Del 4
Reindriftens rettshistorie i Finnmark 1852–1960

Kirsti Strøm Bull:

1 Innledning

1.1 Prosjektet om samiske sedvaner og rettsoppfatninger

Da Samerettsutvalget ble opprettet var en av dens oppgaver å utrede samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Denne oppgaven var det meningen at Rettsgruppen skulle utføre, og det heter i mandatet til Rettsgruppen:

«Arbeidsgruppen bør, i samsvar med mandatet, undersøke samiske sedvaner og rettsoppfatninger og ta stilling til hvilken vekt disse sedvaner og rettsoppfatninger må tillegges på dette området.»

Kilde: NOU 1993: 34 s. 16.

Flertallet av medlemmene i Rettsgruppen fant ikke å kunne gjennomføre denne delen av mandatet, da de mente at gruppen hverken hadde kompetanse eller kapasitet til dette arbeidet. 1

Sametinget og flere samiske organisasjoner krevet da at dette kartleggingsarbeidet måtte utføres. Regjeringen gikk ved årskiftet 1994–95 med på at en kartleggig av samiske sedvaner og rettsoppfatninger skulle utføres som et forskningsprosjekt. Og i februar 1995 uttalte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i en tale til Sametinget at resultatet av det planlagte forskningsprosjektet sammen med Samerettsutvalget utredning skulle danne grunnlaget for den politiske behandlingen av Samerettsutvalgets forslag til forvaltningen av grunnen i Finnmark.

Det tok tid å få forskningsprosjektet igang. Justisdepartementet brukte lang tid på å oppnevne sine representanter til prosjektets styringsgruppe, og finansieringen av prosjektet var problematisk. Ulike temaer har vært behandlet innenfor prosjektet. Min forskningsoppgave har vært reindriften i Finnmark. Forskningsprosjektet startet opp høsten 1997, og skulle for Finnmarks del avsluttes sommeren 1999. Tidsfristen var satt av hensyn til den videre behandling av Samerettsutvalgets innstilling i NOU 1997: 4, Naturgrunnlaget for samisk kultur. Det har således vært kort tid til å utføre det arbeid Samerettsutvalget ikke så seg i stand til å gjennomføre. Den korte tiden som har vært til disposisjon har også hatt betydning for hvordan jeg har valgt å løse oppgaven.

1.2 Nærmere om sedvaner og rettsoppfatninger

Flertallet i Rettsgruppen under Samerettsutvalget angir flere grunner for ikke å ha undersøkt samisk sedvanerett og rettsoppfatning: 1) En slik undersøkelse ville blitt meget tidkrevende. 2) På grunn av de metodiske problemene samt usikkerheten knyttet til hva som er en rettsoppfatning, ville konklusjonene på en undersøkelse bli meget usikre. 3) Foreløpige undersøkelser viste dessuten at det i liten grad forelå samiske sedvaner og rettsoppfatninger som på vesentlige punkter avvek fra den rettstilstand som fremkom ved en analyse av gjeldende lover, forskifter og relevant rettspraksis. 2

Mindretallet i Rettsgruppen, Otto Jebens , mente at en undersøkelse av sedvaner og rettsoppfatninger var påkrevet for å kunne gi en redegjørelse for gjeldende rett vedørende bruken av land og vann i Finnmark. Han fremholdt at en redegjørelse for de samiske sedvaner og rettsoppfatninger i Finnmark nødvendigvis måtte knytte an til de historiske forhold i Finnmark. Han fremhevet videre at en gjennomgang av den historiske utvikling var nødvendig. En slik gjennomgang var påkrevet for å forstå rettsutviklingen og for å ta standpunkt til innholdet av gjeldende rett idag. 3 Det fulgte dessuten av Samerettsutvalgets mandat at en slik redegjørelse skulle foretas. Det heter i mandatet:

«Utvalget bør gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger og rettsregler som har gjort seg gjeldende når det gjelder retten til og bruken av land og vann i områder med samisk befolkning i den utstrekning det er nødvendig for å klarlegge gjeldende rett og legge fram forslag til nye løsninger ...»

Fremfor å gi en generell beskrivelse av den rettshistoriske utvikling frem til i dag, valgte imidlertid Rettsgruppens flertall for sin utredning å ta et prinsipielt utgangspunkt i dagens skrevne rettskilder (lovgivving, retts- og forvaltningspraksis) og å supplere disse med historiske kilder i den grad det var nødvendig for å belyse gjeldende rett.

Som nevnt mente Rettsgruppens flertall at det knyttet seg store metodiske problemer til kartleggingen av rettsoppfatninger, og at de undersøkelser som var foretatt, i liten utstrekning avdekket rettsoppfatninger som avvek fra gjeldende regler. Det siste kan skyldes at befolkningen gjennom skole, lovgivning, forvaltningens handlemåte m.v. er blitt forklart hva som er norske myndigheters regler. Dette representerer Retten med stor R, og vil naturlig nok farge de svar et intervjuobjekt gir på en forespørsel om «rettsoppfatning». 4

I snever forstand kan begrepet rettsoppfatning defineres som den oppfatning man mener å få gjennomslag for hos statens domstoler. Slik forstått er det ikke merkelig om man ikke finner avvikende rettsoppfatninger i den samiske befolkning. Men som Otto Jebens påpeker må rettsoppfatninger forstås i en videre forstand. Han uttaler:

«Men i en videre forstand og særlig i eldre tider kan det også være tale om oppfatningen hos en befolkning som ikke reflekterer over hva som måtte være myndighetenes syn, men utspringer av det som i bygdemiljøet anses riktig mht. rettigheter og forpliktelser. Grunnlaget vil da vanligvis være den oppfatning man har fått overlevert fra eldre generasjoner. Endelig kan det være tale om hva befolkningen i et område anser rimelig og rettferdig, ut fra de faktiske forhold i området, og derfor retter seg etter. Slike oppfatninger som er nevnt, vil eventuelt kunne danne grunnlaget for sedvanerett.»

Kilde: NOU 1993: 34 s. 385.

Det som her er sagt om rettsoppfatning i snever og vid forstand kan illustreres med et eksempel hentet fra Erik Solems «Lappiske rettstudier». Eksempelet gjelder den tradisjonelle inndelingen av vinterbeitene mellom de forskjellige siida’er:

«Fordelingen av vinterbeitesplassene mellem de forskjellige sii’dâer er sikkert av gammel oprinnelse og har «gjort sig sjøl». Det betraktes nu som en temmelig avgjort sak at den og den sii’dâ skal ha vinterbeite i den og den bestemte trakt. Men renlappene mener ikke at de har eiendomsrett til beiteplassene, og det har de heller ikke; de er også på det rene med at de ikke har noen rettsbeskyttet adgang til å holde andre borte.»

Kilde: Erik Solem, Lappiske rettsstudier, 2. oppl. Oslo-Bergen-Tromsø 1970, s. 190.

De to første setningene i dette sitatet er uttrykk for rettsoppfatning i vid forstand; den siste representerer rettsoppfatning i snever forstand.

Ved siden av rettsoppfatninger skal også sedvaner undersøkes. Sedvaner er en betegnelse på hva man pleier å gjøre, en fast praksis eller tradisjonell handlemåte. Det er intet klart skille mellom sedvaner og rettsoppfatninger. Rettsoppfatning i den vide forstand som er nevnt ovenfor, vil også omfatte sedvaner.

En sedvane kan referere seg til handlinger mellom private rettssubjekter for eksempel mellom kjøper og selger i et marked. Sedvaner kan også referere seg til en praksis mellom institusjoner, for eksempel mellom Regjering og Storting. En sedvane kan bli så fast at den av aktørene oppfattes som bindende, i så fall snakker vi om en sedvane rett .

Sedvaner kan referere seg til bruk av areal eller naturressurser, for eksempel beite, jakt og fiske. Også her kan en fast bruk utvikle seg til en sedvanerett. Etablering av rettigheter gjennom bruk kan også skje gjennom reglene om hevd, alders tids bruk eller festnete forhold. I streng begrepsjuridisk forstand er det forskjell mellom sedvane/sedvanerett og alders tids bruk, men svært ofte brukes begrepene sedvane og alders tids bruk i sammenheng. Prosjektets tittel er samiske sedvaner og rettsoppfatninger, men det ville bære galt av sted hvis man skulle begrense undersøkelsen til det som i streng juridisk forstand er sedvaner. Det er bruken og samhandlingspraksis som skal undersøkes uavhengig av hvilket begrepsjuridisk navn man setter på det.

Selv om en bruk er regulert i lov, betyr ikke det nødvendigvis at bruken er hjemlet i lov. Bruken kan ha vært utøvet lenge før lovgiver kom inn og regulerte bruken. Loven er i så fall bare en stadfestelse av bruken. Otto Jebens sier det slik:

«Det er rimelig å anta at bruken opprinnelig er den mest sentrale rettsskapene faktor med hensyn til rettigheter til fast eiendom. Det tenkes da særlig på den regelmessig tilbakevendende bruk fra en gruppe eller eventuelt fra enkeltpersoner gjennom lang tid. Lovgivningens naturlige plass vil i utgangspunktet være at den regulerer de rettigheter som allerede måtte være skapt ved den utøvende bruk, samtidig som lovens bestemmelser eventuelt gir de etablerte rettigheter et mer klarlagt forhold.»

Kilde: NOU 1993: 34 s. 33.

Et eksempel fra reindriftsretten er Lappekodisillen av 1751 som ikke selv stifter beiteretten, men nettopp stadfester flyttsamenes beiterett slik den var stiftet gjennom alders tids bruk. Det heter i Lappekodisillens § 10:

«Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, skal det efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige.»

Rettigheter i fast eiendom som er etablert gjennom bruk, vil altså kunne reguleres gjennom lov. Grunnloven § 105 setter imidlertid grenser for hvor langt denne reguleringen kan skje. Bruken er med andre ord ekspropriasjonsrettslig vernet.

Annerledes stiller det seg med den sedvanerett som ikke gjelder rettigheter til fast eiendom, naturressurser o.l. men som knytter seg til andre handlinger mellom rettssubjekter. Det kan for eksempel dreie seg om sedvanerett i handelsforhold, som forholdet mellom kjøper og selger eller mellom bankene og deres kunder osv. Slik sedvanerett kan alltid endres gjennom lov. En annen ting er at sedvaner knyttet til slike forhold ofte vil bli kodifisert gjennom lov. En praksis som aktørene er fortrolige med, er det ingen grunn til å sette til side ved lov, med mindre lovgiver mener at den er uheldig av andre grunner. Et eksempel på det nevnte kan hentes fra reindriftslovgivningen. I 1888 fikk man en lov om reindrift i Finnmark, som regulerte de interne forhold i næringen. Denne loven omtales nedenfor under kapittel 4. Som vi skal se var det reineiere med i lovkommisjonen, og kommisjonen holdt møter med reineiere i Kautokeino, Karajok og Polmak for å høre deres syn på de spørsmål som skulle reguleres. Erik Solem fremhever nettopp reineiernes deltagelse i lovprosessen, og han sier:

«Kommisjonens innstilling viser da også at de forslag den har fremkommet med, og som er gått over i loven, i det store og hele er i samsvar med de oppfatninger som alt gjaldt mellem lappene for lojal og riktig rendrift.»

Kilde: Erik Solem, op.cit. s. 183.

Erik Solem beskrev i sin bok «Lappiske rettsstudier» fra 1933 samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Som sorenskriver i Tana i åtte år hadde han sett hvilken avstand det kunne være mellom den norske skrevne rett og de normer og regler som gjaldt i det samiske samfunn. I bokens innledning forklarer han bakgrunnen for sitt arbeid med boken. «Den teoretiske rettsforskning, lovgivningsmyndigheten og den praktiske rettshåndhevelse har stundom ikke hatt tilstrekkelig åpent øie for den avstand det ofte kan være mellem den gjeldende av loven bestemte rett og den gjengse opfatning hos almenheten – den almindelige levende rettsbevissthet.» I et samfunn der det ennå ikke er utviklet rettshåndhevende organer er det sedvanen som danner regler. «Men i et lite og enkelt samfund vil en hevdet og godkjent opfatning, selv om den ikke kan settes igjennem ved direkte tvangsmidler, likevel overfor det enkelte medlem av samfundet i seg selv ha like stor makt til å bli respektert som det strengeste magtsprog i en rettsstat.»

Solem påpeker videre at i et hvert samfunn er rettsoppfatninger og rettsregler i stor utstrekning avhengig av de materielle levevilkår. Hver enkelt næringsvei krever sine rettsregler, og derfor vil oppfatningen av retten til fast eiendom være

«en ganske annen hos en stamme som driver jord og åkerdyrking, enn hos nomadiserende fangstfolk som bare har interesse av å utnytte jorden som fangstfelt.» «Det er livet som skaper retten.»

Kilde: Erik Solem, op.cit. s. 1–2.

I pakt med datidens ånd beskriver Solem det samiske samfunn som et samfunn som er på et tidligere trinn i kulturutviklingen enn det norske. Dette er betraktninger vi ikke lenger slutter oss til. Men like fullt har det Solem skriver om sedvaner gyldighet også idag fordi samene som en minoritet i Norge ikke har vært til stede når den norske retten ble utviklet i domstolene, departementeskontorene og i rettsvitenskapen.

Mitt arbeid vil gå ut på å gi en rettshistorisk fremstilling av reindriften i Finnmark, der jeg søker å belyse sedvaner og rettsoppfatninger knyttet til historiske forhold og videre se hvilken rettslig betydning disse sedvaner og rettsoppfatninger har hatt.

1.3 Arbeidets ramme og kildene

Reindriften er en gammel næring. Det er uenighet om hvor gammel den er. Enkelte hevder at reinnomadismen i den form vi idag kjenner den, først ble etablert på 16 – 1700-tallet, og at samene før den tid først og fremst var et veidefolk som levde av fangst og fiske. Andre mener at reindriftsnomadismen er langt eldre. Dette er et spørsmål som jeg selv har vært opptatt av, men som jeg innenfor forskningsprosjekts tidsramme ikke har kunnet gå nærmere inn på. Jeg har derfor valgt å konsentrere redegjørelsen til tiden etter grensestengingen i 1852. Reindriften har nok de siste 140–150 årene vært stilt overfor utfordringer og inngrep, men det er ingen enkeltbegivenhet som på samme måte plutselig endret forholdene slik som grensestengingen i 1852. Grensestengingen førte til store forandringer for reindriften i Finnmark, og til aktivitet fra myndighetenes side når det gjaldt utredninger om og lovregulering av reindriften. Det går en klar linje fra de utfordringer reindriften i Finnmark idag står overfor, tilbake til grensestengingen i 1852.

Reindriftens rettshistorie kan bare forstås i lys av reindriftens historie mer allment. Men mye av det som er skrevet om reindriftens historie er på et nokså generelt plan. I mange fremstillinger om reindriftens historie har man etter min mening ikke vært tilstrekkelig oppmerksom på de lokale variasjoner. Det er for eksempel klare forskjeller mellom reindriften i Varanger og reindriften i Vest-Finnmark. Men man har ofte uten forbehold trukket generelle konklusjoner for reindriften som helhet på grunnlag av opplysninger fra et avgrenset geografisk område. Reindriftens utvikling og form vil variere avhengig av blant annet naturen i de ulike områder. Dette vil igjen ha betydning for utviklingen av sedvaneretten. Aschehoug uttrykker det slik:

«Den omhandlede Sædvane er udsprungen af Lappernes Leveviis og Naturen i de Egne, hvor de opholde sig. Den maa derfor i ethvert District have dannet sig uafhængigt af, hvad der fandt Sted eller tillodes i andre Egne overhovedet uafhængigt af politiske Forhold.»

Kilde: T.H. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, Bind I, Christiania 1875, s. 75.

Som forsker er det viktig å kjenne den virkelighet man forsker på. Dette gjelder like meget for juristen som antropologen. Denne virkelighetsforståelsen kan ikke innhentes bare gjennom intervjuer og spørreskjemaer. Man må i tillegg søke å forstå det som ligger bak ordene og mellom linjene. Da jeg begynte arbeide med dette prosjektet, flyttet jeg derfor til Finnmark, først til Karasjok og senere til Kautokeino, for å gjøre meg kjent med reindriften der. Mange jeg snakket med hadde omfattende historiske kunnskaper, men kunnskapene gjaldt først og fremst egen slekt. Jeg manglet kunnskap om lokalhistorien, dvs. historien om reindriften i Kautokeino, i Karasjok, i Polmak og i Varanger. Siden jeg ikke kjente lokalhistorien, klarte jeg ikke å stille de relevante spørsmålene. At jeg heller ikke behersker det samiske språket bidro også til at det var vanskelig å stille de riktige spørsmålene.

Jeg måtte derfor skaffe meg et klarere bilde av reindriftens lokalhistorie. Det viste seg at det var svært mange skriftlige kilder å hente opplysninger fra, langt flere enn jeg hadde forestilt meg. Disse kildene gikk dessuten rett inn i rettshistorien.

Det ble i forrige århundre nedsatt flere lovkommisjoner om reindriften. De fleste av utredningene fra disse lovkommisjonene er gjengitt i Stortingstidende.

Lovkommisjonene holdt møter med reineiere og fastboende. Protokollene fra disse møtene er ikke publisert, men finnes i Riksarkivet, og gir interessante opplysninger. I Riksarkivet finnes også annet materiale av interesse. Annet historisk materiale om reindriften i Finnmark har jeg funnet i Statsarkivet i Tromsø, på reindriftskontoret i Øst-Finnmark og hos Statens Kartverk på Hønefoss.

Arkivmaterialet har ikke vært lett tilgjengelig. En beskrivelse av materialet i Riksarkivet er gitt av Bente Hartvigsen . Hun skriver:

«I årene 1958–1983 mottok Riksarkivet seks avleveringer som inneholder reindriftssaker. De stammer fra tidsrommet 1852–1957. De eldste arkivene er i sin tid overført fra Indredepartementet til Landbruksdepartementet. Resten er blitt til dels i Landbrukskontoret, dels i Kontoret for reindrift og ferskvannsfiske og hos Reindriftsinspektøren. Oppigjennom tidene har det både i forbindelse med saksbehandling og avlevering oppstått mye rot i arkivene. Det hendte f.eks. at en lappekommisjon innlemmet relevante deler av arkivet etter en tidligere kommisjon i sitt eget arkiv. Reindriftsinspektøren som var aktiv innenfor de fleste områder som gjaldt reindrift, var med på å skape ytterligere kaos i systemene. Han lånte flittig fra arkivene i departementskontorene. Da stillingen ble nedlagt i 1926 og Reindriftsinspektør Nissen ble Domprost i Tromsø, fulgte arkivet med på ferden. I 1931 ble sakene tilbakeført til departementet med D/S Kong Erik i en «pakkkasse», «2 grønne kløvkister og i en dokumentkuffert».

Kilde: Bente Hartvigsen, Kilder til samisk historie, Landbruksdepartementet, kontor for reindrift og ferskvannsfiske/Reindriftsinspektøren.

Det har altså ikke vært enkelt å skaffe seg et bilde av reindriftens historie i Finnmark fra 1852 og utover. Materialet har ikke vært arkivert kronologisk. Dokumenter fra 1880-årene kunne ligge blant dokumenter fra 1920-tallet.

For at andre skal kunne nyttiggjøre seg det kildemateriale jeg har funnet frem, uten å behøve å lete seg frem i de uoversiktlige arkivene, vil jeg overlate en kopi av mitt materiale til Samisk arkiv i Kautokeino. Det ligger mye interessant stoff i dette materialet som jeg håper vil lede til ytterligere forskning innenfor historie, rettsvitenskap og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.

Et forskningsarbeid representerer aldri en sluttsten, men er ledd i en endeløs stafett. Jeg har overtatt stafettpinnen etter tidligere forskere, og fører den et stykke på vei og kanskje inn i nye spor. Jeg håper mitt arbeid vil gi andre forskere inspirasjon til å føre arbeidet videre inn i atter nye spor. Det er mye arbeid som gjenstår før den samiske reindriften er blitt like vel dokumentert som det norske jordbruk.

Som tittelen sier gjelder utredningen reindriftens rettshistorie i Finnmark. Fra 1854 og frem til reindriftsloven av 1933 hadde man egen lovregulering av reindriften i Finnmark. En årsak til denne særlovgivningen var grensesteningen 1852 som bare rammet Finnmark. Utenfor Finnmark fortsatte flyttsamene å krysse grensen, her den norsk-svenske grense. Regulering av reindriften i Troms og sørover var derfor også et mellomriks forhold. Men selv om rammen for dette arbeid er reindriften i Finnmark, vil jeg i en viss utstrekning også trekke frem utredninger som gjelder reindriften utenfor Finnmark. Dette fordi disse utredningene fikk betydning også for reindriften i Finnmark. En stor andel av reineierne i Kautokeino hadde sommerbeite i Troms, og ble direkte berørt av tiltakene der. Dessuten ble utredninger og lovregler vedrørende reindriften utenfor Finnmark retningsgivende for lovreguleringen av reindriften også i Finnmark.

Fremstillingen strekker seg fra 1852 og frem til ca. 1960. Hovedvekten er i imidlertid lagt på den første halvdelen av dette tidsspennet. Bakgrunnen er at utredningene og lovreguleringen fra denne tiden gav viktige føringer for den regulering av reindriften i Finnmark vi fikk senere. Materialet fra denne tiden har dessuten tidligere ikke vært fremstilt i sin bredde.

Fremstillingen har fokus på flyttsamenes reindrift i Finnmark. Noen vil kanskje mene at jeg på bakgrunn av den foreliggende litteratur skulle ha skrevet mer om de fastboendes reindrift og da spesielt om reindriften i Sør-Varanger. Forholdsvis meget er imidlertid skrevet om denne reindriften, og jeg har sett det som viktig å trekke frem kilder som er mindre kjent, og som belyser reindriften i fylket forøvrig. Reindriften i Finnmark er som nevnt ikke et entydig fenomen, men har utviklet seg forskjellig i de ulike deler av fylket.

Jeg har sett det som nødvendig å gi en grundig gjennomgang av reindriftens rettshistorie. Som vi skal se var det i tiden 1850-tallet og en åtti år fremover mye utredningsarbeide og lovgivning vedrørende reindriften. Disse utredninger gir også et bilde av reineiernes egen oppfatning både når det gjelder konkurrende bruk og intern regulering. Noen vil kanskje mene at fremstillingen er bredere enn nødvendig, siden jeg ikke bare har tatt med materiale som knytter seg til bruk av fast eiendom og naturressurser, men også andre forhold i reindriften. Dette er imidlertid et bevisst valg fra min side. I arbeidet med reindriftsrett har jeg oppdaget at kunnskapene om reindrift er svært mangelfulle. Selv visste jeg i likhet med de flest andre i dette landet svært lite om reindrift, da jeg begynte å arbeide med dette rettsområdet for seks år siden. Jeg har derfor ikke nøyd meg med å gi en en snever rettshistorisk fremstilling, men har også tatt med endel historiske opplysninger vedrørende reindriften i Finnmark, som jeg mener er nødvendig for å forstå også rettshistorien. Det gjelder for reindriften som alle andre rettsområder, at hvis man ikke forstår faktum, forstår man heller ikke de rettsforhold det dreier seg om.

I redegjørelse har jeg valgt en form der jeg lar kildene fortelle. Jeg har ofte sitert kildene for derigjennom å komme tettere inn på dem. Det har vært viktig å synliggjøre kildene. Ikke minst når det gjelder referatene fra møtene med flyttsamene og andre, har det vært viktig å få frem at opplysningene ikke er gjengitt med deres egne ord, men at det er norske embedsmenns oppfatning av hva som er sagt, som er nedtegnet.

1.4 Samerettsutvalgets innstilling i NOU 1997: 4

Bakgrunnen for igangsettingen av dette forskningsprosjektet gjør det naturlig å se undersøkelsen i relasjon til forslaget fra Samerettstvalget. Samerettsutvalget har i sin annen innstilling, NOU 1997: 4, fremsatt forslag til regler om forvaltningen av grunnen i Finnmark. Utvalget har foreslått å opprette et grunneierorgan, Finnmark Grunnforvaltning. Mindretallet har foreslått at det opprettes to grunneierorgan, Finnmark Grunnforvaltning og Samisk Grunnforvaltning. Samisk Grunnforvaltning skal forvalte grunnen i de kommuner som slutter seg til Samisk Grunnforvaltning. Resten av Finnmark skal forvaltes av Samisk Grunnforvaltning. Samerettsutvalget foreslår videre materielle regler for forvaltningen av grunnen og naturressursene i Finnmark.

Samerettsutvalgets forslag gir grunneierorganene meget vid adgang til å forvalte over grunnen i Finnmark. Forslaget til regler synes å bygge på den forestilling at det ikke eksisterer bruksrettigheter for grupper eller individer som vil begrense grunneierorganets adgang til å avhende grunnen i Finnmark.

Også når det gjelder forslaget til regler om forvaltning av utmarksgodene, dvs. de fornybare ressursene, bygger disse likeledes på en forutsetning om at det ikke finnes bruksrettigheter som setter rettslige begrensninger. I Rettsgruppas gjennomgang av retten til land i Finnmark, se NOU 1993: 34 konkluderer flertallet med at en rekke bruksrettigheter i Finnmark først og fremst hviler på lovbestemmelser, at de med andre ord ikke er forankret i alders tids bruk. Flertallet utelukker imidlertid ikke at det kan bestå lokale bruksrettigheter som har sitt grunnlag utenfor loven basert på alders tids bruk. Men den mulighet at det finnes slike rettigheter basert på alders tid bruk avspeiler seg ikke i Samerettsutvalgets forslag til regler.

Når det spesielt gjelder reindriften erkjenner riktignok Samerettsutvalget at reindriften har sitt rettsgrunnlag basert på alders tids bruk, og foreslår å lovfeste dette i en ny bestemmelse i reindriftsloven, § 1 a. 5 Selv om Samerettsutvalget slår fast at retten til reindrift hviler på alders tids bruk, drøfter ikke utvalget betydningen av reindriftens rettsgrunnlag og de skranker Grunnloven § 105 dermed setter når det gjelder forvaltningen av grunnen i Finnmark.

Samerettsutvalget synes å mene at hverken dagens regler eller de forslåtte reglene om forvaltningen av grunnen og naturressursene i Finnmark vil berøre reindriftens rettigheter på en måte som er i strid med Grunnloven § 105. Utvalget understreker at innskrenkninger i reindriftens rettigheter i dag ikke er politisk aktuelt, og at slike innskrenkninger vil være i strid med såvel Grunnloven § 110 a, artikkel 27 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter som ILO-konvensjon nr. 169. Denne uttalelsen er vanskelig å forstå. Det skjer jo stadig inngrep i reindriftens beiteområder som utløser rett til ekspropriasjonserstatning. Samerettsutvalget foreslår da også en lovfesting av reindriftens ekspropriasjonsrettslige vern. Men hvordan kan da Samerettsutvalget foreslå regler som innebærer at reindriftens bruksrettigheter må vike ut fra en alminnelig interesseavveining, se utkastets forslag § 4–2? Hvor er det blitt av reindriftens ekspropriasjonsrettslige vern?

Bakgrunnen for Samerettsutvalgets forslag og uttalelser kan bero på at man ikke betrakter reindriftssamenes bruksrettigheter på linje med andre tingsrettslige bruksrettigheter. Det synes som om Rettsgruppen og Samerettsutvalget først og fremst vurderer reindriftssamenes rettigheter ut fra synsvinkelen en næringsrett. Et viktig spørsmål for min undersøkelse er derfor hvordan reindriftssamenes bruk av areal og naturressurser har vært betraktet i det rettshistoriske materiale.

1.5 Kort om hva materialet forteller

Utredningene viser at man for 100–150 år siden var opptatt av de samme spørsmål som idag. Det gjelder ikke minst spørsmålet om vern av beiteområder under presset fra andre brukerinteresser. Den økte innflytning og kolonisering av Finnmark skjedde i stor utstrekning på reindriftens beiteområder, og satte reindriftens bruksrettigheter under et stadig større press.

Et tema som går igjen i alle de utredningene som omhandler forholdet mellom reindriften og jordbruket, er spørsmålet om gjerdeplikt for de fastboende og flyttsamenes erstatningsansvar ved skade på åker og utslåtter. I de første utredningene gav flere av kommisjonsmedlemmene uttrykk for at de fastboende måtte ha en gjerdeplikt, og at erstatningsansvar for flyttsamene ikke burde komme på tale der skade skjedde på uinngjerdet eiendom.

Presset fra den økende bondebefolkning vokste, og kravet om et strengt erstatningsansvar for reindriftens utøvere ble stadig sterkere. På 1860-tallet fremsatte departementet forslag om erstatningsregler ved beiteskade på fastboendes eiendom. Forslaget ble stoppet i Stortinget som fant det alt for strengt overfor reineierne. De foreslåtte erstatningsreglene var imidlertid mindre strenge enn de erstatningsreglene som gjelder idag etter reindriftsloven av 1978.

Lovregler om erstatningsansvar for reineierne fikk man for Finnmarks vedkommende først ved reindriftsloven av 1933. I landet forøvrig – dvs. i Troms og sørover – ble erstatningsansvar for beiteskader innført ved felleslappeloven av 1883. Men forarbeidene til felleslappeloven viser at det ikke var snakk om en ensidig favorisering av jordbruket på bekostning av reindriften. Fra ulike hold ble det fremhevet at man ikke kunne pålegge reineierne et strengt erstatningsansvar uten at de samtidig ble gitt mulighet til å unngå dette ansvaret. Fra 1860-årene og utover ble det derfor over statsbudsjettet årlig bevilget midler til tiltak for å minske konfliktene mellom reindriftssamene og de fastboende. Staten kjøpte opp jordbrukseiendommer som lå slik til at de særlig under vårlytting var til stor sjenanse for reindriften, og derfor umulig for reineierne selv under streng bevoktning å unngå skade på åker og eng. Det ble videre bygget gjerder på de mest utsatte stedene, se nedenfor under kapittel 3.

Inntrykket fra utredningene fra 1800-tallet er, at selv om lovgiver under presset av den sterkt økende jordbruksbefolkning, ble mer og mer opptatt av jordbrukets interesser, så skjedde lovreguleringen likevel med en forståelse og erkjennelse av reindriftssamenes bruksrettigheter ervervet gjennom alders tids bruk. Man kunne ikke uten videre sette disse bruksrettigheter ervervet gjennom århundrers bruk til side. Diskusjonen i utredningene gjelder derfor først og fremst reindriftens tilpasningsplikt overfor de nye brukerne av områdene.

De fleste offentlige utredninger fra den periode min redegjørelse omfatter behandler forholdet mellom reindriften og jordbruket. Men nettopp når det gjelder Finnmark har vi flere utredninger som ledet til lovregulering av de interne forhold i reindriften i dette fylket. Ved lov av 1854 med diverse tilleggslover ble det gitt regler om regulering av vinterbeitene i Finnmark. I lov av 1888 ble det for Finnmark gitt regler om om reinmerking og skilling m.v samt åpnet for regulering av halvøyer og øyer til sommerbeite. Som nevnt la lovkommisjonene stor vekt på reineiernes oppfatning om disse spørsmål.

Fjeldfin-Kommissionen av 1875, som forberedte loven av 1888, behandlet problemstillinger som er like aktuelle idag. Utredningen fra Fjeldfin-Kommissionen viser at reintyveri ikke er noe nytt fenomen. Reineierne var svært opptatt med å få bukt med dette problemet. Kommisjonen drøftet også spørsmålet om egen domstol for Indre Finnmark, se nedenfor under kapittel 4.

De mange utredninger viser også at reintallet i Finnmark har gått opp og ned. Ikke minst har det vært store lokale svingninger. På midten av 1880 var det for eksempel 10.000 rein på Spierttanjárga, men tre år senere var det bare 1.400 dyr der. I 1910 var 5.000 rein på Magerøya; ti år senere var det bare 600 på øya. Vinteren 1917–1918 ble vinterbeitene i Kautokeino ødelagt på grunn av vekslende mildvær og kulde, og reintallet i Kautokeino gikk ned med hele 25 prosent. Det heter at «nealgedálvi» ble et merkepunkt i flyttsamenes tidsregning.

Press på beitene har det altså vært også tidligere. Etter grensestengingen 1852 ble det som nevnt ved lov foretatt en regulering av vinterbeitene mellom de ulike reinsogn, Kautokeino, Karasjok, Polmak og Varanger, og det ble gitt regler om beitetider nettopp for å verne vinterbeitene. Noen ti-år år senere var både reineiere og myndigheter bekymret over presset på sommerbeitene spesielt på halvøyene. Og ved hjemmel i loven av 1888 ble det i 1892 foretatt en fordeling av sommerbeitene på øyer og havøyer i Finnmark. De første ti-år etter krigen synes oppmerksomheten fortsatt å gjelde forholdene på sommerbeitet. Idag er det presset på vinterbeitene som såvel reineiere som myndigheter er opptatt av.

2 Grensestengingen og Reenbeteloven av 7. september 1854

2.1 Innledning

Frem til 1751 var det ikke trukket nasjonale grenser i nordområdet. Indre deler av Finnmark var et fellesområde mellom Norge-Danmark og Sverige-Finland, og deler av dette område var under svensk jurisdiksjon og kirkelig ordning. Helt i øst var deler av Øst-Finnmark et fellesområde mellom Norge-Danmark og Russland og deler av dette var underlagt kirkelig myndighet. I 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige og mellom Morge og Finland trukket. Denne grensen gikk tvers igjennom reindriftens tradisjonelle beiteområder og trekkveier, men gjennom et tillegg til grensetraktaten, Lappekodisillen, ble flyttsamene sikret fortsatt adgang til å benytte sine tradisjonelle områder på begge sider av grensen. I 1826 ble grensen i øst mot Russland trukket. Også denne grensen gikk tvers gjennom reindriftens områder, og denne gang med den konsekvens at reindriften ble utestengt fra de tradisjonelle beiteområdene som lå i det andre landet. Det ble altså ikke som i lappekodisillen gitt rett til å krysse grensen for fortsatt å kunne benytte sine gamle beiteområder.

Finland hadde siden 1811 vært under russisk herredømme, og i 1852 stengte Russland grensen mellom Norge og Finland for samenes overflytninger. Dette fikk meget vidtrekkende konsekvenser for reindriften i Finnmark, og ledet øyeblikkelig til tiltak fra norsk side for å redusere skadevirkningene. Den russiske regjering meddelte 10. juli 1852 at grensen ville bli stengt 15. september for norske flyttsamer og deres reinhjorder. Den 31. juli svarte Norge-Sverige med å forby finske borgere å krysse grensen med sine reinflokker etter 15. september, og likeledes ble det fra samme dato forbudt for finske borgere å drive jakt eller fiske i Norge. Den norske regjering nedsatte to dager tidligere altså 29. juli 1852, en reinbeitekommisjon. 6

2.2 Reenbete-Commissionen av 1852

2.2.1 Innledning

Kommisjonen som ble nedsatt i forbindelse med grensestengingen fikk tre medlemmer, amtmann A. T.Harris i Finnmark, fogd Erik Hauge og byfogd Even Saxlund . Både Saxlund og Hauge hadde vært fogd og sorenskriver i Øst-Finnmark. Kommisjonen fikk å oppdrag å vurdere hvilke tiltak som var nødvendige som følge av grensestengingen med sikte på «Udviklingen av Næringsveiene i Finmarken og til Districtets Opkomst». Den fikk til rådighet 5.000 Spd. for å avhjelpe nød som følge av grensesperringen. Kommisjonens innberetning er gjengitt i O. No. 42 (1853).

Saxlund og Hauge gjennomførte en reise i Finnmark høsten 1852 for å undersøke forholdene for reindriften som følge av grensestengingen. Det heter i kommisjonens innstilling at amtmann Harris ikke hadde anledning til å delta på reisen på grunn av andre embetsplikter. Forslagene fra kommisjonen var først og fremst basert på de opplysninger Saxlund og Hauge innhentet på denne reisen i møter med flyttsamene. Harris kan ikke ha stått bak alle forslagene, idet departementet under den videre behandling ba om hans særlige uttalelse til enkelte av forslagene, se nedenfor under 2.3. 7

Nellejet Zorgdrager skriver at selv om amtmann Harris var utnevnt til formann for kommisjonen får man inntrykk av at han distanserte seg fra seg fra oppgaven. Dette kan enten skyldes at han i motsetning til de andre kommisjonsmedlemmene ikke var fristilt fra sine andre embetsplikter, eller det kan skyldes at han var negativ til selve oppnevnelsen av kommisjonen. 8 Han hadde nemlig på forhånd uttalt at han ikke fant saken viktig nok til oppnevnelse av slik kommisjon. Pengene som ville gå med til kommisjonens arbeid kunne etter hans mening anvendes på en bedre måte, og han var redd kommisjonen, bare for å rettferdiggjøre sin egen eksistens, ville foreslå tiltak som var vanskelige å gjennomføre. Kommisjonens arbeid kunne også gi samene overdrevne forestillinger om hvilke forpliktelser staten hadde til å løse deres problemer. 9

Saxlund og Hauge holdt høsten 1852 møter med flyttsamene på flere steder. Møter med flyttsamene i Øst-Finnmark ble holdt på Polmak tingsted, på Mortensnes handelssted og på Nyborg handelsted. Møter med Karasjoks flyttsamer ble holdt på Karasjoks kirkested. Under det andre møtet i Karasjok, 9.–11. desember, mottok Hauge og Saxlund meddelelse om opprøret i Kautokeino som hadde funnet sted den 8. november. Om denne hendelsen heter det i deres innberetning:

«Da vi sammesteds modtoge Efterretning om det Passerede i Kautokeino den 8de November og at Handelsmandens Huus dersteds var afbrændt m.V., lod Commissionen afgaae Expresse til Kautokeino med Bekjendtgjørelse om, at den til Slutningen af Juleugen gjennem Øvrigheden bekjendtgjorte Sammenkomst med Fjeldfinnerne dersteds nu berammedes til Afholdelse i Alten.»

Kilde: Op.cit. s. 2.

Møtet med Kautokeinos flyttsamer ble holdt i Alta 22. og 23. desember 1852.

Kommisjonen la stor vekt på de opplysninger den fikk på disse møtene. Den håndskrevne protokollen fra disse møtene utgjør 82 sider, og finnes i Riksarkivet. 10 Protokollen inneholder interessante opplysninger om reindriften. Navn på de fremmøtte ble nedtegnet og hver og enkelt ble spurt om familieforhold, reintall, hvor de hadde hatt sitt vinterbeite, og hvor de nå etter grensesperringen tenkte å finne vinterbeite. De ble også bedt om å uttale seg om fredning av vinterbeitene. Jeg skal nedenfor under punkt 2.2.2 sammenfatte de opplysningene i protokollen. Under punkt 2.2.3 blir det redegjort for kommisjonens vurderinger av de opplysninger som fremkom på disse møtene.

2.2.2 Protokollen fra møtene med reineierne høsten 1852

2.2.2.1 Møtene med reineierne i Øst-Finnmark

Saxlund og Hauge holdt flere møter i Øst-Finnmark utover høsten 1852. Den 10. og 11. september 1852 ble møte holdt på Polmak tingsted. Her møtte det frem 21 reineiere. Den 28. september og 6. oktober ble det holdt møte på Mortensnes utenfor Vadsø; her møtte syv reineiere. I dagene 30. november – 4. desember ble møte holdt på Nyborg ved Varangerbotn. Her møtte det frem 12 reineiere, hvorav syv også hadde vært til stede på møtet i Polmak i september.

Hver og en av de fremmøtte reineiere ble stilt følgende spørsmål:

1. Er det Comparenten bekjendt, at den gjensidige Overflytning af de norske og finlandske Flytlapper fra det ene Rige til det andet, ophører fra 15de d:M: og at fra den Tid Betning med Rener, Fiskerie og Jagt af det ene Riges Undersaatter paa det andets Territorium er forbudt?

2. Hvor mange Reensdyr eier Comparenten?

3. Hvor stor er Comparentens Familie?

4. I hvilke Tracter pleier Comparenten at holde sin Reenhjord om Vinteren?

5. Hvad Tid pleier Comparenten at flytte til Vinterbetesmarkerne?

6. Antager Comparenten at kunne herefter underholde sin Reenhjord alene paa norsk Grund og vil Comparenten i saa Fald søge Vinterophold paa norsk Grund?

7. Hvor mange Fjeldfinner eller hvor store Reenhjorder antager Comparenten at kunne underholde sig paa norsk Grund alene i Øst-Finmarken.

8. Antager Comparenten at kunne finde Underhold for sine Reensdyr i Kautokeino District og i Sverige?

9. Hvad har Comparenten bestemt sig i Anledning af den finlandske Grændse Spærring? Vil han drage til Kautokeino? Vil han gaa over til at blive Søfin?

10. Lader det sig gjøre at føre Reensdyr til Salg i Alten eller Lyngen, om et saa stort Antal Dyr maatte blive fældede fordi de ei kan holdes paa norsk Grund alene, at Afsætning ei er at vente i Østfinmarken alene?

11. Kan de Fjeldfinner, som herefter kunne underholde sig paa norsk Grund, præstere den fornødne Skyds? Hvad ansees det med Hensyn til Skydsvæsenet herefter fornødent at foranstalte?»

På møtet 10. og 11. september opplyste syv av reineierne 11 at de om vinteren pleide å være i Utsjok. Når de nå ikke lenger kunne søke vinterbeite på finsk grunn ville flere av dem forsøke å holde dyrene på beite på vestre side av Tanaelven og opp mot Karasjok. De mente reineierne fra Karasjok måtte kunne trekke lenger syd. De syv hadde noe ulike oppfatninger om hvor mange som kunne finne beite på dette området. Én reineier mente at 3 – 4 familier med ca. 1.500 rein hver kunne holde til i dette området, mens en annen antok at det bare var plass 2 – 3 familier med hver 1.000 rein. Sistnevnte mente at en familie med 2.000 rein i gode vintre kunne berge seg på vestre side av Tanaelven mellom Utsjokmunningen og Tanafjorden.

De øvrige reineierne som møtte frem hadde vinterbeite noe lenger øst. Syv stykker hadde vinterbeite langs Neidenelven dels på norsk og dels på finsk grunn. Tre hadde vinterbeite på finsk grunn opp mot Iijávri (Ijavri) 12 . To hadde vinterbeite mellom Bugøyfjorden og Enare. Alle uttrykte bekymring for muligheten til å greie seg på norsk grunn gjennom vinteren. Fire sa de ville søke vinterbeite ved Pasvikelva. To ville holde seg ved Neiden, og to andre ville forsøke området på østsiden av Tanaelva nær Polmak. Tre reineiere visste ikke hvor de skulle gjøre av seg.

På spørsmålet om de kunne finne «underhold for sine Reensdyr» i Kautokeino eller Sverige svarte alle at de var «ubekjendt med de omspurgte Steder», og ingen fant det heller mulig å dra til Kautokeino. Ingen av dem ville forlate nomadelivet, men flere fryktet at dette ble utgangen. Ifølge lensmann Nils Johnsen som fungerte som tolk, var en vesentlig grunn til «Fjeldfinnernes Ulyst til at gaae over til at blive Søfinner, ... en nedarvet Fordom hos Fjeldfinnen, hvorved han føler sig hævet over Søfinnen og vil finde sig nedsat i en lavere Stilling ved at indtræde i denne Stilling».

Alle de fremmøtte bekreftet at hvis det inntraff en streng vinter, ville de bli nødt til å slakte mange dyr og selge slaktet til innbyggerne rundt Varangerfjorden. I protokollen heter det at reineierne ble gjort oppmerksomme på at hvis en stor mengde kjøtt ble frembudt til salg samtidig, ville prisene falle. De burde derfor søke å få slaktet solgt andre steder, og de ble anbefalt å føre slaktereinen til Alta eller Lyngen. Men på spørsmål 10 var svaret at de reineierne som oppholdt seg på sørsiden av Varangerfjorden, vanskelig kunne føre dyrene til Alta, og i hvertfall ikke til Lyngen, et sted som de fleste ikke visste hvor var.

Saxlund og Hauge fremholdt at reintallet i Øst-Finnmark måtte reduseres, og oppfordret dem som hade et mindre antall dyr til å endre næringsvei og «i bequem Tid sælge sine Reen for at skaffe Midler til at nesætte sig som Søfinner». Det heter videre at «Commissionen gjorde dem bekjendt med at de nu have fortrinlig Adgang til at faae udvist Byggepladse og fornøden Grund paa Statens Territorium ved Søkanten, medens Strækningerne eftehaanden optages af andre Nybyggere, saa at det eftersom Begjæring om Plads ved Søen udsættes, rimeligviis bliver vanskeligere at erholde bequemme Bopladse».

Et nytt møte ble berammet «til første Dag hvorpaa Carlebottens Markes iaar afholdes, eller 30te November, paa Nyborg, hvortil de samtlige opfordredes at infinde sig – og hvorom de Tilstedeværende ville give Beskeed til de Fjeldfinner, som ei ere komne tilstede, ligesom de ville underrette de Fraværende om hvad der i dette Møde er dem meddelt».

Reineierne ble, som det fremgår av de opplistete spørsmål, bedt om å oppgi hvor mange rein de hadde. Antallet varierte – med 2.000 som det høyeste og 100 som det laveste. Lensmannen mente at antallet dyr var høyere enn de oppgitte, «hvilket isærdeleshed gjælder om de rigeste Fjeldfinner». Han mente således at John Johnsen Tolk, Aslak Olsen Toma og Iver Peersen som hadde oppgitt å eie henholdsvis 2.000, 1.000 og 800 dyr, hver hadde 3.000 dyr.

Kommisjonen holdt 28. september møte på Mortensnes, men her møtte bare en reineier, Ole Hansen . Han oppgav å eie 500 rein, og vinterbeitene hadde han dels på norsk og dels på finsk grunn, det siste i «Tracterne ovenfor Bøgfjord ved Pasvigelven omtrent 1/2 Miil ind i Finland». 13 På spørsmål 6 svarte han at «det vil blive meget vanskeligt for Øst-Finmarkens Fjeldfinner, da de ei faae komme til Finland, men da der ingen anden Udvei er, maa man forsøge hvor længe man kan bjerge sig og taaler han at holde sig i Pasvig skoven til Vinteren». Han trodde at «kun en 3 – 4 Reenbyer med omtr: 750 Reen i hver Bye, kan holde sig i Pasvigskoven eller i Tracterne ved Pasvigelven». Men også i Pasvik mente han det ikke ville være mulig å klare seg i «slette Vintre, naar Iis og Snee hindrer Renen fra at komme til Mosen». Det var lettere å klare seg gjennom vanskelige vintre i Finland, da mosen var større og lengre der, samt at jo lenger bort fra kysten man kom, jo mindre risiko var det for isdannelser.

Et nytt møte ble holdt på Mortensnes 6. oktober, hvor fire reineiere møtte. De oppgav å eie henholdsvis 150, 200, 300 og 600 rein. Den siste representerte også sin far som kun hadde 40 rein. En av dem hadde hatt vinterbeite på strekningen fra Bugøyfjord og over på finsk side mot Enare, men visste ikke hvor han nå skulle gjøre av seg. En annen som hadde vinterbeite langs Neidenelva, delvis på norsk og delvis på finsk grunn, skulle søke å finne vinterbeite ved Neiden. Også en tredje ville søke beite der; tidligere hadde han vært på finsk grunn over grensen for Polmak. På grunn av innskrenkningene i beitene mmente han disse, uten en reduksjon i reinbestanden, ville være ødelagt om 2 – 3 år. Men han mente at en reduksjon også kunne inntre fordi endel rein vil «forgaae formedelst forlidet Føde, Endeel tages af Ulven og Endeel mistes til Finland». Den siste av de fremmøtte som var hjemmehørende i Kjøllefjord sogn, hadde til da hatt vinterbeite i Finland nord for Iijávri, hvor han var fra Helligmesse til påsketider. Han vil nå forsøke å være i nærheten av Polmak frem til Kyndelsmesse, og så dra østover.

De fire som møtte kommisjonen på Mortensnes var heller ikke kjent med forholdene i Sverige eller Kautokeino, og ville ikke «indlade sig paa nogen Flytning til fremmede og ubekjendte Egne». Alle gav uttrykk for at de ville fortsette med reindrift, og at de ikke ønsket å skifte næringsvei.

