Del 2
Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – med utgangspunkt i studier av tingbøkene fra Finnmark for perioden 1620–1770

Allan Kristensen:

1 Innledning

Denne rapporten bygger på en gjennomgang av tingbøkene for Finnmark for perioden 1620–1770 med særskilt vekt på spørsmål knyttet til samiske sedvaner og rettsoppfatninger, og hva som er mulig å utlede av slike forhold utfra et slikt kildemateriale.

Historikeren Henry Minde ved Universitetet i Tromsø ledet på 1980-tallet et arbeid med å gjennomgå tingbøkene for Finnmark for perioden 1620–1770 med sikte på å registrere saker med relevanse for samisk bruk av land og vann. Minde la det prinsipp til grunn at alle saker hvor ordene «samer» og «rein» forekom skulle tas med. I tillegg tok en med saker som hadde relevans for bruken av land og vann generelt. Her ble skrevet korte beskrivelser av hver sak, med henvisninger til tingbøkene, og beskrivelsene av sakene ble også kategorisert etter tingsted og brukstyper.

I forbindelse med forskningsprosjektet om samiske sedvaner og rettsoppfatninger som pågikk fra og med andre halvdel av 1990-tallet, ble det så aktuelt å bruke det tidligere innsamlede og upubliserte tingboksmaterialet. Forskere ble rekruttert til det nevnte forskningsprosjektet i 1997 og 1998, men da Henry Minde på denne tiden ikke hadde tid eller anledning delta i prosjektet, fikk jeg, som en av Mindes hovedfagstudenter, oppdraget med å bearbeide tingboksmaterialet for bruk til forskningsprosjektet om samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Tingboksmaterialet har jeg forøvrig også brukt i arbeidet med hovedoppgaven min. 1

Mitt arbeid med det innsamlede tingboksmaterialet pågikk våren 1999, og denne rapporten ble innlevert høsten dette året. Enkelte endringer og tilføyelser er blitt gjort i ettertid, de siste i oktober 2001. I forkant og under arbeidet med tingboksmaterialet har jeg fått råd og veiledning av Henry Minde, og jeg skylder han en stor takk i denne forbindelse. Jeg må imidlertid poengtere at ansvaret for eventuelle feil og mangler ved denne rapporten er mitt alene.

Begrepene sedvane og rettsoppfatning blir selvsagt sentrale i denne rapporten. Sedvane forstås vanligvis som festnet skikk og bruk . 2 Her siktes til den faktiske bruk eller atferd, og en opparbeidet bruk av naturomgivelsene blir til en sedvane over tid. Dette er den tradisjonelle juridiske forståelsen av sedvanebegrepet, og det er også det innholdet som jeg vil legge i begrepet i denne rapporten. Det er naturlig å ta utgangspunkt i en juridisk forståelse av sedvanebegrepet, for sedvane er først og fremst er juridisk begrep som tingrettsjurister i lærebøker fra midten av 1800-tallet, på begynnelsen av 1900-tallet og på 1960-tallet har forsøkt å bestemme i forhold til den da gjeldende rett, 3 altså hva en domstol må ha sagt i en aktuell rettstvist. Slik sett blir sedvanebegrepet et rettsteknisk fenomen.

I forhold til sedvane rangerer rettsoppfatning under i det juridiske viktighetsnivået. 4 En finner sjelden en rettsoppfatning som deles av alle i samfunnet, og en finner dessuten nesten alltid motstridende meninger i en konkret rettstvist nettopp fordi det er flere parter involvert. Rettsoppfatninger refererer seg jo til meninger om retten, enten den er gjeldende eller ikke. Alle kan gjøre seg opp en rettsoppfatning, og denne kan trekkes inn for å legitimere standpunkter i en konkret sak. Gudmund Sandvik legger følgende innhold i begrepet historiske rettsoppfatningar : 5

1. oppfatningar av rett til å bruka og gjera seg nytte av fornybare ressursar på land og vatn, som vilt og fisk, skog og beite,

2. oppfatningar av rett til å gjera varige disposisjonar over land og vatn, omtrent som ein eigar i våre dagar,

3. oppfatningar av statsrettslige forhold, f.eks. av rett som borgar

Min bruk av begrepet rettsoppfatning vil sammenfalle med Sandvik’s punkt a) og b). Jeg vil altså se på rettsoppfatninger i forhold til bruken av og retten til land og vann. Jeg vil derfor komme inn på hvilke rettsoppfatninger som kommer til uttrykk a) i forhold til det å bruke naturressursene, og b) i forhold til det å gjøre varige disposisjoner over land og vann.

Sedvanebegrepet er altså et rettsteknisk fenomen. Når en skal forsøke å rekonstruere en sedvane, må en ta høyde for at sedvane er en rettslig norm som bare kan vises indirekte , enten fra praksis eller som en norm bak en sedvanerett som blir anvendt i rettsbegrunnelser. Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i praksis eller menneskelig adferd som har rettslig relevans. Bruken, eller praksis, blir en viktig faktor i denne sammenheng, likeledes oppfatninger av retten til denne bruken. For å rekonstruere sedvaner må en altså kartlegge bruk og rettsoppfatning, og dergjennom slutt noe om sedvanen. Gjennom tingbøkene får en mange beskrivelser av hvordan samene har gjort bruk av naturressursene. Praksis blir altså dokumentert. Og når det gjelder samiske rettsoppfatninger, gir tingbøkene mulighet til å komme menneskene og deres tankeverden nært inn på livet. Samiske rettsoppfatninger kan komme direkte til uttrykk i tingbøkene ved at de impliserte personer eller parters vitnemål er referert, slik at tingbøkene blir en førstehåndskilde til samiske rettsoppfatninger, eller indirekte gjennom de handlingsmønster som det finnes referater av. Dessuten kan en gjennom dommene som er avsagt på tingene også få vite noe om i hvilken grad den lokale forvaltningen respekterte samiske rettigheter i forhold til land og vann. Det at tingbøkene kan kaste lys over så mange sider ved sedvaneproblematikken gjør den til en svært verdifull kilde i denne sammenheng.

Mitt hovedanliggende for arbeidet med tingboksmaterialet har altså vært å vise hvordan dette kildematerialet kan bidra til å kaste lys over spørsmål knyttet til samisk sedvaneproblematikk. I kapittel 2 følger en statistisk fremstilling av sakene i tingbøkene. Minde hadde i sitt forarbeid med materialet kategorisert sakene i tingsretten fordelt etter bruk, og jeg gjengir hans resultater med særlig fokus på samisk bruk i kapittel 2. Jeg viser forøvrig til vedlegg A og B for en generell oversikt over Mindes kategorisering av sakene i tingbøkene. En støter på metodiske og praktiske dilemmaer når en skal bruke tingbøkene som kilde til samisk sedvaneproblematikk. Dette vil jeg også komme nærmere inn på i kapittel 2.

Samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til bruken av og retten til land og vann formes og påvirkes av ulik næringsvirksomhet. På bakgrunn av sakene i tingbøkene vil jeg i kapittel 3 forsøke å belyse nærmere hvordan sedvanene og rettsoppfatningene har artet seg i forhold til ulike typer av bruk. Dommene på tinget kan brukes for å si noe om i hvilken grad samiske rettigheter i forhold til land og vann er blitt respektert av den lokale forvaltningen. Dette kommer jeg nærmere inn på i kapittel 4.

Innholdet i samiske sedvaner og rettsoppfatninger har ikke nødvendigvis vært det samme overalt. Ulik næringstilpasning kan ha gitt regionale variasjoner. Jeg vil derfor i kapittel 5 se nærmere på om det finnes regionale forskjeller i forhold til innholdet i og anvendelsen av sedvanen. Min undersøkelseperiode spenner over hele 150 år, fra 1620 til 1770. Det er derfor naturlig å se nærmere på sedvanens og rettsoppfatningenes utvikling gjennom dette tidsrommet. Har sedvanens innhold og betydning endret seg i løpet av dette tidsrommet? Dette spørsmålet vil bli nærmere drøftet i kapittel 6.

En oppsummering av hovedpunktene i rapporten følger i kapittel 7.

2 Samiske saker i tingbøkene fordelt etter brukstyper

Tabellen under viser en oversikt over antall samiske saker fra tingbøkene fra Finnmark for perioden 1620–1770.

Det er altså registrert 319 saker med relevanse for samisk bruk av land og vann for hele perioden 1620–1770. Vi ser at imidlertid at antallet saker som sier noe om ulike typer av samisk bruk for perioden 1620–1688 er mye lavere enn for perioden 1689–1770. Periodene er selvsagt ikke helt sammenliknbare i den forstand at de ikke dekker like store tidsrom. Første perioden dekker 68 år, mens andre perioden dekker 81 år. Når likevel antall saker er så mye større for den andre perioden, hele 259 mot 60 saker, må dette trolig ses i sammenheng med endringer i samfunnsøkonomi og bosetningssoner utover 1700-tallet. Nordmenn flyttet inn i fjordene og kom i konflikt med den sjøsamiske befolkningen om retten til naturressursene der. Fjellsamene som holdt til Indre-Finnmark gikk over til spesialisert tamreindrift, og førte de store reinflokkene ned til kysten og inn på områder som sjøsamene tradisjonelt hadde vært brukere av. På toppen av dette kom den kvenske innvandringen. Konflikter oppstod i kjølvannet av disse endringene, og mange blir beskrevet i tingbøkene. Forøvrig ble rettssaker fra Indre-Finnmark ført for norsk rett etter 1751 slik at saker om samisk bruk herfra er kommet med i registreringen for perioden 1689–1770. 6

Jeg vil altså hevde at det er mulig å slutte noe om samiske sedvaner og rettsoppfatninger på bakgrunn av de registrerte sakene i tingbøkene. En skal imidlertid være klar over at tingbøkene som kilde og innfallsvinkel til samisk sedvaneproblematikk medfører en del metodiske og praktiske dilemmaer og begrensninger.

