Kapittel I Arbeidsdirektoratet og de lokale sysselsettingsorganer

§ 1. Arbeidsdirektoratet skal nøye følge utviklingen av sysselsettingstilhøva i landet, virke for jevn og tilstrekkelig sysselsetting og være departementets rådgiver i saker om sysselsetting og arbeidsløyse. Det skal:

1. innhente opplysninger om sysselsetting, arbeidsløyse og arbeidsmuligheter, søke klarlagt årsakene til vekslinger i sysselsettinga og regelmessig legge fram oversikter over sysselsetting og arbeidsløyse;

2. virke for at statsinstitusjoner, fylker og kommuner utarbeider detaljerte planer for arbeidstiltak som kan settes i verk på kort varsel i tilstrekkelig omfang i de ymse deler av landet. Arbeidsdirektoratet skal samle inn og holde oversikt over planene. Det skal søke å holde seg best mulig kjent også med private arbeidsplaner når gjennomføringa av disse vil være av betydning for sysselsettinga;

3. virke for å få satt i verk nyttige arbeidstiltak i tider med arbeidsløyse og for å få utsatt arbeidstiltak i tider med mangel på arbeidskraft, når det gjelder tiltak som uten større skade kan vente;

4. fremme tiltak for å hindre eller bøte på arbeidsløyse, herunder virke for en planmessig og rasjonell utbygging av næringslivet, og samordning av tiltak som tar sikte på dette;

5. forestå arbeidsformidling med sikte på å skaffe høvelig arbeid og høvelig arbeidshjelp for alle;

6. forestå yrkesrettleiing med sikte på å yte ungdom og andre hjelp når de skal velge yrke, utdanne seg for det og tilpasse seg i arbeidslivet, og samordne all offentlig virksomhet i samband med yrkesrettleiing.

Arbeidsdirektoratet skal videre behandle saker om stønad som i henhold til kapittel 4 i lov om folketrygd kan gis av folketrygdens midler.

Departementet kan gi nærmere føresegner for direktoratets virksomhet og pålegge det å utføre andre oppgaver enn de som er nevnt i første og annet ledd.

§ 2. Arbeidsdirektoratet blir ledet av et styre som består av 7 medlemmer som med personlige varamedlemmer oppnevnes av Kongen for 4 år. Arbeidstaker og arbeidsgivere skal hver ha 2 representanter i styret, men hver gruppe har bare en stemme. Kongen oppnevner leder og nestleder blant de andre medlemmene. Lederen kan tilkalle spesialkyndige som rådgivere ved behandlingen av bestemte saker. Kongen kan ved reglement fastsette at også andre personer enn styrets ordinære medlemmer skal tiltre styret med stemmerett i saker som gjelder tilsetting, oppsigelse, ordensstraff, avskjed og suspensjon av tjenestemenn.

Den daglige ledelsen av direktoratet har arbeidsdirektøren som blir tilsatt av Kongen. Er direktøren ikke medlem av styret, deltar han likevel i styremøtene, men uten stemmerett.

Kongen fastsetter de nærmere føresegner om forholdet mellom styret og direktøren og de nærmere føresegner av administrativ art ellers for Arbeidsdirektoratet og styret. Det kan herunder fastsettes at enkelte grupper av saker skal behandles i utvalg av styret, eventuelt med særlig oppnevnte medlemmer.

Staten bærer administrasjonsutgiftene ved Arbeidsdirektoratet. Styremedlemmer og innkalte spesialkyndige har krav på skyss- og kostvederlag etter regulativet for offentlige tjenestemenn. De har også bortsett fra direktøren krav på nærmere fastsatt møtevederlag.

§ 3. I hvert fylke skal det være et fylkesarbeidskontor som innen fylket skal ha de oppgaver som er nevnt i § 1.

Departementet kan bestemme at flere fylker skal ha felles fylkesarbeidskontor og at det ikke skal være slikt kontor i fylker som omfatter bare en kommune. Staten bærer alle administrasjonsutgifter ved fylkesarbeidskontorene.

