3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Dette kapittel inneholder en oversikt over bestemmelsene om erstatning i anledning strafforfølgning, herunder saksbehandlingsreglene. 1¹

Minstevilkåret for å bli tilkjent erstatning er at erstatningssøkeren har hatt status som siktet, jfr. strpl. § 82. 2² Den som kun har hatt status som mistenkt faller i utgangspunktet utenfor kapittel 31, se dog § 448 som åpner for å tilkjenne erstatning til andre enn siktede, jfr. punkt 3.6 nedenfor.

I utredningen er begrepet siktede brukt som et felles begrep for så vel siktede, tiltalte og domfelte med mindre noe annet fremgår. Reglene i kapittel 31 gjelder også overfor den som er begjært utlevert til Norge, eller som blir fengslet i Norge etter begjæring om utlevering til utlandet. 3³

Når uttrykket «uberettiget forfølgning» blir brukt i denne utredning, sikter rådet til den situasjon at en strafforfølgning ikke fører frem idet siktede frifinnes eller saken henlegges. Det forutsettes ikke at man kan bebreide politiet, påtalemyndigheten eller domstolene for forfølgningen.

3.2 Erstatning til siktede for økonomisk skade

3.2.1 Oversikt

Den som har vært siktet i en straffesak har etter strpl. § 444 første ledd første punktum krav på erstatning for skade som er lidt ved forfølgningen, dersom han sannsynliggjør at han ikke har foretatt handlingen som var grunnlag for siktelsen. Dersom vilkårene i denne bestemmelse ikke er oppfylt, kan det likevel tilkjennes erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade når dette fremstiller seg som rimelig, se strpl. § 445. Nedenfor behandles først vilkårene for erstatning etter § 444 første ledd første punktum.

3.2.2 Erstatning etter § 444 første ledd første punktum

3.2.2.1 Innledning

Etter § 444 første ledd første punktum har staten et objektivt ansvar for tap som er oppstått i anledning strafforfølgning, dersom den siktede frifinnes eller forfølgningen innstilles. Det oppstilles ikke noe krav om skyld fra påtalemyndighetens side. Erstatningsplikten er likevel betinget av at siktede sannsynliggjør at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Bestemmelsen lyder:

«Blir en siktet frifunnet eller forfølgingen mot ham innstilt, har han krav på erstatning av staten for skade som han har lidt ved forfølgingen, dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. ...»

Bestemmelsen reiser flere tolkningsspørsmål. I det følgende redegjøres det bare for de spørsmål som står sentralt for rådets vurdering.

3.2.2.2 Bevistema

For det første oppstår spørsmål om hva som er bevistema i forhold til bestemmelsen. Dette er angitt til «at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Om dette uttalte Straffeprosesslovkomitéen i 1969:

«Det bemerkes at det i § 422 første punktum [den senere vedtatte § 444 første ledd første punktum] bare er tale om beviset for at siktede har foretatt handlingen, ikke beviset for de subjektive straffbarhetsbetingelser (jfr. Salomonsen II s. 354-355 og Bratholm l. c. s. 41-43). Se for øvrig dansk Rpl. § 1018 b stk. 2 nr. 2, hvor det m.h.t. erstatning for varetektsfengsel tas forbehold for det tilfelle at «frifinnelsen eller påtaleunnlatelsen alene er begrunnet i, at han finnes utilregnelig». Har handlingen vært objektivt rettmessig, f. eks. på grunn av nødverge, må det likestilles med at han ikke har foretatt handlingen.» Innstilling 1969 s. 364 andre spalte.

Uttalelsen etterlater en viss usikkerhet mht. bevistemaets rekkevidde. 4⁴

Straffelovrådet finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenheng.

3.2.2.3 Beviskravet

Spørsmålet er hvilke beviskrav som oppstilles for at siktede skal få erstatning. I straffesaken skal den rimelige og forstandige tvilen komme siktede til gode. Det oppstilles mao. krav om en kvalifisert sannsynlighetsovervekt før det kan avsies fellende dom. I erstatningssaken ligger imidlertid listen lavere. Som det fremgår av ordlyden i § 444 første ledd første punktum, er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at siktede ikke har foretatt handlingen, se f.eks. Rt. 1988 s. 1046 (s. 1048) og 1991 s 927 (s. 929). Mens påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaken, er denne «snudd» i erstatningssaken. Hvor begge alternativer fremstår som like sannsynlig, vil imidlertid ikke siktede ha oppfylt sin bevisbyrde, se Rt. 1994 s. 721 (s. 725).