For det første finnes det begrensninger for hva tingbøkene kan fange opp av sedvanemessige forhold. Tingstedene lå lenge langs kysten, i fiskeværene, ja det var lenge bare i Varanger og i Alta at de lå inne i fjordene. 7 Og når en tar i betraktning at nordmennene tradisjonelt bodde langs kysten og i fiskeværene, og samene i fjordene og i innlandet, er det åpenbart at det er begrensninger for hva tingbøkene kan si om samiske forhold. Hadde en dessuten hatt en felles oppfatning av hva samisk sedvane var, levd etter samisk sedvanerett, kan denne være vanskelig å dokumentere. En ville da ikke være nødt til å bruke rettsapparatet. Menneskenes mest grunnleggende normer behøves ikke sies, det er taus kunnskap. Og det som er så selvsagt at det ikke sies er det aller mest problematiske i en slik dokumentasjonssammenheng.

En annen metodisk begrensning i forhold til tingbøkene som kilde til samisk sedvaneproblematikk er det faktum at forfatteren av tingbøkene, sorenskriveren, ofte kom sørfra eller fra Danmark. Han hadde altså sin bakgrunn i helt andre samfunnsforhold enn de samiske. Det kan ha ført til problemer med å forstå språk, lokal samisk skikk og framferd, noe som beskrivelsene hans være farget av. Dessuten kan en ikke alltid være sikker på at sorenskriveren gjengir alt rett når han refererer vitneprov som ble fremført muntlig og når han lar vitner fremføre synspunkter i direkte tale. Skriveren satt jo ofte ved tingbordet og førte forhandlingene direkte inn i protokollen, 8 og det er således en mulighet for at ting kan være gjengitt feil i tingbøkene. At sorenskriverne lenge hadde en meget variabel skolering, gjør også at en må kunne stille spørsmål ved hans evne til å gjengi korrekt. Det var først med en forordning av 1736 som stilte krav om juridisk eksamen for innehaverne av embeter i rettsvesenet, at sorenskriveren ble bedre og mer formelt kvalifisert for sine oppgaver. 9

Det kan også være på sin plass å nevne noen mer praktiske problemer knyttet til bruken av det innsamlede tingboksmaterialet som jeg overtok fra Minde. Minde la klare prinsipper til grunn når sakene i tingbøkene ble registrert. Alle saker der ordene «samer» og «rein» forekom, skulle tas med. I tillegg tok en altså med saker som hadde relevans for bruken av land og vann generelt. Til tross for klare prinsipper for denne registreringen, ble det til en viss grad en skjønnssak hvilke saker som ble tatt med, og relevante saker kan også ha blitt utelatt. Det vil derfor alltid hefte en viss usikkerhet til gjennomgangen av tingboksmaterialet. Når en dessuten ser på antallet registrerte saker fra tingbøkene fordelt etter type av bruk, ser en at en rekke typer av bruk har svært få innførsler. Dette gjør det selvsagt vanskelig, om ikke umulig, å si noe om samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til disse typene av bruk. For torv og mose finnes det bare tre saker, og for innsjøfiske kun seks saker. Dessuten er det for perioden 1620–1688 mange typer av bruk som har veldig få eller ingen registrerte saker, slik at det for denne perioden vil være flere typer av bruk som det kan være vanskelig å si noe sikkert om. Her er f.eks. ingen saker som angår jordbruk, innsjøfiske og hogst, og kun en sak sier noe egg/dun/multer og torv/mose.

Gjennomgangen av tingbøkene og bearbeidingen av dette materialet er imidlertid et forsøk på å si noe om samisk sedvaneproblematikk på bakgrunn av den tilgjengelige informasjon som finnes i tingbøkene. Begrensningene for hva tingbøkene kan fange opp av interne samiske rettsforhold blir et metodisk dilemma, likeledes sorenskriverens bakgrunn og evne til å gjengi korrekt. Slike dilemmaer må en være oppmerksom på når en bruker tingbøkene som kilde til sedvaneproblematikken. Når en har et mest mulig bevisst forhold til tingbøkenes bruksområder og begrensninger, har en best forutsetninger for å få mest mulig nytte av kildematerialet i forhold til den problematikken en fokuserer på.

Jeg vil i neste kapittel se nærmere på hva sakene i tingbøkene kan si om ulike brukstyper og hva en dergjennom kan slutte om sedvaner og rettsoppfatninger.

3 Rettsoppfatninger og ulike typer av bruk

Samiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til retten til og bruken av land og vann blir utvilsomt formet og påvirket av ulik næringsvirksomhet og ulik bruk av naturressursene. Rettsoppfatninger har dannet seg for de interesser som har knyttet seg til de ulike næringene.

3.1 Reindrift

Når det gjelder reindrift, ser vi at tingboksmaterialet inneholder 98 for hele perioden 1620–1770. Fra 1620 til 1688 er 18 saker relatert til reindrift, mens det for perioden 1689–1770 er hele 80 saker. Tallmaterialet er her stort, og tingboksmaterialet burde således kunne si en god del om sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til denne næringen.

Vi ser klart at tamreindrift var en meget viktig næring for fjellsamene i Indre-Finnmark. Om deres bruk ser en at de om våren har ført reinen ned til kysten. Sakene i tingbøkene dreier seg ofte om klagemål fra allmuen ved kysten og inne i fjordene om at fjellsamer har kommet med reinen og ødelagt kyst-og fjordbefolkningens reinmarker og engsletter. Slike saker finnes fra hele Finnmark. Her kan nevnes Varanger, Tana, Nordkinnhalvøya, Laksefjorden og Alta, og en ser at konflikter mellom fjellsamer og kystbefolkningen har funnet sted gjennom hele tidsperioden 1620–1770. En ser imidlertid en klar økning utover 1700-tallet, noe som til dels må ses i sammenheng med at reindriften økte i omfang utover 1700-tallet og la press på kystområdenes beiteområder og annen næringsvirksomhet.

Reindrift var en svært viktig næring også i kyst-og fjorddistriktene. Fogd Niels Knags «Jordebog» fra 1694 skildrer bosetningen i kyst-og fjorddistriktene, og her blir reindriften i kombinasjon med jakt, fangst, husdyrhold og fiske ansett for å være basisnæringer. 10 Unntakene her er Loppa, hvor det forøvrig sies lite om samisk næringsvirksomhet, og Alta. Men for store deler av Finnmark var tamreindrift en viktig sjøsamisk næring på 1600-tallet. En sak fra tinget i Varanger i 1679 viser at sjøsamene her holdt tamrein, for under en forhandling på tinget kommer det frem klager over at fjellsamene fører sine rein inn på sjøsamenes reinplasser slik at mosen blir fortært. 11 Utover 1700-tallet synes imidlertid tamreinholdet å gå tilbake som sjøsamisk næring. Jørgen Sporring skriver om situasjonen i 1730-årene at:

«Søefinnerne har ingen handtering med Reen dyr, uden nogle faa.»

Kilde: Sporring 1793: 109–110.

Imidlertid inneholder tingbøkene saker som viser eksempler på fortsatt sjøsamisk tamreinhold. En sak fra Kjelvik ting i 1704 bekrefter at Porsangersamene brukte Magerøya som beiteområde for reinen, selv om saken her konkret gjaldt en ordre fra amtmannen om at samene som til da hadde hatt rein på Magerøya skulle vekk. 12 En ser også eksempler på at flere brukere har delt på reinbeitene. En sak fra 1747 viser at Varangersamer og Neidensamer hadde reinbeiter på Brashavnfjellet, og samme sak viser dessuten at norske og russiske samer delte reinbeitene på Skogerøy, Reinøy og Kjelmøy. 13 En ser også at sjøsamene brukte en rekke øyer til beiteområder. En sak fra tinget i Hammerfest fra 1759 viser at samer hadde satt rein på Seiland, 14 og av en sak fra Hammerfest i 1763 ser en at tre fjellsamer tillates å holde rein på Sørøya, vel og merke dersom de ikke kommer over på nordre side av øya hvor kjøpmannen Buck hadde sine rein. 15 I en sak fra Talvik ting i 1767 kan vi lese at fire samer har en reinby i Langfjordbotn. 16

Tingbøkene sier her adskillig om selve bruken. Noen saker sier også noe om oppfatningen av retten til denne bruken. I en sak fra Kjøllefjord ting i 1682 klager sjøsamene over fjellsamen Niels Rasmussen’s inntrengen med rein på deres område. Sjøsamene mener at Niels Rasmussen må forbli på fjellet med reinflokken sin hvor han etter gammel skikk burde være. 17 Denne konflikttypen finnes det mange eksempler på i tingbøkene, og disse viser at sjøsamene har ment at de har hatt en eksklusiv rett til beitemarkene på bakgrunn av at de har vært de tradisjonelle brukerne av områdene og ressursene.

Tamreindriften ble forøvrig i svært liten grad gjenstand for statlige reguleringer som har påvirket bruken. Det ble riktignok gjort enkelte forsøk på begynnelsen av 1700-tallet. I etterkant av sjøsamenes klager over reindriftsamenes inntrengen på slutten av 1600-tallet forsøkte amtmann Lorch helt på begynnelsen av 1700-tallet å løse dette ved å få de «svenske» reinnomadene til å skrive seg inn i det norske manntallet og bli norske undersåtter, for dergjennom å få de samme rettigheter til beitebruk som de norske samene innenfor siidaene hadde. 18 Påbudet til Lorch synes å ha ført til at det har blitt færre klager, for en stund. Men etterhvert tok antallet klager seg opp igjen, og rundt midten av 1700-tallet gikk amtmann Collett mer eller mindre inn for at reindriftsamenes flyttinger til kysten om sommeren måtte avskaffes på grunn av at reinen ødela de fastboendes engmarker. Collett forsøkte å gjennomføre et forbud mot reinbeite nærmere sjøen enn en halv mil, men til ingen nytte,

«uagtet alle givne Trudsler blive de ved deres gamle skick».

Kilde: Collett 1757: 100.

Et liknende forbud ble forvørig også forsøkt rundt 1730, men heller ikke dette gav nevneverdige resultater. 19 Lappekodisillen i forbindelse med grensetraktaten med Sverige av 1751 førte ikke til noen regulering av tamreindriften annet enn at den gav reindriftsamene rett til å flytte over grensene med reinen, 20 og jordutvisningsresolusjonen av 1775 berørte ikke reindriften. Øvrige reguleringer av reindriften i Finnmark ble ikke foretatt før på midten av 1800-tallet. 21

3.2 Fiske

Når det gjelder sjøfisket, ser en av tingboksmaterialet at 14 saker omhandler denne type bruk for hele perioden. Disse sakene er av en slik karakter at de kan si en god del om samisk bruk og rettsoppfatninger knyttet til bruken.