Det siste møtet i Øst-Finnmark ble holdt i månedsskiftet november-desember på Nyborg. Som nevnt var alle reineiere bedt om å møte her, men bare syv av de tidligere fremmøtte kom. I tillegg kom fem nye reineiere som oppgav å eie fra 250 til 500 rein hver. Alle disse fem hadde hatt vinterbeite på finsk grunn, en av dem lå to – tre mil inn i Finland nord for Iijávri, to flyttet over grensen øst for Neiden ca. to mil inn i Finland, og de to siste lå to – tre mil inn i Finland ovenfor Kjøfjord. To ville forsøke å finne vinterbeite ved Neiden, to i området øst for Kjøfjord og en visste ikke hvor han skulle gjøre av seg.

På dette møtet frafalt kommisjonen de siste spørsmålene. Saxlund og Hauge hadde vel på grunnlag av de svar de hadde fått på disse spørsmål andre steder, fortstått at spørsmålene var uaktuelle. Først på dette siste møtet synes flyttsamene å ha gitt tilkjenne hva de mente om fredning av vinterbeitene.

2.2.2.2 Møtene med reineierne i Karasjok

Møte med Karajoks reineiere ble holdt 18.–20. september og 9.–11. desember 1852.

På møtet i september møtte det frem 37 reineiere, og de ble forelagt de samme spørsmålene som reineierne i Øst-Finnmark, men med den forskjell at i spørsmål 7 og 10 ble «Øst-Finnmark» erstattet med «Karasjok». Spørsmålet om fredning av vinterbeitene ble tatt opp, men reineierne ble bedt om å møte frem i dagene 9.–11. desmber for spesielt å drøfte dette spørsmålet. Av de 37 reineierne fordelte reintallet seg slik: To reineiere hadde hver 50–80 rein, 14 hadde 100–150, tre hadde hver 200–250 rein, syv hadde 300–350, tre eiede 400–450 hver, to hadde 500–550, tre hadde 600 rein og en reineier oppgav å eie 700 rein. To hadde rein som gikk inn i sønnens reintall, og er derfor ikke med på listen.

Ifølge kommisjonen var reintallet som ble oppgitt antagelig for lavt. Det heter at «Lensmand Anders Johnsen tilkjendegav paa Opfordring, at han antager at Opgaverne fra de afhørte Fjeldfnner over antallet af sine Reensdyr ikke er paalidelige, men at Endeel af dem have opgivet for lidet, men Ingen forhøit».

På spørsmålet om hvor de hadde hatt sitt vinterbeite oppgav tre at de kun var på norsk grunn, de øvrige var delvis på norsk og delvis på finsk grunn i løpet av vinteren. Det vanlige var at de oppholdt seg to måneder i Finland, det lengste tre måneder. Hele 25 opplyste at de var to – fire mil inn i Finland ovenfor Jorggástat (Jörgastak). Fire beitet i Finland ved Skiehč℅anjohka- (Skethem) munningen. To var en mil inn i Finland ved Kárá[s]johkas (Karasjok-elven) og Anárjohkas (Enarejok-elven) forening. Bortsett fra én reineier sa alle at de i fremtiden ville forsøke å holde seg på vinterbeite mellom Kárá[s]johka og Anárjohka. Den ene som hadde et avvikende svar, ville forsøke å holde flokken sin på 50 dyr nær kirkestedet fordi han var postfører.

Ingen så det som aktuelt å flytte til Kautokeino eller til Sverige. De fleste svarte at de ikke var kjent i disse trakter.

Som nevnt ble spørsmålet om forbud mot å være på vinterbeitene til annen tid enn den egentlige vintertid tatt opp. Det heter at «de tilstedeværende Fjeldfinner udtale sig for det Hensigtsmæssige i denne af Commissionen paatænkte Foranstaltning, hvorved det antages, at Vinterbete kan bedre conserveres for Reenhjordene i Fremtiden». Flere av reineierne gav imidlertid uttrykk for bekymring over en fredning av vinterbeitene helt frem til 1. november, da de trengte å benytte områdene mellom Kárá[s]johka og Anárjohka fra september måned. Det viste seg imidlertid at motstanden mot en så omfattende fredning, skyldtes at de trodde fredningen skulle gjøres gjeldende allerede samme år. De ble derfor bedt om å tenke nærmere på spørsmålet, og å si sin mening på møtet i desember.

Kommisjonen gav klar besked om at de som hadde finsk rein i forvaring, snarest mulig måtte avlevere disse til eierne, og de ble advart mot å ta seg til rette overfor finske undersåtter. De måtte istedet «henvende sig med sin Klage til vedkommende norske Øvrighed». Noen flyttsamer fulgte oppfordringen der od og tok opp en konflikt de hadde med reineiere fra finsk side. Det heter i protokollen:

«Fjeldfinnerne fremførte store Klager over 5 Sønner og 1 Datter af Fjeldfinfamilien Kitti af Utsjoks District i Finland (Anders, Clemet, Hans, John og Aslak Anderssønner Kitti og Beret Andersdtr Kitti), fordi de nævnte Personer have forøvet Reentyverier fra flere Karasjoks Fjeldfinner.»

Saxlund og Hauge svarte imidlertid at kommisjonen ikke var rette adressat for slike klager.

På møtet i desember møtte det frem 50 reineiere, 20 av dem hadde møtt frem også i september. Det oppgitte reintallet blant de 30 som ikke hadde møtt tidligere fordelte seg slik: Fem reineiere hadde 50–80 rein hver, 15 hadde 100–150, tre eide 200–250, tre hadde hver 300–350 dyr, to hadde 400–450 og en oppgav å ha 700 dyr. En reineier oppga ikke noe eget reintall, da hans rein gikk inn i det tall sønnen hadde oppgitt.

Tre reineiere opplyste at de i de siste årene hadde hatt vinterbeite på norsk grunn alene. Tre andre hadde hatt vinterbeite også på finsk grunn et par mil inn i Finland overfor Jorggástat (Jörgastak). For de øvrige fremmøtte ble spørsmålene om hvor de hadde hatt vinterbeite og hvor de tenkte seg i fremtiden å ha vinterbeite frafalt. Hovedspørsmålet på møtet var reineiernes syn på en fredning av vinterbeitene i barmarkstiden.

Alle syntes å gå inn for en slik fredning av vinterbeitene, men det var delte meninger om omfanget av fredningen. Som illustrasjon kan gjengis svaret fra Hans Hansen Porsanger :

«Idet de øvrige Specielle Spørgsmaale forbigaaes, udtaler han sig bestemt for Hensigtsmæssigheden af et Forbud mod at bruge Vinterbetesmarken i Tiden fra 1te Mai til Helligmissetid, hvilket gjelder Strækningen mellem Karasjokelv og Grændseelven, men ei de øvrige Marker og maatte Mulct for Overtrædelse fastsættes. Han tilføier at Strækningen langs Tanaelven fra Holmen opad til Karasjokelvens Udløb mener han at ingen Reenbyer der kunne holdes om Vinteren da der er daarligt Reenbete, men naar Øst-Finmarkens Fjeldfinner maatte være nødt til at søge derop om Vinteren, finder han det rimeligt, at ogsaa denne Strækning fredes til Vinterens Begyndelse og antager at Karasjoks Fjeldfinner maa finde sig heri. Som Grændse for denne Strækning mod Vest veed han ikke at angive anden Linie end saaledes at Strækningen bliver: fra Lævajok 14 (3 1/2 Miil nedenfor Holmen), hvor Øst-Finmarkens District begynder, til Astevarre 15 , derfra til Sjaldezjok 16 , derfra til Gjinivare 17 , derfra til Lavkadasvandet 18 og derfra til Lavkadaselven 19 til Tanaelv.»

Peer Johannesen Anti gikk inn for at «Marken mellem Karasjokelven og Grændseelven fredes fra Vaaren til Michaeli Tid», men ikke lenger ut på høsten. Men var det slik at andre kunne unnvære områdene frem til Helligmessetid, skulle nok også han klare seg, og det heter at han «yttrer sig sluttelig for at det vil gaae an at frede omhandlede Strækning til Helligmissetid». Området mellom Ie[s]johka og Kárásjohka mente han var nødvendig til høstbeite. Anti opplyste at «Fjeldfinnerne pleie at flytte over Jetsjok 20 en 8 Dage før Michaeli». Men han gikk likevel inn for at en del av strekningen mellom Ie[s]johka og Kárá[s]johka fredes til Helligmisse. Det gjaldt området «fra Jetsjok Elvs Udløb i Karasjok-elven langs Jetsjok paa sammes søndre Side til Ladnajok, 21 der føre langs Ladnajok til Ladnjajavre 22 og derfra Nuorojknjalme 23 d.e. denne Elvs Udløb i Karasjok Elv. Ladnjajok løber lige ved Afjuvara 24 «.

Kommisjonen kaldte etter dette på ny frem Hans Hansen Porsanger, som på forespørsel uttalte at han var enig i at «sidstomhandlede Strækning ogsaa fredes til Helligmissetid, hvilket han selv ei kom til at tale om for Commissionen, skjøndt han havde tænkt derpaa». Andre reineiere mente at dette området måtte beholdes som høstbeite, eller uttalte at de ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om området.

De øvrige fremmøtte uttalte seg for at området mellom Kárásjohka og Anárjohka (Grændse-elven) ble vernet som vinterbeite, og fredet mot sommerbeiting frem til 1. november. Om strekningene ved Tanaelven uttalte Joseph Pedersen Guttorm :

«Han veed ikke om det det lader sig gjøre at frede Marken ellem Jetsjok 25 og Karasjok til Ladnjavre 26 og Ladnjajok 27 i samme Tid, medens det muligens vil kunne lade sig gjøre. Med Hensyn til Strækningen langs Tanaelven fra Lævasjok 28 til Lavkadasjoknjalaee, 29 antager han at den ogsaa kan fredes til Helligmisse, naar de Fjeldsamer, som om Sommeren ere vest for Porsangerfjorden, ikke drage for langt øst. Men han anseer denne Mark for daarlig til Reenbete i Vintertiden, da endeel finlandske Utsjokfinner i den forløbne Tid sædvaneligen have holdt til der med sine Reenhjorde om Høsten og for længere Tid tilbage tildels ogsaa om Vinteren og derved forringet Mosemarken.»

Andre uttalte at området ved Tanaelven var nødvendig til høstbeite; atter andre gav uttrykk for at de ikke hadde kunnskaper om området.

2.2.2.3 Møtet med reineierne i Kautokeino

Møtet med Kautokeinos reineiere ble som nevnt flyttet til Alta på grunn av Kautokeino-opprøret 8. november 1852. På møtet som ble avholdt 22. og 23. desember møtte det frem 22 reieneiere, og de ble forelagt følgende spørsmål:

1. Hvor have Kautokeino Fjeldsamer pleiet holde sine Reenhjorde i Vintertiden? Hvad Tid have de tilflyttet og igjen forflyttet Vinterbetesmarken?

2. Kunne Kautokeino Fjeldfinner samtlige finde Underhold for sine Reensdyr hele Aaret igjennom paa norsk Grund?

3. Kunne de Samme søge Reenbete om Vinteren paa svensk Territorium og hvilken Vei maa de i saa Fald passere for at komme til Vinterbetesmarken?

4. Er Tilspurgte bekjendt med at det er forbudt norske Fjeldfinner at søge Underhold for sine Reenhjorde paa russisk-finlandsk territorium eller sammesteds at drive nogen anden Næring?

5. Hvor talrig er Tilspurgtes Reenhjord og hvor stor er hans Familie?»

Den første som er nevnt i protokollen er Ole Olesen Turi . Om han heter det at han er «Rettighedsmand og Skoleholder, selv nu fastboende skjøndt eiende Reensdyr i Fjeldet». Han synes å ha vært talsmann for de øvrige reineierne. Han svarte følgende på spørsmål 1:

«Kautokeino Fjeldfinner have i Vintertiden forhen søgt ind paa russisk finlandsk Territorium i Enontækis 30 og Muonioniska samt tildels Kittilæ 31 Sogne omkring Palajok, 32 Hætta, Beldevuom 33 veed han ikke om Nogen har vært søndenfor Muonioniska Kirkested. I Kittilæ Sogn have Enkelte været saa langt ind som noget øst for fjeldet Tepasto, men ikke søndenfor, og have Byerne i Nord været saa langt som 3 a 4 Mile nordenfor Beldevuom Boplads og i Øst 4 Mile østenfor Beldevuom. Da man har fundet det bequemt at søge Reenbete i Finland, har man ikke søgt saa meget til Sverige som mindre bequemt og da der i Karesuando er saa mange Fjeldfinner, at det ikke er saa godt der som i Finland. Fjeldfinnerne have paa Enkelte nær og det alene de, som have havt det mindste Antal Reen, Alle saaledes været udenfor Norge i Vintertiden, og have de flyttet over Grændsen i sidste Deel af December og i Januar og flyttet tilbage igjen om Vaaren før og efter Mariæ Bebudelsesdag.»

Nestemann, Isak Olesen Turi , svarte som den første at Kautokeinos reineier om vinteren var på finsk grunn omkring Bálojohka, Heahttá, Vuottesjávri, 34 Bealdovuopmi opp til Muonioniska, samt tildels i Kittilä sogn ved fjellet Tepasto». De flyttet over på finsk grunn før og etter jul, og tilbake før og etter påske. Videre opplyste han at «omtrent 1/5 Deel af alle Fjeldfinner, ligget paa svensk Grund om Vinteren, men ikke længere end et Par Maaneders Tid».

Den tredje, Mikkel Mikkelsen Kemi svarte som de to første, og tilføyde at enkelte reineiere hadde ligget inntil én mil nær Muonioniska. Det var sjelden noen hadde vært østenfor, «men sædvanligere nordenfor Tepasten i Kittilæ Sogn». Om de øvrige reineierne heter det at de på spørsmål 1 svarte som de foregående. Enkelte kom imidlertid med noen tilføyelser. Aslak Nilsen Bals opplyste at «en 5 a 6 Byer med 2 a 4 Familier i hver Bye have siddet paa norsk Grund hele Vinteren». Ole Rasmussen Spæn mente derimot at 10 byer med to til fire familier i hver by var på norsk grunn. John Tomassen Skuld mente at 10 byer pleide å være på finsk grunn, og Tomas Mortensen Skum opplyste at fire byer var i Sverige om vinteren.

Alle de fremmøtte gav uttrykk for at Kautokeinos reineiere ikke kunne klare seg gjennom vinteren på norsk grunn alene. Flere fryktet at «Fjeldfinnerne ville gaae under, om man ikke igjen faaer drage til Finland». Ifølge protokollen svarte Ole Olesen Turi følgende på spørsmål nr. 2:

«Da Mosemarkerne i Kautokeino District ere utilstrækkelige og Fjeldene for haardbare, kunne Fjeldfinnerne ei bjerge sig paa norsk Grund alene. Da det nu udkomne Forbud antages at ville medføre deres Undergang, har derfor han med andre Fjeldfinner overlagt at ville frembære det Andragende for Commissionen, at man igjen maa faae komme paa finlandsk Grund med Reenhjorde om Vinteren imod derfor at betale Udgivt.»

På spørsmål 3 om muligheten for å søke beite på svensk grunn gav mange uttrykk for at det allerede var for trangt i områdene rundt Karesuando. Mange ville dessuten ha vanskelig å komme dit. For dem som lå på sommerbeite ved kysten i nord ville veien bli alt for lang. Ole Olesen Turi uttalte at «paa den nordlige Grændse af Sverige ligge mange svenske Fjeldfinner, hvorfor det ei er bequemt at komme der med flere Byer, medmindre de svenske Fjeldfinner rykke længere syd.»

Isak Olesen Turi mente at omtrent «Halvdelen af samtlige Kautokeino Fjeldfinner kunde finde Bjergning nu paa svensk Grund». Flyttingen til Sverige kunne skje der Enontekiö (Enodat) var smalest, og der kunne man passere på en dag. Men for ham og flere andre var det nødvendig å flytte over til Sverige ved Bálojohka, og der ville flyttingen ta et par dager. Han uttalte videre at «Kautokeino Fjeldfinner ligge om Sommeren ved Søkanten fra Kysten ved Magerøen indtil Lyngsfjorden og have de som ligge sydligst, bequemmest for at komme til Sverige». De finske fjellfinnene som til nå hadde vært i Norge om sommeren, hadde sommerbeite i Lyngen, og under flyttingen tilbake til vinterbeitene i Finland oppholdt de seg på svensk grunn, enkelte opptil tre måneder.

Alle de fremmøtte reineierne gav uttrykk for at det ikke var mulig å frede vinterbeitene i Kautokeino, slik som var foreslått for Øst-Finnmark og Karasjok. Ole Olesen Turi forklarte at i Kautokeino «ingen tjenlig Vinterbetesmark findes, idet der ei er Furuskov», mens forholdene var helt annerledes lenger øst. Han visste om noen områder som kunne fredes i barmarkstiden.

Noen gav uttrykk for at en viss fredning av vinterbeitene var mulig, men ikke så lenge som til Helligmesse, dvs. 1. november. Flokkene pleide å komme forbi Kautokeino kirkested i begynnelsen av oktober, og mange reineiere kunne ikke utsette denne flyttingen til lenger ut på høsten. Rasmus Larsen Bær uttalte at reineierne ville bestrebe seg på å flytte senere til de beste beiteområdene i syd, men mente at de ikke kunne unnvære strekningen omkring Kautokeino og langs Finlands grense helt til Helligmesse.

Reineierne fikk også spørsmål om vokting av reinen. Mikkel Mikkelsen Kemi opplyste at endel voktet sine rein hele året. Andre slapp dem derimot løs en viss tid – gjerne en uke før og en uke etter St. Hans. John Nilsen Gaup opplyste at noen reineiere som om sommeren holdt til utenfor Talvik og ved Langfjorden, lot reinen gå fritt fra slutten av mai til slutten av juli, men han mente at de måtte kunne samle reinen i begynnelsen av juli. Nils Andersen Sara forklarte at «Nogle, som have sine Rene paa Næs og Øer, lade dem gaae løse et Par Maaneder (Juni og Juli), dog at Renen hindres fra at komme fra Øen eller Næsset». Andre hadde sine rein løse i tre-fire uker, andre et par uker, mens atter andre gjetet dem hele tiden.

Også Kautokeinos reineiere ble bedt om å oppgi hvor mange rein de hadde. En oppgav 50, og en annen 90 rein. To hadde 100 rein, fire oppgav 150 rein og fire andre hadde 250 rein hver. Fire oppgav å ha 300 rein, to hadde 400, en hadde 700 rein og to hadde 1.000 rein. 35

2.2.3 Kommisjonens vurdering av forholdene i de ulike områdene

Kommisjonen fremhevet at siden «Flytlappernes Forholde ere forskjellige i de forskjellige Districter» ville den gjennomgå forholdene i de tre distriktene, Øst-Finnmark, Karasjok og Kautokeino, hver for seg (s. 2). Når kommisjonen her snakker om «District», sikter den til det man senere betegner som reinsogn, og har intet med dagens distriktsordning å gjøre. Den ble innført i Finnmark langt senere.

2.2.3.1 Øst-Finnmark

På møtene kommisjonens medlemmer Saxlund og Hauge hadde i Øst-Finnmark traff de 30 av distriktets 49 reineiere. Ut fra de reintall de fremmøtte oppgav, ca. 12.700, kom man til at det samlede reintall i distriktet var omtrent 21.000. Kommisjonen bemerker imidlertid at disse tall nok er for lave, «og man resikerer Intet ved at antage, at kun 2/3 af det virkelige Antal er opgivet». Selv om kommisjonen ikke direkte angir noe tall, må det bety at den antok at det reelle reintallet var ca. 31.000.

At det faktiske reintall var betydelig høyere enn 21.000 bekreftes også ved senere opplysninger. I forbindelse med lovendring i 1857 opplyses det at seneste reintelling i 1855 viste en økning på 3.200 rein i forhold til opplysningene gitt av kommisjonen av 1852. Ikke desto mindre hevdet reineierne at det hadde skjedd en betydelig reduksjon av reintallet. 36

I 1835 ble reintallet i Øst-Finnmark fogderi anslått til 40.000, og det heter at dette tallet ihvertfall ikke er satt for høyt: «Hvad Antallet Reensdyr angaar, da er dette ansat som Medium af de modtagne Opgaver, der variere mellem 30,000 og 50,000. At det anførte Antal ikke kan ansee for høit ansat, synes imidlertid rimeligt, naar tages Hensyn til, at alene en enkelt Mand skal eie circa 10,000 Rener og en anden 6 a 7000.» 37

Etter kommisjonens mening førte grensestengingen og innskrenkingene av beiteområdene til at det i Øst-Finnmark bare var beite for halvparten av det eksisterende reinantall. Det var derfor nødvendig med reduksjon av antall dyr samt en hensiktsmessig utnyttelse av beitemarkene (s. 2–3). (Sidehenvisningene i teksten refererer seg til O. No. 42 (1853).) Hvis så ikke skjedde ville beitemarkene om kort tid være så medtatte at hele reindriften i Øst-Finnmark ville gå til grunne. I sine møter med reineierne oppfordret derfor Saxlund og Hauge dem til å overveie endring av næringsvei, at de m.a.o. måtte slutte med reindrift. Ingen ønsket imidlertid frivillig å søke en slik utvei; de ville fortsette med reindrift så lenge det gikk:

«Som i sig selv naturligt har det imidlertid viist sig, at Fjeldlapperne hænge med en saa overveiende Forkjærlighed ved det dem fra Fædrene nedarvede Liv, at ingen noksaa overbevisende Forestillinger kunde bringe Nogen af dem til at forandre Næringsvei – realisere deres Reenhjorde og blive Søfinner – forinden den tvingende Nød staaer forhaanden» (s. 3).

Og det heter videre:

«Først naar Reensdyrene forsulte og omkomme, naar ingen Udsigt mere viser sig til at leve i Fjeldet, først da vil Fjeldfinnen med nedtrykt Sind forlade sine Fjelde om ikke særdeles paavirkningsmidler anvendes for at bringe ham paa andre Tanker. At han imidlertid i Nødens Stund vilde forsøge alt, hvad han kunde for at Opretholde sin Existence, er naturligt. Herhen hører, at han vilde, uanseet Forbudet drage ind paa russisk-finlandsk Territorium med sine Reensdyr» (s. 3).

Saxlund og Hauge kom med forslag om hvordan reintallet kunne reduseres. Disse forslag gjaldt generelt for reindriften i Finnmark, og jeg vil komme tilbake til disse etter først å ha redegjort for kommisjonens syn på forholdene i de enkelte distriktene.

For å få til en hensiktsmessig utnyttelse av beitemarkene, var det av vital betydning å verne vinterbeitene. Vinterbeitene på finsk side var tapt som følge av grensestengingen. Heretter måtte alt vinterbeite skje på de gjenværende vinterbeiteområdene på norsk side. Å bruke områdene nær kysten til vinterbeite var uaktuelt. Kommisjonen uttaler om denne muligheten:

«I nærheden af Søen er ikke tjenligt Ophold for Reensdyrhjorden om Vinteren, fordi den med Snee og Iis belagte Mark nægter Reensdyret Adgang til den Smule Føde, som der findes paa Marken. Dette kommer baade deraf, at Strækningerne ere formeget blottede for Skov, som fordi Veiret nærmere Søen er ustadigere, idet Lindveir og Frost saavelsom længere hen paa Vinteren før fast ved Stormen sammentrykt Snee gjør det umuligt for Renen at komme til sin Føde» (s. 4).

Det var videre nødvendig å hindre at de områdene som skulle tjene som vinterbeiter ikke ble benyttet til beite om sommeren. Laven som reinen er helt avhengig av om vinteren, ødelegges hvis den blir utsatt for beite og tråkk om sommeren. Kommisjonen uttaler om dette:

«Reenmosen nedtrædes, oprives med Roden og opspises om Sommeren, da den just skal voxe, medens Reenmosen inde i Landet er fredet om sommeren (i Voxetiden) og saaledes viser sig overflødig under Sneen om Vinteren, da den frosne Jordbund medfører, at den kan nedtrædes eller oprives, saa at den ikke til neste Sommer igjen voxer til. Paa Grund af disse Omstændigheder er det nødvendigt, hvor man ikke har uudtømmelige Strækninger – som desværre ikke er Tilfældet i Østfinmarken – at den til Vinterbete tjenlige Mark ikke benyttes til Bete i Sommer- og Høsttiden, da den ellers udsættes for Forringelse, saa den ei afgiver Vinterbete for Fremtiden» (s. 4).

Vinterbeitene måtte også spares under brunsten som fant sted i oktober, fordi som det heter «Marken paa den Tid ved Dyrenes idelige Jagen i høi Grad nedtråkkes, hvorved Mosen ødelægges».

De vesentligste vinterbeiteområdene måtte bli syd for Varangerfjorden og ved Pasvikselven. Og på grunn av områdenes begrensning var det selv med en halvering av reintallet helt nødvendig å frede vinterbeiteområdene sommer og høst. Etter forhandlinger med de fremmøtte reineiere ble det foreslått å frede vinterbeitene fra 15. mai til 1. november. Da det ikke var noen naturlige grenser som hindret reinen i å komme inn på vinterbeite, ble det foreslått å sette opp et gjerde. Og det heter at følgende ble protokollert:

«den hele Strækningen på Sydsiden af Varanger-Fjorden, begrænset af Rusland og Finland samt Tanaelven til Skipeguore 38 (1 1/2 Miil nedenfor Polmak) og fra sidste Sted ved en omtrentlig Ret Linie, hvor Fjeldfinnerne vilde opføre et Gjærde (af et Par Miiles Længde) til Mæskebotten): Varangerfjordens inderste, nordvestligste Bund, være Gjenstand for Fredning i Tiden fra 15de Mai til 1ste November.»

Om forhandlingene frem til det protokollerte resultat heter det i innberetningen:

«Commissionen har saa nøie som muligt undersøgt Forholdet i denne Henseende og handlet derom med Flytlapperne. Disse have selv, efterat være givet Tid til at overlægge Gjenstanden med hinanden indbyrdes, efter endeel Tvivl og Betænkeligheder, sluttelig erklæret sig for kraftige Foranstaltninger til at Frede den Mark, der agtes benyttet om Vinteren, for Bete den Øvrige Del af Aaret. Den store Fleerhed af Øst-Finmarkens Fjeldfinner, som mødte ved Commissionens Forhandlinger, er eenstemmig kommet til dette Resultat, og Commissionen kan saaledes frembære som Fjeldfinnernes eget Ønske, at der ved Statsstyrelsens Anordning lægges Baand paa deres Omvandringer med Renhjordene» (s. 4).

Noen av de fremmøtte reineierne gav uttrykk for at de vanskelig kunne unnvære de aktuelle strekningene så lenge som til 1. november, og mente fredningen måtte opphøre 1. oktober. En slik begrensning av fredningstiden ville imidlertid utsette vinterbeitene for forringelse nettopp i den verste tiden, nemlig parringstiden. I kommisjonens innberetning heter det at kun en av de fremmøtte reineiere gikk inn for kortere fredningstid. De andre reineierne som hadde gitt uttrykk for tvil til en fredning helt frem til 1. november, gikk til slutt likevel med på dette:

«De Øvrige have vistnok også udtalt sig om, at det i mindre gode Høste vil blive ondt for dem at afholde sig fra de opgivne Strækninger saalænge som til 1ste November, men de have dog, i Betragtning af Gjenstandens Vigtighed for dem alle tilhobe, sluttelig udtalt sig for, at man maatte taale Ulemperne for et stort Øiemeds Opnaaelse» (s. 4).

Kommisjonen gav i denne sammenheng ros til reineierne for at de var villige til å tåle betydlige begrensninger i sin fra alders tid frie flytterett. Det heter:

«disse Fjeldfinner have i dette Stykke lagt en roesværdig Villie for Dagen til at bidrage til gavnlige Foranstaltningers Iværksættelse, hvorved hver Enkelt af dem paalægges Indskrænkninger i sine hidtil fra Alders Tid frie Overflytninger» (s. 4).

Innberetningen gir inntrykk av at alle de 32 fremmøtte reineiere, bortsett fra én, var enige i den foreslåtte fredningen av vinterbeitene. Ser vi nærmere på protokollen synes bare 13 å ha gitt uttrykk for sin oppfatning. Spørsmålet ble reist på de møter som ble holdt i september og oktober. Her ble alle bedt om å møte frem på Mortensnes i månedsskiftet november-desember for å si sin mening om fredningsspørsmålet. Men til dette møtet kom bare syv av de tidligere fremmøtte, i tillegg møtte seks nye, tilsammen 13, se foran under 2.2.2.1.

Kommisjonen understreket at nødvendige begrensninger i beiteretten bare kunne gjennomføres ved lov eller etter overenskomst med de berørte reineiere. Stortinget møtte den gang bare hvert tredje år. En lov kunne først vedtas i 1854. For å gjennomføre fredningen allerede i 1853 måtte det derfor skje ved en provisorisk anordning etter Grunnloven § 17. Men kommisjonen synes altså å mene at en provisorisk anordning som så sterkt grep inn i reineiernes bruk fra alders tid, ikke kunne gjennomføres uten ved overenskomst med de berørte reineiere. 39

At kommisjonen fant det nødvendig at de berørte reineiere måtte være enige i fredningstiltakene, understrekes også av følgende forhold: Under sitt arbeid fant kommisjonen at det var behov for å frede ytterligere strekninger mot sommerbeiting. Det gjaldt område på vestsiden av Tanaelven. Men siden spørsmålet om fredning ikke var drøftet med de berørte reineiere, fant kommisjonen ikke å kunne fremme forslag om slik fredning. Fogden i Øst-Finnmark tok imidlertid spørsmålet opp med de berørte reineierne på det neste vinterting, se nedenfor under 2.3.1.

2.2.3.2 Karasjok

På de to møtene Saxlund og Hauge hadde i Karasjok, traff de 62 reineiere, som oppgav å ha tilsammen 13.700 dyr. Ut fra disse tall fant kommisjonen at reintallet for de 96 reineierne som var hjemmehørende i Karasjok var totalt 21.000. I protokollen fra møtet med Karasjoks reineiere fremgår det at lensmannen mente at de oppgitte tall var for lave.

Kommisjonen mente som nevnt at de oppgitte reintall i Øst-Finnmark var for lave, og bare utgjorde 2/3 av det faktiske tallet. Hvis det samme var tilfellet i Karasjok, hvilket det vel var grunn til å anta, skulle det reelle tall her være ca. 31.000. Det gjennomnittlige reintall pr. reineier i Karasjok, ble dermed 322 dyr, mens tallet var 714 i Øst-Finnmark. Det er forsåvidt påfallende at reintallet pr. reineier var så meget større i Øst-Finnmark. Men denne forskjellen i reintallet bekreftes i amtmannens beretning for 1835. 40

Grensestengingen hadde gjort situasjon vanskelig også for reineierne i Karasjok. Det var derfor også her nødvendig å redusere reintallet til det halve, men det heter at «heller ikke disse Fjeldfinner ere tilbøielige til at forandre Næringsvei». Kommisjonen synes dog likevel å mene at flyttsamene i Karasjok lettere ville kunne oppgi nomadelivet enn flyttsamene i Øst-Finnmark. Dette skyldtes at den enkelte flyttsame i Karasjok hadde mindre rein enn flyttsamene i Øst-Finnmark. Mange av dem kunne ikke alene leve av reindriften, men hadde reinskyss som ekstrainntekt, og en stor del av dem ville etter kommisjonens oppfatning mot tilbud om en passende pengesum nok la seg friste til å oppgi nomadelivet (s. 6).

I tillegg til redusere reintallet var det også i Karasjok nødvendig å frede vinterbeitene sommer og høst. Også om reineierne i Karasjok heter det i innberetningen at de «have med roesværdig Villie bidraget til, at Commisionen kan fremkomme med Forslag til en her høist nødvendig anseet Fredning.» Det var nær enstemmighet blant de fremmøte flyttsamene om at følgende strekninger måtte fredes i tiden fra 1. mai til 1. november:

1. Strækningerne mellem de Elver, der danne Grændsen mod russisk Finland i Øst, nemlig Sketsemjok 41 og Enarejok 42 paa den ene og Karasjokelv paa den anden Side.

2. En Strækning ved Jetsjok 43 og Karasjoks Elve saaledes begrændset: Fra Jetsjokelvs 44 Udløb i Karasjokelv langs Jetsjoks søndre Side til Ladujajok 45 derfra langs Ladujajok til Ladujajavre 46 og derfra til Nuorojoknjalme 47 eller Nuosrojokselvs 48 Udløb i Karasjokelv.

3. En Strækning paa vestre Side af Tanaelv, begrændset paa den anden af Aftevare 49 , Saldezjok 50 , Gjimisvare 51 , Savkadosvandet 52 og Savkadoselven 53 til dennes Udløb i Tanaelv» (s. 6).

Enkelte av Karasjoks reineiere var imidlertid betenkte over å la fredningen av vinterbeitene vare helt til 1. november. Men det heter at de etter å ha rådslått seg imellom, innså nødvendigheten av den lange fredningstiden. Og kommisjonen uttaler at den «maa saaledes ogsaa for Karasjok Districts Vedkommende frembære som Fjeldfinnernes eget Ønske, at det ved Lovbud fastsættes, at visse Strækninger fredes i omhandlede Tid af Aaret.» Dette ønske måtte ifølge kommisjonen også kunne gjennomføres ved en provisorisk anordning.

2.2.3.3 Kautokeino

Siden møtet med reineierne i Kautokeino måtte flyttes til Alta møtte som nevnt bare 22 av de 80 reineierne som sto i skattemantallet frem. De fremmøtte oppgav å ha ca. 7.000 dyr, og ut fra disse opplysninger fant kommisjonen at det totale antall dyr for de 80 reineierne var ca. 25.000. I tillegg kom rein som tilhørte dem som var for fattige til å stå i skattemantallet. Og ifølge opplysninger fra fogden i Alta utgjorde disse rein omtrent 8.000. Det samlete reintall var altså 33.000.

Også de tall kommisjonen kom frem til for Kautokeino, må anses som usikre, og antagelig mer usikre enn tallene fra Øst-Finnmark og Karasjok, idet tallene bygget på opplysninger fra en langt mindre andel av reineierne enn i de to øvrige distriktene. I tillegg kommer at hvis man som i Øst-Finnmark kan gå ut fra at reineierne oppgav for lave tall og bare 2/3 av det faktiske tall, ville reintallet i Kautokeino utgjøre ca. 49.500.

I følgebrevet til en liste over reindriftssamer i Kautokeino og deres sommerbeiter utarbeidet av lensmann Klerk våren 1853, heter det at «til det opgivne Antal Reen kan man sikkert lægge 75   % da Finnerne, sin gamle Mistænkelighed troe, ingenlund er at formaae til at opgive hvormange de virkeligen har, ...». 54

Reineierne i Kautokeino ville i langt mindre grad enn reineierne i Karasjok og Øst-Finnmark akseptere at grensestengingen var endelig. De mente Kongen måtte kunne legge press på den russiske tsar, slik at de fortsatt fikk tilgang til beitene på finsk side – gjerne mot en avgift til den russiske stat. Selv om de fortsatt hadde adgang til å bruke beitene på svensk side, kunne    dette i liten grad avhjelpe stengingen av grensen mot Finland. Det var allerede mange reineiere på de svenske områdene nærmest Kautokeino (s. 7).

Siden Kautokeino-samene var så oppsatt på å få tilgang til sine gamle beitemarker på finsk side, trodde kommisjonen at de nok beskrev situasjonen noe verre enn den var. Men etter reise gjennom halve distriktet, måtte fogdene Hauge og Saxlund innrømme at ikke alle reineierne i Kautokeino kunne opprettholde reindriften på norsk grunn alene. Endel av dem ville imidlertid i henhold til Lappekodisillen kunne søke beite på svensk grunn. Det var vanskelig å si hvor mange det kunne dreie seg om, men kommisjonen mente at den svenske regjering hadde en særlig oppfordring til å legge forholdene til rette, siden så mange rein fra svensk side var på sommerbeite i Norge.

«Sverige har et betydeligt Antal Fjeldfinner, hvis Reenhjorde den hele Sommertid (netop den Tid, da Reenbetningerne kunne være til Ulempe for de Jordbrugende) underholdes paa den norske Side, medens Norge har yderlig faa Fjeldfinner, der i Vintertiden ere paa den svenske Side» (s. 7).

For å kunne ta i bruk vinterbeiter på svensk side måtte reineierne i Kautokeino flytte gjennom finsk Enontekiö (Enodat). Men hvis de russisk-finske myndigheter la hindringer i veien for en slik gjennomflytting, mente kommisjonen at Kautokeinos reineiere i henhold til Lappekodisillen § 9 hadde den utvei å flytte over til Sverige (s. 8).

Det var imidlertid én betenklighet ved å la reineiere fra norsk side ta i bruk vinterbeiter i Sverige: En slik overflytting kunne føre til en forandring i de «sædvanlige Betespladse i flere Dele af de svenske Lapmarker». Men man antok at virkningene ville bli beskjedne, da vinterbeitene var gode og siden de svenske samers vinterbeiteplasser dessuten ikke var nøyaktig de samme hver vinter (s. 7–8). Kommisjonen syntes altså å mene, at selv om den svenske regjering gav slik tillatelse, ville en fast sedvanemessig bruk fra reineiere på svensk side kunne være til hinder for at reineiere fra Kautokeino tok i bruk områder i Sverige.

Det viste seg senere at reineierne på svensk side motsatte at reineiere fra Norge flyttet over til Sverige. Norske myndigheter tok da kontakt med det svenske Civildepartementet som gav ordre til myndighetene i Norrbottens len om å påse at reineiere fra norsk side fikk benytte den rett de hadde etter Lappekodisillens § 10 til å flytte over grensen og «paa svensk Grund søge Underhold for sig og sine Dyr» (s. 16). – Vel ti år senere hadde 51 reineiere med tilsammen ca. 11.000 rein flyttet fra Kautokeino til Karesuando, se nedenfor under 2.5.1.

Selv om mange reineiere kunne ta i bruk områder på svensk side, var det ifølge kommisjonen likevel nødvendig at Kautokeinos reinantall ble redusert med 1/3. Men den antok at en reduksjon antagelig naturlig ville skje på grunn av «den religiøse Forvildelse, som ere udbredt blandt Kautokeino og de svenske Karasuando Fjeldfinner», og som innebar at reinhjordene ikke ble behørig gjetet.Som det er redegjort for foran foreslo kommisjonen fredning av vinterbeiteområdene i Øst-Finnmark og Karasjok i tiden 15. mai – 1. november. En slik fredning ble imidlertid ikke foreslått for Kautokeinos vedkommende, da reineierne i Kautokeino, i motsetning til reineierne i resten av Finnmark, motsatte seg fredning, Det heter i innberetningen:

«Nogen Foranstaltning til Betesmarkenes Conservation for Kautokeino Fjeldfinner i Fremtiden har Commissionen ikke at foreslaae, da de modtagne Forklaringer gaae ud paa, at de locale Forholde ei tilstede nogen Udskillelse mellem Høst- og Vinterbetesmarkerne» (s. 8).

Motstanden mot å foreta en fredning av vinterbeitene, kan også skyldes at reineierne i Kautokeino ikke ville erkjenne grensesperringen som endelig, men regnet med at den norsk-svenske regjering ved å legge press på Russland ville få opphevet sperringen. 55

2.2.4 Vokteplikten og grenser mellom vinterbeitene

Kommisjonen tok videre opp spørsmålet om vokteplikt for reineierne. En streng vokteplikt var påkrevet for å hindre at reinen kom over på russisk-finsk område. Men det ble fremhevet at vokteplikt også var ønskelig av hensynet til de fastboende og dessuten for å få bedre orden i reindriftsnæringen selv. En vokteplikt innebar ikke at reineierne nidkjært måtte passe på det enkelte dyr.

En så nøyaktig vokting ville ifølge kommisjonen stride mot forholdets natur. Man kunne ikke forhindre at enkelte dyr og mindre flokke skilte seg ut fra de øvrige og gikk ubevoktet om i fjellet. Men kommisjonen mente at dyrene tidligere ble voktet bedre, og den var tydelig bekymret over utviklingen i Øst-Finnmark der man lot dyrene streife mer fritt omkring. Det heter:

«I ældre Tid skulle Fjeldfinnerne i alt Fald i Øst-Finmarken stedse have bevogtet sine Dyr, hvorimod i senere Tider Mange, for at undgaae Arbeidet ved Pasningen, have om Vaaren ladet dem drive paa egen haand om i Fjeldene. Denne Uorden er til Uleilighed i flere Henseender. Den afstedkommer Skadetilføielser paa Fastboendes Eiendom, som ved Bevogtning kunde undgaaes, giver Anledning til Ommærkninger og Reentyverier, som netop fra den Tid, Undlatelsen af at bevogte tog sin Begyndelse, have været særdeles hyppige, og gjør Fjeldfinnernes Eiendom, om end Renerne paa egen Haand trives bedst, mere usikker, end den ellers er m. V» (s. 8).

Det ble fremhevet at «alle ordentlige Fjeldfinner ere derfor ogsaa imod denne Maade at behandle Renene paa, og en Forpligtelse for dem under Mulctansvar at bevogte Reensdyrene vil forekomme dem at være en naturlig og hensiktsmæssig Bestemmelse».

Vokteplikten ble ikke den samme for hele Finnmark. Flyttsamene i Øst-Finnmark ble pålagt en vokteplikt året rundt. For flyttsamene i Karasjok og Kautokeino ble det gjort unntak fra vokteplikten i tiden 1. juni – 8. juli. Selv om man nok helst hadde sett en vokteplikt året rundt også for disse reineierne, fant kommisjonen det vanskelig å foreslå strengere vokteplikt enn «det som Fjeldfinnerne i det Hele selv ville finde rimelig.» (s. 9) Reineierne i Kautokeino og Karasjok hadde uttalt at «Bevogtning ikke kan af Alle udføres i 1 a 2 Maaneders Tid hvert Aar, nemlig hovedsagelig Juni Maaned og nogen hen i Juli.» Reineierne i Øst-Finnmark synes derimot å ha godtatt en vokteplikt året rundt. Det kan også ha spilt inn at et unntak fra vokteplikten i juni-juli ville ha gjort det umulig – før Skiippagurra-gjerdet kom – å frede vinterbeitene syd for Varangerfjorden, da disse grenset umiddelbart mot de strekninger som ble benyttet om sommeren (s. 12).

Innskrenkningen av vinterbeitene ville som nevnt føre til press på de gjenværende beiter. Reineiere i et område kunne derfor bli fristet til å søke å presse seg inn på andre reineieres område. Kommisjonen foreslo derfor at reineiere bare etter tillatelse fra myndighetene fikk benytte vinterbeiter som lå i et annet distrikt enn der vedkommende var hjemmehørende. Ifølge kommisjonen ville flyttsamene finne en slik bestemmelse naturlig:

«Uden saadan Anordning kunde det befrygtes, at t. Ex. Kautokeino fjeldfinner i Mængde, droge ind paa Karasjok-Fjeldfinnernes Mark, hvorved Uorden og Betesmarkens Ødelæggelse m. V. kunde foraarsages» (s. 10).

Reineierne i Øst-Finnmark skulle imidlertid få adgang til vinterbeite på deler av Karasjoks vinterbeite, fra vestre side av Tana-elven til Karasjok-elvens utløp.

Det ble også fremsatt forslag om straffereaksjon overfor reineiere fra russisk-finsk side som krysset grensen til Norge, og likeledes overfor de reineiere fra norsk side som krysset grensen til Finland. Selv om russisk-finske myndigheter ville reagere mot en grenseoverskridelse fra norsk side, mente kommisjonen at loven måtte tilkjennegi at det ville bli reagert også fra norske myndigheters side. Ved å innta en slik straffebestemmelse i loven håpet man at straffereaksjonene fra russisk-finsk side ville bli mindre strenge. Jeg går her ikke nærmere inn på straffebestemmelsene, selv om disse ble gjenstand for grundig drøftelse i det videre arbeid med den provisoriske anordningen og loven. 56

2.2.5 Forslag til reduksjon av reintallet

Som det fremgår av redegjørelsen foran, mente kommisjonen at det som følge av grensestengingen var helt nødvendig å få redusert reintallet. Vinterbeitene på norsk side var ikke tilstrekkelige til å betjene den eksisterende reinmengde. Uten nedgang i reintallet ville mange bli nødt til fortsatt å søke vinterbeite på russisk-finsk side og dermed trosse grensesperringen.

Pålegg til den enkelte reineier om reduksjon av flokken gikk kommisjonen ikke inn på. Den foreslo imidlertid andre tiltak som skulle oppmuntre flyttsamene til å slutte med reindrift og gå over i andre næringer. Forslaget må betegnes som datidens «omstillingsprogram for Indre Finnmark». I likhet med dagens omstillingprogram skulle reineierne gjennom pengebidrag oppmuntres til å forandre næringsvei for derigjennom å få ned reintallet.

Kommisjonen mente at man kunne oppnå en vesentlig reduksjon i reintallet uten bruk av betydelige summer. Den antok at det var tilstrekkelig med 100–200 Spd. til hver familie som hadde et middels antall rein. Hvis «omtrent Halvdelen af Østfinmarkens Fjeldfinner, 25 Familier, omtrent en Trediedeel af Karasjoks Fjeldfinner, 32 Familier og omtrent en Trediedeel af Kautokeino Fjeldfinner, 50 Familier, hver Familie havende et middelmaadigt Antal Reensdyr», mottok 100–200 Spd., ville beløpet som var påkrevet ikke overstige 20.000 Spd (s. 9).

Pengebeløpet ville forøvrig ikke bli den samme for hver familie, men variere avhengig av antall rein og familiens forhold forøvrig. Det ville være vanskelig å fastsette klare regler for fordeling av midlene, og fordelingen måtte derfor overlates til «specielt dertil udseede Mænd». Pengene kunne heller ikke utbetales før reineieren hadde godtgjort at hans dyr var slaktet.

2.2.6 Godtgjørelse for reinskyss

Kommisjonen foreslo også en økning av godtgjørelsen for reinskyss. Øst-Finnmarks reineiere hadde krevet en fordobling av betalingen for reinskyss, og kommisjonen fant dette rimelig på bakgrunn av den arbeidsbyrde reinskyssen innebar. Reinen krevet gjeting dag og natt, men reineierne hadde ikke mange folk til å utføre dette arbeidet. Et skyssoppdrag som tok flere uker, var derfor en betydelig belastning for reineierne. Skyssen var en så tung byrde at reineierne aldri vil påta seg den medmindre de er pliktige til det. Kommisjonen nevner som eksempel:

«En Fjeldfin, som har sin Reenhjord i Pasvig-Skoven, maa for at skydse fra Vardø til Nyborg 57 – 14 Mile – reise næsten den dobbelte Veilængde, før han begynder Skydsen, og en Skydstour vil for ham medtage en tre Ugers Tid. Betalingen herfor, 4 Spd og 38 Sk., naar hensees til, at Fjeldfinnen selv maa holde sig Kost osv., kan ikke være Erstatning for saamegen Tidstab, Møie og Besvær» (s. 5).

Karasjoks reineiere ba likeledes om forhøyelse av godtgjørelsen for reinskyssen, men ikke om en like kraftig økning som reineierne i Øst-Finnmark. De ba om en «halv Gang til saa meget som hidtil for en Kjøre- og Reidereen (6 Skilling istedetfor 4 Skilling pr. Miil) samt en Trediedeels Tillæg for en Vappus og Reidemand (8 Skilling istedetfor 6 Skilling)».

Kommisjonen foreslo at Karasjoks reineiere fikk en noe mindre forhøyelse i skyssgodtgjørelsen enn reineierne i Øst-Finnmark. En slik forskjell i takstene fant kommisjonen rimelig, idet reineierne i Karasjok hadde et mindre antall rein, og var vant til å søke utkomme også utenfor reindriften. De trengte ikke så mange folk til vokting av flokken og kunne derfor lettere avse folk til skyss. De hadde heller ikke så lang vei til skysstedene; samtidig som skysstrekningene var lengre og dermed gav bedre fortjeneste på en tur. Reineierne i Karasjok hadde endelig bedre kjørerein enn reineierne i Øst-Finnmark, og skysstrekningene i Karasjok-området var enklere å ferdes på enn strekningene i Øst-Finnmark, som gjerne gikk langs sjøkanten der føret var tungt (s. 6–7).

