1 Pensjoner i arbeidsforhold i andre land

1.1 Innledning

I Finland og Island er pensjonsordninger i arbeidsforhold obligatoriske, og de er derfor ikke parallelle til de norske ordningene. I Sverige er nylig lovgivingen lagt om, slik at den setter ytre rammer og krever at ordningene må oppfylle de krav som utarbeides i forhandlinger i arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene for å oppnå skattefavorisering. I Danmark er også utforming av ordningene løftet ut av det enkelte foretak, og organiseres profesjonsvis gjennom tverrgående institusjoner. Verken i Sverige eller Danmark har en det samme omfang av skattefavorisering av pensjonsordninger i arbeidsforhold som i Norge.

I enkelte land administreres obligatoriske tilleggspensjonsordninger av det offentlige. Norge, Sverige, Storbritannia, Sveits og USA er blant landene som har felles administrasjon for obligatorisk grunnpensjon og en offentlig tilleggspensjonsordning. I en del land pålegger staten andre, som oftest arbeidsgiver, å tilby obligatorisk tilleggspensjon for alle ansatte. Pensjonsordningene kan i slike tilfeller være administrert av private bedrifter eller sammenslutninger (arbeidsgiverorganisasjoner eller bransjeorganisasjoner). I Danmark og Finland administreres tilleggspensjonsordningen av selvstendige institusjoner tilknyttet arbeidslivets parter. I Island, Sveits, Frankrike, Italia og Australia administreres den obligatoriske tilleggspensjonen av selvstendige pensjonskasser/private institusjoner. Den obligatoriske chilenske pensjonsordningen som bare omfatter innskuddsbasert pensjon, er administrert av private institusjoner.

Sverige, Finland og Sveits har obligatorisk tilleggspensjon både innenfor det offentlige systemet og i supplerende pensjonsordninger i både offentlig og privat sektor. New Zealand har ikke obligatorisk tilleggspensjon, verken i det offentlige systemet eller i form av tjenestepensjoner. Nederland har heller ikke lovpålagt tilleggspensjon, men et omfattende system av kollektive avtaler om supplerende pensjonsordninger i arbeidsforhold.

I mars 1998 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere hovedspørsmålene knyttet til å utvide den skattemessige særbehandlingen av pensjoner i arbeidsforhold til også å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger som et grunnlag for et eventuelt lovarbeid. Arbeidsgruppen avga sin rapport 20. august 1998. I denne rapporten er det en forholdsvis bred omtale av innskuddsordninger i andre land. I dette vedlegget gis derfor bare en kort omtale av regulering og beskatning av pensjonsordninger i arbeidsforhold i noen få land.

1.2 Nærmere om de nordiske land

Pensjonsordninger i arbeidsforhold er i Finland og på Island gjort obligatoriske. I Finland er de organisert på et overordnet nasjonalt nivå, med «Pensjonsskyddscentralen» som sentral institusjon. På Island er medlemskap i et av mange pensjonsfond obligatoriske. Både i Finland og på Island er pensjonene forskuddsfinansierte ved fondsoppbygging og i hovedtrekk ytelsesbaserte.

Tilsvarende pensjonsordninger er både i Sverige og Danmark basert på tariffavtale eller annen avtale, og pensjonsplanene har dermed ikke utspring i det enkelte foretak som i Norge. Behovet for å regulere ordningene fra statens side vil derfor ikke være tilstede på samme måte som i Norge, fordi rammeverket blir utviklet og bestemt av hovedsammenslutningene i arbeidslivet. Graden av skattefavorisering er mindre i begge disse landene, og særlig har begge land gjennomført løpende beskatning av avkastning av pensjonsmidler.

