4 Alminnelige merknader

4.1 Innledning

Dette kapitlet inneholder de alminnelige merknadene til utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. De enkelte avsnittene er delt inn tematisk, og følger samme oppdeling som utkastet til lov, slik at de problemstillingene som tas opp f.eks. i avsnitt 4.2 svarer til utkastet til lov kapittel 2 osv. Det er ikke gitt egen omtale av lovens kapittel 1 om lovens virkeområde og definisjoner. Virkeområde er i utkastet § 1-1 første ledd angitt til innskuddspensjon der det gis eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46, og foretak som har opprettet eller oppretter slik pensjonsordning. Loven er også gitt anvendelse for Svalbard. Lovens virkeområde vil være sammenfallende med foreslått virkeområde for lov om foretakspensjon, og det vises til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) avsnitt 3.2 og 3.5.

4.2 Opprettelse av pensjonsordning i arbeidsforhold

I dette avsnittet drøftes de nærmere vilkårene for opprettelse av en innskuddsordning, herunder hvem som skal kunne opprette slik ordning, når en ordning skal anses som opprettet og hvilke krav som stilles til dokumentasjon av ordningen som sådan. Avsnittet omhandler videre spørsmål om hvordan eventuell ektefellepensjon, barnepensjon, uførepensjon og innskuddsfritak skal håndteres i ordningen.

Det er det enkelte foretak som avgjør om det skal opprette en pensjonsordning for sine ansatte, og om denne eventuelt skal fastsettes i medhold av regelverk som gir særlige skattemessige virkninger. Ved opprettelse av pensjonsordning vil det kunne påløpe kostnader til rådgivning, oppbygging av nødvendig kompetanse og utarbeidelse av regelverk for ordningen. I tillegg vil det være enkelte faste kostnader knyttet til administrasjon mv. ved opprettholdelse og drift av selve ordningen. Disse kostnadene vil antakelig til en viss grad være uavhengige av antall medlemmer, og derfor være en kostnadsmessig ulempe for de mindre foretakene.

Det har vært en målsetting for utvalget at en innskuddsordning skal kunne opprettes og drives med forholdsvis små administrative kostnader. Det er imidlertid grunn til å tro at disse kostnadene, også i mindre foretak, vil være relativt små i forhold til de samlede kostnadene knyttet til innskudd og premier til ordningen. Det er usikkert om, og i hvilken grad, administrasjonskostnadene har vesentlig betydning for utbredelsen.

4.2.1 Adgang til å opprette innskuddsordning

Pensjon fra en ordning kan utgjøre en ikke ubetydelig del av godtgjørelsene knyttet til et ansettelsesforhold, og således ha betydning for det enkelte foretaks mulighet til å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft. Etter utvalgets vurdering bør derfor alle foretak som har arbeidstakere i sin tjeneste i utgangspunktet ha lik adgang til å opprette en ordning for innskuddspensjon, uavhengig av foretakets nærmere organisering. Slik det er lagt til grunn i utvalgets mandat, bygger lovutkastet på at en enkelt arbeidsgiver bare skal «kunne ha én alderspensjonsordning for sine ansatte», jf. nærmere omtale i kapittel 3.4.7.

Utvalget antar at opprettelse av pensjonsordning i de fleste foretak vil være resultatet av en relativt omfattende prosess hvor ansatte, foretak og tilbyder, eller ulike representanter for disse, drøfter de nærmere rammene for ordningen. Selve opprettelsen vil bestå i at foretaket inngår avtale om opprettelse av pensjonsordning med institusjon som kan tilby innskuddspensjon. Dette gjelder institusjoner som har tillatelse til å drive virksomhet her i riket som bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, og filial her i riket av kredittinstitusjon, livsforsikringsselskap eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, forutsatt at institusjonen har hovedsete innenfor EØS-området, jf. omtale i avsnitt 2.3. Når ordningen er opprettet, skal alderspensjonen sikres ved at foretaket foretar årlige innskudd til konto eller konti opprettet i institusjonen.

Reglene om medlemskap i forslaget til lov om foretakspensjon og i utkastet til lov om innskuddspensjon er sammenfallende. Unntaksvis vil imidlertid foretak ha en pensjonsordning som er gitt skattefradrag etter tidligere regler, som omfatter en snevrere krets av ansatte. Det er lagt til grunn at dette kan gjelde ordninger som ble opprettet etter forskrift fra 1952 eller 1955, og som ikke ble endret i overensstemmelse med 1968-reglene. Slike ordninger vil være basert på at ansettelse etter et visst tidspunkt ikke gir rett til medlemskap, og de kalles derfor ofte «lukkede ordninger». Etter utvalgets vurdering bør foretak som eventuelt har «lukkede ordninger» etter nevnte regler ha anledning til å opprette ordning med innskuddspensjon for ansatte som ikke er medlem av foretakets eksisterende ordning, slik at også disse arbeidstakerne sikres alderspensjon. Utvalget legger til grunn at slike innskuddsordninger skal oppfylle de samme minstekrav som øvrige innskuddsordninger, jf. nedenfor.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaas og Aabakken, støtter ikke utvalgets forslag om at pensjonskasser skal kunne tilby innskuddspensjon, men mener at pensjonskasser må være rene forsikringsløsninger på samme måte som i dag. Disse medlemmer vil, når det gjelder pensjonskasser som tilbydere av innskuddspensjon, anføre at pensjonskassenes virksomhet bør være begrenset til pensjonsordninger som innbefatter en forsikringsløsning også i oppsettelsestiden. Pensjonskasser må etter disse medlemmers oppfatning være forsikringsteknisk oppbygget og omfatte både aktive arbeidstakere og pensjonister. Det foreliggende lovutkast legger i prinsippet opp til at pensjonskasser må kunne gis konsesjon for kapitaliseringsprodukter. Dermed åpnes det for etablering av noe som etter disse medlemmers syn heller bør benevnes «sparekasser» enn «pensjonskasser».

4.2.2 Minstekrav til antall medlemmer

Spørsmålet om hvilken adgang mindre foretak skal ha til å opprette ytelsesbasert foretakspensjon er drøftet spesielt i NOU 1998: 1, side 80, hvor det står:

«Tjenestepensjonsordninger i selskaper med bare få eller ingen ansatte vil i realiteten ha sterke innslag av å være en individuell pensjonsforsikring. I så fall vil de kunne innebære en omgåelse av de reglene som gjelder for EPES og IPA, der det gjelder begrensning mht inntektsfradragets størrelse. Ordinært vil arbeidsgivers premieinnbetaling til IPA skattlegges som alminnelig lønnsinntekt på den ansattes hånd. Den ansatte innrømmes videre fradrag innenfor den alminnelige fradragsramme. Hvis man ikke stiller minimumskrav til antall ansatte for foretakspensjonsordninger, kan dette føre til misbruk av ordningen (eksempelvis gjennom bruk av proformaselskaper).

På den annen side vil det kunne virke urimelig å utelukke større grupper av ansatte og eiere i mindre foretak fra å opprette foretakspensjonsordning med skattefordel. Utvalget mener at foretakspensjoner har egenskaper som gjør at de vil egne seg også for slike foretak.»

I tråd med ovennevnte drøfting er det i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) foreslått at pensjonsordning må opprettes med enten minst to medlemmer som begge minst må ha en arbeidstid og lønn som utgjør 75 pst. eller mer av full stilling, eller minst ett medlem som tilfredsstiller forannevnte krav og er uten eierinteresser i foretaket.

De samme forhold til skatteloven gjør seg etter utvalgets vurdering gjeldende for innskuddsbaserte som for ytelsesbaserte pensjonsordninger mht. å unngå at regelverket benyttes for å opprette avtaler med sterke innslag av å være individuell pensjonsavtale. Utvalget foreslår derfor samme minstekrav til antall medlemmer og stillingsandel som i forslag til lov om foretakspensjon, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99).

4.2.3 Regelverket

Det eller de dokumentene som beskriver ordningene nærmere, omtales i forslag til lov om foretakspensjon som ordningens regelverk. Regelverket i pensjonsordningen beskriver alle rettigheter medlemmene har, og de regler som gjelder for pensjonsordningen. Regelverket gjelder for alle medlemmer i pensjonsordningen.

Utkastet til lov om innskuddspensjon er utformet for å gi foretakene betydelig frihet til å tilpasse den enkelte pensjonsordning etter egne behov. Uten nærmere dokumentasjon vil det derfor kunne oppstå uklarhet om hvilke nærmere bestemmelser som gjelder i ordningen.

Etter utvalgets vurdering bør det være et regelverk i en innskuddsordning, og dette regelverket bør være skriftlig. Det forhold at regelverket er skriftlig gjør det enklere for medlemmer og andre forsikrede å vurdere om de mottar innskudd og pensjonsrettigheter for øvrig i tråd med det de har rett til. Skriftlig regelverk vil også gjøre det enklere for eiere og investorer å vurdere framtidig kostnadsnivå i foretaket, og gjør det enklere for myndighetene å kontrollere at betingelsene i lovverket er oppfylt.

I utkastet til lov om innskuddspensjon stilles det få formkrav til regelverket. Loven legger imidlertid opp til at regelverket skal inneholde en innskuddsplan, hvor de nærmere regler om medlemmenes rett til innskudd til alderspensjon framgår. Dersom ordningen i tillegg inneholder uførepensjoner og pensjoner til etterlatte, skal de nærmere bestemmelsene om denne delen av pensjonsordningen framgå av regelverkets ytelsesplan. I tråd med lovens forutsetninger om at alderspensjonskapitalen skal forvaltes av institusjon og at eventuelle risikoytelser skal være tegnet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, vil regelverket i stor grad måtte framgå eller bestå av avtaler med en eller flere av de forannevnte institusjoner.

For medlemmene, og for så vidt også øvrige arbeidstakere i foretaket, vil det være viktig å ha kjennskap til hovedlinjene i pensjonsordningens regelverk, og da særlig forhold som gjør det mulig for arbeidstakerne å avgjøre hvorvidt de har rett til pensjon, hvilke typer pensjon de har rett til mv. For å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig informasjon er det i utkastet til lov tatt inn en bestemmelse om at arbeidstakerne skal gis en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen. Ved utarbeidelse av denne oversikten skal det legges vekt på å gi arbeidstakerne en god oversikt over bl.a. pensjonsinnskuddene og hvilken alderspensjon disse kan forventes å gi. Dersom regelverket er uoversiktlig eller uforholdsmessig komplisert, vil det ikke tilfredsstille dette informasjonskravet. I slike tilfeller må det derfor forutsettes at foretaket selv, eller den foretaket setter til dette, i tillegg utarbeider god og oversiktlig informasjon om pensjonsordningens regelverk.

Foretak som oppretter ordning vil være økonomisk forpliktet av de avtaler det inngår, og således bære kostnadene ved pensjonsordningen. Det må derfor også være foretaket som har ansvar for at det fastsettes et skriftlig regelverk for ordningen. For de ansatte vil pensjonsordningen være en del av den økonomiske kompensasjonen for ytt arbeidsinnsats. Endringer i og praktisering av regelverket kan ha konsekvenser bl.a. for innskuddenes størrelse og den framtidige verdiutvikling som følge av avkastning på pensjonskapitalen. Det kan derfor være riktig og hensiktsmessig å involvere de ansatte i regelverksutforming og i praksis ved utøvelse av regelverket. Det vises i denne sammenheng til omtale av ordningens styringsgruppe i avsnitt 4.2.6.

4.2.4 Uføreytelser. Ytelser til etterlatte

Det er ikke obligatorisk å tilknytte uførepensjon og/eller ytelser til etterlatte i pensjonsordninger. Foretakets obligatoriske plikter i slik sammenheng er knyttet til yrkesskadeforsikring.

Utvalget har funnet at uføreytelser og ytelser til barn og andre etterlatte ikke kan etableres som innskuddsbasert ytelser. Disse ytelsene må være ytelsesbaserte, noe som krever ytelsesplan og individbasert premieberegning. Bruk av alderspensjonskapital ved død før pensjonsalder er vurdert særskilt av utvalget. Det vises til omtale av dette i avsnitt 4.7.3.

Utvalget er av den oppfatning at det i tilknytning til innskuddsbaserte alderspensjonsordninger bør kunne etableres uføre- og etterlatteytelser som selvstendige ytelser i henhold til bestemmelsene i forslag til lov om foretakspensjon. Det er heller ikke noe til hinder for at arbeidsgiveren velger å etablere en gruppelivsforsikring eller en annen form for kapital- eller pensjonsforsikring for sine arbeidstakere. Slike forsikringer skal etableres etter det regelverk som finnes for den aktuelle forsikringsform, og vil ikke kreve særskilte bestemmelser i dette lovutkastet. Utvalget finner likevel at det kan være hensiktsmessig at lovverket for innskuddspensjonsordninger inneholder informasjon om denne muligheten.

Når det etableres uførepensjon i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon, skal vilkårene for pensjonens størrelse følges. I henhold til forslag til lov om foretakspensjon § 6-3 første ledd skal uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet ville ha hatt rett til på grunnlag av lønnen på uføretidspunktet og samlet tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder. I en innskuddspensjonsordning kan størrelsen på alderspensjonen ikke fastsettes før på pensjoneringstidspunktet. Det er derfor ikke aktuelt å knytte størrelsen på uførepensjonen opp til størrelsen på alderspensjonen. Uførepensjonens størrelse må derfor fastsettes i pensjonsordningens regelverk. Det vil imidlertid være naturlig å ta utgangspunkt i lønn og framskrevet tjenestetid, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 5-2 første ledd og § 6-3 første ledd. Videre må uførepensjonen ytes i forhold til uføregraden til enhver tid i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon § 6-3 annet ledd. Ved å følge ovennevnte framgangsmåter oppnås en uførepensjon som i størrelse svarer til det medlemmet ville kunne fått i en ytelsesbasert pensjonsordning. De krav til forholdsmessighet og maksimalytelser som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 5-3 og 5-7, må også oppfylles.

I henhold til lov om foretakspensjon skal pensjoner til etterlatte fastsettes enten som en del av medlemmets alderspensjon eller som en del av lønn ved medlemmets død. Det vil imidlertid også for disse ytelser være naturlig å ta utgangspunkt i lønn og framskrevet tjenestetid, jf. forslag til lov om foretakspensjon §§ 7-1 og 7-4 første ledd. Ytelsens størrelse må framgå spesifikt av pensjonsordningens regelverk. Kravene til forholdsmessighet og maksimalytelser må oppfylles.

4.2.5 Innskuddsfritak ved uførhet

Ved inntrådt uførhet vil arbeidstakeren som oftest fratre sin stilling i foretaket. Finansieringen av arbeidstakerens alderspensjon er imidlertid basert på at premier betales fram til pensjonsalder. Ved fratreden på grunn av uførhet vil derfor alderspensjonen bare være delvis finansiert. Premiefritak ved uførhet er en ordning som innebærer at forsikringstakeren slipper å betale de gjenstående premier for alderspensjonsforsikringen ved uførhet. Ansvaret for premiebetalingen vil, når vilkårene for premiefritak er oppfylt, gå over til livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen. Premiefritak ved uførhet er teknisk sett en «uførepensjon» hvor ytelsen svarer til premien for alders- og etterlattpensjon og utbetales til pensjonsordningen.

Premiefritak ved uførhet ytes når den forsikrede er helt eller delvis ufør i mer enn den avtalte karensperiode. Premiefritaket løper så lenge uførheten varer, dog ikke lenger enn til premiebetalingsperiodens utløp, som er pensjonsalder, og innebærer generelt at forsikringsytelsene fortsetter uforandret.

Utvalget er av den oppfatning at prinsippene ved ordningen med premiefritak ved uførhet, bør gjøres gjeldende for innskuddsbaserte ordninger, og utvalget foreslår at dette betegnes som «innskuddsfritak ved uførhet». Innskuddsfritaket skal omfatte innskudd til alderspensjon. Premie til barnepensjon og ektefellepensjon faller inn under reglene for premiefritak i forslag til lov om foretakspensjon § 6-7 dersom ytelsene er tegnet etter utkastet § 2-4 annet ledd. Lov om foretakspensjon § 6-7 skal da i prinsippet følges fullt ut for innskuddsfritak i innskuddsbaserte ordninger. Dette innebærer at det skal være innskuddsfritak for innskudd til alderspensjon dersom pensjonsordningen har tilknyttet uførepensjon. Dersom pensjonsordningen ikke har tilknyttet uførepensjon, er innskuddsfritak valgfritt. Valget treffes av arbeidsgiver og inngår i innskuddsplanen og ytelsesplanen for pensjonsordningen. Det må være samme regler for alle arbeidstakere.

4.2.6 Styringsgruppe

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) er det foreslått at det skal opprettes en styringsgruppe i pensjonsordninger med mer enn 15 medlemmer. Styringsgruppen må bestå av minst tre personer, hvorav minst en person velges av og blant medlemmene i ordningen. Ordningen med styringsgruppe har bl.a. til hensikt å gi de ansatte anledning til å legge fram sitt syn for foretaket. Styringsgruppen kan videre føre til at en eller flere ansatte opparbeider særlig kunnskap om pensjonsspørsmål, slik at disse kan tjene som uformelle rådgivere og kompetansepersoner på pensjonsspørsmål overfor øvrige ansatte.

Etter utvalgets vurdering bør det være krav om opprettelse av styringsgruppe også i innskuddsbaserte ordninger. Utvalget legger videre til grunn at ansatte i mindre foretak lettere vil kunne ta opp pensjonsspørsmål direkte med ledelsen, og at opprettelse av en slik formell gruppe i slike tilfeller vil kunne medføre unødig administrasjon av ordningen. Det foreslås derfor at det i foretak med mindre enn 15 medlemmer ikke bør være pålagt å opprette egen styringsgruppe. Ut over dette foreslår utvalget at plikten til å opprette styringsgruppe gjøres generell, dvs. at det ikke gjøres unntak for ordninger som er opprettet i pensjonskasse. Dette er den motsatte løsning av det som er valgt i lov om foretakspensjon.

Styringsgruppen skal uttale seg i saker som gjelder forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Styringsgruppen er et rådgivende, og ikke et besluttende organ. I saker som gjelder endringer i regelverket, skal styringsgruppen behandle forslaget før det vedtas. Det er ikke tatt inn noen bestemmelse i loven om hva som eventuelt skal skje dersom styringsgruppen unnlater eller bruker urimelig lang tid på å behandle forslag til endringer i regelverket. Dersom styringsgruppen på slik måte unngår å behandle forlag til endringer i regelverket, må foretaket anses å ha anledning til å vedta endringene uten forutgående behandling i styringsgruppen.

Reglene om plassering av alderspensjonskapitalen vil kunne ha stor betydning for de ansattes økonomiske situasjon som pensjonister. Ulike medlemmer kan ha ulike ønsker og oppfatninger om hvordan kapitalen bør plasseres, og disse oppfatningene kan endres over tid. I en særskilt investeringsportefølje vil avkastningen tidvis kunne bli høy, samtidig som risikoen for tap kan være stor. Utvalget har vurdert om styringsgruppen skal, eller skal kunne, gis kompetanse til å fatte vedtak om investeringsvalg i ordninger med kollektiv forvaltning av midlene, jf. bl.a. drøfting i avsnitt 3.4.5. Utvalget har kommet til at beslutninger fattet av styringsgruppen ikke sikrer det enkelte medlem en tilstrekkelig innflytelse over investeringsbeslutningene, i forhold til den risiko medlemmet kan bli påført. Det kan videre stilles spørsmål ved om styringsgruppen kan forventes å ha god nok innsikt i finansielle forhold til å foreta velfunderte investeringsbeslutninger på vegne av medlemmene.

4.2.7 Ligningsforhold mv.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) heter det på side 51:

«Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende regler foreslås det i § 2-6 et system hvor kvitteringer mv som oversendes ligningsmyndighetene skal gis påtegning om at det gjelder innbetaling mv knyttet til en ordning som oppfyller lovens vilkår. Dette innebærer at pensjonsinnretningen innestår for at ordningen er i samsvar med lovens krav. Videre kan ligningsmyndighetene legge dette til grunn ved ligningen uten å måtte foreta nærmere undersøkelser av om ordningen oppfyller lovens vilkår.

(...)

For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig at de kvitteringer mv som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte. Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle vært gitt av en annen.»

Utvalget slutter seg til de vurderinger som er gjort i Ot. prp. nr. 47 (1998-99), og foreslår tilsvarende regler i lov om innskuddspensjon. Kravene i utkastet § 2-8 innebærer at regelverket, innskuddskvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene skal merkes, slik at det framgår at det gjelder innskuddsordning etter loven. Kvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene skal inneholde spesifiserte opplysninger over foretakets innbetalinger. Tilskudd til, og innskudd foretatt fra innskuddsfondet, skal framgå. Foretak og institusjon er ansvarlig for at opplysningene er riktige.

Utkastet innebærer både videreføring og utvidelse av de prinsipper som følger av 1968-reglene § 1 om ligningsmyndighetenes rett til å legge til grunn at vilkårene er oppfylt når institusjon og foretak gir kvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene. Etter utvalgets utkast vil det ofte foreligge flere avtaler og parter enn i foretakspensjon, bl.a. fordi supplerende ytelser ofte vil være tegnet i annen institusjon enn den som forvalter pensjonskapitalen.

4.2.8 Tilsyn

Det vil være behov for å kontrollere at pensjonsordningen til enhver tid oppfyller lovens vilkår. I forslag til lov om foretakspensjon er Kredittilsynet tillagt denne tilsynsoppgaven. Kredittilsynet er i forslaget videre gitt kompetanse til å gi pålegg om endringer i ordningen. I Ot. prp. nr. 47 (1998-99) heter det på side 52:

«Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Departementet vil understreke at slikt tilsyn vil supplere det alminnelige tilsyn av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Når det gjelder tilsyn av foretakspensjonsordninger i norske filialer av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat, vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne kreve endringer innen en fastsatt frist i pensjonsordninger som er eller forvaltes i strid med regelverket.

Departementet mener i likhet med utvalget at Kredittilsynet skal føre tilsyn med at beregning og fordeling av midler er foretatt i samsvar med regelverket.

(...)

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilke sanksjoner Kredittilsynet skal ha til rådighet dersom pålegg om retting innen en fastsatt frist ikke overholdes. Kredittilsynet skal kunne gi nærmere retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordninger, eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller avvikles. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998: 1 s. 179-180.»

Utvalget slutter seg til de vurderinger av tilsynsbehovet som er foretatt i Ot.prp. nr. 47 (1998-99), og foreslår tilsvarende regler gjort gjeldende for ordninger med innskuddspensjon.

4.3 Alderspensjonskapitalen

4.3.1 Innledning

En sentral forskjell mellom innskuddspensjon etter utvalgets utkast og eksisterende skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold, er at innskuddspensjon kan utformes med investeringsvalg for foretaket eller medlemmene. Utvalget har likevel sett det som grunnleggende at alderspensjonskapitalen ikke skal forvaltes av det enkelte medlem i pensjonsordningen, men av en institusjon som omtalt i utkastet § 2-2, jf. omtale i avsnitt 4.2.1. En slik institusjon er allerede underlagt et sett av regler for hvordan den tekniske forvaltningen av alderspensjonskapitalen skal foregå, og det er derfor bare behov for å gi få innskuddspensjonsspesifikke tilleggsregler.

Innskuddsvalg i forbindelse med pensjonsordninger i arbeidsforhold har ikke tidligere vært foreslått i Norge. Utvalget går av den grunn gjennom gjeldende regelverk for kapitalforvaltning i forsikringsvirksomhet, inkludert for individuelle pensjonsforsikringsavtaler. Deretter presenteres utvalgets hovedvurderinger knyttet til innskuddsvalg, før enkeltforhold knyttet til utkastet kapittel 3 om alderspensjonskapitalen drøftes nøyere.

4.3.2 Gjeldende regelverk for kapitalforvaltning i pensjonsordninger

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 første ledd skal et livsforsikringsselskap i sin årsbalanse føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter forsikringsavtalene. Ved pensjonskasseforskriften §§ 2 og 16 er bestemmelsen om forsikringsfond gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser.

Forsikringsfondet skal minst utgjøre differansen mellom kapitalverdien av selskapets framtidige forpliktelser og kapitalverdien av framtidige nettopremier (teknisk premiereserve), jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 annet ledd. Forpliktelser omfatter i denne sammenheng også garantert avkastning iht. forsikringskontraktene. Forsikringsfondet omfatter også tilleggsytelser utover selskapets kontraktsforpliktelser i form av de enkelte kontrakters tildelte andel av overskudd, tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond.

Overskudd dannes f.eks. når den faktiske avkastningen som selskapet har oppnådd på midlene er høyere enn den renten som ligger til grunn for premieberegningen, dvs. grunnlagsrenten 1. Eventuelt overskudd på de øvrige grunnlagselementene inngår også. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, jf. § 3-2, at den andel av overskuddet som selskapet med hjemmel i vedtektene ikke tilbakeholder for betjening og oppbygging av egenkapital, skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene. Inntil 35 pst. av overskuddet kan tilbakeholdes i selskapet.

Det nevnte overskudd tildeles årlig den enkelte kontrakt etter kontraktens bidrag til dannelsen av overskuddet og etter nærmere regler fastsatt i forskrift av 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring. Andelen av overskuddet framgår av årlige kontoutskrifter som skal sendes kundene innen 1. juni. Andelen av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond tildeles ikke med endelig virkning. Etter forskrift av 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring, skal kontoutskriften vise kontoens verdiutvikling i løpet av siste år. Forsikringsvirksomhetsloven regulerer ikke nærmere hvordan overskuddet på kollektive kontrakter skal fordeles mellom foretaket (kunden) og pensjonsordningens medlemmer.

Det følger av 1968-reglene § 7 første ledd at overskudd som iht. livsforsikringsavtalen skal godskrives forsikringstakeren (arbeidsgiver), i sin helhet skal overføres til premiefondet. Premiefond og pensjonsreguleringsfond inngår i pensjonsordningens midler og inngår i forsikringsfondet. Skatteloven § 44 første ledd bokstav k regulerer i dag foretakets fradragsrett for tilskudd til premie- og pensjonsreguleringsfond. Pensjonsreguleringsfond vil avvikles ved iverksettelse av lov om foretakspensjon og fondets oppgave ivaretas av pensjonistenes overskuddsfond.

