3 Hovedspørsmål

3.1 Innledning

Utbetalinger til pensjoner kan gjøres ved å bruke en del av den løpende verdiskapingen til dette formålet eller ved å trekke på fordringer overfor utlandet. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om utbetalinger fra private eller offentlige pensjonsordninger. En del av hovedspørsmålene knyttet til ordninger for innskuddspensjon er således de samme som for andre pensjonsordninger.

Pensjonssystemet i Norge består i tillegg til folketrygden av en rekke supplerende ordninger. Disse kan være ulike, f. eks. når det gjelder fordelingsvirkninger, finansiering og risikoforhold. Slike forhold er omtalt i avsnitt 3.2 for å illustrere hvordan innskuddspensjoner vil virke inn på pensjonssystemet.

Det fordelingsmessige hovedprinsippet i private pensjonsordninger med skattefordel er forholdsmessighetsprinsippet. Det ble formalisert i 1952 og er videreført i forslag til lov om foretakspensjon. Hovedkravet til forholdsmessighet er at pensjonsytelsen for den enkelte, sammen med en standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere andel av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn for arbeidstakere med lav lønn. Innskuddspensjonsordninger bygger på andre prinsipper enn ytelsesbaserte ordninger, og kan i utgangspunktet være vanskelig å forene i alle henseende med et slikt forholdsmessighetsprinsipp. I avsnitt 3.3 og 3.4 drøftes utvalgets utgangspunkt for lovregulering og utformingen av innskuddspensjon. Et sentralt punkt er om et likhetsprinsipp på innskuddstidspunktet kan anses å dekke de samme hensyn som forholdsmessighetsprinsippet på en tilfredsstillende måte.

3.2 Innskuddspensjon og pensjonssystemet i Norge

Som bakgrunn for det videre arbeidet er det behov for å plassere innskuddspensjoner i arbeidsforhold i det norske pensjonssystemet. Begrepet pensjonssystem brukes vanligvis om de samlede pensjonsordningene i et land. For eksempel benyttet Velferdsmeldingen uttrykk som «det norske pensjonssystemet» for å beskrive «de samlede pensjonsordningene i Norge». En pensjonsordning må minst bestå av følgende tre elementer:

• et regelverk som regulerer om og når en person kan gå av med pensjon, og med hvilken ytelse,

• en administrasjon (f.eks. en forvaltningsenhet, en pensjonskasse, et livsforsikringsselskap) som bl.a. beregner pensjonene, og

• en finansieringsordning for utbetalingene.

Det er utarbeidet ulike forslag til skissemessige oversikter over nasjonale pensjonssystem. I NOU 1998:10 «Fondering av folketrygden?» er noen slike forslag omtalt. Verdensbanken har utarbeidet et forslag til oppbygging av et nasjonalt pensjonssystem rundt tre «søyler»:

1. En relativt begrenset offentlig pensjonsordning: Denne skal gjelde alle, og ha som hovedformål å sikre et minste inntektsnivå, samt gi en grunnsikring hvis det private systemet svikter. Ordningen kan gi en universell minstepensjon til alle, eller være behovsprøvet og/eller inntektsprøvet, og er finansiert gjennom alminnelige statsmidler.

2. En obligatorisk organisert spareordning i privat sektor, enten som individuell sparing eller gjennom tjenestepensjonsordninger. Denne skal være fullt fondert og ikke være omfordelende. Hensikten er blant annet å oppnå en klar sammenheng mellom innbetalte midler og utbetalinger i denne delen av det nasjonale pensjonssystemet.

3. Det tredje delsystemet består innenfor Verdensbankens modell av befolkningens egen frivillige sparing til pensjonsalderen. Myndighetene kan stimulere til egen pensjonssparing på ulike måter, f.eks. gjennom den økonomiske politikken. Det kan videre gis skattelettelser for å stimulere denne type sparing.

ILO har en annen hovedinndeling (Gillion, 1997). Det er lagt til grunn at en realindeksert, behovsprøvet minstepensjon bør være tilgjengelig for alle med behov, for å motvirke fattigdom. I tillegg bør det foreligge et obligatorisk, offentlig realindeksert sosialforsikringssystem med en rimelig kompensasjonsgrad opp til et tak, og et supplerende, forhåndsfinansiert system under offentlig tilsyn, samt tjenestepensjon og/eller egen pensjonssparing.

EU-kommisjonen har i sitt Green paper om supplerende pensjoner, jf. omtale i avsnitt 2.3.1, lagt følgende inndeling til grunn:

1. Inntektsuavhengig offentlig pensjon (løpende finansiert)

2. Inntektstavhengig, ytelsesbasert tilleggspensjon (løpende eller forhåndsfinansiert)

3. Tjenestepensjon (løpende eller forhåndsfinansiert)

4. Forsikringsbasert (hovedsakelig) individuell pensjonssparing

Slike hovedinndelinger uttrykker direkte eller indirekte visse pensjonspolitiske valg, men de kan også benyttes til å tydeliggjøre hvilke virkninger ulike endringer i pensjonssystemet har, både mellom generasjoner og/eller mellom grupper i samme generasjon. En kan bl.a. få fram håndteringen av risiko i et lands pensjonssystem ved at de enkelte ordningene administreres dels privat og dels offentlig, ved at ytelsene fastsettes dels gjennom politiske vedtak og dels av markedsaktører, ved at finansieringen skjer dels på basis av lønnsvekst og dels på basis av kapitalavkastning og ved at fondene som kan være knyttet til ordningene, kan plasseres i et stort spekter av verdipapirer, både innenlands og utenlands.

I Norge gir folketrygden gjennom minstepensjonen en grunnsikring for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt. Folketrygdens tilleggspensjon gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt for yrkesaktive. I offentlig sektor er de fleste ansatte omfattet av en tjenestepensjonsordning. Mer enn tredjeparten av lønnstakerne i privat sektor er i dag medlemmer i slike ordninger, jf. omtale i kapittel 6. Mange har i tillegg ulike former for private pensjonsordninger, f.eks. IPA.

Tjenestepensjoner, og utformingen av disse, må ses i sammenheng med de øvrige delene av pensjons- og trygdesystemet. I Velferdsmeldingen la Regjeringen Harlem Brundtland opp til pensjonspolitikk der folketrygdens pensjoner, offentlige og private tjenestepensjoner, egne pensjoner, pensjonsbeskatningen og pensjonistenes levekår ses i sammenheng. Ved behandlingen i sosialkomiteen sluttet et flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti seg til dette. I Innst. S. nr. 180 (1995-96), side 81, sier dette flertallet videre:

«Det er avgjørende for legitimiteten og troverdigheten til folketrygden at tjenestepensjonsordninger ikke utvikler seg til å bli mer enn et supplement til folketrygden.»