1.2.1 Pensjonsordninger i arbeidsforhold i Sverige

Tradisjonelt har det svenske tjenestepensjonssystemet bestått av to ytelsesbaserte pensjonsplaner med nasjonal utbredelse. Pensjonsplanene er forhandlet fram i de årlige tarifforhandlingene. Foretak med tariffavtale meldes dermed inn i ordningene, men også foretak uten tariffavtale har under visse generelle forutsetninger kunnet delta i ordningene og få samme skattemessige behandling. Pensjonsordningene er:

• ITP, som er tjenestepensjonsordningen for funksjonærer. ITP ble først forhandlet fram i 1960. Arbeidstakere med pensjonsgivende lønn over 10 basbelopp (dvs om lag 360.000 SEK i 1998) kan velge ikke å delta i ITP, men i stedet tegne en innskuddsbasert pensjonsforsikring.

• STP er pensjonsordningen for arbeidere. Denne ordningen skal erstattes med en ny innskuddsbasert ordning mellom 1.1.1996 og 31.12.1999 (Avtalpension LO - SAF). Også den nye pensjonsordningen er en kollektiv avtale.

ITP er utformet slik at ansatte med mer enn 16 timers arbeidsuke etter arbeidsavtalen blir medlemmer ved fylte 18 år. Medlemmene tjener ikke opp alderspensjonsrettigheter før fylte 28 år. Den normale pensjonsalderen er 65 år, og pensjonsrettighetene er begrenset av antall måneder med medlemskap i ordningen. Hvis antall måneder er mindre enn 360, reduseres pensjonen forholdsmessig. Tildligpensjonering basert på forsikringsteknisk omregning av pensjonen er mulig fra fylte 55 år. Alle former for avlønning med unntak av overtidsbetaling inngår i pensjonsgivende lønn. Lønn opp til 30 basbelopp inngår i pensjonsgrunnlaget. Det kan delvis ses bort fra lønnsøkninger de siste fem år før pensjonering. Det er også lagt begrensinger på adgangen til å ta hensyn til lønnsøkninger ut over inflasjonsraten.

Reguleringen har vært utformet slik at ITP-ordningen, og ordninger som for alle praktiske formål anses som identisk med denne, har blitt gitt gunstig skattemessig behandling. Senest i april 1998 foreslo Regjeringen Persson endringer i fradragsreglene for pensjonskostnader (Prop. 1997/98: 146). Riksdagens vedtak av dette forslaget betyr at fradrag kan gis etter en hovedregel, som har utgangspunkt i at arbeidsgivers tilskudd til pensjoner er fradragsberettiget for premier opp til 35 % av den ansattes pensjonsgivende lønn. Fradraget kan ikke overstige 10 basbelopp (dvs om lag 360.000 SEK i 1998). Innskuddsordninger vil falle under hovedregelen. Det er ikke vanlig at arbeidstaker betaler andel av premien, og det eksisterer ikke fradragsregler for slike tilskudd.

I de tilfeller hovedregelen ikke passer, finnes en kompletteringsregelsom gir fradragsrett for kostnader til pensjonsrettigheter som en sikter på å finansiere over kort tid (for eksempel ved store økninger i kompensasjonsgraden) og for førtidspensjoner. Utgangspunktet for denne regelen er at fradrag gis for de premier som nødvendige for å sikre alderspensjon opp til gitte kompensasjonsnivåer. Disse nivåene er høyst 20 pst. av den ansattes pensjonsgivende lønn opp til 7,5 basbelopp, 70 pst. av lønn mellom 7,5 og 20 basbelopp og 40 pst. av lønn mellom 20 og 30 basbelopp. Førtidspensjoner kan sikres opp til kompensasjonsnivåene 80-70-40 pst etter samme mønster. Ytelsesbaserte uføre og etterlattepensjoner kan sikres innen kompletteringsregelen, uavhengig av hovedregelen.

Selv om arbeidsgiver kan kreve inntektsfradrag for pensjonstilskudd i den alminnelige beskatningen, er slike tilskudd pålagt en separat skatt, såkalt «särskild löneskatt på pensionkostnader», på 24,26 pst.

Den løpende avkastningen på pensjonsmidlene beskattes med 15 pst. per år hvis avsetningen er gjort i forsikringsselskap eller svensk pensjonskasse. Beskatningen skjer i forsikringsselskapet og ikke på den enkeltes hånd. Bokreserver beskattes på bedriftens hånd med 15 pst. av en skjematisk bestemt avkastning (inngående pensjonsformue multipliseres med gjennomsnitlig statlånsrente for året før).

