Del 3
Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – en gjennomgang av arkivmaterialet til Rettshjelpskontoret Indre Finnmark for tidsrommet 1987–1997

Ingar Nikolaisen Kuoljok mfl.:

1 Organisering av arbeidet

1.1 Innledning

Etter anmodning fra Styringsgruppen for Justisdepartementets forskningsprosjekt vedrørende samiske sedvaner og rettsoppfatninger har Rettshjelpskontoret Indre-Finnmark (RIF) gjennomført en gjennomgang av sitt arkivmateriale fra tidsrommet 1987 – 1997 med sikte på å kartlegge eventuelle samiske sedvaner og rettsoppfatninger som har vært gjort gjeldende. RIF’s gjennomgang av arkivmaterialet ble utført i tidsrommet 13.–19. januar 1998.

Rettshjelpskontoret Indre Finnmark ble etablert som et prøveprosjekt i 1987. Prosjektet hadde som mål å kartlegge behovet for rettshjelp i de samiske kjerneområdene Kárásjohka – Karasjok, Guovdageaidnu – Kautokeino og Deatnu – Tana. Senere ble prosjektet også utvidet til å omfatte Unjárga – Nesseby. Fra sommeren 1997 ble Rettshjelpskontoret et permanent tilbud til befolkningen i Indre-Finnmark.

I og med at kontoret var utgangspunkt for et forskningsprosjekt, ble alle henvendelser til kontoret registrert i tidsrommet 1987–1991. Denne registreringen foregår fremdeles, om enn i noe mindre omfang.

I tidsperioden 1987–97 tok RIF inn 2 444 saker til skriftlig behandling på vegne av klienter i de nevnte kommunene. Ved registrering av skriftlige saker har RIF også registrert klientenes etnisitet, slik at man lett har kunnet skille mellom samiske og ikke-samiske klienter.

Tidligere jurister ved RIF har utført arbeidet med å gjennomgå og analysere arkivmaterialet. Dette har bidratt til at man på en rask og effektiv måte fikk identifisert saker hvor samisk rettsoppfatning og/eller sedvane har vært påberopt. Følgende har tatt del i dette arbeidet:

• Leif Dunfjeld (1987–92)

• John Bernhard Henriksen (1992–94)

• Gro Dikkanen (1993–96)

• Ingar Nikolaisen Kuoljok (1996–99)

Tidligere sekretær ved RIF, Tove Anti, har vært sekretær for RIF’s sedvanerettsprosjekt.

1.2 Oppbygging av rapporten

Rapporten består av to deler. I den første delen presenteres de definisjonene som ligger til grunn for arbeidsgruppas arbeid (punkt 1.3), beskrivelse av materialets begrensninger (punkt 1.4) og identifisering av de aktuelle rettsområdene (punkt 1.5). Videre gis det generelle kommentarer til de prinsipielle spørsmålene som arbeidsgruppa har avdekket i sitt arbeide (punkt 1.6). Til slutt i del 1 oppsummeres konklusjonene og gruppas anbefalinger (punkt 1.7).

Del 2 består av saksresyméer som gruppa har utarbeidet på bakgrunn av de ulike sakene. Sakene blitt fremstilt på følgende måte:

1. Faktum – saksresymé

2. Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner/rettsoppfatninger

3. Sakens utfall

Det er lagt stor vekt på å presentere kildematerialet på en måte som ivaretar klientenes personvern og holder deres identitet skjult. På bakgrunn av kommunenes størrelse er det derfor søkt å ivareta anonymitetshensynet ved at man i minst mulig grad refererer klientenes kjønn, alder eller bostedskommune i de enkelte saksresyméene.

1.3 Definisjoner

RIF’s arbeidsgruppe har lagt til grunn følgende definisjoner:

Samisk sedvane:

Handlingsmønster som er fulgt eller følges av større eller mindre grupper av den samiske befolkning i bestemte forhold og livssituasjoner.

Samisk rettsoppfatning:

Klientenes egen oppfatning av saken har vært fundert på en klar mening av hva som er riktig løsning i forhold til de oppfatningene og de tradisjonene som råder i de samiske områdene. Denne løsningen har klientene understøttet gjennom fremleggelsen av en klar argumentasjonsrekke. I de tilfellene hvor det etter kontorets mening har vært mulig å bruke denne argumentasjonen, er dette blitt gjort.

I saker hvor denne argumentasjonen er blitt utelatt, har det skjedd fordi man erfaringsmessig vet at det ikke vil bli vektlagt i de ulike forvaltningsorganene eller domstolene. I slike saker har klientene normalt uttrykt frustrasjon og fortvilelse over at det ikke er mulig å vinne fram med en løsning som er i tråd med deres rettsoppfatning.

1.4 Materialets begrensninger

Materialet fra RIF’s rettshjelpsvirksomhet i perioden 1987 – 1997 danner grunnlaget for RIF’s prosjekt vedrørende samiske sedvaner og rettsoppfatninger.

Datagrunnlaget er systematisert og analysert av RIF’s nåværende og forhenværende ledere/juridiske saksbehandlere, ved at de i fellesskap har gjennomgått skriftlige saker hvor klientene direkte eller indirekte har gitt til kjenne særskilte samiske retts- eller sedvaneoppfatninger. Slike sedvaner og oppfatningene har kommet klart frem fordi klientene forventer at samiske jurister skal kjenne til og forstå denne type argumentasjon. På bakgrunn av dette vil klientene gi en mer omfattende og inngående forklaring en hva som er tilfellet ellers.

Materiale fra saker hvor det av forskjellige årsaker kan være vanskelig å gjenfinne samiske sedvaner og rettsoppfatninger, er utelatt i denne rapporten.

Det bør nevnes at RIF i det fortløpende saksinntaket og saksbehandlingen ikke har ansett dokumentasjon av samiske rettsoppfatninger og sedvaner som det primære. I enkelte saker kommer ikke avvikende rettsoppfatninger like klart til uttrykk i RIF’s henvendelse til motparten fordi man i den pågående prosessen ikke fant det formålstjenlig å fokusere på disse. Den formelle saksfremstilling og argumentasjon er foretatt ut i fra en tradisjonell norsk juridisk tenkemåte. Saksbehandlerens egne notater og erindringer fra selve saken har imidlertid vært av stor betydning, i arbeidet med med kartleggingen. Materialet gir derfor et enestående innsyn i samiske rettsoppfatninger, ved gjennomgang av prosesskriftene og RIF’s øvrig korrespondanse på vegne av klientene.

RIF’s virksomhet er underlagt visse begrensninger når det gjelder hvilke saker kontoret kan behandle. Dette har sitt utgangspunkt i at kontorets primære målgruppe er privatpersoner/ forbrukere. Kontoret har heller ingen målsetning om å føre saker for de ordinære domstolene. Kontoret har engasjert seg i primærnæringssaker som reindrift, jordbruk, utmarksnæringer, fiske, samt næringskombinasjoner.

De muntlige henvendelsene som kontoret har fått i løpet av 10-årsperioden har ikke vært gjenstand for grundig registrering. RIF har pr. år omtrent samme antall muntlige henvendelser som saker inntatt til skriftlig behandling. Med muntlige henvendelser menes tilfeller hvor klienter har fått råd og veiledning, eller henvist videre til annen konfliktløsningsinstans. Disse sakene er ikke lett å rekonstruere med tanke på samiske rettsoppfatninger. Dette skyldes at registreringene av disse sakene ikke er like omfattende som de skriftlige, og at det ikke foreligger notater eller korrespondanse å støtte seg til. I ettertid kan man muligens se at det ville vært hensiktsmessig å foreta en nøyere registrering også av disse sakene.

I de 5 første driftsårene var det ansatt bare én jurist ved kontoret. Derfor søkte man å unngå spesielle saker, fordi disse var for krevende i forhold til de ressursene kontoret rådet over. Dette gjaldt særlig saker knyttet til interne konflikter i reindriften, samt laksefiskerettigheter i Tanavassdraget.

1.5 Identifisering av rettsområder hvor samiske rettsoppfatninger og/eller sedvaner jevnlig blir påberopt av RIF’s klienter

1.5.1 Reindriftsrett

• Retten til reindrift , i form av hoved- eller binæring.

• Retten til reinmerke. Har vært særlig aktuell i forhold til personer som ikke har reindrift som hovednæring. Tildelingen og bruken av reinmerker er en viktig del av den samiske kulturtradisjonen, samtidig som den er en viktig identitetsfaktor for samer.

• Kvinnenes rettsstilling i reindrifta.

• Retten til beite/driftsområder. Grensekonflikter mellom siidaer, hvor tradisjonelle siida-grenser ofte påberopes som rettskildefaktor.

• Retten til å utnytte naturressursene , utover den rene reindriftsutnyttelsen. For eksempel: fiske og jakt, bærplukking, uttak av brensel etc.

• Ferdsel i utmark.

• Kollektive og individuelle rettigheter og plikter , basert på sedvanerettslige vurderinger.

1.5.2 Andre tradisjonelle næringer og aktiviteter

• Bruk av utmarksområder.

• Jakt og fiske.

• Laksefiske.

• Utnyttelse av fiskevann i tråd med uskrevne fordelingssystemer.

1.5.3 Arv- og skifterett

• Yngsterett .

• Privat skifte , utbredt bruk av privat skifte, tildels for å kunne skifte i samsvar med samiske rettsoppfatninger.

• Fri disposisjon av formuen. Pliktdelsreglene i norsk arverett skaper ofte misnøye blant samiske klienter.

1.5.4 Familierett

• Særeie for ektefellene , hovedprinsippet i samisk familierettslig organisering.

1.5.5 Avtalerett

• Muntlighetsprinsippet.

• Tredjemannsproblematikken.

1.6 Generelle kommentarer

Under dette punktet søker arbeidsgruppa redegjøre for en del av de problemstillingene som oppstår i forbindelse med behandlingen av juridiske spørsmål i de samiske områdene, samt hvordan man har søkt å utvikle en arbeidsmetode for å tilpasse samiske klienters behov og ønsker til løsninger anerkjent og benyttet i norsk rett.

1.6.1 Generelt

Når det gjelder spørsmål vedrørende eiendomsretten til fast eiendom, er det svært få slike saker RIF kan vise til i sitt arkivmateriale. Likevel må de mange sakene hvor RIF’s klienter har anført å ha en rett til å utnytte land og naturressursene anses som påberopelse av spesielle bruksrettigheter og tildels også eiendomsrett.

I de fleste av de sakene som presenteres i del 2 er det disharmoni mellom de ønskene klientene har hatt for løsning av saken og de muligheter det norske rettssystemet har oppstilt for dette. I disse tilfellene var det viktig for RIF å finne løsninger som ble akseptert av det norske rettssytemet og samtidig lå så nært opptil samisk rettsoppfatning som mulig, enten gjennom avtaler eller gjennom andre alternativer som gis innenfor de eksisterende lovene.

1.6.2 Reindrift

Kvinnenes stilling har tradisjonelt vært sterk i det samiske samfunnet. Ved inngåelse av ekteskap i reindriftsfamilier, har det vært naturlig og vanlig at kvinner bringer med seg rein i eget merke. Ekteparet beholder sin eiendom som sitt særeie i ekteskapet. Dette kommer normalt til uttrykk under ekteskapet såvel som ved en eventuell deling av det ekteskapelige fellesbo. Under ekteskapet disponerer kvinnen normalt sin eiendom med en eiers fulle rådighet.