Livsforsikring med investeringsvalg er kjennetegnet av at ytelsene etter kontrakten knytter seg til verdien av spesifiserte eiendeler som forsikringstaker velger sammensetningen av. Privat tjenestepensjonsordning kan ikke inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forbudet følger av forskrift av 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 14 annet ledd. Kapitalforvaltningsforskriften gjelder for forsikringsselskaper med hovedsete i Norge og filialer av utenlandske forsikringsselskaper hjemmehørende utenfor EØS. Forskriften gjelder ikke EØS-fililaler.

Pensjonsordning som er tegnet som livsforsikring med investeringsvalg, vil ikke innrømmes skattemessig særbehandling etter Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon, jf. forslaget § 2-3 fjerde ledd. Forslaget viderefører gjeldende rett, jf. forskrift av 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 14 annet ledd.

Reglene for forvaltning av pensjonsordninger er utarbeidet for forsikringsinstitusjoner. Det foreligger i dag ikke anledning og regler for tilsvarende virksomhet i banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

4.3.3 Utvalgets vurderinger

For arbeidstakerne er en kollektiv pensjonsordning en fordel fordi forvaltningen av sparemidler relativt sett blir billigere desto større ordningen er, og - hvis ordningen er forsikringsorganisert - fordi kollektiv innmelding reduserer de forsikringstekniske kostnadene i forhold til individuell innmelding. For mange vil skattefordelene også ha stor betydning.

Utvalget har derfor valgt å utforme lovens hovedordning som en kollektiv innskuddsordning der arbeidsgiver har en sentral rolle. Utvalget har sett det som viktig at innskuddsordninger er enkle og særlig tilpasset små og mellomstore foretak, som ikke har ressurser å avse til stadige beslutninger og vurderinger knyttet til pensjonsordningen. Pensjonsordningen bør derfor kunne utformes med alminnelig forvaltning, jf. utkastet § 3-1. Med alminnelig forvaltning mener utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige regler. Det bør være adgang til å fordele avkastningen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i slike ordninger.

Utvalget har videre lagt til grunn at en innskuddsordning til motsetning fra foretakspensjon også bør kunne utformes som kollektiv pensjonsordning med investeringsvalg. Slikt investeringsvalg innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å velge sammensetning av og senere eventuelt endre den investeringsporteføljen som er tilordnet pensjonskapitalen, jf. utkastet § 3-2. Utvalget foreslår at investeringsporteføljen kan være sammensatt av andeler i verdipapirfond tilbydt av forvaltningsselskaper for verdipapirfond, andeler i særskilte investeringsporteføljer tilbudt av forsikringsselskaper eller kontanter og andre likvider, jf. utkastet § 3-4 første ledd.

Kravet om at porteføljen skal inneholde andeler i fond eller porteføljer fører til at direkte eierandeler i f.eks. enkeltaksjer eller fast eiendom ikke kan inngå. Hensikten med kravet om at det er andeler i ulike fond mv. som skal inngå i porteføljen, er å oppnå en obligatorisk minstegrad av spredning av risiko, dvs. diversifisering, i den enkelte portefølje. I de ulike institusjonene som kan tilby innskuddspensjon, vil diversifisering følge av andre lover og forskrifter, f.eks. i form av et minste antall investeringsobjekter i et enkelt fond mv. Verdipapirer i det foretaket eller konsernet der arbeidstaker er ansatt vil kunne inngå sammen med andre verdipapirer i et verdipapirfond eller investeringsportefølje. Det følger likevel av kravet til diversifisering at en konkurs i foretaket ikke vil føre til at arbeidstaker kan tape både arbeid og pensjon.

For å sikre at den som foretar investeringsvalget, dvs. utformer sammensetningen av investeringsporteføljen, tar denne oppgaven tilstrekkelig alvorlig, bør vedkommende også direkte ha andel i resultatet av de valg som foretas. Utvalget foreslår derfor at det i ordninger der arbeidsgiver skal foreta investeringsvalget, skal avtales at oppnådd avkastning fordeles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, dvs. overføres hhv. pensjonskapitalen og innskuddsfondet, jf. utkastet § 3-2 annet og tredje ledd og nærmere omtale i avsnitt 4.3.4.

Et aspekt ved investeringsvalg er at ordningen enkelte år kan ha negativ avkastning. Det vil være brudd med sentrale pensjonspolitiske prinsipper hvis arbeidstakerne får sin opptjente pensjonskapital redusert som et resultat av arbeidsgivers investeringsvalg. Utvalget foreslår derfor at arbeidsgiver må pålegges ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres. Arbeidsgiver må skyte til midler fra innskuddsfondet eller ved eget tilskudd til pensjonsordningen hvis avkastningen har vært negativ. Ved å pålegge et slikt ansvar, reduseres faren for at arbeidsgiver ikke tar oppgaven tilstrekkelig alvorlig eller at en arbeidsgiver foretar investeringsvalg basert på at det å ta stor risiko kan gi gevinst i form av avkastning tilført innskuddsfondet, mens eventuelt tap må bæres av arbeidstakerne. Utvalget forslår at institusjonen skal ha subsidiært ansvar for dette.

Det vil finnes målsetninger og kunnskaper i enkelte bransjer og foretak som fører til at en kollektivordning med alminnelig forvaltning etter utkastet § 3-1 eller investeringsvalg for arbeidsgiver etter utkastet § 3-2, ikke egner seg for disse. Kollektivordninger av denne type vil da ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om i størst mulig grad å frigjøre seg fra pensjonsordningen når innskuddet er betalt, og heller ikke arbeidstakers ønsker om mulighet til individuell tilpasning. Utvalget har derfor foreslått at arbeidsgiver kan opprette innskuddspensjonsordning der medlemmene kan foreta investeringsvalg blant de investeringsalternativer institusjonen tilbyr. En slik ordning med investeringsvalg må utformes med en egen pensjonskonto for hvert medlem, jf. utkastet § 3-3.

Under en utforming med egen alderspensjonskonto der arbeidstaker skal foreta investeringsvalget, dvs. bestemme og endre porteføljesammensetningen, må reglene for fordeling av kapitalavkastningen være annerledes enn i ordninger etter §§ 3-1 og 3-2. Fordi det er arbeidstaker som foretar investeringsvalget, må også den samme arbeidstaker ha rett til gevinsten av dette valget og det fulle ansvar for lav eller negativ avkastning. Det vil derfor neppe være aktuelt å fordele avkastning mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i en slik utforming. Den enkeltes pensjonsmidler må skilles klart ut fra gruppen, særlig fordi det skal kunne være mulig at to ellers identiske medlemmer velger ulike investeringsstrategier. Utvalget har sett det som urimelig at pensjonsordninger med individuelle konti skal kunne utformes med kollektivt investeringsvalg blant arbeidstakerne.

4.3.4 Fordeling av overskudd

Lovutkastet §§ 3-1, 3-2 og 3-3 retter seg hhv. mot en kollektiv utforming av innskuddspensjon med alminnelig forvaltning av pensjonskapitalen, en kollektiv utforming med investeringsvalg for arbeidsgiver og en kollektiv utforming der medlemmene har investeringsvalg. Arbeidsgiveren har i alle utformingene ansvar for ordningen, og skal bl.a. velge forvaltningsinstitusjon.

Utkastet § 3-4 setter opp felles regler for investeringsporteføljen for de to utformingene. Allerede i utkastet § 3-1 fastslås det at alderspensjonskapitalen skal forvaltes av en institusjon, jf. utkastet § 2-2. Institusjonen er ansvarlig for at investeringsporteføljene som tilbys oppfyller kravene her og de krav som stilles til institusjonen etter annet regelverk.

Opptjent pensjonskapital på ethvert tidspunkt er definert i utkastet § 3-5. Det enkelte medlems alderspensjonskapital vil opptjenes over den perioden vedkommende er arbeidstaker i foretaket. Den kapital som er opptjent, er summen av de innskudd som foretaket har gjort til institusjonen etter innskuddsplanen, og den del av samlet avkastning for pensjonsordningen som har tilfalt medlemmets pensjonskapital. Hvis medlemskapet avsluttes før pensjonsalder, vil kapitalen godskrives all avkastning i tidsrommet fram til pensjonsalder. I individualiserte ordninger skal opptjent alderspensjonskapital være definert av det beløp som til enhver tid framgår av medlemmets konto.

I en kollektiv, innskuddsbasert pensjonsordning med alminnelig forvaltning eller der arbeidsgiver skal foreta investeringsvalg, foreslår utvalget at det skal avtales at oppnådd avkastning fordeles mellom medlemmene og foretaket. Slik fordeling skal foretas ved fordeling til hhv. pensjonskapitalen og innskuddsfondet, jf. utkastet §§ 3-1 annet ledd og 3-2 annet ledd.

Grensen for slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk. En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene. Utvalget foreslår at Kongen kan fastsette en høyeste avkastningsprosent for hvor stor del av oppnådd avkastning som kan tillegges pensjonskapitalen. En slik øvre ramme vil føre til at endelig pensjon blir mer forutsigbar og at arbeidsgiver får tilført midler som kan anvendes til pensjonsformål. Kjennskap til nivået på denne øvre rammen vil også gjøre det lettere for arbeidsgiver å velge innskuddsprosent i ordningen.

Utvalget mener at det samtidig bør fastsettes en ramme for hvor lavt grensen for slik fordeling kan settes. Det vil være uheldig om foretaket fastlegger en så lav grense at tilført avkastning til pensjonskapitalen ikke får størrelse av betydning. Kongen er derfor gitt hjemmel til også å fastsette at en bestemt del av årets avkastning skal tillegges pensjonskapitalen.

Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets avkastning, vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen. Det vil ikke være noe krav at arbeidsgiver i slike tilfeller skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og oppnådd avkastning.

En fordeling av avkastning opp til en slik bestemt avkastningsprosent vil kunne bidra til:

• at forventet pensjon enklere kan beregnes og at endelig pensjon faktisk står i et rimelig forhold til lønn,

• at arbeidsgivers kostnader ved ordningen reduseres, og

• at arbeidsgiver får et viktig insitament til å gjøre velbegrunnede investeringsvalg.

Den endelige fordelingen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil avhenge av nivået som settes på avkastningsprosenten. Utvalget har som utgangspunkt at avkastningsprosenten skal avspeile en rimelig avkastning i pensjonsordninger. Avkastningsprosenten bør dermed ligge over gjennomsnittsavkastningen i slike ordninger. Den bør heller ikke følge andre norm-renter, f.eks. renten for rimelige lån i arbeidsforhold, da slike rentesatser vil være utviklet for andre formål. Derimot bør den være høy nok til å inkludere dekning for prisstigningen, hva som kan oppnås på tilnærmet risikofrie investeringer, og i tillegg inneholde en komponent som kompenserer for rimelig risiko. Den skal ikke gi uttrykk for en sikker avkastning.

Utkastet § 3-1 annet ledd foreslår at nivået på avkastningsprosenten skal settes i forskrift av Kongen. Nivået på slik avkastning kan forventes å variere over tid med inflasjonsrate, realavkastnings- og annet avkastningsnivå, og utvalget antar det vil være nødvendig å vurdere nivået med noen års mellomrom. Utvalgets beregninger, f.eks. i vedlegg 2, har tatt utgangspunkt i avkastning på om lag 6 1/2 pst. Det kan virke illustrerende å legge til grunn at dette utgjør et rimelig avkastningsnivå. Figur 4.1 viser fordelingen av avkastning på arbeidstaker og arbeidsgiver for ulike nivåer av oppnådd avkastning ved anvendelse av en slik avkastningsprosent. Ved avkastning mellom null og denne avkastningsprosenten vil arbeidstakers alderspensjonskapital godskrives hele avkastningen, mens arbeidsgiver ikke godskrives midler. Ved avkastning ut over avkastningsprosenten vil den avkastning som tilskrives alderspensjonskapitalen ikke øke, men arbeidsgiver vil godskrives overskuddet.

Utvalget mener videre at arbeidsgiver må ha et økonomisk ansvar hvis avkastningen blir negativ, og ikke bare økonomisk gevinst hvis avkastningen blir høy. Insitamentstrukturen i en pensjonsordning der arbeidsgiver tar de sentrale beslutninger og får del i overskuddet (gjennom tildeling av overskudd ut over avtalt avkastningsprosent), men ikke vil belastes finansielt hvis ordningen taper penger, vil være meget uheldig.

Ved underskudd på forvaltningen i kollektiv pensjonsordning med investeringsvalg etter utkastet § 3-2 første ledd, har derfor utvalget foreslått at dette skal dekkes av arbeidsgiver, jf. utkastet § 3-2 tredje ledd. Arbeidsgiver kan bruke eksterne rådgivere eller ta beslutninger i samråd med de ansatte, men dette fritar ikke arbeidsgiver fra det ansvaret som følger av investeringsvalget. Arbeidsgiver kan bruke innskuddsfondet til å dekke underskudd, eller skyte til midler fra foretaket. Institusjonen er ansvarlig for at midler skytes til, og har dermed et krav overfor foretaket. Hvis det ikke er tilstrekkelig med midler i foretaket, f.eks. etter en konkurs, har institusjonen et selvstendig ansvar for å dekke inn underskuddet. Figur 4.1 viser også fordelingen av avkastning hvis årlig avkastning blir mindre enn null.

Moderne finansmatematikk kan gi begrunnede anslag for hvor sannsynlig det er at dette inntreffer for ulike porteføljer, se f.eks. Vedlegg 1 om risikovurderinger av innskuddsbaserte pensjonsordninger med investeringsvalg i rapporten fra arbeidsgruppen som utredet hovedspørsmål ved innskuddsbaserte pensjonsordninger, jf. omtale i avsnitt 2.2.6. Finansinstitusjoner kan dermed f.eks. anslå verdien av garantier for at dette ikke skal skje. Slike anslag vil signalisere hvor usikre investeringer foretaket har valgt. Foretak som ikke ser det som ønskelig å selv bære slik risiko, kan opprette pensjonsordning i institusjon som tilbyr slik garanti. I utkastet § 3-4 femte ledd foreslår utvalget at dersom institusjonen knytter slik avkastningsgaranti til en investeringsportefølje, skal institusjonen kreve særskilt godtgjørelse for garantirisikoen. Slik godtgjørelse vil være fradragsberettiget på foretakets hånd og ikke inngå i rammen for innskudd, jf. utkastet § 5-4.

4.3.5 Nærmere om investeringsportefølje

Pensjonskapitalen i en innskuddsordning kan forvaltes ved at institusjonen forvalter midlene sammen med sin øvrige forvaltningskapital etter utkastet § 3-1, f.eks. hvis innskuddsordningen er etablert i et vanlig forsikringsselskap som har generelle retningslinjer for all kapital selskapet forvalter, og der den enkelte kunde tildeles overskudd ut fra det bidrag kundens kapital har bidratt med til samlet kapital og ikke ut fra spesifikke investeringsvalg foretatt på vegne av denne kunden. For at forsikringsselskaper skal kunne tilby slike kapitaliseringsprodukter uten forsikringselement må forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling endres.

Alternativt kan pensjonsordningen komme til investeringsvalg via to ulike «veier»:

1. Den første er via arbeidsgivers investeringsvalg. Hvis arbeidsgiver skal ha investeringsvalget, skal de ansatte ha garanti for at ikke pensjonskapitalen reduseres.

2. Den andre veien er via den individuelle arbeidstakers investeringsvalg. I så tilfelle skal arbeidstaker ha overskudd. Arbeidstaker kan velge investeringer som har garantier, men trenger ikke gjøre dette.

I pensjonsordninger som er opprettet etter utkastet §§ 3-2 eller 3-3 skal arbeidsgiver eller arbeidstaker foreta investeringsvalget. Utvalget legger ikke opp til at det enkelte medlem eller foretak skal foreta enkeltvalg av verdipapirer, men at valgene skal være mellom ulike plasseringsformer (aktivaklasser). Et typisk valg vil være mellom andeler i ulike verdipapirfond. Den enkelte kontrakt skal da tilordnes spesifiserte eiendeler som institusjonen eier. I kollektivordninger med investeringsvalg på arbeidsgivers hånd må det opprettes en felleskonto for pensjonsmidlene, mens det i en ordning med investeringsvalg for det enkelte medlemmet må opprettes egne pensjonskonti for hver av medlemmene.

Utvalget ser det som naturlig at andeler i verdipapirfond inkluderes i de alternativer som inngår. Bare forvaltningsselskaper kan forvalte verdipapirfond. Sammensetningen av det enkelte verdipapirfond reguleres med utgangspunkt i lov om verdipapirfond. Et forsikringsselskap kan i dag tilby investeringsporteføljer innenfor IPA-ordningen, ut fra særregler for livsforsikring med investeringsvalg som er gitt i forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning nr. 377 av 23. april 1997 § 15. Utvalget mener at investeringsporteføljer også bør kunne inngå i innskuddsordninger. En felleskonto eller en egen alderspensjonskonto i innskuddspensjon kan dermed etter utvalgets utkast § 3-4 bestå av:

1. andeler i verdipapirfond,

2. andeler i en investeringsportefølje som institusjonen har satt sammen innenfor sitt regelverk, og/eller

3. kontanter og andre likvider.

Et verdipapirfond, jf. utkastet § 3-4 første ledd bokstav a, er definert i lov om verdipapirfond som en selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av verdipapirer, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Verdipapirer kan være aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer, obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet, og andre verdipapirer som normalt omsettes i et marked. Verdipapirfond forvaltes av forvaltningsselskaper.

En investeringsportefølje etter utkastet § 3-4 første ledd bokstav b vil i praksis tilsvare andeler i verdipapirfond tilbudt av forsikringsselskaper. Slike porteføljer vil som nevnt også ha mye til felles med de andeler som tilbys av forsikringsselskaper under IPA-ordningen.

Et forsikringsselskap med investeringsvalg kan ha en eller flere investeringsporteføljer, og skal ha retningslinjer for sammensetning og forvaltning av den enkelte investeringsportefølje. Eiendeler i den enkelte investeringsportefølje skal registreres på en slik måte at porteføljen i sin helhet til enhver tid kan identifiseres. Bestemmelsene om forvaltning av verdipapirfond i verdipapirfondsloven skal gjelde så langt de passer for investeringsporteføljer. Regler for diversifisering skal også være som følger av lover og forskrifter som gjelder for institusjonen, f.eks. knyttet til minste antall investeringsobjekter i et enkelt fond mv.

I begrepene kontanter og andre likvider i utkastet § 3-4 første ledd bokstav c inngår bankinnskudd og andre kortsiktige plasseringer. Typisk vil dette være plasseringer der verdien av plasseringen er avtalt på forhånd, f.eks. sertifikater. Likvider spiller ofte en sentral rolle i tilpasningen av den markedsrisiko en enkelt portefølje står overfor. Opplistingen i utkastet § 3-4 første ledd er fullstendig.

4.3.6 Nærmere om egen pensjonskonto

Motstykket til kollektivordninger med investeringsvalg for arbeidsgiver er ordninger med egen alderspensjonskonto for hvert av medlemmene, jf. utkastet § 3-3. Formålet med å utforme ordningen slik, er at det vil gi hvert av medlemmene anledning til eget investeringsvalg og samtidig fristille arbeidgiver fra investeringsvalget. Arbeidsgiver må likevel velge institusjon og administrere ordningen og innbetalingene. Arbeidstakers investeringsvalg vil være begrenset til de porteføljer institusjonen tilbyr.

I innskuddspensjon må institusjonen føre egen løpende oversikt over den enkelte arbeidstakers pensjonskapital, slik at den enkelte kan ha oversikt over den kapital som er oppspart. Egen konto innebærer at slik konto vil være et eget rettsforhold mellom arbeidstaker og institusjon. Arbeidstaker har alminnelig disposisjonsrett til kontoen, gitt de restriksjoner som følger av utkastet.

Kontohaveren skal ha adgang til å endre den investeringsportefølje som er tilordnet pensjonskontoen, jf. utkastet § 3-3 første ledd. Avkastningen av investeringsporteføljen skal hvert år tilføres pensjonskontoen. Det kan ikke avtales fordeling av avkastning mellom foretak og medlem i slike ordninger. Hvis avkastningen i et regnskapsår blir negativ, er det arbeidstakeren alene som er ansvarlig for dette. Arbeidstakeren kan eventuelt, hvis institusjonen tilbyr det, velge en garantert årlig minsteavkastning eller avtale en fastlagt årlig avkastning.

Utkastet § 3-3 annet ledd siste punktum åpner likevel for at annet kan fastsettes i pensjonsordningens regelverk. Hvis arbeidsgiver her påtar seg ansvar for negativ avkastning, vil tilskudd som skal dekke tap ikke berettige økt innskuddsfradrag for arbeidsgiver. Slike tilskudd vil bryte med likhetsprinsippet, jf. utkastet § 5-2, ved at det fordeles til enkelte av arbeidstakerne (og særlig til de av arbeidstakerne som åpenbart har tatt størst risiko, f.eks. gjennom å ha større aksjeandel i sin portefølje enn andre, og som det derfor vil forventes høyest avkastning for over gjenstående investeringsperiode). Slik kompensasjon vil også oppfordre til ekstra risikotaking, i og med at arbeidstakers tapsrisiko reduseres.

4.4 Medlemskap

4.4.1 Innledning

Regler om vilkår for medlemskap i pensjonsordninger i arbeidsforhold følger i dag av 1968-reglene. Etter denne forskriftens § 4 første ledd skal et foretak som oppretter en pensjonsordning som hovedregel la ordningen omfatte alle ansatte som er obligatorisk trygdet etter folketrygdlovens bestemmelser. Enkelte grupper ansatte kan likevel holdes utenfor ordningen. Dette gjelder arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen, arbeidstakere som har mindre enn 50 pst. av full stilling og arbeidstakere som har vært kort tid i arbeidsgivers tjeneste (5 år hvis arbeidstaker er yngre enn 25 år og 1 år ellers). Det kan settes som vilkår at arbeidstakeren er arbeidsfør når vedkommende tas opp i pensjonsordningen. Det kan også settes vilkår om at pensjonsordningen bare skal omfatte arbeidstakere med lønn som overstiger et visst beløp, eller arbeidstakere som på grunn av alder ikke kan tjene opp til full tilleggspensjon i folketrygden.

I St.meld. nr. 35 (1994-95) Velferdsmeldingen gikk den daværende regjeringen inn for at kriteriene for medlemskap burde endres, slik at deltidsansatte og personer med lav lønn gis en sterkere tilknytning til slike ordninger. Hensynet til likebehandling av ansatte ble framhevet i denne sammenheng. Det ble vist til at bestemmelser om økt tilknytning for deltidsansatte og lavtlønte også har en likestillingsmessig side, idet slike bestemmelser fortsatt berører kvinner som gruppe i større grad enn menn. Det ble videre påpekt at det ikke foreligger viktige pensjonsmessige eller praktiske begrunnelser for å opprettholde dagens sterkere ansettelseskrav til ungdom under 25 år.

Ved behandlingen av Velferdsmeldingen sluttet et flertall på Stortinget seg til disse vurderingene, se Innst. S. nr. 180 (1995-96). I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon, som bygger på NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon, er det blant annet på dette grunnlag foreslått en del endringer i forhold til gjeldende regler om medlemskap i pensjonsordninger. Det foreslås blant annet regler som gir deltidsansatte, personer med lav lønn og yngre arbeidstakere en sterkere tilknytning til foretakspensjonsordningene.

Utvalget foreslår regler om medlemskap i innskuddspensjonsordninger som i stor grad bygger på forslagene i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon.

4.4.2 Rett til medlemskap

I forslag til lov om foretakspensjon er det lagt til grunn at medlemskap i foretakets pensjonsordning skal anses som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Tilsvarende synspunkt gjør seg etter utvalgets syn gjeldende for innskuddspensjonsordninger. Dette understrekes av at utvalget legger vekt på at ordningene skal være kollektive.

Utvalget foreslår at en innskuddspensjonsordning som utgangspunkt skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket, jf. lovutkastet § 4-1. Det foreslås likevel at arbeidstaker i annet foretak kan opptas som medlem av pensjonsordningen etter samtykke fra Kredittilsynet. Det foreslås videre at pensjonsordningen også kan omfatte arbeidsgiveren og annen person som må anses som innehaver av foretaket. Annen person som må anses som innehaver vil blant annet være personer som omfattes av delingsreglene i skatteloven, jf. skatteloven §§ 55-57 om beregning av personinntekt for personer som har en viss eierandel i et foretak og som også utøver en viss aktivitet i driften. Kredittilsynet foreslås tillagt kompetanse til å gi nærmere regler om hvilke personer som kan omfattes av bestemmelsen.

Utvalget foreslår at personer som ikke er pliktig medlem i folketrygden med medlemskap som omfatter opptjening av pensjonsrettigheter kan være medlem i pensjonsordningen etter regler fastsatt av Kongen. Utgangspunktet er således at rett til medlemskap forutsetter pliktig medlemskap i folketrygden med medlemskap som omfatter opptjening av pensjonsrettigheter. Dette har sammenheng med at det er en forutsetning at en innskuddsbasert pensjonsordning skal være et tillegg til folketrygdens ytelser. Bestemmelsene om hvem som er pliktig medlem i folketrygden er gitt i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 2-1 - 2-6. Av ulike årsaker kan det være ønskelig at arbeidstakere som ikke er pliktige medlemmer i folketrygden likevel skal kunne være medlem av en pensjonsordning. Dette er begrunnelsen for at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om slik tilknytning til folketrygden.

Utvalget foreslår en aldersgrense på 20 år for rett til medlemskap, likevel slik at arbeidsgiver kan fastsette lavere aldersgrense i regelverket. Det vises til lovutkastet § 4-2. Alle arbeidstakere som ansettes av foretaket og som fyller vilkårene for medlemskap skal etter utkastet opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket.

Det foreslås ikke noen adgang for arbeidstakere til å reservere seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen.

