Del 8
Samiske sedvaner og rettsoppfatninger på Gearretnjarga(halvøya mellom Revsbotn og Repparfjord i Vest-Finnmark)

Bård A. Berg:

Forord

Navnet «Gearretnjarga» brukes ikke i dag av den fastboende befolkningen på halvøya mellom Revsbotn og Repparfjord, heller ikke av de samisktalende. Det er imidlertid et meget gammelt navn. «Gearretnjarga» er også navnet på reinbeitedistrikt nr. 21 i Finnmark, som omfatter hele halvøya, og dessuten store arealer mot Porsanger (jf. kpt. 5).

«Njarga» betyr som kjent nes eller halvøy. Verken reindriftssamene eller de fastboende er sikre på betydningen av forstavelsen «gearret», men de fleste mener det er en avledning av ordet «gearadit», et verb som oversettes med «skylle (mot stranda); bryte (om bølge)». 1 Den som har opplevd havsjø og uvær på utsiden av halvøya har ingen problemer med å akseptere denne betydningen av navnet! Det er ytterst værhårdt på utsiden, og dønningene fra storhavet slår alltid inn mot land, uansett vindforhold.

Hovedvekten i min framstilling er lagt på forholdene i 1950-årene, mens både de fastboende samene og reindriftssamene ennå drev sine næringer på forholdsvis tradisjonell måte. Det vil imidlertid bli gitt en skisse av den historiske bakgrunnen helt tilbake til det 18. århundre, og linjene vil også bli trukket fram mot dagens situasjon. Dette er en stor oppgave, som jeg dessverre ikke har hatt mer enn fem måneder til rådighet for å løse. I denne perioden har jeg – med utgangspunkt i min arbeidsplass ved Institutt for historie, Universitetet i Tromsø – foretatt tre reiser til Gearretnjarga. Jeg har gjort meg kjent med og gjennomgått tilgjengelig skriftlig materiale (se litteraturlisten). Jeg har foretatt befaringer i terrenget, og besøkt alle bygdelag hvor det i dag bor folk.

Som den sist tilsatte i prosjektet kunne jeg ønsket meg noe mer tid, bl.a. for å få satt de innhentede opplysningene inn i en teoretisk sammenheng. Jeg har imidlertid måttet akseptere at det var nødvendig å levere manus nå i september, og i større grad enn jeg selv ønsket måtte dette dermed bli en rent empirisk framstilling.

I løpet av den tiden jeg har hatt til rådighet har jeg intervjuet en rekke personer, og hatt samtaler med enda flere. Jeg vil takke alle som har tatt seg tid til en prat. Spesielt stor nytte har jeg hatt av de mange samtalene med kirketjener og slektsgransker Ole Johan Nikodemussen i Kokelv. Jeg har også fått tilgang til en del intervjuer foretatt av Marion Palmer og Svanhild Andersen, med havfisket som tema. Arbeidet med denne utredningen har vært en svært interessant oppgave – ikke minst fordi jeg selv vokste opp i Klubbukt, ytterst på nordsiden av Repparfjorden. Mine egne barndomsminner måtte da nødvendigvis bli en del av det materialet utredningen bygger på.

Tromsø, september 1999

Bård A. Berg

1 Tema, problemstillinger og historisk bakgrunn

1.1 Tema og problemstillinger

I det allmenne mandatet for prosjektet «Samiske sedvaner og samiske rettsoppfatninger» heter det at det «har som målsetting å gi en redegjørelse og analyse av samiske sedvaner og rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende i forhold til retten til og bruken av land og vann i samiske områder. Undersøkelsene bør legge vekt på historiske såvel som samtidige forhold. Prosjektet bør dessuten redegjøre for eventuelle uoverensstemmelser mellom den historiske og eksisterende samiske sedvanerett på den ene siden og gjeldende norsk rett på den annen side» .

Sedvane defineres i mandatet som «faktisk bruk eller atferd», mens rettsoppfatninger defineres som «meninger om retten, enten retten er gjeldende eller ikke».

I brev fra prosjektets leder, professor Tom G. Svensson, til undertegnede av 11. januar 1999, ber han meg konsentrere meg om «sedvanerättsliga förhållanden hos den bofasta samiska befolkningen med utgångspunkt i närings- og livsformarna jordbruk och fiske». Disse næringsformene omfatter ulike utmarksnæringer, som også må kartlegges. I min prosjektskisse av 5. mars 1999 foreslo jeg – og fikk aksept for – at jeg skulle begrense mine undersøkelser til fjorden Revsbotn i Vest-Finnmark. Seinere er jeg kommet til at undersøkelsesområdet bør endres en smule til å omfatte sørsiden av Revsbotn og nordsiden av nabofjorden Repparfjord – dvs. «Gearretnjarga», halvøya mellom de nevnte fjordene. Næringstilpasningen og kulturen i de to fjordene er ganske lik, og de har tradisjonelt delt utmarksområdene på halvøya mellom seg. En tredje gruppe som også bruker dette området er reindriftssamene som har sommerbeiteland på Gearretnjarga. Lengst inne på halvøya er det områder som nesten utelukkende har vært brukt av reindriften. En framstilling av samiske sedvaner og rettsoppfatninger i området må nødvendigvis også omfatte reindriftens bruk av det – samt en drøfting av relasjonene mellom reindriftssamene og «fiskerbøndene».

Som nevnt i forordet er denne utredningen på grunn av knapp tid blitt svært empirisk betont, dvs. at det er blitt en framstilling av den rent faktiske bruken av det aktuelle området. I tillegg har jeg reflektert over lokale, sedvanerettslige forhold. Det som i tillegg burde vært gjort var å drøfte forholdene på Gearretnjarga i en større komparativ og teoretisk kontekst. Dette får jeg forhåpentligvis anledning til å komme tilbake til i en annen sammenheng.

Gearretnjarga er utvilsomt den delen av Kvalsund kommune, som halvøya i sin helhet ligger i, som er «mest samisk». Med dette mener jeg at den er det området hvor samisk språk og kultur er best bevart. På Revsbotn-siden kan de fleste «innfødte» over 40 år samisk, på Repparfjord-siden de fleste over 55–60 år. I motsetning til mange steder ellers på kysten av Finnmark er den samiske bakgrunnen ikke noe folket prøver å skjule. Den yngre generasjon beklager stort sett at de ikke behersker samisk språk. Som det vil framgå av utredningen var den tradisjonelle sjøsamiske næringstilpasningen på Gearretnjarga fortsatt levende i etterkrigstiden og på 1950-tallet. Hovedvekten av utredningen er lagt på denne tiden, som ennå er høyst levende i manns minne. Det som er typisk er at man utnyttet nær sagt alle tenkelig ressurser. Særlig utsiden av halvøya er marginal i forhold til jordbruk, og man måtte utnytte enhver tilgjengelig fòr-ressurs til februket. Jordflekkene var små, og det var ikke mye man kunne dyrke der. Utmarksnæringene var derfor av avgjørende betydning. Men viktigst av alt var havfisket. Fisken i havet var garantien mot sult og nød, og i tillegg hovedkilden for pengeinntekter.

Hvilke ulike næringsaktiviteter var viktigst om våren, sommeren, høsten og vinteren? Hvilke jordbruksaktiviteter drev man? Hvilke utmarksnæringer var av betydning for næringskombinasjonen? Hvilke fiskeslag fisket man etter i havet – og hvor fisket man? Hvordan var forholdet til reindriften – var det preget av motsetninger eller av fredelig «sameksistens»? Hvem var det som faktisk utnyttet de ulike delene av Gearretnjarga? Alle disse spørsmålene har i større eller mindre grad med samiske sedvaner å gjøre.

Når det gjelder samiske rettsoppfatninger i området, er det av interesse å undersøke oppfatningene av hvor man hadde rett til å drive utmarksnæringer. Det er av stor interesse å undersøke oppfatningene av hvor den enkelte hadde rett til å drive havfiske. Var det akseptert at fiskere fra andre bygdelag fisket i andres nærområder? Gjaldt dette i så fall alle typer fiske, året rundt? Hva skjedde da trålerne og sildesnurperne invaderte Revsbotn og Repparfjord omkring 1960, og bl.a. utryddet de lokale sildestammene? Hvordan ble dette oppfattet av de lokale fiskerne?

Eller mer allment: Vernet de enkelte bygdelagene om de lokale ressursene, eller ble de ansett som tilgjengelige for alle? Var det ulike oppfatninger om dette i forhold til ulike typer ressurser? I hvilken grad oppfattet folk i bygdelagene seg som en enhet – hvor sterk var avgrensningen mot andre bygdelag?

Såvel sedvaner som rettsoppfatninger vil bli drøftet og kommentert fortløpende i de enkelte kapitlene. I utredningens siste kapittel («Epilog») skal vi med bakgrunn i det vi har gjennomgått til slutt trekke en del linjer fram mot dagens situasjon på Gearretnjarga.

1.2 Historisk bakgrunn

Samisk bosetting på 1700-tallet

Hvis vi går tilbake til 1700-tallets Finnmark, forteller en beskrivelse fra rundt 1750 at nordmennene holdt til ute på nakne klippeaktige øyer og kyststrekninger. Der var det lite gress og ingen skog. De brente torv. Med stort besvær og fare måtte de dra langt over fjordene eller havet for å hente høy, lav, brensel og bygningsmaterialer fra fastlandet.

På denne tiden vurderte man helt klart fjorddistriktene som de mest attraktive bosetningsområdene. Vi skulle derfor tro at de norske kystbeboerne ville sette mye inn på å slå seg ned der – men det skjedde ikke. Der bodde nemlig samene, som anså dette som sine områder, og de avviste annen bosetning. I omegnen av Hammerfest var de markerte bosetningssonene, barrierene og kulturforskjellene mellom gruppene levende realiteter i 1720-årene.

En sogneprest i Hammerfest forteller at samene, både når det gjaldt levemåte, boplasser og næringsbruk, var atskilt fra nordmennene. De samiske ungdommene ville heller ikke ta tjeneste hos andre enn sitt eget folkeslag.

Sjøsamene i sognet hadde de beste fiskeplassene, bjørkeskog og gressrike enger. De vernet bevisst om sin rett og sine bruksområder. Samene aksepterte verken at nordmennene brukte deres områder eller at de kom inn i fjordene for å bosette seg hos dem. Derfor bodde nordmennene på øyene, hvor det på langt nær var så gode vilkår.

Fastlandsdelen av Hammerfest sogn tilhørte samene fullt ut. Uttrykk som «finnefjordene» og «nordmannsøyene» ble brukt, men også landsida av øyene hørte med til den samiske sonen. Før dette hadde for øvrig både Hammerfest og Rypefjord vært bebodd av samer. På denne tiden var det samisk bosetning på den beste delen av Kvaløya, den som lå inn mot fastlandet (Stallogargo).

Det er ikke bare fra Hammerfestdistriktet vi hører at samene hadde betydelig bestemmelsesrett over hvem som kunne bosette seg i deres områder, slik at norsk bosetning var avhengig av samisk samtykke. Fra Måsøydistriktet har vi en noe senere kilde som forteller at det midt på 1700-tallet bare bodde samer i Snefjord og Revsbotn. Tidligere hadde det imidlertid også bodd nordmenn der – «de som kunne komme overens med samene». Dette kan tyde på at den norske bosetningen i fjorddistriktene måtte skje etter en eller annen form for avtale med de samene som bodde der.

Samene hadde altså i visse tilfeller styrke til å motsette seg norsk innflytting. Det til dels motsetningsfylte forholdet mellom samer og nordmenn må også ha påvirket den faktiske bruken av land og vann og opprettholdt bosetningssonene i Finnmark. Nordmennenes frykt for samenes antatte trolldomskunster var nok stadig virksom på 1700-tallet, og har trolig bidratt til at den norske delen av befolkninga var forsiktig med å slå seg ned i de samiske områdene.

Thomas von Westen har klarest beskrevet hvor dårlig forholdet mellom nordmennene og samene kunne være. Nordmennene kalte samene for hunder («Ganhunder») og mente at det å slå i hjel en same kunne sammenliknes med å slå i hjel en hund. En nordmann spiste aldri sammen med en same. I kirkene var det visse plasser, gjerne ved kirkedøra, som var tilvist de samiske kirkegjengerne.

Giftermål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke – mens norske menn derimot ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den klare konsekvens at mennene ble en del av det samiske samfunnet. Det er et faktum at mange norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til.

Samisk ressursutnytting på 1700-tallet

Nordmennenes hovednæring på 1700-tallet var fortsatt handelsbasert fiske med tillegg av fehold for de fleste. Andre næringer eller binæringer nevnes så å si ikke hos dem, mens den samiske ressursutnyttinga viser et mye mer allsidig mønster.

Både sjø- og fjellsamene hadde et vidt spektrum av ressurser til rådighet. Samene levde under mye gunstigere betingelser enn nordmennene. De bodde på fastlandet eller nær skogen, som skaffet både brensel og bygningsmaterialer. De hadde også muligheten til å rydde engmark. Like utenfor stuedøra hadde de fjorden til sjøfiske. Bak seg hadde de fjellene hvor de kunne holde rein, skyte vilt, drive innlandsfiske og samle reinlav som ble brukt til husdyrfor om vinteren.

Alle arter ferskvannsfisk ble fanget. Fiskemåtene varierte, men både sommer og vinter ble det brukt garn. Vinterfisket med garn under isen var trolig den vanligste fiskemetoden i ferskvann. Gjedder ble gjerne stukket med spyd på grunt vann om sommeren. Fiskekroker av einer med agn på ble også brukt. En effektiv fiskemetode om høsten var å slå hardt på isen der de så at det sto fisk under.

Det ble drevet jakt på de fleste dyre- og fugleslag. Bjørnen var det fornemste jaktbyttet. Den ble enten skutt eller drept med spyd og øks ved hi-jakt. Ulven ble tatt av dage med saks eller ved skyting. De forskjellige revetypene var ettertraktet som pelsverk. Spesielt etter store lemenår kunne sjøsamene gjøre seg håp om en rik revefangst. Mår og røyskatt ble fanget med saks og feller.

Hare ble enten skutt eller fanget i snare og saks. I enkelte strøk jaktet de på bever. Ekorn ble det også drevet jakt på. Oteren må ha vært et viktig byttedyr, siden den hadde mange og detaljerte navn etter alder og kjønn. Oteren kunne forøvrig temmes. Da kunne den gjøre nytte for seg ved å fange fisk til eieren.

Sel og hvalross var de viktigste havpattedyrene. Selen hadde blant annet svært mange og detaljerte navn. Jakta ble drevet med gevær, køller og jernkroker. Varangersamene drev tidlig hvalfangst med selvgjorte redskaper. I fjordene i Finnmark var det en mengde niser. Nisekjøttet var ettertraktet av både samer og nordmenn.

Mange forskjellige fugler ble fanget til mat. Den fuglearten som har hatt størst betydning for Finnmarkssamenes økonomi er selvsagt rypa. Den vanlige fangstmåten for rype var snarer om vinteren. Ærfuglen skaffet dun og bidro også til kjøttforsyning. Lundefugl ble solgt i knipper på markedene.

Villreinjakten var ennå rundt 1730 av betydning både for sjø- og fjellsamer. Jakten på villrein ble drevet både sommer og vinter. Ved sommer- og høstjakta var det vanlig å bruke hund. I brunsttida ble tamme simler brukt som lokkedyr, mens det om vinteren ble drevet sporjakt. Enkelte steder ble det også brukt spyd under vinterjakten. Tidligere hadde man også drevet jakt med spyd fra båt i fjellvannene.

På midten av 1700-tallet var det inntruffet en helt avgjørende teknologisk endring når det gjaldt villreinjakt: Geværet var blitt dominerende. Villreinfangst med gjerder ble omtalt som noe som hadde foregått tidligere. Innføringen av geværet medførte et tidsskille i den samiske jakttradisjonen. Det nye jaktvåpenet bidro også til oppløsning av siidafellesskapet – det var ikke lenger behov for samarbeidet om de store fangstanleggene.

Et annet vesentlig moment i forbindelse med den omfattende samiske jaktvirksomheten var at praktisk talt alle typer dyr og fugler som ble nedlagt, også ble utnytta som mat. Nordmannens kresenhet gjorde at han mange ganger var sulten. Når en same ved hjelp av sitt gevær kunne skaffe seg måker, kråker, rev, oter, bjørn og annet vilt, brukte han både skinnet og kjøttet.

Samene hadde også når det gjaldt håndverk en avansert sjølbergingsteknologi. Kvinnene beredte bl.a. reve-, oter- og reinkalvskinn. De vevde ulltepper (grener) som ble brukt av både sjø- og fjellsamer. Mennene laget skåler og fat av treknuter, skeier av reinhorn, og flere andre pryd- og nyttegjenstander. De bygde sleder og pulker, og kokte lim av fiskeskinn eller av reinhorn. Noen bygde også båter til eget eller andres bruk. Det var ikke behov for å kjøpe noe for å få lys i mørketiden. Alt som hørte til tranlampa var enten hjemmelaget eller hentet fra naturen.

Samisk jordbruk omkring 1750

Amtmannen hadde generelt et negativt syn på sjøsamenes levesett. Han hevdet at sjøsamene ved sin «omflakking» hadde ødelagt landet ved å hogge ned bjørkeskogene – og på denne måten også tilegnet seg de fleste engslettene.