Ved ikrafttredelsen av reindriftsloven av 1978 ble det i denne lovs § 4, 2. ledd definert at «Med driftsenhet forstås en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder. En driftsenhet kan også omfatte rein som tilhører eierens ektefelle ...». Det utviklet seg etterhvert en praksis ikke bare i reindriftsforvaltningen, men også i øvrige forvaltningsorganer, at mannen i familien ble oppført som driver og ansvarlig for driftsenheten. Man overførte m.a.o. prinsippet om paterfamilias inn i en livsstil hvor ektefellene tidligere hadde vært likestilt. Dette fikk konsekvenser for kvinnens stilling i reindriften gjennom at hun skattemessig, inntektsmessige og på andre måter ble underordnet mannens navn og registreringer. Hennes rettslige stilling ble svekket, selv om hun fremdeles oppebar sin tradisjonelle sosiale stilling.

Norsk rett har som utgangspunkt at særkreditorene ikke har anledning til å søke dekket sitt tilgodehavende i den andre ektefellens rådighetsdel, uten etter avtale eller særskilt lovhjemmel. Siden det bare er en person som står oppført som eier av driftsenheten og dette blir ansett for å være en egen selskapsform, har RIF opplevd en del uklarheter hva angår særkreditorenes rett til dekning av sitt tilgodehavende. Det har derfor i enkelte tilfeller vært nødvendig med opprettelse av ektepakt. Gjennom opprettelse av en ektepakt med særeie, har man oppnådd den beskyttelse særeiet gir (se også nedenfor under familierett. )

Retten til reinmerke ble før innføringen av reindriftsloven etablert gjennom avtale og enighet innenfor de aktuelle siidaene. Disse avtalene var muntlige.

Det var også adgang til å ha sytingsrein hos den man ønsket, og retten til å ha sytingsrein gjaldt også fastboende. Dette var et eksempel på det såkalte verdde-systemet (verdde – venn). En etablering av hvem som er verdde, kan skje uavhengig av slektsbånd, yrkesgrupper og sosiale relasjoner forøvrig. I tillegg til å etablere og opprettholde slike sosiale bånd, har også verdde-systemet en økonomisk funksjon.

Ved innføringen av reindriftsloven av 1978, ble retten til reinmerke innskrenket. Det ble f.eks. bare tillatt å ha sytingsrein hos nære slektninger og denne personkretsen ble begrenset til og med foreldrenes søsken. Denne definisjonen av «nær slekt» brøt med det samiske slektssystemet, hvor slektskap blir høyt verdsatt og hvor man tradisjonelt sett f eks regner tremenninger som nær slekt. Innføringen av dette brøt ned de sosiale konstellasjonene, herunder også verdde-systemet, som var blitt etablert uavhengig av blodsbånd.

Videre er retten til reinmerke også knyttet nært opp til en persons identitet. Et reinmerke som har vært i familiens eie gjennom generasjoner, gir ikke bare en samhørighet innenfor familien gjennom alle de merkene som blir avledet fra hovedmerket. Reinmerket blir også brukt som en identifikasjon utad overfor andre familier, siidaer og distrikter.

I reindriftslovens § 3 angis de nærmere kriteriene for adgangen til å drive med reindrift. Dersom man i dag skal etablere egen driftsenhet må en av foreldrene eller besteforeldrene hatt reindrift som hovednæring. En slik etablering må godkjennes av områdestyret. Selv om man oppfyller lovens personelle vilkår, er det altså ingen selvfølge at man har rett til å starte med reindrift.

Reindriftens interne regler ble forandret ved innføringen av reindriftsloven i 1978. Mens man tidligere hadde avtalefrihet og en muntlighet i avtaleformen, ble dette underlagt restriksjoner og reguleringer. Til tross for dette eksisterer det gamle regelsettet fremdeles. Bruken av det gamle systemet er uproblematisk når det hersker enighet. Ved konflikter derimot ser man at bruken av det kodifiserte regelsettet (norsk rett) blir brukt av den parten som anser det som formålstjenlig.

Oppbyggingen av distriktsstyrene baserer seg på ett av maktfordelingsprinsippene som er etablert i det norske sosiale systemet, dvs. flertallsbestemmelser. Et distrikt består av flere siidaer av varierende størrelse og det er vanlig at de største siidaene får de fleste plassene i distriktsstyret. Dette fører til at de minste siidaene blir uten reell innflytelse i distriktsstyrets avgjørelser og balansen som tradisjonelt har eksistert forskyves. Tradisjonelt har siidaene hatt konsensus som sin beslutningsform.

Distriktsstyrene er i tillegg til å være et organ for private interessenter, også et forvaltningsorgan idet det fordeler offentlige tilskudd mv. Det hersker uklarhet om når distriktsstyret opptrer som et forvaltningsorgan og om forvaltningsrettslige regler gjelder. Man er imidlertid kjent med at Landbruksdepartementet vil igangsette en revidering av reindriftsloven, hvor et av hovedpoengene er at distriktsstyrets rolle skal avklares nærmere.

1.6.3 Andre tradisjonelle næringer og aktiviteter

Som nevnt tidligere, var det i løpet av de 5 første driftsårene ved kontoret begrenset saksbehandling av spesielle sakstyper.

I saker om rett til laksefiske dreide disse seg i hovedsak om tilbakekall av laksebrev. Dette var fiske som var blitt drevet i flere generasjoner og som hadde sin bakgrunn i samisk levesett og kultur. Klientene anså reguleringen av laksefisket for å være et utslag av norske myndigheters fornorskningspolitikk og hadde vanskeligheter med å akseptere et regelverk som til de grader avvek fra den sedvanemessige oppfatningen. Tilbakekall av laksebrev ble også ansett for å sette en stopper for overføringen av tradisjonell kunnskap om laksefiske til nyere generasjoner.

Den sedvanemessige oppfatningen som klientene har, ble ikke ansett for å ha nok relevans og tyngde, eller kanskje mer korrekt ikke den «rette» relevans og tyngde for å kunne nå fram. Det man ser her er en avstand i det systemet som er blitt utarbeidet for regulering og forvaltning av ressursene og de oppfatningene som er rådene blant de som blir berørt av dette.

Den samme problemstillingen som beskrevet ovenfor, gjør seg også gjeldende når det gjelder bruk av motorisert ferdsel i forbindelse med tradisjonell næringsutøvelse og utnytting av naturressursene forøvrig. Tidligere skjedde ferdsel i utmark med hest, kjøre- eller kløvrein, men etterhvert har bruken av motoriserte kjøretøy tatt over. Reindrift, jordbruk og skogbruk er med hjemmel i motorferdselloven unntatt fra lovens generelle forbud om ferdsel i utmark. Derimot er jakt, fangst, fiske og bærsanking næringer som rammes av lovens nevnte forbud. I de samiske områdene er også utøvelse disse utmarksnæringene en del av levesettet og ønsket om vern av utmarksområder kommer i konflikt med sedvanemessige oppfatninger. Utmarksnæringsutøvere opplever begrensningene de har mht. bruk av motorkjøretøy som et inngrep i deres sedvanemessige rett til å høste av naturressursene.

Kontoret har også hatt en del forespørsler om vårjakt på ender. Vårjakta har sin bakgrunn i tradisjonell samisk utnytting av naturressursene, og andejakt er etter norsk rett forbudt på denne årstiden. Ved slike henvendelser er kliente blitt henvist til privatpraktiserende advokater.

1.6.4 Arv og skifte

De samiske rettsoppfatningene når det gjelder arv og skifte avviker i stor grad fra norsk rettsoppfatning. Dette gjelder spesielt odels- og åseteretten.

Odelsrekkefølgen i norsk rett er den omvendte av det som er rådende oppfatning blant samene. Mens det i norsk rett er den eldste som har sterkest odel, er det etter samisk rettsoppfatning den yngste som har fortrinnsretten. Dette gjenspeiler seg også ved at man i samisk har en spesiell betegnelse for det yngste barnet – váhkar (en kvinnes siste barn, yndlingsbarnet) .

Foreldrene har en økonomisk plikt til å hjelpe de eldste barna til å etablere seg. Dette kan ses som en parallell til pliktdelsreglene i norsk arverett. Men mens pliktdelsreglene i norsk rett får anvendelse ved testamentariske disposisjoner, anses «pliktdelsarven» i det samiske samfunnet for å være oppfylt mens foreldrene er i live. Videre er yngsteretten nært knyttet opp til en forpleiningsplikt overfor foreldrene. Som en sikkerhet for begge partene overfører foreldrene sin formue til den yngste mot at denne forplikter seg til å ta seg av foreldrene inntil disses død. Dette kan igjen ses på som motstykket til den norske arvelovens § 36.

Når klienten(e) ønsker å overføre gårdsbruk beheftet med odel til den yngste i familien, må de eldre barna gi avkall på sin odelsrett til fordel for den yngste. Dersom dette ikke skjer, finnes ingen andre muligheter for at den ønskede overføringen kan skje.

I de tilfellene hvor en person som sitter i uskifte bo med avdøde ektefelles formue, og hvor vedkommende ønsker å overføre fast eiendom til det yngste barnet, setter arvelovens § 19 forbud mot en slik overføring uten samtykke av de øvrige arvingene. Dersom et slikt samtykke ikke gis fra samtlige arvinger, foreligger det ytterligere to muligheter, enten privat eller offentlig skifte. Etter innføringen av ektefellens minstearv, vil gjenlevende øke sitt arvelodd og i bo med liten verdi vil vedkommende overta hele boet og deretter disponere over det med en eiers fulle rådighet.

1.6.5 Familierett

I norsk lovgivning er likedeling hovedprinsippet. Man har dog ved de senere revidering av ektefelleloven åpnet for større mulighet for skjevdeling av det ekteskapelige fellesboet ved skifte, mens ektefellene så lenge ekteskapet består har felleseie, med mindre man oppretter ektepakt med bestemmelse om særeie. I motsetning til ovenstående er særeie for ektefellene hovedprinsippet i samisk familierettslig organisering. Hver av ektefellene eier det vedkommende har brakt med seg inn i ekteskapet og det som senere erverves. Det eksisterer ikke noen begrensninger i den enkelte ektefelles rådighet over sin eiendom og ingen av ektefellene kan normalt ikke forplikte den andre gjennom avtale med tredjemann. Denne ordningen består gjennom hele ekteskapet og er ikke noe som bare kommer til uttrykk ved skifte av det ekteskapelige fellesboet. Ordningen har sitt utgangspunkt i at ektefellene er likestilte, såvel rettslig som sosialt og det kan ikke sies å ha vært en overvekt verken av matriarkalske eller av patriarkalske prinsipper. I de tilfellene hvor forvaltningspraksis eller lovgivning har fraveket dette, har dette ført med seg problemer. For å oppnå en ordning som er i tråd med tradisjonell oppfatning, har klientene valgt å opprette ektepakt med særeiebestemmelse.

Når det gjelder skifte hvor det ikke var opprettet ektepakt, har RIF erfart at boets verdier normalt blir fordelt etter særeieprinsippet.

1.6.6 Avtalerett

I det samiske samfunnet er avtaleinngåelse tradisjonelt basert på muntlighet. Dette medfører at den samiske avtaleparten har det som er muntlig avtalt som sitt utgangspunkt ved oppfylling av avtalen, og i mindre grad er opptatt av det som er skriftlig avtalt. Dette skjer også selv om den muntlige avtalen er mer vidtrekkende enn den skriftlige. Ofte oppfatter man den skriftlige avtalen kun som en påtvunget formalisering av den egentlige avtalen.