3.3 Utgangspunktet for lovreguleringen

Utvalget legger til grunn at bakgrunnen for at Stortinget ba den daværende regjeringen om å utrede innskuddspensjonsordninger videre, først og fremst var at flere av dem som i dag ikke dekkes av en tjenestepensjonsordning skal kunne få et slikt tilbud. Regjeringen la i omtalen i Nasjonalbudsjettet 1999 stor vekt på det samme. Det er ikke noe som tyder på at hovedhensynene ved behandling av innskuddsbaserte ordninger i forhold til øvrige deler av pensjons- og trygdesystemet skulle være andre enn det som gjelder for de ytelsesbaserte ordningene. Utvalget har således lagt til grunn at også innskuddspensjonsordninger skal støtte opp under viktige hovedprinsipper ved folketrygden.

Videre legger utvalget også til grunn at forhold som ikke er direkte påvirket av om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert, i størst mulig grad bør underlegges de samme krav i de to ordningene, slik Regjeringen legger stor vekt på i Nasjonalbudsjettet 1999. Når det gjelder de trekk som bør være like, uavhengig av om ordningene er innskudds- eller en ytelsesbaserte, har utvalget tatt utgangspunkt i forslaget til lov om foretakspensjon.

I innstillingen til Velferdsmeldingen, Innst. S. nr. 180 (1995-96), uttalte et flertall i sosialkomiteen at skattefavorisering berettiger at det stilles fordelingspolitiske krav til tjenestepensjonsordningen. Utvalget legger til grunn at det samme skal gjøres gjeldende i innskuddspensjonsordningene.

Aldringen av befolkningen innebærer at forsørgelsesbyrdene vil øke utover i neste århundre, jf. bl.a. Langtidsprogrammet 1998-2001. Belastningen på den yrkesaktive delen av befolkningen som følge av dette kan motvirkes ved å bygge opp finansiell formue i utlandet og ved å sikre en effektiv økonomi, bl.a. gjennom insentiver til yrkesdeltakelse og et effektivt skattesystem. Regjeringspartiene i finanskomiteen uttaler i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett 1998 at de provenymessige virkningene av innføring av innskuddspensjoner skal tilpasses langsiktige hensyn til norsk økonomi.

Utvalget legger ut fra dette til grunn at innskuddspensjonsordninger med skattemessig favorisering må tydelig avgrenses fra ordinær sparing, som også kan være langsiktig, men som er undergitt andre skatteregler. Kriteriet for å gi en skattefavorisering «på linje med» TPES bør være at ordningen fyller tilsvarende hovedhensyn som det har vært lagt vekt på ved utformingen av TPES og lov om foretakspensjon. Et krav om at ordningene oppfyller slike hensyn er dessuten nødvendig for å begrense tap av skatteinntekter og for å begrense omfanget av ikke-nøytralitet i skattesystemet.

De hovedinndelinger som er skissert ovenfor, kan illustrere at det pensjonspolitisk er et stort spenn mellom de likhetskrav som gjelder i foretak med gunstige tjenestepensjonsordninger og den offentlige grunnsikringens oppgaver for hele befolkningen. Både tjenestepensjonsordningene og folketrygden, slik den er utformet i Norge, sikrer imidlertid ytelser som står i et visst forhold til lønnsgrunnlaget (standardsikring). I TPES og lov om foretakspensjon har dette forholdsmessighetsprinsippet en sentral plass. Innskuddspensjonsordningene bygger i utgangspunktet på andre prinsipper, f.eks. når det gjelder innbetalingsprofil, og fordelingen av avkastningen og risikoforhold. Det er derfor ikke gitt at ytelsen fra en slik ordning, alene eller sammen med folketrygdytelsen, skal utgjøre samme andel av lønnsgrunnlaget for alle medlemmer. I en innskuddspensjonsordning kan arbeidsgivers økonomiske ansvar for opptjent pensjon være avsluttet med betaling av tilskuddet, mens ytelsene vil bli bestemt av akkumulerte innskudd tillagt oppnådd avkastning over yrkesaktiv periode. Dette innebærer at:

• det vil være en annen sammenheng mellom lønn og pensjon enn i de ytelsesbaserte ordningene (og den kan variere mellom personer med samme innbetaling)

• i en innskuddsordning angår avkastningen på pensjonsmidlene først og fremst arbeidstaker, men det kan også utformes ordninger hvor arbeidsgiver får hele eller deler av overskuddet i ordningen.

Begge disse elementene bidrar til at det vil være vanskelig å sikre at innskuddspensjonsordninger oppfyller de samme forholdsmessighetskriterier som de ytelsesbaserte ordningene. De samme forholdene innebærer også at usikkerheten vil være fordelt på en annen måte enn i ytelsesbaserte ordninger. I tjenestepensjonsordninger er det risiko som kan utjevnes mellom medlemmene av et forsikringskollektiv, og risiko som ikke kan utjevnes mellom medlemmene.

Risiko av den første typen er at noen lever lenger enn gjennomsnittet, andre kortere. Denne type risiko kan håndteres i forsikringsordninger ved at dødelighetsarven fra dem som lever kort, slik at pensjonsrettigheten bortfaller, går til dem som lever lenge. Slik sikres ytelsene til de som lever ut over gjennomsnittlig levealder. Risiko av den andre typen er f.eks. knyttet til avkastningen på sparemidlene. Eventuell sikring mot slik risiko må leveres av en tredje part. I privat forsikring gjør livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen dette, bl.a. gjennom tilsyn, fastsatt avkastning og ved at tilleggsavsetninger og egenkapital blir stilt som garanti for at medlemmene av pensjonsordningene ikke skal bli rammet av negative utfall i for sterk grad.

Gjennom ulike garantier er det således mulig å redusere den resultatmessige forskjellen mellom ytelses- og innskuddsbaserte ordninger for arbeidstakerne. Vidtgående garantier kan imidlertid bli kostbare og på andre måter pålegge restriksjoner utover det som anses å være hensiktsmessig, bl.a. ut fra arbeidsgivers og -takernes muligheter til å tilpasse ordningene til spesifikke behov i det enkelte foretak. Mer enn likhet i betydningen «resultatlikhet» er det derfor rimelighet, utjevning, likebehandling og sammenlignbarhet som bør være fellesnevneren for disse ordningene.

I sammenheng med tjenestepensjoner gjelder sammenligninger og likhetsvurderinger oftest rettighetsforholdene for ansatte hos den enkelte arbeidsgiver. Selve utgangspunktet er da at en og samme pensjonsplan gjelder for alle som opparbeider pensjon i bedriften, og at alle ansatte har lik adgang til medlemskap i ordningen. Videre er det avgjørende at arbeidstakerne gis likebehandling i forhold til ordningens regelverk, og kan orientere seg om de pensjonsforholdene som vil gjelde i forbindelse med ansettelsen.