Selv om gode grunner altså talte for en noe mindre forhøyelse av skyssen for Karasjoks reineier, gikk kommisjonen likevel inn for en noe høyere økning enn det som var forlangt, nemlig enn økning av «Betalingen for Vappus eller Reidemand til 9 Skilling istedetfor 8 Skilling». Bakgrunnen for den foreslåtte forhøyelsen var frykten for at grensestengingen ville føre til dårligere beite og dermed dårlige kondisjon hos dyrene, og at skyss-plikten derfor ville bli mer byrdefull. Den mindre forhøyelsen som Karasjoks reineiere hadde krevet, forklarer kommisjonen slik:

«Vedkommende Fjeldfinner selv have neppe kunnet dannet sig nogen klar Idee for Tiden herom, og hvad Størrelsen af den forlangte Godtgjørelse angaar, kan det ogsaa mærkes at de i Commisionen udtrykkelig bleve forestillede, at de gjorde rettest i at søge at undgaae ethvert Skin af Overdrivelse i sit Forlangende, hvilket antages at have indvirket paa Størrelsen af den forlangte Forhøielse» (s. 7).

Kautokeinos reineiere krevet ingen forhøyelse av skyssbetalingen, selv om det heter at «Commisionen ledede deres Tanker hen paa Gjenstanden» (s. 12). Man fant det derfor vanskelig å foreslå en uttrykkelig forhøyelse av skyssbetalingen også for dem. Men kommisjonen påpekte at siden reineierne i Kautokeino ikke lenger kunne ha vintersiida i Enontekiö, ville de for fremtiden gå glipp av fraktfortjeneste fra Muonioniska til Lyngen og Alta. Dette var forhold de sikkert ikke hadde tenkt på, og kommisjonen uttalte at man derfor ikke ville fraråde at også Kautokeinos reineiere fikk nyte godt av en forhøyelse i skyssbetalingen.

2.3 Den videre behandling av forslagene

2.3.1 Fredning av vinterbeitene

Som nevnt trådte Stortinget sammen bare hvert tredje år. Noen lovbehandling av forslagene kunne derfor ikke skje før i 1854. Skulle de foreslåtte tiltak settes i verk umiddelbart, måtte det derfor i første omgang skje som provisorisk anordning. De foreslåtte tiltak for fredning av vinterbeitene fikk tilslutning fra Departementet for det Indre og ble gjennomført ved provisorisk anordning gitt av Kongen i 1853. Men i forbindelse med den senere lovbehandlingen ble både fredningsforslagene og de øvrige forslag gjenstand for ny vurdering fra departementets side. Det er departementets vurderinger i forbindelse med lovbehandlingen det blir vist til i det følgende med mindre det sies noe annet.

Når det gjelder kommisjonens forslag til regulering av beitene, er det interessant å se hvor sterkt Saxlund og Hauge vektla reineiernes ønsker og oppfatninger. Dette kan skyldes ønsket om at det ikke skulle bli politisk uro i forbindelse med reguleringen, men utredningen viser uansett en respekt for de sedvanemessige rettigheter reineierne mente å ha. Den samme holdningen viser også departementet i sin behandling av lovsaken.

Departementet sluttet seg uten forbehold til kommisjonens forslag om fredning av vinterbeitene i Øst-Finnmark og Karasjok; samt til forslaget om at reineiere ikke uten myndighetenes samtykke kunne la dyrene beite i et annet vinterdistrikt enn der de var hjemmehørende.

Kommisjonen hadde reist spørsmålet om ikke et område på Tanaelvens vestside burde fredes som vinterbeite, men hadde ikke fremmet konkrete forslag om dette, siden spørsmålet ikke hadde vært forelagt de berørte reineierne. Kommisjonen hadde derfor henstilt til fogden i Øst-Finnmark om at han ved første fjellting tok spørsmålet opp med reineierne. Fogden tok saken opp på tinget i Polmak 28. februar 1854, og «indhentet Forklaringer fra de tilstedeværende Fjeldfinner om, hvorvidt de ansee det ønskeligt, at nogen Deel af Districtet vestenfor Tana-Elven bliver fredet til udelukkende Vinterhavn for Reenhjordene» (s. 19). Resultatet av disse forhandlingene ble at et område på Tanaelvens vestside, 6 3/4 mil lang og 3 mil bred, ble foreslått fredet som vinterbeite. Dette sluttet departementet og likeledes Stortinget seg til.

2.3.2 Vokteplikt

Amtmann Harris som, til tross for at han var medlem av kommmisjonen, ikke hadde deltatt aktivt i dens arbeid, ble bedt om å uttale seg om enkelte av kommisjonens forslag. Når det gjaldt forslagene om fredning av vinterbeitene mente departementet, at Saxlund og Hauge gjennom sin reise i Finnmark hadde foretatt så grundige undersøkelser, at amtmann Harris neppe kunne belyse disse spørsmålene ytterligere (s. 13). Harris ble imidlertid bedt om å uttale seg om Hauges og Saxlunds forslag om vokteplikt og forhøyelse av reinskyssgodtgjørelsen samt om forslaget til bevilgning av «en Sum til de Fjeldfinner, der maatte ønske at ombytte Nomadelivet med fast Bosættelse.»

Harris mente at konfliktene ved kysten mellom flyttsamene og de fastboende ikke var viet tilstrekkelig oppmerksomhet fra kommisjonens øvrige medlemmer. Disse konflikter hadde, ifølge Harris, tiltatt de siste år nettopp som en følge av grensestengingen. Reineierne søkte til nye sommerplasser for å endre reinens vaner, så den ikke som tidligere skulle fortsette å trekke over på finsk side på vinterbeitet. Enkelte steder ved kysten som lå gunstig til for blant annet fiske, var nå så overfylt av rein, at de fastboende ble drevet bort. Disse konfliktene var forsterket spesielt i Troms, men også i Finnmark, i Alten-Talvigs Præstegjeld. På denne bakgrunn foreslo han at det måtte gis bestemmelser som påla flyttsamene i Finnmark å melde fra til myndighetene om hvilket sted de skulle flytte til samt å oppgi antall dyr i hjorden.

Av hensyn til de fastboende var Harris også imot forslaget om unntak fra vokteplikt i tiden 1. juni – 8. juli for Karasjoks og Kautokeinos reineiere. Departementet gjengir hans syn slik:

«[D]en Uskik at lade Reensdyrene være uden Bevogtning har sin Oprindelse fra Østfinmarken, hvor den ogsaa har været bragt i et Slags System, idet Eierne af store Reenhjorde planmæssig have overladt disse til sig selv for en stor Deel af Aaret, og ladet Reensdyrene selv bestemme deres Vandringer. Dette antages kun i mindre Grad at kunne lægges Lapperne i Karasjok og Kautokeino til Last, ligesom han aldrig har hørt disse gjøre Fordring paa nogen Ret til at lade Dyrene ubevogtede. Derimod have de Sidstnævnte, naar de om Sommeren have faaet deres Rener bragte ud paa Øerne, navnlig i Skjærvø og Lyngens Sogne, selv begivet sig paa Fiskeri, saa at Renen imidlertid har været overladt til sig selv og gjort Skade paa de Fastboendes Marker» (s. 23).

Amtmann Harris foreslo ikke bare en tilstramming av vokteplikten, men også forenklete prosessregler ved beiteskader, slik at det ble lettere for de fastboende å få erstattet skader.

Harris’ bemerkninger vedrørende forholdet mellom de fastboende og reineierne ble forelagt de to andre kommisjonsmedlemmene, fogdene Saxlund og Hauge. De støttet ikke Harris’syn, men mente at så lenge de bestemmelser som var foreslått som følge av grensestengingen, ikke endret forholdet mellom de fastboende og flyttsamene, lå en regulering av forholdet mellom de fastboende og flyttsamene utenfor kommisjonens mandat. De uttalte «den bestemte Formening» at det tidligere ikke hadde påhvilt reineierne noen plikt til å vokte sine rein til noen tid av året, og at anordningens unntak fra vokteplikt i tiden 1. juni – 8. juli ikke gav reineierne en frihet de ikke tidligere hadde hatt. Selv om de to fogder var enige med Harris i at det måtte være mulig å vokte reinen også i tiden juni-juli, fant de det vanskelig på det nåværende tidspunkt å gå imot en påstand om det motsatte fra reineierne i Karasjok og Kautokeino. Det var på det rene at reinen i det minste i flere år ikke hadde vært voktet i den angitte sommertid:

«Under det Tryk, som nu paahviler Lapperne, findes det især utilraadeligt under Straf at paaleægge dem en Bevogtning, som de selv erklære at være uiværksættelig, især naar man ved et saadant Paalæg ikke har Grændseforholdene for Øie, men alene vil benytte Leiligheden til at fremme de Fastboendes Interesser, og det saameget mere, som det er maa være af Vigtighed at bevare den gode Aand, Flytlapperne hidtil have lagt for Dagen i Henseende til Grændseforholdene» (s. 25).

Saxlund og Hauge bemerket videre, at selv om det var tvilsomt hva som etter Lappekodisillens § 16, jf. § 10 var gjeldende rett mellom de fastboende og reineierne, kunne man ikke «ensidig hylde de Fastboendes Interesse», slik Harris gjorde. De fastboende burde således oppmuntres til å gjerde inn åker og slåtteland. Reineierne kunne ikke uten videre være

«forpligtede til at holde sine Reenhjorder borte fra alle de Strækninger i Dalstrøgene, paa Fjeldene og ved Kysten, hvor de Fastboende have fundet for godt at anlægge Høavl eller deslige, medmindre disse Sidstnævnte have anbragt Indhegninger, hvortil der forøvrigt antages, at de ved passende Midler bør opmuntres» (s. 25).

Riktignok kunne det være vanskelig og kostbart for de fastboende å sette opp nødvendige innhengninger. Men Saxlund og Hauge påpekte at det ofte var vanskelig eller rett og slett ugjørlig for reineierne å hindre dyrene i å beite på disse strekninger. Dette tilsa at man ikke uten nøye overveielser og undersøkelser burde gripe inn i forholdet mellom flyttsamene og de fastboende.

Departementet sluttet seg til Saxlunds og Hauges betenkeligheter når det gjaldt Harris’ forslag om regulering av forholdet til de fastboende. Man måtte nå i første omgang søke å løse flyttsamenes problemer som følge av grensestengingen. Forholdet mellom de fastboende og reineierne krevde ifølge departementet grundigere undersøkelser og overveielser og fikk derfor utstå til senere behandling (s. 28). Disse spørsmål ble som vi skal se tatt opp til behandling av en ny kommisjon få år senere, i 1857.

2.3.3 Økning av skyssbetalingen

Amtmann Harris gav uforbeholden støtte til Saxlund og Hauges forslag om økning av skyssbetalingen. Han var enig i at skyssplikten var en tung forpliktelse for reineierne i Øst-Finnmark. Den var ikke en like tung plikt for reineierne i Karasjok og Kautokeino, idet det der hadde vært konkurranse om å få skyssoppdrag. Det hadde endog vært klaget over at skysskafferne hadde vist partiskhet ved tildeling av skyssoppdrag til familie og venner. I Karasjok var det endog mulig å få varetransport til lavere pris enn den offisielle skyssbetalingen (s. 30).

Når Harris likevel gikk inn for en forhøyelse av skyssbetalingen også til Karasjoks og Kautokeinos reineiere, skyldtes det et håp om at flere reineiere dermed ville søke sin hovedfortjeneste gjennom skyssvirksomhet. Til slik virksomhet trengte de ikke like stort antall rein som når reindrift alene var hovedbeskjeftigelsen. Han hadde ofte fått høre at en reineier som hadde fra 50 til 100 dyr, gjerne hadde flere og bedre kjørerein enn de som hadde flere tusen dyr. Reinen som transportdyr var ifølge amtmann Harris den viktigste grunn til å ha reindrift i Finnmark. Reinkjøtt og reinskinn kunne man skaffe fra nabolandene, og en reduksjon av reintallet ville ganske sikkert kompenseres gjennom en økning i kvegholdet. Reindriften i Finnmark burde derfor begrenses til det som var nødvendig for skyss og transport. En forhøyelse av skyssbetalingen ville derfor være et skritt i denne retning. (s. 31) Harris mente at opprettelsen av faste skyssstasjoner likeledes ville oppmuntre reineierne til å satse på skyssvirksomhet.

Departementet støttet på denne bakgrunn såvel opprettelse av skysstasjoner som forhøyelse av skyssgodtgjørelsen, ikke bare for Øst-Finnmaks reineiere, men også for Karasjoks og Kautokeinos reineiere.

2.3.4 Forslaget om godtgjørelse til dem som ville slutte med reindrift

Amtmann Harris uttalte skepsis til forslaget om å tilby flyttsamene et pengebeløp for å oppmuntre dem til å «forandre deres Levevei og gaae over til Søfinner». Riktignok kunne det være rimelig at staten ytet et pengebidrag som følge av det tap reineierne ble påført ved grensestengingen. Men Harris frarådet departementet å innlede forandlinger med flyttsamene med sikte på å få dem til å oppgi nomadelivet. Man måtte hindre at flyttsamene fikk den forståelse at «de nu kunne kaste Omsorgen for sit Udkomme over paa Staten».

Harris var enig med Saxlund og Hauge i at reintallet måtte ned som følge av grensesperringen, men han mente at så sant antall dyr i de største flokkene ble redusert, kunne man redusere reintallet uten å redusere antall reineiere. Han fremholdt

«at mange Reenlapper nu for Tiden eie et langt større Antal Dyr end fornødent til deres og Familiens Underhold, i hvilket Tilfælde det overskydende Antal for det Meste bliver saagodtsom en død Capital. En Fjeldfin, der eier omtrent 500 Reensdyr, er i Besiddelse af alle de samme ydre Betingelser for den af ham attraaede Velvære, som den, der eier flere Tusinde, hvilken sidste ikke høster nogen reell Fordeel av Bevidstheden om sin større Rigdom» (s. 32).

Den økte konkurransen om beitene ville ifølge Harris lede til en reduksjon «netop af de rigere Fjeldfinners overflødige Reensdyr». Den økte godtgjørelse for skyss og varetransport ville også som nevnt bidra til en reduksjon av reintallet. Ifølge Harris ville en slik naturlig utvikling bli forhindret hvis man gjennom pengebidrag oppmuntret folk til å slutte med reindrift og gå over til å bli fastboende. Reindriften kunne i så fall bli konsentrert på færre hender, og det ville ikke være ønskelig. Han trodde dessuten at «Lapperne vanskelig vilde være at formaae til at afstaae fra deres vante Leveviis». Ingen reineier hadde således henvendt seg til kommisjonen med anmodning om slik støtte. Amtmann Harris hadde dessuten selv på et møte med noen reineiere fra Kautokeino spurt om noen av dem for en passende sum ville selge hele sin reinflokk. Men dette spørsmålet ble oppfattet på en måte som viste at de fant forslaget høyst urimelig (s. 33). Departementet refererte til slutt fra amtmannens vurdering:

«Det er derfor Amtmandens Overbeviisning, at Intet uden Nødvendigheden vil bringe dem til at opgive Nomadelivet, og at det ville være en unyttig Gjerning at forholde dem Fordelene ved en anden Livsstilling, selv om man i Forbindelse dermed kunde lette dem Adgangen til at træde ind i en saadan.»

Departementet fant på denne bakgrunn ikke å kunne anbefale at det ble bevilget et pengebeløp til omstilling av reineiere, slik Saxlund og Hauge hadde foreslått.

2.3.5 Behandlingen i Stortinget

Under lovens behandlingen i Stortinget støttet Konstitusjonskomiteens flertall forslaget fra Saxlund og Hauge om en bevilgning på 20.000 Spd. til understøttelse av de reieneiere som på grunn av grensesperringen måtte gå over til en annen næringsvei. Komiteen fant en slik understøttelse rimelig og trakk en parallell til bestemmelsen i Grunnloven § 105 om ekspropriasjonserstatning:

«Om det end ikke ligefrem kan udledes af Grundlovens § 105, indeholder dog denne Bestemmelse en Analogi. Thi det Tilfælde at nogen maa afgive sin Eiendom for Statens Vel stemme i sine Virkninger altfor vel med det nærværende, hvoraf det muligens kan følge, at et Districts betydeligste Eiendom maa afhændes og derved dets vigtigste Næringvei opgives formedelst Hændelser, som man fordrer, at de Skadelidende skulle underkaste sig til Fordeel for det hele Riges Fred.»

Kilde: Indstill. O. No 82 (1854), Storth. Forh. 8. Del s. 432.

Men det ble samtidig gitt uttrykk for at hverken disse 20.000 Spd. eller noe annet beløp kunne bringe «den lappiske Befolkning eller hele Finmarken tilbage til den samme Velstand» som de før grensesperringen nød godt av takket være Lappekodisillen av 1751.

Komiteens flertall var opptatt av at loven ikke måtte oppfattes om en godkjennelse av grensestengingen. Flertallet viste til at det i praksis ville være umulig å gjennomføre en stenging av grensen. Det måtte derfor fremgå av loven at Norge ville arbeide for en opphevelse av grensesperringen. Det burde heller ikke reageres med straff overfor de reineiere som så seg nødsaget til å søke beite på finsk side av grensen. Skulle Norge aktivt arbeide for å opprettholde grensestengingen kunne det føre til «den lappiske Stammes Undergang». Dette ville ifølge flertallet avvike fra «den humane Omsorg, hvormed de civiliserede Folkeslag i sine Colonier omgaaes med de langt vildere og mindre moralske ædle Stammer af Ikke-Europæere». 58 Å dra omsorg for samenes ve og vel kunne komme oss selv til nytte den dag vår egen «Tilstand bragtes i Fare». Flertallet uttalte:

«Da nu de Lapper, som findes paa vort Omraade, hvilket engang helt og holdent var deres, i moralsk Henseende maa regnes til de mest uskyldige og sædelige Stammer, medens deres nuværende Opholdssted og Leveviis i mange Henseender kan betragtes som en Vanskjebne, har den norske Styrelse saameget større Opfordring til at afholde sig fra Deelagtighed i Foretagender, som letteligen kunne bevirke enten deres Tilintetgjørelse eller deres Nedsynken i endnu misligere Tilstand. Men da vort hele Land og Folk ikke er mægtigt nok til at danne et mærkeligt Lod i Europas politiske Ligevægt, er det vel endog ikke usandsynligt, at de mægtigere Folkeslag anskue vor hele Nations Selvstændighed og Lykke fra dette samme blot philantropiske Synspunct. Dersom altsaa engang vor egen Tilstand bragtes i Fare, vilde det maaskee være os til mere end blot Trøst at kunne godtgjøre at vore svagere Medborgere ikke havde grund til at beklage sig over os.»

Norge måtte arbeide for en opphevelse av grensestengingen. Loven burde derfor gjøres midlertidig, og bare gjelde frem til 1. januar 1858. Innen den tid burde grensen være åpnet igjen. 59

Som nevnt ønsket komiteens flertall at det ikke skulle reageres med straff mot de norske undersåtter som lot sine rein beite på finsk side av grensen. Ble det for lite lav på norsk side, ville det ifølge flertallet bli umulig for reineierne å hindre at reinen tok seg over på finsk side. Det heter:

«Naar det Tidspunct indtræffer, at de norske Mos-Marker ere afbetede, saa at de ikke længere kunne ernære vore Lappers Hjorder, og altsaa Spørgsmaal i Virkeligheden indtræder for disse enten at lade sine Dyr sulte ihjel eller at vedligeholde dem ved en Grændseoverskridelse, vil det rimeligviis blive forgjæves at vente, at Grændsens Spærring skal strængt overholdes i hine øde Egne, om end begge Nationers Embedsmænd ville vise den yderste Strænghed.»

En straffebestemmelse rettet mot norske undersåtter, ville dessuten gi inntrykk av at grensesperringen var i Norges interesse. Det heter:

«Naar den norske Styrelse paatager sig at overholde Grændsespærringen, kan dette gives Udseende af at selve Forholdsregelen er udgaaet fra vore Beslutninger, og at den stemmer med vore Interesser, istedetfor at det Modsatte er Tilfældet.»

Kilde: Op.cit. s. 434.

Konstitusjonskomiteens mindretall ville ikke foreslå endringer i regjeringens lovutkast. Mindretallet mente det var lite sannsynlig at grensestengingen ville bli opphevet i den nærmeste fremtid, og det var derfor ikke tilrådelig å gjøre loven midlertidig. En straffestemmelsen rettet mot norske undersåtter som krysset grensen måtte ifølge mindretallet inntas i loven. En straffebestemmelse var nødvendig både av hensyn til reineierne selv og for å unngå mulige konflikter.

Forslagene fra konstitusjonskomiteens flertall ble forkastet av Odelstinget og Lagtinget. Regjeringens lovutkast ble dermed vedtatt. Lov, indeholdende bestemmelser med hensyn til Benyttelsen af visse Strækninger i Finmarken til Reenbete og til Bevogtning af Reenhjorde m. V. ble sanksjonert av Kongen 7. september 1854. De bestemmelser som hadde betydning for reindriften hadde følgende ordlyd:

§ 1

Det skal være forbudt i Karasjoks District af Tanens Fogderi fra 1ste Mai og i den øvrige Del av Tanens Fogderi saavelsom i Varanger Fogderi (eller det forrige Østfinmarkens Fogderi) fra 15de Mai til 1ste November hvert Aar at holde Reensdyr paa de Staten tilhørende Strækninger, som af Kongen ere eller vorde bestemte. Eiere af Reenhjorde i ethvert af de 3 Districter, det forrige Østfinmarkens Fogderi, Karasjoks Sogn og Kautokeino Præstegjæld, forbydes ligeledes at holde Reensdyr til Vinterbete i et andet District end det, hvortil Eieren selv hører, dog at Overøvrigheden herfra kan bestemme Undtagelser for visse Strækninger.

§ 2

Det skal fremdeles være Pligt for Enhver, der i Varanger og Tanens (Østfinmarkens) samt Alten og Hammerfest Fogderier eier Reenhjorde, at holde sine Reensdyr under Bevogtning. Dog undtages herfra – saalænge Kongen ikke annerledes bestemmer – for de tvende sidstnævnte Fogderiers samt Karasjoks Districts Fjeldfinners Vedkommende Tiden fra 1ste Juni til 8de Juli hvert Aar. Forøvrigt kan Kongen afgive Bestemmelser om Bevogtning av Reensdyr samt om Skadeserstatning i Tilfælde af undladt Bevogtning, hvor saadan er paabudt.

§ 3

Overtrædelse af de foranførte Bestemmelser straffes med en Bod første Gang af 10 til 30 Speciesdaler og i Gjentagelsestilfælde fra 20 til 100 Speciesdaler.

§ 4

Norske Undersaatter, der lade sine Reensdyr bete paa russisk-finlandsk Territorium, ansees med Bøder første Gang fra 10 til 50 Speciesdaler og i Gjentagelsestilfælde fra 20 til 100 Speciesdaler, dog saaledes at Straf bortfalder, hvor Riksgrænsen ikke gaaer efter en Elv eller andet naturligt Mærke, forsaavidt Reenbete paa saadanne Steder ikke har fundet Sted længere ind paa finlandsk Grund end en halv Miil. Samme Bestemmelse skulle russisk-finlandske Undersaatter være undergivne, naar de antræffes her i Landetat gjøre sig skyldige i lignende Benyttelse af norsk Territorium, og ligeledes norske Undersaatter, som befindes at føre russisk-finlandske Undersaatters Reensdyr til Bete her i Riget. Forsaavidt i noget af de i denne § omhandlede Tilfælde Angjældende oplyser, at han af vedkommende russisk-finlandske Autoritet er draget til Ansvar og straffet for Overtrædelsen, skal Sagen fra norsk Side ikke paatales.

Loven inneholdt også bestemmelser om forbud for andre lands innbyggere til å fiske i Finmarkens Amt, § 5, samt regler om bøter for slikt fiske, § 6, og regler om lovens ikrafttreden, § 7.

I henhold til § 1 ble det ved Plakat av 7. oktober 1854 gitt nærmere regler om grensene for vinterbeitene i Øst-Finnmark og Karasjok.

Selv om departementet ikke ønsket å gjøre byrdene for reineierne større ved også å regulere forholdet til de fastboende, åpnet loven likevel for en mulighet for å gripe inn i disse forhold. Etter § 2 fikk Kongen myndighet til å gi bestemmelser om bevoktning samt erstatning for beiteskader. Allerede tre år senere, ved kgl. res. av 25. februar 1857, ble fritaket i vokteplikten for Karasjoks og Kautokeinos reineiere i tiden 1. juni – 8. juli opphevet, se nedenfor under 3.3.1.

Når det gjaldt skyssgodtgjørelsen støttet Konstitusjonskomiteen forslaget om forhøyelse, og uttalte at en slik forhøyelse ville vært rimelig selv om grensesperringen ikke hadde funnet sted. 60 Forhøyelse av skyssbetalingen ble gjennomført ved egen lov, se Lov om Forhøielse af Betalingen for Reenskydsen i Øst- og Vest-Finmarken av 7. september 1854.

De finsk-russiske myndigheter bestemte at hvis rein fra norsk side beitet på finsk grunn, skulle ti prosent av dyrene konfiskeres før de ble drevet tilbake. Av de dyr som ble konfiskert, fikk lensmannen en hvis andel for å oppmuntre ham til å gripe inn overfor grenseoverskridelse. Slike bestemmelser ble ikke gitt fra norsk side vis-à-vis rein som krysset grensen fra Finland.

2.4 Utvidet adgang til fredning av beitene – tilleggslov gitt i 1857

Tre år etter at 1854-loven var vedtatt ble forholdene i Øst-Finnmarkens distrikt tatt opp til ny vurdering, se O. No. 39 1857. Den gjennomførte fredningen av vinterbeitene viste seg ikke å være tilstrekkelig til å trygge reindriften. Beitene var tildels nedslitte, og mange rein forsvant over grensen til Finland uten at den mest nidkjære bevoktning kunne forhindre det. Kom dyrene over på finsk grunn, ble som nevnt ti prosent konfiskert av myndighetene. Andre ble tatt av reintyver. Fogd Norgrenn i Tanens Fogderi beskrev i 1856 forholdene som meget vanskelige og tok derfor initiativ til to tiltak. Det ene gikk ut på at staten skulle bekoste reingjerde fra Skiippagurra til Varangerbotn, den gang kalt Mæskebotten. Hans andre forslag var totalfredning for lengere tid av et område på Tanaelvens vestre bredd. 61

Også kommisjonen av 1852 hadde foreslått at bygging av et gjerde fra Skiippagurra til Varangerbotn, men hadde foreslått at dette skulle bekostes av reineierne, se foran under 2.2.3.1. Et gjerde her var helt nødvendig fordi det her var intet som hindret reinen i å komme over på vinterbeitene før fredningstiden utløp 1. november. Reinen kom til dette området nettopp under parringstiden, og da «ere de aldeles ustyrlige, hvor beundringsværdig villige de end ellers ere til at adlyde deres Fører». Det var derfor især på denne tiden at reinen kom bort fra sin eier. Et gjerde på denne strekningen som holdt reinen tilbake, var derfor helt nødvendig. Byggingen av et slikt gjerde ville imidlertid koste 3.500 Spd., og denne utgift hadde reineierne ingen mulighet til å bekoste. Det var derfor ifølge fogden påtrengende nødvendig at denne utgift ble dekket av staten.

Det fremgår av fogdens redegjørelse at reineierne i Øst-Finnmark klaget over at beitestrekningene var alt for knappe til å livberge det antall rein som fantes, og de uttalte håp om at «Staten vil finde paa en Udvei til at afhjælpe Grændsespærringens Onder». De anførte «at Reinene blive saa magre, at Kjødet ikke er værdt at spise, og at Dyrene ikke lenger er vel skikkede til Færdsel» (s. 3). Fogden bestred ikke disse opplysningene, men uttalte at dyrenes dårlige tilstand ikke nødvendigvis alene skyldtes grensesperringen, men også det forhold at vintrene 1854–55 og 1855–56 hadde vært svært dårlige for reinbeitet. Det var derfor lite trolig av tilstanden ville vært synderlig bedre selv med åpen grense til Finland. Fogd Norgrenn så imidlertid nødvendigheten av å sikre reineierne i området bedre beiteforhold og mente at disse fantes innenfor Øst-Finnmark distrikt, nemlig i Pasvikskogen.

Vanskelighetene for reindriften var størst i vestre del av distriktet, på Tanaelvens vestre bredd – fra dens munning og inn til Karasjoks grensefjell. I dette området var det seks renbyer med tilsammen 9.605 rein. Den annen del av distriktet – fra Varangerbotn til og med Pasvik, var delt i 13 renbyer med tilsammen 22.890 rein. Disse 13 renbyene hadde ifølge fogden de beste mosemarker, og hadde intet å frykte for den nærmeste fremtid. Men for de seks renbyer på Tanaelvens vestre side var situasjonen altså svært vanskelig, da beitene der var «stærkt medtagne». Ifølge fogden hadde «Fjeldfinnerne endnu ikke ... ytret nogen Tilbøielighed til at foretage nogen Reduction af deres overdrevne og unyttige Reenhold». Han mente at myndighetene måtte tvinge dem til for en tid å forlate sine tilvante beiteområder, og henvise dem til Pasvikskogen. Beiteområdene vest for Tanaelven kunne da midlertidig fredes og gjenvinne sin «Betesførhed» (s. 3).

Det fremgår av redegjørelsen at selvom de såkalte Østfinner 62 hadde ca. 23.000 rein på vinterbeite i området, mente man at området likevel var stort nok også for de ca. 10.000 rein som nå var på Tanaelvens vestside. 63 I fogdens innberetning gis det en meget positiv beskrivelse av forholdene i Pasvik. Han hadde ikke selv hatt anledning til å befare området, men undersøkelser var foretatt av lensmannen i Vadsø og et «Par localkyndige Almuesmænd». Riktignok ville de aktuelle renbyene få lengre flyttelei til sommerbeitene. Men flyttingene ville ikke bli lengre enn yttergrensene for Kautokeino-reineiernes flyttinger før grensestengingen (s. 4). Forutsetningen synes å være at at reineierne vest for Tana-elven også skiftet sommerbeite til Varangerneset. Fogd Norgrenn var heller ikke fremmed for at de som flyttet eller ble henvist til Pasvikskogen kunne bli fritatt for fredningsreglene for å slippe å gjøre den store og besværlige flytting med dyrene rundt Varangerfjorden vår og høst. De burde få sommerbeite ved sjøkanten i Sydvaranger på nærmere anviste steder. 64

Fogd Norgrenn innså at det ville være hardt for disse folk å flytte så langt bort som til Pasvik, ja «overhoved at maatte gjøre et besværligt Opbrud fra de Strøg, hvor de i lang Tid havde havt Tilhold». En slik flytting ville for mange i tillegg medføre tap av dyr og andre oppofrelser. Men han anså en slik flytting som helt nødvendig for å berge beitene på vestsiden av Tanaelven (s. 5).

Fogden fryktet at reineierne i stedet for å flytte til Pasvik, ville melde flytting til et annet distrikt, og ta med seg flokken dit. Men retten til å forandre bopel og velge oppholdssted burde ikke uten videre innebære en rett til å drive reinflokken med seg på nye strekninger, der «andre kunne have en bedre Adkomst», dvs. der andre reineiere hadde en fortrinnsrett til beitene. Loven burde derfor endres slik at det ble nødvendig med myndighetenes samtykke for å foreta overflytting (s. 5).

Den konstituerte amtmann i Finnmark var enig i fogdens forslag om oppføring av sperregjerde fra Skiippagurra. Også han understreket nødvendigheten av at staten bekostet et skikkelig gjerde av «Furupæle og Lægter». Selv om den kalkulerte sum var høy, mente han at staten måtte komme flyttsamene til hjelp i den vanskelige stilling de uforskyldt var havnet i på grunn av grensesperringen.

Han støttet også de øvrige forslag fra fogden, men fryktet at den påtenkte flytting til Pasvik ville medføre mange og store ulemper for flyttsamene og derfor møte stor motstand. Man kunne ikke tvinge en reineier til å flytte sine rein til Pasvik om vinteren, og han fryktet at mange heller ville foretrekke å bli finske undersåtter ved å flytte til Utsjok eller Enare. Amtmannen la altså vekt på å beholde reineierne i Finnmark.

Departementet for det Indre sluttet seg til forslaget om at staten skulle bekoste reingjerdet fra Skiippagurra til Varangerbotten, og fant en slik utgift lite betenklig all den stund omkostningene som følge av grensesperringene hadde vært mindre enn ventet. Departementet støttet også forslaget om begrensninger i retten til å flytte med flokken inn i andre distrikt. Derimot så departementet adskillige betenkligheter ved forslaget om å overflytte reineierne ved Tanaelvens vestside til områdene rundt Varangerfjorden. Departementet mente at en slik overflytting ikke kunne skje uten at det gjennom ytterligere undersøkelser og overveielser var utvilsomt at en overflytting var nødvendig, og uttalte:

«Hvis det stadfæster sig, at de allerede nu knappe Mosemarker paa Tanaelvens Vestside ved en fortsat Benyttelse i de nævnte Aar maae antages at ville blive ganske utjenlige for Dyrenes Ernæring, vilde vedkommende Finner selv seent eller tidligt nødes til at erkjende Nødvendigheden af at søge andre Tilholdssteder, om de ville vedblive med deres tilvante Levemaade, som de i Almmindelighed visstnok til det Yderste holde fast ved, og det maatte i dette Tilfælde betragtes som en meget gunstig Tilskikkelse, at man kan anvise dem tjenlige Marker til Vinterbeite, som Pasvikskovens øvre Deel efter de anstillede Undersøgelser frembyder» (s. 7).

Departementet fant at det ville være uklokt å vente til nøden sto for døren, en fredning ville være ønskelig før man kom så langt. Men ifølge departementet behøvde man ikke ta standpunkt til selve spørsmålet om fredning nå. Ved lov kunne Kongen få myndighet til å gi bestemmelse om fredning etter at ytterligere undersøkelser var foretatt.

Også Stortingets Konstitusjonskomité var betenkt over forslaget om overflytting til Pasvik, og uttalte:

«Det kan nok ikke nægtes, at Bestemmelser af den her omhandlede Art tage sig besynderligt ud i et Land med frie Institutioner. Der handles her ikke blot om at tvinge endeel af Landets Indvaanere bort fra de Steder, hvor de fra Alders Tid have færdets og havt Tilhold, men endogsaa om at tvinge dem til derfra for den længste Deel af Aaret at flytte ind paa bestemte andre Strækninger, som blive dem anviste. Men paa den anden Side er det klart, at disse store Stepper, disse Statsalmindinger, der endnu ikke er bragte ind under Privateiendom, og Nomadernes Liv paa disse Stepper maa være underkastet andre Love, end de, det civiliserede Liv kræver. Hensynet til Individernes eget Bedste og deres Fremtid paakalder et udstrakt Formynderskab for hine Steppers Børn, der ikke kunne sørge for sig selv.»

Kilde: Instill. O. No. 71 (1857).

De foreslåtte tilleggene til loven av 1854 ble gitt ved lov av 9. september 1857, Lov indeholdene Forandringer i og Tillæg til Lov om Reenbete m. V. af 7de September 1854. Bestemmelsen i § 1 som gav hjemmelen for å frede reinbeitene på vestsiden av Tanaelven fikk følgende ordlyd:

Det skal være forbudt i hvilkensomhelst Tid af Aaret at holde Reensdyr paa de Staten tilhørende Strækninger i Tanens og Varangers Fogderier, som af Kongen bestemmes.

I tråd med fogdens forslag ble det satt begrensningen i adgangen til overflytting til andet distrikt, jf. § 2 som hadde denne ordlyd:

Eiere af Reenhjorde i det ene af de tre Districter, det forrige Østfinmarkens Fogderi, Karasjok Sogn og Kautokeino Præstegjeld, erhverve ikke, ved Indflytning i et af de to øvrige eller ved Indførelse i noget af disses Mandtal Ret til at benytte Betesmarkerne paa det Sted, hvor Indflytningen eller Indførelsen i Mandtallet har fundet Sted. Dog kan Tilladelse til saadan Benyttelse meddeles af Overøvrigheden.

Paragraf 3 inneholdt bestemmelse om straff ved overtredelse av §§ 1 og 2, og § 4 hadde regler om ikrafttredelse.

Den adgang Kongen fikk til å frede beitene vest for Tana ble ikke benyttet. Tyve år senere konstaterte Fjeldfin-Kommissionen at beitene hadde bedret seg, se nedenfor under 4.3.3.

2.5 Følgene av grensestengingen og loven av 1854

2.5.1 Reineiere fra Kautokeino flytter over til Sverige – og tilbake igjen

Etter grensestengingen flyttet mange reineiere fra Kautokeino over til Karesuando. Ved denne overflyttingen kunne de fortsatt oppsøke vinterbeitene på finsk grunn, da grensen mellom Sverige og Finland ikke var stengt. Samtidig kunne de benytte sommerbeitene i Tromsø Amt. I 1866 opplyser lensmannen i Karesuando at 51 av de 174 reineierne i Karesuando bsom søkte sommerbeite i Troms var utflyttet fra Kautokeino. Frem til 1882 flyttet ialt 72 reineiere med familie over til Sverige.

Enkelte overflyttinger skjedde bare på papiret. I 1858 klaget reineiere i Kautokeino over at mange utflyttede reineierne brukte beitene i Kautokeino som før. Kommisjonen av 1857 (se om denne nedenfor under 3.3) konstaterte at de utflyttede Kautokeinosamer fortsatte å bruke sine sommerbeiter i Nord-Troms som før. Svenske flyttsamer hadde tidligere ikke vært i områdene nord for Lyngenfjorden. Reineiere fra Sverige hadde etter Lappekodisillen bare rett til å være på sommerbeite i Norge hvis de kunne vise til en sedvanemessig rett, men ifølge kommisjonen av 1857 kunne svenske flyttsamer ikke vise til en slik rett nord for Lyngen. Deres bruk av sommerbeitene var derfor i strid med Lappekodisillens § 16, siden den skjedde til fortrengsel for norsk flyttsamer. Det hjalp altså ikke at det dreide seg om tidligere norske undersåtter som kunne vise til en sedvanemessig rett. Her er kommisjonen av 1857 strengere enn Reenbete-Commissionen av 1852. Den hadde jo nettopp anbefalt at reineiere fra Kautokeino flyttet til Sverige for nyttiggjøre seg vinterbeitene der, og forutsatt at reineierne fortsatt skulle kunne bruke sommerbeitene sine i Norge.

Men mer betenkelig enn de utflyttete reineiernes bruk av sommerbeitene, var ifølge kommisjonen av 1857, deres gjennomflytting i områder hvor Kautokeinos reineiere hver vinter, vår og høst pleide å oppholde seg. Kommisjonen beskriver hvordan reinflokkene fra Sverige allerede i april brer seg utover de «Betesmarker, som knapt yde vore egne Reensdyr det aller Nødtørftigste». Og det samme gjentok seg utover høstmånedene. Dette gikk ifølge kommisjonen hardt utover vinterbeitene som det nettopp var svært viktig å verne. 65

Fra 1. september 1889 ble det forbudt for svenske undersåtter å komme med rein på finsk grunn. Inntil videre skulle det imidlertid være tillatt for svenske flyttsamer vår og høst å flytte gjennom Enontekiö mellom Sverige og Norge ved to angitte flyttleie. Grensestengingen skjedde etter klager fra finske fastboende i Enontekiö over beiteskader som svenske rein forårsaket. Ifølge lensmannen i Kautokeino hadde overflyttingen av reineiere fra Kautokeino til Sverige utvilsomt bidratt til denne grensestengingen mellom Finland og Sverige.

Stengingen av grensen mellom Sverige og Finland førte til en opphopning av rein i det nordlige av Norrbottens Län, noe som gikk hardt utover beitene i Karesuando. På denne bakgrunn flyttet mange av reineierne tilbake til Kautokeino. Fra 1889 til 1897 flyttet således 36 reineiere med familier tilbake til Kautokeino. Tolv reineiere hadde flyttet tilbake tidligere. 66

I 1894 klager lensmannen i Kautokeino i et brev til amtmannen i Finnmark 67 over at tilbakeflyttingen hadde ført til vanskelige forhold på vinterbeitene. Herredsstyret hadde anmodet om at det ble satt en stopper for tilbakeflyttingen. Lensmannen mente imidlertid at man ikke hadde mulighet til å nekte reineiere som var født her i landet og som fortsatt hadde norsk statsborgeskap å flytte tilbake til Norge.

Lensmannen opplyser i samme brev at i de siste fire vintre hadde dessuten flere reineiere fra Karesuando beitet på norsk grunn flere mil innenfor grensen i strid med felleslappeloven av 1883. Reineierne var blitt bøtelagt, men boten virket ikke avskrekkende, da beitingen på norsk og delvis finsk grunn ble foretatt for å avverge en nødstilstand. Det heter:

«For Karesuandos lappers vedkommende maa der siges i sidste vinter at have været nødstilstand forhaanden, idet deres rener er død i massevis som følge af mangel paa føde, medens de gjenlevende rener har strøget fra dem langs begge sider af Maselge 68 og saaledes ogsaa har oversvømmet dette distrikt. Nogle Karesuandolapper har ogsaa denne vinter været leiret her i distriktet, hvorved de har opnået at holde sine hjorde nogenlunde samlede paa samme tid, som de har været distriktets lapper til gene og optaget store strækninger at betesmarkerne.»

Lensmannen fant det vanskelig å drive reinen tilbake til Karesuando, da norske myndigheter ikke kunne drive reinen over finsk grunn gjennom Enontekiö.

Også senere år forekom det invasjon av rein fra svensk side om vinteren. I 1906 er det for eksempel store avisoppslag om flere tusen rein fra Karesuando som beitet på norske vinterbeiter. Saken førte til kontakt mellom Sverige og Norge på regjeringsnivå.

Vi skal nedenfor under 6.1.4 se, at i samme tidsrom som det skjer en tilbakeflytting til Kautokeino fra Karesuando, flytter flere reineiere fra Kautokeino over til Karasjok. Det er nærliggende å se disse forflytnngene i sammenheng.

2.5.2 Grensen ikke tett

Til tross for grensestengingen skjedde det fortsatt en viss kryssing av grensen mellom Finland og Norge. Det var intet gjerde langs grensen, og oppsynsmenn var jo heller ikke til stede hele tiden. Slik kryssing av grensen er beskrevet av Aage Solbakk og Kaisa Korpijaakko-Labba . 69 Kaptein Bang , som ledet kartleggingen av Troms i årene 1869–1874 (se nærmere om dette nedenfor under 3.4.3.3), gav følgende beskrivelse av forholdet:

«At russiske Undersaatter føre sine Ren over paa norsk Grund, er meget almindeligt, men disse Overskridere af Grændsen ere meget vanskelige at paagribe, baade paa Grund af Afstanden, deres Levevis, og fordi Lapper i Sverige staar i Ledtog med dem. Lensmanden, paa hvem Pligten at holde dem borte hviler, kan ikke bestandig streife om i Fjeldene. Selv hvor stor Iver vises, mislykkes Foretagendet ofte, og Iveren aftager derfor efterhaanden: hertil kommer, at disse Vandringer ofte ere meget besværlige samt i længden kostbare.»

Bang viste til at man fra finsk side hadde oppmuntret til beslag av rein fra norsk side ved å la lensmannen få andel i de konfiskerte dyr eller den ilagte bot. Noe lignende burde etter hans mening også innføres i Norge.

Selv om de finske regler oppmuntret til påpasselighet, klarte imidlertid heller ikke de finske lensmenn å hindre kryssing av grensen fra norsk side. De ble tvert om svært ofte lurt av «norske Fjeldlapper, der om Vinteren drive sine Renflokke ind paa finsk Territorium». Ifølge Bang hadde reineierne fortalt ham følgende:

«Lensmanden passes nøie op, og naar han sætter sig i Bevægelse, gaar det Bud fra Fjeld til Fjeld, fra Lappeby til Lappeby. Vistnok lykkes det ham ofte at komme over enkelte Flokke, inden de naa Grændsen, og i saa Fald blive disse, som sagt, konfiskerede og af Lensmandens Folk drevne længere ind i Finland; men det hænder ogsaa at det lykkes Lapperne om Natten atter at sætte sig i Besiddelse af sine Dyr, som de da drive langt ind over norsk Grændse, hvor det er unyttigt for Lensmanden at forfølge, og hvor han dessuden heller ikke tror sin Person sikker. Det skal have hændt, at en Russelensmand under en saadan Jagt blev arresteret af Lapper, efterat han var kommen paa norsk Grund, hvor de paastode at han ikke havde Ret til at opholde sig.»

Kilde: Uddrag af de fra Kaptein Bang afgivne Rapporter vedkommende Krokering og Befaring af Tromsø Amt, forsaavidt angaar Aarsagerne til Forviklingerne mellem Bumænd og Lapper og Foranstaltninger til disse Forviklingers Udjevning, s. XIII. Anhang I til Beskrivelse af Tromsø Amt, Den geografiske Opmaaling, Kristiania 1874.

For å hindre omgåelse av grensesperringen var det etter loven av 1854 forbudt for norske undersåtter å føre med seg finsk rein på beite i Norge. Forbudet gjaldt imidlertid ikke svenske undersåtter. Reineiere fra Kautokeino som flyttet over til Sverige og ble svenske undersåtter, var derfor ikke omfattet av forbudet. Disse reineierne synes å ha opptrådt som stråmenn for finske reineiere, slik at disse fortsatt fikk la sine dyr beite i Norge om sommeren. 70 Ved lov av 17. juni 1869 nr. 56 ble dette hullet i loven tettet.

Som kaptein Bang påpekte var det vanskelig for myndighetene å vokte grensen og flyttsamene hadde familie på begge sider av grensen. Sognepresten i Kautokeino, P. Lorenz Smith , foretok en befaring i 1911 i Troms, og besøkte reineiere fra Kautokeino som var på sommerbeite i Troms. Flere reineiere opplyste da at de lå på vinterbeite i Finland rett over grensen til Norge. 71

I 1919 opplyste fjellstuemannen på Sih℅ajávri at rein fra finsk side til stadighet beitet på norsk grunn. Han hadde flere ganger sommeren 1918 underrettet lensmannen om forholdet, men det heter at «lensmanden har saa vanskelig for at komme sig avsted. Da han endelig drog avsted var det efter 3 ukers forberedelser. Alle fikk da vite om reisen paa forhaand og de finske lapper blev varslet.» Ble noen bøtelagt virket boten ikke avskrekkende. Ifølge fjellstuemannen var en bot på 200 kroner ikke mye for slike folk. «Sælger de en ren i Finland, saa faar de mer end 200 kroner for den.» 72

Også på 1950-tallet klages det over at finsk rein kommer inn på norsk side av grensen. I en innstilling til Finnmark Fylkesråd gis det følgende beskrivelse:

«Når de norske flyttsamer med sine rein hadde forlatt vinterbeitene, kom den finske reinen. I flokker på tusener og atter tusener kom den trekkende fra de norsk-finske skogene og innover høydedragene og fjellpartiene på Finnmarksvidda. Invasjonen har foregått siden grensesperringen og foregår den dag i dag. I alle større dalfører kan en se store og dype stier etter reinen. En hel del av de høydedrag – ikke bare langs grensen – men langt inne på vinterbeiteområdene, hvor den norske reinen skal livberge seg om vinteren, er i årenes løp blitt ødelagt som beiteland. Det hvite og frodige moseteppet som engang dekket store deler av vidda, er borte. Marken er forvandlet til en stein- og sandørken.»

Kilde: Innstilling om reindriften i Finnmark fylke (Utarbeidet av det av Fylkesrådet i møte den 21. juli 1952 oppnevnte Særutvalg for reindriften), s. 2. Statsarkivet i Troms, boks 1530.

Det ble på 1950-tallet bygget et grensegjerde på de mest utsatte stedene.

2.5.3 Vernet om vinterbeitene

For reineierne som hadde vinterbeiter i Pasvik kunne veien til sommerbeiter på Varangerhalvøya bli lang. Enkelte maktet ikke å flytte den lange veien. I 1856 meddeler fogden i Øst-Finnmark at to flyttsamer i Pasvik ikke hadde flyttet ut av vinterbeitene etter 15. mai. Han skriver:

«af de 2 Fjeldfinner, om i de sidste Vintre have havt Tilhold i Pasvikskoven med et Antal af 1 600 Reen, er jeg gjort opmærksom paa, at de ikke have seet sig istand til at efterkomme Paabudet i Reenbeteanordningerne om Fredningen, fordi de ansaa sig fortabte, hvis de skulde begive sig hin lang Vandring til Varangernæsset. De hadde her holdt til sammen med noen andre «Fjeldfinner, som heller ikke have villet indlade sig paa at gaa rundt om Varangerfjorden for at finde Sommerbete.»