Det følger av arbeidsmiljøloven § 55 C bokstav h at medlemskap i pensjonsordningen skal fastslås i den enkeltes arbeidskontrakt.

4.4.3 Deltidsansatte og sesongarbeidere

Utvalget foreslår en regel om at arbeidstakere som har mindre enn en femdels stilling i foretaket, ikke skal være medlem av pensjonsordningen med mindre annet er fastsatt i regelverket, jf. lovutkastet § 4-2 tredje ledd. Dette innebærer at arbeidstakere som har en femdels stilling eller mer, skal ha rett til medlemskap i pensjonsordningen. Dette er i samsvar med de foreslåtte reglene for foretakspensjonsordninger. Etter gjeldende rett kan det settes som alminnelig vilkår for medlemskap i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det i denne forbindelse vist til at sosialkomiteen i sin behandling av Velferdsmeldingen ga uttrykk for at deltidsarbeidere og lavtlønte burde gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger. Forslaget vil også bidra til større pensjonsmessig likestilling mellom menn og kvinner, siden det i stor grad er kvinner som arbeider deltid og som med dagens regler kan utelukkes fra medlemskap i foretakspensjonsordning.

Utvalget foreslår videre at arbeidstakere som er sesongarbeidere, og som i løpet av året utfører arbeid for foretaket som tilsvarer en femdel av fulltidsstilling, skal ha rett til medlemskap i pensjonsordningen. Det vises til lovutkastet § 4-2 fjerde ledd. Forslaget er i samsvar med forslaget til lov om foretakspensjon, og bidrar til å gi også sesongarbeidere en sterkere tilknytning til pensjonsordninger. Etter gjeldende rett kan det settes som vilkår at en sesongarbeider bare skal opptas i pensjonsordningen dersom vedkommende har arbeidet i foretaket minst 130 uker i løpet av de siste fem år, og ikke mindre enn 20 uker i noen av disse årene. Utvalget foreslår at sesongarbeidere likevel ikke skal tas opp som medlem av pensjonsordningen dersom det må legges til grunn at arbeidet i foretaket i det etterfølgende år vil utgjøre mindre enn en femdel av fulltidsstilling. Det er ikke foreslått tilsvarende unntak i lov om foretakspensjon. Bakgrunnen for utvalgets forslag er at det anses lite hensiktsmessig å skulle oppta en arbeidstaker i pensjonsordningen når det må legges til grunn at et arbeidsforhold som oppfyller kravene til en femdel av fulltidsstilling ikke vil vare lenger enn ett år.

I samsvar med forslag til lov om foretakspensjon foreslår utvalget videre at det kan fastsettes i regelverket for pensjonsordningen at en sesongarbeider bare kan opptas som medlem dersom det arbeid som er utført i løpet av de siste tre år for hvert år minst utgjør en femdel av fulltidsstilling. Dette gir arbeidsgiver mulighet til å stille vilkår om en fastere tilknytning til foretaket før sesongarbeidere tas opp i pensjonsordningen.

4.4.4 Arbeidstakere med permisjon

Arbeidstakere som har permisjon fra sin stilling for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å gjenoppta arbeidet etter endt permisjon, skal etter utvalgets forslag være medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden, jf. lovutkastet § 4-3. Innskuddet vil kunne fastsettes i forhold til arbeidstakerens lønn på det tidspunkt vedkommende går ut i permisjon. Regelen foreslås å gjelde for permisjoner generelt, både lovfestede og avtalefestede permisjoner. Lovfestede permisjoner vil bl.a. være permisjoner i forbindelse med sykdom, pliktig militærtjeneste og permisjon ved svangerskap og adopsjon. Avtalefestede permisjoner kan for eksempel være permisjoner i forbindelse med skifte av stilling. Forslaget er i samsvar med de foreslåtte reglene i lov om foretakspensjon.

I likhet med de foreslåtte reglene for foretakspensjon, foreslår utvalget at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette unntak fra denne hovedregelen for så vidt gjelder permisjoner i henhold til avtale. Det foreslås at det for slike permisjoner kan fastsettes særlige regler om opptjening av pensjon mens permisjonen varer. Det kan også fastsettes at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet. De regler arbeidsgiveren fastsetter skal gjelde for alle arbeidstakere som har permisjon i henhold til avtale. Slike særregler kan etter forslaget ikke fastsettes for permisjoner arbeidstakeren har rett til i henhold til lov.

Det foreslås at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette at arbeidstakere som er permittert på grunn av driftsinnskrenkinger mv. kan fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Også dette forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Bestemmelsene i lovutkastet § 4-3 skal ikke gjelde for permitteringer i arbeidsrettslig forstand, dvs. permitteringer i forbindelse med arbeidskonflikter. Ved arbeidsrettslige konflikter som streik og lock-out fortsetter arbeidsforholdet selv om ansatte kan bli permittert under konflikten. Slik permittering har således ikke betydning for de ansattes medlemskap i pensjonsordningen. Dette er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

4.4.5 Eldre arbeidstakere

Etter 1968-reglene kan det settes vilkår om at arbeidstakere ved opptakelse i pensjonsordningen har minst ti år igjen til pensjonsalderen. I forslag til lov om foretakspensjon er det foreslått at en arbeidstaker som ved ansettelsen har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen, som hovedregel skal være medlem av pensjonsordningen. Det er foreslått en adgang til å gjøre unntak fra denne bestemmelsen, ved at det kan fastsettes særskilt i pensjonsordningens regelverk at nyansatte eldre arbeidstakere ikke skal tas opp som medlemmer eller bare skal opptas på særskilte vilkår. Bakgrunnen for den foreslåtte endringen i lov om foretakspensjon er at overgangen til et lineært system gjør at innbetalingene for eldre arbeidstakere vil kunne bli noe lavere enn etter dagens system. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det vist til at dette er en realitetsendring av en slik karakter at adgangen til å utelukke eldre arbeidstakere bør reduseres.

For innskuddspensjonsordninger, som ikke bygger på sluttlønnsprinsippet, vil ikke kostnadshensyn ha den samme betydning som i ytelsesbaserte ordninger for spørsmålet om eldre arbeidstakere skal være medlemmer av pensjonsordningen. For eldre arbeidstakere vil det likevel kunne være et konkurransefortrinn i forhold til yngre arbeidstakere å ha mulighet til å stå utenfor en pensjonsordning. På den annen side taler prinsippet om likebehandling av samtlige arbeidstakere for at eldre arbeidstakere skal være medlemmer av pensjonsordningen på lik linje med yngre arbeidstakere. Utvalget har etter en helhetsvurdering funnet at det ikke bør fastsettes særskilte regler om medlemskap for eldre arbeidstakere. Det foreslås således ikke noen adgang til å gjøre unntak fra retten til medlemskap for eldre arbeidstakere.

4.4.6 Førtidspensjonerte arbeidstakere

Førtidspensjonister, som andre som slutter i sin stilling før oppnådd pensjonsalder, bør ikke ha adgang til fortsatt opptjening i tidligere arbeidsgivers pensjonsordning. Under drøftelsen av hovedspørsmål for en innskuddsbasert tjenestepensjon i St.meld. nr. 1 (1998-99) Nasjonalbudsjettet 1999, la regjeringen til grunn at det for innskuddspensjonsordninger ikke skulle åpnes for at førtidspensjonerte kunne være medlemmer i ordningen. Det ble vist til at prinsippet om deltakelse i arbeidslivet som en forutsetning for pensjonsopptjening, måtte veie tungt i denne sammenheng. Det ble videre vist til at fortsatt pensjonsopptjening etter at arbeidstakeren har blitt førtidspensjonert vil kunne motvirke ønsket om å motivere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder.

Utvalget foreslår derfor at førtidspensjonerte arbeidstakere ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Regelen følger av lovutkastet § 4-4. For førtidspensjonerte arbeidstakere innebærer dette at innbetaling av innskudd og premier opphører på tidspunktet for førtidspensjoneringen. Dersom den førtidspensjonerte arbeidstakeren fremdeles har deltidsstilling i foretaket, skal det betales innskudd for arbeidstakeren tilsvarende dennes stillingsandel. Bestemmelsen i lovutkastet § 4-2 om at deltidsansatte som hovedregel minst må ha en femdels stilling for å ha rett til medlemskap i pensjonsordningen, vil gjelde. Presiseringen av at regelen om medlemskap for deltidsansatte får anvendelse også for førtidspensjonerte som har deltidsstilling, innebærer ingen realitetsforskjell fra forslag til lov om foretakspensjon.

4.4.7 Arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen

Arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen har etter 1968-reglene ikke fått godskrevet etterfølgende tjenestetid i pensjonsordninger dersom de fortsetter å arbeide etter oppnådd pensjonsalder. Utvalget foreslår at arbeidstakere som fortsetter i fulltidsstilling eller deltidsstilling i foretaket etter oppnådd pensjonsalder, skal beholde sitt medlemskap i pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4-5. Forslaget innebærer at arbeidstakere i slike tilfeller også har krav på innskudd og premier i tiden etter oppnådd pensjonsalder. Forslaget er begrunnet med at det er viktig å legge til rette for at eldre og pensjonerte arbeidstakere motiveres til å stå i arbeid etter inntrådt pensjonsalder, og er i samsvar med de synspunkter som er kommet til uttrykk i Velferdsmeldingen og i Stortingets behandling av denne. Den foreslåtte regelen er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Utvalget foreslår at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Også dette forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det på side 72 uttalt at regelen må forstås slik at en arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder har deltidsstilling og mottar for eksempel 75 pst. av den lønn han mottok før pensjonsalderen, vil ha rett til 25 pst. av den pensjon vedkommende ville vært berettiget til uten fortsatt arbeid. Utvalget finner at regelen som foreslås for innskuddspensjoner bør forstås på samme måte.

4.5 Innskuddsplanen

4.5.1 Innledning

Den del av regelverket som fastsetter hvilke innskudd foretaket skal foreta for å sikre medlemmene alderspensjon, kalles innskuddsplanen. Innskuddsplanen er en del av ordningens regelverk og skal være skriftelig. Utvalget har lagt til grunn at det må være et sterkere krav til informasjon til medlemmene i en innskuddspensjonsordning enn i en foretakspensjonsordning.

Blant de forhold som skal være nedfelt i innskuddsplanen er først og fremst utformingen av de årlige innskuddene. Utvalget vurderer forholdsmessighetsprinsippet som så sentralt i norsk pensjonssammenheng at det vil foreslå at også innskuddsordninger bygges opp rundt et slikt prinsipp. Det bør på innskuddstidspunktet være et krav om forholdsmessighet mellom de ulike medlemmenes innskudd, og at innskuddene må stå i forhold til lønn og et rimelig anslag på lengden av yrkesaktiv periode for de ansatte. Utvalget foreslår også at det innføres visse grenser for hvor store innskudd som kan gjøres i løpet av et år, bl.a. for å unngå at en skattebegunstiget ordning brukes for å finansiere svært høye pensjoner på kort tid i noen foretak. Dette vil være fordelingsmessig uheldig.

4.5.2 Utforming av årlig innskudd

Utvalget har ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå en konkret førende utforming av hvordan de årlige innskuddene skal være, men har gitt rammer for utformingen. Rammene er så vidt utformet at de alle normale pensjonsbehov bør kunne utformes innenfor rammene.

I utkastet § 5-3 første ledd bokstav b finnes den enkelte utformingen av innskuddspensjon, nemlig en fast, felles prosentsats av lønn for alle medlemmer. Som et mulig, men i praksis sannsynligvis lite hensiktsmessig alternativ, vil utkastet § 5-3 første ledd bokstav a åpne for at innskuddet settes som et bestemt beløp. Beløpet skal være det samme for alle medlemmene. Alternativet kan passe for enkelte foretak med ønske om meget klar forutsigbarhet av hva kostnadene blir, og/eller som har en meget egalitær struktur.

Samme innskuddsprosent for alle medlemmene vil føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen vil være den samme uansett inntekt. Folketrygden er utformet slik at den gir høyere kompensasjonsgrad for lavtlønte enn for høytlønte, og for mange foretak vil det være ønskelig at pensjonsordningen utlikner noe av denne forskjellen. Dette er praksis i foretakspensjon. Hvis innskuddene tar utgangspunkt i inntekt over et visst nivå, vil kompensasjonsgraden øke med økende inntekt. Slikt minstenivå kan fastsettes i ordningens regelverk.

Stortinget har ønsket å forbedre fordelingsprofilen i ytelsesbaserte ordninger, jf. også forslag til lov om foretakspensjon § 5-7. Utvalget mener den konkretisering av disse retningslinjene som er gjort i lov om foretakspensjon, kan implementeres også i innskuddspensjon, og i så tilfelle vil utkastet § 5-3 bokstav d være velegnet. Alternativet spesifiserer at årets innskudd skal utgjøre et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for henholdsvis medlemmets lønnsgrunnlag for lønn inntil 6 G, den del av lønnen som ligger mellom 6 og 9 G, og den del av lønnen som ligger mellom 9 og 12 G. Knekkpunktene er de samme som i foreslått lov om foretakspensjon, og er nærmere illustrert i vedlegg 2. Ved bruk av et minstenivå og av knekkpunkt, blir det forskjell mellom den marginale satsen for innskudd og gjennomsnittssatsen. Figur 4.2 illustrerer noen ulike satser for nivåene i utkastet § 5-3 første ledd bokstav d sammen med et minste nivå lik grunnbeløpet for innskuddsgivende lønn, og i tillegg er gjennomsnittlig innskudd på de ulike lønnsnivåene illustrert. På tross av nedsettelse av den marginale satsen over 9 G, vil ikke gjennomsnittssatsen ta igjen marginalsatsen, men være lavere for alle lønnsnivåer. Utvalget har ikke tatt stilling til hvilket nivå maksimalsatsene bør ligge på.

4.5.3 Forholdsmessighetsprinsippet

I Hyllandutvalget, og senere i Velferdsmeldingen, ble det påpekt at uten en generell begrensing av pensjonsnivå i forhold til pensjonsgivende lønn er det åpent for å gi ubegrenset kompensasjon med skattefavorisering innenfor skattefavoriserte pensjonsordninger. Daværende regjering understreker i Velferdsmeldingen at skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger bør gis «forbedret fordelingsprofil, gjennom maksimal dekningsprosent og knekkpunkt, etter tilsvarende mønster som en har i folketrygden (dvs. lavere dekningsprosent i det høyeste pensjonsintervallet)». I Velferdsmeldingen foreslo daværende regjering videre en «maksimal tillatt kompensasjon (for TPES og folketrygden samlet) på 90 pst. mellom 6 og 9 G, og 60 pst. mellom 9 og 12 G».

I innstillingen til Velferdsmeldingen sluttet Stortinget seg til dette prinsippet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at tjenestepensjonsordningen fører til at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner bør forbedres. Flertallet viser til at folketrygdens system innebærer full opptjening opp til 6 G, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G og deretter ingen opptjening. Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette.» (side 104, Innst S nr 180 (1995-96)).

Minstepensjon fra folketrygden alene gir for noen høyere kompensasjonsgrad enn en vanlig tjenestepensjonsordning. I et stilisert typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening med gjennomsnittlig lønn under om lag 2,7 G ha en kompensasjonsgrad som er høyere enn 66 pst. fra folketrygden. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med inntekt, jf. figur 4.3 der dette er markert med en kraftig kurve. Denne figuren viser også det målsatte samlede kompensasjonsnivået i en foretakspensjonsordning med pensjonsprosent på 66.

Det sentrale prinsippet knyttet til fordelingsmessige hensyn i private pensjonsordninger i arbeidsforhold med skattefordel er i dag forholdsmessighetsprinsippet. Dette ble formalisert i 1952 og er videreført i lov om foretakspensjon. Hovedkravet til forholdsmessighet er at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Standardberegning av folketrygdens ytelser innebærer at en legger til grunn en forenklet beregning av framtidig folketrygdpensjon som ikke tar hensyn til alle individuelle forskjeller i poenghistorie mv. Prinsippet tar sikte på å sikre at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Forholdsmessighetsprinsippet er ikke til hinder for at ansatte med lav lønn får prosentvis høyere samlet pensjon (av lønn) enn høytlønte.

Daværende regjering la i Velferdsmeldingen vekt på at et grunnleggende motiv bak de fleste velferdsordninger er å skape større likhet mellom grupper eller innad i grupper. Pensjonspolitisk er det et stort spenn mellom de likhetskrav som gjelder i små bedrifter med gunstige tjenestepensjonsordninger og trygdens mange oppgaver for hele befolkningen. I begge tilfeller er det likevel spørsmål om utjevning, og dermed om regler som kan sikre eller styrke en viss fordelingsmessig rimelighet i forhold til en uregulert situasjon.

Likebehandling er både et rettferdighetsideal og en hensiktsmessighetsnorm for velferdsordninger. Hvis kravet ikke er oppfylt, blir ordningene både vanskeligere å forstå og vanskeligere å akseptere for folk flest. Dagens regler for tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven har en rekke bestemmelser som på ulike måter krever eller bygger opp under prinsippet om likebehandling.

I sammenheng med foretakspensjon gjelder sammenligninger og likhetsvurderinger oftest rettighetsforholdene for ansatte hos den enkelte arbeidsgiver. Selve utgangspunktet er da at en og samme pensjonsordning gjelder for alle som opparbeider pensjon i foretaket, og at alle ansatte har lik adgang til medlemskap i ordningen. Videre er det grunnleggende om ordningens pensjonsplan for gitt aldersgrense og full opptjeningstid definerer og sikrer ytelser på en slik måte at disse er sammenlignbare medlemmene imellom. For vanlig livsvarig alderspensjon, dvs. alderspensjon som ikke er begrenset til et visst antall år, er det enkelt å sammenligne de månedlige pensjonsbeløp som beregnes for framtidige pensjonister. Det er da også mulig å etablere rimelige forholdsmessighetskriterier for ytelser med ulik opptjeningsgrunnlag, og dermed etterprøve om likebehandling ivaretas innen ordningen, enten det gjelder ytelsen fra pensjonsordningen isolert eller summen av denne og folketrygdpensjonen. Det er også enkelt å kontrollere om ytelsene holder seg innenfor eventuelle maksimalgrenser.

Selv om slike overveielser først og fremst gjelder sammenligninger innad i den enkelte bedriftsordningen, vil de samme grunnkravene gjelde for at det skal være enkelt å sammenligne ulike ordninger, private eller offentlige, og å foreta sammenligninger i forhold til folketrygdens tilleggspensjon. Dette er viktig fordi folketrygden er den eneste arbeidsrelaterte pensjon for flertallet arbeidstakere i privat sektor, og den viktigste del av pensjonen for nesten alle i denne sektoren. Slike sammenligninger har sin åpenbare pensjonspolitiske betydning. Det avgjørende er likevel at arbeidssøkere og arbeidstakere i det private næringsliv i praksis kan orientere seg om pensjonsforholdene som vil gjelde i forbindelse med ansettelsen.

Praktisering av et forholdsmessighetsprinsipp er derfor av betydning også i innskuddsbaserte pensjonsordninger. Utformingen av et slik prinsipp, hvis det både skal følge forholdsmessighetsprinsippet fra foretakspensjon og samtidig være enkelt praktiserbart i innskuddsordninger, viser seg å være komplisert fordi beslutningsprosessen i foretakspensjon og innskuddspensjon er så ulik. I foretakspensjon er det naturlig å utforme kravet til forholdsmessighet rundt pensjonsytelsen, siden ytelsen der er beslutningsvariabel og siden folketrygdens ytelse også kan forutses med rimelig sikkerhet. I innskuddsordninger utgjør det årlige innskuddet beslutningsvariabelen, og endelig ytelse følger av innskuddet og oppnådd avkastning. Det er likevel ikke naturlig å se disse to størrelsene som separate. Når innskuddet skal fastsettes, vil det ses i sammenheng med hvilken endelig pensjon det tas sikte på. Slike anslag på endelig pensjon kan relativt enkelt gjøres av institusjoner som har den nødvendige kompetanse.

Utvalget har, med dette som utgangspunkt, valgt å utforme et forholdsmessighetsprinsipp for innskuddspensjonsordninger etter mønster av lov om foretakspensjon. Forholdsmessighet skal ta utgangspunkt i hvilken pensjon en gitt innskuddsprosent kan forventes å gi. Denne pensjonen, sammen med beregnet folketrygd, skal under rimelige antakelser ikke gi høyere samlet kompensasjonsgrad for høytlønte enn for lavtlønte. Samme sats for alle medlemmer, jf. utkastet § 5-3 første ledd bokstav b, vil f.eks. oppfylle et slikt krav. Straks utformingen av innskuddene blir mer komplisert, kan det imidlertid bli nødvendig å legge til grunn passende beregninger.

Etter utvalgets utkast skal innskuddsplanen fastsettes slik at det kan antas at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede alderspensjon fra pensjonsordningen og folketrygden blir rimelig ut fra lønn og normal lengde på tiden med yrkesaktivt arbeid. Med rimelig må forstås at de ytelsene som kan forventes ut fra innskuddene, verken skal framstå som markert høyere eller lavere enn en ytelse i foretakspensjon. Meget høye eller meget lave årlige innskudd kan ikke antas å gi slike ytelser. Anslag på forventet ytelse skal legge til grunn en rimelig lønnsvekst og avkastning over en periode som framstår som et vanlig yrkesaktivt arbeidsliv fram til pensjonsalder. Avkastningen kan f.eks. settes lik den grensen foretaket har valgt ut fra utkastet §§ 3-1 andre ledd og 3-2 andre ledd. I vurdering av forventet ytelse må det legges til grunn en alderspensjon fra folketrygden beregnet etter forslag til lov om foretakspensjon § 5-5 og ellers forslagets kapittel 5 så langt det passer.

Det er naturlig at slike overlegninger framgår av innskuddsplanen, jf. også utkastet § 5-1, slik at de ansatte ved hjelp av ordningens regelverk kan orientere seg om hvilke pensjonsytelser som kan forventes på bakgrunn av gitte innskudd for gitte lønnsnivå, gitt lønnsvekst, gitt avkastning og gitt innbetalingstid. Grunnlaget for å bestemme innskuddsprosenten i ordningen vil derfor typisk være en del av de opplysninger foretaket bør gi styringsgruppen og de ansatte.

Videre skal innskuddene sikte mot at samlet alderspensjon ikke vil utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Siden foretaket i denne sammenheng skal ta hensyn til folketrygdens kompensasjonsgrad, som avtar med stigende lønn, vil neppe vanlige pensjonsordninger komme i konflikt med dette kravet. For medlemmer i deltidsstilling beregnes alle disse størrelsene på grunnlag av lønn i fulltidsstilling og reduseres forholdsmessig, slik at f.eks. deltidsansatte med to stillinger, hver i 50 pst., vil få samme samlede innskudd som i en fulltidsstilling.

Vurderingene i innskuddsplanen knyttet til utkastet § 5-2 første ledd, skal gjelde for årets og senere års innskudd. Tidligere innskudd og opptjent alderspensjonskapital skal ikke vektlegges i vurderingen av om forventet alderspensjon vil være rimelig ut fra lønn og yrkesaktivt arbeid, og heller ikke være knyttet til forholdsmessighet mellom medlemmer med høyere og lavere lønn. Foretaket har altså ikke ansvar for å «fylle opp» etter lønnsøkningen, slik det har i foretakspensjon.

Beløpsmessig lik pensjonsytelse for alle er i denne sammenheng ikke et mål. Både foretakspensjon, innskuddspensjon og folketrygden vil sikre ytelser som står i et visst forhold til lønnsgrunnlaget. Samtidig er det heller ikke gitt at den endelige pensjonsytelsen fra foretakets ordning alene eller sammen med folketrygdytelsen vil utgjøre samme andel av dette grunnlaget for alle medlemmer. I dag er hovedkravet til forholdsmessighet i pensjonsordninger med skattemessig særbehandling bare at prosentandelen ikke øker med lønnen. Mer enn likhet i betydningen «resultatlikhet» er det derfor rimelighet, utjevning og likebehandling som er fellesnevneren for ordningene.

4.5.4 Innskuddsgrenser

Utformingen av reglene for innskuddspensjon tar sikte på å sikre at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Det er lagt vekt på å unngå en utforming av foretakspensjon som fører til at kompensasjonsnivået i ordningene i praksis kan framstå som ubegrenset. Også i innskuddsordninger bør det være gitt rammer for innskudd, slik at ikke spesielle grupper av ansatte eller foretak kan utnytte ordningen til å sette av store beløp over kort tid for å maksimere skattefordelen uten sikte på et egentlig pensjonsbehov etter intensjonen med ordningen.

Utvalget har derfor i utkastet foreslått at Kongen kan fastsette at det skal legges en ramme for hvilke årlige innskudd som kan foretas. Utvalget foreslår at maksimalgrensen for innskudd i løpet av et år settes slik at forventet pensjon fra innskuddsordningen sammen med folketrygd ikke skal overstige nivået i en vanlig god foretakspensjonsordning, f.eks. 2/3 av lønn når folketrygdens ytelser inkluderes, gitt visse forutsetninger om avkastning og innskuddstid. Utvalget foreslår at Kongen skal fastsette de nærmere begrensinger for innskuddene til de enkelte medlemmer i løpet av et år, i form av et fastsatt beløp for hvert medlem eller en fastsatt prosent av medlemmets lønn som innskuddet ikke kan overstige. Det kan fastsettes ulike prosentsatser for medlemmets lønn inntil 6 G, den del av lønnen som ligger mellom 6 og 9 G, og den del av lønnen som ligger mellom 9 og 12 G. Innskuddsgrenser som fastsettes etter utkastet § 5-4 vil gå foran de innskudd som ville fulgt av reglene i utkastet § 5-3.

Ved siden av forholdene over, er de momenter som bør vektlegges når slike prosentsatser fastlegges, etter utvalgets syn, følgende:

• Størrelsen av innskudd skal beregnes slik at innskuddene ikke vil overstige det som må antas tilstrekkelig for å sikre medlemmene en samlet alderspensjon fra pensjonsordningen og beregnet alderspensjon fra folketrygden, jf. foreslått lov om foretakspensjon kapittel 5, på om lag 2/3 av den lønn inntil 12 G medlemmet har.