Hylland-utvalget, jf. omtale i avsnitt 2.2.1, tok i stor grad utgangspunkt i et formynderargument for å begrunne skattefavoriseringen av tjenestepensjonsordninger. Dette argumentet ble avvist i Velferdsmeldingen, men den daværende regjeringen ønsket likevel å opprettholde skattefavoriseringen av TPES. Det ble lagt vekt på at ordningen var en innarbeidet del av det samlede pensjonssystemet, og at kravet om stabile rammebetingelser over lang tid måtte vektlegges. Sosialkomiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, uttaler i Innst.S. nr. 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen:

«Flertallet mener at ønsket om stabile rammevilkår for pensjonsforsikring bør tillegges vekt, og foreslår derfor fortsatt skattefavorisering av privat pensjonsforsikring.»

Disse begrunnelsene for skattefavorisering innebærer at det er rimelig at arbeidsgiverne og arbeidstakerne skal ha retningslinjer med en viss grad av stabilitet å forholde seg til. Dette vil også bidra til å skille ordningen fra ulike spareordninger. Dette er nedfelt ved at den foreslåtte foretakspensjonen, på samme måte som dagens tjenestepensjonsordninger etter skatteloven, skal være en permanent, kollektiv ordning med et fastsatt regelverk. Utvalget oppfatter dette slik at også innskuddspensjonsordninger skal være opprettet med sikte på permanens og stabilitet.

Omtalen over illustrerer at den nærmere utformingen av en innskuddspensjonsordning kan variere en god del, noe som også er tilfelle når en ser hvordan slike ordninger er utformet i de land hvor de har noen utbredelse. Arbeidsgruppen som utredet hovedspørsmål ved innskuddsbasert pensjon skisserte noen ulike utforminger, og som med de retningslinjer utvalgets mandat inneholder, har dannet basis for dette lovarbeidet.

3.4 Hovedvalg i innskuddspensjon

Som omtalt ovenfor, har det ved flere anledninger vært uttrykt i Stortinget at den sentrale målsettingen for innskuddsbaserte pensjoner er at flere foretak vil etablere pensjonsordning. Et viktig spørsmål vil være hvorfor disse foretakene ikke allerede har valgt å etablere pensjonsordning. Noen forhold som spiller inn i dette valget kan være gitt ved stikkord som kostnadskontroll og kompleksitet. Samtidig kan det imidlertid virke som om velutformede pensjonsordninger er blitt viktigere i konkurransen om kvalifisert arbeidskraft.

Det har fra ulikt hold vært påpekt at mange foretak opplever kostnadssiden ved ytelsesbasert tjenestepensjon som uklar, og de årlige premiene som varierende og store. I dag er dette i en viss forstand løst gjennom krav til regnskapsføring av pensjonsforpliktelser, fordi pensjonsforpliktelser etter regnskapsloven i større grad enn årlige premier gir foretaket oversikt over sine framtidige forpliktelser. Likevel vil også i framtiden enkeltforetak kunne bli overrasket over premieøkningene som følger av høye lønnstillegg. Dette vil til en viss grad motvirkes ved regler om lineær opptjening av pensjon slik som foreslått i lov om foretakspensjon. Innskuddsbaserte pensjonsordninger, på den andre siden, vil knytte pensjonskostnaden tettere til lønnsnivå, og redusere betydningen av lønnsendringer.

Debatten om pensjonsordninger lar seg bare forstå med basis i tre forhold:

• Pensjon er sparing sett fra arbeidstakernes side. Nåværende tjenestepensjonsordninger i privat sektor omfatter om lag tredjeparten av samtlige ansatte. Tjenestepensjonsordninger er særlig utbredt i store foretak. Fra arbeidstakerhold synes det å ha skjedd en dreining, slik at innskuddspensjon antas å kunne få betydning for pensjonsforhold i små og mellomstore foretak som av ulike grunner ikke vil opprette foretakspensjonsordning i dag.

• Pensjon er kostnad for foretakene, og foretakspensjon oppleves av mange foretak ikke å kunne tilpasses det enkelte foretaks ønsker. Pensjonskostnadene ligger i snitt på om lag 8 pst. av lønnsutbetalinger og kommer i tillegg til andre sosiale utgifter. Framtidige kostnader i foretakspensjon er vanskelige å budsjettere uten eksperthjelp. Mange foretak mener at innskuddspensjon gir bedre kostnadskontroll, og kanskje også lavere kostnadsnivå.

• Pensjonssparing er et vekstområde for de sentrale gruppene i finansmarkedet, og forsikrings- og finansnæringen oppfatter innskuddspensjon som ensbetydende med betydelig tilvekst til markedet.

Et hovedmål bak å utvide skattefavoriseringen til å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger, er å gjøre det lettere å opprette en pensjonsordning med gunstig skattemessig behandling for foretak som i dag ikke har pensjonsordning. En konsekvens av dette er at flere arbeidstakere vil kunne få slike pensjonsrettigheter. Det kan også innebære at en større del av samlet sparing skjer i form av langsiktig bundet pensjonssparing. Hvis antall lønnstakere med opptjening av pensjon øker, vil også næringslivets kostnader til pensjon øke. Forvaltet kapital blant tilbyderne vil øke. Samlet årlig fradrag vil også øke, og med det vil offentlige skatteinntekter reduseres.

Blant retningslinjene i utvalgets arbeid ligger at pensjonsordningen skal være foretaksorganisert og i prinsippet kollektiv, dvs. omfatte alle arbeidstakere i foretaket og utformet slik at urimelig forskjellsbehandling unngås. En del prinsippforskjeller og -likheter mellom ytelses- og innskuddsordninger har også vært retningsgivende for utvalgets arbeid:

• Ordningen skal være en kollektiv pensjonsordning, ikke individuelle ordninger.

• Ordningen skal skille seg fra vanlig sparing gjennom krav til å følge folketrygdens pensjonsalder, gi livsvarige ytelser mv.

• Ordningen kan skille seg fra foretakspensjon ved at det ikke stilles krav om forsikringselement i oppsparingsperioden.

• Forholdsmessighet (eller likhetsprinsippet) må overføres til innskuddsordninger.

3.4.1 Utvalgets forslag

Utvalget legger opp til at innskuddspensjon skal bestå av regelmessige tilskudd fra arbeidsgiver til arbeidstakers alderspensjonskapital i en institusjon som tilbyr innskuddspensjon. Pensjonsordningen skal være kollektiv, dvs. at arbeidsgiver har ansvar for valg av institusjon og andre forhold ved opprettelsen.

I begrepet ordning ligger det at det må være en overbygning innen foretaket med regler om medlemskap, innskudd, kapitalforvaltning mv. Dette er også forhold som skal være beskrevet i den enkeltes arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven §§ 55B og 55C om pensjonsinnbetalinger og andre godtgjøringer som ikke inngår i lønnen). Denne overbygningen utgjør pensjonsordningen, som samtidig utgjør en viktig del av lønns- og arbeidsvilkårene. Det skal foreligge et skriftlig regelverk for ordningen, derunder en innskuddsplan som spesifiserer innskuddenes størrelse og de øvrige betingelser som settes for innskuddene nå og senere, skal inngå. De ansatte skal være medlemmer av denne pensjonsordningen. Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket.