Kilde: Skrivet er gjengitt i Indstilling 1904, Afsnit 3 s. 69.

Ved kgl. res. av 25. juni 1866 fikk de to tillatelse til å holde reinen sin i Sør-Varanger året rundt, men med sommerbeite begrenset til Skogerøya, Holmengråneset (på østsiden av Bøkfjord) og Pasvikneset (mellom Jarfjord og Grense Jacobselv). 73

Som nevnt var det etter 1854-loven § 1 ikke adgang til å ha rein på vinterbeite i et annet distrikt enn der eieren var hjemmehørende. Loven gjaldt etter sin ordlyd bare de tre vinterbeitedistriktene i Finnmark, Kautokeino, Karasjok og Øst-Finnmark. Men loven ble antatt å ramme også de reineierne som var hjemmehørende i Troms og som vinterbeitet i Kautokeino. I en dom inntatt i Rt. 1895 s. 574 ble en reineier som var hjemmehørende i Skjervøy og som hadde hatt dyrene sine på vinterbeite i Kautokeino vinteren 1892–93, dømt for brudd på loven av 1854, fordi han hadde vinterbeitet i et annet reinsogn enn der han var hjemmehørende. Saksforholdet var følgende:

«Reineieren hadde som barn flyttet med sine foreldre til Karesuando, men flyttet tilbake til Kautokeino høsten 1890. Etter noen måneders opphold i Kautokeino tok han utflytting til Skjervøy for seg og sin familie. Alten sorenskriveris meddomsrett fant at det måtte følge så vel «av tingens natur, som indirekte av nævnte lovbestemmelse, at en Kautokeinofin, der har taget utflytningsattest til Skjærvø sogn i Tromsø amt, derved taber retten til vinterbeite i Finmarken.» Lovens formål var å beskytte vinterbeitene mot oversvømmelse av fremmed rein, og det ville etter rettens mening «være en ligefrem meningsløshed, om det skulle være forbudt en Kautokeinolap at beite i Karasjok og omvendt, medens det skulle staa en hvilkensomhelst lap fra Tromsø amt frit for at beite overalt i Finmarken.»

Reineieren anket til Høyesterett, men anken ble forkastet. Høyesterett sluttet seg til meddomsrettens forståelse av lovstedet, og anførte at «der kan neppe være Tvivl om at Aarsagen til den Affatning, Lovstedet har faaet, er den, at der efter Forholdenes Beskaffenhed laa udenfor Tanken, at Vinterbeite i de finmarkske Districter vilde blive søgt af Lappe udenfor Amtet».

Høyesterett har nok her trukket bestemmelsen i 1854-loven § 1 lenger enn tilsiktet av lovgiver. Det var god grunn til å søke å beskytte Karasjoks vinterbeiter mot bruk fra reineiere i Kautokeino, som jo hadde sitt eget vinterbeite. Det forholder seg ikke på samme måte for en reineier i Skjervøy. Hans vinterbeite vil naturlig være Kautokeino. Dette har nok medlemmene i kommisjonen av 1852 vært klar over, og forholdet lå neppe utenfor deres tanke, slik Høyesterett påstår.

I dom avsagt av Alten sorenskriveris meddomsrett 28. januar 1897 ble en reineier som var hjemmehørende i Nordreisa likeledes dømt for å ha hatt reinen på vinterbeite i Kautokeino.

2.5.4 Rt. 1893 s. 257 – dom om skattested

En grunn til at myndighetene i Kautokeino slo ned på de reineierene som var hjemmehørende i Troms, men vinterbeitet i Kautokeino, har trolig vært ønsket om å få dem til å flytte til Kautokeino, for dermed å sikre seg skatteinntektene. En flyttsame som flere måneder av året oppholder seg ved kysten i Troms føler seg like hjemme der som i Kautokeino. Men de nevnte dommene tvang altså reineierne til å bli hjemmehørende i Kautokeino.

At kommunene var opptatt av å sikre seg skatteinntektene fra flyttsamene fremgår av høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1893 s. 257. Dommen illustrerer et dilemma som er til stede den dag i dag: En flyttsame beveger seg på tvers av kommunegrensene og må forholde seg til flere kommuner:

Reineier Iver Pedersen Gjermund var inntil 1851 oppført i manntallet over «rettighedsydende Fjeldfinner i Vadsø Sogn». I 1851 giftet han seg og han ble da overført til manntallet i Tanen hvor han siden, som det heter, ble «ilagt Skat og Rettighed som hørende til de saakaldte Polmakfinner». 74 I årene 1873–75 og 1878 ble han imidlertid også ilignet skatt i Sydvaranger. 75 Sydvaranger kommune hevdet at han måtte skatte dit, siden han hadde sitt vinterbeite i kommunen.

Høyesterett kom til at Gjermund ikke var pliktig tilå betale skatt i sydvaranger. En flyttsame var ikke uten videre skattepliktig i den kommune der han hadde sitt vinterbeite. Avgjørende for skatteplikten var heller ikke hvor han oppholdt seg mesteparten av året. Når Gjermund ikke var skattepliktig til Sydvaranger var det fordi han i 1851 var overført til manntallet i Tanen, og det var senere ikke inntruffet forhold som tilsa at han nå skulle skatte til Sydvaranger.

Førstvoterende i Høyesterett gir først en grundig redegjørelse for hvor Polmaks flyttsamer hadde sine flyttinger før og etter grensestengingen. Når det gjelder forholdet på domstidspunktet heter det:

«Polmakfinnerne opholde sig høist i 4 1/2 Maaned af Aaret i Sydvaranger, deres Børn søge under Opholdet i Næsseby-Polmak til fast Skole der, men under Vinteropholdet i Sydvaranger benyttes den omgaaende Skole i dette Distrikt, hvor de ogsaa i Regelen konfirmeres. Deres Ægteskaber ingdgaaes for Størstedelen i Næsseby, og de døbe deres Børn og begrave deres Døde paa det sted, hvor de ved Barnets Fødsel, eller Vedkommendes Død opholde sig» (s. 262).

Førstvoterende uttalte at når «Polmakfinnerne engang rettelig er skatteskrevne i Næsseby-Polmak», kunne en skattemessig overføring til annen kommune bare foretas hvis det hadde skjedd endringer i lovgivningen, flyttsamenes oppholdssteder, næringsdrift eller det var andre forandringer som stilte dem i et annet forhold enn tidligere. Men det forelå ingen forandringer i de faktiske forhold, og heller ingen lovendringer som tilsa at Sydvaranger var skattekommune.

Annenvoterende var i resultatet enig med førstvoterende. Han la i likhet med førstvoterende avgjørende vekt på historiske forhold, men med en noe annen vinkling. Han trakk en parallell til prinsippene i Lappekodisillen, og påpekte at kodisillen aldri hadde lagt til grunn at vinterbeitelandet skulle være avgjørende for flyttsamenes nasjonalitet. Hvis så var tilfelle ville ingen flyttsamer som tidligere hadde vinterbeite i Finland være hjemmehørende i Norge etter grensestengingen i 1852. Tilsvarende måtte det være også innen landets grenser. Vinterbeitekommunen kunne ikke uten videre være flyttsamenes skattested. Oppholdet på vinterbeitet var heller ikke mer stabilt enn oppholdet hvor som helst ellers. Flyttsamene var hele tiden på vandring, og var ikke mer hjemme et sted enn et annet. Og annenvoterende uttalte:

«Finnernes Interesser er overhovedet saa forskjellige fra de Fastboendes, at det er kunstigt at søge at knytte dem til de lokale Grændser. Det naturlige vilde have været, at Lovgivningen havde ordnet Finnernes Forhold uafhængigt af de almindelige kommunale Regler. Thi det Faktiske er, at Finnerne staar i et overmaade løst Forhold til de enkelte Kommuner. Den naturlige Maade at opfatte Finnernes Ret over Renbeiterne paa forkommer mig at være at sætte den i klasse med Ret over en Sæterstrækning eller Almenning.»

Norske skatteregler var ifølge annenvoterende altså ikke tilpasset de spesielle forhold flyttsamene levet under. Men når han nå var henvist til å anvende de gjeldende skatteregler, ville han ved fastsettelsen av skattested fremfor å legge avgjørende vekt på vinterbeitested, heller se hen til hvor reineieren hadde sitt stabbur og eventuelle hus.

En tredjevoterende sluttet seg til førstvoterende, og delvis også til annenvoterende, men tilføyde at de «Fjeldstrækninger, hvor Vinterbeitingen foregaar kun uegentlig kan siges at henhøre til Sydvaranger Herred og nærmest maa betragtes som fælles Beitested.» De øvrige fire dommere sluttet seg til tredjevoterende.

Gjermund var ikke den eneste som var blitt krevet for skatt i to kommuner. I Sydvaranger kommune sank antallet reineiere i mantallet fra 26 i 1891 til 8 i 1901. Nedgangen ser dramatisk ut, men Renbeitekomiteen av 1901 forklarer nedgangen med at en rekke reineiere som tidligere hadde betalt skatt både til Sydvaranger og Nesseby nå etter dommen i 1892 ikke lenger var pliktig til å betale skatt til Sydvaranger.

3 Forholdet mellom flyttsamene og de fastboende

3.1 Innledning

Loven av 1854 skulle søke å redusere de skader grensesperringen påførte reindriftssamene. Loven regulerte forholdet mellom reineierne som brukere av beiteområdene. Forholdet mellom flyttsamene og de fastboende ble ikke regulert ved loven av 1854. Men dette spørsmålet fikk utover på 1800-tallet stadig større oppmerksomhet allerede i 1843 var det nedsatt en norsk-svensk kommisjon for å se på forholdene. Men etter motstand fra svensk side ledet kommisjonens forslag ikke til noen lov. Først ved felleslappeloven av 1883 fikk man en regulering av forholdet mellom reindriften og jordbruket.

Vi skal nedenfor under 3.4 se nærmere på arbeidet frem mot felleslappeloven av 1883. Felleslappeloven gjaldt ikke for Finnmark, men fikk likevel betydning for reindriften også i Finnmark. Den gjaldt således for de reineiere i Kautokeino som hadde sommerbeite i Troms. Som modell for senere lovgivning fikk loven av 1883 også betydning for reindriften i Finnmark.

I 1857 ble det satt ned en egen kommisjone for å se på forholdet mellom de fastboende og flyttsamene i Finnmark amt, 76 og jeg skal nedenfor under 3.3 redegjøre for denne kommisjonens arbeid og forslag. Forslaget ble ført videre av Indredepartementet i en Odelstingspropoisjon, men proposisjonen ble avvist av Stortinget som for streng overfor reindriften.

Et viktig grunnlagsmateriale for både kommisjonen av 1857 og arbeidet med felleslappeloven av 1883 var utredningen fra den norsk-svenske kommisjonen av 1843, og vi skal starte med å se nærmere på denne.

3.2 Kommisjonen av 1843

3.2.1 Innledning

Ved kgl. res. av 1. april 1843 ble det nedsatt en svensk-norsk kommisjon som fikk i oppgave «at tage under Overveielse og afgive Forslag om Forandringer i og Tillæg til Grændsetractaten af 7. – 18. October 1751 – forsaavidt angaaer Forholdene med Hensyn til Lapperne i de forende Riger – som maatte befindes nødvendige og henigtsmæssige». De norske medlemmer av kommisjonen var prost Rode og amtmann Cappelen. Innstillingen fra de norske medlemmene med bilag er gjengitt som bilag 12–20 i innstillingen fra Lappekommisjonen av 1897, avgitt i 1904. 77 Undersøkelsen dreide seg først og fremst om forholdet mellom reindriften og de fastboende, og kommisjonen kom med forslag om vokteplikt samt erstatningsregler ved beiteskader. Selv om kommisjonens undersøkelser først og fremst gjaldt de områder der samer fra svensk side søkte reinbeite i Norge og omvendt – og altså gjaldt områdene utenfor dagens Finnmark, fra Troms og sørover, er de betraktninger som fremkommer av interesse også for Finnmark.

Konflikten mellom flyttsamene og de fastboende hadde tiltatt på grunn av økningen i de fastboendes antall, og i denne konflikten gav de norske medlemmene i kommisjonen, Rode og Cappelen klart uttrykk for at flyttsamene måtte vike. Det heter:

«En Selvfølge er det ogsaa, at det Territorium, der kan tjene til Underholdning for Reensdyrene efterhaanden er aftaget, Alt eftersom Forøgelse har fundet Sted i de Fastboendes Antal og disse ved deres Nedsættelse mere og mere have nærmet sig de Fjeldstrækninger og derimellem liggende Dalstrøg, som have været Lappernes oprindelige Tumleplads; men dette er ikke andet end en Følge af de naturlige Forholde, der altid og overalt maae føre det med sig, at Nomadene maa vige for de fastboende Indvaanere, naar de sidste tiltage i Antal» (s. 82–83).

Kommisjonen drøftet tre tiltak for å dempe konfliktene mellom flyttsamene og den fastboende befolkning. De tre forslagene som alle rettet seg mot flyttsamene gikk ut på enten:

1. at det paalægges hvert Lands Lapper at holde sig inden deres eget LandsGrændser med deres Reensdyr, eller

2. at Lapperne anvises visse Enemærker til deres udelukkende Afbenyttelse i begge Riger, eller

3. at det paalægges Lapperne at vogte deres Reensdyr, og at Ansvarligheden for den af disse foraarsagede Skade paabindes dem paa en saadan Maade, at de fastboende Indvaanere faae Adgang til ethvert Tilfælde at erholde Erstatning for Skaden.»

Kilde: Indstilling 1904, bilag 12 s. 83

3.2.2 Kommisjonens undersøkelser

I sin undersøkelse av forholdene innhentet kommisjonen opplysninger først og fremst fra øvrighetspersoner. 78 Den første som er nevnt er Erik Ulrich Grape , tidligere lensmann i Karesuando. Han opplyste at i de 24 årene han hadde vært lensmann, hadde antall hushold som flyttet over fra Karesuando til norsk side om sommeren økt fra 70 – 80 til ca. 100. Men antall rein som flyttet over hadde ikke økt i samme grad. I de siste årene hadde det dessuten skjedd en reduksjon i antallet rein på ca. 20.000. 79

Ifølge Grape hadde flyttsamenes gamle områder i stadig høyere grad blitt tatt i bruk av de fastboende. I Balsfjorden og Ulvsfjorden hadde de fastboende således slått seg ned på «Lappernes ældre Flytningsveie og paa Steder, hvor Lapperne have siddet med deres Reensdyr og hvor Jorden af disse har været gjødslet.» Det samme hadde skjedd også andre steder, og det fantes steder hvor reineiere fra svensk side ikke kunne komme ned til kysten uten gjennom de fastboendes eiendom (s. 116–117). Grape opplyste at «Klager over gjensidige Fornærmelser imellem Lapperne og de Fastboende» tidligere var sjeldne, men at de hadde blitt meget hyppige de siste 10 til 15 år. Han mente at klagene ikke skyldtes manglende bevoktning av reinen, men det forhold at de fastboende hadde slått seg ned på reineiernes gamle tilholdssteder samt at kalde sommere hadde gjort det vanskeligere å holde reinen samlet. De fastboende klaget over at reinen gjorde skade på åker, eng og slåtter. Reineierne på sin side klaget over at de fastboende skjøt ned reinen når den kom inn på markene.

Tilsvarende opplysninger ble gitt av reineier Salomon Tornberg fra Karasuando. Det fremgår at han forklarte seg for kommisjonen med prost Læstadius som tolk. Læstadius har selv skriftlig svart på endel spørsmål fra kommisjonen. 80 Han skriver således i et av sine svar:

«Det er redan i 4de Puncten anmärkt, att Lapparna från urminnestider haft sina bestämda flyttningsvägar till ock från Norrige, hvilket gäller om både Svenska, Norrska og Ryska 81 Lappar. Ifrån sina urgamla flyttningsväger kunna de icke afvika för störtfloder ock öfverhängande præcipier. Men sednare tider hafva Normän ock Norrska Lappar nedslagit sine bodpålar på såkallada Rehnvallar, d.v.s sådane ställen i vissa fjälldalar, hvarest Lapparna fra urminnestider haft sina Rehnhjordar samlade, för att mjölka, af hvilkas spilning bildats en større eller mindre hårdvalls äng, hvilken äng nu i senare tider blifvit inkräktad af en Norrman eller Norrsk Lap utan Rehnar, hvilken nu vill hindra den framtågande Lappen med Rehnhjord, att driva sin hjord öfver en sådan af Lappens Rehn bildad äng. Vid flere trånga Passager, hvarest sådane Norrska Nybyggare occuperat platsen kan icke Lappen slippa förbi ängar för öfverhängande störtfloder ock Præcipicer, ock det är förnämligast vid sådane ställen, som Svenska Lappar blifvit öfverfallne af de illasinnade Norrmännen.» 82

Og han sier videre i et annet svar:

«Årligen förspörjas Klagomål från Norrmännens sida öfver Svenska Lappars Ohägn å de förstnämndes ägor, hvilka klagomål oftast äro grundade; Likaledes föra Lapparnas besändigt klagomål öfver Norrmännens våldsamheter, som bestå i slagsmål, Rehnstöllder ock hela Rehnflockars fällande: Men dessa ömsesidiga klagomål äro så beskaffade, att de icke kunna afhjelpas utan grunderlig undersökning på stället af opartiske ock localkunniga män, af vilka båda parterna kunda vänta rättvisa.»

Kilde: Indstilling 1904, bilag 17 s. 133

En lensmann fra norsk side, Ole Ulrich Berg som bodde i Ulvsfjorden, gav et noe annet bilde av forholdene. Han innrømmet forsåvidt at de fastboendes eiendom enkelte steder gikk på tvers av dalen, slik at reineierne ikke kunne komme ned til kysten uten å passere eiendommene, men økningen i antall klager mente han først og fremst skyldtes en økning i reintallet samt dårligere bevoktning. «De yngre og kraftigere Lapper ligge paa Fiskerie istedetfor at deeltage i Reinsdyrenes Bevogtning.» 83

Lensmannen i Kautokeino, Johannes Isaksen Hætta , 84 som selv var reineier og hadde sommerbeite i Kvænangen, opplyste at han de siste syv-åtte sommere hadde holdt dyrene tre-fire mil fra kysten, for å unngå stridigheter med de fastboende. Han hadde valgt et sted omgitt av bratte fjell som gjorde det vanskelig for dyrene å komme vekk. At han holdt dyrene unna kysten hadde imidlertid ført til en reduksjon av flokken. På spørsmål om andre reineiere kunne gjøre det samme som ham, svarte han at det ikke fantes tilstrekkelig beite for samtlige Kautokeino-reineiere til på samme måte som ham å holde dyrene unna kysten.

En annen reineier, Hans Hansen Porsanger i Karasjok, opplyste at seks familier i Karasjok sogn i en rekke år hadde holdt dyrene unna kysten. De siste sommere hadde en hel del andre familier forsøkt det samme «af Frygt for at komme til at mangle Reenbete ved Søekysten». Noen var tilfredse med dette, andre ikke. Selv hadde han for 10 år siden forsøkt å holde dyrene unna kysten. Men han mistet mange dyr som «løb da fra ham til Søekysten», hvor de jo var vant til å være. 85

3.2.3 Fogd Saxlunds uttalelse til kommisjonen av 1843

Kommisjonen innhentet også uttalelse fra fogd Even Saxlund i Øst-Finnmark. Saxlund kom til å spille en sentral rolle i flere utredninger vedrørende reindrift. Han ble som vi allerede har sett, medlem av den kommisjon som i 1852 ble nedsatt etter av grensesperringen. Som vi senere skal se, ble han også bedt om å uttale seg om forslagene fra kommisjonen av 1857. 86 Jeg skal her redegjøre for hans uttalelse til forslagene fra kommisjonen av 1843.

De tiltak som kommisjonen vurderte (se foran under 3.2.1) rettet seg alle mot en regulering av reindriften; det var reindriften alene som måtte tilpasse seg. Ifølge Saxlund var fjellfinnene de opprinnelige eiere av områdene, og han fant det derfor urimelig at de alene skulle tilpasse seg de fastboendes behov. Han uttalte:

«Der bør med Hensyn til disse Midler i Almindelighed betragtet, ikke være Tale om at netop Fjeldfinnen er den som skal indskrænkes, som skal bære Byrden for at de Fastboende skulle have deres Eiendom fredet. -

Fjeldfinnen er den oprindelige Eier af disse nordlige Marker, forsaavidt efter Sagens Natur den første Besiddelsestagelse begrunder Ret til Landstrækningerne. – De Fastboende have i lang Tid søgt at trænge Nomaden bort fra de Strækninger, som han før alene raadede over – og blev Fjeldfinnen, denne særegne Folkestamme, hvis Livsforholde har hindret dem fra at danne nogen særegen Stat, den svagere i Kampen om Strækningerne, eller rettere maatte han uden Kamp, af Mangel paa ordnet Samhold, trække sig tilbage, saa tror jeg dog at der i dette Historiske ligger Grund til efter Fornuftens Lov at beskytte Fjeldfinnens Existence, forsaavidt ikke høiere Øiemed utvivlsom fordre noget Andet.»

Og han fortsetter med følgende, som må oppfattes som et motinnlegg til Cappelens og Rodes syn om at nomadismen nøvendigvis måtte vike for de fastboende:

«Det er i denne Henseende maaskee af Nogen antaget, at de nomadiske Liv i sig selv hindrer al Cultur, at det saaledes ikke svarer til de Fordringer, man i det Hele taget har at gjøre paa Menneskelivet. – Denne Anskuelses Rigtighed tør jeg meget betvivle. – Sammenholdes Fjeldfinnernes Liv og Sæder med de lavere Classers i andre Stillinger, forekommer det meg afgjort, at Fjeldfinnernes Liv saa langt fra i det Hele taget staaer under de Andres, at det tværtimod i væsentlige Dele er meget at foretrække for det Liv, som saa mange elendige og usædelige Fastboende føre. – Den Grad af Usselhed i Eet og Alt, som dessværre ei sjælden findes blandt de lavere Classer, er neppe nogensteds at see hos Nomaden. -

Fjeldfinnens Liv i og for sig selv fortjener derfor Beskyttelse, ...»

Kilde: Indstilling 1904, bilag 18 s. 136

Saxlund mente altså at konfliktene mellom de fastboende og flyttsamene ikke utelukkende kunne finne sin løsning ved en regulering av reindriften. Han mente tvert om at problemene lettest kunne løses ved tiltak rettet mot de fastboende, nemlig gjennom inngjerding av deres eiendom. Han viste i den forbindelse til erfaringene fra sitt eget distrikt, der man avgjort hadde høstet fordeler med innhegning. Og han mente at mangelen på slike tiltak skyldtes at de fastboende nordmenn anså seg fritatt for enhver forpliktelse overfor flyttsamene.

«den indsluttede Nordmand [betragter] Finnen som et Væsen, der er ham underordnet og for hvis Skyld han intet pligter at gjøre, medens naturligvis Fjeldfinnen maa holde sig i ave. – Denne fra gammel Tid opkomne Anskuelse, som haabe at ville tabe sig, bør modarbeides.»

Kilde: Op.cit.

Men samtidig mente han at det var av høyeste viktighet at flyttsamene voktet sine dyr. Dette var nødvendig ikke bare for å bedre forholdet til de fastboende, men også nødvendig for å trygge reineierens økonomi, og for å unngå reintyveri. Om det siste sier han:

«Med hensyn til Reentyveriet er Bevogtningen af høieste Vigtighed. Jeg er overbevist om at en Mængde Reen hvert Aar her i Districtet tyvagtigen ommærkes eller slagtes og det er her kommet saavidt, at det er vanskeligt længere for den ærlige Fjeldfin at bestaae.»

Kilde: Op.cit. s. 137.

3.2.4 Forslagene fra kommisjonen av 1843

Kommisjonen av 1843 avviste Saxlunds forslag om inngjerding av de fastboendes eiendom «paa Grund af det udentvivl næsten Umulige i at bestemme Saadant som almindelig Regel paa Norsk Side». 87 Dette skyldtes ifølge kommisjonen «at der i de nordligere Norske Districter, der hjemsøges af Lapperne, ingen Adgang er for Indvaanerne til at opføre Gjerder om deres Eiendele, deels af Mangel paa Skov og deels formedelst Eiendommenes store Udstrækning, adspredte Beliggenhed og ringe Verd.» 88

Kommisjonen vurderte som nevnt under 3.2.1 tre alternative tiltak som alle rettet seg mot reindriften. Av disse fant kommisjonen at nr. 3, en streng vokteplikt og et strengt ansvar for beiteskader, var den eneste farbare løsning. En streng vokteplikt skulle hindre at reinen kom inn på privat eiendom. Kom den inn på slik eiendom og gjorde skade, skulle de reineierne som eide flokken betale erstatning. I tillegg skulle de betale bøter hvis skaden ble forvoldt ved forsett eller uaktsomhet.

Erstatningsansvar fulgte forsåvidt allerede av Lappekodisillen, se dens § 16, men problemet var at skadelidte ikke klarte å finne frem til reinens eier. Kommisjonen forslo derfor at alle som søkte beite på «et visst bestemt Næs eller i et andet vist bestemt District» skulle svare erstatning i fellesskap. 89 For å få oversikt over hvem disse var, foreslo man at enhver reineier skulle melde fra til lensmannen i «det Sogn, samt det Næs eller andet District, hvor han agter at tage Ophold, saavelsom Antallet af de Reensdyr, han vil føre med sig.» Lensmannen skulle videre oppfordre reineierne i området til å velge en oppsynsmann. 90 Denne oppsynsmannen skulle representere reineierne utad.

Fra disse forslagene kjenner vi igjen dagens ordning med distriktsformann og regler om fellesansvar for beiteskader. Forslagene fra kommisjonen av 1843 førte i første omgang ikke til lov, men ble retningsgivende for senere rettslig regulering av forholdet mellom reineiere og fastboende.

3.3 Kommisjonen av 1857

3.3.1 Innledning

Som nevnt foran under 2.3.2. inneholdt loven av 1854 bestemmelser om vokteplikt. Reineierne Øst-Finnmark ble pålagt vokteplikt året rundt, mens reineierne i Karasjok og Kautokeino ble fritatt for vokteplikt i tiden 1. juni – 8. juli. Amtmann Harris hadde under arbeidet med 1854-loven gitt uttrykk for skepsis til unntaket fra vokteplikten, idet han mente at det ville skjerpe konflikten mellom flyttsamene og de fastboende. De øvrige kommisjonsmedlemmene, fogdene Saxlund og Hauge, mente imidlertid at det ikke var tilrådelig å gi flere pålegg til flyttsamene enn de som var påkrevet som følge av grensestengingen. Dette sluttet departementet seg til, men gav samtidig uttrykk for at spørsmålet om vokteplikten måtte få sin avklaring på et senere tidspunkt. Lovens § 2 gav derfor Kongen adgang til å gi regler om bevoktning.

Det ble ganske snart fremsatt klager fra de fastboende over fritaket fra vokteplikten i sommerukene. To år senere anmodet derfor amtmannen i Finnmark, Motzfeldt, om at unntaket fra vokteplikten måtte opphøre. 91 Anmodningen ble etterkommet, og ved kgl. res. av 25. februar 1857 ble følgende bestemt:

Den Altens og Hammerfest Fogderiers samt Karasjok Districts Fjeldfinner for Tiden tilstaaede Fritagelse for at holde deres Renhjorde under bevogtning i Tiden fra 1ste Juni til 8de Juli hvert Aar bortfalder.

Amtmann Motzfeldt tok også til orde for at man måtte få en nærmere regulering av forholdet mellom de fastboende og reindriftsamene. Han hadde like fra det øyeblikk han ankom distriktet hørt «Klager over de Ødelæggelser, som de talrige Renhjorder, der tidligt paa Sommeren drives ned mod Søkysten, og mod Høsten atter tilbage tilfjelds, anretter paa de Fastboendes dyrkede Marker». Hva slags regler som skulle gis, hadde han selv ingen formening om. Men han påpekte at «det gjælder om at indrette Bevogtningspligten saaledes, at Fjeldfinnernes ældgamle og velbegrundede Flytningsret, – og det ikke blot for de norske men de mange Gange talrige svenske Flytlappers – ikke krænkes, medens man paa samme Tid værner om de Fastbondes i selve Eiendomsbegrebets grundede Rettigheder».

Han foreslo at det skulle nedsettes en kommisjon for å se på disse spørsmålene, og foreslo som medlemmer fogd og sorenskriver Norgrenn i Tana, sogneprest Hvoslef i Kautokeino, lensmann Dyblie i Alten-Talvig og handelsmann Fandrem fra Karasjok. Amtmannen ønsket en regulering ikke bare av forholdet mellom de fastboende og flyttsamer på norsk side, men også for flyttsamene fra svensk side. Han anså imidlertid at det ville være vanskelig å få trukket svenskene med i dette arbeidet, og derfor måtte man i først omgang se på forholdet mellom de fastboende og flyttsamene på norsk side.

Departementet fulgte opp anmodningen fra amtmann Motzfeldt, og i den samme resolusjon som opphevet unntaket fra vokteplikten i sommerukene, ble det nedsatt en kommisjon med de medlemmer som amtmannen hadde foreslått. Kommisjonens innstilling er referert i O. No. 25 (1862), og jeg skal nedenfor komme tilbake til denne, men først skal jeg se nærmere på hvilket grunnlagsmateriale kommisjonen hadde for sine vurderinger og forslag.

3.3.2 Kommisjonens møter med flyttsamene og fastboende

Som nevnt fikk kommisjonen i oppdrag å undersøke forholdet mellom fastboende og flyttsamene ved kysten. Sommeren 1857 holdt kommisjonen en rekke møter med befolkningen langs kysten i Finnmark og i Nord-Troms, og i mars 1858 hadde den møter med folk i Kautokeino og Karasjok. På møtene i Kautokeino og Karasjok var det ikke bare forholdet til de fastboende som ble behandlet, men også følgene av grensesperringen. Avskrift av protokollen fra møtene sommeren 1857 og mars 1858 finnes i Riksarkivet. 92 Jeg skal nedenfor gjøre nærmere rede for hva protokollen forteller, og ser først på møtene langs kysten. 93

3.3.2.1 Møtene langs kysten

Det ble holdt møter en rekke steder langs kysten, i denne rekkefølge: Nesseby, Vadsø, Ekkerøy, Skalelv, Vardø, Havøysund, Kvalsund, Komagfjord, Bossekop, Kåfjord ved Alta, Talvik, Sopnes i Langfjorden, Øksfjord, Frakfjorden, Badderen, Skjervøy, handelsstedet i Reisen, Lyngseidet, handelssted Lyngen, Hammerfest, Kistrand og Ramfjorden i Troms. 94

Innkalling til møtene skjedde med kort varsel. Således heter det flere steder at «de i Nærheden værende Fastboende og Fjeldfinner vare indvarslede ved en Expresse Dagen i Forveien». Av de fremmøtte synes de fastboende alle steder å ha vært i flertall. Det har nok vært vanskeligere å få gitt beskjed til reineierne, for flere steder var de ikke møtt frem. Ingen reineiere var til stede på møtene i Vadsø, Ekkerøy, Reisen, Lyngseidet og Hammerfest. I Bossekop og Frakfjorden møtte det hvert sted bare én reineier, i Talvik møtte to, mens det i Vardø og Lyngen møtte frem tre reineiere. På alle møtene ble de fremmøtte stilt de samme spørsmål.

Spørsmålene var følgende:

1. Gjør Fjeldfinnernes Omflytninger med Rensdyr i denne Egn betydelig Skade paa de Fastboendes Eng og Udslaatter.

2. Pleier Erstatning for paaført Skade fordres og ere Fjeldfinnerne almindeligvis villige til at yde den.

3. Opholde Fjeldfinnerne sig om Sommeren i bestemte Strøg eller Fjorde eller foretage de ofte Flytninger med deres Rensdyr fra Sted til andet.

4. Paa hvilken Tid af Aaret flytte Fjeldfinnerne til og fra Søkysten.

5. Søge Rensdyrene væsentligen deres Næring ved selve Kysten eller afvexlende tillige i de Strøg som ligge høiere oppe i Landet.

6. Er Sommerbetesmarkerne i de sidste 10 Aar og navnlig siden 1852 i nogen væsentlig Grad indskrænkede ved Udmaalinger til de Fastboende.

7. Er de Fastboendes Bopladse ved Kysten af den Beskaffenhed og Udstrækning, at de ved forbedret Dyrkning vilde kunne gjøre Udslaatter overflødige.

8. Taaler Skoven den fornødne Hugst af Gjærdefang og har den fastboende Befolkning Leilighed til at bekoste Gjerder enten af Træ, Sten eller Torv.

9. Er Hjemmarken almindeligvis uindhegnet.

10. Hvordan ere Udslaatterne beskafne.

11. Er Udslaatternes Beliggenhed i Almindelighed saadan, at Fjeldfinnerne ikke uden særdeles Besvær kan holde deres Rensdyr borte fra dem.

12. Pleie de Fastboende at oplægge Mose og kan dette antages at forringe Mosemarkerne i nogen væsentlig Grad.

13. Paa hvilken Tid af Aaret anretter Rensdyrene størst Skade paa de Fastboendes Eiendom.

14. Har Erfaring vist, at Fjeldfinnerne i Almindelighed beflitte sig paa at bevogte deres Rensdyr forsvarlig medens de opholde sig ved Kysten.

15. Lægger de lokale Forholde nogen særegen Hindring for Bevogtningen.

16. Ere Skovene udsatte for nogen Særegen Ødelæggelser ved Næverflekning, Afbarkning og Udtapning af Saft af Træerne.

17. Kan Rensdyrene finde tilstrækkelig Føde om Sommeren ovenfor de Fastboendes Slaatter.»

På spørsmål 1 var svarene fra de fastboende temmelig entydige: Reinen gjorde skade når den flyttet ned til kysten. Klagene synes å være sterkere jo lenger vestover i fylket man kom. Enkelte påpekte at skadene først og fremst oppsto rundt St. Hans-tider, når gresset begynte å bli grønt, mens andre hevdet at reinen gjorde skade hele tiden.

I Øst-Finnmark klaget de fastboende over skade på utslåtter og på torv som var satt opp til tørring. Lenger vest klaget de fastboende over skade både på eng og utslåtter, og uttalte at skadeforvoldelsen heller ikke var begrenset til tiden rundt St. Hans. Som illustrasjon kan det vises til møtet i Kåfjorden i Alta, der de fastboende uttalte:

«Skaden er væsentligst i de 3 Sommermaaneder Juni, Juli og August. Det vilde vistnok være ønskeligt at Rensdyr aldrig kom til at betræde Engen, da deres skarpe Kløver, saasnart Marken er blottet for Sne, hindrer Udviklingen, men man tvivler dog ikke om, at Slaattelandet vil gjøre godt Udbytte, naar det blot kan fredes for Renen i den tid Græsset spirer. – Herimod protesterer dog Ole Evensen paa det kraftigste, idet han anfører at Renhjorderne ved at trampe Græstørven i sønder altid ruinerer Afgrøden.»

På møtet i Vardø kom det til syne en uenighet mellom de norske og de samiske fastboende i spørsmålet om hvilken skade reinen forårsaket. Det heter:

«3 Søfinner fra Syltevigsfjord erklærede, at Renerne ingen Skade gjøre paa deres Hjemmark og ikke mere paa Udslaatterne end at de aligevel faae tilstrækkelig Høe til deres Kreaturer, da græsset gror om end Renerne har været på Slaaterne.»

Lenger vest i Finnmark hevdet de fastboende at skadene var blitt mer omfattende på grunn av loven av 1854 som gav reineierne fra Karasjok og Kautokeino fritak fra vokteplikten i tiden fra 1. juni til 8. juli, se foran under 2.3.2. Reineierne på sin side hevdet at voktingen ikke var blitt dårligere, men at klagene var blitt sterkere på grunn av kalde sommere de siste årene med derav dårligere vekst. Det var da lettere å gi reindriften skylden for dårlige avlinger. Men i dårlige sommere var det vanskeligere å holde reinen unna innmark og utslåtter, fordi det da var sparsomt med grøntbeite andre steder. Svaret reineierne i Talvik gav på spørsmål 17 er således typisk for de svar som ble gitt på dette spørsmålet også andre steder:

«De tilstedev. Fjeldfinner erklære, at der i gode Sommere begynder at blive tilstrækkelig Føde i Skovranden som ligger høiere op end Udslaatterne allerede i Slutningen af Juni eller Begy[ndelsen] af Juli. Først længere ude paa Sommeren bliver der Næring for Dyrene paa Høifjeldet i de Fordybninger og Fjeldlier som der findes.»

Flere steder ble det opplyst at utslåttene var lagt i reinens gamle flyttleier og renhaver som er blitt gjødslet av reinen. Fra møtet i Nesseby heter det:

«Flere af de tilstedeværende Fjeldfinner erklærede, at mange Udslaatter i Næsseby Sogn tilforn have været Reenhaver d.e. i fortiden have været benyttede av fjeldfinnerne til Samlingsplads for Reensdyrene ved Melkingen. Enkelte af disse Reenhauger var indhegnede og det hente ogsaa at Jordsmonnet var noget jevnet og ryddet, hvorfor det er sandsynligt at de vare velskikkede til at overgaa til Udslaater. I den senere Tid eller de sidste 20 – 30 Aar have Fjeldfinnerne ophørt med at bruge Reenhauger.»

Disse opplysningene fra reineierne ble ikke motsagt av de fastboende. I Vadsø, Ekkerøy, Skalelv, Vardø, Kvalsund, Langfjorden og Badderen ble det likeledes opplyst fra såvel reineierne som de fastboende at utslåttene var anlagt på tidligere renhaver. På møtet i Langfjorden ble det opplyst at handelsmannen på Sopnes hadde fått utmålt en utslått som lå midt i flyttleien.

På møtet i Øksfjord klaget reineieren over at handelsmann Buck hadde fått utmålt en utslått i Kvamviken, som lå slik til at det var umulig å holde reinen unna uten gjerde. Buck bemerket at området ikke var noen «Alfarvei for Fjeldfinnerne», da de uten vanskelighet kunne komme til sjøkanten i de nærliggende fjorder uten å passere gjennom Kvamviken. Han mente altså at reienerne fikk finne sommerbeite i andre fjorder. Reineierne bekreftet at de ikke var nødvendig å passere området for å komme ned til andre fjorder, men de ønsket ikke å flytte fra det sommerbeiteområdet der de hadde vært. Det var en «saa god Græssplads, som de ikke kunne undvære, og Renerne ere saa vante til aa gaa der, at de ei kunne forbygge Skade medmindre Gjærde opføres om Udslaatten».

Det var stor uenighet mellom de fastboende og reineierne når det gjaldt spørsmålet om det var mulig å holde reinen unna utslåttene. De fastboende mente at reineierne med enkle midler kunne vokte reinen bedre. Reineierne på sin side mente at dette ikke var mulig. På spørsmål 11 om utslåttene lå slik at flyttsamene ikke uten besvær kunne holde reinen unna, var svaret fra de fastboende nesten entydig: Flyttsamene måtte med enkle midler kunne å holde reinen unna utslåttene. Reineierne hevdet at utslåttene svært ofte lå slik til at det nærmest var umulig å holde reinen unna. Svaret fra de fastboende i Talvik er illustrerende. De mente reineierne med letthet kunne holde reinen unna utslåttene:

«Der er ingen særegen Vanskelighed for Fjeldfinnerne at holde sin Reensdyr borte fra Slaaterne fordi Dalføret har en saa stor Udstrækning og fordi Skovgrændsen falder saa langt udenfor Udslaaterne, at Fjeldfinnerne vilde kunne anvise deres Reensdyr tilstrækkelig Betesmark ovenover disse. Sandsynligvis vilde en Vagt af 3 á 4 Mand være tilstrækkelig til at frede Strækningen fra Kaafjorddalen til Vasbotten og 6 á 8 Mand vilde bevogte Strækningen udover Langfjord saaledes at det hele næs paa denne Maade vilde være være vel bevoktet.»

De to reineierne som var til stede i Talvik, mente at topografien i området gjorde det umulig å holde reinen unna utslåttene med så få gjetere som de fastboende anslo. Hvor mange gjetere som trengtes kunne reineierne ikke angi. De tilføyde at det ofte var vanskelig å vite hvor utslåttene lå, da mange av dem ikke var merket. En av de fastboende, kirkesanger Monsen støttet reineierne, og mente at minst 20 mann var nødvendig for å holde reinen unna utslåttene.

Flere steder ble det hevdet at reineierne sluntret unna gjetingen fordi de drev med sjøfiske. Mange av reineierne bekreftet at de lå på fiske, men benektet at de dermed sluntret unna gjetingen. Gjetingen ble overtatt av kone, barn og tjenere mens de selv var på fiske. Enkelte eldre reineiere gav imidlertid uttrykk for at de yngre ikke var like påpasselige med å gjete som de eldre. Og reineierne i Kautokeinos østre sone hevdet at Karasjoks reineiere var mindre påpasselige med gjetingen enn dem selv.

Det fremgår videre av svarene at det flere steder var skjedd en betydelig økning i antall utslåtter. Det heter således fra møtet i Vadsø:

«I de siste 10 Aar er det udmaalt til de Fastboende omtrent 150 Udslaatter i Strækningen fra Andersby til Krampenæs, saaledes at al den Græsmark, der er tjenlig til Slaatter, paa det nærmeste er Udmaalt.»

På møtet i Ekkerøy ble det opplyst at de fleste utmålinger hadde skjedd de fire foregående årene, og av gressmark fantes det «nu neppe nogen mere der er tjenlig eller hensigtsmæssig til Udslaatter».

I Vardø opplyste lensmannen at «mange Fastboende ere tilflyttede Sognet paa Grund af de store Fiskerier» de siste tre årene, og at det i disse årene hadde vært foretatt 50 til 60 utmålinger til fastboende. Disse utmålingene hadde først og fremst vært foretatt ved boplassen nærmest stranden, og han mente derfor at «Fjeldfinnernes Sommerbetesmarker ikke antages at være i nogen væsentlig Grad indskrænket». På møtet i Vardø gav imidlertid reineierne uttrykk for at bevoktningen av reinen var blitt vanskeligere på grunn av «den betydelige Forøgelse af den fastboende Befolkning samt de af dem optagne Rum».

Ut fra svarene synes konfliktene i Øst-Finnmark å skyldes befolkningsøkningen de foregående årene. Lenger vest i Finnmark hadde konfliktene oppstått tidligere, idet det fremgår av svarene at tilgjenglig mark allerede tidligere var tatt i bruk av de fastboende. Utmåling av jord til de fastboende skjedde tidligere i Vest-Finnmark enn i Øst-Finnmark. Dog opplyses det også i Vest-Finnmark om betydelige utmålinger de siste årene. Det heter fra møtet i Bossekop:

«I de sidste 10 Aar er der foretaget ei ubetydelige Udmaalinger baade i Rafsbotten, Transfærelven og Tverelvdalen, saa at Betesmarkerne ere blevne meget indskrænkede, da paa det nærmeste den Jord er optaget som er skikket til Eng og Udslaatter.»

I Ramfjorden i Troms gav almuen uttrykk for at konfliktene hadde økt i takt med oppdyrkingen. Det heter:

«Ramfjorden er et vel opdyrket Distrikt som lider overordentligt ved Fjeldfinnernes Omflytninger. I den Tid da Opdyrkingen var skredet ubetydeligt frem, hadde Sagen liden Vigtighed for Staten, men nu for Tiden stiller Forholdet sig annerledes og den tilstedeværende Almue forventer derfor at der gjøres Alvor af de Foranstaltninger, som forandrede Tidsforholde paakræve.»

De fastboende klaget over at det var vanskelig å få erstatning for skade som reinen forårsaket, rett og slett fordi man ikke visste hvem som eide dyrene. Det var bare reineierne som kunne tyde reinmerkene.

Reineierne på sin side gav uttrykk for at det var vanskelig å hindre at reinen kom inn på jordstykker som ikke var inngjerdet. De fastboende hevdet på sin side at det ville være umulig å inngjerde eng og utslåtter. De gav uttrykk for at det enten ikke var tilstrekkelig trevirke eller at inngjerding ville bli alt for kostbart.

Flere steder forklarte de fastboende at det først og fremst var oksereinen som gjorde skade på åker og eng, mens simlene holdt seg unna. Siden simlene holdt seg unna mente de at det måtte være mulig å holde også oksreinen unna. Reineierne forklarte at det var langt vanskeligere å holde oksereinen unna.

Reineierne klaget over at de fastboendes hunder ofte skadet reinen, og at de ikke fikk erstatning for dette. Når de fastboendes hunder gjøv løs på reinen, var det dessuten vanskeligere å holde dyrene samlet, og dermed vanskeligere å vokte dem.

På møtene i Troms fremkom det flere opplysninger om de reineierne som hadde flyttet fra Kautokeino til Karesuando som følge av grensestengingen. Opplysningene bekrefter at mange av disse hadde beholdt sine gamle sommerbeiteplasser. Disse forhold ble utdypet på et møte i Kautokeino i mars 1858, se nedenfor under 3.3.2.2, og på et møte 12. juli samme år i Bossekop. Her opplyste 70 år gamle Mikkel Isaksen Hætte fra Kautokeino at han to sommere for 40 år siden hadde hatt sine rein på sommerbeite i det området som lå mellom Lyngsfjorden og Reisaelven. Den gangen var det ingen reineiere fra Karesuando å se der, og han hadde aldri hørt at de kom nord for Lyngsfjorden. I den tid traff han imidlertid reineiere fra finsk Enontekiö (Enodat) i området. Senere hadde han i 20 år vært i Skjervøy sogn, men aldri sett reineiere fra Karesuando der, eller hørt at de var kommet så langt nord. Nå derimot hendte det at de reineierne som hadde flyttet fra Kautokeino over til Karesuando, vendte tilbake til de sommerbeiteområder de hadde benyttet som norske undersåtter.

3.3.2.2 Møtene i Kautokeino og Karasjok

Møtet i Kautokeino ble holdt 13. mars 1858 med bare syv reineiere til stede. Det hadde ikke her gått ut noen generell innkalling til befolkningen. På grunn av en ondartet kopperepedemi som nettopp hadde brutt ut, hadde distriktslegen frarådet «nogen større Folkeforsamling». Bare de syv «Fjeldfinner, der antages at høre til de paalideligste Folk i Sognet», var derfor innkalt. 95

Fem dager senere ble det holdt møte i Karasjok. Her var møtet «kundgjort for den tilstedeværende Almue», men det er ikke oppgitt hvor mange som møtte.

De fremmøtte ble stilt følgende spørsmål (nummereringen er i forlengelse av spørsmålene til møten ved kysten):

1. Har udelukkelsen af de russisk-finlandske Mosemarker fremkaldt nogen mærkelig Skade, Forringelse eller Formindskelse af de norske Reenhjorder?

2. Hvad Forskjel er der paa de russiske Vinterbetesmarker ved en hensigtmæssig Benyttelse give de norske Reenhjorder tilstrækkelig Næring?

3. Ere de norske Fjeldfinner udsatte for nogen væsentlig Trængsel eller Skade derved, at svenske Fjeldlapper opholde sig paa de norske Betesmarker med deres Reensdyr om Sommeren eller Vinteren?

4. Er der nogen Tid af Aaret, da Bevogtningen af Reensdyrene gjøres vanskeligere end ellers, enten paa Grund af Aarstidens Beskaffenhed eller af andre Omstændigheder?

5. Hvori søge Fjeldfinnerne Grunden til at der navnlig i de 3 sidst forløbne Sommere har været saamange Klager over Skadetilføielser ved Kysten?

6. Er trangen til en større Næring om Foraaret ved Kysten bleven stærkere eller nødvendigere for Reensdyrene siden Grænsespærringen i 1852?

7. Er der nogle og i saa Fald hvilke Steder ved Kysten i Hammerfest og Altens Fogderier samt Skjervø og Lyngens Sogne, hvor de Fastboende eie eller besidde uindhegnede Slaatter som ere af en saadan Beliggenhed at de ikke kunne beskyttes mod Skade af Reensdyr, om end disse holdes under streng Bevogtning?

8. Medfører det i Almindelighed større Vanskelighed at forhindre Reensdyrene fra at gjøre Skade paa Slaatter beliggende i større Dalstrækninger (f.Ex. i Porsangerfjord, Tverrelvdalen, Eiby- og Kaafjorddalen, Vasbotten, Qvænangdal og Reisens-Dal) end paa Slaatter der ligge langs Kysten?

