Luftfartsloven

BSL D 5-1 – Forskrift av 28. desember 1992 om kontinentalsokkelflyging – Ervervsmessig luftfart til og fra helikopterdekk på faste og flyttbare innretninger til havs (gjelder utelukkende kontinentalsokkelflyging)

Forskriften er utarbeidet i henhold til ICAO Annex 14 Volume II. Forskriften gjelder for luftfartsforetak med norsk konsesjon. Luftfartsforetaket kan ikke benytte helikopterdekk på innretninger som ikke tilfredsstiller forskriften med mindre forskriften gir unntak eller det er gitt tillatelse til fravik. Oljedirektoratet har i lys av dette oppdatert sitt regelverk/regelverksreferanser på området i samsvar med kravene i Luftfartstilsynets forskrift. Forskriften medførte imidlertid ingen organisatoriske endringer i tilsynet med helikopterdekk på innretninger til bruk i petroleumsvirksomheten.

Pkt. 3 inneholder regler om ”Dokumentasjon, godkjenning m.m.”. I tråd med det som er uttalt i tilknytning til de ulike myndigheters tilsynsrolle, gis samtykke til prosjektering, fabrikasjon, installasjon og bruk av helikopterdekk på faste innretninger av Oljedirektoratet med bistand fra Luftfartstilsynet, mens besiktigelse av helikopterdekk på flyttbare innretninger foretas av Sjøfartsdirektoratet, Luftfartstilsynet eller andre myndigheter oppnevnt av Sjøfartsdirektoratet. I pkt 4 oppstiller forskriften regler om ”Plassering, utførelse og størrelse”. I følge pkt. 4.5.4 er ansvaret for kontrollen av helikopterdekkets styrkeberegninger tillagt henholdsvis Sjøfartsdirektoratet på flyttbare innretninger og Oljedirektoratet på faste innretninger. Forskriften oppstiller videre regler for ”Hindringer” (pkt. 5), ”Generelle krav”, (pkt. 6), ”Visuelle hjelpemidler” (pkt. 7), ”Operativ utrustning” (pkt. 8), ”Brann- og redningsberedskap”, (pkt. 9), ”Vedlikehold og operasjon”, (pkt. 10). I pkt. 8.3 henvises det til Sjøfartsdirektoratets og Post- og teletilsynets krav når det gjelder installasjon og bruk av aeromobilt radioteknisk utstyr.

Andre forskrifter som regulerer helikoptervirksomhet særskilt:

BSL D 2-9 – Forskrift av 18. mars 1998 om overgangsordning for ervervsmessig lufttransport med fly og helikopter i forbindelse med implementering av JAR OPS 1 og 3 (Forskriften gjelder nå kun for helikopter, jf. § 17 i BSL JAR OPS 1))

Forskriften gjelder luftfartsforetak, som i en overgangsperiode frem til at JAR-OPS 1 og 3 blir eneste operative standard, søker om Luftfartstilsynets operative godkjennelse for å kunne drive ervervsmessig lufttransport av passasjerer, post og/eller gods med helikopter i henhold til JAR OPS 1 og/eller 3 som alternativ til kravene i driftsbestemmelsene i BSL B og D, jf. pkt. 1 og 2 (se redegjørelse for JAR OPS nedenfor). Alle norske offshore selskaper opererer nå i henhold til JAR OPS 3 med hjemmel i BSL D 2-9.

BSL D 2-2 – Ervervsmessig luftfart – Driftsforskrift av 6. september 1976 for ervervsmessig luftfart med helikopter

I følge pkt. 3 i forskriften gis BSL D 2-1 (Driftsforskrifter for ervervsmessig luftfart med fly) tilsvarende anvendelse for helikopter med nærmere angitte unntak. Forskriften oppstiller bl.a. krav til utstyr når det gjelder flyging med helikopter over havområder, jf. pkt. 5, krav vedr. drivstoff, flygebesetning osv. Forskriften er utarbeidet i henhold til ICAO Annex 6.