Innskuddspensjon utformes som en alderspensjonsordning, med mulighet til supplerende uføre- og etterlattedekning ved særskilt forsikring. Uføre- og etterlattedekning vil kunne tegnes bl.a. etter reglene i lov om foretakspensjon. Mange foretak vil kunne være interessert i rene alderspensjonsordninger. Etablering av innskuddspensjon i arbeidsforhold muliggjør etablering av pensjonsordninger i flere ulike typer av finansinstitusjoner. Konkurransen om pensjonsmidler vil formodentlig øke, og bidra til at kostnadene ved slik sparing presses ned.

De institusjonene som i følge utvalgets utkast kan forvalte alderspensjonskapitalen, kan være forsikringsselskaper, pensjonskasser, banker eller forvaltningsselskaper for verdipapirfond. En institusjon som forvalter alderspensjonskapitalen sammen med sin øvrige forvaltningskapital, kan tilby alminnelig forvaltning. Alderspensjonskapitalen kan alternativt tilordnes andeler av verdipapirfond og/eller i andeler av de egne investeringsporteføljer institusjonene tilbyr. Slike porteføljer skal bestå av et minste antall verdipapirer, og porteføljen inngår i institusjonens forvaltningskapital. Arbeidsgiver har ansvar for å gjøre medlemmet kjent med de valgmuligheter medlemmet har i innskuddsplanen og senere, og institusjonen har ansvar for å informere om medlemmets valgmuligheter, løpende årlig avkastning og øvrige forhold av viktighet.

Utvalget har på denne bakgrunn utformet kollektive pensjonsordninger ut fra ulike tilnærminger til forvaltningsspørsmålet. Alminnelig forvaltning innebærer at pensjonskapitalen inngår i institusjonens samlede forvaltningskapital som følger de overordnede strategier og investeringsvalg institusjonen legger til grunn innenfor sitt regelverk. I slike ordninger kan årlig avkastning ut over en avtalt avkastningsprosent overføres til arbeidsgivers innskuddsfond og anvendes til pensjonsformål. Investeringsvalg betyr derimot at pensjonskapitalen tilknyttes en særskilt investeringsportefølje med valgrett for foretaket. Pensjonskapitalen står i begge tilfeller inne på en felleskonto i institusjonen, men arbeidstakeren vil motta løpende informasjon over de enkeltes andeler og utviklingen i alderspensjonskapitalen.

Ordningen kan være utformet med investeringsvalg. Utvalget mener at den som har ansvar for investeringsvalget også bør bære den risikoen som er forbundet med valget. Dette innebærer at en arbeidsgiver som skal foreta investeringsvalg, samtidig bør ha ansvar for tap og mulighet for gevinst, og utvalget har lagt til grunn at oppnådd avkastning derfor bør deles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Å beskytte arbeidstakere mot tap som følger av foretakets investeringsvalg, er av vesentlig betydning for å sikre arbeidstakerens «eiendomsrett» til opptjent pensjonskapital. Alternativt kan investeringsvalget i ordningen være individualisert, dvs. at det opprettes en egen pensjonskonto for hver enkelt arbeidstaker, og arbeidstaker står selv for investeringsvalget. Slike konti vil være egne rettsforhold mellom institusjonen og den enkelte arbeidstaker, men regelverket for pensjonsordningen for øvrig vil utgjøre en ramme for rettsforholdet. Arbeidsgiver avgjør hvilken institusjon som skal forvalte alderspensjonskapitalen, og arbeidstaker foretar investeringsvalg innenfor denne institusjonens tilbud. Siden arbeidstaker har ansvaret for investeringsvalget, skal all avkastning tilføres alderspensjonskapitalen.

Pensjonsordningen kan også inneholde uførepensjon, innskuddsfritak ved uførhet og pensjoner til etterlatte. Premien til slike risikoytelser inngår ikke i de rammer som er diskutert for årlige innskudd i avsnitt 3.4.4 og 4.5. Tilleggsytelsene fører bl.a. til organiseringsmessige spørsmål når alderspensjonskapitalen er en ren spareordning, fordi bare livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har anledning til å tilby ytelser med forsikringselement. Pensjonsordning som er opprettet i annen institusjon, må derfor avtale tilleggsytelser direkte med livsforsikringsselskap eller opprette pensjonskasse.

Ved pensjonsalder skal den oppsparte alderspensjonskapitalen konverteres til en løpende årlig ytelse. Slik konvertering er diskutert i avsnitt 3.4.6 og 4.7.

3.4.2 En ny lov om innskuddspensjon

Utvalget forstår mandatet slik at utvalget selv skal vurdere om det er mest hensiktsmessig å utarbeide utkast til en egen lov om innskuddspensjon eller utkast til et tillegg til lov om foretakspensjon. En slik vurdering har både hensiktsmessighetssider og tekniske sider.

Brukerne av utvalgets utkast vil være institusjoner, profesjonelle rådgivere, foretak og medlemmer i pensjonsordninger. For de profesjonelle i markedet kan en felles lov være en viss fordel, fordi disse vil kunne ha behov for komprimert informasjon, f.eks. til bruk ved sammenlikning av ulike egenskaper mellom foretakspensjon og innskuddspensjon. Foretak og medlemmer vil derimot ha foretatt de valg som krever sammenlikninger når en pensjonsordning er opprettet. I denne prosessen vil de som regel få profesjonell rådgivning. Deretter vil de normalt ikke ha vesentlig behov for sammenstilling av regelverkene. Derimot har de bruk for et enkelt og tilgjengelig regelverk for sin ordning. Mye kan tilsi at hensynet til slike brukere bør tillegges størst vekt.

Utvalgets utkast har på en del områder fellestrekk med forslaget til lov om foretakspensjon. Innskuddspensjon bygger likevel på andre prinsipper enn foretakspensjon. Dette innebærer at en del felter må vektlegges forskjellig i de to lovverkene. Blant annet kan enkelte forhold utformes enklere i innskuddspensjon enn i foretakspensjon. Antallet fellesbestemmelser vil derfor ikke bli så høyt, mens det derimot vil kreves at alternative løsninger for de ulike modellene spesifiseres på en rekke steder i loven. Hvis det er slik at forskjellige typer foretak velger foretakspensjon og innskuddspensjon, kan en konsekvens også være at det over tid er naturlig at lovbestemmelsene utvikler seg i noe forskjellig retning.

Det vil lovteknisk derfor være et omfattende komplisert og tidkrevende arbeid å integrere innskuddspensjon i lov om foretakspensjon uten at det nødvendigvis blir bedre tilpasset sentrale brukergrupper. Utvalget har på dette grunnlag utarbeidet en særskilt lov om innskuddspensjon for å oppnå det mest oversiktlige lovverket.