Sjøsamene hadde fremdeles sesongboplasser som de vekselvis oppholdt seg på. Ved valget av vinterboplass så de etter om det var nok lett tilgjengelig skog. De måtte alltid ha mye ved på grua for å holde varmen ved like. Der de hadde holdt til, var det store trestubber over alt. Når skogen var brukt opp i nærheten, så de seg om etter en ny vinterboplass. Når stubbene råtnet, gjødslet dette jorda, slik at det ofte vokste godt med gress der. Disse plassene mente de seg berettiget til å slå siden de hadde ryddet dem. Amtmannen antok at de fleste samene hadde ervervet sine engsletter på den måten.

Ved sjøsamenes sommerboplass måtte det være gress nok til dyra. Amtmannen klaget over at ved ikke å gjete dyra, var de til skade for andre som hadde inngjerdede engstykker i nærheten.

Et direktiv om jordbruket fra amtmannen fra 1757 forteller indirekte en god del om hvordan det stod til med det daværende jordbruket i Finnmark:

1. Alle skulle sørge for at buskapen ble voktet eller gjetet.

2. Hver mann skulle skaffe seg 6 grinder som kunne settes sammen til en innhegning nær huset. Der skulle dyra stå når de ble melka.

3. Ingen skulle la sjøen skylle bort gjødsla. Den skulle spres på rydningsstedene hver enkelt fikk anvist.

4. Ingen måtte ta torv til tekking like ved husene.

5. Når noen reiv ei gamme eller en annen bygning og ikke bygde noe nytt der, skulle tomta jevnes, slik at den kunne bære gress.

6. Fiskesloet skulle legges i ei grøft, så det ikke skulle lukte. Seinere skulle det brukes som gjødsel.

7. Der det fantes tang og tare, skulle alle ha plikt til å føre 20 pulkelass på rydningene sine.

8. Hester skulle holdes tjoret, så de ikke reiv ned gjerdene.

For overtredelser av disse reglene skulle det fastsettes straff. Statstjenestemennene skulle se til at reglene ble overholdt. Hvis ikke, skulle de selv bøtelegges.

Fiskeriene i Finnmark på 1800-tallet

Ved inngangen til 1800-tallet var det lite som tydet på at Finnmark sto foran store endringer på fiskerisektoren. Og det skulle ennå gå en stund før restriksjonene på de tilreisendes fiske ble opphevet og nye redskapstyper kunne tas i bruk.

Slike nye redskapstyper var for eksempel garn, som heller ikke lokale fiskere kunne bruke uten spesiell tillatelse. I 1816 ble det gitt tillatelse til forsøksfiske med garn i Varangerfjorden i to år. Det var tatt inn bestemmelser som skulle hindre brukskollisjoner med line og med synkenøter på seigrunnene.

Fiskerne i Vadsø gikk imidlertid til direkte aksjon og ødela garnene. De hevdet at garnene ville ta all fisken, og siden bare de rike hadde råd til å kjøpe slike redskaper, ville det oppstå nød blant de fattige. Forsøket måtte oppgis. Noen få år seinere ble garn likevel tatt i bruk andre steder i amtet, blant annet ved skreifisket ved Sørøya.

Selv om fiskerne også i Vest-Finnmark stort sett var motstandere av det «nye» redskapet, er det likevel nyanser i bildet derfra. I Porsangerområdet var det en mer positiv holdning til garnfisket. Det heter også at det var samer som innførte garn i Kjøllefjord omkring 1790.

Fiskeriloven av 1830 innførte det nye prinsippet at alle norske undersåtter skulle stilles likt ved utøvelse av fiske i Finnmark. Dette var et klart brudd med et gammelt og etter hvert lovbestemt prinsipp om finnmarkingenes førsterett til å utnytte fiskeressursene i fylket. Nyordningen ble derfor ikke akseptert uten videre, og enkelte steder holdt det gamle systemet ennå en tid.

I de første årene etter at fiskeriloven av 1830 trådte i kraft skjedde det ingen store forandringer. Men vilkårene for utnytting av fiskeressursene i større skala var nå på plass. Og på 1840-tallet fikk man en ren «invasjon» sørfra, da loddetorskefisket slo til for alvor. Det trakk til seg folk utenfra i store mengder. Allerede få år seinere var nordfarerne i flertall i mange fiskevær i Finnmark. Loddetorskefisket førte med seg en sesongflytting som man aldri hadde opplevd maken til i Finnmark.

Etter midten av århundret kan man registrere at også samer fra innlandet i Finnmark deltok i vinter- og vårfisket. Som et eksempel kan nevnes at det omkring 1870 var ca. 40 personer fra Karasjok som dro ned til havet for å delta i loddetorskfisket. Dette fisket ble dermed et svært viktig tilskudd til økonomien i indre strøk av Finnmark, som ennå slet med virkningene av grensesperringen i 1852.

Ved siden av det rike naturgrunnlaget i havet og de gunstige handelsforholdene, var det den generelle befolkningsøkningen ellers i Norge som sterkest bidro til at sesongbosettingen i stor grad gikk over til permanent bosetting. Dette gjaldt særlig folkeøkningen i de typiske fiskedistriktene. Fordi loddetorskfisket kom senere på våren enn Lofotfisket, begynte mange å dra direkte fra Lofoten til Finnmark. Våronna ble overlatt til kvinner og barn.

Etter loddetorskfisket kom sommerfisket. Da kunne fiskerne nyttiggjøre seg gunstige bytte- og handelsordninger med russerne. Også på den måten fikk fisket større og større betydning for dem som kom til Finnmark for å delta i fiskeriene. Pendlingsperiodene for «nordfarerne» ble lengre og lengre – og førte etter hvert til fast bosetting for mange. Slik ble det i løpet av ganske kort tid etablert en ny og tallmessig stor gruppe mennesker på finnmarkskysten, med fiske som tilnærmet eneyrke.

I 1860 kom det en ny fiskerilov, som gikk enda lengre i retning av å fjerne restriksjoner på fiskefeltene i Finnmark. Det er grunn til å anta at spesielt samene – ut fra sin økonomiske tilpasning og tradisjonelle tilhørighet til bestemte distrikter – var talsmenn for en mest mulig lokal bruk av sjøområdene. I en samtidig kommentar til bruken av sjøressursene uttalte da også amtmannen at det kun var sjøsamene som beklaget seg over å bli fortrengt av utenforstående.

Fiskeriene på begynnelsen av 1900-tallet

Mange av mønstrene for utviklingen innen fiskeriene i Finnmark helt fram til i dag har sin bakgrunn i tiden omkring århundreskiftet. Blant annet ble forskjeller når det gjaldt båter og utstyr mer synlig, også innad i amtet. I amtmannens første femårsberetning på 1900-tallet er det opplyst om stor overgang til båter med dekk og skøyter. Finnmarksfiskerne hadde også så vidt tatt i bruk motorer.

Fra sentralmyndighetenes side var det et klart ønske om at fiskerne burde gå over til større båter. På grunn av de særegne forholdene i fylket opprettet Stortinget i 1905 et eget lånefond for Finnmark. Her kunne fiskerne få lån på gunstige vilkår til kjøp av skøyter med dekk. Totalt sett ble det i Finnmark i løpet av tiårsperioden 1905–15 anskaffet eller modernisert mer enn 120 båter ved hjelp av lånefondet. Med få unntak var det kyststedene som nøt godt av denne ordningen. I de samiske fjordkommune var det så godt som ingen som fikk skaffet seg moderne båter.

På lokalt hold i enkelte fjordkommuner var man oppmerksom på ulikhetene som var i ferd med å oppstå. Det var tilfelle i en av de største samekommunene i landet på den tid, Kistrand – nåværende Porsanger. Allerede året etter at lånefondet var kommet i drift, tok kommunestyret opp fjordfolkets problemer med å skaffe seg båter gjennom fondet. Årsaken til problemene var at fiskerne på kysten gjerne var knyttet til en bestemt handelsmann som både leverte varer og mottok fangsten. Det var derfor i handelsmennenes interesse å låne «sine» fiskere den egenandelen som skulle til for å fullfinansiere en mer moderne båt. Dermed kunne fiskerne levere et større fiskekvantum – og kjøpmannen øke sin egen fortjeneste.

Fjordbefolkningen – dvs. samene – sto i et friere forhold til handelsmennene. Det skyldtes at de fortsatt hadde relativt større handelskontakt med russerne enn sine norske naboer. Dermed fikk de heller ikke samme tilgang til kapital fra handelsmennene til satsing på større båter. Utlånsreglene og praksis ble imidlertid ikke endret i den retning Kistrand kommune ønsket.

Den oppgradering av fiskeflåten i Finnmark som startet med lånefondet av 1905, la grunnlaget for en ulik utvikling i kyst- og fjorddistriktene. Kystdistriktene fikk nesten alle tildelingene fra det offentlige i forbindelse med «moderniseringsprogrammet». Dette fikk naturligvis konsekvenser for hva man etter hvert greidde å fiske opp av sjøen.

De som fisket med mindre båter uten motor, ga uttrykk for at konkurranseforholdene deres ble sterkt forverret. I 1909 ble det rapportert fra Kiberg at fisket var noenlunde bra, men at fortjenesten likevel ble svært liten på grunn av dårlige priser. Et leserinnlegg i den samiske avisa «Sagai Muittalægje» mente at dette var skøytenes og fiskedampskipenes skyld, fordi de ilandførte så mye fisk. De kunne dra ut på feltene selv i stille vær, og så langt de ønsket. På denne måten hadde de brakt mye fisk på land mens det ennå var gode priser, mens seilbåtene så vidt fikk fisk nok til å greie seg. Innsenderen mente at folk burde slutte seg sammen og arbeide for et forbud mot moderne båter. Ellers kom de som ikke klarte å skaffe seg skøyter, til å sulte.

Før 1910 hørte likevel motorfartøyene for det meste hjemme utenfor amtet. Først da skjøt motoriseringen virkelig fart også i Finnmark: (Se tabell 1.1.)

For dem som fisket med de minste båtene, var det særlig alvorlig at den generelle utvidelsen av fangstkapasiteten førte til vansker også med omsetningen til pomorene, som de i stor grad bygde sitt økonomiske fundament på. De minste båtene fikk etter hvert reduserte muligheter til å handle direkte med russerne.

Det hang sammen med den måten russerne fra gammelt av organiserte oppkjøpet. Russeskutene lå spredt innover i fjordene og kjøpte opp fisk, men etter hvert samlet de seg der de fikk tak i mest. I 1909 var det f.eks. mange oppkjøpere i Hammerfest, men svært få inne i Porsangerfjorden. Moderniseringen av fiskeflåten med større og motoriserte fartøyer var hovedårsaken til denne utviklingen. De russiske oppkjøperne kunne nå ligge på samme sted og motta større kvanta fra færre leverandører på kortere tid.

Også de russiske oppkjøpsfartøyene ble etterhvert mye større. For slike fartøy svarte det seg ikke å ligge inne i en liten fjordarm og kanskje risikere ikke å få full last. De var heller ikke interesserte i å selge mel i smått. Modernisering og utbygging til større kapasitet i kyst- og havfiskeflåten hadde altså sitt motstykke på den russiske kjøpersiden.

Sammenbrudd i pomorhandelen

Pomorhandelen kan for en stor del av Finnmarks befolkning betegnes som en periode som gjorde det mulig for dem «å fiske mel opp av havet». Det var også slutten på en epoke med forholdsvis stor grad av økonomisk uavhengighet for sjøsamene, da de siste russiske fartøyene forlot Finnmark i årene 1914–17. Etter revolusjonen i 1917 forbød det nye styret i Russland pomorene å reise til Norge.

Sammenbruddet i pomorhandelen må regnes som den mest ødeleggende faktoren for sjøsamenes tradisjonelle tilpasning. Denne handelen var uunnværlig for dem som ikke klarte å følge med i den moderniseringen som etterhvert kom innen fiskeriene. For dem var det en katastrofe da pomorhandelen opphørte.

Sjøsamenes båter og redskaper var tilpasset et typisk hjemmefiske, og utilstrekkelige til vinterfisket på kysten i konkurranse med skøyter og større motorfartøyer. Nye redskaper ble tatt i bruk på deres tradisjonelle fiskefelter, og fredningskravene fra fjordfiskerne vant bare i liten grad fram. Dette bidro til å forverre situasjonen. Også sammenliknet med andre grupper innenfor Norges grenser har sjøsamene aldri vært verre stilt enn i 1920- og 1930-årene.

Med pomorhandelens opphør var det forbi med den relative økonomiske uavhengigheten samene i Finnmark i århundrer hadde hatt i forhold til de danske, norske og vest-europeiske handelssystemene. Fra nå av var også deres økonomi plutselig blitt helt avhengig av norske myndigheter og norske kjøpmenn.

Utviklingen i jordbruket

Ved inngangen til 1900-tallet sies det i en offisiell rapport at jordbruket i Finnmark stadig ble drevet i kombinasjon med andre næringer, selv om jordbruket nå mange steder var blitt viktigere enn de andre delene av kombinasjonen. For fylket sett under ett var jordbruket bare rent unntaksvis blitt eneyrke.

Den gamle sjøsamiske tilpasningen med sesongflyttinger hvor husdyrene var med, levde stadig rundt århundreskiftet. I f.eks. Nesseby var jordeiendommene delt i en mengde smålapper som lå spredt omkring – ofte langt fra eierens boplass. Familiene flyttet regelmessig et par ganger om året mellom de forskjellige stedene hvor de eide jord, og hadde altså flere boplasser. Agronomene så på dette som uheldig for jordbrukets utvikling og ga uttrykk for at slikt måtte unngås ved nye utmålinger.

Vi kan ta jordbrukstilpasningen i Karasjok som et annet eksempel. Også den var basert på sesongflyttinger. Beboerne i Karasjok kirkested tok med seg buskapen og flyttet opp til seterplassen ved Ássebákti, der de også hadde det viktigste laksestengslet. Også andre seterplasser ble brukt, ofte i forbindelse med innlandsfiske, utslåtter og multeplukking.

Fylkesagronomen i Finnmark ga i en rapport like etter århundreskiftet et godt bilde av forskjellen på samisk og norsk jordbruk. Han uttalte at en nordmann pga. driftsmåten faktisk behøvde mer jord enn en same. Samene brukte ikke bare høy til husdyra. Nede ved kysten utnyttet de fiskeavfall, tang og ris. Inne i landet, blant annet i Karasjokdistriktet, var reinlaven, som det var store mengder av, tilleggsfor. Om høsten ble laven lagt i såter, som ble kjørt hjem om vinteren.

Fylkessagronomen gikk så langt som til å hevde at nordmennene var uskikket til å drive jordbruk i deler av Finnmark!

2 Etterkrigstiden: Havfisket

2.1 Innledning

I det innledende kapitlet var vi inne på de ulike spørsmålene vi må stille oss i forhold til samiske sedvaner og samiske rettsoppfatninger innen havfisket. Hvilke fiskeslag fisket man etter – og hvor fisket man? Var det akseptert at fiskere fra andre bygdelag fisket i andres nærområder? Gjaldt dette i så fall alle typer fiske, året rundt? Vernet de enkelte bygdelagene om de lokale ressursene, eller ble de ansett som tilgjengelige for alle? Var det ulike oppfatninger om dette i forhold til ulike fiskeslag?

Kapitlet er i hovedsak basert på egne og andres intervjuer med fiskere fra de fleste bygdelagene omkring på Gearretnjarga, og fiskernes egne beretninger og kommentarer er satt i fokus. Vi skal omtale og drøfte forholdene inne i Repparfjorden, forholdene på yttersida av halvøya (Brensvika og Revsnes) og forholdene inne i Revsbotn hver for seg. Det var i hovedsak snakk om ulike tilpasninger, og man fisket i ulike områder. Men i hvor stor grad var det også «overlappinger» (f.eks. i forhold til spesielle sesongfiskerer) der man kunne dra til nabofjorden og fiske? Helt til slutt i kapitlet skal vi oppsummere og konkludere i forhold til de nevnte problemstillingene.

2.2 Forholdene inne i Repparfjorden

Oddvald Rønquist, Erdal , født 1930 2 , begynte å fiske sammen med sin far som 13-åring – torskefiske fra robåt inne på fjorden. Han forteller at det var stor aktivitet på fjorden: «Her var masse båter. Det var småbåter. Det var vel i 1949 oppe i noen og femti småbåter ifra Fægfjordholmen og innover fjorden. Fisken var seget så langt inn. Det var to mann på hver båt så det var jo en hel sysselsetting.» I den beste sesongen kunne disse småbåtene på ca. 30 garn få 5–600 kg stor torsk i sjøværet. Fiskerne kom fra hele Repparfjorden: «Det var disse fjordafiskerne fra Kvalsund og innover til Repparfjorden og ut til Klubbukt og Brensvik.» Mange av Kvalsund-båtene brukte å overnatte i Erdal, der Rønquist er født og oppvokst:

«Det var masse av disse Kvalsund-båtan som fikk hus hjemme hos oss i ytre Erdal. Vi hadde bare et lite hus der. Mange rodde lenger inn der inn i Lier og Råkeluft. Det var så fullt i det lille huset der at de som hadde hus hos oss de måtte reie opp på kjøkkengulvet når vi hadde lagt oss. Så måtte de stå opp før vi sto opp for at det skulle være plass. I den tida var det hjerterom. De var her hele uka. De for hjem og leverte på fredagen. Da lastet de båtene ... du vet på den tiden fraus de fisken om vinteren. De kalte det for skank. De sløyde den, la den i sneen og lot den fryse slik. Ordet fabrikktråler hadde vi ikke hørt den gang, nei!»