§ 4. (Opphevet ved lov 18 des 1987 nr. 102.)

§ 5. (Opphevet ved lov 5 juni 1987 nr. 25.)

Kapittel II Offentlig arbeidsformidling og yrkesrettleiing

§ 6. Staten skal organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettleiing som omfatter hele riket.

Det opprettes arbeidskontorer på de steder og med de distrikter departementet fastsetter. Departementet fastsetter hvorledes formidlingstjenesten skal være ordnet i de forskjellige kommuner i distriktet.

Departementet kan bestemme at det i et distrikt i stedet for arbeidskontor skal være en representant for arbeidsformidlingen eller at arbeidsformidlingen skal drives av vedkommende fylkesarbeidskontor. Det kan også fastsette at et arbeidskontor eller et særlig opprettet kontor skal gi formidlingstjenester for større deler av landet på nærmere fastsatte områder av arbeidsformidlingen.

Ved fylkesarbeidskontorene og ved de arbeidskontorene departementet bestemmer, skal det være avdelinger eller særlige tjenestemenn for yrkesrettleiing og for attføring av yrkesvalghemmede arbeidssøkere.

§ 7. (Opphevet ved lov 2 juni 1960 nr. 3.)

§ 8. (Opphevet ved lov 18 des 1987 nr. 102.)

§ 9. (Opphevet ved lov 2 juni 1960 nr. 3.)

§ 10. Ingen tjenestemann i arbeidsformidlingen kan være tillitsmann eller være tilsatt i noen arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjon. Han kan heller ikke være partsforhandler under arbeidstvist. Dette gjelder likevel ikke tjenestemennenes egen organisasjon og tvister om egne arbeidsvilkår.

§ 11. Arbeidsformidlingen skal være nøytral og upartisk. Den arbeider vederlagsfritt. Men den nemnda som har tilsynet kan med godkjenning av Arbeidsdirektoratet fastsette at kostnadene ved å innhente opplysninger som blir krevd, eller ved formidling som blir krevd foretatt gjennom avertering, skal bæres av den som stiller kravet. Når arbeidsformidlingen etter anmodning foretar utvalg av arbeidssøkere ved hjelp av psykotekniske eller liknende særlige metoder, kan det kreves at arbeidsgiveren betaler en avgift fastsatt av departementet. Det samme gjelder ved slike undersøkinger av arbeidstakere som er tilsatt før. Arbeidsformidlingen bør under sitt virke samrå seg med de stedlige sammenslutninger av arbeidsgivere og arbeidstakere.

§ 12. Arbeidsgiver skal straks melde ledig plass til arbeidsformidlingen i distriktet. Blir det med en gang satt en inn i plassen, faller meldeplikten bort.

Meldeplikten gjelder ikke når plassen er blitt ledig på grunn av lockout eller streik som er godkjent av hovedsammenslutning for de arbeidsgivere eller arbeidstakere konflikten gjelder, og den ikke er kjent ulovlig ved dom.

En arbeidsgiver som har vendt seg til formidlingen etter arbeidshjelp, skal straks melde til kontoret om oppdraget faller bort.

Arbeidsgiver som ønsker selv å avertere etter arbeidstaker uten å oppgi sitt navn, skal samtidig med melding etter første leddet også oppgi grunnen til at han vil avertere på denne måten.

Kongen kan fastsette regler om unntak fra bestemmelsene i første ledd for så vidt gjelder ledige plasser i staten, fylkeskommuner, kommuner og hel- og halvoffentlige institusjoner og kan fastsette regler om i hvilken utstrekning disse skal nytte arbeidsformidlingen når de skal tilsette arbeidstakere.

§ 13. Arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke fyller rimelige krav i samband med formidlingen, kan bli nektet hjelp av arbeidsformidlingen for en kortere eller lengre tid.

