Del 9
Bufébeite på statens grunn i Finnmark

Stig Gøran Hagen:

1 Innledning

1.1 Presentasjon av tema og problemstilling

Beite med bufé er en bruksform som har lange tradisjoner innenfor jordbruket. Denne bruksutøvelse må ses i sammenheng med en bondekultur hvor feavl har vært, og fortsatt er viktig. Beitet har da blitt utøvet på arealer hvor privat eiendomsrett ikke har vært til hinder. En typisk gammel beitehindring har vært bebyggelse på eiendommen, eller at den har vært brukt til produksjon av vinterfõr. Beite har dermed vært en utnyttelse av en tilgjengelig naturressurs, og det må fremheves at den også har vært en vesentlig del av husdyrhold som næringsvei. Det kan sies at beite har vært, og er en naturlig følge av husdyrhold praktisert over det ganske land.

I Finnmark har det vært utøvet et slikt beite i forholdsvis lang tid, noe som arkeologiske funn av levninger av sau, geit og kyr datert til tiden mellom 1300- og 1500-tallet bekrefter. 1 Det bør vel dermed kunne legges til grunn at befolkningen i den nordligste landsdelen også har utnyttet ubesatte og tilgjengelige arealer til både vinterfôr og beite.

Hvilke husdyr 2 som faller inn under begrepet bufé synes å være litt uklart, men jeg vil legge til grunn at dyr som tradisjonelt har opptatt beite på gressletter over hele landet omfattes. 3 Husdyr som dermed vil falle inn under betegnelsen, er småfe som sauer og geit, samt storfe som kyr, ungdyr av disse, okser og hester. Selv om begrepet husdyr i utgangspunktet favner videre enn bufé vil jeg i denne avhandlingen bruke disse likestilt, og i den mening at det omfatter typiske beitedyr som nevnt ovenfor.

I denne rettshistoriske avhandlingen vil temaet omhandle retten til beite på statens grunn i Finnmark, med de dyreslag som er nevnt ovenfor. Perioden jeg fortrinnsvis vil forholde meg til strekker seg fra tiden omkring slutten av 1600-tallet og frem til midten av vårt århundre. Bakgrunnen for en slik avgrensning er at husdyrholdet etterhvert fikk en større betydning, og det samtidig med at Kongens/statens eiendomspretensjon til grunnen i Finnmark blir klarere. Det var også i denne perioden de største endringene vedrørende jordforholdene i Finnmark skjedde, derfor har jeg funnet det hensiktsmessig og mest interessant å gjøre denne begrensningen. Beiteretten for reinsdyr vil bli holdt utenfor.

Jeg har valgt å bruke betegnelsen statens grunn om utmarksarealene i Finnmark som tradisjonelt har blitt brukt, og som fortsatt brukes som beitemark for bufé. 4 Dette har sammenheng med de reguleringer som ble iverksatt fra Kongens side på slutten av 1600-tallet. Disse tiltak som i korte trekk gikk ut på å regulere skogressursene, samt få mer ordnede jordforhold i landsdelen, var i stor grad bygget på en kongelig eller statlig eiendomsrett til all grunn som ikke var underlagt private personers eiendomsrett.

Blant disse tiltakene var jordsalgslovgivningen , som for øvrig fremheves i avhandlingens undertittel. Denne lovgivningen fikk sin begynnelse 27. mai 1775 med den «Kongelige resolusjon ang. Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds» (jordutvisningsresolusjonen). Denne og de følgende jordsalgslovene hviler i stor grad på den ovenfor nevnte forutsetningen om statlig eiendomsrett. Forutsetning kommer da til uttrykk i «Lov om Afhændelse af Statens (min uth.) Jord i Finmarkens Landdistrikt» av 22. juni 1863 (Jordsalgsloven av 1863). Dette ble da også fulgt opp i «Lov om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt» av 22. mai 1902 (Jordsalgsloven av 1902). For dagens «Lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke» av 12. mars 1965 gjelder den samme forutsetning, og her kommer det da også uttrykkelig frem i § 3 at staten er eier av all grunn som ikke er matrikulert. Det skal for øvrig nevnes at loven ikke er helt i samsvar med de faktiske forhold, da all grunn i Finnmark i løpet av 1980–årene ble matrikulert, og hvor det i dag er Statskog SF som har hjemmel som eier av den tidligere umatrikulerte grunn. Videre brukes benevnelsen siden den i dag er en alminnelig beskrivelse av utmarksarealene i fylket blant befolkningen. Mitt utgangspunktet vil være å bruke benevnelsen statens grunn som en beskrivelse på beitearealene i utmarken, og ikke som en erkjennelse av at det faktisk er staten som eier av disse. Dette har sammenheng med at statens eiendomsrett i historien har vist seg å være svakere i Finnmark enn hva tilfellet er i landet for øvrig.

Det jeg i all hovedsak vil konsentrere meg om når det gjelder jordsalgslovgivningen, er spørsmålet om hvilken betydning den fikk i forhold til bufébeitet som tidligere hadde vært utøvet, og som etter jordutvisningsresolusjonen av 1775 ble utøvet på den grunn som ikke ble avhendet til private. At jeg i denne sammenheng vil måtte komme inn på spørsmålet om statens eiendomsrett, eller i det minste statens eiendomspretensjon til grunnen i Finnmark er klart nok. Selv om denne særlovgivningen for Finnmark fylke bærer i seg en klar forutsetning om at den grunn som ikke ble utvist eller solgt til private er statens, vil jeg ikke gå nærmere inn på en drøftelse av den statlige eiendomsrett, men mer gjøre rede for den måten grunneierpretensjonen kom til uttrykk på. Dette gjøres da denne kan ha virket inn på både lovgivningens betydning og rettsoppfatninger vedrørende retten til bufébeite på den grunn som etterhvert ble omtalt som statens.

Rettsoppfatningene vedrørende bufébeite på de arealer som omtales som statens grunn vil også bli undersøkt. I denne sammenheng vil bl.a. jordsalgslovgivningen, samt dens forarbeider kunne gi anvisninger for hvilken oppfatning staten og dens representanter hadde omkring rettsforholdet. Dernest vil jeg undersøke om det hos befolkningen som utøvet bufébeite forelå noen forestillinger vedrørende retten til å utøve bufébeite i utmark. Innbakt i denne problemstillingen vil det være vesentlig å få undersøkt på hvilken måte det offentliges reguleringer ble oppfattet av utøvere av bufébeite.

1.2 Bakgrunn

Retten til å beite med bufé i Finnmark har aldri blitt stadfestet i særlovgivningen gjeldene for fylket. Selv om det forut for jordutvisningsresolusjonen av 1775 hadde vært utøvet beite i forholdsvis lang tid, ble det ikke gitt en slik bestemmelse. I følge Sverre Tønnesen var det verken i landmålerinstruksen eller skjøteformularene sagt noe om at det forelå en rett til beite. 5 Heller ikke den påfølgende jordsalgslov av 1863 hadde en slik lovregel. Nytt ved denne lov var at § 1 satte forbud mot avhendelse av grunn som ble benyttet til bufébeite. Den neste jordsalgsloven som fulgte i 1902 inneholdt også dette forbud.

I de to sistnevnte lovene viser det seg at arealer brukt til bufébeite og reinbeite gis den samme beskyttelse. Ser man så hen til dagens jordsalgslov av 1965, oppdager man at forbudet vedrørende avhendelse av arealer brukt til bufébeite er fjernet. Når det så gjelder reinbeite finner man en lovregel i § 2 bokstav a som unntar for salg arealer staten anser «nødvendig til beiteområder for reinsdyr». Det fremstår for meg som litt merkverdig at man gjør så vidt stor forskjell på to forholdsvis like og nødvendige bruksutøvelser. Min interesse for å undersøke dette rettsforhold i et rettshistorisk perspektiv har blitt styrket av uttalelser av både Hans Prestbakmo og Sverre Tønnesen. Førstnevnte fremhever at den fastboende befolkning som holdt husdyr, «i historisk perspektiv» har «utnytta utmarksbeitene like intenst og like lenge som reindrifta». Tønnesen på sin side sier at beite har blitt utøvet i lang tid før jordutvisningsresolusjonen av 1775, og at det antas å være eldre enn «Kongens oppfatning av seg selv som eier av allmenningen». 6

I den senere tids utredninger 7 vedrørende retten til og forvaltningen av grunnen i Finnmark viser seg at det foreligger en uklarhet om hvilken rett gårdbrukere har til å utøve bufébeite på statsgrunn. Det har da også det vært en medvirkende årsak til denne avhandling.

En av disse utredningene er NOU 1993: 34. Denne omhandler rettsstillingen vedrørende retten til land og vann i Finnmark, og er foretatt av en rettsgruppe opprettet av Samerettsutvalget i 1984. 8 Bufébeite på statsgrunnen i Finnmark er blitt behandlet i denne utredningen. I Rettsgruppen, som bl.a har bestått av flere fremtredende jurister er det dissens vedrørende grunnlaget for denne bruksutøvelsen. For tiden frem mot jordsalgsloven av 1863 foreligger det her enighet om at bufébeite mest sannsynlig kunne betraktes som en allmenningsrett. Det uenigheten dreier seg om er spørsmålet om man ved innføringen av reglement 9 gitt i medhold av jordsalgsloven av 1863 fikk en endring i rettstilstanden. I reglementets § 3 bokstav b ble det gitt en bestemmelse som sa at skjøtene ved utskilling av nye gårdsbruk skulle inneholde klausuler vedrørende retten til å beite på usolgt grunn. Dette reglement vil bli behandlet nærmere i kapittel 4. Kort fortalt er flertallet av den oppfatning at man ved å innføre en slik ordning, endret forholdet så mye at det er utenkelig at noen i dag kan påberope seg beiterett på «allmenningsrettslig eller annet generelt grunnlag». 10Mindretallet , som består av Otto Jebens, har i sin dissens forfektet det syn at det ikke foreligger noe endring i rettstilstanden fra tiden forut for jordsalgsloven av 1863. Han ender dermed opp på det standpunkt at det i Finnmark i dag, «... fortsatt består en alminnelig felles beiterett for gårdbrukernes vinterfødde bufé på den umatrikulerte grunn». Noe forenklet begrunner han det med at bruken har blitt utøvet helt frem til i dag av de med et behov for beite til den vinterfødde buskap. Videre fremholder han at de «faktiske forhold representerer en fortsettelse av den tidligere rettstilstand i Finnmark, som har rot i de eldste forhold i denne landsdel. Det synes å være tale om en ubrutt tradisjon, såvel i bruksutøvelse som i rettsoppfatning blant gårdbrukere i Finnmark». 11 (mine uth.) Denne dissens har medført at jeg har valgt å undersøke betydningen av jordsalgslovgivningen sett i forhold til det utøvde bufébeite.

I NOU 1997: 4 side 479 settes det frem et lovforslag om å lovfeste retten til beite med bufé. Denne retten skal i følge § 3–2 nr. 2 begrense seg til den buskap som kan fôres på gården. Her sies det da at; «den foreslåtte regel slår uttrykkelig fast at fylkets jordbrukere – i samsvar med gammel bruk og rettsoppfatning – har rett til utmarksbeite.»(min uth.) Siden det her settes frem et lovforslag som synes å være i tråd med mindretallets oppfatning i NOU 1993: 34, har jeg funnet det interessant å undersøke hvilke forestillinger som gjorde seg gjeldende vedrørende retten til å nyttegjøre utmarken til bufébeite. Avhandlingens kapittel 5 vil i sin helhet bli viet rettsoppfatningene som gjorde seg gjeldene både hos staten og befolkningen. Da den ovenfor nevnte lovbestemmelsen, slik jeg har forstått det, skal avhjelpe en noe uklar rettstilstand, vil jeg altså gjennom denne studien av jordsalgslovgivningen og rettsoppfatninger forsøke å komme nærmere svaret på hva som er årsaken til uklarheten.

Det faktum at det nå foreligger en forskriftshjemmel som bestemmer at storfe eldre enn seks månder skal være ute i minimum 8 uker i sommerhalvåret, kan også sies å ha medført at en klargjøring av rettstilstanden er nødvendig. 12 Forskriftens § 10 som omhandler dette sier ikke uttrykkelig at dyrene skal ut på beite, men at de kan gå i en luftegård. Jeg anser det som svært sannsynlig at de gårdbrukere som tidligere ikke har hatt dyr som faller inn under denne bestemmelse ute i sommerhalvåret, vil ta i bruk statsgrunn i denne forbindelse. Dette har sammenheng med at arealene til produksjon av vinterfôr i Finnmark, nok for mange av gårdbrukeren ikke er kalibrert for å kunne avse arealer til en luftegård. Det er da viktig å ha klart for seg at det å ha dyrene i en luftegård vil medføre at disse måtte fõres, Dette fordi arealene i en luftegård ikke vil være ment dekke et beitebehov.

1.3 Kort om metoden og den videre fremstilling

For å kunne belyse avhandlingens tema vil det være viktig å se hen til noen deler av fylkets særegne historie. Kapittel 2 vil derfor i all hovedsak være en fremstilling av historiske forhold jeg mener har hatt betydning for bufébeitets rettslige stilling. Tross min begrensing til en bestemt periode vil jeg også gjøre rede for statsrettslige, befolknings- og bruksmessige forhold som strekker seg lengre bakover i tid. Dette gjøres for å gi en innsikt i de faktiske forhold, og dermed danne en plattform for den videre fremstillingen av jordsalgslovgivningen og rettsoppfatninger. I denne sammenheng vil Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller fra tiden 1742–1745 være en svært sentral kilde. 13

At statens stilling som eiendomspretendent har hatt en sentral posisjon når det gjelder utøvelsen av bufébeitet kan jo ikke underslås. Det er jo grunn til å hevde at statens pretensjon som grunneier har blitt sterkere med årene, og at den da særlig har kommet til uttrykk gjennom lovgivningen. Derfor har jeg i kapittel 3, ved en gjennomgang av både uttalelser gitt av embetsverket fra omkring slutten av 1600–tallet, offentlige reguleringer av skogressursene samt jordsalgslovgivningen ment å vise hvordan statens eiendomspretensjon har kommet til uttrykk i Finnmark. Jeg er av den oppfatning at nettopp spørsmålet om hvordan befolkningen så på staten og dens posisjon i forhold til jorden vil være vesentlig både sett i forhold til jordsalgslovgivningens betydning og befolkningens rettsoppfatninger vedrørende retten til bufébeitet.

Som nevnt tidligere vil jeg i kapittel 4 ta for meg jordsalgslovgivningen. Jeg vil i forbindelse med denne undersøke hvilken betydning den hadde for bufébeitet som ble utøvet. Ved drøftelsen av denne problemstilling vil jeg i all hovedsak støtte meg til skrevne rettskilder, som lovgivning (kgl.res. av 1775, jordsalgslovene av 1863 og 1902), forarbeider, og den senere tids offentlige utredninger vedrørende rettsforholdene i Finnmark. Dernest vil jeg i kapittel 5 gi en fremstilling av hvilke rettsoppfatninger både staten og befolkningen i landsdelen hadde når det gjaldt retten til å utøve beite på den grunn som etterhvert har fått betegnelsen statens. Når det gjelder statens rettsoppfatning vedrørende bufébeitet vil jeg se hen til den ovenfor nevnte lovgivningen, reglement og praksis. Videre vil jeg ved undersøkelse av befolkningens forestillinger omkring beiteretten se hen til de kildene som kan gi anvisninger på hvordan den faktiske bruksutøvelsen har pågått opp gjennom tiden. Her vil også de senere tids offentlige utredninger være sentrale. Også drøftelser i juridiske teori vil være viktige. Årsaken til en slik vinkling er fordi bruksutøvelsen karakter i et historisk perspektiv kan være med på å illustrere hvilke rettsoppfatninger som gjorde seg gjeldene. Avslutningsvis vil jeg komme med en del bemerkninger omkring de drøftelser som er gjort, og videre komme med min mening på årsaken til dagens uklare rettsstilling for bufébeitet på statens grunn.

2 Historiske forhold vedrørende befolkningen, bruk og dannelsen av Finnmark fylke

2.1 Innledning

Avhandlingens tema dreier seg om en forholdsvis gammel bruk av utmarken i Finnmark. I lys av dette og for dermed å kunne utdype problemstillingene i tilstrekkelig grad, har jeg funnet det nødvendig å trekke frem deler av Finnmarks noe særegne historie, som antas å ha hatt betydning for utnyttelsen av naturressursene. Siden bufébeite er en utnyttelse av utmarken og andre tilgjengelige arealer i Finnmark, som har pågått uavbrutt i forholdsvis lang tid, vil nok mange av de endringene som har skjedd i samfunnet hatt en betydning for dens innhold.

Av hensyn til at formålet med avhandlingen er å gjøre rede for rettshistoriske sider vedrørende bufébeitet i Finnmark, har jeg forsøkt å begrense omfanget av denne del. Av den grunn jeg vil allerede her si at fremstillingen kan bli elementær.

Under punkt 2.2 vil det hovedsakelig være Finnmarks befolkning, og at Finnmark etterhvert «gror» sammen med resten av kongeriket Norge fra og med 1300-tallet, som behandles. Hensikten er med dette å vise befolkningens sammensetning, og at det lenge var uklarhet om hvilket land som hadde suvereniteten over de store landområdene i nord. Dernest vil jeg i punkt 2.3. fremstille de faktiske forhold vedrørende bosetningen. I Finnmark med sine ulike befolkningselementer er det svært viktig å få klarlagt bosetningsstrukturen. I de fleste skriftlige kilder jeg har tatt for meg omtales ulike bosetningssoner blant befolkningen. 14 Med benevnelsen bosetningssoner menes, geografiske områder som hovedsakelig var bosatt av en folkegruppe. Jeg vil altså beskrive hvem som bodde hvor og hvordan soneinndelingen var. Videre vil jeg også beskrive næringsveiene i de ulike sonene. Årsaken til at jeg har funnet det nødvendig å gjøre rede for disse forhold er at de henger nøye sammen med både jordsalgslovgivningens virkning, og rettsoppfatningene. Deretter i punkt 2.4 vil jeg konsentrere meg om befolkningens fehold. I denne sammenheng vil jeg forsøke å gjøre rede for hvilket omfang og utstrekning beitet til ulike tider har hatt. Hvilken betydning beitet hadde for utøverne vil også bli belyst. Å gi en slik historisk redegjørelse vil være nødvendig for den videre fremstilling, da den faktiske bruksutøvelse er sentral både i forhold til jordsalgslovgivningens virkning og rettsoppfatninger vedrørende utøvelsen.

2.2 Generelt om befolkningen og dannelsen av Finnmark fylke

Mye av vår kunnskap om Finnmark fra svært gammel tid har vi fra den nordnorske «høvdingen» Ottars beretninger til den engelske kong Alfred fra før år 900. Hans skrifter fra reiser langs kysten av landet og helt opp til Hvitehavet, viser oss bl.a. at området var bebodd av samene. Selv om Ottar bruker ordet «ubebygd» om kyststrekningen, nevner han at på sine reiser så «fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer». 15

Den samiske befolkningen hadde stort sett sine boplasser inne i fjorden og innlandet. Her drev de sine veidesamfunn etter egne veidefolksregler, nærmest uforstyrret. Å si at Finnmark frem til 1300-tallet i all hovedsak var et samisk område synes å være riktig. Dette kan man si fordi den norske koloniseringen langs kysten først begynte omkring 1200-tallet. 16 Begrepet kolonisering brukes i denne sammenheng som beskrivelse på det faktum at området ble bosatt av nybyggere. Det var hovedsakelig fiskeressursene i havet som trakk nordmenn nordover, og derfor bosatte de seg ute på kysten. 17 En av de viktigste indikasjoner på den norske koloniseringen, er at fastboende nordmenn nevnes i lovmateriale i 1384. 18 Nordmennene som hadde bosatt seg i fylket var ikke i noe stort antall. At dette landområdet var utsatt for hyppige besøk av «skatteoppkrevere» fra både Russland, Norge og Sverige kan vel sies å ha vært en medvirkende årsak til at lysten for å bosette seg her ikke var særlig stor.

At fylket likevel begynte å få en norsk befolkning synes å være en indikasjon på at Finnmark fikk en sterkere tilknytning til kongeriket Norge, men noen nøyaktig tidfesting av når Finnmark ble underlagt norsk suverenitet synes å være vanskelig. Å anføre at byggingen av kirke og festning i Vardø på begynnelsen av 1300–tallet var ment som en markering av norsk herredømme synes for meg å være riktig. Det faktum at det ble oppført en festning fremstår slik jeg ser det som at man fra den norske side ville vise og eventuelt hindre andre stater å befeste en lignende stilling. 19

Det var andre som også utviste interesse for området, nemlig Håløygene. 20 Deres viktigste kilde til rikdom mot slutten av 800–tallet var nettopp basert på innkreving av skatter fra samene. Skatten bestod som regel i dyrehuder, fuglefjær, hvalbein og skipstau som var tilvirket av hval- og selhud. Denne virksomhet ble til de innbringende finneferder. 21 Beskatningen av samene ble etterhvert overtatt av Kongen på Harald Hårfagres tid. Dette skattlegging- og handelsregale var en viktig inntektskilde som ble vel voktet mot inntrengere. 22 Dette kunne ikke karakteriseres som en vanlig skattlegging av norske statsborgere, men det som ble betalt var et utenlandsk folks fredsskatt til Norges Konge. 23 Denne skattleggingen av befolkningen i Finnmark og frem mot 1600-tallet, kan vel ikke sies å være en bekreftelse på at Håløygene eller Kongen forsøkte å tilegne seg Finnmark i privatrettslig forstand.

Den norske Konges «utvidelse» av riket nordover gjennom koloniseringen og byggingen i Vardø, medførte at fyrsten i Novogrod beordret sine karelere og russere til å angripe og plyndre fiskevær helt ned til Malangen. Disse stridighetene førte til fredsavtalen med Novogrod i 1326. Gjennom denne overenskomsten mellom Russland og Norge ble det enighet om at begge land kunne kreve skatter i området som strakte seg fra Lyngen i sør til Kvitsjøen i nord. Til tross for avtalen fortsatte plyndringene i ca. 150 år. Slik jeg ser det får en norsk hevdelse av suverenitet over Finnmark et «skudd for baugen». I og med denne avtale vil jeg legge til grunn at det viktigste på denne tiden ikke var å hevde suverenitet over området, men å skaffe inntekter til Norge gjennom innkreving av skatter.

I tiden fremover mot 1600-tallet ble det av den norske kongen utført grep som gir inntrykk av at den ytre kyststripe, som etterhvert ble tettere bosatt av nordmenn, ble ansett underlagt kongeriket Norge. I denne forbindelse vil jeg nevne at Vardøhus len oppstår som en administrativt enhet, og i følge forleningsbrevene skulle lensherren holde «Bønderne, dertil liggendes er, ved Norges Lov, Skjel og Ret ...». 24 At det da også ble opprettet en tingordning utover på 1500-tallet, hvor det var norsk lov som skulle anvendes, tyder jo på at man i alle fall anså kysten som tilhørende kongeriket Norge.

Tingstedene var lagt til kystområdene. Disse var Vardø, Vadsø, Kiberg, Makaur, Omgang, Skjøtningsberg, Sverholt, Kjelvik, Stappen, Hjelmsøy, Gåsnes, Mefjord, Hammerfest, Hasvåg, Sørvær og Loppa.

Tiden frem mot 1600-tallet skjedde det likevel ikke de helt store endringer sett i forhold til hevdelsen av norsk suverenitet over hele Finnmark. Befolkningen her var forsatt under russisk, svensk og norsk beskatning, og det hersket dermed en uklar situasjon med henblikk på hvilket land som hadde den reelle suverenitet. Man kan jo tenke seg at det også på svensk og russisk side var en interesse for å få Finnmark knyttet nærmere til deres landområde, og at de derfor ville beskatte befolkningen som «sine undersåtter». Det fremstår for meg slik at årsaken til denne usikkerheten henger sammen med at det ikke var klare landegrenser i dette området. Man ser jo at det ved etableringen av grensene for Finnmark fylke, som utdypes nedenfor, blir slutt på skatteinnkrevingen fra Russland og Sverige.

2.2.1 Grensene trekkes opp

Finnmark fylke slik det fremstår i dag med henblikk på landegrensene, har blitt etablert fra 1500- 1600-tallet og frem til 1826. Det var på slutten av 1500-tallet at striden om samenes landområder begynte å tilspisse seg. Kalmarkrigen mellom Sverige og Danmark – Norge var blant annet et resultat av denne stridigheten. Ved fredsslutningen i Knæred i 1613 ble kyst og fjordstrøkene i Finnmark underlagt Danmark – Norge. 25 Forholdene i de indre delene av landsdelen forble uklare, samt i det vi nå kjenner som Sør – Varanger. 26 I perioden videre frem til 1751 ble det ikke gjort noen vesentlige endringer statene i mellom.

Fra 1740-tallet var Sveriges makt svært beskåret, noe som medførte at Danmark-Norge og Sverige var ganske jevnbyrdige. 27 På bakgrunn av dette ble det lettere enighet om å trekke en landegrense gjennom de samiske områdene. Forhandlingene, som bygde på en grenseundersøkelse som strakk seg over flere år, endte med grensetraktaten av 1751. Dette medførte at Finnmark mer enn fordoblet sin utstrekning. Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Alta og største delen av Tanadalen, samt deler av Nesseby og Lebesby kom dermed under Danmark – Norges jurisdiksjon. I følge Gudmund Sandvik var reindriftssamenes sesongbaserte flyttinger ned til kysten som var underlagt dansk – norsk jurisdiksjon i henhold til fredsavtalen i Knæred, et avgjørende moment ved grensefastsettelsen. 28 Øvrigheten var klar over denne praksis, og det ble dermed tatt hensyn til at store deler av det svensk-norske fellesområdet ble anvendt av samene som vinterbeite for rein. 29 Grensene ble så trukket slik at de fortsatt hadde et stort område for å kunne fortsette med denne næringen.

Som bakgrunnsmateriale ved forhandlingene med Sverige ble major og jurist Peter Schnitler grenseeksaminasjonsprotokoller brukt. Schnitler hadde fått i oppdrag av den dansk–norske regjering å undersøke forholdene omkring en mulig grensefastsettelse mellom Sverige og Danmark – Norge. Denne grenseundersøkelsen som ble benyttet under forhandlingene med Sverige var en bred drøftelse av hvilke standpunkter det var grunn til å innta på den dansk- norske side. I det «7. volum», som var innrettet på den såkalte «Finnmarkstvisten» 30 , blir forholdene i de nordlige områdene gjort rede for.

Som tillegg til grensetraktaten kom «Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betræffende» (Lappekodisillen) av 2. oktober 1751. Slik jeg forstår den, ble samenes rettigheter anerkjent, og samene kunne fortsette med sine sesongbaserte flyttinger med reinsdyr. Dette til tross for at det nå var opprettet statsgrenser som delte beiteområdene. 31 Her ble altså adgangen for reindriftssamene fra Sverige 32 (daværende), og Norge til å flytte med deres rein over landgrensene sikret. 33 Det neste hovedelement i lappekodisillen var at den innførte regler for hvilket statsborgerskap den enkelte same skulle ha, og hvem som skulle ha jurisdiksjon over de ulike områdene. De indre strøkene av dagens Finnmark, var altså helt frem til 1751 underlagt svensk jurisdiksjon.

Den endelige grensefastsettelsen for Finnmark fikk vi når grensekonvensjonen med Russland ble inngått i 1826. Bakgrunnen for at grenseforhandlingen kom i gang nå var at Norge i 1814 var blitt tvunget inn i personalunionen med Sverige. Dette samtidig som forholdet mellom den russiske tsar og storfyrste over Finland, Aleksander I og kongen av Sverige – Norge, Karl Johan, var svært godt. I og med denne konvensjon avsluttes kapitlet om grensene mellom statene, og vi får de någjeldende grensene for Finnmark fylke.

2.2.2 Fra amt til fylke

I det ovennevnte er det skrevet om Finnmark, men man må tenke på at landet på denne tid ikke var inndelt i fylker slik vi kjenner de i dag. Landet var under det gamle veldet i perioden frem til 1814, administrativt inndelt i områder som ble kalt len (lenstiden). Områdene ble forlenet til adelsmenn på vilkår fastsatt i forleningsbrevene. Forleningsbrevene gav lensherren en rettledning fra Kongen om hvilke oppgaver han mente skulle løses. 34 Rundt år 1690 ser man at reskriptene fra Kongen ble utstedet til amtmannen i Finnmark. Fra denne tid er vel benevnelsen for området, Finmarkens amt.

Sør for Finmarkens amt lå Nordlandens amt, som i lenstiden hadde vært oppdelt i mange smålen. Under Cristian IV i 1604 ble det foretatt en samling av disse lenene og man fikk da det store Nordlandenes len. I Nordlandenes amt lå de fem fogderiene; Helgeland, Salten, Lofoten/Vesterålen, Senja og Tromsø. Fogderiene Senja og Tromsø, som var de to nordligste i Nordlandenes amt, ble i 1787 lagt under Finmarkens amt. Disse to fogderiene var innlemmet i Finmarkens amt frem til 1867.