En rekke av disse sakene beskriver sjøsamens bruk av fiskeressursene i sjøen. I 1711 ser en fra Ingøy ting at fire samer fra Kvalsund i 17 dager lå på håkjerringfiske i Tufjorden ved Rolfsøya før pinse, 22 og i 1744 blir det på Talvik ting foretatt forhør omkring forsyninga og handelsforhold i Talvik. Her fremgår det at handelsmannen har pleid å ta imot fisk fra allmuen, og det er blant annet uttrykkelig nevnt samer i forbindelse med forhøret. 23 Det er få opplysninger om laksefiske i sjøen i tingbøkene og kildene forøvrig fra 1600-og 1700-tallet. Tingbøkene viser at østsamene drev slikt fiske i 1740-årene. I en sak fra 1747 kan vi lese at Pasviksamene fisket laks i Jarfjorden. 24 Dette kan vi også lese om i major Peter Schnitler’s grenseeksaminasjonsprotokoller fra årene 1742–45. Schnitler bemerket at Petsjengasamene fisket i Jakobselv og i Munkefjorden. Og dette var et fiske de var alene om:

«hvori de Norske ingen Deel have taget».

Kilde: Schnitler 2 1742–45:74 og 76.

Hvorvidt nå østsamene virkelig var de eneste som drev slikt fiske er noe usikkert. Saken fra tingboka i 1747 som bekreftet at Pasviksamene fisket laks i Jarfjorden viser at Pasviksamene nektet norske undersåtter dette laksefisket, og det kan vel ikke tolkes annerledes enn at også andre i alle fall har forsøkt å fiske laks i denne fjorden.

At sjøfisket har hatt stor næringsmessig betydning for sjøsamene er ganske åpenbart. Men vi kan også med sikkerhet fastslå at fjellsamene fra de indre deler av Finnmark må ha ernært seg av sjøen i betydelig grad, og da gjerne i sammenheng med at de har kommet ned med reinen til kysten om våren. Tingbøkene inneholder en rekke saker som forteller om fjellsamer som har fisket i sjøen fra midten av og i andre halvdel av 1600-tallet. 25 Fjellsamenes sjøfiske bekreftes forøvrig i andre skriftsteder fra denne tiden. Amtmann Hans Lillienskiold skrev på slutten av 1600-tallet at: «FieldFinnen kand vell undertiden søge sommerfischende ved siøkanten, dog ei saa almindelig som Siøfinnen» , 26 og presten Knuud Leem skildret situasjonen i 1730-årene da han skrev at: «Paa den Tid af aaret, da Field-Lapperne opholde sig med sin Familie og sine Rensdyr ved Søekanten, farer de undertiden ud paa Fiske-Fangst» . 27 I 1740-årene skrev Schnitler at «finnerne fra disse Stæder (Arrisby og Enare) komme undertiden endog om Sommeren hidgaaendes, som trænge til Søefisk» , 28 og Jacob Fellman merket seg i 1820-årene at samer at fra Enare og Utsjok hadde kommet til Varangerfjorden for å fiske «redan i urminnes tid» . 29

Vi ser altså at fjellsamene har fisket i sjøen, og det skal sies at jeg har ikke funnet noen saker i tingbøkene der sjøsamene har klaget over dette fisket og dergjennom hevdet eksklusiv rett til fisket. Nå er det klart at spørsmålet om eksklusiv rett ble hevdet, må ha berodd på om en mente at eventuelle «inntrengere» var blitt assimilert inn i gruppa, eller om de fortsatt ble regnet som fremmede. En viss migrasjon mellom sidaene har selvsagt foregått gjennom hele 1600-og 1700-tallet. Ifølge Adelaer fantes det 101 samiske rettighetsmenn i Varanger i 1690, men hele 40 av disse var kommet fra andre siidaer. 30 Disse var imidlertid blitt assimilert inn i den sjøsamiske gruppa og dermed fått samme rettigheter til «land og vann» som de øvrige siidamedlemmene. Men det var annerledes med de som ble ansett som inntrengere. Når imidlertid sjøsamene ikke har hevdet eksklusiv rett til dette fisket, tyder det på at dette fisket var åpent også for andre grupper. En skal dog være oppmerksom på at fisket kan ha vært klarert med sjøsamene på forhånd slik at retten til sjøfisket i første rekke lå hos sjøsamene. I en sak fra 1672 kan vi lese at Varangersamene «tager field finner med sig» på fiske fra Kiby, 31 og selv om det er «usedvanligt» , kan formuleringen at Varangersamene «tager field finner med sig» tolkes slik at fjellsamenes deltakelse i sjøfisket har vært klarert med Varangersamene. Det viser i tilfelle at at må ha spurt om tillatelse til å fiske i Varangerfjorden, noe som også har medført at de tidligere ikke har hatt noen rett til dette fisket. I en sak fra Varanger ti år senere, i 1682, kan vi forøvrig lese at Varangersamene blir befalt om ikke å ta samer i tjeneste av de som kom ned fra fjellet uten pass. 32 Befalingen kan neppe ha kommet uten at Varangersamene faktisk har tatt samer i tjeneste, og at fjellsamer har vært i tjeneste må innebære at en form for avtale har vært inngått. Det kan antyde at det var sjøsamene som i første rekke hadde retten til sjøfisket.

Sjøfisket var ikke gjenstand for statlige reguleringer. Annerledes var det med fisket i elvene. Her ble fisket i Alta og Tana særskilt bortforpaktet og drevet for pakterenes egen regning utover 1600-tallet. Tingbøkene sier lite om samisk bruk av disse elvene på 1600-tallet. For perioden 1620–1688 er det faktisk bare seks saker som i det hele tatt sier noe om laksefiske med samer involvert, mens det for perioden 1689–1770 er 22 saker. En rekke saker utover 1700-tallet forteller om bruken av Tanaelva, og en ser at flere grupper av samer har brukt elva. Fra 1702, 1705, 1730 og 1745 ser en av saker i tingbøkene at fjellsamer fra blant annet Arrisby og Enare har fisket laks i Tanaelva, og da oftest i sammenheng med at de har ført reinen ned til kysten om sommeren. 33 Forøvrig ser en av flere saker i tingbøkene at også Varangersamer fisket i Tana fra slutten av 1600-tallet og frem til ca. midten av 1700-tallet. 34 Det er ingen tvil om at de lokale samene langs Tanaelva i utgangspunktet hadde en eksklusiv rett til laksefisket her gjennom 1600-og 1700-tallet, 35 men et form for fiskefellesskap har likevel eksistert mellom samer fra flere siidaer. I 1705 forsøkte amtmannen på grunn av økonomiske hensyn å få slutt på dette, og la ned forbud mot at Tanasamen Powel Iversen og andre som hadde fiskeplasser skulle ta Utsjoksamer med seg. 36 I tingboka kan vi imidlertid lese at samene:

«hawe dog iche syntes at kunde forhindre dem det, eftersom Powel Iversens Fader oc Swenske- eller arritzby-lensmand har oc tilforn udi gammel tid wæret sammen om den stengelse oc altid udi deris tiid brugt det med hinanden.»

Kilde: Tingbok nr. 25/fol 69.

At «Powel Iversens Fader» hadde vært sammen med finnelensmannen fra Arrisby om en fiskeplass viser at fiskefellesskapet må ha gått et godt stykke tilbake inn på 1600-tallet. Og dette fellesskapet var det ikke rimelig å bryte opp sånn uten videre. At bruksavtaler mellom siidaene om fiske i Tana har eksistert viser forøvrig også en sak fra 1735 der samer fra Varanger og Laksefjorden hadde fått lov til å fiske i elva mot at de hjalp Tanasamene med skyssplikten for øvrigheten. 37

For Altaelva er det også flere saker som beskriver samisk bruk. I en sak fra 1692 har fjellsamer fisket i elva. Her ville nordmenn og Altasamer sammen ha enerett til fisket slik at fjellsamene skulle holde seg borte, 38 og av en sak fra Talvik i 1705 ser en at grensesamene fisket i Altaelva om sommeren og om høsten. 39 Dette tyder på at hovedregelen var den at fiskeretten lå til de lokale som bodde i tilknytning til elva.

Laksefisket i Alta-og Tanaelven ble bortforpaktet på 1600-tallet, men bortsett fra en fredlysing av elvegapet i Vestre Jakobselv fra 1691, 40 blandet staten seg lite inn laksefisket i de andre lakseelvene i Finnmark. Kongen forsøkte riktignok å få samene i Neiden til å betale skatt av laksefisket. Ordrer om dette kom i 1639 og 1640, 41 men i en sak fra 1653 forteller Neidensamene at de hverken betaler skatt til danskekongen eller russerne. 42 Andre østsamer som Pasviksamene og Petsjengasamene fisket i henholdsvis Pasvikelva og Jakobselva, og de synes i likhet med Neidensamene å ha vært alene om fisket i sin respektive elver. Fra tingboka finnes kun en sak som kan tyde på det motsatte. I en sak fra 1653 uttaler de to Vadsøboerne Lauridz Bras og Niels Pedersen seg på tinget om handelen med Neidensamene. Her forteller de to at de har hørt at «udi forige Tider» har Neidenelva vært brukt av samer fra Varangersiidaen, men på grunn av dårlig fiske har de overlatt dette fisket til Neidensamene. 43 Det er imidlertid svært tvilsomt at Varangersamene har hatt retten til fisket i Neidenelva. Så vidt jeg vet finnes ingen andre kilder enn den omtalte saken fra 1653, som er et belegg for at Varangersamene fisket i Neiden. Derimot viser svensk domboksmateriale at Neidenelva så tidlig som 1590 ble benyttet av Neidensamene, 44 og Varangersamer fortalte til Schnitler i 1740-årene at:

«Laxefiskeriet i Neidens fiord og Elv har Neidens finner alleene brugt, og ere i Possession af, saa at de fra dette Laxefiskeriet altid have afholdet de Norske undersatter».

Kilde: Schnitler 1 1742–45: 425.

