3 Statlige tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner

3.1 Generelt om mål og midler i barne- og ungdomspolitikken

En samlet politikk for oppvekstmiljøet

Formuleringen av en spesifikk og relativt helhetlig barne- og ungdomspolitikk finnes første gang i Nordland-utvalgets utredning, «Ein samla offentleg politikk for oppvekstmiljøet» (NOU 1977:6). Dette ungdomsutvalget ble oppnevnt i 1971 med mandat til blant annet å fremme forslag om hvordan det offentlige ansvaret for barns og unges oppvekstmiljø skulle fordeles og organiseres. På 1980- og 90-tallet et det utarbeidet en rekke dokumenter som utdyper både målsettinger og virkemidler i barne- og ungdomspolitikken: utredninger i NOU-serien, stortingsmeldinger, lovforslag og lover mm. Dette gjelder områder som skole og opplæring, høyere utdanning, arbeidsløshet, sysselsetting og lønn, tiltak for barn og barnefamilier, barnehager og barnevern. En oversikt over noen av disse dokumentene finnes i vedlegg 4 til denne utredningen.

I forbindelse med Langtidsprogrammet for perioden 1994-97, St.meld.nr. 4 (1992-93), laget Barne- og familiedepartementet et særskilt vedlegg, «Ungdomspolitikk mot et nytt hundreår». Sentralt i dette dokumentet står begrepet kvalifisering , dvs at ungdomstiden skal være en tid for kvalifisering til voksenlivet med det samfunnsansvar det medfører. Tradisjonelt har utdanning og opplæring vært vesentlig i denne kvalifiseringsprosessen. Utenom skolen har det vært lagt vekt på aktivisering med tanke på å forebygge sosiale problemer og kriminalitet. I tråd med idéer som allerede Nordland-utvalget presenterte, er det i dette dokumentet lagt stor vekt på at ungdomstiden ikke bare er en forberedelses- og ventetid. Ungdom er en ressurs i seg selv - ikke kun som fremtidig arbeidskraft, men i kraft av å være ungdom. Ungdomstiden er derfor av verdi i seg selv. Kvalifiseringen til voksenlivet skjer ikke bare ved utdanning, men også gjennom de unges kultur- og fritidsaktiviteter. Samtidig som slike aktiviteter gir opplevelse og rekreasjon, skal de gi mulighet til å delta i - og til å øve innflytelse på - samfunnsprosessen.

I forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett, har Barne- og familiedepartementet de seneste årene også laget en egen publikasjon, «Tiltak for barn og ungdom», som omtaler de viktigste tiltakene for barn og unge på tvers av departementenes ansvarsområder. I publikasjonen som ble laget i forbindelse med Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997, St.prp. nr. 1 (1996-97), er det et avsnitt om en samordnet satsing på barn og ungdom , der Regjeringen skriver:

«Å sikre barn og ungdom trygge og stimulerende oppvekst- og levekår er blant Regjeringens viktigste innsatsområder. Regjeringen ønsker å forene målene om en god barndom og ungdomstid med solid kvalifisering for framtiden. De unge må oppmuntres til deltakelse, medinnflytelse og medansvar i samfunnet. Barn og ungdom har særskilte behov, interesser og rettigheter som må sikres gjennom tilrettelegging av en helhetlig barne- og ungdomspolitikk, både lokalt og nasjonalt. Både familie, barnehage, skole/utdanning og fritid er viktige for barns og ungdoms oppvekst, læring og velferd.

Familien har det primære ansvar for barns trivsel, velferd og utvikling. Hovedoppgaven for det offentlige er å sørge for gode rammebetingelser for oppveksten i familien, samtidig som det må settes inn hjelpetiltak der familieomsorgen svikter. Dagens barn og ungdom møter en omskiftelig verden, som stiller store krav til foreldrenes oppdragelse.»