Som følge av lov om forandring av rikets inddelingsnavn av 14. august 1918 nr. 1 ble betegnelsen amt endret til fylke. Fra og med 1. januar 1919 har man brukt betegnelsen Finnmark fylke om denne landsdel.

2.3 Befolkningens bosetningssoner

Som nevnt ovenfor bestod befolkningen i Finnmark lenge hovedsakelig av samer og nordmenn. Men utover på 1700-tallet skjedde det en innvandring av kvener. 35 Vi får med dette en tredje etniske gruppe i Finnmark som også tok til å bruke av det samme ressursgrunnlaget. Kvenene som var finsktalende kom fra nordlige deler av daværende Sverige. Finland var en del av Sverige på denne tiden. Denne befolkning hadde en forholdsvis sterk jordbrukstradisjon, og deres leveveier var knyttet til elvefiske og jordbruk. Fra norsk side ble den kvenske befolkning gruppe tatt godt i mot, og mye kan nok tilskrives den jordbrukskulturen de bragte med seg.

Befolkningsutviklingen var slik at antallet nordmenn fram mot 1800 tallet var begynt å synke, samtidig som antallet samer steg. Dette var noe som bekymret de sentrale myndighetene, og det ble ansett som et tegn på at det var behov for tiltak rettet mot å holde på, og gjerne øke den norske befolkningen i Finnmark. I denne sammenhengen støter man på begrepet «Finmarkens opkomst». Begrepet dekker tiltakene som ble innført i Finnmark fra slutten av 1600-tallet, for å stanse det stadig synkende antall nordmenn. Skattefritak for nordmenn, forvisning av kriminelle til Finnmark og gjeldsavskrivning var blant tiltakene som ble innført. Tanken bak var at befolkningen skulle livberge seg her på en best mulig måte. Jordutvisningsresolusjonen av 1775 passer godt inn som et av tiltakene, siden den innførte privat eiendomsrett til boplassene.

For å klargjøre bosetningens soneinndeling vil Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller være en sentral kilde. 36 Schnitler deler Finnmarks befolkning inn i fem forskjellige grupper. Det var: «1) Normænd, 2) Norske Søe-Finner, 3) privative- Norske Field-Finner, 4) Fælles Field-Finner og 5) Qvener». Disse «bosatte» seg på en slik måte at man stod overfor soner hvor befolkningen hadde så og si samme etniske bakgrunn og næringsart.

Den ytterste bosetningssonen som lå ut mot Ishavet, bestod av øyene og fiskevær (den ytterste kyststripe). Denne sone var i all hovedsak bosatt av nordmenn. Om nordmennene sier Schnitler at de var kommet fra Bergen stift, noen fra Trondhjems amt, og at de bodde ute på øyene og på «den Halvøe Omgang» (Nordkyn halvøya). Noen bodde på sjøkanten mellom fjordene. Fiske i havet var hovednæring, men de holdt også husdyr. Jorden ble ikke dyrket så det feholdet ble basert på høsting av stråfôret i utmarken.

De norske sjøfinner holdt for det meste til inne i fjordene og langs fjordbreddene. Fiske både i sjø og ferskvann var viktig. Også jakt i nærområdene av stor betydning. Schnitler fremholder at det her ble holdt «nogle køer, faar og endeel tamme Reen». Å ha «Sommer- og vinter- Bye», var vanlig. Sommerboplassen lå ute i fjorden, for fisket sin del. Vinterboplassen lå inne i fjorden «ved de nærmeste Fielde, for Bierke-Skovens, og for Moesens Skyld, at have Brændsel og Foder til Creaturene». Noen hadde da også en boplass om høsten inne i fjordbotnen, og dette var «for Græssets skyld til Qveget». Det var heller ikke noen bearbeidelse av jorden blant denne befolkningsgruppe på Schnitlers tid.

Schnitler bekriver fjordene som i begynnelsen var kun bosatt av samer slik, «Finnenes vilkaar er og bedre, end Normandens: Hin bor paa det faste Land i -eller nær Skoven, hvoraf han har Brænde- og Bygnings Veed; samt, om han vill, Leilighed til at rødde Eng- land; fremmen for sin Stue- Dør har han Fiorden til Søe- Fiskerie, og bagen – til, Fieldene, til at holde Reen, skyde Vildt, og tage Reen – Moese, som bruges til Qvægets Foder om Vinteren, nær hos sig.» Om nordmens forhold sier han, «Normænd sidde derimod ude paa skallede klipaktige Øer og Søe- Koster, hvor lidet Græss og ingen Skov, de brænde der Torv, og maa hente langt over Fiordene eller Havet deres Foder af Høe og Moese, deres Brænde- og Bygnings- veed med stor Besværd og farlighed fra det Faste Land». 37 Dette synes å være en svært god beskrivelse av hvordan de faktiske forhold var på denne tid, og av disse er det jo lett å slutte at dersom folket skulle kunne drive med jordbruk, var det påkrevet å flytte innover i fjordene. 38 Man ser da også at det var tilfelle, selv om det blant nordmenn var en skepsis mot å blande seg med samene. Samtidig var det slik at den samiske befolkningen gjerne holdt seg for seg selv, og ikke ville ha noen særlig kontakt med nordmenn. 39

Videre tar han for seg de « Privative-Norske Field-Finner ». Disse holdt også til på steder som rundt midten av 1700–tallet lå under norsk suverenitet, jf. fredsavtalen i Knæred i 1613. Med dette forstår man at de ikke ble beskattet av andre land. Schnitler sier at disse hadde sine boplasser i den nordligste delen av Finnmark. Her drev de med rein og jakt. Noe annet dyrehold nevnes ikke blant denne gruppe. Denne og de andre gruppene står da i motsetning til de « Fælles Field-Finner », som før grensetraktaten av 1751 betalte skatt til flere land. Denne gruppen «bodde» da hovedsakelig i den delen av Finnmark som blir karakterisert som et fellesområde. De drev i all hovedsak med rein. Schnitler oppfattet det slik at denne befolkningsgruppe var underlagt et annet lands jurisdiksjon. Han uttrykker slik: «Felles Fjeld Finner ere de, som svare Skat baade til Norge og til de Naboelige Puissancer, men staae under deres, nemlig en fremmed jurisdiksjon.»

Om Kvenene sier Schnitler at disse kunne regnes til gruppen med norske sjøfinner. De var «svenske» bønder som slo seg ned på steder som var egnet til jordbruksdrift og elvefiske. Deres leveveier medførte at de slo seg ned i de samme områdene som sjøsamene, og av den grunn henfører vel Schnitler disse til denne gruppe. Blant denne delen av befolkningen var det vanlig å dyrke jorden.

Til tross for at Schnitler foretar en såvidt bestemt soneinndeling var det slik at nordmenn søkte lenger innover i fjordene, som lenge hadde vært sjøsamenes enemerker. Dette for å oppveie synkende fiskepriser på 1600-tallet med hold av bufé. I kjølvannet av dette ser man bl.a. at det i Altafjorden oppstod konflikter når nordmenn tok over gamle sjøsamiske boplasser. 40 Det vel grunn til å tro at det skjedde en lignende utvikling i andre deler av Finnmark på denne tiden.

Etterhvert utover på 1700- og 1800-tallet ser man at befolkningen i fjordområdene fremstår som mer blandet enn hva tilfellet hadde vært tidligere. Både nordmenn,sjøsamer som hadde gått bort fra sitt tradisjonelle flyttemønster og kvenene etablerte seg i disse områdene. Her slo de seg ned, og fehold blir en viktig næring sammen med sjø og elvefiske. Slik jeg ser det, oppstår det dermed en slags «mellomsone» som står i kontrast til de ytre og indre delen av Finnmark. Ute ved kysten var nordmenn fortsatt dominerende, mens i innlandet var det samene som var i klart flertall. Næringsveiene var hovedsakelig relatert til henholdsvis fiske og reindrift. Dersom man så tar for seg behovet for arealer i disse delene av Finnmark var det nok i fjordområdene og innlandet behovet var størst. Dette har jo sammenheng med at man her, i motsetning til på kysten, drev mer arealkrevende næringer. I så henseende kan man vise til fjordene hvor behovet for slåtte- og beitemark for bufé klart var tilstede, samtidig som reindriftsutøvere bosatt i indre Finnmark hadde behov for forholdsvis store beitearealer.

2.4 Befolkningens fehold og utnyttelse av arealer til bufébeite

2.4.1 Innledning

Det å slippe dyr på beite i utmarken var tidligere av større betydning for gårdbrukere enn hva tilfellet er i dag. Dette har bl.a. sammenheng med at den gamle måten med henting av fôr i utmarken er blitt avløst av produksjon av vinterfôr på jordveier som enten eies eller leies. Videre har den teknologiske utviklingen medført at innhøstingen av fôret er blitt mindre arbeidskrevende, samtidig som mengden vinterfôr har økt. Behovet for å slippe ut dyrene har på den måten avtatt. Det skal likevel ikke ses bort fra at bufébeite fortsatt er svært viktig. Behovet vil jo svinge med avlingene fra år til år, og jo mindre fôr man får, jo viktigere blir det å kunne slippe dyrene ut på tilgjengelig beite om våren.

Beite med bufé er en bruksform som alltid har vært selvskreven for den som har hatt dyr som kan nyttegjøre seg av plantevekstene som vokser fritt i både ut- og innmark. Beitebruk er da også en typisk bruksform utøvet av husdyrholdere i hele landet. Når det gjelder Finnmark, så kan man stå overfor en landsdel hvor beite i sommerhalvåret var av større betydning enn hva tilfellet var sørover i landet. Jeg vil allerede her bemerke at eiendomsrett til grunn her ble innført forholdsvis sent, og noen dyrking av jorden var det lenge smått med. Dermed lå det til rette for at beite var en absolutt forutsetning for i det hele tatt å kunne holde husdyr her.

Hensikten med å gjøre rede for beitebruken i et historisk perspektiv har sammenheng med at den faktiske bruksutøvelsen vil være svært viktig for de følgende drøftelsene vedrørende jordsalgslovgivningen og rettsoppfatningene. Jeg er mener at man ved en slik gjennomgang vil få et bedre grunnlag for å kunne trekke frem relevante momenter for de videre drøftelsene.

2.4.2 Fehold og utøvelsen av beite

Det fremkommer i avhandlingens innledning at samene i Finnmark holdt bufé forholdsvis tidlig. Selv om jordbruket, og med det husdyrholdet ikke fikk særlig utstrekning i Finnmark før ut i vårt århundre, bekrefter forskningen at bufé har vært å finne i Finnmark på 1300-tallet. 41 Dermed kan man vel legge til grunn at bufébeite i alle fall har blitt utøvet i Finnmark i 600 år, og således over 300 år før man med jordutvisningsresolusjonen av 1775 fikk innført privat eiendomsrett til boplass og grunn i denne landsdel. Til tross for at feholdet ikke hadde særlig omfang så tidlig, bør det ikke ses bort fra av den grunn. Jeg vil karakterisere dette som et begynnerstadium for utøvelsen av bufébeite i Finnmark.

Vedrørende nordmenn som kom til denne landsdelen og bosatte seg ute ved kysten, finnes det beretninger som sier at det blant disse ble holdt bufé på slutten av 1500-tallet. 42 Det berettes om at det i Vardø var både storfe, sauer, geiter, griser og høns. 43

Siden antall bufé og beitets omfang hører svært tett sammen vil jeg for oversiktens del se hen til noen beskrivelser som gir anvisninger på dyretallet. I så måte vil fogd Niels Knags beskrivelse fra 1694 være av verdi. 44 I Knags «matricul» sies bl.a. at bøndene i Loppa holdt fra fire til åtte kyr, samt en del sauer og geiter. Videre uttales det at sjøsamene i Hasvåg tingsted også holdt husdyr. Sjøsamene i Porsanger og Laksefjord hadde gjerne noen kyr og sauer, men de hadde også rein. Opplysninger her angir dyreholdet blant nordmenn og samer i kyst og fjordstrøkene som på denne tiden var underlagt norsk jurisdiksjon. Når det gjelder forholdet i de indre delene av Finnmark var det ikke slik at samene levde av rein og andre utmarksnæringer alene. Rundt 1750 synes det å ha vært vanlig at bofaste samer i Kautokeino holdt bufé i tillegg til at de hadde rein i flyttsamenes hjorder. 45

Videre kan man se hen til hva Schnitler sier om dyreholdet blant annet i Altafjorden. Han skriver at «Til Creaturer haves Køer, Faar, nogle Stædz Jeder, Faa Søe-Finner holde nogle tamme Reen, som de hos Field- Finnerne have i Fieldene». 46 Lignende beskrivelse når det gjelder dyreholdet har Schnitler, bl.a. fra Porsanger og Tana.

Man kan vel si at noe som kjennetegner denne periode var utøvelsen av flere næringskombinasjoner. Slik jeg ser det er det vel grunn til å hevde at det blant nordmenn og sjøsamer var svært vanlig og både holde bufé og rein i kombinasjon med fiske i sjø og elv.

Til tross for at det på denne tiden ikke var de helt store forekomstene av bufé i Finnmark, er det vel ikke til å komme bort fra at de dyrene som ble holdt måtte ut på beite i sommerhalvåret. Tilgjengelige og dermed ubebodde arealer i Finnmark, som kunne gjøre nytte som beitemark, ble nok tatt i bruk. Når det gjelder praktiseringen av bufébeitet er det vel grunn til å tro at dyrene ble sluppet ut forholdsvis tidlig om våren, siden fôrreservene ofte var heller marginale. Her trer sammenhengen med liten dyrkning av jorden i Finnmark, og fôrmangel rimelig klart frem. 47 Den vanligste måte å skaffe vinterbeholdningen av stråfõr på var gjennom høstingen av utmarksslåtter, noe som ofte gav dårlig resultat. Det medførte at dyrene både ble sultefôret, og at man brukte kokt fiskeavfall, tang og tare til å kompensere manglene vinterfôr. Når våren kom og sneen smeltet var det nok om å gjøre og slippe husdyrene ut på de stedene som først ble fri for sne, slik at dyrene ved egen hjelp kunne ta til seg føden. Lengre utpå våren når det begynte å vokse mer i utmarken ble nok dyrene sluppet mer fritt, men de måtte nok gjetes mer enn hva tilfellet er i dag. Dette har nok sammenheng med at rovdyrtrusselen var større, samt dagens erstatningsordninger. Siden det var vanlig med en liten besetning, som man var svært avhengig av, ble den nok voktet godt. Man forsøke nok å ha dyrene til å beite der det vokste godt, og samtidig unngå og miste noen av dyrene. Det er også grunn til å bemerke at som følge av, særlig sjøsamenes omstreifende levemåte, beitet dyrene på forskjellige steder avhengig av hvor de valgte å nedsette seg. Dermed dekket nok bufébeite rimelig store arealer tross et lavt dyretall.

Som følge av endringene i bosetingsmønsteret, hvor man i tiden omkring 1700-tallet ser at befolkningen i fjordområdene økte, og ble sammensatt av både sjøsamer, nordmenn og kvener trer det frem konturer av små jordbruksbygder. I dag ser man jo at det på disse stedene som blant annet Alta og Tana er to store landbruksområder i Finnmark. Jeg vil si at som følge av denne befolkningskonsentrasjon økte antall bufé i disse strøk, og beitet ble utøvet mer i et slags fellesskap. Man kan jo si at felles beite oppstod på den måten at dyrene beitet og sterifet om hverandre i utmarken.

Siden det ikke var noen privatmann som hadde eiendomsrett til grunn som ble dyrket i den hensikt å produsere vinterfôr, er det vel grunn til å tro at beitende bufé fikk gå rimelig fritt også i umiddelbar nærhet av boplassen. Det var som følge av den manglende eiendomsrett ikke vanlig at det ble satt opp gjerder og andre stengsler, dog med mulige unntak i forbindelse med enkelte utmarksslåtter. Disse områdene var jo særdeles viktige, og om de som holdt bufé skulle slippe dyrene på beite i disse strekningene ville vinteren bli svært vanskelig å klare seg gjennom. Av den grunn passet man nok på at beiteende bufé ikke kom til der. Til tross for dette vil jeg si at det var fritt frem for befolkningen å slippe dyrene ut på beite, og for å kunne gjøre det trengte man ikke noens tillatelse. Landet lå altså til en felles utnyttelse på denne tiden, og at dette vil være svært viktig sett i forbindelse med både jordsalgslovgivningen og rettsoppfatningene er vel på det rene.

Dette at landet lå til utnyttelse i fellesskap synes å komme klart frem hos Schnitler, når han sier: 48 «Friheden, jeg forstaaer, er Landets Fællesskab, eller Communio Terræ, at Folk her i Landet sætte sig ned, hvor de Lyste, uden at spørge Nogen; Hvor 1.2. eller fleere Mænd før boe, der have saa mange, der vill, Frihed til at nedlade sig, og at benytte sig av Øen og Jorden derpaa saa friit og fuldkommen, som de gamle Opsiddere. Ligesom, Havet for alle, saa er og landet alle tilfælles; Alt hører Alle til, og Ingen har Noget for sig sær; Deraf er det, at Ingen i sær stræber, at forarbeide, eller forbedre den Jord, som geraader ikke sig allene, men Fremmede til Nytte.»

Når det gjelder den geografiske utstrekningen for beitearealene som ble brukt, satte nok topografien de største begrensningene og beitet skjedde dermed på arealer som i utgangspunktet nærmest var å betrakte som eierløse, eller som «kongens allmenning». Hvilken betegnelse som enn brukes om grunnen i Finnmark på denne tiden er i og for seg ikke det viktigste. Av større betydning er vel det faktum at grunnen ble benyttet til bufébeite av alle de ovenfor nevnte befolkningsgruppene, og det siden beiteresurssene var en nødvendig forutsetning for i det hele tatt å kunne fø bufé i denne landsdelen. Man stod altså overfor en felles bruksutøvelse uten særlige hindringer.

Når man så kommer over på 1800-tallet er det slik at omfanget av husdyrholdet økte, og med det antallet beitende bufé. 49 Selv om det var slik at dyretallet steg viste det seg at her ikke var mange som drev med husdyr alene. Eksempelvis så var det på begynnelsen av dette århundret bare en i Altaområdet som hadde jordbruk som eneyrke, og det var fortsatt kombinasjonsdrift som rådde. 50

Det fremkommer i NOU 1994: 21 side 76 at det fra 1801, hvor det i Altaområdet bare var en som drev jordbruk som eneyrke, skjedde en forholdsvis stor endring. I 1865 var det ifølge en uoffisiell statistikk 308 personer som drev med jordbruk som eneste næring. Det reises da en del innvendinger mot dette, som tar til orde for at denne statistikken ikke kunne fange opp de ulike næringskombinasjonen som faktisk ble utøvet. Det er vel grunn til å reservere seg mot det denne statistikken sier, men det bør vel kunne legges til grunn at jordbruket etterhvert ble en viktigere del av de utøvde næringene.

Helt frem til omkring 1850 hadde det ikke foregått noen særlig dyrkning av jorden, og vinterfôret ble fortsatt hentet i utmarksslåttene. 51 Dermed var bufébeite fortsatt en svært viktig bruksutøvelse, og som hadde samme karakter av nødvendighet som tidligere. Ses det så hen til Åmund Hellands beskrivelser, så fremkommer det her at dyretallet på slutten av dette århundre hadde et rimelig stort omfang. 52 Sett i lys av dette måte tilgjengelige arealer etterhvert bli utnyttet rimelig intensivt i forbindelse med bufébeite.

I vårt århundre var det fortsatt slik at husdyrholdet ble drevet i kombinasjon med andre næringer. De som bodde helt ute langs kysten livberget seg forsatt hovedsakelig av fiske, mens de som bodde i fjordstrøkene, i tillegg til jordbruk og fiske hadde andre utmarksnæringer som ble utnyttet. I innlandet var det jordbruk og andre utmarksnæringer sammen med reindriften de levde av.

Når det gjelder utøvelsen av bufébeite i de to seneste århundre etter at det var blitt innført eiendomsrett til grunn i fylket, skjedde nok beitebruken fortsatt etter samme prinsipper som nevnt ovenfor. Likevel skjedde det en reduksjon av tilgjengelige beitearealer etterhvert som det ble opprettet flere eiendommer, og som til en viss grad ble inngjerdet. Det er vel også grunn til å tro at befolkningen ble mer oppmerksom på hva som var deres eiendom, siden de nå hadde et skjøte på denne, og som følge av det gjorde sitt for å holde beitende bufé borte.

Som en oppsummering av tiden fram mot midten av vårt århundre så kan det sies at ble drevet med husdyr i alle lag av befolkningen som var bosatt slik at det lot seg gjøre. Ved å se hen til dyretallet tidlig i dette århundret er det vel på det rene at jordbruket må ha hatt en forholdsvis stor utbredelse. 53 Dermed ville også beite med bufé på denne tiden ha et relativ stort omfang.

Jeg vil som en følge av denne redegjørelse av fehold og bufébeite hevde at til tross for et noe lavt dyretall i tidligere tider, så ble det etterhvert svært vanlig at det ble holdt husdyr over hele landsdelen. Beite var dermed en klar følge av dyreholdet, og ble utøvet på de arealene som var tilgjengelige. Når det gjelder beitets betydning for utøverne så hadde det et sterkt preg av nødvendighet, og det ble nok sjelden eller aldri gjort noe for å innhente noen tillatelse til å utnytte denne ressursen hos den øvrige befolkning. Det synes dermed som om det å gjøre seg nytte av utmarken til beite for bufé var noe som befolkningen så på som en rettighet som hadde sitt grunnlag i en gammel bruksutøvelse, eller sagt med andre ord, beitebruken var basert på en sedvanlig bruksutøvelse blant befolkningen som holdt bufé. At det dermed kunne foreligge en oppfatning omkring rettmessigheten av en slik bruk, synes å være rimelig, men dette vil gjort nærmere rede for i kapittel 5. I kapitlene 4 og 5 drøftes henholdsvis jordsalgslovgivningen og rettsoppfatninger vedrørende retten til å ha bufé til å beite på statens grunn i Finnmark, og jeg vil der i stor grad se hen til den faktiske bruksutøvelse som ovenfor er presentert.

3 Benevnelsen «Statens grunn» i Finnmark – dens forhistorie

3.1 Innledning

I dag er den alminnelige betegnelsen på jord som ikke er underlagt private personers eiendomsrett i Finnmark, statsgrunn. Det å betegne grunnen som statens er synonymt med å si at det er statens eiendom. Til tross for at spørsmålet om retten til land og vann i Finnmark i den senere tid er blitt utredet, og hvor en av problemstillingene har vært om staten kan anses som eier av all grunn som ikke er underlagt privat eiendomsrett, vil ikke jeg gå særlig inn på dette. Det jeg vil forsøke å vise er hvordan begrepet «statens grunn» er blitt innført i Finnmark, og med det hvordan statens eiendomspretensjon har kommet til uttrykk. Formålet med dette er å vise at det dermed skjer en innholdsmessig endring av retten til å utøve bufébeite. Det etableres med tiden en statlig eiendomsrett til den grunn private ikke hadde i sin besittelse, eller som de etterhvert ble eiere av. På den måte vil man stå overfor et tidsskille hvor man går over fra å ha utøvet bufébeite på nærmest eierløs grunn til å nå utøve bruk på fremmed eiendom. 54

I den någjeldende jordsalgslov av 12. mars 1965 betegnes arealet som ikke er underlagt private personers eiendomsrett som «statens umatrikulerte 55 grunn». I § 3 sies det da uttrykkelig at det er staten som eier den umatrikulerte grunn. Som begrunnelse for statens eiendomsrett anføres det i forarbeidene 56 til loven at; «Så langt tilbake som den norske soge vet å berette, var all jord og grunn i det egentlige Finnmark betraktet som statens eiendom».

Det fremheves da også at dette stod i «... motsetning til forholdene sør i landet, hvor privat eiendomsrett til jord alt i sagatiden var fast instituert, fantes i Finnmark ingen private jordeiendommer. Dette forhold vedvarte opp gjennom tidene i flere hundre år, helt fram til midten av det 18. århundre.» Denne begrunnelsen synes å hvile på et noe sviktende grunnlag. Det blir blant annet hevdet av Otto Jebens i NOU 1993: 34 side 266 at denne lære i følge nyere undersøkelser «neppe er holdbar». Sverre Tønnesen synes også å være av denne oppfatning i sin avhandling, hvor han fremholder at det ikke forelå noen eierpretensjon eller besittelsesvilje vilje fra statens side over «Finnmarksalmenningen» før på slutten av 1600-tallet (nærmere bestemt etter at eneveldet ble innført i 1660). Han fremhever da også at det ikke, uttrykkelig i noe kongebud i tiden frem mot 1700-tallet var avgitt noen direkte erklæring hvor Kongen eller staten ble sagt å være eier av grunnen i Finnmark i privatrettslig forstand. 57 Dette står da i motsetning til det Solem mente. Han uttalte at i «Finnmark hadde staten alltid ansett sig som eier av all grunn, men denne grunneier rett ble ikke lenger håndhevet». 58

Det er nok grunn til å stille spørsmålet om når man kan si at statens eiendomspretensjon har kommet til uttrykk i Finnmark, og av den grunn vil det stå sentralt for meg å se hvordan arealene i Finnmark er blitt beskrevet. En fellesnevner for betegnelsene er at de fleste gir oss grunn til å anta at man i utgangspunktet omtaler en eiendomsrett for Kongen eller staten. Første gang arealene i lovgivningen beskrives som statsgrunn er i «Lov om Afhændelse af Statens Jord i Finmarkens Landdistrict» av 22. juni 1863. Denne begrepsbruken ble også fulgt opp i den følgende jordsalgslov, «lov om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amt» av 22. mai 1902.

Jeg vil i det følgende forsøke å gjøre rede for forhistorien til begrepet «statens grunn» i Finnmark, og det vil dermed være nødvendig å se hen til beskrivelser av jorden og jordforholdene i Finnmark, forut for innføringen av betegnelsen «statens jord» i jordsalgsloven av 1863. Dette vil bli gjort fordi det her i lovs form brukes betegnelsen «Statens Jord» eller «Statens Grund», og man har kommet frem til det tidspunkt hvor betegnelsen blir vanlig ved omtale av usolgt grunn. Siden det i mange av de kilder jeg har tatt for meg, og som jeg finner å være svært betydningsfulle, synes å være slik at Kongen (staten) eller hans embetsmenn først fra slutten av 1600-tallet begynte å gi uttrykk for en rettstilstand der det var Kongen som eide grunnen, vil også jeg ta utgangspunkt i denne perioden.

Det jeg vil forsøke å vise er hvordan statens eiendomspretensjon har kommet til uttrykk i ulike rettskilder, og det gjennom en begrepsbruk som gikk i retning av å omtale jorden i Finnmark som kongens eller statens eiendom. Det vil være viktig å merke seg at det i all hovedsak er beskrivelser av jordforholdene fra øvrighetens side som her vil bli gjennomgått, og på den måten vil man også se hvilken rettsoppfatning som var rådende hos statsmakten, og dets representanter. Det vil bl.a. være en del sentrale benevnelser som har kommet frem både i fredlysninger, skogreskripter 59 og lovgivning. Noe som kjennetegner disse er at de var rettet spesielt mot skog- og jordforholdene i Finnmark.

3.2 Fra «Kongens Alminding og Skove» til «Statens Jord og Grund»

En av de første benevnelser jeg har valgt å undersøke fremkom under en fredlysning av Altaskogen i 1693. Denne ble foretatt av Fogd og sorenskriver Niels Knag på tinget i Hasvåg på Sørøya. Her bruker Knag utrykk som «Hans Majestets Alminding og Skove» og «hans K.M. land og Ejendom». Dersom man tar for seg ordlyden i disse beskrivelser, er det vel grunn til å si at det allerede her ble lagt for dagen et syn som klart gikk i retning av at grunnen i denne landsdelen var kongelig eiendom. Det vil jo være nærliggende å si at det ligger en forholdsvis klar eierpretensjon i uttalelsene.

Man kan så spørre om fredlysningen ble foretatt bare for å verne om, og fastslå at dette var kongens eiendom, eller om formålet var å verne om skogressursene til det beste for befolkningen i Finnmark. Ut fra fredlysningen kan man lese at trevirke til husbruk (for befolkningen) kunne utvises av «underfogden», og ikke av «høi øvrighet» slik det var om man skulle anvende tømmeret til for eksempel bygging av hus, båtmaster e.l. Det er vel grunn til å se denne «lille» oppmykningen for bruken av skogen ut fra det synspunkt at noe av formålet var å verne om befolkningens interesser, og det gjennom en kontroll av de større uttak av tømmer. Det er jo viktig å huske på at man fra øvrighetens side var opptatt av å ha en bosetning i Finnmark, og verne om deres interesser, men det er vel ikke til å se bort fra at de styrende var interessert i å etablere forståelse hos befolkningen om at det var Kongen som eide jorden.