Stilltiende samtykke er et av prinsippene i norsk avtalerett. I samisk rettsoppfatning finnes ikke noe motstykke til dette. Bl.a. kan nevnes at beslutningsformene i siidaene var basert på konsensus, slik at man ikke skulle risikere at ens tilfeldige fravær skulle forplikte eller frata en ens rettigheter.

Et annet aspekt som gjør seg gjeldende er at man ved inngåelse av avtaler, hvor skriftlighet kreves, er mindre nøyaktighet med utformingen av avtalens innhold. Igjen legger den samiske parten det som muntlig er fremkommet til grunn for oppfyllelse av avtalen og det forventes at avtalemotparten gjør det samme. Dette skjer særlig i forhold til forsikringsselskaper og banker. I saksresymèene i del 2, er ingen slike saker blitt omtalt. Dette henger sammen med at disse har vært vanskelig å ta inn til behandling. I slike tilfeller er klientene ofte blitt frarådet å gå videre med saken på grunn av vanskelighetene med å føre bevis for deres forståelse av avtalen.

Muntlige avtaler mellom samiske parter, kan ofte skape problemer i forhold til en ikke- samisk tredjepart. Innenfor reindriften skjer overdragelsen av eiendomsrette til reinsdyr hovedsakelig gjennom muntlige avtaler. Disse avtalene respekteres av samiske tredjepersoner, mens ikke-samiske tredjeparter i langt mindre grad respekterer slike avtaler. Et eksempel på dette er reindriftsmyndighetene som i de fleste tilfellene krever skriftlighet for at det skal godtgjøres at en avtale er inngått.

1.7 Konklusjoner og anbefalinger

Gjennomgangen av arkivmaterialet, samt den erfaringen RIF’s saksbehandlere har opparbeidet gjennom sitt arbeide, gir grunnlag for å hevde at det eksisterer samiske rettsoppfatninger og sedvaner. Disse utgjør en viktig del av den rettsbevissthet som råder i det samiske samfunnet. De sakene som er blitt referert i denne rapporten, antas bare å utgjøre en liten del av tilfellene hvor samiske rettsoppfatninger og sedvaner påberopes eller kommer i konflikt med det etablerte regelsystemet i norsk rett.

RIF’s arkivmateriale inneholder i liten grad saker hvor spørsmålet om retten til land og vann er gjenstand for diskusjon. Spørsmål om eiendomsrett til landområder kommer i liten grad til syne i RIF’s materiale. Debatten om slike rettigheter er først og fremst ført i politiske kanaler. Derimot kan RIF vise til en rekke saker hvor retten til å utnytte naturressursene er gjenstand for tvister, og hvor samiske parter påberoper seg særlige rettigheter på grunnlag av sevane eller rettsoppfatning.

Arbeidsgruppa finner grunn til å påpeke at kodifiseringen av samiske rettsoppfatninger og sedvaner av ulike årsaker skjer for langsomt og er prioritert for lavt under lovgivningsprosessen. Til sammenligning blir rettsoppfatninger og sedvaner som har sin basis i norske samfunnsforhold gjenstand for grundig kartlegging og analyser i forbindelse med ny lovgivning på området.

Med bakgrunn i de forhold som er beskrevet, vil arbeidsgruppa anbefale at det iverksettes en systematisk gjennomgang av det eksisterende lovverket med sikte på harmonisering mellom det samiske folks rettsoppfatning og norske rettsregler.

2 Saksresyméer

2.1 Reindriftsrett

2.1.1 Sedvanemessig bruksrett

Faktum – saksresymé:

Tre reinbeitedistrikter motsatte seg planene om bygging av et sperregjerde i et høstbeitedistrikt. Et fellesmøte i det aktuelle reinsognet hadde bestemt seg for å sette opp felles sperregjerde og delvis omregulere bruken av høstbeiteområdet. De tre nevnte reinbeitedistriktene bestred fellesmøtets kompetanse til å gjennomføre disse planene, de anførte blant annet at et slikt gjerde ville ha negative driftsmessige og økologiske konsekvenser. Det ble hevdet at gjerdet blant annet ville skape problemer for noen av disse distriktene i forbindelse med flyttingen, samtidig som beitemulighetene ville forringes.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Saksforberedelsene i de aktuelle næringsorganene hadde stort sett skjedd i samsvar med bestemmelsene i reindriftsloven. Selv om distriktene også bestred deler av saksbehandlingen, så var det likevel de sedvanerettslige aspektene som var de prinsipale momentene i denne saken.

De tre aktuelle distriktene anførte at de har rett til fortsatt å bruke det aktuelle området i sedvanemessig form, med andre ord at sperregjerdet ikke kan oppsettes og at omregulering av høstbeiteområdet ikke kan finne sted. Det ble hevdet at man ikke kan sette opp gjerdet og fritt regulere bruken av arealet fordi deres sedvanemessig bruk av området har etablert en sterkt beskyttet bruksrett som det her må tas hensyn til. Denne sedvanemessige og ulovfestede retten hadde fram til det aktuelle tidspunktet vært respektert av såvel reindriftsmyndigheter som øvrige reindriftsutøvere. Det ble med andre ord hevdet at siidaenes bruk av arealene har et sedvanerettslig vern i forhold til den planlagte interne omreguleringen.

Sakens utfall:

Blant annet pga. prosessøkonomiske hensyn bestemte distriktene seg for å forfølge saken via de eksisterende næringspolitiske organene framfor å benytte seg av rettslige virkemidler. Rettshjelpskontoret besitter ikke informasjon om sakens endelige utfall.

2.1.2 Sedvanemessig rett til å utøve reindrift

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt retten til å utøve reindrift i et bestemt reinbeitedistrikt. Partens familie hadde utøvet reindrift i det aktuelle reinbeitedistriktet i mange generasjoner, og hadde dermed en langvarig og dyp tilknytning til det aktuelle distriktet. Parten hadde et kortvarig prøveopphold i et annet reinbeitedistrikt. Etter en tid fant parten det umulig å fortsette driften i det nye distriktet, og bestemte seg derfor til å flytte tilbake til det gamle distriktet. I mellomtiden hadde det gamle distriktet blitt omregulert med den konsekvens at det ikke var flere ledige driftsenheter, og parten fikk dermed ikke tillatelse fra reindriftsmyndighetene til å flytte tilbake til sitt gamle distrikt. Reindriftsmyndighetene hadde regulert det gamle distriktet i samsvar med reindriftslovens bestemmelser ved blant annet å fastsette et samlet øvre reintall og dermed også antall tilgjengelige driftskonsesjoner (driftsenheter). Parten fortsatte likevel å utøve sin reindrift i det gamle distriktet, med den konsekvens at reindriftsmyndighetene fattet et avviklingsvedtak som påla parten å avvikle innen to år.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Reindriftsmyndighetene hevdet at parten tapte sin rett til å utøve reindrift i sitt gamle distrikt mens denne oppholdt seg i et annet distrikt. Reindriftsmyndighetene fattet et avviklingsvedtak i samsvar med reindriftsloven §§ 4 og 20, 3. ledd (reindriftsloven av 1978), og påla parten å avvikle det som myndighetene anså som ulovlig reindrift.

Parten anførte at det forelå en hevdvunnen reindriftsrett for familien i det aktuelle distriktet, m.a.o. at avviklingsvedtaket var i strid med familiens sedvanemessige rett til å drive reindrift i det aktuelle distriktet.

Sakens utfall:

På grunn av prosessøkonomiske årsaker valgte parten å ikke bringe saken inn for retten. RIF framsatte saken for kompetente forvaltningsmyndigheter uten at parten fikk medhold. Parten utøver fortsatt reindrift i det omstridte reinbeitedistriktet i påvente av en mulig endring av avviklingsvedtaket, eventuelt en tvangsavvikling av driften.

2.1.3 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Fjorten år etter at partens reinmerke ble slettet fra det offentlige merkeregisteret ble vedkommende oppmerksom på at merket ikke lenger var i registeret. Reindriftsmyndighetene hadde sendt et varslingsskriv til parten, men parten mottok aldri dette brevet og fikk dermed heller aldri kunnskap om den forestående slettingen. Parten hadde derfor i alle disse årene vært i den tro at merket fremdeles sto oppført i det offisielle merkeregisteret. Parten hadde også hatt sytingsrein i driftsenheten til en nær slektning, med andre ord hadde merket vært i bruk i hele denne perioden. Parten oppsøkte RIF med anmodning om bistand til å få reinmerket innført i det offisielle merkeregisteret igjen.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Reindriftsmyndighetene slettet partens reinmerke med hjemmel i § 18 i reindriftsloven av 1978. Myndighetene forutsatte at reinmerket ikke lenger var i bruk, og at den dermed kunne slettes i henhold til Reindriftslovens bestemmelser.

Prinsipalt anførte parten at reindriftslovens vilkår med hensyn til retten til å inneha ett eget reinmerke var oppfylt, og videre at slettingsvedtaket burde kjennes ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Overfor RIF uttrykte parten at reinmerket hadde en enorm betydning for vedkommendes selvfølelse og identitet. Reinmerket hadde vært i familiens eie i mange generasjoner, og en slettelse av merket var en krenkelse av en hevdvunnen rett til å eie reinmerke.

Sakens utfall:

Klagen ble ikke tatt til følge.

2.1.4 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt retten til å bruke et bestemt reinmerke. Parten hadde søkt om registrering av et reinmerke som parten hadde arvet fra besteforeldre. Merket ble ikke godkjent av merkenemda fordi den ble sagt å ligge for nær et merke i nabodistriktet. Likevel hadde parten hele tiden merket sine dyr med det aktuelle øremerket. Parten oppsøkte RIF med anmodning om bistand til å utforme klage.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Reindriftsmyndighetene anførte at partens bruk av det uregistrerte reinmerket var i strid med reindriftsloven (av 1978) §§ 16 og 17, samt merkeforskriftene § 4, 4. ledd. Merkenemda var den oppfatning at det aktuelle merket var for nært et annet merke.

Parten hevdet at det aktuelle reinmerket hadde vært i familien gjennom flere generasjoner, og at myndighetene derfor ikke hadde rett til å motsette seg registrering og bruk av merket.

Sakens utfall:

Klagesaken ble ikke tatt til følge.

2.1.5 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Denne saken gjaldt retten til reinmerke. Parten, en fastboende same, mottok forskudd på arv fra en av sine besteforeldre i form av eiendomsretten til dennes reinmerke. Parten søkte om å få omregistrert dette merket. Reindriftsmyndighetene avslo søknaden om registrering av dette reinmerket. Parten kontaktet RIF med anmodning om bistand til å utforme klagen.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Reindriftsmyndighetene begrunnet avslaget med at søker ikke var registrert som aktiv reindriftsutøver, og at vilkårene for å ha sytingsrein i et nærmere angitt distrikt ikke var oppfylt fordi slektskapet ikke var nært nok. Det ble henvist til §§ 4, 2. ledd og 17 i reindriftsloven av 1978.

Parten anførte at denne hadde en hevdvunnen rett til å reinmerke. Det aktuelle reinmerket var forskudd på arv. Videre at familiene både på mor- og farssiden tidligere drev med reindrift, og at de generelle vilkårene for å utøve reindrift dermed var oppfylt.