Videre heter det:

«Barn og ungdom i vårt land har i allmennhet oppvekstkår som sammenlignet med tidligere tider eller andre deler av verden, må betegnes som svært gode. Dette gjelder imidlertid ikke alle barn og ungdommer, og et overordnet mål for oppvekstpolitikken er å sikre likeverdige utviklingsmuligheter, uavhengig av sosial bakgrunn og status, og uansett hvor i landet en bor. Utjevning av levekårsforskjeller og prinsippet om solidaritet er sentrale mål også for barne- og ungdomspolitikken.»

Om gjennomføringen av politikken skriver Regjeringen:

«I den praktiske gjennomføringen av barne- og ungdomspolitikken må kommuner og fylkeskommuner være de sentrale aktører. Barns og ungdoms oppvekstkår fastsettes i stor grad ut fra kommunale beslutninger og gjennom de kommunale tjenester. Regjeringen vil stimulere til at barn og ungdom står sentralt på dagsorden i kommuner og fylker. Når barn og ungdom settes i sentrum, må de organisatoriske løsningene formes ut fra hva som er best for dem. Tverrsektorielt samarbeid og bedre utnyttelse av ressursene må stå sentralt i arbeidet med å videreutvikle det barne- og ungdomspolitiske arbeidet i kommuner og fylker. Det er viktig at lokale myndigheter arbeider planmessig for å styrke oppvekstmiljøet, og at en ser sammenhengen mellom de offentlige tiltakene og det arbeidet frivillige organisasjoner gjør.»

Det legges også stor vekt på barns og unges medvirkning:

«Barn og ungdom må trekkes aktivt med i utforming og gjennomføring av barne- og ungdomspolitikken nasjonalt, regionalt og lokalt. Regjeringen har gjennom flere år støttet opp om lokalt forsøksarbeid for å stimulere barns og ungdoms deltakelse i plan- og beslutningsprosesser i kommunene. I tillegg til at barn og ungdoms medvirkning øker treffsikkerheten og kvaliteten i tiltakene, er medvirkningen viktig for opplæring i demokratiske holdninger og handlemåter. Erfaringer viser at der barn og ungdom har deltatt i beslutningsprosesser i kommunene, har de bidratt med verdifulle kunnskaper. Medvirkning har og ført til større politisk engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant ungdom. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om utviklingsarbeid og erfaringsformidling som kan sikre barn og ungdom økt medvirkning, både i kommunale planleggingsprosesser, i skole, fritid og i nærmiljø.

Barne- og ungdomspolitikken må tilrettelegges slik at barn og ungdom får muligheter til å utvikle seg i fellesskap med sine jevnaldrende, og de må få tid og rom til å holde på med aktiviteter på egne premisser. Gode og trygge nærmiljøer er viktige for å sikre barn og ungdom plass og rom for lek, utfoldelse og samvær med jevnaldrende. Tilgangen på og utformingen av møtesteder i nærmiljøet og i lokalsamfunnet har betydning for hvordan barn og ungdom kan møtes, og for hva de kan gjøre. Både barnehage, skoler, fritidsklubber, frivillige organisasjoner og andre offentlige og private arenaer er viktige.

Barn og ungdom er aktive utøvere, skapere og brukere i kultur- og fritidsvirksomhet. Det er stor spredning i barn og ungdoms kulturelle interesser.»

Om internasjonal kontakt heter det:

«Internasjonalisering av samfunnet setter nye krav til barn og ungdoms kvalifikasjoner. Regjeringen vil fortsatt stimulere barn og ungdom til internasjonal kontakt som kan kvalifisere til aktiv deltakelse i det internasjonale samfunnet. Et viktig mål med internasjonal ungdomsutveksling er å fremme økt forståelse, respekt og toleranse overfor andre kulturer og religioner, samtidig som en i møte med andre kulturer får styrket bevissthet om sitt eget kulturelle og verdimessige ståsted. Økt internasjonal kontakt er også et viktig bidrag for å motvirke fremmedfrykt og rasistiske holdninger i barne- og ungdomsmiljøene.»