Til tross for at man bruker benevnelsen «hans K.M. land og Ejendom» sies det om samme areal at det er «hans K.M. Alminding og Skove». Ses disse utsagn i sammenheng, kan det tyde på at områdene ble sett på som allmenninger eiet av Kongen. Begrepet «Kongens Alminding» Fremkommer i Christian V’s Norske Lov av 15. April 1687 3–12–2, som var blitt kunngjort på tingene i Øst Finnmark i 1688. På denne måten ble kongens allmenning at begrep som ble innført for befolkningen i Finnmark. Å si at begrepet allmenning ikke var kjent i Finnmark før denne tid vil nok ikke være riktig, dette siden nordmenn som var kommet sørfra mest sannsynlig var kjent med det gamle rettsinstituttet som allmenningsretten var.

Hvordan disse begrep ble oppfattet , og om de ble forstått av befolkningen kan man spørre seg om. Det er jo grunn til å stille seg litt kritisk til dette av den grunn at det i Finnmark var en befolkning som hadde flere språk, hvor lese og skrivekyndigheten muligens kunne være en skranke for forståelsen av øvrighetens forsøk på å klargjøre jordforholdene. At slike benevnelser nok ikke kom ut til store deler av befolkningen må nok kunne legges til grunn. Om dette fikk noen betydning når det gjaldt beite med bufé, vil jeg komme nærmere inn på senere i avhandlingen.

Begrepsbruk som «Kongens Alminding» stemmer for øvrig med det som hadde skjedd ellers i landet. Her hadde man etterhvert begynt å anse Kongen som eier av allmenningene. Kongen som ble ansett som eier av allmenningene på 1600-tallet begynte å selge allmenningsstrekninger og på den måten oppstod de ulike allmenningstypene.

Selv om fredlysningen i 1693 kun var rettet mot forholdene i Altafjorden kan en muligens si at dette var en begynnelse på det som senere skulle vise seg å bli forutsatt i lovverket, nemlig at staten var eier av grunn i Finnmark som ikke var avhendet til private. Men å si at de ovennevte uttalelser alene skulle dannet grunnlaget for statens eiendomspretensjon vil ikke være tilstrekkelig, og derfor er det påkrevet å fortsette undersøkelsen av andre rettskilder.

På midten av 1700-tallet finnes flere indikasjoner på at øvrigheten forsøkte å gjøre eierposisjonen til Kongen tydeligere. I så henseende er skogreskriptene fra henholdsvis 31.01.1753 som gjaldt forbud mot å hugge furu uten utvisning fra amtmannen, ved hans skogfogd, og 31.10.1753 som gjaldt fredning og bevaring av bjørke- og annen løvskog av interesse. Slik jeg ser det, har man vel her noen av de første sterke indikasjoner på at Kongen forvalter grunnen i Finnmark som sin eiendom. I det førstnevnte reskriptet legger Kongen ned forbud mot hogst uten utvisning av amtmannen ved hans skogfogd, jf. punkt 1. For øvrig inneholdt det forholdsvis strenge bestemmelser om benyttelsen av skogen.

Det kan vel stilles spørsmål om disse rettslige skritt, i likhet med ovenfor nevnte fredlysning, kan sies å være et utslag av en eiervilje, eller om dette også var vedtatt ut fra formålet om å forebygge en ødeleggelse av skogen, som kunne medføre en forverring av befolkningens levekår. Det bør vel kunne legges til grunn at det var en kombinasjon av disse forhold. Kongen ville forsøke å markere for folket at det var han som var eier av grunnen, og dermed gjøre det klart at det var hans embetsmenn som skulle forvalte den og ressursene på hans vegne. Likevel bør det jo ikke underslås at det var viktig for kronen at det ble opprettholdt en stabil befolkning i Finnmark, og at det derfor ble ansett for nødvendig å vedta slike forbud, som reskriptene inneholdt. Om det kunne hugges fritt i skogen ville det muligens ha medført en rovhugst også av andre enn de som var bosatt i fylket, derfor forsøkte man å forvalte skogen slik at det ble innbyggernes beste, jf. reskriptet fra 31.01.1753. Her sies at: «som os (Kongen) allerunderdanigst er foredraget, hvorledes den udi Finmarken tilhørende Altens Skov befindes paa et og andet Sted at være forhuggen, samt i andre Maader ilde medhandlet ihvorvel dog denne skovs conservation til vore boende kiære og troe Undersaatters beste er høyt fornøden.»

I eldre juridisk teori finnes en som hadde en klar oppfatning om statens posisjon i Finnmark. Det var sorenskriver Spilling 60 . Han mente at allerede ved vedtakelsen av skogreskriptene var det slik at staten var eide både grunn og skog. Han sa videre at skogen og grunnen måtte ses i sammenheng. Spilling var så sikker at han hevdet at de ovenfor nevnte skogreskriptene var det «første legislative utrykk for statens uinnskrenkede eiendomsrett over skogen i Finmarken». Han fortsetter med å si at når det gjelder grunnen så må man «Holde sig for øie, at paa disse reskripenes tid eiet staten ogsaa al grund, hvorpaa skogen stod.»

Spilling var da ikke alene å mene at grunnen i Finnmark var statlig eiendom, også Fr. Brandt 61 stod for dette syn. Brandt sa at: «Det egentligeFinmarken har lige fra den ældste Tid været betragtet som den norske Stats Ejendom (forf. uth.). Først langt ned i den historiske Tid er dette District blevet bebygget av Indvandrede; men disse ansaaes ikke som ejere af Grundene». 62

Forsøker man å finne bakgrunnen for Brandt’s oppfatning vil man legge merke til at hans ordvalg er svært likt det som var fremholdt i Oth.prp. No. 21 for 1848. 63 Her sies det fra finansdepartementet at: «... de Finmarkske Almindinger, hvortil Grunden, er at disse blive at betragte fra et andet Synspunct og at behandle efter andre Regler end de almindinger, der i Almindelighed benævnes Statens. Det Egentlige Finmarken har nemlig fra gammel Tid af været betragtetsom tilhørende Kongen eller Staten (min uth.), fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger. Lidt efter lidt blev dog en Deel deraf bebygget af Indvandrede, hvilke dog ei betragtedes som eiere af Jorden.»

Selv om det ikke her slås fast at grunnen tilhører staten som eier, virker det klart å være det som ligger til grunn for denne uttalelse. Her nevner man hvem som ikke kan være eiere av grunnen, og samtidig sier at grunnen tilhører staten. Dersom man så ser hen til forarbeidene til dagens jordsalgslov finner jeg at begrunnelsen for statens eiendomsrett i Finnmark er svært lik den som ble anført av Brandt. Det vil være fristende å si at man ved forberedelsen av dagens jordsalgslov i stor grad har sett hen til hvilke oppfatninger som hadde utkrystallisert seg i juridisk teori, og i særdeleshet Brandt.

Setter man dette i et større perspektiv, og trekker inn det at grensen mot Sverige var blitt fastsatt bare noen år før tilblivelsen av de ovenfor nevnte reskriptene, nærmere bestemt i 1751, kan det vel tenkes at det fra Kongens side ble ansett som svært viktig å gjøre det klart for befolkningen at det faktisk var den norske Konge som eide og forvaltet landområdet som nå strakte seg innover vidda. I denne sammenhengen er det verdt å legge merke til Lappekodisillen § 30 1. ledd som gir rikene en suverenitet som var ubeskåret innenfor grensene. Det sies i denne bestemmelse at; «Men hvert Rige skal herefter paa sin side av benevnte Grendse alleene og ubeskaaret være berettiget, alle Regalia og Jura Majestatis, saavel i Geistlige som Verdslige Sager, at øve og bruge».

Ved den fulle suverenitet over landområdet fulgte retten til å bruke norsk lov her. Lappekodisillens § 30 kan vel også ses på som en bestemmelse som gav uttrykk for den oppfatningen om at grunnen var Kongens land. 64

Hvorvidt denne bestemmelse kan sies å angi en slik oppfatning synes å være omdiskutert. I den senere tid har det blitt hevdet at, ved å legge indre deler av Finnmark inn under norsk jurisdiksjon ikke endret sedvaneretts festede privatrettslige rettigheter. Men forholdet var tvert i mot at man gjennom § 2 i kodisillen støtter at samene hadde «en slags eiendomsrett» i de områder kodisillen omhandlet. 65

Ut fra tankegangen som var vanlig hos juristene på 1700–tallet, om at all grunn som ikke var underlagt privat eiendomsrett tilhørte Kongen 66 , ble det sannsynligvis ansett for å være et behov for å vise denne holdningen også i Finnmark. Man bør vel kunne legge til grunn at reskriptene fra 1753 var utslag av disse holdningene, som nok også var å finne hos statens embetsmenn. At disse dermed kan sies å ha medvirket til å gjøre statens posisjon i Finnmark sterkere synes å være riktig.

Oppfatningen om at staten eide grunnen i Finnmark, og med det statens eiendomspretensjon fikk med vedtakelsen av jordutvisningsresolusjonen av 1775 et sterkere grunnlag. Resolusjonens § 1 var hjemmelen for utvisningen av jord til private. Til tross for at det her blir gitt en hjemmel til å begynne å vise ut jord i Finnmark, sies det ikke i resolusjonen at det er staten som eier grunnen. Men når så utvisningen av boplassene starter med embetsmenn som kompetente, vil det vel fremtre som forholdsvis klart at dette måtte bero oppfatningen om at staten var eier av grunnen.

Til tross for at man her får et sterkere grunnlag for å hevde at staten var berettiget til å selge gjennom det å ha eiendomsretten, så var ikke formålet med resolusjonen å etablere eiendomsrett for staten. Hovedformålet var å begynne utvisning av jord til eiendom for private. 67 Det ble anset som svært viktig å starte jordutvisning om det skulle skje en bedring av jordbruket og husdyrholdet i landsdelen. Otto Jebens fremhever i NOU 1993: 34 side 285 dette synspunkt. Han sier at ved «jordutvisningsresolusjonen av 1775 var antagelig det formelle utgangspunkt fra statens side oppfatningen om at kongen var eier og derfor kunne overdra jorden til boplasser for privatpersoner. Men formålet med resolusjonen var ikke å vareta eiendomsrettslige eller økonomiske interesser for staten, men å sikre et bedre grunnlag for jordbruket i Finnmark, og samtidig en mer stabil bosetning i landsdelen, ved at oppsitterne ved å bli eiere til sine boplasser, ble mer fast knyttet til dem.»(min uth.)

Det er vel grunn til å si det slik som Jebens gjør det i fortsettelsen av det ovenfor nevnte sitat, at formålet i blant annet de ovennevnte disposisjoner var motivert ut fra den samfunnsmessige siden, hvor man kan si at formålet med de disposisjonene som ble foretatt, var av mer forvaltningsrettslig art enn de var motivert av å fremme staten som privat grunneier. Likevel hva enn formålet bak denne resolusjonen var, bør man vel kunne legge til grunn at statens posisjon som grunneier ble styrket. Det er vel dermed nærliggende å trekke den konklusjon at i alle fall de som ble eiere av grunnen fikk en bedre forståelse av statens posisjon i Finnmark. Jeg vil være av den oppfatning at deprivate som ervervet jord ble klar over at det var staten som stod for utvisningen. Det bør vel dermed kunne forutsettes at de som ervervet grunn i medhold av resolusjonen etter dette oppfattet staten som eier av det øvrige areal. 68

Dersom man ser hen til bestemmelsene i reskriptene gitt i 1753 og jordutvisningsresolusjonen av 1775 viser det seg at reguleringene var svært behovsbestemt . Behovet for ordnende skog og jordforhold medvirket konkret til de ovenfor nevnte bestemmelser. Det kan jo lede frem til spørsmålet om resolusjonen av 1775 ble vedtatt siden behovet for ordnede jordforhold, og en «effektiv» utvisning medførte at man fra Rentekammerets side etablerte staten som grunneier.

I den tiden som fulgte var det ikke så stor aktivitet når det gjaldt å vise statens posisjon i Finnmark, men at man brukte betegnelsen allmenning om jord og skogforholdene helt frem til omkring 1825 synes å kunne legges til grunn.

Betegnelsen allmenning ble også brukt av amtmann Fielsted i 1775, hvor han i sitt pro meomoria til Rentekammeret i København 31.03.1775 sier at: «Efter som ald Landgrunden i Finmarken anses som uafdelt Alminding Hans Majestet allene tilhørende.» (min uth.) Videre i et pro memoria fra Rentkammeret til amtmann Sommerfelt i 1801 brukes beskrivelsen «de Kongelige Almenninger i Amtet». Også i en kunngjøring av amtmannen fra 1825 brukes en betegnelse som også tyder på at det var en oppfatning som gikk i retning av at man i Finnmark hadde allmenningsgrunn. Her omtales det «... Misbrug ved Hugst i Altens Almenningsskov ...». 69 En slik klar og konsekvent benevnelse av grunnen i Finnmark som allmenning gir klare assosiasjoner til bufébeitet som en allmenningsrett.

Når man så kommer frem til midten av 1800- tallet finner man eksempler på at grunnen i Finnmark omtales som «de staten tilhørende strekninger» og den statlige eiendomsrett får en klarere fremtoning. 70 Denne betegnelsen, vil slik jeg ser det, ikke være like klar som de som fremkommer i den følgende jordsalgslov som ble vedtatt den 22. juni 1863. Her blir grunnen i Finnmark for første gang omtalt som statens grunn. Dette bør vel sies å være den viktigste lov sett i forhold til innføringen av betegnelsen statsgrunn i Finnmark. De som ervervet grunn i medhold av denne lov, og dermed fikk skjøte på grunnen, hadde jo i dette klare henvisninger til at den øvrige grunn var statlig eiendom. Det fremkommer jo av skjøtene at grunnen ble solgt med hjemmel i jordsalgsloven. I skjøtene henvises det da også uttrykkelig til loven som bruker beskrivelsen «Statens Jord». 71 Den som derved ble eier av jord fikk dermed en skriftlig bekreftelse på at de arealer som ikke var blitt underlagt privates eiendomsrett i Finnmark var å betrakte som statsgrunn.

Jeg vil dermed være av den oppfatning at begrepet statsgrunn i etterkant av jordsalgsloven av 1863 ble et forholdsvis kjent begrep for befolkningen i Finnmark, og på den måten fikk altså statens eiendomspretensjon en bredere fot og stå på, enn hva tilfellet var før. Det skal jo dog ikke ses bort fra det forhold at enkelte deler av, da særlig de indre strøk ikke merket den helt store effekten av jordutvisningen, men tross dette ser en jo at det i etterkant av 1863 loven også i indre Finnmark ble etablert eiendomsrett og utstedet skjøter på eiendommer.

Av det som er anført ovenfor vil det synes å være sannsynlig at grunnen i Finnmark fra statens side har blitt oppfattet som statens eiendom i alle fall fra omkring midten av 1700-tallet, jf. skogreskriptene fra 1753 og den følgende jordutvisningsresolusjon av 1775. Dette og de følgende jordsalgslovene (1863, 1902 og 1965) som har regulert stadig flere bruksformer, vil fort lede tanken i den retningen at det var staten som eide grunnen i Finnmark. I og med loven av 1863 synes det som om tankegangen at ingen i Finnmark hadde bruksrettigheter til grunnen uten at det enten var forutsatt i lovgivningen, reglement, eller at det forelå en statlig tillatelse for den enkelte, i alle fall hos øvrigheten har vært grunnleggende.

Dersom man tar de faktiske forhold i betrakting ved at befolkningen kjøpte grunnen hos staten, og fikk utstedet et skjøte som sa at den øvrige grunn var statens, anser jeg tiden fra 1863 frem mot vårt århundre som en periode hvor den statlige eiendomsrett bør ha blitt oppfattet som reell blant et flertall i befolkningen som utøvet bufébeite. Dette har jo sammenheng med at man ved århundreskiftet kan se at det var, befolkningsantallet tatt i betraktning, skyldsatt forholdsvis mange eiendommer. 72 At statens eiendomspretensjon også i indre deler av Finnmark må ha fått en viss betydning på denne tid synes også å kunne legges til grunn. Dette har sammenheng med at det også her fantes flere private grunneiere.

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor anser jeg tiden frem mot 1900-tallet som det tidspunkt hvor det bør ha blitt klart at bufébeite nå, for det meste, ble utøvet på arealer som var underlagt statens eiendomsrett. Hvordan eierpretensjon ble oppfattet sett i forhold til retten til bufébeite på det som etter 1863 ble omtalt som statens jord og grunn i Finnmark, er et spørsmål som vil bli behandlet i kapittel 5.

4 Jordsalgslovgivningen i Finnmark

4.1 Innledning

I denne delen av avhandlingen vil jeg ta for meg den lovgivningen som særlig var ment å regulere forholdene i Finnmark. De aktuelle lovene vil da bli drøftet for å se hvilken betydning de hadde, sett i forhold til bufébeite utøvet på statsgrunnen. Først vil jeg ta for meg jordutvisningsresolusjonen av 27. mai 1775. Selv om resolusjonen ikke gir hjemmelen for salg av jord, men en gratis utvisning vil den bli tatt med under denne delen av avhandlingen. Dette fordi den markerer starten på overdragelse av jord til eie for enkeltmann i Finnmark. Til tross for at det ikke finnes bestemmelser som direkte nevner noe om beiterett for bufé, må denne undersøkes.

Lov om Afhændelse af Statens Jord i Finmarkens Landdistrikt av 22. juni 1863 er den neste lov som vil bli drøftet. Denne lov, som kan sies å springe ut fra resolusjonene av 1775, inneholder særlig en bestemmelse som vil være av stor interesse. Dens § 1 innfører nemlig et forbud mot avhendelse av statsgrunn som ble anvendt som beiteområde for de fastboendes husdyr.

Jeg vil da også ta for meg Lov om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt av 22. mai 1902. Denne loven videreførte det samme vern for arealer som ble benyttet til bufébeite, som jordsalgsloven av 1863.

Når man så ser hen til de rådende forhold i Finnmark, da særlig frem til 1775, kan det vel være grunn til å spørre seg hvilken lovregulering som gjaldt på det tingsrettslige området frem til dette tidspunkt. De første tegn på at Norges lovgivning også skulle gjelde i Finnmark har man fra fem brev som forelå i perioden 1526 og 1536. I disse sies det uttrykkelig at Norges og sankt Olavs lov skulle gjelde i Finnmark. 73 Videre når det gjelder Christian IV Norske lovbog av 1604, som var en ny utgave av landsloven, ser man av tingbøkene fra 1620 ble benyttet i Finnmark. Dette tas i NOU 1993: 34 side 352 som «uomtvistelige bevis for at norsk lov ble brukt i Finnmark». Selv før 1775-resolusjonen kom hadde folk fått stiftet lovlig adkomst til sin grunn. Denne i kraft av Magnus lagabøters norske lov. De hadde fått sin rett fredlyst på tinget. Som eksempel høsttinget i «Kibergh» den 19. oktober 1626. 74 Her er et eksempel på at en bestemt tilstand som eksisterer blir ført inn i tingboken, nærmere bestemt en «tilhjemling» av boplass på tinget.

4.2 Jordutvisningsresolusjonen av 27. mai 1775

4.2.1 Generelt

Tilblivelsen av jordutvisningsresolusjonen av 27. mai 1775 blir sett på som en av de viktigste begivenheter som har skjedd når det gjelder jordretten i Finnmark. Man fikk innført en helt ny klasse, nemlig de private jordeierne. Med utgangspunkt i resolusjon og senere jordsalgslover har det nå i litt over 200 år blitt utvist og solgt jord til boligtomter, gårdsbruk o.l. i 1775 var dette en helt ny situasjon her. Tidligere var jorden nærmest et allemannseie, og det bl.a.. på den måten at den som ville kunne ta seg boplass hvor som helst.

Dog må det jo kunne tenkes at man var forsiktige med å slå seg ned på steder som allerede var tatt i bruk av andre. Dermed forsøkte nok de som ville finne seg en boplass, å slå seg ned slik at det var muligheter til å bl.a. ha noen dyr til å beite i nærheten, og det uten å komme i konflikt med naboen. Her finnes det da selvsagt unntak, og som det tidligere er nevnt forekom det at nordmenn tok over samiske boplasser når de begynte å flytte innover i fjordområdene. Altafjorden er da nevnt som et eksempel på dette. 75

Resolusjonen ble utstedet i København, og var en rettledning til amtmannen i Finnmark. Det var amtmann Collet som gikk i bresjen for denne reguleringen, som gjorde det mulig å eie privat eiendom i denne landsdelen. Han gjorde det klart gjennom flere beretninger at et av de tiltakene som burde gjennomføres var jordutvisning. En tildeling av jord til befolkningen var et tiltak som var i tråd med tanken om «Finmarkens Opkomst». 76

Amtmann Collet som dermed var en av jordutvisningsresolusjonens foregangsmenn mente at landbruk aldri ville bli særlig viktig i denne landsdelen, men en lovgivning som gjorde det mulig for innbyggerne å eie jord kunne føre til at de begynte å rydde jord for å få «engsletter». Folket kunne da klare seg uten det fôr de før hadde hentet med båt ute på øyene. Collet var altså av den oppfatning at de uklare rettsforholdene omkring jorden i Finnmark, var en av årsakene til at det ikke ble drevet et skikkelig landbruk her. På bakgrunn av sine erfaringer ville han at det skulle foretas en oppmåling og kartlegging av jorden, for så å utvise boplasser til innbyggerne i fylket.

Collets tanker ble ikke virkeliggjort før i 1775 da Fieldsted var amtmann. 77 Det var han som hadde skrevet ned forslag til resolusjon og skjøteformular. Disse la han fram for rentekammeret under et opphold i København våren 1775. 78 Fieldsteds forslag ble vedtatt og 1775-resolusjonen var et faktum.

Man kan jo stille seg spørsmålet hvorfor 1775 res kom i 1775. Det var muligens slik at Kongen ville befeste sin stilling, og med 1775-resolusjonen som grunnlag kunne holde borte bl.a. hollendere og russere fra Finnmarks kysten. Øyene og fastlandet ble tatt i bruk av disse, og Kongen hadde ikke noe rettslig grunnlag til å stoppe dette. Inntrengningen fra hollenderne og russerne som skulle jage bort Hasviks befolkning og benytte områdene i forbindelse med monopolhandelen, ledet til Hasvik-opprøret i 1772–73. Når man så ser at resolusjonen blir vedtatt noen få år etter, kan man jo lede tankene i retning av at dens tilblivelse bør ses i sammenheng med dette. 79

4.2.2 Formålet med resolusjonen

Resolusjonens hovedformål var å innføre privat eiendomsrett for enkeltpersoner til jorden i Finnmark fylke. På den måten ville man fremme jordbruksinteressene og trygge jordbrukernes kår. Man hadde da særlig sett at det i de områdene hvor den kvenske innvandringen var størst, oppstod et behov for å få ordnede jordforhold. Denne innvandrende folkegruppe hadde en sterk jordbrukstradisjon som trolig medførte at tanken om privat eiendomsrett til jorden fikk en sterkere grobunn. Man kan jo tenke seg at det blant den jordbrukende delen av befolkningen var et ønske om å få eiendommer som kunne gjerdes inn, og på den måten holdes bedre i hevd. Det ble antatt at man ved å innføre eiendomsrett til grunnen ville få en mer fast bosetning i denne landsdelen. Eiendomsretten skulle føre til at oppsitterne fikk en sterkere tilknytning boplassen, og på den måten ville bli mer fastboende enn hva tilfellet var.

Det kan jo være grunn til å spørre seg om resolusjonen var tilpasset de rådende forhold i Finnmark på denne tiden. Jeg finner det i likhet med mange andre litt underlig at det ikke ble tatt mer hensyn til den tradisjonelle sesongbaserte flyttingen som da særlig ble foretatt av den samiske befolkningen. 80 Det til tross for at rentekammeret var blitt informert om disse forhold av både major Schnitler og sorenskriver Paus, som begge hadde kommet med forslag om å tildele to bosteder som kunne benyttes til henholdsvis vinter og sommerbosted for sjøsamene. I den videre saksgangen hvor amtmann Fieldsted blir bedt om å gjøre rede for disse forhold av rentekammeret, ser man at det i fra hans side ikke blir gjort et større poeng ut av dette.

Tønnesen er av den oppfatning at Fieldstedt tydelig var «bedre orientert med «norsk» bruk i Finnmark enn med samisk», og dette medførte nettopp at den samiske bruk ikke ble tatt hensyn til.

Man kan tenke seg at det på amtmannen, som var opptatt av å få ordnede forhold omkring jorden i Finnmark, kunne virke som en endring i motsatt retning om man nå skulle innføre en praksis med to bosteder. Situasjonen kunne jo da ha blitt mer uoversiktlig enn den var dersom man skulle forholde seg til personer som hadde eiendomsretten til to bosteder.

Det kan jo også være grunn til å se hen til de synspunkter som fremkommer i NOU 1994: 21 side 75. Her trekkes det frem at det i forskningen er blitt hevdet at resolusjonen var et «instrument som kunne få slutt på de sjøsamiske sesongflyttingene». Dette bør vel langt på vei sies å være riktig, særlig når man tenker på at formålet med resolusjonen var å få en mer bofast befolkning som drev jordbruk. Man ser jo tydelig av amtmann Collets uttalelser at han ikke var særlig begeistret for sjøsamenes flyttinger. Han sa at samene med sin sesongbaserte flytting hadde «ruinert landet». 81 På de stedene samene hadde hatt sine boplasser var bjørkeskogen i nærheten hogd ned og det på en slik måte at det stod igjen lange stubber. Det er vel grunn til å tro at siden denne mobiliteten ikke ble sett på med blide øyne av øvrigheten ville dette være noe man forsøkte å få slutt på.

Det kan vel så stilles spørsmål om hvorvidt resolusjonens formål var mer en bare det å fremme jordbrukets interesser. Det synes jo å være nærliggende tanke at Kongen gjennom innføringen av resolusjonen ville vise ovenfor befolkningen at jorden var kongelig eiendom. Om man ser hva som faktisk skjedde, så var det «kongens menn» som stod for utvisningen av boplasser, og på den måten utøvet en eierrådighet på vegne av Kongen. Til tross for dette så bør det vel legges til grunn at formålet ikke var å etablere kongen som eier av grunnen, men å etablere en privat eiendomsrett for enkeltpersoner til jorden.

4.2.3 Resolusjonens bestemmelser

Resolusjonen av 1775 har ikke noen bestemmelse som direkte tar for seg bufébeitet som ble utøvet på arealer som ikke ville bli avhendet. Det brukes begreper her som kan lede tanken i den retning at man var klar over at man ved utvisningen av eiendommene burde ta hensyn til at det ble beitet med husdyr i utmarken. Den bestemmelsen som vil være av interesse, er resolusjonens § 1 som lød;

«Til enhver fast Boplads anvises saa megen Grund, som udfordres for en Familie, omtrent til fire Qvæg-Høveders, eller for hvert Høved otte Faars, Græsning og Vinter-Foder, dog at derved iagttages: a. hvor En eller Anden har i Brug visse allerede opryddede Pladser, samme Pladser ham da, saavidt mulig er tildele...»

I følge ordlyden i resolusjonens § 1 skulle dermed hver familie få utvist jord nok til, «4 Kvæg- Høveders» eller «for hvert Hövd 8 Faars Græsning og Vinter-Foder»(min uth.). Eiendommene som ble overdratt i medhold av denne skulle være gratis.

Slik jeg ser det, kunne bestemmelsen ut fra sin ordlyd tolkes på den måten at det skulle utvises et areal som både var nok til beite og fôrproduksjon. Dette følger av at det sies det skulle utvises «saa megen Grund» som familien trengte til å dekke behovet for «... Græsning og Vinter- Foder ...» (min uth.). «Græsning» er slik jeg forstår det bare et eldre ord for beite. Min oppfatning vil dermed være at ordlyden i seg selv kan være et argument for at det skulle utvises areal som var tilstrekkelig for å dekke både behovet for beite og vinterfôr.

Ses det hen til resolusjonens forarbeider, kan det vel tyde på at det bare var areal til produksjon av fôr som skulle utvises. 82 Det følger av at det her sies; «aaltså bliver vel ingen Plads at udvise som kan foeremeereend ...» (min uth.). Meningen var sannsynligvis at eiendommene ikke skulle være større enn at man kunne få høstet nok høy til å fôre dyrene over vinteren. Videre sies det at eiendommene som ble utvist ikke skulle overskride fire kufor, dette fordi det skulle være areal igjen til andre som ville bosette seg her. Denne begrensningen kan vel også tolkes i den retning at eiendommen ikke skulle inkludere beiteareal, siden en slik praksis ville medført at eiendommene ville ha fått et større omfang.

Det vil fremkomme nedenfor at den praksis som fulgte førte til at det ble utvist eiendommer i små parseller som ikke var tilstrekkelig til å dekke både beite og fôr behovet. 83 Det synes jo å være klart at embetsmennene tolket bestemmelsen slik at eiendommene ikke skulle dekke begge de ovennevte formål.