Sakens utfall:

Klagen ble ikke tatt til følge.

2.1.6 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Klienten tok kontakt med RIF etter at reindriftsstyret hadde opprettholdt merkenemndas tidligere vedtak om sletting av vedkommendes reinmerke. Klientens bestefar var aktiv utøver, jf. reindriftslovens § 3,1. Klienten hadde hatt eget merke registrert siden 50-tallet og det har hele tiden vært rein i merket (et par titalls). Reinen gikk som sytingsrein hos en reineier (uten at denne reineieren var i nær nok slekt, jf. reindriftsloven av 1978 § 4) og ble meldt inn til reindriftsmyndighetene på ordinær måte.

Merkenemda hadde slettet klientens reinmerke med begrunnelsen at klienten ikke hadde rett til å drive reindrift, jf. reindriftsloven av 1978 § 4. Reindriftsmyndighetene hevdet at klienten ikke hadde rett til reinmerke og at klientens drift derfor måtte avvikles. Klienten på sin side hevdet at han var i sin fulle rett til fortsatt beholde sitt merke og til å beholde sine dyr. Reinbeitedistriktet klienten tilhørte var positive til at klienten fortsatt skulle være i driften.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Problemstillingen er sammensatt, og det dreier seg her om retten til å ha reinmerke, rett til å ha sytingsrein hos andre, samt rett til å drive reindrift. Det hadde i tillegg skjedd en rekke saksbehandlingsfeil gjennom store deler av saken

Klienten opplevde en klar konflikt mellom det han og hans omgivelser oppfattet som riktig og de vedtak som ble fattet av reindriftsmyndighetene i saken. Fra klientens side ble det anført at det for vedkommende forelå en rett i hht samisk rettsoppfatning til å ha merke og sytingsrein. Det vises særlig til kravet til slektskap i rl. § 4 med hensyn til sytingsrein. I det samiske samfunnet defineres «nært slektskap» videre enn lovens kriterier. Videre er det gamle verdde- systemet bortregulert. Klienten ga klart uttrykk for at dette var direkte i strid med det som blir oppfattet gjeldene rett innen reindriften.

Sakens utfall:

Saken ble til sist klaget inn til Landbruksdepartementet, som fant vedtaket ikke kunne opprettholdes. Landbruksdepartementet bestemte at klienten fikk beholde reinmerket inntil videre.

Rettshjelpskontoret er ikke kjent med om myndighetene har gjort noe med saken etter dette.

2.1.7 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Dette gjelder tre saker med samme problemstilling og vil derfor bli behandlet under ett.

Sakene dreide seg om fastboende samer som hadde fått inndratt reinmerke. Begrunnelsen var at de ikke hadde sine rein hos person som står i slikt nært familieforhold jf. rl § 4, 2. ledd. Merkenemdas sletting av reinmerket ble påklaget reindriftsstyret, som opprettholdt vedtaket.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Det samiske verdde-systemet var inntil innføringen av reindriftsloven i 1978 en sterk institusjon i det samiske samfunnet. Ved reindriftslovens innføring ønsket myndighetene å føre en sterkere kontroll med hvem som skulle få anledning til å drive reindrift og samtidig også føre kontroll med reintallet. Dette medførte at verdde-systemet ble regulert bort med bl a den konsekvensen at en viktig del av det sosiale og økonomiske systemet forsvant. Denne inngripen i et etablert system har møtt liten forståelse for samer som har hatt sytingsrein, idet de hevder at anledningen til å ha sytingsrein er en langvarig tradisjon.

Sakenes utfall:

Sakene ble henvist advokat.

2.1.8 Retten til reinmerke

Faktum – saksresymé:

Klienten ønsket å overføre det registrerte merke til ett av sine barn. Merkenemda avslo denne registreringen under henvisning til merkeforskriftens § 2, 2. ledd, jf. rl § 3. med den begrunnelse at hverken faren eller barnet var etablerte i reindriften ved 1978-lovens tiltredelse. RIF utarbeidet klage over vedtaket.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klagen ble begrunnet med at eiendomsretten til et reinmerke i hht samisk tradisjonell oppfatning er knyttet til en person i den grad at det er en del av vedkommendes egen identitet. Det ble bestridt at et reinmerke således kunne nektes registrert dersom det har sin opprinnelse i et familieavledet merke, likesom det ble bestridt at et familieavledet eller personlig merke kan slettes og overføres til noen annen. Videre påpekte man at retten til å inneha reinmerke ikke var regulert i den dagjeldende reindriftsloven (pr. 1989). De forskriftene som gjaldt var fastsatt i medhold av lovens § 18. Spørsmålet om de prinsipielle sidene ved retten til reinmerke syntes ikke å ha vært avklart ved forskriftenes utforming. Dette gjaldt spesielt de sedvanene som knyttet seg til reinmerke. RIF pekte også på at det i hht til gammel samisk sedvane eksisterer en yngsterett. Til slutt ble det påpekt at det ikke tjente noen legitime interesser, heller ikke reindriftsnæringens at etablerte samiske sedvaner ble satt ut av funksjon.

Sakens utfall:

Vedtaket ble opprettholdt. I sin klagebehandling uttalte merkenemda at de «har tatt stilling til det faglige spørsmålet og ikke beheftet seg så dypt inni de juridiske sidene ved saken».

2.1.9 Kvinners rett til utøvelse av selvstendig næringsvirksomhet

Faktum – saksresymé:

Klienten som i likhet med sin mann drev reindrift, kontaktet RIF idet hun ikke fikk stå oppført på festekontrakten til tomt for gjeterhytte sammen med ektefelle.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Landbruksdepartementet og jordsalgsmyndighetene fant ikke rettslig grunnlag for å nekte klienten å stå oppført på festekontrakten til tomt for gjeterhytten sammen med ektefellen. Avslaget syntes derfor å være et utsalg av praksisen som reindriftsmyndighetene har utviklet.

Klienten hevdet at reindriftskvinner der også ektefellen er reindriftsutøver, stadig mister sin tradisjonelle selvstendige status.

Sakens utfall:

Klienten ble anbefalt å tinglyse festekontrakten sammen med ektepakt der 1/2 parten overføres klienten.

2.1.10 Kvinners rett til utøvelse av selvstendig næringsvirksomhet

Faktum – saksresymé:

Klientens bakgrunn for henvendelsen til RIF var i korte trekk at vedkommende som reindriftsutøver gift med en annen reindriftsutøver møtte store problemer i forhold til skattemyndighetene. Blant annet fikk hun ikke levere egen næringsoppgave eller la seg registrere i merverdiavgifts-manntallet alt fra hennes næringsvirksomhet ble overført til hennes ektefelle.

Saken ble klaget inn for Fylkesskattekontoret og deretter Skattedirektoratet.

Skattemyndighetene hevdet at hun og mannen drev felles næring/virksomhet. Dette var klienten sterkt uenig i. Hun var av den oppfatning at hun drev sin egen selvstendige næring, har sin egen flokk, sitt eget merke osv. På bakgrunn av dette var hun også berettiget og forpliktet til å innordne seg de aktuelle lover og regler som gjør seg gjeldende i forhold til næringen.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Problemet som her oppsto er av prinsipiell karakter, selv om det er skattemyndighetenes regler og praksis som påpekes. Det kan imidlertid antas at dette er et gjennomgående problem i forhold til øvrige myndigheter og kvinnens selvstendige rett til næringsutøvelse.

Skattedirektoratet hevdet at klienten og ektefellen drev næring i fellesskap, og derfor ble å anse som en avgiftspliktig i henhold til merverdiavgiftsloven § 12, 4.

Klientens påberopte seg reindriftskvinnenes klare selvstendige stilling også i forhold til utøvelse av selvstendig næringsvirksomhet i henhold til gammel samisk tradisjon og rettsoppfatning.

Sakens utfall:

Klienten ble ikke gitt medhold i sine klager.

2.1.11 Kvinners rett til egen ligning og egen næringsoppgave

Faktum – saksresymé:

Klienten var reindriftsutøver og henvendte seg til Rettshjelpskontoret fordi hun ikke fikk levere egen ligning og egen næringsoppgave. Derved var hun avskåret fra egen inntekt og egen formue (hennes egne rein) og oversikt over egne rein.

Hennes utfylt skjemaer og oppgaver ble av likningsmyndighetene overført på hennes ektefelle. Dette fikk økonomiske konsekvenser for klienten. I tillegg har dette prinsipielle aspekt. Det kan nevnes at for å få opplysninger om seg selv fra ligningsvesenet, måtte klienten oppgi mannens navn og løpenr. Hun hadde mao altså ingen selvstendig identitet her.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten hadde etter egen oppfatning selvstendig rett til å levere ligning mv. Dette har sammenheng med reindriftskvinnens tradisjonelt selvstendige status og rolle.

Skattemyndighetene påberopte seg at ektefellene drev felles næring og henviste til skattelovens § 16,1.

Man har her et eksempel på at tradisjonell reindrift ikke passer inn i myndighetenes system, her skattesystemet. Det gjøres ikke forsøk på å løse disse problemene, i stedet blir kvinnen fratatt «rettigheter» som de har hatt i uminnelige tider.

Sakens utfall:

Klienten gis ikke medhold i noen av sine klager.

2.1.12 Overføring av driftsenhet – kvinners stilling

Faktum – saksresymé:

Dette er to like saker og vil bli behandlet under ett. Saken gjaldt overføring av driftsenhet fra mor til datter etter at mor og far hadde søkt om førtidspensjon/avviklingslønn. Hustruen (mora) var den som opprinnelig hørte hjemme i distriktet og den som opprinnelige hadde mest rein ved ekteskapets inngåelse, krevde i 1981 å få opprette en egen driftsenhet. Dette ble nektet av Områdestyret under henvisning til at «det er naturlig at mann og kone driver sin driftsenhet i fellesskap.». Etter revisjon av reglene for tilståelse av driftstilskudd for 1982 (nu forskriftenes § 2, 2. ledd), hvor det fremgikk at «dersom driftsenheten består av flere personer over 18 år, som driver selvstendig reindrift, og avgir egen næringsoppgave, kan det for driftsåret 1982/83 ytes driftstilskudd til hver enkelt som om de var egne driftsenheter», søkte hun om slikt driftstilskudd. Hun fikk avslag begrunnet med at bestemmelsen gjelder såkalt rekrutteringsbruk.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Dette er et eksempel på at den etablerte praksisen med at mannen automatisk oppføres som eier av driftsenheten, slår skjevt ut. I følge samisk rettsoppfatning har ektefellene lik rett til å drive reindrift. I denne saken var det snakk om overføring av driftsenhet. Ved en overføring ble det etter daværende ordning i 1989 gitt avviklingslønn fram til fylte 67 år. Mannen var 65 år og ville oppebære retten til avviklingslønn i 2 år, mens kona var 60 og avviklingslønna vil dermed ha løpt i 7 år.

Sakens utfall:

Klienten fikk ikke medhold.

2.1.13 Sedvanemessig rett til overflytting til annet reinbeitedistrikt

Faktum – saksresymé:

Saken dreide seg i utgangspunktet om utdanningsstipend for reindriftsungdom.