Et mindretall, utvalgets medlem Aabakken, har på dette punktet en særmerknad, jf. vedlegg 4.

3.4.3 Innskuddspensjon og forsikring

Hvis pensjonskapital forvaltes med dødelighetsarv i et livsforsikringsselskap, vil kapitalen, i samsvar med selskapets beregningsgrunnlag, tilfalle dette kollektivet når medlemmet dør. Dette gjelder også hvis medlemmet dør før pensjonsalder. I forsikring vil de medlemmer som lever lengst, få økt sin avkastning og forhøyet sine ytelser gjennom dødelighetsarven. Bidraget til samlet avkastning fra dødelighetsarven har særlig betydning for eldre medlemmer av pensjonskollektivet.

Det heter videre i mandatets punkt 3 at «pensjonskapitalen skal i oppsparingsperioden kunne plasseres i rene sparekontrakter i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap, eller som forsikringskontrakter i forsikringsselskap eller pensjonskasser». Utvalget har derfor nøye vurdert spørsmålet om et regelverk for innskuddspensjon burde utformes med obligatorisk dødelighetsarv.

Obligatorisk dødelighetsarv i innskuddsordninger ville ført til at bare livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kunne tilby slike ordninger, dvs. det ville ha redusert valgmulighetene for arbeidsgivere og arbeidstakere, og det ville gi en svekket konkurranse sammenliknet med alternativet hvor også banker og verdipapirfond er tilbydere. Utvalget mener at en slik løsning ville være uheldig, samtidig som den ville være i strid med mandatet.

Utvalget har også vurdert om det bør være anledning til å benytte en forsikringsbasert dødelighetsarv også i oppsparingstiden. Dette vil gi et tosporet system, der noen innskuddsordninger ville vært spareordninger og noen forsikringsordninger. I spareordningene vil pensjonskapitalen ved tidlig død tilfalle medlemmets arvinger, mens den i forsikringsordninger vil tilfalle de øvrige medlemmer av forsikringskollektivet.

Utvalget vil peke på at slik utkastet er utformet, vil forsikringsselskaper og pensjonskasser kunne tilby pensjonsordninger som er spareordninger på samme vilkår som banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Utkastet vil derfor ikke diskriminere mellom ulike aktører. Utvalget mener bl.a. på dette grunnlag at det i lov om innskuddspensjon bør legges opp til at kapitalen forvaltes som oppsparing av alderspensjonskapital, og at den ved død før pensjonsalder skal fordeles etter regler som følger hovedmønsteret i regelverket for individuelle pensjonsavtaler (IPA).

Utvalget mener likevel at det som et alternativ til spareordningene, bør være anledning til å etablere en pensjonsordning der pensjon bygges opp gjennom årlige kjøp av forsikringspoliser, slik det er lagt opp til i mandatet. En slik ordning bør kunne utformes på grunnlag av innskudd som gir gradvis ytelsesoppbygging. Fordi ordningen dermed i en viss grad er ytelsesbasert, vil den kunne ha som utgangspunkt en variabel eller «ikke-bindende» ytelsesplan. En slik ordning kan vanskelig utformes med individuelle konti og tilhørende investeringsvalg.

Et flertall i utvalget vil peke på at en slik ordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjon, bl.a. gradvis ytelsesoppbygging og med virksomhetene til de institusjonene (forsikringsselskaper og pensjonskasser) som har adgang til å etablere foretakspensjonsordninger. Flertallet mener derfor at den mest naturlig innarbeides som et tillegg i lov om foretakspensjon. Det synes neppe å være behov for mer enn et begrenset antall særbestemmelser. Lov om foretakspensjon vil dermed gjelde forsikringsbaserte pensjonsordninger, men lov om innskuddspensjon vil gjelde spareordninger uten hensyn til institusjonstype. En slik løsning vil være lovteknisk enkel og vil heller ikke komplisere i forhold til Stortingets behandling av de to forslagene. Flertallet foreslår derfor at departementet utarbeider forslag til et slikt tillegg i lov om foretakspensjon. De vil være mest hensiktsmessig at et slikt tillegg legges fram etter at de to lovene er behandlet i Stortinget slik at utformingen av disse ordningene er klar. Etter flertallets oppfatning vil det her bare være behov for et meget begrenset antall særregler for å innarbeide løsningen i lov om foretakspensjon.

Spørsmålet har også vært forelagt utvalgets referansegruppe, som i hovedsak støttet utvalgets vurdering.

Utvalgets flertall har på dette grunnlag kommet til at pensjonsordninger som opprettes etter lov om innskuddspensjon vil bli enklere og mer oversiktlige hvis de utformes som spareordninger i oppsparingsperioden. Samtidig mener utvalgets flertall at en forsikringsbasert ordning med definerte årlige innskudd bør innarbeides i lov om foretakspensjon. Utvalgets flertall legger til grunn at departementet vil ta stilling til realitetene før en utarbeider konkrete lovtekster.

Et mindretall, utvalgets medlemmer Garaas og Aabakken, er enig i utvalgets hovedsynspunkt om at det bør være adgang til å foreta pensjonssparing i arbeidsforhold også med forsikringselement, men er av den oppfatning at bestemmelser for pensjonsforsikringsordninger bør tas inn i dette lovutkastet.

For en nærmere begrunnelse av medlemmet Aabakkens synspunkt vises til vedlegg 4.

3.4.4 Om pensjonsinnskuddenes utforming

Forslaget til lov om foretakspensjon bør tjene som retningsgiver for flere spørsmål knyttet til innskuddspensjon. Det virker rimelig å ta sikte på at ordningen skal kunne gi ytelser som om lag tilsvarer nivået i foretakspensjon, samtidig som det også legges vekt på å unngå ytelser ut over de grenser som er bygget inn i regelverket for foretakspensjon. Styring av ytelser er imidlertid vanskelig i et pensjonssystem der ytelsen ikke er en eksplisitt målstørrelse. Slike rammer for foretakets handlefrihet når det gjelder ytelsesnivåene, forutsetter virkemidler som setter grenser for innskudds- og/eller avkastningsnivåer.

Foretakspensjon består oversiktsmessig av følgende beslutninger og handlinger:

1. Avtale om ytelse (pensjonsplanen)

2. Nødvendig kapitalavsetning bestemmes etter regler for opptjening og beregning

3. Tilføring av midler for å oppnå denne avsetningen (premie), hensett til beregnet og faktisk avkastning.

I foretakspensjon legges begrensninger i kjedens første ledd, som er avtalen om ytelsenes størrelse. I innskuddspensjon er derimot fastsettelse av ytelsenes størrelse det siste leddet, som det framgår av følgende oversikt over beslutningskjeden:

1. Avtale om innskudd (innskuddsplanen)

2. Kapitaloppbygging inklusive avkastning ved forvaltningen

3. Transformering av pensjonskapital til ytelse

Særlig det annet leddet i foretakspensjon og innskuddspensjon bidrar til å skille ordningene fra hverandre. Den gradvise oppbyggingen av kapital i foretakspensjon følger av reglene for opptjening og utviklingen i de forhold som inngår i beregningsgrunnlaget, dvs. bl.a. grunnlagsrente, lønn mv. Kapitaloppbyggingen i innskuddspensjon følger derimot av innskudd og oppnådd avkastning. Avkastningen i ordningen har normalt stor betydning for den endelige ytelsen i innskuddsordninger, mens avkastningen i en foretakspensjonsordning først og fremst har betydning for størrelsen på foretakets netto pensjonsutgifter.