Årsaken til at beite på uavhendet grunn ikke blir omtalt i resolusjonen kan vel tilskrives det faktum at det i Finnmark på denne tiden ikke var en særlig stor befolkning, og husdyr var det heller smått med. Det var dermed ikke noen særlig konflikter som gjaldt beitearealer, og det å få satt bufébeitet på sin plass i rettssystemet ble nok ikke sett på som nødvendig. Til tross for at behovet for en lovregulering av beitet på denne tiden ikke var særlig stort, var det slik at det ble beitet i utmarken med bufé. Denne bruken hadde, slik jeg har forstått det, vært utøvet av alle i fellesskap. Det er vel grunn til å tro at beite i utmarken var en overskuddsressurs som det ikke var behov for å regulere.

Selv om det ikke kan snakkes om de store bygdene i Finnmark på denne tiden, er det grunn til å være klar over at det også her var slik at folket gjerne var bosatt flere familier i nærheten av hverandre. Slik var det jo særlig ute langs kysten hvor man slo seg ned i fiskevær, som lå nært opptil fiskefeltet. Det var jo videre slik på 1700-1800-tallet at deler av befolkningen flyttet innover i fjordene og jeg vil anta at det etterhvert ble dannet bygdesamfunn på de områdene som var mest populære. Befolkningen i slike bygdesamfunn bestod nok til en viss grad av alle de tre befolkningsgruppene. Det er vel grunn til å anta at bufé her ble sluppet ut på beite av alle, og at det dermed ble utøvet et felles beite i nærområdene. I denne sammenheng er det jo et vesentlig poeng at noen særlig dyrkning av jorden rundt boplassene var ikke å finne på denne tiden, og av den grunn vil jeg tro at buféet gikk forholdsvis fritt i nærheten av boplassen. I denne situasjonen var jo det å ha bufé på beite en rett som kan sies å være svært lik det som sør i landet var en allmenningsrett.

Ser en det forhold at resolusjonen ikke omtaler retten til beite for befolkningens husdyr i sammenheng med at grunnen var blitt omtalt som «Kongens Alminding i tiden forut, fremtrer det som om lovgiver her har ment å ikke røre ved denne bruksutøvelse siden den var en typisk, og nødvendig bruk av allmenningsstrekningene. En uttalelse som kan støtte synspunktet om at grunnen ble sett på som en allmenning hvor gammel bruk skulle respekteres av staten, kan jo sies å fremkomme bl.a. hos Tønnesen. 84 Han viser til amtmann Collets reskript av 1751 som sier at: «Saa og at ej heller nogen bliver betagen den ret, som de til deres Brug havende Engeslaater med Billiged kan og bør have.» Det meste tyder dermed på at bufébeitet i Finnmark ikke stod i en annen stilling her enn hva tilfellet var i allmenningene i Sør-Norge. 85

4.2.4 Jordutvisningen i praksis

Når det gjelder den utvisningspraksis som fulgte var det et skår i det hele at nettopp utvisningen av boplasser gikk ganske tregt. Noe av årsaken kan nok tilskrives det forhold at det kun var to landmålere i Finnmark. En var stasjonert i Vest- og en i Øst-Finnmark. Det sier vel seg selv hvor vanskelig jobb de hadde, med store avstander og dårlig kommunikasjon. Selv 20–30 år etter at resolusjonen var trådt i kraft, var det så og si kun i Vest-Finnmark at utvisning var kommet i gang. Det var særlig i Alta- Talvikområdet at resolusjonen ble brukt. I Tanaområdet som i likhet med Alta er det stedet som jordbruket er mest utbredt, finnes de første opptegnelser i panteboka, først godt og vel 20 år etter at resolusjonen ble gjort virksom.

At det var i Alta og Talvikområdet utvisningen først tok til kan nok tilskrives det faktum at den første landmåleren og hans assistent var stasjonert i her. I Altafjorden var det også gode forhold for å drive jordbruk. Den norske og da særlig den kvenske delen av befolkningen hadde en sterk jordbrukstradisjon, noe som også medførte et behov for å få orden i jordforholdene. At den private eiendomsretten var et fremskritt i jordbruksdistriktene er vel ikke til å underslå.

Ennå 50 år etter at jordutvisningsresolusjonen hadde trådt i kraft, var det blant samene som bodde ved sjøen fortsatt en svært mangelfull etterlevelse av retningslinjene i resolusjonen. Disse slo seg ned på steder som de fant egnet som boplass. Sjøsamene hadde som regel et sommer- og et vintersete. Dette kan nok være en av årsakene til at deres etterlevelse av jordutvisningsresolusjonen ikke var slik som blant den norske befolkningen. Boplassene ble benyttet til den nærmeste skogen var hogd ned, og dette var en praksis som ble stekt kritisert av Finnmarkskommisjonen i 1826. 86 Det ble hevdet av kommisjonen at sjøsamene tok seg til rette på «Statens Jord». Som man ser her var det fortsatt en negativ holdning til den sjøsamiske flyttinger, og dens omgang med skogen. Likevel var det ikke bare forholdet til skogen som ble kritisert. Det ble også sett på som negativt at sjøsamene ikke tok vare på jorden. Man var opptatt av at jorden skulle ryddes og dyrkes slik at det den ble utnyttet bedre, noe som for øvrig ville være i samsvar med formålet til resolusjonen.

Det ble videre fremhevet av kommisjonen at resolusjonen heller ikke fikk noe særlig gjennomslag i Øst-Finnmark. Her ble fortsatt jord tatt i bruk uten noen form for godkjennelse av øvrigheten, som f.eks. amtseddel. Det fremkommer av Lars Hess Bings beskrivelse hvor han sier at «Jorddelingen til visse bopladse igjen ble ophævet» og det hadde sin bakgrunn i «Landets Beskaffenhet». 87 Han var av den oppfatning at det var deres levesett og tenkemåte som var en skranke for jordutvisningen. Han uttaler det med ganske sterke ordelag når han sier at «Jordelingen ville være unyttig» her.

Som sagt tidligere skulle landmåleren forestå utvisningen, og i følge resolusjonens § 2 skulle han nøyaktig beskrive og avmerke eiendommens grenser. Når landmåleren skulle foreta en utvisning foregikk det gjerne på den måten at han bare var på boplassen, og anviste denne med noen alen i hver kant. Eiendommene var som regel små, bare noen få dekar. Noen varige grensemerking ble ikke foretatt. Dette medførte da at det ble behov for utmarksslåtter, og det ble dermed ofte utvist en rekke slike. Disse ble ikke angitt i alen, men ved navn sammen med en beskrivelse over hvor de lå. Til en enkelt boplass kunne det bli utvist mange slåtter, som igjen kunne ligge svært spredt. Retten til å utvise utmarksslåtter finnes i landmålerinstruksens § 9 bokstavene c og f. Når landmåleren hadde merket eiendommene skulle det utferdiges skjøter av amtmannen. Disse skulle dernest sendes til rentekammeret for ratifikasjon. 88 Det følger av § 8 i resolusjonen.

Når det i flg. resolusjonen var slik at hvert enkelt skjøte skulle sendes til rentekammeret for ratifikasjon, er det jo innlysende at det på den tid måtte være en svært tidkrevende prosess. Det oppstod dermed, som følge av denne tregheten et behov for en midlertidig ordning. Det var da man fikk innført amtssedlene . Ved innføringen av amtssedlene ble ordningen med plassedler fra tiden før 1775 resolusjonen gjenopplivet. Amtssedlene ble utstedet av amtmannen, og den som var innehaver av en slik seddel fikk en livslangbruksrett til jorden. Slik var det også med de tidligere plassedlene. Det oppstod da ikke bare en bruksrett for innehaveren men også en plikt til å rydde og dyrke arealet innen en bestemt tid. Dersom dette ikke var gjort ville jorden falle tilbake på det offentliges hender. Dette fulgte av resolusjonens § 7 c. Her stod det at, «dersom Pladsen forlades öde henstaaende over 3 Aar, var saadan Plads efter derover erhvervende Lovlig beviis, Eders Mayt. igjen hiemfalden og til andre blir at overdrage». Slike bestemmelser var nok på sin plass, da sett i sammenheng med det faktum at befolkningen på denne tid var svært mobil. Siden hensikten med resolusjonen var å få en bofast befolkning som dyrket jorden forstår man jo at en slik bestemmelse nesten var påkrevet. Ordningen med amtsseddlene opphørte når man fikk jordsalgsloven av 1863, dens § 9 og videre i reglement av 1876 § 6 og reglement av 1895 § 5.

De utviste boplassene og utmarksslåttene ble da skyldsatt, og på dermed fikk men den første jordmatrikkel i Finnmark. De skyldenhetene som ble bruk var «Ko» og «Faar».

Denne skyldenheten var altså slik at en ku tilsvarte 8 sauer. Det ble da også brukt skyldenheter som hest og kjøreokse selv om det ikke var i samsvar med resolusjonen.

Det vil dermed stå for meg som om resolusjonen ikke fikk den helt store virkningen i Finnmark. Det var helst i de tettest befolkede områdene det ble foretatt en utvisning, og det var dermed mange som hadde besittelse av arealer uten hjemmelsdokument.

4.2.5 Resolusjonens betydning for jordforholdene

Isolert sett bør man vel kunne si at man ved å få innført privat eiendomsrett til grunnen i Finnmark stod overfor en stor omveltning i denne delen av landet. Arealene ble for første gang delt opp i private eiendommer som eieren kunne la inngjerde, og dyrkes med grunnlag i en lovbestemmelse. Den private grunneier fikk dermed et sterkere grunnlag, og overfor andre hevde sin rett til grunnen. Dersom man ser dette i en større sammenheng så fikk man i de områdene hvor resolusjonen var virksom mer ordnede jordforhold. Til en viss grad kan man si at resolusjonen medførte en trygghet for den som ville drive jorden. Med hjemmel i skjøtet kunne han som var eier holde borte andre som forsøkte å ta i bruk eiendommen innenfor han grensemerker.

For reindriften sier Tønnesen at 1775-resolusjonen ikke fikk noen betydning. Til dette stiller jeg meg litt kritisk. Etter mitt skjønn, vil nettopp innføringen av privat eiendomsrett til grunn i Finnmark ha en svært så viktig plass sett i forbindelse med utøvelsen av reindriften. Det er jo klart nok at selve reindriften ikke blir berørt direkte i resolusjonen, men å si at den ikke fikk betydning er vel å gå litt langt. Man kan jo bare tenke seg hva som kunne skje når reinen begynte å trekke ned til kysten om sommeren. At det oppstod konflikter mellom de private jordeierne og reindriftsutøverene er vel på det rene, og det var vel særlig i de tilfellene når reinen hadde benyttet privat grunn som beitemark at problemene oppstod. Man har da også beskrivelser fra Langfjorden i Alta hvor nettopp dette har skjedd. Her var tilfellet at reinene hadde kommet inn og beitet på sjøallmuens «Engsletter». 89

Jeg vil si at innføringen av jordutvisning medførte endringer for reindriften, siden de fastboende nå hadde fått et sterkere grunnlag, for å kunne holde reinen borte fra deres nå private eiendommer.

Til tross for at det nå faktisk ble mulig å få utvist eiendommer i Finnmark viste det seg at denne utvisningen ikke var særlig virkningsfull andre steder enn i Vest- Finnmark. På den måte vil jo resolusjonens betydning for jordforholdene i utgangspunktet ikke være særlig stor. Det bør vel i denne sammenheng kunne anføres at jo lenger ut på 1800-tallet en kommer så kunne man nok i de beste jordbruksdistriktene etterhvert finne forholdsvis mange utviste eiendommer. Dette bør kunne ses i sammenheng med at disse stedene ble tettere befolket. Dersom man tar for seg de beste jordbruksdistriktene i Finnmark så kan det meste tyde på at resolusjonen på disse stedene fikk en viss betydning for jordforholdene. Men ser en hele fylket under ett, så synes det generelle bildet å være at resolusjonen ikke fikk den helt store betydningen for jordforholdene.

4.2.6 Resolusjonens betydning for bufébeitet på statens grunn

Som det så klart anføres av Tønnesen 90 , så har aldri staten vedrørende beite med husdyr «foretatt noen regulering enn si nektelse av retten til denne bruken. Heller ikke i 1775 ble det foretatt noen slik regulering. Verken resolusjonen, landmålerinstruksen eller skjøteformularene omhandler beitebruken.» Som Tønnesen, sies det også i NOU 1993: 34 s. 109 at nettopp det forhold at beiteretten ikke ble omtalt kan tyde på at det fra det offentliges side var ment at forholdet skulle fortsette som før, nemlig at bufébeite fritt kunne utøves på den grunn som ikke var blitt ervervet av private.

Helt konkret sies det jo ikke noe om hvilken beiterett som skulle foreligge på statens grunn, så beitet som hadde foregått før resolusjonen, og det som da forsatte, ble vel utøvet uendret i fortsettelsen. Årsaken til at beite med bufé ikke ble regulert ved resolusjonen kan nok tilskrives det faktum at utmarksbeite på denne tiden var en overskuddsressurs uten reguleringsbehov, og at det muligens av øvrigheten ble ansett for å være en allmenningsrett.

Når det gjelder selve innholdet i beiteretten fikk altså resolusjonen ikke noen direkte betydning. Men resolusjonen må jo sies å ha hatt en indirekte betydning for utøvelsen av beitet med bufé. I og med at man fikk flere som eide jorden, eller satt med amtssedler, ble den øvrige befolkningens muligheter til å utøve bruk noe begrenset. Man kan jo tenke seg at det var de plassene som var best egnet til å kunne drives med tanke på husdyrhold som først ble utvist, og på denne måten ble andres husdyr drevet til å beite på andre steder.

Når en så ser at jordutvisningsresolusjonen av 1775 ikke fikk annen betydning enn at folk kunne få en eiendomsrett til jorden, vil den ikke få annen betydning for bufébeitet, enn at det medførte at beitearealene ble litt innskrenket. Beite på statens grunn fortsatte altså uforstyrret videre.

Slik jeg ser det var altså forutsetningen med resolusjonen at beitet skulle kunne utøves som tidligere. Grunnlaget for denne bruken kan dermed sies å ha vært allmenningsrett, eller i alle fall, allmenningsrettslige prinsipper.

4.2.7 Bufébeite etter 1775 – en allmenningsrett?

I Allmenningsretten har Hovedprinsippet hele tiden vært at allmenningsbruken skal utøves som fra gammel tid . 91 I dette prinsipp ligger det en forutsetning om at dersom det skal foreligge en rett til bruk i allmenningen, må den ha sitt grunnlag i en bruk utøvet i alders tid. Man kan si det slik at det er alders tid bruk som danner grunnlaget for allmenningsrettens opprinnelige karakter, og at det er bruken i alders tid som er bestemmende for rettens omfang og begrensninger. Av den grunn vil det måtte avgjøres konkret om det er snakk om en allmenningsstrekning, eller om det i det enkelte tilfelle kan dreie seg om en allmenningsrett til for eksempel beite. Allmenningsrettighetene er realrettigheter av begrenset karakter, og dette fordi det er gårdsbrukets behov setter grensen for bruksutøvelsen. 92 Beite med bufé har da også sin plass blant de typiske allmenningsrettighetene, og det er vanlig at man da har beiterett for det antall dyr som kan vinterfôres 93 på gården. I forarbeidene 94 til de nye allmenningslovene fremheves det at de opphevde bestemmelsene fortsatt vil være en rettskilde for løsningen av allmenningsrettslige spørsmål i dag. 95

Det var jo slik at bruksutøvelser som hadde vært utøvet fra gammelt av var allmenningsrettigheter som kunne utøves av de som tilhørte bygdelaget. Det følger av Christian V Norske Lov av 1687 (kap. 3.12.1 flg.). 96 Dens bestemmelser hadde gyldighet helt frem til de formelt ble opphevet med de nye allmenningslovene som trådte i kraft 1. januar 1993. Art. 3–12–1 lød; «Saa skal alminding være, som den haver været af gammel Tid, baade det øverste og nederste». Når det gjelder retten til beite så har den vært hjemlet i NL art. 3–12–3, hvor det sies at; «En hver skal nyde Sættre og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøygdelag».

Om det var disse reglene som ble lagt til grunn når man ikke gjorde noe med bufébeitet i 1775-resolusjonen kan det ikke gis et sikkert svar på, men slik jeg ser det kan det ikke utelukkes. Noe som kan være med på å styrke det synspunkt at man ikke regulerte beiteretten ved resolusjonen som følge av allmenningsbestemmelsene i NL, er at grunnen i fylket ofte ble omtalt som «Kongens Alminding» av det offentlige. 97 Også i Amtmann Fieldsteds Pro memoria til rentekammeret av 31. mars 1775 brukes en slik beskrivelse, så det kan vel synes som om amtmannen mente at grunnen i Finnmark var allmenningsgrunn.

I Fieldstedes Pro memoria 98 heter det: «– – – 2. Uagtet at det i Finmarken forefindes Jordbrug hos de fleste Beboere endogsaa Kornavling i Vestfinmarken saa er dog hele Grundforfatningen med Jordbruget i største Uorden. Vel er der en stor Deel Bopladse, som deels de nærværende deels de afdøde Opsiddere have optaget af Rydningsmark; hvilke ikke have anden Adkomst til sitt Brug ikke heller andre Grændseskiæl end de som hiemles ved de Plads Sedler og Jord Udvisninger som Amtmændene utstæde til dem det begiære, hvilke dog ikke giælde videre end til hver Opsidderes Brug for Liivstiid, effter som ald Landgrunden i Finmarken ansees som UafdeltAldminding Hans Majestet alleene tilhørende.» (Min uth.)

Slik jeg har forstått det, har både flertallet og mindretallet i NOU 1993: 34, side 109, oppfattet det slik at beitebruken i Finnmark, også i tiden etter 1775-resolusjonen var å anse som en allmenningsrett. Det sies jo av flertallet at; «Det synes dessuten mest forenlig med at beitebruken ble ansett som allmenningsbruk at beite ikke er nevnt i skjøtene som ble utferdiget i medhold av resolusjonen. Rett til beite ville da uten videre tilligge det overskjøtede bruk. Det meste tyder på at beite i utmarka i Finnmark ble ansett som allmenningsbruk på linje med beite i «Kongens allmenninger» i de øvrige landsdeler.»

Når det som sagt ovenfor ikke var noe i hverken resolusjonens bestemmelser eller skjøteformularene som regulerte denne bruksutøvelsen, vil det vel ikke være grunn til å anta noe annet enn at beite med bufé på denne tiden var legalt, og mest sannsynlig hadde sitt rettslige grunnlag i allmenningsretten. At bufébeitet som pågikk i tiden som fulgte var en allmenningrett styrkes, slik jeg ser det, av de uttalelser som ble fremsatt i «Beskrivelse over Statens eiendomme» 1825–27, hvor grunnen i Finnmark omtales. 99 Her sies at «I Det Egentlige Finnmarken hvor lidet eller ingen matrikulert jord findes, må vel alt det øvrige i vidløftig forstand kaldes almindinger». I denne uttalelse synes det, jf. begrepet vidløftig forstand, at man ville reservere seg mot at grunnen i Finnmark i ethvert henseende var slik som i det øvrige land. Denne følges da også opp av en lignende uttalelse i fra 1842 -43 hvor det sies om grunnen i «Det egentlige Finnmarken, ...» at «formentlig alt ansees som almenning» med unntak av det som var ervervet av private.

I denne forbindelse kan en også se hen til Lorents Rynning. 100 Han skriver at all uopptatt statsgrunn må betraktes som statsallmenning. Slik jeg har forstått det, har han kommet frem til denne konklusjon etter å ha sett på «Fortegnelse og Beskrivelse over Statens Eiendommer, forfattet i 1842 og dels i Aaret 1843» (nevnt ovenfor). Her blir det sagt vedrørende forholdene i Finnmark at: « I det egentlige Finmark eller de 3 Fogderi, Alten, Hammerfest og Østfinmarken, hvor kun lidet matrikuleret Jord findes, maa formentlig Alt ansees som Alminding, dog med Undtagelse af en Deel, som er oppryddet og overdraget til Private, overensstemmende med Kongelig Resolution af 27. Mai 1775 og højeste Resolution af 3die September 1816.»

Også i Oth. prp. No. 21 for 1848 101 fremkom det en uttalelse som kan være med på å styrke oppfatningen av at man også så sent anså bufébeitet som en allmenningsrett. Her sies at, «I forhold til de Udstykkede Lodder, bliver den øvrige del av Finnmarken at betrakte som Alminding se §§ 3, 4, 5 og 6 i den formeldte resolusjon». Her sies det da også videre at, «Ved siden av denne brugsrett (til skogen) som de faste innbyggere haver over det fældes Territorium, må og merkes den rett til Havnegang , jakt, Fiskeri ...» (min uth.). Disse rettighetene tilkom også norske og svenske finner jf. lappekodisillen av 1751 og reskript av 27. september 1726.

4.3 Jordsalgsloven av 22. juni 1863

4.3.1 Generelt

Dette var den første loven som innførte salg av grunn til eiendom i Finnmark. 102 Man kan vel si at denne loven var en fortsettelse av de reguleringer som ble innført med resolusjonen av 1775, og på den måten nærmest fulgte et opptrukket spor. Likevel innførte denne jordsalgslov en rekke nye lovregler, som også opphevet flere av bestemmelsene i resolusjonen.

Forslaget til loven ble utarbeidet av en kommisjon oppnevnt av departementet. 103 Lovforslaget som kommisjonen gikk inn for, ble sendt til departementet for videre bearbeidelse. Etter endt behandling i departement og Storting ble loven vedtatt, dog med noen endringer fra det opprinnelige forslag. Det fremgår av NOU 1993: 34 side 370 at denne loven var «et ledd i det nye riksomfattende skogvernet som ble innledet med den nye skogloven av samme dato». Som det fremkommer ovenfor var skogen tidlig ansett som viktig å verne om i Finnmark.

Bakgrunnen for at man gikk bort fra gratis utvisning av jord, og i stedet innførte salg av grunnen, var antakelsen om at det ville føre til flere selveiere som kunne drive og holde jorden i hevd. Mange folk som manglet egenskapen til å dyrke jord var noe man helst ikke ville ha. Det sies i forarbeidene til loven at, ved å utvise jorden gratis i små parseller i skogen, som ikke var tilstrekkelig til å drive et «fordelaktig Brug for den som faaer dem», begikk en feil som kunne medføre «Ruin for den omliggende Skov». 104 Forstmesteren som skrev denne forestilling var av den oppfatning at en gratis utvisning var med på å «opelske et tarvigt, fattigt, utilfreds og illoyalt Jordbruker-Proletariat». Kommisjonen som behandlet saken sluttet seg til forstmesterens mening, og etter endt behandling fikk man innført regelen om at jorden skulle utvises etter takst, eller på grunnlag av bud på auksjon, jf. lovens § 3 bokstav c. Inntektene i forbindelse med salg av jord skulle gå til finansieringen av statens skogvesen i fylket. Dette kan også vise at skogvern var fremtredene i jordsalgsloven. At det også ble gitt en skoglov 22. juni 1863 bekrefter at vern om skogressursene på denne tiden var et «satsningsområde».

Det ble ansett som viktig at det ble skapt gunstige vilkår for de som ville kjøpe seg jord å dyrke. Fra lovgiverhold ble det forutsatt at dersom man innførte regelen med salg av jorden, ville det kunne medføre at folket begynte å bearbeide jorden som de selv hadde kjøp. Det er vel grunn til å tro at den som kjøpte jord også følte at man måtte holde jorden i hevd, siden han hadde vært nødt til å betale for den. De boplassene det ikke var betalt for var det klart nok lettere å forlate.

Det inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha gått gjennom forarbeidene, var at det offentlige fortsatt anså det som svært viktig at det skulle bli drevet et levedyktig jordbruk i Finnmark. Men likevel ble det forutsatt at det ikke ville være mulig å få de fleste til å drive jordbruk som et eneyrke. Rent faktisk var det slik at jordbruket ble drevet i kombinasjon med andre næringer, og det i særdeleshet fiske. Selv om så var tilfelle var meningen med loven, gjennom innføringen av kjøp av jord, å få flere sterke selveiende bønder i Finnmark.

4.3.2 Bufébeite i jordsalgsloven av 1863, samt jordsalgsreglement av 1864

Loven omtaler bare bufébeite i forbindelse med spørsmålet om hvilken jord som var aktuell å selge til private. I § 1 sies det at; « Statens i Finnmarken beliggende Jord maa ikke afstaaes Private til Eiendom, naar dens Afhændelse vilde være stridende mot Disrtictets Tarv, saasom navnlig naar det befindes a) at den udfordres til Sommerhavn for de Fastboendes eller for Fjeldfinnernes Dyr eller til Torvskjær; ...» (mine uth.).

Det fremkommer jo forholdsvis klart i bestemmelsen at det skulle være forbudt for staten å avhende grunn til private, om det ville stride mot «Distriktets tarv». At det var et forbud mot avhendelse ser man jo av ordene «Maa ikke» i § 1,1. ledd. De fastboendes beite («Sommerhavn») med bufé var dermed en bruksform beskyttet med et avhendelsesforbud. Det vil dermed være slik å forstå, at når staten skulle avhende grunn til private ville det i utgangspunktet ikke finne sted om det ville stride mot behovet for beiteområder for bufé.

Bakgrunnen for forbudet i denne bestemmelse var at det var oppstått en del konflikter mellom reindriftsutøvere og bønder. 105 Dette kan dermed ses på som et forsøk på å forhindre at arealene som skulle kunne anvendes i forbindelse med disse næringene ble innskrenket. Noe som i denne sammenheng vil være verdt å merke seg er at rein- og bufébeite gis samme beskyttelse i loven. Det kan synes som lovgiver ved å forby avhendelse av grunn nødvendig for både rein- og bufébeite, ville forsøke å hindre at salg av arealer skulle være med på å skjerpe konkurransen mellom disse to bruksformene. Meningen var nok også å hindre konflikter mellom de fastboende. Om det ikke var blitt gitt en slik bestemmelse så kunne salg av grunn som var uunnværlig som beite for rein og bufé ha skapt en uholdbar situasjon. Begge næringene var (og er fortsatt) avhengig av å ha beiteareal for dyrene. Dersom det ikke skulle tas hensyn til disse, kunne det ha medført at en eller begge næringene hadde blitt skadelidende. Flere konflikter om beitearealer kunne dermed ha oppstått.

At det i lovsform ble gitt et forbud mot avhendelse av grunn anvendt til beite for bufé, må kunne sies å være med på å styrke oppfatningen om at øvrigheten anså dette beite som en rettighet hvor behovet for et vern var tilstede. For meg synes det som om bufébeite ble ansett for å være en legal bruksutøvelse. Det kan virke som om man i utgangspunktet ville videreføre den rådende rettstilstanden, nemlig der beite med bufé antas å ha vært betraktet som en allmenningsrett, eller en bruksrettighet som fulgte tidligere allmenningsrettlige prinsipper.

Synspunktet om bufébeite på allmenningsrettslig grunnlag, må i følge flertallet i NOU 1993: 34 side 110 flg. anses å ha blitt forlatt ved kongelig resolusjon av 2. juni 1864 (jordsalgsreglement). Dette inneholdt bestemmelser om hvordan bufébeite i utmarken skulle reguleres. Reglement ble gitt i medhold av jordsalgslovens § 3. Fra da av ble det vanlig at skjøtene inneholdt klausuler som gjaldt beiteretten til de utmålte jordstykkene. Klausulene som ble inntatt i skjøtene var i overensstemmelse med de dagjeldende lovregler og reglement. Likelydene formulering fantes også i reglement av 6. mai 1876 og 1. juni 1895.

I følge reglementets § 3 bokstav b skulle det selges et areal som «efter Egnens Forholde findes passende til Hjemmemark og Utmark for en Boplass». Dette ble fulgt opp av et unntak som lød:

«Hvor særegne Omstendigheter skulde gjøre det utilraadeligt at tillægge en boplads en bestemt Strækning til Udmark, kan det, ved udtrykkelig Bemærkning i Forretningen tillades Opsidderen for et bestemt antal Huusdyr at benytte Havnegangen paa Statens tilstødendeeller nærliggende Eiendom , med de Indskrænkninger som det Offentlige til enhver Tid maatte anses fornødne af Hensyn til Skoven , samt med Forbehold for det Offentlige til enhver Tid at afløse saadan Brugsrett ved Ud-viisning af et i Forhold dertil bestemt stykke Udmark.» (Mine uth.)

I utgangspunktet fikk beitet en annen rettslig karakter enn hva tilfellet hadde vært. For første gang ble det gitt bestemmelser som direkte rettet seg mot utøvelsen av bufébeite på statsgrunn. I følge reglementet skulle hovedregelen være å utvise utmark til boplassen. Utmarken som skulle utvises var nok ment å dekke beitebehovet. Dette fordi det uttrykkelig i bestemmelsen sies at dersom det ikke ble utvist slik utmark kunne det tillates beite på statsgrunn. Tønnesen sier at det likevel var unntaket (beiteklausuler i skjøtene) som ble anvendt. 106 Ses det hen til størrelsen på eiendommene utvist i medhold av disse bestemmelser, vil man nok klart se at disse ikke bestod av særlige utmarksområder. Følgen ble dermed at utøvelsen av bufébeite måtte foregå på statsgrunnen.

