Del 5
Reindriftssamiske sedvaner og rettsoppfatninger om land

Nils Oskal og Mikkel Nils Sara:

Forord

Det foreliggende arbeidet er sluttrapporteringen av prosjektet «Reindriftssamiske sedvaner og rettsoppfatninger i Finnmark», utført på oppdrag fra Styringsgruppen for forskningsprosjektet: Samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger. Prosjektet er utført av Nils Oskal ved Nordisk samisk institutt og Mikkel Nils Sara ved Samisk høgskole.

Prosjektet fikk tildelt finansiering for 10 månedsverk, og er gjennomført i løpet av en fem måneders periode fra mars til august 99. Forsker Nils Oskal har skrevet kapittel 2. Forsker Mikkel Nils Sara har skrevet kapittel 3. Kapitlene 1 og 4 er skrevet av forskerne i samarbeid.

I tillegg har reineierne John Persen Guttorm, Mikkel Isak Oskal og David Sara vært engasjert som diskusjonspartnere på et arbeidsseminar om reindriftens sedvaner og rettsoppfatninger i Alta 30.6 – 1.7.99. Vi vil spesielt takke disse medarbeiderne som bidrog vesentlig til prosjektet med sine erfaringer og refleksjoner over erfaringene.

Vi vil ellers takke våre arbeidsgivere, Nordisk samisk institutt og Samisk høgskole, og for godt samarbeid. Vi vil også takke John Henrik Eira fra styringsgruppen for dette prosjektet for hjelp med organiseringen av arbeidsseminaret i Alta.

Kolleger ved Nordisk Samisk Institutt og reineier Johan Mathis Turi har kommentert et førsteutkast til dette manuskriptet, noe vi er takknemlige for. Vi vil også takke Jakob Meløe og Robert Paine for konstruktiv kritikk av en tidligere versjon av dette arbeidet.

Rapporten er i sin helhet publisert i Bull, K.S., Oskal, N. og Sara, M.N.: Reindriften i Finnmark – Rettshistorie 1852 – 1960, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2001.

1 Prosjektets forskningsperspektiv og metodiske avgrensninger

1.1 Prosjektets formål

I mandatet for forskningsprosjektet om samiske sedvaner/samiske rettsoppfatninger heter det bl.a. om reindrift:

«Innenfor reindriften bør sedvaner og rettsoppfatninger knyttet til bruken av areal, intern organisering og samhandling, undersøkes og analyseres. I den grad det finnes sedvaner og rettsoppfatninger om bruk, intern organisering og samhandling innenfor og mellom andre nærings- og livsformer, bør dette undersøkes».

Målet med dette prosjektet er å klarlegge noen reindriftssamiske sedvaner og rettsoppfatninger som knytter seg til bruk av land, og fokusere på noen praksiser som er relevant for å forstå bruk og oppfatning av bruk av land. Utvalget av praksiser skal gi et inntak til artikulering av reindriftssamiske reguleringer og rangeringer av retten til bruk av land, dvs. rangering av handlingsfriheter og begrensninger i forhold til bruk av beiteland mellom ulike grupper av reindriftssamer. Innenfor tidsrammene for dette prosjektet har det vært nødvendig å avgrense undersøkelsen til et begrenset utvalg av praksiser, og det har ikke vært mulig å undersøke sedvaner som omhandler samhandling mellom reindrift og andre næringsformer.

I mandatet er også skillet mellom sedvaner og rettsoppfatninger omtalt:

«Vi vil i midlertid peke på at med sedvaner siktes til faktisk bruk eller adferd, mens rettsoppfatninger refererer seg til meninger om retten, enten retten er gjeldende eller ikke».

Skillet mellom sedvaner og rettsoppfatninger er i seg selv uklart slik det er formulert i mandatet, og i tillegg er det vanskelig å gjøre skillet metodologisk relevant for en empirisk undersøkelse. Bruk og praksiser inneholder gjerne en intern referanse til meninger om retten, og praksiser kan forståes som virksomheter som samtidig inneholder en teori om seg selv.

Identifisering av adferd eller bruk som en bestemt adferd eller bruk, kan ikke gjøres uavhengig og uten referanse til meningen med bruken.

For å identifisere et fenomen som sammenblanding av reinflokker som masttadeapmi, så forutsetter det en verdihorisont som gjør det både mulig å skille en ansamling dyr som ulike flokker med ulik bevegelse, og kategorisere disse enten som f.eks. eallu (en siidas samlete flokk) eller en ℅ora (en mindre del av en annen siidas eallu som er på vidvanke). Identifiseringen av fenomenet som et bestemt fenomen som f.eks. masttadeapmi, kan vanskelig gjennomføres uten referanse til begreper som henviser til ansvarsforhold og rettighetsforhold. I tillegg må identifiseringen av denne typen fenomen gjennomføres innenfor et nettverk av kontrasterende begreper som brukes til å identifisere tilsynelatende liknende fenomen som f.eks. mastadeapmi, hvor det også dreier seg om sammenblanding av reinflokker. I tilfelle et fenomen kan beskrives som mastadeapmi, så involverer det beskrivelser av distinkte reinflokker og aktører som har det som intensjon å sammenblande flokker. I et slikt tilfelle refererer identifiseringen av fenomenet som mastadeapmi et annet og klarere ansvarsforhold enn om fenomenet hadde blitt identifisert som masttadeapmi. I denne typen tilfeller kan det derfor være vanskelig å skille mellom bruk og rettsoppfatninger om bruken. Meninger om retten er innebygd i den begrepsmessige identifiseringen av bruk av land som et bestemt bruk.

Hverken praksiser eller beskrivelser av de selvsamme praksisene skal være vilkårlig valgt. Praksisene må være sentrale praksiser, og beskrivelsen av praksisen bør samsvare med aktørenes egen beskrivelse av praksisene.

En beskrivelse av praksiser, kan ikke unngå å måtte artikulere målestokker som det kreves av aktørene at de lever opp til med utgangspunkt i aktørenes selvbeskrivelser. Det vil i en beskrivelse av en praksis, foreligge implisitte standarder og krav for adekvat adferd i den selvsamme praksisen, og implisitte standarder for rangering av handlingsfriheter og begrensninger i forhold til bruk av beiteland.

I ulike tolkninger og beskrivelser av hva en bestemt reidriftssamisk praksis er, er det derfor, uavhengig av beskriverens intensjoner, formulert ulike krav til aktørene i form av standarder for fordeling av friheter og ansvar i praksisen. Disse kravene er allerede innebygd i og blir artikulert gjennom de ulike måtene å beskrive en bestemt praksis på. Beskrivelsen har på denne måten på samme tid et normativt foreskrivende innhold, som ikke kan skilles fra det deskriptive innholdet i beskrivelsen. Beskrivelsen av ulike praksiser i reindriften kan ikke unngå å måtte, i det minste implisitt, artikulere standarder for adekvat adferd for aktørene som er situert i den praksisen, som samtidig er standarder for rangering av handlingsfriheter og begrensinger i praksisen. Selv om disse standardene selvfølgelig er standarder for aktørene som er situert i praksisen, så må de samtidig tre frem som slike standarder for beskriveren . Beskriveren må gjøre krav på at han med rette leser inn og tilskriver aktørene nettopp disse standardene for rasjonell adferd og fordeling av friheter og ansvar i den aktuelle praksisen.

Denne typen fenomen påminner oss om at det er en intern sammenheng mellom beskrivelser og vurderinger. I den grad sedvanemessige fenomen ikke korrekt kan beskrives uten at det anvendes begreper som har et etisk deskriptivt innhold, i den grad er vurderingen gitt i og med beskrivelsen av fenomenet. Man kan ikke unngå vurderinger i og med beskrivelsen, fordi vurderingen er inneholdt i selve beskrivelsen.

Man kan ikke gjøre rede for denne typen praksiser, hvor denne typen fenomen inngår, uten samtidig gjøre rede for det etiske innholdet som artikuleres gjennom beskrivelsen av fenomenet. Man kan ikke adekvat artikulere fenomenet, uten at det i artikulasjonen inngår beskrivende og samtidig vurderende begreper.

I prosjektet har vi beskrevet et utvalg av praksiser. Dette er praksiser hvor aktørene blir tilskrevet selvbeskrivelser, hvor aktørene blir tilskrevet å tilskrive seg selv og hverandre ansvar og skyld. I slike beskrivelser av praksiser for siidautøvelse er ikke vurderingen av praksisene et åpent spørsmål i forhold til beskrivelsen av praksisene, fordi det ville nettopp innebære at det var et åpent spørsmål om hvordan praksisene empirisk skulle beskrives. Det er ikke et åpent spørsmål, hvis man forutsetter at aktørenes selvbeskrivelser av praksisen er konstitutive for den selvsamme praksisen. Forutsetter man ikke dette, så vil det mangle kriterier som gjorde det forståelig hvorfor bestemte beskrivelser i den logisk uendelige mengden av mulige beskrivelser, er valgt ut som signifikante og relevante beskrivelser, og hvorfor de utvalgte beskrivelsene er beskrevet på den måten de faktisk er beskrevet på. Både det faktiske utvalget av beskrivelser og den faktiske måten å beskrive på ville fremvise seg som rent vilkårlig.

Et annet moment ved sedvaner er at de befinner seg i spenningsfeltet mellom faktisitet og normativitet, mellom virkelighet og ideal. På den ene siden er sedvaner bygd inn i faktisk eksisterende praksiser, samtidig som praksiser på den andre siden har et etiske foreskrivende innhold. En beskrivelse av sedvanemessige praksiser vil derfor inneholde idealer som hører til praksisene. En slik beskrivelse reiser derimot ikke krav om at idealene er fullt ut innhentet, eller at brudd på sedvaner ikke forekommer eller at det ikke finnes konflikter i reindriften. Beskrivelsene gjør bare krav på å artikulere det uformaliserte regelverket som det kan gjøres brudd på og som det kan oppstå konflikter om. En beskrivelse av sedvaner inneholder derfor ikke en påstand om at disse utgjør et (instinktivt) atferdsmønster, som det ikke forekommer brudd på, eller at reindriften utøves reint faktisk i overensstemmelse med egne innebygde idealer og rettsforestillinger. Beskrivelsen impliserer at slike idealer om rangering av handlingsfriheter og begrensninger finnes, og i beskrivelsen foresøkes det å artikulere disse mest mulig korrekt.

Dette har også føringer for andre metodologiske aspekter ved dette prosjektet.

1.2 Metodologiske spørsmål

Noen sedvaner og rettsoppfatninger er innebygd i samiske grunnbegreper for identifikasjon og beskrivelse av reindrift. Begreper som f.eks. siida, báikedoallu, siidavuo[d][d]u og eallovuo[d][d]u hører inn under denne kategorien av begreper. Betydningsinnholdet av begrepene kan være mer eller mindre klart for aktørene selv, og en artikulasjon av betydningen vil utgjøre et utkast som gjengir betydningsinnholdet mer eller mindre korrekt i forhold til språkbrukerenes intuitive forståelse av betydningsinnholdet.

Selv om begrepene er operative innen samisk språk, så er impliserer det ikke at disse begrepene er operative begreper innenfor samisk reindrift generelt i Finnmark. Det er heller ikke en forutsetning i prosjektet. En avvisning av eksplikasjonene av grunnbegrepene som en adekvat eksplikasjon, vil derfor heller ikke kunne gjøres med referanse til utbredelsen av språket.

Det kan derimot reises tvil om hvorvidt en utlegningen av betydningsinnholdet i grunnbegrepene overgeneraliserer et spesifikt og partikulært innhold, som bare er gyldig for noen språkbrukere. Innvendingens rimelighet vil i et slikt tilfelle kunne bedømmes ut fra en alternativ utlegning av betydningsinnholdet, som fremviser grunnlaget for innvendingen.

Prosjektet inneholder også beskrivelser av praksiser som f.eks. ulike former for sammenblandinger av flokker, innsyn ( geah℅adeapmi) , og ulike former for reinskilling. Vi har foretatt et utvalg av praksiser med et formål å klarlegge sedvanemessig bruk og rettsoppfatninger om bruk av beiteland. Det forholder seg på samme måten med en artikulasjon av praksiser som med en artikulasjon av grunnbegreper. De ulovfestede reglene kommer til uttrykk i praksisen, men det kan være vanskelig å fastslå det presise innholdet disse reglene som er bygd inn i praksisen. De bakenforliggende reglene er bygd inn i praksisene, men vår artikulasjon av reglene kan være feilaktig, selv om praksisen er korrekt trukket frem som relevant praksis.

Utvalget av praksiser kan være feilaktig i forhold til formålet med prosjektet ved at noen relevante praksiser er utelatt eller at mindre relevante praksiser er tatt med.

Dessuten kan utlegningene av praksisene lide under at de ikke tar høyde for variasjonen og mangfoldet i utøvelsene av praksisene. Utvalget av undersøkte praksiser kan være korrekt nok, men gjengivelsene kan være feilaktige og inneholde overgeneraliseringer av enkeltmomenter ved praksisene.

Prosjektet inneholder også tentative utlegninger av en del «kjøreregler» for hva som regnes for høvisk adferd og lojal oppførsel i reindrift internt i forhold til bruk av beiteland.

Innenfor prosjektets rammer har det ikke vært mulig å undersøke forholdet mellom reindriftens sedvaner og reindriftsloven, og forvaltningen av reindriftsloven. I følge mandatet for prosjektet er heller ikke oppgaven å undersøke om sedvanene er innarbeidet i lovverket eller ikke, eller om lovverket står i motsetningsforhold til sedvaner. Vi har av den grunn heller ikke undersøkt de ulike vilkårene for overføring, vedlikehold og håndhevelse av ulike sedvaner i reindriften i forhold til om det er knyttet rettslige sanksjonsmidler til disse med hjemmel i det eksisterende lovverket.

I forbindelse med gjennomføringen av prosjektet, ble det arrangert et 2 dagers arbeidsseminar med 3 eldre reindriftsutøvere: John Persen Guttorm, Mikkel Isak Oskal og David Sara. Målet med arbeidsseminaret var å få utdypet og presisert noen av antakelsene vi hadde gjort oss angående arealbruk, og samtidig få korreksjoner på forsøksvise utkast til klarlegninger. Deltakerne bidrog ikke bare med informasjoner, men også med analyser som inngår som grunnlag for dette arbeidet.

Det har vært reist tvil om pastoral nomadiske samfunn i det hele tatt kan sies å ha sedvaner og institusjoner for regulering av beitebruk. Det andre kapitlet er et forsøk på å presentere et slikt syn med utgangspunkt i John Locke. Presentasjonen legger vekt på å få frem de normative forutsetningene for en slik beskrivelse av urfolkssamfunn generelt, og de konklusjonene slike beskrivelser støttet opp under når det gjelder diskvalifisering av arealvern og suverenitet for urfolkssamfunn. I denne delen reises det ikke tvil om de empiriske forutsetningene som gjøres gjeldene i beskrivelsene av urfolkssamfunn, og spørsmålet som forsøkes klarlagt er heller hva som er det moralske grunnlaget for en ekskludering av urfolkssamfunn som bærere av suverenitet og privatrettslige rettigheter til land og vann under vilkår av at de empiriske beskrivelser av disse samfunnene er holdbare. Gitt at den antatte beskrivelsen av urfolkssamfunn er sant, hva er den moralske begrunnelsen for å ekskludere behandlingen av disse samfunnene fra generelle rettsprinsipper som ellers var anerkjent som gyldige for regulering av forholdet mellom europeerne internt? Temaet for de etterfølgende kapitlene er reindriftens interne organisasjon for myndighetsutøvelse, og rammene for en slik myndighetsutøvelse som sedvanene fastlegger.

Kapittel 3 tar for seg den reindriftssamiske institusjonen siida, som en institusjon som utøver myndighet og som en enhet for beslutninger. Samtidig foretas det en undersøkelse av et bestemt reinbeiteområde (Lakkovuotna-området) for å undersøke prinsippene for dannelsen av siidaer, nydannelser og oppløsninger av siidaer.

Kapittel 4 går nærmere inn på sedvaner og rettsoppfatninger som utgjør rammene for utøvelsen av siida. Kapitlet inneholder også en sammenfatning av prosjektets innhold.

2 Det moralske grunnlaget for diskvalifiseringen av urfolks eiendomsrett til land og politisk suverenitet1

Det finnes et etablert bilde av urfolkssamfunn som en ansamling av mennesker som lever i grenseløs frihet og med vilkårlighet bruker store arealer som sin tumleplass. Mer presist bygger dette bildet opp under forestillingen om at urfolk ikke hadde sedvaner i det hele tatt, og at urfolkssamfunnene ikke utgjorde politiske fellesskap som utøvde suverenitet over territoriene sine. I dette kapitlet reises det ikke tvil om den empiriske holdbarheten til denne typen beskrivelser. Det legges derimot vekt på få frem det normative grunnlaget som artikuleres i implisitte begrunnelser for hvorfor urfolks bruk av land ikke er rettighetsdannende, og hvorfor det var unødvendig å behandle dem som parter i overdragelsen av land og suverenitet over territoriene deres. 1

2.1 Introduksjon til problemområdet

Det har vært en utbredt oppfatning at urfolk ikke har sedvaner, og mangler en institusjonalisert utøvelse av sedvaner. Den engelske filosofen John Locke (1632–1704) kan trekkes frem som en representant for et slikt syn. Det fantes andre vestlige stemmer dengang også. Vi tar imidlertid utgangspunkt i John Locke, da han er en av de mest betydningsfulle politiske filosofene innen vestlig tenkning.

Intensjonen med dette kapitlet er å fokusere på en politisk-filosofisk tenkning om grunnlaget for diskvalifiseringen av arealvernet for urfolk og de nomadiske samfunns suverenitet. John Locke var bemerkelsesverdig av flere grunner. For det første hevdet han at eiendomsretten er en av de grunnleggende menneskerettighetene, samtidig som man kan lese ut av hans argumentasjon at urfolk og nomader ikke har slike rettigheter i forhold til beiteland. For det andre hevdet han at suvereniteten ikke kan avståes eller overføres uten en samtykke fra de berørte, samtidig som det ikke finnes grunnlag for å hevde at han gjør et krav gjeldende om at samtykke var nødvendig i overdragelsen av suverenitet fra urfolk og nomadiske samfunn. Locke skriver generelt om det normative grunnlaget for både suverenitetsoverdragelse og eiendomservervelse, men han forholder seg også til jeger- og samlersamfunn, og nomadiske samfunn. Det er tvilsomt hvilken effekt hans tenkning hadde reint empirisk i forhold til utviklingen av den politiske tenkningen om urfolk i vestlige demokratier, men det er ganske sikkert at noen av de holdninger som er operative den dag i dag i forhold til vernet for pastoralnomadisme er sammenfallende med den tenkningen som Locke presenterte.

Locke bruker selvfølgelig ikke begrepet urfolk. Han skriver om jeger-, fangst- og nomadesamfunn med utgangspunkt i indianerne i Amerika. Vi bruker begrepet urfolk, som vi mener er dekkende for de fenomener som Locke beskriver og en slik erstatning av begrepene vil heller ikke gjøre vold mot Lockes grunntekst. Det må presiseres at Locke ikke direkte begrunner hvorfor jeger-, sanker- og nomadiske samfunn ikke legitimt kan gjøre krav på privat eiendomsrett til land, og hvorfor slike samfunn ikke kan sies å ha en suverenitet, som skulle tilsi at en overdragelse av privat eiendom og suverenitet forutsetter et frivillig samtykke fra disse. Men i avhandlingen hans inngår det argumenter for en slik oppfattelse, som senere har fått gjennomslag. Gjennomslaget har imidlertid ikke vært et gjennomslag som Lockes tenkning, men som en tenkning om hvordan urfolk bør behandles. Nettopp derfor er det viktig å artikulere Lockes argumenter eksplisitt, da Lockes implisitte argumenter for fornektelse av rettigheter for urfolk er fremherskende i en fordunklet form også i dag, og spesielt i forhold til nomadisme som samisk reindrift representerer. Det må også presiseres at jeg skaper en orden i Lockes tenkning i forhold til urfolk som ikke utgjør en foruteksisterende orden i Lockes egne tekster, men med det fraskriver jeg ikke kravet om at min tolkning er en rimelig tolkning av Locke.

