4 Fremmed rett

4.1 Innledning

I dette kapittel gis en oversikt over reguleringen i Danmark, Sverige, Finland. I tillegg nevner rådet enkelte opplysninger av særlig interesse for så vidt gjelder reguleringen i Tyskland og Nederland.

4.2 Danmark

4.2.1 Innledning

De gjeldende danske regler er inntatt i Retsplejeloven Tiende afsnit kapittel 93 a «Erstatning i anledning af stafferetlig forfølgning» §§ 1018 a-1018 h. Reglene ble gjenstand for en omfattende revisjon ved lov nr. 243 av 8. juni 1978. 1³⁰ Den mest betydelige endring var at den såkalte «skyldformodningsregel» ble opphevet. Tidligere ble det ikke gitt erstatning dersom det forelå opplysninger som ga «begrundet Formodning for, at han er skyldig i den Forbrydelse, for hvilken han var fængslet» jfr. Retsplejeloven § 1018 b slik den lød etter revisjonen ved lov nr. 209 av 23. juli 1932. Samtidig ble kretsen av de erstatningsberettigede utvidet og likedan ble fristen for å fremsette erstatningskrav utvidet. 2³¹

Utgangspunktet i dansk rett er at staten har et objektivt ansvar i anledning uberettiget strafforfølgning. I visse tilfeller har den forfulgte krav på erstatning, jfr. § 1018 a stk. 1 (pågripelse og varetekt) og § 1018 d (fullbyrdet straff), mens rett til erstatning i andre tilfeller beror på et konkret skjønn, se § 1018 a stk. 2 og § 1018 b. Etter § 1018 a er det avgjørende hvilke etterforskningsskritt som er foretatt overfor erstatningssøkeren. I alle tilfeller kan imidlertid erstatning avslås under henvisning til erstatningssøkerens medvirkning, se § 1018 a stk. 3 og § 1018 d stk. 2.

Denne reguleringen medfører at det ved utbetaling av erstatning ikke tas stilling til hvorvidt påtalemyndigheten kan klandres for at forfølgningen er iverksatt. Utenfor rammen av Retsplejeloven kapittel 93 a, kan man imidlertid fremme krav om erstatning etter alminnelige erstatningsregler.

4.2.2 Erstatningsansvaret for uberettiget pågripelse og fengsling

Hvor det er foretatt pågripelse eller fengsling har erstatningssøkeren krav på erstatning både for formuestap og ikke-økonomisk skade dersom forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes, jfr. § 1018 a stk. 1 som lyder:

«Den, der har været anholdt eller varetægtsfængslet som led i en strafferetlig forfølgning, har krav på erstatning for den derved tilføjede skade, såfremt påtale opgives eller tiltalte frifindes, uden at dette er begrundet i, at han findes utilregnelig. Erstatning ydes for økonomisk skade samt for lidelse, tort, ulempe og forstyrrelse eller ødelæggelse af stilling og forhold.»

For at erstatningsplikt skal oppstå, må det enten ha vært foretatt en pågripelse eller erstatningssøkeren må ha vært varetektsfengslet i tilknytning til en strafferettslig forfølgning. Administrativ frihetsberøvelse faller utenfor. 3³²

Erstatningsansvaret begrenses til tap som er oppstått som følge av strafforfølgningen. Det må i denne henseende avgrenses mot skader som ansees avledede i forhold til strafforfølgningen. I rettspraksis er det f.eks. lagt til grunn at skade som har oppstått ved sykdom påført gjennom smitte under varetektsopphold eventuelt må kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler. 4³³

Bestemmelsen krever at forfølgningen skal være innstilt eller at den tiltalte skal være frifunnet. 5³⁴ Frifinnelsen må være rettskraftig, se § 1018 e stk. 1 andre punktum. Det gis ikke erstatning dersom begrunnelsen for henleggelsen/frifinnelsen er at den siktede er utilregnelig, se § 1018 a stk. 1 første punktum. Erstatningskravet kan videre bortfalle etter bestemmelsen i § 1018 a stk. 3 når siktede har foranlediget forfølgningen, se nærmere nedenfor.

Hvilke tap som skal erstattes fremgår av § 1018 a stk. 1 andre punktum. Erstatningen skal dekke økonomisk tap og oppreisning. Ved utmålingen var det i forarbeidene forutsatt at det ikke skulle foretas en standardisering av erstatningen, da man ville finne store variasjoner fra sak til sak. Det burde imidlertid søkes oppnådd en viss normering av oppreisningen ved enkelte typetilfeller. 6³⁵ I praksis synes det imidlertid som om erstatningsutmålingen tar utgangspunkt i et bestemt nivå for det enkelte typetilfelle, men slik at erstatningen justeres etter de konkrete forhold. 7³⁶

Til veiledning for utmålingen av oppreisning utarbeider Rigsadvokaten en meddelse som inneholder en takstmessig fastsettelse av erstatningen for ikke-økonomisk skade ved ulike typer frihetsberøvelser. Fra Meddelelse nr. 1/1996 hitsettes:

«På grundlag af erstatningsansvarslovens § 15, som ændret ved lov nr. 73 af 1.2.1995, og Finansministeriets bekendtgørelse nr. 794 af 4.10.1995 anvendes med virkning for frihedsberøvelser, der indtræder i perioden 1. januar 1996 til 31. december 1996, følgende beløb:

a.	Indenfor det første døgn
	0 indtil 5 timer	1.600 kr.
	5 indtil 10 timer	2.300 kr.
	10 indtil 15 timer	3.000 kr.
	15 timer og derover	3.800 kr.
b.	Mere end et døgn:
	3.800 kr. for det første døgn og herudover 450 kr. for hvert påbegyndt efterfølgende døgn.
c.	Anvendelse af isolation under varetægtsfængslingen medfører, at erstatningsbeløbet forhøjes til 600 kr. pr. dag for den periode, hvor isolationen har været anvendt.
d.	Kortvarige anholdelser:
	(under 10 minutter)	500 kr.
	Kortvarige visitationer (under 10 minutter) uden anholdelse	200 kr.
e.	Erstatningsbeløbet for en ransagning, der ikke foretages i forbindelse med frihedsberøvelse	700 kr.
f.	Legemsundersøgelse	700 kr.
g.	Taksten for frihedsberøvelser i grove sædelighedssager forhøjes med 25 %.
h.	Taksten for frihedsberøvelser i sager om drab og drabsforsøg forhøjes med 100 %.»