Vintertorskefisket etter gottfisk (gytefisk) varte fra midten av februar og ut april: «Det var liksom sesongen her inne. Det var jo i gytetida da. Men ellers var det jo en god del fisk om høstan også. Det er det jo ikke mere nå.» Var dette en lokal torskestamme? Selmer Samuelsen Kvalsund, er ikke sikker på om den utelukkende er lokal: 3 «Den er vel helst det. Det sier nå forskerne, jeg vet ikke. Men man har nå av og til fått mye skrei også inne i fjorden. Og jeg har fått torsk her i fjorden som er merket andre steder, for eksempel i Altafjorden.»

Torskefisket begynte omtrent ved hjemplassen til Oddvald Rønquist, og «så fulgte vi fisken helt innover til Repparfjordpollen som vi kalte det for. Han seig innover til gyteplassene.» Han forteller videre at han kan huske fra barneårene at det var store mengder storsei inne på fjorden: «Det var bare slike 3–4–5-kilo’s seier. Han kjørte silda opp i fjæra. Vi sto i fjæra og kleppa han på land. Og nå ser du ikke ei storseispøa inne på fjorden. Den sorten som er på fjorden nå er ikke storsei. I år var det litt av denne halvannen oppi par kilos sei. Men ellers går det ut på denne halvkilos seien, men det er jo fin fisk å koke, du verden.»

Når det gjaldt vintertorskefisket forteller Rønquist videre at det ikke bare var småbåter som deltok: «Det var jo rundfisktrålere og slepenot ... De har vært fra gammelt av fra jeg var bitte liten. Men så ble jo denne fjorden fredet for notfiske. Den ble fredet omtrent på midten av 50-tallet for ikke å si det 100 % sikkert. Rundfisktrålerne kan ennå fiske, men ikke fra Fægfjordholmen og inn. Da er halve fjorden fredet for rundfisktrål.» På spørsmål om hvor mange som til sammen kunne delta på vintertorskefisket svarer Rønquist slik: «Opptil 50 småbåter ... Så hadde du disse torskesnurperne og rundfisktrål. Det måtte jo være flere hundre mann fordi på hver av disse torskesnurperne var det som regel en syv åtte mann, så det var mye folk i aktivitet da.»

Marion Palmer spør om hver båt hadde sine faste fiskeplasser fra år til år, og får følgende svar: «Det kan du trygt skrive nei på. Der var det førstemanns-regelen. som gjaldt. Du måtte selvfølgelig følge fisken. Det var den som var snarest å få bruket i sjøen som hadde retten.»

Rønquist forteller at det likevel på en måte var akseptert at andre båter sette redskap på felt som allerede var tatt i bruk: «Det gikk ganske greit. Av og til var det mye avvel å bale med; især med garnan vet du. Du vet at når fisken seig inn på fjorden så ble det trangt. Da vet du at det ble mye avvel og sånt. Det blei trengsel. Det skjedde så og si hvert år i den tida. Det var trengsel på slutten av sesongen.» Han fortsetter: «Jeg og far min satte over de andre når fisken sto der. Så det var obligatorisk. Men så var jo alle båtene samtidig om morran ute og begynte å trekke, så det gikk jo ganske greit for seg.» Det kunne likevel forekomme at det ble krangel: «Det var ikke alle som var like medgjørlige, vet du, kanskje som i dag. Men det var jo aldri så galt ment, vet du. Vi var jo like gode busser etterpå. Det var ikke noe agg til noen.»

Han understreker at det på ingen måte var slik at de som bodde i nærområdet hadde noen fortrinnsrett til de lokale grunnene: «Det skulle bare mangle. Havet må jo være for alle . Det mener i alle fall jeg.»

For de som bodde inne i fjorden var det mange muligheter for å få levert fisken, både før, under og etter krigen: «Det var to fiskekjøpere i Fægfjord. Det var Johnsen og Samvirkelaget i den senere tid. Så hadde du her i Kvalsund Gulbrandsen og Figenschau før krigen. De bygde ikke opp her etter krigen, men Figenschau bygde opp i Fægfjord. Karl Berg hadde på Klubben, så det var ingen problemer å levere i den tid. Alle ville ha fisk. Før krigen var det i Repparfjorden også. Det var Øyen som hadde det, men han bygde ikke opp etter krigen, han.»

Når det gjelder hvilke fiskeslag man fisket etter på denne tida sier Oddvald Rønquist at det i hovedsak var torsk og sei, men også hyse, og dessuten sild. Han fortsetter: «Så var det kveiteskotter og flyndreskotter, ikke sant. Du lå med en sjøkikkert og gløtta og så hadde du en sånn tung ting med et spyd.» Uer, som er dypvannsfisk, finnes ikke inne i fjorden.

Ekkoloddet kom i bruk i 1949. Men både før og etter dette var kunnskapene om méer (merker i landskapet for å «krysspeile» seg inn på fiskeplassene) helt avgjørende: «Det lærte jeg av far min. Hvis jeg skulle ramse opp alle mean av bakkan jeg har vært inni fjorden, så har du altfor lite ark. Alle fjelltoppene og alt dette. Nå har man selvfølgelig glemt mye. (...) Det lar seg heller ikke gjøre å sitte på land og fortelle mean. Fjelltoppene du ser; et hakk der og et punkt der osv. Den humpen skal komme i den humpen så er du der på den grunnen. Det er slik det foregår. Det hustaket skal være mot det hustaket osv.»

Oddvald Rønquist forteller at han som 18-åring i 1948 begynte med et annet fiske: «Da begynte jeg å reise utmed kysten med en 60-fots båt med garn og juksa og line. Og i 1967 så sluttet jeg på sjøen. Da begynte jeg på fjellarbeid som skytebas. Jeg gikk et kurs. Jeg jobbet på Folldal Verk 4 i 13 år.» Han sluttet å fiske fordi det ble for tungvint og for lite fortjeneste. I 1959 begynte han med laksefiske (kilnot) som binæring, noe han framdeles holder på med på hobbybasis. Utbyttet av laksefisket har variert for ham som for de fleste andre: «Det har vært kjempelakseår, men den plassen jeg har er ikke god. Jeg har vært nede i 4 på sesongen, og av og til hatt bra sesonger, så det har vært så variabelt.»

Selmer Samuelsen, Kvalsund, 5 ble født i Smørfjord (Porsanger) i 1922, og flyttet til Kvalsund i 1950. Han har vært av dem som har fisket lengst ute i havet med egen båt, og har også vært trålfisker.

De første årene etter at han kom til Kvalsund rodde han med småbåt inne på Repparfjorden, og forteller at det tok sin tid før han ble akseptert: «Du vet, jeg var ikke kjent her. Jeg prøvde nå å skippe meg med folket her. De var ukjent med meg.» Samuelsen hadde tidligere fisket i Porsangerfjorden og ute ved Magerøya. Han forteller om forskjellige teknikker man anvender i fisket, som kan gjøre hele forskjellen mellom å få mye eller lite fisk: «Det kom an på bruket. De skaut ikke bruket som det skulle skytes. Jeg skaut bestandig under femti prosent. Tenk deg at du strekker et gjerde, rett ut. Det blir stående – og et garn som står slik kan ikke fiske. Du må skyte garnene slik at de står som en pose. Det var de ikke gjorde, og da kunne de ikke få fisk. Det er kun sei man kan få med et garn som står slik, seien svømmer mot strømmen. Jeg har fisket laks med drivgarn ute i havet også. Hvis du ikke skaut garnene slik det skulle gjøres fikk du ikke engang kokfisk! Laksen rak også med strømmen, og da måtte garnene stå som en pose. Man skulle ikke tro det, men sånn er det.»

2.3 Forholdene på yttersiden av halvøya

Forholdene i Brensvika

Arne Hansen, Klubbukt, er født 1925, og bodde i Brensvika fra 1935 til 1959, da han flyttet til Klubbukt. 6 Hansen begynte å fiske i 1941: «Jeg rodde med stefaren min. Da rodde og seilte vi. Vi rodde mest uti Sammelsundet. Det var virkelig et slit å trekke garn med handmakt i fra 80–90 favner. Full av tare, full av fisk og full av stein og rusk mange ganger. Du verden hvor man sleit. (...) Der ute var det liksom fiske hele vinteren. (...) Så rodde vi hele vinteren, ja faktisk hele høsten før jul rodde vi med garn. Og når jula var over fortsatte vi med garn hele vinteren. Det gikk helt til sesongslutt og det var i midten av april. Så var det slutt.»

Hansen forteller at det først og fremst var fiskerne fra Brensvika som rodde i Sammelsundet. Fiskerne fra Klubbukt og innover fjorden kom sjelden så langt utover, og hadde kortere sesong: «Vanligvis her inne på fjorden så var det slik at fisken ikke seig inn før sist uti februar og mars.» Og fisket der varte heller ikke like lenge utover våren. Men det hendte at det kom folk fra Repparfjorden utover når det ikke var fisk å få der. Men for disse fiskerne, som ikke var kjent i området, kunne det være problematisk å finne fisken: «Man måtte være grunnkjent. Det var ikke bare å hive ut lenka hvor som helst. Du måtte vite hvor fisken gikk. Vi som rodde der ute vi hadde hundrevis av merker i fjellet, og jeg husker en gang han gamlingen – han Henrik; stefaren min – han fortalte til Johan og Oddvald (Rønquist) – de hadde dratt ei lenka garn og ikke fått fisk – at de ikke fikk fisk der men at de måtte følge med en knaus oppi bakken og en knaus på øversida av Brensvikvannet – når de fikk knausen i det hakket der da skulle de sette der. Men da sa Oddvald at «fisken svømmer vel ikke etter de merkene i fjellet». Men fisken sto der i bakkekanten, viste det seg. Og det var det som var viktig.»

Arne Hansen forteller at det i riktig gammel tid – før krigen – kom fiskere helt fra Revsbotn for å fiske i Sammelsundet: «I Revsbotn var det ikke fiske midt på vinteren; det var vårfiske. Mens det var det kjempegodt med fiske på den tida der ute i sundet om vinteren.»

På spørsmål om fiskerne fra Brensvika reagerte på at det kom båter utenfra, svarer Hansen at «det gjorde vi ikke. Havet var jo til for alle . De fikk jo ro der.» En annen sak var det – som nevnt ovenfor – at de fremmede fiskerne hadde problemer med å finne fram til fiskegrunnene: «Det var vel så som så med resultatet deres. Men de ble jo henvist til forskjellige fiskeplasser hos de som var der. De fikk jo litt informasjon, og det var jo plass nok å sette etter så der var ikke mange kollisjoner.»

På spørsmål om det hendte at noen fra Brensvika fisket inne i Repparfjorden sier han at det nesten ikke forekom: Det var altfor langt å ro inn dit: «Når vi skulle dit inn så måtte vi jo få bo der.»

Stort sett var fisket bra i Sammelsundet, men ikke alltid: «Av og til kunne det være brukbart, men det var ikke alle årene. Jeg husker under krigen; da var det spesielt èn vinter hvor det var så elendig med fisk, det var ikke fisk her inn igjennom. Så folk som bodde her rodde ikke i det hele tatt. Det var nå vi som rodde der borte, og da brukte de komme over fjellet (fra Klubbukt) to ganger i uka og hente kokfisk. Men det var slik; 10–15–20 fisk på lenka. Det var ikke mere. Det var sånn at vi holdt oss selv med kokfisk. Det var 10-garnslenke. Det var nesten svart hav. Normalt var det fiske hele vinteren så vi holdt det gående.»

Det var ikke fiskebruk i Brensvika, og Arne Hansen forteller at fiskerne måtte levere i Kvalsund, ytterst på sørsida av Repparfjorden. Dette måtte de gjøre helt til det i 1955 ble etablert et fiskemottak i Klubbukt. Før dette grov man fisken ned i snøen, slik at den frøs til: «Det var ikke så voldsomt med fisk, så vi var nå toppen to ganger i uka i Kvalsund. Så lastet vi den frosne fisken; så var det å karre og ro til Kvalsund. Det var ikke alltid det var seilevind heller. Men vi hadde det ganske bra forsåvidt i forhold til dem i Torskefjorden. 7 De hadde adskillig lenger vei. Men de kom seilende inn igjennom; de seilte i motvind og under fastlandet og seilte over på andre siden og krysset inn i gjennom der.» Det var omtrent like langt i distanse til Revsnes som til Kvalsund, men fiskerne fra Brensvika leverte aldri fisken sin der. Det var vanligvis dårligere seileforhold den veien, og dessuten mer værhårdt ut mot storhavet.

Marion Palmer spør om det var eller er mye krangel båtene imellom, og får til svar at «nei, det er sjelden vi er i kollisjoner.» Snurperne er ikke lenger inne i fjorden: «Det er så mye fisk på yttersida at de holder seg der. Men de årene det var mye småfaren sei her, og de satte de store nøtene ned på dypet, så når de snurpet opp dette så flotna mesteparten av seien opp og døde. (...) Slike ting reagerer man på.»

Arne Hansen fortsetter: «Før var det kolossalt med båter innpå fjorden. Ikke bare her, men på Revsbotn også. Det var tett i tett med garnlinjer. I dag er det bare bagateller. På den tida hendte det seg jo at det var brukskollisjoner og det var enkelte som hevnet seg hvis de kom i kollisjon. Vi var to båter som rodde på en plass – jeg var ikke gamle karen da – en sjark fra Slotten som hadde satt der. Så kom vi tilfeldigvis på dem. Vi hadde 24 garns-lenke; 16 garn i dunge. Vi måtte bare ta i søkka og hive på dekket og kjøre på land og greie. Vi gikk ikke bevisst inn for sånt. Vanligvis var det slik at når vi fikk ei lenka oppå, så dro vi vår lenke og dro den andre lenka over rekka og uti sjøen etterhvert. Selvfølgelig var det ikke helt fritt for vas, men det ble ikke på den måten. Den lenka ble iallefall sånn noenlunde strukket ihvertfall. Vi ble beskyldt for å rane og ... Det var småbåter imellom dette, og de på Revsbotn likte ikke at vi kom dit. De hadde så mange båter der selv. Hele Revsbotn og Lillefjord og Slotten og så videre.»

Arne Hansen understreker imidlertid igjen at havet i prinsippet er for alle: «Det eneste som har vært på fjordan har vært havdeling. At notflåten har rodd på halve fjorden og garnflåten har rodd på andre halve fjorden.» Dette ble innført på 1960-tallet: «Repparfjorden var så smal at det ikke var plass å dele på langs, så her ble det totalforbud mot notfiske innafor ei linje fra Fægfjordholmen og over til Råkeluft.»

Forholdene i Revsnes

Abraham Andersen , født 1913, bodde tidligere i Gottaluft, Revsnes, og er i dag bosatt i Kokelv. 8 Andersen forteller at han begynte som yrkesfisker 17–18 gammel, og drev med småbåt inntil siste krig: «Med de småbåtan. Voi, stakkar – æ har rodd omså kor mye der ute på Revsnes. Og ikke bare der. Æ har vært på fiske med småbåta på Porsanger og Gjesvær og Hjelmesøya og allesteds. I den tida. Åpen robåt. Sånn fireroring.»

På spørsmål om hva slags fiske de drev svarer han: «Loddetorsk, og lina brukte vi no og. Garn har æ også brukt, omså kor mye. Da vi var i Porsanger, da rodde vi bare med juksa. I mai og juni. Sånne tura kunne man ikke ta anna enn på sommarstid. Men der var litt av en krig der borte. Men på Hjelmsøya og Ingøy, der har vi begynt i april måned og utover mot sommarn.»

Han forteller at de drev fiske stort sett året rundt: «Ja, vi stoppa jo når vi holdt på med arbeid som torva og sånt. Og når vi skulle slå. Da måtte man jo stoppe. En fjorten dagers tid. Og da vi bodde i Revsnes arbeidde vi jo mye på land åsså. Med fiskarbeid. Han Sørensen (fiskekjøperen) var frøktelig hård å kjøpe fisk. Og kunne ha masse arbeidsfolk.

Til sine tider var det et stort fiske utenfor Revsnes, med et stort antall båter: «Det var hundrevis. Massevis. Masse båta.» Fisket foregikk i små, åpne båter: «Om sommern brukte vi å ro med dorg der utfor Forsøl. Og du kan tru, der var så mye sei at når du rodde der ute på ei grunna, seien han vaka rundt åran omså kor mye. Du kunne nesten ta han med nevan. Om våren og sommeren kom det også båter langtveisfra for å delta i fisket utenfor Revsnes, forteller Andersen – både fra Troms og Nordland. Særlig på våren i loddetorskefisket. Noen av dem fisket lodde med not, andre torsk med juksa og garn.

Med så mange båter samlet var det uunngåelig med brukskonflikter. Det kunne være harde tak, men man kom stort sett bra overens: «Det gikk vel det. Når man ble enig så greide man ut. Og ble ferdig med det. Det va ikke verre som det.»