Klienten fikk avslag på sin søknad om reindriftsstipend på grunn av at vedkommende ikke hørte til den krets av personer som har rett til stipend. Klienten var svigerbarn av driftsenhetsinnehaver, og flyttet sine rein over til nabodistriktet ved inngåelse av ekteskapet. Klientens rein ble ført på en av svigerforeldrenes reindriftsmelding. Det springende punkt i saken var om det fantes rettskildefaktorer som tilsa en utvidende fortolkning av reindriftslovens § 4.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Et av de argumentene klienten fremsatte med var at vedkommende på grunn av sedvane innen reindriften var berettiget til å flytte sine rein til ektefellens hjemdistrikt. Klienten viste til at vedkommende internt blant reindriftsutøverne var ansett berettiget til å ha sin rein der, og fikk de samme rettigheter og plikter som de øvrige. Klienten mente at dette medførte at vedkommende også ble stilt på samme linje som de ordinære medlemmene av sin driftsenhet i forhold til reindriftsstipend.

Sakens utfall:

Vedtaket ble påklaget, men opprettholdt i klageinstansen. Klagen ble sendt videre til Sivilombudsmannen som ikke fant grunn til å gå videre med saken. I sin behandling uttalte ombudsmannen følgende: «Videre har jeg ikke tilstrekkelig holdepunkter for å anta at tradisjonell samisk rettsoppfatning, kanskje i kombinasjon med ILO-konvensjonens krav på dette punkt, skulle innebære at svigerbarn til driftsenhetsinnehaver skal ha rett til stipend av denne type eller forøvrig omfattes av reindriftslovens § 4».

2.1.14 Rett til sommerbeiteområde

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt regulering av reindriftsområde til hyttefelt. Klienten som var reindriftsutøver tok kontakt etter at kalvingslandet i sommerbeiteområdet, som vedkommendes siida benyttet seg av, var blitt foreslått regulert til hyttefelt.

Området var et av de få kalvingsland innen reinbeitedistriktet, og var i tillegg et viktig beiteområde for siidaens okserein senere på sommerhalvåret.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten fremmet protest gjennom reinbeitedistriktet. I protesten var reindriftslovens § 15 sentral, men det var fra klientens side også vist til at den tradisjonelle bruken som reindriften har utøvet, er beskyttet gjennom ILO-konvensjonens art 14. Saken viste også at det innenfor reinbeitedistriktet var områder hvor de ulike siidaene hadde forskjellige avgrensede bruksområder basert på sedvane.

Sakens utfall:

Saken er ikke avgjort, og det foregår forhandlinger mellom kommunen og de impliserte reindriftsinteressene med tanke på å komme frem til en løsning.

2.1.15 Reindriftens interne regler

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt fordeling av inntekter etter salg av umerkede rein. Klienten som hadde et betydelig antall rein, protesterte mot at inntektene fra salget gikk direkte til vedkommendes reinbeitedistrikt og ikke til reindriftsfondet slik som forutsatt i «Forskrift om reindriftsfond», § 2.

Klienten mente å lide et tap ved at merking ikke skjedde innen fristen. Klientens kalver som forble umerkede etter fristens utløp, ble derfor reelt sett et tilskudd til de andre reineierne i distriktet.

Klienten påklaget dette forholdet til reindriftsforvaltningen, men fikk ikke medhold i at salget var i strid med regelverk og praksis.

I samtale med klienten ga vedkommende utrykk for at en del av de øvrige reineierne bevisst trenerte merkingen slik at den ble forsinket. Dette medførte at en stor del av vedkommendes kalver ble solgt til fordel for reinbeitedistriktet. Internt brukte distriktet disse midlene til formål som tilgodeså de andre reineierne.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten fremhevet at disse forhold var et brudd på de uskrevne normene som gjaldt internt i reindriften. Klienten viste til at det tidligere var en reineiers egen innsats gjennom samling og merking av ungdyr som skulle premieres ved at vedkommende ble eier av disse.

Sakens utfall:

Etter de opplysningene RIF sitter med, reiste klienten senere sak mot reinbeitedistriktet med krav om erstatning for det tap vedkommende hadde blitt påført som følge av dette. Hvilke grunnlag som ble anført og resultatet av dette er ikke kjent for kontoret.

2.1.16 Produksjonstilskudd – rett til reinbeite

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt klage – avslag på produksjonstilskudd i reindrifta. Klientene som begge tilhørte samme siida fikk avslag på sin søknad om driftstilskudd. Begge hadde oppfylt slaktekravet, men fikk avslag pga påstand om «ulovlig» reindrift». Utøvelse av reindrift i samsvar med gjeldende regelverk er et generelt vilkår for innvilgelse av driftstilskudd. Bakgrunn for avslaget var benyttelse av høstbeitet i tidsrommet da reinene skulle vært på sommerbeite.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klientene påklaget vedtaket men fikk avslag også i klageinstansen. I sin klage viste de til at det sommerbeitet som de tidligere har benyttet, var opptatt av en annen siida.

Klientene har i tidligere korrespondanse med Reindriftsforvaltningen vist til at sommerbeiteområdet er benyttet av deres forfedre i over 200 år, og at de på dette grunnlaget har en hevdvunnen rett til dette.

Sakens utfall:

De ordinære klagemulighetene er nå oppbrukt, men saken vil bli klaget inn for Sivilombudsmannen.

2.1.17 Motorferdsel i utmark – dispensasjon fra vernebestemmelser for nasjonalpark

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt verneregime i nasjonalpark. Et reinbeitedistrikt hadde søkt om dispensasjon fra reglene om barmarkferdsel med motorisert kjøretøy i nasjonalpark Søknaden var begrunnet med utøvelse av reindrift. Søknaden ble innvilget med sterke begrensninger i retten til motorferdsel, når det gjaldt antall turer og traséer. I tillegg ble det også pålagt varslingsplikt. Klientene ønsket bistand til utarbeidelse av klage.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Opprettelsen av nasjonalparker var noe som hadde reindriftens velsignelse da de ble opprettet for ca. 30 år siden. Det ble fra reindriftens side forutsatt at opprettelsen skulle skje uten sterke begrensninger i den retten reindriften har i forhold til bruken av områdene i deres næringsutøvelse (reindrift). Vernebestemmelsene medførte begrensninger i reindriftsutøvernes rett til å utnytte området slik de tradisjonelt har gjort.

Sakens utfall:

Klagen førte ikke fram.

2.1.18 Reindrift – ferdsel i utmark

Faktum – saksresymé:

Klienten hadde en onkel som er reineier. Onkelen var ugift og uten livsarvinger. Han hadde lovet at klienten skulle få overta driftsenheten og reinen, dersom vedkommende deltok i arbeidet på fjellet i et par år for å lære yrket bedre å kjenne. I forbindelse med dette arbeidet benyttet klienten anledningen til å isfiske. Klienten ble anmeldt for ulovlig kjøring utenfor lovlig løype av en fjellpolitipatrulje og ble på dette grunnlaget bøtelagt. Klienten nektet vedtagelse av boten og saken ble pådømt i herredsretten.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten ønsket å anke på bakgrunn av uriktig lovanvendelse. Klienten mente å kunne godtgjøre at vedkommende i egenskap av å være reingjeter, hadde anledning til å oppholde seg utenfor merkede løyper. Klienten anførte mao at hans status som reindriftsutøver burde være uomtvistet, selv om han formelt i hht gjeldende lovgivning ikke hadde slik status.

Sakens utfall:

RIF utarbeidet anke. Resultatet av anken er ukjent.

2.2 Andre tradisjonelle næringer og aktiviteter

2.2.1 Sedvanemessig rett til å utøve laksefiske

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt retten til å utøve laksefiske med garn i Tanavassdraget. Parten hadde i hele sitt voksne liv hatt slik fiskerett i vassdraget. Denne retten ble imidlertid tilbakekalt av kompetent forvaltningsmyndighet med den begrunnelse at vilkårene for fiskeretten ikke lenger var oppfylt fordi parten ikke lenger hadde eiendommen som sitt faste bosted.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Retten til laksefiske med garn i Tanavassdraget er regulert av lov 23. juni 1888 om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget og kongelig resolusjon av 1. april 1911. Fastboende personer, med norsk statsborgerskap, på egen eller festet eiendom i elvedistriktet kan tilkjennes slik fiskerett dersom eiendommen(e) ligger innen 2   km fra elvebredden, er bebygget for beboelse og er så stor og dyrket at der kan produseres 2000   kg høy pr. år. Personer som oppfyller disse vilkårene har rett til å få utstedt et laksebrev som godtgjør at vedkommende besitter en slik rett. Vilkårene er med andre ord knyttet til bofeste og jordbruk.

Parten argumenterte med at vilkårene var oppfylt selv om eiendommen ikke lenger var bebodd hele året. Hoveddelen av partens argumenter fokuserte på de formelle vilkårene som er nedfelt i de aktuelle bestemmelsene. I tillegg henviste parten ofte til egen rettsoppfatning i denne saken, som gikk ut på at vedkommende i kraft av å være same, med uavbrutte røtter i området, har en slik fiskerett, uavhengig av hva som var nedfelt i gjeldende norsk regelverk. Parten anførte også at regelverket måtte ansees som et produkt av tidligere tiders harde fornorskningspolitikk. Partens avvikende rettsoppfatning kom likevel i svært liten grad til uttrykk i skriftlige prosessen, fordi dette åpenbart ikke ville bli tillagt vekt i klagebehandlingen.

Sakens utfall:

Saken ble oversendt til Stortingets Ombudsmann for Forvaltningen, som forøvrig ikke fant grunnlag for å kritisere tilbakekallelsen av partens laksebrev. Ombudsmannen gir i sin uttalelse blant annet uttrykk for at parten ikke kan bygge noen rett til å beholde fiskeretten uavhengig av loven og resolusjonens vilkår.

2.2.2 Sedvanemessig rett til å utøve laksefiske

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt retten til å drive garnfiske etter laks i Tanavassdraget. Parten hadde utøvet garnfiske i Tanavassdraget hver sommer de siste 60 årene. Allerede som guttunge lærte parten av sin far å utøve det tradisjonelle garnfisket, hvorpå parten senere igjen lærte sine egne barn til å utøve denne formen for fiske. Kompetent forvaltningsmyndighet vedtok imidlertid å tilbakekalle partens laksebrev med den begrunnelse at parten ikke lenger var fast bosittende på den eiendommen som tidligere ga parten rett til å fiske med garn. Vedtaket ble påklaget i henhold til forvaltningslovens bestemmelser.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Retten til laksefiske med garn i Tanavassdraget er regulert av lov 23. juni 1888 om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget og kongelig resolusjon av 1. april 1911. Fastboende personer, med norsk statsborgerskap, på egen eller festet eiendom i elvedistriktet kan tilkjennes slik fiskerett dersom eiendommen(e) ligger innen 2   km fra elvebredden, er bebygget for beboelse og er så stor og dyrket at der kan produseres 2000   kg høy pr. år. Personer som oppfyller disse vilkårene har rett til å få utstedt et laksebrev som godtgjør at vedkommende besitter en slik rett. Vilkårene er med andre ord knyttet til bofeste og jordbruk.

Prinsipalt anførte parten at vilkårene i regelverket var oppfylt og at laksebrevet dermed ikke kunne tilbakekalles. Subsidiært anførte parten at fisket ble utøvet i fellesskap med nære slektninger i samsvar med samisk tradisjon. Parten hevdet at dette tradisjonelle laksefisket har foregått i området i alders tid, og at fiskeretten dermed eksisterte uavhengig det formelle regelverket. Videre anførte parten at man også må ta hensyn til at vedkommende også har et ansvar i forhold til kommende generasjoner. Med andre ord ansvar for at tradisjonelle samiske kunnskaper og ferdigheter overføres til kommende generasjoner.