3.2 Om de frivillige organisasjonene og deres rolle i samfunnet

I den omfattende offentlige utredningen Frivillige organisasjoner (NOU 1988: 17) blir organisasjonenes samfunnsmessige betydning sterkt understreket. Det blir både lagt vekt på organisasjonsfrihet som en rettighet for befolkningen, på organisasjonene som talerør for folkelige protestbevegelser og pådrivere for og ivaretakere av viktige samfunnsoppgaver, og på deres betydning for samhold og demokratisering i samfunnet gjennom medlemmenes medvirkning:

«Forsamlings- og organisasjonsfriheten er - sammen med blant annet ytringsfriheten i politiske, religiøse og kulturelle spørsmål - blant demokratiets grunnpilarer. Organisasjonsfriheten innebærer en rett til å kunne arbeide sammen med andre for et selvvalgt formål, og tjener som sådan ofte som et minoritetsvern. Demokrati er noe mer enn et flertallsstyre, det er også frihet for anderledes tenkende. Forsamlings- og organisasjonsfriheten er riktignok ikke utrykkelig vernet av Grunnloven slik ytringsfriheten er, men betraktes likevel som en naturlig del av norsk rett.

Det frivillige organisasjonslivet er mangfoldig, og organisasjonenes konkrete virksomheter spenner over et vidt felt, fra det å løse tradisjonelle velferdsoppgaver og praktisk arbeid i lokalsamfunnet til å ivareta aktiviteter av kulturell eller ideologisk art. Svært mange oppgaver som idag hører inn under lovregulerte, offentlige ansvarsområder, er tidligere ivaretatt av frivillige organisasjoner.

Organisasjonslivet skaper og opprettholder også sosiale nettverk. For mange mennesker er det naturlig å knytte sosiale kontakter på grunnlag av det interessefellesskapet som organisasjonsdeltaking gir rom for. Organisasjonstilhørighet kan gi en felles referanseramme som tidligere sprang ut av slektskapsbånd og naboskap. Dette er viktig i et samfunn hvor den geografiske mobiliteten er større enn tidligere. Organisasjonsaktivitet kan dermed bidra til å fremme sosial integrasjon og samhørighet. Gjennom deltakelse og samhandling utvikles solidaritet og ansvarsfølelse, samt kunnskap om andre. Det frivillige organisasjonslivet spiller også en vesentlig rolle for livsstilsutvikling, verdiformidling og kulturell overlevering nasjonalt og lokalt» (NOU 1988: 17 s. 64).

Organisasjonsdannelse blir med andre ord sett som en del av en i vid forstand politisk sosialiserings- og mobiliseringsprosess. På den ene side har befolkningen oppnådd innflytelse på den politiske beslutningsprosessen gjennom utvidelse av stemmeretten og bruken av den. Parallelt har organisasjonene utviklet seg til å bli et redskap for å fremme interesser og ivareta samfunnsoppgaver i mer eller mindre nært samarbeid med det offentlige.

I hele organisasjonslivets historie har det vært et visst samspill med det offentlige, blant annet i form av økonomisk støtte. Et tidlig eksempel er bidrag til boksamlinger som Selskapet for Norges vel fikk fra Opplysningsvesenets fond alt fra 1820-årene, andre eksempler et statlige tilskudd til de organisasjonsdrevne kveldsskolene og arbeiderakademiene fra 1880-årene og noe senere støtte fra blant annet Kristiania kommune til barneasyler, herberger og eldreomsorg. Fra århundreskiftet ble det også opprettet permanente samarbeidsorganer mellom staten og allmennyttige organisasjoner med det formål å koordinere den private og den offentlige virksomheten på bestemte områder. Et eksempel er Landsrådet for Edruskaps-undervisning som hadde offentlig representasjon helt fra opprettelsen i 1902, og som senere samarbeidet nært med Statens Edruskapsråd.

