2 Utvalgets sammensetning og mandat

2.1 Oppnevning og sammensetning

Arbeidslivsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 19. mars 1999.

Utvalget fikk følgende sammensetning:

• Professor Tom Colbjørnsen (leder), Norges Handelshøyskole

• Seniorforsker Jon Erik Dølvik, FAFO

• Førsteamanuensis Bente Rasmussen, NTNU

• Ekspedisjonssjef Gundla Kvam, Kommunal- og regionaldepartementet

• Avdelingsdirektør Randi Wilhelmsen, Nærings- og handelsdepartementet

• Underdirektør Inge Skeie, Finansdepartementet

• Direktør Ivar Leveraas, Direktoratet for arbeidstilsynet

• Førstesekretær Evy Buverud Pedersen, Landsorganisasjonen i Norge

• Nestleder Martin Bjerke, Akademikernes Fellesorganisasjon

• Forhandlingsdirektør Marianne Gran Juriks, Akademikerne

• Leder i YS-K Alf Bowitz , Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• Rådgiver Mona Sandersen, Næringslivets Hovedorganisasjon

• Direktør Randulf Å. Riderbo, Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Direktør Jan F. Andersen-Gott, Kommunenes Sentralforbund

• Avdelingsdirektør Odd Bøhagen, Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Seniorforsker Jon Erik Dølvik, FAFO forlot utvalget i juni for å reise på forskningsopphold til USA. Han ble ikke erstattet.

Utvalget har hatt 13 møter i perioden april til november 1999.

Utvalgets sekretariat har vært lagt til Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeidsavdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Sekretærer har vært Thorfrid Hansen, Cecilie Haugen Horn og Thomas Såheim.

2.2 Mandat

Utvalget fikk følgende mandat:

”Bakgrunn

Vi står overfor store endringer i arbeidslivet i det vi er i ferd med å gå fra industrisamfunn til et samfunn med hovedvekt på tjeneste- og seviceproduksjon og kunnskapsbasert virksomhet. Disse endringene bidrar til at virksomhetene i økende grad krever nye og mer fleksible måter å organisere arbeidet på.

Utviklingen i arbeidslivet preges også av kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet og en økende gruppe unge høykvalifiserte arbeidstakere. Disse gruppene har i noen grad andre behov i forhold til sin tilpasning til arbeidslivet, og de kan ha forskjellige behov i løpet av livsløpet. Dette er noe av bakgrunnen for at også arbeidstakerne ønsker økt fleksibilitet i organiseringen av arbeidet.

På tross av at arbeidsmiljøloven har vært en god og fremtidsrettet lov, er det, i lys av de stadig endrede forholdene i arbeidslivet, viktig å ha et våkent øye for behov for endringer i loven. Kravet om fleksibilitet, både fra arbeidsgivers og fra arbeidstakers side, står her sentralt. En hovedutfordring vil være hvordan vi skal kunne utvikle former for fleksibilitet som ivaretar både virksomhetenes og arbeidstakernes behov.

På denne bakgrunn mener Regjeringen det er ønskelig å vurdere enkelte deler av arbeidsmiljøloven og vil oppnevne et utvalg sammensatt av representanter for arbeidslivets parter, myndighetene og eksperter til dette formål.

Mandatet

1. Utvalget skal lage en analyse og beskrivelse av hva som er hovedutfordringene i arbeidslivet fremover for å utvikle den fleksibilitet som fremtidens nærings- og arbeidsliv trenger, og som samtidig vil være i arbeidstakernes interesse. Fokus bør være offensivt – vi må etterstrebe både omstillings- og konkurranseevne i en verden hvor dette åpenbart vil bli stadig mer avgjørende, og ivaretakelse av arbeidstakerne. En sentral side ved dette er å vurdere hvilke konsekvenser vi bør trekke av at fremtidens arbeidsliv vil bli langt mer sammensatt og mangfoldig enn vi har vært vant til både på virksomhets- og arbeidstakersiden.

2. Utvalget skal med utgangspunkt i ovennevnte analyse og beskrivelse komme med anbefalinger om temaer innenfor hovedområdene arbeidsmiljø-, arbeidstids-, stillingsverns- og medbestemmelsesreguleringene som det konkret bør arbeides videre med.