2.2 John Locke og urfolk

John Locke skriver med utgangspunkt i forholdene i Amerika og diskusjonene om forholdet til indianerne. Lockes bok «Two Treatises of Government» ble utgitt i 1690. 2 Han samler opp argumentene fra tidligere teoretikere, og formulerer ideer som senere teoretikere aksepterte, selv om de var uenige med Locke i andre henseender. Lockes publikasjon kom i en tid med begynnende institusjonalisert regulering av forholdet mellom britene og urfolk, hvor indianerene ble forbeholdt land som ikke allerede var overdratt til europeere. Land kunne imidlertid avstås til den britiske kronen, men overdragelsen måtte være frivillig og det innebar vanligvis en inngåelse av en traktat med de berørte indianerne. 3 Disse forløpene til de senere traktatene og avtalene anerkjenner implisitt at den eneste legitime måten for europeerne å ta i bruk indianernes landområder på, er ved å oppnå samtykke fra urfolkene ved forhandlinger mellom likeverdige nasjoner. Urfolkene ble i prinsippet anerkjent som en likeverdig part, som en nasjon, i forhandlinger med den europeiske nasjonen. Da indianerne ikke var villig til frivillig å avstå suverenitet eller land til europeerne, ble det påtrengende å gi en begrunnelse for hvorfor europeisk nybygging og suverenitetsoverdragelse ikke trengte noen frivillig samtykke fra urfolk. Lockes bok om styreformen kan nettopp leses som et svar på en slik problemsituasjon. 4 Locke skriver i kapittel 5 i den andre avhandlingen, avsnitt 25, at han påtar seg oppgaven å begrunne hvordan den enkeltes opprinnelige ervervelse av privat eiendom er mulig uten en uttrykkelig overenskomst med alle de andre opprinnelige medeierne. 5 Før vi går mer konkret gjennom hans argumentasjonen for hvordan dette kan begrunnes, må vi først rekapitulere noen trekk ved den kontraktteoretiske posisjonen som Locke introduserte i den politisk teoretiske tradisjonen.

2.3 En kontraktteoretisk argumentasjonsstrategi

Intensjonen med teorier om samfunnskontrakter er ikke først og fremst å gi en historisk beskrivelse av hvordan staten faktisk har oppstått, men å rettferdiggjøre nødvendige betingelser som statsmakten må innfri for å være legitimt bindende for borgerne. 6 Forutsetningen for denne typen teorier er at ingenting kan binde borgerne legitimt annet enn borgernes eget frivillige samtykke. Locke sier at da ethvert menneske av naturen er fritt, kan ingenting underkaste det en jordisk makt annet enn dets frie samtykke. 7 En legitim statsmakt er en statsmakt som vi i det minste implisitt samtykker i å underkaste oss, og som vi kunne underkaste oss som suverene og autonome personer. Det implisitte samtykket kunne vi ha gitt, hvis dette også er noe vi kunne ha gitt et eksplisitt samtykke til. Det politiske fellesskapet vil ha et legitimt grunnlag hvis det bygger på prinsipper som det er mulig å sannsynligjøre at alle berørte parter rasjonelt kunne og ville ha samtykket i, i det minste under visse uoppfylte vilkår. Disse uoppfylte vilkårene knyttes gjerne til en fiktiv naturtilstand, og i denne fiktive naturtilstanden lar partene seg binde analogt med det å inngå en kontrakt i full frihet uten tvang.

Locke rettferdiggjør etableringen av en statsmakt med utgangspunkt i overveielser om en naturtilstand, og en frivillig underordning gjennom en kontrakt. Locke begrunner en lovstyrt stat, men statens myndighet er underlagt skranker og reguleringer i form av ukrenkelige og uavhendelige rettigheter som borgerne har og som staten ikke skal røre ved. Statens overordnete mål er å trygge borgernes liv, frihet og eiendom.

Beskrivelsen av selve naturtilstanden vil få en avgjørende betydning for vurderingen av grunnlaget for legitimiteten til statsmakten. To viktige premisser inngår i Lockes resonnement. Det første er at mennesket ikke kan gi fra seg en rett det selv ikke har i naturtilstanden ved inngåelsen av samfunnskontrakten. Det andre er at fornuften forbyr mennesket å bytte ut en tilstand (dvs. naturtilstanden) med en annen tilstand, (dvs. det politiske samfunnet) med en som er dårligere enn den opprinnelige tilstanden. 8 Hvilke før-politiske rettigheter som er etablert før samfunnskontrakten, og som må beskyttes i det politiske fellesskapet, er opplagt avhengig av bl.a. spørsmålet om hvordan naturtilstanden selv blir beskrevet. Dette er et kritisk punkt i beskrivelsen av jeger-, sanker- og nomadiske samfunn, og i vurderingen av hvilke rettigheter som tilkommer borgere fra slike samfunn.

2.4 Nærmere om Lockes argumentasjon

2.4.1 Sivilisasjonens utviklingsnivåer

Locke støtter seg på en ide om at menneskesamfunnets utvikling kan rekonstrueres som en utvikling som skjer gjennom kvalitative stadier. 9 På det laveste sivilisasjonsnivået finner man de jeger-, sanker- og nomadiske samfunn som Locke lar indianerne være representanter for. 10 I kontrast til dette representerer Europa det mest avanserte og siviliserte nivået i den historiske utviklingen som alle samfunn beveger seg imot, som også det europeiske samfunnet har gjennomgått. 11 Det er først på nivået til det europeiske samfunnet at den menneskelige fornuften får optimale vilkår for selvutfoldelse.

2.4.2 Naturtilstanden og det politiske samfunnet

I følge Locke er naturtilstanden preget av at alle menneskene for det første har

« (...) helt og holdent rett til å bestemme over sine handlinger, sin eiendom og sin person som de selv finner for godt. I dette er de bare begrenset av naturens lov, og behøver ikke be om tillatelse eller være avhengig av noe annet menneskes vilje. De er enn videre likestilte i denne tilstand, idet all makt og domsmyndighet er gjensidig, slik at ingen er mektigere enn den annen. (...) Men selv om dette er en tilstand av frihet, er det likevel ikke en tilstand av lovløshet og vilkårlighet»

Kilde: (ibid., II, 4, 6.) 12

Lockes naturtilstand er ikke en anarkistisk krigstilstand, men en tilstand der individene har en uinnskrenket frihet. Naturtilstanden er en type samfunn, som fungerer spontant og regulert, men hvor hvert enkelt individ er sin egen lovgiver og dommer, og hvor hvert enkelt individ iverksettes dommene sine selv. Naturtilstanden er likevel problematisk ved at det ikke finnes noen delegert myndighet som håndhever naturretten. Håndhevelsen er tillagt den enkelte, og kan derfor være partisk. Naturtilstanden vil derfor være preget av utrygghet, noe som kan gi grunn for individene til å gå sammen om å opprette et statsfelleskap for å sikre liv, frihet og eiendom.

Locke forklarer:

«Som jeg tidligere har vist er alle mennesker født frie, og har samme rett til å nyte godt av alle de rettigheter og privilegier som naturens lov gir. (...) Men intet statssamfunn kan imidlertid eksistere uten at det har makt til å sikre borgernes besittelser, dvs. sitt liv, sin frihet og sin eiendom og i denne hensikt straffe de forbrytelser som blir gjort av samfunnsborgerne. (...) Da således alle private domsavgjørelser fra de enkelte samfunnsborgeres side er utelukket, blir samfunnet dommer ved at det gis faste stående regler, som hevdes upartisk og likelydende overfor alle parter. Menn som har fått fellesskapets fullmakt til å håndheve loven, avgjør alle stridsspørsmål som kan oppstå mellom samfunnsmedlemmene angående deres rettskrav, og som straffer de forbrytelser, som et medlem kan ha begått mot samfunnet med de straffer som loven har fastsatt. (...) De som er forenet i et samfunn og kan appellere til en felles lov og domstol med autoritet til å avgjøre stridigheter dem imellom og straffe forbrytelser, lever i et statssamfunn med hverandre; men de som ikke har en noen slik felles domsmyndighet å appellere til ... befinner seg fremdeles i naturtilstanden, i det hver og en i mangel av annen dommer, dømmer og iverksetter dommen selv. Dette er som jeg tidligere har vist, helt og holdent en naturtilstand»

Kilde: (ibid., II, 87).

Jeg siterer hele resonnementet i sin helhet fordi det har innflytelsesrike implikasjoner for Lockes tenkning om reguleringen av forholdet mellom de som befinner seg i naturtilstanden og de som er i samfunnstilstanden. De indianske samfunnene befinner seg i naturtilstanden uten å utgjøre et politisk fellesskap med felles lovgivning og felles lovhåndhevelse. Europeerne lever i motsetning til dette i et politisk fellesskap, som svarer til deres (siviliserte) nivå av kulturutviklingen. Dette har viktige implikasjoner for Lockes overveielser om suverenitetsetablering og suverenitetsavståelse. Før vi nærmer oss det temaet er det nødvendig først å klargjøre Lockes tenkning om ervervelse av privat eiendom.

2.4.3 Ervervelse av privat eiendom

I følge Locke er jorda i utgangspunktet menneskehetens felles eiendom eller en felles allmenning. Selv om det er slik at jorda i utgangspunktet er felles for alle mennesker,

«så har hver og en eiendomsrett til sin egen person; den har ingen rett til uten han selv. Kroppens arbeid og hendenes verk er med rette hans. Alt hva han derfor rykker ut av den tilstand det var i fra naturens hånd, har han blandet med sitt eget arbeid og tilført noe av seg selv, derved har han gjort det til sin egen eiendom»

Kilde: (ibid., II, 27).

Selv om jorda er felles for alle mennesker, så kan likevel hver av oss gjøre krav på noe som eksklusivt sitt, nemlig sin egen person og dermed sin egen kropp. Ved kroppens arbeid i tilvirkning av naturens råmaterialer tilfører jeg produktet noe av meg selv og gjør produktet til en del av meg selv. Jeg har dermed den samme eksklusive eiendomsretten over produktet som jeg i utgangspunktet har over meg selv og min kropp. Det er arbeidet som setter et skille mellom det som er mitt og det som er felleseie. Arbeidet føyer noe til naturens verk, og det er dette tillegget som gjør det bestemte stykke natur til privat eiendom. Dette kan skje uten samtykke fra andre forutsatt at det er nok naturgoder igjen til andre (ibid., II, 28).

Ervervelse av privat eiendom foregår altså allerede under naturtilstanden. Indianeren opparbeider seg eiendomsrett til naturproduktene han høster og bearbeider, dvs. fruktene og nøttene han plukker, fisken han fanger, viltet han feller, dyrene han temmer og kornet han plukker (ibid., II, 28, 30, 34, 36, 37, 41 – 43, 48 – 69).

Den viktigste formen for eiendom er imidlertid ikke jordens frukter, men jorden selv. Egentlig er det bare ved hjelp av vestlig jordbruk at man erverver seg privateiendomsrett til land. «Et menneske har eiendomsrett til så meget jord som han kan pløye, så til og forbedre, og som kan gi han den avling han trenger. Hans arbeid gjerder inn denne jorden og skiller den ut fra allmenningen (ibid., II, 32). Menneskene er forpliktet av at jorda er gitt dem i fellesskap, og forpliktet til å forbedre den og ikke la den ligge som udyrket allmenning (ibid., II, 32, 34).

I og med at nomadismen lar jorda forbli udyrket og unngår kroppslig tilvirkning av den, så kan f.eks. ikke nomadisk bruk en rettighetsdannende praksis og danne grunnlag for eiendomsrett til land. Det må bemerkes at i Lockes begrunnelse for eiendomsretten til land ligger det implisitt til grunn en etisk grunnforutsetning som tilsier at arbeid, forstått som bearbeiding og omforming av jorden, er den essensielle formen for det å være menneske. Det inngår ontologiske forutsetninger om hva vi er som mennesker og hva vi bør være som mennesker og hva som danner grunnlaget for vår verdighet som mennesker og rettighetsbærere. 13 Nomadisme, som har et innebygd mål om å tilpasse seg den ytre naturen og unngå kroppslig tilvirkning av jorda, vil p.r. definisjon være ekskludert fra å være en livsform med utfoldelsesmuligheter for menneskeverdet ut fra slike moralontologiske forutsetninger.

Dessuten forholder seg slik at det ikke er:

« (...) til skade for noen annet menneske om noen tilegnet seg et stykke land gjennom å dyrke det, ettersom det stadig var nok og like godt land tilbake. I virkeligheten var det aldri mindre tilbake til de andre som følge av en manns innhegning til seg selv. Å etterlate mere land igjen enn det andre klarer å nyttiggjøre er det samme som ikke å ta noe land i det hele tatt. Ingen kunne føle seg krenket av at en annen drakk en nokså stor slurk, når han hadde en hel flod med det samme vannet tilbake for å slukke sin egen tørst. Om tilfellet er land eller vann, når det er nok av begge, gjør ingen forskjell

Kilde: (ibid., II, 33).

‘Å nyttiggjøre land’ betyr for Locke å ta i bruk landområder til jordbruk. Europeere kan erverve seg land i Amerika uten samtykke fra de som bodde der før innvandringen. Siden indianerne er i en naturtilstand, så kan enhver annen uten samtykke erverve seg eiendomsrett til udyrket mark så lenge det nok og like god mark igjen til de andre i allmenningen.

«... la han (en europeer, NO) slå seg ned i noen av de ubebodde landstrekningene i Amerika, så ville vi se at hans besittelser etter de mål vi har angitt, ikke ville være særlig store eller selv i dag skade noen mennesker eller gi dem grunn til å beklage seg og føle seg krenket av hans inntrenging ...»

Kilde: (ibid., II, 36).

Man kan få det inntrykket av begrepet ubebodd land (vacant places) at Locke mente at europeerne bare kunne bosette seg og dyrke land uten samtykke fra indianerne i de delene av Amerika som urfolkene ikke brukte til sanking, jakt og gjeting. Det finnes ikke noe grunnlag i Lockes tekst for en slik tolkning. Med ubebodd land mener Locke udyrket ødemark som er overlatt helt til naturen, uten kultivering og foredling ved pløying, beiting, såing og beplantning (ibid., II, 42, 45). Vi kunne si at disse landområdene kunne underlegges som terra nullius, ikke fordi det ikke bodde mennesker der, men fordi de menneskene som bodde der ikke eide jorda, og manglet praksiser som dannet grunnlag for landrettigheter.

Grunnen til at jeger-, sanker- og nomadiske samfunn ikke har eiendomsrett til territoriene de bruker, er i følge Locke at eiendomsretten til land etableres via arbeid, og arbeid er definert som kroppslig tilvirkning med utgangspunkt i europeisk jordbruk og industri.

«Menneskene nøyde seg i begynnelsen for det meste med det, naturen av seg selv tilbød til deres fornødenheter; men senere oppsto i visse deler av verden (gjennom befolkningens og av forsyningenes tilvekst med bruken av penger) knapphet på jord, som derigjennom fikk en viss verdi. De ulike samfunnene fastsatte da grensene for sine adskilte territorier, regulerte derved medlemmenes privateiendom ved lov og fastla på denne måten ved avtale og overenskomster den eiendom som hadde opphav i arbeid og tilvirkning. Gjennom tilslutning i forbund som er blitt avtalt mellom adskilte kongeriker og stater avsto disse enten uttrykkelig eller stilltiende fra ethvert krav på og enhver rett til land som er i de andres besittelse. De ga dermed opp den naturlige, fellesrett som de opprinnelig hadde til disse områdene, og har således i en ettertrykkelig overenskomst fastlagt eiendomsforholdene til ulike deler og biter av Jorda. Dog finnes det fremdeles store landområder som ødsles bort (lie waste) som uoppdyrket land (fordi innbyggerene ikke har sluttet seg til resten av menneskeheten i samtykket om bruk av penger). Disse områdene er for store til at de menneskene som lever der gjør eller skal kunne gjøre bruk av dem, og er derfor fremdeles felles eiendom (common)»

Kilde: (ibid., II, 45).

Disse områdene er ubebodd i den forstand at den eksisterende bruken er et bruk som lar området forbli som udyrket mark, og dermed som menneskehetens felles eiendom. Områdene er som udyrket mark for store for de som lever der, og en bruk som ikke går ut på bearbeiding og tilvirkning av jorda vil ikke endre på det, uansett omfanget av denne bruken, fordi dette ikke er en kvalifisert bruk. Den kan fremdeles tilegnes som ved menneskehetens begynnelse i naturtilstanden.

Felles eiendom eller allmenninger finnes også andre steder, men disse har en helt annen karakter enn de områdene som indianerene bebor, og kan ikke betraktes som menneskehetens felles eiendom:

«Det er sant nok at felles jord (common) i England eller i andre land, hvor en stor befolkning lever under et styre og har penger og handel, kan ingen innhegne eller tilegne seg av den uten sine medeiernes samtykke. Denne allmenningen er utlagt som felles eie ved overenskomst, dvs. ved lov som ikke må brytes. Og selv om den måtte være felles for noen mennesker, er den ikke det for hele menneskeheten, men er felles eiendom (joint property) for noen i et bestemt land eller i et bestemt sogn»

Kilde: (ibid., II, 35).

Disse allmenningene er ikke felles for hele menneskeheten, men for en nærmere definert gruppe av medlemmer. Disse kan heller ikke tilegnes uten samtykke fra de berørte, som ved menneskehetens begynnelse. Lockes argument henviser til tekningen om kvalifiserte politiske fellesskap. Eksemplet viser at England tydeligvis utgjør et politisk fellesskap med lover og et styre. Vi vender senere tilbake til spørsmålet om urfolkssamfunn kan sies å utgjøre kvalifiserte politiske fellesskap.

I Lockes tekst kan det leses også andre begrunnelser for europeisk ervervelse av privat eiendomsrett i urfolksområder uten samtykke fra de berørte. Disse argumentene går på å påvise at den europeiske bruken av landområdene er den mest effektive og samfunnsnyttige anvendelsen av landområder for alle.

2.4.4 Den mest samfunnsnyttige anvendelsen av landområder

Locke hevder at det europeiske kommersielle landbruket anvender landområdene mest samfunnsnyttig og produktivt ved at det produserer mest livsfornødenheter, og ved en deling og spesialisering av arbeidet skapes det i tillegg flere arbeidsplasser.

«Dertil kommer at den som setter seg i besittelse av jord for å dyrke den, han minsker ikke, men øker tvert imot menneskenes alminnelige forråd; for ett mål dyrket og inngjerdet jord gir ti ganger så stor avling som et mål allmenning. Den som derfor dyrker opp jord, og på den måte får et større forråd av livsfornødenheter fra ti mål jord enn han kunne få fra hundre mål som var overlatt til naturen, kan i virkeligheten sies å ha gitt 90 mål til menneskeheten; for hans arbeid skaffer han avling fra ti mål jord som ville svare til avkastning av hundre mål udyrket mark i allmenningen.

Jeg har satt det dyrkede land meget lavt når jeg har regnet avkastingen som bare ti til en, da det i virkeligheten er meget nærmere hundre til en; for jeg spør om tusen mål av Amerikas ville skoger og ødemarker ville gi de stakkars fattige innbyggerne så mange livsfornødenheter som ti mål like fruktbart land i Devonshire skaffer befolkningen der, når det er vel dyrket»

Kilde: (ibid., II, 37).

Locke forklarer at Amerikas forskjellige folk er rike på land og fattige på alle livets bekvemmeligheter. Det er på grunn av mangel på forbedringer gjennom arbeid at de ikke har 1/100 av de bekvemmeligheter vi har. Han legger til at en «konge over et stort og fruktbart territorium der borte spiser, bor og kler seg dårligere enn en løsarbeider i England» (ibid., II, 41). Det nøytrale sammenligningsgrunnlaget er i gitt i form av produksjon av kvantum av «livsfornødenheter». Dette er også med på å begrunne hvorfor samtykke ikke er påkrevd fra de innfødte, men dette er ikke Lockes begrunnelse.

2.4.5 Politiske fellesskap og ervervelse av suverenitet

I følge Locke kan suverenitet bare legitimt etableres ved okkupasjon av eierløse landområder, ved overdragelse (som må kunne begrunnes kontraktuelt) og ved erobring i krig. Men Locke argumenterer heftig i mot at eiendomsrett skulle følge av suverenitet, dvs. han hevder at av suverenitet ikke følger eiendomsrett.

Lockes utgangspunkt er at en statsmakt ikke legitimt kan grunnes på noe annet en folkets samtykke, selv om det er mange som lever i en forvirring der de forveksler våpnenes makt med folkets samtykke (ibid., II, 175). Han hevder videre at en erobring i en urettmessig krig ikke kan gi et rettmessig krav på de erobredes underkastelse og lydighet, og heller ikke gi rettmessig krav på eiendomsrett. En erobring i en rettmessig krig gir suverenitet, men ikke en uinnskrenket makt over de erobredes liv og eiendom. En rettmessig erobring gir ikke rett eiendommene til de «som ikke deltok i krigen, og ikke engang over de menneskers eiendom som faktisk deltok i krigen.» (ibid., II, 178).

Suverenitet over et territorium kan også erverves ved en overdragelse fra en tidligere suverenitetsinnehaver. Overdragelsen må i et slikt tilfelle kunne rekonstrueres som en inngåelse av en frivillig kontrakt, men den nye situasjonen må ikke for noen av partene representere en situasjon som er dårligere enn den opprinnelige situasjonen som forelå før avtalen. For at overdragelsen skal være legitim ut fra en kontraktteoretisk posisjon, så må overdragelsen kunne rekonstrueres som et resultat av et frivillig samtykke, selv om overdragelsen av suvereniteten ikke reint faktisk og empirisk foreligger som en formalisert kontrakt. 14 Det finnes flere eksempler fra det 18. århundret på at urfolk (ved sine ledere), overdrog suvereniteten over et territorium til staten i bytte for statlig vern av privatrettslige rettigheter. Samtykke ble gitt i form av traktater. Staten garanterte urfolkenes rett til å utøve de tidligere etablerte rettighetene til å bruke ressursene i territoriet i bytte mot at staten fikk suvereniteten over territoriet. 15

Locke gjør imidlertid ikke denne typen resonnement relevant for spørsmålet om urfolks suverenitet og eiendom. Deres territorier var ikke bosatt av mennesker som kunne erverve seg eiendomsrettigheter til jorda, da eiendomsrett bare kunne erverves ved arbeid forstått etter mønster av europeisk jordbruk. Den europeiske underleggelsen av disse territoriene kunne betraktes som okkupasjon av eierløse landområder. Å identifisere et landområde som terra nullius impliserte ikke at landområdet ikke var bebodd, men at landområdet var bebodd og besatt av folk som ikke kunne hevdes å ha praksiser som dannet grunnlag for å ha eiendomsrett til land, og som hadde et samfunn på et utviklingstrinn uverdig for et kvalifisert politisk organisert fellesskapet.