Fra det offentliges side er tildeling av midler til frivillige organisasjoner én av mange måter å gi den offentlige politikken innhold. Ikke minst er dette tilfelle for helse- og sosialpolitikken, for kulturpolitikken og for barne- og ungdomspolitikken.

På mange områder står de frivillige organisasjonene som iverksettere av offentlig politikk gjennom de velferds- eller kulturtilbud som organisasjonene organiserer, og det offentlige langt på vei finansierer. I Langtidsprogrammet 1990-93 understrekes det at det som ofte kalles den tredje sektor trengs i tillegg til de offentlige ytelsene, og at det å forme og stimulere samspillet mellom det offentlige og den tredje sektor er en sentral politisk oppgave i anstrengelsene for å fornye velferdssamfunnet. I varierende grad tilpasser organisasjonene seg de nye mulighetene. Kirkens Bymisjon er et eksempel på en organisasjon som har beveget seg fra å være en frivillig, ideologisk bevegelse til å bli en offentlig finansiert stiftelse. En fortsatt utvikling i retning av at de frivillige organisasjonene (mot betaling) påtar seg velferdsoppgaver, vil kunne redusere organisasjonenes særpreg som medlemsbaserte med aktiviteter for medlemmene som et mål i seg selv.

Den offentlige tilskuddsordningen for barne- og ungdomsorganisasjonene, som forvaltes over statsbudsjettet, har et annet formål. Den tar ikke utgangspunkt i konkret oppgaveløsning, men i det veletablerte synet på organisasjonslivets betydning for opplæring i demokratisk medvirkning, for den politiske sosialiserings- og mobiliseringsprosess. Det første punktet i utvalgets mandat er nettopp en påminnelse om dette:

«Formålet med tilskuddene er å legge til rette for barns og ungdoms deltagelse i barne- og ungdomsorganisasjonene. Organisasjonene skal sikres og styrkes som arena for medbestemmelse og demokrati og som barns og ungdoms redskaper for deltagelse i samfunnet.»

På dette grunnlag har støtten til barne- og ungdomsorganisasjonene tatt utgangspunkt i organisasjonenes uavhengige forhold til offentlig politikk. Utvalget ser det som viktig å videreføre denne tradisjonen selv om rammebetingelsene endrer seg, både ved at stat og organisasjoner inngår et omfattende samarbeid om tjenesteyting til befolkningen, og ved at det stilles nye krav blant annet til økonomiforvaltningen i staten.

3.3 Tilskuddsordningene for barne- og ungdomsorganisasjonene. Utviklingen 1950-1993.

Ordningen med tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner er utformet etter den andre verdenskrig. I St.prp. nr. 1 fra 1949 blir retningslinjene for den statlige støtten til det organiserte ungdomsarbeid trukket opp slik:

«Når det gjeld stønaden til organisert ungdomsarbeid og tiltak for fritidskultur, ynskjer departementet å koma med desse prinsipielle merknadene: Stat og kommune har til oppgåve å leggja vilkåra til rette for organisasjonane sitt arbeid og for den einskilde. Det offentlege skal her, som i skuleverket, gje ungdomen høve til å utvikle sine evner og bli frie, sjølvstendige menneske. Den demokratiske staten skal på dette område som elles vera ein garanti for åndsfridomen. Det er ei av de viktigaste oppgåvene den demokratiske staten har, og det må vera ei grunnsetning i all kulturpolitikk å ta sikte på å tryggja tankefridom og sjølvstende for det enskilde menneske.»

Fra og med budsjetterminen 1951-52 ble det over det daværende Kirke- og undervisningsdepartementets (KUD) budsjett gitt årlige tilskudd til ungdomsarbeid utenom idretten.