BSL D 1-15 – Alminnelige driftsbestemmelser – Forskrift av 30. mars 1998 om medføring av ”Modified automatic dependant surveillance” (M-ADS) – Utstyr i sivile helikoptre i ervervsmessig luftfart mellom Norge og innretninger på norsk kontinentalsokkel, samt luftfart mellom slike innretninger

Forskriften pålegger alle med norsk lisens eller tillatelse, som utøver ervervsmessig luftfart mellom Norge og innretninger på norsk kontinentalsokkel, samt luftfart mellom slike innretninger, å ta i bruk M-ADS og oppstiller bl.a. krav til konstruksjon, funksjon og installasjoner etc. Pålegget skal bedre kvaliteten på flygeinformasjons- og alarmtjenesten for trafikken med helikoptre i trafikk på norsk sokkel.

Følgende forskrifter gjelder luftfartøy generelt, men bør likevel nevnes i denne forbindelse:

BSL B 4-2 – Spesielle bestemmelser vedrørende instrumenter og utstyr i luftfartøy – Forskrift av 28. august 1981 om radiostasjon i luftfartøy

Forskriften regulerer typegodkjennelse av radioutstyr, radiokonsesjon for luftfartøy, installasjon/vedlikehold/modifikasjon av radioutstyr i luftfartøy, samt dispensasjon.

I tillegg til ovennevnte forskrifter inneholder ”Aeronautical Information Publication” (AIP) ENR 1.16 regler for helikopteroperasjoner på kontinentalsokkelen. Her opplyses det om høydemålerinnstillingsområder, flygehøyder, helikopterruter (underveistrafikk), beskyttelsessoner for helikopter (HPZ), trafikksoner for helikopter (HTZ) samt helikopterinformasjonstjeneste (HFIS).

BSL E 2-3 – Forskrift om rapportering og registrering av luftfartshindre av 10. desember 1999

Forskriften presiserer at den også gjelder på kontinentalsokkelen og pålegger den som eier, skal oppføre, endre, flytte eller rive et luftfartshinder å rapportere opplysninger om luftfartshinderet til Statens Kartverk. Nevnte personer er også ansvarlig for at de rapporterte opplysninger er i samsvar med igangsettingstiltaket. Forskriften gir videre bl.a. regler om hvilke opplysninger rapporten skal inneholde.

JAR OPS 3 (Commercial Air Transportation, Helicopters)

JAR OPS 3 er planlagt innført som norsk forskrift. JAR OPS 3 vil erstatte en rekke forskrifter i BSL D-serien, eksempelvis BSL D 1-6, 1-7 og 2-2. Alle norske offshore selskaper opererer nå i henhold til JAR OPS 3 med hjemmel i BSL D 2-9.

Petroleumsloven

Bestemmelser i den nye loven som kan relateres til helikopter:

§ 1-5 – bestemmelsen regulerer forholdet til annen norsk rett og fastslår at annen norsk rett enn petroleumsloven også kommer til anvendelse for petroleumsvirksomhet. Aktuelt i denne forbindelse er luftfartsloven § 1-2, jf. pkt. 5.3.1.1 ovenfor.

§ 1-6 (Definisjoner) bokstav c, d, j, k, l, §§ 9-1 (Sikkerhet), 9-2 (Beredskap) og 9-6 (Kvalifikasjoner), 10-6 (Plikt til å etterleve loven og til å påse at bestemmelser blir overholdt), 10-4 (Materiale og opplysninger vedrørende petroleumsvirksomheten) bør for ordens skyld nevnes, men viktigere er § 10-1 om krav til forsvarlig petroleumsvirksomhet. Bestemmelsen stiller krav om at petroleumsvirksomheten skal foregå på en ”forsvarlig måte” og ”ivareta hensynet til sikkerhet for personell, miljø, og de økonomiske verdier innretninger og fartøyer representerer”. Kravet til forsvarlighet gjelder også luftfart i petroleumsvirksomheten og må ses i sammenheng med lovens virkeområde. Kravet relaterer seg dermed til fartøyfunksjonen når det gjelder luftfartøy: forhold ved fartøyet/fartøyfunksjonen som har betydning for innretning og drift av denne, samt personell om bord på innretningen. Kravet til driftstilgjengelighet er nå også fokusert på i loven. Det er dermed klart at de tjenester som luftfartøyet gjør i petroleumsvirksomheten må være av en slik beskaffenhet at innretningene kan opprettholder sin regularitet.