Beviskravet vil etter dette være oppfylt hvor det foreligger mer enn 50 % sannsynlighet for at den siktede ikke har foretatt handlingen, likevel slik at beviskravet i en viss grad må tilpasses de faktiske muligheter siktede har til å oppfylle bevisbyrden, se Rt. 1994 s. 721 (s. 725). Dette er særlig aktuelt hvor det er gått lang tid fra den angivelige straffbare handling, til spørsmålet om erstatning blir avgjort, se Rt. 1992 s. 736 og 1995 s. 367.

Det vil aldri i seg selv være tilstrekkelig å vise til at siktede er frikjent. Det må foretas en konkret vurdering av bevisene, uavhengig av den frifinnende dom, se Rt. 1990 s. 810 (s. 811).

3.2.2.4 Hvilke tap skal erstattes?

Dersom vilkårene i § 444 første ledd første punktum er oppfylt, bør siktede ha

«... krav på erstatning for enhver skade som han har lidt ved forfølgningen. ...» Innstilling 1969 s. 364 første spalte.

Dette medfører at alt tap som kan tilbakeføres til strafforfølgningen skal erstattes, 5⁵

likevel slik at kravet til adekvat årsakssammenheng vil danne en yttergrense. Har siktede vært varetektsfengslet, vil et vanlig tap være tapt lønnsinntekt i fengslingsperioden.

3.2.3 Erstatning etter § 445

Siktede som ikke oppfyller vilkårene for å få erstatning etter § 444 første ledd første punktum, kan likevel tilkjennes erstatning etter § 445 dersom dette fremstiller seg som rimelig. Bestemmelsen lyder:

«Selv om vilkårene for erstatning etter § 444 ikke foreligger, kan retten tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig.»

Straffeprosesslovkomitéen la til grunn at det i mange tilfeller ville være vanskelig for siktede å sannsynliggjøre sin uskyld, og en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning etter § 445 ville imøtekomme behovet for å kunne tilkjenne erstatning i andre tilfeller enn de som omfattes av § 444 første ledd første punktum.

I forbindelse med høringen av komitéens utkast til § 445, ble det kritisert at bestemmelsen ga for stort spillerom for skjønn. 6⁶

Departementet uttalte i denne forbindelse at

«... valget står mellom å bygge ut reglene om når siktede har krav på erstatning (§ 444) eller å gi en mer generell heimel for retten til å fastsette erstatning ut fra rimelighet. Utk § 444 gir alene en for snever adgang til å tilkjenne siktede erstatning. ...

Man er blitt stående ved som den heldigste løsning å hjemle retten en alminnelig adgang til å tilkjenne erstatning når rimelighet tilsier det. ...» Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 239 første spalte.

Departementet fant imidlertid grunn til å klargjøre vurderingstemaet noe gjennom å kvalifisere skaden til «særlig eller uforholdsmessig». 7⁷

Om den generelle rekkevidden av § 445 uttalte departementet:

«Uten hensyn til om det er grunn til å holde siktede skadesløs etter de vanlige regler, vil det etter forholdene kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgingen. Om dette er skjedd ved at det er begått en feil fra myndighetenes side, eller om det dreier seg om en upåregnelig skadefølge av et ordinært etterforskingsskritt, bør ikke være avgjørende. Omstendigheter som kan tilsi at det ytes erstatning etter rimelighet, kan være så mange. Det vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.» Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 239.

Selv om erstatning etter § 445 først og fremst er aktuelt ved henleggelse eller frifinnelse, kan det også tilkjennes erstatning når siktede domfelles. 8⁸

Som det fremgår ovenfor, beror det for øvrig på en skjønnsmessig vurdering om det skal tilkjennes erstatning. Uttalelsene i forarbeidene synes å sette snevre rammer for adgangen til å tilkjenne erstatning. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, se f.eks. Rt. 1987 s. 95 (s. 97) og 1988 s. 1046 (s. 1050).

I en prinsippavgjørelse i Rt. 1994 s. 721 ble vilkårene for erstatning etter § 445 vurdert inngående: 9⁹

Saken gjaldt opprinnelig erverv og medvirkning til oppbevaring av ca. 1/3 kg heroinholdig pulver. Ca. 2 1/2 måned etter pågripelsen ble siktelsen redusert til et mindre kvantum. Tiltalebeslutningen omfattet bl.a. medvirkning til salg av ca. 25 gram heroin samt innførsel av noen gram heroin. Siktede ble frifunnet for narkotikaforbrytelse, men ble domfelt for et grovt tyveri. Straffen ble fastsatt til 45 dager betinget fengsel. Han hadde totalt sittet fengslet 191 dager, et varetektsopphold som var begrunnet i siktelsen vedrørende narkotikaforbrytelsene.

Om kravet til «særlig eller uforholdsmessig skade» uttalte Høyesterett:

«Det må være klart at § 445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skaden må være «særlig» eller «uforholdsmessig». Jeg oppfatter dette som krav som både refererer seg til skadens årsak og karakter, og til dens konsekvenser for skadelidte.» Rt. 1994 s. 721 (s. 726).