Spørsmålet som reiser seg er nettopp om urfolkssamfunn kan sies å utgjøre et politisk fellesskap ut fra Lockes premisser. De indianske samfunnene utgjør riktignok samfunn, og blir også omtalt som nasjoner. Kravet er ikke bare at et bestemt antall mennesker er knyttet til hverandre, eller inngår i et forbund med hverandre (ibid., II, 14). De må også være forent på en bestemt måte for å tilfredsstille kravene til å være et politisk fellesskap. Det som kjennetegner politiske fellesskap er for det første at det finnes en positiv lov, en fast og kjent lov som er vedtatt og godkjent ved felles samtykke og som utgjør målestokken for å avgjøre stridigheter mellom folk (ibid., II, 124). For det andre må fellesskapet ha en kjent og upartisk dommer med myndighet å avgjøre tvister i henhold til en positiv lov (ibid., II, 125). Dessuten må fellesskapet ha en institusjonalisert utøvelse av myndighet med makt til å understøtte og håndheve felles avgjørelser (ibid., II, 126).

I henhold til Lockes premisser kan ikke urfolk utgjøre uavhengige eller suverene nasjoner forstått som politiske fellesskap som tilsvarer de europeiske nasjonene. Han innrømmer i midlertid at urfolk tilsynelatende synes å være organisert i politiske fellesskap med egne sedvaner og tilsynelatende utøver en form for selvbestemmelse og territorial suverenitet. Det er ut fra to premisser at dette viser seg bare å være tilsynelatende. Det første premisset gjelder spørsmålet omhvorvidt indianerene i det hele tatt kan sies å ha sedvaner og et rettsvesen.

De sedvanene som urfolk styrer seg selv etter, teller ikke som «etablert lov» og kan ikke brukes som et argument for at de har en institusjonalisert konstitusjon. De mangler et rettsvesen til å håndheve lovene. Locke hevder om den type samfunn, som han bruker de indianske samfunnene som eksempler på, at:

«Jevnbyrdigheten i det enkle, fattige levesettet, som holdt deres ønsker innenfor snevre grenser ... skapte bare få stridigheter og følgelig ikke nødvendigheten av mange lover for å bilegge dem. Det fantes heller ikke behov for noe rettsvesen, da overtredelser og likeledes forbryterne var få.»

Kilde: (ibid., II, 107).

Det neste premisset angår spørsmålet om de indianske samfunnene kan sies å utøve selvbestemmelse og territorial suverenitet.

Det er ikke tilstrekkelig at et fellesskap har konger eller herskere for å være et kvalifisert politisk fellesskap. Forholdet mellom kongen/herskeren og hans undersåtter må være regulert av en felles lov, som også binder kongen og ikke bare undersåttene innbyrdes, og i tillegg bør det være en felles appellinstans som også kan avgjøre tvister mellom kongen/herskeren og undersåttene og håndheve avgjørelsene (ibid., II, 91–94).

Denne typen ledelse med konger og herskere teller ikke som tegn i seg selv på at fellesskapet utgjør et politisk fellesskap. I noen tilfeller kan det sammenlignes med et tyrannisk herredømme, som Locke avviser som en form for styre for et politisk fellesskap. Et tyrannisk herredømme er preget av at forholdet mellom hersker og undersått ikke er lovbundet, og det mangler en appellinstans som kan avgjøre tvister mellom herskeren og undersåttene, selv om forholdet mellom undersåttene innbyrdes er regulert av herskerens lover og håndhevet av herskeren (ibid., II, 91) Herskeren er derimot ikke selv et medlem på like fot med alle andre under en felles lov.

Med henvisning til Josepfus Acosta hevder Locke at indianerene i Amerika ikke hadde noe styre. De levde i skarer uten konger (herskere) og styreform, selv om de riktignok valgte anførere i krig og fred, når situasjonen krevde det (ibid., II, 102). Og i tilfeller hvor de hadde konger, kunne de se bort fra arverekkefølgen, og velge den sterkeste og modigste mann som sin leder (ibid., II, 105).

I forhold til de indianske samfunnenes ledelsesform forklarer Locke:

«... Indianerenes konger kan stort sett bare regnes som generaler for sine hærer. Selv om de har uinnskrenket befalingsmakt i krig, utøver de hjemme og i fredstid et svært lite herredømme og har bare en meget begrenset suverenitet. Avgjørelser om krig og fred ligger i alminnelighet hos folket eller hos et råd. Men i selve krigen, som ikke tillater flere ledere, ligger naturligvis befalingsretten i kongens myndighet alene»

Kilde: (ibid., II, 108).

Det som kjennetegner den type suveren makt som generaler utøver, er at den er avgrenset til krigssituasjoner. Den er ikke vilkårlig som en tyranns makt, da den i det minste er avgrenset til krigssituasjoner. Generaler har ikke legitim makt over sine underordnete i andre situasjoner i samfunnet, og utøver ikke suverenitet over sine undersåtter fredstid, slett ikke over sine undersåtters eiendommer (ibid., II, 139).

Det er vanskelig å forstå hvorfor den type samfunn som Locke tilskriver de indianske samfunnene å være, skulle ha interesse av å inngå i et politisk fellesskap ut fra hans premisser. Et av de viktigste motivene for å inngå i et politisk fellesskap er behovet for å sikre muligheten til nyte sin eiendom i fred. Hvis man derimot ikke har eiendom, så er ikke behovet for et politisk fellesskap til stede (ibid., II, 138). Hvis man antar at de indianske samfunnene var preget av at medlemmene hadde bare beskjedne eiendommer, og at det i tillegg fantes ubegrenset udyrket (som de riktignok ikke dyrker) mark for å dekke deres behov, så faller en vesentlig del av grunnlaget for etablering av politiske fellesskap bort.

Behovet for et trygt liv og frihet, kan sikres på andre måter enn ved å inngå i et politisk fellesskap. Behovet for å sikre liv og frihet kan tilfredsstilles ved å velge hærledere til å beskytte mot overgrep utenfra og fra en fremmed makt. I slike samfunn er det et større behov for forsvar mot invasjoner og krenkelser utenfra, enn for lover for å regulere interne forhold. Et slikt fellesskap ville heller ikke utgjøre et kvalifisert politisk fellesskap. Locke sier at i denne typen samfunn nærte de en større frykt for andre enn for hverandre:

«Og derfor må deres første bekymring og tanke vært hvordan de kunne sikre seg mot en fremmed makt. Det var derfor bare naturlig for dem å underlegge seg en styreform, som best kunne tjene dette formål, og velge den klokeste og tapreste mann til å lede dem i krigen og lede dem mot deres fiender og først og fremst være deres hersker i dette»

Kilde: (ibid., II, 107).

Det er på denne bakgrunn at Locke forklarer hvorfor de indianske lederene bare kan regnes som generaler for sine hærer, noe som impliserer at samfunn med slike styreformer ikke kunne regnes som politiske fellesskap. De hadde ikke og trengte heller ikke et nevneverdig lovverk, et rettsvesen og en politisk ledelse for å regulere de interne forhold. Det de hadde behov for var en hærleder for forsvar mot ytre fiender, og hærlederen var først og fremst deres hersker under denne aktiviteten. Ut fra de krav som Locke stiller til politiske fellesskap, kunne de indianske fellesskapene ikke være utøvere av suverenitet. I tillegg finnes det forklaringer i tekstens hans om hvorfor disse heller ikke hadde behov for å være det.

Det betyr at urfolk lever i en naturtilstand, som verken gir grunnlag for etablering av et politisk fellesskap eller felles territorial lovgivning. Menneskene i naturtilstanden bestemmer over seg selv som individer, og anvender naturretten individuelt fra tilfelle til tilfelle, f.eks. for å dømme og straffe forbrytere.

Europeere derimot lever i kvalifiserte politiske samfunn som svarer til deres utviklingstrinn i sivilisasjonsutviklingen. De har overskredet naturtilstanden ved at de har delegert sin individuelle suverenitet til en representativt regjering og etablert konstitusjonelle institusjoner med

«en felles lov og domstol med autoritet til å avgjøre stridigheter dem imellom og straffe forbrytelser, (og de) lever i et statssamfunn med hverandre; men de som ikke har noen slik felles domsmyndighet å appellere til ... befinner seg fremdeles i naturtilstanden, i det hver og en i mangel av annen dommer, dømmer og iverksetter dommen selv. Dette er som jeg tidligere har vist, helt og holdent en naturtilstand.»

Kilde: (ibid., II, 87).

Ved å definere eiendomsinstitusjonen og det politiske fellesskapet med utgangspunkt i den europeiske statsdannelsen, er det lett ut fra Lockes premisser å vise til at urfolk ikke har slike institusjoner. Deretter forutsettes det at dette er en normativ mangel ved disse samfunnene. Denne mangelen ved disse menneskene og samfunnene diskvalifiserer dem fra eiendomsbeskyttelse og suverenitetsbeskyttelse.

I Lockes tekst kan det leses en argumentasjonslinje som er presis og konsistent: Mennesket kan ikke gi fra seg en rett det ikke har i utgangspunktet. Urfolk har verken eiendomsrett til landområdene de bruker, eller politisk suverenitet over territoriene de bruker. Derfor er det heller ikke nødvendig å begrunne forholdet mellom urfolk og europeiske statsmakter med de krav som en kontraktuell overføring basert på frivillig samtykke ellers fastlegger for legitim overdragelse av eiendom og suverenitet.

2.5 John Locke i ettertid

I dette kapitlet har vi tolket noen argumenter fra Lockes 2. avhandling om styreformen, og påpekt 3 grunnpremisser som inngår argumentasjonen om eiendomsrett og suverenitet: kroppsarbeid (jordbruk) som forutsetning for den opprinnelige eiendomservervelsen, eksistensen av sedvaner (rettsvesen) og styreformer for kvalifisert politisk fellesskap som forutsetning for suverenitetsutøvelse og overdragelse.

Det som gjør Locke bemerkelsesverdig er ikke at han impliserer at urfolk ikke har eiendomsrett til land eller suverenitet over territorier. Det bemerkelsesverdige med Locke er at det i hans tekster kan leses en presis og konsistent begrunnelse for hvorfor urfolk ikke har slike rettigheter. Ingen har i ettertid forsøkt gi en slik begrunnelse. Begrunnelser av en slik eller tilsvarende slag er i ettertid bare forutsatt eller tatt for gitt i den grad begrunnelser i det hele tatt har vært nødvendige 16 . I tilfeller hvor begrunnelser har vært nødvendige har begrunnelsesbyrden vært omvendt, idet det er urfolk som har måttet begrunne at de ikke er diskvalifisert fra slike rettigheter.

Det som gjør urfolk kvalifisert til spesielle rettigheter etter folkerett og utenlandsk rett i dag, er nettopp at de i den opprinnelige kontakten med europeerne og i den interne retten ikke ble ansett for å være kvalifisert for de elementære rettigheter som ellers var gjeldende. Dette danner noe av bakgrunnen for at en inkludering av urfolk som rettighetsbærere i den interne retten i dag trer frem som en «tildeling» av særrettigheter til et mindretall på bekostning av de etablerte rettighetene til flertallet, rettigheter den statsbærende majoriteten har innvilget seg selv.

Temaet for de neste kapitlene kan leses som en korreksjon av de empiriske forutsetningene som bl.a. John Locke gjør gjeldende i sine generelle beskrivelser av urfolkssamfunn både med hensyn til sosial organisasjon og sedvaner. Det neste kapitlet omhandler reindriftens sosiale organisering av bruk av land, og prinsipper for dannelser, oppløsning og omgruppering av driftsgrupper (siida).

3 Siidadannelser og slektskapsnettverk: Kontinuitet og diskontinuitet

3.1 Innledning

De arktiske urbefolkninger har mange likheter ved seg, hvorav enkelte sosiokulturelle fellestrekk er tydelige. Måten å organisere samfunnet på går igjen over hele den sirkumpolare regionen (Henriksen 1994, Svensson 1985). Det dreier seg om slektskapsbaserte og svært fleksible organisasjonsformer, som innbefatter stor grad av individuell autonomi og situasjonsbestemt lederskap. En slik organisasjonsform har sin naturlige forklaring i at svært skiftende klima og ressurstilgang nødvendiggjør avpasning av gruppestørrelser etter årssyklus. Hos for eksempel de reindriftsutøvende tsjuksjerne i Nordøst-Russland kalles samarbeidsgruppen várat , hos samene kalles den siida . Den reindriftssamiske siidaen er en organisasjonsform som avviker fra det tradisjonelle, samiske fangstsamfunnets siida (sml. Nickul 1948, Solem 1970, Tegengren 1952.) Her skal vi imidlertid kun ta for oss reindriftssamenes sosiale organisasjon, og ikke gjøre noen sammenligninger verken mellom variantene av siida eller mellom samers og andre arktiske urbefolkninger organisasjonsformer.

Stadige dannelser og oppløsninger av siidaer har vært et fremtredende trekk ved en stor del av den samiske reindriften. Omgrupperinger har tradisjonelt skjedd før innflytting til vinterbeite, kalving og når endringer i beiteforhold og skifte av beite forøvrig har gitt behov for det. Disse kan således betraktes og er ofte forklart som korttidstilpasninger til beiteforhold (Pehrson 1964, Bjørklund/Brantenberg 1981, Paine1994) innenfor rammen av årssyklusen. I dette er fokus satt på den samiske reindriftens fleksibilitet i forhold til skiftende klima og naturomgivelser. En annen side ved næringsutøvelsen er imidlertid behovet for stabilitet og kontinuiteten i siidadannelsene og omgrupperingene. Det er ikke gjort forskning der fokus er satt på denne siden ved reindriften, men det finnes noen mer eller mindre ufullstendige registreringer av reindriftsutøveres navn og beiteområdetilhørighet. Dessuten er følgene av de såkalte grensestegningene mellom Norge og Finland/Russland i 1852 og mellom Sverige og Finland i 1889 berørt i ulike typer litteratur (bl.a. Bjørklund 1985, Zorgdrager 1997, Aarseth 1989.) Som kjent ble mange utestengt fra enkelte av sine tradisjonelle årstidsbeiteområder på grunn av grensestegningene. Dette førte til endel befolkningsbevegelser mellom reindriftskommunene i grenseområdene. Etter grensestegningene ble det også innført noen få lovreguleringer (1854, 1857) i Finnmark, men forøvrig må den interne nytilpasningen i reindriften ha vært ordnet av siidaene seg imellom.

Siidadannelsenes stabilitet og endringer må selvfølgelig forklares utfra reindriftssamenes egen forståelse av økologiske og sosiale sammenhenger, fordi det er den som utgjør grunnlaget for de vurderinger som i siste hånd gir de faktiske handlingsvalg. I det følgende gis et innblikk i reindriftssamenes kunnskaper om forholdet mellom rein og landskap og om sider ved deres sosiale organisasjon. Dette anvendes så for å se på noen eksempler på kontinuitet og diskontinuitet i slekters beiteområdetilhørighet. Som nevnt er det viktig at siidastørrelser tilpasses årstidsvariasjoner og klimatiske variasjoner fra år til år, men siidamedlemmer og -familier vil også måtte ha tanker om ens muligheter og begrensninger i et lengre tidsperspektiv. I generasjoners livsløp er det også enkelte skilleveier der det må tas beslutninger som har videre konsekvenser for så vel siidaen som for etterfølgende generasjoner, beslutninger som krever en mer helhetlig vurdering av muligheter for næringsutkomme og ens tilhørighet i et sosialt nettverk.

3.2 Reinens natur

Reinen er et dyr som naturlig hører til i det landskapet der reindrift utøves, og sett fra reindriftsutøverens synspunkt er reinen fri, mobil og uavhengig. Det er flere uttrykk i det samiske reindriftsmiljøet som nettopp går ut på det at reinen ikke venter på eller er avhengig av mennesket, så reindriftsutøveren må være årvåken. Det gjelder å ha kontroll over reinflokkens og enkeltdyrs bevegelser. For å lykkes må reindriftsutøveren i sitt arbeid gjøre kompromisser med reinen. Dette innebærer videre at man må observere nøye og ha kunnskap om reinens natur, områdenes topografi, vær og klima, og de gjensidige forhold mellom alle disse faktorene. Målet er at reinen finner beite samtidig som flokken holder seg som en sammenhengende, adskilt enhet. Grunnlaget for kontrollen er en helhetlig situasjonsforståelse.

I Finnmark har reinen alltid vandret mellom innland og kystfjell, det gjelder både tamreinflokker og villrein i tidligere tider. Vandringene er i hovedsak klimatisk og økologisk betinget. Innlandet har gitt rikelig med vinterbeiteplanter, dessuten mer stabilt vintervær og lettere snøforhold. Kystterrenget på sin er karakterisert ved en lang sommerperiode med spirende, ferske urter og gress, og videre ved at insektplagen ikke er så stor her. Reinens vandring mot kysten om våren og innlandet om høsten er da også mest iøynefallende og allment kjent. Imidlertid er det viktig å merke seg at dyrene også innenfor vinter- og sommerlandet forflytter seg mellom arealenheter, som hver seg representerer det beste eller eneste alternativet i ulike, korte årstidsavsnitt (reindriftens årstider). Arealenhetene ligger spredt og naturlig avgrenset, og all beiteland er nærmest å betrakte som et lappeteppe av arealenheter som egner seg til ulike årstidsavsnitt. Dyrene lærer seg dette landskapet og holder fast ved tillærte vandringsruter og opphold i årstidsbestemte arealenheter. Flokker er ikke fritt manipulerbare til å ta tilhold innenfor uegnede arealenheter (M.N.Sara, 1999). Forsøk på å holde dyrene innenfor et område utover det som beite- og trivselsmessig er gunstig, vil føre til tap av kontroll over dyrene eller til negative følger for dyrenes kondisjon. Hva da med egnede arealenheter i andre områder? Erfaring viser at selv noen kilometers avvik fra sedvanlige flytte- eller beiteruter fører til at spesielt simlene «trekker» i retning av disse. I slike tilfeller kan uoppmerksomhet føre til ukontrollert spredning. Videre er det allment kjent av reindriftsutøvere at skifte til nye, uvante områder, selvom de skulle være årstidsegnet, vil føre til at simlene vil presse på og ofte stikke av mot sine gamle beite- og kalvingsområder. Det sies at skifte av beitedistrikt, orohat, krever en tilpasningstid på minst tre år, og medfører hardt voktearbeid og tap av rein. Voksne simler kan bli gjenfunnet i sine gamle områder om en har noen til å ta vare på disse der.

Reinens binding til sine vante trekkruter og beiteområder innebærer at skifte av beiteområder og trekkruter må være veloverveid. Et slikt områdeskifte må være å betrakte som en investering som skal betale seg over tid. Forhold ved det nye området som må tas i betraktning er nødvendigvis beitets bærevne over tid, eventuelt andre reindriftsutøveres tilstedeværelse og deres tilslutning til ens avgjørelse om innflytting.

3.3 Naturlig avgrensede beiteområder og regulerende prosesser

I Finnmark har reinen forflyttet seg mellom sommerbeitene ved kysten og vinterbeitene i innlandet, og innenfor disse igjen mellom ulike, mindre arealenheter. Et vesentlig moment her er at sommerhalvårsbeitene ikke henger sammen i ett hele, men er å finne som naturlig avgrensede enheter (øyer, halvøyer, høyfjellsstrekninger) over hele kyststripen. Dette innebærer at flokkøkning vil kunne møte ulike økologisk betingede reguleringsmekanismer innenfor et avgrenset sommerbeitedistrikt. Eksempelvis kan overtallighet av rein avstedkomme lavere kalvingsprosent, dårligere dyrekondisjon og dermed økte tap av spesielt årskalv på vårbeite. I slike tilfeller må reindriftsfamiliene vurdere ulike strategier for sin del. Dette vil selvsagt også kunne gjøres på et tidligere stadium, når en for eksempel kan se overrekruttering av folk til distriktet gjennom den oppvoksende slekt. Og for noen kan utflytting til et annet beitedistrikt være et reelt alternativ. Det vil i så fall måtte gjøres en vurdering av kostnader og risiko ved utflytting mot de risikoer en ser ved å forbli i distriktet.