Forskrifter gitt med hjemmel i petroleumsloven:

Forskrift av 27. juni 1997 om sikkerhet i petroleumsvirksomheten (med hjemmel i lovens § 10-18)

Forskriften inneholder en rekke bestemmelser som er relevante for helikoptervirksomhet. De viktigste er:

§ 41 – Bestemmelsen krever at rettighetshaver må ha et forsvarlig transportopplegg for å sikre tilfredsstillende personelltransport og forsyningstjeneste. Ifølge kommentar til bestemmelsen kan rettighetshaver selv velge transportmiddel (luftfartøy eller sjøgående fartøy). Transportmidlene må imidlertid være ”sikre nok og ha nødvendig kapasitet, regularitet, hastighet og komfort til at transport og bruk blir sikkerhetsmessig forsvarlig”. Videre må nødvendige prosedyrer og rutiner etableres for å sikre overføring av personell, herunder transport mellom innretninger (”shuttling”). Rettighetshaver må ta stilling til hvilken sikkerhetsstandard han mener må settes til luftfartøyet og det tilhørende transportopplegg for å gjennomføre aktiviteten på en forsvarlig måte.

Transportopplegget skal innrettes på en slik måte at dette kan samordnes med rettighetshavers beredskapsplaner. Bestemmelsen setter videre et generelt kvalitets- og utstyrskrav til landingsdekk for lufttransport og overføringssystem mellom sjøgående fartøy og innretning. Bestemmelsen dekker dermed alle former for overføring av personell og last til eller fra innretning. Tjenesten skal være slik innrettet at bruken er sikkerhetsmessig forsvarlig og tilstrekkelig mht. kapasitet, regularitet, hastighet og komfort. Det er også brukt den formulering at transportmidlene må være ”sikre nok”. Dette er antatt å bety at det kan kreves en standard på luftfartøyene og driften av disse som er i overensstemmelse med internasjonale krav til slike innretninger og at bruken dermed ikke setter innretningen eller personell i fare. Tilsvarende krav er også tatt inn i både nasjonalt og internasjonalt luftfartsregelverk. Bestemmelsens rekkevidde er imidlertid begrenset av petroleumslovens hjemmelsgrunnlag. Dette innebærer at krav må begrunnes ut fra hensynet til sikkerhet for innretning, personell på innretning og driftsregularitet.

Øvrige bestemmelser i Sikkerhetsforskriften som har/kan ha betydning for luftfartøy:

§ 9 første ledd–bestemmelsen oppstiller generelle prinsipper for forsvarlig virksomhet. Sikkerheten skal være forsvarlig ut fra en ”vurdering av faktorer av betydning for sikkerheten for personell, personellets helse, miljø og de økonomiske verdiene som innretning og fartøy representerer”.

§ 10 – bestemmelsen oppstiller sikkerhetsprinsipper ved utforming og bruk av innretning.

§ 12 andre til siste ledd – bestemmelsen inneholder spesifikke krav til sikkerheten, samt hva disse kravene skal bygge på.

§ 13–bestemmelsen oppstiller krav til opplæring og kvalifikasjoner når det gjelder personell. Av kommentaren til bestemmelsen fremgår det at den må ses i sammenheng med § 36 om installering og bruk av innretning og fartøy. Paragrafens formål er å sikre at de som arbeider i petroleumsvirksomheten er kvalifisert til å utføre arbeidet på en forsvarlig måte.

§ 14 siste ledd – bestemmelsen regulerer analyser og oppfølging av forhold av betydning for sikkerheten. I henhold til siste ledd skal rettighetshaver ”identifisere steds- og aktivitetsbetingende forhold som er av særlig betydning for sikkerheten. Rettighetshaver skal velge innretning og fartøy som kan operere forsvarlig under disse forholdene”.

§ 15 – i følge d), e) og f) må operatøren innhente samtykke fra departementet før en innretning tas i bruk, før det foretas ombygginger/endring i bruksformål eller før disponering av en innretning. Oljedirektoratet kan også bestemme at operatøren skal innhente samtykke før bruk av et fartøy for å ivareta sikkerheten i petroleumsvirksomheten, jf. siste ledd.

§ 29 fjerde ledd – bestemmelsen, som er en teknisk bestemmelse, oppstiller krav til forsvarlighet til landingsområder og utstyr for overføring av personell eller last. § 29 fjerde ledd hjemler og kvalitets- og utstyrskrav for landingsdekk og overføringssystem mellom sjøgående fartøy og innretning. Paragrafen dekker alle former for overføring av personell eller last til og fra innretning.