Ytelser fra pensjonsordninger beskattes som annen inntekt. Pensjonister med lav inntekt gis imidlertid særskilt skattefradrag, slik at pensjonene ikke beskattes.

1.2.2 Pensjonsordninger i arbeidsforhold i Danmark

I Danmark er offentlig ansatte tjenestemenn omfattet av lovfestet tjenestepensjon. I tillegg er det kollektive avtaler for tjenestepensjon i offentlig sektor. På det private arbeidsmarkedet varierer tjenestepensjonsdekningen etter sektor og stillingsgruppe, og er basert på tariffavtaler og bedriftsinterne ordninger. Enkelte faggrupper har opprettet kollektive ordninger, og flere større virksomheter har pensjonsordninger for flere større eller mindre grupper av sine ansatte. Det har vært kollektive avtaler som gir medlemskap for LO-arbeidere fra 1991.

Slike arbeidsmarkedspensjoner må forhåndsfinansieres, enten gjennom avtale med forsikringsselskap eller gjennom opprettelsen av egne pensjonskasser. For at det skal kunne opprettes egne pensjonskasser må pensjonsplanen inkludere minst 50 personer. Innskuddsbaserte ordninger dominerer.

I 1998 ble det lovfestet at premieberegningen for arbeidsmarkedspensjoner skal skje på kjønnsnøytralt beregningsgrunnlag. Pålegget gjelder bare nye medlemmer fra 1998. Selskapene ble gitt dispensasjon for å utarbeide grunnmateriale mv. like etter innføringen.

De typene pensjonsordninger som gir rett til inntektsfradrag for premieinnbetalingene, betegnes hhv. pensjonsordninger med løpende utbetalinger, rateforsikringer i pensjonsøyemed, kapitalforsikringer i pensjonsøyemed, rateoppsparing i pensjonsøyemed og oppsparing i pensjonsøyemed. Rateoppsparing og oppsparing i pensjonsøyemed er rene spareordninger uten forsikringselement. I disse ordningene skal oppsparte midler plasseres på egen konto i bank.

For samtlige ordninger gjelder at utbetaling ikke kan finne sted før pensjonsberettigede fyller 60 år, med mindre det er fastsatt en lavere aldersgrense. Kapitalforsikringene kan utbetales i terminer eller som engangsytelser. For ordninger med løpende ytelser kreves det at utbetalingene må skje i løpet av en periode på minst 10 år. Det samme gjelder for rateordningene.

I Danmark er nesten alle tjenestepensjonsordninger utformet som innskuddsbaserte ordninger. Det er likevel meget lite rom for egne valg for det enkelte medlem eller foretak, fordi alle beslutninger tas i forhandlinger og av pensjonsordningens styre. Premieinnbetalingene for tjenestemannsgruppen utgjør normalt mellom 12-20 pst. av lønn, mens de for arbeidere ligger på 3-4 pst. av lønn. Det er vanlig at arbeidsgiver betaler to tredjedeler av premien, mens de ansatte betaler den resterende tredjedelen.

Ved den skattemessige behandlingen av disse pensjonsordningene skiller man ikke mellom innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger. Arbeidsgiver har rett til inntektsfradrag for innbetalinger til pensjonsordningene. Fradragsretten for tilskudd til en pensjonsordning med løpende utbetalinger, rateforsikring, eller rateoppsparing i pensjonsøyemed skal fordeles i like deler over en periode på 10 år. Ved kortere betalingsperioder fordeles fradragsberettiget beløp likevel i like deler over 10 år. Det er et tak på fradragsretten for arbeidsgiver for innbetalingene på om lag DKK 33.100 pr. år for kapitalforsikring i pensjonsøyemed eller kapitaloppsparing i pensjonsøyemed. Slik fradragsbegrensning foreligger ikke for ordninger med løpende utbetalinger, rateforsikring og rateoppsparing.