For hvert slikt tilfelle skal det straks skje melding til fylkesarbeidskontoret om vedtak truffet av arbeidskontor. Fylkesarbeidskontoret kan oppheve nektinga. Den som blir nektet bistand, kan klage saka inn for fylkesarbeidskontoret. Avgjerd av fylkesarbeidskontoret kan av den som er nektet bistand, klages inn for Arbeidsdirektoratet til endelig avgjerd.

§ 14. Arbeidsgiver som vurderer å treffe vedtak om omlegging eller innskrenking av virksomheten som vil føre til at han i løpet av 30 dager må si opp minst 10 arbeidstakere, skal straks gi melding til arbeidsformidlingen. Det samme gjelder dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn, eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer. Meldinga skal gis seinest to måneder før omlegginga eller innskrenkinga blir satt i verk med mindre den ikke kunne forutsees så tidlig. Meldinga gis til arbeidsformidlingen i det distrikt der virksomheten ligger, på skjema fastsatt av Arbeidsdirektoratet. Meldinga etter første punktum skal inneholde de samme opplysningene som arbeidsgiver plikter å gi arbeidstakernes tillitsvalgte etter arbeidsmiljøloven § 56 A nr. 3.

Skulle omlegginga eller innskrenkinga skyldes betydelige økonomiske vansker eller hvis det foreligger vesentlige forretningsmessige grunner for det, kan meldinga gis til fylkesarbeidssjefen eller hans stedfortreder med anmodning om å behandle meldinga fortrolig inntil arbeidstakerne er varslet. I så fall skal meldinga ikke uten arbeidsgiverens samtykke gjøres kjent utenfor Arbeidsdirektoratet, dets lokale organer og vedkommende departement, og eventuelle tiltak skal drøftes med arbeidsgiveren før de settes i verk.

Føresegnene i denne paragraf gjelder ikke virksomheter i jordbruk, skogbruk, fangst og fiskeri og opplegg av skip i utlandet. Heller ikke gjelder føresegnene for oppsiing i hensikt å sette i verk lockout, jfr. lov om arbeidstvister av 5 mai 1927 § 1, punkt 6, eller når driftsstansen eller driftsinnskrenkinga skyldes forhold som gir arbeidsgiveren rett til å si opp arbeidstakere med nedsatt oppsiingsfrist etter § 42 i lov om arbeidervern av 7 desember 1956. Arbeidsdirektoratet kan fastsette andre innskrenkinger i meldeplikten.

Melding etter denne paragraf fritar ikke arbeidsgiveren for å gi arbeidstakeren varsel som fastsatt i lov, arbeidsavtale eller arbeidsreglement.

Kapitel III Arbeidsmarkedstiltak

§ 15. Staten kan organisere arbeidsmarkedstiltak i det omfang som anses hensiktsmessig, og innenfor rammen av Stortingets bevilgning av midler. Departementet kan ved forskrift gi nærmere definisjon av hvilke tiltak som anses som arbeidsmarkedstiltak.

§ 16. Arbeidsmarkedstiltakene administreres av de organer som er nevnt i denne lov, i samarbeid med andre statlige organer, fylker, kommuner og private etter nærmere bestemmelse av departementet. Departementet kan gi nærmere forskrifter om saksbehandlingen.

§ 17. Departementet gir nærmere forskrifter om vilkårene for statlige tilskott, organiseringen av tiltakene, tilskottssats m.v. Departementet kan også fastsette forskrift om tilskott i oppholdsperioder mellom dagpenger og tiltak og mellom ulike tiltak og om vilkårene og størrelsen på slikt tilskott. Departementet kan fastsette forskrifter om arbeidsgivers lønnsplikt overfor deltakerne i tiltaket, og fastsette sats for godtgjøringen til deltakerne.

Kapitel IV Privat arbeidsformidling m.v.

§ 26. Det er forbudt å drive privat arbeidsformidling, unntatt i de tilfeller som er nevnt i annet og tredje ledd. Departementet kan gi dispensasjon fra forbudet til virksomheter som i samarbeid med den offentlige arbeidsformidling, og uten fortjeneste, vil drive formidling av arbeidssøkere.