Når det gjelder klær og annet utstyr man brukte på sjøen, var det ikke ullgarn å få kjøpt Abraham Andersen begynte som fisker, og kona Borghild forteller: «Man måtte sjøl gjøre det. Spinne garn. Æ har rokk enda. Den er så fin den rokken. Så den gjømme æ. Vi har ikke plass her. Men no har æ funne ut at hvis æ kjøpte ferdigkarra ull, så kunne æ spinne. Det hadde vært artig. Det eneste som dugde på nevene på sjøen var godt tøvde ullvotter: «Hvis du døppa i sjøen og toilla rundt i sneen hvis det va sne i båten. Dem va så varm at ... Æ vet ikke ka det kommer av. Det kommer vel av at det blei tett. Andersen forteller at de hadde oljehyre ute på Revsnes helt fra han begynte som fisker: «Jada, det hadde vi, men ikke den sorten som vi no har. Det va mye dårligare sort. Dem varte en fjorten daga så va det håll. Han har aldri brukt tradisjonell skinnbukse på sjøen, men det lever ennå folk i Kokelv som har brukt det: «Her inne i Kokelv brukte dem lenge de skinnbuksan. Men ikke på Revsnes. Da var det oljebukse dem kunne kjøpe.»

Verken Abraham eller Borghild har noen gang brukt kofte, men enkelte folk som var eldre enn dem i Revsnes gjorde det. Borghild forteller: «Ho Gunnhild. Og Ragnhild. Dem brukte kofte. Der kor vi kjøpte eiendommen. Dem brukte kofte. Dem va så fin ... Æ vet ikke ka slags stoff det kunne være. Det var sånn bredt rødt band som dem sydde fast. Mørk. Mørkeblå farge. Og så var det sånn gull også som dem pynta rundt halsen. Dem var kjempefin. Jo, dem var fin!»

Etter krigen ble ekkoloddet innført (1949), men kunnskapene om méer var helt vesentlige i flere tiår ennå. Og alle var ikke like begeistret for ekkoloddet. Andersen forteller: «Etter krigen hadde vi også en båt som hadde ekkolodd. Men det var ikke sånne instrumenta som dem no har. Men folk var imot det. Folk forsto ikke så mye da. De var nesten sint på det derre der»

Marion Palmer spør om det hendte at kvinnfolkene deltok i noen former for havfiske, og Andersen bekrefter at dette hendte, men det var ikke vanlig. Han forteller om et eksempel på dette fra Vargsundet: «I 1938 var æ og rodde der i Vargsundet. Der var kvinnfolk i båtan. Med seigarn og alt. Det hadde æ aldri sedd før.» Han fortsetter: «Da æ var som guttunge og begynte å ro not der inni Repparfjorden. Vi rodde med torskenot der. Da var det en kar der. Og han hadde to jenter som han hadde med seg. Sjøl satt han bare i atterskotten og lodda etter torsk. Og de to jentene, dem rodde i ett, døgnet rundt. Dem var no ungjenter. En 15–16–17 år. Dem rodde døgnet rundt. Alle veier. Helt ut til Kvalvika.»

Andersen forteller at han helt siden 1938 har drevet laksefiske med kilenot. Han har framdeles lakseplass ute i Gottaluft ved Revsnes. At kilenøtene bare kan være åpne fra 15. mai til 5. august mener han er bra: «Jo, det er greit. Det er derfor laksen aldri blir utrydda.» Han ser imidlertid elvefiskernes laksefiske i f.eks. Altaelva som direkte truende for laksestammen: «Ja, det er dem som kan ødelegge. Æ ser Altaelva. Hvis du har følgt med. Det er bare storlaks dem dreger. Gytelaks. Det er dem som ødelegger. Dem får jo så masse storlaks at du blir forfær når du ser i avisan. Rognlaks. Det er det dem tar. Dem som går dit og gyter i elva. Sjølaksefiskeran dem får jo masse rognlaks dem og. Men det er ikke sånn som elvefiske.»

Andersen har opplevd en enorm utvikling i såvel fiskebåter som fiskereredskaper. Han forteller om det første nylongarnet som kom til Revsnes: «Sørensen (kjøpmannen) hadde fått ett garn en gang. Det var trådnylongarn. Det var etter krigen. Og vi sa vi skal prøve det garnet, og se hvordan det virker. Og vi laga det ferdig og satte det i lag med de andre garnan som vi brukte. Vi trekker – og når det garnet kommer, er det så fullt med fisk at vi måtte ta garnet vekk, og sette en mann til å greie det og ta laus fisken. Det var stappe fullt med fisk! Kjempesvære torsk. Æ huske ikke ka vi betalte. Jo, 300 kroner kosta det. Ja, det var rart. Og da begynte de å komme de der garnan og juksa-nylon og de der greian.»

Fiskeprisene var elendige tidlig på 1930-tallet. Andersen har vært med på å selge torsk for 4 øre kiloen. Hyse ble da betalt med 2–3 øre kiloen. Han forteller at han har vært med på å kaste hyse på hav for å laste opp båten med torsk, som altså var litt bedre betalt. Fiskekjøperne samarbeidet om å holde prisene nede. De elendige fiskeprisene førte til at fiskerne på Revsnes organiserte seg i 1936, og dette ble ikke godt mottatt av fiskekjøperne:

«Dem va så sint de her fiskekjøperan da vi organiserte oss. Dem kjøpte ikke fisk. Alle fiskeran organiserte seg. Æ huske ikke kor mange. Men det var masse. Du skjønne det. Vi hadde vært og trekt garn. Sørensen var frøktelig sint på den der organisasjonen. Han kjøpte ikke fisk. Så ble vi enig om å ro til Lillefjord og selge fisk der. Til han Hjalmar. Æ fylte 27 år enda akkurat den dagen. Æ va sånn høvedsmann enda på den båten. Så sier han kjøpmannen i Lillefjord: Dokker kan jo fære med den fisken til England. Og selge fisken der. Nei, han kjøpte ikke. Ikke snakk om. Og vi rodde hjem med den fisken. Og vi hengte den fisken. Og så ble det andre året. Da hadde vi organisert alle. Og så blei det frøktelig tørrfiskpris. Sørensen han kjøpte det som han klarte av tørrfisk. Han for allesteds. Sauhavna og Kvaløya og alle steds. Kjerringa hannes hadde skjentes enda: Du toillingen fær å kjøpe fisk allesteds. Men du kjøpe omså kor mye. Men så hadde han Sørensen sagt: Om han går konkurs. Det gjør ikke nåkka. Han ska kjøpe så mye som han klare. Og han henta fisk fra Kvaløya og Forsøl og Torskefjorden. Allesteds. Og du høre det når det ble høst. Det ble så god pris på tørrfisk. Han slo seg opp med en gang. Dem arbeide hele sommarn med den tørfisken. Han hadde et svært pakkhus. Det var stappe fullt. Han la enda under kaia, med presenning over. Sørensen, han gjorde penger da!»

Fiskekjøperne måtte gi opp motstanden mot at fiskerne organiserte seg. Det var kolossal oppslutning om organisasjonsmøtene, forteller Andersen – og prisene begynte etter hvert å stige. Marion Palmer spør hva de levde av når de ikke fikk solgt fisken: «Vi hadde jo kokfisk. Og enkelte hadde jo penger såpass at man levde. Og så hadde dem jo kreatur. Vi slakta en sau om sommern eller en kalv eller nåkka. Det var det som berga. Du vet. Og på den tida var det jo billig alt sammen. Tobakkseska kosta ikke mer enn 70 øre. Æ vet ikke ka det koste nu ...»

Andersen legger til at Sørensen, kjøpmannen, hadde mange gode sider: «Han var flink til å hjelpe folk. Det mangla ikke på det. Du skjønne at her i Kokelva var det ikke butikk da. Folk herfra brukte å dra til Revsnes under krigen også. Om de ikke hadde penger. Dem kunne ta ut varer, omså kor mye. Så betalte man seinere de der varan med fisk. Hvis man hadde tatt på bok og sånn. Og folk betalte det de skyldte.»

Charles Aslaksen, Revsnes , 9 er født i 1936, og har stort sett drevet med fiske hele sitt liv. I tillegg til å være fisker har han vært snekker og arbeidet på fiskebruk. Han har arbeidet mest som mannskap på ulike fiskebåter, men også drevet litt for seg selv: «Jeg har også hatt en liten sjark til hjemmefiske. Men da har det bare vært her rundt støkanten – helt i nærheten!»

Når det gjelder hva slags fiske han har drevet, forteller han: «Jeg har jo vært på silda og lodda – de båtene kunne vel ha vært en 80–90 fot. Snurpere. Men ellers har det vært fra 50 fot og nedover – de her vanlige gammeldagse fiskeskøytene. Som «Liv», vet du. 10 Jeg arbeidde masse år ombord i «Liv». Vi brukte not og lina. Og så var det da sildefiske før jul og litt etter jul. Og vårfiske med garn, etter vårtorsken.» De leverte selvsagt til fiskebruket på Revsnes: «Det var et svært fiskebruk her. Bevare meg vel. Da var det aktivitet her. Det var arbeid nok, for alle som kunne krype og gå. Det var arbeid i overflod. Her i Revsnes var det arbeid hele året. Men den store sesongen hadde man om våren. Vårtorskefisket. Men så kjøpte han jo også sei her, og da var det full aktivitet. Han Sørensen kjøpte mye sei her. Vi kan si at fra februar og helt til, ja august-september, var det full drift her på bruket.»

På slutten av høsten og tidlig på vinteren var det mer rolig: «Når vi rodde med lina kunne det være to, tre båter som leverte, det var ikke så mange. Det ble ikke så mange fiska av det. Det ble ikke så store kvanta da.»

Aslaksen forteller at det var god plass på havet for alle før i tida, det var lite kiv og strid om fiskeressursene: «Vi brukte å si at vi har plass nok!» Det er kun laksefisket som på en måte var «privatisert»: «Ja, der har vi anviste plasser – det er noe helt annet! Der må man også holde en viss avstand mellom brukene.»

2.4 Forholdene inne i Revsbotn

Abraham Andersen fisket også etter at han flyttet inn til Kokelv, og det var nok av fisk der også: «Det mangla ikke på det. Du vet. Her var ikke fiskekjøper her. Dem førte til Revsnes og Lillefjord. Og den veien. En gang satte vi not her ved Russelva. Vi hadde skøyta. Vi hadde sånn spell på andre sida. Vi fikk 10.000 kg. På en gang.» De måtte føre fisken på land, og sløye den på snøen: «Og så va det en båt som hørte til han Sørensen på Revsnes. Det var han som brukte å føre den fisken til Revsnes. De kom og henta fisken. Så kom dem med matvaran til folket her. Dem sellte kollosalt med matvara. Det var flere båta her inne.»

Andersen forteller om skarpe brukskonflikter mellom notfiskere og garnfiskere allerede i 1930-årene, som resulterte i deling av fjorden mellom not og gran mot slutten av tiåret: «Dem fikk ikke lov å bruke not ifra Russelva og bortover. Der var det garnhav. På den sida. Og på denne sida var det nothav. Sånn var det. Det ble satt opp merker på land. Ved Russelva. Det var det to stolpa. Den ene oppe i bakken, den andre var nede i fjæra. Når stolpene var på linje sett fra sjøen var man på grensa. Det var frøktelig nøye med det her. I førstninga kunne man bruke not overalt. Men dem setta inni garnan. Og reiv garnan sund. Æ va enda på et møte dem hadde der på skolen, da dem delte. Æ va der da dem delte havet. Lensmannen var der og. Politi og alt av myndigheta. Da ble det mer orden.. Da torde ikke garnkaran heller sette her på nothavet! Det ble jo orden da.»

Abraham Andersen forteller at det var mange harde tak på havet før delingen: «Den fisken som kommer inn i fjorden når det er gottfiske (gytetorsken) kommer inn på den sida av fjorden først. Og så siger han rundt fjorden til den her sida. Sånn gjør han bestandig. Derfor var det sånn kamp der borte kor det var garnhav. For det var der han seig inn først. Det var et frøktelig liv mange ganger. Det va jo mange gang at dem nesten slåss.. De derre karan. Voi, æ huske omså kor godt det derre der! Men du vet den tida da far min var ung – han var fødd i 1870. Han har bodd her i Kokelv. Da var det ikke sånn. Det var ikke da sånn krig dengang. Dem hadde mindre nøter og mindre båta».

Ole Johan Nikodemussen , født 1931, Kokelv, svarer følgende på spørsmålet om hvordan han fant fram til fiskeplassene da han begynte som fisker: 11 «Vi hadde jo vært med far og de andre fiskeran. Man visste jo om de grunnan og garnplassan. Man tok jo mea og følgte no etter det. Satte garn. Og hvis det no var ei grunne der man satte lenka først fra en nokså tørr grunn og så nerigjenna. Var det fisk oppmed grunnen, satte man lenka lenger opp, var det mere på jupta fløtta du lenger ut. Det var alt ettersom kor fisken sto».

Det kunne også være «fremmenbåta» langt inne på fjorden, store båter, som skapte problemer for de lokale fiskerne: «Dem brydde seg ikke. For dem var jo motoriserte folk med spell og alt. Så vi satte våres lenka på tverra. Og de kunne sette langsetter jupta, Og når de derre storingan kom og satte lenka på langs ... For det første var det no å slite opp den derran skøytelenka, den der storlenka. I tillegg. Kanskje det var en ni, ti lenke enda som var fast i den lenka på tvers. Og så skulle du slite det der opp. Vet du at når vi fikk den der ila opp, altså før garnan kom, vet du det at fingran dem var pressa. Du fikk dem nesten ikke bøyd ut. Så hårdt var det å ta i. For det va ikke sånn at du kunne ta en halvmeter i slengen. Ne, det var ti centimeter – og seksti, søtti meters jupta. Da kan du sjøl tenke deg ka slags tyngde det var. Æ skal si det var et slit uten like. Og det va ikke nok med det. Når du kom på land, så va det å bære opp den fisken, og sløye og ... bare slit.»

Nikodemussen forteller også om delinga av fjorden, mellom garnfiskere og notfiskere: «Det var på grunn av brukskollisjona mellom nøter og garn. Så måtte dem søke om den havdelinga. Og dermed ble det satt sånne «overrettsstolpa» så du kunne se fra land, ka tid du er på garnhavet eller ka tid du e på nothavet. Men så blei det til det at det ble litt for lite nothav. Så fløtta dem da en hundre meter lenger østover de der to merkan. Det var fiskarlaget som avgjorde det. Det var lovmessig. Det va jo også i vedtektan i politiet. Og så va det ikke lov å fiske der mer. Du fikk mulkt.»

Hvis garnene ble satt over hverandre var ikke det noe stort problem: «Det gikk forsåvidt greit. For du vet at alle var småbåta. Det var dårlige krefter. Det var mannskraft bare. Så det var ikke så vanskelig det. Men det var jo slik at noen var liksom mer høvdinga på havet enn de andre. Du vet, slik er det i alt sammen.»

2.5 Oppsummering

Vi har i dette kapitlet hørt at fiskerne på Gearretnjarga tradisjonelt drev hjemmefiske i nærområdene omkring de ulike bygdelagene. Fiskerne i Repparfjorden holdt seg her, på yttersida fisket de henholdsvis i Sammelsundet og utenfor Revsnes, og fiskerne lenger inne i Revsbotn holdt seg innenfor denne fjorden. Før det ble vanlig med motor i båtene var dette først og fremst motivert av de store avstandene, men det var også et faktum at det var mye fisk over alt. Videre var havfisket bare en del av en næringskombinasjon, der jordbruk og ulike utmarksnæringer var de andre delene. Havfisket var riktignok det viktigste – men mennene kunne ikke være for lenge hjemmefra, det var også andre arbeidsoppgaver som skulle utføres.

Etter hvert som fiskeflåten ble motorisert ble den mer mobil. De større båtene kunne dra lenger av sted, også til nabofjordene, for å delta i ulike sesongfiskerier, f.eks. de rike sildefisket inne i Repparfjorden og vårtorskefisket i begge fjordene. Hvordan ble dette sett på av de lokale fiskerne? Svaret som går igjen når man stiller eldre fiskere dette spørsmålet er at «havet må være fritt», «havet var jo til for alle» og liknende. Dette gjaldt alle fiskeslag, og alle typer fiskerier (unntatt kilenotfisket etter laks, som sto i en særstilling). Dette synspunktet er grunnleggende for alle som er intervjuet, og må nærmest betraktes som en overordnet ideologi. På den annen side var man lite villig til å røpe lokale «hemmeligheter» om hvor fisken sto – kunnskaper om fiskegrunner o.l. Alle fikk komme og delta i fisket, men de fikk finne fisken selv! Likeledes kunne det være vanskelig for en fisker som kom flyttende fra et annet sted å få full aksept fra de andre fiskerne i fjorden.

3 Etterkrigstiden: Jordbruket

3.1 Innledning

Vi har tidligere nevnt at sjøsamene på Gearretnjarga ennå i etterkrigstiden stort sett drev sine næringer på tradisjonelt vis. Dette gjelder også deres jordbruk, som var en del av en næringskombinasjon med havfiske og ulike utmarksnæringer.

Dette innebærer at mange av opplysningene om sjøsamisk jordbruk i det 17. og 18. århundre som ble gjengitt i kapittel 1 («Historisk bakgrunn») er relevante også for etterkrigstiden. For øvrig skal vi også her forholde oss til de problemstillinger vi reiste i det innledende kapitlet. I dette kapitlet skal vi først beskrive hvordan jordbruket faktisk ble drevet på denne tiden. Sedvanerettslige «jordbruksspørsmål» oppsto først og fremst i forhold til utmarksnæringene, som blir særskilt drøftet i et eget underkapittel.