Gjennom tidene har det rimeligvis også foregått en viss avskalling av folk fra reindriftsnæringen. Det er tvilsomt om avgangen av folk tidligere har hatt noen større sammenheng med overtallighet av rein i forhold til beite. Som regel har det nok vært en umiddelbar følge av overtallighet av folk i forhold til reintall. I alle fall kan man anta at sedentarisering over lengre tid har hatt en regulerende effekt mot overtallighet av næringsutøvere og dyr. Slike regulerende prosesser er imidlertid ikke et sentralt tema i dette arbeidet, så her skal bare konstateres at sedentarisering nok har bidratt til en langsiktig balanse og dermed stabilitet i reindriftsutøvelse og beitetrakttilhørighet i Finnmark.

3.4 Sosial organisasjon

Reindriften har tradisjonelt hatt husholdet som produksjons- og konsumpsjonsenhet. Husholdet har normalt bestått av kjernefamilie eller nært beslektede i en utvidet familie. Medlemmene har som regel eget reinmerke og egne rein. Husholdet inngår videre i en større flokkdriftsgruppe, en siida. En reindriftssiida er enkelt sagt en sammenslutning av husholdsenheter som samarbeider om gjeting og tilsyn av flokk (sml. kap. 4.1). I denne sammenhengen er det viktig å legge merke til følgende forhold ved siidaen som en enhet: I en siidadannelse ligger det i seg selv ikke noen bestemmelse om varigheten av denne. Enhver er fri til å skille ut sine rein ved nærmeste praktiske anledning. Gjennom året skjer da også omgrupperinger, antallet siidaer veksler fra årstid til årstid. Imidlertid er disse omgrupperingene som oftest årvisse gjentakelser, begrunnet ved at det i visse årstider er hensiktsmessig med mindre siidaenheter med hensyn til beite- og driftsforhold. Også omgrupperinger som ikke følger mønsteret fra tidligere år vil kunne begrunnes på samme vis med henvisning til klimatiske variasjoner fra år til år. Det er først når grensene for reinens binding til terrenget overskrides at en kan snakke om et grunnleggende brudd med sedvanlig gruppe- og områdetilhørighet.

Fra dette går vi videre over til å se på hvilke sammenhenger gruppe- og områdetilhørighet har med slektskapstilhørighet. I nordsamisk slektskapsterminologi blir slektskap regnet så langt som til fjerde generasjons forbindelser. For den enkelte gir dette et vidt slektskapsnettverk der det er innebygd visse rettigheter og plikter. I en videre sammenheng har det betydning for næringssamfunnets sosiale struktur, eller for hvordan næringssamfunnet fungerer som en helhet. En viktig side er slektskapsrelasjonenes betydning for siidadannelser. Oversikter over siidakonstellasjoner (sml. Nissen 1985, Steen 1956) viser at i reindriften i Finnmark gjelder de samme prinsipper for siidadannelser som de som er vist i den tilstøtende Karesuando-reindriften (Könkämä, Lainiovuoma) i Sverige:

«... (1) The Könkämä band is organized on a kinship basis ... (2) All genealogical ties in the Könkämä band lead back to a dominant sibling group ... (3) The Könkämä band’s genealogical structure emerges from the conjugal affiliation of peripheral sibling groups to the dominant sibling group».

Kilde: (R. Pehrson, 1962, s. 90–92.)

Disse konklusjonene er noe modifisert av I. Whitaker med henvisning til Lainiovuoma-siidaer. Som en kommentar til at Pehrson synes å mene at en dominerende søskengruppe har forrang innenfor siidaen, skriver Whitaker:

«I do not think this can be sustained empirically, since kinship ties are not always so marked in all siidat. (...) there is certainly a tendency for a siida to be composed of siblings and affines within the first degree (...) Other siidat may be more typically described as extended multilateral groups having horizontal genealogical depth in more than one generation (...) »

Kilde: (Whitaker 1955: 58.)

Det bilaterale slektskapsnettverket representerer et vidt spekter av slektskapsforbindelser, som ved sine mange muligheter frigjør individet fra avhengigheten av enhver enkeltforbindelse. Videre er det i prinsippet heller ikke gitt begrensninger for fritt valg av hvilken som helst siidapartner utenfor slekten. Slektskapsnettverket står altså ikke for noen tilskrivelse av siidatilhørighet, men det representerer, som Paine (1970) kaller det, en «strategic merit». Som strategisk fortrinn vil slektskapsforbindelser likevel sterkt prege siidadannelsene. I denne forbindelsen er det viktig å huske på at adgangen til en siida også avhenger av økologisk tilpasning. Et områdes beskaffenhet har betydning for hvor mange og store siidaer det er naturlig å ha. Således må enhver siidakonstellasjon forklares både utfra økologiske og sosiale faktorer. Og heri må man også ta områdets familiehistorie med i betraktningen.

Beslutninger vedrørende enkeltdyr tas i prinsippet av den enkelte eier, modifisert ved det faktum at de ofte gjøres innenfor rammen av husholdssammenslutningens vurderinger (sml. Paine 1964.) Vurderingene bak beslutningene kan vise til eiers, husholdets eller siidaens behov. Det kan dreie seg om eiers behov for økt reintall, husholdets for slakteuttak eller siidaens for bestemte typer dyr (f.eks. avlsokser). I forhold til siidaen er eier likevel suveren i avgjørelser som angår egne dyr. Andre siidamedlemmer kan riktignok si sin mening om bestemte dyr overfor eier, men aldri overprøve dennes beslutning. Således er siidaflokken i utgangspunktet et aggregat av eieres suverene beslutninger vedrørende enkeltdyr.

Siidabeslutninger på sin side gjelder i første rekke beite- og voktestrategier, tilpasningen i forhold til beitelandskap og andre siidaer. Imidlertid vil siidamedlemmenes avgjørelser vedrørende egne dyr på sikt ha konsekvenser for hvordan siidaen utvikler seg, og følgelig hvilke avgjørelser som må tas i neste omgang. Eksempelvis vil flokkøkning kunne ha økologiske, økonomiske og sosiale konsekvenser som i siste hånd slår tilbake på den enkelte eier. Det kan dreie seg om personellmessig underkapasitet i forhold til flokkstørrelse, forrykket balanse mellom beite og dyr, eller det forhold at siidaen får et ekspansivt preg som gir negative konsekvenser for nabosiidaer, og dermed utløser sanksjoner fra deres side. Siidaens beite- og voktestrategier vil følgelig kunne mislykkes og føre til økt tap av rein. I neste omgang fordrer dette nye beslutninger og strategier på eier- og husholdsnivå, og det kan være splittelse av gruppen ved siidadeling på området eller utflytting av familier til andre områder. Et helt annet forløp av beslutninger, strategier og konsekvenser kan gi reduksjon av siidaens flokk og det personellmessige grunnlaget (eksempelvis ved sedentarisering), og dermed behov for tilførsel av familier fra andre siidaer. Det går altså et strikt skille mellom eier- og siidabeslutninger: Eierbeslutninger gjelder disposisjon av dyr, siidabeslutninger gjelder disposisjon av land. Imidlertid skjer det stadig en gjensidig påvirkning mellom eier- og siidanivå, dvs. virkning og tilbakevirkning, som så og si er motoren som driver utviklingen i reindriften over et større område.

3.5 Arv og områdetilhørighet

Erik Solem, tidligere sorenskriver i Tana, skriver at det blant reindriftssamene er klare oppfatninger om beitetrakters tilhørighet til bestemte siidaer, både hva gjelder vinter- og sommerbeitene. Det er en kontinuitet i dette ved at disse går i arv:

«Da det oftest er slik at barna fortsetter i den siida som foreldrene har hørt til, vil beitesplassene på denne måten gå i arv i slektledd».

Kilde: (Solem 1933: 190.)

Når Pehrson karakteriserer det samiske slektskapssystemet som et bilateralt nettverk, så er det med henvisning til den vanlige definisjonen av et bilateralt samfunn:

«as one in which kinship is reckoned equally to men and women through men and women, and in which property is transmitted equally to men and women through men and women».

Kilde: (Pehrson, 1962: 107.)

Nå understreker Pehrson at bilateralismens idé er langt mer omfattende i det samiske samfunnet, den er i bruk på ethvert avgjørende punkt som er med på å strukturere sosiale relasjoner. Her nøyer vi oss med å fastslå at både kvinner og menn kan arve siidaområder, gjennom både kvinner og menn. Spørsmålet blir hvordan dette er med på å strukturere fordelingen av beiteområder. I og med at et hushold har sine rein samlet i én siida, innebærer dannelse av nye hushold, som oftest ved inngåelse av ekteskap, at det må gjøres et valg av lokalitet, unntaket er når ektefeller eller andre allerede tilhører samme siida. Og bilateralisme betyr nettopp at det ikke finnes noen regel om patri- eller matrilokalitet. Valget gjøres utfra en situasjonell vurderinger der økologiske og sosiale forhold trekkes inn. Soagu (K.Nilsens oversettelse: høytidelig frieri) var en institusjonalisert arena for slike overveielser. I populære beskrivelser av soagu vektlegges ofte det seremonielle, men i virkeligheten var nok forannevnte typer drøftinger og avgjørelser det mest sentrale. Om valg av lokalitet skriver Whitaker (1955: 47–48) at en av de mest avgjørende faktorene er antallet rein som må flyttes. (Sett i forhold til den risiko som flytting av rein fra sedvanlig område innebærer, er dette naturlig.) Andre faktorer som nevnes er personellmessige forhold, foreldrenes posisjon i siidaen og søskensolidaritet (at eksempelvis en mann som ikke har søsken vil være mer villig til å flytte til konas siida).

Valg av lokalitet ved ekteskap vil helhetlig sett ha en betydelig sementerende effekt med hensyn beitebruk, men for det enkelte hushold vil dette valget ikke kunne fastslås å være endelig. Ekteparet, med andre husholdsmedlemmer, kan selvsagt senere velge å bytte til det andre foreldreparets siida, men da må nye overveielser gjøres. Faktorer som har betydning er som nevnt risikoen ved å få reinen til å venne seg til nytt område, beiterom i det nye området, personellmessig over- eller underrekruttering og bifall fra andre som allerede er tilknyttet siidaen eller området. Det vil være avhengig av utviklingen i de ulike siidaområdene hvorvidt en familie senere vil eller vil kunne hevde arverett til det andre foreldreparets beitetrakt.

3.6 Flytting eller ikke?

Gjennom tidene har det i større eller mindre grad foregått flytting av folk innenfor de samiske bosetningsområdene. Ytre forhold som har bidratt til samers flytting er slike som skattebyrder, ytre kolonisering og grensestegninger. I reindriftssamisk sammenheng er grensestegningene som årsak til flyttinger grundig beskrevet. Det har vært et ytre påtrykk, men dette tatt i betraktning har den faktiske beslutning om flytting vært reindriftsutøverens egen. Dermed må de faktiske bevegelsene forklares utfra reindriftssamenes egen tenkemåte om økologiske og sosiale forhold (hvem ble, hvem flyttet og hvorfor?). Faktiske må alt av reindriftsgruppers fordeling og etablering innenfor visse ytre rammer, og prosessene bak disse, forklares utfra et autonomt reindriftssamisk perspektiv. Vi kan selvsagt ikke ha kunnskap om alle forhold som ligger bak ulike beslutninger gjennom tidene, men med kjennskap til reindriftssamisk kultur kan man spore opp faktorer som kan ha spilt en avgjørende rolle. I det følgende skal vi se forannevnte prinsipper for dannelser av siidaer anvendt på noen slekters tilknytning til bestemte reindriftsområder. Vi skal se på kontinuiteten i slekters bruk av siidaområder og hvordan slektskapsnettverket bidrar til utflyttinger. Det dreier seg om hvordan områdehevd fungerer i forhold til behovet for fleksibilitet og hvordan reindriften kan ses som en helhet over større områder. For å illustrere dette er det nødvendig å gå forholdsvis grundig til verks med hensyn til slektslinjer og bevegelser i det valgte eksemplet. Som en innledning er det imidlertid nødvendig også å komme litt inn på administrative grenser og gruppebenevnelser.

3.7 Gruppebenevnelser og årstidsbeiter

I Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1740-årene opereres det med svært mange kategorier reindriftssamer eller fjellsamer i Finnmark. For det første er det en oppdeling i to hovedgrupper med benevnelsene «Fælles Field Finner» og «privative Norske Field Finner», relatert til skattlegging og kirkelige tjenester. I oversikter er de førstnevnte videre inndelt i fjell- eller kirkebyer, og i tråd med dette brukes også benevnelser som «Koutokeino-Finner» og «Avjevare-Finner» under vitneutspørringene. Sistnevnte kategori fjellsamer er ført opp under prestegjeld/kirkesogner, og under utspørringene benyttes i disse tilfellene benevnelser som «Altens Field-Finner», «Repperfiord -Finner af Hammerfest Gield», «Refsbotten Field-Finner af Ingøens Gield» og «Porsanger Field-Finner af Kielvigens Præstegield.» Allikevel ligger alle disse reindriftssamers flyttestrekninger parallelt og forholdsvis likt i lengde, og vinter- og sommerbeiter delvis om hverandre. Således sies for eksempel at Alta-fjellsamer om vinteren delvis ligger blant Kautokeino-fjellsamer (Nissen & Kvamen 1962: 379–380), delvis blant Ávjovárri-fjellsamer (ibid: 369–370), flytter så langt som 6–7 mil sør for Máze og deltar også i villreinjakten på Jávrresduottar. Repparfjord-fjellsamer har vinterbeiter sør for uo[s]jávri blant Ávjovárri- og Alta-fjellsamer, og i områder rundt Ie[s]johka. Revsbotn- og Porsanger-fjellsamer har vinterbeiter på nord- og sørsiden av Kárá[s]johka. I likhet med Kautokeino- og Alta-fjellsamer deltar også disse i villreinjakten på og ved Jávrresduottar. Videre kan nevnes at Kautokeino-samer har sommerbeiter vest for Altafjorden og i Nord-Troms, Ávjovárre-samer i områder fra Altafjorden til Porsanger. Lenger sør synes grensen mellom disse to gruppene å være Alta-Kautokeinoelva til Máze-området, eller noen mil sør for Máze. I alle fall er det klart at Nuorttabealli i dagens Vest-Finnmark reinbeiteområde (Kautokeino reinsogn) var et område benyttet av de såkalte Alta-, Ávjovárri- og Repparfjord-fjellsamene.

Folketellingen i 1801 opererer med todelingen Ávjovárri og Kautokeino mht. «omvankende Field Finner som ernære sig af Rensdyrs Drivt». Her er nesten alle familier oppført med slektsnavn og de er dermed lett identifiserbare som opphav til senere slektslinjer. Således kan det fastslås om Ávjovárri at det består både av slekter som senere er oppfattet å være opprinnelige Karasjok-slekter og av slekter som er oppfattet å være opprinnelige Kautokeino-slekter. Etter grensestegningen mot Russland/Finland i 1852 vedtok Stortinget lover (1854, 1857) som, gjeldende de tidligere Østfinnmarks fogderi, Karasjoks sogn og Kautokeino prestegjeld, forbød reineierne å la rein beite i et annet distrikt enn der hvor de selv hørte til, hvis ikke særskilt tillatelse forelå. Rettsforsker Sverre Tønnesen (1972: 198) mener at bestemmelsene er i tråd med gammel samisk sedvane, idet rettigheten til reindrift prinsipalt tillå den som hadde drevet reindrift fra gammelt av, og overflytting av andre har forutsatt de berettigedes samtykke. Videre viser han til at grenser mellom reinsognene har vært søkt trukket etter bruk fra gammel tid, dog var det en gråsone mellom Karasjok og Kautokeino kommuner til grensen ble endelig fastlagt i 1930. 17

Som man ser av eksemplene foran opereres det med skiftende gruppebenevnelser på reindriftssamene i prosessen mot fastlegging av statsgrenser og øvrige, administrative grenser. Disse gruppers flyttebevegelser og beitebruk har imidlertid delvis vært innvevd i hverandre, og folks personalia viser at det også har vært vanlig med overganger mellom gruppene gjennom giftermål. I reindriftssamisk perspektiv er det nok heller slik at det er siida og johtolat (flyttesystem, sml. Bjørklund & Brantenberg 1981, Paine 1994, M.N. Sara 1996) som har vært de mest brukte og relevante gruppereferanser, og som har representert et kontinuum i tid og rom. I rom har reindriftssamene satt seg i en øst/vest sammenheng, der en selv befinner seg i midten. Individer og grupper øst for ens flyttesystem er blitt benevnt som nuorttuhat/nuortasiiddat , og de i vest som oarjánat/oarjesiiddat . En utflytting vil således bli forstått med uttrykkene jo[d]ii nuorttas (flyttet østover) og jo[d]ii oarjjás (flyttet vestover). I tid dreier det seg om hvordan ulike siidaer konstituerer seg gjennom de ulike familiers historie og nettverk.

3.8 Navngitte reindriftssamer ved Lákkovuotna/Dálbmeluokta i 1740-årene

I major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller er noen reindriftssamer navngitt som vitner, og i den forbindelsen er det også opplyst hvor de holdt til om sommeren. Av navngitte reindriftssamer med sommerbeiteopphold på Finnmarks-kysten, skal vi se på to som hadde sommerbeiter ved Lákkovuotna/Dálbmeluokta. Erik Nielsen møtte som vitne i Máze 3.–5. april 1745, og Mikkel Aslaksen i Alta 6.–11. april 1744 og i Máze 3.–5. april 1745. Mikkel Aslaksen opplyser at det lå tre reindriftsfamilier ved Langfjord (Lákkovuotna), hvorav én var hans egen familie, og fem ved Talvik (Dálbmeluokta). Det er videre opplyst at Erik Nielsen har sine rein ved Talvik fra St. Hans, men at han selv lå ved Máze og fisket i Alta-Kautokeino-elva (Eatnu). Nevnte familier blir summert til å utgjøre åtte familier, mens det blir opplyst at de øvrige Kautokeino-samer ligger i Nord-Troms. I denne sammenheng kan også nevnes at det mellom Kautokeino-samene ligger to reindriftsfamilier som er oppgitt å sogne til Loppa (Nissen & Kvamen 1962: 400). Av foreliggende opplysninger er det imidlertid vanskelig å avgjøre eksakte avgrensning av sommerbeiteområde, og derav hvorvidt nevnte åtte familier hadde reinen i en felles hjord om sommeren eller holdt seg i to siidaer.

Forannevnte personer er identifisert som Erik Nilsen Eira og Mikkel Aslaksen Sara, begge med etterslekt i reindriften i Finnmark (Steen, 1956: 77–78, 1986: 72,256). Om de øvrige seks familiene er det selvfølgelig vanskelig å vite noe sikkert. Imidlertid er Aslak Mikkelsen Sara (f. 1714), sønn av forannevnte Mikkel Aslaksen Sara, nevnt som hovedperson i en svensk manntallsoversikt over Kautokeino pastorat i 1741 (sml. Steen 1956: 20–22), og sannsynligvis er hans familie én av de andre seks familier.

3.9 Lákkovuotna/Dálbmeluokta i 1853

Lensmann Klerks fortegnelse over utstedte pass til reindriftssamer «ved Nedflytning til Søen i 1853» (gjengitt i Zorgdrager, 199: 463–466), er en forholdsvis fullstendig oversikt Kautokeino-reindriftssamers navn, sommerbeiteområde og reintall. Det totalt oppgitte antall rein er 21 088, men i en merknad skriver lensmann Klerk at til dette «kan man sikkert lægge 75   % da Finnerne, sin gamle Mistænkelighed troe, ingenlunde er at formaae til at opgive hvormange de virkeligen har ...» Som eksempel viser han til en reindriftssame som har oppgitt sitt reintall til 1000, samtidig som det er allment kjent at vedkommende eier i alle fall 2000 rein. Til dette kan tilføyes at fortegnelsen også mangler mange sentrale reindriftsfamilier som vitterlig er i området på et senere tidspunkt, hvorav noen skal nevnes nedenfor.

Til Lákkovuotna har 15 personer fått utstedt pass, og tilsammen har disse oppgitt et reintall på 1810. Til Dálbmeluokta har 7 personer fått utstedt pass, og disse har oppgitt et reintall på tilsammen 3030 rein. Sammenlagt gir dette 4840 rein, men lensmann Klerks merknad tatt i betraktning skulle det reelle tallet være i alle fall 8500. Med tillegg av uregistrerte innflyttinger kan det reelle reintallet være 10 000 eller mer. Uansett er en flokk på 8–10 000 for stor til å drives i én enhet, særlig med tanke på datidens driftsmåter og mangel på gjerdeanlegg. Herav må det antas at det er snakk om to eller flere grupper, som bruker naturlig avgrensede deler av området.