§ 30 – bestemmelsen pålegger en innretning å ha utstyr for både intern og ekstern kommunikasjon, (til land og fartøy, herunder luftfartøy) slik at installering, bruk og disponering kan foregå på en forsvarlig måte.

§ 31 første ledd – innretning skal være merket ”slik at den kan identifiseres så vel fra fartøy som fra fly”. Formålet er i henhold til kommentaren til bestemmelsen å ivareta sikkerhet for deltakerne i petroleumsvirksomheten så vel som tredjepart.

§ 32 – denne bestemmelsen gir regler for instrumentering for registrering av data ”som kan ha betydning for en forsvarlig gjennomføring av petroleumsvirksomheten”. Ifølge kommentar til bestemmelsen kan data av betydning for sikkerheten være havmiljødata, påkjenningsdata og meteorologiske data. § 32 er dermed grunnlag for samarbeid med Det norske meteorologiske institutt.

§ 35 – denne bestemmelsen gir departementet hjemmel til å stille nærmere tekniske krav for den funksjon fartøyet skal ivareta i petroleumsvirksomheten.

§ 36 siste ledd – bestemmelsen inneholder en tilsvarende bestemmelse som § 35 når det gjelder operasjonelle krav, m.a.o. regulerer bruken av fartøy for den funksjon det skal ivareta i petroleumsvirksomheten.

§ 38 siste ledd – ifølge siste ledd kan departementet fastsette krav om at det skal være stasjonert beredskapsfartøy, herunder ”luftfartøy”, ved innretning/fartøy som deltar i petroleumsvirksomheten. Det kan videre stilles krav til de funksjoner fartøyet skal kunne ivareta.

Relevante detaljbestemmelser (gitt med hjemmel i Sikkerhetsforskriften) når det gjelder bruk av luftfartøy i petroleumsvirksomheten:

Forskrift av 1. desember 1989 om naturdata i petroleumsvirksomheten

§§ 12-15 oppstiller krav til innsamling og måleutstyr, samt regler for kontroll, rapportering og oversending av naturdata. Oljedirektoratet mottar sakkyndig bistand fra Det norske meteorologiske institutt i tilknytning til oppfyllelse av kravene i denne forskriften.

§ 12 – bestemmelsen inneholder generelle krav til teknisk dokumentasjon.

§ 13 – bestemmelsen oppstiller generelle krav til innsamling av naturdata. Før virksomhet tar til i et område som ikke har hatt petroleumsvirksomhet tidligere, bør operatøren vurdere behovet for innsamling av naturdata særlig nøye. Dette gjelder også for områder der det biologiske miljøet er følsomt, eller der redningsoperasjoner er særlig avhengig av god kunnskap om naturforholdene. Behovet for varsling av vær, bølger, strøm og havis mv. bør vurderes. Dersom modeller for beregning av naturforholdene i krisesituasjoner skal utfylle eller erstatte målinger, skal modellene utarbeides før petroleumsvirksomheten begynner. Påliteligheten av målinger og varsling bør vurderes særskilt. Når en bruker varsling for operasjoner som er avhengig av været, bør erfaringene fra varslingsaktiviteten sammenstilles og oversendes Det norske meteorologiske institutt.

§ 14–bestemmelsen fastslår bl.a. at måleutstyr som brukes til innsamlingen av naturdata, skal konstrueres, installeres og brukes i samsvar med anerkjente normer for slikt måleutstyr. Anerkjente normer for og veiledning vedrørende meteorologisk og oseanografisk måleutstyr framgår av NORSOK-standard N-002 Collection of metocean data Rev. 1, Sept. 1997, punktene 2 og 4-6 samt tabell 1. I henhold til anerkjent norm skal målenøyaktighet, rekkevidde, type og plassering av instrumentene fastsettes ut fra formålet med målingene.

Operatøren skal påse at måle- og registreringssystemet fungerer som forutsatt, og at målenøyaktigheten er i overensstemmelse med de verdiene som er spesifisert. Kvalifisert personale skal foreta observasjoner, velge ut, plassere, kontrollere og vedlikeholde utstyret og utbedre eventuelle feil på det.