Vitner fra Vadsø kunne forøvrig bekrefte at:

«Laxefiskerie i Neidens fiord og Neidens Elv, have de Neidens finner sig altid forbeholden, med udelukkelse af de Norske undersaatere».

Kilde: Schnitler 1 1742–45: 429.

Mye taler for at opplysningene på tinget, gitt av de to Vadsøbeboerne, må ses på som et resultat av lokale, norske ønsker om å legitimere Vadsø-handelens virksomhet i Neiden ved å vise til at det var Varangersamene som egentlig hadde retten til å fiske i elva. Varangersamene var knyttet til Vadsø-handelen. De var oppfattet som norske undersåtter. Bras og Pedersen hadde dermed klare handelsmotiver når de mente å ha hørt at Varangersamene tidligere hadde brukt Neidenelva.

Tingbøkene viser helt tydelig at laksefisket i elvene var en meget viktig samisk næring. Det sies lite om samenes laksefiske på 1600-tallet i tingbøkene, men hva gjelder Altaelva og Tanaelva ser en at det utover 1700-tallet er flere brukergrupper som er involvert i fisket, men at fiskeretten i første rekke ligger hos siidaene i tilknytning til elva. Når vi ser på Pasvikelva, Neidenelva og Jakobselva, tyder alt på at østsamene har vært alene om bruken gjennom hele perioden 1620–1770. I en sak fra 1747 krevde forøvrig Neidensamene eneretten til laksefisket i Neidenelva. 45 Det tyder på at Neidensamene har ansett seg selv for å ha hatt eksklusive rettigheter til laksefisket her. Saken fra samme år der Pasviksamene nektet nordmennene å fiske laks i Jarfjorden viser at østsamene hadde klare oppfatninger av at retten til laksefisket i elver og fjorder tilhørte medlemmene av siidaen og at utenforstående ikke hadde noen rettigheter i så måte. 46

I tingboksmaterialet er det kun seks saker som sier noe om innsjøfiske, og alle disse er fra perioden 1689–1770. Selv om tallmaterialet her er lite, er her likevel noen saker som kan si noe om oppfatningen av retten til denne bruken. I 1705 klager samene i Laksefjorden over at Arrisbysamene bruker fjellvann på Laksefjordsamenes område. 47

Utfra dette klagemålet er det åpenbart at Laksefjordsamene har oppfattet innsjøfisket som en en eksklusiv rett som lå til deres siida. Vi ser altså at når det gjelder laksefiske i elver og fjorder samt innsjøfiske, har samene ment at dette var en rett som iførste rekke var forbeholdt de lokale samene med tilknytning til elva eller innsjøen.

3.3 Hogst

I tingboksmaterialet er det oppført 12 saker under hogst. Alle disse er fra perioden 1689–1770, og geografisk er sakene svært konsentrert idet de aller fleste omhandler bruken av Altaskogen.

Sverre Tønnesen kom frem til at siidaens medlemmer hadde retten til å ta seg trevirke i skogen, og de hadde den oppfatning at skogen var allmenning. 48 Vi kan ikke støtte oss til noe stort tallmateriale i tingbøkene, men de sakene som tross alt er der bekrefter langt på vei de konklusjoner Tønnesen kom frem til. En ser klart av tingbøkene at det var medlemmene av siidaene som hadde retten til å hugge i skogen. Denne sedvanen ble da også bekreftet av myndighetene. I en sak fra Hasvåg i 1693 bestemmer fogd Knag at ingen fremmede skal hugge i Altaskogen. Det var de som tilhørte Alta tingsted som kunne ta det de trengte i furuskogen til «huus verelse», etter utvisning av lensmannen. 49 Nå er det klart at det blant allmuen i Alta var mange nordmenn og kvener, men det har også vært en bred representasjon av samer i Altabefolkningen. I 1725 brukte 34 personer Altaelva, og 20 av disse stod i samemanntallet. 50 Myndighetene har forsøkt å regulere bruken av Altaskongen utover fra slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet. I 1693 og 1703 ble det bestemt at ingen skulle hugge i Altaskogen uten tillatelse fra øvrigheten, 51 og skogen ble fredlyst av amtmannen i 1723, 1734 og 1736. 52 Hogst har her likevel forekommet. Det viser det store antall saker som gjelder ulovlig hogst. Saker fra 1694, 1704 og 1707 viser at det har vært hugget i Altaskogen, 53 og for perioden 1755–1767 er det en rekke saker der skogfogden på Talvik ting stevner en rekke personer, både samer, nordmenn og kvener for ulovlig hogst. 54 Den ulovlige hogsten har ofte vært forklart med at dette er noe en har gjort fra gammelt av. I 1743 forklarer allmuen at de alltid hadde hentet det de trengte av ved og tømmer fra Alta og Revsbotn, 55 og i en sak fra Talvik i 1760 stevner skogfogden to personer for ulovlig hogst. Under forhøret forklarer de tiltalte at det er gammel sedvane at allmuen i Alta kan ta nedfalne furutrær etter anvisning. 56

Tingbøkene viser forøvrig også at Altafolket ikke har ansett skogen for å være kongens eiendom. En mann fra Nordland, Halstein Amundsen, ble på Hammerfest ting i 1693 tiltalt for å ha hugget tømmer i Altaskogen. Han var av den tro at han hadde lov til dette siden mange hadde fortalt han det. Det kan tyde på at det rådde en oppfatning blant vanlige folk, egentlig uavhengig av etnisitet, om at skogen var allmenning. 57 Fra 1744 kan en i en sak følge et forhør om Altaskogen. Amtmannen Kjeldsen lar flere utvalgte vitner svare på noen spørsmål, til oppklaring rettet mot amtmannen. Et spørsmål er:

«Hvorledes Altens skov før hans betienings tiid er anseet, enten som hans Mayestæts forbeholdne Skov, hvorudij ingen uden cammer Colleg. Havendes bevilling maate hugge eller og som Alminding, hvorudj eenhver til fornøden brug haver hugget baade Bord og tømmer, saa efter der det behovet haver.»

Kilde: Tingbok nr. 39/fol 155–6.

På spørsmålet om Altaskogen er ansett for å være kongens eiendom eller vanlig eiendom svaret vitnet Reinholdt Larsen at

«Samtlige Almuen have hugget til enhvers fornødenhet af Altens Skov uden at indhente Cammer Collegi Ordre».

Kilde: Ibid.

De andre vitnene kunne bekrefte dette. Vitnet Thomas Iversen svarte på første del av spørsmålet ved helt klart å uttale at Altas skog har vært ansett som allmenning. Det kommer her helt klart frem at det har vært alminnelig at hver mann har tatt det han har trengt i skogen, og skogen har ikke vært ansett som kongens eiendom, men som allmenning. Schnitler skrev forøvrig på bakgrunn av sine vitnemål at:

«All den Skoug er Alminding, hvilke Indvaanere betiene sig, og fornødentlig maa bruge til deres Hussers, Baaders og Aarers Vedlikeholdelse, Laxe-Bygninger I Elven; item Iiærdsler eller Skiegaarder til at indhægne Agere og Engslætter med: Denne Alminding bruges af Indvaanerne til fælledz, og har hver Gaard ej sin Skoug særdeles afdeelt.»

Kilde: Schnitler 1 1742–45: 228.

3.4 Hval, kobbe og rekved

Hele 71 samiske saker med tilknytning til kobbe, hval og rekved er oppført i tingboksmaterialet for hele perioden. 9 saker er fra perioden 1620–1770, mens 62 saker er fra perioden 1689–1770, så her er mye å hente.

Når det gjelder hvalretten, er det mange saker som beskriver inngående hvem som har rett til strandet hval alt etter hvor hvalen strander. I 1713 blir det fastslått at når hval strander innenfor linjen Sinkelvika-Porsanger tilfaller den Porsangersamene til deling. Strander den utenfor, skal allmuen på Magerøya ha den. 58 På Hammerfest ting i 1719 blir en enig om at hval på nordsida utenfor Risvika tilhører nordmennene, innenfor samene. 59 I 1739 blir det fastslått at hval tilhører østsamene om den går i land øst for Bugøyfjorden, Varangersamene mellom Bugøyfjorden og Klubben ved Kaldelva, og utenfor her nordmenenne. 60 Og fra Omgang ting 1745 blir det fastslått at Makkaurfolkene skal ha hval som strander øst for Kjølnes. Mellom Digermulen og Kjølnes tilhører hvalen Tanasamene, og mellom Digermulen og Kinnarodden tilfaller den Langfjordsamene og nordmennene. 61

Disse sakene kan nok klart antyde at det må ha vært uenigheter hvem som hadde rett til strandet hval. Bestemmelsene utstedt på tinget gir imidlertid medlemmene av siidaene en kollektiv rett til hvalen, og vi ser også utenforstående ikke har samme retten.

I hvilken grad blandet myndightene seg inn i fangsten av hval. Ifølge Landsloven av 1274 hadde kongen rett til halvdelen av ilanddrevet hval og retten til vrak som drev i land i allmenning. 62 Loven av 1604 medførte ingen endringer på dette punktet, 63 og utover 1600-tallet viste da også statens representanter interesse for å utøve denne retten. På Varangertinget i 1676 ble samene spurt om det hadde strandet vrak, og det ble påbudt at alt som strandet måtte bli oppgitt. 64 I 1679 spurte fogden på samme ting om det hadde vært vrak (skip, hval eller annet) da kongen ville ha interesse av det, 65 og i 1684 ble den samiske og norske allmuen i Varanger spurt om det hadde vært vrakfunn i årene 1680–84. 66 Nå oppgav kongen sin hvalrett i 1688 idet Finnmarksbeboerne ble «benaadeet med Rættigheden aff Hual-Wrag, huorom benaadningen udj saa maade intentionerer» , 67 og frem til 1775 ble strandet hval overlatt til bygdefolket.

Pontoppidan skrev da også i 1790 at:

«Med Vrag av Hvalfiske er det allernaadigst tilladt at forblive efter gammel Sædvane, som er, at i hvad Sogn Fisken som Vrag opdriver, bliver den allernaadigst skienket Sognets Folk, saavel rettigheds-Mændene som Enker, til Lige Deeling.»

Kilde: Pontoppidan 1790: 57.