• Ved beregningen av forventet samlet alderspensjon i samsvar med første ledd skal det tas hensyn til en antatt framtidig avkastning på opptjent pensjonskapital, f.eks. høyeste avkastningsprosent etter utkastet § 3-1 annet ledd eller § 3-2 annet ledd, og innbetaling av innskudd over yrkesaktive perioder på minst 30 år og ellers som følger av utkastet § 5-2 annet ledd. Det bør også tas hensyn til forventede framtidige endringer i lønn som følge av den alminnelige lønnsutvikling i samfunnet.

• Utvalget mener det kan være rimelig å utforme maksimalsatsene slik at det gjøres fradrag for lønn opp til et visst nivå, f.eks. nivå der folketrygden alene gir en kompensasjonsgrad lik 66 pst. eller mer. Et slikt minstenivå vil kunne være lønn i heltidsstilling opp til om lag 2,7 G (om lag 125.000 kroner i 1999). Med et slikt minstenivå vil gjennomsnittsinnskuddet stige med stigende lønn om lag som i foretakspensjon.

Endelig kompensasjonsgrad kan bli høyere enn målsatt hvis avkastningen eller antall innskuddsår er høyere enn lagt til grunn. Tilsvarende kan kompensasjonsgraden bli lavere hvis avkastning og antall innskuddsår er lavere. I vedlegg 2 er det gitt en illustrasjon av ulike innskuddssatser og usikkerhet omkring avkastning og innbetalingsperiode.

Utvalget antar at forutsetningene som legges til grunn for fastsettelse av maksimale innskuddssatser vil kunne endres over tid. Forskriften og grensene bør derfor gjennomgås med visse mellomrom.

4.5.5 Forholdet mellom kvinner og menn

I det beregningsgrunnlaget som brukes for kollektive pensjonsforsikringer i dag, er det lagt inn ulike forutsetninger for kvinner og menn på flere områder. Dette gjelder bl.a. dødelighet, uførhet, sannsynlighet for å være gift, aldersdifferanse mellom ektefeller, sannsynligheten for å ha barn og barnas alder. Tabell 4.1 viser eksempelvis hvilken engangspremie som må til, for at pensjonen skal bli 100 kroner årlig for begge kjønn ved ulike aldre, samt en sammenligning mellom kjønnene 2. Med «Alle ytelser» menes alderspensjon, uførepensjon lik alderspensjon, ektefellepensjon lik 55 pst. av alderspensjon og barnepensjon lik 50 pst. av alderspensjon. Dette er i dag den mest vanlige kombinasjon av pensjonsytelser.

Premiene for alderspensjon for kvinner er gjennomgående høyere enn premiene for menn. Som det framgår av tabellen, varierer forskjellene med alder. Forskjellene har, for de aldersgrupper som er omfattet av tabellen, et synkende forløp fra 32 pst. høyere premie ved alder 20 år til 11 pst. ved alder 65 år. I gjennomsnitt er forskjellen om lag 25 pst., eller alternativt framstilt er premiene i gjennomsnitt ca. 20 pst. lavere for menn enn for kvinner. Som det også følger av tabellen blir det imidlertid praktisk talt ingen forskjell mellom kjønnene når det både er alderspensjon, uførepensjon og etterlattpensjoner i en pensjonsplan. Dette skyldes at premien for etterlatteytelser er langt høyere for menn enn for kvinner. Forskjellene i premien for alderspensjon og uførepensjon og i premien for etterlattepensjon er slik at kjønnsforskjellene utjevnes i totalpremien.

En annen betraktningsmåte som illustrerer kjønnsforskjellen, er å sammenligne hvilke pensjoner som kan finansieres av et bestemt premiebeløp. For en mann på 67 år vil en engangspremie på kroner 1000 gi en livsvarig årlig pensjon på 82 kroner. Tilsvarende pensjon for en kvinne er 74 kroner (dvs. 10 pst. lavere). Det følger av dette at med gjeldende beregningsgrunnlag kan en enten legge til grunn ulik premie og lik årlig ytelse, eller lik premie og ulike årlige ytelser.

Hvis en foretakspensjonsordning inneholder alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til etterlatte i det forholdet som er anvendt her, vil premien for alle praktiske forhold være identisk for kvinner og menn. Det vil imidlertid neppe være naturlig å pålegge alle pensjonsordninger å ha et slikt omfang på ytelsene. De to siste kolonnene i tabellen viser premien for uføre- og etterlatteytelser som andel av samlet premie. For unge menn utgjør premien for disse ytelsene om lag halvparten av samlet premie. Med økende alder avtar premien (bl.a. fordi en eventuell uførepensjon vil løpe i færre år), men selv nær pensjonsalder utgjør andelen om lag 20 pst. For kvinner er forholdet mellom premien for uføre- og etterlatteytelser og samlet premie noe lavere, men det viser samme mønster i forhold til alder. Noe av grunnen til at forholdet er lavere for kvinner, er systematiske forskjeller i forventet levetid og i aldersforskjellen mellom ektefeller.

Utvalget foreslår å ivareta forholdet mellom kvinners og menns ulike forventede levealder ved at foretaket i innskuddsplanen kan fastsette at innskuddene til kvinner kan være høyere enn til menn. Kvinner vil etter utvalgets forslag dermed kunne få høyere årlige innskudd. Kvinner som har like lang samlet medlemstid som menn, vil da ha større samlet alderspensjonskapital ved pensjonsalder, hvis alt annet (avkastning mv.) er likt. Den større alderspensjonskapitalen kan anvendes slik at samme årlige pensjon sikres i flere år for kvinner enn for menn.

Beregningen av forholdet mellom menns og kvinners innskudd vil i dette tilfelle ta utgangspunkt i hvor stor alderspensjonskapital en gitt innskuddsprosent vil gi en mann etter f.eks. 35 års medlemskap, gitt anslag for framtidig avkastning og lønnsvekst. Slike anslag for framtidig avkastning og lønnsvekst må foretak med ytelsesbasert pensjonsordning anvende i sin årlige regnskapsavleggelse (se boks 4.2), og begrunnede anslag for slike størrelser vil derfor være relativt enkelt å etablere.

Tabell 4.1 viser at nødvendig merinnskudd for kvinner ved pensjonsalder er om lag 10 pst. høyere enn for menn. Årlige innskudd for kvinner bør derfor kunne være opp til 10 pst. høyere enn for menn. Utvalget har imidlertid ikke vurdert dette, men antar at det vil være rimelig at adgang til innskuddsforskjeller mellom menn og kvinner fastsettes av Kongen sammen med de øvrige innskuddsgrenser. Utvalgets forslag må imidlertid vurderes nærmere i lys av de norske forpliktelsene som følger av EØS-avtalen, jf. avsnitt 2.3.

4.5.6 Beregning av lønn

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon har Regjeringen med utgangspunkt i NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon definert det lønnsbegrepet som skal legges til grunn for pensjonsberegningen. Utvalget vil peke på at regelverk som tar sikte på å øke graden av likhet mellom medlemmene, ikke er tilfredsstillende hvis en i grunnlaget - lønnsbegrepet - kan velge avgrensinger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlig pensjonskapital. Kravet om at også innskuddsordninger bør sikre en viss forholdsmessighet, tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at innskuddet skal stå i et rimelig forhold til lønn, gitt de øvrige regler i utkastet kapittel 5.

Utvalget foreslår at ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal, som et medlems lønn, regnes den skattepliktige lønnsinntekt og beregnet personinntekt etter skatteloven som medlemmet mottar fra foretaket i et år. Den pensjonsgivende lønn som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon, består dermed av de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf. utkastet §§ 1-2 første ledd bokstav e og 5-5. Utvalget vil likevel foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.

Begrepet skattepliktig lønnsinntekt innebærer at også midlertidige og varierende tillegg og naturalytelser, i den utstrekning disse anses som skattepliktig inntekt, skal regnes inn. For medlemmer som etter skatteloven anses som aktive deltakere i foretaket og dermed får sin arbeidsinnsats skattlagt i form av beregnet personinntekt, skal denne legges til grunn ved beregning av pensjonsytelser. I ordningens regelverk kan det imidlertid fastsettes at godtgjørelse for overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas.

Videre kan den enkelte ordning i sitt regelverk også fastsette at siste års lønn skal legges til grunn. Dette kan være forenklende for enkelte foretak. Utkastet har videre regler for bruk av normert lønnsgrunnlag og adgang til å se bort fra opp til 10 pst. av lønn, som i forslag til lov om foretakspensjon.

4.5.7 Om innskudd fra arbeidstakerne

Innen kollektiv pensjonsforsikring inngås forsikringsavtalen mellom arbeidsgiveren og livsforsikringsselskapet. Det er således arbeidsgiveren som står ansvarlig for forsikringen. I foretakspensjon kan det likevel avtales at arbeidstakerne bidrar med en andel av premien. For arbeidstakerne er premien fradragsberettiget i alminnelig inntekt, men ikke i personinntekt. Det innebærer at arbeidstakeren opptjener rettigheter i folketrygden basert på den andel vedkommende betaler. Slik sett har arbeidstakeren en fordel av å betale en andel av premien.

Tidligere var det ikke uvanlig at arbeidstakerne betalte en andel av premien i tjenestepensjonsordninger, men i de ordninger som er startet opp de senere år har dette forekommet kun unntaksvis. En oversikt over utbredelsen av slik egenandel er gitt i avsnitt 3.3 i NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. I et utvalg av foretak med pensjonsordning hadde 18 pst. ordninger der de ansatte betalte et tilskudd. Tilskuddene var i størrelsesorden 2 pst. av lønn. Ordninger med tilskudd fra ansatte inkluderte bare om lag 10 pst. av alle medlemmer, dvs. at det særlig er i mindre foretak en finner slike tilskudd.

I dag er praksis at om arbeidstaker betaler tilskudd, må arbeidsgiver betale tilskudd av minst samme størrelse. Lov om foretakspensjon § 9-4 første ledd går inn for at om arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, kan det årlige tilskudd for hver arbeidstaker ikke settes høyere enn 4 pst. av arbeidstakerens pensjonsgivende lønn. Tilskudd fra en arbeidstaker skal ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av den premie som skal betales for arbeidstakeren, jf. foreslått lov om foretakspensjon § 9-4 annet ledd.

Utvalget har diskutert om denne adgangen bør overføres til innskuddspensjon, slik at arbeidstakerne kan betale en andel av årlig innskudd. Fordeling av innskuddet på arbeidsgiver og arbeidstaker kan gjøre det lettere å starte en innskuddspensjonsordning, i det arbeidsgiver slipper å bære den fulle kostnaden. Fordelingen av innskudd mellom de ansatte og arbeidsgiver ville naturlig følge av forhandlinger i foretaket. Fordelingen måtte være den samme for alle ansatte, men slik at pensjonsordninger som har ulike innskuddssatser for ansatte ikke kan belaste lavtlønte for en høyere del av innskuddet enn høytlønte.

Slike innskudd reiser imidlertid en rekke vanskelige spørsmål knyttet bl.a. til fordeling av årets overskudd og fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør. Utvalget mener at ulempene ved slik andel er større enn fordelene, og vil ikke foreslå adgang til slike innskudd.

Utvalget har også vurdert om det for å øke utbredelsen av pensjonssparing bør åpnes adgang for at medlemmene i innskuddsordninger kan avtale egne innskudd til samme konto i institusjonen utover de innskudd som er avtalt i ordningens regelverk, men innenfor rammen for IPA-ordningen. Utvalgets flertall mener at dette vil komplisere ordningen. Det er ulikt regelverk for IPA og innskuddspensjoner, noe som vil gi opphav til uklarhet og misforståelser. Foretaket og institusjonen vil også få administrativt merarbeid med å håndtere to sett av innskudd for de ansatte. Det vil variere om medlemmene har IPA-delen eller ikke, og en må ha et apparat for å registrere endringer som medlemmene gjør i ordningen. Det kan også oppstå uklarheter knyttet til fordeling av årets overskudd.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaas, Reinertsen og Selvig, vil peke på at sammenhengen mellom Individuell pensjonsavtale og innskuddsordninger er stor. Disse medlemmer mener at det kan være heldig at arbeidstakere i innskuddsordninger kan avtale egne tilskudd til samme konto i institusjonen ut over de innskudd som er avtalt i ordningens regelverk. Slike tilskudd bør skattemessig behandles som IPA og bl.a. inngå i taket for innskudd til IPA, men de bør for øvrig være å anse som innskuddspensjon og følge utbetalingsreglene for den innskuddspensjonsordning arbeidstakeren deltar i. Medlemmene antar at slik anledning vil kunne gi kostnadsgevinster i pensjonssparing. Disse medlemmene vil derfor foreslå følgende tilføyelse til lovutkastet som i tillegg kan utdypes i egen forskrift:

Ǥ 5-6 Innskudd fra arbeidstakere

En arbeidstaker som ikke har individuell pensjonsavtale, kan inngå avtale med institusjonen om innbetaling av eget årlig tilskudd i tillegg til det som regelverket fastsetter.»

4.6 Opphør av medlemskap. Pensjonskapitalbevis

4.6.1 Innledning

Ved opphør av arbeidsforhold og medlemskap i pensjonsordning før pensjonsalder, skal arbeidstaker ha rett til opptjent pensjon. I foretakspensjon skal det da utstedes en såkalt fripolise for vedkommende. Fripolisen er en egen forsikringskontrakt og sikrer oppsatt pensjon som tilsvarer opptjent pensjon på fratredelsestidspunktet. Alternativt kan arbeidstakeren kreve at rettighetene overføres til en ny pensjonsordning, eller han kan benytte seg av retten til å tegne fortsettelsesforsikring i medhold av lov om forsikringsavtaler § 19-7. Utvalget har tatt utgangspunkt i lov om foretakspensjon når det gjelder prinsipper for håndtering av fratrådt arbeidstakers rettigheter i en innskuddspensjonsordning. For å unngå å innføre nye betydninger av etablerte begreper, er det foreslått at uttrykket «pensjonskapitalbevis» benyttes for de rettigheter til kapital som medlemmet får ved fratreden fra en innskuddspensjon i arbeidsforhold.

4.6.2 Rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold

Etter forslaget til lov om foretakspensjon har medlemmer som slutter i foretaket før pensjonsalder rett til en fripolise basert på opptjent pensjon. Er opptjent premiereserve mindre enn 50 pst. av G, har medlemmet likevel bare rett til at tilhørende premiereserve blir overført til annen foretakspensjonsordning, individuell pensjonsforsikringsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring. Dette er en betraktelig utvidelse i forhold til dagens regelverk.

Begrensning i forhold til tjenestetid kan for så vidt betraktes som en kompensasjon for arbeidsgivers utgifter som følge av at et tjenesteforhold ble kortvarig, bl.a. knyttet til kostnadene ved inn- og utmelding av pensjonsordningen. Begrensning i forhold til den oppsamlede kapitalens størrelse bør i tilfelle utformes slik at den ikke i urimelig grad rammer arbeidstakere med lav lønn og deltidsstilling.

Utvalget er av den oppfatning at det også for innskuddspensjonsordninger bør være regler som begrenser omfanget av egne kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter. Den tilsvarende argumentasjon og vurdering som er bakgrunnen for begrensningsregler i forslag til lov om foretakspensjon har også anvendelse for innskuddspensjonsordninger. Det foreslås således at medlemmer med kortere tjenestetid enn 12 måneder ikke beholder rett til de opptjente pensjonsrettigheter. I tråd med forslag til lov om foretakspensjon settes det kun begrensning i forhold til tjenestetid og ikke på den oppsamlede kapitalens størrelse. På denne måten unngås det at arbeidstakere med lav lønn og deltidsstilling rammes.

4.6.3 Videreføring av opptjente rettigheter

Ved fratreden vil de midler som er tilknyttet den enkeltes opptjente pensjonsrettigheter kunne ha forskjellige anvendelsesområder. Det vil alltid foreligge en alderpensjonskapital. I tillegg vil det kunne foreligge premiereserve beregnet etter forsikringstekniske prinsipper dersom pensjonsordningen har tilknyttet uføre- og etterlatteytelser.

4.6.3.1 Fortsatt pensjonssparing på frivillig basis

Utvalget er av den oppfatning at fratrådte arbeidstakere bør ha rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital. Det foreslås derfor å ta inn bestemmelser om rett til fortsatt pensjonssparing i lovutkastet. En tilsvarende adgang til fortsatt premiebetaling (fortsettelsesforsikring) finnes i forslag til lov om foretakspensjon.

Utvalget finner at det bør legges begrensninger på det innskudd som arbeidstakeren kan innbetale for å unngå urimelig høy pensjonssparing med skattefavorisering. Dette vil også gi likhet i forhold til de begrensninger som gjelder for fortsettelsesforsikringer. Det foreslås derfor at innskudd ikke kan utgjøre et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp. Senere lønnstillegg og lønnsøkning ved skifte av stilling skal ikke hensyntas.

4.6.3.2 Videreføring av uføre- og etterlatteytelser

Det er foreslått at uføre- og etterlatteytelser tilknyttet innskuddspensjonsordninger kan tegnes etter reglene i forslag til lov om foretakspensjon, jf. avsnitt 4.2.4. Ved fratreden vil rettigheter til disse ytelsene bli behandlet i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon. Dette innebærer bl.a. at det vil bli utstedt egne fripoliser for disse ytelsene. Videre vil det være adgang til å tegne fortsettelsesforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven § 19-7.

Dersom ytelsene finansieres ved ettårige risikopremier ville det ikke bli oppspart noen premiereserve for uføre- og etterlatteytelser i premiebetalingstiden, og spørsmålet om midler skal overføres til innskuddsfond eller til fripoliser ville således ikke være noen aktuell problemstilling. Utvalget har ikke tatt standpunkt til om risikopremie skal benyttes for slike ytelser i innskuddspensjonsordninger, eller om ordinær premie også skal kunne benyttes. Bestemmelsene i lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7 er utformet slik at de ikke spesifikt omhandler fratrådtes rettigheter, og de inneholder i og for seg ikke noe uttrykkelig forbud mot bruk av rene risikopremier. Praksis har tidligere vært at premie med oppsparingselement benyttes. Videre vil bruk av risikopremie reise andre problemer, bl.a. i forhold til premietariffene. Utvalget har derfor ikke gått nærmere inn på dette.

Innskuddspensjon i arbeidsforhold kan for øvrig også kombineres med uføre- og etterlatteytelser som ikke inngår i forslag til lov om foretakspensjon. Forsikringsformer som gruppeliv er ettårige risikoforsikringer, hvor det ikke vil være oppspart kapital som kan gi grunnlag for utstedelse av fripoliser. Dersom ytelsene er tegnet som individuelle kapitalforsikringer eller ved kollektiv renteforsikring vil det vanligvis bli utstedt fripolise til arbeidstaker på grunnlag den oppsparte premiereserve.

4.6.4 Flytting av pensjonsrettigheter

I foretakspensjonsordninger blir fripoliserettighetene i utgangspunktet værende i det livsforsikringsselskapet som fripolisene utstedes i, dersom midlene ikke overføres til en ny pensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, eller arbeidstakeren bestemmer at fripolisen skal flyttes til et annet livsforsikringsselskap. Retten til slik flytting følger av flytteforskriften.

Utvalget har ved vurdering av flytteadgang for fratrådtes rettigheter i innskuddspensjonsordninger tatt utgangspunkt i adgangen til flytting i forslag til lov om foretakspensjon.

4.6.4.1 Flytting til annen finansinstitusjon

Når arbeidstakeren fratrer fra en innskuddspensjonsordning skal det etableres et eget kontraktsforhold mellom arbeidstakeren og institusjonen på linje med fripoliser innen ytelsesbaserte pensjonsordninger etter forslag til lov om foretakspensjon. Etter utvalgets oppfatning bør samme rett til flytting av midler gjøres gjeldende for innskuddspensjonsordninger. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 6-3 at midler knyttet til opptjente pensjonsrettigheter kan flyttes til en alderspensjonskonto i en annen institusjon etter den enkeltes valg. I tillegg foreslås at pensjonskapitalen kan overføres til en Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) dersom kapitalen er lavere enn 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp. Dette forslaget bygger på en tilsvarende overføringsadgang i forslag til lov om foretakspensjon § 4-7.

Dersom pensjonsordningene som arbeidstakeren har opptjent pensjonskapitalen i, ikke hadde investeringsvalg, anser utvalget at dette ikke bør være til hinder for at arbeidstakeren etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltningen av pensjonskapitalen.

4.6.4.2 Flytting til annen innskuddsordning ved skifte av stilling

Utvalget mener videre at det må være adgang til at fratrådte arbeidstakeres pensjonskapital kan flyttes til en annen innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av. Flytting til annen innskuddspensjonsordning må i praksis skje ved at pensjonskapitalen overføres til arbeidstakerens alderspensjonskonto i den nye pensjonsordningen.

4.6.4.3 Flytting fra innskuddsordning til foretaksordning ved skifte av stilling

Utvalget har vurdert om flytting til annen pensjonsordning skal begrenses til annen innskuddspensjonsordning eller kunne gjøres også til foretakspensjonsordning. Det kan reises prinsipielle spørsmål ved om flytting bør tillates til en ytelsesbasert pensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, siden innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger er basert på svært ulike prinsipper. Siden lovutkastet legger opp til at retten til opptjente uføre- og etterlatteytelser skal etableres etter lov om foretakspensjon, har utvalget lagt til grunn at det kun er de problemstillinger knyttet til om alderspensjonskapital skal kunne overflyttes til en ytelsesbasert pensjonsordning, som det gjenstår å vurdere. Adgang til slik overføring kan være hensiktsmessig for å redusere omfanget av fripoliser og pensjonskapitalbevis.

Utvalgets flertall foreslår at flytting til ny foretakspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, kan tillates ved at alderspensjonskapitalen konverteres til premiereserve for alderspensjon i foretakspensjonsordningen. Flertallet legger vekt på at seleksjonsproblemene reduseres av at pensjonskapital uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder, jf. avsnitt 4.7. Slik seleksjon kan bl.a. følge av at gifte og ugifte arbeidstakere vil kunne ha interesse av å gjøre ulike valg, avhengig av ytelsessammensetningen i gammel og ny pensjonsordning. Utvalgets flertall har videre lagt til grunn at det kan være hensiktsmessig å anvende reglene for medregning i forhold til det beløp som overføres. Flytting skal etter flertallets forslag derfor kunne foretas til foretakspensjonsordning som har medregning av tidligere opptjente rettigheter, jf. forslag til lov om foretakspensjon §§ 3-9 tredje ledd og 4-11 til 4-13. Utvalgets flertall antar ut fra en samlet vurdering av seleksjonsproblemene og fordelen ved et fleksibelt system for den enkelte arbeidstaker, at det bør gis adgang til å medregne alderspensjonskapitalbevis. Utvalgets flertall vil videre peke på at det er opp til det aktuelle forsikringsselskapet om det vil akseptere en slik medregning i forsikringsvilkårene.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaas og Aabakken, er av den oppfatning at adgangen til å flytte midler fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning vil medføre betydelige seleksjonsproblemer, bl.a. fordi forslaget til lov om foretakspensjon forutsetter at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midlene skal overføres til ny pensjonsordning. Seleksjonsproblemene kan bestå i at gifte og ugifte arbeidstakere vil kunne gjøre ulike valg avhengig av ytelsessammensetningen i gammel og ny pensjonsordning. Videre kan den enkeltes helsesituasjon være avgjørende for om flytting foretas eller ikke. For å redusere seleksjonsproblemene måtte flytting av midler til ny ytelsesbasert pensjonsordning gjøres obligatorisk. Videre vil disse medlemmer påpeke at bruk at medregningsreglene ved slik flytting vil kunne være vanskelig pga. at opptjeningsprofilen er så vidt ulik i de to formene for pensjonsordninger, slik at medregningen i en del tilfeller ville kunne gi svært urimelig resultater. Dette mindretallet finner at adgang til flytting til ytelsesbasert pensjonsordning ved skifte av stilling vil medføre såvidt mange problemer at en slikt løsning ikke bør tillates.

Et annet mindretall, utvalgets medlem Aabakken viser også til at tilsvarende problemstillinger ble behandlet ved innføringen av regelverket for IPA, hvor Stortinget la til grunn at det ikke skulle være adgang til flytting mellom spareprodukter og forsikringsprodukter.

4.6.5 Sammenslåing av pensjonsrettigheter

For å unngå at den enkelte arbeidstaker har mange små pensjonskonti som hver har relativt høye kostnader, foreslår utvalget at det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike konti i samme institusjon. Hvis en arbeidstaker har konti i flere ulike institusjoner, kan kapitalen flyttes slik at samtlige midler blir tilknyttet samme institusjon, jf. avsnitt 4.6.4. Deretter kan midlene slås sammen. Det er tilsvarende adgang til sammenslåing i forslag til lov om foretakspensjon.

Utvalget har i utkastet § 6-3 første ledd foreslått at alderspensjonskapital kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av. Dette tilsvarer medregningsadgangen i lov om foretakspensjon.

Utvalget har drøftet om midler knyttet til fripolise fra en gammel ordning skal kunne flyttes til en innskuddspensjonsordning og anses som pensjonskapital. Adgang til å overføre midler fra en fripolise til en innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, vil i likhet med overføring av pensjonskapital til en ytelsesbasert pensjonsordning berøre prinsipielle spørsmål om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen. Seleksjonsproblemene har bakgrunn i at ved flytting endres en premiereserve med dødelighetsarv til en ren pensjonskapital uten dødelighetsarv. Etter utkastet til lov skal imidlertid denne kapitalen ved pensjonsalder uansett konverteres til ny pensjonsforsikringskontrakt, slik at seleksjonsproblemene reduseres.