Reindriftssamene i Lákkovuotna/Dálbmeluokta kan ses som ett hele i den forstand at det fra alle familier er nære slektskapsbånd til én eller flere av de andre familiene. Enkelte grupperinger er mer trolige enn andre, men det er ikke noen markerte «snitt» som gir grunnlag for klare og tydelige grupper. Innmeldingen til hhv. Dálbmeluokta og Lákkovuotna er en antydning om at de om sommeren holder seg i alle fall i to grupper. I så fall kan Dálbmeáv¿i være en naturlig grense, med Vuora[s]njárga og Lákkonjárga som to adskilte midtsommerbeite. Men melding om flytting til Lákkovuotna vil også innbefatte Riidavárri, Gi[d][d]avárri og Joahkonjárga på vestsiden av fjorden, fordi folk som benyttet disse sommerbeitene hadde boplasser ved Lákkovuotna. Således kan det være snakk om tre grupper. En annen mulighet er at det har vært en gruppe på hver side av fjorden, og at noen fra Vuora[s]njárga/Lákkonjárga-siden har meldt flytting til Lákkovuotna fordi de har hatt teltleir på denne siden av halvøya. Videre har vi det forhold at flere familier øyensynlig ikke har meldt om flytting til kysten. Det kan bety at de rett og slett har unnlatt å gjøre det, eller at én gruppe (siida) ikke kommer helt ned til kysten. Det mest sannsynlige er likevel at disse familiene ikke har sett hensikten i å få utstedt pass fordi de har hatt teltleire ved fjellvann på innlandssiden av sommerbeitene, dvs. at de har fungert som voktere for flokker som begynner å trekke ut av sommerbeitene. I 1853, etter at grensen er stengt, er det spesielt viktig å stoppe en for tidlig flokkbevegelse sørover, dvs. å forlenge oppholdet på kystbeitet fordi årsyklusbevegelsen må forkortes.

I det følgende er familiene oppdelt i tre grupper, hvorav gruppe 1 og 2 muligens har flokken sammen på østsiden av Lákkovuotna, og gruppe 3 på vestsiden. Inndelingen har sammenheng med at muntlig tradisjon knytter Sara-gruppen (Nils Mikkelsen Sara, 1780–1858) til østsiden av fjorden, og Gaup-gruppen (Aslak Aslaksen Gaup, 1824–1909) til vestsiden. Vanskeligheten består i å plassere randfamilier i de riktige gruppene, men i alle fall er følgende inndeling gjort med forbehold om noen familier kan være i gruppe 2 i stedet for gruppe 3 og omvendt:

Gruppe 1, innmeldt til Dálbmeluokta:

1.1

Henrik Mikkelsen Sara (1817–1891), gift med Berit Jonsdtr. Siri (1820–1862). Etterkommer etter Mikkel Aslaksen Sara (fra 1740-årene) gjennom dennes sønner Aslak Mikkelsen Sara (morfarsfar) og Per Mikkelsen Sara (farfar). Hustruen, Berit, har sin opprinnelse fra de vestligste deler av Kautokeino-reindriften, og har nære slektninger som har sommerbeite på Árdni. Henrik har en gift søster, Marit, som driver reindrift i østlige deler av reinsognet, med sommerbeite i Válgenjárga. To av de fire brødrene, som alle er gift på dette tidspunktet, har valgt en matrilokal tilknytning til vestlige deler av reinsognet. De to andre er ikke nevnt i Klerks oversikt. Yngstebrorens hustru (Skum) har sine nærmeste slektninger i østlige deler av reinsognet, og han befinner seg sannsynligvis der. Deres barn gifter seg og/eller flytter inn i Karasjok-reindriften mot slutten av århundret. Dermed gjenstår bare én bror som antakelig er sammen med broren i Dálbmeluokta-området.

1.2

Søsknene: a. Inger Nilsdtr. Sara (1808–1883) gift med John Nilsen Gaup, Nihká Joavnna (1813–1858), b. Marit Nilsdtr. Sara (1811–1856) gift med Anders Perdersen Sokki, Biito Ándaras (1801–1857), c. Per Nilsen Sara (1817–1869) gift med Berit Persdtr. Siri (1819–1867), og d. Nils Nilsen Sara (1829–1899) gift med Kirsten Persdtr. Siri (1826–1907). Deres far er sønnensønn av Aslak Mikkelsen Sara (fra 1740-årene), og de er således tremenninger av 1.1 (Henrik Mikkelsen Sara). Familiegruppen er, som man ser, representert av både en patrilokal og matrilokal tilknytning til området. John Nilsen Gaups far og øvrige søsken driver reindrift i østre del av reinsognet. Anders Pedersen Sokki er opprinnelig fra Karesuando. Søstrene Berit og Kirsten Siri hører til en gammel Ávjovárri-slekt. Av Sara-søsknene er i tillegg en søster (Anna) etablert med familie i østlig del av reinsognet. En bror (Mikkel) er ikke registrert i fortegnelsen, men han er i reindriften på dette og et senere tidspunkt. Foreldrene til søskengruppen, Nils Mikkelsen Sara (1780–1858) og Maren Persdtr. Siri (1780–1858, av Ávjovárri-slekten Siri) lever fortsatt, men er ikke nevnt i Klerks liste.

1.3

Anders Mikkelsen Kemi (1821–1864) gift med Inger Mikkelsdtr. Hætta(1818–1906). Kemi-slekten, som opprinnelig var fastboende i Kautokeino, er etablert i reindriften gjennom inngifte i denne grenen av Sara-slekten (Anna Mikkelsdtr. Sara, 1779–1858, sønnedatter av Aslak Mikkelsen Sara). Anders Kemi og forannevnte søskengruppe(1.2) er således søskenbarn, men har også nære slektsrelasjoner til gruppen som har meldt flytting til Lákkovuotna, ved at foreldrene og hustruens søster befinner seg der. Bortsett fra en søster driver Inger Hættas søsken reindrift i den østlige delen av reinsognet. Denne grenen av Hætta-slekten er etablert i reindriften gjennom inngifte i Skum-slekten.

1.4

Aslak Aslaksen Skind (1803–1882) gift med Inger Rasmusdtr. Spein (1810–1850). Fetter av forannevnte Anders M. Kemi (sml. 2.1). Han har også nære slektskapsrelasjoner til de andre gruppene, også gjennom sin avdøde hustru. Videre har han bror og brorsønn som driver reindrift i østlig del av reinsognet, men uten etterkommere er denne grenen ute av reindriften lenge før århundre-skiftet. Inger Speins brorsønner er registrert i vestlig del av reinsognet.

Gruppe 1 har selv meldt et reintall på 3030, men tatt i betraktning forannevnte forbehold og usikkerhetsmomenter omkring manglende navn på listen, er det reelle reintallet kanskje 5300 eller over det.

Gruppe 2, innmeldt til Lákkovuotna:

2.1

Mikkel Mikkelsen Kemi (f. 1799) gift med Aasille Andersdtr. Skind (1782–1855). Hans mor, Anna Mikkelsdtr. Sara (1779–1858) lever fortsatt, men er ikke nevnt i oversikten. Hustruen er faster av Aslak Aslaksen Skind (1.4), og Marit Persdtr. Skind (3.1). Mikkel M. Kemi har bare ett barn (1.3), men fire brødre og tre søstre. En søster (dvs. hennes mann Aslak Mathisen Logje, Máhte-Ásllat 1795–1887, med sommerbeite i Nordreisa) er nevnt i Klerks oversikt, men ingen av de øvrige. Det er uvisst hvor de befinner seg i 1853, men høyst sannsynlig er én eller flere innenfor dette området, eksempelvis broren med samme døpenavn, Mikkel Mikkelsen Kemi (1810-) gift med Ellen Eriksdtr. Gangus (1821–1902) fra Gihttel i Finland. I 1857 melder flere av disse utflytting til Karesuando. En av brødrenes etterkommere er senere innflyttet til Karasjok. Det vil føre for langt å gå inn på sammenhengene til alle disse flyttingene, her skal vi bare konstatere at disse familiene er i Kautokein-reindriften i 1853. Det vises for øvrig til en mer utfyllende kommentar senere.

2.2

Per Aslaksen Lango (f. 1813–1858) gift med Berit Persdtr. Biltu (f. 1817–1886). Hustruen kommer opprinnelig fra Gáresavvon-området. Lango-slekten har antakelig kommet til dette området gjennom inngifte i Sara-slekten. Per A. Langos mor, Guvva Persdtr. Sara (f. 1778) er søster av Henrik Mikkelsen Saras (1.1) far, og disse er altså søskenbarn. Broren, Mathis Aslaksen Lango (1806–1852), var første gang gift med Marit Aslaksdtr. Skind (1807–1839) og andre gang med Marit Mathisdtr. Beldovuobme (1813–1898). De er søstre av hhv. Aslak A. Skind (1.4) og Peder Mathisen Beldovuobme (2.3). Nevnte Marit M. Beldovuobme, på dette tidspunktet enke, er ikke nevnt i Klerks oversikt.

Mikkel M. Kemi har oppgitt reintallet 400 for sin del, og Per A. Lango 200, men ifølge Klerk skulle de reelt være 700 og 350. I tillegg er det i tilknytning til gruppe 2 to flere familier som en skulle forvente å være innenfor deres sommerbeiteområde.

Om forannevnte familier (gruppe 1 og 2) kan for øvrig sies at de er preget av mange eksogame ekteskap (i betydningen utover Dálbmeluokta-/Lákkovuotnaområdet), faktisk har de et nettverk av nære slektskapsrelasjoner som spenner over et område fra Karesuando i vest, via Kittilä (Gihttel) og til det som i dag kan kalles for vestlig del av Karasjok reinsogn.

Gruppe 3, innmeldt til Lákkovuotna:

3.1

Søsknene: a. Aslak Aslaksen Gaup, Orbon (1824–1909) gift med Marit Persdtr. Skind (1832–1923), b. Anne Aslaksdtr. Gaup (1817–1884), c. Johannes Aslaksen Gaup (1815–1856) gift med Marit Pedersdtr. Bær, Máiza-Biera Máret (f. 1816), d. Marit Aslaksdtr. Gaup (1809–1866) gift med Josef Johannesen Beldovuobme (1812–1852). Marit P. Skinds nære slektskapsforhold til 1.3, 1.4 og 2.1 er nevnt foran. Marit P. Gaups far hadde sommerbeiter Silvvetnjárga (sml. Bjørklund 1985: 293). Mht. Josef J. Beldovuobme, se 3.2, 3.4.

3.2

Peder Mathisen Beldovuobme (f. 1805) gift med Ellen Jonsdtr. Kitti (f.1818). Han er fetter av Josef J Beldovuobme (3.1), og hans mor, Ellen Aslaksdtr. Gaup f. 1783, er søster av Aslak N. Gaups (3.3) far og kusine av forannevnte søskengruppes (3.1) far. Sannsynligvis er Beldovuobme-slekten kommet til dette området gjennom inngifte i Gaup-slekten.

3.3

Aslak Nilsen Gaup (f.1817) gift med Ellen Mikkelsdtr. Hætta (1821–1903). Han er, som det fremgår av forannevnte, fetter av 3.2 og tremenning av 3.1. Hun er søster av Inger Hætta (1.3).

3.4

Aslak Pedersen Beldovuobme (1786–1861) gift med Karen Andersdtr. Utsi. Han er farbror av Peder Mathisen Beldovuobme (3.2) og Josef Johannesen Beldovuobme (3.1), og videre har han flere døtre/svigersønner i gruppen (sml. 3.5).

3.5

Søsknene a. Marit Aslaksdtr. Beldovuobme (f. 1814) gift med Jørgen Nilsen Bals (f. 1815), b. Berit Aslaksdtr Belduovuobme (f. 1821) gift med Per Andersen Spein (1825–1865) og c. Siri Alaksdtr. Beldovuobme (1830–1900) gift med Aslak Persen Eira (1821–1880). Familiene Bals og Spein har en matrilokal tilknytning til dette sommerbeitet, i og med at de kommer fra vestligere områder. Aslak Persen Eira er patrilineær etterkommer etter Erik Nilsen Eira (fra 1740-årene).

3.6

Per Eriksen Eira (1788–1856) gift med Ragnhild Andersdtr. Skind (1795–1868). Han er sønnesønns sønn av Erik Nilsen Eira (fra 1740-årene), og far til forannevnte Aslak Persen Eira (3.5). Disse representerer en patrilineær kontinuitet fra 1740-årene eller enda lenger tilbake i tiden. Sønnen Erik Persen Eira (1818–1871) har i 1853 sommerbeite på Beaská[d]as, men bosetter seg noen år senere i Goldin, 15   km sør for Máze.

3.7

Henrik Josefsen Buljo (1820–1874) er som barn innflyttet fra Gihttel i Finland. Etter å ha vært dreng en tid, er han nå etablert i reindriften i området gjennom giftermålet med Anne Persdtr. Eira (1828–1871), datter av Per Eriksen Eira (3.6).

3.8

Anders Johnsen Somby (1821–1900) gift med Berit Larsdtr. Siri (1823–1902). Hustruen har sin opprinnelse fra de vestlige deler av reinsognet, og det er ingen umiddelbart synlige forbindelser mellom Anders J. Somby og de andre som er nevnt i fortegnelsen. Imidlertid har han en søster Ragnhild Johnsdtr. Somby (1823–1883), som er gift med Erik Aslaksen Eira (1816–1898), brorsønn av forannevnte Per E. Eira (2.7). Men verken disse, andre søsken eller faren John Andersen Somby (1795–1872) er nevnt i Klerks oversikt, trass i at de på et senere tidspunkt beviselig er i Kautokeino-reindriften. I denne sammenheng kan nevnes at Anders J. Somby har en morbror som har sommerbeiter på Joahkonjárga (ved Øksfjord), forøvrig i fellesskap med Erik Aslaksen Eiras fetter. Joahkonjárga er halvøya rett nord for Riiidavárri, dvs. i imiddelbar nærhet. Fra en departementsoppnevnt kommisjons møte med reineiere i 1857 fremgår det klart at Erik Aslaksen Eira og Anders Johnsen Somby hadde sommerbeiter på vestsiden av Lákkovuotna, dvs. på Gi[d][d]avárri, Riidavárri og Joahkonjárga. Somby hadde i 1857 sommertelt ved Ák[s]ovuotna (Øksfjord).

Gruppe 3 har selv meldt et reintall på 1210, men Klerks merknad tatt i betraktning skulle dette tallet være minst 2100. Det er videre også her svært sannsynlig at antallet familier er større enn oppgitte navn skulle tilsi. Forøvrig synes gruppe 3 i noe større grad å være preget av endogame ekteskap, og nettverket av nære slektninger er også geografisk noe mer konsentrert.

Lákkovuotna/Dálbmeluokta sett under ett viser slektsmessig kontinuitet i bruken av sommerbeitene fra senest 1745 og frem til 1853 gjennom slektgrenene til de to som er nevnt med navn av Peter Schnitler. For Erik Nilsen Eiras etterslekts del er det ensidig patrilineær kontinuitet av den enkle grunn at de bare har sønner gjennom tre generasjoner. Det er gjennom denne tiden heller ikke registrert noen avgang av sønner til andre sommerbeiter, om vi ser bort fra Beaská[d]as som ligger i tilknytning til flytteleien. Først i fjerde generasjon, fra ca. 1830, skjer det en matrilokal videreføring av reindrift i foreldreområdet, og en patrilokal utflytting (dvs. døtres utflytting etter giftemål). Hva gjelder etterslekten til Mikkel Aslaksen Sara, er det hele tiden en blanding av patri- og matrilokal tilknytning til dette området, og her har det også samtidig skjedd en utflytting av både sønner og døtre i forbindelse med giftemål. Utfra tilstedværelsen av flere søskengrupper kan man anta at også grenene av Skind- og Gaup-slekten har holdt til i området gjennom lengre tid. Muligens er disse noen av de ikke-navngitte i 1745. I alle fall er de ikke nevnt i tilknytning til andre områder. Grenen av Somby-slekten hadde på dette tidspunktet sommerbeiter i Návuotna-området (Nord-Troms).

3.10 Utflyttingene vestover

Det er av flere grunner meget sannsynlig at reintallet i 1853 er betydelig underrapportert. Blant annet kan det henge sammen med at reindriftssamene tradisjonelt ikke tok med årskalver i regnskapet, som stort sett var anslag over voksne dyr og spesielt drektige simler. Videre så man ingen grunner til å gi et for nøyaktig anslag over reintallet, og som nevnt foran er det også mange som ikke en gang har gitt flyttemelding. Således er det trolig at det reelle vårreintallet i området ligger atskillig over det oppgitte, og at reintall i høstflokk kan ha ligget et sted mellom 10 000 og 20 000. Antallet familier/hushold har anslagsvis vært omtrent 30, hvorav flere unge og/eller barnerike.

I 1853 starter den såkalte utflyttingen til Sverige, og frem til 1856 har 5 familier meldt utflytting fra Kautokeino. I reindriftssamisk språkbruk vil nok også denne utflyttingen kalles for oarjjás johtin (flytting vestover). Historikeren Johannes Marainen forteller om Rommavuoma og Suondavaara samebyer (nord/nordøst for Gáresavvon og sør/sørvest for Guovdageaidnu) at disse i det store og hele hadde marker på finsk side, men ble ansett å tilhøre Sverige administrativt. Videre skriver han:

«Her har vi altså et ytterst interessant forhold sett ut fra et samerettslig synspunkt. To samegrupper som sjelden eller aldri oppholdt seg på svensk område blir likevel betraktet som svenske samer. Om vinteren har de sine rein på beite i Finland/Russland, om sommeren i Norge».

Kilde: (Marainen 1989: 88.)

Til de såkalte flyttingene til Sverige har han følgende kommentar:

«Som tidligere nevnt, var det ofte mer en regel enn et unntak at det foregikk giftemål gruppene imellom. Mange Kautokeino-samer var i slekt med «svenske» samer i Finland, likeså fantes det slektskap mellom «svenske» og «finske» samer ...

Mange Kautokeino-samer og finske samer fra Enontekis skrev seg altså nå som «svenske» samer i Finland. Det ble i mange tilfeller en formalitet. At det var mulig å flytte over grensen, var det avgjørende. Retten til dette fikk en som «svensk» same».

Kilde: (ibid.:89.)

I 1857 flytter Per Aslaksen Lango ut fra Lákkovuotna/Dálbmeluokta og til Gáresavvon-området, ikke overraskende siden hans kone er derfra. Samme og neste år melder en gruppe Kemi-søsken og noen av deres barn utflytting til Sverige. En av søsknene, Inger Mikkelsdtr. Kemi (1806–1875) er gift med Aslak Mathisen Logje, Máhte-Ásllat (1795–1887), som har sommerbeiter i Nordreisa-området. Flyttingen av Kemi-gruppen er sannsynligvis en siidatilslutning til to av deres barn, som også tar utflytting til Sverige. I alle fall deler av Kemi-gruppen kan antas å ha flyttet fra Lákkovuotna/Dálbmeluokta. Utover dette berøres ikke dette området av den såkalte utflyttingen til Sverige. Deretter er det stille i lang tid, dvs. at det forekommer enkelttilfeller av sedentarisering, men fremfor alt vokser nye generasjoner til. Gjennom giftemål skjer det en bevegelse av enkeltpersoner inn og ut av området både gjennom valg av patri- og matrilokal tilknytning. Det er ikke noen tendens av overvekt verken med hensyn til innflytting versus utflytting eller matrilokalitet versus patrilokalitet. Det er altså, som man kan kalle det for, normale prosesser som foregår.

3.11 Utflytting ved slutten av 1800-tallet

Det er først mot slutten av århundret at det skjer mer markerte bevegelser, og da i form av en betydelig utflytting til østlig del av reinsognet (Nuorttabealli) og til Kárá[s]johka (kommunen). Fra reindriftssamisk synspunkt er det egentlig ikke noen forskjell på disse to utflyttingene, de er flyttinger østover, nuorttas johtin . Inndelingen i Kautokeino og Karasjok reinsogn er fortsatt ny, og grensene er ennå ikke endelig fastlagt (når uttrykkene «østlig/vestlig del av reinsognet» er brukt i denne artikkelen om 1853, så er de gjort utfra senere tids forståelse av administrative beiteområder). Inndelingen mellom Ávjovárri og Kautokeino var som nevnt en annen. Videre har det gjennom tidene skjedd en betydelig utveksling av folk mellom disse områdene gjennom giftemål.

Flytting av hele familier preges av at flere nært beslektede familier følges ad, enten ved at de flytter samtidig eller at en families utflytting gir støtet til etterfølgende tilslutning fra andre nære familier. Men selv om en slik gruppeutflytting synes å bære preg av søskensolidaritet, er også den i bunn og grunn influert av enten matri- eller patrilokal tilknytning.

Rundt århundreskiftet flytter følgende søskengruppe (etterkommere etter gruppe 3.8) østover til vestlig del av Karasjok:

1. Aslak Eriksen Eira (1847–1902)/Karen Andersdtr. Somby (1858–1945)

2. John Eriksen Eira (f. 1862)/Marit Persdtr. Sara (1874–1949)

3. Nils Eriksen Eira(1866–1912)/Inger Mathisdtr. Gaup (1863–1910)

4. Mathis Andersen Somby (1854–1913 / Ellen Rasmusdtr. Utsi (1854 -1932)

5. John Andersen Somby (1847–1923)/Inga Persdtr. Utsi (1866–1945)

I 1853 er gruppe 3, herav 3.8, preget av endogame ekteskap. Utflyttingen har sammenheng med mange eksogame ekteskap i neste generasjon, og påfølgende valg av først patrilokal og senere matrilokal tilknytning. Forannevnte hustruer Marit P. Sara og Inger M. Gaup er fra østlig del av Kautokeino reinsogn, mens Ellen R. Utsi og Inga P. Utsi er fra Karasjok reinsogn. Noen år tidligere hadde Mikkel Johannesen Kemi (1862–1935) flyttet østover til Karasjok (hans tilknytning østover: mor fra østlig del av reinsognet, farmor fra Ávjovárri.) Nevnte familier er i 1911/12 gruppert i Kemi-siida, Ándde-Máhte-siida og Eirra-Niillas-siida i vestlig del av Karasjok reinsogn.