Både i foretakspensjon og innskuddspensjon er det en forutsetning at det ikke skal være mulig å oppnå ubegrensede pensjonsytelser med skattefavorisering. Det er derfor pålagt begrensninger i samlet kompensasjonsnivå i lov om foretakspensjon. Utvalget har vurdert hvordan en mest hensiktsmessig kan utforme tilsvarende begrensninger i innskuddspensjon. Jo tidligere i beslutningsrekkene nevnt over en begrensing kan pålegges, desto enklere vil ordningen framstå. Særlig vil en begrensning sent i beslutningsrekkefølgen kunne få betydning tilbake til tidligere beslutninger, noe som kan bidra til komplikasjoner og mindre oversiktlighet. Utformingen av begrensninger i innskuddspensjon og foretakspensjon vil være ulik fordi ordningene bygger på ulike prinsipper. Utvalget har vurdert flere løsninger, og mener at begrensninger på de årlige innskudd i forhold til medlemmets lønn vil være den mest hensiktsmessige utformingen. Avkastningsnivået over yrkesaktiv tilværelse vil imidlertid fortsatt være en viktig variabel når det gjelder samlet pensjonskapital ved oppnådd pensjonsalder. Det vil derfor også kunne bli aktuelt med virkemidler rettet mot kapitaloppbygging via avkastningsnivået. Det er samlet pensjonskapital ved pensjonering som bestemmer ytelsesnivået.

Det sentrale fordelingsmessige redskapet i de tradisjonelle tjenestepensjonsordningene og i foretakspensjon er forholdsmessighetsprinsippet, som sier at pensjonsytelsen fra foretakspensjonsordningen skal ses sammen med beregnet pensjon fra folketrygden. Utformingen av reglene for innskuddspensjon tar også sikte på å sikre at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Utvalget har lagt til grunn at det tak for innskuddene som er skissert, utformes slik at forventet pensjon fra innskuddsordningen, sammen med folketrygd og gitt visse forutsetninger om avkastning og antall år med innskudd, normalt ikke overstiger nivået i en god foretakspensjonsordning. Slike forutsetninger vil naturlig variere med rentenivå og andre løpende forhold i økonomien i den 30-40 årsperiode som yrkesaktivt arbeid utgjør for de fleste. Utvalget foreslår derfor at disse rammene fastlegges i egen forskrift, slik at det vil være enkelt å gjennomgå forutsetningene og grensene med visse mellomrom. Metoden for hvordan størrelsen av innskudd skal beregnes slik at innskuddene ikke vil overstige det som må antas tilstrekkelig, skal følge forholdsmessighetprinsippet, jf. utkastet § 5-4 første ledd, og de øvrige retningslinjer i utkastet kapittel 5.

3.4.5 Kapitalen i ordningen

En kollektiv pensjonsordning er en overbygning innen foretaket med regler om medlemskap, innskudd, kapitalforvaltning mv. Disse forholdene skal prinsipielt gjelde for alle arbeidstakere i foretaket. Etter gjeldende regler og etter forslag til lov om foretakspensjon skal privat tjenestepensjon inneholde forsikringselement, og kan derfor bare tilbys av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Utvalget har ikke sett grunnlag for å opprettholde samme krav til forsikringselement for innskuddspensjon, jf. avsnitt 3.4.3, og det vil bl.a. av denne grunn være flere typer institusjoner som kan tilby innskuddspensjon. De institusjoner som er aktuelle som tilbydere er livsforsikringsselskaper, pensjonskasser, banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Ifølge utkastet vil institusjonen ha et overordnet ansvar for å bistå foretaket i å opprette og administrere pensjonsordningen. Eksempelvis vil institusjonen sammen med foretaket være ansvarlig for at opplysninger som framgår av kvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene mv. er riktige.

Den enkelte institusjon vil stå for forvaltningen av de midler som er knyttet til pensjonsordningen. Institusjonen må følge sitt eksisterende regelverk, i form av begrensinger for plasseringsalternativer, soliditetskrav mv. Slike krav behøver derfor ikke følge av loven her. Ulike institusjoner står overfor ulike krav:

• Forsikring: Livsforsikringsselskapenes kapitalforvaltning er regulert i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrift og i finanseringsvirksomhetsloven. Blant de generelle krav som stilles, er at selskapet skal påse at eiendelene er sammensatt slik at de, i forhold til arten av forsikringsforpliktelser, forvaltes under hensyn til sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet, og selskapet skal sørge for tilstrekkelig variasjon og spredning i investeringene.

• Pensjonskasser: Pensjonskassene er i dag regulert av forskrift av 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond. Styret i en pensjonskasse er ansvarlig for pensjonskassens forvaltning av eiendelene, som i et forsikringsselskap.

• Bank: Bankenes virksomhet er regulert i finansieringsvirksomhetsloven og banklovgivingen. Bare banker har innskytergaranti som dekker innskutte midler.

• Forvaltningsselskaper: Selskap som driver verdipapirfondsforvaltning får sin virksomhet regulert i lov om verdipapirfond av 12. juni 1981 nr. 52. Et verdipapirfond er en selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av verdipapirer, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Et selskap kan forvalte flere fond. Begrensningene i verdipapirfondsforvaltningen er gitt i verdipapirfondsloven kapittel 4.

De midlene som skal forvaltes, er de periodiske innskudd eller tilskudd til det enkelte medlems pensjonskonto 1. I foretakspensjon vil de tilsvarende tilskudd bestå av premier. I foretakspensjon kalles dette derfor premiereserve, et uttrykk som ikke er treffende for innskuddspensjon. Et hensiktsmessig uttrykk kan her være alderspensjonskapital. I foretakspensjon finner en også premiefond, som består av midler som er overført fra medlemmenes premiereserve i ulike forsikringstekniske sammenhenger, tilskudd fra arbeidsgiver ut over den årlige premien og avkastning ut over den garanterte renten. Premiefondet kan bare brukes til pensjonsformål, f.eks. til senere premiebetaling. I innskuddspensjon kan tilsvarende fond kalles innskuddsfond. Slike fond vil utgjøre en del av pensjonsordningens midler.