9. Anrette Reenhjordene nogen Skade paa de Fastboendes Slaatter Fjeldsognene eller paa deres Høhæsjer naar Fjeldfinnerne om Høsten drage op fra Kysten?

10. Ansees det tjenligt iværksætteligt at der vælges et vist Antal Opsynsmænd der skulle paase at Enhver saavidt muligt gjør sin Pligt mod Reensdyrenes Bevogtning m.v?

11. Skulle det være muligt at afholde Reensdyrene fra at komme til Søkysten?»

På spørsmålene om virkningene av grenseperringen ble det begge steder svart at virkningene var følbare. Ifølge reineierne i Kautokeino var det ikke tilstrekkelige mosemarker på norsk side. I tillegg var det meste av sognet uten skog, slik at dyrene ikke fant ly. De siste to til tre årene hadde reinen blitt mindre, og «navnlig yngre Dyr have døet af Sult, da de ikke have Kraft til at sparke op den haarde Sne, som ofte bedækker Marken». På finsk side var det overflod av mose, «saa Marken er ganske hvid deraf, medens Betesmarken paa norsk Side er saa brugt og nedtrampet, at den paa mange Steder er sort, da Mosen er afgnavet». På finsk side fantes også den skog de savnet på norsk side.

De norske områdene var for begrensete til å gi tilstrekkelig beite, selv om mange reineiere hadde flyttet til Karesuando. Det var først etter grensesperringen at reineiere fra norsk side hadde begynt å søke over på svensk side. Men der var beitene sterkt medtatte fordi det allerede var mange renbyer der. Overflyttingen til Sverige hadde heller ikke ført til noe vesentlig redusert beitepress i Kautokeino reinsogn. Mange av dem som hadde flyttet over til Sverige fortsatte å benytte områdene på norsk side, se foran under 2.5.1. Dette fremgår også av det bekreftende svaret som ble gitt på spørsmål 21 om reineierne opplevde konkurranse fra flyttsamer fra svensk side:

«Ja, især om Sommeren og udover Høsten til lidt efter Mikkelsdag. Dette skeer da hovedsagelig af dem, som i den senere Tid have gaaet over til svenske Undersaatter og som saadanne benytte de samme Betesmarker, som de havde som Kautokeinofinner, medens de ingen Ydelser ville afgive til Kautokeino, skjønt de paastaar sig i Besiddelse af samme Rettigheder som før.»

Også på møtet i Karasjok ble det fremholdt at beitene var bedre på finsk side, og det heter at i «Karasjok Sogn er der nu meget daarlig Betesmark og der er en Skjældenhed at faa fede Reen i dette Distrikt». Reintallet var etter grensestengingen blitt redusert «fordi en stor Deel Ren tabes ved at spredes over det finlandske Territorium hvorfra de for en ringe Deel faaes tilbage».

På spørsmålene om hvorfor det de siste tre årene var blitt flere klager fra de fastboende, var svaret fra reineierne dårlig gressvekst og følgene grensesperringen. De mente at unntaket fra vokteplikten i loven av 1854 ikke hadde ført til slappere bevoktning. Men de siste tre sommerne hadde det vært dårlig gressvekst, og reinen fikk skylden for de dårlige avlinger. I Kautokeino opplyste «Gamle Aslak Mathiesen Logje , omtrent 62 Aar gammel, ... at saavidt han kan erindre, har der før ikke været saa slette Græsmarker eller saa vanskeligt at passe.» Svaret på spørsmål 24 var følgende:

«Paa Grund af den slettere Næring og af Mangel paa Ly om Vinteren i de sidste Aar siden Grændsespærringen ere Dyrene blevne saa meget svagere mod Vaaren, at de trænge til stærkere Føde. Gamle Fjeldfinner paastaar ogaa, at det er i høi Grad styrkende for svage Dyr i Særdeleshed at kunne komme til Søen og drikke det salte Søvand, hvorved de ogsaa blive af med en Deel af de Insekter og Larver, hvoraf de plages saameget i denne Tid.»

I Karasjok erklærte Hans Hansen Porsanger «at han i sin Levetid, 60 Aar, ikke kan erindre saa slette Aar. Hvis «de Fastboende selv ydede nogen Bistand ved Bevogtningen af sine Slaattemarker saa vilde det meget lette Fjeldfinnere ved Bevogtningen af sine Reensdyr». Reinen kunne gjetes bedre, hvis den ved kysten ble delt opp i mindre flokker. Og han tilføyde at «Fjeldfinnerne befrygtes at være for meget efterladen og at mangle den fornødne Enighed». Flere av de som var tilstede, sa seg enige med Hans Hansen Porsanger.

I Kautokeino mente reineierne at oppføring av gjerder rundt markene ville ha stor betydning, og det selv om slike gjerder bare ble oppført der det var tilstrekkelig trevirke til dette. Videre mente de «at de Fastboende burde være behjælpelige med at passe den Hjemjord, der er uindhegnet, og om ofte ligger ganske nær omkring Huset».

På spørsmål 25 om det var steder hvor det selv med den strengeste bevoktning var umulig å holde reinen unna uinngjerdete slåtter, var svaret begge steder klart ja. I Skjervø sogn gjaldt det Strømfjord, Jøkelfjord, Burfjord og begge sider av Maursund og Kågsund. I Alten-Talvigs sogn gjaldt det store og lille Lerresfjord, store Bækkarfjord, øvre del av Tverrelvdalen, Kåfjorddalen, øvre del av Vassbotten og Bogselvdalen, Alteidet og vestre side av Langfjorden ovenfor Sopnes. I Hammerfest sogn var det umulig å holde reinen unna slåttene på nordsiden av Porselven omtrent helt til Repparfjordbunden samt i Rafsbotten og Repparfjordskogen. I Kistrands sogn var det selv med den strengeste bevoktning umulig å holde reinen unna uinngjerdete slåtter i Stabursnesskogen, Børselv, Billefjord, Smørfjord og Olderfjord.

På spørsmål 26 ble det både i Kautokeino og Karasjok svart at jo lenger vekk fra kysten slåttene lå, jo vanskeligere var det å holde reinen unna slåttene.

På spørsmål 29 om reinen kunne holdes unna kystområdene, ble det i Karasjok svart at dette ikke var mulig før lengre ut på sommeren når gresset ble grønt i høyden. I Kautokeino synes ikke dette spørsmål å ha vært reist.

3.3.3 Forslagene fra kommisjonen av 1857

Innstillingen fra kommisjonen er inntatt i O. No. 25 (1862), og sidehenvisningene i teksten refererer seg til denne.

Fritaket fra vokteplikten i perioden 1. juni – 8. juli for reineierne i Karasjok og Kautokeino var som nevnt falt bort ved kgl. res. av 25. februar 1857. Brudd på vokteplikten medførte nå straffeansvar. Men dette alene ville ifølge kommisjonen av 1857 ikke løse problemene mellom reindriften og jordbruket. For det første lå det i «Sagens Natur, at Bevogtning af Rensdyr aldrig kan føre til en fuldstændig Raadighed over hvert enkelt Dyr i en talrig Hjord» (s. 2). For det annet hadde den vanlige politimyndighet som oftest ikke «Tid eller endog Indsigt til at kunne behandle disse særegne og vanskelige Forhold» (s. 3).

Kommisjonen av 1857 foreslo i likhet med kommisjonen av 1843 at reineierne i et område sammen skulle være ansvarlige for skade på fastboendes eiendom. Et slikt fellesansvar ville «anspore Fjeldfinnernes Iver og om muligt vække deres Eftertanke for Viktigheden af, at deres Omvandringer foregaae med nogen Orden, og at Bevogtningen af deres Renhjorde kan blive saa fuldstændig, som det paa nogen Maade lader sig gjøre» (s. 4). Fellesansvaret ville også sikre de fastboende mulighet til erstatning, idet det ikke var nødvendig å påvise hvem som eide den rein som hadde gjort skade, se forslagets § 10 (s. 8).

Videre foreslo kommisjonen at det blant reineierne skulle velges en oppsynsmann «der skulle paase Orden under deres Tog mod Kysten, og under deres Ophold der meddele Øvrigheden Oplysninger.» Videre skulle oppsynsmannen «modtage Kald og Varsel paa de øvrige Fjeldfinners Vegne og i dele Hele taget være det Redskab, hvorved de nye Bestemmelser om Bevogtning af Rensdyr m.v. kommer til fuldstændig Udførelse» (s. 4), se forslagets § 13. (s. 9) De enkelte områder skulle inndeles i oppsynsdistrikt, og hver vår før flytting til kysten startet, skulle den enkelte reineier melde fra til lensmannen hvor flytting skulle skje, og hvor mange rein han tok med seg til kysten, se forslagets §§ 1 – 5 (s. 6–7).

I motsetning til kommisjonen av 1843 mente kommisjonen av 1857 at en lovregulering av forholdet mellom reineierne og de fastboende ikke kunne legge byrdene på reineierne alene. Man kunne ikke «indskrænke sig til eensidig at drage Omsorg for den fastboende Befolkning og overlade til Fjeldfinnerne selv at redde sig ud af de Forlegenheder, som de foreslaaede nye Regler om Erstatningsansvar m.v. utvilsomt ville bringe dem» (s. 5). På grunn av jordbrukets utbredelse i Alten-Talvig prestegjeld kunne det i dette området bli snakk om høye erstatningsbeløp som ifølge kommisjonen kunne gå hardt ut over reineierne. Dette problemet kunne ikke løses ved å stenge reindriften ute fra området, da dette ville være en «voldsom Tilintetgjørelse af ældgamle Rettigheder» og medføre «en fullstændig Urede i deres Økonomi» (s. 5). Kommisjonen foreslo istedet at staten skulle ekspropriere den private eiendom, som lå slik til at det skapte særlige vanskeligheter for «Renhjordenes Bevogtning: Derved ville man oppnå at det Rum, som Fjeldfinnerne maae have deres Opmærksomhed henvendt paa, bliver mindre, og al Anledning til byrdefulde Erstatningskrav for Skadetilføielser paa fjerne Udslaatter og deslige vil bortfalde» (s. 5). 96 «Staten, som er stærkt interesseret i at denne fjerne Landsdeel Ophører at være en Skueplads for Misnøie og voldsom Trætte», burde ifølge kommisjonen bidra til slik konfliktløsning ved å bevilge midler til ekspropriasjon av de aktuelle eiendommer. Den anslo det nødvendige beløp til 14.000 Spd. (s. 5).

Et flertall i kommisjonen – tre medlemmer – foreslo dessuten at erstatningsansvaret for beiteskader i visse tilfelle skulle kunne reduseres til halvparten, og i særlige tilfelle falle helt bort. Dette gjaldt skade på utslåtter som lå høyt til fjells og som ikke var markert i forhold til den øvrige utmark. 97 Siden det etter de foreslåtte regler ville bli langt lettere for de fastboende å få erstatning, var en slik adgang til å lempe erstatningsansvaret nødvendig for å forebygge misbruk. Spesielt i dårlige år med små avlinger kunne det være fristende å kreve urimelig høye erstatninger for påståtte beiteskader. Om flertallets syn heter det videre:

«Den nævnte Fraktion af Commissionen nærer derfor Frygt for, at Tilstanden uden nogen passende Correktiv vilde blive utaalelig for de Erstatningspligtige og lede til Fjeldfinnernes Ruin. Men streng Retfærdighed antages ikke at paabyde, at der tilstaaes fuld Erstatning for den Skade, som gjøres paa uindhegnede for en stor Deel høit til Fjelds beliggende Eiendomme; thi for det Første er det vitterlig for Enhver, som erhverver Jord i Finmarken, at Finnerne fra ældgammel Tid have besiddet Landet og udøvet efter Sædvane deres Rettigheder paa en saadan Maade, at Kollisioner ere uundgaaelige, og for det Andet er den Dyrkning, hvoraf Eiendomsretten over Jord i Finmarken, der afstaaes af det Offentlige i Henhold til Reskriptet af 27de Mai 1775 for Tiden er afhængig, saa mislig og ufuldstændig, at det Offentlige, naar det vilde skride ind, uden Tvivl maatte finde rig Anledning og god Beføielse til at expropriere mange Eiendomme, hvis Besiddere maaskee ere blandt de meest høirøstede Klagere» (s. 6). 98

Fogd Norgrenn kunne ikke slutte seg til flertallets forslag om begrensninger i erstatningsansvaret. Han mente at forslaget var «en Vilkaarlighed og tillige et betænkeligt Indgreb i Eiendomsretten» (s. 6). Norgrenn synes å dele oppfatningen til de norske medlemmene, Rode og Cappelen, i kommisjonen av 1843 som mente at nomaden måtte vike for de fastboende innbyggere. Det heter således videre om Norgrenns syn:

«Det synes ubilligt, og vilde neppe lede til den ønskelige Tilstand af en uforstyrret Udvikling, om den fastboende Befolkning, der gjennem lange Tider har været udsat for store Tab i Sammenstødet med Fjeldfinnerne, skulde til Vederlag for den Retsnydelse, man tilbyder dem, vedblive at erlægge en stadig Tribut til Vedligeholdelsen af denne Nomadestamme, hvis fjernelse fra Kystegnene maa være dens ivrigste Ønske. Hvad der end kan siges om Eiendomsrettens særegne Udspring, og den Anvendelse, som der gjøres af Jord i Finmarken, saa er det nu vist, at Befolkningen, paavirket af Retspraksis og de Forestillinger, som Tiden har Udviklet til Retsbegreb, anseer sig berettiget til at nyde sine Eiendomme og gjøre Krav paa den Beskyttelse som Eiendom altid bør være sikret i et ordnet Samfund. Forpligtelsen til Gjærdehold kan ikke med Føie anføres som Grund for at Indskrænke denne Beskyttelse, da Gjærder, som skulde yde fuld Sikkerhed mod Rensdyr, efter de af Commisionen indhentede Oplysninger maae være saa høie, at deres Anskaffelse i Finmarken vilde være en Umulighed» (s. 6).

Norgrenn berører her et forhold som har fulgt disse spørsmålene helt opp til i dag. Gjennom koloniseringen av Finnmark, har folk blitt oppmuntret til å slå seg ned som bønder og fastboende i fylket. Dette har i høy grad skjedd ved en flytting nordover fra de sørligere områder i landet. Staten har følt en forpliktelse til å gi disse rettsbeskyttelse, og dette har i sin tur påvirket rettstenkningen når det gjelder forholdet mellom flyttsamene og de fastboende.

Når det gjaldt flytteleiene fastslo en samlet kommisjonen at disse ikke måtte stenges. Forslagets § 7 lød:

«Forøvrigt bør Fjeldfinnernes ældgamle Flytningsveie som hidtil staa aabne for dem, ligesom det ved Udstedelse af Rydningssedler eller Skjøder fra det Offentlige til de Fastboende for Fremtiden saavidt muligt bør iagttages, at Fjeldfinnerne ikke vanskeliggjøres Benyttelsen af de for dem fornødne Veie og ikke yderligere indskrænkes ved Udmaalinger i Udmarken.»

I motivene til forslagets § 7 heter det at en slik lovfesting strengt tatt var unødvendig, «da Rettigheden hviler paa Hævd», men kommisjonen fant likevel at det var behov for å få det slått fast i loven, «fordi enkelte Eider, hvorover Passagen fra umindelige Tider har fundet Sted, begynder at bebygges og opdyrkes». Det var nødvendig å «paaminde Administrationen [om] Varsomhed ved Udstedelse af Rydningssedler og Udmaalinger i Udmarken», og å motvirke «den Planløshed, hvormed man er gaaet frem ved Afstaaelse af Statens Grund» (s. 11).

I henhold til Jordutvisningsresolusjon av 27. mai 1775 skulle avståtte jordstykker som ikke etter en viss tid var dyrket opp, falle tilbake til staten. Kommisjonen mente denne forskrift måtte følges opp i høyere grad enn det som hadde skjedd til nå, og foreslo en lovfesting av statens hjemfallsrett til jord som ikke var dyrket opp, se forslagets § 7 (s. 8). De utslåtter og jordstykker, som de bruksberettigede hadde unnlatt å dyrke opp eller latt ligge ubenyttede, ville ved en slik regel falle tilbake til staten, med den virkning at reindriften ble fritatt for erstatningsansvar (s. 11).

Kommisjonen foreslo videre at grunneierne ved kysten skulle være forpliktet til å avgi plass for reineiernes telt mot en rimelig årlig godtgjørelse, se forslagets § 7.

Kommisjonen foreslo endelig at myndighetene skulle ha adgang til å stenge flyttsamene ute fra de steder ved kysten hvor det ikke tidligere hadde vært reindrift, se forslagets § 8 (s. 8). Som eksempel på slike steder nevner kommisjonen øyene ved kysten. Reineiere fra norsk side skulle videre kunne forbys adgang til de områder som fra gammelt av hadde vært benyttet av samer fra svensk side (s. 11).

3.3.4 Byfogd Saxlunds kommentar til kommisjonens forslag

Kommisjonen avgav sin innstilling i 1859. Departementet for det Indre følte behov for å få en ytterligere fagkyndig vurdering av forslagene, og ba Even Saxlund , som nå var blitt byfogd i Fredrikshald, om å uttale seg (s. 13).

Saxlund var som medlem av kommisjonen av 1852 negativ til en regulering av forholdet mellom de fastboende og flyttsamene. Han mente som vi har sett at flyttsamene den gang måtte få mulighet til å tilpasse seg grensesperringen, og ikke pålegges byrder som ikke hadde sammenheng med grensesperringen. Nå – ca. syv år senere – mente han at den nødvendige tilpasning hadde skjedd, og at tiden var kommet for en regulering av forholdet til de fastboende. Men han gav uttrykk for at en slik regulering var vanskelig, og departementet gjengir ham slik:

«Paa den ene Side har man at vogte sig for i en utilbørlig Grad at besværliggjøre Fjeldfinnernes Rensdyrhold, paa den anden at forebygge for de Fastboende alvorligere Skade ved Rensdyrenes Omstreifninger. Men for Fjeldfinnerne er det vanskeligt eller umuligt at forhindre Rensdyrenes Færden paa Strækninger ved Søkysten, hvorunder Skade lettelig kan afstedkommes for Andres Eiendom, og for de Fastboende er det ligesaa vanskeligt eller umuligt ved Forbyggelsesmidler fra deres Side at beskytte deres Eiendom herimod. Mellem disse stridende Interesser antager han det maa være Statstyrelsens Sag at fremtræde mæglende gjennem en saavidt mulig lempelig Behandling af begge Parter og ikke fortrinsvis at beskytte nogen enkelt» (s. 13).

Upartiskhet var altså påkrevet, og han mente at kommisjonens forslag avspeilte en slik upartiskhet. Han var likevel kritisk til flere av kommisjonens forslag.

Han støttet ikke forslaget om at staten skulle ekspropriere utslåtter for å frigjøre disse for reindriften. Han mente flyttsamene allerede nå kunne benytte disse områder, uten at de fastboende kunne kreve skadeserstatning. Det dreide seg om strekninger som besitterne hadde fått overdratt til seg uten vederlag, og hvor de senere ikke har hatt noen omkostninger ved opprydding o.l. Det var derfor lite rimelig om de fastboende skulle få vederlag ved innløsning, når de selv ikke hadde blitt påført noen utgifter eller andre byrder. Ekspropriasjon var derfor unødvendig. I mange områder burde det, ifølge Saxlund, aldri ha vært utmålt utslåtter. Men når det nå var skjedd, fikk eieren selv ta risikoen for at utslåtten lå midt i et reinbeiteområde:

«Efter Byfogdens Opfatning kan der dessuten neppe ligge nogen Uretfærdighed i at man nægter disse Strækninger Beskyttelse mod Fjeldfinnerne, saalænge Besidderne fra deres Side ikke foretage det Fornødne for at frede dem. Det havde udentvivl været ønskeligt, bemærker han, at der aldrig var bleven meddelt nogen Hjemmel paa saadanne Strækninger, men naar dette er skeet, maa Modtagerne tillige have overtaget den Resico, som er en Følge af Fjeldfinnernes utvivlsomme Adgang til at benytte Almindingerne, hvori Udslaatterne ligge, idet han maatte forudsee, at Renhjordene kunne forvolde Skade paa hans Eiendom, hvilken skade han alene kan undgaa ved selv at frede om Stykkerne ved Indhegning eller paa anden Maade» (s. 14).

Saxlund fremholdt videre at inngjerding av eiendommene ikke var så uoverkommelig som kommisjonen mente. Han godtok heller ikke kommisjonens oppfatning om at flyttsamene var erstatningsanvarlige for skade på uinngjerdet mark. Det heter:

«Overhovedet kan Byfogden ikke erkjende Berettigelsen af den Sætning, at Fjeldfinnerne efter den bestaaende Ret ubetinget pligter Erstatning for den Skade, hans Rensdyr maatte gjøre paa uindhegnede Stykker i Fjeldmarken. Han antager imidlertid, at der uanseet hvad man efter en tvivlsom Fortolkning statuerer om dette Spørgsmaal, er Adgang til efter § 2 i Loven af 7de September 1854 at gjøre Erstatning for Skade paa saadanne strækninger afhængig af Fredning fra den Skadelidtes Side.»

Saxlunds syn på rettsforholdet mellom flyttsamene og de fastboende innebar altså en større anerkjennelse av reineiernes rettigheter enn det kommisjonen hadde lagt til grunn. Men han kunne likevel ikke støtte en lovfesting av hjemfallsretten for udyrket mark, selv om en slik regel forsåvidt ville være rimelig. En gjennomføring av hjemfallsretten ville innebære at utslåttene falt i det fri, og dermed kunne benyttes av alle. Og han fryktet en konkurranse mellom de fastboende om benyttelsen av utslåttene som kunne lede til lite heldige tilstander. 99 Forøvrig trodde ikke Saxlund «at de værste Kranglerier mellem Fjeldfinnerne og de Fastboende hidrøre fra Udslaatterne, men at det er Skade paa dyrkede Jorder og Hjemmark, der har givet Anledning til de sædvanlige Klager ... og til de beklaglige Optrin».

Saxlund reiste spørsmålet om ikke de fastboendes krav på rettsbeskyttelse av hjemmemarken burde gjøres avhengig av at den var fredet med «Hegn eller deslige», dermed ville man få «en fastere Ordning i Overeensstemmelse med hvad der gjælder i det øvrige Land». Selv om en slik løsning rettslig sett ville være den riktige, avviste han likevel denne fordi den kunne lede til tilstander som ingen var tjent med. Han mente reineierne kunne bli fristet til å la «Stederne oversvømme af Rensdyr uden at anvende nogen Omhu for at holde dem borte derfra». Dette kunne igjen lede til aksjoner fra de fastboende. De fastboende kunne for eksempel «hidse Hunde paa Rensdyrene eller nedskyde disse», og dermed lå vegen åpen for «store Fortrædeligheder paa begge Sider» (s. 15). 100 Om hans syn på dette spørsmål heter det:

«Han antager, som oven antydet, at en saavidt mulig lemplig Fremgangmaade mod alle Parter er den tilraadeligste, og det kommer, bemærker han, ikke alene paa, hvad der er juridisk Ret, men ogsaa paa Følgerne af hvad der bestemmes, og efter Oplysninger som haves, troer han ikke man med Sikkerhed kan overskue disse. Vilde man udtale sig for, at Fjeldfinnerne uden Ansvar kunne benytte Strækningerne, er det trolig bemærker han, at de uden nogen Fornødenhed lade Renhjordene hærje dem til Tab for de Fastboende, og at disse fremdeles ville raabe paa det Offentliges Bistand» (s. 14).

Videre gikk Saxlund imot å lovfeste en regel om at flytteveiene skulle være åpne. Han støttet heller ikke forslaget om å lovfeste at flyttsamene mot en årlig godtgjørelse hadde rett til plass for sine telt. Rett til teltplass på privat eiendom burde overlates til privat overenskomst. Ved fremtidig utmåling av jord måtte flyttsamene sikres nødvendig plass for sine telt. Og når det gjaldt de «gamle hævdede Flytningsveie» mente han det var en selvfølge at disse ikke kunne berøves flyttsamene. En lovfesting deres rett til flyttelei var derfor unødvendig.

Saxlund hadde også innvendinger til forslaget om at flyttsamene og deres dyr kunne stenges ute fra øyene. Han ville ikke uttale noen bestemt mening om reindrift hadde vært drevet på øyene. Men hvis det var så at «Fjeldfinnernes Ret til Benyttelse heraf for en Deel ialfald maa have sin Grændse i, hvad der fra gammel Tid har været Sædvane» mente han at dette måtte komme klart til uttrykk.

3.3.5 Departementets vurdering av forslagene

Departementet for det Indre var i hovedtrekk enig i kommisjonens forslag, men gav samtidig sin tilslutning til flere av Saxlunds innvendinger. Departementet var således enig med Saxlund i at de særlige erstatningsreglene – fellesansvaret – ikke burde gjelde for uinngjerdete utslåtter med mindre de lå i tilknytning til hjemmemarken. Dermed var det ifølge departementet heller ikke nødvendig å gi regler om ekspropriasjon av utslåtter.

Forslaget fra Saxlund om at reineiere bare skulle kunne utestenges fra øyer og andre kystområder der de ikke kunne vise til en sedvanemessig bruk, fikk ikke departementets tilslutning. Men departementet mente at kompetansen til å vedta en slik utestenging måtte ligge hos Kongen og ikke hos amtmannen, idet «Anvendelsen af den her omhandlede Myndighed bør formeentlig helst være overladt en Autoritet, der staaer fjernere fra Trykket af de lokale Paavirkninger, som her kunne tænkes at gjøre sig gjældende» (s. 17). Departementet fryktet altså at flyttsamene nødvendigvis ville tape, hvis en interessekonflikt mellom dem og de fastboende skulle avgjøres av de lokale myndigheter.

Departementet var enig i Saxlunds innvendinger mot å lovfeste at flytteveier ikke måtte stenges, og var likeledes imot å lovfeste at reineierne hadde rett til teltplass mot årlig leie. Disse spørsmålene burde heller tas opp i forbindelse med en revisjon av bestemmelsene om jordutvisning i Finnmark.

Så ble også gjort ved lov av 22. juni 1863 som avløste kgl. res. av 27. mai 1775. Her het det i lovens § 1 at jord som «udfordres til Sommerhavn for de Fastboendes eller for Fjeldfinnernes Dyr» eller som «benyttes til Vei ved Fjeldfinnernes Flytninger» ikke måtte avstås «Private til Eiendom».

Av lovens ordlyd kan det se ut som det bare var de områder som var sommerhavn for «Fjeldfinnernes Dyr» som ikke kunne avstås, men at vår-, høst- og vinterbeiter kunne avstås. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at forbudet var ment å gjelde beitemark generelt. 101 Ordet sommerhavn gjaldt bare de fastboendes dyr. Det var jo dessuten bare deres dyr som beitet ute kun om sommeren. Bestemmelsen synes imidlertid å ha blitt oppfattet slik at sommerhavn også omfattet reinen, at vinter-, høst- og vårbeitene ikke var omfattet av regelen. Se nærmere nedenfor under 9.7.

3.3.6 Stortinget forkaster lovforslaget

Selv om departementet gikk inn for en mer begrenset lovregulering enn det kommisjonen av 1857 hadde foreslått, førte ikke departementets lovutkast til noe lovvedtak i denne omgang. Kommiteen for Næringsveiene fant det betenkelig å pålegge flyttsamene et strengt erstatningsansvar for beiteskader uten at det samtidig ble gitt dem lettelser på andre områder. De lettelser komiteen siktet til, var forslagene kommisjonen av 1857 om å frigjøre områder for reindriften. Før slike tiltak var gjennomført, kunne man ikke pålegge reindriften et tyngende fellesansvar. Kommiteen for Næringsveiene, der Anton Martin Schweigaard var formann, uttalte:

«Til at fatte Beslutning angaaende det af Kommissionen i sin Tid fremførte Forslag om Frigjørelse gjennem Kjøb af saadanne Strækninger, hvis Beliggenhed forvolde Fjeldfinnerne særdeles Vanskeligheder, udfordres efter Kommitteens Mening langt nøiagtigere Undersøgelser, end der endnu haves. Paa Grund af den store Vigtighed af at bringe til Opløsning en Strid, der for en stor Deel maa siges at være en Strid mellem tvende Racer, antager Kommiteen, at disse Undersøgelser bør anstilles ...»

Kilde: Se Indst. O. No. 88 (1863).

I overenstemmelse med innstillingen fra Næringskomiteen forkastet Odelstinget forslaget. 102 Det er av interesse å merke seg at forslaget til regler som Stortinget forkastet var mindre restriktive overfor reindriften enn de erstatningsregler som gjelder idag.

3.4 Felleslappeloven av 2. juni 1883

3.4.1 Innledning

Først i 1883 fikk vi en nærmere lovregulering av forholdet mellom reindriften og jordbruket. Det skjedde gjennom Lov angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige av 2. juni 1883, den såkalte Felleslappeloven. Etter lovens § 29 gjaldt den ikke for Finnmark. Flere av de spørsmål som ble tatt opp hadde imidlertid betydning også for reindriften i Finnmark, blant annet for de reineiere i Kautokeino som hadde sommerbeite i Troms. Lovens løsninger ble dessuten retningsgivende for den senere reguleringen av reindriften også i Finnmark, og det er derfor på sin plass å redegjøre for lovarbeidet.

Som nevnt var det i 1843 satt ned en svensk-norsk kommisjon for å se på forholdet mellom reindriften og de fastboende, og i innstillingen som kom året etter foreslo kommisjonen regler om fellesansvar og vokteplikt. Forslaget førte ikke til nye lovregler, idet det fra svensk side var betydelige innvendinger mot forslagene. 103 Fra norsk side var det etter hvert et stadig sterkere ønske om å få gjort noe med spørsmålene, men man valgte å avvente behandlingen av forslagene fra Finnmarkskommisjonen av 1857. Forslagene fra denne kommisjonen bygget som nevnt på flere av forslagene fra den svensk-norske kommisjon av 1843. Da imidlertid forslagene fra kommisjonen av 1857 ble avvist av Stortinget i 1863, tok Departementet for det Indre på ny opp spørsmålet om en felles svensk-norsk lovgivning. Departementet fremla i 1862 et lovutkast som bygget på de tidligere lovforslag. 104 Det svenske Justitiedepartementet avviste imidlertid forslaget, da det mente saken krevde grundigere undersøkelser. Fra svensk side hadde man innvendinger mot flere av de foreslåtte bestemmelser, blant annet reglene om svenske samers rett til beite på norsk grunn og forslaget om fellesansvar. Spørsmålet ble deretter fra norsk side forelagt amtmennene i de berørte distrikt, nemlig amtmennene i Nordre Trondhjems, Nordlands og Finmarkens Amt. Det viste seg å være uenighet mellom de tre amtmennene når det gjaldt departementets lovforslag. Amtmannen i Nordland var betenkt over forslaget om fellesansvarlighet, og amtmannen i Nordre Trondhjems Amt fant de foreslåtte regler unødvendige. Amtmannen i Finmarkens Amt, som den gang også omfattet det som idag er Troms fylke, fant de foreslåtte reglene hensiktsmessige og nødvendige. 105

Forholdet mellom de fastboende og reineierne fra svensk side var særlig spent i Troms og hadde ført til sammenstøt. Sommeren 1864 var det, ifølge innberetning fra amtmannen, «tvende voldsomme Sammenstød mellem nogle Lapper og Nordmænd i Ramfjorden» og han fryktet at «lignende Sammenstød efter den Bitterhed, Striden nu har antaget, atter vil kunne indtræffe saavel der som andensteds». 106 For å unngå ytterligere sammenstøt anmodet amtmannen om at det måtte etableres et særskilt oppsyn. Sommeren 1865 ble fire oppsynsmenn stasjonert i de mest konfliktfylte områdene i Troms, ved overfartsstedet mellom fastlandet og Kvaløya og i Ramfjorden. Det var ingen sammenstøt på disse stedene denne sommeren, og amtmannen anmodet om en utvidelse av ordningen. Anmodningen ble etterkommet, og for sommerene 1866, 1867 og 1868 ble det bevilget ialt 1500 Spd til oppsyn. 107 For dette beløp ble det hver sommer beskikket 10 – 12 oppsynsmenn. 108

Kravet om en regulering av forholdet mellom de fastboende og reineierne var fortsatt sterkt i Troms, og Indredepartementet ønsket en lovregulering. Men siden det svenske Justitiedepartementet hadde motsatt seg det norske lovforslaget, mente Indredepartementet at spørsmålet bare kunne løses gjennom en lovkomité som besto av representanter fra begge land. 109

3.4.2 Kommisjonen av 1866

3.4.2.1 Innledning

I 1866 ble det nedsatt en svensk-norsk kommisjon som skulle se på «Forholdet mellem de norske Fjeldfinner og de svenske Lapper i de forenede Riger». De norske medlemmer var amtmann i Nordland, Carsten Smith , stiftsprost Hvoslef og fogd, senere amtmann, Holmboe . Kommisjonens arbeid knyttet seg først og fremst til forholdene i Troms. Lovarbeidet resulterte i den såkalte felleslappeloven av 1883.

I likhet med kommisjonen av 1857 hadde også den norsk-svenske kommisjon en rekke møter med fastboende og reineiere på sommerbeitene, men denne gangen altså i Troms. Protokollen fra disse møtene er gjengitt i bilag 24 i innstillingen til Lappekommisjonen av 1897 fra 1904. 110 Møtene ble stort sett holdt på gårder, med andre ord hos de fastboende, og de fastboende var klart i flertall på møtene. Flere steder var det ingen reineiere til stede. 111

Den norske del av 1866-kommisjonens innstilling er gjengitt i O.No 1 (1867), og sidetallene i teksten nedenfor refererer seg til denne.

Opplysningene som protokollen gir om forholdet mellom de fastboende og flyttsamene svarer langt på vei til de opplysninger som fremkom på de møtene som kommisjonen av 1857 holdt. De fastboende klaget over skade på eng og havnegang. De mente flyttsamene måtte kunne vokte dyrene bedre eller at de måtte kunne holde dyrene lenger unna kysten. Når skade var skjedd var det umulig å finne frem til dyrets eier. Reineierne på sin side klaget over at det var umulig å unngå skade fordi de fastboende hadde tatt i bruk områder tett opp til flyttleiene og til dels stengt selve flytteleiene. Nødvendige beiteområder var også gått tapt. De fastboendes hunder skremte reinen, og gjorde dermed voktingen vanskelig. De fastboende skjøt også ned rein som kom inn på innmarken. Reineierne mente at problemene kunne løses hvis de fastboendes eiendom ble inngjerdet. De fastboende hevdet at dette var en umulig oppgave. Inngjerding ville bli altfor kostbart, og det var heller ikke tilstrekkelig trevirke til slike foranstaltninger.

3.4.2.2 Beiterett på privat grunn

Et sentralt spørsmål for kommisjonen av 1866, var reindriftens rett til beite på privat grunn. Dette hadde også vært et sentralt spørsmål for den norsk-svenske kommisjonen av 1843. De norske medlemmene i 1843-kommisjonen, Roede og Cappelen , hevdet at Lappekodisillen kun gav reindriften en bruksrett på statens grunn og ingen beiterett på privat grunn. De mente dette fulgte av Lappekodisillens § 10 sammenholdt med § 16. 112 Denne begrensning gjaldt såvel svenske som norske flyttsamer. De norske medlemmene uttrykte det slik:

«Ingen vil dog vel paastaae, at Landets egne Indvaanere have nogen Ret til at benytte sig af Andenmands Udmark, uden efter Overeenskomst med denne selv, eller at der er den ringeste Rimelighed i, at Tractaten skulde have villet indrømme de fremmede Lapper større Ret i det andet Rige end dettes egne Indvaanere.»

Kilde: Op.cit.

De svenske medlemmene i kommisjonen av 1843 var uenige i en slik forståelse av kodisillen, idet det ville innebære at en utstykking av offentlig eiendom til private uten videre ville frata flyttsamene deres beiterettigheter. 113

De norske medlemmene i kommisjonen av 1866 sluttet seg ikke til det syn som var forfektet av de norske medlemmene i 1843-kommisjonen. De tok utgangspunkt i de rettigheter som flyttsamene hadde da Lappekodisillen ble gitt, rettigheter som nettopp ble stadfestet gjennom kodisillen. De pekte på at da staten i 1666 begynte å selge en mengde jordegods, hadde «Lapperne allerede i Aarhundreder vanket om med sine Renhjorde paa begge Sider af Kjølen». Selv om hverken rettigheter eller forpliktelser var bestemt ved lov eller traktat, «havde de erhvervet sig en sædvansmæssig Ret, som var anerkjendt i begge Riger, ligesom Udstrækningen af deres Forpligtelser efterhaanden var bleven bestemt paa samme Maade». En av disse forpliktelsene var betalingen av den saakalte Lappeskat og Finneleding, som de årlig betalte til staten for retten til å beite med sine rein på statens grunn (s. 10).

«Da Staten afhænded Jorden til Private, skede dette med de samme Rettigheder og de samme Forpligtelser, hvormed den selv havde eiet den.» Og de viste til at det i skjøtene uttrykkelig fremgikk at Lappeskatt var en av de «Herligheder, der fulgte med Jorden». Men med Lappeskatten fulgte den forpliktelse for grunneieren at han måtte «modtage Lapperne paa sin Jord, naar de kom at søge Bete for sine Ren». Disse rettigheter og forpliktelser ble så uttrykkelig slått fast i Lappekodisillen av 1751. Etter § 10 skulle reindriftssamene i begge riker ha rett til «lige med Landets Undersaatter ... at betiene sig af Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv». Til gjengjeld skulle de betale en viss leie etter §§ 18 og 19. Denne leie tilkom staten, men hvis staten avhendet grunnen til en privatmann, var det han som fikk leien. Reindriftens sedvanerettigheter til de beiter de hadde brukt i alders tid, innebar ifølge kommisjonen, at beiteretten ikke falt bort ved eierskifte:

«Om jorden saaledes efterhaanden kom i mange enkelte Privatmænds Eie, kunde dette ikke medføre nogen Forandring i det Omhandlede Forhold. Lapperne beholdt sin gamle Betesret. Uden dette vilde jordens Overgang fra Statens i Privates Hænder aabenbart udsætte Lapperne for at blive udelukkede fra hele Districter, hvor de af Alders Tid havde havt Ret til at søge Bete for sine Ren, og hvor de efter sine Forholde ikke kunde undvære denne Ret uden at gaa til Grunde» (s. 11).

Dette var ifølge de norske medlemmene rettstilstanden også etter Lappekodisillen. Kodisillens § 10 som stadfester reindriftssamenes rett til å flytte over grensen med sine dyr for å kunne benytte sine sedvanemessige områder, kunne ikke være bygget «paa en saa løs Grund, at det stod i Enkeltmands eller flere Enkeltes Magt å gjøre deres Tilværelse som Flytlapper umulig».

Flyttsamene hadde imidlertid ikke en uinnskrenket beiterett til fortrengsel for jordbruket, idet dette i så fall ville umuliggjøre en videre utvikling av jordbruket i disse områdene. Reindriften måtte utøves slik at den ikke gjorde «Landets jordbrugende Befolkning skade». Dette var bakgrunnen for bestemmelsen i kodisillens § 16, som sier:

«... Og skulle de fremmede Lapper nøie tage sig i Agt, at de ikke ved deres Flytnings Færd gjøre Landets egne Indbyggere Skade enten Vinter eller Sommer paa Skoug, Ager eller Eng, Multe-Bær Hiort Ron-Myrer, eller noget andet ...»

Bestemmelsen innebar imidlertid ikke at flyttsamene måtte holde seg unna all privat eiendom. Utmarken måtte ifølge de norske kommisjonsmedlemmene kunne benyttes, «forsaavidt den er uskadelig for dennes Eier, og Benyttelsen grunder sig paa ældre Ret», dvs. på «saadanne Omraader, hvor Lapperne før eller ved Traktatens Tid vare erkjendte berettigede til at søge bete for sine Ren» (s. 11). Dette måtte gjelde selv om skjøtene ikke inneholdt noe klausul om slik beiterett, siden «Proprietærerne ikke kunde sælge eller bortbygsle Stykker af det Hele med større Ret end den, hvormed de havde det hele selv». Om det var forsømt å innta en slik klausul, kunne det «ialdfald ikke komme Lapperne til Skade» (s. 11).

Departementet for det Indre hadde også vært av den oppfatning at de norske medlemmene i kommisjonen av 1843 gikk for langt i begrensningen av beiteretten, og hadde i forbindelse med behandlingen av innstillingen i 1845 uttalt at man måtte skille mellom de private allmenninger og enkeltmanns utmark. Flyttsamenes rettigheter måtte fortsatt bestå i de private allmenningene (s. 12).

De norske medlemmene i kommisjonen av 1866 gikk imidlertid lenger enn det departementet hadde gjort 20 år tidligere, og mente at flyttsamenes beiterett kunne bestå ikke bare i private allmenninger, men også i privatmanns utmark. De var forsåvidt enige med departementet i at det i alminnelighet var «en væsentlig Forskjel mellem at bete i Almindingerne og i Gaardenes Udmarker.» «Saa snart et Stykke er udskilt af Almindingen og blevet Enkeltmands Eiendom, have de jordbrugende Naboer ikke længere nogensomhelst Brugsret i nogen Del af det Stykke af Almindingen, som nu er blevet en Gaard», medmindre de kunne påberope seg en rett som var eldre enn den private allmenningen eller eldre enn gårdens utskillelse fra allmenningen (s. 12).

Ifølge kommisjonen kunne flyttsamene nettopp vise til en slik eldre rett. «Ved Traktatens Tid var der vel norske Flytlapper i Tromsø Distrikt, som der endnu er i Helgelands Fogderier», og disse norske reindriftssamer hadde del i den rett «som tilerkjendtes Flytlapperne i Almindelighed». Det heter videre:

«Havde disse en af Staten anerkjendt Brugsret i dens Almindinger, saa maatte norske saavelsom svenske Flytlapper have den, og de beholdt begge denne Retten ved Almindingernes Salg, idet udtrykkelig Anmærkning herom ble gjort i Skjøderne, hvorved des «med Kronens dermed forbundne Rettigheder», hvoriblandt Finneleding og Lappeskat, som har Hensyn baade til norske og svenske Flytlapper.»

Bortsett fra flyttsamene fra Kautokeino var det i 1866 ikke lenger norske flyttsamer i Troms, bare svenske. Men selv om det «nu ikke er norske Flytlapper mere, som kunne udøve en Flytlapperne i Almindelighed tilkommende ældre Ret, saa kunne de svenske Flytlapper ikke derfor have tabt den» (s. 13).

De norske medlemmene av kommisjonen utviklet videre sitt resonnement ved blant annet en analyse av språkbruken i Lappekodisillen. Denne analysen viste at det de svenske flyttsamene ikke kunne ha en svakere bruksrett enn de norske flyttsamer. Bare i lappekodisillens § 12 og § 16 var det gjort begrensninger i rettighetene til det annet lands flyttsamer, ikke i § 10. 114 De svenske flyttsamenes bruksrett kunne derfor like lite som de norske flyttsamenes bruksrett fjernes gjennom utskilling av privat eiendom. De svenske flyttsamene hadde «en Brugsret i Almindingen, som er ældre end Almindingshaverens Eiendomsret og saaledes hviler som en Servitut paa hans Eiendom». Denne servitutt hvilte på hvert «enkelt Stykke, som udskilles af Almindingen» forutsatt at det ikke ble gjort slik skade på eiendom som nevnt i kodisillens § 16 tredje punktum. Hadde det vært meningen at også privat utmark skulle unntas fra beiterett, ville det ifølge de norske kommisjonsmedlemmene vært naturlig at utmark var nevnt i § 16, og dermed blant de områder som etter § 10 var unntatt fra beiterett, jf. ordene «undtagen paa saadanne Steder, som her neden meldes» (s. 14). Forholdet mellom nomadelivet og det øvrige samfunnsliv tilsa dessuten at bare når reindriften gjorde skade skulle flyttsamenes rettigheter begrenses, og noen skade kunne man ikke se at den gjorde i utmarken. De norske medlemmene uttalte:

«Nomadelivet forholder sig negativt til det fremskredne Samfundsliv. Det ligger i Enhvers Bevidsthed, at det Første vil støde hindrende og skadende an mod det Sidste, hvor de mødes, og da Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk Berettigelse, saa drives Lovgiveren, ledet af denne Bevidsthed, til ved Begrændsningen af Nomadens Rettigheder at vende Talen derhen, at han kan paadrage sig Ansvar, om han gjør Skade paa den bofaste Befolknings Eiendom. Herved er det dog tillige taget Hensyn til Nomadens Kaar. Kun naar han gjør Skade paa de Fastboendes Eiendomme, skal han kræves til Ansvar derfor, derimod ikke blot fordi hans Ren ere komme ind paa nogen Del af deres Eiendom, uden at dette har forvoldt nogen Skade» (s. 14).

Selv om de norske medlemmene i kommisjonen av 1866 altså mente at flyttsamene hadde større rettigheter enn det som var hevdet av de norske medlemmene i kommisjonen av 1843, ville de imidlertid ikke gå så langt som de svenske medlemmer av 1843-kommisjonen, som mente at flyttsamenes bruksrett var likestilt med de fastboendes eiendomsrett (s. 15). Retten til å beite i enkeltmanns utmark gjaldt ifølge de norske medlemmene bare så sant eieren «derved ikke kommer til at savne Noget, som er fornødent til hans Drift, hvad enten den har større eller mindre Omfang». Det var med andre ord «forbeholdt Lapperne en uskyldig): uskadelig Nyttes- og Brugsret, der ikke paafører Eieren af Udmarken noget positivt Tab» (s. 15). De norske medlemmene viste i denne forbindelse til en uttalelse fra den svenske justitieminister i skriv av 22. desember 1862 til det norske Indredepartementet:

«Äfven efter min uppfatning får icke 1751 års Gränsetractat tolkas så, at odlingens fortgang inom någotdera Landet skulle vara underordnad Lappernes behof af betesmarker och att under enskild egenderätt icke finge upplåtas annan eller större jordrymd, än som lapparne hittil icke begagnat eller behöfde begagna.»

På den annen side hadde Lappekodisillen ifølge de norske medlemmer «villet gjøre Lappernes Bestaaen mulig ved at tage et retfærdigt og billigt Hensyn til urgamle Rettigheder og Eiendommelighederne ved deres Næringsvei», og derfor måtte loven forstås slik at flyttsamene hadde beiterett i privat utmark. Noe annet ville innebære «at det Rum, som bliver tilovers for Lapperne allerede nu tør anses for utilstrækkeligt og ialfald med Sikkerhed kan forudsees at ville blive det, om de skulle være henviste alene til, hvad der ikke allerede er udvist til Enkeltmand», idet de skyldsatte jordbruk gjerne gikk fra «Fjære til høieste Fjeld eller som det oftere hedder i daglig Tale, saa langt Øiet kan se» (s. 15).

Det ble videre pekt på at kommisjonen under sine møter med almuen hadde fått opplyst «at Lapperne fra Alders Tid have benyttet navnlig de øvre i Skovgrændsen liggende Dele af Udmarkerne». De fastboende hadde «i Regelen ikke turdet paastaa, at det til enhver Tid af Aaret skulde være muligt for Lapperne at finde tilstrækkelig Føde for Renen udenfor dem.»

3.4.2.3 Erstatningsansvar for beiteskade

Som påpekt tidligere var det ved skade på åker og eng som følge av reinbeite, umulig for de fastboende å finne frem til reinens eier, da de ikke klarte å tyde øremerkene. Kommisjonen av 1866 foreslo derfor i likhet med kommisjonen av 1843 og Finnmarkskommisjonen av 1857 innføring av et fellesansvar ved beiteskade. Alle reineierne i et område skulle sammen være ansvarlig for den skade som ble forvoldt. Kommisjonen av 1866 fremhevet at et slikt fellesansvar bare burde påligge de reineierne «der holde til inden eller flytte igjennom et Omraade, hvor Dyrene ere blandet sammen» (s. 16).

Den reineier som kunne godtgjøre at hans rein ikke hadde forvoldt skade, skulle imidlertid være fri for dette ansvaret. Fellesansvaret samt adgangen til å slippe fri, ville ifølge kommisjonen «med Nødvendighed anspore de Skjødesløse til Omhyggelighed i Bevogtningen og drive dem til at forene sine Bestræbelser med de Andres for at afværge Skade» (s. 17). Kommisjonen understreket at det i innføringen av fellesansvar ikke lå noe mistillit til flyttsamene som sådan:

«Sikkerlig har ingen af dem, som have været med at tilraade Anvendelsen af Fællesansvar, gjort dette i den Tanke, at Lapperne skulde være mindre paalidelige end andre Mennesker. Det er et berettiget Hensyn til det Særegne ved Lappernes Næringsvei og ikke uberettiget Mistillid til deres Moralitet, som have raadet hos dem, der have anseet nævnte Middels Anvendelse for nødvendig» (s. 17).

