter to alternativer. Utgangspunktet er at staten skal erstatte den skade varetektsfengslingen har påført siktede. Det typiske tap vil være tapt arbeidsinntekt eller tilsvarende. Men det kan også oppstå krav på erstatning for spesielle tapsposter, som f.eks. hvor den siktede som følge av frihetsberøvelsen har vært avskåret fra å inngå en gunstig kontrakt eller hvor frihetsberøvelsen medfører mislighold av lån og det derfor oppstår tap ut over tapt inntekt. Hvorvidt staten vil være ansvarlig for påstått tap, må for øvrig avgjøres ut fra kravet om adekvat årsakssammenheng.

Siktede som ikke kan dokumentere tap, vil ha krav på en minimumserstatning etter en sats fastsatt av Kongen. Satsen får bare anvendelse når det ikke dokumenteres høyere tap. Men siktede vil også ha krav på minimumserstatning selv om det er helt på det rene at hans tap er lavere.

Ved anvendelse av minimumserstatning skal antall dager frihetsberøvelse regnes fra tidspunktet for pågripelse. Frihetsberøvelse med hjemmel i politilovens (pol.) § 8 gir ikke den pågrepne status som siktet, og gir heller ikke rett til erstatning etter første ledd. Dersom pågripelsen ikke følges opp med fengsling, eller fengslingsbegjæringen ikke tas til følge, vil heller ikke første ledd få anvendelse. Eventuelt erstatningskrav må i sistnevnte tilfelle avgjøres etter tredje ledd.

Første ledd andre punktum gjør unntak hvor frifinnelsen eller innstillingen av forfølgningen skyldes at siktede er utilregnelig. Bakgrunnen for dette unntaket er at det som utgangspunkt ikke ansees rimelig å pålegge staten erstatningsansvar når det er på det rene at den utilregnelige siktede har foretatt en ellers straffbar handling. Det utelukkes ikke at det i enkelte tilfeller også vil kunne være rimelig å tilkjenne erstatning til en utilregnelig, men et erstatningskrav må i så fall bygge på tredje ledd.

I andre tilfeller hvor det ikke er rimelig å tilkjenne erstatning, f.eks. hvor den straffbare handling er på det rene, men straffansvaret er foreldet, kan erstatning nektes etter § 444 fjerde ledd. Straffelovrådet har derfor bare angitt utilregnelighet som en generell erstatningsutelukkende omstendighet etter de ellers objektive kriterier etter første ledd, jfr. ovenfor under kapittel 5.3.1.

Andre ledd første punktum har sin bakgrunn i ønske om uttrykkelig å bringe norsk lovgivning i samsvar med kravene i EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 3. Det vises til fremstillingen i kapittel 5.4.

Andre ledd andre punktum svarer i hovedsak til gjeldende § 444 første ledd andre punktum. Bestemmelsen er noe omredigert uten at rådet har tatt sikte på å foreta noen realitetsendring. Uttrykket «frihetsberøvelse» skal forstås på samme måte som «fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge» etter gjeldende § 444 første ledd andre punktum. Henvisningen til at erstatningen fastsettes i samsvar med bestemmelsen i første ledd første punktum innebærer at den som har utstått straff eller annen frihetsberøvende rettsfølge, alltid har krav på at minimumserstatningen legges til grunn. Høyere erstatning tilkjennes hvor slikt tap sannsynliggjøres, se første ledd.

I de tilfeller andre ledd får anvendelse, vil også en utilregnelig gjerningsperson som har utholdt straff ha krav på erstatning. Kravet kan imidlertid falle bort etter fjerde ledd tredje punktum.