Utvalgets flertall mener at hensynet til fleksibilitet taler for å gi adgang til sammenslåing av en fripolise til en innskuddsbasert ordning ved skifte av stilling. Utvalgets flertall foreslår derfor i utkastet § 6-4 annet ledd at midler knyttet til en fripolises alderspensjon skal kunne konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital oppspart i en innskuddspensjonsordning ved skifte av stilling. For ytterligere å redusere seleksjonsproblemene, foreslås det at slik overføring skal skje innen tre måneder etter skiftet av stilling. Uføre- og etterlatteytelser skal håndteres for seg.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaas og Aabakken, vil peke på at slik sammenslåing av rettigheter reiser mange av de samme prinsipielle problemstillinger som spørsmålet om flytting av midler fra innskuddspensjonsordning, jf. det samme mindretallets særmerknad i avsnitt 4.6.4. Disse problemstillingene må, etter dette mindretallets oppfatning, tillegges avgjørende vekt framfor fleksibiliteten. Dette mindretallet stiller seg også tvilende til at en tidsfrist for overføring av midlene løser seleksjonsproblemene. Dette mindretallet foreslår at det ikke åpnes adgang til sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger verken ved skifte av stilling eller for å slå sammen rettigheter knyttet til tidligere arbeidsforhold.

Utvalget har videre vurdert hvilke konsekvenser sammenslåing av fratrådte arbeidstakeres rettigheter skal ha for pensjonalderen, og har kommet til at dette lovutkastets bestemmelser bør baseres på forslag til lov om foretakspensjon § 4-15 annet ledd annet punktum. Dette innebærer at når alderpensjonskapital fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen for de sammenslåtte rettighetene settes til 67 år. Lovutkastet åpner for særaldersgrenser lavere enn 67 år. Det er bare i det tilfelle at samtlige av de rettighetene som slås sammen har lavere pensjonsalder enn 67 år, at det kan benyttes en pensjonsalder lavere enn 67 år for de sammenslåtte rettighetene. Dersom rettighetene er basert på ulike pensjonsaldre, skal den høyeste pensjonsalder benyttes for de sammenslåtte rettighetene.

4.7 Bruk av alderspensjonskapitalen

4.7.1 Innledning

I Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 (1994-95), side 262) ble det foreslått livslange ytelser for skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold, begrunnet i at dette er uttrykk for den forsikringsmessige solidaritet som ligger bak pensjonsordninger. Et viktig hensyn var at kvinner lever lengre enn menn, og at opphørende ytelser derfor særlig vil ramme kvinner. Det ble pekt på at nye genererasjoner stadig har bedre helse enn foregående generasjoner og dermed lever lengre. Pensjonister med bedre helse og lengre levealder vil ønske større mulighet til å påvirke sin situasjon som eldre pensjonist, også knyttet til selv å kunne tilrettelegge for omsorg og pleie. Dessuten ble det nevnt at et enhetlig regelverk vil være lettere å administrere. I innstillingen til Velferdsmeldingen (Innst. S. nr. 180 (1995-96), s. 101) støttet et flertall i sosialkomiteen livslange ytelser. I forslag til lov om foretakspensjon er det stilt krav om livslange ytelser, jf. forslaget § 5-1, bl.a. begrunnet i at pensjon skal komme til erstatning for inntekstbortfall, og at slike inntektsbortfall er livsvarige.

Opptjening av alderspensjon foregår etter ulike prinsipper i ytelses- og innskuddsbaserte pensjonsordninger. I ytelsesbaserte ordninger er hovedprinsippet at opptjente rettigheter er sikret gjennom avtale med forsikringsselskap eller pensjonskasse. Hovedprinsippet etter forslag til lov om foretakspensjon er at ordningens midler minst skal svare til forsikringsteknisk kontantverdi beregnet etter ordningens grunnlagselementer. I en innskuddsordning er alderspensjon direkte knyttet til opparbeidet kapital. Ved oppnådd pensjonsalder vil de prinsipielle forskjellene mellom ordningene avta, og de kan også opphøre helt, fordi begge typer av ordninger fra dette tidspunkt i hovedsak skal finansiere alderspensjon med utgangspunkt i den kapital som er oppspart på pensjoneringstidspunktet.

4.7.2 Sparing eller forsikring i utbetalingsperioden

Spørsmålet om alderspensjonskapitalen i utbetalingsperioden skal være plassert i rene spareordninger eller i forsikringsordninger med dødelighetsarv vil ha stor betydning for hvor stor alderspensjonen blir, og om ordningen gir god inntektssikring i alderdommen.

Alderspensjonsforsikringsavtaler er godt egnet for langvarig eller livsvarig pensjon. I en alderspensjonsforsikring vil medlemmer som lever lenge få tilført dødelighetsarv som understøtter fortsatt utbetaling. Gjennom denne forsikringsmekanismen kan årlig pensjon i en forsikringsordning fastsettes til et nivå som er uavhengig av den enkelte pensjonists levealder. Spareavtaler er derimot lite egnet for langvarig, og spesielt livsvarig, alderspensjon. Medlemmer som lever lenger enn først antatt, vil i en ren spareordning risikere å slippe opp for finansielle ressurser. Dette kan motvirkes ved å legge opp til et stort antall utbetalingsår med jevn utbetaling, slik at det er «nesten» sikkert at de finansielle ressursene varer i hele pensjonisttilværelsen. En slik framgangsmåte vil imidlertid måtte innebære vesentlig lavere alderspensjon. I tillegg vil deler av oppspart kapital i slike ordninger kunne bli utbetalt som arv og ikke som alderspensjon. For å sikre en alderspensjon av en gitt årlig størrelse, må det således betales høyere innskudd dersom alderspensjonen skal betales fra en pensjonsspareavtale enn fra en pensjonsforsikringsavtale. Denne effekten tiltar jo lengre utbetalingsperioden strekker seg.

Inntektssikring gjennom hele alderdommen er et prinsipp som i norsk rett går igjen for alderspensjon i kollektive ordninger, bl.a. i folketrygden, i statlige og kommunale tjenestepensjonsordninger og i utkastet til lov om foretakspensjon. Behovet for inntektssikring gjennom hele alderdommen, også for dem som lever lengst, er et argument for livslange ytelser. Det er betydelige individuelle forskjeller i levelalder. De fleste vil kunne regne med noen år som alderspensjonist. Betydelig variasjon rundt den gjennomsnittlige levealderen kan imidlertid føre til at de som blir eldst, sett med egne øyne blir «overraskende» gamle. Dersom det innføres forskjellige prinsipper for når en pensjon skal opphøre i ulike pensjonsordninger, kan dette dessuten bidra til misforståelser knyttet til opphørstidspunktet. De som overlever fastsatt utbetalingsperiode, vil kunne få sin økonomi betydelig svekket etter opphørstidspunktet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 4.4 viser hvor stor andel av alderspensjonistene som vil være i live på senere tidspunkter. Figuren viser at 10 år etter fylte 67 år vil mer enn 60 pst. av de mannlige og mer enn 75 pst. av de kvinnelige pensjonistene fortsatt være i live. Etter 15 år vil om lag 40 pst. av mennene og 60 pst. av kvinnene fortsatt være i live. Ved opphørende ytelser på 10 eller 15 år vil dermed tilsvarende andeler oppleve å stå uten pensjon. Mange av disse vil leve i mer enn 10 år til, og stadig økende levealder i befolkningen vil føre til at andelen øker blant yngre generasjoner.

Figur 4.5 viser at forventet gjenstående levealder, og da særlig for kvinner har økt betydelig over tid. Hvis utvikling i retning av høyere gjennomsnittlig levealder forstsetter, og pensjonsytelsene kan avsluttes etter et gitt antall år, vil dette således over tid kunne innebære at stadig flere, særlig kvinner, opplever å nå den alder da ytelsene opphører.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Et krav om at alderspensjonskapitalen skal konverteres til alderspensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder vil innebære at forsikringsselskaper og pensjonskasser får enerett til å forvalte pensjonskapitalen i denne perioden. Det må understrekes at dette ikke innebærer monopol for noe enkelt selskap, men det kunne skjerpe konkurransen om f.eks. også banker ble gitt anledning til å forvalte kapitalen i utbetalingsperioden.

Livslang alderspensjon er teknisk sett også mulig i ordninger hvor pensjonskapitalen i utbetalingsperioden er plassert i rene sparekontrakter, bl.a. ved at utbetalingene årlig rekalkuleres og fordeles jevnt ut over gjenstående forventet levetid. For dem som lever lenge, vil imidlertid krav om livslang utbetaling i en ren spareordning medføre svært små årlige ytelser mot slutten, slik at ordningen i praksis gir liten sikkerhet for livslang inntekt. Livslang utbetaling fra en spareordning vil dessuten øke oppsparingsbehovet, fordi deler av den oppsparte alderspensjonskapitalen vil bli utbetalt til arvinger istedenfor som alderspensjon.

Individuell adgang til å velge om alderspensjonskapitalen skal plasseres som alderspensjonsforsikringsavtale eller alderspensjonsspareavtale ville kunne medføre en viss systematisk seleksjon av medlemmer som velger forsikring. Slik skjevseleksjon kan medføre at forsikringsavtalene blir mindre attraktive for et «gjennomsnittlig» medlem, fordi en betydelig del av kapitalen i ordningene går med til å betale for personer som ikke har betalt en premie som står i forhold til hva vedkommende kan forvente å få tilbake fra ordningen. Individuell risikomåling vil delvis kunne motvirke slik uheldig seleksjon, men vil øke kostnadene.

Utvalgets vurdering

Utvalget vil peke på at pensjon fra en innskuddsordning skal være en tilleggsytelse til folketrygden, som er livsvarig. Pensjonsbehovet avtar ikke nødvendigvis med stigende alder. Økende forventet levealder og bedre helse blant eldre fører til at flere pensjonister blir riktig gamle. Livsvarig pensjon vil gi bedre økonomisk handlefrihet for de eldste, og bl.a. gi mange bedre anledning til å bli boende hjemme lenger, også i en fase med økt pleie- og omsorgsbehov.

Fordi kvinner lever lenger enn menn, vil opphørende ytelser ramme flere kvinner enn menn. Om lag 60 pst. av de kvinnelige pensjonistene vil fortsatt være i live etter 15 år som alderspensjonist, og 40 pst. av de mannlige pensjonistene vil være det.

Opphørende ytelser vil også diskriminere yngre arbeidstakere, siden forventet levealder øker og yngre generasjoner derfor vil få lengre pensjonisttilværelse uten pensjon enn eldre.

Bare forsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby pensjonsytelser med dødelighetsarv, som er en nødvendig forutsetning for livslange ytelser. Dette betyr at bare forsikringsselskaper og pensjonskasser vil være aktuelle tilbydere av slik pensjon, og dermed at konkurransen vil kunne være mindre i utbetalingsfasen enn i oppsparingsfasen der også forvaltningsselskaper for verdipapirfond og banker kan tilby pensjonssparing. For den enkelte vil pensjonskapitalen være på det høyeste nivået når innbetalingene slutter og pensjonen begynner å løpe, slik at forvaltningen i denne fasen dreier seg om en stor andel av samlede pensjonsmidler.

Utvalgets flertall legger størst vekt på hensynet til livslang sikring av pensjonsinntekt, og mener at pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder bør konverteres til livsvarige pensjonsforsikringskontrakter. Dette framgår også klart av utvalgets mandat. Flertallet legger til grunn at hensynet til konkurransen om forvaltningen av pensjonskapitalen ivaretas på en rimelig måte gjennom adgang til å ha spareordninger i innbetalingsperioden, og antar at adgangen til å opprette pensjonskasser som et supplement til livsforsikringsselskaper vil være viktig av konkurransemessige hensyn.

Ved konverteringen vil verdien av pensjonskapitalen benyttes til kjøp av en livsvarig livrente. Hvis markedsverdien reduseres før pensjonskapitalen realiseres, eller betingelsene for tegning av pensjonsforsikring endres, kan faktisk pensjon bli annerledes enn antatt. Ved kollektiv forvaltning er faren for at pensjonskapitalen reduseres i verdi før konvertering liten. Dette gjelder imidlertid ikke fripoliser og pensjonskapitalbevis. Ved individuelt investeringsvalg vil det være opp til den enkelte å sikre pensjonskapitalens verdi f.eks. gjennom «konservativt» investeringsvalg den siste perioden fram til konverteringstidspunktet.

Institusjon som tilbyr forvaltning med investeringsvalg, vil i praksis ikke kunne garantere alderspensjonen på livsvarige kontrakter, fordi dette forutsetter en avkastningsgaranti av ukjent varighet. Dette tilsier at investeringsvalg derfor ikke vil kunne forekomme i utbetalingsperioden, jf. utkast til § 7-4.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Reinertsenog Selvig, legger avgjørende vekt på hensynet til konkurransen om midlene, og foreslår at midlene ved oppnådd pensjonsalder også skal kunne forvaltes og utbetales av banker. Disse tilbyderne kan ikke tilby forsikringselement (dødelighetsarv), og ytelsene bør derfor utbetales over en fastsatt periode som i de fleste tilfeller vil gi ytelser ut pensjonistens liv. Dette mindretallet foreslår derfor å føye til en ny § 7-5 i utkastet:

Ǥ 7-5 Alderspensjon ved pensjonsavtale

(1) Pensjonsavtale kan bare inngås med bank, livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som omfattes av § 2-2.

(2) Alderspensjon skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2 har rett til pensjon. Ved fastsettelse av årlige pensjonsytelser skal det legges til grunn at pensjonen skal løpe i minst 15 år, og at utbetalte beløp hvert år i ytelsesperioden skal være minst like stort som i foregående år. Pensjonens løpetid kan likevel settes ned til det antall hele år som er nødvendig for at årlig pensjon kommer opp til et nivå tilsvarende om lag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

(3) Dør den pensjonsberettigede før ytelsesperioden er ute, skal pensjonsytelsene utbetales til etterlatt ektefelle, registrert partner eller samboer etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 7. For øvrig utbetales gjenværende pensjonskapital som et engangsbeløp til dødsboet.

(4) Pensjonskapital knyttet til pensjonsavtale kan ikke forvaltes som egen investeringsportefølje. Avkastningen tillegges pensjonskapitalen.

(5) Reglene i paragrafen her gjelder ikke dersom pensjonsordningen er opprett i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse i henhold til avtale hvoretter foretakets innskudd hvert år skal benyttes til alderspensjonsforsikring for medlemmene. I så fall disponeres alderspensjonskapitalen i samsvar med beregningsgrunnlaget for pensjonsforsikringen.»

Et annet mindretall, medlemmet Aabakken vil i denne forbindelse peke på at mandatet legger til grunn at det skal være livsvarige ytelser, og mener at bruk av opphørende ytelser for innskuddspensjonsordninger vil måtte føre til at tilsvarende regler blir innarbeidet i lov om foretakspensjon.

4.7.3 Bruk av alderspensjonskapital ved død før pensjonsalder

Utkastet er basert på at alderspensjonskapitalen i oppsparingsperioden forvaltes i rene sparekontrakter, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.4 og 4.3. Dersom det ikke tas inn særregler i loven, vil kapitalen i slike sparekontrakter ved dødsfall fordeles etter reglene i arveloven.

I en pensjonsforsikringskontrakt vil alderspensjonskapitalen ved medlemmets død fordeles mellom de øvrige forsikrede. Eventuelle etterlatte vil ikke ha rett til slik forsikringskapital.

Utvalget mener at barn og livsledsager bør prioriteres mht. tilgang til medlemmets alderspensjonskapital ved dødsfall før pensjonsalder, og foreslår at alderspensjonskapital i sparekontrakter ved dødsfall som inntreffer før pensjonsalder, fortrinnsvis skal gå til barnepensjon til barn medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge. Dersom alderspensjonskapitalen er større enn det som trengs for å sikre en forsvarlig barnepensjon eller vedkommende ikke har barn å forsørge, foreslår utvalget at overskytende alderspensjonskapital benyttes til å sikre ektefelle, registrert partner eller samboer pensjon i samsvar med reglene i kapittel 7 i utkast til lov om foretakspensjon. Tidligere ektefelles rettigheter vil framgå av ekteskapslovgivningen. Den kapital som eventuelt ikke er fordelt etter ovennevnte disposisjoner, utbetales til dødsboet. Etter utvalgets vurdering vil ovennevnte regler innebære en rimelig prioritering av nærstående etterlatte etter avdød medlem med alderspensjonsspareavtale, og gi en rimelig kompensasjon i den grad alderspensjonskapitalen er tilstrekkelig til å sikre dette.

Utvalget legger videre til grunn at regelen vil få virkning for avdødes samlede alderspensjonskapital, jf. de foreslåtte reglene om pensjonskapitalbevis i lovutkastet kapittel 6. Utvalget viser i denne sammenheng til at det er foreslått at pensjonskapitalbevis skal registreres i fripoliseregisteret, noe som gjør det mulig å få en samlet oversikt over vedkommendes pensjonskapital. Utvalget har lagt til grunn at henvisningen til reglene i forslaget til lov om foretakspensjon kapittel 7 medfører klare retningslinjer for hvordan de aktuelle pensjonene skal utmåles.

Pensjonsordningen kan være opprettet med pensjon til ektefelle, samboer eller partner, som sikrer disse en rimelig pensjon dersom ektefellen dør. I forslag til lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6 er det tatt inn regler om reduksjon i disse etterlatteytelsene, basert på etterlattes ervervsinntekt. Dersom etterlatte ikke har fylt 67 år, innebærer reglene i forslag til lov om foretakspensjon en 40 pst. reduksjon i pensjonen for den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 8 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Reduksjon skal likevel ikke gjøres i årlig pensjon for beløp som er mindre enn 10 pst. av grunnbeløpet. Tilsvarende regel gjelder for ektefelle mellom 67 og 70 år, men da skal ervervsprøvingen foretas med utgangspunkt i faktisk inntekt. Utvalget foreslår at ovennevnte regler gjøres gjeldende tilsvarende for pensjoner utbetalt etter § 2-4 annet ledd, og da slik at etterlattpensjon utbetalt på bakgrunn av medlemmets pensjonskapital inngår som del av etterlattes ervervsinntekt.

4.7.4 Sikring av alderspensjon og fordeling av avkastning i utbetalingsperioden

Pris- og lønnsstigning vil på sikt ofte ha en viss samvariasjon, jf. figur 4.6. Så lenge dette er tilfelle, vil sluttlønnsbaserte ordninger innebære en rimelig god inflasjonssikring i opptjeningsperioden. Ved overgang til en innskuddsordning vil denne formen for inflasjonssikring være noe svakere. Riktignok vil medlemmets framtidige innskudd delvis være skjermet mot virkningene av prisstigning gjennom at lønnsøkning også øker framtidige innskudd. Denne formen for inflasjonssikring vil imidlertid gradvis avta etter hvert som medlemmet nærmer seg pensjonsalder, for så å forsvinne helt ved oppnådd pensjonsalder. Dette medfører et stigende behov for alternative måter å sikre pensjonen mot virkningene av inflasjon, og behovet blir særlig sterkt ved oppnådd pensjonsalder.

Hvis kapitalen tilføres en større faktisk avkastning enn det institusjonen har garantert, øker pensjonen nominelt gjennom hele utbetalingsperioden. Virkningene av dette er illustrert i figur 4.7, som viser hvordan pensjonsutbetalingene påvirkes av ulik finansiell avkastning. Det er i figuren lagt til grunn livsvarig pensjon, med hhv. 0 pst., 2 pst. og 3,5 pst. finansiell avkastning ut over grunnlagsrenten på 3 pst.

Figur 4.7 viser at pensjonen vil forbli uendret som andel av alderspensjonskapitalen ved pensjonsalder dersom kontrakten ikke tilføres avkastning ut over den garanterte. Dersom kontrakten tilføres finansiell avkastning ut over det som er garantert, vil utbetalingene øke, målt som andel av det samme grunnlaget. Figur 4.8 viser hvordan pensjonens kjøpekraft kan utvikle seg over tid, gitt 6,5 pst. årlig finansiell avkastning og «lav», «gjennomsnittlig» og «høy» inflasjon. Disse benevningene refererer til laveste, gjennomsnittlig, og høyeste inflasjon i perioden 1979-1998, jf. figur 4.6. Den nominelle avkastningen er holdt uavhengig av inflasjon. Til tross for økningene i årlig nominell pensjon, jf. figur 4.7, vil det bare være ved «lav» inflasjon at pensjonen medfører en viss kjøpekraftsforbedring over tid. I dette eksemplet er avkastningen uavhengig av inflasjonen, men i praksis vil det ofte være en viss samvariasjon mellom prisstigning og avkastning. Kombinasjonen av årlig vekst i nominell utbetaling og samvariasjon mellom prisstigning og avkastning på pensjonskapitalen kan redusere faren for at inflasjon over tid reduserer pensjonens kjøpekraft.

I utbetalingsperioden kan inflasjonsendringer over tid endre den reelle verdien av alderspensjonskapitalen og dermed pensjonenes kjøpekraft. Hvor stor denne reduksjonen i kjøpekraft kan bli ved økt inflasjon, vil avhenge av samlet avkastning. Dersom midlene er plassert med en på forhånd fastlagt avkastning, vil inflasjonsendringer slå fullt ut i endret kjøpekraft. Dersom midlene er plassert med justerbar avkastning, eller midlene kan flyttes på kort varsel, er det grunn til å anta at det i større grad er mulig å skjerme seg mot inflasjonsendringer. Medlemmer eller foretak kan derfor gjennom plasseringen av midlene selv bidra til å skjerme pensjonen mot virkninger av endret inflasjon.

Utvalget antar at en bestemmelse om at avkastningen på alderspensjon under utbetaling fullt ut skal tilføres alderspensjonskapitalen, dvs. ikke skal overføres til foretaket, vil kunne bidra til å gjøre pensjonene mindre følsomme for inflasjonsendringer. Utvalget foreslår derfor at det tas inn bestemmelse om dette, jf. utkastet til lovtekst § 7-4 tredje ledd. Utvalget foreslår videre at pensjonsytelsene skal garanteres av institusjonen. En slik garanti vil i praksis bare gjelde i nominelle termer, og kan etter forskrift av 15. september 1997 om premier og forsikringsfond i livsforsikring, maksimalt settes til 3 pst. p.a.

4.7.5 Nærmere om alderspensjon

4.7.5.1 Utbetalingsprofil

Minstekrav til utbetalingenes varighet har liten betydning om det ikke også settes krav til utbetalingsprofilen. For å sikre at det pensjonsmessige innholdet i ordningen er i tråd med det som ligger til grunn for bestemmelsene om livslang utbetalingsperiode, må det derfor stilles opp visse nærmere krav til utbetalingene.

En jevn fordeling av utbetalingene vil sikre en pensjonsutbetaling av rimelig størrelse i hele utbetalingsperioden. En slik jevn utbetalingsprofil kan fastlegges ut fra nærmere forutsetninger om dødelighetsarv og garantert finansiell avkastning. Det vil imidlertid alltid være usikkerhet forbundet med anslag over hvilken finansiell avkastning som eventuelt vil komme til ut over den garanterte. Den regelen utvalget foreslår innebærer at utbetalingene ikke skal være større enn at institusjonen kan garantere at utbetalingene kan opprettholdes årlig på minst samme nominelle nivå gjennom resten av utbetalingsperioden. Dette innebærer at selskapet ved beregningen av utbetalingene ikke kan regne med finansiell avkastning ut over den som er garantert. Normalt vil dette føre til en viss nominell økning i pensjonsutbetalingene over tid. Hvor stor denne økningen vil være, avhenger av hvor stor avkastningen på pensjonskapitalen er ut over det institusjonen har garantert. Dersom avkastningen ikke blir større enn det som er garantert, vil det ikke være noen økning i årlige utbetalte pensjoner.

Dersom det er oppspart relativ lite alderspensjonskapital ved pensjoneringstidspunktet, vil årlige pensjonsytelser kunne bli uforholdsmessig lave, både som pensjon og i forhold til de kostnadene avtalen kan innebære for pensjonisten. Utvalget foreslår at utbetalingsperioden i slike tilfeller skal kunne forkortes inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp tilsvarende om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.

4.7.5.2 Aldersgrense

Med pensjonsalder menes den laveste alder medlemmet kan ha når uttak av alderspensjon kan starte i.h.t. ordningens regelverk. Innskuddsordningen skal være et supplement til alderspensjon i folketrygden når medlemmets arbeidsinntekt faller bort som følge av fratreden for aldersgrensen. På samme måte som i utkast til lov om foretakspensjon er det derfor behov for å se aldersgrensene i ordningen og i folketrygden i sammenheng.

I utkast til lov om foretakspensjon er det fastsatt en nedre grense for pensjonsalderen. I normale stillinger er denne grensen satt til 67 år, men Kongen kan fastsette lavere aldersgrense for stillinger som er særlig belastende eller stiller særlige krav til arbeidstakeren.

En adgang til å ta ut alderspensjon tidlig vil kunne føre til redusert yrkesaktivitet blant eldre. Utvalget legger til grunn at innføringen av en innskuddsbasert pensjonsordning ikke bør bidra å redusere yrkesaktiviteten blant eldre, og at den nedre aldersgrensen i slik ordning derfor ikke bør avvike fra det som tillates satt som nedre aldersgrense i ytelsesbaserte pensjonsordninger. Slike pensjonsordninger skal være et supplement til folketrygden, og det kreves derfor at det ligger en folketrygdytelse i bunnen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn tilsvarende nedre grense for alderspensjon som etter utkastet til lov om foretakspensjon, jf. Ot. prp. nr. 47 (1998-99), dvs. 67 år.

4.7.5.3 Sikring av alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder

Når pensjonsutbetalingene skal starte, vil det være behov for å konvertere kapitalen slik at den utbetales i tråd med ordningens regelverk.

Utvalget foreslår at det tas inn en egen bestemmelse i loven om at medlemmets opptjente alderspensjonskapital skal benyttes til å sikre medlemmets rett til alderspensjon når medlemmet fratrer ved eller etter oppnådd pensjonsalder, jf. utkastet § 7-2 første ledd. Ved fortsatt yrkesaktivitet ut over pensjonsalder vil således fratredelsestidspunktet være avgjørende for når midlene skal konverteres til alderspensjonsforsikring. Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at alderspensjon ikke kan utbetales før fratreden. Sikring av alderspensjon skal videre skje i samsvar med det som er fastsatt i regelverket.