Den nærmere utmåling skal baseres på et konkret skjønn, hvor man særlig må ta i betraktning hvilken påkjenning forfølgningen har medført for den siktede. 8³⁷ Har det vært stor publisitet om forfølgningen kan dette tilsi høyere erstatning. Tilsvarende hvis man kan påvise kritikkverdige forhold hos påtalemyndigheten. Enten erstatningen fastsettes administrativt eller gjennom domstolsbehandling, bør det fremgå hvilke deler som dekker økonomisk tap og hva som er oppreisning. 9³⁸

Når siktede domfelles kan det tilkjennes erstatning etter § 1018 a stk. 2:

«Selv om betingelserne for at yde erstatning efter stk 1, ikke er opfyldt, kan erstatning ydes, såfremt den under sagen anvendte frihedsberøvelse ikke står i rimeligt forhold til strafforfølgningens udfald eller det af andre særlige grunde findes rimeligt.»

I forarbeidene er bestemmelsen forutsatt å være en unntaksregel:

«... Det kan ikke udelukkes, at der kan opstå ganske særlige situationer, hvor der vil være trang til at yde en vis erstatning, til trods for at de i loven beskrevne betingelser ikke er opfyldt.» Betænkning nr. 801/1977 s. 39 første spalte.

Som eksempel er det i forarbeidene vist til et tilfelle hvor domfelte har utholdt åtte måneder varetekt, men kun idømmes fire måneder fengsel. Da «vil erstatning relativt ofte kunne gives». 10³⁹ At det blir stor forskjell mellom varetektsfenglingens lengde og senere idømt straff, kan bl.a. skyldes at forholdet nedsubsumeres i forhold til den opprinnelige siktelse. Men en mild reaksjon kan tidvis også være foranlediget av et varetektsopphold. Da vil det generelt sett være vanskeligere å vinne frem med krav om erstatning. 11⁴⁰

På bakgrunn av at avgjørelsen beror på en skjønnsmessig vurdering, kan det videre tilkjennes erstatning når dette følger av traktatmessige forpliktelser, typisk hvor dette er forutsatt i f.eks. EMK. 12⁴¹

4.2.3 Erstatningsansvar ved bruk av andre straffeprosessuelle inngrep

Bestemmelsen i § 1018 a regulerer bare rett til erstatning for siktede som har vært pågrepet eller varetektsfengslet. Etter § 1018 b er det imidlertid skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning også til en siktet som har vært utsatt for et straffeprosessuelt inngrep. Bestemmelsen lyder:

«Efter samme regler som angivet i § 1018 a kan erstatning tillægges en sigtet, der som led i en strafferetlig forfølgning har været udsat for andre straffeprocessuelle indgreb.»

Hva som skal ansees som et straffeprosessuelt inngrep, fremgår av Rpl. §§ 780 flg.: Inngrep i meddelelseshemmeligheter (telefonkontroll, telefonavlytting, annen avlytting, samt brevkontroll jfr. Rpl. § 780), legemsinngrep (ytre og indre granskning Rpl. § 792), ransaking (Rpl. §§ 794 flg.), heftelse mv. (Rpl. §§ 801 flg.), personundersøkelse (Rpl. §§ 808 flg.), besiktelse (granskning Rpl. § 822) og beslagleggelse (Rpl. §§ 824 flg.). I tillegg omfatter bestemmelsen suspensjon av retten til å drive advokatvirksomhet, samt beslag og inndragning av førerkort. 13⁴² Også inngrep som foretas ut fra en analogisk anvendelse av rettsplejelovens regler, ansees som straffeprossesuelle inngrep i § 1018 b's forstand. 14⁴³

I forarbeidene er det fremhevet at selv om den vesentlige del av den ikke-økonomiske skade ofte knytter seg til selve siktelsen, kunne ikke dette i seg selv tilsi krav om erstatning. Begrepet «siktelse» var et uklart kriterium, og å knytte erstatningsplikten til dette begrepet kunne medføre at politiet ville være tilbakeholden med å ta ut formell siktelse. Dette ville ikke være ønskelig. 15⁴⁴ Dertil anførte utvalget at den enkelte borger måtte ta en viss del av risikoen for en uberettiget siktelse:

«... risikoen for, at man på et grundlag - der senere viser sig at være uholdbart - sigtes for et strafbart forhold og afhøres herom, .... må bæres af borgerne som et bidrag til det almene gode, der ligger i retshåndhævelsen. ...» Betænkning nr. 801/1977 s. 26 første spalte.

Omfattende og langvarige avhør kan imidlertid ansees som så belastende og krenkende at de vil bli ansett som inngrep som tilsier erstatning. 16⁴⁵ Det vil også kunne legges vekt på om siktelsen er gjort alminnelig kjent f.eks. gjennom etterlysning mv. eller kun i forhold til en begrenset krets. 17⁴⁶

4.2.4 Erstatning ved fullbyrdet straff

Er straffen fullbyrdet, men siktede senere frifinnes, er krav på erstatning regulert i Retsplejeloven § 1018 d:

«Der tilkommer den, der har udstået frihedsstraf eller været undergivet anden strafferetlig retsfølge, erstatning efter reglerne i § 1018 a, såfremt anke eller genoptagelse medfører bortfald af retsfølgen. I tilfælde af formildelse ydes der erstatning, såfremt den retsfølge, der er fulbyrdet, er mere indgribende end den, der idømmes efter anke eller genoptagelse.»

Bestemmelsen omhandler fullbyrdelse av enhver sanksjon, når det senere blir avsagt frifinnende dom. 18⁴⁷ Også sanksjoner som ikke medfører noe økonomisk tap - betinget dom uten særvilkår - omfattes av § 1018 d. 19⁴⁸

Hvilke tap som skal erstattes fremgår gjennom henvisningen til § 1018 a: Det kan kreves erstatning for så vel formuesskade som ideell skade (oppreisning). 20⁴⁹

Når det er foretatt fullbyrding av en sanksjon, skal erstatningen etter § 1018 d tilkjennes selv om frifinnelsen er begrunnet i at den siktede ikke var tilregnelig, sml. § 1018 a hvoretter frifinnelse pga. utilregnelighet ikke tilsier tilsvarende krav om erstatning ved bruk av tvangsmidler. 21⁵⁰

Selv om den siktede ikke frifinnes, kan det tilkjennes erstatning etter § 1018 d første ledd andre punktum dersom rettsfølgen som er fullbyrdet er mer inngripende enn den som idømmes etter anke eller gjenopptakelse. 22⁵¹

4.2.5 Erstatning til andre enn siktede

Den som ikke har vært siktet, kan kreve erstatning etter § 1018 c:

«Har der over for en person, der ikke har været sigtet, været iværksat indgreb som led i en strafferetlig forfølgning, kan erstatning ydes, hvis det findes rimeligt.»