I lagmannsretten ble siktede tilkjent kr. 85.000,- i erstatning etter § 445 og § 446, idet vilkårene i § 444 første ledd første punktum ikke ble ansett oppfylt. Høyesterett forkastet påtalemyndighetens kjæremål og uttalte bl.a.:

«Det økonomiske tapet i dette tilfelle er knyttet til varetektsoppholdet på 191 dager. Hvorvidt et tap på grunn av varetektsopphold skal anses som «særlig eller uforholdsmessig», må blant annet ses i forhold til siktelsens innhold. En alvorlig siktelse vil kunne begrunne et langvarig varetektsopphold uten at dette i seg selv kan begrunne erstatning etter § 445.» Rt. 1994 s. 721 (s. 727).

Det generelle synspunktet er altså at siktede må finne seg i en mer omfattende bruk av tvangsmidler jo alvorligere forhold siktelsen omhandler, uten at dette normalt vil betinge krav på erstatning. Høyesterett fremhevet videre i Rt. 1994 s. 721 (s. 727) at:

«Et tap som følge av et varetektsopphold på 191 dager kan i utgangspunktet ikke anses som «særlig eller uforholdsmessig» i forhold til en siktelse for en alvorlig narkotikaforbrytelse. I dette tilfelle kommer imidlertid til at siktelsen etter vel to måneder ble meget vesentlig redusert.»

Sett i sammenheng med avgjørelsen i Rt. 1994 s. 729, synes det å være relativt snevre rammer for å tilkjenne erstatning etter § 445 når siktelsen gjelder et alvorlig forhold:

I denne avgjørelsen ble siktede sammen med en annen person pågrepet i tollkontroll ved Oslo S etter ankomst med tog fra utlandet. Siktedes reisefølge hadde en pakke som inneholdt 149,1 gram heroin, men siktede benektet ethvert kjennskap til pakken

Siktede ble frifunnet i lagmannsretten etter å ha sittet fengslet i 172 dager. Krav på erstatning ble avslått, og om vilkårene i § 445 uttalte Høyesterett:

«Heller ikke § 445 finner jeg gir grunnlag for erstatning i denne sak, etter de ganske strenge vilkår som oppstilles for erstatning. Jeg kan således ikke se at varetektstidens lengde, 172 dager, i en sak av denne alvorlige karakter, i seg selv begrunner en anvendelse av § 445. ...» Rt. 1994 s. 729 (s. 731).

I Rt. 1994 s. 924 hadde siktede vært fengslet i 3 år siktet for innførsel av 833 gram heroin. Fengslingstiden i seg selv kunne ikke begrunne erstatning, men psykiske skadevirkninger medførte oppreisning etter § 446.

I avgjørelser som er gjengitt i Retstidende, finner man ikke eksempler på at bruk av andre tvangsmidler enn varetekt har begrunnet erstatning. Avgjørelsen i Rt. 1994 s. 435 gir et eksempel på at krav om erstatning etter ransaking av bolig og kontor ikke førte frem.

Etterforskningens lengde ble derimot tillagt avgjørende betydning for å tilkjenne erstatning i Rt. 1992 s. 736. Det var gått 4 1/2 år fra anmeldelse til det forelå rettskraftig frifinnende dom. Kjæremålsutvalget presiserte imidlertid at selv om det går lang tid fra anmeldelse til dom, vil ikke dette i seg selv gi grunnlag for erstatning. I den foreliggende sak var imidlertid situasjonen ekstraordinær.

Enkelte avgjørelser tyder på at kritikkverdige forhold hos politi eller påtalemyndighet kan få betydning. I Rt. 1995 s. 367 (s. 372) ble det i begrunnelse for å avslå krav om erstatning fremhevet at det ikke fremgikk noe som indikerte at det forelå forsømmelser fra politiets side. 10¹⁰

I to avgjørelser er psykiske skadevirkninger tillagt avgjørende vekt, se Rt. 1994 s. 924 som er nevnt ovenfor, og Rt. 1994 s. 1198.

Siktedes eget forhold har betydning ved vurderingen av om det er rimelig å tilkjenne erstatning, se Rt. 1994 s. 435. Siktede som var ansatt i en bank, hadde behandlet sikkerhetskoden på en grov uaktsom måte og hadde brutt sikkerhetsforskriftene som skulle hindre tyveri. Dette medførte at han selv hadde bragt seg i en posisjon som medførte at han ble mistenkt for tyveri fra bankens nattsafe. Det skulle derfor særdeles meget til for at det skulle fremstille seg som rimelig å tilkjenne erstatning. Se også Rt. 1993 s. 838 hvor siktede trodde at forholdet gjaldt noe som kunne betegnes som «lyssky affære» - våpensmugling - og ikke innførsel av narkotika. Krav om erstatning ble ikke tatt til følge. 11¹¹

Det kan ikke påvises noe enkelt moment som er blitt tillagt avgjørende betydning ved spørsmålet om å tilkjenne erstatning etter § 445. I tråd med lovens ordlyd er avgjørelsene truffet etter utpregede helhetsvurderinger, hvor spørsmålet særlig vil være om siktede har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning, sett i forhold til siktelsen og sakens utfall.