I 1911/12 er etterkommerne etter brødrene Mikkel, Per og Nils Nilsen Sara (sml. 1.2 i 1853) og etter Mathis Aslaksen Lango (sml. 2.2 i 1853) å gjenfinne i østlig del av Kautokeino reinsogn. Disse er gruppert i Mihkkala-Mihkkala siida, Sunna-Mihkkala-siida, Bártná¿a-siida og Unpiera[s]-siida i sommerbeiter som grenser opp til hverandre. Sara-gruppen har gjennom tre generasjoner hentet hustruer nesten utelukkende fra Ávjovárri/østlig del av Kautokeino reinsogn, og det er derfor ikke overraskende at når de først flytter så skjer det til dette området. Mathis A. Lango er tilknyttet denne gruppen gjennom ekteskap først med datter av Nils Nilsen Sara, og senere med datterdatter av Mikkel Nilsen Sara.

Fra Lákkovuotna-/Dálbmeluokta-området skjer det også utflytting av noen familier til Alaska i 1898, men den skal ikke kommenteres nærmere her, det skal bare nevnes at også denne synes å omhandle grupper av nært beslektede.

Årsaken til utflytting fra Lákkovuotna/Dálbmeluokta er utvilsomt den sterke befolkningsveksten i reindriften i området alt tyder også på et høyt reintall i og med at både de gjenværende og utflyttede siidaene er å regne som svært reinrike siidaer. Det skjer ingen tilbakeflytting fra vest (Karesuando), så det kan ikke være noen årsak til utflyttingen. Det er også verdt å merke seg at utflytting skjer fra flere grupper av nært beslektede, det dreier seg altså ikke om noen beitekonkurranse mellom slektsgrupper der for eksempel en større gruppe presser ut de mindre. Derimot må de enkelte familier eller grupper av disse ha vurdert økologiske forhold og muligens sosiale relasjoner preget av sterk konkurranse i eget område mot ledig beiterom og mulighet til siidafellesskap i de andre områdene som de er orientert mot, dvs. har en tilknytning til gjennom en av foreldrene eller gjennom ektefelle.

3.12 Slektskontinuitet i Lákkovuotna/ Dálbmeluokta

Slektskontinuiteten, eller overtakelse av beiteområdene, skjer dels gjennom matrilokal og dels gjennom patrilokal bostedsvalg, som tilfellet er med utflytting. I det følgende vises hovedtrekkene i denne kontinuiteten med henvisninger til familier i 1853 og siidaer i 1911/12:

• Etter Inger N. Sara/John N. Gaup: Jusse Niillasa siida og Juhan-Juhan Somby siida.

• Etter Marit N. Sara/ Anders P. Sokki: Migila-siida, del av Josaba-siida.

• Etter Ragnhild A. Skind/Per E. Eira: Heaikka-Bier-bártniid siida.

• Etter Ragnhild A. Skind/Per E. Eira og Marit P. Skind/Aslak A. Gaup: Josaba siida.

• Etter Ragnhild A. Skind/Per E. Eira, Marit P. Skind/Aslak A. Gaup og Aasille A. Skind/Mikkel M. Kemi: Mihkelas-siida.

(De to familiene som i 1853 hadde meldt flytting til Ák[s]ovuotna/Joahkonjárga kan selvsagt ha stått i siidafelleskap med noen av de som hadde meldt flytting til Lákkonjárga. Disse er imidlertid ute av området i 1911/12: Peder Johnsen Tornensis melder utflytting til Sverige i 1863. Mathis Amundsen Pulk har etterkommere etter kun én datter, og hennes sønner, Gunna-Máhte siida, holder til i Spalca i 1911/12.)

Fra 1911/12-siidaene kan slektslinjene trekkes videre til følgende sommersiidaer som er området i 1954: Vuora[s]njárga-siida og Lákkonjárgga-siida på østsiden av Lákkovuotna (Langfjorden), Bávnnjagiera-siida på sørøstsiden av fjorden, Ordda-siida på sørsiden av fjorden, Joahkonjárgga-siida på nordvestsiden av fjorden, og Ullovuona-siida på vestsiden av Ák[s]ovuotna. Trass i utflyttingen er det en betydelig befolkningsvekst i områdets reindrift.

3.13 Konklusjon

Reindriftshistorie fra reindriftssamisk perspektiv gjenstår ennå å skrive, både i dette området og i andre områder. Denne artikkelen er ikke og er heller ikke ment å være en fremstilling av reindriftens historie i Lákkovuotna-/Dálbmeluokta-området. Det krever en grundigere gjennomgang av skriftlige kilder og innhenting av muntlig tradisjon omkring siidaer og enkeltpersoner, noe som i seg selv ville vært verdifullt, og særlig innsamling av muntlig materiale er noe som burde vært gjort snarest. I det foreliggende arbeidet er det imidlertid kun tale om begrensede opplysninger fra reindriften i ett beiteområde brukt som eksempel for å vise slektsmessig kontinuitet i reindriftsutøveres tilhørighet til ett bestemt beiteområde og som illustrasjon på hvordan inn- og utflytting kan tolkes og forstås utfra slektstilhørighet. Det er redegjort forholdsvis grundig for konstellasjonen i 1853 for å kunne trekke linjene bakover og forover i tid. Forøvrig er detaljerte slektslinjedata ikke tatt med av den grunn at datamengden ville ha langt oversteget formatet av ett kapittel.

Eksemplet viser en klar slektsmessig kontinuitet i beiteområdebruk gjennom mer enn 200 år, med utspring fra de fåtall navn vi har fra 1745. Dermed er det også vist at beitene har gått «i arv i slektledd», slik Solem uttrykker det. Videre viser det at utflytting og innflytting skjer først og fremst til ektefelles områder, men også til områder hvor den andre av foreldrene kommer fra, og i noen tilfeller som en tilslutning til søster/bror. Av materialet skulle det også fremgå at kvinner og menn har og gir lik rett til arv av beiteområder, som man kan forvente i et bilateralt samfunn. At det heller ikke er noe mønster av verken matri- eller patrilokal preferanse, betyr at det legges vekt på andre forhold når muligheter for valg av områdetilhørighet foreligger. Det kan være økologiske, økonomiske og personell-/rekrutteringsmessige forhold.

Sammensetningen av reindriftsbefolkningen i Lákkovuotna/Dálbmeluokta i 1853 har følgende hovedtrekk:

• Det er ikke noen linjer mellom slektsgruppene som kunne tyde på felles matri- eller patrilineært opphav i foregående generasjoner. Det betyr at det her ikke dreier seg om en konsangvinal slektssammenslutning, men at hovedslektene har en tradisjonell tilknytning til området uavhengig av hverandre.

• Dels forekommer det endogame ekteskap, og gjennom disse etableres det affinale slektskapsforbindelser mellom gruppene. Befolkningen henger på et vis sammen i ett nett, og summen av multilineær konsangvinitet og affinalitet gir mange mulige siidakonstellasjoner.

• Eksogame ekteskap gir på den ene siden en tilførsel av individer fra andre områder, og på den andre siden avgang av individer til andre områder. Videre gir det affinale slektskapsforbindelser til andre områder, i dette tilfellet over et stort område på tvers av kommunegrenser og riksgrenser. En viktig implikasjon av eksogame ekteskap er dette: Om mange gifter seg ut av gruppen, gir det et stort innflyttingspotensiale ved at deres familier senere kan tenkes å gjøre krav på å flytte inn. Om mange gifter seg inn i gruppen, gir det et stort utflyttingspotensiale ved at disse kan hevde arverettigheter innenfor andre områder. Den utflyttede ektefelles områderettigheter som er valgt bort ved inngåelse av ekteskapet behøver ikke å være tilgjengelige for øyeblikket, men de er latente og kan realiseres i en situasjon der behov for utflytting fra en gruppe sammentreffer med rom og eventuelt samtykke til innflytting hos den andre som fortsatt holder til i området.

Enhver siidagruppe og deres medlemmer må fortløpende gjøre vurderinger om ulike typer balanse eller ubalanse i siidaen. I vårt eksempel gir disse utflytting av familigrupper, i tillegg til individuelle beslutninger om utflytting i umiddelbar tilknytning til inngåelse av eksogamt ekteskap. Men hva så med de områder som det skjer en innflytting til? Reindriftsutøvere i disse områdene må selvsagt også gjøre sine siidavurderinger. Hva vil en vedvarende ekskludering av andre kunne bety, og er dette mulig? Fordelen er et eksklusivt område, men det kan også være negative konsekvenser som personellmangel, sviktende rekruttering eller sosial isolasjon. Hvis det er eller må kunne være beiterom, kan det jo også skje en berettiget innflytting trass i manglende samtykke fra den som er der fra før av. I så fall kan det bety at utgangspunktet for samarbeid eller naboskap ikke er det beste. Imidlertid vil det også forekomme at en siida, overfor nært beslektede, tilkjennegir behov for innflytting. Det har selvsagt også skjedd at siidaer har opphørt på grunn av manglende rekruttering. Når det inntil dette tidspunktet ikke har skjedd en tilflytting av beslektede familier, betyr det selvsagt at noen berettigede ikke har gjort krav på området og at det kan tas i bruk av andre reindriftsutøvere. Det har også forekommet at siidaer har opphørt på grunn av flokkdesimering og sedentarisering, og at deres område er blitt stående tomt inntil det er overtatt av andre.

Robert N. Pehrson begrunner fordelen av et vidt slektskapsnettverk på følgende måte:

«He may live with any of a number of persons connected to him by kinship and marriage ties. His kindred membership gives him working partners to help him maintain his property and obligates him to help those partners maintain their property. The ecological advantage of being able to shift residential and economic affiliation in the variable and difficult Lappish environments is obvious».

Kilde: (ibid., s. 97.)

Når mange muligheter for skifte av siidapartnere ( siidaguoibmi ) blir regnet som en økologisk fordel, henger det sammen med behovet for å avpasse flokkstørrelser, med medfølgende personellmessige kapasitet, til forhold ved ulike årstidsavsnitt og ulike år (eller jahkodat ). Pehrson viser her til en slektsgruppe i et relativt avgrenset område (℅earru ) i en avgrenset tidsperiode (ett eller noen få år). Men i dette kapitlet skulle det fremgå at slektskapsnettverket bidrar til balanser i et langt større område over mange generasjoner, ved at befolkningen kan flyte fra sterkt befolkede til mindre befolkede områder. Samtidig har balansen mellom reintall og beite kunnet opprettholdes lokalt ved at flokkene har jevnet seg ut over et stort område.

Den samiske reindriften har ikke vært styrt av et hierarkisk system, men må som enhet forstås som et aggregat av enkeltaktørers tilpasning til naturomgivelsene og det sosiale landskap. Som kunnskap om naturen er også innsikt i sosiale relasjoner, som slektskapsforhold, en viktig del av reindriftskunnskap, og dermed del av næringsmessig intelligens og dyktighet. Det samiske slektskapssystemet er et viktig grunnlag for reindriftsutøveren. Det har bidratt til at enhver reindriftsutøver har flere valgalternativer. Således er det reelt det reindriftssamiske slektskapsnettverket som har forvaltet beitene gjennom å tilby alternativer for desentraliserte avgjørelser, som gjennom sitt aggregat har bidratt til å opprettholde ulike balanser i næringen og et bredere rettighetsgrunnlag for den enkelte reindriftsutøver til å forbli i næringen. Fra dette makroperspektivet skal vi i neste kapittel vende tilbake til den enkelte siida, og dens forhold til beitelandskapet og andre siidaer.

4 Grunnbegreper, praksiser og sedvaner

4.1 Noen grunnbegreper

Siida-begrepet er sentralt i den samiske reindriften, men samtidig har det en såpass stor dybde at vi må nærme oss det via andre begreper som viser til deler av eller sider ved siidaen. I foregående kapittel om siidadannelser og slektskapsnettverk er det redegjort for sider ved siidaen som angår økologisk tilpasning og sosiale relasjoner som ligger i bunnen for dannelser av siidaer, og videre hvordan ulike balanser ivaretas over kort og lang tid. Her skal vi innledningsvis forsøke å gi et bilde av forholdet siida/hushold og hushold/individer, med støtte og henvisning til tidligere forskning innenfor emnet (Paine 1964, Sara 1996).

Den reindriftssamiske befolkningen er fragmentert i hushold, sierra báiki eller goahti , som er ansvarlige for egen subsistensøkonomi. Husholdet består av en kjernefamilie eller en sammenslutning av nære slektninger, eventuelt med tillegg av tjenestefolk. Forutsetningen for at husholdet kan stå som en uavhengig enhet, er at dets medlemmene tilsammen representerer hele kapasiteteten av arbeidskraft og bredden av kunnskaper som kreves for å skaffe tilveie midler til eget arbeid og livsopphold og svare for arbeidsforpliktelser innenfor siidaen. Siidaen som sådan yter ingen direkte subsistensøkonomiske bidrag til det enkelte medlem. Dette er et ansvar som påhviler husholdet og overenskomster mellom individer. Til gjengjeld yter siidaen en basis for ressurser, heri ivaretakelse av livdyr, som husholdet og videre individene disponerer produktene av.

Videre bidrar siidasamarbeidet til rasjonalisering av arbeidet med reinflokk, og frigjorte arbeidsressurser kan dermed brukes til annen type arbeid. Til gjengjeld trenger siidaen altså at husholdet kan avgi personell etter behov til enhver tid. Arbeidsmengden i reindriften varierer mye gjennom året, med topper særlig om våren og høsten og lavaktivitetsperioder for eksempel på vårvinteren. Uforutsigbare hendelser som sammenblandinger av flokker vil også gi behov for mobilisering av folk. Den store variasjonen i behovet for folk til å utføre arbeid med rein og reinflokk, gjør at det i perioder med lav eller ordinær aktivitet vil være personellmessig overkapasitet. Slike perioder kan utnyttes til husholdsrelaterte oppgaver som produksjons av arbeidsklær og -utstyr, og det kan også utnyttes til økte inntekter utover det som en avgrenset reindrift gir.

Øvrig ressursutnyttelse, som fangst og fiske, har som regel skjedd i umiddelbar nærhet til bosted og flokk, og har kunnet skje i kombinasjon med for eksempel tilsyn av flokken. Frigjøring fra arbeid innenfor siidaen har for den enkelte også gitt mulighet til å ta tidsbegrensede oppdrag og arbeid for andre. En jevn overkapasitet gjennom året har kunnet kanaliseres ut ved at hushold i andre siidaer har hatt behov for tjenestefolk i kortere eller lengre perioder. Sammenlagt har dette resultert i allsidig ressursutnyttelse, og videre et større samsvar mellom husholdenes inntjening og siidaens behov for folk i høyaktivitetsperioder.

Rein eies av individer, og ikke av fellesskapene báiki og siida . Allerede småbarn får egne rein i gave eller som antesipert arv fra foreldre. Sammen med kunnskapene og ferdighetene som erverves gjennom oppveksten utgjør reinkapitalen den enkeltes grunnlag for senere å inngå i nye hushold, som regel gjennom giftemål. Sammenhengen er denne: Et hushold er en sammenslutning av individuelle reineiere, og siida er en sammenslutning av selvstendige hushold, og i begge tilfeller er famile- og slektskapsrelasjoner et vesentlig underliggende element. Individet eier rein og vil også i andre henseender disponere over egne økonomiske midler. Husholdet eier ikke rein, men er en subsistensøkonomisk base for individene. Siidaen eier ikke rein, er ikke et subsistensøkonomisk foretak, men utgjør en ressursmessig base for husholdene.

I denne sammenhengen skal vi her gi en kort redegjørelse av hva begrepene (mannlig) isit og (kvinnelig) eamit betyr på de ulike nivåene. Begrepene brukes for det første om ethvert individ som eier egne dyr og selv foretar beslutninger vedrørende disse. På husholdsnivå vil man videre ha en mannlig og en kvinnelig person, báikki isit/eamit , som har det overordnede ansvaret for og som også vil stå som eiere av báikevuo[d][d]u , dvs. bosteder og det meste av driftsmidler og utstyr. Siidda isit , eller eventuelt eamit , er på sin side en person som har en sentral posisjon i siidaen. Forhold som posisjon i slektsgruppe, kunnskaper, kvalifikasjoner og reintall avgjør hvem denne personen er, men disse følger igjen av siidaens historie og utvikling. Det er betydelige variasjoner i utformingen av rollen som siidda isit , det er på ingen måter en klart avtegnet lederposisjon. Dette henger sammen med at de fleste avgjørelser i siidaen skjer enten på grunnlag av konsensus eller det som Paine (1970) kaller for «discretional authority», dvs. avgjørelser som hvert enkelt medlem av siidaen må ta på stedet utfra eget skjønn fordi det ikke er tid og anledning til å konferere med andre. Ofte må et medlem også fungere som representant for sin siida, og blir da av andre tiltalt som siida olmmo[s] eller isit/eamit olmmo[s], dvs. eier som forventes å kunne foreta beslutninger på vegne av siidaen.

Foran har vi nevnt báikevuo[d][d]u , husholdets infrastruktur som består av både mobilt utstyr og faste innretninger som oppbevaringsboder ( áiti, njalla .) Denne har yngstebarnet tradisjonelt hatt fortrinnsrett til å arve, dvs. det som gjenstår av den. Dette beror på at et normalforløp der eldre barn etterhvert gifter seg og danner egne hushold, mens yngstebarnet blir igjen i foreldrehusholdet. Om det bidraget, eller medgiften, som foreldre gir til sine øvrige barn ved giftemål og dannelse av egne hushold, brukes begrepet rádjat . Et annet begrep, mie[d]u[s]tit , har vært brukt når det er snakk om å gi en større bryllupsgave, og innbefatter da også det som gis av øvrige slektninger. Bruk av begrepene árbet eller bearrat er begrenset til det som overtas etter avdøde, eksempelvis det som gjenstår av foreldrenes hushold og dyr.

Mens barn som forlater foreldrehusholdet, må bygge opp sin báiki (hushold), vil de derimot kunne få med seg eallovuo[d][d]u , som enkelt sagt er en flokk med sitt forrentningspotensiale. Ved siden av det en har av rein med eget merke, kan foreldrene avgi noen av sine egne rein, avhengig av evne, behov og vilje. I tillegg kommer gaver fra slektninger, og det ektefellen har å bidra med. Flokken får av det en bestemt sammensetning med hensyn til merker, kjønn, alder og genmasse (utseende, fruktbarhet, adferdstilbøyeligheter osv.). Dette grunnlaget kan karakteriseres for eksempel som solid, som sammenrasket, eller som dominert av enten mannens eller hustruens bidrag. Ektefellene kan også bringe med seg rein som hver for seg ville kunne danne solide eallovuo[d][d]u .

Ved siden av rein er også reinmerker noe som er gjenstand for overtakelse eller arv innenfor den nære familien. Nærmere forklart har familien visse felles hovedsnitt som skjæres inn i reinens ører, som tegn på hvem som eier reinen. Utformingen av hovedsnittene kalles mearka-oalli . Blant tilstøtende siidaer vil det være allment kjent hvor en mearka-oalli hører hjemme. Den enkeltes individuelle reinmerke avledes så igjen fra mearka-oalli , som betyr at hovedsnittene i morens eller farens merke beholdes, men samtidig tillegges rievdadus , en endring i underordnete snitt. Når et nytt familiemedlem skal gis et slikt merke, rievdadusmearka , skjer det etter overenskomst med andre i familien som eier merker med samme mearka-oalli , eksempelvis foreldrenes søsken. Det opprinnelige merket, som beslektede merker er avledet fra, kalles vuo[d][d]omearka .

Eallovuo[d][d]u er relatert til eie av rein, og báikevuo[d][d]u følger av husholdet. På det tredje nivået har siida sammenheng med siidavuo[d][d]u , som er grunnlaget for siidadrift. Den består av områder og lokaliteter som orohagat (faste årstidsbeiter), guottetbáiki (kalvingsområder), ragatbáiki (brunstområde), goahtesajit (faste leirområder), livvasajit (faste hvilesteder for rein.) Siidavuo[d][d]u oppebæres av folk som har arvet den, tatt vare på og holdt den vedlike, og disse benevnes som vuo[d][d]o-olbmot . Andre kan ha sluttet seg til siidaen på et senere tidspunkt. Siidaens navn følger ofte av vuo[d][d]o-olbmot , dvs. har denne gruppens samiske slektsbenevnelse som sitt navn.