Avgjørelsen beror på et fakultativt skjønn, men dersom det først foreligger et tap, synes forarbeidene å forutsette at tapet skal erstattes. 23⁵² Bakgrunnen for bestemmelsen var hensynet til at den skadelidende ikke burde være henvist til å fremme sitt krav ved ordinær sivil sak, men burde nyte godt av de forenklede saksbehandlingsregler som Retsplejeloven kapittel 93 a foreskriver for krav som er oppstått i anledning strafforfølgning. 24⁵³

4.2.6 Skadelidtes medvirkning

Erstatningskravet kan nedsettes eller falle bort dersom erstatningssøkeren ansees å ha medvirket til at strafforfølgningen er innledet. For erstatning etter Retsplejeloven § 1018 a 25⁵⁴ fremgår dette av § 1018 a stk. 3:

«Erstatning kan nedsættes eller nægtes, såfremt den sigtede selv har givet anledning til foranstaltningerne.»

For at medvirkning skal tillegges betydning, må de vanlige vilkår om skyld, årsakssammenheng og påregnelighet sett fra skadelidtes side være oppfylt. 26⁵⁵

I forarbeidene er ulike typetilfeller mht. medvirkning drøftet. 27⁵⁶ Medvirkning kan foreligge forut for innledningen av strafforfølgningen, f.eks. ved at siktede har foretatt en handling som ligger tett opp til den objektive gjerningsbeskrivelse i et straffebud og da slik at handlingen ansees straffverdig, men hensynet til legalitetsprinsippet likevel medfører at siktede frifinnes. 28⁵⁷ Videre nevnes tilfeller hvor siktedes adferd har medført at det fremstår som påregnelig at det vil bli iverksatt etterforskning. 29⁵⁸

Medvirkningen kan også foreligge under selve strafforfølgningen, typisk ved at det avgis falsk tilståelse eller falsk forklaring, eller at siktede unnlater å opplyse om forhold som ville brakt ham utenfor mistanke. 30⁵⁹ Enn videre kan medvirkning ansees å foreligge ved at siktedes adferd tilsier at det foreligger en pågripelses- eller fengslingsgrunn, f.eks. ved at siktede unndrar seg forfølgningen eller forspiller bevis. 31⁶⁰

Ikke enhver uaktsom medvirkning fra siktedes side medfører at erstatningskravet nedsettes eller faller bort. «...[H]vor det udviste forhold må antages at være foranlediget af frygt, forvirring eller undskyldelig misforståelse. ...» er det antatt at det likevel skal kunne tilkjennes erstatning. 32⁶¹

Bestemmelsen i § 1018 a stk. 3 er utformet slik at det beror på et fakultativt skjønn om medvirkningen skal tillegges betydning.

Skyldformodningsregelen ble som nevnt opphevet i 1978. Men de hensyn som begrunnet denne regelen kan likevel få betydning ved praktiseringen av lovens medvirkningsregel. 33⁶² Slike hensyn vil først og fremst kunne være aktuelle hvor det er på det rene at siktede har en viss tilknytning til den straffbare handling, selv om det ikke er tilstrekkelig bevis for at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. I forarbeidene er nevnt det tilfelle at den siktede vitterlig har hatt samleie med fornærmede, mens bevisene for at handlingen har funnet sted under tvang ikke er tilstrekkelig til domfellelse. 34⁶³

Bygger erstatningskravet på bestemmelsen i Retsplejeloven § 1018 d - erstatning ved allerede fullbyrdet rettsfølge - gjelder en egen bestemmelse om medvirkning i § 1018 d stk. 2:

«Erstatning kan nægtes eller nedsættes, hvis den dømte ved sit forhold under sagen har givet anledning til domfældelsen.»

Etter denne bestemmelsen er det kun medvirkning under selve saken som kan tillegges betydning. Har siktede f.eks. forut for iverksettelsen av strafforfølgningen opptrådt på en måte som ville ha medført reduksjon av erstatningskravet etter § 1018 a stk. 3, får dette mao. ikke betydning etter § 1018 d. 35⁶⁴ Men hvis siktede har avgitt falsk tilståelse som har bidratt til domfellelsen, kan erstatningen falle bort etter § 1018 d. 36⁶⁵

4.2.7 Saksbehandlingen

Den nærmere behandling av erstatningskrav etter Retsplejeloven kapittel 93 a fremgår av § 1018 e:

«Krav om erstatning i medfør af §§ 1018 a-d skal fremsættes over for anklagemyndigheden. Krav fra en person, der har været sigtet, skal fremsættes inden to måneder efter meddelelse til sigtede om strafforfølgningens ophør eller efter afsigelse af endelig dom. Har tiltalte ikke været til stede ved dommens afsigelse, regnes fristen fra den dag, da udskrift af dommen er forkyndt. Krav fra andre skal fremsættes inden to måneder efter at indgrepet er ophørt.

Stk 2. Fremsættes kravet efter udløbet af den i stk 1 nævnte frist, kan det behandles, såfremt overskridelsen findes undskyldelig.»

Kravet fremsettes overfor påtalemyndigheten som kan avslå kravet dersom vilkårene for erstatning ikke ansees oppfylt. Finnes kravet begrunnet, må imidlertid avgjørelsen om å innvilge erstatning treffes av justisministeriet. 37⁶⁶

Dersom kravet ikke innvilges etter reglene i § 1018 e, åpner § 1018 f for rettslig prøving av kravet, og fastsetter nærmere regler om saksbehandlingen:

«Imødekommes erstatningskravet ikke, kan den erstatningssøgende inden to måneder efter meddelelse om afslaget begære kravet indbragt for den byret, som har pådømt straffesagen. Har straffesagen ikke været pådømt eller er den pådømt af landsret i første instans, indbringer anklagemyndigheden erstatningskravet for retten i den retskreds, hvori den pågældende foranstaltning er besluttet, eller ved den erstatningssøgendes hjemting.

Stk 2. På den erstatningsøgendes begæring beskikkes der en advokat for ham. De regler, der er fastsat for forsvarere, finder anvendelse for den beskikkede advokat.

Stk 3. Erstatningsagen behandles i strafferetsplejens former. Retten kan dog nægte at behandle et erstatningskrav, som fræmsettes af nogen, der ikke har været sigtet, såfremt kravet ikke på rimelig måde vil kunne behandles i strafferetsplejens former. Det står herefter den forurettede frit for at fremsætte kravet i den borgerlige retsplejes former.

Stk 4. Sagen behandles under medvirken af domsmænd, medmindre erstatningskravet er fremsat som følge af en sag vedrørende en lovovertrædelse, der efter loven ikke kan medføre højere straf end bøde eller hæfte, eller af en sag, der er afgjort i retten uden medvirken af nævninge eller domsmænd.»

Rettslig behandling av kravet er først aktuelt etter at kravet er behandlet administrativt. Retten kan mao. ikke ilegge erstatning før påtalemyndigheten har tatt stilling til det. 38⁶⁷ Som det fremgår av stk. 1 er det en to-månedersfrist for å bringe saken inn for retten etter at påtalemyndighetens avgjørelse er meddelt erstatningssøkeren. 39⁶⁸

Etter begjæring fra erstatningssøkeren skal det oppnevnes forsvarer, jfr. § 1018 f stk. 2.