3.2 Det tradisjonelle jordbruket på Gearretnjarga

Det var ikke vesentlige forskjeller i jordbruksaktivitetene rundt omkring i de ulike bygdelagene på Gearretnjarga, og vi skal i liten grad skille mellom bygdene når vi skal beskrive disse aktivitetene.

De klimatiske forholdene gjorde at hovedvekten i jordbruket nødvendigvis måtte legges på februk – det eneste alle dyrket var poteter, og de fleste dyrket også egne gulrøtter. Noen dyrket også neper. Alt dette ble dyrket kun til eget bruk.

Det fantes også ville vekster som ble brukt i husholdningen, f.eks. syregress ( juobmo). Ole Johan Nikodemussen forteller: «Vi kunne jo spise litt av det som vokste på jorda, men ikke mye. I dag er det nesten ingenting igjen, av en eller annen grunn.» En annen vekst han nevner er viltvoksende gressløk: «De kunne vel hente det her løkgresset. Det gjør man nu også. Det er jo lite av det, så det er ikke sikkert man snakker sant når man forteller hvor man fant løkgresset. Og så var det noen som brukte å fortelle at jordløken vokste utav «mannskit», for at de andre ikke skulle bli så hippen på den (latter). Men vi bruker løken den dag i dag.»

Charles Aslaksen forteller fra Revnes at når det gjaldt februket, kunne man ha opp til 3–4 kyr på hver gård, avhengig av hvor mye jord man hadde – og hvor mye tilleggsfor man klarte å skaffe. Man hadde dessuten 10–30 sauer, også avhengig av hvor mye for man kunne skaffe. Sauene kunne trekke ganske langt av gårde, oftest til Guomma-landet og innover mot Kokelv.

Under (og muligens før) krigen hadde man geiter, det ble det helt slutt med etter evakueringen. Høns var det mange som holdt for eggenes skyld. Noen hadde også gris, men det var ikke vanlig. Aslaksen forteller at det kun var én hest på Revsnes, den hadde hans far med seg tilbake fra evakueringen på Fosen i Trøndelag (som føll).

Slaktingen foregikk om høsten. Man tok vare på alt – ikke minst blodet fra dyrene. Man tok også vare på dyretarmene, og laget blodpølse. Blodmaten var en viktig del av kostholdet utover høsten.

Charles Aslaksen forteller at ingen var sultne på Revsnes – det sørget de store mengdene med fisk i havet for. Man tok også vare på hverandre. Eldre og uføre fikk for eksempel kokfisk av fiskerne, slik at de alltid hadde mat. Aslaksen mener det kunne være vanskeligere å klare seg lenger inne i fjorden, hvor det ikke var så rikelig med fisk.

3.3 Hovedproblemet: Å skaffe for til dyrene

Forholdene for jordbruk er helt marginale på Gearretnjarga, særlig på utsiden av halvøya. Hovedproblemet innen fedriften var å skaffe nok for til dyrene. Når det gjaldt dyrefor, hadde man for det første høy fra egen jord, og også fra utmarkslåtter. I utmarka hentet man også ulike former for tilleggsfor: Sennagress, jordris, krøkebærlyng mv. (se nedenfor).

Også tang og tare var viktig som tilleggsfôr. Man skar tang og tare med en spesiell ljå når det var stor fjære, og hentet hele båtlaster hjem. Dette ble kokt i løypingsgryta (samisk navetkruito = fjøsgryte) sammen med fiskehoder, fiskerygger, småfisk og mel. Dette var en svært næringsrik mat for dyrene, som likte det veldig godt. Fjøsgryta der Charles Aslaksen vokste opp tok ca. 200 liter.

Ole Johan Nikodemussen forteller fra Kokelv at det kunne være konkurranse om de ulike formene for tilleggsfor. Krøkebærlynga, for eksempel, var en høyt skattet ressurs: «Den brukte man til for, mest til saufor. Der man reiv laget man såter, som kunne være en meter brei, og kanskje en 3–4 meter lang. Alt etter hvor mye det var. Så hadde man stein oppå, slik at det ble press på lyngen. Og om vinteren når det ble kjelkeføre så dro man det ned på kjelken. Og det var enda en annen ressurs man brukte, og det var jordris. Det brukte man mer til kretturan. Til kyrne. Det var ikke de mengdene som lyngen, men man brukte nå det også.»

Også Charles Aslaksen forteller at krøkebærlyng og jordris var skattet som tilleggsfor. Lyngen ble gjerne blandet med høy. Når man hadde revet lyng ble den samlet på stake, forteller ham, og hentet ned til gården om vinteren når det ble kjelkeføre. På Revsnes var det nok med lyng, men jordris måtte man litt lenger av gårde for å finne – helt opp mot vannene som lå ovenfor bygda.

På spørsmål om det var konkurranse mellom folk om lyngen og jordrisen svarer han: «Å, jada, det var det. Det kan du regne med! Det kunne være litt avindsjukhet også. Hvis du fant en plass der det var mye, så var det bare å sette i gang. Å berge mest mulig. Aslaksen fortsetter: «Litt kiving mellom naboene kunne det vel være. Men vi hadde jo hest, så vi stakk litt lenger unna. Vi hadde en fordel på den måten.»

Ole Johan Nikodemussen forteller om en spesiell skikk i forbindelse med lyngtakingen: «Det var også slik at hvis noen gikk i gammelmåneden og reiv lyng, så fikk de kjeft.» Hvorfor? Han forklarer: «Månen har innvirkning på alt. Når du reiv under nymåneden, så ble ikke marka morken. Men hvis du reiv i gammelmåneden, så ble marka morken. Da daua liksom vegetasjonen der.»

Nikodemussen avkrefter på direkte spørsmål om hver gård i Kokelv hadde sine bestemte plasser å skjære lyng og ris på: «Nei, ikke her. Men det var ikke fritt for at det var litt konkurranse også. Med alt. Især når det gjaldt lyng, hvis man ville samle mye, kunne man gå å rive litt lyng mange steder, og lage små dunger her og der – liksom «skjerpe», vise at dette var mitt område.»

På samme måten var det også med dem som slo sennagress på myrene, forteller Nikodemussen: «De kunne slå litt for å vise at her er det folk som tar gress, og så gå videre til ei anna myr. Og også sennagresset satte man opp i såter, som man hentet om vinteren. Sennagresset hentet man egentlig lenger opp i dalene, da måtte man bruke hest. Da brukte man en slags, hva skal vi si, en grind som var laget av netting som man slepte etter hesten. Den kunne være en par meter høy og halvannen meter brei, for eksempel.» Sennagresset ble delvis brukt som «skohøy» i komagene (jf. kap. 4), delvis til dyrefor.

3.4 Oppsummering

Sedvanerettslig kan vi oppsummere at det særlig var i forhold til innhenting av tilleggsfôr i utmarka konflikter kunne oppstå innen jordbruket. Der det var rikelig av en gitt ressurs, var det ingen problemer. Som alltid ellers var det førstemannsretten som gjaldt: Den som først fant fram til et område med tilleggsfor hadde retten til å høste dette området. Der ressursene var knappe, slik det spesielt kunne være på yttersiden av Gearretnjarga (Revsnes, Brensvika, Klubbukt) kunne det derimot bli en viss kamp om dem, og de som forsynte seg med for mye av slike ressurser kunne bli beskyldt for grådighet.

4 Etterkrigstiden: Utmarksnæringene

4.1 Innledning

Når det gjaldt sanking av ulike former for dyrefôr, omtalte vi dette i kapitlet om jordbruk. I dette kapitlet skal vi omtale følgende «utmarksaktiviteter»: Jakt og innlandsfiske, skjæring av sennagress, plukking av molter og annen bær, torving (torvtaking) og sanking av rekved.

Hvem (hvilke bygdelag) var det som brukte de ulike områdene av Gearretnjarga – og til hva?

Det vil bli gitt en framstilling av sedvanene omkring de ulike utmarksaktivitetene, som alle var svært viktige deler av næringskombinasjonen. I den grad rettsoppfatningene omkring de ulike aktivitetene har vært mulig å frambringe, vil også disse bli gjengitt og drøftet. Utmarksnæringene er spesielt interessante i forhold til rettsoppfatningene i området, ettersom ikke bare de forskjellige næringsutøverne, men også de ulike bygdelagene, er potensielle rivaler om ressursene i utmarka.

Dette kapitlet er som utredningen for øvrig basert på intervjuer med eldre personer fra Gearretnjarga, og disse personenes egne beretninger og kommentarer er satt i fokus.

4.2 Jakt og innlandsfiske

Jakt

Hvis vi går tilbake til etterkrigstiden, var jakt en vanlig tilleggsnæring for mange. Det ble jaktet på rype, hare, rev og oter. Særlig rypejakta var viktig for mange. Charles Aslaksen forteller at «det var masse rype her etter frigjøringen». Ettersom det ikke fantes skog ytterst på halvøya kunne man ikke drive snarefangst, så det ble kun jaktet med haglgevær. Rypejakta var forøvrig den aktiviteten som lokalbefolkningen på Gearretnjarga drev lengst borte fra bygda. Den foregikk i stor grad langs fjellryggene helt inne på halvøya.

Midt i 1950-årene ble det betalt fire kroner stykket for ei rype i Revnes, og så ble det mer etter hvert. Charles Aslaksen forteller: «Alle drev egentlig jakt, mer eller mindre. Alle solgte til Sørensen. De kom også fra Slotten og solgte, rett over fjorden her.» Han fortsetter: «Det var en god del med hare også. I dag er det nesten ingenting. Men til gjengjeld har vi ørn, og den er det mye av. Alt skal jo være freda nå. Ørna tar mye hare og småvilt. Oteren og kobben er jo også freda, og det er for mye av det også. Kobben ødela et helt laksegarn for meg her i sommer. Og oteren ødelegger mye for fiskeoppdretterne. Og den spiser smålaks av laksegarnene mine!» 12

Innlandsfiske

Fra Kokelv forteller Ole Johan Nikodemussen at det for det meste ble fisket ørret, men også røye (flere vann ble kultivert etter hvert). Det ble fisket med stang, og etter hvert med oter. Om høsten ble det fisket med garn. På spørsmål om hvor folk fra Kokelv fisket i Gearretnjarga forteller han: 13

«Vi var ikke så veldig langt inne, vi var med Juksavannet, og Masterelvvannet, og vi visste at det var fisk i Holmevannet. Det er jo de nærmeste. Men så hadde vi jo de vannene her oppe som vi kalte for «Hjerte-smerte-vannene». Og ellers de vannene her oppe mot Kokelv-vannene, hele det her vassdraget oppover fisket vi. Det var her hovedfisket gikk. Etter ørret.»

Nikodemussen forteller at han kun fisket til eget bruk, ikke for salg. Det var meget sjeldent at noen fisket for salg: «Man ga det heller bort, hvis man fikk mye». Den fisken man ikke spiste fersk ble saltet: «Men det var ikke så mye vi saltet. Det var ikke så svære mengder man hentet».

På spørsmål om hvor han mener folk som bodde utover langs sørsiden av fjorden fisket (Seterjord, Turineset, Jåvik osv.) svarer Nikodemussen som følger: «Jeg tror de også har vært i de nærmeste vannene. Jeg tror ikke de har hatt behov for å dra lengere. De kan ha vært på en eller annen tur lengre inn, på speidertur» (latter).

Fra Revnes forteller Charles Aslaksen at innlandsfisket var viktig i sommerhalvåret ennå i etterkrigstiden. Han forteller at det var mye fisk å få, og at redskapene var stang og oter, som han mener ble innført i 1950-årene («det var jo svære greier»). Om høsten ble det fisket mye med garn. Også i Revnes ble det kun fisket til eget bruk, og mindre mengder av fisken ble saltet. På spørsmål om det ble fisket så mye at man hadde utover høsten og vinteren svarer han: «Nei. Vi har jo sjøen like utafor stuedøra, så det var nå det som var spiskammerset våres. Innlandsfisken spiste vi fersk, og litt av den saltet vi. Men det var jo særlig havlaksen vi saltet. Og til dels kveita, til pålegg.»

På spørsmål om hvilke utmarksområder folket fra Revsnes brukte før i tida svarer Aslaksen kontant: «Du skjønner det, vi for på slike plasser hvor det var fisk i vannene, og ellers ingen steder. Det var jo ikke fisk i vannene lenger inne på halvøya da. Ikke i Guommavannet, og ikke i vassdraget opp fra Sommervika. Fisken kom seg ikke opp.»

Det ble fisket i de syv vannene som ligger på rekke og rad fra Storvannet innover mot Kokelv, og andre steder dro man stort sett ikke: «De eneste turene vi ellers tok var opp på Storfjellet – helt opp til varden. Men det var bare for artighet, bare for turens skyld.»

I dag er det satt ut fisk i vannene lenger inn, så i våre dager drar man faktisk lenger inn på halvøya enn før. Ikke minst om vinteren: Snøscooteren gjør at man lett kommer inn til områder som nærmest var utilgjengelige før. Man hadde sjelden anledning til å bruke mange dager på en fisketur, og hadde heller ikke utstyr for slike ekspedisjoner.

På Gearretnjarga-siden av Repparfjorden er forholdene helt tilsvarende. Det ble fisket i de nærmeste vannene: Langvannet, Smalvannet og særlig i det store Brensvikvannet. Folket i Brensvika fisket også oppover Kvalvikdalen. Lenger inne i Repparfjorden ble det bl.a. fisket opp langs Erdalsvassdraget. I områder som ble særlig mye brukt til jakt og innlandsfiske var det fra gammelt av gammer eller hytter. De fastboende i Erdal hadde før i tida en gamme ved Storvannet i Hærgerassa-området. Ole Johan Nikodemussen forteller at folket i Kokelv hadde en gamme ved Kokelv-vannet. Det var også et hytte i dette området, som imidlertid ble brent ned. En annen informant i Kokelv forteller at den hytta som ble brent var ei som både reindriftssamene og de fastboende brukte: «At den ble brent var nok av avindsjuke. Vi vet jo hvem som gjorde det.»

Det finnes også en gamme litt lenger oppe i fjellet, «det er en slik «kombigamme» med fjellsamene.» Nikodemussen fortsetter: «Det er mange som sier at fjellsamene er «nøye» (gjerrig), og sånn. Men de har mange ganger sagt at vi kan bare bygge gamme på deres bekostning, så kan både vi og de bruke den.» På spørsmål om han vet om fjellsamene har gjeterhytte lenger inne i Gearretnjarga svarer han: «Det vet jeg ikke. Vi er lite kjent der borte. Det er de nærmeste områdene her som liksom er våres områder.»

Fra Revsnes forteller Charles Aslaksen om ei fiskerhytte som ble satt opp i Sommervika: «Det var far min og noen andre som hadde kvelvet en gammel nordlandsbåt og laget en hytte. De hadde laget dør i den. Den sto lenge der. For de fisket laks der. På Revsnessia av elva, Guommavann-sia, helt nede ved sjøen.»

På Kvalvikneset (litt nærmere Klubbukt enn Revsnes) var det også ei hytte, som var satt opp av Henrik Juliussen fra Brensvika. Charles Aslaksen: «Den var aldri stengt, og det var mange som brukte den. Reindriftssamene har også benyttet seg av hytta utpå Kvalvikneset. Hvis der hadde vært ei gjestebok hadde det stått mange interessante navn i den! De fisket sjøl mest laks der.» Aslaksen fortsetter: «Og nå har Ingvald Pettersen bygd seg ei ny hytte der. Rett nedenfor der den gamle hytta sto. Og så er det faktisk kjørt opp en gumpi 14 fra Klubben oppi Kvalvikdalen her. Det var en virkelig fin sak, men den er blitt ødelagt. Den står bare der. Meningen var vel å bruke den til sommerbruk, til fisketurer og slikt. Vi har jo sagt det, at hadde vi hatt helikopter skulle vi tatt den med oss i Guommavannet. Der hadde den blitt brukt!»

På spørsmål om reineierne har hatt gammer eller hytter i nærheten av Revsnes svarer Charles Aslaksen: «Nei, de har ikke det. De har snakket om det, men det er aldri blitt bygd hytter. I dag bruker de jo motorbåter, og det tar ikke lang tid å komme seg ut hit for å se etter reinen.» I gamle dager («etter frigjøringen») mener Aslaksen at det var lavvu-er ved Guommavannet, og at dette var en tradisjonell sommerboplass for reineierne i Gearritnjarga. Aslak J. Eira – en av dagens reineiere – nevner imidlertid ikke denne lavvu-plassen når han forteller hvor han kan huske at de har hatt lavvu-, gamme- og hytteplasser. Han er født ca 1950, og dette må bety at reineierne må ha sluttet å ha lavvuer ved Guommavannet i løpet av dette tiåret.

4.3 Skjæring av sennagress

Når det gjelder skjæring av sennagress, har Ole Johan Nikodemussen følgende å berette fra Kokelv: «Det fant vi jo mange steder. Noen hadde det jo på jordet, f.eks. svigerforeldrene mine hadde det på jordet. Men ellers for vi opp til Russelvdalen og skar komagsenna. Jeg husker jeg brukte å være sammen med mor og skjære komagsenna, og vi laget, ja vi kalte det for sennadukker, for å holde gresset sammen. Og vi var også oppe i Kokelvdalen, en tre kilometer oppover, jeg var sammen med mor der og skar sennagresset.»