En regjeringsoppnevnt komité ledet av konsulent Rolf Hansen i Sosialdepartementet, avga 16. april 1959 «Innstilling om offentlig støtte til ungdomsorganisasjonene». Innstillingen ble avgitt til KUD, og mandatet var bl.a. å:

«

• Gi en vurdering av behovet for støtte i relasjon til de krav som bør stilles til egen innsats fra organisasjonenes og medlemmenes side

• Legge frem utkast til retningslinjer for tildeling av støtten og herunder vurdere om det er grunn til å gjøre noen forskjell når det gjelder politiske og ikke politiske organisasjoner»

Hansen-komitéen foreslo bl.a.:

«

1. Gjennom Kirke- og undervisningsdepartementet gir staten støtte til ungdomsorganisasjonenes lederutdanning.

2. Støtten blir gitt i form av tilskudd til sentrale, regionale og lokale ungdomslederkurs i de ulike ungdomsorganisasjonene.

3. Alle landsomfattende organisasjoner med egen sentralledelse og med et registrert medlemstall på minst 1.500 under 25 år får adgang til denne støtten.

4. Hovedorganisasjonene står ansvarlig overfor Statens Ungdoms- og Idrettskontor for at midlene nyttes i samsvar med forutsetningene for støtten. Ordningen må bygge på et gjensidig tillitsforhold, og ikke medføre en omfattende detaljkontroll. Statens Ungdoms- og Idrettskontor kan imidlertid foreta stikkprøver når en anser det nødvendig og riktig. Dersom en organisasjon bryter forutsetningene for anvendelsen av midlene, mister den alle rettighetene innenfor rammen av støtteordningen i to år.

5. Over Kirke- og undervisningsdepartementet gir staten støtte til instruktørvirksomhet i ungdomsorganisasjonene.

6. Alle ungdomsorganisasjoner - både politiske og upolitiske - må være likestilt når det gjelder den statlige støtten.

7. Gjennom Kirke- og undervisningsdepartementet gir staten støtte til ulike fellestiltak og spesielle oppgaver, som ikke kommer inn under de generelle støtteordningene, i ungdomssektoren.»

Innstillingen ble sendt på høring. KUD sluttet seg til de fleste forslagene i innstillingen. Anbefalingen om at regelverket for støtte burde nedfelles i lovs form, var det eneste av betydning som ikke ble videreført. Ellers fremhever departementet betydningen av det frivillige ungdomsarbeidet. Hansen-innstillingens synspunkt om at det ikke bør gjøres forskjell mellom politiske og upolitiske ungdomsorganisasjoners adgang til offentlig støtte, ble gjentatt. Når det gjelder kontrollen med offentlig støtte, uttrykte KUD at støtteordningen til organisasjonene til en hver tid må hvile på et tillitsforhold mellom organisasjonene og myndighetene, jf. St.meld. nr. 64 for 1960-61. Saken ble tatt opp i Stortinget 27. og 28. mars 1962, hvor innstillingen ble vedlagt protokollen.

I 1968 oppnevnte regjeringen en ny komité under ledelse av Otto Hauglin. Den avga sin innstilling 6. mai 1971. Mandatet gjaldt behovet og formene for offentlig støtte til ungdomsarbeidet, herunder skulle komitéen:

«

• vurdere behovet for forskjellige former for offentlig støtte til landsomfattende ungdomsorganisasjoner sentralt, i relasjon til de krav som bør stilles til egeninnsats fra organisasjonenes og medlemmenes side.

• Foreslå retningslinjer for offentlig støtte til dette arbeid.»

Komitéen definerte støtteberettiget lag/forening som:

«en organisasjons lokalavdeling som driver selvstendig virksomhet og der medlemmene er direkte tilknyttet gjennom medlemskontingent».

Støtteberettiget medlem ble definert som:

«person under 25 år som det siste året har betalt medlemskontingent i en organisasjons lokalavdeling».