Erstatningskrav fra siktede skal behandles i straffeprosessens former, se stk. 3. Krav fra andre enn siktede, jfr. Retsplejeloven § 1018 c, kan imidlertid henvises til sivilt søksmål, jfr. stk. 3 andre og tredje punktum. Dersom erstatningskravet er begrunnet i alminnelige erstatningsrettslige regler, kan også slike krav begjæres avgjort etter reglene i kapittel 93 a, se Retsplejeloven § 1018 h.

Stk. 4 inneholder nærmere regler om rettens sammensetning ved avgjørelsen av kravet. Retten skal settes med domsmenn med mindre erstatningskravet grunnes på et forhold som ikke kunne medført strengere straff enn bøter eller hefte, eller at saken for øvrig er avgjort uten domsmenn eller lagrettemedlemmer (nævninge). Av forarbeidene fremgår det at dersom saken er pådømt med domsmenn, bør de samme domsmenn delta ved behandlingen av erstatningskravet. 40⁶⁹

4.3 Sverige

4.3.1 Innledning

I Sverige er erstatning i anledning strafforfølgning regulert i Lag (1974:515) om ersättning vid frihetsinskränkning (LEF). Loven omfatter erstatning for både straffeprosessuell frihetsberøvelse - 1 og 2 §§, og administrativ frihetsberøvelse - 3 §.

I motsetning til det offentliges erstatningsansvar ellers, er ansvaret for uberettiget frihetsberøvelse objektivt. 41⁷⁰ Loven suppleres av reglene i skadeståndslagen bl.a. mht. skade på person som ikke omfattes av LEF. 42⁷¹ Generelt sett gir imidlertid LEF bedre økonomisk dekning enn det som ellers følger av skadeståndslagen. 43⁷²

4.3.2 Erstatning til den som uberettiget har vært utsatt for bruk av tvangsmidler

Erstatning til den som uberettiget har vært utsatt for bruk av tvangsmidler, er regulert i LEF 1 §. Etter første ledd har erstatningssøkeren et ubetinget krav på erstatning. Første ledd lyder:

«Den som har varit häktad på grund av misstanke om ett eller flera brott eller som till följd av sådan misstanke under mer än 24 timmar i sträck har varit anhållen, underkastad reseförbud eller anmälningsskyldighet, intagen för rättspsykiatrisk undersökning eller tagen i förvar genom beslut av befälhavare på fartyg eller luftfartyg eller av beskickning eller konsulat har rätt til ersättning av staten, om

1. frikännande dom meddelas,

2. åtalet avvisas eller avskrivs,

3. förundersökning avslutas utan att åtal väcks, eller

4. beslutet om frihetsinskränkning genom avslag på häktningsframställning eller efter överprövning, fullföljd av talan eller anlitande av särskilt rättsmedel upphävs eller ersätts av beslut om mindre ingripande åtgärd eller undanröjs utan förordnande om ny handläggning.»

Hvilke tvangsmiddel som må ha vært anvendt for at det skal oppstå krav om erstatning, fremgår innledningsvis av første ledd. Bestemmelsen nevner først den som har vært fengslet (häktad) på grunn av mistanke om å ha begått en eller flere straffbare handlinger. Videre vil den som har vært pågrepet (anhållen) ha krav på erstatning dersom pågripelsen strekker seg ut over 24 timer. I så fall skal erstatningen også omfatte de første 24 timene. 44⁷³ Dessuten vil den som har vært underkastet reiseforbud eller meldeplikt (anmälningsskyldighet) jfr. 25. kap. 1 § RB, ha krav på erstatning når slik frihetsinnskrenkning har vart i 24 timer. 45⁷⁴

Også den som har vært inntatt for rettspykiatrisk undersøkelse har krav på erstatning. Det samme gjelder frihetsinnskrenkning ved å bli tatt i forvaring av befal eller besetning på fartøy og luftfartøy eller konsulat.

Bestemmelsen om frihetsberøving i 24 timer får også anvendelse hvor det er den pågrepnes eget forhold som medfører at 24-timers grensen overskrides. I forarbeidene nevnes som eksempel at den pågrepne er så påvirket av rusmidler at han ikke kan avhøres før det er gått 24 timer. Det fremheves imidlertid at dette er forhold som tilsier at krav på erstatning avslås etter 4 § andre ledd. 46⁷⁵

Forutsetningen for at erstatning skal tilkjennes er likevel at et av alternativene i 1 § første ledd nr. 1-4 er oppfylt: at det er avsagt frifinnende dom (nr. 1), at tiltalen avvises eller frafalles (nr. 2), at forundersøkelsen avsluttes uten at det reises tiltale (nr. 3) eller begjæring om fengsling ikke tas til følge eller endres (nr. 4). 47⁷⁶

Bestemmelsen i nr. 4 reiser enkelte tolkningsspørsmål. Krav om erstatning oppstår bl.a. hvor fengslingen gjennom kjæremål eller anvendelse av særskilt rettsmiddel blir omgjort, erstattet av et mindre inngripende tvangsmiddel eller blir opphevet uten at saken blir henvist til ny behandling. 48⁷⁷

Loven forutsetter at endringen av fengslingskjennelsen må skje ved at den blir overprøvet av overordnet domstol. Det medfører at når den myndighet som har besluttet fengsling selv omgjør beslutningen, eventuelt i steden for treffer beslutning om meldeplikt, vil rett til erstatning bare foreligge dersom et av alternativene i nr. 1-3 er oppfylt. En slik omgjøring vil som regel ha sin bakgrunn i at det er kommet til nye omstendigheter eller at behovet for fengsling ikke lenger foreligger. 49⁷⁸

Videre forutsetter også bestemmelsen at det er fengslingsbeslutningen som er gjenstand for overprøving. Forarbeidene nevner som eksempel at det foreligger dom i første instans, samtidig som det er truffet beslutning om at domfelte skal forbli i varetekt inntil det foreligger rettskraftig dom. Avsier ankedomstolen frifinnende dom, er vilkårene for erstatning oppfylt etter nr. 1, mens fellende dom ikke medfører krav på erstatning. I sistnevnte tilfelle er imidlertid ikke vilkårene i nr. 4 oppfylt, og krav om erstatning må i tilfelle bygge på 1 § andre eller tredje ledd. 50⁷⁹ Blir det anket over en fellende dom og førsteinstansen bestemmer at den domfelte skal forbli fengslet inntil anken er avgjort, vil ikke anken i seg selv medføre at vilkårene i nr. 4 er oppfylt. Det kreves at det i tilknytning til anken uttrykkelig fremsettes begjæring om umiddelbar løslatelse. 51⁸⁰