Noen hadde imidlertid gress på eiendommene sine, og de skar der. Kvaliteten på gresset varierte, og det gjaldt å finne fram til de beste plassene. Nikodemussen forteller: «Du vet sennagresset, det er helt rundt i rota, og det er nesten som du ser på enden av tømmerstokker. Du ser slike ringer inni der. Så banket du gresset slik at det ble tynt og mykt, du hadde slike treklubber som du banket med. Gresset er godt å ha i skoene, det former seg etter foten.» Nikodemussen kan ikke huske at det var særlig konkurranse om de beste plassene i Kokelv-området: «Det var nok av sennagress, det var andre utmarksressurser det var mer kamp om.» Han mener at det ble slutt på sennagress-skjæringen i løpet av 1950-årene.

Også Charles Aslaksen fra Revsnes kan godt huske skjæringen av sennagress: «Jada, det husker jeg jo. Vi har ei myr her borte som jeg husker ho bestemor brukte å være i. Rett bak her. Der var det sennagress. Der brukte ho å være, og banke og tørke gresset også. Det gikk jo en god del sennagress.» Aslaksen kan ikke huske dette sikkert, men regner med at andre i bygda måtte gå lenger etter sennagress enn hans familie. Han forteller at det var vanlig å bruke komager «en god stund etter krigen», og så lenge man brukte komager trengte man selvsagt sennagress. Som Aslaksen sier: «Sennagresset trekker jo fukt til seg, og føttene puster bedre.» Dessuten isolerer gresset godt mot kulde. Charles Aslaksen nevner at sennagresset også ble brukt til dyrefor.

4.4 Plukking av molter og annen bær

Moltebærplukking har alltid vært en svært viktig tilleggsnæring i Finnmark. Moltebæra (og annen bær) har hatt stor betydning som C-vitamintilskudd i vinterhalvåret, og ble i løpet av det 20. århundre også viktig som inntektskilde. Det ble plukket både i nærområdene til den enkelte bygda og på vidda. Fra Kokelv-området forteller Ole Johan Nikodemussen følgende:

«Før var det rikelig med molter. Nå holder skogen på å komme seg igjen her i Kokelv. Før var det nesten bart her, og da var det mer bær enn nå. Etter frigjøringen var det veldig mye bær. Jeg husker jeg og far vi gikk oppover og plukket bær, vi hadde sånne 10–12 liters bøtter, og plukket oppe i dalen. Etter hvert ble det magrere med bæra, og det skyldtes nok at det var veldig mye dyr og rein som var i området. Om de ikke spiste så mye så trødde de bæra ned. Men nu igjen, i den senere tid, har det kommet seg igjen. Både skogen og bæra har faktisk kommet seg.»

Nikodemussen forteller at hans familie likhet med mange andre faktisk har endel moltebær på eiendommen: «Bare der finner vi i gode år en 20–25 kilo. Ellers er det bær overalt her oppe, du trenger ikke gå mer enn 4–500 meter for å finne ganske rikelig med bær. Det er jo mye folk som går der, men bær er det.»

Det er imidlertid ganske lang tradisjon på å plukke bær på vidda: «Like etter frigjøringen dro vi f.eks. også opp på Sennalandet, hva er det det heter, ved brua der, det området kalte de for «Lille-Kokelv», det var liksom våres bærplukkingssted. De gikk da mot Lektorvannet og den veien. Det var mye kokelvinger som var der!»

Moltebærplukkingen på vidda var for salg: «Mange kjøpmenn kjøpte bær. Jeg husker i den magre tida, lite var det med penger, og jeg husker jeg hadde plukket endel bær. Jeg var ombord på hurtigruta i Hammerfest med bæra, og da solgte jeg for 600 kr – og syntes jeg hadde gjort en forferdelig god butikk! Det var mye penger den gangen!» Når det gjaldt mengden av bær man plukket, forteller Nikodemussen at dette kom an på hvor mye tid man ville eller kunne bruke på plukkinga. Det var store mengder med bær!

Tyttebær og blåbær ble plukket både til eget bruk og for salg, når de visste de fikk avsetning: «Og i den senere tid har jeg hørt at man har plukket både tyttebær, blåbær, moltebær og krøkebær til vinproduksjonen i Lakselv. Og jeg vet ikke, men vi har jo hørt at det er blitt plukket moltekart, med blomsten og det hele. Hvis det er tilfelle, så er det en dårlig utvikling. Da kan man plukke et år eller to, men så er det ikke mer å plukke. Kona mi, som har vært endel oppe i marka, sier det er litt rart. De har sett bær, men når de kommer tilbake finnes det ikke noe igjen. Man vet ikke hvem som har vært der, men kanskje de har plukket til det formålet.»

Holdningen blant bygdefolket er at alle har rett til å plukke bær i utmarka – men kartplukking blir ikke tolerert, av ovennevnte grunn. Bæra som vokser på privat grunn regnes som privat eiendom, men utenfor de private eiendommene er det fritt frem for alle. På spørsmål om det blir akseptert at folk utenfra plukker bær i nærområdene rundt Kokelv svarer Nikodemussen som følger: «Ja, men du vet det er så mye folk fra bygda som plukker, og de er så kjent, de vet hvor bæra vokser, at det blir ikke så mye igjen til fremmede folk. De kan gå og gå, men de finner ikke bær! Årsaken til at vi som bor her finner litt bær er at vi er så kjent.»

Selmer Samuelsen fra Kvalsund (opprinnelig fra Porsanger) forteller at da veien over til Kokelv var ferdig, begynte det å komme folk langveisfra for å plukke bær omkring bygda – helt fra Tromsø! 15 Ole Johan Nikodemussen bekrefter dette, men avviser at bygdefolket i særlig grad reagerte på denne plukkingen: «Nei, vi har ikke gjort noe med det, det skulle bare mangle. Mange har jo hatt sine tanker, men vi har vel ment at det er bær nok uansett.»

Det er et faktum at moltebæra på kysten av Finnmark har høyere kvalitet enn bæra i innlandet. Likevel hender det at folket på kysten drar innover, ikke bare til Sennalandet, men også helt til Kautokeino-traktene. Ole Johan Nikodemussen forteller:

«Joda, jeg har vært for eksempel i Jergul der oppe engang, vi kjørte med traktor. Men jeg må si at det terrenget der inne, ja, det var u-terreng må man si. Det ser veldig slett ut, men når du trør der kan du gå igjennom. Og så steinete det er. Jeg hadde ikke trodd at det var slik. Og for det andre, den andre grunnen til at vi ikke drar dit mer, er at den bæra som er der inne i Indre Finnmark, den er ikke spiselig for oss! Det er ikke den kvaliteten som her, ikke på langt nær. Jeg vil si at kvaliteten er 50 % dårligere enn her ved kysten. Jeg hørte her i sommer at reindriftssamene på Skaidi, som driver i Gearritnjarga, de plukker i Indre Finnmark for salg, for der er alvorlige mengder på sine plasser. De selger alt de plukker der inne. Men når de skal ha til seg selv, så kommer de hit! Her har vi bedre smak, og bedre farge på bæra. Og ute i øyene, der er det enda finere bær.»

Bærplukking var fra gammelt av viktig også ytterst på halvøya. Men det er mye mindre moltebær her enn innerst i fjordene. Charles Aslaksen forteller fra Revsnes at folket herfra dro innover fjorden (og enda lengre) på bærtur: «Etter frigjøringen – jeg vet ikke om de for til Kokelv før frigjøringen også og plukket moltebær – men etter frigjøringen brukte vi å dra innover, til Kokelvdalen, Hatter og deromkring, og plukke bær. Det var oftest den yngre garden som for innover. Jeg kan huske engang vi seilte innover, det er lenge siden, like etter frigjøringen, og plukket tyttebær. Vi fant masse tyttebær.»

Aslaksen forteller at det eneste det er mye av på Revsnes er blåbær, og enkelte år kan det også være bra med tyttebær. Det har imidlertid aldri vært aktuelt å plukke bær for salg – det ble for tungvint å reise så langt etter bæra. Som Aslaksen sier: «I Kokelv – det blir på en annen måte. De er jo på plassen. Vi måtte jo tatt en ekstra tur for å komme fram til bæra.»

4.5 Torving

De klimatiske forholdene på Gearretnjarga kan være knallharde, med lave temperaturer og sterk vind. Det finnes knapt nok noe som kan kalles for skog på hele halvøya. Å skaffe brensel for vinteren var livsnødvendig, og som Ole Johan Nikodemussen sier: «Torvinga var en alvorlig sak. Da var hele bygda i aksjon. – Jeg husker under krigen, da var også tyskerne med og skar torv.» Det var torvmyrer rett ovenfor bygda. Nikodemussen forteller at «om høsten når alle hadde laget såter så var det en hel liten landsby der oppe. Og om vinteren ble det kjørt ned til bygda.» Man arbeidet familie for familie, men var stort sett samtidig på myra: «Og du vet, i alt menneskelig blir det fort en konkurranse. Når noen først var ferdig med spaden, da gikk det som en nyhet over hele myra: Nå er dem ferdig med spaden! Da var man ferdig med å ta opp lompen. Det var mye arbeid enda, med å klyve og reise torva. Det var ungene sitt arbeid.»

Nikodemussen forteller at torvinga kunne vare en fjorten dagers tid: «Vi begynte allerede straks sneen gikk av marka. Da laget man seg en plass, kanskje en par meter brei og en 4–5 meter lang, kanskje litt mer. Og så begynte man å ta vekk den øverste torva. Og så gikk de da med et par dagers mellomrom og skar nye lag. Du vet det var enda tele i marka.»

Årsaken til at man begynne så tidlig som mulig på våren, var ifølge Nikodemussen ganske enkelt at torva var best å ta da. De som hadde et godt torvsted kunne fyre med denne torva straks. Andre steder var torva mye dårligere, og måtte tørkes godt. Inne i Kokelv var det lite ved man kunne fyre med, men det hadde åpenbart vært en stor skog der tidligere: «Når vi hadde skåret oss ned til bunnen av torvmyra, viste det seg at det hadde vært svær skog her før. Det kunne være kjempestore bjørkerøtter som lå i bunnen av myra.»

Innerst i Repparfjorden var det bedre tilgang på bjørkeved til fyring, men også her torvet man. Og lenger utover i fjorden var torvingen like nødvendig som i Revsbotn. Også her arbeidet man familievis, på tilsvarende vis som i Kokelv.

På yttersiden av Gearretnjarga brukte man en del rekved til brensel (se neste underkapittel), men torva var likevel en svært viktig ressurs. Charles Aslaksen forteller at det også i Revsnes, der tilgangen på rekved var best på hele halvøya, gikk mye på torv. Torva ble hentet fra myrene rundt vannene like overfor bygda: «Du kan ennå godt se merkene etter torvinga fra den tida.»

Her som andre steder begynte man med torvinga straks tela gikk av bakken. På spørsmål om hvordan han i ettertid vil vurdere torva som brensel, svarer Aslaksen: «Torva var vel brukbar den. Nå er det jo stor forskjell på torva. Du har den som det bare ble aske av. Og så har du den knallhårde, den er nesten som kull. Så det er stor forskjell.»

Han forteller at torvmyrene rundt Revsnes hadde ulik kvalitet. Den beste torva fant man på øversiden av Storvannet. Der hadde de heldige funnet seg en «flekk» – men alle var ikke så heldige. Og det var helt uakseptabelt å torve på andres «flekker», selv om de lå på statsgrunn – ikke på privat eiendom. Aslaksen forteller at det også ble skåret noe som de kalte for lyngtorv – rett av bergene: «Det var mest bare mold. Det brant godt, men fort!»

Charles Aslaksen bekrefter at det på Revsnes var konkurranse om det beste torvplassene: «Det var den som fant ei god torvmyr som hadde retten til den. Den kunne holde i mange herrens år, den. Så den myra var det ikke konkurranse om. Hadde man en myrflekk så hadde man en myrflekk. Det var ingen andre som kom dit.»

4.6 Sanking av rekved

Ytterst på Gearretnjarga, i Klubbukt og Brensvika på Repparfjordsiden, men særlig på Revsnes (som ligger ut mot storhavet) var sanking av rekved en viktig næringsaktivitet. Charles Aslaksen forteller at det var så mye rekved der at noe av den kunne brukes til brensel. Aller mest var det imidlertid på andre siden av fjorden, på Selkop-siden. Man så først etter om rekveden kunne brukes til noe annet enn brensel: «Man laget jo alt sjøl. Ved som kunne brukes til annet enn brensel ble gjømt bort som emner. Stemner til en båt, kjøl eller hva det kunne være.» Rekveden ble også brukt til gjerdestolper. Det var stor konkurranse om rekveden, og Aslaksen forteller om hvordan det kunne være etter et uvær:

«Den står jo rett på land her, nordvesten. Man sto tidlig opp om morgenen for å finne rekveden. De sto opp midt på natta, og så var det ut med lommelykt. De slo ikke lyset på kjøkkenet, da kunne naboene se dem.»

Når man hadde funnet rekved, ble eiendomsretten markert slik: «Hvis du klarte å snu den med spissen opp i fjæra, var det et tegn på at noen hadde funnet den. Da skulle ingen andre røre den! Du kunne i tillegg merke rekveden med navn eller bumerke. Far min merket den veden han fant med to kryss. Det var hans ved. Andre kunne for eksempel ha tre hakk som merke. Det var ei artig tid. Men stokker blir jo brukt den dag i dag. Her i alle fall.»

En rask tur langs fjæra rundt Appenjarga i Revnes i sommer viste at alle rekved-stokker ligger med spissen opp – de er altså markert «funnet». Charles Aslaksen forteller at det faktisk kan være mer rekved i dag enn det var før: «Men det er jo heller ikke så mange som er interessert nå som før. Før samlet man rekved over alt. Slik er det jo ikke nå.»

Lenger inne i Revsbotn var og er det mye mindre rekved. Konkurransen om det som fantes var desto hardere. Ole Johan Nikodemussen forteller:

«Det som var av rekved, gikk til andre formål enn brensel. Til gjerdestolper og slike ting. Det kunne man også hente andre steder. Jeg har for eksempel vært med på å hente rekstokker ute i Sammelsundet. Til gjerder. Man kunne bruke bjørk også. Men vi brukte av og til å ta oss slike «stokketurer» både utover i fjorden og lengere.» Han forteller videre at rekveden også ble brukt som byggematerialer: «Ja, jeg husker at bestefaren min bygde sånn fjøsgamme av rekved. Man kløv stokkene i to, og brukte dessuten skiferstein når man bygde fjøsgammene. Og så med torv rundt. Men man kunne vel bruke det til byggematerialer også.»»

Nikodemussen bekrefter at eiendomsretten ble markert når stokkene var funnet av noen. Det hendte at man merket stokkene med bumerke, men det vanligste var «å snu stokken slik at den ikke lå på langs av fjæra. Det var et merke på at noen hadde funnet stokken. Da hadde det vært noen før deg og tatt stokken. Hvis den lå på langs i fjæra kunne hvem som helst ta den.»

4.7 Oppsummering

Hvis vi oppsummerer det folket i Kokelv, Revsnes og på nordsiden av Repparfjord forteller om bruken av Gearretnjarga, så er det svære områder som nesten ikke er brukt av noen av de fastboende på halvøya. De eneste aktivitetene man drev utenfor nærområdene var sauesanking og rypejakt. I dag har snøscooterne gjort det mulig med isfiske langt inne på Gearretnjarga, men før i tida var det ingen som verken fisket eller på annen måte utnyttet de indre områdene. Charles Aslaksen formulerer dette slik: «Det er slikt ingenmannsland. Man kan si det. Det er et svært område, med masse vann.»

Når det gjelder rettsoppfatningene omkring de ulike næringsaktivitetene, er utgangspunktet alltid at ressurser utenfor privat eiendom i prinsippet er åpne for alle. Men det viser seg likevel at der det er knapphet om ressurser blir det konkurranse om dem. Vi hørte i dette kapitlet at ytterst på halvøya gjaldt dette f.eks. de beste torvplassene. Lenger inne i fjorden var det større og bedre torvmyrer, og der var kivingen om de gode plassene langt mindre. I forrige kapittel hørte vi at det til og med ble konkurrert om krøkebærlyng, som ble brukt til dyrefor.

5 Forholdet til reindriften før og nå

5.1 Innledning

Reindriften er ingen hovedsak i denne utredningen om samiske sedvaner og rettsoppfatninger på Gearretnjarga. Som nevnt innledningsvis er mitt mandat å undersøke «sedvanerättsliga förhållanden hos den bofasta samiska befolkningen med utgångspunkt i närings- og livsformarna jordbruk och fiske». I den grad det har vært næringsmessig og annen kontakt mellom reindriftssamene og de bofaste samene er det likevel av interesse å få kartlagt dette. Det må også være relevant i forhold til mitt mandat å kartlegge reindriftssamenes faktiske bruk av Gearretnjarga, hvor de hadde lavvuplasser, gammer og hytter mv. Likeledes må det ha stor verdi å undersøke reindriftssamenes forhold til de fastboende før og nå. Var det et vennlig eller et uvennlig forhold? Var forholdet preget av samarbeid eller konflikt? Hvilke sedvaner og rettsoppfatninger regulerte forholdet mellom de fastboende samene og reindriftssamene?