Selv om vilkårene for erstatning er oppfylt, er det ikke dermed gitt at alt tap dekkes. Loven gir bare adgang til å tilkjenne erstatning for særlig eller uforholdsmessig tap. I rettspraksis er dette bl.a. kommet til uttrykk i Rt. 1992 s. 736. Siktede krevde 1,5 mill. i erstatning, men ble tilkjent kr. 75.000,- samt kr. 25.000,- i oppreisning. Kjæremålsutvalget uttalte:

«Erstatningsutmålingen må i et tilfelle som dette bygge på skjønn. I tilknytning til A's anførsel om at han må ha krav på å få dekket hele sitt tap, peker utvalget på at det han tilkjennes erstatning for, er særlige eller uforholdsmessige skader som er en følge av det ekstraordinære forhold - i dette at forfølgning uten siktedes skyld har trukket uforholdsmessig i langdrag - som begrunner erstatning etter straffeprosesslovens § 445. Tap som er en følge av vanlig straffeforfølgning er det ikke grunnlag for å kreve erstattet når vilkårene i straffeprosesslovens § 444 ikke er funnet å være til stede.» Rt. 1992 s. 736 (s. 740).

Se også kjennelsen inntatt i Rt. 1994 s. 924 hvor Kjæremålsutvalget uttalte:

«... At vilkårene for erstatning etter denne bestemmelse foreligger, medfører ikke at erstatning skal ytes for det totale tap som er oppstått ved strafforfølgningen.» Rt. 1994 s. 924 (s. 927).

3.3 Erstatning for økonomisk skade til siktede som har utholdt straff

Bestemmelsen i § 444 første ledd andre punktum regulerer det tilfellet at siktede er frifunnet etter at han har utholdt frihetsstraff. 12¹² Bestemmelsen lyder:

«Er fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede fullbyrdet, blir skade ved dette å erstatte uten hensyn til hva som er gjort sannsynlig.»

I slike tilfeller blir det ikke spørsmål om siktede kan sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen. Han har et ubetinget krav på erstatning, se dog medvirkningsregelen i § 444 andre og tredje ledd.

Mht. hvilke fullbyrdede rettsfølger som omfattes av bestemmelsen uttalte Straffeprosesslovkomitéen at

«... det ikke bør være avgjørende om den fullbyrdede rettsfølge er å anse som straff, men om fullbyrdelsen har medført frihetsberøvelse.» Innstilling 1969 s. 364 andre spalte.

Varetektsfengsling ansees ikke som straff, og den som blir frifunnet etter å ha sittet i varetekt, omfattes derfor ikke av andre punktum, se Rt. 1988 s. 1046 (s. 1049).

3.4 Erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning)

3.4.1 Bakgrunnen for bestemmelsen

Bestemmelsene i §§ 444 og 445 omhandler erstatning for økonomisk skade. Etter § 446 kan det tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning):

«Foreligger vilkårene for erstatning etter § 444 eller § 445, kan retten når særlige grunner taler for det, tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgingen.»

Det beror på domstolenes fakultative skjønn om det skal tilkjennes oppreisning. Om når det kunne være aktuelt med oppreisning uttalte Straffeprosesslovkomitéen:

«Ville siktede ha vært tilkjent erstatning om økonomisk tap var lidt, eller må erstatningen for slik skade anses utilstrekkelig, bør han i særlige tilfelle kunne tilkjennes et passende beløp som oppreisning for tort og svie. Slike tilfelle kan vel lettest tenkes hvor siktede har vært berøvet friheten, ... men også ellers kan forfølgningen ha vært en så alvorlig påkjenning for ham at billighet tilsier at han tilkjennes et beløp som oppreisning.» Innstilling 1969 s. 366 første spalte.

Adgangen til å tilkjenne oppreisning dekker svært ulike situasjoner. Så vel den som bare har vært siktet, som den som har utholdt straff, jfr. § 444 første ledd andre punktum, omfattes av § 446. Men hvilke inngrep den siktede har vært utsatt for, vil selvsagt få betydning ved spørsmålet om det skal gis oppreisning.