§ 15–ifølge bestemmelsen skal operatøren samle inn, kontrollere, bearbeide, rapportere og lagre naturdata. Oljedirektoratet vil normalt ikke kreve innsamling av naturdata når tilsvarende og tilstrekkelig gode data blir (eller er) samlet inn fra en nærliggende innretning. Det samme gjelder når innsamling er foretatt med hjemmel i annen lovgivning. Generell veiledning om kontroll, rapportering og innsending av meteorologiske og oseanografiske data framgår av NORSOK-standard N-002 Collection of metocean data, Rev. 1, Sept. 1997, punktene 4 til 6. Målenøyaktigheten for seismologiske målinger skal fastsettes ut fra formålet med målingene og være i henhold til vanlig praksis for slike målinger.

Forskrift av 7. februar 1992 om merking av innretninger i petroleumsvirksomheten

§ 23 - Bestemmelsen gjelder merking av helikopterdekk og fastslår at dette skal være utført i samsvar med de til enhver tid gjeldende ICAO-regler, samt BSL D 5-1. Forskrift 22. desember 1993 om helikopterdekk på flyttbare plattformer, fastsatt av Sjøfartsdirektoratet, er harmonisert med kravene i forskrift 28. desember 1992 om kontinentalsokkelflygning. Forskriften vil således kunne legges til grunn for merking av helikopterdekk på flyttbare innretninger. Inn under merking går også belysning og lignende.

Forskrift av 4. desember 1990 om gjennomføring og bruk av risikoanalyser i petroleumsvirksomheten

Forskrift av 27. juni 1997 om styringssystem for å etterleve myndighetskrav knyttet til sikkerhet, arbeidsmiljø og vern av ytre miljø i petroleumsvirksomheten

Forskrift av 7. februar 1992 om sikkerhets- og kommunikasjonssystemer på innretninger i petroleumsvirksomheten

§ 23 i forskriften oppstiller bl.a. regler for kommunikasjonsutstyr for intern og ekstern bruk.

Forskrift av 2. juli 1992 om bærende konstruksjoner i petroleumsvirksomheten

Laster fra helikoptre har betydning for konstruksjon og bygging av helikopterdekk og laster på bærende struktur for øvrig. Oljedirektoratet mottar sakkyndig bistand fra Det norske meteorologiske institutt i tilknytning til oppfyllelse av kravene i denne forskriften.

Forskrift av 7. februar 1992 om eksplosjons- og brannbeskyttelse av innretninger i petroleumsvirksomheten

§ 38 regulerer brannbeskyttelse av helikopterdekk. For å innfri forskriftens krav kan f eks følgende utstyr være installert:

a) 3 skummonitorer som enkeltvis eller til sammen har kapasitet til å levere min. beregnet skummengde til alle deler av dekket under de forhold hvor helikopter operasjoner foregår. Det bør være mulig å operere alle skummonitorene samtidig. Skumutstyret bør være i stand til å levere skumoppløsning i et forhold på min. 8.1 l/min m 2 av det totale rotorareal på det største helikoptret som kan lande pådekket. Skummonitorene bør ha utstyr som ved operasjon reduserer faren for personer som befinner seg på dekket.

Det bør være tilstrekkelig skumoppløsning for minst 10 min drift av de systemene som er nødvendige for å levere beregnet skummengde. Skumkonsentratet bør være AFFF, fluorprotein eller konsentrat med tilsvarende egenskaper

b) 2 slangeruller som kan levere skum/vann og pulver, både samtidig og uavhengig av hverandre

c) 10 kg CO 2 -apparat. Brannslokkeren bør ha forlengelsesslange og trakt som kan nå motoren på de helikoptertyper som anvendes

d) tilstrekkelig drenering av helikopterdekket ved ulykkeshendelser, jf. forskrift om prosess- og støtte anlegg på innretninger i petroleumsvirksomheten. Dersom dekket er utstyrt med dreneringsrenne, bør denne seksjoneres med avløp fra hver seksjon. Hvert avløp skal være dimensjonert for å drenere all væske som kan komme på dekket. Brannbekjempelsesutstyret på helikopterdekket bør kunne levere slokkemidler innen 20 sekunder. Helikoptervakt bør være beskyttet, men på en slik måte at dette ikke hindrer god sikt mot helikopterdekket. Minst en skummonitor bør være bemannet når helikopter lander eller tar av. For redningsutstyr til bruk under ulykkeshendelser på helikopterdekk, vises til forskrift om beredskap i petroleumsvirksomheten. På ubemannede innretninger bør det vurderes å iverksette kompenserende tiltak som f eks fjernovervåking, fjernutløsning, operasjonsbegrensninger mv.