Tidligere er det nevnt at reindriftsutøvere har siidaområde som sin ressursmessige base også med hensyn til andre typer ressurser. Begrepet siidavuo[d][d]u innbefatter strengt tatt ikke slike ressurser. Det kan ha sammenheng med at utnyttelsen av disse ikke er organisert som fellesaktivitet på siidanivå. På den annen side anses det som utilbørlig oppførsel at en reindriftsutøver tar seg inn på en annen siidas orohat for å drive jakt eller fangst, og begrunnelsen for det er at vedkommende har et eget siidaområde. Et inntrykk av at det her er en oppfatning av at siidamedlemmer har eksklusiv rett til alle typer ressurser, modifiseres igjen av det faktum at fastboende fangst tolereres i den grad den ikke forstyrrer reindriften. Dette kan bero på at disse er forstått å ha rett til denne type ressursutnyttelse på selvstendig grunnlag. Tradisjonelt har det dreid seg om personer som er godt kjent av reindriftsutøverne og som selv har kjent reindrifsutøverne godt og hatt grunnkunnskaper om rein og reindriften.

Et annet spørsmål er hvorvidt siidavuo[d][d]u er en hel, udelelig enhet. En antydning om at det er tilfelle ligger i det faktum at når en siida har delt seg, så vil begrepene siidaláhkki eller siidabealli kunne brukes om de nye gruppene. Betydningen av dette er at delingen ikke oppfattes å resultere i nye enheter, men kun i deler eller halvdeler av en enhet. Spørsmålet om delbarhet er både av økologisk og sosial art: Vil landskapsformasjoner og forekomsten av ulike typer beiteressurser gjøre deling mulig, og vil det i så fall være driftsmessig rasjonelt eller forsvarlig?

Både eallovuo[d][d]u og báikevuo[d][d]u er i prinsippet delbart og flyttbart, selvom flytting innebærer større eller mindre kostnader. Spørsmålet om flytting, og antesipert arv, vil være aktuelt og gjenstand for avveining i ulike forbindelser, og i alle fall er det et spørsmål når siidaeksogame ekteskap inngås. Siidavuo[d][d]u derimot er ikke flyttbart fordi det er selve landet som næringen utøves på og av. Det vil naturligvis være en videreføring av eallovuo[d][d]u på siidavuo[d][d]u forsåvidt som det er en slektmessig kontinuitet i området. Imidlertid kan det også skje forskyvninger her som følge av flyttinger, eksempelvis vil et tilskudd tilført via ekteskap kunne vise seg å overta en sentral plass etter hvert. Mearkaoalli vil naturligvis følge eallovuo[d][d]u, men det anses også som ønskelig at den følger siidavuo[d][d]u.

Ofte vil det være et sammenfall mellom mearka-oalli, eallovuo[d][d]u og siidavuo[d][d]u. Dette bidrar til oversiktlige forhold med hensyn til merkenes og reinen siida- og områdetilhørighet. Imidlertid vil det kunne by på problemer at identisk mearka-oalli beholdes av flere slektsgrener, som etterhvert befinner seg på flere ulike siida-områder innenfor den nære sfære. Dette ville skape uoversiktlige forhold med svært like merker som hører til ulike siidaer. Da vil det kunne oppstå et spørsmål om hvem som har fortrinnsrett til en mearka-oalli . Er det den som har holdt seg til det opprinnelige siidaområdet, eller den som har utviklet en større flokk utfra det grunnlaget som var avgitt fra det opprinnelige husholdet? Svaret som kan gis her, er at en alltid vil ha to eller flere alternativer for valg av mearka-oalli , enten farens eller morens eller en av besteforeldrenes som kanskje ikke er i bruk lenger. Det har hittil også vært rom for å utvikle nye mearka-oalli, for eksempel beholde hovedsnitt i det ene øret og endre det i det andre. Utformingen av nye merker vil alltid måtte være en fortløpende tilpasning til andre merker i regionen, en markering av avstand til disse. Det vil være en tendens til å velge hovedsnitt som klart kan knyttes til egen siida og skjelnes fra andre siidaer, noe som merke-eieren klart vil ha interesse av. Dermed har det ikke skjedd noen utvikling som har endt i store, prinsipielle konflikter. Mønsteret er at nært beslektede merker finnes som klaser innenfor ett og samme orohat, det er en klar motvilje mot at beslektede øremerker etableres løsrevet fra denne klasen, og særlig at de der skal gi grunnlag for registrering av nye merker.

Som vist foran er isit/eamit og vuo[d][d]u sentrale begreper i den samiske reindriften, som brukes om og får en presisert betydning på nivåene av individ, husholdssammenslutning og siidasammenslutning. Statusen isit , alternativt eamit viser til eierskap, og retten og plikten til å gjøre beslutninger. Begrepet vuo[d][d]u viser til det drifts- og ressursmessige grunnlaget, dets overførsel og arv og dermed kontinuiteten i eie, bruk og ivaretakelse. Svært mye av den sedvanetenkning og interne regler i den samiske reindriften er knyttet til forståelsen av disse begrepene.

4.2 Eierforhold til land og rein

Betydningen av tilhørighet og lokalisering i reinbeitelandet har vært underkommunisert i forhold til diskusjoner om sedvaner og rettsoppfatninger om eierforholdet til rein. Sedvaner og rettsoppfatninger om eierforhold til rein og reguleringer av andre driftsforhold generelt kan ikke redegjøres uten referanse til tilhørighet og lokalisering i det aktuelle reinbeitelandet. Spørsmålet om man befinner seg innenfor sitt eget reinbeiteland ( orohat ), er konstitutivt for rangering av handlingsfriheter og begrensninger i forhold til andre. Dette er perspektivet som legges til grunn for den videre redegjørelsen.

Det aller meste av kalvene merkes den første sommeren og høsten etter at de er født. I denne perioden holder kalven seg tett til moren, og det er lett å fastslå eierforholdet til kalven utfra moren. Hvis noen kalver fortsatt er umerket sent på høsten og værforholdene ikke tillater merking, påføres kalven hårmerke og merking skjer før hårskiftet neste vår. I løpet av året vil også tilfeller av feilmerking åpenbares, og i så fall gjøres det avtaler mellom de involverte om kompensasjon. Hvis en har umerkede kalver, er det vanligste å gi bort en slik i bytte mot kalven som en har feilmerket.

Det vanlige er altså at eierforholdet til de umerkede og feilmerkede kalvene er klart og øyensynlig, men det forekommer årlig tilfeller der det ikke er mulig eller det kan by på vanskeligheter å fastslå hvilken simle et umerket dyr er avkom av. Reinen er for øyeblikket uten eier, og i slike situasjoner gjelder regler som alle reineiere må være innforstått med. Først kan vi ta for oss det sjeldnere tilfellet der en halvannet år gammel rein, dvs. vuonjal eller varit , opptrer umerket. Det er helst under høstinnsamlingen at en slik rein kommer for dage. Hvis reinen fortsatt følger moren, noe som vil kunne forekomme, er eierforholdet avklart. Det vanligste i slike tilfeller er likevel at den ikke lenger følger moren. Nyheten om at en slik rein er i flokken sprer seg ganske fort, den hemmeligholdes ikke og forøvrig er det noe som reineierne øyeblikkelig vil legge merke til. Når flokken er samlet eller, i våre dager, aller helst er vel inne i arbeidsgjerdet ( gárdi ), legges det øyeblikkelig opp til en konkurranse om å fange dyret med lasso. Den som klarer å fange dyret, har dermed også rett til å merke dette. Et vesentlig moment her er avgrensningen av hvem som har rett og ikke har rett til å delta i konkurransen. Rett til å delta har:

• Medlemmer av hushold som hører til siidaen, dvs. ordinære familiemedlemmer og dessuten tjenestefolk som er i tjenesteforhold med mer enn ett års varighet og har sine rein i siidaen.

Disse deltar på like fot uansett antall rein de måtte eie og sannsynlighet av at den umerkede reinen er avkom av deres simle. Det ligger altså ikke noen sannsynlighetsvurderinger til grunn for rett til deltakelse. Tilstedeværende som ikke har rett til deltakelse er:

• Tjenestefolk som er i kortvarig tjenesteforhold, eksempelvis avgrenset til perioden med innsamling, merking og slakting.

• Gjester, dvs. folk som ikke er medlemmer av hushold tilhørende sidaen.

Svært vesentlig hva gjelder de såkalte gjestene er følgende: Hvis disse har rein innblandet i flokken, så gir ikke dette noen rett til deltakelse. Utelukkelsen gjelder også i tilfeller der de har hele sin flokk innblandet, når dette har skjedd på den andre siidaens sedvanlige beiteområde. Heller ikke for utelukkelse av rett til deltakelse ligger det altså sannsynlighetsvurderinger til grunn. Den er grunngitt med at vedkommende er gjester på annen siidas beiteområde. Vi har ikke hørt om tilfeller der noen utelukkede har forsøkt seg på å delta i konkurransen, men det ville i så fall vært karakterisert som urettmessig innblanding, krenkelse av siidaen det gjelder og skandalisering av en selv som reindriftsutøver. Korttidsengasjerte tjenestefolks deltakelse vil kunne aksepteres hvis disse opptrer til fordel for arbeidsgiver som hører til siidaen.

Oftere skjer det i våre dager at umerkede kalver kommer bort fra moren i tilknytning til merke- og skillegjerdene. Regelen her er at kalven forblir umerket, fordi den kan gjenfinne moren sin når den slippes ut på beite. Hvis det er gjester tilstede som skiller ut eller binder fast egne rein, så kan ikke de ta med seg umerkede kalver med mindre den er forevist å følge moren. En slik forevisning skal skje til erfarne reindriftsutøvere tilhørende siidaen, som så kan bekrefte riktigheten av eierforholdet overfor andre. Et siidamedlem vil spørre gjesten: «Hvem har sett kalven følge moren?» Hvem betyr i dette tilfellet, «hvem av de som tilhører vår siida?» Hvis det har skjedd en sammenblanding av hele flokker på den ene siidaens sedvanlige beiteområde, og det foregår skilling, så har likevel ikke den andre siidaens folk anledning til å ta med seg umerkede kalver med mindre den er forevist å følge moren. Dette er uavhengig av størrelsesforholdet mellom siidaene. Bevisbyrden ligger også i slike tilfeller av flokksammenblandinger hos de som befinner seg på en annen siidas sedvanlige beiteområde.

Siidaen som er på eget område behøver ikke å forevise kalvens mor for såkalte gjester. Imidlertid forventes de å legge forholdene så godt som mulig tilrette for at gjestene faktisk kan få bekreftet eierforholdet til egne kalver. Eksempelvis hender det under skillinger at en av gjestene har mistanke om at en kalv er avkom av en bestemt simle, men at den har vanskeligheter med å finne moren i en større flokk. Vedkommende vil da be om å få lov til å «låne» kalven, dvs. å ha den gående en stund i ens egen utskilte flokk, i håp om at den da finner moren. Hvis kalven ikke finner moren der, må den leveres tilbake. Vanskelige arbeidsforhold med for eksempel dårlig lys og med sky rein som ikke roer seg i gjerdet, kan forpurre gjestenes mulighet til å få med seg umerket kalv. Imidlertid er det en ulempe som må regnes med når rein kommer inn på annenmanns område.

I de fleste tilfeller er det klart for de involverte hvilken siida som er på hjemmebane. Er siidaen innenfor orohat , er det udiskutabelt at det er dennes medlemmer som utgjør gruppen av rettighetshavere til rein med uavklart eierforhold. Eierforholdets avklaring er da et internt forhold for denne gruppen. Oftest forekommer forannevnte tilfeller av umerket rein i tilknytning til sommerbeitet. Det må da understrekes at det her ikke dreier seg om den administrative enheten sommerbeitedistrikt. Er det avdelte orohat innenfor distriktet, dvs. avgrensede områder innenfor distriktet forbeholdt ulike siidaer, gjelder reglene også for den eller de andre siidaene i distriktet på like fot med siidaer fra andre distrikter. Det er naturligvis ikke så ofte at umerket rein, som ikke er registrert tidligere, forekommer på vinterbeitene, men utelukket er det ikke. Det kan eksempelvis skje at en umerket kalv oppholder seg i innlandet gjennom sommeren og så slutter seg til andre rein når disse kommer til vinterbeitene, eller at småflokker på avveie fører med seg en umerket, morløs kalv. De samme reglene vil da gjelde som på sommerbeitet.

Hva gjelder flyttestrekningene og høstbeitene mellom sommer og vinter, vil det naturligvis forekomme sammenblandinger også her. Er en siida innenfor sin sedvanlige høstbeiteplass når sammenblandingen skjer, er forholdet det samme som på sommer- eller vinterbeiteplassen. Ved sammenblandinger på flyttestrekninger er visse forhold avgjørende for hvilken av siidaene som vil være den forurettede part. Hvilken av siidaene var i ukontrollert bevegelse? Skjedde sammenblandingen i så fall med en siida som hadde et kortere opphold på sedvanlig flyttelei? Den for øyeblikket stasjonære siidaen vil være opptatt av å få understreket sin status som den forurettede part, for det har betydning for rollefordelingen i forbindelse med skillingen. Det må gjøres praktiske avtaler for hvordan skillingen skal skje. Den forurettede siidaen må kanskje gi seg på diskusjonen om hvem som skal gjøre det fysiske arbeidet med å skille ut sine rein, fordi den andre parten har et betydelig større antall rein i fellesflokken. Likevel vil den kunne insistere på at bevisbyrden med hensyn til umerkede kalvers eierforhold ligger hos den andre siidaen. Forståelsen av situasjonen ved sammenblanding har altså betydning for hvilke forpliktelser og rettigheter siidaen har i forbindelse med senere avgjørelser om for eksempel skilling. Det legges dermed mye vekt på hva som var den faktiske situasjonen ved sammenblanding.

Hvis en siida har ligget i ro, men har avveket betydelig fra sin sedvanlig rute, vil den andre part fremheve det som et viktig forhold som klart overskygger det faktum at de selv var i ukontrollert bevegelse. I dette tilfellet dreier det seg ikke om noen orru siida , dvs. en som ligger reglementert i ro, men om en siida som er på avveie og således til hinder for andres flytting. Således vil siidaen som var i bevegelse ha forrang ved å være reglementert innenfor egen flytterute. Imidlertid vil det være andre tilfeller av sammenblandinger der det ikke klart kan avgjøres hvilken av siidaen som forårsaket sammenblandingen ved å bryte det sedvanlige mønsteret. Avvikene var kanskje ikke større enn det man må være forberedt på, og kanskje har dårlige vær- eller beiteforhold bidratt sterkt til manglende kontroll. Siidaene vil i slike tilfeller være sidestilte, og forannevnte regler gjeldende umerket rein uten eier vil ikke gjelde. Tilegnelsen av slike rein vil kunne være konfliktfylte. For enhver siida betyr det at det er ytterst viktig å få registrert og i det minste hårmerket all umerket rein mens de er innenfor eget avgrenset årstidsbeite, dvs. orohat .

Det individuelle eierskapet til kalver følger som nevnt innledningsvis direkte av at en eier simlene som de er avkom av. I tilfeller der kalvens eller eldre dyrs mor er ukjent, utledes retten til å tilegne seg denne av tilhørighet til siida som er på eget område. I utgangspunktet stiller siidaens medlemmer med lik rett til dyret, og den endelige avgjørelsen faller gjennom et arrangement som innebærer tilstedeværelse, visse ferdigheter og en porsjon hell. I ulike fremstillinger har fokus vært satt på eierforholdet til rein, og dermed rein som middel til utnyttelse av beiteressurser. Dette har skygget for det som finnes av sedvanemessige oppfatninger og regler relatert direkte til beiteressurser og landskap. I reindriften har en vekselvis statusene siidamedlem ( siiddaolmmo[s] eller isitolmmo[s]) og gjest ( guossi ), som er direkte relatert til områder, dvs. orohat. Statusene kan også gjøres gjeldende på flyttelei, selv om de da ofte kan være gjenstand for diskusjon som viser til omstendigheter rundt sammenblandingen. En felles forståelse av at statusene siidamedlem og gjest gjelder, innebærer følgelig bestemte rettigheter og forpliktelser for de tilstedeværende. I det neste avsnittet skal det redegjøres for flere av disse.

4.3 Siidainterne og eksterne forhold

Medlemmer i én siida kalles siidaguimme¿at , det enkelte medlem har statusen siidaguoibmi i forhold til de andre med hensyn til diskusjoner og avgjørelser om siidadrift. Det er imidlertid et viktig skille mellom de mer langsiktige, strategiske siidabeslutninger og avgrensede gjeterbeslutninger. De sistnevnte typer beslutninger er underordnet de førstnevnte, og må tas på stedet av de som er på oppdrag, også av tjenestefolk eller yngre folk med mindre erfaring. I et gjeterlag kan også en eldre, mer erfaren reineier ta avgjørelser alene, som overordnet eller lærer. Forutsetningen for deltakelse i de førstnevnte typer beslutninger, er at en utfra posisjon som reineier kombinert med erfaring og deltakelse, kan forventes å kunne representere en husholdssammenslutning. I slike tilfeller tas konsensusbeslutninger mellom siidaguimme¿at , likeverdige siidapartnere (sml. Paine, 1970). Det betyr at antall rein en måtte eie eller personellmessig kapasitet en måtte representere, ikke gjøres relevante for beslutningsprosessen. Det legges frem forsøksvise forslag eller spørsmål, og avgjørende er argumentasjonen som viser til økologiske vurderinger og forholdet til andre siidaer.

I prinsippet er enhver fri til å skille ut sine rein fra siidaflokken, det er som Paine (1970: 55) uttrykker det «axiomatic that all husbanders are their own masters.» Begrepet «husbander» refererer til den første forutsetning for denne friheten, nemlig at en har eller klarer å etablere en egen, adskilt husholdsbase. Det er imidlertid ikke en sak for siidaen som sådan å stille spørsmålstegn ved dette. Derimot er det andre forutsetninger eller begrensninger som må være avklart på siidanivå. Det viktigste er spørsmålet hvordan en har tenkt å holde seg adskilt fra siidaen en forlater. Skal det skje en tilslutning til en annen, etablert siida, er det spørsmålet avklart for disses del. Skal vedkommende etablere seg som en egen enhet på det sedvanlige siidaområdet, er det i høyeste grad et spørsmål som angår de andre i den opprinnelige siidaen. Følgende vil da gjelde:

• Om landskapet tillater det, og balansen mellom rein og beite ikke blir forrykket til skade for de som blir igjen i opprinnelsessiidaen, kan det gjøres avtale om delt bruk.

• Hvis det ikke oppnås noen avtale, kan vedkommende som ønsker det fortsatt ikke nektes å skille ut sine egne rein, men de andre vil dermed heller ikke gi garantier om beitestrategier som tar hensyn til at det skal være adskilte flokker på siidaområdet.

• Avtaler gjøres ikke automatisk gjeldende utover sesongen.

Forannevnte kommer spesielt til anvendelse ved omgrupperinger av siidaer som har fungert som faste sammenslutninger over tid. Delinger og omgrupperinger er imidlertid vanlige og som regel er det ingenting dramatisk ved disse. Bak ligger det ofte en felles forståelse av at nydeling og omgruppering er nødvendig for tilpasning til ulike økologiske faktorer. En gruppe som sammenlagt disponerer et tradisjonelt felles og derav sammenhengende vinterbeiteområde, vil kunne deles i to eller flere enheter. Antallet kan variere og det kan skje overganger av husholdsenheter mellom disse. Muligheten for at de innimellom slutter seg sammen i én enhet, er også tilstede. Det kan også være snakk om at noen skiller ut sin flokk for å foreta en tidligere flytting nordover eller sørover, og i dette tilfellet vil delt og adskilt bruk være basert på tid og ikke på rom. Når flokkene igjen sammentreffer i tid og rom, skjer det en forventet sammenblanding. Fleksibiliteten, som forannevnte typer skillinger representerer, er ivaretatt av den enkeltes vurdering av egne interesser og frihet til skilling under hensyn til at det er praktisk mulig. Slike skillinger er ikke regelmessige og må årvisst avtales, ulikt de som gir seg selv ved at reineierne i rom og/eller tradisjon har adskilte årstidsbeiter.

Det er mange typer siidaenheter, sett ut fra ens egen siidas posisjon, og fra ens posisjon i et slektskapsnettverk. Utover de som fremgår av forannevnte, kan det være nabosiidaer, fjerne siidaer, små siidaer, store siidaer eller andre kategorier siidaer. Imidlertid er det visse likelydende regler som gjelder i ens kontakt med alle disse siidaer, hvorav vi her skal ta for oss eksemplet geah℅adeapmi (sml. Oskal, 1995a).

Noen reineiere er på leting etter bortkommet rein og oppsøker siidaer i de trakter hvor reinen kan tenkes å være. I denne typen kontakter er det en fast fremgangsmåte, med trinnvise avklaringer: a. Gjestene oppsøker først boplass eller leir. Utfra gjenkjennelse eller innledende avklaringer, henvender disse seg til isit olmmo[s], eventuelt eamit olmmo[s], som har ansvar for flokkoppsyn. – b. Det stilles spørsmål om egen siidas rein. Er slik rein observert i den andres flokk? – c. Det tilbys tillatelse til at gjestene kan gå inn i flokken for å gjøre seg kjent med hva som er eller ikke er av rein i flokken ( geah℅adeapmi .) Alternativt spør gjestene om en slik tillatelse. – I de ulike siidaene vil en finne ulike grader av imøtekommenhet. Imidlertid står følgende klart for alle involverte:

• En gjest kan ikke oppsøke og gå inn i en annen siidas flokk uten tillatelse fra siidaperson.