Mot innføringen av et fellesansvar kunne det innvendes at den enkelte reineier risikerte å måtte betale for skade som en annen hadde forvoldt, men hvor stor denne risikoen var, ville være avhengig av hvordan distriktet ble begrenset. «Dersom de Districter, hvis Lapper underkastes Fællesansvar, gjøres saa store, at Renerne hverken blandes eller kunne blandes sammen», ville det være betenkelig med et fellesansvar. Distriktene måtte derfor være så små at reinen stadig var blandet sammen, grensene trekkes slik at dyrene ikke lett kom over i andre distrikt. Kommisjonen understreket at ut fra disse forutsetninger hadde «samtlige de Lapper og reneiende Søfinner, der have været tilstede ved Kommissionens Møder, ... erklæret, at de finde samme rimelig og billig» (s. 18). Kommisjonen foreslo en inndeling av Troms fylke i 15 distrikt fra dets nordgrense til og med Lavangen. I tillegg skulle hver av øyene utgjøre et distrikt for seg. Til sammen ble det 19 distrikt.

Gjennom forslaget om fellesansvar hadde man imøtekommet de fastboendes interesser. Men kommisjonen påpekte at man ikke alene kunne ha omsorg for den fastboende befolkning. Fellesansvaret ville bli urimelig tyngende hvis ikke flyttsamene ble sikret tilstrekkelig areal for sine dyr. I så fall ville selv den mest nitidige bevoktning fra reineiernes side ikke kunne forhindre skade og dermed et erstatningsansvar. Det heter i innstillingen:

«Idet der saaledes drages Omsorg for den fastboende Befolkning, kræver Retfærdighed, at man bortrydder saadanne Vanskeligheder for Lapperne, hvis Vedbliven vilde paa flere Steder gjøre alle Anstrengelser fra deres Side for at afværge Skade frugtesløse. Gamle Renveie bør aabnes for dem, hvor de ere stængte, og videre Rum skaffes dem, hvor dette er saa trangt, at enten Flytningen ikke kan foregaa eller gamle Betesmarker ikke benyttes uden at udsætte dem for uforholdsmæssige Erstatningsansvar, selv hvor det kun søges Bete for et saadant Antal Ren, som maa ansees passende i Forhold til Betesmarkernes Udstrækning og Beskaffenhed» (s. 19).

Kommisjonen nevner deretter en rekke steder i Troms hvor stengte flyttleier (renveier) måtte åpnes og strekninger frigjøres for reindriften, og anbefalte at nødvendige undersøkelse ble foretatt snarest mulig. Videre foreslo den en bestemmelse til sikring av beiteområdene for fremtiden. Det heter således i forslagets § 5:

«Ved Rydning, Dyrking eller Indhegning af Jord bør det iagttages, at Lapperne ikke berøves deres gamle Renveie, forsaavidt de ere fornødne.»

I motivene til forslagets § 5 heter det:

«Erfaring har vist Nødvendigheden af at forhindre, at Lapperne berøves deres gamle og fremdeles fornødne Renveie. Af hvad der har fundet Sted i Ramfjorden i Tromsøsundets Præstegjæld vil det sees, at Saadant har givet Anledning til Optrin, som det maa være Staten høist magtpåliggende at se forebyggede. Den foreslaaede Bestemmelse kan heller ikke siges at staa i Strid men den Sætning, hvis Gyldighed ogsaa som forhen vist er erkjendt fra svensk Side, at Jorddyrkningens Fremtid ikke skulle være underordnede Lappernes Behov af Bestesmarker. Bestemmelsen medfører kun, at der levnes Lapperne fornøden Vei til at komme frem did, hvor de have Ret til at søge Bete for sine Ren, Noget, som vel forøvrigt må anses tilstrækkelig begrundet ved hvad der gjælder i andre lignende Forhold indenfor et ordnet Samfund. Heller ikke antages Bestemmelsen at give Lappen nogen større Ret end den, han gjennem Hævd fra Alders Tid allerede for længst har ehvervet med Hensyn til privat ikke mindre end til Statens Jord» (s. 23).

Men kommisjonen foreslo samtidig at flyttsamene skulle kunne utestenges fra sine tradisjonelle områder ved kysten, men til gjengjeld skulle de anvises andre områder lenger inn i landet. I lovutkastets § 24 het det således:

«Kongen kan afgive Bestemmelser om, at Ø, Halvø eller andet Omraade ved Kysten, hvor Renholdet i særdeles Grad er den jordbrugende Befolkning til Uleilighed, unddrages Lappernes Betesret, imod at der anvises dem fornøden Betesmark paa Strækninger længere inde i Landet, som dertil kunne ansees tjenlige.»

Man tenkte seg at en slik bestemmelse ville fremme det mål å få gjennomført et «Jordskifte mellem Nomadelivet og Jordbruget». Jordbruket skulle ha øyene og kyststripen, mens reindriften skulle disponere fjellene lenger inn i landet, områder som jordbruket ikke kunne nyttiggjøre seg (s. 27).

3.4.2.4 Andre forhold

Kommisjonen behandlet også andre forhold som er interessante å nevne i denne sammenheng. Det gjelder reintall og følgene av grensestengingen.

Det heter i innstillingen at antall rein som flyttet over til Norge om sommeren hadde økt de seneste årene. Dette skyldtes «at der i længere Tid har været gode Aaringer for Renen, saa den har trivedes vel og formeret sig». En annen årsak var at «mange forhenværende Kautokeinolapper efter Spærringen af Finlands Grændse i 1852 have seet sig nødsagede til at gaa over til at blive svenske Undersaatter, hvorved de have ført betydelige Hjorder med sig». Disse flokkene søkte nå sommerbeite lenger syd i Troms enn det de tidligere hadde gjort.

Blant de 174 reineiere med tilsammen 34.675 rein fra Karesuando som søkte sommerbeite i Troms, var det 51 reineiere med 11.040 rein som var utflyttet fra Kautokeino. Disse opplysningene var innhentet av lensmannen i Karesuando, men de norske medlemmene i kommisjonen mente at det oppgitte reintallet var for lavt. Det ble vist til kommisjonen av 1852 som mente at de oppgitte reintall den gang lå 1/3 under de reelle tall. Hvis man antok at det samme var tilfellet nå, var det tall de forhenhenværende Kautokeinosamene førte på sommerbeite til Troms 16.500. Hvis man gjorde det samme påslag på de opplysninger man hadde fra de øvrige reineiere i Karesuando og Jukkasjärvi, innebar det ifølge kommisjonen av 1866 at 59.857 rein fra dette området søkte sommerbeite i Troms. I tillegg kom de rein som hørte hjemme i Troms og som hadde sommerbeite der. Ifølge folketellingen for 1865 utgjorde disse 6.017 rein. 115 Dette gav et reintall på tilsammen 66.000 rein på sommerbeite i Troms, og i tillegg kom de dyr som tilhørte reineiere i Kautokeino med sommerbeite i Troms (s. 8). Departementet har senere snublet i disse tallene. I Oth. Prp. No. 2 (1871) heter det med henvisning til kommisjonens innstilling:

«Antallet af de Rensdyr, svenske Lapper føre til Tromsø Amt, for Tiden anslaaes til 66.000, deri ikke indbefattet de Dyr, som tilhøre forhenværende Kautokeinolapper, som efter den finlandske Grændespærring i 1852 ere flyttede over på svensk Grund og blevne svenske Undersaatter, og hvis Dyr anslaaes til et Tal af c. 16.500» (s. 2).

Dette er altså ikke riktig. I tallet 66.000 inngikk som vi har sett også de rein som tilhørte de «forhenværende Kautokeinolapper», samt de rein som hele året var i Troms.

At enkelte reineiere kunne ha mye rein fremgår av opplysninger fra kommisjonens møter med fastboende og reineiere. På møtet i Bardu ble det opplyst at en reineier fra Karesuando med navn Lars Jansen Sikko som flyttet til halvøya på østre side av Balsfjord hadde over 3.000 rein (s. 7).

På møtet på søndre Kroken i Salangsdalen var endel fastboende sjøsamer fra Ibestad prestegjeld tilstede. Disse hadde et ikke ubetydelig antall rein, enkelte hadde 4–500 dyr, som de om høsten overlot til bevoktning hos de svenske flyttsamene. Det heter om disse sjøsamenes reindrift:

«Om vaaren hente de Renerne hos Flytlapperne, sædvanligst i Nærheden af Altevandet, og begive sig i den Anledning gjerne opover 8 á 14 Dage før St. Hans. Naar de have modtaget Renen, drive de den selv til Betespladsene paa Trakten mellem Salangen og Lavangen, hvor de paa samme Maade som Flytlapperne opslaa Telte og passe sine Ren under Sommeropholdet. Bevogtningen udføres dog tildels ogsaa alene af leiede Tjenere, men det Sædvanlige er, at Husbonden selv passer Renen og lader sit Jordbrug skjøtte af Tjenere og Børn. Er Husbonden gammel holder han sig helst i Teltet ved Renhjorderne. Om Høsten ved Mikaelis Tider drive Søfinnerne Renen atter opover, indtil de træffe Flytlapperne, som drage afsted noget tideligere, sædvanlig i Begyndelsen af September» (s. 7).

Kilde: Også Schnitler beskriver dette samarbeidet mellom svenske flyttsamer og norske sjøsamer, og Arnold Ræstad uttaler at dette har pågått opp til 1900-tallet, se Arnold Ræstad, Lappeskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751, Festskrift til J. Qvigstad, Tromsø museum 1928, 230.

På kommisjonens møte i Lyngseidet kom det frem at det til tross for grensesperringen, var det fortsatt et betydelig antall rein fra finsk side på sommerbeite i området. For å begrense den finske sommerbeitingen foreslo de norske medlemmene av kommisjonen en endring i loven av 1854. Etter lovens § 4 var det forbudt for norske undersåtter å føre russisk-finsk rein på beite i Norge. De Kautokeinosamer som tidligere ble rammet av denne bestemmelsen, var nå blitt svenske undersåtter, og det var derfor nødvendig å utvide forbudet til også å gjelde disse (s. 21). Det ble derfor foreslått at det skulle være fobudt for svenske undersåtter å føre finsk rein på beite i Norge. Det foreslåtte tillegg til loven av 1854 ble vedtatt i 1869, se lov av 17. juni 1869 nr. 56.

3.4.2.5 Svensk motstand mot kommisjonens forslag

Departementet for det Indre sluttet seg til kommisjonens forslag og utformet lovutkast i tråd med kommisjonens innstilling. 116 Innstillingen er gjengitt i Oth. Prp. No 2 (1871). Fra svensk side var det imidlertid også denne gangen innvendinger mot forslaget. Den svenske regjering forela i 1867 kommisjonens forslag for den svenske høyesterett, Högsta Domstolen. Flertallet i Högsta Domstolen mente at kommisjonens opplysninger om årsaken til striden mellom de fastboende og flyttsamene var for ufullstendige. Det samme gjaldt opplysningene om flyttsamenes behov og forhold. Det var derfor ifølge flertallet vanskelig å bedømme lovforslagets rettferdighet og hensiktsmessighet. 117

Departementet var sterkt uenig i innvendingene fra flertallet i Högsta Domstolen, og understreket at det her var snakk om et enstemmig lovforslag fra de svenske og norske medlemmer. Diskusjonen mellom Högsta Domstolen og det norske Indredepartementet viser en uenighet som vi helt opp til våre dager møter når det gjelder reguleringen av forholdet mellom reindriften og andre interesser, og jeg skal derfor referere nærmere hva uenigheten gjaldt. Min redegjørelse bygger på Indredepartementets fremstilling, se Oth. Prp. No 2 (1871). Sidehenvisningen i teksten refererer seg til denne proposisjonen.

Flertallet i Högsta Domstolen mente at det ikke var mulig med bedre bevoktning under vår- og høstflyttingene, og at det heller ikke var mulig å holde reinen unna kysten om sommeren. Til dette svarte Indredepartementet at flere av de reineiere som møtte kommisjonen hadde gitt uttrykk for at bedre bevoktning var mulig. Departementet viste til kommisjonens protokoll, der det fremgikk at den svenske flyttsame Lars Jansen Sikko, som med sine 3000 rein tidligere hadde søkt ned til kysten i Balsfjorden, i 1866 holdt til ved Altevannet nær riksgrensen. 118 Hans dyr kom ikke lenger ned enn til Bardu, som lå mange mil opp fra kysten. Departementet viste videre til at enkelte reineiere i Karasjok med «talrige Renhjorde holde til Aaret rundt paa Høiderne mellem Karasjok og Porsangerfjorden, mange Mile fra dennes Bund» (s. 30).

Departementet mente videre at det materiale kommisjonen hadde lagt til grunn for sine vurderinger var fullt tilstrekkelig. Kommisjonen hadde bygget på offisielle upartiske opplysninger, mens flertallet i Högsta Domstolen lot seg lede av opplysninger i private skrifter, særlig pastor Stockfleths reisedagbok. Departementet festet ikke lit til hans opplysninger og uttalte:

«Med al Anerkjendelse af den høit fortjente Pastor Stockfleths Indsigt og Sandhedskjærlighed, er det dog ikke faldet Nogen af dem, der her i Landet have havt officiel Befatning med denne Sag, ind, at søge de faktiske Oplysninger i Stockfleths Skrifter. Denne Mands levende Medynk med det tidligere saa vanskjøttede Lappe-Folk meddelte hans Optræden som dette Folks Talsmand i alt dets Ve og Vel en Begeistring, der lidet levnede Rum for en strengt objektiv Opfatning og lettelig bragte ham til at glemme alle andre Hensyn over en ensidig Fastholden af Lappernes Tarv.» (s. 30)

Departementet pekte deretter på et forhold som også senere har stått sentralt i diskusjonen om flyttamenes og fastboende rettigheter: Det store antall fastboende i Troms mot det lille antall reindriftssamer, hvorav endog de fleste var fra svensk side:

«Vil man overhovedet lægge afgjørende Vægt paa, hvad der af ham og andre Mænd fra et mere eller mindre filantropisk Standpunkt privat er skrevet til Forsvar for Lapperne i Forhold til de Fastboende, kan man ikke konsekvent komme til andet praktisk Resultat, end at Lapperne fritages for al Bevogtnings- og Erstatningspligt, og at idetmindste hele Tromsø Stift med en Jordbrugende Befolkning af omtrent 150.000 Mennesker, og formodentlig en lignende Del af det nordlige Sverige ganske maa unddrages det almindelige europæiske System af Beskyttelse for fast Eiendom ligeoverfor de forenede Rigers nomadiserende Lapper, hvis Antal neppe overstiger 9.000 Individer, hvoraf ikke fuldt 1600 tilhørende Norge» (s. 31).

Det ble videre fremhevet at etter grensestengingen, da norske reindriftsamer ble utestengt fra Finland, hadde Norge langt mindre nytte av oveflyttingsretten i Lappekodisillen enn Sverige. 119

Ifølge departementets referat mente flertallet i Högsta Domstolen at kodisillen ga flyttsamene rett til

«at betjene sig af den Mark, hvor deres Hjorde fra gammel Tid havde søgt sin Næring, og at enhver Udvidelse af Jordbruget eller privat Eiendom paa Steder, som Lapperne havde benyttet, har været en Overtrædelse af Traktaten, forsaavidt saadan Udvidelse førte til Indskrænkning i Lappernes Nyttesret» (s. 33).

En slik forståelse av kodisillen stred ifølge departementet mot den oppfatning som såvel norske som svenske myndigheter hadde lagt til grunn i en rekke offentlige dokumenter. En slik forståelse av kodisillen var dessuten motsagt gjennom det faktum at begge regjeringer helt siden traktatens tilblivelse hadde foretatt utvisning og avhendelse av rydningsland i strøk hvor «Lapperne forhen have tumlet sig alene» (s. 33).

Departementet påpekte at heller ikke flertallet i Högsta Domstolen hadde gitt samene en uinnskrenket bruksrett, men begrenset den til det «som maatte ansees at være Lappen vedblivende fornødent». Og selv om det kunne være tvil om hva Högste Domstolen la i dette forbeholdet, påpekte departementet at de foreslåtte regler angående «Omfanget af Lappernes Friheder paa Statens og Privatmands Eiendom» ville gi nok sommerbeite og «øvrige Fornødenheder i Norge idetmindste for det Antal Ren, som nu findes» (s. 33).

Departementet pekte på at hvis bestemmelsen i kodisillens § 16 hadde virket etter sin hensikt, ville nomadenes frihet vært langt mer begrenset enn det den var idag. De foreslåtte erstatningsreglene var derfor nødvendige for å realisere kodisillens formål og verne om jordbrukets fremvekst. Men departementet innrømmet at det fra norsk side var «begaaet Misgreb af det Offentlige ved at udvise Jord til privat Brug eller Eiendom paa Steder især inde i Landet, hvor Saadant har gjort Nomadevæsenet mere Skade end Kulturen og Jordbruget Gavn.» Men dette ville man nå få rettet på ved innløsning av privat grunn i Troms (s. 33).

Departementet imøtegikk også endel andre punkter som flertallet i Högsta Domstolen hadde kommentert. Jeg skal ikke gå inn på disse, men bare nevne at Högsta domstolen hadde uttrykt betenkligheter ved distriktenes – og dermed kretsen av de fellesansvarliges – omfang, oppsynsmannsordningen, samt prosessen i forbindelse med skadeserstatningssakene, se nærmere om dette s. 34 flg. Oth. Prp. No 2 (1871).

Etter krav fra det svenske Justitiedepartementet ble det foretatt flere endringer i lovutkastet til fordel for reindriften. Blant annet gikk forslagets § 24, om at øyer, halvøyer og områder langs kysten kunne unndras reindriften, ut. Det norske Indredepartement var tydeligvis ikke glad for denne utelatelsen, og syntes å mene at forslagets § 24 gav flyttsamene bedre rettigheter enn kodisillen. Ifølge departementet gav kodisillen nemlig hvert av landene rett til å treffe disposisjoner som begrenset flyttsamenes bruksrett til landets territorium, så sant begrensningene rammet begge lands flyttsamer i like grad. 120 Men ved uttrykkelig å foreslå at øyer og halvøye kunne unndras flyttsamenes bruk, hadde man derved ment å verne om andre områder (s. 65).

3.4.3 Det videre lovarbeid

3.4.3.1 Innledning

Den svensk-norske regjerings forslag til lov fremsatt i 1871 førte heller ikke nå til noen lov. Stortinget fikk ikke behandlet lovforslaget i 1871, og i den svenske Riksdagen ble lovforslaget regelrett forkastet. Etter dette vedtok regjeringen at lovforslaget ikke skulle fremmes på nytt. 121

Indredepartementet henvendte seg nå til amtmannen i Troms med spørsmål om hvilke forføyninger som burde treffes. Amtmannen svarte «at Ulemperne ved den nu bestaaende Tilstand ikke ere saa store eller saa tvingende, at man ikke skulde kunne udsætte i nogen Tid med at give en ny Lov.» 122 Forholdene kunne ifølge amtmannen forbedres ved øke oppsyn og ved oppføring av gjerder samt innkjøp av jordstykker til utbedring av flytteleiene.

Siden 1865 hadde det vært bevilget midler til oppsyn med reindriften i Troms. Oppsynet bidro ikke bare til å forhindre sammenstøt, men også til forlik i saker om påstått beiteskade. Det ble videre årlig bevilget penger til innkjøp av eiendommer samt til oppføring av gjerder for å lette reindriftens forhold i Troms. Stortingets Konstitutionskomité som uttalte seg om lovspørsmålet i 1872, mente imidlertid at disse tiltak ikke var tilstrekkelige, men at forholdet mellom flyttsamene og de fastboende måtte reguleres gjennom lov. Flertallet i komitéen mente at dette ikke behøvde skje gjennom en felleslov, men ved en norsk lov som altså kun gjaldt på norsk side av grensen. 123

I 1875 var også amtmannen i Troms kommet til at det var nødvendig å få en lov, og han oversendte departementet et lovutkast. Departementet for det Indre så behovet for en lovregulering, men fant ikke forslaget tilfredsstillende, og mente dessuten at en felleslov for Norge og Sverige var å foretrekke. I 1879 fremla departementet et utkast til slik felleslov. Også denne gangen hadde man endel innvendinger fra svensk side. I likhet med tidligere betenkligheter fra svensk hold bidro disse til å styrke flyttsamenes stilling i lovgivningsprosessen. Fra norsk side var man først og fremst opptatt av å ivareta behovene for den økende norske bondebefolkning i Troms, og var mindre lydhøre overfor klagene fra flyttsamene som jo i hovedsak var svenske undersåtter.

Lovutkastet ble forelagt Högsta Domstolen, som denne gangen hadde færre innvendinger enn til lovforslaget fra den svensk-norske kommisjonen av 1866. 124 Denne gangen munnet lovutkastet ut i en lov, Lov angaaende Lapperne i de forende Kongeriger Norge og Sverige av 2. juni 1883. Med utgangspunkt i Oth. Prp. No. 2 (1882) og Oth. Prp. No. 6 (1883) skal jeg se nærmere på enkelte av lovens bestemmelser.

3.4.3.2 Fellesansvar og distriktsinndeling

Utforming av reglene om fellesansvaret for beiteskader og dermed distriktsinndelingen var det sentrale spørsmål i det videre lovarbeidet. Det er gjennom felleslappeloven at distriktsinndelingen kommer, og den var altså alene begrunnet i behovet for å definere kretsen av de reineiere som sammen var ansvarlige for beiteskader. Retningsgivende for distriktsinndelingen var naturforholdene og reinens bevegelser. Kommisjonen av 1843 som også hadde foreslått regler om fellesansvar for reineiere innenfor et distrikt, hadde ment at distriktgrensene skulle følge kommunegrensene. Både svenske og norske myndigheter fant at slike grenser var kunstige. 125 Det var viktig at distriktene ikke ble for små, men heller ikke for store. I felleslappeloven § 6 siste setning fikk dette følgende uttrykk:

«Distriktene bør, under fornødent Hensyn til Dyrenes Natur samt til Landskabets Udstrækning, Beskaffenhed og Bebyggelsesforhold, begrændses saaledes, at de Ren, som søge Bete inden hvert Distrikt, kunne antages i Mangel af Bevogtning at ville i Løbet af Betningstiden streife omkring i det hele Distrikt, men uden at gaa over i noget andet Distrikt.»

For å få oversikt over hvem som var i distriktet, ble reineieren pålagt å melde fra hvilket distrikt han flyttet til, samt oppgi navn på hustandens medlemmer og antall rein. Hvis amtmannen fant at det var for mange rein i distriktet, kunne han henvise reineieren til et annet distrikt. Men den reineier som hadde vært lengst i distriktet hadde en fotrinsrett til å bli der. Det het i § 7 første ledd, siste setning:

«Ved Rummets Fordeling iagttages, saavidt Hjordens Størrelse det tillader, at hver Reineier henvises til det District eller andet Omraade, hvor han selv eller, om han har levet i Fællig med Forældre eller Svigerforældre, disse Aaret forud havde Bete for sine Dyr. Maa nogen paa grund af Rummets Utilstrækkelighed, dog vises andetsteds hen, har den Reineier Fortrinsret til at forblive paa Stedet, som længst der har havt Bete for sine Dyr.»

I motivene til denne regel heter det med henvisning til amtmannen i Troms:

«Amtmanden anser det derhos selvfølgeligt, at de Lapper, som længst Tid have havt sit Sommerbete i en bestemt Trakt, ogsaa for Fremtiden blive anseede som nærmest berettigede til fremdeles at forblive der. Ligesom dette vistnok har Medhold i den naturlige Retsbevidsthed ...»

Kilde: Op.cit. s. 36.

Det ble pekt på at undersøkelser i Troms hadde vist at i de områder hvor de «samme Bumænd (Fastboende) og Lapper Aar efter Aar komme i Nærheden af hverandre, vil der omsider ske en Tilnærmelse og Samvirken til begge Parters Fordel».

Hvorvidt skade på utmarksbeiter og utmarksslåtter skulle omfattes av fellesansvarligheten, var gjenstand for tautrekning. Departementet hadde foreslått at for Troms skulle fellesansvar ikke inntre før 8. juli, og under ingen omstendighet på slike områder som lå lenger unna enn seks kilometer fra gårdbrukerens faste bopel. Amtformannsskapet i Troms som fikk lovforslaget til uttalelse, gikk inn for strengere regler. Departementet imøtekom delvis disse ønsker, men ikke fullt ut. 126 Hvis man fullt ut skulle imøtekomme kravet fra de fastboende, ville man ikke oppnå det som nettopp var formålet med denne del av bestemmelsen, nemlig å «hindre de Fastboende, specielt i Maalselven og Bardo, fra at fordrive Lapperne fra deres retmæssige Betesmarker tilfjelds». 127 Fra svensk hold mente man at det norske Indredepartementet gikk for langt i å tilgodese de fastboende, og fra norsk side gikk man derfor med på en mellomløsning. Erstatningsansvar inntraff ved skade på utmarksbeiter eller utmarksslåtter som lå mindre enn tre km fra fast bopel fra 1. juli. Fra 5. juli var grensen seks km, se felleslappeloven § 9 nr. 4. 128

3.4.3.3 Tiltak for å lette reineiernes vokteplikt

For kommisjonen av 1866 var det som vist viktig å ivareta ikke bare de fastboendes behov gjennom reglene om fellesansvarlighet for beiteskader, men samtidig å sikre flyttsamenes behov for beiteområder og flytteleier. Uten slike tiltak ville flyttsamene selv med den mest nitidige bevokting ikke kunne unngå å gjøre skade, og et ansvar for beiteskader ville i så fall bli meget urimelig. Dette var som nevnt foran under 3.3.6. likeledes begrunnelsen for at Stortingets nei i 1863 til lovforslaget om et objektivt ansvar for beiteskader. Slike tiltak til fordel for flyttsamene måtte skje forut eller samtidig med en lov om fellesansvarlighet. 129 I årene etter fremleggelsen av kommisjonens lovforslag bevilget Stortinget midler til innkjøp av eiendommer i Troms.

Gårder som ble overtatt av staten var Brødskifte på Alteidet, den del av gården Zachariasjord (Ramfjorden) som lå nærmest samenes flyttelei, gården Laxvandet i Balsfjord, samt del av gården Bonæs i Salangen. Dette var steder hvor det tidligere hyppig hadde vært konflikt, men hvor det nå ble en «fuldkommen fri og ubehindret Flytningsvei». Videre ble det truffet tiltak for å unngå at «de Staten tilhørende Rydningspladse Indsæt i Bardo, Hagen i Tagelvdalen og Rostanæs i Maalselven» ikke kom over i private hender. Forsøk på å få innkjøpt flere eiendommer strandet på at eierne ikke ville selge eller forlangte ublu pris. Videre frigjøring av områder kunne derfor først skje når man fikk en lovhjemmel for ekspropriasjon, 130 og en slik lovhjemmel fikk man i felleslappeloven i § 28.

Det ble videre i § 5 bestemt at ved rydding, oppdyrking og innhegning av jord måtte «Lapperne ikke berøves saadanne gamle Renveie, om fremdeles ere for dem fornødne». Og hvis slike veier var stengt, skulle de åpnes om nødvendig gjennom ekspropriasjon fra statens side, se felleslappeloven § 28.

3.4.3.4 Spørsmålet om en mulig fordeling av arealene mellom reindriften og jordbruket

Et annet sentralt tema under lovarbeidet var spørsmålet om det var mulig å foreta en fordeling av arealene i Troms slik at de fastboende fikk øyene og kystområdene og flyttsamene fjellstrekningene på innlandet som likevel ikke kunne benyttes til jordbruk. Ideen til en slik fordeling var hentet fra Sverige der man hadde en ordning med egne lappmarker. Som ledd i arbeidet med en regulering av forholdet mellom reindrift og jordbruk ble det i årene 1869–1874 foretatt en befaring og topografisk oppmåling av Tromsø Amt. 131 Den gjennomførte kartlegging inneholder mange interessante opplysninger; blant annet er flytteleiene inntegnet. I forbindelse med denne kartlegging ble det også gjennomført en agronomisk beskrivelse av amtet. Beskrivelsen gjaldt «de forskjellige Distrikters Skikkethed for de forskjellige Næringer» og ble utført av agronom J. Haukland «i Forening med to Lapper som Skjønsmænd». 132 De to samene var Aslak Mathisen Sara og Lars Jakobsen Hætta . Sommeren 1873 fungerte Henrik Persen Pentha som skjønnsmann sammen med Lars Jakobsen Hætta. 133

Resultatet av befaringen viste at det i indre Troms var strekninger opp mot riksgrensen, som kunne benyttes av de flyttsamer som først i juni måned flyttet over grensen. Men viddene var for begrensete og for hyppigt avbrudt av naturlige hindringer til å kunne danne noen sammenhengende Lappmark slik man hadde i Sverige. Områdene ble sent bare for sne, og for de reineiere som flyttet først ville det være nødvendig å søke ned til kysten for å finne beite.

Men selv om man ikke kunne gjennomføre en klart avgrenset deling av amtet mellom de fastboende og flyttsamene, viste befaringen at det likevel var tilstrekkelig areal i Troms til å sikre det eksisterende reintall på ca. 100.000 dyr nødvendig sommerbeite, og det uten at de fastboendes interesser ble berørt. Ja man mente sågar at det det var plass til langt flere dyr. Det heter at det «ifølge de for hvert enkelt Beteomraade afgivne Skjøn, findes Sommerbete inden Tromsø Amts Grændser uden Skade for dets Jordbrug for et Antal af ikke mindre end 142.000 Ren». 134 Men som vist forutsatte dette en frigjøring av områder der reindriftens gamle flytteleier var stengt.

Fra norsk side ble det under arbeidet med felleslappeloven understreket at Lappekodisillen forutsatte at flyttsamenes beiterettigheter kunne innskrenkes ved oppdyrking. Dette syn fikk noe motstrebende tilslutning fra svensk side. Den svenske justiministeren gav uttrykk for at også svenske myndigheters praksis bygget på en slik grunnsetning, men understreket at denne adgang til å begrense flyttsamenes beiterettigheter måtte utøves med forsiktighet. Hvis ikke ville deres beiterett bli illusorisk og «Hensigten med den ingaaede Traktat forfeiles». 135

I tråd med denne grunnsetning foreslo mindretallet i Konstitutionskomiteen at det skulle inntas en uttrykkelig bestemmelse om at «den Jord, som med lovlig Hjemmel er bleven Gjenstand for Rydning, Dyrkning eller Indhegning, unddrages derved fra Lappernes Brugsret». Fra svensk side ble det protestert mot en slik uttrykkelig bestemmelse om at beitemark kunne undras flyttsamene gjennom oppdyrking. Man mente at grunnsetningen i tilstrekkelig grad fremgikk av anvarsreglene. Fra norsk side frafalt man forslaget om en slik uttrykkelig bestemmelse, idet man uttalte:

«At den Fastboende uhindret af Flytlappernes Renbetesret har Ret til at opdyrke sin Jord, er en af de almindelige Grundsætninger, hvorpaa hele loven hviler; den er altsaa ogsaa fra svensk Side erkjendt, og som almindelig Grundsætning behøver den ikke yderligere Bekræftelse gjennem at optages i Loven.»

Kilde: Oth.Prp. No. 6 (1883) s. 37, se også s. 55.

Selv om man fra begge sider anerkjente en slik grunnsetning, var man likevel opptatt av at beiteretten ikke måtte bli illusorisk. Ble flyttsamenes gjennom jordbrukes ekspansjon utelukket fra sine beiteområder, måtte de derfor tildeles annen tjenlig beitemark av staten, og slik mark kunne ikke være gjenstand for inngrep; jf. felleslappeloven § 27 som hadde denne ordlyd:

«Dersom i noget af Rigerne paa noget vist Omraade ved Kysten eller inde i Landet Renholdet findes at være den Jordbrugende Befolkning i Særdeles Grad til Uleilighed, kan Kongen afgive Bestemmelse om, at saadant Omraade unddrages Lappernes Betesret, mod at der anvises dem fornøden Bestesmark paa andre Strækninger, som dertil kunde ansees tjenlige og som tilhøre Staten.

Betesmark, som saaledes bliver Lapperne anvist, maa i den Udstrækning, hvori samme fornødiges til at afgive Bete for de Ren, der Aar om andet derhen føres, ikke underkastes Indgreb ved Rydning, Dyrkning, Sæterbrug eller Græsning af Bofæ. Dog skal det under alle Omstændigheder være det Offentlige uforment i saadan Mark at lade oprydde og dyrke Pladse bestemte til Skydsstationer eller til Herberger for Reisende, og som tilhøre Staten.»

For å sikre reindriften nødvendige beiteområder ble det i § 28 gitt bestemmelse om at man fra statens side kunne ekspropriere areal til dette formål.

3.4.3.5 Avslutning

Fælleslappeloven § 3 videreførte prinsippet i Lappekodisillens § 10 om flyttsamenes rett til å flytte med sine dyr i henhold til gammel sedvane. Men felleslappeloven hadde ikke med passusen fra kodisillens § 10 om at denne rett gjaldt «lige med Landets egne Undersaatter». Dette var ifølge Konstitutionskomitéens mindretall tilsigtet. Ved den nye lov ble flyttsamene pålagt et strengt fellesansvar, men til gjengjeld skulle «denne Lov give nøiagtige og udtømmende Bestemmelser om Lappernes vigtigste Brugsrettigheder. Og disse rettigheter var «Ret til at tage Træfang til eget Behov og til at bete med deres Ren paa Steder, hvor de efter gammel Sædvane hidtil har søgt hen». Reglene i fælleslappeloven om flytsamenes bruksrettigheter var således en stadfestelse av deres sedvanemessige rettigheter. 136 Over disse rettigheter hadde «hvert Riges lovgivende Magt intet Herredømme, saalænge Loven bestaar». 137 Dermed kunne norsk lovgivning ikke begrense svenske flyttsamers rettigheter, gjennom å begrense norske flyttsamers rettigheter, slik enkelte hevdet at kodisillen gav adgang til. En slik mulighet kunne være særlig fristende fra norsk side, siden det var langt flere svenske flyttsamer enn norske flyttsamer som benyttet Troms til sommerbeite. 138 Men usikkerhet om lovens virkning førte til at den ble gjort tidsbegrenset til 15 år, jf. lovens § 30. 139

Etter en langvarig lovforberedelse ble Lov angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige vedtatt 2. juni 1883. Som nevnt gjaldt den ikke for Finnmark, se lovens § 29, men loven ble retningsgivende for den senere regulering av forholdet mellom de fastboende og reindriften også i Finnmark.

Ved Kgl. Res. av 17. november 1883 ble Tromsø amt inndelt i 27 distrikt, 17 på fastlandet og ti øydistrikt. Hver øy utgjorde ett distrikt med unntak av Arnøya, Kågen og Uløya. Også for disse tre øyene var det foreslått at de skulle utgjøre hvert sitt distrikt, men lensmannen i Skjervøy foreslo at Arnøya, Kågen og Uløya ble ett distrikt. Det var de samme reineiere som hadde sine rein på Arnøya og Kågen. Når det gjaldt Uløya så lensmannen helst at den ble unntatt fra reinbeite, men amtmannen gikk ikke inn for dette. 140

For å gjennomføre distriktsinndelingen sør for Troms, og dermed også lovens bestemmelser om fellesansvar også i disse områder, ble det i 1889 nedsatt en kommisjon for å undersøke «Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre- og Nordre Trondhjems Amter». I 1892 ble det nedsatt en ny kommisjon for å undersøke «Lappeforholdene i Nordlands Amt». Kommisjonene avga sine innberetninger i henholdsvis 1892 og 1894, og foreslo inndeling av reinbeitedistrikt samt regler som skulle supplere felleslappeloven. Felleslappeloven gjaldt for reindriften både i Sverige og Norge, mens Tillægslappeloven av 25. juli 1897 gjaldt for norske reindriftssamer på norsk side av grensen, men omfattet ikke Finnmark. Lovens tittel var «Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finnmarkens Amt liggende Landsdele». Jeg går ikke nærmere inn på denne loven her.

3.5 Andre tiltak for å regulere forholdet mellom jordbruket og reindriften

3.5.1 Oppsyn

Siden 1865 hadde det vært bevilget midler til oppsyn med reindriften i Troms. Som nevnt ovenfor under 3.4.3 ble dette oppsynet utvidet da arbeidet med felleslappeloven stoppet opp, og etter hvert omfattet det også Finnmark. Oppsynet bidro ikke bare til å forhindre sammenstøt, men bidro også til forlik i saker om påstått beiteskade. I Sth. Prp. No 1 C (1872) heter det at oppsynet har «uagtet det ikke har været stærkt besat, og uagtet man mangler Adgang til gjennem offentlig Sags anlæg at gjøre det fuldt virksomt, dog udrettet Adskilligt til at berolige Stemningen og forlige de stridende Interesser». Opplysningen i proposisjonen var hentet fra amtmannens beretning for 1870, og det heter videre:

«Opsynet har, bemærker Amtmanden i Beretningen for nævnte Aar, vist heldige Virkninger; efter hans Erfaring ere begge Parter blevne forsonligere stemte, naar de faa Opsynet som Mellemmand, og Lapperne lægge da specielt mere Flid paa Bevogtningen, ligesom Parterne i Tilfælde af Skadetilføielser ved Opsynets Mægling i Regelen lade sig overtale til ganske billige Forlig. For at opnaa dette, tilføier Amtmanden, udfordres baade at Opsynsmændene kunne begge Parters Sprog, og at de optræde paa en fuldkommen upartisk Maade; de ere derfor ogsaa paalagte at virke saaledes, at begge Parter og specielt den mindst dannede og den mindst fordomsfri af dem, nemlig Lapperne, faa det Indtryk, at Hensigten med Opsynet er at varetage ikke en, men begge Parters Tarv» (s. 114).

Oppsynet synes å ha spilt en stadig større rolle. I årene 1866–68 utgjorde oppsynskorpset i Troms 10 – 12 mann, i 1875 var antallet økt til 25. 141 Men oppsynet klarte ikke å avverge alle sammenstøt. I 1874 ble en reineier drept av en gårdbruker i Målselv, og amtmannen gav denne beretning om hendelsen:

«Forøvrig indtraf iaar et høist beklageligt Tilfælde paa Gaarden Høisæt i Tamokdalen, hvor en norsk Gaardbruger under en mundtlig Tvist med 3 unge Lapper skjød den ene af disse. Tvisten reiste sig, saavidt oplyst, deraf at en Gaardbrugeren tilhørende Hund sagdes at have bidt ihjel en Lapperne tilhørende Renkalv. Den dræbte Lap fik Haggelladningen i Maven og døde saa godt som strax. Drabsmanden paaskyder Grund til Gjerningen, at han frygtede for Overfald af Lapperne og derfor vilde skyde den ene af dem i Benene for at gjøre han uskadelig. Drabsmanden er sat under Justitiens Tiltale, men ved Dom afsagt af Sorenskriveren i Tromsø frifunden. Denne Dom har jeg paaanket til Overretten.»

Kilde: Storth.-Forh. 1875 5. Del Dokument No. 49, s. 3.

I amtmannens beretning fra 1875 opplyses det at det var innkommet 29 klager, «hvorav 4 fra Lapper og 25 fra Bumænd». Fjorten av disse klagene, tretten fra bumenn og en fra en reineier, førte ikke til tiltak fra oppsynets side, da klagene etter oppsynets vurdering enten var ugrunnete, angikk helt ubetydelige forhold eller var falt bort fordi de påklagde forhold var rettet. I de øvrige 15 klagene ble forlik oppnådd i 10 tilfeller. Amtmannen gav en oversikt over de innkomne klager de tre siste årene. Han konkluderte med at til tross for mangelfulle regler om erstatning for beiteskade – felleslappeloven kom først åtte år senere -, var de ikke-erstattete skadene ubetydelige, sett i forhold til antall bruk i amtet.

I treårs-perioden var det innkommet 85 klager fra de fastboende og 24 klager fra flyttsamene, tilsammen 109 klager. Trettifem av disse klager kunne ikke angis i noe beløp, dels fordi det dreide seg om helt ubetydelige skader og dels fordi den reineier klagen var rettet mot hadde klart å avverge skade. I de øvrige 74 klagene hadde oppsynet taksert skaden. De fastboendes skader beløp seg til 462 Spd, og skadene flyttsamene var påført ble taksert til 93 Spd.

Av de skader de fastboende eller jordbruket var påført, var 129 Spd. erstattet ved oppsynets mellomkomst. For denne treårs-perioden beløp den uerstattet skade på jordbruket seg til 333 Spd. Av dette beløp var imidlertid 60 Spd. skade på en utslått, som lå like ved en flyttelei. Amtmannen var tilbøylig til ikke å ta denne skaden med i regnestykket, da flytteleier for fremtiden ikke måtte stenges på denne måte. Men om man likevel tok de 60 Spd. med, så ble den årlige skaden på jordbruket ikke på mer enn 154 Spd. årlig, og den ikke-erstattete del på bare 111 Spd. årlig.

At det til tross for mangelfulle lovbestemmelsene ikke var anmeldt skader for et større beløp enn 154 Spd. årlig, var ifølge amtmannen et «ganske beroligende Resultat». Amtet hadde over 40.000 innbyggere og over 4300 gårdsbruk med en samlet matrikelskyld på over 1780 dale. Fordelt på samtlige gårdsbruk ble det bare litt over 3 skilling uerstattet skade på hvert bruk i hvert av de 3 årene. 142 Tok man dessuten i betraktning den nytte de fastboende hadde av reindriften, mente amtmannen at reindriften var uten vesentlig skade for jordbruket:

«Den Fordel, som Amtets Indvaanere har af Rentrafiken, og som fornemmelig bestaar dels i en letvindt Adgang til om Høsten, forinden Renene trække tilbage til Sverige, at forsyne sig med Skindvarer og med billigt og godt Renkjød og dels Transport af Madvarer (Kjød, Smør og Vildt) landværts fra Sverige om Vinteren, en Transport som uden Rensdyrene vanskeligt kunde finde Sted, opveier formentlig den Skade, som Rensdyrene gjør under sit Ophold her. Disse Betragtninger synes mig at bestyrke den Mening, at Nomadelivet ialdfald for Tiden kan bestaa i dette Amt ved Siden af Jordbruget uden væsentlig Skade for dette.»

Kilde: Op.cit. s. 142–143.

Utover på 1870-tallet ble det bevilget midler til oppsyn ikke bare i Troms men også i Finnmark. Forholdene hadde, særlig i Vest-Finnmark, sterkt nærmet seg den som hersket i Troms, og amtmannen hadde til tross for manglende lovhjemmel «søgt at regulere Lappernes Flytning ved at bestemme det Maximum af Ren, som maatte holdes paa enkelt Ø eller Halvø». For å overholde dette påbudet var det nødvendig å sette ut vakt i noen uker ved overfartsstedene til Seiland, Kvaløya og Magerøya, samt ved Hopseidet. 143 Oppsynsmenn ble også stasjonert i Frakfjord, Langfjord, Komagfjord, Kulfjord og Snefjord på Vuorjjenjárga, ved Skiippagurragjerdet og under flyttingen gjennom Nordvaranger. 144

Oppsynet synes også å ha kontrollert reintallet samt innhentet opplysninger om finsk reinbeiting i Norge. I 1875 gav amtmannen i Troms således en innberetning om finsk reinbeiting basert på opplysninger fra oppsynsmennene. Amtmannen opplyste at finske rein bare fantes i den nordlige del av amtet, nemlig i Skjervøy og Lyngen. Før oppsynet ble etablert, hadde det vært svært vanskelig å oppdage de finske reinen, «idet Lapperne, som jo i Regelen ere de eneste, som kjende Renmærker, nødig ville anmelde hverandre for ikke at paadrage sig Uvenskab fra de Anmeldtes Side, og idet vedkommende finlandske Lapper naturligvis holde sig saa affsides og fjernt fra Øvrighed som muligt.» 145 Antallet rein fra finsk side ble i 1872 anslått til 6.000, i 1873 til ca. 4.000, og i 1875 ble det antatt at tallet var mellom 2.000 og 3.000.

I Lyngen hadde oppsynet oppdaget åtte flyttsamer fra finsk side med tilsammen ca. 2.000 rein. Alle ble av oppsynet anmeldt til fogden, som utferdiget forelegg på bøter. Men bare noen av de anmeldte mottok forelgget, da de andre var trukket tilbake over grensen før forkynnelse kunne skje. De fleste hadde sine rein ganske nær den finske grense, på fjellene øverst oppe i Skibotndalen. Ifølge oppsynsmenne kunne disse flyttsamene med letthet forsvinne over grensen når de gjennom sine forbindelser nede i bygda fikk nyss om når øvrigheten eller oppsynet nærmet seg. 146

Når det gjelder reintallet, viser opplysningene fra oppsynsmenne at reintallet svingte fra år til år. Tallene som oppgis er fra Troms, og jeg skal her bare ta med de områdene hvor reineiere fra Kautokeino hadde sommerbeite. 147 (Se tabell 3.1.)

3.5.2 Oppkjøp av eiendommer og oppføring av reingjerder

Det ble videre årlig bevilget penger til innkjøp av eiendommer samt oppføring av gjerder for å lette reindriftens forhold i Troms. Riktignok mente amtmann Holmboe , som hadde vært medlem av den svensk-norske kommisjonen av 1866, at slike tiltak inntil videre burde stilles i bero så lenge de foreslåtte regler om fellesansvar ikke var vedtatt, 148 men utover 1870-tallet ble det likevel kjøpt opp flere eiendommer samt oppført gjerder i de områder der reinen måtte passere. 149 I budsjettproposisjonen for 1875 opplyses det at det siden 1872 til forskjellige innkjøp var «medgaaet omtrent 900 Spd., nemlig til Gaarden Brødskifte, i Skjærvø Thinglag, tre Parter i Gaarden yttre Laxvand ... i Balsfjordens Thinglag og en Part i Gaarden Zakariasjord i Tromsøsundets Thinglag». 150

Året etter opplyses det at ytterligere en anpart i en eiendom i Bardu var kjøpt opp, og at midler også var gått med til «Opførelse af en Bro og et Par Gjerder dels i Kvænangen og dels i Lyngens Herreder». 151

Slike tiltak ble iverksatt også i årene som fulgte. I 1880 ble det for eksempel bevilget midler for innkjøp av to bruk i under gården Langnes i Kvænangen og oppføring av fire reingjerder, hvorav to på Alteidet og ett i Skjervøy. Dessuten ble det gitt klarsignal for bygging av bro over Tamokelva i Målselv. 152 Amtmannen hadde ivret sterkt for denne broen, som han mente var helt nødvendig for å hindre at reinen under flytting kom inn på innmark som var lagt i flyttsamenes gamle flyttelei. 153 I 1882 sendte amtmannen i Troms inn en liste på seks gårder som burde «indkjøbes til Renveie mv.». En av disse var gården Jøkelfjordeidet og en annen gården Sletnes i Skjervøy. Også gården Høiset, dere en reineier var blitt drept av eieren i 1874, ble foreslått innkjøpt. 154

4 Den finmarkske Fjeldfin-Kommission av 1875 og loven av 23. juni 1888 om forskjellige Forhold vedkommende Fjeldfinnerne i Finnmarkens Amt

4.1 Innledning

Ved kgl. res. av 8. mai 1875 ble det etter anmodning av amtmannen i Finnmark nedsatt en kommisjon for å undersøke forholdene for reindriften i Finnmark. Kommisjonen skulle komme med forslag til tiltak – såvel administrative som gjennom lovgivning – for «en bedre Ordning af Forholdet mellem Lapperne indbyrdes i Finmarkens Amt». Mens de kommisjonene som er omtalt foran i kapittel 3 utredet forholdet mellom flyttsamene og de fastboende, skulle Fjeldfin-Kommissionen se på de interne forhold i reindriften.