Også Hauglin-komiteen var av den oppfatning at støtteordningene generelt måtte bygge på tillit og ikke medføre detaljkontroll. Innstillingen anbefalte følgende støtteformer for de landsomfattende ungdomsorganisasjonene:

• Grunnstønad/instruktørstønad: «Organisasjonene bør, til sitt sentralledd, gis et relativt stort beløp til fri disposisjon tildelt etter organisasjonens støtteberettigede medlemstall».

• Lederkursstønad.

• Stønad til utarbeiding av ledermateriell.

• Stipend til fast ansatte ungdomsledere.

• Stønad til internasjonal virksomhet.

I KUD og blant ungdomsorganisasjonene oppsto det diskusjon om tilskudd skulle bestå av to komponenter - en grunnstøttedel og en «variabel del» som tok utgangspunkt i organisasjonsaktiviteten.

Kirke- og undervisningskomitéen i Stortinget behandlet saken i Innst. S. nr. 23 (1974-75). Komitéen var enig i at det burde innføres en ordning med grunnstønad, men delte seg i synet på om grunnstønaden burde gis med samme sum til alle organisasjoner som oppfylte minstekravene. Komitéens flertall tvilte på at slik støtte i fremtiden burde gis med samme sum til enhver organisasjon som oppfylte minstekravene, uansett medlemstall og omfang av virksomheten. De mente derfor at i grunnstønaden burde det gis et tillegg til grunnbeløpet med et bestemt beløp pr. medlem, slik Hauglin-komitéen foreslo. Flertallet fant det heller ikke urimelig at grunnstønadsordningen brukte medlemstallet som kriterium for tilleggsbeløpets størrelse. De forutsatte imidlertid at regelverket inneholdt øvre og nedre grenser for støttebeløp til den enkelte organisasjon.

Stortinget sluttet seg enstemmig til komitéinnstillingen i møte 9. januar 1975.

I 1977 innførte Stortinget en bevegelig grunnstønad, og fra da av hadde man disse ordninger:

• bevegelig grunnstønad (basert på registrerte/betalende medlemmer i organisasjonen)

• fast grunnstønad (som kom i tillegg)

• aktivitetsstønad ( dvs. at man samlet stønad til lederutdanning, instruktørvirksomhet, fellestiltak/særtiltak under samme ordning).

Det nye var altså tilskudd til drift, dvs. ikke øremerkete midler.

Stortingskomitéen uttalte enstemmig i Innst. S. nr. 388 (1976-77):

«Når det gjelder forslaget om å gi tilskott til barne- og ungdomsorganisasjonene basert på antall registrerte/betalende medlemmer, forutsetter komitéen at det stilles opp klare kriterier for medlemskap og etableres betryggende kontroll som vilkår for tildeling.»

I 1981 ble det innført to tilskuddsgrupper under grunnstønaden:

• Frivillige, landsomfattende, selvstendige organisasjoner av ungdom som arbeider for ungdom med spørsmål som angår ungdom.

• Organisasjoner med omfattende arbeid blant ungdom og som har mange unge medlemmer (dvs. minst 1.500 betalende medlemmer under 25 år).

Fra og med 1985 ble fast og bevegelig grunnstønad og tilskudd til sentrale lederkurs slått sammen til ett driftstilskudd. Midler ble fordelt til den enkelte organisasjon som et samlet beløp. Organisasjonene ble gruppert i to stønadskategorier. I retningslinjene ble det lagt mer vekt på utbredelse og aktivitet og mindre på antall medlemmer. Det samlede tilskuddet ble fastsatt etter en poengskala.

Fra 1987 benyttet man 5 forskjellige kategorier av organisasjoner som fikk tilskudd:

1. Frivillige, landsomfattende, selvstendige organisasjoner av ungdom som arbeidet for ungdom med spørsmål som gjelder ungdom. Det var bl.a krav om minst 1500 medlemmer under 25 år fordelt på minst 25 lokallag i minst 10 fylker.