For øvrig er forholdet mellom § 446 og § 445 noe uklart. For å få erstatning etter § 445 for økonomisk tap, oppstilles det krav om særlig eller uforholdsmessig skade, samt at tilkjenning av erstatning må fremstå som rimelig. For å få oppreisning etter § 446 må for det første vilkårene i § 445 være oppfylt, og dessuten må det foreligge «særlige grunner». Det blir etter lovteksten mao. nærmest krav om dobbel rimelighet. Det nærmere forholdet mellom bestemmelsene på dette punkt er ikke eksplisitt drøftet i rettspraksis.

3.4.2 Rettpraksis

3.4.2.1 Generelt

Det generelle inntrykk av rettspraksis er at det skal relativt mye til for å bli tilkjent oppreisning. At siktede har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, medfører ikke i seg selv at det oppstår krav på oppreisning, se Rt. 1995 s. 411. 13¹³

3.4.2.2 Personlig belastning

Hvilken personlig belastning forfølgningen har medført, vil veie tungt. Illustrerende i så måte er avgjørelsen i Rt. 1995 s. 1131 hvor det ble gitt kr. 10 mill. til en domfelt som fikk gjenopptatt saken og ble frifunnet etter å ha sonet straff i 10 år og deretter var undergitt sikring i enda 10 år. I Rt. 1989 s. 894 ble siktede tilkjent oppreisning på kr. 150.000,- etter at han hadde vært varetektsfengslet i ca. 3 uker siktet for å ha ringt til kvinner og utgitt seg for å være kreftlege, herunder stilt spørsmål med seksuelt tilsnitt. Både presseomtale og den vanærende beskyldning som siktelsen innebar, ble tillagt vekt.

Det innebærer en stor belastning å være siktet i sedelighetssaker. Når det er anvendt varetektsfengsling og den siktede har sannsynliggjort at han ikke har foretatt handlingen, har vi flere eksempler på at det er tilkjent oppreisning, se Rt. 1990 s. 1040 hvor det ble tilkjent kr. 75.000,-. De siktede hadde vært fengslet henholdsvis i ca. 40 og 80 dager.

I sedelighetssak uten fengsling, er det i Rt. 1991 s. 927 tilkjent oppreisning på kr. 50.000,- basert på at siktede hadde sannsynliggjort sin uskyld. Se også Rt. 1993 s. 427 hvor den siktede som var 16 1/2 år, ble tilkjent kr. 75.000,- i oppreisning etter at han var pågrepet mistenkt for seksuelle overgrep mot en søster på 3 1/2 år. Forholdets art og siktedes alder kunne medføre betydelige skadevirkninger i fremtiden, noe som ble tillagt stor vekt. I Rt. 1993 s. 1118 ble siktede tilkjent kr. 30.000,-. Han var anmeldt for seksuelle overgrep, men hadde ikke vært fengslet. I dette tilfellet synes også sen saksbehandling å ha vært tillagt vekt. Psykiske problemer etter forfølgningen ble tillagt stor vekt i Rt. 1994 s. 732, hvor det ble tilkjent oppreisning på kr. 75.000,-. Siktede hadde vært varetektsfengslet i 33 dager i anledning en alvorlig siktelse for grove sedelighetsforbrytelser mot sin stedatter.

3.4.2.3 Lang varetektsfengsling eller saksbehandlingstid

Hvilken belastning siktede påføres, vil også kunne avhenge av hvor lenge forfølgningen pågår. Dette har betydning for vurderingen av om det skal tilkjennes oppreisning, se f.eks. Rt. 1994 s. 924 hvor siktede ble tilkjent oppreisning på kr. 250.000,- med hjemmel i strpl. § 445 jfr. § 446 etter å ha vært varetektsfengslet i tre år.

At lang saksbehandlingstid har begrunnet oppreisning, finner man eksempel på i Rt. 1992 s. 736 hvor det gikk 4 1/2 år fra anmeldelse til frifinnende dom for grovt tyveri. Siktede ble tilkjent oppreisning på kr. 25.000,-. I sedelighetssaken i Rt. 1994 s. 1190 hvor den siktede ikke hadde vært fengslet, synes også saksbehandlingstiden på 3 år å ha vært avgjørende når det ble tilkjent kr. 30.000,- i oppreisning.

3.4.2.4 Siktedes forhold

Siktede forhold kan trekkes inn i vurderingen av om det skal gis oppreisning. I Rt. 1993 s. 197 ble kravet avslått bl.a. under henvisning til at siktede som var lensmannsbetjent burde vært mer samarbeidsvillig ved oppklaring av saken. Se også Rt. 1993 s. 202 hvor det ble lagt vekt på at de siktede dels hadde nektet å gi forklaring, og dels at forklaringen til den som valgte å forklare seg, på flere punkter måtte ansees uriktig. Om siktedes medvirkning for øvrig, se nedenfor under neste punkt.