Tredje ledd gir adgang til å tilkjenne erstatning utenfor de tilfeller som er omhandlet i første og andre ledd. Hvorvidt erstatning skal tilkjennes beror på om dette fremstår som rimelig. Bestemmelsen skal dels erstatte någjeldende § 445, men vilkårene for erstatning er noe lempeligere utformet enn det som følger av § 445 ved at kvalifikasjonskravet om en «særlig eller uforholdsmessig skade» i dagens § 445 er utelatt. Tapets omfang vil imidlertid ha betydning ved avgjørelsen av om det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning.

Rådet nevner spesielt at med den foreslåtte utforming av tredje ledd, vil bestemmelsen åpne for å tilkjenne erstatning dersom dette er påkrevd av hensyn til våre forpliktelser etter internasjonale konvensjoner.

Når krav om erstatning bygger på tredje ledd, kan for øvrig de medvirkningssituasjoner som er nevnt i fjerde ledd trekkes inn allerede ved vurderingen av om det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning.

For øvrig forutsetter ikke tredje ledd at siktede er frifunnet eller at forfølgningen er innstilt. På samme måte som etter gjeldende § 445, er det derfor adgang til å tilkjenne erstatning selv om siktede blir domfelt. Rådet antar imidlertid at det sjelden vil fremstå som rimelig å tilkjenne erstatning i slike tilfeller. Det vises til drøftelsen i kapittel 5.5 ovenfor.

Fjerde ledd omhandler bortfall av erstatning som følge av siktedes forhold. Bestemmelsen får anvendelse enten kravet bygger på første, andre eller tredje ledd, men som det fremgår ovenfor vil en selvstendig bruk av fjerde ledd være mest aktuelt når kravet er forankret i første og andre ledd.

Første punktum om de forsettlige forhold svarer i det vesentlige til gjeldende § 444 andre ledd, men slik at det beror på en skjønnsmessig vurdering om krav på erstatning skal falle bort. Gjeldende § 444 andre ledd synes å forutsette at krav om erstatning alltid skal falle bort. Normalt vil det ikke være grunnlag for erstatning når siktede har avgitt en tilståelse eller forsettlig medvirket. Men av hensyn til at det i enkelte tilfeller også bør være adgang til å tilkjenne erstatning til en som er domfelt, jfr. utkastet til § 444 tredje ledd, er det nødvendig å ha en noe mykere formulering i første punktum. Når den siktede blir domfelt, vil det normalt foreligge forsettlig medvirkning, men det kan likevel tilkjennes erstatning dersom forfølgningen må ansees uforholdsmessig.

Andre punktum bygger dels på § 444 tredje ledd, men er noe utvidet. Så vel det at siktede på ulike måter har medvirket til skaden og det at han selv har foranlediget selve forfølgningen, gir adgang til å avslå krav om erstatning. Hvorvidt erstatning helt eller delvis skal falle bort, vil som etter utkastet til første punktum bero på en skjønnsmessig vurdering. Se for øvrig fremstillingen i kapittel 5.7 ovenfor.

Både første og andre punktum er «kan»-regler. Forskjellen mellom dem består i at første punktum bare gjelder forsettlig medvirkning til forfølgningen. Andre punktum omfatter derimot også ikke-forsettlig medvirkning og den kan knytte seg både til forfølgningen som sådan og til skaden.

Tredje punktum gir en generell regel om adgang til å avslå krav hvor det fremstår som støtende å tilkjenne erstatning. Bestemmelsen vil muligens ha et begrenset virkeområde når man tar hensyn til den relativt vidtgående bestemmelsen i andre punktum. Rådet har imidlertid funnet at det er behov for en slik generell bestemmelse, da det kan tenkes tilfeller hvor hverken første eller andre punktum egentlig dekker forholdet. Tredje punktum vil f.eks. kunne få anvendelse når en utilregnelig har utholdt straff, og senere krever erstatning etter andre ledd. Har siktede foretatt handlingen, kan det fremstå som støtende om han tilkjennes erstatning. For å avskjære enhver diskusjon om sinnssykes selvskyldevne, kan avslag på krav om erstatning forankres i tredje punktum, som ikke krever at forholdet kan legges vedkommende «til last».