2. Organisasjoner med et omfattende arbeid blant barn og ungdom, men som ikke fylte alle krav i gruppe 1. Her måtte det være minst 1500 medlemmer under 25 år, i de funksjonshemmedes organisasjoner minst 750 medlemmer.

3. Sang- og musikkorganisasjoner som fylte kravene under gruppe 1 eller 2.

4. Organisasjoner av ungdom under utdannelse kunne få tilskudd til sentrale lederkurs.

5. Nye organisasjoner, ungdomsbevegelser og grupper. Dessuten kunne barne- og ungdomsråd på fylkesplan få tilskudd til samarbeid mellom organisasjonene på fylkesplan.

Denne ordning varte til 1993.

Når det gjelder det departementale ansvar for tilskuddsordningene, er bildet slik:

• Fra 1950 - 1. januar 1982: Kirke- og undervisningsdepartementet gjennom Statens Ungdom- og Idrettskontor (STUI).

• 1. januar 1982 - 1. januar 1991: Kultur- og vitenskapsdepartementet.

• Fra 1. januar 1991: Barne- og familiedepartementet, Barne- og ungdomsavdelingen.

Tilskudd til internasjonalt ungdomssamarbeid ble frem til 1988 gitt av Utenriksdepartementet. Fra 1988 ble forvaltningen samordnet med de nasjonale tilskuddene. En nærmere redegjørelse for forvaltningen av tilskuddssakene, innstillinger og beslutninger om fordeling av midler, er gitt under avsnitt 7.4.1 om tilskuddsmyndighetene.

3.4 Tilskuddsordningene. Utviklingen etter 1993.

Ved brev av 27. oktober 1992 sendte Barne- og familiedepartementet ut et nytt regelverk for driftstilskudd. Dette fremgikk dels av «kunngjøringsbrev» og dels av tilhørende «retningslinjer». Man opererte nå med 4 hovedgrupper av stønadsberettigede organisasjoner:

• Gruppe 1 for frivillige, landsomfattende og selvstendige organisasjoner av barn og ungdom som arbeider for barn og ungdom med spørsmål som gjelder barn og ungdom. Disse mest demokratiske organisasjonene mottok relativt sett størst tilskudd.

• Gruppe 2 for frivillige og landsomfattende organisasjoner, også av barn og ungdom, men med bindinger til moderorganisasjon. Dessuten var det anledning til å forbeholde de demokratiske rettighetene for medlemmer over 15 år for bare lederne.

• Gruppe 3 samlet frivillige og idéelle organisasjoner som drev et omfattende arbeid blant barn og ungdom, men hvor det kunne være dominans av medlemmer over 25 år.

• Gruppe 4 var forbeholdt organisasjoner for funksjonshemmet ungdom som ikke oppnådde støtte innenfor de nevnte gruppene, fortrinnsvis pga. lavt medlemstall.

Dessuten hadde man gruppe 5 for nye organisasjoner, ungdomsbevegelser og grupper etc.

De nye retningslinjene førte til at mange organisasjoner endret på sine vedtekter, slik at barn og unge gradvis har fått større medinnflytelse i organisasjonene i tråd med formålet for tilskuddsordningene.

I utlysningsteksten var det ellers presisert at organisasjoner innen en virksomhetsgren, f.eks. søndagsskole eller korvirksomhet, kunne velge mellom kontingentbetaling og skriftlig bekreftelse for medlemskap ved beregning av medlemstall. I sistnevnte tilfelle var det tilleggskrav om fremmøte på minst 10 aktiviteter i året.