• En gjest har rett til ved selvsyn å kunne konstatere hvorvidt en har rein i flokken. Siidapersoner kan henvise til andre som er i posisjon til å gi en slik tillatelse, til en som har vuorru (ansvaret vakthold akkurat da eller påfølgende dag) eller i siste hånd til siidda isit .

Med utgangspunkt i det forannevnte vil det måtte gjøres avtaler for når det er praktisk mulig å gjennomføre geah℅adeapmi .. Avhengig av hva som kommer frem under geah℅adeapmi, kan ℅anadeapmi (skilling som gjøres ved at rein bindes fast) gjøres på stedet eller det må gjøres avtaler om skilling ved første praktiske anledning. Forannevnte er minstestandarder i rettigheter og forpliktelser i kontakten mellom siidaene, og unnlatelse av å overholde disse vil karakteriseres som brudd med all sedvanerett. På den annen side kan det mellom bestemte siidaer være en felles forståelse av utvidede gjensidige rettigheter og forpliktelser med hensyn til informasjon og ivaretakelse av hverandres rein.

Siidaenheter som utgjør siidaláhkki , eller har lignende karakter av å være tidvis sammen og tidvis delt, vil med hensyn til sine gjensidige forhold ligge nært opp til det som er mellom siidapartnere. Det kan være fri informasjonsflyt og diskusjoner vedrørende beitestrategier, og ved mindre sammenblandinger kan rein tillates å være der de er frem til flokkene sammenblandes intensjonelt på et senere tidspunkt.. Disse siidaenhetene vil være mest tydelige som økologisk begrunnede delinger. Imidlertid vil regelen om tillatelse og rett til geah℅adeapmi også gjelde her. Rett til innsyn samtidig med eiers rett til kontroll av trafikken inn og ut av egen flokk er således aksiomatisk. Disse kan ikke ikke settes til side med henvisning til informasjonsutveksling. Dette er på linje med at rett til å skille ut egne rein ( ℅anadit, rátkit ) ikke kan begrenses med henvisning til tillatelse til eller hensiktsmessighet av at rein befinner seg i en bestemt siidaflokk.

Tidligere er det nevnt at delt bruk også kan være basert på at bruk av samme område skjer på ulike tidspunkt. Flytting gjennom andres orohat er et tilfelle på delt bruk. Avgrensningen av den gjennomflyttende siidas bruk vil være gitt gjennom forståelsen av begrepet johtti siida . En slik siida vil måtte gjøre beitestopp på bestemte plasser fordi disse gir konsentrert beite, oversikt og mulighet til rask samling for flytting videre. Plassene ligger i tilknytning til flyttelei (sml. for øvrig Vorren 1962). Fieski (vidden av spor etter beiting) vil være avgrenset til en slik arealenhet, og derav gis også tidslengde for opphold. Spredning eller lengre tids opphold i en annen siidas orohat har vært oppfattet som et klart brudd på sedvane, med mindre det gis en rimelig begrunnelse med henvisning til spesielle omstendigheter, for eksempel uheldige værforhold. En johtti siidas overskridelse av sin rett til opphold, er ved siden av økt beitevidde også oppfattet ved at fieski går over i ℅ilvi (på barmark) eller ℅iegar (på snøføre). Begrepene ℅ilvi og ℅iegar viser til at arealet er så mye nedbeitet eller nedtrampet (mht. snøkonsistens) at det ikke lenger er brukbart som beite innenfor samme årsavsnitt. En slik utvidet beiting vil selvsagt kunne skje hvis det er stor tidsavstand mellom de involverte siidaers flyttetidspunkt.

Synkronisert innflytting, eller stor grad av nærhet i tid for innflytting betyr på den annen side at også en flyttende siida vil være interessert i avgrensede beiteopphold og dermed kontrollert flytting gjennom en annen siidas orohat. Sammenblandinger med hjemmehørende siida vil klart peke i disfavør av siidaen som er på gjennomflytting, noe som har implikasjoner for de avgjørelser som må foretas for å gjenopprette sedvanlig orden (jf. foregående avsnitt). Siida som er på egen orohat vil være forpliktet til å holde avstand til andre siidaers flyttelei i perioden for sedvanlig gjennomflytting. På den annen side vil uvarslet og fra vane avvikende gjennomflytting utløse en rett for den annen part, dvs. siidaen som er innenfor egen orohat, til umiddelbart å foreta kontroll og skille ut rein de gjør krav på der. Rein som mistes fra den gjennomflyttende siidaen vil ikke gi krav på slike umiddelbare tiltak.

Reinsdyr er en type kapital som er i stadig bevegelse. Behovet for å holde den samlet og under egen kontroll, fordrer forutsigbarhet vedrørende disposisjon av beiter og mulighet til å gjenvinne oversikt over og tilbakeføre rein som er på avveie. Visse sedvanemessige praksiser og regler har gitt et minstegrunnlag for dette, men enn videre er reindriftsutøverne avhengige av forbindelser til andre siidaer som involverer økte gjensidige forpliktelser med hensyn til ivaretakelse av rein. Brudd på sedvane har først og fremst blitt sanksjonert ved bortfall av forpliktelser utover minstestandarden, for eksempel med tilbakeholdelse av en type informasjon som tidligere ble gitt. Selvsagt kan et brudd på sedvane, eksempelvis forpurring av innsynsrett (jf. geah℅adeapmi ), også brukes som sanksjonsmiddel, men ved å menes og forstås som sådan henviser den likevel til sedvanenmessige regelen som gjeldende. Klarest vil en slik henvisning komme til uttrykk når et brudd av den annen part blir sanksjonert med et tilsvarende brudd.

4.4 Sammenfatning

Under dette avsnittet skal vi sammenfatte noen av resonnementene i dette arbeidet, og sammenholde disse med Erik Solem’s studier av reindriftens sedvaner fra 1930-tallet. Solem hevder at det er etablert sedvaner i reindriften:

«Som forholdene har vært i Finnmark, har det (...) vært stor plass til for renlappenes enerådighet på dette område. Det viser sig da også at det har dannet seg visse regler om hvordan beitene bør utnyttes, og de enkelte renlapper bør forholde sig ved utøvelsen av reindriften. Disse regler er neppe så faste og bestemte at de i tilfelle vil kunne oprettholdes ved domstolenes hjelp».

Kilde: Erik Solem, Lappiske rettsstudier, Universitetsforlaget, Oslo (1933) 1970: 189.

Solems vurdering av sedvanenes fasthet og bestemthet skal vi vende tilbake til senere, men han hevder altså at sedvanene finnes.

Fra Solems rettstudier kan vi lese følgende om beiteland og flytteforordninger:

«Fordelingen av vinterbeitesplasser mellom forskjellige sii’daer er sikkert av gammel opprinnelse og «har gjort seg selv». Det betraktes nu som temmelig avgjort sak at den og den sii’da skal ha vinterbeite i den og den bestemte trakt.»

Kilde: (ibid.190).

Han skriver tilsvarende om fordelingen av sommerbeiteområdene:

«På samme måten som det er med vinterplassene, forholder det seg med sommerbeitene. (...) Det er en sikker regel blandt renlappene i Finnmark at den som vil endre sommerbeitesplass, i rimelig tid før flyttingen om våren skal gi underretning til andre siidaer som tidligere har brukt den sommerbeitesplassen han akter å flytte inn på. Han kan ikke uten videre komme inn på denne måten om sommeren»

Kilde: (ibid. 192).

Om flytteanordningene skriver han:

«Flytningen vår og høst foregår efter bestemte flyttveier som har mange års hevd, og den foregår såvidt mulig på samme måten år efter år. Renlappene har efter flytteveiene bestemte rastplasser, og her skal det rastes ...»

Kilde: (ibid. 192).

Solem beskriver en fast fordeling av vinterbeiteplasser, sommerbeiteplasser og flytteveier. Enhver siida skal kunne lokaliseres året rundt innenfor et fordelt system av faste beiteplasser. På samisk kalles dette for siidavuo[d][d]u. Enhver siida antas å ha et grunnlag som bygger på et stedbundet flyttemønster med tilhørende årstidsbestemte beiteområder og flytteleier. De medlemmene av siidaen, som har lengst historisk kontinuitet i hevdelsen av siidaens årstidsbestemte arealer blir betraktet som bærere av siidaens grunnlag ( vuo[d][d]u) . Beiteområdene vil på denne måten gå i arv i slektsledd, som Solem skriver. Denne fordelingen i årstidsbestemt beiteland ( orohat ), og lokalisering innenfor denne inndelingen, er konstitutiv for rangeringen av handlingsfriheteter og begrensninger. Rangeringen uttrykkes i forpliktelsene og rettighetene som følger av statusene vert ( siiddaolmmo[s]) og gjest ( guossi ). Det er statusene gjest/vert som danner utgangspunktet for rangering av handlingsfriheter og begrensninger. Om man er gjest eller vert gir seg av lokalisering i rom og tid i det aktuelle beitelandet i forhold til de aktuelle siidaenes beite- og flyttemønster. På flytteleier gjøres statusen gjeldende med utgangspunkt i omstendighetene rundt f.eks. sammenblandinger og andre potensielle konfliktsituasjoner.

Solem hevder at i utgangspunktet har siidaer sine beiteområder. Når det gjelder den sedvanemessige reguleringen av bruken av beiteområdene mellom ulike siidaer, så hevder han at reglene «neppe er så faste og bestemte» at de kunne anerkjennes som rettsregler, og han poengterer at brudd på disse reglene ikke er understøttet av rettslige sanksjonsmidler.

«Men renlappene mener ikke at de har eiendomsrett til disse beitesplassene, og det har de heller ikke; de er også på det rene med at de ikke har noen rettsbeskyttet adgang til å holde andre borte. Men det er sikkert at det anses for en nokså simpel trafikk å trenge sig inn på en annen sii’das gamle beitestrakt uten streng nødvendighet»

Kilde: (ibid.190).

Det hadde vært interessant å få klarhet i hvordan forholdet til eiendomsretten til beiteland ble uttrykt på orginalspråket (som vi forutsetter var samisk, eller i de minste kunne parafraseres til samisk), for å kunne vurdere intensjonsdybden og presisjonen. Vi kan imidlertid enig med Solem i at rangeringen av handlingsfriheter og begrensninger mellom siidaer kan være ulik den rangeringen som foretas i tilknytning til eiendomsinstitusjonen. Vi vil forsøke å illustrere en type rangering av handlingsprioriteringer ved hjelp av eksempler, samtidig som vi forsøker å artikulere resonnementene som ligger til grunn for en slik type rangering med utgangspunkt i vinterbeiter.

Vi tenker oss en situasjon hvor i siidaer er kommet i en mulig tvist. Siida A lar reinen beite utenfor sine egne vinterbeitegrenser og inn på vinterbeiteområdet til siida B.

Vi antar at siida A har brukt opp sine vinterbeiteområder ved at beite (oppas) ikke lenger er tilgjengelig. Det kan heller ikke påvises faglig svikt i A siidaens utnyttelsen av sitt eget beiteområde. Siida B har ledige vinterbeiter (oppas) i ytterkanten innenfor sitt vinterbeiteområde, som siidaen heller ikke vil trenge senere på vinteren. A siidaens utnyttelse vil dermed ikke kunne sies å utgjøre skade på B siidaens utnyttelse av sitt eget vinterbeite.

I et slikt tilfelle ville siida B ikke kunne sies å ha gode argumenter for å holde siida A borte fra det ledige beiteområdet. Antagelig er dette en handlemåte som de to siidaene gjensidig hadde akseptert fra hverandres sted. A siidaens handlemåter ville heller ikke bli oppfattet som en tvist om grensene mellom de respektive siidaenes vinterbeiteområder eller som en tvist om hvorvidt det aktuelle beiteområdet ligger innenfor A siidaens vinterbeiteområde.

Et annet spørsmål er de empiriske betingelsene for at situasjonen skal kunne utvikle seg til et strategisk spill, og de ulike empiriske betingelsene for siidaenes muligheter til valg av strategier og midler til å forbedre sin situasjon. Vi kunne tenke oss at dette begynner å bli en årlig foreteelse. B siidaens motstrategi ville kunne bestå i å rekruttere nye folk og rein for å fylle opp sitt vinterbeiteområde. En slik strategi ville heller ikke kunne ha blitt møtt med motargumenter fra A siidaen eller andre siidaer. Siidaen er suveren i forhold til rekruttering av personell og utnyttelse av sine avgrensete beiteområder.

Hvis siida A derimot har igjen tilsvarende sesongbeite innenfor sitt eget vinterbeiteområde, som siidaen søker etter på B siidaens vinterbeiteområde, eller at siida B ikke har beite til «overs», så ville siida A ha dårlige argumenter på sin side. Det innebærer at det finnes ikke intersubjektive rimelighetshensyn eller rettferdighetsgrunner som A siidaen kunne appellere til.

En annen situasjon kunne oppstå ved at siida A og B har vært sammenblandet på vinterbeiteområdene til A siidaen i en lengere periode. I en slik situasjon ville det ha vært rimelig at siida A får bruke B siidaens vinterbeiter en tilsvarende tidsperiode som adskilt enhet eller i en sammenblandet siida med B.

En påvisning av at det er ulikhet i rangering av handlingsfriheter og handlingsbegrensninger mellom siidaer i forhold til en tilsvarende rangering i tilknytning til eiendomsinstitusjonen, er ikke alene en tilstrekkelig begrunnelse for ulik status i forhold til rettslig vern i disfavør av reindriftens rettigheter til land, enten det dreier seg om regulering av landrettigheter i reindriften internt eller mellom reindrift og andre interessenter. En slik slutning forutsetter i tillegg normative premisser som understøtter konklusjonen. Disse uuttalte tilleggspremissene kan vanskelig unngå å bygge på resonnement à la John Locke eller tilsvarende som har en grunnpremiss til felles om at nomadenes bruk av land ikke er en rettighetsdannende praksis og at nomadene derfor er moralsk diskvalifisert fra å etablere rettigheter til land. Denne typen premisser lar seg neppe begrunne ut fra idealer om en rettsstat.

Vi har forsøkt å presentere noen sedvaner og rettsoppfatninger som er relevant for å kaste lys over reindriftens bruk og tenkning om denne bruken av land. Det finnes ikke noe i vårt materiale som tilsier at reindriftens sedvaner ikke er bestemte og faste, selv om det ikke er utviklet en institusjonalisert reindriftssamisk sedvanedogmatikk. Tolkning av sedvaner i lys av konkrete situasjoner og tolkning av konkrete situasjoner i lys av sedvaner er gjenstand for en fortløpende diskusjon. Diskusjonene dreier seg ikke om hvorvidt kategoriene vert ( siiddaolmmo[s] ) og gjest ( guossi ) er adekvate kategorier, men om hvem som er gjest eller vert i en konkrete situasjon. Uenigheten dreier seg i første rekke ikke om sedvanene for regulering av forholdet mellom siidaer, som det dreier seg om grensene for siidaer og grensetvister, og omstendighetene rundt ulike sammenblandingssituasjoner.

Referanser

Bjørklund, Ivar & Brantenberg, Terje. 1981: Samisk reindrift – norske inngrep , Universitetsforlaget.

Bjørklund, Ivar. 1985: Fjordfolket i Kvenangen – Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980 . Universitetsforlaget.

Blix, Erik Schytte. 1987: Karasjokslekter . Norsk Museum.

Dodds, Susan. 1998: «Justice and Indigenous Land Rights», Inquiry, 41.

Eidheim, Harald. 1999: Samer og nordmenn , Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999.

Geir Hågvar: «Nomadisme og eiendomsrett», Diedut , nr. 1, 1989.

Haga, Ånund. 1994: «Liberalismens utematiserte føresetnader», E. O. Eriksen: Den politiske orden , Oslo:Tano.

Henriksen, Georg. 1994: Det sirkumpolare området , i Howell, Signe & Melhus, Marit (red.): Fjern og nær – Sosialantropologiske perspektiver på verdens samfunn og kulturer . Ad Notam Gyldendal.

Hætta, Lars & Bær, Anders. 1958: Muitalusat . Universitetsforlaget, Oslo.

Keskitalo, Alf Isak. 1980: «Samiske rettsoppfatninger til samisk land», Trond Thuen (red.): Samene – urbefolkning og minoritet , Oslo: Universitetsforlaget.

Locke, John. 1994: Two treatises of government , (ed. Peter Laslett,) Cambridge: Cambridge University Press.

Locke, John. 1998: Andra avhandlingen om styrelseskicket . En essä angående den civila styrelsens sanna ursprung, räcvidd och mål, Göteborg: Daidalos.

Marainen, Johannes. 1989: Riksgrensene og samenes statstilhørighet i Aarseth (red.): Grenser i Sameland , Norsk Folkemuseum, Oslo.

Marainen, Johannes. 1997: Karesuando samesläkter , SSR Umeå.

Nickul, Karl. 1948: The Skolt Lapp Community Suenjelsijd during the Year 1938 . Acta Lapponica, Nordiska Museet, Stockholm.

Nielsen, Konrad. 1979: Lappisk ordbok, vol. I-V . (Utgitt første gang 1932.) Universitetsforlaget.

Nissen, Kristian & Kvammen, Ingolf. 1929: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745 . Utgitt av Kjeldeskriftfondet. Grøndahl & Søns boktrykkeri.

Nissen, Kristian. 1985: Finnmarkens renbyer 1911–12 . Norsk Folkemuseum, Oslo.

Oskal, Nils. 1995a: Det rette, det gode og reinlykken , Avhandling til dr.art.graden i filosofi, UiTø, Tromsø.

Oskal, Nils. 1995b: «Liberalisme og urbefolkningsrettigheter», Norsk Filosofisk Tidsskrift, 2–3.

Oskal, Nils. 1998a: «Urfolksvern og demokrati: Om det moralske grunnlaget for samiskerettigheter. Noen betraktninger om Samerettsutvalgets innstilling (NOU 1997: 4)med vekt på grunnsynet», Else Grete Broderstad (red.): Samiske rettigheter – utfordringer lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt , Skriftserie – nr. 5, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.

Oskal, Nils. 1998b: «Nomaden – Tenkning om nomader og nomadetenkning», Reindriftsnytt , Nr. 2, 1998 (engelsk oversettelse: Oskal, Nils: «The nomad – thinking about nomads and how nomads think», Arran , Publication of the Sami Siidat of North America, nr. 14, Spring 1999).

Oskal, Nils. 1999: «Kultur og rettigheter. Samerettsutvalgets grunnsyn og det moralske grunnlaget for samiske rettigheter», i Harald Eidheim (red.): Samer og nordmenn. Temaer i juss, historie og sosialantropologi , Oslo: Cap. forlag.

Paine, Robert. 1964: «Herding and Husbandry: Two Basic Distinctions in the Analysis of Reindeer Management » . Folk 6 (1): 83–88, København.

Paine, Robert. 1970: «Lappish Decisions, Partnerships, Information Management and Sanctions – A Nomadic Pastoral Adaptation » . Ethnology vol. IX.

Paine, Robert. 1994: Herds of the Tundra . Smithsonian Institution Press, Washington.

Pehrson, Robert N. 1964: The Bilateral Network of Social Relations in Kõnkãmã Lapp District. Universitetsforlaget, Oslo.

Sara, Mikkel Nils. 1998: Boazu lea biekka buorri – Studie av reindriftens tilpasningsformer i østre del av Kautokeino reinsogn . (Hovedfagsoppgave 1996, med tilføyelser 1998.) Universitetet i Tromsø/Sámi Allaskuvla.

Sara, Mikkel Nils. 1999: «Praktisk reinbeitebruk – tradisjonelle kunnskaper». Rangifer , No. 3, 1999.

Smith, P.L. 1938: Kautokeino og Kautokeinolappene . Universitetsforlaget, Oslo.

Solem, Erik. 1970: Lappiske rettsstudier . Universitetsforlaget. (Første gang utgitt i 1933).

Steen, Adolf. 1952: Kautokeinoslekter . Norsk Folkemuseum, Oslo.

Steen, Adolf. 1956: Kautokeinostudier , Norsk Folkemuseum, Oslo.

Strøm Bull, Kirsti. 1999: Reindriftens rettshistorie1852 – 1960 , upublisert manuskript.

Svensson, Tom G. 1985: Arktiske kulturer . Universitetets Etnografiske Museum.

Tegengren, Helmer. 1952: En utdöd lappkultur i Kemi Lappmark . Åbo akademi.

Tully, James. 1995: Strange multiplicity. Constitutionalism in an age of diveristy, Cambridge: Cambridge University Press.

Tønnesen, Sverre. 1973: Retten til jorden i Finnmark . Universitetsforlaget.

Vorren, Ørnulv. 1962: Finnmarkssamenes nomadisme vol. I & II . Universitetsforlaget, Oslo.

Whitaker, Ian. 1955: Social Relations in a Nomadic Lappish Community. Norsk Folkemuseum, Oslo.

Zorgdrager, Nellejet. 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852 – Samisk motstand mot norsk kolonialisme . Vett og Viten.

Aarseth, Bjørn. 1989: «Grenseoppgjørene og konsekvensene av disse for den nordsamiske bosetting i Norge» i Aarseth (red.): Grenser i Sameland , Norsk Folkemuseum, Oslo.

Offentlige utredninger:

NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.