Overprøvingen må ha som resultat at fengslingsbeslutningen oppheves eller erstattes med en mindre inngripende frihetsinnskrenkning, f.eks. at det treffes beslutning om reiseforbud eller meldeplikt istedenfor fengsling. 52⁸¹ For øvrig legges det til grunn at selv om den fengslede ikke angriper en første fengslingsbeslutning, vil han ha krav på erstatning om han angriper en senere beslutning som forlenger fengslingen, dog slik at erstatning bare tilkjennes for den periode som omfattes av den angrepne beslutningen. 53⁸²

Erstatningsplikten etter nr. 4 går unektelig svært langt. I forarbeidene er det f.eks. vist til at det kan forekomme tilfeller hvor den fengslede blir løslatt etter overprøvning og dermed oppfyller vilkårene for å få erstatning. Samtidig vil han ha krav på fradrag i en eventuell frihetsstraff for den utholdte varetekt. I slike tilfeller vil man imidlertid kunne anvende lempningsregelen i 5 § andre ledd. 54⁸³

Etter 1 § første ledd er det forutsatt at dersom saken avgjøres med frifinnende dom, må dommen være rettskraftig før det blir tale om erstatning. 55⁸⁴

Ved delvis frifinnelse kan det etter andre ledd tilkjennes erstatning når det er åpenbart at frihetsinngrepet ikke burde vært foretatt. Bestemmelsen lyder:

«Den som på grund av misstanke om flera brott har utsatts för en sådan frihetsinskränkning som avses i första stycket har rätt til ersättning av staten, om det beträffande något av brotten inträffar en omständighet som nämns i första stycket 1-3 och det är uppenbart att frihetsinskränkningen inte skulle ha beslutats endast för den övriga brottsligheten.»

Bakgrunnen for bestemmelsen er behovet for å kunne tilkjenne erstatning når det forhold som den pågrepne til slutt blir domfelt for, åpenbart ikke kunne begrunne bruk av tvangsmidler i det omfang som har funnet sted. Loven fordrer mao. en vurdering av om bruken av tvangsmidler står i forhold til sakens utfall. Dersom det er åpenbart misforhold, jfr. bestemmelsens ordlyd, har den domfelte krav på erstatning. 56⁸⁵

Erstatning etter andre ledd kan gis selv om det ikke foreligger en rettskraftig dom, såfremt det er på det rene at det forhold som det foreligger domfellelse for, ikke kunne begrunne bruk av tvangsmidler i det omfang som har funnet sted. 57⁸⁶

Etter 1 § tredje ledd har den som har vært fengslet eller pågrepet i mer enn 24 timer, krav på erstatning dersom ett eller flere forhold han er mistenkt for blir subsumert under en bestemmelse som åpenbart ikke ville gitt grunnlag for å beslutte frihetsinnskrenkning. Tredje ledd lyder:

«Den som har varit häktad eller under mer än 24 timmar i sträck har varit anhållen som misstänkt för ett eller flera brott har också rätt til ersättning, om brottet eller något av brotten i domen hänförs til en mildare straffbestämmelse och det är uppenbart att frihetsinskränkningen vid en sådan bedömning inte skulle ha beslutats.»

Bestemmelsen får bl.a. anvendelse hvor den endrede subsumsjonen medfører at generelle vilkår for fengsling ikke er oppfylt. Det gjelder f.eks. som grunnvilkår at det foreligger mistanke om overtredelse av en bestemmelse som kan medføre fengsel i mer enn ett år, jfr. 24 kap 1 § RB. Nedsubsumeres forholdet til en bestemmelse som ikke har slik strafferamme, vil således vilkårene for erstatning i tredje ledd være oppfylt. 58⁸⁷

Selv om de materielle vilkår for fengsling foreligger, kan det tilkjennes erstatning når endret subsumsjon medfører at fengsling ikke burde vært anvendt. En person har f.eks. vært fengslet i 10 måneder siktet for drap, men blir domfelt for legemsfornærmelse med døden til følge. Dersom forholdet opprinnelig hadde vært subsumert under det straffebud som han domfelles etter, ville det ikke vært grunnlag for fengsling i et slikt omfang. 59⁸⁸

For å tilkjenne erstatning etter tredje ledd, må det være åpenbart at fengsling ikke skulle ha funnet sted hensett til hva han er dømt for. Det er ikke tilstrekkelig at forholdet nedsubsumeres dersom den nye subsumsjonen også ville ha begrunnet fengslingen. 60⁸⁹ Ved siktelse for flere forhold hvor noen nedsubsumeres, mens andre opprettholdes, må det foretas en totalvurdering av om det likevel var grunnlag for fengsling. Erstatningskravet kan også falle bort eller reduseres etter reglene i 4 og 5 §§.

Før erstatning tilkjennes etter tredje ledd, må straffesaken ha vært prøvd for domstolene. Først da har man forutsetning for å vurdere om vilkårene for erstatning er oppfylt. Dommen antas også å burde være rettskraftig. 61⁹⁰

Bestemmelsene i 1 § får også anvendelse når svenske myndigheter har foranlediget at en person pågripes i utlandet, jfr. 1 a §:

«Bestämmelserna i 1 § tillämpas också då någon på grund av svensk myndighets efterlysning för brott eller begäran om anhållande eller utlämning för brott har utsatts för en motsvarande frihetsinskränkning utomlands.»

Regelen ble tilføyd ved Lag 1980:422, og den er begrunnet i at det land som begjærer pågripelse eller utlevering, bør bære ansvaret for den skade som kan oppstå når det viser seg at det ikke var grunnlag for begjæringen. 62⁹¹

4.3.3 Erstatning til den som har utholdt straff

Den som har utholdt straff, men som senere blir frifunnet eller blir idømt mildere straff, har krav på erstatning etter 2 § som lyder:

«Den som har undergått fängelse, förvandlingsstraff för böter eller utegångsförbud enligt lagen (1986:644) om disciplinförseelser av krigsmän, m.m. har rätt til ersättning av staten, om efter fullföljd av talan eller anlitande av särskilt rättsmedel frikännande dom meddelas eller mindre ingripande påföljd ådöms eller dom eller beslut som legat till grund för verkställigheten undanröjs uten förordnande om ny handläggning. Detsamma gäller den som efter förordnande av domstol enligt 31 kap. 3 § brottsbalken har genomgått rättspykiatrisk vård.»

Som det fremgår av ordlyden må den fullbyrdede rettsfølge enten være fengselsstraff, subsidiær fengselsstraff for bøter eller arrest/portforbud («utegångsförbud») etter lov om disiplinærforseelser for krigsmenn. Dernest må erstatningssøkeren senere ha blitt frifunnet eller ha blitt idømt en mindre inngripende rettsfølge. Men også opphevelse av den dom eller beslutning som ligger til grunn for den fullbyrdede rettsfølge er tilstrekkelig, dersom opphevelsen ikke etterfølges av ny avgjørelse. 63⁹² Hvorvidt endringen skjer etter anke eller ved gjenopptagelse er uten betydning.

