Bakgrunn:

Helsetjenestens oppgave er å sikre at alle får hjelp til å forebygge, oppdage og behandle sykdom og helseskade så langt det er mulig, til å utvikle mestring gjennom rehabilitering, og til nødvendig pleie og omsorg. Pasientens interesser må settes først, ikke bare i den enkelte helsearbeiders oppmerksomhet, men også i måten tjenestene organiseres på. Pasientene fortjener et helhetlig tilbud, å bli henvist til riktig nivå og riktig tjeneste, og at de enkelte deltjenestene samarbeider. Det fortjener også god oppfølging, tydelig tilbakemelding om ventetid og tidspunkt for undersøkelse og behandling, og fyldestgjørende informasjon om sin tilstand.

Flere sykehus har startet prosjekter for å utvikle nye interne organisasjonsmodeller som gjør det lettere å møte pasientens behov og utnytte personell og utstyr på tvers av tradisjonelle grenser både i Norge og andre land. Det kan være grunn til å stille spørsmålstegn både ved måten vi deler inn sykehus i avdelinger og poster på, ved måten vil tilordner arbeidskraften til de enkelte enhetene, og ved måten vi fordeler innsatsen mellom poliklinikk, dagbehandling og innleggelse.

Norske sykehus har forskjellig sammensetning, størrelse og pasientgrunnlag. Det er neppe mulig eller ønskelig å organisere alle sykehus etter nøyaktig samme lest. Fremtidens organisasjonsmodeller må avspeile at behovene er forskjellige. På samme måte må samhandlingsformene mellom sykehusene og primærhelsetjenesten variere. Det må være rom for lokale variasjoner, men det må være et klart mål å gi pasientene et mest mulig helhetlig tilbud og best mulig service.

Moderne sykehustjenester er lagarbeid. Økt kompetanse, større spesialisering og ny teknologi forenkler mange behandlingsprosesser, men stiller også større krav til personellet og til at avdelinger og poster arbeider godt sammen. Det er viktig å sørge for at beslutningsrutinene i det daglige arbeid sikrer at nøkkelpersonell får benyttet mest mulig av sin arbeidskapasitet til de oppgaver de er utdannet for. Det fordrer entydige ledelses- og ansvarslinjer og gode tverrgående samordningsrutiner.

Endrede krav til økonomistyring og administrasjon og den generelle demokratiseringen i arbeidslivet har begrenset legenes innflytelse. Samtidig har andre faggrupper styrket sin stilling ved at de har bygget opp en egen plattform og derved fått nye oppgaver og ansvarsområder. Denne utviklingen har stort sett vært positiv, men den stiller nye krav til organisering for å sikre at ansvar og myndighet blir sammenfallende. De siste årene er det satt sterkere søkelys på kravene til aktsomhet i helsetjenesten. Alt helsepersonell kan bli stilt ansvarlig for svikt i yrkesutøvelsen, men juridisk er legene i en særstilling.

Sykehusenes organisasjonsmodell bør ikke være statisk, men bør hele tiden tilpasses i forhold til ny innsikt og teknologi som bringes inn. De siste årene har behovet for en slagkraftig ledelse i sykehus økt på alle nivåer, både fordi virksomhetens innhold og ressurssituasjon er endret, men også fordi kravene til sikkerhet og kvalitet er skjerpet. Kvalitetsutvikling vil bli et satsingsfelt fremover. Det er viktig at sykehusene får verktøy som gjør det mulig å følge utviklingen i kvalitet og sammenligne egne ytelser med andres.

Det er på høy tid å oppdatere prinsippene for intern organisering og ledelse i sykehus. Det trengs gode overordnede ledelsessystemer for sykehussektoren, men også god ledelse innad i det enkelte sykehus. Under budsjettbehandlingen for 1996 fattet Stortinget følgende vedtak: Stortinget ber regjeringen sørge for at ledelse i sykehus legger til grunn et enhetlig ledelsesansvar på alle nivåer. Administrativ ledelseskompetanse skal være et krav. Det må være klare ansvarslinjer, slik at den som innehar et medisinsk faglig ansvar også har nødvendig myndighet. Dette legges til grunn for utvalgets arbeid.

Mandat:

Utvalget bes kartlegge de viktigste problemene ved dagens organisasjons- og ledelsesstruktur i sykehus og foreslå tiltak som kan bidra til forbedring av disse funksjonene med utgangspunkt i departementets retningslinjer slik det fremkommer i Pasienten først. Det er særlig interessant å finne fram til endringer som kan føre til at:

1. pasientenes totale behov for diagnostikk, behandling, pleie, omsorg og service ivaretas bedre

2. pasientflyten gjennom systemet blir bedre (logistikkfunksjonen)

3. sykehuset kan utnytte de enkelte fagprofesjonenes kompetanse bedre og at helsepersonellet får benytte sin arbeidskapasitet mest mulig rasjonelt

4. inndeling i avdelinger og enheter blir mest mulig hensiktsmessig

5. det sikres samsvar mellom medisinsk faglig ansvar og myndighet

6. de samlede ressursene blir brukt bedre og at kostbart utstyr kan utnyttes effektivt

7. arbeidet med kvalitetssikring og kvalitetsutvikling styrkes

8. samhandling med primærhelsetjenesten bedres

9. arbeidsmiljøet bedres og arbeidsgleden øker.

Tidsfrist 1. desember 1996.