Departementet kan videre gi dispensasjon fra forbudet til virksomheter som vil drive arbeidsformidling med fortjeneste overfor en avgrenset gruppe arbeidssøkere. Virksomheter som nevnt i annet og tredje ledd kan ikke kreve betaling av arbeidssøkere.

Departementet kan gi nærmere forskrift om privat arbeidsformidling og vilkår for dispensasjon, og i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet i fjerde ledd.

§ 27. Det er forbudt å drive virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver når disse er underlagt oppdragsgiverens ledelse og oppdragsgiveren selv har tilsatte til å utføre arbeid av samme art eller driver en virksomhet hvor slikt arbeid inngår som et naturlig ledd.

Departementet eller den det gir fullmakt, kan gjøre unntak fra forbudet i foregående ledd. For unntaket kan settes slike vilkår som departementet bestemmer.

Det er også forbudt å gjøre bruk av arbeidskraft fra slik virksomhet som nevnt i første ledd, med mindre det er gjort unntak etter annet ledd.

§ 28. (Opphevet ved lov 11 juni 1993 nr. 87.)

Kapittel V Saksbehandling, administrative bestemmelser

§ 29. Forholdet til forvaltningsloven.

I de saker arbeidsmarkedsetaten behandler gjelder forvaltningsloven med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapittel.

§ 30. Hvor krav om stønad skal settes fram - dagpenger under arbeidsløshet og arbeidsmarkedstiltak

Krav om dagpenger etter folketrygdloven kapittel 4 og krav om stønad i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak etter kapittel III i loven her, settes fram for arbeidskontoret på vedkommendes bosted eller oppholdssted.

§ 30A. (Opphevet ved lov 28 juni 1996 nr. 56 (i kraft 1 jan 1997 iflg. res. 28 juni 1996 nr. 616).)

§ 30B. (Opphevet ved lov 28 juni 1996 nr. 56 (i kraft 1 jan 1997 iflg. res. 28 juni 1996 nr. 616).)

§ 31. Hvor krav om stønad skal settes fram - ytelser ved yrkesrettet attføring

Krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel 11 settes fram for trygdekontoret på vedkommendes bosted. Når trygdekontoret har gjort vedtak, overføres saken til arbeidsmarkedsetaten.

Etter at en sak er overført til arbeidsmarkedsetaten, settes alle krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel 11 fram for arbeidskontoret på vedkommendes bosted.

En person som oppholder seg i utlandet skal sette fram krav for det organ Arbeidsdirektoratet bestemmer.

§ 32. Avgjørelsesmyndighet - anke til Trygderetten

Krav om dagpenger ved arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4, krav om ytelser under yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kapittel 11, samt krav i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak etter kapittel III i loven her, avgjøres av det organ Arbeidsdirektoratet bestemmer.

Departementet kan gi forskrifter om at melding om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av stønad av grunner som åpenbart er kjent for medlemmet, og det er gitt forhåndsorientering om at retten til stønad bortfaller i slike tilfelle. Et vedtak i klagesak etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 kan ankes til Trygderetten etter bestemmelsene i lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten. Trygderetten kan ikke prøve det faktiske grunnlaget for avgjørelsen.

Arbeidsmarkedsetatens avgjørelser i slike saker kan bringes inn for de alminnelige domstoler først etter at Trygderetten har gjort vedtak i saken eller det er på det rene at saken ikke vil bli brakt inn for Trygderetten.

§ 33. Klagefristen

Fristen for klage på vedtak etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 er 6 uker fra det tidspunkt melding om vedtaket er kommet fram til medlemmet.

§ 34. Arbeidsløshetstrygd for fiskere og fangstmenn.

Krav om stønad i arbeidsløshetstrygden for fiskere og fangstmenn som administreres av Garantikassen for fiskere, behandles av de organer og etter de regler som departementet bestemmer.

§ 34a. (Opphevet ved lov 28 juni 1996 nr. 56 (i kraft 1 jan 1997 iflg. res. 28 juni 1996 nr. 616).)

§ 35. Tilbakekreving.