Utvalget foreslår videre i utkastet § 7-2 annet ledd en bestemmelse om at pensjonskapitalen til arbeidstakere som har deltidsstilling etter oppnådd pensjonsalder, skal sikres rett til alderspensjon i samme forhold som vedkommendes andel av full lønn. Dette innebærer at alderspensjonskapitalen konverteres til forsikringskontrakt som gir rett til løpende pensjon, i samme forhold som forannevnte lønnsbrøk. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at arbeidstaker som har oppnådd pensjonsalder, har rett til alderspensjon i forhold til vedkommendes andel av full lønn.

4.8 Pensjonsordningens midler

4.8.1 Om hva som omfattes av begrepet pensjonsordningens midler

Dersom pensjonskapitalen og ytelsene i ordningen skal sikres i tilfelle foretaket som har opprettet pensjonsordningen går konkurs, er det nødvendig at pensjonsordningens midler skilles fra foretakets midler. Skillet er derfor en forutsetning for den skattemessige behandlingen av ordningen. Uten et slik skille kan en risikere at midlene får en dårlig avkastning, at sikkerheten for pensjonen blir liten og at midlene benyttes til andre formål.

Tidsforskyvningen mellom strømmen av inn- og utbetalinger innebærer at det samles opp en beholdning av kapital i ordningen. Pensjonsordningens midler omfatter til enhver tid de midler som er innbetalt til ordningen fra foretak eller medlemmer, med tillegg for den avkastning som er gitt på disse midlene, og med fratrekk for utbetalinger av pensjon, utbetalinger som følge av utstedelse av pensjonskapitalbevis og kostnader belastet ordningen.

Ulike deler av pensjonsordningens midler kan være plassert i ulike institusjoner, avhengig av om det er midler som dekker alderspensjon under utbetaling, oppsparing eller om midlene tilhører ordningens innskuddsfond.

Utvalgets vurdering

En klar definisjon av hvilke midler som tilhører pensjonsordningen vil kunne forhindre en sammenblanding av disse midlene og øvrige midler tilhørende foretaket, medlemmene eller institusjonen, og kunne forhindre uklarhet for bl.a. medlemmer, foretak og skatte- og tilsynsmyndigheter om midlenes anvendelse og status.

Utvalget foreslår at medlemmenes pensjonskapital og innskuddsfondet skal regnes til pensjonsordningens midler, jf. utkastet § 8-1. Dersom ordningen er opprettet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse skal også eventuelle midler i kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger regnes til pensjonsordningens midler. Utvalget legger til grunn at premiereserve, kursreguleringsfond, tilleggsavsetninger og premiefond for eventuelle midler tilknyttet ytelser etter § 2-4 ikke regnes til ordningens midler. Utvalget foreslår videre at midler som det er utstedt pensjonskapitalbevis til, ikke skal regnes til ordningens midler. Dette må ses i sammenheng med at det ikke er hensiktsmessig å regne midler som medlemmene forføyer over til ordningens midler, jf. nærmere regler om pensjonsbevis i lovutkastet kapittel 6.

Utvalget har vurdert om loven bør angi hvilken part som skal velge institusjon for forvaltning av alderspensjonskapitalen i ordningen, og om foretaket eventuelt bør kunne avgi denne kompetansen til det enkelte medlem. Denne vurderingen har sin bakgrunn i at foretaket ikke har noen direkte økonomisk interesse av forvaltningen av midlene dersom pensjonskapitalen er knyttet til kontrakter under utbetaling eller kontrakt med individuelt investeringsvalg. I disse tilfellene bærer medlemmet selv fullt ut de økonomiske konsekvensene av forvaltningen. Utvalget har lagt til grunn at det prinsipielt ville være å foretrekke at det er den parten som bærer konsekvensen av forvaltningen som også velger forvalter, dvs. at medlemmet selv velger institusjon. På den annen side mener utvalget at det er grunnleggende at pensjonsordninger i arbeidsforhold er kollektive. Utvalget antar også at et foretak som forhandler på bakgrunn av et kollektiv vil kunne oppnå gunstigere betingelser i forhold til institusjonene enn hva det enkelte medlem kan oppnå. Utvalget har på denne bakgrunn valgt å foreslå at også alderspensjonskapital tilhørende kontrakter under utbetaling regnes til pensjonsordningens midler.

Utvalget foreslår at det lovfestes at ordningens midler skal holdes adskilt fra foretakets midler, og at ordningens midler ikke skal kunne hefte for foretakets eller medlemmenes gjeld eller forpliktelser, jf. utkastet § 8-3 første og annet ledd. Gjennom at midlene på denne måten skjermes fra kreditorer, sikrer en at midlene i tråd med hensikten bak loven faktisk benyttes til pensjoner. En slik adskillelse er en forutsetning for skattefavorisering.

4.8.2 Rådighet over ordningens midler

Formålet med ordningen skal være å sikre medlemmene alderspensjon. Ut fra dette formålet er det nødvendig å innta regler som begrenser og definerer foretakets og medlemmenes rådighet over midlene i ordningen.

Utvalget finner grunn til å presisere at pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar med regler gitt i eller i medhold av loven, og at midlene ikke kan benyttes til ytelser til arbeidstakere eller andre som ikke er medlem av pensjonsordningen.

Utkastet til lov om foretakspensjon inneholder en bestemmelse om at renten på lån til foretaket eller ansatte skal settes lik vanlig rente for tilsvarende lån, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 8-4 annet ledd. Virkningen av å låne midlene i ordningen tilbake til de forsikrede eller til forsikringstakeren er like uheldige i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger. Et medlem i en innskuddsordning vil være direkte eksponert for følgene av eventuelle utlån til foretak eller andre medlemmer til særskilt lave rentevilkår eller dårlig sikkerhet.

Ved utlån av alderspensjonskapital tilbake til foretakene, oppstår det også en fare for at medlemmene mister lønnsinntekt og samtidig taper deler av oppspart alderspensjonskapital hvis foretaket går konkurs. Særlig uheldige følger vil det kunne ha dersom pensjonsordningens fordring på foretaket står tilbake for foretakets øvrige gjeld.

Utvalget foreslår ikke et generelt forbud mot at foretaket låner av ordningens midler. Utvalget foreslår imidlertid en lovbestemmelse som innebærer at eventuelle lån fra ordningen til foretaket skal gis en markedsmessig avkastning, og at lånevilkårene skal gi adgang til å endre renten i tråd med utviklingen i rentemarkedet, jf. § 8-4 annet ledd. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at eventuelle lån til foretaket ytes på ordinære vilkår. Bestemmelsen bidrar således til å understreke at pensjonsordningens midler skal forvaltes ut fra en selvstendig forretningsmessig vurdering, hvor hensynet til ordningens soliditet og avkastning skal veie tyngst. Foretaket som har opprettet ordningen skal ikke ha forretningsmessige særfordeler knyttet til lån av ordningens midler, verken knyttet til rentebetingelser, sikkerhet eller andre låneforhold. Utvalget finner grunn til å bemerke at bestemmelsen ikke er til hinder for at det ytes fastrentelån til foretaket, forutsatt at lånet er priset etter vanlige markedsvilkår for lån med samme sikkerhet. Utkastet er for øvrig på dette punkt identisk med forslaget § 8-4 annet ledd i Ot.prp. nr. 47 (1998-99). Utvalget foreslår også samme regel for lån fra ordning til medlem.

Utvalget foreslår for øvrig at det tas inn en generell bestemmelse om at midlene i innskuddsfondet skal kunne forvaltes som egen investeringsportefølje, som foretaket i tilfelle skal ha adgang til å endre.

4.8.3 Flytting av pensjonsordning mv.

Innskuddsfond vil bestå av ren sparekapital plassert i bank, verdipapirfond, forsikringsselskap eller pensjonskasse. Tilsvarende vil kunne være tilfelle for alderspensjonskapital under oppsparing. Midler tilhørende alderspensjoner under utbetaling og midler som tilhører risikoytelser vil i hovedsak være premiereserve til forsikringskontrakt i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Etter gjeldende lovregler vil forsikringstakerne ikke ha rett til å kreve slike kontrakter flyttet til sparekontrakter.

I forskrift av 25. september 1997 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) er det tatt inn en egen flyttebestemmelse for pensjonskapital som er plassert i rene spareavtaler, dvs. avtaler uten dødelighetsarv. Den forsikrede skal etter forskriften § 1-4 ha rett til å kreve oppsparte midler under pensjonsspareavtalen overført til annet selskap som kan tilby pensjonsspareavtale.

Utvalgets vurdering

Det er foretaket som oppretter en pensjonsordning gjennom avtale med en institusjon, og som dermed sikrer rett til pensjon for medlemmer som går av med pensjon. Etter utvalgets vurdering er det hensiktsmessig at foretaket gis rett til å bestemme hvilken institusjon pensjonsordningens midler skal plasseres i. For å sikre at medlemmene gis anledning til å uttale seg hvis foretaket vurderer annen tilbyder, foreslår utvalget at styringsgruppen gis anledning til å uttale seg før foretaket flytter midlene, jf. lovutkastet § 8-5.

Innen forsikring er det til dels fastsatt detaljerte regler om flytting. I banker og verdipapirfond vil de nærmere vilkårene for flytting måtte fastsettes i avtale med institusjonen. For bankinnskudd vil det ofte bli gitt egne vilkår til innskytere som velger å binde innskuddet for en lengre periode. Spareprodukt i forsikringsselskap, såkalt kapitaliseringsprodukt, vil videre måtte være gitt en garantert avkastning. Flytting av midlene er derfor ikke trivielt. Utvalget antar videre at det ikke er samme behov for å fastsette regler om flytting i en kollektiv ordning som i en individuell ordning som IPA. Utvalget har derfor ikke foreslått generelle regler om rett til flytting av ordningens midler, men viser til at eventuelle regler om flytting kan fastsettes med hjemmel i loven § 1-3, dersom det skulle være behov for det.

4.9 Innskuddsfond

I dette avsnittet vurderes det om en innskuddsordning skal inneholde et innskuddsfond der det kan foretas forskuddsbetaling ut over pliktige innskudd, og hvilke bestemmelser som eventuelt bør gjøres gjeldende for slike midler.

4.9.1 Generelle hensyn

Etter 1968-reglene skal det opprettes et premiefond i pensjonsordningen. Avkastning ut over garantert avkastning i pensjonsforsikringen og for mye betalt forskuddspremie for medlemmer som slutter i løpet av året, skal overføres til premiefondet. Videre kan foretaket gjøre egne avsetninger til premiefondet. Slike årlige avsetninger opp til 150 pst. av årets innskudd er fradragsberettiget for foretaket. Midlene i premiefondet inngår ikke i formuesskattegrunnlaget, og avkastningen på premiefondsmidler beskattes ikke. I Velferdsmeldingen ble det på side 301 foreslått innføring av en mer begrenset adgang til å innbetale til premiefond med skattefavorisering, begrunnet som følger:

«Begrunnelsen for dette inntektsfradraget er behovet for å stimulere til at bedrifter kan oppfylle sine forpliktelser overfor ansatte som forutsatt. Regjeringen mener at dette formålet blir tilstrekkelig ivaretatt selv om adgangen til avsetning med rett til inntektsfradrag reduseres noe. Nåværende avsetningsadgang for inntil 10 årspremier er unødig vid. En mer begrenset avsetningsadgang må således antas å være tilstrekkelig for å dekke utjevningsbehovet for svingende inntekter i bedriften.»

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen var et flertall mot å innføre beskatning av premiefondsmidler. Det samme flertallet avviste også begrensninger i fradragsretten for innbetalinger til premiefondet. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon foreslås det derfor å videreføre dagens regler om avsetningsadgang, samt unntak fra løpende formuesbeskatning og fra løpende skatt på avkastning. Etter forslag til lov om foretakspensjon skal alle pensjonsordninger ha et premiefond. Foretaket skal etter forslaget tilføre avkastning på pensjonsordningens midler til premiefondet og kan også gi direkte tilskudd til premiefondet. I Ot. prp. nr. 47 (1998-99) framgår det på side 169 at Regjeringen legger til grunn at premiefondets hovedoppgave skal være å sikre videreføring av ordning med alderspensjon, og det understrekes at premiefondet ikke er noen tilleggssikkerhet for å dekke opptjente rettigheter. Opptjente rettigheter er sikret ved krav om premiereserve og den garanterte renteavkastning (grunnlagsrente).

Utvalget har vurdert hvilke behov det vil være i en innskuddsordning for et tilsvarende fond for forskuddsbetaling av innskudd mv. Et slikt innskuddsfond kan tjene følgende hovedoppgaver:

1. Et innskuddsfond kan tjene som ekstra sikkerhet for medlemmenes opptjente rettigheter.

2. Et innskuddsfond kan være en mekanisme som utjevner topper og bunner i årlige påløpte kostnader for foretaket, og som til en viss grad gjør det mulig for foretaket å konsentrere innbetalingene til enkelte år.

3. Et innskuddsfond kan være en mekanisme som stimulerer til opprettholdelse av ordning og innskudd over tid.

Behovet for et fond som gir de ansatte en ekstra sikkerhet for opptjente rettigheter er forskjellige i ytelses- og innskuddsordninger. Hvis innskuddsbasert pensjonsordning er opprettet etter utkastet § 3-3, kan foretakets forpliktelser være oppfylt ved de innskuddene som foretas. I slike ordninger er opparbeidede pensjonsrettigheter identisk med pensjonskapitalen og de føringer som gjelder for utbetaling mv. på denne kapitalen. Verdiutviklingen på pensjonskapitalen vil i en slik ordning være et forhold mellom institusjon og medlem. Foretaket kan imidlertid gjennom avtale ha forpliktet seg til å foreta nye innskudd i takt med medlemmenes nye arbeidsinnsats. Dette følger imidlertid ikke av lovens bestemmelser, og etter utvalgets vurdering er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å kreve opprettet et eget fond i ordningen.

I ordninger som er opprettet med kollektiv forvaltning og investeringsvalg, jf. utkastet §§ 3-2, vil foretaket ha ansvar for å opprettholde alderspensjonskapitalens verdi fra et år til et annet. Medlemmenes opptjente pensjonskapital skal i slike ordninger ikke reduseres. Institusjonen som forvalter kapitalen har et sekundært ansvar. Den finansielle risikoen foretaket og institusjonen tar på seg kan imidlertid overføres til annen institusjon gjennom kjøp av avkastningsgaranti, eller reduseres gjennom porteføljesammensetningen i ordningen. Utvalget legger derfor til grunn at det heller ikke i dette tilfellet kan sies å være særlig behov for et eget fond i ordningen som ivaretar sikkerheten for opparbeidet kapital.

Et innskuddsfond vil kunne bidra til å utjevne årlige variasjoner i pensjonsutgifter. Dette kan imidlertid ivaretas også av reserver utenfor ordningen. Etter utvalgets vurdering tilsier derfor ikke disse variasjonene i årlige påløpte pensjonsforpliktelser at det er behov for å bygge opp et innskuddsfond. I tillegg til å utjevne årlige svingninger i pensjonskostnadene kan foretak også ønske å sette av midler i år med god lønnsomhet, for å tære på disse i resultatmessig svakere år. Også dette hensynet kan ivaretas ved å bruke generelle reserver, hvor en unngår innlåsing av midlene i øremerkede fond. Øremerking av midler gjør det vanskeligere for foretaket å utnytte de samlede finansielle ressurser og likvider på en rasjonell måte, og bidrar til å øke foretakets samlede likviditetsbehov. Dette kan bl.a. føre til at foretak, selv om det har midler i innskuddsfondet, må ta opp kostnadskrevende kortsiktige lån.

Et fond, hvor hele eller deler av innskuddsfondet «går tapt» for foretaket ved avvikling av ordningen, jf. utkastet § 13-3 annet ledd, vil ha karakter av å være en kostnad knyttet til avvikling eller nedbygging av ordningen. Et slikt fond kan derfor i praksis ha betydning for kontinuiteten i de ordningene som opprettes, og bidra til at medlemmene i slike ordninger får tiltro til fortsatt opptjening av pensjon i henhold til pensjonsplanene i foretakene.

I ordninger som er opprettet etter utkastet §§ 3-1 og 3-2 vil det kunne dannes avkastning som tilfaller foretaket til pensjonsformål. I disse tilfellene er det hensiktsmessig å overføre disse midlene til et eget fond, f.eks. innskuddsfondet. Det kan også forekomme at foretaket har betalt for mye i forskuddsinnskudd for medlemmer som slutter i løpet av året, og slike midler kan også overføres til innskuddsfondet. Ut fra en samlet vurdering har derfor utvalget ikke funnet sterke grunner for at innskuddsordninger ikke skal ha et innskuddsfond, på linje med et premiefond i en ytelsesbasert ordning. Dette vil også bidra til likeverdige rammebetingelser for innskudds- og ytelsesordninger.

4.9.2 Plikt til å opprette innskuddsfond

Etter lov om foretakspensjon skal foretak som oppretter pensjonsordning ha ett premiefond. I vurderingen av om det skal opprettes et innskuddsfond i innskuddsordninger, og i vurderingen av hvilke regler som skal gjelde for dette fondet, har utvalget lagt stor vekt på skattemessig likebehandling mellom ytelses- og innskuddsordninger. Utvalget antar videre at fondet kan bidra til regularitet i innskudd og ordning over tid, og at fondet for øvrig kan tjene samme formål som premiefond etter forslag til lov om foretakspensjon.

I likhet med det som er foreslått om premiefond i forslaget til lov om foretakspensjon, foreslår utvalget at foretak som oppretter innskuddspensjonsordning skal ha ett innskuddsfond, uavhengig av om ordningen har alderspensjonskonti for hver arbeidstaker eller om foretaket har sluttet seg til eller opprettet flere pensjonsordninger. Utvalget har i denne sammenheng bl.a. lagt til grunn at en oppsplitting av ordningens buffere i flere fond øremerket for ulike formål vil gjøre ordningen mer uoversiktlig, og kunne vanskeliggjøre en rasjonell forvaltning og bruk av ordningens samlede midler.

Foretak som oppretter innskuddsordning, kan også ha separat uførepensjonsforsikring og pensjonsforsikring for etterlatte etter utkastet § 2-4. Hvis ordningen inneholder slike ytelser tegnet etter reglene i forlaget til lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 2-4 annet ledd, skal de følge lov om foretakspensjon. Det skal opprettes eget premiefond etter reglene for foretakspensjon.

4.9.3 Tilføring av midler til innskuddsfondet

I forslaget til lov om foretakspensjon er det lagt opp til at premiefondet skal tilføres alle tilskudd som foretaket innbetaler til pensjonsordningen ut over årets premier og som gir rett til inntektsfradrag. I den grad foretaket har betalt for mye forskuddspremie for medlemmer som slutter, eller det er betalt inn premie til pensjon som ikke kan komme til utbetaling, skal disse midlene tilføres premiefondet. I tillegg skal avkastning på pensjonsordningens midler i hovedsak overføres til premiefondet, med visse unntak for avkastning på pensjonsmidler tilknyttet pensjoner under utbetaling.

Foretaket kan, etter utkastet §§ 3-1 annet ledd og 3-2 annet ledd, i enkelte år få rett til andel av årets avkastning på pensjonskapital knyttet til alderspensjon under oppsparing. Etter utvalgets vurdering bør slik avkastning overføres til innskuddsfondet, fordi dette sikrer mest mulig like skattemessige betingelser for foretak som oppretter ytelses- og innskuddsbaserte ordninger. Utvalget har også på dette området antatt at forskjellige lovregler kan skape utilsiktede skattemessige insentiver i favør av en av ordningene. Utvalget foreslår derfor i hovedsak de samme regler om tilførsel av midler til innskuddsfondet som foreslått for premiefondet i utkastet til lov om foretakspensjon. Det understrekes likevel at like regler vil kunne gi noe ulike virkninger fordi ordningene har ulike egenskaper. Etter forslag til lov om foretakspensjon vil premiereserven være bestemt av forsikringsteknisk kontantverdi av opptjente rettigheter. Eventuell avkastning på midlene ut over garantert avkastning, skal overføres til premiefondet. Hvor store beløp som vil kunne tilføres innskuddsfondet på bakgrunn av avkastning på alderspensjonskapitalen, vil avhenge av nærmere regler gitt av Kongen, jf. utkastet §§ 3-1 annet ledd og § 3-2 annet ledd. Når det gjelder innskuddspensjon under utbetaling, vises det til at utvalget har foreslått at all avkastning på slike midler skal tilføres pensjonskapitalen, jf. lovutkastet § 7-4 tredje ledd.

4.9.4 Bruk av midlene i innskuddsfondet

I forslaget til lov om foretakspensjon er det lagt stor vekt på å gi klare og uttømmende regler om bruken av midlene i premiefondet. Regjeringen fant at det grunnleggende var at premiefondet skal benyttes til pensjonsformål. Etter lovforslaget kan midlene i premiefondet benyttes til å dekke årets premie, til regulering av pensjoner under utbetaling og til utbetaling av uførepensjon som ikke er sikret i pensjonsordningen. Det er også en overgangsbestemmelse om premie til dekning av oppsatt pensjon. I tillegg foreslås det at midlene i premiefondet skulle kunne gå til dekning av underskudd i pensjonskasser som har tapt sin ansvarlige kapital.

Behovet for klare og uttømmende regler om bruken av midlene i fondet er de samme i en innskuddsordning som i en ytelsesbasert pensjonsordning. Reglene om bruk av midlene i innskuddsfondet er samlet i utkastet § 9-3.

Utvalget går inn for at midlene i innskuddsfondet kan brukes til å dekke årets innskudd i henhold til foretakets innskuddsplan, jf. utkastet § 9-3 første ledd bokstav a. Det vises videre i utkastet § 9-3 første ledd bokstav b til at det i utkastet § 3-2 er lagt til grunn at foretaket skal garantere mot verdireduksjon i kollektive ordninger med egen investeringsportefølje, og at dette kan skje ved overføring fra ordningens innskuddsfond.

Videre skal midlene i innskuddsfondet kunne benyttes til alderspensjon for medlemmer som har fylt 67 år, men likevel ikke har nådd foretakets pensjonsalder. Dette kan forekomme i ordninger som har valgt en høyere aldersgrense enn 67 år, jf. utkastet § 7-1 første ledd. Innskuddsfondet skal imidlertid bare benyttes til slik pensjon i den grad fondet fortsatt kan sikre årets og neste års innskudd i henhold til ordningens regelverk. Ved bruk av midlene etter utkastet § 9-3 første ledd bokstav c er det en forutsetning at pensjonen ikke overstiger den alderspensjon medlemmet vil kunne få ved oppnådd pensjonsalder. Den alderspensjon medlemmet kan få på dette framtidige tidspunkt, vil avhenge av utviklingen i alderspensjonskapitalen fram til pensjoneringstidspunktet, dvs. av usikre størrelser som framtidig lønnsutvikling og avkastning. Utvalget legger til grunn at denne øvre grensen for pensjonsutbetalingene anslås med utgangspunkt i vedkommendes alderspensjonskapital på beregningstidspunktet, og med et beregningsmessig tillegg med utgangspunkt i rimelige forutsetninger om framtidig lønnsutvikling og avkastning.

Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å foreslå at midler i innskuddsfondet skal kunne nyttes til regulering av alderspensjon under utbetaling. Dette avviker fra forslag til lov om foretakspensjon. Utvalget viser til at pensjoner under utbetaling skal ha tilført avkastningen på den tilhørende kapital uten avkorting, jf. utkastet § 7-4 tredje ledd.

Som en ekstra sikkerhet for medlemmene, foreslår utvalget i utkastet § 9-3 tredje ledd at midlene i innskuddsfondet skal kunne nyttes til å dekke manglende pensjonskapital dersom ordningen er opprettet i pensjonskasse og denne har tapt sin ansvarlige kapital.

4.9.5 Adgang og plikt til å tilbakeføre midler til foretaket

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 169 står det følgende om tilbakeføring av midler fra premiefondet til foretaket:

«Departementet mener at premiefondets størrelse bør holdes på et moderat nivå, hensett til dets oppgave om å sikre videreføring av pensjonsordningen i en rimelig periode, selv om foretaket kommer i økonomiske vansker. Departementet anser et premiefond på ti ganger årets premie som det maksimalt nødvendige, og at foretaket derfor bør ha adgang til å tilbakeføre deler av premiefond som er mindre enn dette, ned til fem års premie.»

Utvalget tiltrer den vurdering som ble gjort i Ot.prp. nr. 47 (1998-99), og foreslår en tilsvarende plikt og adgang til å tilbakeføre midler fra innskuddsfondet til foretaket som der er foreslått for premiefondet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn i utkastet § 9-4 første ledd at midler overskytende 10 ganger gjennomsnittet av siste tre års innskudd, skal overføres til foretaket. Foretaket kan, etter at styringsgruppen er gitt anledning til å uttale seg, bestemme at beløp som overstiger halvparten av forannevnte grense skal overføres til foretaket, jf. utkastet § 9-4 annet ledd.

4.10 Konsernforhold

4.10.1 Innledning

Gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven, dvs. 1968-reglene, regulerer ikke hvorvidt ansatte i ulike foretak kan omfattes av en felles pensjonsordning. I pensjonskasseforskriften av 19. februar 1993 §§ 10, 14 og 15, samt i flytteforskriften av 27. november 1991 § 4-3 er det imidlertid forutsatt at det foreligger en slik adgang. Spørsmålet er ikke uttrykkelig regulert i skattelovgivningen, men det er i praksis lagt til grunn at det eksisterer en adgang til felles pensjonsordning i konsernforhold. Kredittilsynet har også i praksis godtatt slike pensjonsordninger.

Det følger av pensjonskasseforskriften § 10 første ledd at medlemmene i slike ordninger skal deles inn i grupper, slik at ansatte i hvert enkelt foretak utgjør en gruppe innenfor den felles pensjonsordningen. Forsikringsvirksomhetslovens regler om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. gjelder tilsvarende så langt de passer etter pensjonskasseforskriften § 10 annet ledd. Også forsikringsvirksomhetslovens regler om overskuddsdeling er gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det også pekt på at spørsmål knyttet til felles pensjonsordning for flere foretak ikke er regulert av 1968-reglene, og at det har vært påpekt som en stor mangel ved eksisterende regelverk. I praksis har slike ordninger likevel oppstått, for eksempel ved at flere foretak som inngår i samme konsern har etablert felles pensjonskasse. Regjeringen gir i proposisjonen uttrykk for at adgangen til å opprette felles pensjonsordninger som omfatter flere foretak, bør videreføres, og dette reguleres nærmere i loven. Det forutsettes at slike ordninger gis en utforming som forhindrer at de kommer i strid med de prinsipper som gjelder innenfor skattefavorisert foretakspensjon, eller lovgivningen for øvrig.