Ordlyden i skjøtene som ble utstedet i tiden som fulgte, viser at reglementet ble fulgt opp. Det sies uttrykkelig i disse at:

«Det tillades Grundstykkets Eier at benytte Havnegangen paa Statens tilstødende eller nærliggende Eiendom for et Antall af ... Kjør, Faar med de Indskrænkninger som det Offentlige til enhver Tid maate anse fornødne af Hensyn til Skoven, samt med Forbehold for det Offentlige til enhver Tid at afløse saadan Brugsrett ved Udvisning af et i Forhold dertil bestemt Stykke Udmark». 107 (min uth.)

Når det gjelder reglementet og de bestemmelsene som nå ble inntatt i skjøtene synes Jebens 108 og være av den oppfatning at disse ikke hadde «tilstrekkelig materiell hjemmel i delegasjonsbestemmelsen i lovens § 3, i det bestemmelsen på dette punkt synes å gå utenfor det som var forutsatt i loven.» Selv om så var tilfelle fikk ikke det betydning for den praksis som fulgte, og jeg har ikke funnet at det på denne tiden ble gjort noen slike innvendinger fra hverken befolkningen eller øvrighetens side.

Skjøtene viser at det også skulle føres opp det antall dyr som kunne beite på statsgrunn. Om det i det hele tatt ble satt begrensinger i antall dyr som skulle slippes på beite er ikke sikkert, og i de fleste kilder jeg har tatt for meg sies det at beitebruken kunne omfatte det antall dyr som gården hadde fôr til. Det kan jo tenkes at det var det antall som ble satt opp på skjøtene. I dagens fjellov § 15, 1. ledd sies det uttrykkelig at beiteretten i statsallmenningene begrenses til det antall dyr som kan vinterfôres på gården.

Jeg vil tro at dersom man i Finnmark begrenset beiteretten til et bestemt antall dyr så ville nok det fort bli overskredet. Dette fordi utviklingen stadig gikk i retning av større besetninger, og sett i forhold til de små arealene som ble utvist, ville det nok medføre at man likevel opptok det beiteareal som var nødvendig for å dekke behovet.

I følge rettsgruppens flertall medførte reglementet § 3 bokstav b og skjøteklausulene en vesentlig realitetsendring vedrørende retten til bufébeite på statsgrunnen. Det sies at «Bestemmelsene i reglementets § 3 b synes uforenelig med at man nå på statlig hold forutsatte at rettsreglene for beite i allmenning gjaldt for statens umatrikulerte grunn i Finnmark». 109 Videre fremheves at «Uansett hva som i henhold til utviklingen frem til 1863 må anses å ha vært den rettslige stillingen for beite på statens grunn i Finnmark på denne tid, ble det fra nå av – forsåvidt angår beite for nye bruk – forbeholdt som om staten stod i samme frie stilling som eier av grunn som ikke var underkastet reglene for beite i allmenning eller noen sedvanerettsregel av lignende innhold.» Konsekvensen av dette blir at bufébeitet som ble utøvet ses på som en bruksutøvelse på fremmed grunn. Altså en bruksrett basert på avtale med staten. Det konkluderes altså med at «Rett til beite for gårdsbruk som er oppstått ved salg fra staten i medhold av reglement fra og med 1863 – loven, og opptagelse av nytt beite, fordrer kontrakt med staten som grunneier eller beiterettshaver.» Det begrunnes med at den fra da av praktiserte ordning må anses som en festnet rettstilstand.

Jeg vil i likhet med mindretallet i rettsgruppen, Otto Jebens 110 , være av en annen oppfatning, men dog med en annen begrunnelse. I så måte finner jeg god grunn til å spørre om reglemetets § 3 bokstav b, samt skjøtene kan tolkes som en erkjennelse og stadfestelse av at det allerede forelå beiterettigheter. Bakgrunnen for denne spørsmålsstillingen er både avhendelsesforbudet i jordsalgslovens § 1, og at det av reglemetet og skjøtene fremkommer at beitet bare kunne begrenses, eventuelt avløses mot et bestemt stykke utmark. Det siste er til forveksling likt det vi i dag finner regulert gjennom jordskifteloven § 2, 1. ledd bokstav d jf. §§ 36 og 37.

Ordlyden i både lov, reglement og skjøter gir forholdsvis klare holdepunkter for at bufebeite ble sett på som en bruksrettighet av en viss styrke. For det første viser lovens avhendelsesforbud at lovgiver var klar over at det ble utøvet et bufébeite med behov for et vern. 111For det andre innebar reglementsbestemmelsen § 3 bokstav b at beiteretten bare kunne begrenses om hensynet til skogen gjorde det nødvendig ( «... af Hensyn til Skoven, ...» ). Dette må ses i sammenheng med hjemmelsloven (jordsalgsloven av 1863). Hensynet til skogen var her viktig. Slik jeg forstår det var det i utgangspunktet bare hensynet til skogen som kunne medføre en begrensning av beitet i et område. Det synes da som om formålet med statens adgang til å sette begrensninger var nettopp å hindre at beite i utmarken forringet skogressursene. Det var altså et vilkår for å kunne begrense beitet, og ikke noen hjemmel for å ta fra brukerne beitemulighetene. Siden formålet var å ta vare på skogen kan det vel tenkes at beitet ble oppfattet som en bruksutøvelse med sitt grunnlag i en gammel ensartet praksis, og at det var derfor man bare kunne foreta begrensninger med hensyn til skogressursene. Sammenholdt med forarbeidene, hvor det ble ansett som viktig å ha et levedyktig jordbruk, kan man si at det offentlige her ikke gjorde noe forsøk på å endre de bestående forhold med henblikk på grunnlaget for retten, men heller innføre en mulighet til å forvalte skogen til det beste for befolkningen. Når så også Skogloven av 22. juni 1863 §§ 56 og 60 nærmest forutsatte at statens skog i Finnmark gikk inn under betegnelsen statsallmenning, vil dette også kunne ses på som et moment i retning av at bruk som var utøvet i lang tid skulle anses som en rettighet med et rettsvern.

For det tredje kan dette støttes i reglementet, som sier at ved avløsning skulle brukeren få utvist et stykke utmark. En slik avløsning av beiteretten ville ikke være annet enn en mulighet for bytte bruksrettigheten mot et annet utmarksareal (jordskifte). Beiteretten på et sted ville dermed ikke bli fratatt utøveren, men han skulle derimot få tildelt et annet utmarksareal. Det forutsettes at det her var snakk om utmark til eie for brukeren, siden det etter hovedregelen skulle utvises utmark til eiendommen. For meg ser det dermed ut som om beite med bufé var ansett for å være en sterk bruksrett, som det ikke kunne gjøres særlige innskrenkninger i uten at hensynet til skogen var tvingende. Denne avløsningsadgangen bør etter mitt skjønn sies å gi klare indikasjoner på at øvrigheten mente at bufébeitet var en bruksrettighet som hvilte på statsgrunnen. For dersom dette ses fra synspunktet om at det ikke skulle ha hvilt noen beiterett på statsgrunnen, hvorfor skulle det da skje en avløsning av en bruksrett? En avløsning forutsatte jo at det skjedde en ombytting, bruksrett mot annet utmarksområde.

Trekker enn en parallell til tidligere forhold, så var det ikke satt noen slike beitebegrensinger for for de som satt med «skjøte» utstedet i medhold av 1775-resolusjonen. 112 Situasjonen blir dermed slik at man ville stå overfor forskjellige grunnlag for beiterett på statsgrunn. De som drev på jord utvist i medhold av resolusjonen hadde sannsynligvis et allmenningsrettslig grunnlag for sin bruk. Eiere som kjøpte jord etter det ble inntatt beiteklausuler i skjøtene skulle da ha utøvet beite på statsgrunn i samsvar med hjemmelsdokumentet, og andre forutsetninger inntatt i kjøpekontrakten. I tillegg kunne det være personer som ikke hadde fått beiteklausuler inntatt i skjøtene, eller som ikke hadde noen hjemmelsdokument på jorden, men som likevel hadde dyr som beitet på statsgrunn. For de som drev beite uten at det var tilsagt en slik rett i skjøte, eller det var forutsatt en slik rett ved kjøpsavtalen, ville situasjonen i følge rettsgruppens flertall være slik at de drev et uhjemlet beite.

I denne situasjon vil det være et kjernepunkt at mange av de som etter 1864 fikk skjøte på grunnen hadde fra tidligere brukt grunnen med sitt grunnlag i amtseddel eller plasseddel. 113 Et spørsmål som da bør stilles er om disse ved utstedelsen av skjøtene fikk beiteretten som de opp gjennom tiden hadde utøvet, «med et sverdslag» innskrenket. Det bør vel kunne antas at de som satt med amtseddel bare hadde bruksrett til boplassen , og at et eventuelt bufébeite i utmarken ble utøvet på et allmenningsrettslig grunnlag. Det bør også i denne sammenheng kunne legges til grunn at det ikke var meningen å forringe beiteretten for denne gruppen, siden det fremkommer i lovens forarbeider at beitet som var utøvet også i tiden forut for loven skulle anses forsatt å være berettiget. Dersom man skulle innskrenke beiteretten til de som drev beite på statsgrunn på et grunnlag som lå forut for loven av 1863, så måtte det ha kommet til uttrykk i loven. For de som hadde bosatt seg et sted uten å ha noe «dokument» å vise til var forholdet tilsvarende. De fikk et skjøte på boplassen med de begrensingene som fulgte av beiteklausulene.

Det bør uansett være viktig å se hen til hvor lang tid de enkelte husdyrholderne hadde utøvet bruken. Om den var blitt utøvet i lang tid vil det vel være riktig å si at bruk i tid sannynligvis medførte en rett til beite. Dersom det bare var gått noen få år fra plassen var blitt bosatt, til man fikk skjøte, bør man vel legge til grunn at skjøteklausulene i utgangspunktet regulerte beitebruken. Flertallet i NOU 1993: 34 er av den oppfatning at en utøvelse av bufébeite på statsgrunnen uten hjemmelsdokument med beiteklausuler var urettmessig.

Mye tyder på at det beitet som hadde pågått frem til vedtakelsen av loven ble anset for å være legalt. Dersom man legger rettsgruppens flertalls syn til grunn, ble beiteretten til gårdbrukere i Finnmark nå reelt avhengig av at skjøtene inneholdt beiteklausuler. Om en slik forståelse skal følges ville dette måtte ses på bakgrunn av at det i Finnmark på midten av 1800–tallet ikke var en like sterk bondekultur som i Sør–Norge. I sør hadde gårdbrukere større muligheter til å påvirke både lovgivningsprosessen og de øverste myndighetene. En slik skjøtepraksis i Finnmark ville dermed ha medført en vesentlig forskjellsbehandling av en klart svakere bondestand i det nordligste fylke. Dette finner jeg å ikke ha vært tilsiktet.

Siden det faktisk i jordsalgslovens § 1 var satt et forbud mot avhendelse av grunn brukt til bufébeite, må man kunne gå ut fra at det fra statens side ble sett på som en rettighet med et forholdsvis sterkt rettsvern. Det sies jo heller ikke noe i forarbeidene om at det beitet som ble utøvet på statens grunn ikke kunne fortsette som før. Som det vil fremkomme nedenfor medførte ikke beiteklausulene noen endring i den faktiske bruksutøvelse, så på den måte ble de uten virkninger.

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor finner jeg at det vil være riktig å anse både jordsalgsreglementet og skjøteklausulene som en stadfestelse av at det i Finnmark forelå en beiterett for bufe på stasgrunnen.

4.3.3 Jordsalgsloven av 1863 med jordsalgsreglement av 1864 – betydningen for bufébeite

Etter denne tid ble det altså vanlig at det ble inntatt bestemmelser i skjøtene vedrørende retten til bufébeite på statens grunn. Det kan så stilles spørsmål om klausulene som ble innført, med henhold til bufébeite på statsgrunn, fikk noen reell betydning for beitebruken utøvet i Finnmark.

Hensikten med lovforslaget i jordsalgslovens § 1 var å «... indføre Salg som Regel for Avhendelse af den uoptagede Jord i Finmarkens Landdistrikt, medens disse Staten tilhørende Grundstykker efter de nu gjældende Bestemmelser udvises Nybyggere uden Betaling». 114

I følge Jebens inneholder ikke denne innstilling noe som helst som gir uttrykk for en endret oppfatning med hensyn til rettsforholdene vedrørende den usolgte grunn, eller at det var hensikten å forandre rettsforholdene med hensyn til denne grunn. 115 Vedrørende beiteretten sies det jo uttrykkelig i forarbeidene 116 til loven at; «Man anseer det i al fald ikke for tiden tilraadeligt at de Jordstrækninger, som bruges af inndvaanerne fælles til Betning for de Fastboendes eller Fjellfinnernes Dyr, eller som Torvemark blive Gjenstand enten for Salg eller Bortforpaktning.» (mine uth.).

Her fremkommer det at beitet som ble utøvet på statens grunn skulle gis et klart vern ved salg av statsgrunn til private. Selv om dette er tilfelle, så sies det ikke at det å ha dyr på beite er en rett som enhver gårdbruker skal ha. Men dette bør nok likevel oppfattes slik at den felles beitebruk som ble utøvet av de som holdt husdyr, var en så nødvendig bruksutøvelse at det ikke burde avhendes grunn som ble anvendt til dette formål.

Noe som da kan tyde på at det var meningen å endre det bestående forhold med henblikk på bufébeitet, er nettopp at det ble innført beiteklausuler i skjøtene. At det ble gjort slik vil jo fremtre som et klart grunnlag for å hevde at staten oppfattet beitet, som en bruksrett hvor innskrenkninger kunne foretas om det ble nødvendig. Tross i det, så kan det stilles spørsmål om det var en faktisk begrensning som kunne bli foretatt av staten. Virkningene var, at dersom det av hensyn til skogen ble ansett for å være nødvendig kunne staten avløse beiteretten i det området hvor hensynet til skogen tilsa det. Avløsningen skulle da skje på den måten at gårdbrukeren skulle få utvist et «i Forhold dertil bestemt Stykke Udmark». Så vidt meg bekjent har det bare vært foretatt en avløsning av beiterett. 117

Å si at det fra statens side ikke har blitt foretatt begrensninger, med en slik virkning at utøvere av bufébeite har sett på denne adgangen som en fare for retten til å utøve beite, synes for meg som svært rimelig. Dermed fremstår det slik at beitet fra og med den første utvisningsloven, og helt opp til vår tid har vært en sak som har blitt ansett som lite viktig å gripe inn i. Det kan muligens ha sammenheng med fylkets store areal og et jordbruk som i et historisk perspektiv ikke har hatt et særlig omfang.

Etter en samlet vurdering vil jeg være av den oppfatning at staten ikke gjorde annet enn å innføre klausulene som kunne brukes som grunnlag for en begrensning. Men det kan jo også ha vært slik at det ikke var begrensningene som var viktigst, men nettopp det å stadfetse retten til bufébeite.

Det er vel også grunn til å hevde at staten i det hele tatt har vært særdeles passiv når det gjelder forholdet til beiteretten, og på den måte muligens ha medvirket til at det har dannet seg en oppfatning i Finnmark om at det faktisk foreligger gammel rett til å beite med bufé på statsgrunn. Som følge av statens passive holdning til bufébeite i Finnmark vil jeg si at innføringene av beiteklausulene i skjøtene ikke fikk noen særlig virkning. Folket utøvet beite på statsgrunnen som de hadde gjort fra gammel tid, og det er vel grunn til å tro at klausulene ikke ble oppfattet som reelle begrensinger. Man kan vel derimot tenke seg at klausulene ble sett på som en bekreftelse av retten til beite. Det foreligger heller ikke noe som tyder på at befolkningen har innrettet seg på en slik måte at man har utøvet beite med tanke på at denne bruksutøvelse kunne bli begrenset i henholdt til bestemmelser som var å finne i skjøtene. Den faktiske beitebruk som har foregått, fra langt tilbake i tiden viser vel heller det motsatte, nemlig at folket har innrettet seg etter at det foreligger en vernet bruksrett. Det kan endog sies at den på bakgrunn av sin nødvendighet er blitt tatt for gitt.

4.4 Jordsalgsloven av 22. mai 1902 med reglement av 7. juli 1902

Denne loven har vært virksom i største delen av dette århundret, og den var en videreføring av loven fra 1863. 118 Her ble også de omtalte forbudene mot salg av jord gjentatt i lovens § 1. (Dvs. Sommerhavning for fastboendes bufé.) Loven innehold heller ingen vesentlige endringer i de bestående rettsforhold. Man fortsatte på det opptrukne spor hvor det ble sagt at grunnen ikke skulle selges om det ville være til skade for skogen eller stride mot «Distriktets tarv». Dette ble da også utvidet til å gjelde «Landets interesser». At bufébeite på statsgrunn fortsatt var en av de interessene som ikke skulle være skadelidende ved salg av grunn til private, bør klart kunne legges til grunn.

Denne loven er vel mest kjent for sine språkklausuler. Bakgrunnen for dette kan vel tilskrives frykten for den russiske naboen i regjering, embetsverk og Storting. Disse klausulene ble innført på en tid da Russland forsøkte å russifisere Finland, og man var vel redd for at man fra russisk side også ville forsøke seg på det samme i nord- Norge. Dette må nok også ses i sammenheng med en frykt for at det i Finnmark skulle bli en for stor andel finsk befolkning.

Etter denne loven ble det gjort en endring i skjøteklausulene. Denne endring bestod i at beiteretten ikke skulle være til hinder for fremtidig utnyttelse og avhendelse til oppdyrkning og bebyggelse. Bestemmelsene om at det offentlige kunne regulere, og flytte beitingen fra et sted til et annet uten erstatning, samt adgangen til å avløse beiteretten mot utmåling av et stykke utmark ble videreført. Sett i forhold til skjøteklausulene innført i 1864 skjedde det ikke særlige endringer.

Det nye var altså at bufébeitet ikke skulle bli en skranke for en både utviklingen av jordbruket og den øvrige utvisning av boplasser. Slik jeg ser det, er det naturlig å se på dette som den samme form for stadfestelse av beiteretten som skjøteklausulene gitt i medhold av jordsalgsreglementet av 1864. Likheten til allmenningslovgivningen synes også å være påfallende da beiteretten her også forholdt seg til det antall dyr som kunne fõres på gården.

Når man så kommer frem til 1955 viser det seg at det skjedde en nokså markant endring i skjøteklausulene. Da ble det i skjøtene inntatt en bestemmelse som sa at en beiterett kunne inndras med 1 års varsel uten erstatning. Sett ut fra et formalistisk synspunkt er dette et vendepunkt i det som tidligere har vært sagt om klausulene som en stadfestelse av beiteretten. Det offentlige fikk med dette et rettslig grunnlag til å kunne frata brukerne med denne skjøteklausul retten til beite på statsgrunnen. Dette var dermed første gang at det offentlige i henhold til skjøtene kunne inndra beiteretten. Under de undersøkelser jeg har gjort så finner jeg ikke eksempler på at det har skjedd noen eksplisitt inndragning av beiteretten. 119 For meg synes det heller å ha skjedd en gradvis og «stille» reduksjon av beitearealene over tid. Etter min oppfatning kan dette ses i sammenheng med at det i Finnmark ikke har vært samme bondekultur som i sør- Norge. Jeg er av den oppfatning at denne endring i skjøteklausulen bør ses i sammenheng med jordloven som ble gitt i 1955. Her var jo formålet å legge til rette for at all landgrunn i landet skulle utnyttes til samfunnets og landbrukets beste. Det er fristene å anta at det offentlige har blitt oppmerksom på bufébeitet i Finnmark. På bakgrunn av statens store eier andel i Finnmark har behovet for å kunne regulere beitebruken vært tilstede, og man vedtok denne utvidelsen av beietklausulene.

Når det gjelder praktiske virkninger denne lov og beiteklausuler fikk på utøvelsen av beitet, så kan ikke jeg se at det skjedde noen særlige merkbare endringer i forhold til hva tilfellet var ved jordsalgsloven av 1863. Av den grunn viser jeg til drøftelsen ovenfor.

4.5 Jordsalgsloven av 1965

Dette er den lov som i dag regulerer forvaltningen av statens grunn i Finnmark. I henhold til lovens § 2 kan statens «umatrikulerte» grunn i Finnmark overdras (selges og festes bort) til private. Sammenlignet med den tidligere jordsalgslovgivningen viser det seg at man, sett i forhold til beite med bufé, foretok en vesentlig forandring av § 2. De tidligere lovene hadde et utrykkelig forbud mot avhendelse av grunn brukt som beiteområder for bufé. Dette ble utelatt i den någjeldende lov. Etter min mening gis det i forarbeidene ikke noen entydig begrunnelse for hvorfor denne bruksutøvelsen på statsgrunnen er utelatt. Motivene til loven baserer seg i overveiende grad på en forestilling om at beite med bufé var av en annen karakter enn hva situasjonen var ellers i landet. Slik jeg har forstått forabeidene begrunnes det i at beiteretten var avhengig av at det var inntatt klausuler om beiterett i skjøtene, slik praksisen hadde vært fra 1864.

Dersom man, slik jeg ser det, kan anse skjøteklausulene som en stadfestelse av beiterett på stasgrunnen, i hvert fall fram til endringene av klausulen i 1955, må motivene til loven basere seg på praksisen fra og med disse endringene. Om så ikke var tilfelle, har det etter min mening blitt lagt til grunn et feilaktig syn på den beiterett som hadde vært, og som fortsatt ble utøvet. I så fall har da også flertallet i NOU 1993: 34 konkludert på et noe tynt grunnlag. Når de har sagt at den praktiserte ordning har medført en festnet rettstilstand, og at beite på statsgrunnen er avhengig av slike skjøteklausuler, må det etter min mening først ha vært situasjonen fra og med 1955.

4.6 Oppsummering

Som det fremkommer ovenfor er jeg av den oppfatning at jordsalgslovgivningen ikke fikk særlig betydning på bufébeitet. Den faktiske utøvelsen av beitet fortsatte som før, selv om det i utgangspunktet ble foretatt relativt store endringer i rettstilstanden. Ser man hen til hva som faktisk skjedde, så fikk man bare satt begrensningene i skjøtene, uten at det, meg bekjent, hverken etter jordsalgsloven av 1863 eller 1902 har blitt gjort noe fra statens side som har utløst en eventuell avløsning, flytting eller inndragning av beiterett i Finnmark.

Jeg vil dermed være av den oppfatning at beite med husdyr har skjedd uten at de ulike bestemmelsen om statens adgang til regulering hatt noen reell betydning utøvelsen . Beitet har helt frem til siste krig vært særdeles viktig for gårdbrukerne og utøvelsen har skjedd etter de sammen prinsippene som fra da de første dyrene ble sluppet ut på beite i fylket. Det kan vel hevdes at beitet også i dag utøves så å si på samme måte, men at man i dag har begynt å oppdage at staten er av den oppfatning at den kan sette begrensninger i utøvelsen av bufébeite på statsgrunn.

Om det f.eks. i skjøtene stod at man hadde en bruksrett som var begrenset til et bestemt antall dyr, kunne det fort skje at den som utøvde bruken overskred det antall som var bestemt, og på den måten ikke forholdt seg i henhold til begrensningene. Det er jo på det rene at utviklingen har gått i retning av at gårdene har blitt større, og som følge av det har også den enkelte gårdbrukeres behov for beitearealer økt. Det at begrensningene som var satt i skjøtet muligens ikke ble holdt, eller ikke ble oppfattet som reelle, kan jo ha sin årsak i at det var dannet en rettsoppfatning i Finnmark som gikk i retning av at det for gårdbrukere var en generell rett til å ha husdyr på beite på arealer som ikke var i privat eie.

Etter en samlet vurdering av både jordsalgslovgivningen og skjøteklausuler vil jeg være av den oppfatning at det offentlige helt frem til 1955 både erkjente og stadfestet at beite med bufe i Finnmark var en bruksrett på statsgrunnen. Dersom det offentlige skulle bringe bruken til opphør måtte dette kompenseres enten i form av annet område eller i form av en vederlag.

For utøvere av bufébeite med skjøte fra tiden etter 1955 vil forholdet fortone seg anderledes. Det må legges til grunn at staten inndragningshjemmel i skjøteklausulen og forskrift av 15. juli 1966 § 7 har medført at bufébeite på statsgrunnen kan tolkes som å være en svak bruksrett, endog bare en tålt bruk. Dette vil altså innebære at jeg ikke kan finne det riktig slik flertallet i NOU 1993: 34 at ordningen med beiteklausuler fra 1864 har medført en festnet rettstilstand, hvor beiterett på statsgrunn er avhengig av avtale med staten. Jeg vil heller være av den oppfatning at det først er fra og med endringene i skjøteklausulene i 1955 at bufébeitet på statsgrunnen får en slik karakter som hevet av flertallet i den ovennevnte NOU.

5 Rettsoppfatninger vedrørende bufébeite på «statens grunn» i Finnmark

5.1 Innledning

Rettsoppfatninger som gjorde seg gjeldende med hensyn til bufébeitet i Finnmark skal her undersøkes. Nærmere bestemt vil jeg forsøke å vise hvilke oppfatninger som gjorde seg gjeldende vedrørende retten til å beite på det som i dag omtales som statsgrunn i Finnmark. Perioden jeg hovedsakelig vil forholde meg til strekker seg fra slutten av 1600-tallet og frem til midten av vårt århundre. Men for å kunne gi et riktig bilde av oppfatningene vil det også være nødvendig og til en viss grad se hen til tiden forut for denne periode.

Man vil dermed stå overfor en problemstilling hvor det må undersøkes hvilken rettsoppfatning som gjorde seg gjeldende hos staten , som etterhvert anså seg som eier av den grunn som ikke var underlagt private personers eiendomsrett, og hvilke forestillinger som gjorde seg gjeldene hos utøvere av beite på disse arealene.

Når det gjelder den statlige rettsoppfatning så vil den i stor grad fremkomme av jordsalgslovgivningen og dens forarbeider, som er blitt gjort rede for i kapittel 4. Og man vil der se et skille når ordningen med beiteklausuler i skjøtene ble innført ved reglement i 1864. Da hensikten med den ovenfor nevnte del ikke var å klargjøre den statlige rettsoppfatning, samtidig som det også ble foretatt andre inngrep fra statens side, som i denne forbindelse kan sies å være viktig, har jeg funnet det nødvendig å fremstille de statlige oppfatninger som både kom til uttrykk gjennom offentlige tiltak og administrativ praksis. 120

Konkret vil det her dreie seg om det Gudmund Sandvik omtaler som «historiske rettsoppfatninger». 121 Jeg vil som Sandvik gjør, forsøke å komme rettsoppfatningene hos befolkningen vedrørende bufébeite nærmere ved trekke inn den faktiske bruksutøvelsen , som jeg for øvrig har gjort rede for i kapittel 2. Den bruk som opp gjennom tiden har blitt utøvet kan gi oss en anvisning på hvilke forestillinger som gjorde seg gjeldende ved retten til å bruke arealer, som ikke var underlagt privatpersoners eiendomsrett til beite for bufé. Sandviks forutsetning er at « bruk (= regelmessig bruk = sedvane) = rettsoppfatning » (forf. uth.). 122 Når det gjelder bufébeite i Finnmark er det vel rimelig klart at man her står overfor en regelmessig bruk med røtter forholdsvis langt tilbake i tiden. Siden befolkningen i Finnmark etterhvert ble sammensatt av både samer, nordmenn og kvener vil det jo være grunn til å både se hen til de ulike gruppers «opprinnelige» oppfatninger vedrørende retten til å benytte seg at utmarksresusser, og da særlig bufébeite.

Det vil i det følgende, etter en presisering av begrepet rettsoppfatning, bli gjort rede for den statlige rettsoppfatning. Her vil jeg først ta for meg tiden frem mot jordsalgsloven av 1863 for så å ta for meg perioden opp mot midten av vårt århundre. Deretter vil befolkningens rettsoppfatninger være gjenstand for undersøkelse, og her vil den samme periodebegrensning bli brukt.

I den situasjonen som rådet i Finnmark må en være klar over at det var amtmannen og embetsverket i Finnmark som svært selvstendig tillempet rikets lovgivning i forhold til denne landsdelen, og samtidig i stor grad skrev både forslagene til forordninger, reskripter og jordutvisningsresolusjonen. På denne måten var de først kongens og så senere statens representanter, som skulle sette øvrighetens rådende rettsoppfatning i verk.

Ser man statens og befolkningens oppfatning under ett viser det seg fort at den statlige oppfatning har kommet mye bedre frem enn hva tilfelle er for befolkningens. Det har nok sammenheng med at de fleste samtidskildene som kan vise den statlige oppfatning har blitt til i regi av staten og dens representanter. Det som sett i forbindelse med befolkningens forestillinger vil være det vesentlige er bruksutøvelsen som har skjedd opp gjennom tiden. Om denne finnes det en rekke beskrivelse fra samtiden og i senere skrevne kilder.