Dersom noen har mottatt stønad i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt stønad kan også kreves tilbakebetalt dersom mottakeren eller noen som har handlet på dennes vegne, uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes en feil fra arbeidsmarkedsetaten eller annet organ som foretar utbetaling på arbeidsmarkedsetatens vegne, og mottakeren burde ha forstått dette. Beløpet kan trekkes i framtidige ytelser eller inndrives etter bestemmelsene i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt. I de tilfelle som er nevnt i første punktum, kan det beregnes renter med 0,5 prosent pr. måned fra utbetaling fant sted.

Også i andre tilfelle enn nevnt i første ledd kan feil utbetalt stønad kreves tilbakebetalt når dette ikke ville virke urimelig. Tilbakebetalingskrav i medhold av dette ledd er begrenset til en eventuell berikelse.

Har feilutbetalingen medført høyere utlignet skatt eller trygdeavgift enn om feilutbetalingen ikke var skjedd, kan det gjøres fradrag i tilbakebetalingsbeløpet med et beløp som svarer til den merskatt som skyldes at den feilaktig utbetalte trygdeytelse var tatt med til beskatning.

Arbeidsdirektoratet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom Statens innkrevningssentral.

§ 36. Utestengning.

Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om forhold som har noe å si for retten til dagpenger under arbeidsløshet eller for retten til tilskudd under opplæring, og vedkommende var klar over eller burde vært klar over dette, kan de organer som har avgjørelsesmyndigheten, jf. § 32, gjøre vedtak om å utestenge vedkommende fra retten til stønad, helt eller delvis, for et tidsrom av inntil to år. Det samme gjelder dersom vedkommende har unnlatt å gi opplysninger av betydning for retten til stønad.

Kapittel VI Bruk av fondsmidler til særlige tiltak

Kapittel VII Ymse føresegner

§ 37. Enhver er pliktig til uten hinder av eventuell taushetsplikt å gi de opplysninger som Arbeidsdirektoratet og andre organer som har hjemmel i loven her, finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven. Dette gjelder også når de samme organer behandler saker om stønad etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, samt etter kapittel III i loven her.

Arbeidsdirektoratet har i saker om stønad etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, samt i saker etter kapittel III i loven her, rett til å innhente de nødvendige opplysninger ved bevisopptak etter reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål eller ved politiet.

§ 38. Lovheimlet taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysning om utbetalte stønader kan gis til skattemyndighetene i kontrolløyemed.

Lovheimlet taushetsplikt er heller ikke til hinder for nødvendig utveksling av opplysninger i stønadssaker mellom arbeidsmarkedsetatens organer og de organer som er fastsatt med heimel i denne lovs § 34.

§ 39. De som arbeider innenfor rammen av denne lov skal bistå sosialtjenesten i klientsaker. De skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og de skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Av eget tiltak kan opplysninger som nevnt bare gis etter samtykke fra klienten eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt. Uten hinder av taushetsplikt kan opplysninger gis om stønadssaker og arbeidsforhold.

§ 40. Dersom forholdet ikke rammes av strengere straffebud, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder eller begge deler

den som overtrer de bestemmelser som er fastsatt i eller med heimel i §§ 26 og 27,

den som uten å oppgi navn og uten å ha gitt melding i rett tid etter § 12 averterer etter arbeidstaker, eller som unnlater å gi pliktig melding etter § 14,

den som ikke i rett tid gir slike meldinger og opplysninger som blir krevd med heimel i denne lov, eller som til bruk for Arbeidsdirektoratet eller andre organer som har heimel i loven, gir uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Påtale finner bare sted etter krav fra Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger. Overtredelse som nevnt i første ledd anses som forseelse.

§ 41. Kongen kan pålegge institusjoner, nemnder og styrer som er opprettet i henhold til denne lov, andre gjøremål enn de som er fastsatt i loven, og i tilfelle fastsette de særlige føresegner som er nødvendige.

§ 42. Vedkommende departement gir de nærmere føresegner av administrativ art som trengs til gjennomføring av loven.