For flygeoperative forhold vises til bestemmelser i forskrift om ervervsmessig luftfart til og fra helikopterdekk på faste og flyttbare innretninger til havs, fastsatt av Luftfartsverket 28.12.1992, herunder også punkt 1.1 siste ledd (virkeområde).

Forskrift av 7. februar 1992 om beredskap i petroleumsvirksomheten (Beredskapsforskriften)

Forskriften inneholder sikkerhets- og beredskapsprosedyrer for landing og take-off på innretninger, beredskap for å møte faresituasjoner og helikopterulykker (kollisjon med innretning). Ansvaret for beredskap knyttet til helikoptret når det er under forflytning faller utenfor petroleumslovgivningen fordi det da betraktes som luftfartsvirksomhet og beredskapen da reguleres av luftfartslovgivningen og den alminnelige sivile redningstjeneste.

Forskrift av 7. februar 1992 om løfteinnretninger og løfteutstyr i petroleumsvirksomhet

Forskriften kommer til anvendelse ved bruk av løfteinnretninger/løfteredskap på fartøy når de nyttes i tilknytning til petroleumsvirksomhet, jf. § 2, og inneholder prosedyrer for kraner osv.

Utkast til nye forskrifter på helse, - miljø og sikkerhetsområdet i petroleumsvirksomheten

Det foreligger høringsutkast til nye forskrifter på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet i petroleumsvirksomheten. Utkastene er utarbeidet av Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn og Statens helsetilsyn. De nye forskriftene antas å tre i kraft 1.1.2002.

Utkastene til forskrifter, dvs. forskrifter som skal regulere helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten på den norske delen av kontinentalsokkelen, utgjør totalt fem nye forskrifter; én rammeforskrift og fire underliggende, tematiske forskrifter. Forskriftene skal i alt erstatte 22 gjeldende forskrifter.

Høringsutkastene er forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten (Rammeforskriften), forskrift om styring av petroleumsvirksomheten (Styringsforskriften), forskrift om materiale og opplysninger i petroleumsvirksomheten (Opplysningspliktforskriften), forskrift om utforming og utrusting av innretninger mv. i petroleumsvirksomheten (Innretningsforskriften) og forskrift om gjennomføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten (Aktivitetsforskriften).

Formålet med de nye forskriftene er å forenkle og samordne regelverket for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. De nye forskriftene gir derfor en mer helhetlig regulering av petroleumsvirksomheten på disse områdene. Forhold som er generelle eller felles står bare ett sted og de fleste forskriftskravene er gjennomgående.

Forskriftene er hovedsakelig funksjonelt utformet slik at forskriftsbestemmelsene stiller krav til det resultatet eller nivået som myndighetene ønsker å oppnå. Dette innebærer også at kommentarene til de ulike bestemmelsene må ses i sammenheng med bestemmelsene, for å få en best mulig forståelse av dette nivået.

Forskriftene legger også til rette for en bedre koordinering av tilsynet med petroleumsvirksomheten, men de endrer ikke fordelingen av myndighet mellom Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn og Statens helsetilsyn. Forenklingen og samordningen av regelverket skal også bidra til at næringen og andre brukere sikres forutsigbarhet og likebehandling.

I utkastene til nye forskrifter er det innarbeidet miljøkrav som i dag står i gjeldende forskrifter og stilles i utslippstillatelser.

Sjødyktighetsloven

En rekke forskrifter er gitt med hjemmel i sjødyktighetsloven. Her nevnes de som spesielt stiller krav til helikopterdekk, helikopteroperasjoner og sikkerheten rundt dette. Det påpekes at andre forskrifter også vil kunne påvirke og regulere forhold på dette området, da helikopterdekket anses som en fast del av innretningen/skipet som skal tilfredsstille regelverket også som en enhet.