5.2 Gearretnjarga reinbeitedistrikt

Gearretnjarga er reinbeitedistrikt nr. 21 i Finnmark, og har et areal på i alt 463 km² . En ganske stor del av arealet befinner seg øst for en linje mellom fjordbunnene i Revsbotn og Repparfjord, den egentlige halvøya Gearretnjarga. Distriktets nåværende grenser ble fastsatt i 1934, tidligere inngikk det i et større distrikt. Gearretnjarga er en del av Nuortabealli , østre flyttesystem innenfor Kautokeino reinsogn. Distriktets østgrense er identisk med grensen mot Karasjok reinsogn. I 1984 ble det fastsatt et øvre reintall på 3000 rein i Gearretnjarga. Beitetiden i distriktet er fra 1. mai til 30. september. 16

Reindriftsforvaltningen i Finnmark omtaler i en utredning fra 1994 Gearretnjarga reinbeitedistrikt som «godt og veldrevet, med jevn og tilfredsstillende produksjon» (s.s.). I det sist utkomne «Ressursregnskap for reindriftsnæringen» fra Reindriftsforvaltningen (januar 1999) opplyses det at det er 7 aktive driftsenheter i distriktet, ett oppbyggingsbruk og en omstillingsenhet. Det er ialt tilknyttet 32 personer til driftsenhetene. Reintallet har lenge ligget på vel 2000 rein, men gikk betydelig ned fra 1997 til 1998, da det kom helt ned mot ca. 1500 dyr («ukorrigert reintall»). Tapstallene dette året var på hele 44 %. Gearretnjarga reinbeitedistrikt er det distriktet i Finnmark som har klart høyest andel simlerein i flokken – hele 96 % pr 31. mars 1998. Dette er åpenbart en av grunnene til distriktets høye og jevne produksjon over tid.

To av formennene i «Norske Reindriftsamers Landsforbund» har hatt Gearretnjarga som sommerland. Den første var nå avdøde Johan J. Eira, som var formann fra 1978 til 1982, og også i andre sammenhenger var en svært aktiv organisasjonsmann. Den andre er dagens NRL-formann, hans bror Aslak J. Eira, som har vært formann siden 1998. Deres far, Johan Mathis I. Eira («Iskon-Máhtte»), var en av organisasjonspionerene innen reindriften i Finnmark, og var blant annet formann i Kautokeino Flyttsamelag på 1960-tallet. Han har også vært styremedlem i «Norske Reindriftsamers Landsforbund». Johan Mathis I. Eira er fortsatt aktiv som reineier i Gearretnjarga.

5.3 Forholdet til reindriften før og nå

Reindriften i Vest-Finnmark har gjennomgått store forandringer siden ca. 1960, teknologisk, økonomisk og organisatorisk – tildels også sosialt og kulturelt (se f.eks. Berg 1996 og 1999b). Hvis vi går tilbake til 1950-tallet ble reindriften fortsatt drevet på ganske tradisjonell måte, i likhet med de fastboendes ulike næringsaktiviteter.

«Verdde»-forhold

Det samiske begrepet ‘verdde’ oversettes til norsk som ‘gjestevenn’. «Verdde-forhold» (verdde-vuohta) må vi da oversette med «gjestevennforhold». Dette var forhold til gjensidig nytte, som reindriftssamene tradisjonelt hadde både til jordbrukerne i innlandet («dálonat») og til fiskerbøndene ved kysten («meronat»). To mennesker som hadde et slikt forhold tiltalte hverandre som ‘verdde’. I innlandet var det et nært forhold mellom reineierne og dálon. Disse næringskombinasjonene var såpass like (og krevde såpass like kunnskaper og ferdigheter) at det muliggjorde en overgang fra dálon til reindriftssame og omvendt.

Hvilken nytte hadde så reineierne og «kystfolket» av et gjensidig gjestevennskap? For dem som skulle «svømme» rein over til øyene om våren, var det helt nødvendig å få hjelp med båter og roere. Kystfolket hadde også kunnskaper om lokale strømforhold og annet som var vesentlig for «svømmingen». Hjelpen var like nødvendig for tilbaketuren om høsten. I eldre tider var det i tillegg viktig å kunne låne båt av sine gjestevenner om sommeren for å fiske til eget forbruk.

Det var mange ting reindriftssamene fikk byttet til seg fra kystens folk: Okse- og selskinn til komager og annet bruk, tran, forskjellige matvarer m.m. Reineiernes viktigste byttemiddel var kjøtt og reinost.

Hvor godt verdde-forholdet var i de enkelte tilfellene, og hvor tilfreds de to partene var med hverandre, kunne nok variere. Kautokeinosamen Johan Turi, som levde størsteparten av sitt liv i Jukkasjärvi, skriver en del om reineiernes forhold både til bøndene i Sverige og til folket i «Havlandet». Han tar bl.a. opp sytingsrein-institusjonen: 17

«Och bönderna ha fått renar av lapparna, när de kommit med brännvin, som de själva kokat av korn, och de ha supit lapparna fulla och ha tagit renar og lämnat dem i vård hos dessa sammas lappar. (...) I Havlandet ha de gjort på samma sätt med lappen; de ha också supit lapparna fulla och ha tagit renarna for brännvin på samma sätt, och så har de satt lapparna til att sköta dem.»

Han nevner også andre eksempler på at reinsamene er blitt utnyttet – noen ganger sier han av nordmenn, andre ganger sier han bare at det er skjedd «i Havlandet». Johan Turi omtaler i hovedsak forholdene i Jukkasjärvitraktene og i Troms. Kanskje var forholdet mellom folkegruppene dårligere der enn i Finnmark? Det er ihvertfall sikkert at det i Finnmark var vanligere med verdde-forhold der begge parter var samer enn det var i Troms.

Men heller ikke i Finnmark var forholdene alltid like bra. Og heller ikke sjøsamene var alltid like fornøyd med sine reinsamiske gjestevenner. Sjøsamen Anders Larsen var omgangsskolelærer i Kvalsund kommune (både i Revsbotn og Repparfjord) fra 1902 til 1918. I sin bok «Om sjøsamene» forteller han om verdde-forholdet: 18

«Sjøsamer og reinsamer er i slekt, men forholdet mellem dem har ikke alltid vært godt. Når reinsamene om våren kommer ned med reinene, pleier de om sommeren å oppholde seg på sjøsamenes gårder. Sjøsamene er ofte gjestfrie. Reinsamene er som gjester. De får spise og drikke, fersk fisk og rømmekolle. Men jeg har hørt folk si både i Kvænangen, Rafsbotn og Kvalsund at reinsamen er nidsk, da han meget sjelden gir kokekjøtt, og når han kommer til Bossekopmarked med kjøttlass, da er det som han ikke mer kjenner sin gjestevenn i hvis gård han var om sommeren. Det er riktignok ikke alle reinsamer som er sådanne.»

De lokale forholdene sett fra de fastboendes synspunkt

Reineiernes mest verdifulle byttemiddel i forhold til kystens befolkning var utvilsomt reinkjøtt. Deres sjøsamiske gjestevenner forventet å få «kokekjøtt» til gjengjeld for de tjenester de ytet reinsamene – og dessuten å få kjøpt reinkjøtt billigere enn kystbefolkningen for øvrig. I tider hvor utkommet var magert for mange, både blant kystens og viddas innbyggere – og vennskapet i utgangspunktet var basert på gjensidig nytte – kunne det fort skje at man baktalte hverandre og klaget over den andres gjerrighet.

Det slektskapet Anders Larsen omtaler mellom sjøsamer og reinsamer kunne i mange tilfeller være nærmere enn bare det at begge parter var samer. I tidenes løp hadde mange av reindriftsamisk slekt giftet seg med kystsamer, og de og deres etterkommere ble dermed naturlige gjestevenner for sine slektnínger fra fjellet. Også i Gearretnjarga finnes det slike relasjoner, men ikke i stor utstrekning. Forholdet mellom de fastboende samene og reindriftssamene har tradisjonelt sett vært nært og godt.

Ole Johan Nikodemussen fra Kokelv forteller at han ikke vet så mye om hvordan forholdet har vært andre steder, men, som han sier: «vi har hatt veldig rolige forhold når det gjelder forholdet til reindriften.» Ifølge Nikodemussen har det ikke vært noe utstrakt samarbeid med reineierne, men derimot sporadisk byttehandel «med litt kjøtt og melk og sånne ting».

Han forteller at det engang var snakk om å gjerde inn bygda mot dyr, både rein og sau, «slik at de ikke akkurat gikk på veien i bygda. Men de som hadde de dyrene mente at det skulle ikke være sånn. Det har vært mange meninger om dette.» Det har også vakt irritasjon hos bygdefolket at reineierne i medhold av Reindriftsloven har rettigheter i «deres» utmark: «Skulle vi bygge noe så måtte vi på en måte spørre dem om lov».

Nikodemussen forteller at reindriftssamer gjennom flere generasjoner har slått seg ned i bygda, og at det også har vært inngifte. Han tilhører selv Magga-folket, som kom til bygda allerede på 1700-tallet. I dag finnes det bl.a. folk som heter Eira i Kokelv, med slektsbakgrunn i Karasjok. På spørsmål om folk i Kokelv har hatt sytingsrein hos reindriftssamene sier han følgende: «Noen kunne kanskje ha en rein eller to. Som de hadde fått som gave eller slikt. Det var alt.»

Men, sier Nikodemussen, «hvis vi går riktig langt tilbake i tida, så hadde jo sjøsamene rein. Og etter hva jeg har hørt, så fikk ikke fjellsamene komme nærmere enn 2 kilometer. Nærområdene var den gang beiteområder for sjøsamenes rein.» På spørsmål om hvor lenge siden dette er svarer han at det må være «100–150 år siden. I forrige århundre».

Fra Revsnes forteller Charles Aslaksen følgende om forholdet til reindriften: «Jeg vil si at forholdet mellom oss og de reineierne som holder til her på Gearritnjarga har vært veldig, veldig godt i alle år. Det har aldri vært noe kiving. Aldri noe krangling og spetakkel. Det har ikke forekommet.»

Det har vært en del byttehandel med reineierne: «Men ikke mye. Vi kjøpte av og til reinkjøtt. Eller byttet til oss kokekjøtt mot kokfisk.» Aslaksen forteller at han engang selv prøvde seg med sytingsrein: «Jeg prøvde engang, jeg kjøpte en simlekalv, og tenkte at det kanskje kunne bli til en 4–5 rein. Men det var mislykket. Jeg så ikke mer til den reinen. Jeg måtte fremdeles kjøpe kjøtt!»

Charles Aslaksen kjenner alle som driver reindrift på Gearretnjarga, og ser på reindriften her som helt uproblematisk for de fastboende: «Det er jo bare tre siidaer her på det svære neset. Og nå har de jo minket på flokkene også. Så jeg tror det er mer enn nok med mat her. Det er vel på vinterbeitene det kan bli for lite.»

De lokale forholdene sett fra reineiernes synspunkt

En av dagens aktive reineiere, Aslak J. Eira, forteller at reineierne i Gearretnjarga fra gammelt av hatt mange ulike gammeplasser, men mest i de østlige delene, mot Hatter. 19 I dag har de hytte ved Rassajavri (Storvannet) i Hærgerassa-området (Erdalsfjellene). Her sto det før en gamme. Også de fastboende i Erdal hadde en gamme ved dette vannet. Den andre av dagens gjeterhytter ligger i den østligste delen av distriktet, ved grensa mot nabodistriktet (som samtidig er grense mot Karasjok reinsogn). Før krigen var dette en gammeplass, etter krigen bygde man hytte.

Fra gammelt av var det også en gammeplass ved Russajavri (ned mot Kokelv). Tradisjonelle lavvu-plasser var for det første på øversiden av Brensvik-vannet, for det andre i fjellet overfor Erdal. Aslak vet ikke om verken gammeplasser eller faste lavvu-plasser (gjeter-lavvuer) ut mot Revsnes. Lavvu-plassen ved Guomma-vannet som Charles Aslaksen fortalte om har han ikke hørt om, men sier det kan ha vært vanlig å ha gjeterlavvuer der før hans tid (han er ca. 50 år).

Før i tida gikk reingjeterne noen ganger i løpet av sommerhalvåret gjeterturer rundt på hele halvøya. Disse turene tok ca. 14 dager. Siden de fikk motoriserte båter (midt på 1960-tallet) har de imidlertid brukt båt på disse turene, som da går langt raskere unna.

Aslak J. Eira understreker at de alltid har hatt et godt forhold til den fastboende lokalbefolkningen på Gearretnjarga. På spørsmål om reineierne før i tida eller nå overhodet traff fastboende innerst på halvøya, svarte han at sauene brukte å trekke ganske langt innover i løpet av sommeren, og at man om høsten særlig før i tida kunne treffe sauesankere langt inne – mye lengere enn de gikk for å fiske. Men lengst innover gikk (og går fremdeles) rypejegerne. Også i gamle dager jaktet rypejegerne på fjellryggene over hele halvøya. Før i tida var det de fastboende fra de ulike bygdene på halvøya man møtte – i dag er det mest tilreisende, hammerfestinger og andre. Aslak forteller at de man nå treffer i fjellet kan passere på femti meters avstand og late som om de ikke ser reineierne. Slik var det ikke før i tida, da kjente man stort sett alle man traff i fjellet, og pratet kjenning med alle man møtte.

Eira forteller at reineierne fremdeles ofte snakker samisk med folk fra de ulike bygdene. På Revsbotn-siden snakker de fleste over 40 år samisk. På Repparfjord-siden er det folk fra 55–60 år og oppover som snakker, eller i hvert fall forstår, samisk.

5.4 Oppsummering

Hvis vi går tilbake til begynnelsen av 1950-årene, drev både reindriftssamene og de fastboende sine næringer på tradisjonell måte. Samisk var fremdeles det mest brukte språket i alle bygdene på Gearretnjarga, og ble brukt i forhold til reineierne som en naturlig ting. Såvel reineierne som de fastboende understreker at forholdet dem imellom har vært og er godt. Det mer enn nok plass på Gearretnjarga, også for reindriften, er holdningen fra de fastboendes side.

Den eneste «skurringen» i forholdet har utgangspunkt i at reineierne har rettigheter i området, nedfelt i Reindriftsloven, som de fastboende ikke har. Fra Kokelv ble det fortalt at reineierne har satt stopper for de fastboendes ønske om å gjerde inn bygda, og det er en viss oppgitthet over at lokalbefolkningen må søke reineierne om tillatelse til byggearbeider og andre aktiviteter i egen utmark. Det er en vanlig oppfatning at reineierne har større rettigheter i utmarka enn de selv har. Dette oppfattes som en strukturell urett, som mange håper vil bli endret gjennom Stortingets behandling av Samerettsutvalgets innstilling.

6 Den nye tiden: Konkurranse med trål- og snurperflåten

«– Du var formann i Kvalsund Fiskarlag på denne tida, dere hadde en kamp med snurperne? – Ja, men i ledelsen for Finnmark Fylkesfiskarlag satt det mest «sildhunder» – så vi kom ingen vei.»

Kilde: Selmer Samuelsen, Kvalsund 20

6.1 Innledning

Vi har hittil i utredningen hørt at den rådende ideologien – i fiskeriene og ellers – var at ressursene både i havet og i utmarka var for alle, og at førstemannsretten til en gitt ressurs bør gjelde. Men hva skjedde da trålerne og sildesnurperne invaderte Repparfjorden og Revsbotn omkring 1960, og bl.a. utryddet de lokale sildestammene? Hvordan ble dette oppfattet av de lokale fiskerne? Og hva var konsekvensene for de lokale fiskeriene – og for næringstilpasningen på Gearretnjarga mer generelt?

6.2 Repparfjorden

Oddvald Rønquist, Erdal, forteller at det fram til silda var oppfisket først på 1960-tallet var et stort, tradisjonsrikt sildefiske på Repparfjorden. Men i årene omkring 1960 tok dette fisket helt overhånd: «Det var hundtjukt med snurpere inne på fjorden her før jul, ifra oktober og ut. Så de tok både torsk og hysa og sild og alt annet.»

Sildesnurperne kom fra både nært og fjernt: «Det var fra Alta. Det var fra Korsfjorden. Det var båter austfra. Jeg vil si det var fra hele fylket. Og det var jo også snurpere fra Troms og Nordland her inne på Repparfjorden. Om kvelden når de lå og lystret sild med disse svære lysene de hadde på for å få ho «i lett», vet du, var hele Repparfjorden opplyst»

Selmer Samuelsen (Kvalsund) drev småbåtfiske da snurperne herjet som verst i Repparfjorden. Han forteller en historie som på mange måter er typisk for det som skjedde: «Man måtte bare holde seg unna. I høstmørket. De stakkars småbåtan måtte bare holde seg i fjærsteinan. Vi var mange ganger forbannet på snurperne. Jeg mistet en høst ei lenke med garn der inne i fjorden. Det var den godeste NN. Men han innrømmet det ikke. Men jeg fikk vite det av en båt fra Hønseby. Står du ved det du sier, spurte jeg. Men da sa han at han ville ikke blande seg opp i saken. De hadde snurpet sammen hele lenka og dumpet den lenger ut i fjorden. Det var avdøde Johan Olaussen som fant lenka, han bar fast i den da han dreiv og juksa utpå fjorden. Da bar han fast i lenka, og han berget den.»

6.3 Revsbotn

Abraham Andersen (Kokelv, tidligere Revsnes) forteller: «For nån år siden. Det va fullt med sild i den her fjorden. Da tok dem jo kolossalt med sild her. Dag og natt holdt dem på å fiske, snørperan. Det kunne ha vært cirka 1960. Da dem fiska så frøkteli mye sild.»