Utvalget ser det slik at det bør gis en tilsvarende adgang til å etablere felles pensjonsordninger innen konsern for foretak som har innskuddspensjonsordninger. Det foreslås derfor regler som i hovedsak samsvarer med forslaget til lov om foretakspensjon.

4.10.2 Hvilke foretak som kan omfattes

Utvalget foreslår at ulike foretak som inngår i samme konsern, kan opprette en felles pensjonsordning, jf. lovutkastet § 10-1. Det kan ikke ses noen grunn til å stille som krav at samtlige foretak som inngår i konsernet skal være tilsluttet den felles pensjonsordningen. Det vil derfor være frivillig om de enkelte foretak ønsker å delta i den felles pensjonsordningen. Med konsern menes i lovforslaget konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke trenger å være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Det vises til lovutkastet § 1-2 annet ledd bokstav c. Konsernbegrepet er med dette ikke begrenset til konserner som omfattes av aksjelovens eller almennaksjelovens regler. Også konserner basert på andre selskapsformer enn aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper vil ha mulighet til å opprette felles pensjonsordning. Forslagene er i samsvar med forslagene til lov om foretakspensjon.

Det vil kunne forekomme tilfeller hvor flere foretak har tilsvarende nær tilknytning som innen et konsern, uten at organiseringen av foretakene omfattes av konsernbegrepet slik det framgår av lovutkastet. Utvalget foreslår at Kredittilsynet skal kunne samtykke i at også slike foretak kan opprette felles pensjonsordning. Forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) er det vist til at Kredittilsynet etter bestemmelsen skal kunne gi samtykke til at konsernlignende sammenslutninger som er horisontalt oppbygget, har felles vedtektsfestede styringsorganer og er i samsvar med lov eller forskrift, oppretter en felles pensjonsordning. I særlige tilfeller kan det også være grunnlag for å gi samtykke til foretak som har en tilsvarende nær tilknytning til hverandre uten å omfattes av ovennevnte. Momenter ved en slik vurdering vil være i hvilken grad foretakene er økonomisk integrert med hverandre, i hvilken grad de har tilknytning gjennom eierforhold, og om sammenslutningen kan antas å være av varig karakter. Det vises til den nærmere drøftelsen av dette i Ot. prp. nr. 47 (1998-99) på side 180-181.

Utvalget foreslår videre at det stilles krav om at konsernet samlet sett må fylle minstekravene for pensjonsordninger i lovutkastet § 2-3. Det kreves således ikke at hvert enkelt foretak i konsernet må oppfylle minstekravene. Dette har sammenheng med det prinsipielle synspunkt at det bør være uten betydning for muligheten til å opprette pensjonsordning etter loven hvordan virksomheten er organisert. Forslaget er i samsvar med forslaget til lov om foretakspensjon.

4.10.3 Fordeling av innskudd, avkastning mv.

Utvalget foreslår at arbeidstakerne i hvert av foretakene skal utgjøre en egen gruppe innenfor pensjonsordningen. Kredittilsynet skal i tvilstilfelle avgjøre hvilken gruppe en arbeidstaker skal tilhøre. Det vises til lovutkastet § 10-2. Forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Det foreslås at årlige innskudd, premier og andre tilskudd til pensjonsordningen skal fordeles på grunnlag av de beløp som trengs for å sikre rettighetene for de medlemmer som inngår i hver gruppe. Ingen av foretakene kan belastes med en større andel av tilskuddet enn det som framgår av denne regelen. Regelen framgår av lovutkastet § 10-3. Forslaget har sammenheng med at fradragsrett bare skal gis for innbetalinger knyttet til egne ansatte i det foretak som foretar innbetalingen. Tilordningen til de enkelte grupper i ordningen skal sikre at fradragsretten for premieinnbetalinger og andre tilskudd til ordningen begrenses til de beløp som innbetales for å sikre rettighetene til de ansatte i det foretak som krever skattefradrag.

Det foreslås videre at avkastning og overskudd, samt andre inntekter og kostnader knyttet til pensjonsordningen, skal fordeles forholdsmessig mellom gruppene. Bakgrunnen for dette forslaget er at det ikke skal oppstå en sammenblanding av midler generert av de ulike foretakene. I individuelle pensjonsordninger, hvor den realiserte fordelingen av avkastningen ikke nødvendigvis er forholdsmessig, bør avkastning og kostnader fordeles på hver gruppe i tråd med realisert avkastning og kostnad.

Foretakene som velger å inngå i en felles pensjonsordning, skal etter forslaget også kunne velge om de vil ha en felles innskuddsplan eller en særskilt innskuddsplan for hver gruppe. Dette vil gi foretakene fleksibilitet med hensyn til i hvilken grad en ønsker å utnytte mulighetene som ligger i en felles ordning. Det foreslås at det også kan fastsettes felles regler for bruk av pensjonskapitalen.

Utvalget foreslår at pensjonsordningen kan ha felles ordning for forvaltning av alderspensjonskapitalen i samsvar med lovutkastet §§ 3-1 til 3-4. Det foreslås også at pensjonsordningen kan ha felles innskuddsfond. En slik adgang til felles forvaltning og administrasjon av disse midlene vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster. Utvalget foreslår tatt inn en bestemmelse om at reglene om forholdsmessig fordeling av tilskudd til pensjonsordningen i lovutkastet § 10-3 skal gjelde tilsvarende ved disponeringen av felles innskuddsfond. For å sikre at dette overholdes er det foreslått at det skal føres regnskap for midler under felles forvaltning, jf. utkastet 10-4 tredje ledd.

4.10.4 Opphør av konsernforholdet

Et foretak kan av forskjellige grunner ønske å tre ut av den felles pensjonsordningen. Foretaket kan måtte avvikle som følge av konkurs. Det kan også på eget initiativ beslutte å gå ut av ordningen eller beslutte å opprette egen pensjonsordning for sine ansatte. Foretaket kan heller ikke fortsette i felles pensjonsordning dersom lovens krav ikke lenger er oppfylt, for eksempel fordi foretaket selges ut av konsernet eller konsernforholdet opphører på annen måte.

Utvalget foreslår en bestemmelse om at foretaket og dets gruppe av medlemmer skal skilles ut fra den felles pensjonsordningen dersom foretaket selges eller konsernforholdet på annen måte opphører. Tilsvarende foreslås å gjelde dersom et tilknytningsforhold som nevnt i lovutkastet § 10-1 annet ledd opphører. Det vises til lovutkastet § 10-5. Bestemmelsen er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Når det gjelder gjennomføringen av utskillelsen, foreslår utvalget at den del av den felles pensjonsordnings midler som knytter seg til det utskilte foretakets gruppe, skal tilordnes foretaket. Det foreslås likevel at innskuddsfondet kan unntas fra fordeling dersom foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre enn en tredjedel av medlemmene i den felles pensjonsordningen. Unntaket tar sikte på å regulere de mindre omfattende restruktureringene i konsernforhold, og er begrunnet i behovet for å kunne foreta slike omstillinger i næringslivet. Forslagene er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Dersom det i det utskilte foretakets gruppe er tegnet uføreforsikring eller etterlattforsikring, foreslås at også avsetninger knyttet til slike forsikringer skal fordeles. Dette foreslås ikke å gjelde dersom foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre enn en tredjedel av medlemmene i den felles pensjonsordningen.

Skal medlemmene av foretakets gruppe sikres pensjon i ny pensjonsordning i en annen institusjon, foreslår utvalget at tilordnede midler skal overføres til institusjonen i samsvar med lovutkastet § 8-5. Dette er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon. Det foreslås tatt inn en bestemmelse om at pensjonsordningen for øvrig skal avvikles etter lovens regler, jf. lovutkastet § 10-5 fjerde ledd.

4.11 Sammenslåing av foretak

4.11.1 Innledning

Ved sammenslåing av foretak hvor ett eller flere av foretakene har pensjonsordning fra før, oppstår spørsmål om hvordan de tidligere pensjonsordningene med tilhørende midler skal håndteres og hvordan foretaket etter sammenslåingen skal organisere sin pensjonsordning. Begrepet sammenslåing av foretak brukes her i en videre betydning enn fusjon i aksjerettslig forstand. Med sammenslåing av foretak menes her enten at det dannes et nytt foretak samtidig som de tidligere foretakene avvikles, eller at et av foretakene overtar de øvrige og viderefører virksomheten, mens de øvrige foretakene avvikles. Det stilles i denne sammenheng ikke krav om at foretakene som skal slås sammen, skal ha samme eller bestemte selskapsformer.

Forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (1968-reglene) har ingen bestemmelser som direkte regulerer behandlingen av pensjonsordninger ved sammenslåing av foretak. Det følger av § 14 i 1968-reglene at pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiveren innstiller sin virksomhet. Fusjon av to eller flere foretak regnes etter fast tolkningspraksis ikke som innstilling av virksomhet. Dersom det nye foretaket etter sammenslåingen skal ha en pensjonsordning for sine ansatte, slår foretaket normalt sammen tidligere pensjonsordningers midler, herunder tilhørende premiefond i de berørte foretak, og anvender det sammenslåtte premiefondet til premiebetaling under den nye pensjonsordningen.

I utgangspunktet skal pensjonsplanen for det nye foretaket etter sammenslåingen oppfylle kravet til forholdsmessighet etter 1968-reglene § 6 punkt 1 og 2. Dette innebærer at foretaket må ha en felles pensjonsplan for alle ansatte etter sammenslåingen. Etter samtykke fra Kredittilsynet kan likevel forholdsmessighetsprinsippet fravikes slik at medlemmene i en eller flere av de berørte pensjonsordninger kan beholde sin pensjonsplan fra før sammenslåingen, selv om denne er bedre enn den pensjonsplan som skal gjelde for de øvrige ansatte. Det skal i slike tilfeller ikke tas opp nye medlemmer i disse pensjonsordningene. Skal foretaket ikke ha pensjonsordning for de ansatte etter sammenslåingen, følger det av 1968-reglene § 14 at pensjonsordningen i foretak som inngår i sammenslåingen skal avvikles. Pensjonsordningens midler, herunder premiefondet, skal da fordeles og anvendes til fripoliser til medlemmene i henhold til en plan som må godkjennes av Kredittilsynet. Det er lagt til grunn at Kredittilsynet kan samtykke i at pensjonsordningen i et tidligere foretak kan opprettholdes for de ansatte som hadde pensjonsordning før sammenslåingen.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det foreslått en regulering av spørsmålene knyttet til sammenslåing av foretak. Det vises til at 1968-reglene er lite egnet til å løse de problemstillinger som oppstår i denne sammenheng. Det pekes på at prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling av de ansatte er viktige hensyn som foretakspensjonsordningen må bygge på. Behovet for fleksible regler tilsier imidlertid at de nevnte prinsippene i visse tilfeller må fravikes. Det vises videre til at bestemmelser om pensjonsordninger ikke bør skape vanskeligheter for hensiktsmessige sammenslåinger. De samme hensyn gjør seg gjeldende ved innskuddspensjonsordninger, og det foreslås derfor regler som bygger på forslaget til lov om foretakspensjon.

Når minst ett av foretakene fra før har innskuddspensjonsordning er det behov for regulering av hvordan pensjonsordningene skal behandles ved en sammenslåing. Det er også behov for regulering når foretak som har en innskuddspensjonsordning slås sammen med et foretak som har foretakspensjonsordning. I det følgende omtales for det første det tilfelle at foretaket skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen. Dette kan enten være en innskuddspensjonsordning eller en foretakspensjonsordning. Deretter omtales det tilfelle at foretaket ikke skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen.

4.11.2 Foretaket skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen

Utvalget foreslår at når foretaket etter sammenslåingen skal ha pensjonsordning etter lov om innskuddspensjon, skal foretaket opprette en ny pensjonsordning, jf. lovutkastet § 11-2. Forslaget er i samsvar med forslaget til lov om foretakspensjon. Midlene i de tidligere pensjonsordningene må overføres til den nye ordningen. For innskuddspensjoner vil dette være alderspensjonskapitalen og innskuddsfondet. Det er en forutsetning at slik overføring skjer for samtlige tidligere ordninger. Dette er begrunnet i hensynet til likebehandling av de ansatte.

I forslag til lov om foretakspensjon er det gitt adgang til å videreføre en tidligere pensjonsplan i en ny pensjonsordning, dersom den tidligere pensjonsplanen har bedre ytelser enn den nye pensjonsplanen. Forslaget er begrunnet med at en slik regel vil bidra til å sikre de ansatte muligheten til å opprettholde den samme retten til opptjening av pensjon etter en sammenslåing, noe som vil kunne gjøre det lettere å gjennomføre hensiktsmessige strukturendringer. En slik regel bør etter utvalgets syn også gjelde for innskuddsordninger. For innskuddspensjoner, hvor det ikke er ytelsene, men innskuddenes størrelse som er fastlagt, vil en tilsvarende regel måtte knytte seg til innskuddsplanen for pensjonsordningen. Utvalget foreslår derfor at det skal være adgang til å videreføre en tidligere innskuddsplan i den nye ordningen, dersom innskuddsplanen for den nye ordningen fastsetter lavere innskudd enn innskuddsplanen for den tidligere ordningen. Det vises til lovutkastet § 11-2 annet ledd. Videreføring skal da skje for de som var medlemmer av den tidligere ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.

Utvalget foreslår også at foretak som har foretakspensjonsordning, og som deltar i sammenslåingen, skal kunne videreføre den tidligere ordningen for de som var medlemmer av ordningen på tidspunktet for sammenslåingen. Det vises til lovutkastet § 11-2 tredje ledd. Forslaget må ses på bakgrunn av at en sammenslåingsprosess kan være svært komplisert, og at et krav om en overføring av forpliktelsene i en foretakspensjonsordning til en innskuddspensjonsordning ytterligere kan komplisere dette. Det kan ikke tas opp nye medlemmer i en videreført ordning. Dersom den tidligere foretakspensjonsordningen ikke blir videreført, må ordningen omdannes til en innskuddspensjonsordning etter reglene i lovutkastet § 14-2.

Både ved videreføring av tidligere innskuddsplaner og tidligere foretakspensjonsordninger er det et vilkår at samtlige tidligere ordninger blir videreført. Et tilsvarende vilkår følger av forslag til lov om foretakspensjon, og er begrunnet i hensynet til likebehandling av de ansatte.

Utvalget foreslår at foretaket etter sammenslåing også kan velge å ha pensjonsordning i henhold til lov om foretakspensjon. Reglene om sammenslåing i forslag til lov om foretakspensjon kapittel 13 får da anvendelse. Dersom foretak som omfattes av en slik sammenslåing har pensjonsordning etter lov om innskuddspensjon, må pensjonsordningen omdannes til en foretakspensjonsordning etter reglene i lovutkastet § 14-1. Det vises til lovutkastet § 11-3.

4.11.3 Foretaket skal ikke ha pensjonsordning etter sammenslåingen

Dersom foretaket ikke skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen, er spørsmålet om de tidligere pensjonsordningene likevel skal kunne videreføres eller om de må avvikles. Spørsmålet oppstår både når de tidligere ordningene er ulike og når ikke alle foretakene som omfattes av sammenslåingen har pensjonsordning.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det foreslått at det skal være adgang til å videreføre tidligere ordninger for de som var medlemmer av ordningene på tidspunktet for sammenslåingen. Det er et vilkår for videreføring at samtlige ordninger blir videreført. Adgangen til videreføring gjelder selv om ordningene er ulike, og selv om ett eller flere av foretakene som omfattes av sammenslåingen ikke har pensjonsordning fra tidligere. Det er i proposisjonen pekt på at videreføring av eksisterende ordninger innebærer at ulikheter i pensjonsordningene blir videreført i det nye foretaket. Etter Regjeringens syn tilsier hensynet til de berørte arbeidstakere og behovet for fleksible regler likevel at det gis adgang til videreføring av eksisterende ordninger. Et krav om at samtlige tidligere ordninger måtte avvikles ville være å tillegge sammenslåingen virkninger for de ulike grupper av ansatte som er lite forenlig med det forhold at virksomheten de er tilknyttet blir videreført i en ny organisatorisk ramme.

Utvalget ser det i utgangspunktet som uheldig at arbeidstakere i et nytt foretak kan ha ulike pensjonsvilkår, men slutter seg til de vurderinger som er kommet til uttrykk i forslag til lov om foretakspensjon. Utvalget foreslår derfor at det også for sammenslåing etter lov om innskuddspensjon skal være adgang til å videreføre eksisterende ordninger for de som var medlemmer av ordningene på tidspunktet for sammenslåingen. Videreføring foreslås bare å kunne skje når samtlige ordninger blir videreført. Regelen framgår av lovutkastet § 11-4.

Dersom foretaket velger å ikke videreføre tidligere pensjonsordninger, skal disse opphøre og avvikles. Innskuddspensjoner skal avvikles etter reglene i utkastet her, mens foretakspensjoner skal avvikles etter reglene i forslag til lov om foretakspensjon. Som følge av at videreføring av tidligere pensjonsordninger må gjelde samtlige ordninger, må også eventuell avvikling av pensjonsordningene gjelde samtlige ordninger. Forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

4.11.4 Skattemessige vurderinger

De sentrale skatterettslige problemstillingene ved en sammenslåing av ett eller flere foretak med pensjonsordning i henhold til utvalgets forslag, er knyttet til den skattemessige behandlingen av overføring av en pensjonsordnings midler fra et foretak til et annet i forbindelse med sammenslåingen.

En innskuddsordnings midler er nærmere definert i lovutkastet § 8-1 første ledd. Den del av pensjonsordningens midler som anses overført til de pensjonsberettigede med bindende virkning, reiser ikke skatterettslige spørsmål ved en sammenslåing av foretak. Dette er midler som ikke kommer til beskatning før de utbetales som pensjon til de berettigede eller som et engangsbeløp etter lovutkastet § 7-5 fjerde ledd. Det gjelder uavhengig av hva som skjer med foretaket eller institusjonen pensjonsordningen er opprettet i.

Av pensjonsordningens midler er det bare midlene i innskuddsfondet som ikke er overført til de pensjonsberettigede med bindende virkning for foretaket. Innskuddsfondet er etter utvalgets syn en betinget avsetning, skattemessig sett. Det er en forutsetning for den gunstige skattemessige behandlingen av innskuddsfondet at midlene forblir i dette fondet etter de vilkår som gjelder for dette. Det reiser i denne sammenheng spørsmål om det er å anse som et brudd på de skattemessige betingelsene at det skjer en overføring av innskuddsfondet til et innskuddsfond i en innskuddspensjonsordning i et annet foretak i forbindelse med sammenslåing av foretakene. Et brudd vil utløse beskatning på det overdragende foretakets hånd. Etter utvalgets syn vil en slik overføring i seg selv ikke anses som brudd på forutsetningene for den gunstige skattemessige behandlingen av innskuddsfondet, så lenge det skjer en overføring sammen med innskuddspensjonsordningen. Anvendelsen av midlene i innskuddsfondet forblir bundet innenfor det som følger av lovforslaget. Overføringen vil dermed ikke i seg selv utløse inntektsføring av midlene i fondet.

Utvalget antar at den samme vurderingen av om det er brudd på forutsetningene for den gunstige skattemessige behandlingen også må gjelde i de tilfellene der foretaket etter sammenslåingen skal ha foretakspensjonsordning etter lov om foretakspensjon og et eller flere av de sammenslåtte foretakene har hatt innskuddspensjon i henhold til lovforslaget. I så fall vil midler i innskuddsfondet i tidligere ordninger overføres til premiefondet i pensjonsordningen i det sammenslåtte foretaket, jf. lovutkastet § 11-3 første og annet ledd og § 14-1. Utvalget begrunner en slik løsning med at det gjelder to lovregulerte pensjonsordninger med den samme gunstige skattemessige behandling. Videre har innskuddsfond og premiefond samme formål i de to ordningene og det er foreslått de samme regler for anvendelse av midlene.

En overføring av midlene fra det overdragende foretaket til det overtakende utløser imidlertid beskatning etter de alminnelige regler om realisasjon, uttak eller utbytte. For at en sammenslåing skal være en skattefri fusjon etter bestemmelsene i selskapsskatteloven kapittel 8 (ny skattelov kapittel 11) må vilkårene etter dette kapitlet være oppfylt. Det vises for øvrig til avsnittet om skattemessige vurderinger ved deling av foretak.

4.12 Deling av foretak

4.12.1 Innledning

Med deling av foretak menes her at foretaket blir delt i to eller flere nye foretak, at en del av foretaket blir utskilt og overført til et nytt foretak eller et annet eksisterende foretak, at en del av foretakets samlede virksomhet blir utskilt og overført til annet foretak, eller avvikling av en del av foretakets samlede virksomhet.

Forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (1968-reglene) har ingen bestemmelser som direkte regulerer behandlingen av pensjonsordninger ved deling av foretak. Etter § 13 i 1968-reglene vil det enkelte medlem ved fratredelse som hovedregel ha rett til å få sikret en individuell fripolise basert på egen andel av oppsamlet premiereserve. I praksis har § 13 vært tolket slik at premiereserven, dvs. midler til sikring av det enkelte medlems opptjente pensjon, skal fordeles mellom medlemmene ved deling av foretak, delvis avvikling av virksomheten og andre situasjoner som medfører deling eller avvikling av pensjonsordningen.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det foreslått regler om hvordan pensjonsordningens midler skal fordeles når et foretak som har en foretakspensjonsordning, deles. De sentrale problemstillingene for foretakspensjon er særlig knyttet til fordeling av premiefondsmidlene, samt til videreføring av pensjonsordninger for de foretak som etableres ved delingen. Det er uttalt at det er viktig at bestemmelsene ikke hindrer de behov foretakene har for omstrukturering, samtidig som viktige hensyn som likebehandling av de ansatte og prinsippet om forholdsmessighet skal ivaretas.

For innskuddspensjonsordninger vil pensjonsordningens midler kun bestå av alderspensjonskapital og innskuddsfond. Fordi det ikke er tale om en forsikringsordning, vil fordelingsreglene for innskuddspensjoner være enklere enn de tilsvarende reglene for foretakspensjonsordninger.

4.12.2 Deling av ett foretak i flere nye foretak

Ved deling av ett foretak i to eller flere nye foretak vil det tidligere foretaket avvikles. Utvalget foreslår her at pensjonsordningen skal fordeles på samme måte, slik at det opprettes nye pensjonsordninger i hvert av de nye foretakene. Dersom foretakene etter oppdelingen fremdeles er innenfor samme konsern, kan pensjonsordningen videreføres som en felles pensjonsordning for de nye foretakene etter reglene i lovutkastet kapittel 10 om konsernforhold. Det vises til lovutkastet § 12-1. Medlemmene av den tidligere pensjonsordningen vil ved delingen overføres til de nye foretakene. De medlemmer som skal overføres til hvert av foretakene skal etter utkastet anses som en egen gruppe.

Utvalget foreslår at pensjonskapital knyttet til den tidligere pensjonsordningen skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital for hvert medlem. Avkastning fram til tidspunktet for deling av foretaket skal være tilført pensjonskapitalen før fordelingen. Prinsippet for fordelingen er her det samme som i forslag til lov om foretakspensjon, hvor midlene i pensjonsordningen, med unntak for premiefondet, foreslås delt på grunnlag av den premiereserven som er knyttet til de medlemmer som overføres til hvert av de nye foretakene.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det drøftet hvordan premiefondets midler bør fordeles. Det er vist til at premiefondets midler primært skal sikre at framtidige premier blir betalt, og at det derfor ikke anses rimelig å fordele midlene på grunnlag av allerede opptjent pensjon, som premiereserven er uttrykk for. Det er derfor foreslått at premiefondsmidlene skal fordeles på grunnlag av premien i delingsåret og beregnet premie for de tre påfølgende årene. Beregningen av de framtidige premiene skal skje på grunnlag av lønn og pensjonsytelser ved delingen. Utvalget foreslår at innskuddsfondet i innskuddsbaserte pensjonsordninger fordeles etter et tilsvarende prinsipp. Innskuddsfondet foreslås således fordelt mellom medlemmene på grunnlag av gjennomsnittet av innskudd for hvert medlem i delingsåret og de tre påfølgende år. Beregningen skal skje ut fra lønnsforholdene ved delingen. Det vises til lovutkastet § 12-1 annet ledd.

Utvalget foreslår videre en regel om at hvert av de nye foretakene skal benytte midlene som er tilordnet foretaket og dets gruppe av medlemmer for å sikre medlemmene tilsvarende pensjonsordning. Dette innebærer at hvert av de nye foretakene skal videreføre pensjonsordningen for sin gruppe av medlemmer slik at disse sikres tilsvarende pensjonsrettigheter i den nye pensjonsordningen. Et foretak som blir etablert ved delingen og deretter sluttet sammen med et annet foretak, skal etter utvalgets forslag følge reglene om sammenslåing av foretak i lovutkastet kapittel 11. Forslagene er i samsvar med forslagene til lov om foretakspensjon.

Ved deling av foretak kan det av ulike årsaker være ansatte som ikke overføres til noen av de nye foretakene. For disse medlemmene av foretakets pensjonsordning blir det da ikke aktuelt med noen videreføring av pensjonsordningen i et nytt foretak. Utvalget foreslår at disse medlemmene i pensjonsordningen skal sikres rett til alderspensjonskapital etter reglene i lovutkastet kapittel 6. Det vises til lovutkastet § 12-1 fjerde ledd. Forslaget bygger på samme prinsipp som i forslag til lov om foretakspensjon, der denne gruppen skal sikres rett til opptjent pensjon etter bestemmelsene om fripoliser.