Endringer i denne situasjonen ble ikke foretatt før i 1863. 68

Når det gjelder kobbeveide, har dette spilt en svært viktig rolle i samenes næringliv. Det viser blant annet det faktum at samene hadde en mengde navn på de forskjellige kobbeartene alt etter alder og kjønn. 69 Når det gjelder retten til å drive kobbeveide, viser tingbøkene eksempler på at denne retten lå til siidaens medlemmer og at utenforstående ikke hadde noen rettigheter i så måte. I 1701 klager Neidensamene over at Varangersamer og en del nordmenn har kommet inn på deres område og blant annet drevet kobbefangst. Neidensamene mener at de har enerett til kobbeveide etter gammel skikk og lov, og krever at utenforstående ikke må overtre grensene. 70 Østsamene har imidlertid latt andre brukere få drive kobbefangst etter å ha gjort avtale om dette. Det ser vi eksempel på i en sak fra 1747 der Pasviksamene tillot Vadsøfolk å drive kobbeveide inne på Pasviksiidaen. Dette var forvørig noe Vadsøfolkene hadde fått lov til i lang uten at det hadde oppstått stridigheter. 71

Tingbøkene viser også at myndighetene har blandet seg inn i retten til kobbeveide på ulike øyer og til ulike tider. På Sørøya har kobbeveidet vært bortforpaktet nesten sammenhengende fra og med 1685 og frem til 1770. 72 Kobbeveidet på Seiland ble oppbydd til forpaktning i 1761, 1768 og 1769. 73 På Magerøya’s østre side ble kobbe- og oterveidet lagt ut til forpaktning første gang i 1758, 74 og utover 1760-årene ble også kobbeveidet på andre deler av øya bortforpaktet. 75 I 1761 og 1765 ble kobbe- og oterveidet lagt ut til forpaktning på Rolfsøy, 76 og i 1765 ble også kobbe- og oterveidet på Ingøy bortforpaktet. 77 I 1763, 1764 og 1767 ble Altsulen ved Honningsvåg forsøkt bortforpaktet, 78 og i 1761 leide kjøpmann Buck bort kobbe- og oterveidet på Sandøy ved Hammerfest for fem år. 79

Når det gjelder retten til rekved, som var det viktigste brenselet i kystbygdene og også byggemateriale til gammene, kommer det klart frem i tingbøkene at retten her lå til medlemmene av siidaene eller bygdelagene som en kollektiv rett med utelukkelse av utenforstående. I 1755 ble allmuen i Makkaur enige om at all rekved som noen fant en halv mil nær Makkaur, skulle tilfalle dem alle, 80 og på tinget i Hasvåg i 1755 protokollfører seks innbyggere i Sørvær en avtale om at all rekveden skal deles likt mellom Sørværs innbyggere. Fire innbyggere fra Breivikbotn erklærte at de var blitt enige i samme overenkomst som i Sørvær. 81

Tingbøkene inneholder forøvrig også eksempler på at myndighetene har blandet seg inn i retten til rekved. På Vardø ting i 1713 ble rekveden fredlyst på Reinøya og Kongsøya. Ingen fikk ta ved der uten tillatelse, 82 og i 1734 ble det bestemt at ingen får hente ved mellom 3. mai og 5. juni i Porsangerfjorden. 83

3.5 Jakt

37 saker fra tingbøkene sier noe om jaktrett, og 33 av disse er fra perioden 1689–1770. På bakgrunn av disse sakene er det mulig å slutte adskilling om jakt og hvilke sedvaner og rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende.

Det er ingen tvil om at jaktretten har ligget til siidaens medlemmer med utelukkelse av andre. Dette ser en tydelig av de saker der samene har klaget over at andre brukere har trengt seg inn på deres jaktområder. Vi ser eksempler på flere slike saker fra Varanger i 1680-årene. 84 Her har fjellsamer jaktet på området til sjøsamene i Varanger, og sjøsamene har ved alle disse anledningene klaget på tinget over fjellsamenes jakt. Det viser at sjøsamene har ment seg eneberettiget til denne bruken.

Vi ser eksempler på at myndighetene har blandet seg inn i jaktretten. På Loppa ting i 1702 blir det fastslått at det er forbudt å skyte villrein mellom 2. februar og 24. august. 85 Samme år freder amtmannen jakt på rein i Vadsø, Vardø og Kiberg tingsteder fra Kyndelsmesse (2. februar) til Bartolomeusdagen (24. august), riktignok etter klager fra samene som mente at det hadde vært drevet for hard jakt. 86 Forbud mot å drive jakt på Sørøya ser en forøvrig fra 1734, 1735, 1739, 1742 og 1754. 87 Det har også vært særbestemmelser for fredning av ærfugl. På Kongsgammen ting i 1688 blir ærfuglen fredet i hekketida. 88 I 1702 blir det lagt ned forbud mot å skyte eller sette snarer for ærfugl på alle øyer og holmer i Porsanger. 89 Ærfugl blir fredet på Rolfsøya i 1704, 90 og på Sørøya fredlyses ærfuglen som vanlig i 1748. 91 De mange forbudene kan være et tegn på at jakt likevel har forekommet. I 1722 blir Porsangersamer anklaget for ulovlig jakt på Tamsøya. 92 Dette vitner om at samisk bruk ved dette tilfellet har forekommet til tross for forbudet.

3.6 Egg, dun og multer

Det er i tingbøkene 10 saker som dreier seg om egg, dun og multer, og 9 av disse er fra perioden 1689–1770. Tallmaterialet er her ikke stort, og det er derfor begrensninger for hva en kan slutte om sedvaner og rettsoppfatninger knyttet til disse typene av bruk.

Det er likevel åpenbart at retten til disse godene har ligget til siidanes medlemmer som en kollektiv rett, og med utelukkelse av utenforstående. I 1715 på Kjelvik ting er det klart at hele finneallmuen som betaler skatt har retten til dunværet på Tamsøya, 93 og i 1734 klager hele sameallmuen på tinget i Kjelvik over at fire nordmenn har kommet inn i Porsangerfjorden etter ved i den tida det var dun på øyene. De er mistenkt for å ha tatt dun, 94 og klagemålet fremsatt av samene viser klart at samene har ment seg eneberettiget til dunveidet her. Denne rettsoppfatningen kommer også indirekte frem hos Petsjengsamene ved at de i 1747 nekter Vadsøfolk å ta egg og dun på Henøyene i dagens Russland. 95

Tingbøkene viser at myndighetene blandet seg inn i bruken. Innblanding i bruken av moltemyrene ser en i tingboksmaterialet kun på Reinøya og Kongsøya i Varanger, begge ganger i 1713, der multer ble fredlyst og ingen fikk plukke uten amtmannens tillatelse. 96 Når det gjelder egg- og dunveidet, ble dette bortforpaktet flere steder utover 1700-tallet. På Tamsøya blir egg- og dunveidet fredlyst eller bortforpaktet en rekke ganger mellom 1715 og 1767. 97 På Hasvåg ting blir det i 1740 bestemt at ingen skal ta dun før 14 dager etter Sankthans, og da skal alle plukke samtidig. 98 Eggeværet på Altsulen blir bortforpaktet første gang i 1758–59 og senere også i 1768 og 1769. 99 Kongsøyene blir bortforpaktet 1762, 1764 og 1768, 100 og fugleveidet på Loppa og Loppekalven ved Kalvsundet i Loppa blir bortforpaktet 1761, 1767 og 1768. 101

Når det gjelder torvtakingsretten, er det lite å hente ut av tingbøkene. Sverre Tønnesen mente at denne retten fortsatte slik den alltid hadde gjort, 102 og det er vel mye trolig at denne retten også tillå siidaens medlemmer. I 1712 klager Laksefjordsamene på Kjøllefjord ting over at en same fra Arrisby tar mose fra deres område, og de får ordre om å gripe han. 103

3.7 Jordbruk

I tingboksmaterialet er 13 saker relatert til samisk jordbruk, og alle disse er fra perioden 1689–1770. Sakene kan si noe om den samiske bruken, men her er lite å hente når det gjelder samiske rettsoppfatninger.

Historikeren Alf Ragnar Nielssen har tatt utgangspunkt i skiftematerialet for kyst- og fjorddikstriktene i perioden 1686–1705, og hans tall på omfanget og gjennomsnittsstørrelsen på besetningene viser at det var store variasjoner fra sted til sted og mellom nordmenn og samer. Alta var i norsk sammenheng det ledende jordbruksdistrikt, mens Vardø i en slik sammenheng kom dårligst ut. Gjennomsnittlig for hele Finnmark hadde samene det største husdyrholdet. Samene hadde klart flere sauer og rein, men også når det gjaldt storfe lå samene noe foran. 104

Tingbøkene kan altså si noe om selve bruken. Vi kan blant annet lese hvilke dyr samene holder. I en sak fra 1660 kommer det frem at Langfjordensamene hadde fe. 105 Fra Vadsø ting i 1747 leser vi at Neidensamer har sommerboplass på Kjøholmen, og at de har sauer med hit. 106 I en sak fra 1747 kan vi forresten lese at Vadsøfolk og Pasviksamene slår engslettene på Reinøya. 107 Vadsøfolkene og Pasviksamene har altså hatt ordninger som har fungert med tanke på fordelingen av bruken av engslettene. Denne siste saken viser at sedvanen har kunnet bli brukt som rettesnor for å fordele bruken av jordstykkene.

Vi ser altså at det er mulig å slutte adskillig om samiske sedvaner og rettsoppfatninger på bakgrunn av tingboksmaterialet. Når det gjelder innholdet i sedvanen, er det tydelig at prinsippet om kollektiv og ikke minst eksklusiv bruk har stått sentralt. Dette går igjen uavhengig av typer av bruk.

Ved siden av å kunne fastslå noe om samisk sedvane og samiske rettsoppfatninger kan tingbøkene også bidra til å kaste lys over spørsmålet i hvilken grad samiske rettigheter i forhold til land og vann ble respektert av den lokale forvaltningen. Dommene som er blitt avsagt på tingene kan bidra til å kaste lys over dette spørsmålet. Jeg vil komme nærmere inn på dette i neste kapittel.

4 Samiske rettigheter og den lokale forvaltningen

I hvilken grad tok så den lokale forvaltningen hensyn til samiske rettigheter i forhold til land og vann?