Utvalget har særlig vurdert bankenes anledning til å tilby forvaltning av innskuddspensjon. Konkurranseforhold i sparemarkedet tilsier at også banker bør være en slik aktør. Bankenes tilbud av andre forvaltningsprodukter enn ulike former for fastrenteinnskudd er imidlertid for tiden begrenset.

I foretakspensjon vil den årlige avkastningen på pensjonsordningens midler fordeles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Avkastning på pensjonsreserve knyttet til løpende pensjoner overføres til pensjonistenes overskuddsfond og anvendes til regulering av pensjoner, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 8-5 annet ledd. For øvrig godskrives arbeidstaker den avkastning som er lagt til grunn i beregningsgrunnlaget, mens arbeidsgiver godskrives avkastning ut over beregningsrenten. Arbeidsgivers andel overføres til premiefondet og kan bare brukes til pensjonsformål. Arbeidsgiver kan således ha egen interesse av å velge en institusjon som forvalter midlene på en god måte, fordi høy avkastning kan anvendes til framtidig premiebetaling hvis premiefondet er stort.

Hovedtanken ved kapitalforvaltning i innskuddsbaserte pensjonsordninger er at pensjonskapitalen skal inngå i forvalterens samlede portefølje. Dette kan betraktes som lav-risikoplassering, fordi dette er institusjoner med god soliditet, og investeringene spres på forskjellige finansielle instrumenter (diversifisering) innenfor de alminnelige regler for institusjonenes kapitalforvaltning. Det er foreslått i utkastet § 3-1 at den avkastningen som oppnås, årlig skal tilføres arbeidstaker. Et slikt krav om at avkastningen skal tillegges pensjonskapitalen er et brudd med dagens tjenestepensjonsordninger.

Utkastet inneholder adgang for foretaket til å fastsette delingsregler for avkastningen i ordningens regelverk. Det kan dermed fastsettes at avkastning inntil en viss avkastningsprosent skal tillegges pensjonskapitalen, mens ytterligere avkastning skal overføres til innskuddsfondet. Det er dessuten foreslått forskriftshjemmel for fastlegging av maksimal og minimal avkastningprosent for slik avkastningsdeling mellom foretak og arbeidstakere. Utvalgets vurderinger tilsier at dersom avkastningen over tid er høyere enn det som er lagt til grunn for valget av innskuddssatser i ordningens regelverk, bør meravkastningen gå til å redusere arbeidsgivers pensjonskostnader i stedet for å føre til uforutsett høye pensjoner. Utvalgets vurderinger av hvilke prinsipper som bør legges til grunn for å fastsette en slik avkastningsgrense, er gitt for de ulike forvaltningsalternativene i avsnitt 4.3.

Et viktig spørsmål ved opprettelse av innskuddsbasert pensjonsordning er spørsmålet om kapitalforvaltningen skal kunne skje i form av en egen investeringsportefølje eller om den i sin helhet skal skje i institusjonen. Utvalget har sett adgang til slikt investeringsvalg som et naturlig element i innskuddspensjon. Det er foreslått i utkastet § 3-2 at om det er avtalt at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal utgjøre en egen investeringsportefølje undergitt kollektiv forvaltning, skal foretaket ha adgang til å endre sammensetningen av investeringsporteføljen. Hvis foretaket velger å opprette pensjonsordning med slik særskilt investeringsportefølje, skal en andel av overskuddet tildeles beslutningstaker etter reglene over.

Utvalget har sett det som viktig at det legges til rette for at beslutningsmyndighet, fordeling av risiko og avkastning henger sammen på en god måte. Hvis arbeidsgiver har avgjørelsesmyndighet, mens avkastningen godskrives arbeidstaker, vil arbeidsgiver ha få insitamenter til å foreta valget med bakgrunn i en fornuftig avveining av usikkerhet og forventet avkastning. Plasseringer med høy risiko og høy forventet avkastning, men også høy sannsynlighet for tap, kan her reise særlige problemer. Andre forhold, som arbeidsgivers totale kundeforhold til institusjonen, kan også avgjøre valg som arbeidsgiver foretar hvis disse foretas på andres vegne. Et argument for at arbeidsgiver skal stå for investeringsvalg, er derimot knyttet til at arbeidsgiver ofte vil ha størst finansiell kunnskap og ut fra det bør kunne gjøre de beste valgene. Utvalget ser derfor ikke at det er grunnlag for å avskjære at arbeidsgiver kan ha slik myndighet. Før foretaket beslutter å endre investeringsporteføljen, skal styringsgruppen gis anledning til å uttale seg på medlemmenes vegne. Fører imidlertid foretakets investeringsvalg til reduksjon av opptjent alderspensjonskapital, bør regelen også være at foretaket plikter å dekke tapet. Uten et slikt motstykke vil en adgang til investeringsvalg for foretaket innebære en svekkelse av arbeidstakerens rett til opptjent pensjonskapital.

Utvalget har videre lagt til grunn at forskrift av 18. september 1995 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling (klasseforskriften) endres slik at forsikringsselskaper kan tilby spareprodukter uten risiko knyttet til liv eller helse, såkalte kapitaliseringsprodukter. Utvalget har videre lagt til grunn at regelverket endres tilsvarende for pensjonskasser.

Utvalget har også vurdert om arbeidstakerne på kollektivt grunnlag, f.eks. gjennom styringsgruppen i den enkelte ordning, skal kunne gis adgang til å bestemme sammensetningen av investeringsporteføljen. Utvalget har kommet til at slike beslutninger ikke sikrer det enkelte medlem en tilstrekkelig innflytelse over investeringsbeslutningene i forhold til den risiko medlemmet kan bli påført. Det kan videre stilles spørsmål ved om styringsgruppen, som vil være satt sammen for andre formål, kan forventes å ha god nok innsikt i finansielle forhold til å foreta velfunderte investeringsbeslutninger på vegne av medlemmene.

Pensjonsordninger kan etter utvalgets utkast § 3-3, også opprettes med egne alderspensjonskonti for medlemmene, og hver pensjonskonto tilordnes en investeringsportefølje. Medlemmene har da selv investeringsvalg for sin kapital. Ordningen skal likevel være kollektivt organisert, og den skal opprettes av arbeidsgiver i en institusjon arbeidsgiver velger. Medlemmene i en slik ordning kan f.eks. velge alminnelig forvaltning, om institusjonen tilbyr det. Avkastningen i sin helhet skal tildeles arbeidstaker, som også må bære tapsrisikoen.

Utvalget vil legge vekt på at en pensjonsordning i arbeidsforhold skal være kollektiv og bestå i en plan for oppbygging av pensjonskapital, jf. også omtale i avsnitt 4.5. En alternativ måte å finansiere pensjoner på, kunne være gjennom store engangsinnbetalinger, f.eks. i de enkeltår foretaket har store overskudd. Fordi usikkerheten rundt slike framtidige store overskudd vil være stor, bør ikke arbeidstakernes pensjon baseres på at de framtidige overskuddene virkelig materialiserer seg. Utvalget mener at behovet for fleksibilitet i innbetalingene kan ivaretas gjennom at foretaket i år med høye overskudd betaler inn til innskuddsfondet, i tillegg til ordinære innskudd. Innskuddsfondet kan deretter brukes til videre pensjonsoppbygging i etterfølgende år.