Sakens utfall:

Saken ble innklaget til kompetent klageinstans. Klagen ble ikke tatt til følge. Parten valgte å ikke bringe saken inn for domstolene på grunn av prosessøkonomiske årsaker. Videre ble det antatt som svært lite sannsynlig at domstolene ville ta tilbørlig hensyn til avvikende samisk rettsoppfatning.

2.2.3 Retten til naturressurser

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt retten til fiske i et bestemt fiskevann og retten til tilstøtende multemyrer. Parten (tre familier) anførte at de gjennom flere generasjoner hadde utnyttet naturressursene i det aktuelle området. Videre ble det anført at familiene har kultivert fiskevannet gjennom flere generasjoner, og at det utelukkende har vært de som har fisket i vannet. De ønsket nå å formalisere bruken via forpaktning av vannet med tilstøtende multemyrer i henhold til gjeldende regelverk.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Parten hevdet at familiene gjennom flere generasjoner hadde hevdet retten til utøve fiske i dette vannet, og at denne retten nå burde formaliseres i moderne norsk juridisk form.

Forvaltningsmyndighetene avslo søknaden med den begrunnelse at vannet ligger i et friområde, og at det bør være adgang til å fiske med et ubegrenset antall garn og nøter.

Sakens utfall:

Vedtaket ble ikke påklaget, da man anså at sannsynligheten for omgjøring av vedtaket var liten.

2.2.4 Næringshytte i forbindelse med utmarksnæringsutøvelse

Faktum – saksresymé:

Saken dreide seg om rett til å sette opp næringshytte på statens grunn. Klienten søkte jordsalgskontoret om tomt til næringshytte. Under høringsrunden protesterte områdestyret med en begrunnelse om at hytta ville føre til økt ferdsel i et sentralt reinbeiteområde.

Søknaden ble avslått av jordsalgsmyndighetene, og senere påklaget. Ved den nye vurderingen ble hensynene til reindriftsnæringen ansett å være mindre enn tidligere antatt, og vedtaket omgjort til fordel for klienten.

Reinbeitedistriktet påklaget denne avgjørelsen, og fikk medhold i sin klage. Denne avgjørelsen ble igjen påklaget til overordnet klageinstans av klienten.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten hevdet at vedkommendes og familiens nåværende bruk av området, samt vedkommendes forfedres bruk i generasjoner tilbake, måtte medføre at klienten hadde en hevdvunnet rett til næringsutøvelse i området, og at dette også måtte medføre at rett til å ha næringshytte.

Sakens utfall:

Klienten fikk ikke medhold i sin klage i overordnet klageinstans. Saken ble vurdert ut i fra jordsalgsbestemmelsens § 9 b, hvor vurderingstemaet var klientens næringsmessige behov. Klageinstansen fant etter en konkret vurdering at klienten ikke hadde et tilstrekkelig behov for slik hytte. Det ble lagt vekt på at næringsutøvelsen var for beskjeden til å begrunne hyttetomt.

Klientens anførsel om at vedkommendes egen og sine forgjengeres bruksutøvelse måtte få betydning, ble ikke berørt i vedtaket. Klienten klaget på egen hånd dette vedtaket inn for Sivilombudsmannen, men han fant heller ingen grunn for å anbefale en annen løsning.

2.2.5 Utmark – kollektiv næringsvirksomhet

Faktum – saksresymé:

Et utmarkslag tok kontakt med RIF, fordi ligningskontoret hevdet at det ikke ble drevet næringsvirksomhet.

Utmarkslaget hevdet at de drev næring i henhold til gammel samisk tradisjon og at de dermed var en viktig bærer av samisk kultur i området. En kollektiv drift som dette hadde pågått i generasjoner, og var en viktig del av tilværelsen for familiene som var med i utmarkslaget. Næringsutøvelsen til alle i laget var enten en del av den totale næringen (kombinasjonsnæring) eller binæring.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Utmarkslaget påberopte seg retten til å drive som de gjør, da denne driftsformen hadde pågått kontinuerlig i generasjoner.

Likningsmyndighetene på sin side hevdet at de ikke oppfylte vilkårene til næringsvirksomhet i skattelovens forstand.

Da det var feil i lagets regnskap, ble det noe vanskelig å få avklart det som ble ansett som det prinsipielle i saken, nemlig medlemmenes rett til å drive kollektiv næring på denne måten.

Sakens utfall:

RIF rådet klientene til å organisere seg og sine regnskap for fremtiden på en måte som tilfredsstilte likningsmyndighetenes krav, uten å gi slipp på den tradisjonelle kollektive organisasjonsformen.

Hvorvidt laget i de påfølgende år fikk godkjent sin virksomhet som næring, er ukjent for RIF.

2.2.6 Motorferdsel i forbindelse med utmarksnæringsutøvelse

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt rett til motorferdsel i utmark i forbindelse med utmarksnæringsutøvelse.

Klienten som er drev med innlands- og elvefiske, fangst, hogst, bærsanking og høyproduksjon på heltid, søkte om generell dispensasjon fra motorferdselsforbudet i forbindelse med næringsutøvelsen. Søknaden gjaldt et for et område som faller innenfor tre kommuner. Klienten er selv bosatt innenfor en av kommunene.

RIF’s befatning med saken gjaldt et forhold som kom opp i forbindelse med saken, men som ikke direkte berører de juridiske temaene som beskrives her.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten begrunnet sin søknad med at vedkommende hadde behov for å benytte seg av motorkjøretøy under næringsutøvelsen ut i fra et effektivitetssynspunkt. En stor del av områdene som søknaden gjaldt er omtalt som familiens tradisjonelle næringsområder. Klienten beskriver områdene og bruk fra tiden tilbake til oldefarsgenerasjonen. Klienten omtaler disse som sine tradisjonelle næringsområder. Klienten uttrykte både i sin søknad og i samtale en frustrasjon over de begrensningene som gjaldt mht. motorferdsel under sin tradisjonelle utmarksnæringsutøvelse.

Klienten uttrykte under samtalen at vedkommende anså seg å ha større rettigheter til å benytte seg av området nettopp på grunnlag av forfedrenes bruk.

Sakens utfall:

Klienten fikk avslag fra en av kommunene. Avslaget var begrunnet med at klienten ikke var fastboende i kommunen, og derfor ikke oppfylte kravet er nasjonal forskrift § 5, 1. ledd d). Klienten klaget på egen hånd vedtaket inn for Fylkesmannen som opphevet vedtaket og sendte den tilbake for ny behandling. Ved den nye behandlingen ble klienten søknad delvis innvilget.

2.2.7 Motorferdsel i forbindelse med duodjiutøvelse

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt rett til motorferdsel i utmark i forbindelse med innsamling av råvarer til bruk for duodjiproduksjon (duodji = tradisjonell samisk håndverk).

Klienten var heltids duodjiutøver og fikk avslag på søknad om dispensasjon fra motorferdselsforbudet i en av nabokommunene.

Avslaget var begrunnet med at innsamling og lokalisering kunne skje ved bruk av ski fra det eksisterende løypenett.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten tok kontakt med RIF og påklaget vedtaket. I klagen ble det påstått at klagemotparten hadde anvendt «Forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag», § 6 på en feilaktig måte.

Det ble også anført at klienten som duodjiutøver måtte stå i en særstilling fordi at det her var snakk om en tradisjonell samisk næring, og derfor måtte kunne benytte seg av moderne transportformer under yrkesutøvelsen.

I en uttalelse i etterkant av saken, ble det i en henvendelse til Sametinget, bl.a. vist til at duodjiutøverne ofte tilhører lokalbefolkningen, og derfor også er interessert i en forsvarlig forvaltning av nærmiljøet.

Sakens utfall:

Kommunen omgjorde sitt tidligere vedtak, og ga tillatelse til innhenting av oppsamlet materiale, men det ble ikke gitt dispensasjon for søk gjennom området etter materiale. Dette ble påklaget videre til Fylkesmannen som stadfestet vedtaket.

2.2.8 Utmark – ferdsel

Faktum – saksresymé:

Klienten ønsket bistand til klage fordi søknad om dispensasjon fra motorferdselloven var avslått. Søknaden gjaldt kjøring med snøscooter.

Det dreide seg om et relativt kort stykke mellom klientens hjem og den lovlige scooterløypen.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten hevdet bestemt at bygdefolket hadde rett til å kjøre dette stykket. Klientens begrunnelse var at dette var en gammel vei som folk i uminnelige tider hadde benyttet seg av når de skulle i utmarka. Tidligere benyttet man hest, både vinter og sommer, senere også traktor og scooter.

Dispensasjonsutvalget henviste til at søknaden ikke innfridde kravene til nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark.

Sakens utfall:

RIF mottok aldri noe svar på klagen til dispensasjonsutvalget. Imidlertid fikk RIF opplyst at klienten året etter fikk dispensasjon, men det er uvisst utfra hvilken begrunnelse denne ble gitt.

2.3 Arv- og skifterett

2.3.1 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Parten satt i uskifte etter sin avdøde ektefelle. En av partens eiendommer, familiens tradisjonelle bosted, ble overdratt til partens yngste barn. RIF bisto parten i gjennomføringen av eiendomsoverdragelsen.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Parten uttrykte overfor RIF at var naturlig at yngste barn fikk eiendommen, blant annet fordi det yngste barnet hadde bodd lengst i barndomshjemmet og dermed også investert mye av sin tid i vedlikehold av eiendommen. Dette i motsetning til de øvrige søsken som hadde forlatt barndomshjemmet så tidlig som mulig for å etablere egne familier og hjem. Eiendommen var ikke beheftet med odel.

Sakens utfall:

Eiendommen ble overdratt til partens yngste sønn.

2.3.2 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Parten satt i uskifte etter sin avdøde ektefelle. Parten kontaktet RIF for å få satt opp testament.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

I testamentet bestemte parten at eiendommene i boet skulle bli utlagt de to yngste i søskenflokken. Parten ga uttrykk for at ansees som naturlig at de to yngste får utlagt eiendommene, og at ingen av de øvrige søsken hadde noen motforestillinger i forhold til partens dødsdisposisjon. Eiendommene var ikke beheftet med odel.

Sakens utfall:

RIF utformet testament i samsvar med partens uttrykte ønske.

2.3.3 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Parten satt i uskifte etter sin avdøde ektefelle. Partens landbrukseiendom (odelseiendom) ble overført til partens nestyngste barn.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Den aktuelle eiendommen var en odelseiendom. Parten og dennes livsarvinger var enige om overdragelsen. Det yngste barnet hadde gitt uttrykk for at vedkommende ikke ønsket å overta eiendommen. Det nestyngste barnet fikk dermed tilbud om å overta eiendommen. Alle søsken som i henhold til odelsloven hadde bedre prioritet i odelsrekken ga avkall på sin odelsrett. Det var også enighet om at overdragelsessummen burde være så lav som mulig.

Parten og dennes livsarvinger anså denne løsningen som helt naturlig og i tråd med deres rettsoppfatning. Odelslovens bestemmelser ble omgått via skriftlig avtale mellom parten og livsarvingene.

Sakens utfall:

Eiendomsoverdragelsen fant sted i tråd med partens rettsoppfatning.