Erstatning etter 2 § blir tilkjent når erstatningssøkeren blir frifunnet for forhold han allerede har sonet straff for. Han vil også ha krav på erstatning dersom straffen endres fra fengsel til bot. Og er straffen redusert, skal det tilkjennes erstatning for den del av soningen som overstiger den nye dommen. 64⁹³

Ofte vil en dom omfatte flere forhold som det utmåles en felles frihetsstraff for. Blir et av forholdene gjenopptatt med frifinnende dom som resultat, skal det tilkjennes erstatning for den tid som refererer seg til fullbyrdelsen av dette forhold. 65⁹⁴

Det som er bestemt om fullbyrdelse av straff, gjelder tilsvarende for den som etter domstolsbeslutning har utholdt rettspsykiatrisk forvaring etter 2 § siste punktum.

4.3.4 Medvirkning og lempning

Erstatning tilkjennes ikke når erstatningssøkeren selv har foranlediget strafforfølgningen, jfr. 4 § første ledd første punktum. Hvor erstatningsøkeren har søkt å unndra bevis eller for øvrig vanskeliggjort sakens oppklaring, tilkjennes erstatning bare dersom det fremstår som rimelig, jfr. 4 § første ledd andre punktum. Bestemmelsen har denne ordlyden:

«Rätt til ersättning föreligger ej, om den som har varit utsatt för frihetsinskränkningen själv uppsåtligen har föranlett denna. Har han sökt undanröja bevis eller på annat sätt försvåra sakens utredning eller, i fall som avses i 1 eller 1 a §, sökt undandra sig förundersökning eller lagföring, utgår ersättning endast om det finns synnerliga skäl.»

Første punktum har en kategorisk regel som avskjærer erstatning, f.eks. når erstatningssøkeren har gitt en falsk tilståelse. 66⁹⁵ Etter andre punktum er utgangspunktet at også den som har søkt å forspille bevis eller vanskeliggjort etterforskningen, heller ikke har krav på erstatning. Det samme gjelder om han har søkt å unndra seg forundersøkelsen. Men også passivitet kan medføre at det fremstår som lite rimelig å tilkjenne erstatning, f.eks. til den som blir pågrepet fordi han nekter å oppgi navn eller bopel til politiet. 67⁹⁶

Andre punktum gir imidlertid anledning til å tilkjenne erstatning i særlige tilfeller. Forarbeidene nevner det tilfellet at en uskyldig tror at det er stor fare for at man vil mistenke ham, og at han derfor prøver å unndra seg politiets søkelys. Men når en person søker å unndra seg forfølgning, kan nettopp dette tilsi pågripelse fra politiets side. I enkelte slike tilfeller antas det likevel som rimelig å gi erstatning. 68⁹⁷

Videre inneholder 4 § andre ledd en generell bestemmelse som gir grunnlag for å avskjære eller redusere kravet når det vil virke urimelig å tilkjenne erstatning, jfr. andre ledd første punktum. Erstatning kan imidlertid ikke avskjæres under henvisning til at det fortsatt hviler en mistanke over erstatningssøkeren, jfr. andre ledd andre punktum. Andre ledd lyder slik:

«Ersättning kan vägras eller sättas ned i den mån det i annat fall med hänsyn till omständigheterna är oskäligt att ersättning utgår. Ersättning får dock ej vägras eller sättas ned på den grund att misstanke om brott kvarstår utan att skuldfrågan är klarlagd.»

Bestemmelsen har sammenheng med uskyldspresumsjonen, og det understrekes at dersom det ikke etableres tilstrekkelig bevis for skyld, skal den anklagede ansees uskyldig. 69⁹⁸

Bestemmelsen er dog ikke til hinder for at erstatning avslås f.eks. hvor det er gitt påtaleunnlatelse og vilkårene i 1 § for øvrig er oppfylt. Videre kan krav om erstatning avslås dersom forundersøkelsen viser at det er begått en straffbar handling, men påtalebegjæringen trekkes tilbake. Erstatning kan også avvises hvor en person blir fengslet på grunnlag av mistanke om forhold som han senere blir frifunnet for, men etterforskningen har avdekket andre lovbrudd som han dømmes for. 70⁹⁹ Andre ledd gir også adgang til å avslå erstatning når handlingen er på det rene, men forholdet er strafferettslig foreldet.

Loven forutsetter imidlertid at man ikke kan legge vekt på at det består en fortsatt mistanke om at erstatningssøkeren likevel har begått den straffbare handling. Det skal derfor ikke foretas en delvis reduksjon av erstatningen med slik begrunnelse. I tilknytning til endringen av 4 § i 1980, ble det for øvrig fremhevet at begrunnelsen for reduksjon av erstatningen måtte gå klart frem av avgjørelsespremissene, slik at ingen kunne få en uriktig oppfatning om at det fortsatt gjensto mistanke om straffeskyld mot erstatningssøkeren. 71¹⁰⁰

4.3.5 Erstatningsutmålingen

Hvilke tap som skal erstattes fremgår av 5 § første ledd:

«Ersättning utgår för utgifter, förlorad arbetsförtjänst, intrång i näringsverksamhet och lidande.»

Som det fremgår av ordlyden skal formuesskade i form av tapt arbeidsinntekt eller inntekter fra næringsvirksomhet erstattes. 72¹⁰¹

Også nødvendige utgifter skal erstattes. Utgiftene kan være utlegg til reise, utgifter i tilknytning til at familien til den frihetsberøvede må skifte til mindre bolig eller utgifter til oppfostring av barna. Utgifter til ekstrahjelp i en virksomhet omfattes imidlertid ikke, men kan trekkes inn ved beregningen av tap i næring. 73¹⁰² LEF omfatter ikke personskade. Dersom den frihetsberøvede har blitt påført slik skade, må denne søkes erstattet ved anvendelse av de alminnelige regler i skadeståndslagen. 74¹⁰³ Heller ikke saksomkostninger omfattes av LEF 5 §, da dette er regulert i 31 kap. 2 § RB. Hertil kommer de alminnelige regler om rettshjelp. 75¹⁰⁴

LEF gir også hjemmel for erstatning for ikke-økonomisk skade «lidande» - oppreisning. Bakgrunnen er at frihetsberøvelsen normalt medfører en psykisk belastning, og denne belastningen er stor når den som rammes, er uskyldig. Men bl.a. fordi frihetsberøvelsen kan ha forskjellig virkning for ulike mennesker, er det ingen «skal»-regel i loven. Hvorvidt oppreisning skal tilkjennes, beror derfor på en konkret vurdering, men slik at det bør tilkjennes oppreisning dersom det påvises skade som følge av frihetsberøvelsen. 76¹⁰⁵