Tingbøkene inneholder mange saker der den lokale forvaltningen har respektert samenes rettigheter til land og vann. Jeg har tidligere nevnt at Neidensamene anså seg selv for å være eneberettiget til en rekke naturressurser innenfor sin siida, og tingbøkene inneholder en rekke eksempler på at tinget aksepterer Neidensamenes eksklusive rett til disponeringen av naturressursene innenfor sine områder gjennom hele perioden 1620–1770. I 1701 klager Neidensamer på nordmenn og Varangersamer for å ha krenket Neidensamenes rettigheter til blant annet kobbeveide. Neidensamene forklarte at de etter grenseskillene og gammel skikk og lov hadde enerett til dette, og de krevde at de utenforstående ikke måtte overtre grensene. Retten gav her Neidensamene medhold og således anerkjennelse for sine eksklusive rettigheter. 108 På tinget i 1747 slås det dessuten fast at Neidensamene har enerett til laksefisket i Neidenelva. 109 Overfor andre østsamer viser tingbøkene at norsk rett også respekterte deres hevdvunne rettigheter. I en sak fra 1678 leser vi at fogden pålegger nordmenn fra Vadsø, Andersby, Solnes og Sandskjær å ikke ødelegge gammene og annet utstyr til samene i Neiden og Pasvik når de drar på kobbefangst, 110 og i en sak fra 1747 får Petsjengasamene anerkjent sin enerett til laksefisket i Jakobselva. 111

Tingbøkene viser forøvrig at østsamene gjennom sitt eget rettssystem, norraz, bestemte hvem som hadde rett til å bruke naturressursene og å slå seg ned i siidaen. I 1701 kan vi lese at to norske samer ti år tidligere hadde reist over til russisk side, men de hadde ikke fått lov til å bli der av de russiske samene. 112 I en sak fra 1747 kan vi lese at en norsk same hadde satt opp en gamme i Kjøholmen i Bugøyfjorden, men «med forlovf af Neidens Finner»113 og samme året sanker norske undersåtter mose på Brashavnfjellet, med tillatelse fra Neidensamene. 114 Neidensamene hevdet med andre ord jurisdiksjon over siidaområdet, og Jens Rathke, som var på reise i Øst-Finnmark i 1802, skrev at fjellsamer var nødt til å betale erstatning til Neidensamene hvis reinen deres hadde ødelagt mosen som Neidensamene skulle ha til sine rein. 115 Det viser at reindriftsamene presset på, men at Neidensamene fortsatt hevdet og fikk akseptert eierrådighet over sitt område.

Når det gjelder Varangersamene, viser tingboksmaterialet at den lokale forvaltningen også anerkjente deres hevdvunne rettigheter. I 1649 blir fjellsamer fra Enare, Arrisby og andre steder som trenger seg inn på Varangersamenes område pålagt å samarbeide med Varangersamene. 116 I en sak fra 1672 klager borgere og bønder på Skatøre over det samiske fisket fra Kiby. Nordmennene hevder at «de roer saa mange der paa en tid», og i det siste har sjøsamene dessuten tatt «Fjeldfinner med sig, som er usedvanligt». Dette fisket var «til aller største Forhindring og skade» på nordmennenes linesett. I dommen som ble avsagt ble det forbudt for de nye samiske båtene å drive dette fisket, men det ble samtidig bestemt at «de 10 ældste Finnebaader skulde faa fiske der» . 117 En sak fra 1680 viser forøvrig at Varangersamene fikk anerkjent sin rett til laksefiske i og med at fogden forbød at jekter ble lagt slik at de kan skade eller være i veien for samenes laksefiske, en bestemmelse som gjaldt Vardø, Vadsø og Kiberg tinglag. Av samme saken ser en også at fogden forbyr de som samler mose i utmarka å gjøre skade for samene her. 118 Forøvrig ble en befaling lest opp i 1687 om at når Varangersamene reiser til Vardø om sommeren, må ingen andre jage villdyr i Varangerfjellene. 119

En rekke saker i tingbøkene omhandler konflikter mellom reindriftsamer og kystbefolkningen, herunder sjøsamer, nordmenn og kvener, om retten til engmarkene ved kysten. Reindriftsamene kom ned med reinflokkene sine til kysten om våren og brukte engmarkene ved kysten til beitemarker for reinen. Dette førte til konflikter med kystbefolkningen, og mange slike konflikter blir beskrevet i tingbøkene.

Fra tinget i Varanger kan vi lese at sjøsamene i Varanger alt i 1649 klaget over at fjellsamer fra Enare og Arrisby «både med fischerj och i anndre maader at søgge derress nerinng och brug» inne på Varangersiidaen. 120 I 1679 klager Varangersamene over at:

«en hel Del Fjeldfinner gjør dem megen stor Fortræd og skade paa deres rette tilhørende Renpladse, idet de med en hel Mængde af deres Rener, som de did fører, opfortærer Renmaden for dem, som de aarligen skulde have til at opføde deres Ren med.»

Kilde: Tingbok nr. 12/fol 51b.

Liknende saker kan vi lese om i Varanger fra 1679 og videre utover 1680-årene, 121 og i alle disse sakene går dommene i favør av sjøsamene. Fra Varangersamenes klage på Vadsøtinget i 1681 over fjellsamenes inntrengen på deres område ble følgende dom avsagt:

«Er derfore nu for retten aff hr Amptmand Hans Jenssen Ørbeck affsagt och forbøden, alle de fieldfinner, som fra grentzerne och hiid neder paa Weranger finners rette tilhørende field, saaledis sig opholder, ey lenger der att forbliffue, medan sig straxen til densted de er kommen fra, henforføyer, och saa fremt de effter dags, iche retter sig hereffter, da skal wnunderfogden med meenige Weranger finner magt haffue at tage deris rein, och føre til slottet Wardøehuus;»

Kilde: Tingbok nr. 13/fol 22.

Varangersamene fikk altså medhold av retten. Det ble bestemt at fjellsamene måtte forlate sjøsamenes områder, og om så ikke skjedde, skulle underfogden i spissen for Varangersamene ta fjellsamenes rein og føre dem til Vardøhus festning.

Saker med denne konflikttypen finner vi fra hele Finnmark fra og med midten av 1600-tallet, og i alle disse sakene går dommene i favør av kystbefolkningen. På Kjøllefjord ting blir det i 1682 bestemt at fjellsamen Niels Rasmussen må forbli på fjellet med reinen sin hvor han etter gammel skikk bør være ifølge sjøsamene. 122 I 1692 blir det på Talvik ting bestemt at fjellsamer ikke får ha rein i fjellene nede ved kysten. 123 På Hammerfest ting blir i 1694 bestemt at samer skal holde sine rein borte fra steder der det er engslåtter. 124 På Kjøllefjord ting blir det i 1697 forbudt for svenske fjellsamer å komme ned til kysten med reinflokkene sine og drive jakt, og fjellsamene blir pålagt å flytte dit hvor de ikke er til skade for sjøsamene. 125 I en sak fra Alta i 1734 kan vi lese at fjellsamen Michel Aslachsøn får beskjed om å holde seg borte fra engmarkene med reinflokkene sine, 126 og på Omgang ting ser en i 1754 at samene skal passe på så deres rein ikke kommer ned til Hopseidet, til skade for kystebefolkningens enger. 127

Vi ser altså at sjøsamene og østsamene får respektert sine rettigheter til land og vann, men dommene går ikke i favør av reindriftsamene. Sjøsamene og kystbefolkningen forøvrig var de tradisjonelle brukerne av engmarkene ved kysten, og i konfliktene med reindriftsamene om bruken av disse engmarkene, gikk altså dommene i favør av de som kunne vise til at de hadde brukt ressursene i lang tid. Således ble sedvanen med eksklusiv bruk styrket gjennom dommene på tinget. Det ble altså dømt i henhold til alders tids bruk. I lovverket het da at allmenning skulle være «saasom den haver været af gammel Tid», 128 og det var således ingenting i veien for at samiske rettigheter ikke skulle bli respektert av den lokale forvaltningen.

5 Regionale forskjeller

De grunnleggende prinsippene for samiske sedvaner og rettsoppfatninger er forholdsvis like. Sedvanen med eksklusiv bruk har stått svært sentralt. Gjennom saker i tingbøkene fra hele Finnmark har samene klaget når utenforstående har gjort innpass i ressurser som har ligget innenfor deres siidaområde. De som var medlemmer av siidaen hadde altså en eksklusiv rett til naturressursene innenfor siidaen med utelukkelse av utenforstående. I tillegg står altså prinsippet om kollektiv bruk sentralt i sedvanen, selv om dette ikke alltid kommer frem i tingboksmaterialet. Den kollektive bruken angår selvsagt forholdet innad i siidaen, og da samene naturlig nok ikke alltid gikk til de statlige domstolene med konflikter innen lokalsamfunnet, men løste disse internt, blir sedvanen med kollektiv bruk ikke alltid fanget opp av sakene i tingbøkene. Vi vet imidlertid at det i det samiske veidesamfunnet var slik at «Allt land og vatten tilhörde kollektiviteten, siten i sin helhet», slik Væinø Tanner formulerte det i sin omtale av Petsamosiidaen. 129 Og selv om det samiske veidesamfunnet allerede er gått i oppløsning, eller er i ferd med å gjøre det i løpet av 1600-tallet, ser vi fortsatt eksempler på at sedvanen med kollektiv bruk har stått sentralt. I forbindelse med fordelingen av hvalfangsten blant samene inne i Varangerfjorden, skrev Knag på slutten av 1600-tallet at:

«Det bytes imellem Finnerne i Wehranger saaledis, at Fuldskatmand tager fuld Lodd, oc halfschatmand half Lodd, oc den som ej giver Skat, faar ej Lodd, Ligelides holder de det med Schiøterie».

Kilde: Knag 1 1694: 23.