Borghild Abrahamsen, Abrahams kone skyter inn: «Vet du, det var så mye lys utpå sjøen. Og så va dem da så nært at vi kunne se. Vi slo av lyset. Vi hadde jo ennå da parafinlamper. Vi blåste den ut. Så mye lys var det. Enda det var bekmørkt. Vet du, det va så lyst. Akkurat som midt på dagen.»

Abraham Andersen understreker at sildestammen i Revsbotn ble ødelagt av dette fisket: «Dem ødela den silda i det året. Siden har det ikke vært sild, men no begynner det å komme igjen. No begynne den å veks. Dem har ikke lov å ta den der småsilda. Men da, da tok dem jo alt.» Han forteller at det samme skjedde i Repparfjorden, der han også har drevet fiske. Repparfjorden var fra gammelt av en enestående god sildefjord: «Ja, Repparfjorden. Det var virkelig en sildfjord, den Repparfjorden. Ja, der var jo omså kor mye. Æ huske, ja, det var etter krigen. Da låg vi i Fægfjord. Det var så mye sildbåta der, at det var nesten ikke kommanes over på andre sida. Ja, så masse, så masse. Ja, sild, det va nok utav den sorten. Repparfjorden var jo stappfull med sild.»

Charles Aslaksen, Revsnes, forteller samme historie – om da snurperne og trålerne begynte å tømme fjordene for fisk – og understreker at det skulle vært regulering på et mye tidligere tidspunkt. De lokale fiskestammene ble langt på vei ødelagt: «Og hvis den lokale stammen blir fisket opp er den ødelagt «forever». Og så er det noe svineri som vi ikke har sett med blide øyne på: Snurrevad, eller rundtråler. Den er veldig effektiv, og den pløyer opp hele havbotnen, alt av vegetasjon. Alt som lever der nede blir drept og ødelagt. Det tar flere år før de ødelagte feltene tar seg opp igjen. Og i den perioden finnes det ikke en fisk der. Og det er ikke bare her, det er langs hele kysten. Det er de største båtene som gjør størst skade – de har kraftige motorer, og kan ha om så kor mye søkke og tyngde på trålene.»

Johan Eliassen, Kokelv, fisker og organisasjonsmann, forteller: 21 «Vi her i fjordene begynte tidlig på 50-tallet å advare mot rovfisket som foregikk, spesielt når det gjaldt sild. Men havfiskerne var ikke klokere den gang enn at de påstod at det som vi kalte for småsild – som var så lang at det gikk en 20 stykker i fyrstikkeska – da kalte havforskerne det for mussa. Og den stammen ble ikke større, påstod dem. Devold, han var hovedforskeren i direktoratet i Bergen. Han påstod at mussa – den ble ikke større, og det var bare å fiske. Det tok aldri slutt på det der. Men vi som bodde inne i fjordene – bl.a. min far som var en ivrig organisasjonsmann – vi visste at småsilda blir til storsild. Og begynte å skrike opp tidlig på 50-tallet – det her går ikke an. Det blir oppfiska. Og plutselig så var det krakk. Og det viste seg selvfølgelig at av småsilda så blir det storsild. Og når maten uteble for fisken inne på fjordene – og det var spesielt på høsten det her – så ble det fritt for fisk på høstfisket.»

Også når det gjaldt loddefisket tok havforskerne feil, mener Johan Eliassen: «Så var det lodda. Å, neida, Barentshavet er fullt av lodda. Gutta dokker skal bare fiske. Det tar aldri slutt. Og det også – vi ropte opp i de her fjordtarman – for det er jo maten til fisken dere tar opp. Og loddakommer fra Barentshavet og svømmer mot finnmarkskysten for å gyte. Og fisken følger etter. Og det er klart at når maten er borte så har ikke fisken noe her å gjøre. Naturen har ordnet det så naturlig at torsken må inn på fjordene for å gyte, på grunt vann. Og da satt vi til slutt igjen med den stammen som må komme inn i fjordan for å gyte. Og det er naturen og vår herre som regulerer det der. Heldigvis hadde ikke havforskerne hånd om akkurat det.»

6.4 Oppsummering

Invasjonen av trålere og snurpere på Repparfjorden og Revsbotn omkring 1960, og tømmingen av fjorden for både sild og annen fisk, står som et tidsskille i historien om fiskeriene i dette området. Den rådende og overleverte ideologien, at «havet er for alle», og at førstemannsretten må gjelde, ble i virkeligheten tomme fraser etter dette. Vi kan si det slik at det var det moderne, norske samfunnet som på denne måten for alvor gjorde sitt inntog i disse sjøsamiske områdene. Det materielle grunnlaget for de tradisjonelle næringskombinasjonene forsvant i og med at fjordene ble tømt. De lokale fiskerne sto maktesløse overfor det som skjedde, og tilliten til både regionale og sentrale myndigheter (inkludert havforskerne) ble kraftig redusert. Fiskerne opplevde også at deres egen organisasjon på det regionale og sentrale planet var dominert av trål- og snurperinteresser, og at de dermed heller ikke fikk støtte der. Mange mistet troen på fiskeryrket, og søkte til andre yrker. Andre ble trålerfiskere, eller skaffet seg større båter selv og fisket lenger ute i havet. Uansett : Det som skjedde omkring 1960 var begynnelsen til slutten for fjordfiskerne i Vest-Finnmark, som hadde hatt havfisket som den viktigste delen av en allsidig næringskombinasjon.

7 Epilog

«Det kom en hel armada av sildebåter inn i fjorden, store båter. Med svære nøter. Det var som en landsby her ute på fjorden. Og vi som fisket, vi skulle jo også ha litt av den torsken, det fulgte mye torsk med silda – sildetorsk. Så vi prøvde å lure oss ut dit vi også. Fysisk ble vi ikke jaget på land. Men vi ble jaget på land bruksmessig. Og når vi så kom på land, og sommerstid skulle gå opp til marka igjen, så bruker jeg å si som så at da kom fjellsamene og sa at kom bare ikke hit, for her er våres land. Og skulle vi bygge noe så måtte vi på en måte spørre dem om lov. Så bruker jeg å si at vi sjøsamene her, vi ble balanserende på denne kyststripa. Ikke kunne vi komme på havet, for da kom storsnurperne og sa: Kom bare ikke hit, for her har dere ingenting å gjøre. For vi hadde ikke slikt bruk som de hadde. Og når vi skulle opp i landet så sa fjellsamene: Kom ikke hit, for her er våres land. Så vi måtte balansere på den heran kyststripa! I fjærsteinan!»

Kilde: Ole Johan Nikodemussen, Kokelv 22

Det ovennevnte sitatet fra kirketjener og slektsgransker Ole Johan Nikodemussen, som har skrevet et omfattende verk om de gamle slektene i Kvalsund kommune (og nå arbeider med tilsvarende verk for Måsøy og Porsanger) er en bevisst spissformulering fra hans side for å peke på situasjonen for sjøsamene i det området denne utredningen omfatter. Fjordfiskerne havnet mellom barken og veden, og oppfattet seg selv som nærmest rettsløse «alle veier». De hadde selv alltid levd etter rettesnoren om at man skulle dele på ressursene, og hadde i manns minne ikke praktisert noen eksklusivitet i forhold til naturressursene i sine nærområder. Så opplevde de å bli invadert av utenforstående, som raserte deres viktigste ressurs: Fisken i fjordene. Dette skjedde med myndighetenes velsignelse, og med tilslutning fra deres egen organisasjon: Norges Fiskarlag.

Bitterheten i forhold til de rettighetene reindriften har i medhold av Reindriftsloven er av nyere dato, men er også en realitet i dagens situasjon. Lokalbefolkningen i fjordene i Finnmark har oppdaget at reineierne faktisk har større formelle rettigheter i deres egne nærområder enn hva de selv har. Slik jeg forstår dette har dette ingenting med personlige motsetninger i forhold til reineierne å gjøre, det er mer en oppgitthet over det man opplever som enda en urettferdighet man må tåle. Jeg har imidlertid også registrert den holdning at det ikke er reineierne som har for mye rettigheter, men de selv som har for lite. Disse personene setter sin lit til at resultatet av Samerettsutvalgets innstilling til syvende og sist vil gi lokalbefolkningen i fjordene større rettigheter i nærområdene, inkludert fjordfisket, som de mener bør være fritt for båter under en viss størrelse.

I innledningskapitlet reiste vi bl.a. problemstillingen om i hvilken grad de enkelte bygdelagene før i tida oppfattet seg selv som en enhet – og hvor sterk avgrensningen mot andre bygdelag var. Svaret må bli at jo lenger vi går tilbake i tida, jo sterkere var følelsen av samhold og enhet. Noe av forklaringen på dette er at avstanden mellom de enkelte bygdene (Kokelv, Revsnes, Brensvik, Klubbukt osv.) var relativt stor. Før man fikk motorbåter, og før det ble etablert båtruter mellom bygdene, var det ikke enkelt å reise mellom de ulike bygdene. Revsnes har den dag i dag ikke fått bilvei, og Klubbukt og Brensvik fikk ikke vei før sist på 1960-tallet. Vi har i denne utredningen hørt at man tradisjonelt drev havfiske i nærområdene omkring de enkelte bygdene, og at også utmarksnæringene ble drevet i nærområdene. Det sier seg selv at den indre enheten i bygdene under slike omstendigheter måtte bli sterk.

Den indre enheten gjenspeiler seg også i språkbruken. Begrepet «siida» 23 brukes i dag oftest innen reindriften, men brukes fremdeles i samisk dagligtale på Gearretnjarga i betydningen «hjem», når man befinner seg utenfor bygda. Hvis en person fra Revsnes befinner seg i Hammerfest og skal reise tilbake til bygda, finnes det ikke noe annet ord som betegner «hjem» enn nettopp «siida». Dette viser tilbake til et samhold og et samarbeid som var sterkere og mer omfattende enn hva vi ser i dag. Fra nordsiden av Revsbotn (Snøfjord) forteller Gjertrud Matheussen 24 at ordet «siida» brukes om hele (den lille) fjorden, mens «ruoktot» betegner selve hjemstedet. 25

Vi har i denne utredningen dokumentert at de enkelte bygdelagene tradisjonelt har utnyttet sine nærområder ganske intensivt, mens de fjernere områdene har vært relativt lite brukt. Det vil være i tråd med samisk rettsoppfatning i de aktuelle områdene at folk i bygdelagene blir gitt betydelig utvidede rettigheter i sine nærområder. Ikke minst gjelder dette ferskvannsfisket i de nærmeste vannene, som alltid har vært en viktig matressurs for den samiske fjordbefolkningen i Finnmark.

Jeg vil avslutte utredningen med et sitat fra en anonym mann fra Kokelv, som på en god måte illustrerer hvordan «utviklingen» siden ca. 1960 har fungert i forhold til de tradisjonelle næringstilpasningene i bl.a. Gearretnjarga: 26«Skulle du dra nytte av fiskeriavtalen, så måtte du fiske så og så mye. Skulle du ha ordentlig nytte av jordbruksavtalen, så skulle du ha så og så stor drift. Og det har jo egentlig tvunget folk til å spesialisere seg mer i en eller annen retning eller rett og slett gi svarten og finne på noe annet.»

Litteratur

Andersen, Svanhild: Ressurskamp og møter med offentlige instanser – noen utfordringer i en norsk og samisk utkant , hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø 1997

Arnesen, Arne G.: Samenes stilling i folkeretten , Nordisk Samisk Institutt, Kautokeino 1983

Berg, Bård A.: – Samisk tradisjonskunnskap, naturatferd og kulturøkologi i den moderne verden , foredrag på Sametingets seminar «Nasjonalparker, naturvern og naturvernforvaltning i samiske områder», Karasjok, 20. september 1995

Government Intervention into Sámi Reindeer-Management in Norway: Has it prevented or provoked «Tragedies of the Commons»? paper skrevet til konferansen «Re-inventing the Commons» (Bodø 24.–28.5.1995). Trykt i tidsskriftet «Acta Borealia» 2:1996, Novus forlag, Oslo 1996 (a)

Norsk reindriftspolitikk etter 2. verdenskrig – en politikk for utvikling eller avvikling? , artikkel i boka «Spenningenes land – Nord-Norge etter 1945», Ad Notam Gyldendal, Oslo 1996 (b)

Næring og kultur – Ealáhus ja kultuvra. Norske Reindriftsamers Landsforbund 50 år (1947–97) , forlaget «Davvi Girji», Karasjok 1997

Reindriftens rettigheter og plikter. Fra lappekodisill til felleslappelovgivning, reinbeitekonvensjoner og intern reindriftslovgivning i Norge og Sverige , artikkel i «Diedut» 3:1998, Sámi Instituhtta, Kautokeino 1998 (b)

Mot en korporativ reindrift. Samisk reindrift i Norge i det 20. århundre -eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland , avhandling til dr.art.-graden, Universitetet i Tromsø, 1999

Kautokeino Flyttsamelag 50 år – Guovdagainnu Johttisápmelaccaid Searvi 50 jagi (1949–1999) , Bjørkmanns Trykkeri, Alta 1999

Verneplanen for Tysfjord-Hellemo-området sett i forhold til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater , utredning skrevet på oppdrag fra «Rådgivende kontaktutvalg for verneplanutredningen for Tysfjord-Hellemo-området, finansiert av fylkesmannen i Nordland, Bodø 1999

Bergsland, Knut (red): Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst , Universitetsforlaget, Oslo 1977

Bjørklund, Ivar; Drivenes, Einar-Arne & Gerrard, Siri: På vei til det moderne. Om jordbruk, fiske, reindrift og industri 1890–1990 , artikkel i «Nord-Norsk Kulturhistorie», bind 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1994

Bromley, Daniel W.: Environment and Economy. Property Rights & Public Policy . Oxford UK & Cambridge USA: Basil Blackwell Ltd., 1991

Brox, Ottar: Nord-Norge – fra allmenning til koloni , Universitetsforlaget, Oslo 1984

Kan bygdenæringene bli lønnsomme? Gyldendal, Oslo 1989

Brantenberg, Terje: Indigenous Rights and Norwegian Law: The problem of Sámi Customary Law and Pastoral Rights in Norway , paper til den 5. «Common Property Conference», Bodø 24.–28. mai 1995

Brækhus, Sjur & Hærem: Norsk Tingsrett , Universitetsforlaget, Oslo 1971

Davidsen, Knut: Den sjøsamiske kulturen – en glemt del av vår historie , «Ultima Thule»; Måsøy historie- og museumslag, 1996

Eidheim, Harald: Aspects of the Lappish Minority Situation , Universitetsforlaget, Oslo 1971

Eidheim, Harald (red): Samer og nordmenn. Temaer i jus, historie og sosialantropologi , Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999

Erke, Reidar & Høgmo, Asle (red): Identitet og livsutfoldelse , Universitetsforlaget, Oslo 1986

Fjellheim, Sverre: Kulturell kompetanse og områdetilhørighet , Samien Sijte, Snåsa 1991

Gaski, Lina: Utnyttelse av utmarksressurser; endringer i samhandlingsmønstre og kulturell betydning , 1993

Hansen, Lars Ivar: Sápmi i et landskapsperspektiv , artikkel i Drivenes, Hauan og Wold (red): «Nordnorsk kulturhistorie 2», Gyldendal, Oslo 1994

Siida , artikkel i «Norsk Historisk Leksikon», under utgivelse

Jacobsen, Ragnvald: Kvalsund, Finnmark. Bygdebok om Kvalsunds folk og arbeid , Kvalsund kommune, 1987

Larsen, Anders: Om sjøsamene , Tromsø Museum, Tromsø 1950

Lasko, Lars-Nila (red): Traditionell samisk kunskap och forskning , samling av papers fra seminar i Kautokeino 28.1.1993, Sámi Instituhtta 1993

Nielsen, Reidar: Folk uten fortid , Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1986

Nikodemussen, Ole Johan: Finnmark fylke. Kvalsund kommune , «Norsk slektsleksikon, N 2017», 1993

NOU 1984: 18; NOU 1988: 42; NOU 1993: 34; NOU 1994: 21; NOU 1997: 5.

Paine, Robert: Coast lapp society. A study of neigbourhood in Revsbotn fjord , Tromsø Museum 1957

Coast lapp society II. A study of economic development and social values , Universitetsforlaget, Tromsø/Oslo/Bergen, 1965

Pedersen, Steinar: Momenter om lappekodisillen og samiske rettigheter i Finnmark 1751–1889 . Vedlegg til NOU 1997: 5

Rossvær, Viggo: Ruinlandskap og modernitet , Spartacus forlag, Oslo 1998

Sara, Mikkel Nils: Reindriftsnæringens tilpasning og reindriftspolitikk , Nordisk Samisk Institutt, Kautokeino 1993

Smith, Carsten: Samerett og samepolitikk , art. i «Nytt norsk tidsskrift», 2:1986, Oslo 1986

Solem, Erik: Lappiske rettsstudier , Universitetsforlaget, Oslo 1970 (1933)

Stordahl, Vigdis: Same i den moderne verden. Endring og kontinuitet i et samisk lokalsamfunn , Davvi Girji, Karasjok 1996

Turi, Johan: Muittalus samid birra . En bok om lapparnas liv , Uppsala 1917

Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark , Universitetsforlaget, Oslo 1978

Vorren, Ørnulv: Bosetning og ressursutnytting under veidekulturen og dens differensiering (i NOU 1978: 18A)

Åhrén, Ingwar: Det samiska rummet , artikkel i årbok nr. 3 for Saemien Sijte/Samisk kultursenter, Snåsa 1988