Flyttbare innretninger:

Forskrift av 22. desember 1993 om helikopterdekk på flyttbare innretninger

For de flyttbare innretninger er det i forskrift gitt regler om helikopterdekkets størrelse, styrke og utførelse, belastning og plassering. Videre er det regler om hindringer og hinderfrie ut- og innflygingssektorer, visuelle hjelpemidler (eks vindpølse, merking og belysning), sikringstiltak og adkomstveier. Det er stilt krav til operativ utrustning som meteorologisk utstyr og sambandsutstyr, krav til sikring mot brann, vedlikeholdssystemer og krav til bemanning og opplæringssystem. Disse kravene er nedfelt i forskrift av 22. desember 1993 nr.1240 om helikopterdekk på flyttbare innretninger, og skal ivareta forhold som montering av helikopterdekk vil medføre for konstruksjonen av innretningen, dens maritime systemer, drift og sikkerhet. Forskriften er utarbeidet i samarbeid med Luftfartsverket og er harmonisert mot ICAO Annex 14 Volum II, jf. BSL D 5-1, samt MODU-koden.

Forskrift av 2. mars 1999 nr. 394 om sikkerhetsstyringssystemer for flyttbare innretninger

Det følger av denne forskrift at reder må ha et sikkerhetsstyringssystem, som bl.a. innebærer en kontroll med at forskriftskrav er tilfredsstilt, vedlikeholdssystemer fungerer osv. Dette skal være med på å sikre at bl.a. de krav som stilles til helikopterdekket overholdes. Lignende krav følger også av forskrift av 28. juni 1985 om reders internkontrollplikt (denne fases ut innen 1. juli 2002)

Forskrift av 22. desember 1993 nr. 1239 om risikoanalyse for flyttbare innretninger

I forskriften om risikoanalyser settes det krav til at reder skal foreta risikoanalyser for å gjennomføre en helhetlig og overordnet sikkerhetsvurdering av innretningen og de farer som er representert. Dermed vil man kunne vurdere risikoreduserende tiltak. Helikopterdekket og de farer det representerer, for eksempel ved brann i helikopter på helikopterdekket, er et av de forhold risikoanalysene må foretas opp mot.

Forskrift av 31. januar 1984 nr. 227 om sikringstiltak mot brann og eksplosjon på flyttbare innretninger

Forskriftens § 4 krever at det foretas en risikovurdering av de branntekniske forholdsregler på helikopterdekk. I § 6 påpekes det spesielt at brannpumpesystemet skal ha kapasitet og trykk til å kunne betjene brannslukningssystemet på helikopterdekket og helikopterfuelanlegget. I tillegg stiller forskriften krav til at brannmelder skal bl.a. plasseres på/ved helikopterdekket. Utover dette er kravene vedrørende tiltak mot brann på helikopterdekket flyttet til helikopterdekkforskriften (nevnt over).

Forskrift av 4. september 1987 nr. 856 om bygging av flyttbare innretninger

Krever nødbelysning bl.a. ved helikopterdekket. Andre regler vil også kunne komme til anvendelse da helikopterdekk anses som en del av den faste strukturen på innretningen.

Forskrift av 4. september 1987 nr. 855 om anmeldelse av nybygg, besiktelse og sertifisering m.v. av flyttbare innretninger

Denne forskrift har en mer indirekte rolle. Den stiller krav til at forskriftene, deriblant helikopterdekkforskriften, skal være tilfredsstilt før maritime sertifikater gis, samt inneholder regler om besiktigelse og kontroll av innretninger.

Forskrift av 4. september 1987 nr. 858 om drift av flyttbare innretninger

I § 4 stilles det bl.a. krav til at alarminstruksen skal angi de plikter personell har bl.a. ved nødsituasjoner på helikopterdekket. Videre at det skal holdes øvelser som omfatter bl.a. bruk av brannslukningsutstyr og de forholdsregler som er fastsatt i håndboken for forholdsregler i nødssituasjoner. Denne håndboken er nærmere beskrevet i § 8 og skal bl.a. inneholde situasjoner som helikopterstyrt om bord, helikopterstyrt i nærheten av innretningen, og vinsjoperasjoner med helikopter.