Arbeidstakerne fordelsbeskattes ikke for arbeidsgivers premiebetaling, men må likevel betale «arbeidsmarkedsbidrag» av pensjonstilskuddet, for 1999 på om lag 9 pst. I sammenheng med pensjonsinnbetaling betaler normalt arbeidsgiver et totalt tilskudd til pensjonsinnretningen, hvoretter denne trekker fra skatten og betaler den til skattemyndighetene.

Utbetalinger fra pensjonsordninger med løpende pensjoner, rateoppsparing og rateforsikring regnes som skattepliktig inntekt. Dette gjelder ikke utbetalinger fra kapitalpensjoner og oppsparing i pensjonsøyemed, hvor det skal svares en avgift på 40 pst. av utbetalingene, uavhengig av om disse foreligger i terminer eller som engangsytelser. For alle fem ordningene foreligger det en regel som innebærer at for utbetalinger i strid med vilkårene skal det svares en avgift på 60 pst.

I Danmark formuesbeskattes ikke kapitalen i pensjonsordningen. Deler av den løpende avkastningen av enkelte investeringsobjekter (unntak for aksjer, eiendom eller indeksobligasjoner) har vært beskattet ved en såkalt realrenteavgift. Formålet med avgiften var å begrense pensjonenes reelle avkastning. Forut for innføringen av realrenteavgiften var det eksempler på innskuddsbaserte ordninger i Danmark som ga kompensasjonsnivå på over 100 pst. Avgiften forhindret at de framtidige pensjonene ble for høye ut fra samfunnsøkonomiske og fordelingspolitiske målsettinger. Det var selskapene som var skattesubjekt for realrenteavgiften. I juni 1998 ble den løpende beskatningen vedtatt lagt om og utvidet. All skattepliktig avkastning beskattes fra 2000 med en avgift på 26 pst., og i tillegg skal det innføres en avgift på 5 pst. på løpende aksjeavkastning.

Pensjonsinntekt beskattes som annen skattepliktig inntekt i Danmark. Pensjonister har ikke de samme skattefordeler som i Norge.

1.3 Kort omkring omkring omfanget av ulike innskuddsordninger i USA

Innskuddsbaserte pensjonsordninger med skattefordel, både individuelt og i arbeidsforhold, har i flere år vært utbredt i USA. Slike ordninger har ofte stor grad av fleksibilitet, og de har fått relativt stor utbredelse. En bred omtale av slike ordninger ble gitt i utredningen «Hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon», jf. omtale foran.

I tabell 1.1 er fordelingen av formue i USA på ulike eiendeler vist for perioden 1983-1995. Denne tabellen er hentet fra en nyere studie av formuesdata i USA av Edward Wolff, New York University. I løpet av denne perioden har omfanget av slike pensjonsordninger økt fra å utgjøre 1,5 pst. av husholdningenes bruttoformue til å utgjøre 9,0 pst.

Over samme periode har husholdningene redusert sine andre likvide formueselementer (bankinnskudd mv.) like mye som de har økt pensjonssparingen. Wolff konkluderer med at «det er sannsynlig at husholdningene har substituert skattefavorisert pensjonssparing for skattlagte bankinnskudd». Når det gjelder fordelingen av pensjonskonti mellom ulike formuesgrupper, holdt de rikeste 20 pst. av befolkningen om lag 12 pst. av sin brutto formue i slike ordninger. De neste 40 pst. holdt om lag 9 pst., og de nederste 40 pst. holdt knapt 7 pst. av sin brutto formue som pensjonsinnskudd.

Andelen av samlede pensjonsinnskudd som var eid av de rikeste 10 pst. falt fra 68 pst. i 1983 til 51 pst. i 1989, særlig som følge av økt bruk av innskuddsordningen IRA blant middelklassen. Andelen har senere økt igjen, etter introduksjon av såkalte 401(k)-planer. Økningen av bruken av slike ordninger har vært stor i høyinntektsgruppen, og denne gruppens andel utgjorde om lag 62 pst. i både 1992 og 1995.