3.5 Medvirkning

Selv om vilkårene for erstatning er oppfylt, kan kravet bortfalle pga. siktedes medvirkning, jfr. § 444 andre og tredje ledd som lyder:

«Erstatning tilkjennes ikke når siktede ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgingen eller den fellende dom.

Har han ellers medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last, kan erstatningen settes ned eller helt falle bort.»

Andre ledd omhandler den forsettlige fremkalling av forfølgningen eller den fellende dom, noe som medfører at erstatning ikke kan tilkjennes. Tredje ledd omhandler medvirkning for øvrig, noe som kan medføre at erstatningen helt eller delvis kan falle bort. 14¹⁴

I praksis vil medvirkningsbestemmelsene først og fremst være aktuelle ved erstatning etter § 444 første ledd. Grunnen til dette er at erstatningen etter § 445 og erstatning for ikke-økonomisk tap etter § 446 beror på en skjønnsmessig vurdering, hvor bl.a. eventuell medvirkning trekkes inn allerede ved vurderingen av om det i det hele tatt er grunnlag for erstatning/oppreisning.

Med de strenge vilkår som er oppstilt i loven for å få tilkjent erstatning, spiller medvirkningsbestemmelsene en relativt beskjeden rolle.

3.6 Erstatning til andre enn siktede

Erstatning etter §§ 444-446 forutsetter at erstatningssøkeren har vært siktet. Bestemmelsen i § 448 åpner imidlertid for å tilkjenne erstatning til andre enn siktede. Bestemmelsens første ledd lyder:

«For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan forhørsretten eller den rett som har besluttet forføyningen, tilkjenne erstatning, når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig.»

Bestemmelsen åpner mulighet for å tilkjenne andre enn siktede erstatning som følge av etterforskningsskritt i en straffesak, eventuelt i forbindelse med hovedforhandling. 15¹⁵ Oppregningen av visse tvangsmidler angir eksempler på når erstatning kan være aktuelt, men medfører ingen begrensning når det gjelder årsak til tapet. Det kan tilkjennes erstatning for økonomiske og antagelig også for ikke-økonomisk tap. Enhver som har lidt tap i en slik forbindelse, kan påberope seg bestemmelsen - også en som selv har vært mistenkt (men ikke siktet) i saken.

3.7 Forholdet til EMK og SP

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 4. november 1950, 16¹⁶ 7. tilleggsprotokoll artikkel 3 er etter sin ordlyd noe uklar, men bestemmelsen er av flere forfattere forstått slik at den reelt sett pålegger medlemsstatene å gi erstatning til den som blir frifunnet etter å ha «tålt» straff. 17¹⁷ Artikkelen lyder i norsk oversettelse: 18¹⁸

«Når en person ved endelig dom er blitt domfelt for en straffbar handling og når domfellelsen senere er blitt omgjort, eller han er blitt benådet, på grunn av at en ny eller nyoppdaget omstendighet på avgjørende måte har vist at det har forekommet en rettsfornektelse, skal den person som har måttet tåle straff som følge av en slik domfellelse, få erstatning i samsvar med vedkommende stats lov eller praksis, hvis det ikke blir bevist at det helt eller delvis må bli tilregnet ham selv at den ukjente omstendighet ikke kom for dagen i rett tid.»

Bestemmelsen i strpl. § 444 første ledd andre punktum oppfyller konvensjonens krav på dette punkt, for så vidt gjelder frifinnelse etter gjenopptakelse når den siktede har utholdt frihetsberøvelse. Uttrykket «tåle straff» kan imidlertid tyde på at også den som f.eks. er blitt idømt rettighetstap skal ha krav på erstatning så fremt artikkel 3's øvrige vilkår er oppfylt. Ordlyden i strpl. § 445 er imidlertid gitt en slik utforming at det vil være rom for å tilkjenne erstatning dersom dette er påkrevd av hensyn til våre internasjonale forpliktelser.

Den som har vært offer for en pågripelse eller fengsling i strid med bestemmelsene i EMK artikkel 5, har krav på erstatning etter artikkel 5 (5). 19¹⁹ Tilsvarende bestemmelse er inntatt i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) av 16. desember 1966 artikkel 9 (5). 20²⁰ EMK artikkel 5 (5) lyder i norsk oversettelse:

«Enhver som har vært offer for pågripelse eller frihetsberøvelse i strid med bestemmelsene i denne artikkel, skal ha rett til erstatning som kan inndrives.»