Fjerde punktum tar sikte på å kodifisere kravet etter EMK artikkel 6 (2) slik dette har blitt utlagt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det vises til fremstillingen i kapittel 3.7 og 5.7 ovenfor.

Til § 445:

Med den utforming § 444 tredje ledd er gitt, blir bestemmelsen overflødig og foreslås opphevet.

Til § 446:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 446, men foreslås omredigert noe ved at henvisningen til § 445 sløyfes. Henvisningen til § 445 er utelatt i og med at bestemmelsen foreslås opphevet. Ut fra sammenhengen i kapittel 31 må det antas at henvisningen til § 444 også er unødvendig. § 444 omhandler erstatning for økonomisk tap, mens § 446 gir adgang til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Rådet har ikke funnet grunn til å innta en henvisning til medvirkningsbestemmelsen i § 444 fjerde ledd, da det ansees å fremgå av sammenhengen mellom erstatningsbestemmelsene i kapittel 31 at også krav om oppreisning kan falle bort pga. medvirkning.

Enhver som har vært siktet kan i prinsippet kreve oppreisning - også den som er domfelt. Men som det fremgår ovenfor under kapittel 5.6, anbefaler ikke rådet en regel som gir siktede et ubetinget krav på oppreisning. § 446 tar sikte på å videreføre den foreliggende rettstilstand mht. når det kan være aktuelt å tilkjenne oppreisning. Som etter gjeldende rett skal dette bero på en konkret vurdering.

Et moment er om forfølgningen har påført den siktede en stor personlig belastning. Forfølgningens art, siktelsens innhold og følgene for siktede er momenter som her kan få betydning. Er siktede frifunnet etter gjenopptakelse vil det ofte være grunnlag for oppreisning. Belastningen knyttet til straffereaksjonens art og omfang bør i slike tilfeller avspeiles i det oppreisningsbeløp som tilkjennes.

Ved bruk av tvangsmiddel vil særlig arten og omfanget måtte tillegges vekt. Det vil normalt være større grunn til å tilkjenne oppreisning hvor det har vært foretatt fengsling enn ved bruk av f.eks. beslag. Men bruk av fengsling vil ikke i seg selv begrunne oppreisning. Langvarig fengsling som ender med at siktede frifinnes, kan imidlertid tale for oppreisning, se som eksempel Rt. 1994 s. 924. At det ikke er anvendt tvangsmidler overfor siktede, taler mot oppreisning. Har påtalemyndigheten henlagt saken under henvisning til at det ikke foreligger noe straffbart forhold, kan behovet for oppreisning etter omstendighetene være mindre. Allerede henleggelsesgrunnlaget kan i slike tilfeller representere en form for oppreisning.

Videre bør det etter omstendighetene kunne legges vekt på graden av publisitet om etterforskningen. Dessuten bør det kunne legges vekt på hvorvidt påtalemyndigheten kan klandres for at forfølgningen er innledet eller mht. fremdriften i saken. For øvrig vises det til fremstillingen i kapittel 5.6.

Til § 447:

Første ledd svarer til dagens bestemmelse.

Forslaget til andre leddmedfører at erstatningskrav etter kapittel 31 fortrinnsvis skal avgjøres administrativt. Erstatningskrav fremsettes overfor påtalemyndigheten, jfr. andre ledd første punktum.

Etter andre ledd andre punktum vil siktede få dekket nødvendige forsvarerutgifter såfremt kravet helt eller delvis tas til følge.

Aksepterer ikke siktede påtalemyndighetens avgjørelse av det krav han har satt frem, har han én måned fra han har fått underretning om avgjørelsen til å bringe saken inn for retten, jfr. tredje ledd første punktum. Mens siktede har en frist på tre måneder til å fremsette kravet overfor påtalemyndigheten, er altså fristen kortere for å bringe kravet inn for retten. Forberedelsen og dokumentasjon for kravet vil allerede være foretatt når kravet fremsettes overfor påtalemyndigheten, og eventuelt ytterligere arbeid forut for at kravet bringes inn for retten må normalt antas å være beskjedent.