I forbindelse med nedsettelse av kommisjonen uttalte statsråd Vogt i Departementet for det Indre at «forholdet mellem Lapperne indbyrdes var af den Beskaffenhed, at der til Ophjelpelse af deres Næringsvei og til Betryggelse af deres Kaar i Almindelighed» var påkrevet med tiltak fra det offentliges side. 155 Da vurderingen av disse spørsmål forutsatte nøiaktige lokale undersøkelser, måtte arbeidet foretas av menn, som var kjent med forholdene. Departementet sluttet seg således til amtmannens anmodning om at kommisjonen ikke alene måtte bestå av «de bedste Kræfter som Amtet i saa Henseende indeslutter», men at den også måtte være «talrig nok til å kunne representere de forskjellige Nomadedistrikter og de forskjellige Anskuelser og Interesser, som raade paa det omhandlede Felt baade hos Nomaderne selv og hos Udenforstaaende». 156

For første gang kom flyttsamer med i en lovkomité. Det var John. Persen Jox den eldre, benevnt som «Fjeldfin af Karasjok» og Ole Isaksen Hætta , «Fjeldfin af Kautokeino». Formann for kommisjonen var amtmann J. Blackstad i Finnmark, og de øvrige medlemmer var fogd Simers i Hammerfest fogderi, 157 overretssakfører O. Lund fra Hammerfest, lensmann Andreassen i Polmak, lensmann E. A. Grape i Kistrand og Kjelvik og kirkesanger Mathis Isaksen fra Karasjok. 158 Kommisjonens innstilling og departementets behandling av dens forslag er sammen med statsrådsforedraget forut for nedsettelse av kommisjonen, gjengitt som bilag til Oth. Prp. Nr. 27 (1887). 159

4.2 Statsråd Vogts foredrag

Nedsettelsen av lovkommisjonen skjedde etter oppfordring fra amtmannen i Finnmark, på bakgrunn de mange klager som var kommet fra reineiere over forholdene i Finnmark etter grensestengingen i 1852. I statsrådens foredrag er det hyppig referert til amtmannens beskrivelse og forslag, og foredraget gir et interessant bilde av forholdene for reineierne i Finnmark, og jeg skal derfor gi et relativt utførlig referat av dette foredraget. Sidenhenvisningene refererer seg til Oth. Prp. Nr. 27 (1887).

Med henvisning til amtmannen åpner statsråden sin beskrivelse med å påpeke at før grensestengingen i 1852 hadde reindriften i Finnmark «søgt Vinterbeite for sine Renhjorde for en ganske væsentlig Del i det nordlige Finlands rige Mosemarker». Etter å ha blitt utestengt fra beiteområdene på finsk side, var situasjonen for reineierne blitt «bekymringsfuld og et Liv i Trængsel og Tilbagegang» (s. 12–13), og han sier videre:

«Grændsespærringens Virkning var nemlig ikke alene den umiddelbare, at det Omraade, hvorpaa Renhjorderne lovligen kunde søge Føde om Vinteren, blev indskrænket til en Brøkdel af det tidligere norsk-findlandske, men tillige den, at de norske Mosemarker ved den stærke Benyttelse ere blevne medtagne for stærkt i Forhold til Mosens Reproductionsevne. Hertil kommer endvidere, at paa samme Tid den tiltagende Bebyggelse og Befolkning nede ved Kysten, ved Fjordene og Vasdragene uundgaaelig have virket til en Indskrænkning ogsaa af det for Renhjorderne nødvendige Sommerbeite» (s. 13).

Presset på beitemarkene samt reintyveri som var blitt et stadig større problem, hadde ført til en reduksjon av reintallet. Tellingene i 1845 viste et antall på 70.550. I 1852 var det offisielle tallet 75.000 eller ifølge statsråd Vogt nærmere 100 000 hvis man la antagelsene fra kommisjonen av 1852 til grunn. Ved tellingene i 1855 og 1865 var antallet gått ned til henholdsvis 83.554 og 65.270, og ved «en af Amtmanden ved Udgangen af 1870 foranstaltet Tælling til 51 896 eller korrigeret efter et Skjøn til 56 000». 160 Mens reintallet tilnærmet var halvert på de atten år, var reineiernes antall kun gått ned med mindre enn 1/4, fra 1.325 i 1855 til 1.034 i 1870. At ikke antallet reineiere var redusert mer, forklares slik:

«Denne forholdsvis ringe Tilbagegang i Fjeldfinnernes Antal viser efter Amtmandens Formening, med hvilken Ihærdighed disse hænge ved sine Fjelde og sit urgamle Nomadeliv til Trods for den store Forringelse af deres Formue og de forøgede Hindringer for Hjordernes Trivsel og større Møisommeligheder ved Bedriften» (s. 13).

Før vi går videre vil jeg knytte noen kommentarer til de nevnte reintallene. Når departementet sier at reintallet var blitt halvert på atten år, er tallene i dette regnestykket ikke helt sammenlignbare. Utgangspunktet er et reintall på 100.000 som fremkom gjennom det påslag kommisjonen av 1852 mente måtte gjøres på de oppgitte tall. Påslaget på 1/3 skulle gi 112.500 rein. Noe tilsvarende påslag er ikke foretatt for reintellingene senere, og det burde vel gjøres, da det ikke er grunn til å tro at de senere reintellingene gir et mer eksakt bilde enn opplysningene fra 1852. 161 Gjør vi det samme påslag på tellingen i 1870 blir reintallet 77.900, og i så fall blir reduksjonen i reintallet fra 1852 til 1870 ca. 1/3. Sett på denne måten blir forskjellen i nedgangen på reintall og utøvere ikke så stor.

Som vist tidligere ønsket kommisjonen av 1852 en reduksjon i reintallet og flertallet mente dette måtte skje gjennom en reduksjon av antall eiere, se foran under 2.2.5. Mindretallet, amtmann Harris, mente at reduksjon av reintallet først og fremst måtte skje gjennom en reduksjon av de største flokkene. At reduksjonen i antall reineiere var forholdsmessig mindre enn reduksjonen i reintallet, kan tyde på at det var gått slik Harris ønsket. Men det kan også tenkes at reduksjonen først og fremst hadde skjedd hos de mindre reineierne, og at disse nå hadde fått det enda vanskeligere.

Som vist foran var en reduksjon av reintallet et uttalt ønske i 1852, men nå atten år senere var myndighetene altså meget bekymret over den sterke reduksjonen i reintallet. Med referanse til amtmann Blackstad uttalte departementet:

«En yderligere Forarmelse af Amtets Fjeldfinner og Formindskelse af Renhjorderne skulde Amtmanden anse for meget beklagelig, ikke alene for Fjeldfinnerne selv, men ogsaa for det hele Amt, der i en overskuelig Fremtid ikke vil kunne undvære den Forsyning med Fedevarer og Pelsvarer, der sikres det ved Nomaderne, ligesaa lidt som det Kommunikationsmiddel for Trafiken mellem Kysten og det norske, svenske og finske Indland, der tilbydes ved Rensdyrhold» (s. 13).

På grunn av blant annet økte priser på kjøtt og reinskinn, var det «al Opfordring til at søge Tilbagegangen standset og Nomadernes Stilling lettet og beskyttet, forsaavidt saadant ved menneskelige Midler kan ske» (s. 13).

Når det gjaldt de tiltak som til nå var truffet, ble det vist til loven av 1854 og dens forbud mot barmarksbeite på de områder som skulle berge reinen gjennom vinteren. Men disse tiltak hadde samtidig vanskeliggjort gjetingen av reinflokken. Videre hadde man gjennom loven av 22. juni 1863 om avhendelse av statens jord i Finnmark søkt å beskytte nødvendig beiteområde og flyttelei for reindriften. Men myndighetene ønsket ikke å stoppe utvisningen av jord til den fastboende befolkning, siden en slik stans ville hindre en fortsatt vekst i befolkningen. Det var derfor ikke til å unngå «at Omraadet for Rensdyrenes frie Sommerbeite, som allerede før Loven [af 1863] var trangt nok, hist og her yderligere beklippes» (s. 13). Endelig hadde amtmannen søkt å fordele sommerbeitene mellom reineierne for å unngå at det ble opphopning av dyr på enkelte områder. Men amtmannen selv kalte dette for famlende forsøk, da det manglet «behørige Undersøgelse af og Oversigt over Feltet». Dessuten var fordelingen vanskelig å overholde av «Mangel paa de fornødne Politikræfter i de Ørkener, hvor Sommerflytningen for største Delen foregaar». De tiltak som gikk på beskyttelse av reindriften hadde vært beskjedne, og «ikke været tilstrækkeligt til at bringe Nomadernes Klager til at forstumme». Klagene var tvert om blitt stærkere (s. 14).

Reineierne hadde i liten utstrekning benyttet den nærliggende utvei å flytte med «deres Hjorder til Nabolandene Sverige og Finland med disses rige Mosemarker, og med hvis tilgrændsende Befolkning de norske Fjeldfinner staa i en saa mangesidig Forbindelse». En av grunnene var antagelig at de, ved å bli finske undersåtter, ville bli utestengt fra de «forfriskende Sommerbeiter ved den norske Søkyst og fra den frie adgang til at deltage i Fiskerierne». Ifølge amtmannens opplysninger hadde ingen reineiere flyttet over til Finland.

Som svenske undersåtter ville reineierne være henvist til sommerbeitene i Troms, «hvor Trængselen af sommerbeitende Renhjorde allerede forud er om muligt endnu større end i Finmarken». Dessuten var vinterbeitet i grensesognet Karasuando så sterkt opptatt, at mange av de reineierne som hadde flyttet over fra Kautokeino, var nødt til å holde til på norsk territorium utover høsten, og derfor måtte betale kommuneskatt både i Norge og Sverige. Omkring femti større og mindre reineiere hadde flyttet fra Kautokeino til Karesuando (s. 14). 162

Videre bemerkes det at reineierne heller ikke hadde benyttet den utvei «at sælge sin Hjord, nedslagtet eller levende, og at flytte til Kysten og blive Søfin». Dette «bekvemmer Fjeldfinnen sig ... ikke til, førend hans Hjord er saa reduceret, at han umulig længer kan leve af den, og selv da vælger han hyppig heller at forblive i Fjeldet og leve delvis af Rentyveri». Det var ifølge amtmannen nødvendig å foreta en fordeling av sommerbeitene mellom reineierne, slik at ikke enkelte Strøk ble overfylt med den følge «at dyrene afmagres, Aarskalvene sulte ihjel og Ertstatningsansvar paadrages for uafvendelig Skade paa de fastboendes Marker og Høstakke» (s. 14). Statsråden uttaler videre:

«Er man altsaa i Omsorgen for Nomadernes Fremtid henvist alene til norsk Territorium, saa gjælder det efter Amtmandens Formening ikke alene at ordne Forholdet mellem Amtets Nomader og de fastboende saaledes som tilsigtet ved de tidligere afgivne Lovforslag om denne Sag, men ogsaa at ordne Forholdet bedre, end hidtil skeet, mellem Fjeldfinnerne indbyrdes, navnlig med Hensyn til Sommerbeitet» (s. 15).

Men arbeidet med å bedre forholdene innad i reindriften forutsatte ifølge amtmannen «en Indtrængen i selve Nomadebedriftens tekniske Detailler, i de forskjellige mindre Distrikters naturlige Betingelser for Renavlen og i de forskjellige ofte indbyrdes stridende Opfatninger og Interesser hos Nomadene selv.»

Amtmannen hadde anvendt mye tid og arbeid på å få til en fordeling av sommerbeitene, og hadde ved muntlige forhandlinger med reineierne søkt å finne hensiktsmessige midler til å avhjelpe klagene. Særlig var det vanskelig å få til enighet i de områdene som ble benyttet av reineiere fra både Karasjok og Kautokeino:

«Hvad der i høi Grad vanskeliggjør disse Forholdes Behandling for Administrationen, er nemlig den Uenighed, som hersker mellem de forskjellige Distrikters Fjeldfinner indbyrdes, i Særdeleshed mellem Kautokeinos og Karasjoks Fjeldfinner, som for en Del ere henviste til fælles Benyttelse af saavel Sommer- som Vinterbeiter, ..., og som gjensidigen beskylde hinanden for Eiendomsindgreb og andre Fornærmelser i stor Skala, og enhver forhandling med Øvrigheden benyttes derfor gjerne af vedkommende Fjeldfinner til saavidt muligt at fremme egne Interesser uden hensyn til Fællesinteresserne» (s. 15).

I tråd med anbefalinger fra amtmannen i Finnmark ba Indredepartementet kommisjonen vurdere følgende tiltak:

1. Oppføring av reingjerder over større nes og landtunger mellom noen av Finnmarks fjorder.

2. Forskrifter for å sikre områder for sommerbeite, og adgang for lokale myndigheter til å foreta en fordeling av flokkene mellom de ulike sommerbeitene.

3. Tiltak for bekjempelse av reintyveri, f.eks. strengere straff og sikrere merkesystem.

I statsrådens foredrag omtales de ulike forslagene slik:

Ad 1) Flere steder var det nødvendig med reingjerder for å hindre at reinen kom for tidlig inn på vinterbeitene og dermed «optrampe de Mosemarker, hvoraf de skulle leve om Vinteren». Uten slike gjerder var det nærmest umulig å holde reinen tilbake spesielt i parringstiden. Gjerder var også nødvendig for å hindre at reinen kom over grensen til Finland eller falt i «Tyvehaand». Skiippagurra-gjerdet var oppført for statens regning i 1858, og det var behov for lignende gjerder også andre steder. Karasjok formannskap hadde således anmodet om at staten bevilget penger til oppføring av et gjerde over halvøya Vuorjjenjárga på vestsiden av Porsangerfjorden. Det het i anmodningen fra Karasjok, «at Fjeldfinnerne selv ville anstrænge sig efter yderste Evne for at deltage i Omkostningerne», men at de ikke maktet å bære utgiftene i sin helhet.

Videre hadde reineiere i Karasjok som flyttet til —orga[s], halvøya mellom Laksefjorden og Tanafjorden, anmodet om at det ble ført opp et gjerde mellom Langfjord og Bekkarfjord, og de var villige til å bidra med en femtedel av omkostningen. Et slikt gjerde var anbefalt av amtmannen, siden det på denne halvøya sommerbeitet 11–12.000 rein.

Endel reineiere i Kautokeino hadde på tinget i 1873 anmodet om at det måtte oppføres et gjerde fra bunden av Kvænangsfjorden til Kåfjord i Alta. De var villige til å bidra til oppføringen med 10 Spd. for hver hundrede rein de eide og til å overta vedlikeholdet.

Amtmannen mente at alle disse gjerdene burde bekostes fullt ut av staten mot at reineierne påtok seg vedlikeholdet. Det burde dannes et vedlikeholdsfond der reineierne skjøt inn et tilskudd avhengig av størrelsen på den enkelte hjord (s. 15–16). 163

Ad 2) Sommerbeitestrekningene burde befares av «kyndige og upartiske Mænd» som gjennom sitt skjønn skulle fastsette hvor mange rein som kunne sommerbeite på hver enkelt øy eller halvøy. Gjennom lov burde amtmannen få myndighet til å fordele reinhjordene på de forskjellige sommerbeitene (s. 16).

Ad 3) Statsråd Vogt foreslo en skjerpelse av straffen for tyveri av rein. Amtmannen hadde i årene 1869–71 forhandlet om strafferammen med såvel reineiere som myndighetspersoner, og han var kommet til at minstestraffen for virkelig tyveri av rein på marken burde være to års straffarbeid. Dyr som var igjen ved kysten etter 1. november måtte imidlertid betraktes som tapte for eieren, og den som bemektiget seg disse, skulle bare kunne straffes for ulovlig besittelse av hittegods.

Når det gjaldt reintyveri ble det vist til at amtmannen i samråd med fogden i Tana og lensmennene i Kautokeino og Polmak, hadde kommet til at det var nødvendig med et sikrere sytem for merking av rein. Merkingen som nå var overlatt eierens fri rådighet, burde være undergitt offentlig kontroll, idet «disse Mærker danne et uundværligt Element i Bevismidlerne» ved spørmål om reintyveri. Videre burde det ifølge amtmannen fastsettes en mulkt eller foretas beslagleggelse – eller begge deler – for kjøp og salg av reinskinn der ørene var skåret bort, «en Trafik, som i høi Grad befordrer Tyveriet ved at bortskaffe Beviserne» (s. 16).

For å motvirke reintyveri burde man overveie om det ikke var mulig å styrke politiet uten vesentlige økning i de offentlige utgifter. En styrking av politiet ville dessuten motvirke annet uvesen, «f. Ex. ulovligt Brændevinssalg, som i saa høi Grad er en medvirkende Aarsak til hint Onde».

Endelig sluttet statsråd Vogt seg til amtmannens oppfordring om å vurdere opprettelse av et sorenskriveri i Indre Finnmark. Det heter:

«Fjeldsognene Kautokeino, Karasjok og Polmak bør fraskilles Altens og Tanens Fogderier og Sorenskriverier og forenes til een Jurisdiktion, hvis Indehaver, der formentlig burde bo i Karasjok, men om Sommeren følge Fjeldfinnerne til Kysten, kunde gjøre disses Forhold til sit Studium og ofre al sin Tid og Kraft paa disse Forhold og navnlig paa Kampen mod Rentyveriet» (s. 16).

Statsråden påpekte at kommisjonen ikke som ved tidligere lovsaker om reindrift skulle vurdere «Forholdet mellem Lapperne og dere Nomadeliv paa den ene Side og de Fastboende og den fremskridende Bebyggelses Tarv paa den anden, Rensdyrenes Bevogtning m. V.», men se på forholdene internt i reindriften:

«Den nu foreslaaede Forføining vil derimod sees væsentlig at gjælde det indbyrdes Forhold mellem Lapperne, navnlig Istandbringelse af Forskrifter til Bevarelse af deres Beitesmarker og Betingelserne for deres Økonomiske Bestaaen og Trivsel i Almindelighed» (s. 18).

Kommisjonen skulle bare se på forholdene for reineierne i Finnmark, da forholdene i Finnmark var spesielle og ganske annerledes enn for reineierne utenfor Finnmark (s. 17).

4.3 Innstillingen fra Fjeldfin-Kommissionen

4.3.1 Innledning

Fjeldfin-Kommissionen avgav sin innstiling i 1886, 11 år etter at kommisjonen ble oppnevnt. 164 Fem av kommisjonens medlemmer foretok befaring av sommerbeitene i juli-august 1875, 1876, 1877. Under disse befaringene ble «det nødvendige Materialie til en rimelig Fordeling af Renhjorderne paa de forskjellige Halvøer og Øer indsamlede».

Kommisjonen holdt dessuten møter i Karasjok og Polmak i mars 1876 og i Kautokeino i februar 1878, da man som det heter «troede at burde give Fjeldfinnerne selv Anledning til for Kommissionen at fremkomme med Udtalelser angaaende Ordningen af de dem vedkommende Anliggender». I Kautokeino og Karasjok møtte det frem 50–60 reineiere på hvert sted, mens bare en reineier innfant seg i Polmak. Reineiere fra Sydvaranger og Polmak var varslet om møtet i Polmak, men ble forhindret fra å møte på grunn av uvær (s. 3). I likhet med tidligere praksis ble det sikkert ført protokoll fra disse møtene, men jeg har ikke funnet noen protokoll i Riksarkivet.

Kommisjonen gikk i innstillingen igjennom ulike tiltak. Det gjaldt fordeling av sommerbeitene, fredning av visse strekninger, endring av grensen mellom Karasjok og Kautokeino, oppføring av reingjerder over halvøyene, tiltak mot reintyveri, sikrere merkesystem, regler for skilling og opprettelse av et eget Fjeldfin-Fogedembede. Jeg skal i det følgende redegjøre for kommisjonens vurderinger av de ulike tiltak, og sidehenvisningene refererer seg til innstillingen. Jeg benytter her de samme overskrifter som kommisjonen, men i dagens rettskriving. Innstillingen fra Fjeldfin-Kommissionen er gjengitt som bilag 2 til Oth. Prp. No 27 (1887) og sidehenvisningene refererer seg til denne.

4.3.2 Om fordeling av sommerbeitestrekningene

En oppdeling av sommerbeitene var som nevnt i statsrådens foredrag nødvendig for å hindre at det i enkelte områder ble for mange dyr med den følge at «Dyrene afmagredes, Aarskalvene sultede ihjel, og Erstatningsansvar paadroges for Skade paa de Fastboendes Marker og Høstakke». En oppdeling var også nødvendig fordi det hadde vist seg «at Finnerne fra Kautokeino i større og større Udstrækning trængte sig ind paa de Betestrækninger, som Finnerne fra Karasjok fra gammel Tid have benyttet». Dette skjedde til fortrengsel for Karasjoks reineiere noe som var urimelig og førte til mange klager (s. 4). Om den tidligere fordelingen heter det:

«Fra gammel Tid have Sommebetestrækningerne efter en stiltiende Overenskomst mellem Fjeldfinnerne indbyrdes været fordelte saaledes, at Sydvaranger-Finnerne og endel af Polmak-Finnerne om Sommeren have havt Tilhold med sine Dyr paa Varangerhalvøen, den øvrige Del af Polmak-Finnerne paa Corgas (): Halvøen mellem Tanafjord og Laxefjord), Karasjokkerne paa Spirtenjarg (): Halvøen mellem Laxefjord og Porsangerfjorden) samt paa Magerøen og Vuorjenjarg (): Halvøen mellem Porsangerfjord og Altenfjord og Vargsundet), medens Kautokeinerne delvis søgte Sommerbete for sine Dyr paa sidstnævnte Halvø, dog ikke nordenfor Ripperfjord, paa Kvalø, Seiland og Stjernø samt paa Halvøen mellem Altenfjord og Kvænangen, hvorhos ogsaa en hel Del om Sommeren have holdt til i den nordlige Del av nuværende Tromsø Amt».

Reineiere fra Kautokeino hadde de siste 20–30 årene i stadig større omfang å begynt å søke sommerbeite på Vuorjjenjárga. Og da reineirne fra Karasjok på grunn av presset fra vest ikke lenger «fandt Føde for sine Dyr og heller ikke kunde forliges med med førstnevnte Finner», dvs. reineierne fra Kautokeino, flyttet flere og flere over til Spierttanjárga og —orga[s]. Dette førte i sin tur til at «disse Halvøer til stor Skade for Rensdyravlen bleve altfor meget overfyldte» (s. 4–5).

I 1869 hadde således reineiere fra Karasjok 3.000 dyr på —orga[s], hvorav ca. 1.200 nylig hadde flyttet dit. Fra gammelt av hadde reineiere fra Polmak som nevnt rein i dette området. På Spierttanjárga hadde reineiere fra Karasjok 11.500 rein, «hvoraf ca. 7.000 nyligt didflyttede». På Magerøya hadde Karasjoks reineiere 3.000 rein, men på Vuorjjenjárga bare 1.500 rein. Reineiere fra Kautokeino hadde på Vuorjjenjárga hele 11.500 rein, og 6.000 av disse var nord for Repparfjord. På Seiland og Kvaløya hadde reineiere fra Kautokeino 2.800 dyr.

Som nevnt foretok fem av kommisjonens medlemmer befaring av sommerbeitestrekningene. De fem var Jox, Hætta, Isaksen, Andreassen og Grape. Sommeren 1875 ble befaring foretatt på Magerøya og Vuorjjenjárga. De mente at 3.500 dyr måtte kunne beite på Magerøya, forutsatt at oppholdet ikke varte utover 15. september. På Vuorjjenjárga nord for Repparfjorden kunne bare 1/4 av arealet anses som beitemark, og de var i tvil hvor mange rein som kunne være der. Men så sant nesset ble avstengt med gjerde fra Olderfjord til bunden av Repparfjorden, mente de at hvert fall 8.500 rein måtte kunne oppholde seg der (s. 5–6).

Befaringen av Vuorjjenjárga fortsatte sommeren 1876. Området som i nord ble begrenset av Repparfjord og Sammelsund, i vest av Vargsundet og Altafjorden, i syd av Transfarelven, og i øst av Repparfjordelven, hadde gode beiter. Om dette området heter det:

«Netop de af Rensdyrene mest søgte Græsarter forefindes utbredt over større Del af denne Stræknings Fladeindhold. Hvad der fremdeles gjør det betegnede Strøg særdeles velskikket som sommeropholdssted for Ren er dette, at dens hele Fladeindhold den ganske Sommer er bestrøet med en Mængde Snefonner, hvortil Dyrene kan ty, naar de generes af Varme og Myg» (s. 6).

De fem kommisjonsmedlemmene fant at i det aktuelle området kunne det oppholde seg 8.000 rein om sommeren.

Befaringen fortsatte videre på Lákkonjárga, hvor de mente at det kunne være 5.500 dyr. Om dette nes heter det:

«Dette Næs bestaar overalt af ret gode Betingsmarker og paa flere Steder har det endog ret rig Græsvæxt. Dette var især Tilfældet i Talvikdalen og Bongelvdalen, hvilken sidste paa Grund af dens Dybde vel neppe – især i Myggetiden – betrædes af Rensdyr» (s. 6).

Om nesset mellom Langfjorden og Øksfjorden – Joahkonjárga – heter det at det der var god beitemark. På landtungen mellom Øksfjorden og Bergsfjorden var det på grunn av isbreen, derimot lite som egnet som beitemark. Selv om de steile fjellsiderne var gressbevokst og forsåvidt tilgjenglige og brukbare som beiter, hadde de reineiere som hadde tilhold der betydelig tap. Øya Silda i Loppa hadde bra beiter, og nesset mellom Bergsfjorden og Frakfjorden hadde ypperlige beiter ifølge befaringsrapporten, mens den vestsligste spiss av Finnmark, Silvvetnjárga, hadde ganske gode beiter (s. 6).

Strekningen fra Langfjorden eller Alteidet vestover til øya Brynilden med Silda kunne, ifølge de fem som foretok befaringen, utvilsomt tjene som sommerbeite for 5.000 rein. Med et gjerde over Alteidet ville Joahkonjárga med vestenforliggende område være avstengt fra innlandet. Men siden det fra reineiernes side ikke var fremsatt noe ønske om slikt gjerde «forudsættes ingen Trang tilstede, og følgelig kan der vel ikke blive Tale om en saadan Foranstaltning».

Befaringen av Stjernøya overbeviste medlemmene om «at denne Ø ikke er at foragte som Sommeropholdsted for Fjellfinnerne, skjønt der nu skal græsse kun 500 Ren». De antok at 2.000 rein kunne beite på øya (s. 7).

Om Seiland heter det at den sydlige og delvis også den østlige del hadde «fortrinlig Betingsmark». Resten av øya var på grunn av bratte fjellsider ikke alle steder tilgjengelig. Fire av de medlemmer som foretok befaringen mente at 3.500 rein kunne beite på øya, mens Ole Isaksens Hætta mente at 3.000 dyr var et passende tall.

Etter Seiland ble Spierttanjárga, nesset mellom Porsangerfjorden og Laksefjorden befart. Det heter at «Størsteparten af dette Næs er fri for Vegetation og ligsom stenlagt», og selv i «Dalførerne er Græssfattigdommen paafallende». En mengde fjellvann opptok en stor del av nessets areal. John Persen Jox, Ole Isaksen Hætta og lensmann Grape antok at 5.000 rein kunne klare sommeren på dette neset, mens de to andre mente nesset bare kunne romme 4.000 rein (s. 7).

Sommeren 1877 startet befaringen på —orga[s]. Eidet mellom Bekkarfjord og Langfjord utover til Hopseidet besto av god beitemark. Nesset nord for Hopseidet besto for en stor del av steinur, men hadde forøvrig god beitemark. Tre av medlemmene, Andreassen, Isaksen og Jox, mente at dette nesset ikke ville kunne gi føde til mer enn 8.000 dyr, mens Hætta og Grape antok at det var plass til 10.000 dyr forutsatt at det ble oppført gjerde mellom Bekkarfjord og Langfjord.

Befaringen fortsatt på Varangernesset, og det heter at dette består av «en betydelig Mængde, tildels store Dalfører, som samtlige var rige paa Græs, foruden at dette Fjeldplateau, som for en stor del er fladt, ogsaa er bevoxet med Græs og Lyng, hvoraf dog Lyngen er mest fremtrædende». Fjellene nærmest kysten og deler av høyfjellet i innlandet besto derimot hovedsakelig av steinur. Under forutsetning av at gjerdet ved Skiippagurra ble åpnet 1. oktober, og ikke så sent som 1. november, antok Andreassen, Isaksen og Jox at 15.000 rein kunne beite på nesset. Hætta og Grape mente at minst «18.000 Rensdyr maatte kunne finde tilstrækkelig Føde der Sommeren over» (s. 7–8).

Den samlede kommisjonen sluttet seg til det skjønn medlemmene av befaringsgruppen hadde foretatt, og der disse medlemmer var delt, sluttet kommisjonen seg til flertallet. Dette gav følgende fordeling: (Se tabell 4.1.)

Folketellingen fra 1875 viste at det i Finnmark var 65.300 rein, som fordelte seg slik: (Se tabell 4.2.)

Av de dyr som hørte hjemme i Polmak var det ca. 4.300 som sommerbeitet på —orga[s] og disse var innenfor Polmaks grenser om vinteren. De øvrige var på Varangernesset om sommeren og om vinteren på «Betesmarkerne inden Sydvaranger mellem Neiden og Pasvik». Om reinen i Kautokeino heter det at en «Flerhed af Fjeldfinner fra Kautokeino om Sommeren med sine Dyr søge til Kysten i den nordlige Del af Tromsø Amt». På denne bakgrunn fant kommisjonen at det var tilstrekkelig med sommerbeitestrekninger innen Finnmark bare man sørget for en passende fordeling.

Det er grunn til å tro at tallene i folketellingen av 1875 er for lave. Vi har foran under 3.5.1 sett at det samme år til oppsynet var meldt 32.000 rein til de områder i Troms der reineiere fra Kautokeino hadde sommerbeite. Det kan selvfølgelig i dette tall være noen dyr også fra Sverige, men likevel er tallet stort i forhold til det totale reintall for Kautokeino som er oppgitt i folketellingen samme år.

Kommisjonen så klart behovet for en inndeling av sommerbeitene på halvøyene og øyene. Behovet var særlig stort på Spierttanjárga og nordlige del av Vuorjjenjárga, og forholdene her hadde bestyrket «Nødvendigheden af en Lov, hvorved det overlades til en Centralautoritet for Amtsdistriktet at foranstalte en Fordeling af Dyrene paa de forskjellige Sommerbetestrækninger» (s. 8). Såvel i Karasjok som i Kautokeino erklærte dessuten samtlige av de «ca. 50 paa hvert Sted fremmødte Fjeldfinner, at naar Kommissionen havde endt sine Befaringer og paalidelig og nøiagtig Oversigt over, hvormange Dyr der kunde sommerfødes paa vedkommende Halvøer og Øer, var erhvervet, burde Distriktets Amtmand tillægges Myndighed til at fordele Sommerbetestrækningerne». På hvert nes burde det dessuten beskikkes en oppsynsmann som skulle passe på at bestemmelsene ble overholdt.

Kommisjonen fremhevet at man ved fordeling av beitene måtte legge vekt på de tilvante forhold, slik at de «Fjeldfinbyer, som i længere Tid have havt Tilhold på en Strækning, ikke uden at Nødvendigheden kræver en Oprykning bør kunne henvises til andet Sommerbete». Det burde derfor lages en opptegnelse over hvilke familier som hadde hatt tilhold på de enkelte nes og øyer de siste 20 årene, samt om lengden for de enkelte familiers tilhold og det antall dyr hver familie hadde. Utkastet til fordeling skulle ligge til ettersyn i så lang tid at det ble adgang for den enkelte til å komme med innsigelser før den endelige fordeling fant sted.

En slik fordeling av sommerbeitene ville ifølge kommisjonen føre til en lengre fredning av vinterbeitene enn det som nå var tilfelle. De overfylte nessene førte nemlig til at reineierne forlot sommerbeitene tidligere enn de ellers ville ha gjort. Dessuten ville skilling av sommerflokkene i mindre flokker lettere kunne skje før flytting til vinterbeitene, «hvad der selvfølgelig er af saare stor Interesse og Betydning». Viktig i denne forbindelse var de foreslåtte reingjerder over halvøyene, som både ville spare mosemarkene, samt bidra til skilling av flokkene i betimelig tid (s. 9).

Beregningen fra kommisjonen om at det var sommerbeite i Finnmark for 65.000 dyr refererer seg altså til øyer og halvøyer. Men også de tilstøtende områder ble benyttet til sommerbeite, og disse strekningene er ikke med i oppstillingen. Amtmannen forsøkte seg senere på en inndeling av også disse områdene, men Høyesterett fant at loven ikke gav ham hjemmel til en slik inndeling, jf. nedenfor under 6.2.1. Først etter loven av 12. mai 1933 ble det gjennomført en regulering av disse sommerbeitene, se nedenfor under 8.

4.3.3 Om fredning av visse strekninger såvel for vinter- som sommerbeite

Under denne overskriften drøftet kommisjonen spørsmålet om å frede enkelte strekninger mot reinbeite. Fredning kunne være påkrevet av hensyn til reindriften selv, av hensyn til behovet for beite for kjørerein for post- og skyssvesenet eller av hensyn til de fastboende.

Som beskrevet foran under kapittel 2.4, var lavbeitene på vestsiden av Tanaelven etter grensestengingen i 1852 på få år blitt meget medtatte. Ved lov av 9. september 1857 ble det derfor åpnet adgang til å forby reinbeite i dette området, slik at beitene kunne ta seg opp. Planen var å flytte både dyr og dets eiere til vinterbeiter i Pasvik. Men Fjeldfin-Kommissionen opplyser at spørsmålet var blitt stilt i bero dels fordi beitene i Sydvaranger var opptatt av andre «Fjeldfinbyer, som allerede i Aarrækker have havt sin Plads der». Dessuten var antallet rein som om vinteren holdt til på vestre side av Tanaelv, betydelig mindre enn for 20 år siden, da spørsmålet om fredning først oppsto.

Klagene over lavbeitenes utilstrekkelighet i dette området var derfor, ifølge kommisjonen, ikke lenger i samme grad begrunnet, selv om det aktuelle området også ble benyttet under vår- og høstflytting av de reineiere i Karasjok som hadde sitt sommerbeite på Gamviknesset (Ytre —orga[s]). Det var heller ikke i møtene med reineierne fremkommet noe ønske om fredning (s. 10–11).

Samtlige av de reineiere fra Karasjok som møtte kommisjonen stilte seg positive til en fredning av områder rundt fjellstuer og langs den oppstakete linje mellom Karasjok og Alta av hensyn til post- og skysstrafikken. På disse strekninger skulle det ikke være adgang til beite annet enn for de reisendes og postførernes dyr, og flyttsamene skulle derfor vår og høst være forpliktet til raskt å drive dyrene over de fredete områder. De skulle heller ikke ha adgang til å sette opp telt på disse områder. Karasjok kirkested var fredet i en halv mils omkrets allerede i 1857, og det ble ikke fremsatt noe ønske om endring av dette. 165

Reineierne i Kautokeino syntes mindre villige til tilsvarende fredning i sine områder. Fra de fatboende var det fremsatt ønske om fredning av Kautokeino kirkested i en halv mils omkrets. Flertallet av reineierne var positive til en slik fredning, men mange fremhevet at vinterbeitene ikke måtte innskrenkes ytterligere. Det var også delte meninger om fredning av områder rundt fjellstuene, og man fant det ikke nødvendig å frede den oppstakete veglinje mellom Alta og Kautokeino (s. 11). 166

I Sydvaranger ble det fra de fastboende fremsatt klager over at «Fjeldfinnerne om Vinteren med sine Dyr ligge altfor nær Kysten og i flere Henseender ere til Fortrængsel for de Fastboende». Dette hindret de fastboende i å holde rein som arbeidsdyr, og de kunne heller ikke få samlet mose som fór til kyrene. Lignende klager kom fra de reineiere som påtok seg skyss-oppdrag om vinteren eller som hadde fastboendes rein til bevoktning. Det heter at «mosemarkerne i Sydvaranger ere langtfra saa gode, som man engang antog, og ere ogsaa i Løbet af de senere Aar adskilligt medtagne», dels på grunn av økning i reintallet og dels på grunn av betydelig økning i innsamling av reinmose til salg og eget forbruk (s. 12).

Kommisjonen ville ikke forby flyttsamene å ha sine dyr på beite nær kysten om vinteren. Et slikt forbud ville ikke være rimelig «naar de høiere liggende Trakter ere afspiste, eller Adgangen til at benytte disse enkelte Vintre afskjæres ved stærkt Snefald». Men det burde ifølge kommisjonen settes et forbud mot innsamling av mose for salg. Utover dette ville man ikke fremme forslag vedrørende vinterbeitene, da dette lå utenfor kommisjonens oppdrag. Men det er på bakgrunn av dagens arbeid med ny distriktsinndeling i Finnmark, interessant å merke seg at Fjeldfin-Kommissionen påpekte at «en indgaaende Befaring og Undersøgelse af Vinterbetesmarkerne maa ansees nødvendig for gjennem en rimelig og billig Fordeling af disse at sikre Fjeldfinnernes Existence» (s. 12). Man mente altså at det var nødvendig med en oppdeling av vinterbeitene. Vi skal nedenfor under VII se at Renbeitekomiteen av 1901 er inne på samme tanker.

Reineierne i Sydvaranger klaget over at de fastboende krevet betydelige erstatningsbeløp for skade som reinen gjorde på mosedynger oppsamlet i skog og mark selv om disse ikke var inngjerdet. Kommisjonen mente at tiltak til vern for reindriften ikke var påkrevet, fordi reineierne ikke var pliktig til å erstattet skade på oppsamlet mose som ikke var beskyttet med gjerde. Det var en alminnelig klausul i alle de skjøter som ble utferdiget på «Statens Jord i Finmarken, at Fjeldfinnerne skulle være fri for ethvert Ansvar for den Skade, som deres Dyr maatte forvolde paa Eng og Mark, naar den ikke holdes forsvarligen indhegnet» (s. 12–13).

Til slutt tok kommisjonen opp spørsmålet om fredning av fjellet Njallevárri i Polmak. Ønsket om fredning var fremsatt av hensyn til de fastboendes moseplukking og av hensyn til postførernes og de andre reisendes dyr. Fra reindriftens side ble det fremholdt at selv om dette fjellet var viktig for Polmaks oppsittere, «saa var det af endnu større Betydning for dem, hvis Existence truedes paa saa mange Maader, og for hvem enhver Strimmel Mose var umistelig». De gjorde forøvrig ikke krav på å bruke fjellet alene, idet de fastboende fortsatt kunne samle mose i de fordypninger der reinen ikke kom til.

Kommisjonen støttet reindriften, idet den fant at en fredning av fjellet ikke var nødvendig for postførernes eller de reisendes dyr, og man ville heller ikke foreslå fredning av hensyn til de fastboende. I et distrikt som Polmak, «hvor Betesmarkerne ere saa indskrænkede, som Tilfældet er, maa Fjeldet være Fjeldfinnerne forbeholdt, og de Fastboende maa finde sig i at vige» (s. 12).

4.3.4 Om forandring i den ved kongelig resolusjon av 13. juli 1871 fastsatte grense mellom Kautokeino og Karasjok mv.

Under dette punktet drøftet kommisjonen ikke bare grensen mellom Kautokeino og Karasjok, men også grensen mellom Karasjok og Polmak.

4.3.4.1 Grensen mellom Kautokeino og Karasjok

Ved loven av 1854 var det blitt forbudt for reineiere å holde dyr på vinterbeite i et annet distrikt enn hvor eieren hørte hjemme, dog slik at myndighetene kunne gjøre unntak for visse strekninger, se foran under kapittel 2 punkt 2.4. Ved loven av 1857 var forbudet blitt utvidet, slik at rett til beite heller ikke kunne oppnås ved flytting eller registrering til annet distrikt uten myndighetenes samtykke, se foran under kapittel 2.4. Disse bestemmelsene gjorde det nødvendig å fastsette grensen mellom Kautokeino og Karasjok vinterbeite, dvs. fra Ie[s]jávri til riksgrensen mot Finland. Det hadde vist seg å være svært vanskelig å bli enig om en grense, og spørsmålet ble løst ved at man trakk to grenser, en vestlig mot Kautokeino og en østlig mot Karasjok, jf. kgl. res. av 13. juli 1871. Området vest for den vestlige grense var forbeholdt reineiere fra Kautokeino, og området øst for den østlige var forbeholdt reineiere fra Karasjok. Området mellom de to grenser ble lagt ut som et fellesområde for Karasjok og Kautokeino.

Reineiere både fra Kautokeino og Karasjok klaget over den gjennomførte ordningen. Fra Kautokeinos side ble det fremholdt at delingen førte til at Kautokeino omtrent utelukkende fikk skogløse strekninger, hvor det var umulig å oppholde seg om vinteren. De var derfor ofte tvunget til å overskride grensen mot Karasjok, noe som resulterte i mange bøter. Den østlige grense måtte, ifølge reineierne fra Kautokeino, derfor flyttes lenger øst. De hevdet at reineiere fra Karasjok ikke benyttet det aktuelle området. Kravene fra Kautokeino ble gjentatt på møtet med kommisjonen. De erkjente dog at det innenfor Kautokeinos grenser var gode mosemarker og at fellesområdet mellom de to grenser så godt som utelukkende ble benyttet av reineiere fra Kautokeino. Kravet om en utvidelse mot øst var altså først og fremst begrunnet i behovet for områder med skog.

Fra Karasjoks side ble det kraftig protestert mot en flytting av grensen lenger øst. Det heter at de «med megen Styrke fremholdt, at Grændsen ikke maa flyttes, da Mosemarkerne inden Herredet allerede i høi Grad ere medtagne, og at Rensdyrhold af Fjeldfinner fra Karasjok ikke længere vil kunne bestaa, om yderligere af Vinterbetet skulde blive overladt til Disposition for Kautokeinofinnerne» (s. 14). De var heller ikke interessert i en flytting av grensen mot øst, selv om det ble foretatt en tilsvarende forskyvning av den vestlige grensen mot vest, slik at fellesområdet ble større.

På et senere møte avholdt i 1880 uttalte reineierne i Karasjok at de ville anse det som den største ulykke om reineierne fra Kautokeino skulle tillates å komme lenger øst. De pekte også på «den store Uoverensstemmelse, som i flere Henseende finder Sted mellem Fjeldfinnerne fra disse to Præstegjæld, og som næsten gjør dem til 2 forskjellige Stammer, hvis indbyrdes Forhold maa betegnes som et fremmed, ja endog fiendtligt», og at man derfor ikke måtte «experimentere med at lade dem blandes om hinanden» (s. 14–15).

Kommisjonen uttalte at «Nomadernes Trængsel ogsaa i Kautokeino er meget stor», men den var ikke i tvil om at grensesperringen i 1852 hadde vært «til større Ruin for Karasjok Fjeldfinner end for Kautokeino». Den viste til folketellingene i 1865 og 1875 over antall dyr i de to distrikt: (Se tabell 4.3.)

Det ble også pekt på at reindriften i Kautokeino i årene 1876–1880 hadde vært «begunstiget af gjennemgaaende Held». Reindriften i Karasjok hadde de siste år derimot gått sterkt tilbake først og fremst fordi de var trengt vekk fra Vuorjjenjárga hvor «Sommerbetet er bedst» og «henvises til Spirtenjarg og —orgas, hvor der ikke Bete at finde for saamange Dyr». Mangelen på gjerder bidro også til at Karasjokreinen ble spredt utover vide strekninger og over grensen til Finland, hvor de ble et lett bytte for de mange reintyver. Dette hadde ført til at de største reineierne kun hadde et mindre antall dyr igjen, og at andre hadde flyttet til Finland. 167 På denne bakgrunn fant kommisjonen ikke å kunne gjøre noen endring i grensen mellom Karasjok og Kautokeino.

4.3.4.2 Grensen mellom Karasjok og Polmak

Ved plakat fra amtmannen i 1860, var det åpnet for at de reineiere fra Polmak som søkte sommerbeite mot Kinnarodden, Gamvik og —orga[s] og som hadde vinterbeite på vestsiden av Tana, fikk benytte deler av Karasjok distrikt. Det var kommet anmodning om å oppheve grensen mellom Polmak og Karasjok, da det var uunngåelig for reineierne fra Karasjok som sommerbeitet på —orga[s] ikke å komme inn på Polmaks vinterbeiter under tilbakeflyttingen, med mindre de ventet med å dra fra kysten til skilling hadde funnet sted. Polmak-rein og Karasjok-rein ble blandet sammen på sommerbeitet, og endel av Polmaks dyr ble derfor med over til Karasjoks vinterbeiter. Her ble de gående uten bevoktning, og ble lett tapt. På samme måte ble endel Karasjok-rein igjen i Polmaks flokker. For å få tak i sine dyr ble reineierne tvunget til å krysse grensen mellom Karasjok og Polmaks vinterbeiter, med den følge at de ble bøtelagt. Dette fant særlig reineierne i Polmak urimelig, all den stund de vinterbeiter som tilhørte dem «iforveien er bleven ødelagt af Karasjokkernes Dyr paa deres Flytning fra Kysten om Høsten og den første Del af Vinteren».

På møtet med reineiere fra Polmak og Karasjok uttalte samtlige at en opphevelse av grensen ville være ønskelig, da «Grændsebestemmelsen kommer i Kollision med Renudskilningen, der er den vigtigste Faktor i Fjelfinnernes hele Økonomi, og paa hvilken Bevarelsen af deres Eiendom i det Hele taget beror» (s. 15–16). Kommisjonen påpeker:

«Det er derhos fremholdt, at det er umuligt med den bedste Villie at foretage Udskilningen til bestemt Tid og Sted, men at denne er afhængig af flere Omstændigheder, og at det ikke lader sig gjøre at faa Nomadernes Bedrift under den Disciplin og Skik som andre Næringer.»

Selv om det altså fra begge parter ble uttalt et ønske om å oppheve grensen, gikk reineierne fra Karasjok likevel imot dette, da de fryktet at en opphevelsen av grensen mot Polmak, ville ha som konsekvens at også grensen mot Kautokeino ble opphevet. Kommisjonen mente imidlertid at denne frykten ikke var grunnløs, siden det nettopp var Kautokeinos inntrengen på Vuorjjenjárga som hadde presset Karasjoks reineiere østover og skapt problemene også for reineierne i Polmak.

4.3.5 Oppføring av reingjerder over halvøyene

Kommisjonens starter behandlingen av dette spørsmål med å fremheve den gunstige virkning Skiippagurra-gjerdet hadde hatt. Gjerdet hadde ført til en økning av antallet rein som holdt til på Varangernesset om sommeren og i Sydvaranger om vinteren. Gjerdet hadde også i noen grad bidratt til å bevare de beiteområder som reinen skulle leve av om vinteren. Disse mosemarker var ifølge kommisjonen «nu beklageligvis meget medtagne». Etter at gjerdet kom var det også blitt lettere for reineierne å samle sine flokker. På de andre halvøyer hendte det ikke sjelden at dyrene allerede i august, men i særdeleshet i oktober-måned, spredte seg utover «de vide Fjeldstrækninger og blive, gaaende uden Bevogtning, et let Bytte for dem, der ernære sig ved Rentyveri» (s. 17).

For de reineiere som holdt til på —orga[s], Spierttanjárga og Vuorjjenjárga og på halvøya mellom Altafjorden og Kvænangen, kunne samling av hjorden ta måneder. «Resultatet af disse Maaneders Strabadser af alle Slags blive ofte alene, at de komme til Vished om, at deres Hjord er svundet ind til en Brøkdel af, hvad den var om Vaaren, da den førtes ut paa Sommerbetestrækningerne.» Riktignok passet ikke reineierne sine flokker så omhyggelig som ønskelig var, men det var «dog selv med den bedste Villie noget nær umuligt at forhindre Dyrene fra at sprede sig ikke blot til fjerne Steder inden Amtsdistriktet, men ogsaa over Grændsen mod Finland». De overfylte sommerbeitene hadde også ført til at reinen av mangel på næring trakk sydover tidligere på høsten. Kommisjonen fremholdt at reingjerder over halvøyene var «uomgjængelig fornødne til Rensdyravlens Konservation og Trivsel» (s. 17). Oppføring av gjerder var også sterkt ønsket av reineierne.

Kommisjonen anbefalte at gjerder ble oppført i denne rekkefølge:

1. mellom Bekkarfjord i Laksefjorden og Langfjord i Tanafjorden

2. mellom Repparfjord i Kvalsund herred og Olderfjord eller ytre Billefjord i Kistrand herred, og

3. mellom munningen av Børselv i Kistrand over Spierttanjárga til Fanasgieddi ved Laksefjorden.