2.3.4 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Klienten satt i uskifte etter avdøde ektefelle. De hadde en rekke felles livsarvinger. Det primære ønsket var en overdragelse av et småbruk til det yngste barnet. Eiendommen inngikk i uskifteboet. RIF forsøkte først å få til samtykke til overdragelsen fra de øvrige arvingene i boet. Dette motsatte en del av livsarvingene seg. Det ble deretter forgjeves forsøkt med et privat skifteoppgjør. Forholdet til odelsloven ble pga eiendommens størrelse ikke viet noen omfattende vurdering.

Den omtalte eiendom ble deretter overdratt det yngste barnet etter klientenes ønske. Klienten ønsket borett og rett til forpleining.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

I denne saken var det følgende løsningsmuligheter for å kunne oppfylle klientens primære ønske om overdragelse til det yngste barnet: 1. forsøk på samtykke fra livsarvinger til overdragelsen. 2. forsøk på privat skifte med øvrige arvinger i boet, for derved å stå fritt til å disponere over eiendommen etter eget ønske. 3. offentlig skifte

I utgangspunktet var klienten overbevist om at vedkommende sto fritt til å overdra eiendommen til den yngste av barna. Klienten hadde liten forståelse for uskiftereglene og innholdet her, særlig hva gjaldt livsarvingenes rett til å motsette seg overdragelsen av eiendommen.

Klientens klare oppfatning var at den yngste var den av barna som hadde krav på småbruket/barndomshjemmet, og da under forutsetning av at vedkommende overtok samtlige forpliktelser (gjeld, utbedringer, forsikring mv.). Den viktigste forpliktelsen var likevel den yngstes plikt til forpleining av sin gjenlevende forelder som også hadde borett. Klienten stilte seg uforstående til forklaringen av odelsretten. Da det eldste barnet allerede hadde etablert seg, kunne klienten ikke se dennes behov for eiendommen. Dette gjaldt også i forhold til de øvrige barna.

Sakens utfall:

Klienten begjærte offentlig skifte, og i kraft av arvelovens regler om ektefelles minstearv overtok klienten hele boet på sitt lodd. Etter yngstes overtagelse av eiendommen, ble vedkommende stevnet for retten av noen av sine søsken med påstand om at overdragelsen var ugyldig. Påstanden ført ikke fram i herredsretten.

2.3.5 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Klienten satt i uskifte bo etter avdøde ektefelle. De hadde livsarvinger. Boet omfattet en del eiendommer, herunder også et gårdsbruk. Klienten ville ha bistand til overdragelse av boets faste eiendommer til det eldste barnet. Etterhvert kom det imidlertid frem at klientens egentlige ønske var at det yngste barnet skulle ha gården. Det var den yngste som var oppdratt til gårdsarbeidet, hadde arbeidet der mest, bodde i huset osv. Den eldste ønsket også å overta og påberopte seg at vedkommende som den eldste i kraft av norsk odelsretten hadde krav på gården. Klienten hadde alvorlige kvaler i forhold til denne saken, fordi dette brøt med vedkommendes rettsoppfatning.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Eiendommen oppfylte klart vilkårene for å være en odelsgård i henhold til odelsloven. Det var dermed små muligheter for å komme med tilfredsstillende forslag til alternative juridiske løsninger.

Klienten mente klart at det var den yngste som var berettiget til gården, samtidig som klienten hadde forutsatt at vedkommende skulle bli boende sammen med det yngste barnets og dennes familie i bolighuset.

Klienten uttrykte stor sorg over det som ble oppfattet som en kollisjon mellom de norske og de samiske reglene for hvem som var berettiget til gården. Det klienten oppfattet som det eneste riktige, ville ikke vinne frem ved en eventuelt tilspisset konflikt og dessuten medførte belastningen ved dette konflikter mellom de to impliserte barna og ikke minst resten av søsknene.

Sakens utfall:

Etter det man kjenner til er det ikke blitt noen løsning. Klienten sitter fortsatt i uskifte bo og står som eier og ansvarlig i forhold til gården, mens det eldste barnet i realiteten driver gården, fordi den yngste ikke lenger fant det formålstjenlig å investere tid og ressurser i gårdsbruket pga. odelslovens bestemmelser.

2.3.6 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Klienten satt i uskifte bo etter avdøde ektefelle sammen med felles livsarvinger. Klienten tok kontakt med RIF for å få råd i forbindelse med overdragelse av fast eiendom til sitt yngste barn. Det dreide seg her om en boligeiendom.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten og barna hadde en overensstemmende oppfatning med hensyn til den yngstes rett til å overta eiendommen. Klienten skulle bli boende og den yngste ville få en forpleiningsplikt i forhold til klienten.

Alternative løsninger ble skissert for klienten: 1. samtykke fra de øvrige i uskifteboet til overdragelsen. 2. privat skifteoppgjør, der klienten overtar eiendommen (ektefelles minstearv) for deretter å overdra den til yngste barn. 3. om nødvendig offentlig skifte, der klienten etter å ha blitt hjemmelsinnehaver fritt kan overdra eiendommen.

Sakens utfall:

Det yngste barnet overtok eiendommen.

2.3.7 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Klienten, som satt i uskifte etter avdøde ektefelle, ønsket bistand til overdragelse av jordbrukseiendom til det yngste av sine barn. Prisfastsettingen ga karakteristikk av et rent gavesalg.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Ønsket om overdragelse kom i konflikt med arvelovens § 19. Det var tre mulige løsninger i saken: samtykke fra de øvrige arvingene, privat skifte eller offentlig skifte. Disse alternativene ble skissert for klienten. Klienten hadde derimot en oppfatning om at vedkommende hadde full rådighet over uskifteboets eiendommer og at det på denne bakgrunnen måtte være opp til klienten selv å disponere eiendommen etter sine ønsker. I tillegg til dette forutsatte klienten også at det yngste barnet skulle ha forpleiningsplikt overfor klienten inntil dennes død, i samsvar med tradisjonell samisk rettsoppfatning.

Sakens utfall:

Det ble utarbeidet en erklæring om samtykke fra de øvrige arvingene og frafall om arverett vedr. denne eiendommen. Den ble deretter overdratt vederlagsfritt til det yngste barnet.

2.3.8 Overdragelse av eiendom til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Klienten ville gjennomføre skifte av uskifte bo og samtidig etablere avtale om frafall av odelsrett til fordel for yngste barn.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Nyskapningen av odelsretten i Finnmark medførte et brudd med samisk rettsoppfatning om den yngstes rett til å overta f.eks. fast eiendom. Denne saken er bare ett av flere eksempler på hvordan dette har slått ut.

I tillegg hadde klienten også en oppfatning av at vedkommende hadde full råderett over sin eiendom til tross for etableringen av uskifteboet. Klienten uttrykte ingen forståelse for at uskifteboet begrenset vedkommendes råderett over boets formue og eiendeler. I følge klientens oppfatning hadde vedkommende og den avdøde ektefelle allerede oppfylt sine forpliktelser overfor hvert av de eldre barna og at det derfor måtte stå fritt for klienten å disponere over boets formue slik at den yngste også fikk sin del. Denne tankegangen ligger til grunn for at den yngste har rett til å overta gårdseiendommen i hht tradisjonell samisk rettsoppfatning.

For å få gjennomført en overdragelse slik klienten ønsket, måtte det enten foreligge samtykke om odelsfrafall og eiendomsoverdragelse fra de øvrige arvingene.

Sakens utfall:

Samtykkeerklæring til eiendomsoverdragelse og om odelsfrafall ble utarbeidet.

2.3.9 Overdragelse til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt et privat skifte, hvor RIF’s bistand besto i overføring av foreldrenes boligeiendom til yngste barn. Før gjenlevende ektefelles død ble det skrevet en samtykkeerklæring om at det yngste barnet skulle få overta hus og tomt, mot at den gjenlevende forelder fikk borett frem til sin død. Selv om husets verdi skulle overstige pliktdelsarven, frasa de øvrige arvingene seg retten til å få kompensasjon for dette.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

I hht gammel samisk tradisjonell rettsoppfatning har man yngsterett, noe som står i motsetning til norsk lovgivning. Med denne retten følger også en plikt til forpleining av foreldrene fram til disses død. Det er også en rådende oppfatning at foreldrene har en plikt til å hjelpe hvert av barna med å etablere seg. Denne plikten står som en parallell til pliktdelsarven i norsk lovgivning og regnes for oppfylt mens foreldrene er i live. I tillegg er det også en oppfatning at man, selv om man sitter i uskifte, skal få råde over boets verdier som om man alene sto som eier og at man derfor uten hinder kan overdra fast eiendom til den yngste.

Sakens utfall:

RIF bisto med opprettelse av nødvendige dokumenter, slik at det yngste barnet fikk overta.

2.3.10 Arverett – overdragelse av eiendom til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt gjenlevende ektefelle i uskifte med mange livsarvinger. RIF’s oppgave besto i å bidra til at samtlige livsarvinger frafalt rett til pliktdelsarv til fordel for at den gjenlevende foreldre ved testamente kunne bestemme at det yngste barnet skulle arve barndomshjemmet etter testators død.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

En overdragelse som nevnt ovenfor, oppfattet klienten som naturlig og hensiktsmessig for seg selv, idet det ved overdragelsen også ble etablert en forpleiningsplikt for det yngste barnet. I tillegg var det klientens oppfatning at en overføring som skissert samsvarte med den tradisjonelle samiske rettsoppfatningen. I dette tilfellet motsatte ikke de øvrige arvingene seg en slik overdragelse. Dersom dette hadde skjedd, ville klienten bare hatt som alternativ å gjennomføre et skifte for å få overført eiendommen på seg.

Sakens utfall:

Samtykkeerklæring om frafall av rett til pliktdelsarv ble satt opp og eiendommen ble deretter overført det yngste barnet.

2.3.11 Arv – rett til sommerboplass

Faktum – saksresymé:

Saken dreier seg om eiendomsrett til et slåttområde. Klienten fremviste kopi av skiftehjemmelsbrev hvor en av forfedrene ble tildelt en slåttområde uten opplysninger om eiendomsnummer eller grensebeskrivelse.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten beskrev området og den bruk som tidligere var utøvet av dennes familie. Eiendommen hadde vært sommerboplass i forbindelse med reindrift i flere generasjoner, og familien hadde hatt geiter og sauer, samt tamrein på beite på området.

Sakens utfall:

Verken sorenskriverkontoret eller jordsalgskontoret hadde nærmere opplysninger om eiendommen. Klienten ble henvist til Riksarkivet for selv å tilveiebringe nærmere opplysninger for identifisering av slåttplassen.

2.3.12 Skifte av dødsbo

Faktum – saksresymé:

Siste hjemmelsovergang ble registrert i 1956 og det ble på denne hjemmelsinnehavers registrert flere skifteutlegg på denne eiendommen pga. at hjemmelsinnehaver hadde vært gift to ganger. Det medførte at det ble tre grener av arvinger. Disse ønsket ikke det offentliges bistand i gjennomføring av skifte fordi det ville medføre en for dem uønsket løsning.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Man står overfor en av flere eksempler på hvordan samiske arvinger søker løsninger som er i samsvar med deres egen rettsoppfatning og praktiske behov. Hovedårsaken var at de gjerne ville ha disposisjonsrett til hver sin del av eiendommen, hvilket jordstyremyndighetene ikke gikk med på. Etter mange år og med redusert etterspørsel av dyrkbar jord så oppsøkte partene altså 40 år senere Rettshjelpskontorets bistand og har på den måten oppnådd enighet om hvordan eiendommen i fremtiden skal fordeles.