En årsak til at ansatte ikke overføres til noen av de nye foretakene ved deling, kan være at denne del av foretakets virksomhet blir avviklet i forbindelse med delingen. For slike tilfeller foreslår utvalget at reglene om avvikling av virksomhet i foretaket i lovutkastet § 12-3 skal gjelde tilsvarende. Også dette forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

Dersom det foretaket som deles har pensjonsordning i pensjonskasse, foreslår utvalget at pensjonskassen skal avvikles og egenkapitalen disponeres etter regelen i § 13-3 fjerde ledd.

4.12.3 Utskilling av en del av foretaket

Ved utskilling av en del av foretaket kan den utskilte delen overføres til et eget (nytt) foretak eller til et annet eksisterende foretak. Utskilling av en del av foretaket vil til forskjell fra deling av foretak ikke medføre at det opprinnelige foretaket avvikles.

Utvalget foreslår at reglene om deling av foretak i lovutkastet § 12-1 første til fjerde ledd skal gjelde tilsvarende når en del av foretaket blir utskilt til et eget (nytt) foretak. Reglene får bare anvendelse dersom utskillelsen også medfører at det overføres ansatte til det nye foretaket. Det er kun i slike tilfeller at det er aktuelt med deling av pensjonsordningen i foretaket. Forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon. For foretakspensjoner er det foreslått at dersom det er mindre enn en tredjedel av medlemmene i foretakets pensjonsordning som overføres til det nye foretaket, kan premiefondet unntas fra fordeling. Dette er begrunnet i premiefondets særlige oppgave om å sikre framtidige premiebetalinger. Utvalget foreslår en tilsvarende regel for innskuddspensjoner, slik at dersom det er mindre enn en tredjedel av medlemmene som overføres til det nye foretaket, kan innskuddsfondet unntas fra fordeling. Det vises til lovutkastet § 12-2 første ledd.

Bestemmelsene i lovutkastet § 12-2 første ledd foreslås å gjelde tilsvarende dersom virksomhet i foretaket skilles ut og overføres til et annet eksisterende foretak. Også her er det en forutsetning at en del av medlemmene i pensjonsordningen overføres til det andre foretaket. Dersom det foretaket som medlemmene overføres til, har egen pensjonsordning, skal reglene i lovutkastet kapittel 11 om sammenslåing av foretak gjelde tilsvarende. Dersom dette ikke er tilfelle, foreslås at reglene i lovutkastet § 11-4 eller kapittel 6 skal gjelde. Lovutkastet § 11-4 gir regler om videreføring eller avvikling av pensjonsordning, mens lovutkastet kapittel 6 gir regler om opphør av medlemskap i pensjonsordning. Forslagene er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

4.12.4 Avvikling av virksomhet i foretaket

Dersom en virksomhet i foretaket blir utskilt og avviklet, foreslår utvalget at det skal foretas en fordeling av pensjonsordningens midler mellom den gruppe av medlemmer som må slutte i foretaket og den gruppe som blir tilbake i foretaket. Fordelingen skal skje etter reglene knyttet til deling av foretak, jf. lovutkastet § 12-3 hvor det henvises til reglene for fordeling av ordningens midler i lovutkastet § 12-1 annet ledd. Lovutkastet § 12-1 annet ledd gir regler for fordeling av alderspensjonskapitalen og innskuddsfondet. Innskuddsfondet skal likevel unntas fra fordeling dersom det er mindre enn to tredjedeler av medlemmene i pensjonsordningen som må slutte i foretaket. En tilsvarende regel om at premiefondet skal unntas fra fordeling er foreslått for foretakspensjoner.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon har en med begrepet virksomhet lagt til grunn et skatterettslig virksomhetsbegrep. Det vises til nærmere omtale av begrepet på side 208-210 i proposisjonen. Utvalget legger samme forståelse av virksomhetsbegrepet til grunn i dette lovutkastet.

De medlemmer av pensjonsordningen som blir tilbake i foretaket, fortsetter i pensjonsordningen som før. Midlene som tildeles de medlemmer som skal slutte i foretaket, foreslås disponert etter reglene om opphør og avvikling av pensjonsordningen i § 13-3 første til tredje ledd. Dette innebærer at alderspensjonskapital på felleskonto skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital, jf. lovutkastet § 3-5, for hvert medlem. Innskuddsfondet skal fordeles på grunnlag av gjennomsnittlig innskudd for hvert medlem i opphørsåret og de tre følgende år. Det foreslås likevel satt en grense slik at ingen kan tildeles mer fra innskuddsfondet enn det som trengs for å sikre fortsatt innbetaling av innskudd i inntil fem år eller i tilfelle en kortere periode fram til oppnådd pensjonsalder.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det foreslått at reglene om fordeling av pensjonsordningens midler ved avvikling av virksomhet i foretaket skal gjelde tilsvarende dersom virksomheten i foretaket innskrenkes i løpet av to år på en slik måte at det må likestilles med en avvikling av en virksomhet. Kredittilsynet skal i tvilstilfelle avgjøre om dette er tilfelle. Bakgrunnen for regelen er at de samme hensyn langt på vei gjør seg gjeldende ved en gradvis innskrenkning av den samlede virksomheten som ved en avvikling av virksomhet i foretaket. Det gis i proposisjonen uttrykk for at det må settes krav både til omfang og varighet av innskrenkningen for at regelen skal få anvendelse. Utvalget foreslår en tilsvarende regel for foretak som har innskuddspensjonsordning. Det vises til lovutkastet § 12-3 tredje ledd.

4.12.5 Skattemessige vurderinger

Ved overføring av en pensjonsordnings midler fra et foretak til et annet i forbindelse med deling av foretak, utskilling av en del av foretak mv., må det tas stilling til de skattemessige konsekvenser.

Det framgår av lovutkastet § 8-1 hva som er pensjonsordningens midler. Det vil, som ved sammenslåing av foretak med innskuddspensjonsordning, være den samme delingen av pensjonsordningens midler i to grupper ved deling av foretak etter lovutkastet kapittel 12. En del anses overført de pensjonsberettigede med bindende virkning for foretaket. Disse midlene utløser etter utvalgets syn ikke beskatning verken for foretaket eller de pensjonsberettigede. Midlene kommer til beskatning på de pensjonsberettigedes hånd først ved utbetaling av pensjon eller som engangsutbetaling etter lovutkastet § 7-5 fjerde ledd.

Den andre delen er midler i innskuddsfondet. Innskuddsfondet er bl.a. foretakets buffer for framtidige innskudd, jf. omtale i avsnitt 4.9, og er etter utvalgets oppfatning en betinget avsetning, skattemessig sett. Det er en forutsetning for den gunstige skattemessige behandlingen at midlene forblir innskuddsfondsmidler. En deling av foretaket og tilhørende deling av pensjonsordningens midler, reiser derfor spørsmål om overføring av innskuddsfondet sammen med pensjonsordningen utløser beskatning på det overdragende foretakets hånd på grunn av brudd på betingelsene. Etter utvalgets oppfatning vil en overføring i seg selv ikke anses som brudd på forutsetningene for avsetningen. Det er etter utvalgets syn en forutsetning for at det ikke skal foretas en inntektsføring av innskuddsfondsmidlene at overføringen skjer sammen med innskuddspensjonsordningens øvrige midler etter lovforslaget.

I utgangspunktet skal enhver transaksjon som skjer i forbindelse med fisjon behandles etter de alminnelige regler i skatteloven. En overføring av verdier fra det overdragende foretak utløser beskatning etter de alminnelige regler om realisasjon, uttak og utbytte. Fordelingen av innskuddsfondsmidlene vil påvirke om delingen av foretaket kan gjennomføres som en skattefri fisjon eller utfisjonering etter selskapsskatteloven kapittel 8 (ny skattelov kapittel 11). Etter utvalgets oppfatning vil innskuddsfondsmidlene som deles i henhold til lovutkastet inngå i grunnlaget for deling av foretakets eiendeler ved en skattefri fisjon eller utfisjonering. Det innebærer at den fordeling av innskuddsfondsmidler som følger av utkast til lov om innskuddspensjon, blant annet fører til at fordelingen av nettoverdier i forhold til aksjekapital må tilpasses overføringen av innskuddsfondsmidler for å oppnå skattefrihet.

4.13 Opphør og avvikling

4.13.1 Innledning

Etter § 14 i forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (1968-reglene) skal pensjonsordningen opphøre når arbeidsgiver innstiller virksomheten. Midlene i ordningen utover premiereserven, herunder premiefondet, skal da nyttes til beste for arbeidstakerne. Dette skal skje etter en plan som skal godkjennes av Kredittilsynet. De ansatte skal sikres ved fripolise i et livsforsikringsselskap.

Pensjonsordningen skal etter gjeldende rett også opphøre dersom arbeidsgiver slutter å betale premie og tilskudd til ordningen, og det ikke er midler i premiefondet til å dekke premien. Foreligger det midler i pensjonsreguleringsfond i en slik situasjon, kan disse midlene benyttes til premiebetaling dersom foretaket ikke har økonomisk evne til å betale premien.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon er det påpekt at både gjeldende bestemmelser og forvaltningspraksis viser at det er et behov for å regulere når en foretakspensjonsordning kan eller skal opphøre. I en del tilfeller er det opplagt når en pensjonsordning skal opphøre og avvikles, for eksempel ved avvikling av foretaket som følge av en konkurs, men dette vil ikke alltid være tilfelle. Det vises til at en regulering vil ha betydning både for de ansatte som er omfattet av ordningen og for foretaket, men også for tilsynsmyndighetene.

Utvalget anser at tilsvarende regler om opphør av pensjonsordning bør gjøres gjeldende for innskuddspensjonsordninger. Det foreslås derfor regler om avvikling og opphør av innskuddspensjonsordninger som bygger på forslagene til lov om foretakspensjon.

4.13.2 Opphør av pensjonsordningen

Utvalget foreslår i lovutkastet § 13-1 regler om når et foretaks pensjonsordning kan eller skal opphøre. Det foreslås for det første at foretaket kan bestemme at pensjonsordningen skal opphøre. Forslaget har sammenheng med at det er foretaket som bestemmer om det skal opprettes en pensjonsordning, og som foretar de nødvendige innbetalinger til ordningen. Foretaket bør derfor også kunne beslutte at ordningen skal opphøre. Ettersom dette er en beslutning som har stor betydning for de ansatte i foretaket, skal spørsmålet om opphør forelegges styringsgruppen og eventuelt styret i pensjonskassen før beslutning treffes. Utvalget vil understreke at bestemmelsen om at foretaket kan beslutte opphør av pensjonsordningen kun regulerer hva foretaket kan beslutte i forhold til pensjonsordningen. Foretaket kan ha forpliktet seg til å opprettholde pensjonsordningen på annet grunnlag, for eksempel i tariffavtale eller i arbeidsavtalene mellom de ansatte og foretaket.

Utvalget foreslår videre at pensjonsordningen skal opphøre når det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal avvikles. Det samme foreslås å gjelde når det følger av bestemmelse i lov om innskuddspensjon at pensjonsordningen skal opphøre. Som eksempel kan nevnes bestemmelsen om at pensjonsordningen må opphøre dersom den ikke oppfyller minstekravene til slike ordninger, og bestemmelsen om at en ordning som ikke videreføres i forbindelse med sammenslåing av foretak skal avvikles.

Videre foreslås at en pensjonsordning skal opphøre når foretaket slutter å innbetale innskudd til pensjonsordningen, og det ikke finnes midler til dekning av innskuddene i innskuddsfondet. Forslagene i lovutkastet § 13-1 er i samsvar med forslagene i lov om foretakspensjon.

I forslag til lov om foretakspensjon heter det at dersom foretaket avvikles fordi dets virksomhet overføres til et annet foretak, skal reglene om sammenslåing av foretak gjelde tilsvarende så langt de passer. Vilkåret er at minst to tredjedeler av medlemmene samtidig overføres til det andre foretaket. Forslaget innebærer at det i slike tilfeller ikke stilles krav om at pensjonsordningen skal opphøre, men åpnes for videreføring av pensjonsordningene for de ansatte som overføres til et annet foretak. De ansatte som ikke overføres til annet foretak, skal etter forslaget sikres rett til pensjon ved utstedelse av fripoliser. Dersom overføringen av de ansatte omfatter mindre enn to tredjedeler av medlemmene, skal pensjonsordningen opphøre og avvikles. Utvalget foreslår en tilsvarende regel for foretak som har innskuddspensjonsordninger. For medlemmer som ikke overføres til det andre foretaket, foreslås her at de skal sikres rett til alderspensjonskapital etter reglene i lovutkastet kapittel 6. Forslaget framgår av lovutkastet § 13-2.

4.13.3 Avvikling av pensjonsordningen

Ved avvikling av pensjonsordningen skal det skje en fordeling av pensjonsordningens midler. Utvalget foreslår regler om dette i lovutkastet § 13-3.

Utvalget foreslår at pensjonskapitalen knyttet til ordningen skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital for hvert medlem. Opptjent pensjonskapital framgår av lovutkastet § 3-5. Avkastning fram til opphørstidspunktet skal være tilført pensjonskapitalen før fordelingen. Forslaget bygger på samme prinsipp som ved deling av foretak, jf. lovutkastet § 12-1 annet ledd, og forslag til lov om foretakspensjon, der det heter at premiereserven skal fordeles på grunnlag av det enkelte medlems andel av den samlede premiereserven på tidspunktet for opphør av ordningen.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon drøftes på side 216 spørsmålet om fordeling av premiefondet. Det er her vist til at formålet med fondet er å sikre framtidig premieinnbetaling til ordningen. Premiefondet skal således gi de ansatte sikkerhet for at pensjonsordningen ikke blir avviklet uten videre på grunn av manglende betalingsevne i foretaket. En beslutning om opphør av pensjonsordningen kan imidlertid fattes uavhengig av foretakets økonomiske situasjon. Det påpekes i proposisjonen at dersom premiefondet i sin helhet skal overføres til foretaket ved en avvikling, vil dette gi foretaket en mulighet til å disponere premiefondsmidler som det ellers ikke ville vært mulig å tilbakeføre til foretaket. Dette vil kunne fremme opphør av pensjonsordninger, noe reglene ikke bør legge opp til. På den annen side anses det ikke rimelig at samtlige midler i premiefondet tildeles medlemmene på oppgjørstidspunktet, fordi fordeling av et stort premiefond ville kunne føre til urimelig høye pensjoner. Forslaget etter lov om foretakspensjon går ut på at medlemmene ved fordelingen kan sikres en rett til opptjent pensjon, samt rett til fortsatt premiebetaling for tilsvarende rettigheter, for en periode på inntil fem år etter opphøret. Forslaget innebærer at midlene fra premiefondet i en viss grad skal sikre medlemmene, mens de resterende midlene skal tilbakeføres til foretaket.

Utvalget foreslår regler for fordeling av innskuddsfond ved avvikling av innskuddspensjonsordninger som i stor grad samsvarer med forslaget om fordeling av premiefond i lov om foretakspensjon.

Utvalget foreslår i lovutkastet § 13-3 at innskuddsfondet skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av gjennomsnittet av innskuddet for hvert medlem i opphørsåret og de tre følgende år, beregnet ut fra lønnsforholdene på opphørstidspunktet. Det foreslås imidlertid satt et tak, slik at ingen skal få tildelt mer enn det som er nødvendig for å sikre fortsatt innbetaling av innskudd i inntil fem år, eller i tilfelle en kortere periode fram til oppnådd pensjonsalder. Er det midler igjen i innskuddsfondet etter dette, skal det resterende beløpet tilbakeføres til foretaket.

Ved avvikling av en pensjonskasse foreslås i utkastet § 13-3 fjerde ledd at egenkapitalen etter sluttregnskapet skal anvendes som fastsatt i vedtektene. For øvrig foreslås at egenkapitalen med Kredittilsynets samtykke kan utbetales til foretaket. Forslaget er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.

4.14 Endring av pensjonsordning

4.14.1 Innledning

Utvalget foreslår at foretak som har pensjonsordning etter loven her skal kunne omdanne denne til pensjonsordning etter lov om foretakspensjon. Tilsvarende skal foretak som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon kunne omdanne denne til en innskuddspensjonsordning. Det vises til lovutkastet kapittel 14. Et tilfelle der slik omdanning vil kunne være aktuelt er ved sammenslåing av foretak, hvor foretakene som inngår i sammenslåingen kan ha ulike pensjonsordninger. Det vises til nærmere omtale av dette i avsnitt 4.11.

Et problem ved overganger mellom innskuddspensjonsordninger og foretakspensjonsordninger som sikter mot samme framtidige pensjon, er at innskuddspensjoner har en annen innskuddsprofil enn foretakspensjon. Mens en innskuddsordning bør bygges opp mot en målsatt pensjon, hensyn tatt til framtidig trendmessig lønnsvekst og inflasjon, er premiefastsettelsen i foretakspensjon basert på lønnsnivået på opptjeningstidspunktet. I foretakspensjon fører det til at premien må øke ved lønnsvekst både for å kompensere for tidligere opptjeningsår med lavere lønn og fordi framtidig opptjening blir noe høyere. I innskuddspensjon skal ikke arbeidsgiver kompensere i forhold til tidligere opptjening. Skal endelig pensjonsreserve og pensjonskapital bli om lag lik i de to ordningene, må derfor innskuddene allerede i utgangspunktet ha tatt høyde for framtidig lønnsøkning. Dette betyr at tidlige innskudd typisk vil være høyere enn tidlige premier, og at senere innskudd vil kunne være lavere enn senere premier. For yngre arbeidstakere vil opptjeningen i en innskuddspensjonsordning derfor ofte være større enn i en ytelsesbasert pensjonsordning, og de kan ha fordel av en overgang til en innskuddspensjonsordning. For eldre arbeidstakere er forholdet motsatt, og de kan, ved overgang fra en ytelsesbasert pensjonsordning til en innskuddspensjonsordning sent i karrieren, komme til å ikke nå opp til det forutsatte pensjonsbeløp.

Det er ikke noe krav i utkastet at innskuddene skal sikte mot et spesielt nivå på endelig pensjon, jf. avsnitt 4.5 i utredningen. Det stilles heller ikke noe krav til at innskuddene ved omdanning av foretakspensjonsordning til innskuddsordning skal settes slik at de kan forvente å gi om lag samme endelige pensjon som i den tidligere foretakspensjonsordningen. Tilsvarende kan en innskuddsordning endres til en foretakspensjonsordning, og pensjonsprosenten i den nye ordningen settes uten hensyn til årlig størrelse av tidligere innskudd. Fordi innskuddsordninger og foretakspensjonsordninger er ulikt oppbygd, vil ulike grupper av en rekke årsaker kunne komme bedre eller dårlige ut ved en omlegging enn ved å fortsette i den opprinnelige ordningen. Hvorvidt arbeidstaker har krav på å fortsette opptjening av pensjon etter en gitt pensjonsplan selv om arbeidsgiver ønsker å omdanne pensjonsordningen vil måtte bero på innholdet av arbeidsavtalen.

Omdanning av pensjonsordning skal etter utvalgets forslag ikke ha innvirkning på de rettigheter som tilkommer personer som får utbetalt alderspensjon eller etterlattpensjon. Dette innebærer at rettighetene til medlemmer som mottar alderspensjon eller etterlattpensjon på tidspunktet for omdanningen, ikke skal berøres av omdanningen.

4.14.2 Omdanning til foretakspensjonsordning

Utvalget foreslår i lovutkastet § 14-1 at foretak som vil opprette pensjonsordning etter lov om foretakspensjon i stedet for innskuddspensjon, skal avvikle innskuddspensjonsordningen etter de vanlige reglene om dette i lovutkastet kapittel 13. Dette innebærer blant annet at spørsmålet om omdanning av pensjonsordningen skal forelegges styringsgruppen, samt styret i tilfeller med pensjonskasse. På samme måte som ved annen avvikling av pensjonsordning etter lovutkastet kapittel 13, vil det også her ha betydning hvorvidt foretaket i arbeidsavtaler eller tariffavtaler har forpliktet seg til å opprettholde pensjonsordningen.

Ved ordinær avvikling av en innskuddspensjonsordning skal alderspensjonskapitalen og innskuddsfondet fordeles mellom medlemmene etter nærmere regler i lovutkastet § 13-3. Ved omdanning til en foretakspensjonsordning foreslår utvalget at innskuddsfondet ikke skal fordeles mellom medlemmene, men i sin helhet overføres som premiefond for den nye pensjonsordningen.

Utvalget foreslår videre at det kan fastsettes i regelverket for den nye pensjonsordningen at medlemmenes opptjente alderspensjonskapital benyttes som premiereserve for rettigheter i den nye foretakspensjonsordningen. Det foreslås at reglene i forslag til lov om foretakspensjon §§ 4-11 annet og tredje ledd, 4-12 og 4-13 skal gis tilsvarende anvendelse. Dette gjelder regler om medregning av tjenestetid i tidligere ordning og om overføring av premiereserve. Bestemmelsen vil ikke gjelde når pensjonsordningen er opprettet med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker.

Adgangen til å fastsette at opptjent alderspensjonskapital benyttes som premiereserve i den nye ordningen, foreslås likevel ikke å gjelde for arbeidstakere som har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen. Dette er parallelt til forslag til lov om foretakspensjon § 3-9 tredje ledd, som bestemmer at ordningens regelverk kan inneholde regler om medregning av tidligere medlemstid for yngre nyansatte uten at det samtidig er obligatorisk å medregne tidligere medlemstid for arbeidstakere som har mindre enn ti år igjen til pensjonsalder. Det samme gjelder arbeidstakere som for øvrig ikke har rett til å bli medlem av foretakspensjonsordningen etter reglene i forslag til lov om foretakspensjon kapittel 3. Det foreslås at det kan fastsettes lempeligere regler i regelverket for pensjonsordningen.

4.14.3 Omdanning fra foretakspensjonsordning

Utvalget foreslår at det også skal være adgang til å omdanne en foretakspensjonsordning til en innskuddspensjonsordning, jf. lovutkastet § 14-2. Foretaket som ønsker slik omdanning, må da avvikle foretakspensjonsordningen etter reglene i forslag til lov om foretakspensjon kapittel 15. Etter de vanlige regler om avvikling skal pensjonsordningens midler fordeles mellom medlemmene etter nærmere regler i forslag til lov om foretakspensjon § 15-3. Ved omdanning skal likevel premiefondet knyttet til pensjonsordningen overføres som innskuddsfond for den nye innskuddspensjonsordningen.

Ved omdanning fra foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning reises spørsmål med hensyn til hvilke overgangsregler som skal gjelde. Bl.a. forskjellig opptjeningsprofil i innskuddspensjonsordninger og foretakspensjonsordninger gjør at enkelte arbeidstakere vil kunne komme dårligere ut ved overgang til en innskuddspensjonsordning enn dersom de fortsetter i eksisterende foretakspensjonsordning. Dette kan for eksempel slå negativt ut for eldre arbeidstakere, jf. omtale i avsnitt 4.14.1.

Utvalget mener derfor at det bør legges til rette for at eldre arbeidstakere fortsetter opptjening etter pensjonsplanen i den gamle foretaksordningen. Utvalget er delt i synet på hvor lang overgangsperiode som bør gjelde for adgang til videreføring av eksisterende foretakspensjonsordning. Utvalgets flertall foreslår at foretakspensjonsordningen skal kunne videreføres for de medlemmer som på omdanningstidspunktet har 10 år eller mindre igjen til pensjonsalder. Flertallet viser til at en lengre overgangsperiode vil være kostnadskrevende for foretaket, som i overgangsperioden vil måtte operere to ulike pensjonsordninger. For foretakspensjonsordningers vedkommende, vil disse også måtte endres som en følge av iverksettelse av lov om foretakspensjon. Det vil dermed ta svært lang tid før foretaket kan få en pensjonsordning for alle sine ansatte. Dette vil kunne vanskeliggjøre omdanninger som er ønsket fra foretakenes side. Flertallet viser dessuten til at en overgangsperiode på 10 år er lagt til grunn i mandatet for utvalget.

Utvalget har drøftet om det alternativt burde gis adgang til å fastsette høyere innskuddssatser for eldre arbeidstakere, hvis det er nødvendig for at forventet pensjon skal bli om lag som i den gamle foretakspensjonsordningen uten noen lang overgangsfase i det enkelte foretak. Utvalget har imidlertid funnet at en slik løsning ikke er forenlig med forholdsmessighetsprinsippet, samtidig som den kan bli administrativt komplisert.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaasog Aabakken, vil bemerke at forslaget innebærer at ved omdanning fra ytelsesbasert til innskuddsbasert alderspensjon kan kun arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder bli igjen i den ytelsesbaserte ordningen. Øvrige arbeidstakere vil få en fripolise ved avviklingen av den ytelsesbaserte ordningen. Dette vil stille mange arbeidstakere, spesielt fra ca. 50 år, i en langt mindre gunstig situasjon enn om de kunne forblitt i den ytelsesbaserte ordningen, og de vil ikke ha mulighet for å kompensere for dette gjennom sparing i innskuddsordningen, jf. at maksimal innskuddssats er uavhengig av alder. Problemet vil både være større og ramme flere og yngre medlemmer enn når full omlegging til lineær opptjening er gjennomført om 10 år. Selv med lineær opptjening vil den premiereserve som er oppsamlet etter mange år i en ytelsesordning være langt lavere enn den pensjonskapital som forutsettes oppspart i innskuddsordningen, og som dermed danner grunnlaget for fastsettelsen av de maksimale innskuddssatser (jf. bl.a. eksemplene i vedlegg 2 pkt. 5).

Hensiktsmessige overgangsregler blir derfor etter disse medlemmers oppfatning en viktig del av loven, både for at ønskede omlegginger ikke skal ramme enkeltpersoner urimelig og for å få gjennomført ønskede tilpasninger i bedriftene uten for stor motstand fra mange arbeidstakere. Dette mindretallet foreslår at det ved omlegging fra ytelsesbasert pensjonsordning til innskuddspensjonsordning gis adgang til å lukke pensjonsordningen for nye medlemmer slik at arbeidstakere som er eldre enn 50 år vil kunne fortsette i eksisterende ytelsesbaserte ordning.