Befolkningens rettsoppfatninger er et forholdsvis vanskelig tema. Dette har sin bakgrunn i at det her er snakk om å finne frem til hvordan befolkningen tenkte når det gjaldt deres rett til å utnytte utmark og andre tilgjengelige arealer til bufébeite. Jeg vil igjen minne om at den bruk som har skjedd opp gjennom tiden kan gi oss anvisninger i så måte. Men selv om statens representanter i Finnmark, i overveiende grad har gitt uttrykk for statens oppfatning, bør enn også kunne tolke forholdet slik at noen av deres uttalelser er gitt som følge av klager fra befolkningen. På den måten kan disse være med på å indikere brukernes forestillinger om retten til å utøve bruk på statens grunn.

Formålet med å undersøke rettsoppfatningene som forelå i Finnmark frem til midten av vårt århundre er å gi en bedre innsikt i hvorfor det i dag hersker en uklarhet når det gjelder retten til å beite med bufé på statsmark i Finnmark fylke.

5.2 Rettsoppfatninger generelt

Rettsoppfatning er et begrep som i utgangspunktet kan sies å ha flere betydninger. Det kan bl.a. bety at det foreligger en forestilling hos en eller flere personer om hva som er rett. Det brukes også ved beskrivelser av en mening om hva som er rimelig og rettferdig, og som derfor bør være rett. 123

Til grunn for slike oppfatninger ligger gjerne en vurdering av de faktiske forhold, og med bakgrunn i disse dannes en mening om hvordan rettsforholdet bør løses for at det skal være mest mulig rettferdig. Rettsoppfatning som sådan kan også sies å være det som en eller flere tror at domstolene vil akseptere som gjeldende rett i en konfliktsituasjon. Om A (enten en gruppe eller enkelt individ) oppfatter situasjonen i den retning at beiteretten har et rettslig grunnlag som vil medføre at denne vil bli stadfestet av retten, vil det kunne sies å foreligge en rettsoppfatning. Også uttalelser i rettspraksis, lovforarbeider og juridisk litteratur vil kunne gå under den samme betegnelsen.

Slik jeg oppfatter det kan man trekke et skille mellom den alminnelige rettsoppfatning blant «folkets store masse», og mer spesielle rettsoppfatninger som kan sies å foreligge i et mer bestemt miljø.

Læren om den alminnelige rettsoppfatning har sannsynligvis sprunget ut fra den historiske skole i Tyskland i det forrige århundre. Her var utgangspunktet at loven og sedvanen nærmest var en kodifikasjon av den rett som allerede eksisterte i «den alminnelige rettsbevissthet», eller «der Volksgeist»(folkesjelen) som Savigny var en tilhenger av. 124 I dagens rettsvitenskap ser man at det er tatt tildels sterk avstand fra denne lære. 125

En kan jo reise spørsmål om det faktisk var en alminnelig rettsoppfatning i folkets store masse det ble anført av Savigny. I følge Anners 126 synes det som om «der Volksgeist» ikke var ment å dekke «folkeopinionen», men heller var et uttrykk for «... den historisk gitte rettslige idétradisjon slik den ble tolket og uttrykt av de historisk skolerte rettsvitenskapsmenn.»

Rettsoppfatningenes betydning som rettskildefaktor er generelt sett ikke særlig stor. Og i rettsvitenskapen i den senere tid ser man at det fremheves at domstolene bør være varsomme med å ta hensyn til den alminnelige rettsoppfatningen. 127 Bakgrunnen for dette synes i stor grad og skyldes vanskeligheter med å trekke frem sikre og allmenne oppfatninger i forbindelse med rettsspørsmål. Også det at slike oppfatninger kan være preget av både moral, rimelighet og rettferdighets betraktninger kan i denne sammenheng sies å ha hatt betydning. Det skal likevel ikke underslås at domstolene unntaksvis tillegger slike oppfatninger betydning. I slike tilfeller må det foreligge rimelig klare signaler på at befolkningen i et rimelig stort omfang stiller seg kritisk til en regel.

Ser en derimot til det jeg har valgt å omtale som spesielle rettsoppfatninger, viser det seg at de kan få en forholdsvis avgjørende betydning. Men en må da stå overfor oppfatninger som lar seg dokumentere i ulike miljøer eller grupper spørsmålet har betydning for. Dog fremheves det også at man ved slike «gruppeoppfatninger» bør utvise forsiktighet hos domstolene. Dette fordi slike oppfatninger ofte vil være preget av ensidige interesser.

Konkret sett i forhold til avhandlingens tema som dreier seg om en sedvanlig bruk av arealer i Finnmark over svært lang tid, så vil man nok kunne si at brukernes oppfatninger bør tillegges vekt. Av domspraksis ser man jo klart at slike oppfatninger også blir lagt vekt på ved domsavsigelsen i forbindelse med sedvanebaserte rettigheter.

Fra rettspraksis vil jeg vise til Rt. 1995 side 644 (Balsfjorddommen). Dommen tar for seg spørsmålet om en felles beiterett som var praktisert i 150 år, kunne anses som tålt bruk, eller om grunneierne i hverandres utmark hadde en beiterett med sitt rettslige grunnlag i lokal sedvanerett. Når det gjelder rettsoppfatningene i denne saken sier førstvoterende: «Det er nok så, som de ankende parter har anført, at det er til dels uklart hvilket rettslig grunnlag de forskjellige vitner har bygget sin rettsoppfatning på. Man bør imidlertid her ikke stille krav om en mer detaljert underbygd rettsoppfatning på dette punkt. Heller ikke finner jeg å kunne legge særlig vekt på at det nærmere innholdet av beiteretten for enkelte har fremstått som uklart. Det avgjørende må være at den helt dominerende oppfatning har vært at det beitet som ble praktisert, hadde et rettslig grunnlag.»

Også i Rt. 1978 side 916 som var en sak om medeiendomsrett i Høvreslien sameies hjemsetermark i Gol var rettsoppfatninger et tema. Tvisten stod mellom gården Engene som ved makeskifte i 1843 hadde fått hjemseter i området og gården Frøysok. Seteren ble i 1847 ved makeskifte lagt til gården Frøysok. Under en delvis utskiftning av sameiet i 1909–27 ble det i 1915 ved voldgiftskjennelse sagt at grunneierrett lå til Engene. Ved en videre utskiftning i 1969 ble det fremmet krav fra eieren av Frøysok om å bli anerkjent som grunneiendomsberettiget til det som nå skulle utskiftes. Høyesterett kom til at grunneierretten lå til Engene. Som begrunnelse anfører førstvoterende at: «Det som for meg står som det sentrale, er at Erik Frøysok inntil begynnelsen av 1970 årene ikke noen gang har gjort det klart at han som eier av Holteliseter mente å ha grunneierrett i Høvresliensameie til fortrengsel for den som er tillagt gården Engene. Det kan så være at det i løpet av årene ikke har foregått noe som det var grunn til direkte å aksjonere mot. Likevel måtte han hatt all mulig grunn til å markere sin oppfatning. Slik jeg ser det, har det i tidens løp festnet seg en rettsoppfatning som det vanskelig kan brytes med.»

Selv om bruken har vært utøvet i samsvar med en rettsoppfatning, vil spørsmålet avgjøres etter en helhetsvurdering, hvor man bl.a. drøfter om bruken har vart lenge nok, og om det her er snakk om en fast praksis.

Ved en tvist om bruk over lang tid skal hjemles i f.eks. lokal sedvanerett , vil rettsoppfatningene, som påvist i petitavsnittet ovenfor, være et moment som kommer inn i bildet. Har bruken vært utøvet i samsvar med en alminnelig og gjensidig oppfatning (opinio juris) om at bruken har hatt et rettslig grunnlag, vil det kunne være avgjørende. Etter min mening, trer dette forholdsvis klart frem i den sistnevnte dom gjengitt i petit ovenfor.

Selv om jeg ikke har tatt stilling til om bufébeitet i Finnmark har sitt rettslige grunnlag i lokal sedvanerett, finner jeg det svært relevant å likevel reise problemstillingen vedrørende befolkningen og statens rettsoppfatning. Bakgrunnen er at bufébeitet i Finnmark har manifestert seg i en bruksutøvelse som strekker seg lang tilbake i tiden, og at en dermed står overfor en sedvanlig bruksform.

5.3 Statens oppfatning av retten til å beite med bufé i Finnmark

5.3.1 Tiden frem mot jordsalgsloven av 1863

Av det som har fremkommet hittil i avhandlingen synes det å være rimelig klart at bufébeitet kan sies å ha skiftet karakter. Innholdsmessig har det gått fra å være en bruksutøvelse på arealer som var «eierløse», til å bli en bruk av statens eiendom. Dermed vil det være interessant å undersøke når og hvordan en statlig oppfatning har kommet til uttrykk angående retten til å beite på det som etterhvert ble omtalt som statens grunn i Finnmark.

Det som kan sies å kjennetegne tiden fra slutten av 1600-tallet og frem til slutten av 1700-tallet er at det fra statens side ble vist en aktivitet som kan sies å ha gått ut på å etablere staten som grunneier. 128 De reguleringer som ble innført, og som her vil kunne sies å ha betydning, hadde som sitt hovedformål å verne om skogen. 129 Spørsmålet blir så om disse tiltak og andre uttalelser kan avdekke hvilken oppfatning staten satt inne med vedrørende beite med bufé i utmarken. Selv om denne bruksutøvelse ikke omtales direkte kan disse gi oss anvisninger på hvilket syn øvrigheten hadde til gamle bruksutøvelser i Finnmark. Bakgrunnen for at det fra statens side ikke ble vist noen klar oppfatning omkring bufébeite, må nok ses i sammenheng med at man her ikke hadde en slik gruppe med sterke selveiende bønder som sørover i landet. Enn kan jo tenke seg at om det hadde vært utøvet et jordbruk som det skjedde i sør, ville nok behovet for en regulering av disse forhold oppstått. Når så ikke var tilfelle må en være klar over at det på denne tiden nok hersket en usikkerhet fra statens side hvor langt en eventuell eiendomsrett her kunne medføre begrensinger i befolkningens gamle bruksutøvelser.

Med utgangspunkt i de rådende forhold i tiden opp mot 1775 hvor det hos staten og dens embetsmenn i Finnmark ikke forelå noen sikker erkjennelse av at grunnen var statens eiendom, vil det være hensiktsmessig å gripe fatt i de reguleringene som ble foretatt gjennom fredlysning og reskripter. 130

Slik jeg ser det, synes det tidligere å ha vært en oppfatning hos staten om at grunnen i Finnmark var å betrakte som en allmenning eiet av kongen. Gjennomgangstonen var at benevnelsen «Kongens Aldminding», og denne ble i overveiende grad anvendt i forholdsvis lang tid når det offentlige og dets representanter beskrev skog og jordforholdene i Finnmark. Spørsmålet som da reiser seg er om grunnen i Finnmark av øvrigheten ble sett på som en allmenning hvor befolkningen hadde bruksrettigheter i kraft av allmenningslovgivningen, og da rett til beite i medhold av NL 3–12–3.

Allmenningsretten må jo sies å allerede på denne tiden ha vært et rettsinstitutt med en forholdsvis lang historie. Rettigheter i allmenningene er nevnt så tidlig som i middelalderen, og finnes i Gulatings- og frostatingslovene som ble nedtegnet i det 11. og 12. århundre. Man antar at allmenningsretten var rettslig regulert allerede før denne tid og reguleringen i landskapslovene dermed var en kodifikasjon av uskreven rett. Magnus Lagabøters Landslov av 1274, som i 1604 ble avløst av Cristian IV’s Norske Lovbog videreførte dette rettsinstitutt. Også Cristian V’s Norske Lov av 1687 inneholdt slike allmenningsrettslige bestemmelser, som for øvrig hadde gyldighet helt frem til de nye allmenningslovene trådte i kraft 1. januar 1993. Jeg antar at det dermed kan legges til grunn at allmenningsretten hadde et så godt «ankerfeste» i øvrighetens rettsbevissthet omkring 1775, og at det muligens ville bryte med denne om man innførte en annen ordning for bruksrettigheter som befolkningen fra gammelt av hadde utøvet i Finnmark.

De tidligere omtalte tiltak i henholdsvis 1693 og 1753 synes å være av en slik art at likheten med forholdene i sør-norske allmenninger på denne tiden trer frem. Der var altså kongen etterhvert blitt ansett som eier og befolkningen var berettiget til å utøve bruk. Nærmer man seg problemstillingen fra et slik ståsted fremtrer slektskapet mellom forholdene i sør-Norge og Finnmark klarere, og det fremstår slik at den grunn som ikke var underlagt privat eiendomsrett ble betraktet som en allmenning hvor kongen var eier og hvor skogen ble forvaltet etter bestemmelser gitt av kongen.

Å gi et entydig svar på om øvrigheten var av den oppfatning at det var NL 3–12–3 som var grunnlaget for en utøvelse av bufébeite synes å være vanskelig. Men det faktum at en ikke har anvendt denne bestemmelse, eller NL 3–12–1 uttrykkelig i Finnmark, må jo kunne sies å være et moment som tyder på at staten oppfattet forholdet, å være litt annerledes her enn ellers i landet. Til tross for dette kan enn i fredlysningen av Altaskogen i 1693, skogreskripter fra 1753 og jordutvisningsresolusjonen av 1775, som gir inntrykk av at statens oppfatning var at gamle bruksutøvelser utøvet av Finnmarks befolkning skulle beskyttes, og samtidig videreføres som fra gammel tid, se en likhet til allmenningsretten. I jordutvisningsresolusjonen, som i denne forbindelse kan sies å være viktig, fremkommer dette bl.a. i § 1 bokstav a. Her viser det seg at boplasser som allerede var tatt i bruk, såfremt det var mulig, skulle utvises til vedkommende. Muligens kan det sies at likheten til allmenningsretten fremkommer klarere i § 6 hvor det sies at, «De Herligheder, som hidintil have været tilfælles for hele Byder og almuen i sin Almindelighed, være sig til Fiskeri i Havet og de store Elve, samt Landings-Steder og deslige, forbilve fremdeles til saadan almindelig brug.» Dette er til forveksling svært lik allmenningsrettens hovedregel om gammel bruk som grunnlaget for bruksrettigheter i allmenningene. Det kan jo for øvrig bemerkes at resolusjonens § 6 gjelder fortsatt.

I 1775-resolusjonen brukes ikke ordet allmenning, men noe som kan være med på å lede tanken i retning av at oppfatningen også i København gikk i retning av at man stod overfor et allmenningsområde, er som nevnt resolusjonens § 6. For meg fremstår her likheten til allmenningsretten forholdsvis klart. Det man her gjør er jo å forutsette at det i utgangspunktet allerede på denne tiden forelå felles rettigheter for bygdene i Finnmark. Og grunnlaget for bruksutøvelsen var den bruk som «hidintil» hadde vært utøvet. Jeg har vurdert det dithen at man nærmest vedtar det som i henholdt til allmenningsretten har vært hovedregelen, at bruk fra gammel tid er grunnlag for bruksrettigheter i allmenningsområdet.

Det sies da også om dette i NOU 1993: 34 side 109 at: «beite med bufé hadde foregått i over to hundre år før resolusjonen av 1775, og at det fra kongemaktens side ikke på noen måte synes å være grepet inn overfor beitebruken, eller foretatt eller ytret noe som skulle tyde på at «finnmarksallmenningene» hva beitebruk angår sto i en annen stilling en «Kongens allmenninger» i de øvrige landsdeler.»

Også Tønnesen skriver at statens oppfattet grunnen i Finnmark som en allmenning. Han beskriver forholdet slik, da han viser til Fieldsted’s promemoria fra 1775: «Jeg har ikke funnet noe utslag av den tankegang at Finnmarksalmenningen ikke skulle være almenning. Tvert i mot ser man til stadighet at almenningsrettens hovedregel skinne i gjennom: Gammel bruk skal beskyttes, og få vedvare, som den har vært fra gammel tid av». 131

Hva man fra offentlig hold har lagt i betegnelsen «kongens allmenning», som ble brukt om grunnen i Finnmark fra slutten av 1600- og frem mot midten av 1800-tallet, synes ikke å komme frem. Men ser man isolert på det faktum at benevnelsen er brukt i forbindelse med uttalelser avgitt av både embetsverket sentralt i København og senere i Christiania, samtidig som embetsmenn i Finnmark brukte den samme, tyder dette på at jordforholdene i landsdelen på denne tiden kan likestilles med allmenningene i resten av landet. For meg fremstår det som rimelig klart at dersom det hadde vært meningen å etablere en annen ordning i Finnmark enn hva tilfellet var i allmenningene for øvrig, ville dette sannsynligvis ha blitt presisert av øvrigheten ved de tiltak som ble iverksatt allerede på 1700-tallet.

Legger man så til grunn at det ut fra ordlyden i embetsverkets beskrivelser var meningen at arealene i Finnmark ikke skulle forvaltes på en annen måte enn hva tilfellet var sør i landet, så kan likevel det faktum at det ikke ble bortbygslet grunn til befolkningen her, noe som var hjemlet i NL 3–12–4, også anføres som et argument mot at grunnen i Finnmark var allmenning i tradisjonell forstand, og at befolkningen dermed hadde bruksrettigheter med hjemmel i allmenningsretten. Men slik jeg ser det vil dette moment ikke kunne tillegges særlig vekt siden oppfatningen hos øvrigheten klart var at befolkningen skulle livberge seg her på best mulig måte, og i stor utstrekning fortsatt ha adgang til å fortsette sine gamle bruksutøvelser uten at det offentlige skulle beskjære deres nødvendige rettigheter gjennom de reguleringer som ble vedtatt. For tiden frem mot vedtakelsen av jordutvisningsresolusjonen synes oppfatningen hos staten, når det gjaldt bruksrettigheter for befolkningen i Finnmark å ha vært at disse hadde sitt grunnlag i en allmenningsrettslig tankegang. Dette da man i stor grad både gjennom reskriptene om skogvern og jordutvisningsresolusjonen forsøkte å verne om befolkningens interesser. At også senere lovgivning bygger på dette syn synes det også å være grunnlag for å hevde.

Når det gjelder bufébeitet etter vedtakelsen av resolusjonen av 1775 virker det som om oppfatningen hos staten ikke har blitt endret med henblikk på utøvelsen på den grunn som i fortsettelsen forble uavhendet. I og med at oppfatningen mest sannsynlig var at den grunn som ikke ble utvist var allmenning, vil det være riktig å betrakte beitet som en bruksrettighet i allmenningen på linje med forholdet i resten av landet. 132 Det kan for øvrig også bemerkes at jordutvisningsresolusjonen passer svært godt inn i det bildet som etterhvert tegnet seg når det gjaldt kongens rett i forhold til allmenningene. Etter eneveldet i 1660 ble innført fikk kongen en stadig sterkere posisjon, og ble etterhvert ansett som berettiget til å selge allmenningene.

Kongens rett i forhold til allmenningene styrket seg utover på 1700- og 1800-tallet og det ble etterhvert en klar oppfatning hos øvrigheten om at kongen hadde eiendomsretten i allmenningene. På 1800-tallet hadde denne lære bred støtte blant rettshistorikeren, som hevdet at kongens rett kunne føres tilbake til Harald Hårfagres tid. Denne oppfatningen fikk på 1900-tallet til en viss grad motbør i juridisk litteratur. 133 Her ble det reist tvil omkring den statlige eiendomsretten til allmenningsstrekningene. Dette fikk sin endelige avgjørelse i Vinstra saken Rt. 1963 s. 1263, hvor det ble fastslått at statens rett ikke bare var av forvaltningsmessig karakter men også en eiendomsrett.

Dersom man tar i betraktning de faktiske forhold i etterkant av jordutvisningen, så fremstår det som rimelig klart at det offentlige ikke kan ha ment at husdyr skulle beite på de «små» eiendommene som ble utvist. Både boplassen som ble utvist sammen med en rekke utmarksslåtter var ikke ment å dekke behovet for bufébeite, og befolkningen ble nødvendigvis nødt til å slippe dyrene ut på den grunn som fortsatt var i statens besittelse. Heller ikke de hjemmelsdokumentene som ble utstedet i medhold av jordutvisningsresolusjonen inneholdt bestemmelser om hvordan en skulle forholde seg til bufébeitet som ble utøvet. En nærliggende tanke vil dermed være at beitet i Finnmark av staten ble ansett for å være en bruksutøvelse som i likhet med allmenningene i øvrige deler av landet baserte seg på om lovbestemte vilkår var innfridd. Staten hadde (og har) ikke noen myndighet til å bestemme av hvem og hvor det kunne utøves bruk, da slik rett fulgte om lovgivningens vilkår var innfridd.

Som det har blitt fastslått tidligere i avhandlingen ble begrepet allmenning bruk om grunnen i Finnmark helt frem til omkring 1850. På bakgrunn av dette, og at bufébeitet ikke var blitt regulert på noen annen måte enn i NL, vil det være mest naturlig å si at dette faktisk var en allmenningsrett på lik linje med resten av landet også ut over midten av 1800-tallet. 134

5.3.2 Statens oppfatning av bufébeitet i tiden etter 1863

I og med at det offentlige sannsynligvis betraktet bufébeite som en allmenningsrett vil det i tiden etter jordsalgloven av 1863 vise seg et skifte i det offentliges språkbruk vedrørende retten til jorden i Finnmark. Det som nå skjer er at den tidligere offentlige begrepsbruken, som i stor grad baserte seg på allmenningsrettslige betraktninger svekkes, og det blir innført en noe klarere statlig eiendomspretensjon. Med denne loven kommer man frem til det tidspunkt som kan sies å være viktig både sett i forhold oppfatningen av statens eiendomsrett over land og vann i Finnmark, og forestillingen om grunnen som en allmenning. Også i forbindelse med bufébeitet har det blitt hevdet at den fikk stor betydning. 135

Jeg har ovenfor vist av jordsalgsloven av 1863 § 1 bokstav a satte et forbud mot avhendelse av grunn som var nødvendig til bufébeite. På bakgrunn av at man her setter et forbud mot avhendelse av arealer som heretter får ordlyden statens jord og grunn i Finnmark, vil det være interessant å undersøke hvilken oppfatning som fra statens side var bakgrunnen for at bufébeite nå, sett i forhold til jordutvisningsresolusjonen, ble ansett for å være en bruk av statens arealer som skulle beskyttes.

Svaret anser jeg også her for i stor grad å ligge i at beite da faktisk ble utøvet over hele Finnmark, og at denne hadde sitt grunnlag i en kontinuerlig bruk utøvet av samer, nordmenn og kvener fra lang tid tilbake. 136 At noe av bakgrunnen til forbudet kan ha sitt utspring i en oppfatning hos øvrigheten om at jordbruket (og med det bufébeitet), ble ansett som en viktig næring med tanke på å opprettholde befolkningen i Finnmark, er heller ikke til å se bort fra. I forarbeidene til loven kommer det rimelig klart frem at det hos det offentlige var en oppfatning som gikk i retning av at bufébeite var en bruk som pågikk, og selv om det ikke sies uttrykkelig virker det sannsynlig at man oppfattet bruksutøvelsen som legal. 137

I denne sammenheng er det også verdt å se at det offentlige i nesten 200 år, konsekvent hadde brukt benevnelsen allmenning i forbindelse med uttalelser knyttet til både skog og jordforholdene i Finnmark. Dermed kan det tenkes at det fortsatt var en oppfatning hos embetsverket om at bufébeite var en bruksrett som hadde sitt grunnlag i gammel bruk, og som dermed kunne sidestilles med allmenningsretten i landet for øvrig, og at dette var bakgrunnen for forbudet i § 1 bokstav a.

Det kan jo også bemerkes i denne sammenheng at man i tidligere nevnte Skoglov av 22. juni 1863 §§ 56 og 60 nærmest forutsetter at statens skog i Finnmark gikk inn under betegnelsen statsallmenning. Dette kan jo også være med på å styrke tanken om at staten fortsatt hadde en rettsoppfatning som gikk i retning av at statsgrunnen i Finnmark var en allmenning. 138

Men så i 1864 ble det, som nevnt tidligere, gitt et reglement hvor hovedregelen i § 3 bokstav b bestemte at det ved salg enten skulle tildeles tilstrekkelig utmark (slik at også beitebehovet ble dekket), eller at det i skjøtene fra nå av skulle inntas bestemmelser som regulerte utøvelsen av bufébeitet på «... Statens tilstødende eller nærliggende Eiendom ...». 139 Reglement blir av flertallet i NOU 1993: 34 hevdet å være uforenelig med at det nå fra statlig hold ble forutsatt «... at rettsreglene for beite i allmenning gjaldt for statens umatrikulerte grunn i Finnmark.» Som begrunnelse for dette syn hevdes det at i allmenningsstrekningene ville nye gårdsbruk som ble oppført i bygdelag hvor det forelå en allmenningsrett til bufébeite i medhold av NL 3–12–3 også være berettiget uten noen tillatelse fra staten, og dette siden staten aldri har hatt noen rådighet over hvem som faller innenfor kretsen av bruksberettigede. Videre fremheves det at den ordning som da ble innført i Finnmark ikke var i overensstemmelse med de dagjeldene lovbestemmelser vedrørende nyetablering av nye gårdsbruk i allmenningene. 140 Resonnementet gir etter min mening ikke et riktig bilde av forholdet. Man må her ta i betraktning at reglene nok ikke hadde til hensikt å skape en situasjon hvor man lett kunne stå overfor husdyrholdere som hadde et ulikt grunnlag for retten. Det er i denne sammenheng viktig at husdyrholderne i utgangspunktet hadde praktisert bufébeitet på samme måte, og den eneste forskjellen var at noen satt med hjemmelsdokument fra tiden før 1864.

Det faktiske forhold var som nevnt tidligere slik at mange som fikk utstedet skjøte etter 1864 satt på amtssedler, eller i det hele tatt manglet noen formell hjemmel til grunnen som de faktisk hadde tatt i bruk både som boplass, og hvor en benyttet den omkringliggende grunn som beitemark for bufé. I den ovenfor nevnte NOU sier man at for de som hadde fått skjøter på eiendommen før 1864 vil beiteretten selv om den ikke er nevnt i hjemmelsdokumentet «trolig» være «hjemlet på allmenningsrettlig grunnlag». 141 For meg fremstår dette som om beiteretten for de som utøvet bufébeite i Finnmark på denne tiden skulle ha vært basert om brukeren hadde vært så «heldig» å få et hjemmelsdokument på jorden. Situasjonen ville dermed ha vært slik at de som ikke hadde noen hjemmel før etter 1864, til tross for at man hadde bodd og utøvet beite i lang tid gjerne på samme sted ville ha beiterett i medhold av hjemmelsdokumentet, mens en annen gjerne i samme bygdelag kunne ha sin beiterett på allmenningsrettlig grunnlag. For å utdype dette litt kan enn tenke seg det tilfellet hvor en som hadde bodd på en plass i lang tid, og satt med skjøte utstedet før 1864, og som etter innføringen av beiteklausuler fikk utstedet skjøte på tilleggsjord. Her ville enn dermed stå ovenfor en situasjon hvor han (brukeren) i sitt opprinnelige skjøte hadde en beiterett på allmenningsrettslig grunnlag, men hvor det for tilleggsjorden var satt begrensinger for antall dyr i skjøtet.

I denne forbindelse finner jeg det interessant å reise spørsmålet om hvilken oppfatning som kan ha vært bakgrunnen for reglementets § 3 bokstav b. Dersom jordsalgslovens § 1 bokstav b tas som utgangspunkt synes den klare hovedregel å ha vært at arealer som var nødvendig i forbindelse med bufébeite ikke skulle selge om det ville stride mot «Districtets tarv». Sammenholder en dette med reglementet som ble vedtatt i 1864, fremstår det som om det offentlige har sett på bufébeitet som en bruksrettighet av en slik karakter, at det ble ansett som hensiktsmessig å selge utmarksarealer det hvilte slike beiterettigheter på (gjerne med sitt grunnlag i allmenningsretten). Ses dette i sammenheng med at jordbruket av det offentlige på denne tiden ble ansett som svært viktig, synes det som om man forsøkte å klargjøre forholdet gjennom at den enkelte bruker i utgangspunktet skulle få tillagt gården tilstrekkelige arealer som sin eiendom, og at dermed beitet kunne utøves som i resten av landet, i allmenningen.

Dersom man tar forholdene i allmennings- strekningen sørover i landet i betraktning er det jo på det rene at rettsforholdene i Finnmark, etter statens oppfatning må ha vært av en annen karakter enn på de stedene i sør hvor det forholdsvis tidlig fantes selveiende bønder. Konkret når det gjelder husdyrholderne i Finnmark så viser historien at det her ikke var en slik sterk bondekultur og som dermed heller ikke utgjorde en maktfaktor på landsbygden. Noe som så kan vise forskjellen er et eksempel fra Østerdalen. Bøndene her satte seg til motverge når kongen skulle selge allmenningen. To av gårdbrukerne dro selv til København og klaget for Kongen personlig. Dette ble tatt til etterretning og salgene stanset. Det er vel dermed grunn til å tro at, selv om det viser seg at det ble klaget på tingene rundt om i Finnmark så hadde ikke husdyrholdere en slik gjennomslagskraft hos øvrigheten i Finnmark. Dermed kan det vel også tenkes at det har blitt oversett at bufébeite var en bruk utøvet fra gammel tid.