Hvalfangsten var altså et kollektivt anliggende, og fordelingen av fangsten fulgte bestemte regler, som også gjaldt fordelingen av annet vilt. I 1740-årene skrev Schnitler på bakgrunn av samiske vitnemål at Varangersamene og Arrisbysamene hadde delt beverfangsten i Skoarrajåkka, en bielv til Tana, men at jakten på Schnitler’s tid hadde opphørt. 130 Jakten ble organisert ved at hver siida brukte elva «hver andet Aar om hinanden» , en klar indikasjon på at beverjakt var et kollektivt anliggende for siidaen. Når det gjelder beverfangsten, ser vi også fra andre siidaer at dette har vært en kollektiv rett. På tinget i Sompio i Kemi lappmark i 1733 gjør en same krav på full del i beverfangsten, men de andre siidamedlemmene nekter han dette, siden han ikke har betalt skatt og bare har brukt ett fangststed som lå like ved boplassen. Han ble her riktignok tilkjent lott for denne gangen siden han var så gammel at han ikke kunne bruke fangstplassene som lå langt borte. 131 Gjennom saken kommer rettsoppfatningen at utbyttet av beverfangsten skulle deles likt tydelig tilsyne. Hovedregelen var at en måtte betale skatt og delta i fangsten for å ha rett til utbytte, men det ble her altså gjort unntak for gamle og vanføre. 132

Sedvanen med eksklusiv og kollektiv bruk går altså igjen. Her er imidlertid regionale forskjeller i hvilken grad samene har vært i stand til å følge og bruke sedvanen.

Forholdet kyst-innland er vanskelig å si så mye om på bakgrunn av tingboksmaterialet siden samene i det indre av Finnmark var under svensk-finsk juridiksjon frem til 1751. En komparativ analyse av sedvanmessige spørsmål mellom kyst og innland ville således kreve en gjennomgang av svensk domboksmateriale, noe som altså ikke vil bli gjort her. Når det derimot gjelder forholdet mellom Øst-og Vest-Finnmark, kan imidlertid tingbøkene fra Finnmark si en hel del. 133

I Vest-Finnmark må det ha blitt vanskeligere for samene å leve etter sedvanen med eksklusiv og kollektiv bruk i løpet av perioden 1620–1775. Myndighetene la seg mer opp i bruken i dette området. Altaelva ble bortforpaktet gjennom store deler av 1600-tallet, 134 og bruken av skogen i Alta ble regulert i 1693 og 1703, og fredlyst i 1723, 1734 og 1736. 135 Den første jordutvisningsseddelen, som gav innehaveren amtets garanti for at en kunne sitte på boplassen for sin levetid, ble protokollført på Talvik-tinget i 1760, 136 og frem til midt på 1790-tallet var det i Vest-Finnmark matrikulert jord til hele 629 boplasser. 137 I tillegg ser vi at en rekke øyer i Vest-Finnmark ble fredlyst eller bortforpaktet.

I Øst-Finnmark ble riktignok Tanaelva bortforpaktet utover 1600-tallet og drevet av pakterne for egen regning frem til 1675. Etter dette fikk imidlertid samene fiske etter egne ønsker på det vilkår at laksen ble solgt gjennom forpakterne, og på 1700-tallet fisket samene i Tana uten at staten blandet seg inn. 138 Ingen plass-sedler er imidlertid blitt protokollført i Øst-Finnmark før 1770, og omfanget av bortforpaktninger og fredlysninger i Øst-Finnmark viser at den statlige innblandingen er av en svært beskjeden karakter. Disse har vært konsentrert om øyer og ellers svært avgrensede geografiske områder, og kan i liten grad ha påvirket den samiske bruken. 139

Den statlige innblandingen må altså ha gjort det vanskeligere for samene i Vest-Finnmark å følge sedvanen enn for samene i Øst-Finnmark. Når sedvanen ble vanskeligere å følge, er det et tegn på at sedvanen kan ha vært i endring. Det vil jeg se nærmere på i neste kapittel.

6 Endringer i samiske sedvaner og rettsoppfatninger

Statlig innblanding har ført altså ført til at samisk sedvane i deler av Finnmark har blitt vanskeligere å følge, slik at innholdet i sedvanen dermed kan ha endret seg. Nå skal det sies at begreper som samisk sedvane og samisk rettsoppfatning ikke er statiske størrelser. Sedvaner og rettsoppfatninger hele tiden i utvikling og omdanning i takt med samfunnsutviklingen.

Den samiske sedvanen med eksklusiv og kollektiv bruk var nært knyttet til det samiske veidesamfunnet med sesongflyttinger og dermed en sesongvis utnyttelse av naturressursene. Med utbredelsen av tamreinnomadismen har sedvanen med eksklusiv bruk blitt vanskelig å etterleve, og gjennom alle sakene der sjøsamene klager over reindriftsamenes inntrengen ser vi at sedvanen med eksklusiv bruk er vanskelig å etterleve. De mange klagemålene fra sjøsamene viser imidlertid at oppfatningen om siidaens eksklusive rettigheter fremdeles henger igjen.

Det samiske veidesamfunnet gikk tidlig i oppløsning i Vest-Finnmark. Alt på slutten av 1500-tallet var samene blitt bofaste. Fjordfiske var da sjøsamenes hovednæringsvei i og med at storfisketida hadde gjort sesongflyttingene overflødige. 140 Sedvanen med kollektiv bruk har således blitt svært vanskelig å følge for samene i Vest-Finnmark, og det er klare holdepunkter for å fastslå at sedvanen her var i endring bort fra prinsippet om kollektive rettigheter. Altaområdet og Vest-Finnmark hadde dessuten mange kvenske innvandrere, og disse tok med seg en oppfatning om privat eiendomsrett preget av en jordbrukstradisjon. Det faktum at det på tingene i Vest-Finnmark ble utstedt en rekke plass-sedler fra og med 1760 viser at det kollektive aspektet ved den samiske sedvanen ikke stod så sterkt som tidligere. Sedvanen kunne ikke brukes for å fordele jordstykkene mellom enkeltpersoner; følgelig fikk en utskrevet plass-sedler for å regulere bruken.

Hvis vi derimot retter søkelyset på et område i Øst-Finnmark, Varanger ser vi at situasjonen her var annerledes enn i Alta og Vest-Finnmark. I Varangerområdet var den statlige innblandingen av en beskjeden karakter. Sjøsamene inne i Varangerfjorden var riktignok blitt mer bofaste siden de kom til å satse mer på husdyrhold fra og med slutten av 1600-tallet, 141 men enkelte nisjer i den gamle næringstilpasningen ble beholdt. Blant annet var jakt fortsatt en viktig næring, 142 og sesongflyttingene fortsatte gjennom hele 1700-tallet. 143 Sedvanen med eksklusiv bruk har imidlertid også hos Varangersamene blitt vanskelig å håndheve fra og med slutten av 1600-tallet i takt med utbredelsen av tamreinnomadismen, og utover 1700-tallet stod ikke den samiske sedvanen med eksklusiv bruk så sterkt som tidligere. Vi må likevel kunne fastslå at sedvanen med eksklusiv bruk har spilt en viktig rolle i Varangersamenes rettsbevissthet. En rekke bruksavtaler har vært inngått mellom samer fra ulike siidaer. Det tidligere omtalte fiskefellesskapet mellom samer fra Varanger, Laksefjorden, Utsjok og Tana viser at fiskeavtaler har vært inngått, men at retten til laksefisket i Tana har ligget hos de lokale Tanasamene. Sjøsamer og fjellsamer fra Varanger hadde avtaler med Neidensamene og hadde blant annet tillatelse til å hugge tømmer i furuskogen i Neiden, en skikk som hadde vært vanlig «fra Arildz Tid», og som fortsatt var vanlig i 1740-årene. 144 I tingboka fra 1747 kan vi dessuten lese at Varangersamene delte reinbeitene på Skogerøya, Reinøya og Kjelmøya med Neiden- og Pasviksamene. 145 Det disse avtalene viser er at sedvanen med eksklusiv bruk fortsatt har stått såpass sterkt at en har måttet søke om tillatelse for å kunne bruke ressurser innenfor andre siidaer. Sedvanen med eksklusiv bruk var svekket som følge av omleggingen i samisk næringsliv, men den spilte altså fortsatt en viss rolle i samenes rettstenkning.

Det kollektive aspektet ved sedvanen hos samene i Øst-Finnmark synes imidlertid å ha stått sterkt gjennom hele perioden 1620–1770. Jordutvisningsresolusjonen av 1775 medførte at privat eiendomsrett ble innført i Finnmark. I Vest-Finnmark var det behov for å få avklart enkeltmedlemmers rett til dyrkingsjord, og midt på 1790-tallet var det altså blitt matrikulert jord til hele 629 boplasser i Vest-Finnmark. Jeg har tidligere nevnt at ingen plass-sedler ble matrikulert i Øst-Finnmark før 1770, og jordutvisningsresolusjonen av 1775 førte heller ikke til at samene i Øst-Finnmark fulgte retningslinjene for jorderverv som var fastsatt i 1775. I 1795 skrev da også kjøpmann Balchen på Gullholmen i Tana at «her ikke Existerer Ret over jorden i Øst-Finnmarken» , 146 og året etter skrev Lars Hess Bing i forbindelse med at en landmåler ble ansatt i Øst-Finnmark at der «blev jorddelningen til visse Boepladse igjen ophævet» . Hess Bing mente dette skyldtes vanskeligheter som hadde sammenheng med «Landets Beskaffenhed» , innbyggernes tenkesett og omflakkende levemåte som de ikke lot seg overtale til å bytte mot faste boplasser. 147

Det faktum at jordutvisningsresolusjonen av 1775 i så liten grad fikk betydning i Øst-Finnmark tror jeg må ses i sammenheng med de rådende sedvanene. Samene visste hvilke engsletter de kunne bruke, og hvilke naboene brukte. Sedvanen med kollektiv bruk kunne altså brukes for å fordele engeslettene, og dermed forelå det ikke noe utpreget behov for å få avklart enkeltpersoners rett til jordstykkene.

Vi ser altså at sedvanen med eksklusiv og kollektiv bruk er i endring hos samene i Vest-Finnmark i perioden 1620–1770. I Øst-Finnmark svekkes også det eksklusive aspektet ved sedvanen, men interne bruksavtaler i det samiske samfunnet viser at sedvanen fortsatt har betydning for rettstenkningen. Når det gjelder sedvanen med kollektiv bruk, står den sterkt gjennom hele perioden i Øst-Finnmark. Det viser jordutvisningsresolusjonens manglende betydning.