Forskrift av 16. desember 1993 nr.1200 om installasjon og bruk av radioutstyr på flyttbare innretninger

Det stilles krav til hvilket radioutstyr flyttbare innretninger med helikopterdekk skal være utstyrt med i § 9 nr. 3. I tillegg er MODU-koden kap.11 gjort bindende, jf. §8 (kodens kapittel 11 er inntatt i forskriften som vedlegg, for kommunikasjon med helikopter se regel 6).

Skip:

Forskrift av 15. september 1992 om bygging av passasjer- og lasteskip og lekterer

Det er egne bestemmelser om helikopterdekk på lasteskip og passasjerskip i § 18. Forskriften viser til Det Norske Veritas’ krav eller tilsvarende klassekrav for dimensjonering. For arrangement, merking, belysning og andre sikkerhetsanordninger av helikopterdekk/ landingsplass og vinsjoperasjoner sier forskriften at dette skal være i samsvar med International Chamber of Shipping’s ”Guide to helicopter/ship operation” (av mai 1989). ICAO anneks 14 volume II blir i praksis benyttet og vil bli implementert i forskriften snarlig. I tillegg presiserer bestemmelsen at det skal tas hensyn til det luftfartsmyndigheter i havnestaten samt helikopteroperatører måtte forlange for å oppnå sikker flygning.

Forskrift av 22. juni 1990 nr. 536 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74)

§ 3 i denne forskrift sier at sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-2 skal tilfredsstilles. SOLAS stiller krav til helikopterdekk etc. i regel II-2/18.8, som henviser videre til IMO-resolusjon A.855(20).

Forskrift av 16. oktober 1991 nr. 853 om beredskapsfartøy

§ 22 i denne forskrift sier at beredskapsfartøy skal være utstyrt med helikoptervinsjesone. Krav til slike soner defineres. Videre er det i § 21 oppstilt krav til kommunikasjonsutstyr med helikopter.

Forskrift av 15. juni 1987 nr. 507 om sikkerhetstiltak m.m. på passasjer-, lasteskip og lektere

Forskriften omhandler sikkerhetstiltak under helikopteroperasjoner på skip, jf. §§ 18-23. Det stilles krav til utarbeidelse av og kjenneskap til instruks og sjekkliste tilpasset den type helikopteroperasjoner som er aktuelle om bord. Før helikopter tillates benyttet stilles det en rekke krav, bl.a. til at helikoptret skal være registrert i et selskap som har tillatelse fra de nasjonale myndigheter. Videre at helikopter/ helikopterselskap/nasjonal luftfartsmyndighet skal få opplysninger om dekkets beliggenhet og størrelse, hinder, merking osv. Umiddelbart før landing skal helikopterflyger få informasjon om skipets slingring, vindstyrke etc. Det stilles krav til kommunikasjonen med helikoptret ved bruk av radio og peilesignaler. Nødvendige beredskapstiltak skal iverksettes før og under helikopteroperasjonen, området skal være klart for hindringer o.l.

Forskrift av 11. november 1991 nr.731 om radiotelegrafi og radiotelefoni på passasjer og lasteskip

Denne gjelder for skip med helikopterarrangement som ikke er omfattet av SOLAS. I § 10 stilles det krav til kommunikasjon mellom helikoptret og skipet, samt mellom helikoptret, helikopterdekkvakt og radiooperatør, samt utstyret til dette.

Teleloven

Forskrift av 1. mars 1951 nr. 9948 om konsesjonsvilkår for radiostasjon om bord i luftfartøy

Forskriften inneholder de nærmere krav til anlegg og drift av radiostasjonen. Se også ovenfor om BSL B 4-2 om forskrift om radioutstyr i luftfartøy utgitt av Luftfartsverket. Forskriften er p.t. under revisjon.

Arbeidsmiljøloven

Forskrift av 26. juni 1998 nr. 608 om bruk av arbeidsutstyr

Forskriften opphever Forskrift av 7. mars 1974 nr. 1 om løfteinnretninger og løfteredskap som gjaldt helikoptertransport. Den nye forskriften gjelder bruk av arbeidsutstyr og opplæring og sakkyndig kontroll. Forskriften omfatter også løfteredskap og løfteinnretning, noe som kan ha betydning i helikoptervirksomhet på sokkelen. Forskriften gjelder i den utstrekning bestemmelsene passer og ikke er i strid med Luftfartstilsynets forskrift på dette området.