Til tross for at oppfatningen kan ha vært slik, ble ikke hovedregelen i reglementet praktisert. 142 Det som skjedde var at embetsmennene i Finnmark forholdt seg til unntaket og gjorde anmerkninger om beiteretten på statens grunn i skjøtene. Slik jeg ser det, kan dette i motsetning til rettsgruppens flertall, anses som en stadfestelse av at det faktisk forelå en beiterett på statsgrunn som antakelig hvilte på allmenningsrettslig grunnlag. Jeg vil altså ikke som rettsgruppens flertall si at dette var med på å markere en stor endring i den statlige rettsoppfatning. Skjøteklausulene kan heller ses på som en formell stadfestele av beiteretten.

5.3.3 Endringer i den statlige oppfatning og skjøteklausuler

I tiden som fulgte ble det altså vanlig ved utskilling av eiendom fra staten å innta beiteklausuler, og den statlige oppfatning kan dermed sies å ha vært at beite på statens grunn kunne reguleres i henhold til disse skjøteklausulene. Det var altså bruksrettigheten for de eiendommer som ble solgt i etterkant av jordsalgslovens reglement av 1864 som her ble berørt. Jordsalgsloven var bare ment å regulere forholdene ved avhendelse av nye eiendommer. Dermed oppstod den situasjon at de som satt med skjøte på eiendommer staten hadde avhendet tidligere, fortsatt hadde sin opprinnelige beiterett i behold.

Når det gjelder den statlige oppfatning av grunnen i Finnmark som en allmenning synes den i utgangspunktet klart å bli forlatt med fjelloven av 12. mars 1920 § 50. 143 Her sies det uttrykkelig at, «Denne lov kommer ikke til anvendelse på statens jord i Finnmark fylke.» Dette er ikke særlig godt begrunnet, men jeg vil anta at oppfatningen nok har blitt forlatt som følge av en forvaltningspraksis som i stor grad gikk ut på at det var staten som har den fulle eiendomsrett over den grunn som forble uavhendet i Finnmark. Som følge av denne oppfatningen påhviler det ikke denne grunn noen rettigheter til fordel for folket uten at det er uttrykkelig sagt i lovgivningen. Bakgrunnen for denne bestemmelse kan nok ha vært «den store skogsaken fra Alta» i 1914 hvor det i innledningen sies at: 144 «Statens skoger i Finnmarken er ikke statsalmenning og skoglovens matriellrettslige regler om statsalmenninger gjelder ikke dem.» Denne rimelig klare uttalelse viser seg i dommen å bli modifisert litt da det senere sies at: «skoglovens materiellrettslige bestemmelser om statsalmenninger» ikke gjaldt i Finnmark av den årsak at, «... disse ikke er statsalmenninger i almindelig forstand .»(min uth.)

Fra rettspraksis som for øvrig er rikholdig når det gjelder skogen i Finnmark finnes nok den umiddelbare begrunnelsen for at en etterhvert forlot klar oppfatning og praksis som kan sies å ha vært i overensstemmelse med at grunnen i Finnmark kunne anses som allmenning. En forløper i så henseende kan regjeringsadvokatens tilsvar datert 18. mai 1864, i forbindelse en straffesak vedrørende skogen i Alta, som pågikk i årene 1864–69 være. 145 Spørsmålet var om de saksøkte var pliktig å betale rekognisjon for furutømmer som jordutvisningsresolusjonen § 5 forbeholdt staten eiendomsretten til. I denne sammenheng er det interessant å se hvordan regjeringsadvokaten gjør rede for den særstilling som ble ansett for å råde i Finnmark, både sett i forhold til statens eiendomsrett og bruksrettigheter for befolkningen. Her sies det: «Finmarken, det gamle Skatteland uden fastboende jordbrugende Indvaanere, er som bekjendt taget i uinskrænket Besiddelse og kolonisert af selve Kronen. Den fuldt organiserede Stat underlagde sig det herreløse af Nomader gjennom farne Land som Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bundet af anderes Rettigheder .» (min uth.)

Jorsalgsloven av 1902 videreførte ordningen med skjøteklausuler og disse hadde samme ordlyd helt frem til 1955. Som tidligere nevnt ble det her foretatt en endring i klausulene og den beiteberettigede kunne bli fratatt sin beiterett uten erstatning. Dette vil slik jeg ser det være tidspunktet for

I og med endringen i synet på beiteretten, med henblikk på etableringen av nye gårdsbruk, vil den dermed fortone seg som en tålt bruk, som ikke har en særlig beskyttelse, da den er avhengig av og må justeres etter de endringer eieren eventuelt måtte gjøre.

Til tross for at man nok på denne tiden oppfatte bufébeitet som en bruksutøvelse som statens hadde myndighet til å regulere vil jeg si at det gjennom vedtakelsen av reindriftsloven i 1933 ble forfektet et syn som igjen gir en assosiasjoner til at der i forbindelse med gårdsbruk nærmest var å finne allmenningsrettigheter. I denne loven sin § 41, som for øvrig gjaldt helt frem til den någjeldende reindriftslov av 9. juni 1978 nr. 48, ble det sagt at reineiere i Finnmark ble pålagt erstatningsansvar for reinskade på åker og eng innenfor en avstand av to km fra jordbrukerens bopel. Til tross for at to km grensen kan oppfattes i retningen av en allmenning i nærheten av gårdene var nok hensikten å beskytte gårdbrukernes slåttemark fra å bli utsatt for skader i forbindelse med reinbeite.

Når en så skal oppsummere den statlige oppfatningen så synes det å ha vært slik at man i tiden fram mot jordsalgsloven av 1863 med stor sikkerhet kan si at den alminnelige oppfatning både hos de sentrale myndigheter og statens representanter i Finnmark var at bufébeitet på den usolgte grunn var å anse som en bruksrett med sitt rettslige grunnlag i allmenningsretten, eventuelt i medhold av allmenningsrettslige betraktninger. Men som vi har sett skjedde det en endring, og man fikk etterhvert en oppfatning som nok fra slutten av 1800-tallet og helt opp til vår tid som rimelig klart, var grunnet i den oppfatningen at staten hadde eiendomsretten, og for at det skulle foreligge en beiterett måtte dette være sagt i gårdbrukerens skjøte. I denne sammenheng vil det være på sin plass å vise til de uttalelse som på begynnelsen av 1960-tallet kom i forbindelse med utarbeidelsen av dagens jordsalgslov av 12. mars 1965. Her sies det da uttrykkelig i jordsalgskommitéens innstillingen 146 at det fra lovgiver var en slik oppfatning på denne tiden. Ordlyden her taler sitt klare språk da det sies at:

«Utvalget vil her peke på at beiteretten som blir utøvet på statens umatrikulerte i Finnmark har en ganske annen karakter enn beiterett i landet ellers. Som følge av de særlige rettsforhold som har rådet og fortsatt råder i Finnmark og som det er redegjort for tidligere, er det ikke tenkelig at beiteretten kan ha hjemmel i sedvanerett. Beiteretten utøves således i samsvar med de bestemmelser som er inntatt i hjemmelsdokumentene, og som nevnt foran, er meget begrenset.»

Om man så trekker frem det som nok kan sies å være den oppfatning som er rådende ved jordsalgskontoret i dag, så presiseres det i et brev på forespørsel fra Otto Jebens. 147 Her sies det bl.a. at: «Finnmark jordsalgskontor har aldri hevdet et strengt grunneiersyn, men akseptert beiting som om tillatelse forelå. I denne forstand betraktes utøvd beite som tålt bruk uten vederlag.» Dette følges opp med en bemerkning om at «Beiteretten kan karakteriseres som en «svak» bruksrett, som ikke er begrenset til et bestemt klart definert areal, og heller ikke er en enerett for det enkelte bruk.»

For meg fremstår dermed forholdet slik at den statlige oppfatningen klart har gått i retning av en svekkelse av beiteretten, og at dersom man skal legge denne til grunn er realiteten at man sitter igjen med en stilling som for gårdbrukere i Finnmark helt klart gir en svært dårlig forutberegnelighet. Men avslutningsvis er det vel grunn til å bemerke at dette er en oppfatning som staten som grunneier i Finnmark har hatt, og det som da gjenstår å se er om befolkningen i fylket kan sies å dele denne, eller om der foreligger en annen.

5.4 Befolkningens rettsoppfatninger

5.4.1 Innledning

Ettersom den offentliges rettsoppfatning er presentert ovenfor, vil det være nødvendig for å få kunne gi et fullstendig bilde, å reise spørsmålet om hvilke forestillinger som har gjort seg gjeldene hos befolkningen i Finnmark, i forbindelse med retten til å utøve bufébeitet på den grunn som ikke har blitt avhendet private i Finnmark. Det skal for øvrig sies at befolkningens rettsoppfatninger vil måtte ses i nær sammenheng med avhandlingens kapittel 2 og da særlig punkt 2.4 hvor jeg har tatt for meg husdyrholdet og beitebruken opp gjennom tiden.

Jeg vil nedenfor først ta for meg problemstillingen om hva som kan ha vært den opprinnelige rettsoppfatning hos befolkningen i Finnmark opp mot 1863. Bakgrunnen for at jeg her har valgt en slik fremgangsmåte er at det i og med reglement av 1864 kan sies å ha skjedd en endring i statens oppfatning, og det underliggende vil dermed i den videre fremstillingen være å undersøke hvorvidt den statlige oppfatning kan sies å ha blitt en del av befolkningens rettsbevissthet, eller om man i tiden forut stod overfor en rettsoppfatning hos befolkningen som kan sies å fortsatt å eksisterer ved siden av det offentliges syn på beiteretten etter 1864.

5.4.2 «Opprinnelige» rettsoppfatninger i Finnmark i tiden frem mot 1863

Som det har fremkommet tidligere i avhandlingen ble det forholdsvis tidlig utøvet beite med husdyr i Finnmark. Denne bruksutøvelse skjedde da både av samer, nordmenn og etterhvert også kvener. Når jeg så i det følgende vil undersøke disse befolkningsgruppers rettsoppfatninger vil det være viktig å se hen til den faktiske bruk som ble utøvet. Og i denne sammenheng vil det etter min oppfatning være på sin plass å fremheve at situasjonen, i alle fall opp mot slutten av 1600-tallet, var at befolkningen i sin bruk av tilgjengelige arealer til beite for sine husdyr, sannsynlig ikke hadde noen direkte forestilling om hvilken rett som forelå, eller hvilket rettslig grunnlag bruken hvilte på. Dette hadde da sammenheng med at en for befolkningen nok kan si at det i forhold til grunnforvaltningen var å finne en tildels usynlig konge/statsmakt. Dermed var nok det vesentlige for befolkningen hvordan en skulle forholde seg til andre som holdt til i nærheten, og hvordan man skulle dele naturgodene på en slik måte at de kunne livberge seg best best mulig. Likevel er det jo ikke til å komme bort fra at det også på denne tiden var konflikter som igjen kunne være med på å styrke oppfatningen om hva som var rett i forhold til øvrige folk, og om hvem som hadde en mulig fortrinnsrett eventuelt en særrett til å utøve bruk i bestemte områder.

Når det gjelder samene så var det siidaordingen som i så måte kan gi en anvisning om deres rettsoppfatning. Det enn må ha for øyet når det gjelder denne ordningen er at samene både i indre deler av Finnmark (fjellsamene), og den sjøsamiske befolkningen var organisert i slike. 148 Men som følge av reindriftsnomadismen ble siidagrensene i fjordområdene og ett stykke innover fjellene etterhvert utvisket. Den sesongbaserte flyttingen blant sjøsamene ble foretatt innenfor siidaens grenser.

Siidaens område hadde relativt faste grenser, og innenfor dette var det en oppfatning om at siidaens medlemmer hadde enerett til all aktuell bruk, det være seg jakt, fangst og fiske. 149 Når det gjelder oppfatningen av enerett til bruk innenfor siidaens område viser den seg ved at den enkelte siida forsøkte å holde samer fra andre siidaer borte fra «deres» områder. Om det eksempelvis skulle jaktes på en annen siidas område måtte det innhentes samtykke før jakt kunne starte. Tønnesen viser i denne forbindelse til en av hans kilder, J Fellman. Fellmann hadde erfart at Enare-samer leiet jaktfelt hos skoltesamene, mot å betale avgift. Tønnesen fremholder da videre at det hadde funnet sted en rekke grenseoppganger mellom de forskjellige «fjell- og skogsamebyer». Hensikten med disse sakene var at samene ville vise at «... innenfor grensen hadde angjeldende bymenn eneretten til utnyttelsen av godene». 150 Jeg vil da legge til grunn at dette også gjaldt beite med bufé.

At forholdene har vært slik som beskrevet ovenfor et godt stykke inn på 1700-tallet synes å være en riktig antakelse. Her må det dog gjøres en reservasjon mot forholdet i de indre delene av Finnmark da siidaordnigen må sies å være av betydning for reindriftsutøvere den dag i dag.

Det er vel grunn til å tro at for samene, som lenge kunne ha utnyttet naturressursene i fjordstrøkene nærmest alene, med ekspansjon av norsk bosetning innover fjorden følte at deres gamle og tradisjonelle bruksrettigheter innenfor siidaens områder ble truet. Samene som også holdt bufé måtte se at nordmenn både tok til å utnytte nærområdene på en tilnærmet lik måte. Dermed ble det nok på de stedene hvor befolkningsveksten var størst at man vil kunne se en del konflikter. 151

Når det gjelder retten til å utøve beitet med bufé så bør denne bruksutøvelse ikke isoleres, men heller ses i sammenheng med de øvrige og for befolkningen nødvendige bruksformene. I denne forbindelse vil det nok være grunn til å hevde at også nordmenn som bosatte seg i Finnmark var av den oppfatning at man var berettiget til å utnytte de naturressursene som var å finne innenfor tildels fastsatte grenser. Derfor kan det i denne sammenheng være relevant å trekke frem en sak som ble ført på tinget i Vardø 21. mai 1625. Her ble det fremsatt klager fra Kiberg, Vadsø og Ekkerøys folk om at noen samer fra Varanger hadde ført deres rein over dette folks grunn og engsletter. Jeg går ut fra at det man her stod overfor var en «krenkelse» av oppfatninger om at dette faktisk var et område som tilhørte denne befolkning. Her vises det da også til en kontrakt som sa at på denne grunn kunne ikke reinen være lenger en fjorten dager etter pinse. 152

Det er antas at man blant den norske befolkningen som var kommet til Finnmark var å spore en oppfatning om rettigheter i det som sør i landet ble oppfattet som allmenninger. Allmenningsrettigheter for bygdefolket var jo på denne tiden hjemlet i lov, og oppfatningen av bruksrettigheter hadde nok en solid forankring i nordmennenes rettsbevissthet. 153 At de dermed kan antas å ha hatt med seg en slik forestilling om rett til bruk i sine nærområder er vel ikke til å se bort fra. Når det gjelder den norske oppfatning så synes jeg Tønnesen gir en svært treffende beskrivelse da han sier: 154 «Man kan vel temmelig sikkert anta at befolkningen mente å ha en allemannsrett til de goder som almenningen hadde å tilby. Og dertil at man mente at denne allemansrett tillå dem som var bosatt i det området (bygdelag/tinglag) der godet fantes.» Dog må det jo på denne tiden tas høyde for at man ikke hadde noen formell eiendomsrett til grunnen, så rettighetene i utmarksområdene kan i utgangspunktet ikke anses å være av samme karakter som rettighetene i de sør-norske allmenninger. Dette kan jo sies å ha sammenheng med skillet om reelle og personlige rettigheter. De reelle er knyttet opp mot jordbruket, mens de øvrige som bl.a. fiske og jakt tilkommer alle i bygdelaget. Av reelle rettigheter kan det jo vises til at bufébeite har en slik karakter. Sett i forhold til den norske befolkningens rettsoppfatninger vil jeg anta at dette skillet ikke har hatt særlig betydning. Dette fordi jeg finner grunn til å tro at når noen bosatte seg på et sted oppfattet en nok stuen/gammen som ble oppført som sin, og det samme når det gjaldt området i umiddelbar nærhet av boplassen, og det til tross for manglende formell hjemmel. Jo lenger en hadde vært bosatt på det samme stedet jo sterkere ble nok også oppfatningen av at der forelå en faktisk rett til og utøve nødvendig bruk av naturressurser i nærområdet.

Sammenligner man dette med hva som kan sies å ha vært den rådende oppfatningen hos samene innenfor siidaens område, så må det sies å ha vært en oppfatning som var svært sammenfallende.

Sett på bakgrunn av at det i de gamle siidaområdene i kyst og fjordstrøkene skjedde en endring i befolkningens sammensetning, hvor man ser en blanding av sjøsamer og nordmenn, vil jeg anta at det som følge av denne befolkningskonsentrasjon etterhvert kan ha oppstått en ganske overensstemmende og muligens ens oppfatning vedrørende retten til å gjøre seg nytte av utmarksressursene. Dette til tross for at oppfatningene i utgangspunktet kan sies å ha et ulikt grunnlag, hvor den norske oppfatning antakelig var basert på den oppfatning om allmenningsrettigheter som var å finne i NL, mens den samiske hadde sitt utspring fra de gamle og sedvanlige brukstradisjoner allerede fra samenes gamle veidekulturs tid.

For meg fremstår det slik at man i fjordene og dalene som strakte seg et stykke innover i landet nærmest står overfor en «mellomsone» (fjordstrøkene), hvor en for øvrig i dag også finner de største jordbruksbygdene. Det var disse områdene som egnet seg best for jordbruk, hovedsakelig i form av husdyravl. 155 Når jeg her bruker benevnelsen sone har det sin bakgrunn i den synsvinkel Schnitler omkring midten av 1700-tallet hadde på forholdet i Finnmark. 156 Dette var områdene hvor det etterhvert skjedde forholdsvis synlig assimileringsprosses. Forskningen viser at samene blir å se på som den tapende part hvor deres verdier og kulturelle mønstre blir undertrykt av de norske. Det var i stor grad nordmenn som antas å ha bestemt både sosiale og kulturelle normer. Til tross for denne utviklingen sies det at i de samiske primærnæringene finnes overleverte sedvaner og rettsoppfatninger om bl.a. «arverett, bruksdeling og bruksrett, spesielle oppfatninger av jakt og fiskeregler, eiendomsrett, strafferett ...». 157 I blant det som omtales som samiske primærnæringer finner enn også hold av bufé, så det er vel dermed grunn til å anta at også oppfatninger vedrørende retten til beite har blitt videreført.

Når det så viser seg at befolkningen etterhvert ble blandet og hvor kombinasjon jordbruk-fiske etterhvert ble å anse som den viktigste næringsvei, samtidig som de nyttiggjorde seg av andre utmarksressurser, synes det som det også skjedde en sammensmeltning av befolkningens i utgangspunktet ulike bruksmønster og rettsoppfatninger. Om man ser litt stort på det, ble leveveiene til de som holdt til i strøk egnet til jordbruk, forholdsvis lik.

Som følge av disse endringene vil det være grunn til å spørre om det i disse distriktene kan ha oppstått rettsoppfatninger angående bruk av statsgrunnen som kan ha sin bakgrunn i befolkningsgruppenes forhistorie og avstamming. Etter min vurdering kan nettopp denne sone ses på som en smeltedigel når det gjelder rettsoppfatninger. Man bør vel kunne gå ut fra at det var slik at folk som slo seg ned på nye plasser innover i fjorden, i utgangspunktet forsøkte å ha et godt «naboskap» med de som var der før dem. Den lokalkunnskapen som disse var i besittelse av var nok tilflytterne interessert i å tilegne seg. At både de som holdt til i fjorden og tilflytterne, var i besittelse av oppfatninger om bruken som baserte seg på at enn burde forholde seg til gammel og fast praksis når det gjaldt den felles bruk av naturressursene bør vel kunne legges til grunn. 158

Jeg vil til tross for at Schnitler på midten av 1700-tallet sier at nordmenn i stor grad var å finne ute langs kysten hvor det holdt til i sine fiskevær, si at helheten viser en trend som allerede på denne tiden gikk i retning av en norsk og samisk befolkning i de beste jordbruksdistriktene. Selv om det nok viser seg at den samiske befolkning tildels ble drevet bort fra deres, i utgangspunktet gamle områder, vil det være usannsynlig at det sett i forhold til den befolkningsveksten som skjedde ikke medførte at begge befolkningsgrupper med tiden lærte å forholde seg til hverandre. Enn kan jo se at de som drev med husdyr til en viss grad stod sammen og forsøke å verne sine områder mot samene som om sommeren flyttet med reinen fra innlandet og ned til kysten. 159 Noe som i denne sammenheng kan vise at det blant husdyrholderne var en felles forestilling av at områdene nede ved kyst og fjordstrøkene var forbeholdt dem, kan vel vise seg i den oppfatning amtmann Collet viste da han fremholdt at det ble gjort forsøk på å forby fjellsamene å la reinen beite «... nærmere sjøen enn en halv mil». 160 Selv om han var en av øvrighetens representanter er det vel grunn til å tro at han som følge av klager fra de som holdt bufé forsøke å få gjennom en slik begrensing av reinbeite. Dette ble for øvrig ikke noe av, og det fremstår dermed slik at buféet og reinen beitet side ved side i disse distriktene. I denne sammenheng kan det være relevant å se at det var fremsatt klager av både nordmenn og sjøsamer over at reindriftssamenes flyttinger ned til kysten medførte skade på husdyrholdernes engsletter. 161 Hvorvidt dette kan tas som en indikasjon på at det blant de nordmenn og sjøsamer som holdt husdyr, allerede på denne tiden forelå en nærmest felles oppfatning, som må kunne sies å ha gått ut på at beiteretten var forbeholdt de som holdt til i bestemte områder, er ikke sikkert, men jeg anser det som svært sannsynlig. Det skal jo også i denne sammenheng sies at det, slik jeg har oppfattet det, ikke var direkte konflikter om beitearealer som enten skulle brukes som bufé eller reinbeite, men heller var konflikter som gikk på at innlandssamenes rein kom inn på engsletter og utmarksslåtter som av befolkningen i de kystnære områdene ble anvendt til samling av vinterfõr for buféet.

Som det har vært sagt ovenfor ble egnede jordbruksområder besatt av både nordmenn og samer, men det må jo likevel være på det rene at man nok enda et godt stykke ut på 1800-tallet nok så ulikheter med henblikk på rettsoppfatningenes grunnlag. Nordmenn som hadde den beste kontakten med øvrigheten hadde nok en rettsoppfatning som tildels bygget på allmenningsrettslige betraktninger og gammel bruk. 162 I så henseende vil vel de inngrep som av det offentlige ble foretatt i tiden fra slutten av 1600-tallet, også ha vært med på å gi den norske befolkning forestillinger om at den bruk som ikke ble regulert var å betrakte som rettmessig og ikke underlagt noen begrensing. Som fremholdt flere steder tidligere ble grunnen av det offentlige og dets representanter omtalt som allmenning, og sett i forhold til nordmenn vil det vel ikke være til å komme bort fra at nettopp slike beskrivelser kan ha vært med på å styrke denne befolkningsgruppes oppfatning av at bufébeite var basert på allmenningsretten. Dette ville være i tråd med hva som gjaldt sør i Norge og dermed stedene som mange av nordmennene opprinnelig var kommet fra.

Når det gjelder rettsoppfatningene så må det reises spørsmål om hvilken betydning jordutvisningsresolusjonen av 1775 fikk i så måte. I forhold til de som ervervet boplassen og fikk formell hjemmel bør utgangspunktet være at de fikk en oppfatning av at det var staten som eide grunnen siden det var den som stod for utvisningen. Når så skjedde bli det jo et spørsmål om staten som grunneier ble oppfattet som en begrensing i retten til å utnytte tilgjengelige arealer til bufébeite. En må i denne forbindelse trekke frem det som faktisk skjedde i.h.t. øvrighetens utvisningspraksis. Gjennom denne kan en jo si at staten på en måte var med på å videreføre en oppfatning av at det på uavhendet grunn faktisk forelå bruksrettigheter. Etter resolusjonenes § 1 bokstav b skulle den som hadde tatt seg en boplass etter hovedregelen tildeles han. Samtidig viste det seg at det ikke i skjøtene ble tatt satt noen begrensing i deres bruk av omkringliggende grunn til beite. I denne sammenheng kan en jo også se at eiendommenes utstrekning ikke var særlig stor og de som holdt bufé måtte slippe dyrene på den grunn som ikke var underlagt den private eiendomsrett. 163 Samlet synes dette klart å ha medført at de som fikk hjemmel til boplassen, og som dermed bør ha oppfattet staten som eier av øvrige arealer, anså forholdet slik at beitet måtte være en rett som kunne praktiseres på den grunn som var i statens besittelse. Faktisk ville forholdet bli at bufébeite var å anse som en bruksrett på fremmed eiendom. Spørsmålet blir så om befolkningen anså beite for å være en slik rettighet. Her må også eiendommenes utstrekning komme inn som et moment da husdyrholderne, slik jeg ser det, ikke på noen måte kan ha tenkt at de bare måtte ha dyrene til å beite på de «små» boplasser som var blitt utvist. Spørsmålet om befolkningen betraktet det som en bruksrett må da heller ses i sammenheng beites karakter som en svært nødvendig bruksutøvelse, og det både for samer, nordmenn og kvener.

Det må også være klart at jordutvisningen ikke var så virkningsfull som den var ment å skulle være. I denne sammenheng viser det seg jo at det var mange som verken fikk amtssedel eller skjøte, og for disse vil det vel ikke ha skjedd noen endring i forhold til rettsoppfatningene vedrørende retten til å beite med bufé. Forskjellen var nok at de med en form for hjemmelsdokument hadde fått en klarere oppfatning av statens var grunneier i Finnmark.

For den samiske befolkning som fortsatt var svært mobile fikk ikke jordutvisningen særlig betydning, men selv om så var tilfelle må det vel kunne sies at den beitebruken som ble utøvet fortsatt ble betraktet som rettmessig. Man må nok kunne legge til grunn at selv om samene ved kysten også var representert på tingene, kan vel ikke den statlige eiendomspretensjon sies å ha medført noen endringer sett i forhold til deres oppfatninger om retten til å utøve beite med deres bufé. Selv om siidaens grenser etterhvert ved kysten ble utvisket kan det vel ikke ses bort fra at sjøsamene fortsatt utøvet deres gamle og sedvanlige bruksutøvelser etter de samme prinsippene, hvor i deres gamle områder forelå en oppfatning om enerett til bruk. Hvorvidt dette var grunnet i en oppfatning om eiendomsrett synes å være diskutert i teorien, men da jeg i alle fall finner at det var en oppfatning om rettmessig bruk, legges det til grunn at samenes oppfatninger i tiden opp mot 1863 baserte seg på at man hadde rett til å utøve bufébeite i de områdene som de fra gammelt av hadde vært alene om å bruke. 164

Det er i tilknytning til jordutvisningsresolusjonens tilblivelse verdt å merke seg at man enkelte steder i Finnmark hadde en innvandring av kvener. Behovet for ordnede jordforhold ble på disse stede merkbart større, ettersom kvenene var et folk med gode jordbrukstradisjoner. For denne befolkningsgruppe må det vel kunne legges til grunn at det sett på bakgrunn av deres jordbrukstradisjoner var å finne en oppfatning av retten til å utøve bufébeite. Da det var i de områdene den kvenske innvandringen var størst at jordutvisningsresolusjonen først ble virksom, må det vel kunne antas at disse også fikk utvist eiendommer i samme størrelsesorden som nordmennene. At det dermed oppstod en forestilling om å kunne gjøre seg nytte av omkringliggende grunn til beite synes å være rimelig.

Som det har vært sagt tidligere var det slik at det kom til konflikter mellom fastboende og reindriftssamer i forbindelse med at reinen beitet på deres «gresssletter». Som følge av dette ble fremsatte klager omkring 1815 tatt til følge av amtmannen som utstedet en bestemmelse om at fjellsamene under erstatningsansvar var forpliktet til å gjete reinen slik at den ikke kom inn på fastboendes gressletter ved sjøen. 165 Dette ansvar var likevel begrenset på en slik måte at om de fastboende ikke holdt sine dyr borte fra de samme områdene var det ikke grunnlag for erstatning. Videre så fremhever Gudmund Sandvik at det foreligger en uttalelse fra en reindriftssame fra Polmak i forbindelse med beite for rein og bufé. Denne same hadde at skrevet at: 166 «både bufé og rein trong grønt og friskt gras om våren og førsommaren. Difor hadde dei fastbuande og reindriftssamane rett til å beite i «dalen». Men når det tok til å bli beite i fjellet, da skulle både rein og buféet til fjells – dei skulle ikkje beite opp det buféfôret som no skulle veksa i korte sommarmånader.» Amtmannen tinglyste ordningen for Kautokeino og Avojavrre i 1827. Av dette kan det jo utledes at amtmannen betraktet både fastboendes beite med bufé og reinbeite, som likestilte rettigheter på bakgrunn av de forestillinger som gjorde seg gjeldene blant befolkningen.