Norsk lovgivning oppfyller kravene i EMK artikkel 5 (1)-(4) og SP artikkel 9 (1)-(4), og det må antas at det bare helt unntaksvis blir foretatt pågripelser eller frihetsberøvelser i strid med lovens materielle eller prosessuelle regler. 21²¹

For øvrig oppstiller ikke EMK positive krav om at den som er frifunnet eller har fått sin sak henlagt, skal ha krav på erstatning av staten. Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2) og SP artikkel 14 (2) medfører imidlertid at det må stilles krav til den begrunnelse som gis dersom krav om erstatning avslås. EMK artikkel 6 (2) lyder i norsk oversettelse:

«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Spørsmålet er om et avslag på krav om erstatning kan medføre en krenkelse av denne bestemmelsen. Spørsmålet kom opp for Menneskerettighetsdomstolen i den såkalte «Sekaninadommen». 22²² Etter at siktede var frifunnet for drap på sin kone, innebar avgjørelsen i erstatningssaken langt på vei en desavuering av den frifinnende dom. Om forholdet til artikkel 6 (2) uttalte Domstolen:

«Such affirmations - not corroborated by the judgment acquitting the applicant or by the record of the jury's deliberations - left open a doubt both as to the applicant's innocence and as to the correctness of the Assize Court's verdict. Despite the fact that there had been a final decision acquitting Mr Sekanina, the courts which had to rule on the claim for compensation undertook an assessment of the applicant's guilt on the basis of the contents of the Assize Court file. The voicing of suspicions regarding an accused's innocence is conceivable as long as the conclusion of criminal proceedings has not resulted in a decision on the merits of the accusation. However, it is no longer admissible to rely on such suspicions once an acquittal has become final. Consequently, the reasoning of the Linz Regional Court and the Linz Court of Appeal is incompatible with the presumption of innocence.» Sekaninadommen para 30.

Med utgangspunkt i denne avgjørelsen ble forholdet til EMK artikkel 6 (2) gjenstand for en prinsipiell drøftelse i Rt. 1994 s. 721. Førstvoterende uttalte:

«Jeg oppfatter dommen ... [Sekaninadommen] slik at det her ble lagt avgjørende vekt på den begrunnelse som i det konkrete tilfelle var gitt for å avslå erstatningskravet. Hvis det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frifinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodninger om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK art. 6 (2) bli problematisk. Som jeg påpekte innledningsvis, er erstatningssaken en sak som bevismessig er undergitt andre regler enn de som gjelder i en straffesak, og det er dette man må forholde seg til.

Jeg legger til grunn at regelen straffeprosesslovens § 444 ikke i seg selv strider mot EMK art. 6 (2). Jeg viser i denne forbindelse til Jørgen All, Rettergang og menneskerettigheter, Bergen 1993, som riktignok er skrevet før Sekanina-dommen, og som på side 380-381, jf. også side 374, med henvisninger til ytterligere praksis fra Menneskerettighetsdomstolen, støtter det resultat jeg er kommet til.» Rt. 1994 s. 721 (s. 728-729).

Det må etter dette legges til grunn at avslag på krav om erstatning ikke i seg selv medfører en krenkelse av uskyldspresumsjonen. 23²³ Det er kun når avgjørelsen i erstatningssaken undergraver den frifinnende straffedom at det kan oppstå konflikt med artikkel 6 (2). Den utforming § 444 første ledd første punktum har, vil imidlertid disponere for at påtalemyndigheten eller domstolene lett kan komme med uttalelser som vil være i strid med kovensjonens bestemmelse.

I avgjørelsen de Ribemont v. France, 24²⁴ fant domstolen at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (2) ved at representanter fra påtalemyndigheten på en pressekonferanse hadde uttalt at de Ribemont var skyldig. Det sentrale i denne avgjørelsen var at påtalemyndigheten var kommet med bastante uttalelser om skyld før hovedforhandlingen. Domstolen uttalte på denne bakgrunn:

«The Court notes that in the instant case some of the highest-ranking officers in the French police referred to Mr Allenet de Ribemont, without any qualification or reservation, as one of the instigators of a murder and thus an accomplice in that murder ... This was clearly a declaration of the applicant's guilt which, firstly, encouraged the public to believe him guilty and, secondly, prejudged the assessment of the facts by the competent judicial authority. There has therefore been a breach of Article 6 § 2.» de Ribemontdommen para 41.

Når påtalemyndigheten imøtegår krav om erstatning, vil situasjonen være en annen. Det vil være unødvendig å trekke en frifinnelse eller en henleggelse i tvil. Påtalemyndigheten kan nøye seg med å anføre at den siktede ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt handlingen, uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på hvorvidt siktede har utvist straffeskyld. På denne bakgrunn må det legges til grunn at erstatningskrav meget vel kan imøtegås etter gjeldende regel i § 444 første ledd første punktum uten at dette medfører en krenkelse av EMK artikkel 6 (2) og SP artikkel 14 (2).