Fra høsten 1992 ble avgjørelsene om tilskudd lagt til Fordelingsutvalget. Barne- og familiedepartementet skrev i sin redegjørelse til Riksrevisjonen 8. mars 1996 bl.a.:

«I forbindelse med en drøfting i september 1993 av utlysningsteksten for nasjonalt driftstilskudd i 1994, ba Fordelingsutvalget BFD om å foreta enkelte endringer. Utvalget ønsket at regelen om inntrappingstilskudd (lavere tilskudd første tilskuddsår) skulle falle bort, at det skulle bli innført overgangsordninger for organisasjoner som var inne i organisasjonsendringer som ville gi en annen gruppeplassering og at det skulle bli anledning til å ha en fridag på lederkurs med over tre kursdager.(Fridagen ble ikke regnet med i poengfordelingen.) BFD endret regelverket i tråd med dette. Utvalget ønsket også at regelen om lederkurs f.o.m. 1995 skulle endres slik at det kun var kurs i ett av de tre nordligste fylkene som kunne ha deltakere fra to fylker, og at deltakerne på kurset i tillegg til «hjemfylket» kunne komme fra hvilket som helst annet fylke. BFD endret regelverket, men slik at kurs i de tre nordligste fylkene måtte ha deltakere fra minst to av disse. Utvalget ba senere også om at minstekravet til lederkursenes lengde ble redusert fra tre til to dager, uten at kravet til timeinnhold ble senket. BFD endret regelverket i tråd med forslaget.

Fordelingsutvalget foreslo også i 1994 endringer i regelverket for 1995. Kravet til alderssammensetning i gruppe 1 og 2 ble foreslått endret fra minst 2/3 under 25 år til 2/3 under 30 år. Samtidig foreslo utvalget en endring i hvilke medlemmer en kunne telle med ved beregning av tilskudd. Kravet i retningslinjene var 25 år, mens Fordelingsutvalget ønsket at alle medlemmer under 30 år skulle gi uttelling ved beregningen. Departementet var uenig i dette, og forslaget ble derfor ikke tatt til følge. Man ønsket at ordningen skulle beholde den ungdomsprofil den fikk ved revisjonen i 1992. Fordelingsutvalget foreslo også at kravet til alderssammensetningen i lokallagene ble tatt bort og at kravet til antall medlemmer i lokallagene skulle økes fra 9 til 10. Videre ble det foreslått at kravet til organisasjonene i gruppe 2 ble endret, slik at regionalleddene i likhet med sentralleddene kunne ha organisatoriske bindinger til voksengenerasjonen. Disse forslagene ble tatt til følge av BFD.»

Statskonsult gjennomgikk i 1994 tilskuddsordningene i forbindelse med utarbeiding av Rapport 1995:3 Statlige overføringer til frivillige organisasjoner. Statskonsult konkluderte med at Barne- og familiedepartementet hadde «utviklet styringsrutiner som ligger betydelig foran andre områder, hvor både støtteform og beløpsstørrelse skulle tilsi sterkere styring».

Riksrevisjonen begynte høsten 1994 en undersøkelse av ordningene. I brev til Barne- og familiedepartementet av 8. mars 1995 skrev Riksrevisjonen at «Det er positivt at departementet har utarbeidet klare retningslinjer for behandling av søknader og beregning av tilskudd. Rutinene for kontroll og oppfølging synes å fungere godt».

Den 2. mars 1995 hadde avisen Verdens Gang oppslag om at partipolitiske ungdomsorganisasjoner «trikset» med medlemstall for å oppnå høyere tilskudd enn de var berettiget til. Riksrevisjonen utvidet nå sin undersøkelse av ordningene.

Ved kgl. res. 24. mars 1995 oppnevnte regjeringen granskingskommisjonen som ble ledet av lagdommer Rune Fjeld og særlig undersøkte medlemstall.

Ved kgl. res. 29. mars 1996 ble nærværende utvalg oppnevnt for å utarbeide forslag til et nytt, samlet regelverk.

3.5 Statsbudsjettets kapittel 857 post 70 og post 79. Fordeling mellom de ulike tilskuddsordningene i 1995 og 1996.

Oversikten i tabell 3.1 og 3.2 viser fordelingen av tilskuddsmidlene på de forskjellige ordninger. Tallene er i kr.