3. Utgangspunktet er at vi fortsatt skal ha gode reguleringer som gir arbeidstakerne tilstrekkelig beskyttelse – både på kort og lang sikt. Utvalget skal drøfte hvordan myndighetenes, kontra partenes, rolle i reguleringene på de foran nevnte hovedområdene i grove trekk bør være, herunder hvilke lovreguleringer det er behov for. Det skal således blant annet vurderes hvilke type regler som bør fastsettes i ufravikelig lovgivning, hvilke type regler som bør kunne fravikes ved tariffavtaler, hva som helt bør overlates partene til avgjørelse og hva som bør kunne avtales direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

4. Utvalget skal gjennomgå og fremlegge eventuelle konsekvenser av nyere sentrale initiativer, avtaler, direktiver m.v. i EU/EØS-sammenheng på viktige områder for utvalgets arbeid, for eksempel den sosiale dialog, fremtidig arbeidsorganisering, midlertidig tilsetting og informasjon og konsultasjon.

5. Utvalget skal avlevere sin utredning innen 1. november 1999.”

Ved brev av 24. juni 1999 ble utvalget innvilget en forlengelse av fristen til 1. desember 1999.

2.3 Utvalgets forståelse av mandatet

På utvalgets første møte ble mandatet delt i to hoveddeler: Den første delen ble definert som å skulle gi en samlet beskrivelse av utviklingstrekkene i arbeidslivet, og en analyse av hvilke utfordringer disse reiser på de fire hovedområdene arbeidsmiljø, arbeidstid, stillingsvern og medbestemmelse. Beskrivelsen ble bestemt å skulle være prinsipiell og problemorientert og ikke paragraforientert i den forstand at utvalget ikke skal fremkomme med forslag til konkrete lovendringer selv om diskusjonen vil berøre konkrete bestemmelser i arbeidsmiljøloven. I beskrivelsen ville utvalget måtte ha et sideblikk til utviklingen i EU, og de konsekvenser denne har for Norge. Utvalget skal konkludere med å peke ut prioriterte områder som det anbefaler arbeidet videre med i en neste fase, der hensikten skal være å foreslå reguleringendringer som sikrer fleksibilitet og verdiskapning på den ene siden, og trygghet og godt arbeidsmiljø på den andre.

Den andre delen av utvalgets arbeid dreier seg om hva som egner seg for lovregulering, og hva som egner seg for avtaleregulering. Også her ble diskusjonen bestemt å skulle være prinsipiell og overordnet, og ikke rettet inn mot å foreslå konkrete endringer. Et sideblikk til EU er viktig også i denne sammenheng, særlig med tanke på diskusjonene omkring den sosiale dialog og de nye styringsformene i EU.

Det var enighet i utvalget om at første del av mandatet måtte være å anse som hovedoppgaven.

I løpet av utvalgets arbeid ble det vurdert at det ikke var hensiktsmessig å vie et eget kapittel til hovedområdet medbestemmelse slik det ville bli for de øvrige hovedområdene. Det falt seg mer naturlig for utvalget å behandle dette emnet i tilknytning til de andre temaene, og da særlig sammen med diskusjonen om arbeidsmiljøet i kapittel 7.

2.4 Utvalgets håndtering av mandatet

Utvalget har betraktet seg selv som et ”forprosjekt”, hvis oppgave har vært å berede grunnen for en senere paragraf- og bestemmelsesorientert gjennomgang av reguleringssystemet i arbeidslivet, med særlig vekt på arbeidsmiljøloven.

Dette innebærer at utvalget har konsentrert seg om å identifisere nye utviklingstrekk i arbeidslivet med konsekvenser for fleksibiliteten til arbeidstakere og virksomheter, og hvilke temaer som synes særlig viktige å vurdere mulige forandringer av, ut fra slike utviklingstrekk. I den forbindelse har utvalget lagt vekt på å gi en mest mulig bred presentasjon av ulike hensyn som kan komme i betraktning når man senere skal vurdere behovet for og innholdet i eventuelle endringer i regelverket. Siden hensikten er å berede det tematiske grunnlaget for en senere regelgjennomgang, har utvalget sett det som viktigere å belyse ulike hensyn og synspunkter heller enn å ta stilling til samtlige av disse.

Utvalget har også vurdert hvilke reguleringsformer (lov vs. avtale m.m.) som er mest hensiktsmessig i ulike situasjoner. Den internasjonale utviklingen, særlig innen EU/EØS-området, har vært en viktig referanse for utvalgets vurderinger.