3.4.6 Konvertering av pensjonskapital

Når medlemmet når pensjonsalder, vil det kunne være samlet opp en betydelig pensjonskapital. Slik pensjonskapital skal ved pensjonsalder konverteres til en løpende pensjonsytelse. For å få tilgang til slike ytelser må det foretas en konvertering til forsikring når pensjonsalder er nådd. Regler for konverteringen, inkl. avtale som sikrer adgang til slik konvertering, vil måtte være del av pensjonsordningen og pensjonsordningens regelverk.

Det bortfall av arbeidsinntekt som pensjonen skal kompensere for, vil være livsvarig. Ytelser som opphører før dette, vil etterlate den tidligere pensjonisten med sterkt reduserte ytelser sent i livet. Behovet for en rimelig inntekt kan være like stort i høy alder som i den tidlige pensjonisttilværelse. Utgiftsmønsteret kan imidlertid endres, og f.eks. vris i retning av tilpasninger av bolig og levesett i forbindelse med sykdom og fysiske skavanker. Utvalget mener at dette er et argument for at en kollektiv pensjonsordning bør ha som utgangspunkt å gi stabile og livsvarige ytelser, slik det er lagt til grunn i utvalgets mandat. Dette er det redegjort nærmere for nedenfor i avsnitt 4.7.2.

Konvertering av innskuddspensjon til en livsvarig ytelse innebærer at pensjonskapitalen benyttes til kjøp av en livslang livrente. Bare forsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby livsvarige pensjonsytelser. Utvalget har vurdert om medlemmet skal ha adgang til å anvende pensjonskapitalen også til pensjoner til etterlatte. Dette reiser imidlertid en rekke forsikringstekniske problemer, f.eks. knyttet til valg av beregningsgrunnlag. Utvalget foreslår derfor at pensjoner til etterlatte skal tegnes som separate ytelser i pensjonsordningen, som i foretakspensjon.

Siden det er et begrenset antall livsforsikringsselskaper som opererer i Norge og som tilbyr pensjonsytelser, kan det være grunn til å tro at konkurransen om midler knyttet til løpende pensjoner vil bli mindre enn konkurransen om andre sparemidler. Den internasjonale konkurransen, herunder den grenseoverskridende, har ikke vært framtredende innenfor livsforsikring til nå. Adgangen til å opprette pensjonskasser som et supplement til livsforsikringsselskaper vil derfor være viktig av konkurransemessige hensyn. Utvalget antar at utviklingen bør følges nøye, slik at konkurransen om midlene i utbetalingsperioden vil være tilstrekkelig til å ivareta vanlige kundehensyn.

3.4.7 Kombinerte pensjonsordninger

Alle arbeidstakere i foretaket som fyller kravene, skal opptas i foretakets pensjonsordning. Samme pensjonsplan skal gjelde for alle medlemmene i en foretakspensjonsordning, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-3 annet ledd. Et unntak gjelder hvis foretaket allerede hadde pensjonsordning ved innføring av 1968-reglene, ved at foretaket da fikk anledning til å videreføre dagjeldende pensjonsplan uforandret for de som allerede var medlemmer, mens nyansatte deretter enten ble tatt opp i en ny ordning som oppfylte 1968-reglene eller ikke tatt opp i noen ordning. I mandatet blir det presisert at utvalget i sitt arbeid skal legge til grunn at en enkelt arbeidsgiver bare skal kunne ha én alderspensjonsordning for sine ansatte. Utvalget har likevel antatt at et foretak som har såkalt lukket ordning opprettet før 1968 for en del av sine ansatte, skal kunne opprette ny innskuddsordning for senere ansatte forutsatt at disse ikke allerede er medlemmer av foretakspensjonsordning.

Enkelte foretak kan ønske å anvende sin pensjonsordning mer aktivt som en del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår. For slike foretak kan det være hensiktsmessig å tilby ulike pensjonsvilkår for ulike grupper ansatte. Andre foretak kan ha flere siktemål for sin pensjonsordning, og kan f.eks. ønske å ha en beskjeden ytelsesbasert ordning «i bunnen» og en innskuddsbasert ordning på toppen av denne. En slik kombinasjon kan gi både en form for sikring og et inntekts- og avkastningsavhengig tillegg.

Utvalget mener at alle medlemmer av pensjonsordningen bør ha de samme pensjonsvilkår. Kombinerte pensjonsordninger kan brukes til å belønne utvalgte deler av arbeidsstokken, mens andre deler får et dårligere produkt. Dette vil stride mot det likhetsprinsipp som er en viktig begrunnelse for å skattefavorisere pensjonsordninger. Adgangen til å ha flere ordninger i samme foretak vil dessuten komplisere systemet og gjøre det mindre oversiktlig, både for foretaket, medlemmene og for myndighetenes kontroll. Utvalget vil understreke at lovutkastet gir en rammelovgiving med store muligheter til å tilpasse ordningen til foretakets behov, gitt at visse krav til likebehandling er oppfylt.

Utvalget vil dessuten legge vekt på at en med utkastet vil etablere innskuddsordninger innenfor skattefavoriseringen. Formålet er at innskuddspensjoner skal være et alternativ for foretak som ikke har sett seg i stand til å opprette ytelsesordning. Den framtidige utvikling kan, når en har etablert og vunnet erfaring med innskuddsordninger, gå i ulike retninger som bør vurderes på senere tidspunkt.

Et mindretall, utvalgets medlem Garaas, vil i tillegg påpeke at med den dynamikk og de strukturendringer som skjer i arbeidslivet er det nødvendig å ta hensyn til foretakenes behov for fleksibilitet og til å tilpasse sin pensjonsordning til skiftenede framtidige behov, og mener at det derfor bør åpnes for å kunne kombinere f.eks. en foretakspensjonsordning og en innskuddsordning innen det enkelte foretak. Parallelle pensjonsordninger i ett foretak bør, etter dette medlems mening, kunne brukes til å etablere pensjonsløsninger for svært ulikt sammensatte arbeidstakergrupper innenfor et foretak.

Utvalget har utformet sitt lovutkast langs de hovedlinjene som er trukket opp i dette kapitlet. De viktigste forhold som er knyttet til disse spørsmålene er omtalt bredere i de generelle motiver til lovutkastet i utredningens kapittel 4. Utvalgets medlemmer stiller seg i hovedsak samlet bak utkastet. Knyttet til et begrenset antall enkeltforslag har imidlertid varierende mindretall i utvalget foreslått alternative løsninger, som vil kunne gi visse endringer i den tekniske gjennomføring av utvalgets utkast. Disse forslagene er omtalt sammen med de generelle motiver til lovutkastet.