Av det som er kommet frem ovenfor synes jeg det meste å tyde på at man blant Finnmarks befolkningen i tiden frem mot 1863 finner en rimelig klar rettsoppfatning vedrørende bufébeite. Sammenholder en de ulike befolkningsgruppene så synes det som det også kan sies og etterhvert ha blitt en felles oppfatning. Hovedsakelig gikk den ut på at det å gjøre seg nytte av statlige og andre tilgjengelige arealer til bufébeite var en rettmessig bruksutøvelse, som ble ansett for å være forbeholdt husdyrholdere i bestemte lokalsamfunn.

5.4.3 Rettsoppfatninger i tiden etter 1863 og frem mot midten av 1900-tallet

Bakgrunnen for at jeg har valgt å se hen til oppfatningene hos befolkningen etter 1863 har sammenheng med at det med hjemmel i jordsalgsloven, som nevnt tidligere, i 1864 ble gitt et reglement som gjorde endringer i den statlige oppfatning vedrørende retten til å ha husdyr til å beite på statens usolgte grunn. Som følge av reglementets § 3 bokstav b skulle det for fremtiden i skjøtene inntas bestemmelse som sa at beiteretten kunne begrenses på ulike måter. Slike bestemmelser ble da også videreført i tiden som fulgte. I dagens jordsalgsforskrift fremkommer dette av §§ 6 og 7. 167 Disse bestemmelsen vil dermed kunne sies og både være uoverensstemmende med statens og befolkningens forestillinger av forholdet opp mot vedtakelsen av dette reglementet i 1864. Jeg vil derfor forsøke å se om endringen i den statlig rettsoppfatning og praksis kan ha medført en forandring i det som ovenfor har blitt sett på som opprinnelige rettsoppfatninger hos befolkningen.

Utgangspunktet vil dermed være at det blant befolkningen var en alminnelig oppfatning om at bufébeite på arealer, som fra nå av hadde fått betegnelsen statens grunn, faktisk var en rettighet som lå til de som holdt til i og var bosatt på bestemte områder. På denne tiden var det klart nok etablert enkelte små bygder og lokalsamfunn rundt om i Finnmark som igjen bestod av både samer, nordmenn og kvener. I denne forbindelse må det nok også kunne sies st det blant den husdyrholdende delen av befolkningen forelå en felles oppfatning, men som historisk vil ha hatt et ulikt grunnlag.

Det spørsmål som reiser seg er, hvordan og om beiteklausulene inntatt i skjøten ble oppfattet av befolkningen som i medhold av jordsalgloven og dets reglement av 1864 nå ble eier av jord. En slik problemstilling vil ha i seg flere viktige elementer. For det første hadde man de som allerede hadde skjøte. For det andre var det noen som satt på såkalte amtssedler. Dernest var det flere som ikke hadde noen formell hjemmel til grunnen, men som likevel hadde tatt i besittelse arealer til boplass og hvor enn benyttet omkringliggende statsgrunn slik som de med skjøte eller amtssedel. Som det har vært fremholdt ovenfor fikk ikke jordutvisning noen særlig betydning på oppfatningen til utøvere av bufébeite. Og det er antatt at denne bruksutøvelse hvilte på allmenningsrettslige betraktninger fra statens og den norske befolkningens side. Det som dermed må ha vært bestemmende for beiterettens innhold var stedfunnen bruk. I så måte bør det kunne legges til grunn at oppfatningen var av en slik karakter at man hadde rett til å utøve beite med det antall bufé som ble fôret over vinteren. For de med skjøte på boplassen i medhold av jordutvisningsresolusjonen vil enn vel i utgangspunktet si at skjøteklausulene ikke fikk noen betydning for deres rettsoppfatning.

Dette kan muligens måtte modifiseres, da det som følge av at eiendommene utvist fra staten i tiden forut for jordsalgsloven av 1863 var forholdsvis små, nok i mange tilfeller oppstod et behov for tilleggsjord. Dette behovet kom som en følge av at besetningene med tiden økte. Dermed bør det vel kunne legges til grunn at det ble vanlig at man kunne sitte på eiendommer som kan ha vært utvist i medhold av jordutvisningsresolusjonen, jordsalgsloven av 1863 og 1902. Man kan vel også tenke seg tilfeller hvor de med skjøte utstedet på tilleggsjord i medhold av jordsalgsloven av 1965, har skjøter på boplassen fra tiden før 1864. At man her har stått overfor en slik praksis må vel antas å være riktig. Dermed er det vel ikke til å komme bort fra at det også for de med skjøter fra tiden 1775-1864 må ha fått i hende et hjemmelsdokument hvor det finnes klausuler vedrørende bufébeite.

Når en så tar for seg de som satt med amtssedel, eller som hadde dyrket og gjerdet inn jord eller oppført hus på boplassen, så kunne de i medhold av jordsalgslovens § 9 få skjøte til eiendommen etter bestemmelsene i jordutvisningsresolusjonen og senere. En kan i denne sammenheng spørre om det i disse skjøtene ble inntatt bestemmelser om beite på statens grunn. Dersom en ser hen til at man nok kan finne skjøter utstedet etter 1864 hvor det ikke finnes noen beiteklausuler, så kan det tyde på at årsaken til dette er at skjøtene er utarbeidet i samsvar med reglene i 1775-resolusjonen, og at beite dermed var å anse som rettmessig i.h.t. den tidligere oppfatning. Hvorvidt det foreligger slike skjøter er for meg ukjent, men enn kan nok ikke se bort fra at det ved en nærmere undersøkelse av skjøtene utstedet etter § 9 vil finnes slike. Selv om så var tilfelle kan det vel tenkes at det også for disse oppstod et behov for tilleggsjord så dermed vil situasjonen etterhvert fortone seg sånn som beskrevet ovenfor.

Konkret kan økningen av husdyrhold og behovet for tilleggsjord tyde på at den største delen av den husdyrholdende befolkningen ble innehaver av et skjøte hvor det var gjort anmerkninger om statens adgang til å foreta inngrep i denne bruksutøvelse. Jeg vil dermed være av den oppfatning at statens adgang til begrensning av beiteretten etterhvert utover i vårt århundre, i utgangspunktet vil ha vært å finne i et skjøte hos de fleste som drev med husdyr. Dette vil jeg legge til grunn, og dermed vil enn stå overfor spørsmålet om og hvordan disse beiteklausulene ble oppfattet av befolkningen.

Utgangspunktet mitt er at bruken i stor grad vil vise hvilken oppfatning som forelå, og om man bare forholder seg til denne, viser historien at beitet også i vårt århundre ble utøvet slik som det var gjort i Finnmark fra langt tilbake i tiden. Som det ovenfor har blitt vist var det sannsynligvis en forholdsvis felles og enhetlig oppfatning om at beite med bufé var en rettighet med en viss styrke. Med dette utgangspunkt vil det være et vesentlig moment at de som nå var blitt innehaver at et skjøte, slik jeg ser det, må ha oppfattet staten som en grunneier. Jeg finner at det må ha vært en oppfatning som fulgte naturlig da det faktisk var av staten man ervervet grunnen. At staten var berettiget til å selge grunn som enhver eier synes da å ha vært akseptert. Det meste tyder på at det å kunne få en formell hjemmel til sin boplass av de fleste ble sett på som et «gode» da man faktisk fikk et dokument som gav et sterkt vern.

Da jeg ovenfor fortrinnsvis har valgt å forholde meg til de områdene som enn i dag kan se at jordbruket er en vesentlig del av næringsutøvelsen, er det likevel grunn til å spørre hvilken oppfatning en kan ha funnet i den indre delen av Finnmark. Det er på det rene at det også her var blitt drevet med bufé av de som var bofaste, eller som ikke var med på flytting med reinen ned til kysten. Når det gjelder disse stedene var det nok også slik, de som drev med husdyr muligens anså det som riktig å få skjøte på den grunn enn hadde bosatt seg på. I denne forbindelse kan det vises til at det i Kautokeino ved århundreskiftet var å finne 44 «særskilt skyldsatte jordbrug og jordlodder ...». 168 Dersom man ser hen til denne befolknings oppfatning av staten som grunneier så synes jeg i alle fall at det for de som ervervet grunn i utgangspunktet bør ha oppfattet staten som en grunneier.

Dersom det så antas at det i alle fall blant de som holdt bufé må ha blitt en oppfatning av staten som grunneier, og det som følge av at det i stor grad er denne befolkningen som har fått ervervet større eiendommer til bruk i forbindelse med fõrproduksjon, så vil jo nettopp denne form for kontakt og kjøp av grunn ha vært en klart viktig årsak til en oppfatning av staten som eier av den usolgte grunnen. At man hos jordbrukere oppfattet staten som eier rundt århundreskiftet vil jo kunne gi grunn til å reise spørsmålet om en slik erkjennelse kan ha medført at befolkningen oppfattet sin rett til å beite som en bruk undergitt skjøtenes begrensnings adgang. Noe som i denne forbindelse må kunne sies å være et moment som kan tyde på at begrensningene i skjøtene blant den samiske befolkning ikke ble oppfattet, er det faktum at skrive og lesekyndigheten av det norske språk ikke var særlig god.

Sett i forbindelse med disse beiteklausulene bør enn vel også komme inn på det faktum at det i Finnmark, selv om man var kommet inn i dette århundre var slik at det nok blant nordmenn og samer kan sies å ha vært en viss forskjell på deres kontakt med staten. Til tross for at man ser en slik forskjell må vel helhetsinntrykket være at man i lokalsamfunnene stod overfor en generell oppfatning at bufébeite var en bruksutøvelse som ble utøvet av befolkningen i fellesskap, og at bestemmelsen i skjøtene ble oppfattet som «papirbestemmelser» som enten ikke ble ansett som avgjørende evetuelt at utøverne betraktet klausulene som bekreftelser på at det forelå en beiterett. Jeg vil være av den oppfatning at beitebruken ble ansett som nødvendig, og at den dermed ble utøvet uavhengig av bestemmelsen i skjøtene, og at behovet var bestemmende for utøvelsen. Hans Prestbakmo i hans utredning for samerettsutvalget mener at: «Beiting og sanking av fôr i utmark har de aller fleste tidligere sett på som naturlige rettigheter de hadde i den bygd der de bodde». 169 En slik oppfatning synes det faktisk å ha vært enda opp mot vår tid. Et brev fra samerettsutvalgets medlem Leif Kristensen peker da også i denne retning han her sier at; «Etter min oppfatning er de fastboendes beiterettigheter undergitt samme vern som reindriften». 170 At det generelle bildet når det gjelder gårdbrukernes rettsoppfatninger i dag er av en slik art har jeg selv erfart både i forbindelse med utøvelse av bufébeite fra familiens gårdsbruk i Altafjorden, og i uformelle samtaler med andre gårdbrukere under arbeidet med denne avhandling. Jeg har spurt om de vet hva som er bestemmende for deres beiterett på statens grunn. Det hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at de fleste er av den klare oppfatning at dette er en rett som hviler på en gammel bruk av nærområdene. Når jeg har fortalt disse at det i utgangspunktet er skjøtene som regulerer retten til beite, og at staten kan foreta begrensinger i denne uten at det gis noe vederlag dersom eventuelle inngrep varsles i.h.t. jordsalgsforskriftens § 7, har det for dem nærmest fremstått som ukjent og svært merkverdig at en beiterett som har blitt praktisert i lang tid fra bruket, kan falle bort. De har jo i denne forbindelse stilt seg undrende til statens opptrenden både ved oppmuntring til og støtte til nye og større bruk, hvor behovet for beiteareal har vært tilstede, og det uten at en slik begrensings adgang for staten har blitt utrykkelig nevnt. Gårdbrukerne har da også anført at dersom retten til å beite med bufé på statens grunn vil reguleres slik at det ikke blir noe igjen av denne bruksformen så vil også deres næringsvei bli rasert. 171

Forsøker en så å se hva som kan ha vært bakgrunnen for at det blant befolkningen i Finnmark som har holdt bufé, til tross for begrensningene satt i skjøtene har vært og ennå finnes en slik forestilling, må man trekke frem den statlige jordsalg- og forvaltningspraksis. 172 Dersom en, som det for øvrig er gjort av Jebens, stiller spørsmålet om det har blitt foretatt begrensinger av beiteretten med hjemmel i skjøteklausulene så vil en finne at dette ikke har blitt gjort. 173 Dermed har staten heller ikke utøvet en slik aktivitet at det vil være grunn til å skille mellom jord utskilt før eller etter 1864. I denne sammenheng viser det seg jo at staten i Finnmark ikke har utvist en særlig aktiv rolle som grunneier, men nærmest har overlatt gårdbrukere som har utøvet beite på statsgrunn til seg selv. For meg fremstår det dermed som om det fra statens side har blitt utvist en så passiv holdning at det for utøvere av beitet i alle fall i tiden frem mot midten av vårt århundre ikke har vært grunn til å anta noe annet enn at man har stått overfor en reell og vernet bruksrett.

Hvis en så trekker paralleller til tiden etter andre verdenskrig vil det vise seg at det til tross for at det stadig har skjedd en gradvis innsnevring av buféets beitearealer både gjennom tettstedsutviklingen og andre samfunnsnyttige tiltak, hvor behov for arealer til allmennyttige formål har vært tilstede, ikke med hjemmel i jordsalgsforskriftene har blitt foretatt noen begrensing av beiteretten. På bakgrunn av dette kan det vel også i dag kunne hevdes at oppfatningene kan ha sin årsak i den statlige passivitet.

Selv om det i utgangspunktet ikke har blitt utvist en særlig aktivitet fra staten som grunneier i forbindelse med bufébeite, skal det jo likevel mye til for at grunneieren ikke har sin rett i behold. Det skal atskillig til for at grunneierens passivitet alene gir grunnlag for at andre erverver rettigheter. Sett i forhold til at skjøteklausulene ikke har hatt noen praktisk betydning for utøvelsen på statens grunn vil det vel være nærliggende å tro at også befolkningens rettsoppfatninger har blitt videreført. I teorien anføres det av Falkanger 174 at det ved avgjørelser om en rett skal være tapt som følge av passivitet vil det være et moment å se hen til at om den egentlige berettigede har «tiet og latt A få den oppfatning at alt er i orden, slik som i Rt. 1902 s. 641 er det liten grunn til å beskytte ham.» Når det gjelder beitet i Finnmark finner jeg forholdet å være av en slik karakter.

Om man i dag spør en eldre gårdbruker om hvordan enn har sett på retten til å beite med bufé på statens grunn, så vil man nok få til svar at beite var en bruksutøvelse det sjelden eller aldri ble tenkt på, og det vesentlige i denne forbindelse var å få dyrene ut på tilgjengelige arealer da det var nødvendig for deres eksistens. Sagt med andre ord så var rettsoppfatningen hos gårdbrukere at beitebruken måtte ha en form for vern (rettsvern) da det var en sentral del av næringsgrunnlaget.

Avslutningsvis vil jeg vise til en uttalelse gitt av Høyesterettsdommer Saxlund i forbindelse med Junkerdal-saken 175 fra 1885. I denne dommen foretar Saxlund en sammenligning mellom beiteretten i Nordland og Finnmark og sier:

«Men med Hensyn til Beiting i Statens Strækninger antager jeg at det Samme gjælder for begge Distrikter og den som vilde paastaa, at Almuen i Finmarken ikke skulde have Ret til at lade sine Kreaturer beite i Statsstrekningerne, vilde ikke faa Medhold af Nogensomhelst. Det har jo der fra gammel Tid aldri været anseet tvivlsomt, at Almuen har Ret til at føre sine Kreaturer paa Beitning i Statsskovene.»

Jeg vil da på bakgrunn av min redegjørelse om bruken som opp gjennom tiden har vært utøvet, sammenholdt med befolkningens rettsoppfatninger si at ordene fra Saxlund også i dag bør kunne sies å være svært treffende. Saxlund hadde både vært fogd i Finnmark og stortingsmann derfra så han bør ha hatt god innsikt i den bruksutøvelse som skjedde og hvilke oppfatninger som forelå hos befolkningen For meg synes det dermed å være god grunn til å hevde at de rettsoppfatningene som i avsnittet ovenfor har blitt omtalt som opprinnelige har blitt videreført til tross for den endrede statlige oppfatning etter 1864.

6 Avsluttende bemerkninger

Som vi har sett, viser historien at når det gjelder beite med bufé, så står man overfor en faktisk bruksutøvelse som har foregått etter en rimelig konsekvent og samsvarende praksis over hele fylket. Både samer, nordmenn og kvener har utøvet beite med deres bufé både på statlige og andre tilgjengelige arealer i Finnmark. Når det gjelder perioden jeg fortrinnsvis har valgt å forholde meg til har jeg i kapittel 2 vist at det til tross for en soneinndeling, med henblikk på bosetningen, etterhvert ble dannet bygdesamfunn bestående av alle befolkningsgrupper. I denne forbindelse viste de frodige fjordområdene seg å være svært viktig. Som følge av at det etterhvert ble en blandet befolkning her sitter jeg igjen med et helhetsinntrykk som går ut på at den enkelte utøvers etniske bakgrunn ikke har hatt en avgjørende betydning for brukens karakter. Uansett om en var same, nordmann eller kven, ble den grunn som etter behov var nødvendig til bufébeite tatt i bruk til dette formål. Utviklingen gikk da også i fra 1600- 1700-tallet i retning av at husdyrholdet ble viktigere og som en følge av dette ble også utøvelsen av beite intensivert. Denne utviklingen forsatte da også utover på 1800- og 1900-tallet.

Det har i kapittel 3 blitt gjort rede for den statlige eiendomspretensjon, og her har jeg kommet frem til at de som fikk utvist eiendommer fra staten i medhold av 1775-resolusjonen bør ha fått en oppfatning av at det var staten som eide det øvrige areal. Likevel har jeg i denne forbindelse ansett jordsalgsloven av 1863 som vesentlig, da det både i loven og skjøtene utstedet i medhold av denne uttrykkelig ble sagt at det usolgte areal var statens. Selv om beitebrukeren som følge av disse tiltak fikk en oppfatning av staten som grunneier har ikke dette hatt noen større innvirking på brukens karakter. Dette synes jeg å ha påvist i kapittel 4 hvor jeg har tatt for meg jordutvisnings- og jordsaglslovgivningen.

Dersom man så sammenholder det som i dag kan sies å være en generell rettsoppfatning av at beite på statens grunn er en rettmessig og vernet rettighet blant den husdyrholdende befolkning, så vil jeg mene at dette har sin bakgrunn i at denne oppfatningen har blitt videreført fra gammelt av som følge av statens passivitet i forbindelse med utøvelsen av denne gamle og tradisjonelle bruksform.

Om man ser hen til både den oppfatning som gjorde seg gjelden ved innføringen av jordsalgsreglementet i 1864, og som i den senere tid både har kommet til uttrykk i forarbeidene til dagens jordsalgslov, sammen med uttalelser fra det lokale embetsverk kan man si at denne rettsoppfatning satt opp mot befolkningens, viser at det kan ha vært en manglende innsikt i de faktiske forhold hos embetsmenn i fylket og det sentrale embetsverk. Dette har da igjen medført at staten i dag innehar oppfatningen om at beitet er en svært begrenset bruksrett.

Sammenligner en hvordan bufébeitet i øvrige deler av landet er blitt håndtert, dersom det har blitt lagt frem for domstolene, viser det seg at denne bruken blir ansett for å være en bruk med sitt rettslige grunnlag i allmenningsretten. I så måte kan det vises til Rt. 1991 1311 (Skjerstad/Beiarn i Nordland) hvor dette ble slått fast som følge av utmarkskommisjonens dom 26. april 1990. Det ble da uttrykkelig i denne dommen sagt at «Utmarkskommisjonen har kommet til at beite har vært utøvet og fortsatt kan utøves etter allmenningsrettens regler. Forsåvidt beite angår, kan man derfor si at man har med et allmenningsområde å gjøre.» Dette ser enn jo er blitt fulgt opp også i Troms, ved utmarkskommisjonene dom av 10.12 1996, hvor en rekke bruk i Målselv og Bardu ble tilkjent beite på statens grunn på allmenningsrettslig grunnlag. Det bør da sies at forholdene i Målselv og Bardu er svært lik de vi finner i Finnmark. Det vises i denne sammenhengen til den koloniseringen som skjedde på begge stedene.

Ser videre hen til de faktiske forhold med henblikk på beitebruken på statens grunn i både Troms og Nordland, så synes det å være en samsvarende bruk fra gammelt av. Så jeg finner at om det i Finnmark skulle bli reist en eventuell sak om beiteretten på statens grunn så hadde den mest hensiktsmessige og riktige løsning vært å stadfeste at beite med bufé på statens grunn var en bruksrett hvilende på et allmenningsrettslig grunnlag.

På bakgrunn av gårdbrukernes bruk og rettsoppfatning, sammenholdt med at det nå foreligger en forskriftshjemmel som påbyr gårdbrukere å ha storfe som er over 6 måneder ute i 8 uker hver sommer, synes det å være på sin plass å gi bufébeite på statens grunn et bedre vern enn hva som er tilfelle om det offentliges syn om at beite er avhengig av tillatelse fra staten skal legges til grunn. Behovet som i dag gjør seg gjeldene i forhold til allmennhetens bruk av utmarken i Finnmark, er atskillig mer omfattende enn hva tilfelle var ved dagens jordsalgslovs tilblivelse. Behovet for rekreasjonsområder for befolkningen, etterspørselen etter hyttetomter ute i distriktene, og den øvrige tettstedsutviklingen har medført at trykket på gamle beiteområder både brukt i forbindelse med bufé og reinbeite har tiltatt betraktelig. Dersom gårdbrukere i Finnmark ikke skal se sine gamle beiteområder innsnevres, bør denne bruksutøvelse styrkes. Jeg er av den oppfatning at det rette vil være å vedta en lovbestemmelse overensstemmende med statsallmenningen for øvrig, hvor beiteretten er hjemlet i loven på grunnlag av gammel bruk.

Forkortelser

Lover

Beiteloven, Lov om ymse beitespørsmål av 16. juni 1961 nr. 12.

Friluftsloven, Lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16.

Fjelloven av 1975, Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane av 6. juni 1975 nr. 31.

Jordutvisningsresolusjon av 1775, Kongelig Resolution ang. Jorddelingen i (Resolusjon) Finmarken samt Bopladses Udvisning og skyldlæging sammesteds av 27. mai 1775.

Jorsalgsloven av 1863, Lov Om Afhændelse av Statens Jord og Grund i Finmarkens Landdistrikt av 22. juni 1863.

Jordsalgsloven av 1902, Lov om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Landdistrikt av 22. mai 1902.

Jordsalgsloven av 1965, Lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke av 12. mars 1965.

Lappekodisillen, Første Codisill og tillæg til Grendse- traktaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende av 2. oktober 1751.

NL, Kong Christian den Femtes Norske Lovbog. Offentliggjort ved forordning 14. april 1688.

Reindriftsloven av 1933, Lov om reindriften av 12. mai 1933.

Reindriftsloven av 1978, Lov om reindrift av 9. juni 1978.

Andre forkortelser

Bd. Bind

Indst. O Innstilling til odelstinget

Kgl.res. Kongelig resolusjon

K.M Kongelig majestet

NOU Norges offentlige utredning

Oth.prp. Odelstingproposisjon

Ot. prp. Odelstingsproposisjon

Rt. Norsk rettstidene

Litteratur

Anners Erik: Den Europeiske rettens historie 1983.

Augdahl Per: Rettskilder 3. utg. 1973.

Bergsland Knut: Samenes og sameområdenes rettslige stilling, Oslo 1973.

Brandt Fr.: Tingsretten, fremstillet efter den norske Lovgivning 3. utg. 1892.

Claussøn Peder Friis: Samlede skrifter, Kristiania 1881.

Drivenes Einar Arne: Åkerbruk og fedrift i Altafjorden på 1800-tallet. Hovedfagsoppgave i historie, Tromsø 1975.

Eckhoff Torstein: Rettskildelære 3. utg. Oslo 1993.

Falkanger Thor: Tingsrett 4. utg. Oslo 1993.

Holmsen Andreas: Finneskatt og nordmannskatt. I «Samenes og sameområdets stilling rettslig belyst» Red. Knut Bergsland 1973.

Helland Amund: Topografisk – statistisk beskrivelse over Finnmarkens amt. Første Del Kristiania 1905.

Jebens Otto: Om bruk og rettsoppfatning i Finnmark under en historisk synsvinkel. NOU 1993: 34, vedlegg 2 s. 382–399.

Johnsen Oscar Albert: Finmarkens politiske historie, Kristiania 1922.

Knoph Ragnar: Rett og rettsbevissthet, Kristiania 1923.

Minde Henry: Folketilveksten i Alta. hovedoppgave i historie, Tromsø 1975.

Niels Knag: Matricuel og Beschrifuelse ofour Findmarchen for Anno 1694. I Nordnorske samlinger 1938.

Nielssen Alf Ragnar: Animal husbandry among the Norwegian population in Finnmark. I Acta borealia 2/1984.

Nielsen Jens Petter: Altas Historie, 1990.

Niemi Einar: Vadsøs historie, Bd. I, 1983.

Odner Knut: The Varanger Saami. Habitation and Economy AD 1200-1900, Oslo 1992.

Pedersen Steinar: Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig, NOU 1994: 21, s. 13–133.

Pedersen Steinar: Momenter om Lappekodisillen og samiske rettigheter i Finnmark, 1751–1889. NOU 1997: 5, vedlegg 1 s. 78–89.

Prestbakmo Hans: Bruken av utmarksressursene i Finnmark i dette århundret. NOU 1994: 21 s. 135–203.

Robberstad Knut: Gulatingslovi Oslo 1932.

Rynning Lorents: Bidrag til norsk almenningsrett bind I.

Tønnesen Sverre: Retten til jorden i Finnmark, 2. utgave, 1979.

Sandvik Gudmund: Ei forelda lære: «Statens umatrikulerte grunn i Finnmark» Lov og rett 1980.

Sandvik Gudmund: Om oppfatningar av retten til og bruken av land og vatn i Finnmark fram mot slutten av 1960 -åra. NOU 1997: 4, vedlegg 1, s. 578–607.

Sandvik Gudmund: Statens grunn i Finnmark i et historisk perspektiv, NOU 1993: 34, vedlegg 1 s 334–380.

Scheifloe Asmund: Hovedlinjer i norsk almenningsrett, Oslo 1955.

Solem Erik: Lappiske rettsstudier 2. utg, Oslo 1970.

Solnørdal O: Rettleiing i almenningslæren, Oslo 1958.

Spilling Knut: Av Finmarkens skogret.

Steen Adolf: Kautokeinostudier, Bind III av samiske samilinger, Oslo 1956.

Walkendorf Erik: Finmarkens beskrivelser, 1901. (Gjengitt etter NOU 1994: 21. s. 72).

Åquist Gøsta: Rättsbegreppens historiska använding på samiskt område. I Knut Bergsland red 1973.

Andre kilder – (Lovforarbeider og andre offentlige dokumenter)

Innstilling 29. september 1962.: Om lov og forskrifter om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke

Indst. O. No 79 for 1863: Om Lov om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Landdistrikt.

Norges lover 1687 – 1997: Oslo 1998

Norges traktater: 1661–1944, Oslo 1967

Nordnorske samlinger: Bd. 1 Oslo 1938 Ved Martha Brock Utne og O. Solberg

Norske Rigs Registranter: Bd. X 1650–1653. Kristiania 1887. Ved Dr. Yngvar Nielsen og E:A Thomle

NOU 1978: 18: Finnmarksvidda Natur og kultur.

NOU:1984: 18: Om samenes rettsstilling.

NOU:1985: 32: Revisjon av allmenningslovgivningen.

NOU: 1993: 34: Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.

NOU: 1994: 21: Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.

NOU: 1997: 4: Naturgrunnlaget for samisk kultur.

NOU: 1997: 5: Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett.

Oth.prp. No. 21 1848: Om Udfærdigelse af en Lov om Ophævelse af § 38 i Lov af 20 de. august 1821 om det beneficerede og Statens Gods. I

Oth.prp. No. 33 1863: Om Lov om afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Landdistrikt.

Ot. prp. 37 1991–92: Om A Lov om bygdealmenninger, B Lov om skogdrift mv. i statsalmenningene og C Lov om opphevelse av og endringer i gjeldende lovgivning om almenninger.

Schnitler Peter: Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, utgitt av kjeldeskriftsfondet,

Bd. I, ved Kristian Nissen og Ingolf Kvamen, Oslo 1962.

Bd. III, ved Lars Ivar Hansen og Tom Schmidt, Oslo 1985.

Stortingsforhandlingene 1862–1863

Stortingsforhandlingene 1848 1

Domsregister

Rt. 1885 s. 603

Rt. 1902 s. 614

Rt. 1914 s. 509

Rt. 1963 s. 1263

Rt. 1978 s. 916

Rt. 1995 s. 644

Rt. 1997 s. 1341

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms:

Sak 3/1987 Skjerstadfeltet, jfr Rt. 1991 s. 1311 – Dom avsagt den 26. april 1990

Sak 1/1996. – Dom avsagt den 10. 12.1996.

Tingsaker i Finnmark:

(Avskrevet, konferert og innbundet i statsarkivet i Trondheim 1966–1967.)

Ting i Vardø 21. mai 1625

Høstting i «Kibergh» den 19. oktober 1626.