Sakens utfall:

Eiendommen ble overført en av arvingene, som deretter overskjøtet andeler av eiendommen til øvrige arvinger.

2.3.13 Testamente

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt et ektepar som ønsket utarbeidet et felles testamente til fordel for ett av sine barnebarn. Testamentet skulle begrenses til den frie rådighetsdelen og skulle omfatte verdien av all rein og rett til reinmerke og «driftsenhet».

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten ønsket i utgangspunktet å testamentere hele sin formue til barnebarnet. Dette stod i motstrid med den norske arvelovens regler om pliktdelsarv, idet begge hadde livsarvinger. For å omgå dette, ble det bestemt at dersom verdien av arven oversteg den frie rådighetsdelen, skulle testamentsarvingen ha rett til å utløse den overskytende verdien til de øvrige arvingene etter loven. Her er et eksempel på at man er nødt til å tilpasse samisk rettsoppfatning i forhold til norsk lovgivning og uten at man dermed kom fram til det ønskede resultatet, nemlig at barnebarnet skulle få overta alt vederlagsfritt.

Sakens utfall:

RIF bisto med opprettelse av testamente i tråd med klientens ønsker.

2.3.14 Skifteoppgjør – ektefeller

Faktum – saksresymé:

Klientene var begge reineiere. I forbindelse med skilsmisse, ønsket partene RIF’s bistand i forbindelse med skifte av det ekteskapelige fellesbo. Det forelå ingen ektepakt eller særeiemidler.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Partene hadde klare samsvarende meninger om hvordan boet skulle fordeles. I forhold til delingen av reinflokken, ønsket partene at hver av dem beholdt den reinen som var i deres merke. Dette var altså et klart uttrykk for særeie.

Sakens utfall:

Skifteavtale i tråd med partenes ønsker ble utarbeidet på partene anmodning.

2.3.15 Overføring til yngste barn

Faktum – saksresymé:

Saken gjaldt overføring av gårdsbruk.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klientene som var ektefeller oppsøkte RIF for å få bistand til å overdra sitt gårdsbruk til det yngste barnet. Den ene av ektefellene var selv yngst i sin søskenflokk og hadde overtatt gårdsgbruket i kraft av denne posisjonen. Begge ektefellene mente at dette prinsippet også måtte gjelde for denne overføringen.

Sakens utfall:

Saken er fortsatt under behandling.

2.4 Familierett

2.4.1 Familierett – særeie

Faktum – saksresymé:

Denne saken gjaldt skifte i forbindelse med skilsmisse. Den ene ektefellen kontaktet RIF med anmodning om bistand i skifteprosessen. Begge ektefellene var registrerte reindriftsutøvere, men deres reindrift var formelt registrert som én driftsenhet. Formuen var ikke regulert ved ektepakt.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Motparten anførte at formuen måtte deles likt mellom ektefellene.

Mens den parten som RIF representerte anførte at skjevdeling av reinhjorden ville være eneste rettferdige delingsmåte. Parten oppga hvor mange reinsdyr hver av partene hadde ved inngåelsen av ekteskapet. Videre anførte denne at ektefellene hele tiden brukte egne reinmerker, og at kalvetilveksten konsekvent ble merket i samsvar med eierforholdet til simlene. Parten ga uttrykk for at denne særeie-formen var i samsvar med de tradisjonelle samiske familierettslige prinsippene, og at det burde tas hensyn til dette selv om det her ikke forelå en skriftlig ektepakt.

Sakens utfall:

Saken ble henvist til privat praktiserende advokat, og man har derfor ikke kjennskap til sakens endelige utfall.

2.4.2 Familierett – særeie

Faktum – saksresymé:

Denne saken gjaldt skifte i forbindelse med skilsmisse. RIF bisto begge ektefellene i den private skifteprosessen. Det forelå ingen ektepakt mellom ektefellene.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Ektefellene, som begge var samer, ble enig om en fordeling av formuen hvor det som de hver for seg hadde brakt inn i ekteskapet ble ansett som særeie, mens felleseiet ble gjenstand for likedeling. Det var tydelig at ektefellene hadde sammenfallende rettsoppfatning i forhold til særeie spørsmålet, hvorved det som de hver for seg hadde brakt inn i ekteskapet uten videre ble ansett som ektefellenes særeie.

Sakens utfall:

Partene inngikk en privat skifteavtale.

2.4.3 Opprettelse av ektepakt

Faktum – saksresymé:

Klientene/ektefellene var begge reineiere. De ønsket å sette opp en ektepakt. De hadde begge hvert sitt registrerte reinmerke. Det var et ønske om at hver av ektefellene skulle ha rein i sitt reinmerke som særeie. Videre var det også ønske at den faste eiendommen med alt innbo og løsøre skulle være hustruens særeie.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Etter samisk rettsoppfatning har ektefellene fullt særeie. I denne saken forsøkte man å benytte moderne lovgivning for å beskytte tradisjonell rettsoppfatning. Mannen sto registrert som innehaver av driftsenheten og ekteparet følte et behov for beskyttelse imot pågang fra hans særkreditorer spesielt hva angikk rein registrert i hennes merke.

Man står her ovenfor et uløst rettsspørsmål. En driftsenhet er en konstruksjon som ble etablert ved reindriftsloven av 1978 og som først og fremst hadde som hensikt å skape en bedre administrativ oversikt over rein og reineiere, men samtidig etablerte dette en ny økonomisk selskapsform. Det er derfor ikke noen selvfølge at lovgivningens bestemmelser om ektefellenes råderett, ville gi den ønskede beskyttelse ved en eventuell pågang fra særkreditorer.

Sakens utfall:

Ektepakt ble opprettet etter klientenes ønske.

2.4.4 Opprettelse av ektepakt

Faktum – saksresymé:

Ektefellene var begge reineiere. Det var et ønske om opprettelse av ektepakt med avtale om fullstendig særeie hvor de avtalte at alt hva partene hver for seg eide da de giftet seg, likeså hva hver av partene har ervervet etter at ekteskapet ble inngått, det være seg ved kjøp, arv eller gave, skulle være den enkeltes særeie. Det ble spesifisert at hver av partene hadde rein i eget merke.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Etter samisk rettsoppfatning har ektefellene fullt særeie. I denne saken forsøkte man å benytte moderne lovgivning for å beskytte tradisjonell rettsoppfatning. Mannen sto registrert som innehaver av driftsenheten og ekteparet følte et behov for beskyttelse imot pågang fra hans særkreditorer spesielt hva angikk rein registrert i hennes merke.

Man står her ovenfor et uløst rettsspørsmål. En driftsenhet er en konstruksjon som ble etablert ved reindriftsloven av 1978 og som først og fremst hadde som hensikt å skape en bedre administrativ oversikt over rein og reineiere, men samtidig etablerte dette en ny økonomisk selskapsform. Det er derfor ikke noen en selvfølge at lovgivningens bestemmelser om ektefellenes råderett, ville gi den ønskede beskyttelse ved en evt pågang fra særkreditorer.

Sakens utfall:

Ektepakt ble opprettet.

2.5 Avtalerett

2.5.1 Avtale – tredjemann (mellom to reineiere, tredjemann: Reindriftsmyndighetene)

Faktum – saksresymé:

Klienten, som er reindriftsutøver, tok kontakt med Rettshjelpskontoret etter avslag på søknad om produksjonstilskudd. Reindriftsmyndighetenes begrunnelse for avslaget var at det ikke var blitt levert tilstrekkelig med rein med driftsenhetens merker til slakting og at slaktekravet dermed ikke var blitt oppfylt.

Klienten på sin side anførte at reinene som ble levert var fra driftsenheten og blant annet at disse var avtalt gave til driftsenheten fra en annen reineier. Dyrene var i stor utstrekning merket med gilkor (tradisjonelle merkeplater av tre eller horn som henges rundt reinens hals). Reinene var oppført på driftsenhetens meldeskjema.

Reindriftsmyndighetene hevdet at disse dyrene ikke hadde øremerker som tilfredsstilte forskriftene.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten og den andre reineieren har inngått muntlige avtaler angående overdragelse av rein til klientens driftsenhet. Tradisjonelt kan slike rein merkes med gilkor. Avtalens gyldighet overfor tredjemann ble et problem. Reindriftsmyndighetene aksepterte ikke den inngåtte avtale og henviste til reindriftslovens forskrifter og at disse ikke var overholdt når det gjelder merking av rein.

Sakens utfall:

Klage på avslag førte ikke frem.

2.5.2 Avtale – salg av rein

Faktum – saksresymé:

Saken dreier seg om rett til produksjonstilskudd ved slakt av rein. Klienten ble nektet produksjonstilskudd med en begrunnelse at slaktekravet ikke var oppfylt. Reindriftsforvaltningen hadde trukket fra rein som ikke hadde klientens øremerker, og dette medførte at slakteuttaket ble redusert.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Klienten påklaget vedtaket gjennom RIF. I klagen ble det vist at de rein som var strøket, og som hadde en annens øremerke var blitt klientens gjennom ordinært kjøp. Reinsdyrene var etter kjøpet blitt merket med «gilkor» – et merke av horn eller tre med eierens navn eller bumerke som henges rundt halsen på reinen. Dette er den tradisjonelle måten å merke rein på i forbindelse med salg- og gavetransaksjoner.

Sakens utfall:

Reindriftsmyndighetene tok ikke klagen til følge. Det ble vist til at denne formen for merking ikke samsvarte med den prosedyren som fremgikk av merkeforskriften. Det ble ikke tillagt betydning at tidligere eier og merkeinnehaver hadde bekreftet salget. Den formelle klageadgangen var oppbrukt og klienten angrep ikke vedtaket på annen måte.

2.5.3 Formuesoverføring – overdragelse til yngste barn, samt bruk av tradisjonell muntlig avtale

Faktum – saksresymé:

Parten og partens ektefelle hadde inngått en muntlig avtale med sitt yngste barn. Barnet fikk overført ett par hundre simlekalver fra faren, vilkåret for denne formuesoverføringen var at barnet skulle sørge for at foreldrene var sikret regelmessige naturalytelser (reinslakt, fisk og vinterved) så lenge de levde. Barnet skulle fortsatt bo i barndomshjemmet sammen med foreldrene. Den muntlige avtalen og den fysiske formuesoverdragelsen kunne bekreftes av partens øvrige barn samt en utenforstående reindriftsutøver.

Parten søkte bistand fra RIF i et forsøk på å godtgjøre avtalens eksistens overfor offentlige myndigheter.

Juridiske sider – påberopte samiske sedvaner / rettsoppfatninger:

Parten og den øvrige familie anså denne muntlige avtalen som juridisk bindende. De hadde heller ingen motforestillinger i forhold til det forhold at parten hadde satt det yngste barnet i en økonomisk særstilling. Den muntlige avtaleformen skapte problemer i forhold til den ikke-samiske offentlige tredjeperson, fordi avtalen ikke eksisterte i skriftlig form.

Parten anførte at avtalen var inngått i pakt med den samiske avtalerettslige tradisjon og at den også kunne vitterliggjøres på en betryggende måte.

Sakens utfall:

Den aktuelle offentlige myndighet konkluderte med at der ikke forelå en avtale mellom parten og det yngste barnet.