Loven inneholder for øvrig ingen nærmere regler om beregningen av erstatningen. Det generelle utgangspunktet er imidlertid at erstatningen skal dekke den påførte skade. I tilknytning til vedtagelsen av loven ble det vurdert å standardisere erstatningen, men man fant det vanskelig å gi generelle regler på dette området. 77¹⁰⁶

Ved erstatningsutmålingen legges de alminnelige regler om bevisbyrde til grunn. Det er erstatningssøkeren som har bevisbyrden for at det foreligger et tap og for tapets størrelse. Hensett til hvordan skaden har skjedd - et inngrep fra myndighetenes side - kan det imidlertid være grunn til å slakke på beviskravene i det enkelte tilfelle. 78¹⁰⁷

Erstatningsansvaret kan lempes etter bestemmelsen i 5 § andre ledd:

«Ersättning får nedsättas efter vad som finnes skäligt, om tiden för frihetsinskränkningen har avräknats eller eljest beaktats vid fastställande eller verkställighet av brottspåföljd.»

Etter en skjønnsmessig vurdering kan erstatningen reduseres som følge av at det er tatt hensyn til frihetsberøvelsen ved utmålingen av straff. 79¹⁰⁸

4.3.6 Saksbehandlingen

Krav om erstatning fremsettes for Justiskansleren, men likevel slik at kravet kan fremmes direkte for domstolene. 80¹⁰⁹ Imøtekommes ikke kravet av Justiskansleren, vil saken bli oversendt domstolene. Det er ingen særskilt søksmålsfrist, men de alminnelige foreldelsesreglene får anvendelse. 81¹¹⁰

4.4 Finland

4.4.1 Innledning

Erstatning for uberettiget strafforfølgning er i Finland regulert i lov av 31. mai 1974 nr. 422 om ersättning av statens medel som till följd av frihetsberövande skall betalas till oskyldigt häktad eller dömd. Krav om erstatning er betinget av at det er anvendt tvangsmidler, slik som pågripelse, varetekt eller reiseforbud. Loven inneholder ikke noe vilkår om at erstatningssøkeren må bevise sin uskyld. Utferdigelse av siktelse gir ikke i seg selv krav på erstatning.

4.4.2 Erstatning ved pågripelse, varetektsfengsling og reiseforbud

Erstatning til den som har vært pågrepet eller fengslet er regulert i 1 § første ledd:

«Den som har varit anhållen eller häktad för ett brott har rätt att av staten få ersättning för frihetsberövandet, om

1. förundersökningen avslutas utan att åtal väcks,

2. åtalet läggs ned eller förkastas,

3. det konstateras att han har begått ett brott, men det är uppenbart att han inte på grund av detta tillräknande hade kunnat anhållas eller häktas, eller om

4. lagliga förutsätningar för anhållande eller häktning inte har funnits.

Rätten til ersättning gäller endast om frihetsberövandet har varat längre än ett dygn.»

Erstatning tilkjennes bare dersom et av de alternative vilkår i nr. 1-4 foreligger. Etter nr. 1 oppstår krav om erstatning dersom forundersøkelsen avsluttes uten at det reises tiltale. Frifinnelse eller frafall av tiltalen gir rett til erstatning etter nr. 2. Selv om den siktede blir dømt, kan han tilkjennes erstatning dersom det er åpenbart at de forhold han dømmes for, ikke kunne begrunne pågripelse eller fengsling, jfr. nr. 3. Det samme gjelder hvor vilkårene for pågripelse eller fengsling ikke var oppfylt, jfr. nr. 4.

Forutsetningen for å bli tilkjent erstatning er likevel at frihetsberøvelsen har vart mer enn ett døgn, jfr. 1 § andre ledd.

Bestemmelsene i 1 § får tilsvarende anvendelse når det treffes beslutning om reiseforbud, jfr. 1 a §:

«Har någon meddelats reseförbud, skall om hans rätt till ersättning för denna frihetsinskränkning i tillämpliga delar gälla vad denna lag stadgar om anhållnas och häktades rätt till ersättning för frihetsberövande.»

Erstatningen kan omfatte utgifter, tapt inntekt og oppreisning, jfr. 4 §.

4.4.3 Erstatning til den som har utholdt straff

Den som utholdt frihetsstraff, men som senere helt eller delvis frifinnes, har krav på erstatning etter 3 § første ledd:

«Har någon helt eller delvis avtjänat ådömt frihetsstraff trots att domen ännu inte vunnit laga kraft, och förkastas åtalet helt eller delvis sedan ändring sökts, varvid den dömde i motsvarande mån befrias från straffet, har han rätt att av staten få ersättning på grund av att straffet eller den del av det från vilken han befriats har verkställts. Samma rätt har den som avtjänat frihetsstraff då straffdomen blir återbruten eller efter klagan undanröjd och, när målet behandlas på nytt, åtalet förkastas eller han döms til mildare straff än det som han redan avtjänat.»

Siktede har for det første rett til erstatning når han har utholdt idømt frihetsstraff på bakgrunn av dom som ikke er rettskraftig, men som etter anke fører til helt eller delvis frifinnelse. Ved delvis frifinnelse skal erstatningen dekke tap i forhold til idømt og utholdt straff. Siktede har videre rett til erstatning når straffedommen blir gjenopptatt eller etter anke blir opphevet, og saken ender med frifinnelse eller idømmelse av mildere straff enn det som allerede er avsont.

Bestemmelsen i første ledd får tilsvarende anvendelse overfor den som har utholdt subsidiær fengselsstraff ved bøtestraff, arrest eller sikring jfr. 3 § tredje ledd:

«Vad i 1 ... mom. är sagt, äger motsvarande tillämpning beträffande den, som utstått förvandlingsstraff för böter eller arreststraff samt beträffande farlig återfallsförbrytare, som internerats i tvångsinrättning.»

Hvilke tap som kan kreves dekket fremgår som nevnt av 4 §.

4.4.4 Medvirkning og lempning

Selv om vilkårene for erstatning er oppfylt, kan krav om erstatning falle bort pga. skadelidtes medvirkning. Medvirkningsreglene er nedfelt i to ulike bestemmelser, avhengig av hvilket ansvarsgrunnlag som får anvendelse.

Ved erstatning etter 1 §, er medvirkningsbestemmelsen inntatt i 2 §:

«Har den misstänkte försökt rymma, annorledes undandraga sig undersökning eller rättegång, förstöra bevis eller på annat sätt försvåra sakens utredning, utgår ej i 1 § avsedd ersättning, såframt icke hans beteende med hänsyn till hans uppskakade sinnestillstånd, misstag eller annan dylik orsak kan anses vara ursäktligt. Ersättning utgår icke heller, om den misstänkte genom falsk bekännelse eller eljest uppsåtligen givit anledning till att han hållits häktad eller anhållen, ej heller i annat fall, när omständigheterna är sådana, att utgivandet av ersättning icke skulle kunna anses vara skäligt.»