Oversittes fristen, kan det gis oppreisning etter strpl. § 318, se tredje ledd andre punktum som gir denne bestemmelsen tilsvarende anvendelse ved oversittelse av fristen for å fremme kravet for retten.

Etter tredje ledd tredje punktum vil siktede være avskåret fra å fremme ytterligere krav for domstolene, dersom han har akseptert påtalemyndighetens tilbud om erstatning. Aksepteres ikke påtalemyndighetens forslag, kan ikke siktede senere bygge på tilbudet dersom den rettslige behandling ender med at det ikke tilkjennes erstatning eller det tilkjennes et lavere beløp enn det påtalemyndigheten opprinnelig godtok.

Det vil likevel være adgang til å bringe saken inn for domstolene dersom det foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på avgjørelsens innhold eller dersom siktedes aksept av påtalemyndighetens erstatningstilbud må ansees å være uforpliktende som viljeserklæring. Bestemmelsen er utformet etter mønster av strpl. § 259 andre ledd nr. 1 og nr. 3, og praksis etter disse bestemmelser bør kunne være veiledende for tolkningen. Det kan f.eks. tenkes anført at vedtakelsen ikke er bindende som viljeserklæring, idet siktede hevder at han var ukjent med at saken kunne bringes inn for retten. Før han vedtar, bør han derfor være kjent med at vedtakelsen avskjærer ham fra å bringe saken inn for retten.

Dersom en sak bringes inn for retten etter at et tilbud fra påtalemyndigheten er akseptert, må retten prejudisielt ta stilling til om vilkårene i tredje ledd tredje punktum er oppfylt. Er dette ikke tilfelle, avvises kravet ved kjennelse.

Er det bare omkostningsavgjørelsen i tilknytning til den administrative behandlingen som ikke aksepteres, kan dette spørsmålet bringes inn for forhørsretten, se tredje ledd fjerde punktum. Bestemmelsen vil hindre at erstatningsoppgjør blir brakt inn for retten utelukkende fordi siktede er uenig i omkostningsavgjørelsen.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 447 andre ledd.

Femte ledd lyder som gjeldende tredje ledd, men slik at nåværende tredje ledd tredje punktum er tatt ut. Om begrunnelsen vises det til kapittel 5.8.3.

Til § 449:

Første ledd er omformulert på bakgrunn av den foreslåtte omleggingen til administrativ behandling. Etter første ledd første punktum skal påtalemyndigheten som tidligere ha adgang til å uttale seg før retten treffer sin avgjørelse.

Første ledd andre punktum tilsvarer gjeldende bestemmelse.

Første ledd tredje punktum gir retten adgang til å oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det. Sakens art - om siktelsen objektivt sett må ansees å ha vært særlig belastende for siktede - og arten og omfanget av skaden, bør være momenter som får betydning i denne vurderingen.

Andre ledd svarer til nåværende andre ledd.

Det er ikke foretatt noen endring av tredje ledd.

På bakgrunn av opphevelsen av § 445 er fjerde ledd omformulert i forhold til gjeldende bestemmelse, uten at det er foretatt noen realitetsendring.

Femte ledd er nytt. Det foreslås at saksomkostningsreglene i tvistemålsloven kapittel 13 gis tilsvarende anvendelse så langt de passer ved krav som behandles etter kapittel 31.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at det kan virke prosessdempende om siktede løper en viss risiko ved å fremme krav for retten. På den andre siden vil han få erstattet nødvendige saksomkostninger etter de regler som gjelder i ordinære sivile saker. Straffeprosessloven inneholder ikke særlige saksomkostningsregler for denne type saker, og bestemmelsene i kapittel 30 passer dårlig.