3.8 Saksbehandlingsregler 25²⁵

3.8.1 Frist for fremsettelse av krav

Krav om erstatning etter kapittel 31 må fremsettes senest innen tre måneder etter at siktede har fått underretning om den avgjørelse som endelig avslutter saken, se § 447 første ledd første punktum. § 318 om fristoversittelse, får tilsvarende anvendelse.

Ved krav etter § 448, dvs. til andre enn siktede, løper tremånedersfristen fra det tidspunkt vedkommende har fått kjennskap til skaden og dens omfang, se § 448 andre ledd.

3.8.2 Hvilken rett skal behandle kravet, herunder rettens sammensetning

Krav om erstatning fremsettes for den rett som skal foreta eller har foretatt en prøving av bevisene vedrørende skyldspørsmålet, se strpl. § 447 tredje ledd første punktum. Er siktede frifunnet ved rettskraftig dom i byretten, fremsettes mao. kravet for denne domstol. Er kravet fremsatt for byretten, men saken er anket inn for lagmannsretten, avgjør lagmannsretten spørsmålet om erstatning, se strpl. § 447 tredje ledd andre punktum.

Er saken avgjort uten rettslig prøving av skyldspørsmålet - saken blir f.eks. henlagt etter at den siktede har vært fengslet en tid - fremsettes kravet for forhørsretten, se § 447 andre ledd.

Ved behandlingen av kravet skal retten så vidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken, se strpl. § 447 tredje ledd tredje punktum. I by- eller herredsretten skal også meddommere delta, 26²⁶ og da fortrinnsvis de samme som deltok i straffesaken. I lagmannsretten er det imidlertid bare de juridiske dommere som treffer avgjørelsen, med mindre kravet avgjøres i det rettsmøte hvor dom i saken blir avsagt. I så fall skal også det utvalg av lagrettemedlemmer som skal tiltre retten etter strpl. § 376 e delta, jfr. § 447 tredje ledd fjerde punktum. Er kravet fremsatt overfor forhørsretten, vil det ut fra bestemmelsen i tredje ledd tredje punktum være naturlig at den dommer som eventuelt har truffet avgjørelse om bruk av tvangsmidler, også avgjør erstatningssaken.

Selv om utgangspunktet er at de samme dommere som deltok i straffesaken skal avgjøre erstatningssaken, kan de generelle habilitetsreglene i noen tilfelle lede til at erstatningssaken avgjøres av andre dommere, jfr. som eksempel Rt. 1994 s. 1372.

3.8.3 Om saksbehandlingen og avgjørelsen

Avgjørelsen treffes ved kjennelse, se strpl. § 449 andre ledd. Før kjennelsen treffes skal påtalemyndigheten ha anledning til å uttale seg om kravet, se § 449 første ledd første punktum. Påtalemyndighetens erkjennelse av kravet er ikke bindende for retten 27²⁷ som kan beslutte å innhente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak, se § 449 første ledd andre punktum.

Retten kan beslutte muntlig forhandling om kravet, se strpl. § 449 tredje ledd. Det er opp til rettens skjønn om en begjæring om muntlig forhandling skal tas til følge. Rettens beslutning om muntlig forhandling kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, se tredje ledd andre punktum, men unnlatelse av å ta en begjæring til følge kan etter omstendighetene bli ansett som en saksbehandlingsfeil.

Holdes det muntlig forhandling, har siktede krav på forsvarer med mindre retten finner det unødvendig, se § 449 fjerde ledd. Siktede vil kunne ha behov for forsvarer, særlig hvor det er tale om større krav. 28²⁸

Bestemmelsen i § 450 inneholder nærmere regler om ankedomstolens adgang til å prøve erstatningssaken. Gjenopptagelse av sak om erstatning finner sted etter reglene i tvistemålsloven, se strpl. § 451.

3.8.4 Rettsmidler mot avgjørelsen

Avgjørelsen om erstatning treffes som nevnt ved kjennelse. Med mindre straffesaken blir anket, jfr. § 450 første punktum, kan avgjørelsen om erstatning påkjæres, se § 450 andre punktum. Ved videre kjæremål får reglene i strpl. § 388 anvendelse. Forut for lovendringen av 11. juni 1993 nr. 80, inneholdt strpl. § 388 nr. 5 en bestemmelse som ga Høyesteretts kjæremålsutvalg full kompetanse i saker om erstatning etter kapittel 31. Slike kjæremål var imidlertid svært arbeidskrevende, og bestemmelsen ble opphevet. 29²⁹

Med unntak for Høyesteretts kjæremålsutvalg, kan kjæremålsretten beslutte muntlig forhandling etter strpl. § 387. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan beslutte å overføre kjæremålet til behandling i avdeling, se strpl. § 387 tredje ledd.