Bygger krav om erstatning på bestemmelsen i 3 §, gjelder medvirkningsregelen i 3 § andre ledd:

«Ersättning utgår icke, om den dömde genom falsk bekännelse eller eljest uppsåtligen för sin del medverkat till straffdomen eller om erläggandet av ersättning med hänsyn til omständigheterna i övrigt ej skulle kunna anses vara skäligt.»

4.4.5 Saksbehandlingen

4.4.5.1 Domstolsbehandling

Krav på erstatning kan enten fremmes for domstolene eller administrativt avhengig av hvilket ansvarsgrunnlag som gjøres gjeldende, jfr. 5 §. Bygger kravet på 1 § kan det gjøres gjeldende i straffesaken som foranlediget pågripelsen eller fengslingen, jfr. 5 § første ledd. Er det ikke reist tiltale eller er ikke kravet tatt opp i straffesak som nevnt i 5 § første ledd, eller bygger kravet på bestemmelsen i 3 §, skal kravet fremmes mot staten etter sivilprosessens regler, jfr. 5 § andre ledd første punktum. Søksmålet kan reises ved erstatningssøkerens bostedsverneting, eller ved det verneting han oppholder seg dersom han ikke har bostedsverneting i Finland. Søksmål kan dessuten alltid fremmes for «rådstovorätt» i Helsingfors, jfr. 5 § andre ledd andre punktum.

Krav om erstatning må fremmes innen seks måneder etter at erstatningssøkeren fikk melding om at saken er blitt henlagt, at tiltalen er frafalt, eller at dommen er rettskraftig, jfr. 5 § tredje ledd første punktum. Blir saken gjenopptatt eller dommen opphevet, regnes fristen fra den dag den nye dommen er blitt rettskraftig, jfr. 5 § tredje ledd første punktum if. Er det tale om erstatning i anledning arreststraff, regnes fristen fra tidspunktet for opphevelse av straffen eller fra da den erstattes med en mildere reaksjon, jfr. 5 § tredje ledd andre punktum. Hvor det besluttes at sak om arreststraff skal tas opp på ny, løper fristen fra det tidspunkt det treffes ny beslutning, jfr. 5 § tredje ledd andre punktum if.

Påtalemyndigheten representerer staten i erstatningssaken med mindre det oppnevnes en særskilt representant, jfr. 5 § fjerde ledd.

4.4.5.2 Administrativ behandling

Dersom kravet ikke er avgjort av en domstol, eller det ikke er brakt inn for domstolene etter § 5, kan erstatningssøkeren innenfor fristen i 5 § tredje ledd bringe kravet direkte inn for statskontoret, jfr. 6 § første ledd første punktum. Statskontoret innvilger kravet så langt det finner kravet fundert, se 6 § første ledd andre punktum.

Protokollen fra domstolsbehandlingen skal dokumenteres i søknaden til statskontoret. Hvor det ikke er reist tiltale, skal etterforskningsprotokoll og annen dokumentasjon vedlegges, se 6 § andre ledd første punktum. Det skal opplyses om erstatningskravet er under behandling eller har vært behandlet ved en domstol, jfr. 6 § andre ledd andre punktum.

Dersom det finnes påkrevd skal det innhentes uttalelse fra påtalemyndigheten eller den tjenestemann - eventuelt hans overordnede - som har besluttet fengsling eller pågripelse, jfr. 6 § tredje ledd.

Statskontorets vedtak kan ikke påklages, jfr. 6 a § første ledd. Avslås kravet helt eller delvis kan det imidlertid bringes inn for domstolene etter bestemmelsen i 5 § andre ledd, se 6 a § andre ledd første punktum. Fristen for å bringe avslaget inn for domstolene er tre måneder fra statskontorets vedtak ble meddelt erstatningssøkeren, jfr. 6 a § andre ledd andre punktum. Når det gis avslag på søknad om erstatning, skal det opplyses om adgangen til domstolsprøving etter 5 §, se 6 a § tredje ledd.

Hvis statskontoret tar kravet om erstatning til følge, skal erstatningssøkeren tilkjennes godtgjørelse for omkostninger han har hatt i tilknytning til fremsettelse av kravet, se 6 b § første punktum. Godtgjørelsen kan betales direkte til den som har representert erstatningssøkeren, se 6 b § andre punktum.

4.5 Noen trekk ved reguleringen i Tyskland og Nederland

I Tyskland er erstatning i anledning strafforfølgning regulert i Gesetz über die Entschädigung für Strafverfolgungsmaßnahmen (StrEG) av 8. mars 1971. 82¹¹¹

Skadelidte har etter lovens § 1 rett til erstatning for skade ved en straffedom dersom dommen etter gjenopptakelse blir endret til gunst, se StrEG § 1. Videre tilsier bruk av visse tvangsmidler bl.a. fengsling og beslag, rett til erstatning dersom forfølgningen innstilles, det blir avsagt frifinnende dom eller saken blir avvist, jfr. StrEG § 2. I tillegg til de nevnte regler som gir rett til erstatning, er det en skjønnsmessig adgang for domstolene til å tilkjenne erstatning etter billighet når vilkårene i §§ 1 og 2 ikke er oppfylt, se §§ 3 og 4.

Det oppstilles ikke noe krav i reglene i § 2 om at den siktede må sannsynliggjøre sin uskyld. Vilkåret for erstatning er at det er tatt i bruk visse tvangsmidler og at siktede frifinnes eller forfølgningen innstilles. Krav om erstatning kan imidlertid falle bort pga. medvirkning etter StrEG § 6. I tillegg gjelder det enkelte bestemmelser som utelukker erstatning i visse tilfeller, se StrEG § 5.

Det kan kreves erstatning for så vel økonomisk som ikke-økonomisk skade, se StrEG § 7. Ved frihetsberøvelse er erstatningen for økonomisk skade standardisert til 20 DM pr. dag, jfr. StrEG § 7 (3).

Krav om erstatning avgjøres av en domstol eller administrativt, se nærmere StrEG §§ 8 og 9.

Heller ikke i nederlandsk rett oppstilles det krav om at erstatningssøkeren må bevise sin uskyld. Etter art. 89 i den nederlandske straffeprosessloven gis det 100 gylden i erstatning pr. dag frihetsberøvelse. Beløpet stiger til 150 pr. dag når varetekt er utholdt på en politistasjon eller vedkommende har vært fengslet i utlandet etter nederlandsk begjæring om utlevering. 83¹¹²