Når det gjelder endringer i sedvaner og rettsoppfatninger, må det også sies noe om østsamene. Disse hadde en utpreget jakt-og fangstøkonomi gjennom hele 1600- og 1700-tallet, og hos disse står sedvanen med eksklusiv og kollektiv bruk sterkt gjennom hele 1600- og 1700-tallet. Østsamene klaget på tinget når utenforstående drev med næringsvirksomhet inne på deres områder, og de fikk flere ganger på tinget anerkjent eksklusiv rett til ressursene innenfor siidaområdet. At Neidensamene hevdet jurisdiksjon over sitt område viser Rathke’s beskrivels fra 1802 der fjellsamer måtte betale erstatning til Neidensamene hvis reinen deres hadde ødelagt reinmosen som Neidensamene skulle ha til sine rein. 148

7 Oppsummering

Sedvane forstås vanligvis som festnet skikk og bruk. Begrepet er et rettsteknisk fenomen, og når en skal forsøke å rekonstruere sedvaner, er en nødt til å ta høyde for at sedvane er en rettslig norm som bare kan vises indirekte , enten fra praksis eller som en norm bak en sedvanerett som blir anvendt i rettsbegrunnelser. Bruken, eller praksis, blir en viktig faktor i denne sammenheng, likeledes oppfatninger av retten til bruken. Tingbøkene gir mange beskrivelser av samisk bruk av naturressursene, og rettsoppfatninger kan komme direkte til uttrykk ved at personers vitnemål er referert, eller indirekte gjennom de handlingsmønster som det finnes referater av. Dessuten kan en gjennom dommene på tingene få vite noe om i hvilken grad den lokale forvaltningen respekterte samiske rettigheter i forhold til land og vann. Tingbøkene kan altså kaste lys over mange sider ved sedvaneproblematikken, og det gjør at dette er en svært verdifull kilde til samiske sedvaner og rettsoppfatninger.

Samiske sedvaner og rettsoppfatninger blir formet og påvirket av ulik næringsvirksomhet og ulik bruk av naturressursene. Begrepene eksklusivitet og kollektivitet summerer imidlertid opp innholdet i sedvanen uavhengig av næringer og typer av bruk. Medlemmene av siidaen hadde en eksklusiv rett til naturressursenene innenfor siidaen, og denne retten var en kollektiv rett som omfattet de samene som hørte til siidaen.

Sjøsamene og østsamene fikk respektert sine hevdvunne rettigheter gjennom dommene på tingene. Dette må ha bidratt til å styrke sedvanen med eksklusiv bruk. Den statlige innblandingen har imidlertid ført til vanskeligheter for samene med å følge sedvanen. Nå skal det sies at den statlige innblandingen har vært betydelig mer intens i Vest-Finnmark enn i Øst-Finnmark, og det viser at det er regionale forskjeller i hvilken grad samene har kunnet følge sedvanen. Samene i Øst-Finnmark har i større grad enn samene i Vest-Finnmark kunnet følge og bruke sedvanen.

Nå er det klart at samisk sedvane og samisk rettsoppfatning ikke er statiske størrelser, men fenomener som er i konstant utvikling og omdanning i takt med utviklingen i samfunnet. Tamreinnomadismens utbredelse fører til at sedvanen med eksklusiv bruk blir vanskelig å følge, og på dette punktet er den samiske sedvanen i endring utover perioden 1620–1770. Det faktum at det har vært inngått bruksavtaler mellom ulike siidaer viser imidlertid at sedvanen med eksklusiv bruk fortsatt har spilt en viss rolle i samenes rettstenkning siden en altså har måttet søke om tillatelse for å kunne bruke ressurser innenfor andre siidaer.

I motsetning til sitasjonen i Vest-Finnmark har sedvanen med kollektiv bruk stått sentralt gjennom hele perioden blant samene i Øst-Finnmark. I Vest-Finnmark ble det utstedt en rekke plass-sedler fra og med 1760. Det er et tegn på at sedvanen med kollektiv bruk ikke kunne brukes for å avklare hvem som hadde retten til dyrkingsjord. Det forelå således et behov for å å få avklart enkeltpersoners rett til dyrkingsjord, og jordutvisningsresolusjonen av 1775 fikk da også stor betydning i Vest-Finnmark.

I Øst-Finnmark ble det ikke utstedt noen plass-sedler før 1770. Jordutvisningsresolusjonen fikk heller ingen betydning de første årene etter 1775. Det gir en klar pekepinn på at en visste hvilke engsletter en selv kunne bruke, og hvilke naboene brukte. Sedvanen med kollektiv bruk kunne altså brukes for å fordele engslettene, og dermed forelå det ikke noe utpreget behov for å få avklart enkeltpersoners rett til jordstykkene.

Kilde- og litteraturfortegnelse

Arkivmateriale:

Finnmark tingbok nr. 1–42, i Statsarkivet i Tromsø

Litteratur:

Adelaer, Heinrich (1690): «Heinrich Adelaer i Finnmark 1690», i NNS I, Oslo 1938

Brandt, Fredrik (1863–64): «Bruddstykker af Forelæsninger over Tingsretten» «Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi, (UFL), 3. Årgang 1863–64

Brækhus, Sjur/Hærem, Axel (1964): «Norsk tingsrett», Universitetsforlaget

Collett, Mathias (1757): «Relation angaaende Finnmarken 1757», Avskrift ved Kjeldeskriftfondet, Oslo

Eckhoff, Torstein (1987): «Rettskildelære», Tano

Fellman, Isak (1910): «Handlingar och Uppsatsar angående Finska Lappmarken och Lapparna», bind III

Fellman, Jacob 2 (1906): «Anteckningar under min vistelse i Lappmarken», bind III, Helsingfors

Gjelsvik, Nikolaus (1921): «Innleiding i rettsstudiet», Samlaget

Gjelsvik, Nikolaus (1932): «Norsk tingsrett», Oslo

Gulbransen, Egil (1980): «Juridisk leksikon», Tanum

Hess Bing, Lars (1796): «Beskrivelse over Kongeriget Norge, Øerne Island og Færøerne, samt Grønland», København

Knag, Niels (1694): «Joerde-Boeg og Mandtal ofuer Nordmend og Finner udj Ost-og West Findmarchen saa og paa grentze Finnerne for anno 1694», i Nordnorske Samlinger I. Finnmark omkring 1700, Oslo

Kristensen, Allan (2001): «Samisk sedvane sett i lys av samfunnsmessige endringsprosesser – med fokus på «Vehranger finner» i perioden 1620–1775», Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø

Leem, Knuud (1767): «Beskrivelse over Finnmarkens Lapper», København 1975

Lillienskiold, Hans 1 (1698): «Speculum Boreale I», i Nordnorske Samlinger IV, Finnmark omkring 1700, bind 2, Oslo 1942

Lillienskiold, Hans 2 (1698): «Speculum Boreale II, i Nordnorske Samlinger VII, Finnmark omkring 1700, bind 2, Oslo 1942

Nielsen, Jens Petter (1990): «Altas historie», bind 1, Alta

Nielssen, Alf Ragnar (1984): «Animal husbandry among the Norwegian Population in Finnmark». c. 1685–1705. i «Acta Borelia 2/1984». Tromsø

Niemi, Einar (1983): «Vadsøs historie I», Universitetsbiblioteket

NOU 1984: 18: «Om samenes rettsstilling», Samerettsutvalgets første utredning, Universitetsforlaget

NOU 1993: 34: «Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark», Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, Universitetsforlaget

Næss, Hans Eyvind (1981): «Sorenskriverens tingbøker fra 1600–1700 tallet som historisk kildemateriale», i Heimen 4:1981, Universitetsforlaget

Pedersen, Steinar (1985): «Laksen, allmuen og staten. Fiskerett og forvaltning i Tanavassdraget før 1888», Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø

Pedersen, Steinar (1994): «Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig», i NOU 1994: 21, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Pontoppidan, C. (1790): «Det Finnmarkske Magasins Samlinger», København

Rathke, Jens (1899): «Reise i Finnmarken og det nordlige Rusland i Aarene 1801–1802», Vadsø

Sandvik, Gudmund (1997): «Om oppfatningar av retten til og bruken av land og vatn i Finnmark fram mot slutten av 1960-åra», I NOU 1997: 4, Samerettsutvalgets andre utredning

Sandvik, Hilde (1987): «Tingbok for Finnmark 1620–1633», Norsk lokalhistorisk institutt, Oslo

Schnitler, Peter 1 (1742–45): «Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745», bind I, utgitt av Kjeldeskriftfondet, Oslo 1962

Schnitler, Peter 2 (1742–45): «Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745», bind III, utgitt av Kjeldeskriftfondet, Oslo 1985

Solem, Erik (1933): «Lappiske rettsstudier», Universitetsforlaget

Sporring, Jørgen (1793): «Relation angaaende Finnmarken», trykt i Topografisk Journal for Norge, II 6 Christiania 1793

Tanner, Væinø (1929): «Antropogeografiska studier innom Petsamo-området», I. Skoltlapperna, Helsingfors 1929

Tønnesen, Sverre (1972): «Retten til jorden i Finnmark», Universitetsforlaget, Bergen

Internett:

Kong Christian den Fjerdes Norske Lovbog af 1604, Efter foranstaltning af det Akademiske Kollekgium ved det Kongelige Norske Frederiks Universitet, udgifen af Fr. Hallager, Professor og Fr. Brandt, Stipendiat, Christiania Feilberg & Landmark 1855, tilrettelagt for World Wide Web av Prosjekt for nettbaserte hovedfagsstudier (PNH) på grunnlag av avfotografering og opptrykk ved Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, ISBN 82–7061–278–2, Den rettshistoriske kommisjon, Oslo 1981, se http://www.hf.uio.no/PNH/chr4web/chr4home.html

Kong Christian den Femtes Norske Lov 15de April 1687 med Kongeloven av 1665, tilrettelagt for World Wide Web av Prosjekt for nettbaserte hovedfagsstudier (PNH) på grunnlag av ISBN 82–00–05555–8 © Universitetsforlaget 1982 etter tillatelse fra Universitetsforlaget, se http://www.hf. uio.no/PNH/chr5web/chr5home.html

2.VED1 Tabellvedlegg