Kommisjonen mente at et gjerde også burde oppføres over Alteidet, men dette ble ikke støttet av reineierne i Kautokeino; de så helst at et gjerde ble oppført mellom Kåfjord og Kvænangsbotten. Reineierne i Kautokeino støttet heller ikke oppføringen av de gjerder som var nevnt i 1–3, men til dette bemerket kommisjonen, at man «burde gjøre opmærksom paa, at Fjeldfinner fra Kautokeino ikke søge Sommerbete for sine Dyr paa Spirtenjarg og Corgas».

Det var ifølge kommisjonen om å gjøre å få så store sommerbeitestrekninger som mulig innenfor gjerdene, og man burde derfor velge sydligste trasé. Men man kunne innenfor de planlagte gjerder likevel ikke klare å samle alle de rein som beitet på de aktuelle halvøyene om sommeren. Noen ville altså holde til syd for gjerdene om sommeren. Oppføring av gjerdene måtte ifølge kommisjonen overlates til staten, mens reineierne selv måtte stå for vedlikeholdet. Flertallet mente imidlertid at amtskommunen burde bidra til vedlikeholdet da «Fjeldfinnerne ere gode Skatteydere» (s. 19).

For å få oppført de nødvendige gjerder var det snakk om betydelige investeringer. Under forutsetning av at man fikk utvist nødvendig tømmer i statens skoger i Karasjok og Lakselv, ville utgiftene antagelig beløpe seg til kr. 13.500 pr. mil (s. 19). Lensmann Grape mente dog at gjerdene ville bli atskillig dyrere, særlig gjerdet over Spierttanjárga som neppe kunne oppføres for mindre enn kr. 30.070 pr. mil (s. 33). Samtlige medlemmer var imidlertid enige om at man ved oppføring av gjerdene ville oppnå særdeles meget, og at det ville være «overmaade beklageligt, om Hensynet alene til Udgifterne for Statskassen skulde hindre Sagens Fremme» (s. 33).

Kommisjonen drøftet også spørsmålet om når man skulle få lov til å passere gjennom gjerdene om høsten. Som nevnt foran under 2.2 ble det ved loven av 1854 vedtatt at man i Øst-Finnmark og Karasjok ikke fikk komme inn på vinterbeitene før 1. november. Gjerdet ved Skiippagurra ble således først åpnet denne dagen (s. 19).

Fra reineierne i Polmak var det stadig fremsatt krav om at gjerdet måtte åpnes allerede 1. oktober. Bakgrunnen var at reinen «saasnart Græsset visner og Marken fryser, ikke længere kan finde Føde paa Næsset, men afmagres saaledes, at den vanskelig udholder en streng Vinter». De mente at reinen i oktober måned kunne holde til på fjellet Diergeduottar som lå mellom Neidens dalføre og Varangerbotn, «idet den Mose, som dette Fjeld afgiver, bliver til ingen Nytte om Vinteren, naar Marken fryser».

Nesseby herredsstyre støttet reineiernes krav. Sydvaranger herredsstyre gikk derimot imot, og mente at når gjerdet var åpnet ville det være vanskelig å hindre at dyrene oppsøkte vinterbeitene, «og at Dyrenes Ankomst til disse, medens Marken endnu er snebar, vil have til Følge, at Mosen, som i tør Tilstand ved den letteste Berørelse knuses til Støv, inden en kort Tid vil blive ødelagt». Heller ikke reineierne fra Sydvaranger sluttet seg til anmodningen fra Polmaks reineiere. Men ble det gitt adgang til å passere gjerdet før 1. november måtte det hvert fall «gjøres Fjeldfinnerne til Pligt at sætte By og at samle sin Hjord nogen Tid, forinden det tillades dem at drage gjennem Gjærdet».

Kommisjonen fant at kravet fra Polmaks reineiere burde imøtekommes et stykke på vei. Det heter:

«... da Vinteren alleræde indtræder tilfjelds i første Halvdel af Oktober, i enkelte Aar endog i Slutningen af September, maa det ansees som sikkert, at Rensdyrene, saalænge de ere henviste til at leve af det paa Varangenæsset sparsomt forefindende visne Græs, tabe Stærkt i Huld, saa at de i Slutningen af Oktober i Regelen ere omtrent værdiløse som Slagt. Bedres de end noget, efter at de ere komne paa Vinterbetesmarkerne, saa er det dog klart, at naar disse udmagrede Dyr skulle fedes der, saa gaar det ud over Mosemarkerne, der i dette Tilfælde maa afgive mere, end om Renerne kom der med godt Huld» (s. 20).

Men åpning av gjerdet allerede 1. oktober var ifølge kommisjonen ikke tilrådelig. Hvis gjerdet ble åpnet før sneen falt, kunne mange dyr gå tapt. Gjeting av flokken på bar mark var vanskelig, da dyr som kom unna flokken ofte ikke kunne oppspores. Dyr som på denne måten kom over riksgrensen ville være tapt, da «mangeaarig Erfaring har vist, at kun forholdsvis faa vender tilbage» (s. 21).

4.3.6 Om straffen for reintyveri mv.

Som nevnt foran under 4.2 var det i statsrådens foredrag foreslått høyere minstestraff for reintyveri. Bemektigelse av rein som var blitt igjen ved kysten om høsten skulle imidlertid ikke anses som tyveri, men som ulovlig omgang med hittegods. Omtalen av møtene i Karasjok og Kautokeino viste at reineierne var sterkt opptatt av problemet reintyveri. Reintyveri burde straffes strengt, det gjaldt også overfor dem som i vinnings hensikt tok rein som var blitt igjen på sommerbeite om høsten. Straffen burde være like streng enten tyven selv var reineier eller ikke. Derimot skulle det ikke være straffbart for en reineier å merke kalv som var skilt fra moren. Siden reintyveri ofte fant sted under villreinjakten, burde man forlenge fredningstiden for villreinen, slik at man begrenset jaktsesongen (s. 21–22).

På møtet i Karasjok i mars 1876 gikk samtlige av de fremmøtte reineierne inn for følgende:

1. Straffen for reintyveri burde skjerpes i vesentlig grad.

2. Den omstendighet at tyven selv var reineier, burde ikke anses som noen formildende omstendighet.

3. Bemektigelse av dyr som var kommet inn i tyvens egen flokk, burde ikke straffes mildere enn annet reintyveri.

4. Tyveri av rein på bar mark, ble av reineierne ansett som det farligste inngrep (tyveriet var da vanskelig å oppdage, dyrene gikk mest spredt og skinnet var vakrest).

5. Bemektigelse av etterblevne rein i tyvaktig hensikt burde ikke bedømmes mildere enn annet reintyveri. Rein som var blitt igjen etter flytting, kunne ikke betraktes om tapt for eieren, da det ofte hendte at de kom tilbake til rette vedkommende.

6. Besittelse av øreløse skinn eller av skinn der øremerkene var utskjemte, burde belegges med straff.

7. Det burde være straffbart for ikke-reineiere å merke kalver som gikk skilt fra moren.

8. Fredningstiden for villrein burde forlenges til 1. oktober, for å hindretyveri av umerkete kalver. Jakt på villrein hadde nærmest ingen betydning for amtet.

9. Varetektsfengsling burde anvendes i større grad, for å uskadeliggjøre den som var mistenkt for reintyveri. Erfaring viste at den som var anmeldt for reintyveri «grasserede som vildest i Bemægtigelsen af fremmede Rein, saa-længe han var paa fri Fod».

På møtet i februar 1878 uttalte Kautokeinos reineiere seg i samme retning. De var imidlertid ikke så samstemte som reineierne i Karasjok, når det gjaldt spørsmålet om strengere straff for reintyveri. De mente å ha «Erfaring for, at en Straf af flere Aars Strafarbeide ikke virkede til Vedkommendes Forbedring». Enkelte foreslo at det skulle være forbud mot salg av reinkjøtt i juli-måned. Reinkjøtt var nærmest uspiselig i juli, og det var derfor grunn til å anta at den som frembød kjøtt på denne tiden hadde ervervet det på uredelig vis. Ommerket rein burde konfiskeres hvis lovligheten av ommerkingen ikke kunne dokumenteres.

Kommisjonen fant ikke grunn til å gå inn for en skjerpelse av straffen for reintyveri. Etter kriminalloven var straffen for slikt tyveri satt fra seks måneder til ni års straffarbeid. Det var derfor åpnet adgang for domstolen til å ta all mulig hensyn til de særlige forhold ved tyveriet – både i skjerpende og i formildende retning (s. 22). Kommisjonen gav deretter punktvis en rekke anbefalinger:

1. Bemektigelse av dyr som tilfeldigvis var kommet inn i tyvens egen hjord, burde ikke straffes mildere enn annet tyveri. En rekke høyesterettsdommer viste da også at det ikke ble gitt mildere straff i disse tilfellene. 168

2. Tyveriet måtte anses for gjennomført når tilmerking eller ommerking hadde funnet sted, selv om tyvens og rette eiers dyr gikk på felles beitemark.

3. Rein som fantes ved kysten etter 1. november kunne ikke uten videre betraktes som tapt for eieren. Kommisjonen fant det vanskelig å stille opp en felles regel for de tilfellene hvor noen hadde slaktet rein som var blitt igjen ved kysten. Hvorvidt dyret kunne betraktes som bortkommet fra sin eier måtte bl.a. bero på vær- og beiteforhold samt avstanden fra kysten og til reineierens sedvanlige vinteroppholdssted. Kommisjonen mente at rettspraksis stort sett hadde vurdert forholdene riktig. Vedkommende var blitt frifunnet «hvor han for at bevare Dyrets Værdi for Eieren har nedslagtet dette, naar det var god Grund til at befrygte, at det i Vinterens Løb, vilde omkomme af Hunger. 169

4. Besittelse av øreløse skinn eller av skinn der øremerkene var ødelagt burde være straffbart, med mindre besitteren kunne godtgjøre at han hadde fått skinnet av rette eier, eller at avskjæring hadde funnet sted under slakting foretatt av dyrets eier. Det ble påpekt at ved en slik straffebestemmelse ble det ikke gjort endring i den alminnelige rettsoppfatning hos reineierne, «thi disse gaa altid ud fra som givet, at den fin, der er i Besiddelse af øreløse Skind eller af Skind, hvis Øremærker ere udskjæmte, er at anse som Tyv eller Tyvshæler». 170

   Flere reineiere hadde gått inn for at det også måtte være straffbart under slakting eller bereding av skinnet å skjære bort øremerkene, selv om dette var gjort av rette vedkommende. Det burde likeledes være straffbart å tilby reinkjøtt der man ikke kunne påvise hvor dyrets skinn var. Kommisjonen sluttet seg imidlertid ikke til disse forslag. Riktignok kunne straff for slike forhold motvirke reintyveri, men samtidig ville det legge for sterke bånd på samhandelen. En slik regel kunne dessuten forårsake en hel del sjikane.

5. Kommisjonen ville heller ikke foreslå straff for merking av reinkalver som gikk skilt fra simlen. Og den gikk heller ikke inn for forbud mot salg av reinkjøtt i juli-måned. Mange reineiere var nødt til å selge kjøtt i juli, og i tillegg var det mange betenkligheter med denne type forbudslover.

6. Kommisjonen var enig i at jakt på villrein nærmest var uten betydning i Finnmark, og gikk inn for en utvidelse av fredningstiden. Mange gavvisstnok skin av å drive slik jakt, «medens deres Færden i Fjeldet med Sikkerhed kan antages at være Jagt paa Tamren og i særdeleshed paa Renkalve, hvis Mærking som Regel foregaar om Høsten fra August til ud i Oktober.

4.3.7 Om innføring av et ordnet og mere betryggende merkesystem

På møtene Fjeldfin-Kommissionen hadde med reineierne, kom det frem at reineierne var svært opptatt av å få orden i merkesystemet. Mangelen på regler innebar at det var opp til hver enkelt reineier å bestemme hvor mange øremerker han ville ha. Det var ikke regler for når kalvene skulle merkes og heller ikke regler om ommerking.

På møtet i Karasjok mente alle de fremmøtte at hver reineier burde ha bare ett merke. Barn som hadde rein i samme siida burde ikke ha adgang til eget merke, dog slik at mange framholdt at barna skulle kunne føre et merke inn i foreldrenes øremerke, «altsaa ikke paa ubeklippet Sted af Øret». Det øremerke eieren valgte måtte meldes til myndighetene, og bli allment kjent. Ommerking av dyr som var kjøpt eller arvet måtte foregå i vitners nærvær. Overtredelse av de foreslåtte regler burde medføre konfiskering eller klekkelig bot.

Flertallet av reineierne i Karasjok gikk inn for at merking burde være tillatt hele sommeren. Andre kom med forslag om at øremerking bare skulle foregå til bestemte tider (s. 24–25). 171

På møtet i Kautokeino uttalte reineierne seg stort sett i overensstemmelse med det som var fremkommet på møtet i Karasjok. En regel om at hver eier bare skulle ha ett merke, måtte imidlertid i en overgangstid behandles med lempe. Merking av kalver burde videre bare være tillatt i tiden 30. april til 30. september. Som nevnt under 4.3.6 gikk reineierne både i Karasjok og Kautokeino inn for at ikke-reineiere ikke skulle ha adgang til å merke kalv som gikk skilt fra simlen.

Kommisjonen fant ikke å kunne slutte seg til forslaget fra reineierne om at hver eier bare skulle kunne ha ett merke. Et slikt påbud ville kunne legge sterke bånd på samhandelen. Den som hadde ervervet rein ved kjøp, bytte, arv eller giftermål ville bli rettsløs, hvis ommerking i sitt ene merke viste seg umulig. Kommisjonens formann, amtmann Blackstad, mente videre at barna måtte kunne ha rein i eget merke i sin fars hjord (s. 25). De øvrige medlemmer ønsket derimot et forbud mot at barn som bodde hos foreldrene skulle ha eget merke (s. 34).

Kommisjonen mente at reineierne skulle være pliktige til å merke dyrene, og at merkene måtte registreres hos myndighetene. Registrering skulle kunne nektes hvis det innleverte merke var likt et allerede registrert merke, eller det kunne forveksles med et registrert merke. Når det gjaldt tiden for merking burde det «være overladt til Reineieren selv at vælge den Tid, naar han finder det for sig beleiligst og heniktsmæssigst at mærke sine Kalve». Men merking burde skje før kalven var ett år gammel (s. 26).

Ikke-reineieres merking av kalv som gikk skilt fra simlen var ifølge kommisjonen allerede straffbart etter kriminalloven, så sant merkingen skjedde i «egennyttig og svigagtig Hensigt». Hadde vedkommende derimot «tilforhandlet sig Dyret af dets Eier», kunne han selvfølgelig ikke straffes for merkingen.

Kommisjonen var enig i at ommerking av dyr skulle være straffbart, med mindre det skjedde i vitners nærvær.

4.3.8 Om regler for reinskilling

Ifølge kommisjonen gav skilling av reinen om høsten reineierne ofte «saare meget Besvær, lange Reiser og megen Tidsspilde». Skillingen ble dessuten ofte vanskeliggjort ved «Vrangvillie fra Byfolkets Side». «Ofte opstaar der Krangel om Størrelsen af Bevogtningsgodtgjørelsen, og mangen Gang mister Reineieren de Dyr, som er kommet ind i en anden By derved, at disse i Utide og uten Varsel» foretar skilling. Etter samråd med flere reineiere foreslo kommisjonen lovregler om skilling, og det heter at disse forslag ikke trengte nærmere begrunnelse. 172 Jeg skal her gjengi hovedpunktene i kommisjonens forslag til regler om reinskilling:

1. Enhver som hadde fått rein inn i en annens flokk hadde krav på at skilling ble foretatt, slik at han kunne få hentet ut sine dyr.

2. Hvis eierne av flokken ikke imøtekom kravet om skilling, eller utførte skillingen på en så dårlig måte at den annen ikke fikk ut sine dyr i rimelig tid, skulle han kunne de straffes med bøter.

3. Den som forstyrret skillingen ved å hisse hunder på dyrene eller ved annen utilbørlig atferd, skulle straffes med bøter.

4. Hvis den som skiller ut egne dyr, samtidig bortfører dyr som tilhørte flokken, skulle han straffes med bøter, med mindre forholdet ble rammet av en strengere straffebestemmelse.

5. Ingen måtte skille ut fremmed rein fra egen flokk, slik at disse ble uten bevoktning, uten først å ha varslet rette eier. Slik utskilling kunne i intet tilfelle finne sted før etter seks uker. Overtredelse skulle straffes med bøter.

6. For bevoktning av fremmed rein utover seks uker, hadde man krav på godtgjørelse fastsatt til kr. 10 for hvert dyr pr. uke.

4.3.9 Angående den foreslåtte deling av Tanens fogderi og sorenskriveri og opprettelse av et eget Fjeldfin-fogdembete

Kommisjonen var som nevnt bedt om å vurdere opprettelsen av et fogd- og sorenskriverembete for Indre Finnmark, et såkalt Fjeldfin-fogdembete. Kommisjonen uttalte at det uten tvil var mangt og meget i nomadens forhold som gjorde det ønskelig med et eget Fjeldfin-fogd- og sorenskriverembete. Nomaden var et folk i tilbakegang, som trengte all den understøttele samfunnet kunne gi. Folket var «isolert, uoplyst og karaktersvagt afhængigt i sin Existence alene af sine Rensdyr». Og «der er en en stadig Gjenstand for Efterstræbelser iblandt Folket selv indbyrdes og udenfor». Som følge av grensesperringen og kollisjoner med de fastboende var såvel sommer- som vinterbeitene blitt utilstrekkelig, noe som «hyppigt har havt tilfølge Fortrængsel af den Ene eller Anden fra anvist Betestrækning». Fjellfinnfolket hadde derfor krav «paa det Vern, en Embedsgjerning afgiver, der har særligt til Formaal at vaage over og fremme dets Interesser». Kommisjonen påpekte videre «at et alsidigt og omhyggeligt Værn om Nomadens Stilling og Rettigheder og en omsigtsfuld Fremhjælp af hans økonomiske Kaar kræver en dybere Indtrængen i Nomadebedriftens tekniske Detailler, i de forskjellige Distrikters naturlige Betingelser for Renavlen og i de forskjellige ofte indbyrdes stridige Opfatninger og Interesser hos Nomaderne selv». En slik innsikt var det vanskelig for innehaverne av de eksisterende fogd- og sorenskriverembeter å tilegne seg (s. 30).

Til tross for de fordeler kommisjonen altså så, kunne den likevel ikke anbefale opprettelsen av et eget fogd- og sorenskriverembete for flyttsamene. Man fryktet at embetsmannen ville bli for isolert, noe som i så fall kunne ha en uheldig innflytelse på hans embetsgjerning. «Det vil i Særdeleshed være at befrygte, at han i sin Anskuelse af, hvad der ligger indenfor Fjeldfinnernes Interesse kunde ville forfalde til en Ensidighed, der maaske ville være alt andet enn gavnlig for Fjeldfinnerne selv.» Den nåværende embetsordning var ifølge kommisjonen heller ikke til hinder for en upartisk bedømmelse av «Fjeldfinneforholdene, om end det maa medgives, at det mangen Gang har sine Vanskeligheder at gribe ordnende ind», blant annet fordi embetsmennene sto fjernere fra disse forhold og fordi andre gjøremål la beslag på deres tid. Dessuten ville de vanskeligste sakene, nemlig de som gjaldt forholdet mellom de fastboende og fjellfinnene, ikke ligge under fjellfinndomstolen, men pådømmes av domstolene ved kysten (s. 30).

Kommisjonen fant også at praktiske hensyn gjorde opprettelen av en slik domstol vanskelig. Domstolen juridiksjonsområde ville få «en Udstrækning, der vilde gjøre Embedet noget nær uoverkommeligt, ikke at tale om de enorme Besværligheder, for hvilken vedkommende Embedsmand vilde blive udsat paa Fjeldreiser». 173 Istedet foreslo kommisjonen flere endringer når det gjaldt grensene for de eksisterende fogd- og sorenskriverembeter.

4.4 Departementets behandling av kommisjonens forslag og loven av 23. juni 1888

Departementet for det Indre sluttet seg i store trekk til Fjeldfin-Kommissionens forslag, se Oth.Prp. nr. 27 (1887). Men kommisjonens forslag om bygging av reingjerder fikk ikke departementets tilslutning. De planlagte gjerdene ble for kostbare og det var knyttet for stor usikkerhet til vedlikeholdet. Som vist foran var kommisjonen delt i synet på hva utgiftene til gjerdene ville bli. Etter det rimeligste anslag, som var gitt av kommisjonsmedlem Isaksen i mars 1885, ville samtlige gjerder beløpe seg til kr. 87.750. I et senere overslag fra Isaksen i september 1885, ville gjerdene beløpe seg til kr. 102.900. To av kommisjonens medlemmer trodde ikke gjerdene kunne oppføres for denne pris, etter deres beregninger ville utgiftene bløpe seg til kr. 168.000. Selv om man la Isaksens beregninger til grunn, ville det ifølge departementet bli tale om «ganske betydelige Beløp til Iværksættelsen af disse Foranstaltninger». 174

I tillegg til usikkerheten knyttet til omkostningene ved byggingen, var det også usikkerhet knyttet til plasseringen av gjerdene. Noen lensmenn hadde anbefalt andre og lengre traséer enn de som var foreslått av kommisjonen. Departementet ville også ha sikkerhet for betryggende vedlikehold. Det burde derfor rettes en henvendelse til de lokale myndigheter og herrederstyrer for å få brakt på det rene, om det gjennom oppkreving av en særavgift på reindriften, var mulig å bygge opp et vedlikeholdsfond. Departementet konkluderte med at «saalænge der ei haves Vished for, hvorvidt en Ordning i den Retning kan bringes istand, findes Spørgsmaalet om at søge Bevilgning til Opførelse af de her omhandlede Gjærder at burde stilles i Bero». 175

Departementet tok heller ikke standpunkt til kommisjonens forslag om endring av åpningstiden for Skiippagurragjerdet, da dette spørsmålet burde utstå til det var truffet bestemmelse om restaurering av gjerdet. 176 Gjerdet ble restaurert i 1893 og spørsmålet ble da reist på nytt. Dette ledet til et tillegg til 1854-loven, se lov av 11. juni 1898, se nærmere nedenfor under 4.5.

Når det gjaldt de øvrige forslag som kommisjonen hadde fremsatt, sluttet departementet seg til disse, bortsett fra mindre endringer. Departementet mente «at Kommissionens Medlemmer, som allerede forud vare fortrolige med de paagjældende Forhold og derhos paa Stedet, har anstillet de fornødne nærmere Undersøgelser, bedst ere istand til at bedømme, hvad der vil tjene til at fremme Nomadernes Bedrift, og hvorledes deres indbyrdes anliggender kan ordnes paa den hensigtsmæssigste Maade». 177

Lovforslaget ble behandlet av Stortingets konstitutionskomité, se Indst. O. No. 23 (1888), som uttalte at den ikke var i tvil om at en lovgivning av reindriftens interne forhold var påkrevet. Komitéen sluttet seg til departementets forslag, dog med mindre endringer. Disse endringforslagene knyttet seg først og fremst til reglene om merke. I motsetning til Fjeldfin-Kommisionens flertall og departementet mente Konstitutionskomitéen blant annet at barn som bodde hjemme hos foreldrene burde ha rett til eget merke. 178

Lov om forskjellige Forhold vedkommende Fjeldfinnerne i Finnmarkens Amt ble vedtatt 23. juni 1888:

§ 1. Distriktets Overøvrighed har at fordele Sommerbeitestrækningerne for Ren paa Finnmarkens Amts Halvøer og Øer mellem Fjeldfinnerne fra Kautokeino, Karasjok, Polmak og Sydvaranger og senere at foretage de Ændringer af den trufne Fordeling som Omstendighederne paakræver.

§ 2. Fordelingen skjer med behørigt Hensyn til de i 1875, 1876 og 1877 afgivne Skjøn om, hvor mange Ren hver enkelt Halvø og Ø er antaget at kunne sommerføde, og med Iagttagelse af den Regel, at de Fjeldfinner, som med sine Byer i længere Tid har havt Tilhold paa en Beitestrækning, ikke uden tvingende Nødvendighed henvises med sine Dyr til et andet Sommerbeite.

§ 3. Forinden Fordelingen finner Sted, skal Udkast til samme være Udlagt til Eftersyn hos vedkommende Lensmand i 6 Maaneder, og Betænkning derefter være indhentet fra vedkommende Herredsstyrelser.

§ 4. Overtrædelse af de i Medhold af § 1 afgivne Bestemmelser straffes med Bøder fra Kr. 8,00 til Kr. 800,00.

§ 5. Bestemmelserne i § 1 i Lov af 9de September 1857, indeholdende Forandringer i og Tillæg til lov om Renbeite m.V. af 7de September 1854, utvides til at gjælde ogsaa for Altens Fogderi.

§ 6. Tamme Ren skal, fra de er aarsgamle, være øremerkede med et Mærke, der er indregistreret saaledes, som nedenfor fastsættes.

§ 7. Tamme Ren, over 1 Aar gamle, der enten er umærkede eller bærer et Mærke, hvis Eier ikke vides, betragtes som besidelsesløse og behandles overensstemmende med Forskrifterne om Hittegods, forsaavidt de paa samme er anvendelige, samt med Iagttagelse af de yderligere Regler for Opbringelsen og Afhændelsen, som fastsættes af Kongen eller den, han dertil bemyndiger.

§ 8. Den, der vil have et Renmærke registreret, skal til Distriktets Lensmand, muntlig eller skriftlig gjøre Anmeldelse derom og samtidig give en tydelig Beskrivelse af Mærket samt Oplysning om Anmelderens fulde Navn og Hjemtsted. Med Anmeldelsen skal følge:

1) En Afbildning eller Afklip av Mærket paa holdbart Papir i tre Exemplarer og

2) Kr. 5,00 i Afgift for Registreringen og dens Bekjendtgjørelse.

Registrator skal snarest muligt til Anmelderen aflevere eller oversende skriftlig Tilstaaelse for Anmeldelsens Modtagelse samt Dagen for samme. Ved Tilstaaelsen skal heftes et av de indleverte Exemplarer af Afbildningen.

§ 9. Mærker, der har saadan Lighed med allerede registreret eller anvendt Mærke, at Forvexling lettelig kan opstaa, maa ikke indregistreres, medmindre Eierne har sit Tilhold saa fjernt fra hinanden, at det efter de stedlige Forhold ikke er at befrygte, at deres Dyr kan sammenblandes. De i saa Henseende fornødne Bestemmelser træffes af Kongen eller den, han hertil bemyndiger.

§ 10. Nægtes Registreringen, skal Underretning herom samt om Grunden til Negtelsen uden Ophold skriftlig meddeles Anmelderen. Finder Anmelderen Beslutningen ubeføiet, kan han inden 6 Maaneder indbringe Registrators Beslutning for Amtmanden, af hvem det derefter endeligen afgjøres, om den begjærte Registrering skal negtes. I Mellemtiden fra Lensmandens Negtelse til Amtmandens Afgjørelse kan Dyrene, om Eieren forlanger det, forsynes med et saadant Mærke (Haar- eller Øremærke), som af Lensmanden bestemmes.

§ 11. Beskyttelsen af registreret Mærke bortfalder, naar 2 Aar er hengaaede siden Anmelderens Død.

§ 12. Naar Beskyttelsen for et registreret Mærke er ophørt, eller naar den til Mærket berettigede begjærer det, skal Mærket udslettes af Registeret og Bekjendtgjørelse derom finde Sted.

§ 13. Den, som paa Ren anbringer en andens registrerede Mærke, kan efter Søgsmaal fra den forurettedes Side ved Dom kjendes uberettiget til at bruge Mærket. Har han været vidende om den andens bedre Ret, straffes han med Bøder fra Kr. 8,00 til Kr. 200,00, hvorhos han pligter at erstatte den forvoldte Skade og at ommærke sine Dyr.

§ 14. Naar en Reneier ved den Tid, denne Lov træder i Kraft, bruger et særligt Renmærke og inden 1 Aar efter Lovens Træden i Kraft gjør Anmeldelse om Mærket paa den i § 8 bestemte Maade, kan en anden ikke paa Grund af tidligere Anmeldelse eller Registrering vinde Ret til samme.

§ 15. De nærmere Bestemmelser om Registrering af Renmærker, Form og Førelse av Registrene og de fornødne Bekjendtgjørelser fastsættes af Kongen eller den, han dertil bemyndiger.

§ 16. Ommærking af Ren skal skje i Nærvær af 2 Vidner. Overtrædelse af denne Forskrift straffes, forsaavidt vedkommende ikke efter den almindelige Lovgivning er hjemfalden til anden eller høiere Straf, med Bøder fra Kr. 2,00 til Kr. 20,00.

§ 17. Det i § 8 omhandlede Gebyr tilfalder Lensmanden. Iøvrigt erlægges ingen Betaling for Publikation af Registreringsanmeldelser, Forevisning af registrerede Mærker eller for Eftersyn af Registrene.

§ 18. Kommer nogen til anden Mands By for at udskille sine derværende Ren, er Byens Husbond eller Husbønder pligtig til strax at give Adgang til Udskillingen og i saadant Øiemed ordne sin Renhjord saaledes, at det bliver bekvemt at faa udskilt de fremmede Ren.

§ 19. Giver nogen Husbond i egen By ikke den begjærte Adgang til Udskillingen eller undlader at ordne sin Hjord paa bekvem Maade, saa at Arbeidet med Udskillingen bliver frugtesløst eller paa anden Maade hindres eller unødigen forhales, bøder han fra Kr. 2,00 til Kr. 20.00.

§ 20. Forstyrrer nogen Arbeidet under Renudskillingen enten ved at hidse Hunde paa Dyrene eller ved anden utilbørlig Adfærd, bøder han fra Kr. 4,00 til Kr. 40,00.

§ 21. Fører nogen Udskiller sammen med egne Dyr uden Hjemmel Ren, tilhørende andre, bort fra den By, hvor Udskillelsen er foregaaet, bøder han fra Kr. 2,00 til Kr. 20,00, forsaavidt ikke anden eller høiere Straf efter den almindelige Lovgivning paa Forholdet er anvendelig.

§ 22. Ingen Husbond maa udskille fremmed Ren, som er kommen til hans By, saaledes, at den bliver uden Bevogtning, førend efter 8 Ugers Forløb. Handler han derimod, bøder han fra Kr. 4,00 til Kr. 40,00.

§ 23. Efter Udløbet af den i § 22 bestemte Tid pligtes for Bevogtning af fremmed Ren en Godtgjørelse, som i Mangel af mindelig Overenskomst fastsættes til 10 Øre pr. Uge for hvert Dyr, heri dog ikke medregnet Kalve, som ikke er aarsgamle. Har vedkommende Husbond inden Udløbet af den i § 22 bestemte Frist givet det fremmede Dyrs Eier Underretning, pligter Eieren at udrede Bevogtningsgodtgjørelsen fra den Tid, da Underretningen er modtagen. Godgjørelsen kan forlanges erlagt, forinden Udskillingen tillades.

§ 24. Overtrædelse af denne Lov eller nogen med Hjemmel af samme udfærdiget Bestemmelse paatales politiretsvis, – de i §§ 13, 19, 20, 21 og 22 omhandlede Forseelser dog kun, forsaavidt det af den fornærmede forlanges. Bøderne tilfalder Statskassen.

§ 25. Denne Lov træder i Kraft den 1ste Januar næste Aar.

I henhold til loven av 1888 fikk amtmannen myndighet til å fordele sommerbeitene på halvøyer og øyer. Under dette arbeidet krevde Kautokeino at hele Vuorjjenjárga måtte bli sommerbeite for reineierne fra Kautokeino. De viste blant annet til det høye reintallet i Kautokeino. Noe skriv fra Kautokeino der dette fremkommer har jeg ikke funnet i arkivene, men det foreligger en uttalelse fra Karasjok herredsstyre der det fremgår at et slikt krav var blitt fremsatt.

Karasjok motsatte seg selvfølgelig at hele Vuorjjenjárga skulle bli sommerbeite for Kautokeino. I uttalelsen fra Karasjok, 179 som er ført i pennen av ordfører M. Isaksen 180 og formannskapets formann N. Brandt , bestrides det at antall rein fra Kautokeino på sommerbeite på Vuorjjenjárga var så høyt som oppgitt av Kautokeino, hele 14.200. Karasjok mente det ikke var høyere enn 7.610. Dessuten heter det i uttalelsen at et høyt reintall heller ikke berettiget et krav om utvidelse fra Kautokeinos side. At Kautokeino ble rikere og rikere gav ikke dem et krav på å overført beitemark fra Karasjok, og i uttalelsen trekkes følgende parallell:

«Hvad ville man sige i andre forhold f.x om en gaardmand med 10 kjørs besætning vilde trænge sig ind paa sin nabo med 4 kjør og sige: det er en soleklar sag at du maa overlate mig av dine slaatter, da du ikke har halvparten saa stor besætning som jeg?»

Karasjok protesterte også mot den oppfatning at Vuorjjenjárga fra gammelt av skulle vært sommerbeiteområde for Kautokeino. Det var tvert om; området var i tidligere tider alene benyttet at Karasjok, men for 10–20 år siden hadde Kautokeino begynt «at bortskræmme Karasjokkerne og selv bemægtige sig det, saa ingen fjeldfin fra Karasjok har turdet komme dit».

Herredsstyret i Karasjok sluttet seg til amtmannens forslag om at området nord for Revsbotn ble sommerbeite for Karasjok, og at området sør for Revsbotn tilfalt Kautokeino, men med den endring at «en flyttevei frem og tilbage med uundgaaelig nødvendighed maa gives dem». «Karasjokfinner, som allerede er bortskræmte fra Vuorjjenjárga», ville ifølge herredsstyret ikke våge å dra gjennom «Kautokeinoernes fjeldfinbyer frem og tilbage», og viste til at to familier som tidligere hadde søkt å holde stand mot «Kautokeinoernes bemægtigelse av Vuorjjenjárga, kom tilbage med kun halvparten av sine store hjorder».

Ved amtmannens forordning av 10. november 1892 ble det foretatt følgende inndeling av sommerbeiteområder på øyer og halvøyer. Dagens skrivemåte er satt i note:

I

«Til Kautokeino Fjeldfinner henlægges:

1. Strækningen fra Altenfjorden vestover Brynilden med Silden (altsaa Laggonjarg 181 , Joakkonjarg 182 og Segesnjarg 183 med Silden);

2. Stjernø;

3. Seiland;

4. Kvalø;

5. Vuorjenjarg 184 søndenfor Refsbotten. Paa Vuorjenjarg nordenfor Refsbotten maa ingen Renby fra Kautokeino holde til.

II

Til Karasjok Fjeldfinner, deriblandt Anders Andersen Guttorm og Henrik Andersen Guttorm henlægges

1. Vuorjenjarg nordenfor Refsbotten;

2. Magerøen;

3. Spirtenjarg. 185

III

Til de Fjeldfinner af Polmak, der have sine Vinterbeitesmarker paa nordre side af Tanaelven, deriblannt Ole Persen Bigga, Per Samulesen Anti og Henrik Karstensen henlægges:

Corgasnjarg. 186

IV

Til de Fjeldfinner af Polmak, der have sine Vinterbeitesmarker paa søndre Side af Tanaelven, samt til Sydvaranger Fjeldfinner henlægges:

Varangernæsset.»

Noen flyttvei for Karasjoks reineiere frem til Revsbotn ble ikke fastsatt i forordningen. Det ble heller ikke foretatt noen deling av fellesvinterbeitet mellom Karasjok og Kautokeino, og heller ingen opphevelse av grensen mellom Karasjok og Polmaks vinterbeiter. Som vi skal se ble disse spørsmål tatt opp flere ganger senere. Som vi skal se ble pørsmålet om deling av fellesbeitet samt spørsmålet om flyttevei til Karasjoks sommerbeiter på Vuorjjenjárga tatt opp flere ganger senere.

4.5 Tillegg til loven av 1854

4.5.1 Lov av 11. juni 1898 – endring i reglene for fredning av vinterbeitene

Som nevnt hadde Fjeldfin-Kommissionen foreslått endringer i åpningstiden for Skiippagurragjerdet. Men departementet stilte som nevnt dette spørsmålet i bero under påvente av gjerdets reparasjon. De nødvendige midler til reparasjon ble bevilget i 1893, og amtmannen ba om at spørsmålet om gjerdets åpning nå ble vurdert. Mens det under Fjeldfin-Kommissionens behandling var en viss motstand mot å fravike åpningstiden 1. november, støttet alle høringsinstanser denne gang kommisjonens forslag om at gjerdet skulle kunne åpnes etter tillatelse av distriktets lensmann i tiden mellom 10. oktober og 1. november hvis beiteforholdene gjorde det påkrevet, se Oth. Prp. No. 1 (1898) s. 3.

Lensmannen i Nesseby var en av dem som støttet forslaget, men han så også visse betenkligheter ved å la reinen slippe tidligere inn på da «de allerede haardt medtagne Vinterbeitesmarker». Og for å hindre ubegrunnet krav om åpning mente han at gjerde bare burde åpnes tidligere hvis det var flere reieneiere som fremmet krav om det. Han anførte videre:

«I forbindelse hermed skal jeg tillade mig at frembære et af flere Fjeldfinner oftere udtalt og efter min Formening beføiet Ønske om, at det maatte forbydes enhver for længere Tid end 3 á 4 Døgn at beite sine Ren paa den Del af Seidafjeldet, som begrændses af Rengjærdet og Suki 187 og Luftjok 188 dalførerne, men kun benytte denne Strækning væsentlig til Gjennemgang under Flytningen.

Det har nemlig oftere indtruffet – saaledes ogsaa sidste Høst -, at en enkelt Reneier har opholdt sig med sin Hjord lige ved Gjærdet indtil et Par Uger før Gjennemgangen og herunder afbeitet Strækningen saa fuldstændig, at der ikke har været noget at finde for deres Ren, som kommer efter.»

Kilde: Oth.Prp. No. 1 (1898) s. 4.

Departementet sluttet seg til Fjeldfinn-Kommisionens forslag, men fant etter forslag fra amtmannen at det burde være han som gav tillatelse til åpning av gjerdet, da spørmålet om gjerdets åpning interesserte flere enn vedkommende lensmannsdistrikt. 189

Den 11. juni 1898 ble Lov angaaende Tillæg til Lov, indeholdende Bestemmelser med Hensyn til Benyttelse af visse Strækninger i Finmarken til Renbeite og til Bevogtning af Renhjorde m.v. af 7de September 1854 gitt, og den hadde følgende betemmelse:

De i første Punktum af § 1 i Lov af 7de September 1854 fastsatte Tidsfrister kan forandres efter Bestemmelse af Kongen eller den, han dertil bemyndiger, naar Aarstidens Beskaffenhed eller andre Hensyn gjør dette ønskeligt.

I 1908 opplyser amtmannen i Finnmark at adgangen til å åpne gjerdet før 1. november til da bare hadde vært benyttet en gang, og det var i 1902.

4.5.2 Lov av 9. juni 1903 – fredning av Kautokeino vinterbeiter

Ved lov av 7. september 1854 var vinterbeitene i Karasjok og østover blitt fredet i tiden fra 1.–15. mai til 1. november. Noen slik fredning var ikke blitt bestemt for Kautokeinos vinterbeiter, da reineierne her motsatte seg fredning, se foran under 2.2.2.3. Kautokeino herredsstyre anmodet både i 1900 og 1901 om at reinbeite på vinterbeitene måtte bli forbudt i barmarkstiden. Bakgrunnen for anmodningen var at en reineier fra Kautokeino, sommeren 1900 hadde kjøpt en reinflokk i Finland og latt den beite på vinterbeitene, noe som ødela disse beitene, se Ot. Prp. nr. 13 (1902–03). Anmodningen fra Kautokeino herredsstyre ledet til at det ved lov av 9. juni 1903 ble gitt et tillegg til loven av 1854:

Bestemmelsen i 1ste punktum i § 1 af lov af 7de september 1854 utvides til ogsaa at gjælde det forrige Altens fogderi saaledes, at det i dette distrikt i tiden fra 1ste mai til 1ste november hvert aar skal være forbudt at holde rensdyr paa de staten tilhørende strækninger, som af kongen bestemmes. Med hensyn til de nævnte tidsfrister finder tillægsloven af 11te juni 1898 anvendelse ogsaa paa Altens fogderi.

Etter lovens regel skulle også vinterbeitene i Kautokeino være fredet fra 1. november til 1. mai, men henvisningen til tilleggsloven av 1898 innebar atamtmannen kunne gjøre unntak fra disse tidsfrister. Amtmannen gjorde omfattende unntak fra lovens regel. Finnmarks-kommisjonen av 1909 (se om denne nedenfor under 5) opplyser at vinterbeitene i Kautokeino bare var fredet i tidsrommet fra 24. juni til 15. september, og at fredningen dessuten ikke gjaldt for de fastboendes bruksrein, noe kommisjonen fant meget uheldig. 190

Nå var lovbestemmelsene om reindriften i Finnmark spredt på fem lover, og Landbrukskomitéen uttalte i forbindelse med tilleggsloven av 1903 at det var ønskelig «at disse nu saa spredte lovbestemmelser angaaende renbeiteforhold i Finmarken kunde samles i én lov». 191

5 Finnmark-kommisjonen av 1909 og utkast til lov om fjeldfinnerne og renbeitning i Finmarken av 1911

5.1 Innledning

Som nevnt ovenfor under 4.5.2, hadde Landbrukskomitéen i 1903 tatt til orde for å få samlet alle lovbestemmelser om reinbeiteforhold i Finnmark i en lov. Også andre pekte på behovet for en samling av reglene og dessuten på behovet for revisjon av gjeldende lovregler. I St. prp. nr. 51 (1909) er det redegjort for hvem som tok saken opp. (Sidehenvisningene i teksten refererer seg til denne proposisjonen.)

Allerede i 1900 tok amtmannen i Finnmark opp behovet for lovrevisjon. Hans anmodning var begrunnet i forholdene på Varangerneset, der reinen gikk ubevoktet inntil den ble sluppet gjennom Skiippagurragjerdet, noe som gjorde at dyrene var svært vanskelige å vokte. Han anførte blant annet:

«For at bringe fjeldlappernes næring i et bedre spor – jeg sigter her kun til lapperne paa Varangernæsset, altsaa Sydvarangerlapperne og Polmaks Northebyer – bør der utfærdiges saadanne regler:

1. Fra 15de august skal renhjorden være samlet i byer. Ingen by der dannes av flere eieres ren, skal bestaa av mere end 4.000 dyr ...

2. Efter 31te august maa ren i byer ikke skytes men kun fastkastes og slagtes.

3. Før gjennemgangen gjennem Skippaguorregjærdet skal alle kalve væremærket» (s. 4). 192

Lappekommisjonen av 1897 hadde i 1904 avgitt innstilling med forslag til lov som skulle avløse felleslappeloven av 1883. Felleslappeloven gjaldt ikke for Finnmark, og tanken var at en ny lov skulle omfatte hele landet, dog slik at det var nødvendig med endel særbestemmelser for Finnmark. 193 Amtstinget frarådet at lovforslaget fra 1904 ble gjort gjeldende for Finnmark, og mente at en kodifikasjon burde gjennomgås av «mænd, bosatte i Finmarken og fortrolige med rendriften sammestesteds» (s. 4).

Også fra reindriftens side var det et ønske om en samling og revisjon av de gjeldende regler. På et møte mellom amtmannen og reineierne i Kautokeino i 1906, gav reineierne sin tilslutning til uttalelsen fra amtstinget. I protokollen fra møtet heter det at man gjennom påbud måtte søke å hindre «de uregelmæssigheder som hersker blant lapperne med hensyn til overtrædelser af gjeldende bestemmelser, ommærkning, tyveri m.v., idethele få istandbragt regler der bedre beskytter eiendomsretten for hver enkelt reneier, afpasset efter forholdene inden hvert enkelt distrikt efter indhentede opplysninger herom». 194 Anmodningen ble gjentatt i et skriv til herredsstyret i Kautokeino undertegnet av 25 reineiere. De ba om

«at myndigheterne nu gjør fortgang med ordningen av og lovgivningen om fjellfinnerne i Finmarken. De nugjældende bestemmelser og regler bør samles, og revideres av mænd med forstaaelse av og kjendskap til forholdene og som vil værne om fjellfinnernes hjemlede rettigheter og Finmarkens interesser.»

Kilde: Brevets innhold er gjengitt i St.prp. nr. 51 (1909) s. 4.

Karasjok herredsstyre kom i 1903 med tilsvarende henstilling:

«En meget snarlig revisjon av den hele lovgivning vedkommende flyttlapperne og rendriften maa anses for å være særdeles paakrævet. Saadan som loven og mange bestemmelser nu er, er de saa uklare og vidløftige, at selv de, som er med at paase disse love og regler overholdte, ofte selv er i tvil. Og hvordan skal man vente, at flytlapperne, som ikke har den betingelse for at sætte sig ind i og forstaa loven og alle de spredte og tildels motstridende bestemmelser i form av plakater og resolutioner, kan magte at kjende til og efterleve samme ...» (s. 4).

Gjennom felleslappeloven av 1883 var det for områdene utenfor Finnmark blitt innført regler om fellesansvar for beiteskader. Behovet for tilsvarende regler for Finnmark ble fremhevet, blant annet av lensmannen i Talvik. I hans innberetning om reindriftsoppsynet i 1907 heter det om forholdene mellom flyttsamene og de fastboende i hans distrikt:

«Stillingen er her saadan, at det kun er et tidsspørsmaal, naar en katastrofe vil indtræde. De fastboendes forbitrelse mot flytlapperne tiltar for hvert aar, ikke saa meget paa grund av disses undlatelse av enhver bevogtning og heller ikke saameget paa grund av den av renen aarlige forvoldte skade som grundet manglende adgang til fællesansvar for lapper, der har sambeitende ren ...

Der gaar paa Laggonjarg aar om andet 7 á 8 000 ren tilhørende 10 á 12 familier. Renen streifer i flokke paa 20–30 optil 5 á 600 ja ofte mere. Om en saadan flok kommer ind paa en eiendom staar eieren av denne hjælpeløs; han ved ikke hvem dyrene tilhører ...» (s. 5).

Også amtmannen i Finnmark understreket behovet for å ordne forholdet mellom de fastboende og flyttsamene. I sitt forslag til budsjett for lappeoppsynet i 1909–1910 anførte han «at efterhvert som jordbruksinteresserne i Finmarken økes, blir en ordning av det ømtaalelige og vanskelige spørsmaal om forholdet mellom fjeldfinnerne og den jordbrukende befolkning en absolut nødvendighet». Ifølge amtmannen var det ikke behov for noen mannsterk komité, «idet komiteen i stor udstrækning burde reise omkring og holde møter med de interesserte baade fjeldfinner og fastboende». «En komite med en i fjeldfinforholdene praktisk erfaren og kyndig jurist som formand – en repræsentant for den fastboende befolkning og en fjeldfin», ville etter amtmannens oppfatning være tilstrekkelig (s. 6).

Departementet gikk i 1909 med på å oppnevne en kommisjon, og denne fikk som mandat å revidere de gjeldende regler for reindriften i Finmark. Kommisjonen fikk en sammensetning som foreslått av amtmannen. Ved kgl. res. av 11. mai 1909 ble følgende medlemmer oppnevnt: Politimester Ulve i Tanen-Varanger, gårdbruker Ole Sætrum fra Alta og reineier Klemet Mathisen Somby fra Karasjok. Politimester Ulve ble kommisjonens formann.

Kommisjonen avgav sin innstilling i 1911 med utkast til lovregulering, Indstilling fra den ved kongelig resolution av 11te mai 1909 nedsatte kommission til revision av lovgivningen om fjeldfinnerne og renbeitningen i Finmarken. 195 Utkastet ledet ikke frem til noe lovforslag fra departementets side. Det er likevel i vår sammenheng interessant å se nærmere på kommisjonens arbeid og forslag. Sidehenvisningen i det følgende refererer seg til instillingen.

5.2 Kommisjonens befaringer og møter med reineierne

Sommeren 1909 foretok kommisjonen befaringer i Øksfjord, Talvik, Alta Hammerfest, Måsøy, Kjelvik, Kistrand, Lebesby og Polmak. Under disse befaringene ble det holdt møter med reineierne. Det heter i innstillingen av 1911 (s. 3) at man undersøkte «hvorledes sommerbeitesmarken bedst kunde inddeles i mindre omraader, samt hvorledes fjeldfinnerne praktiserte amtets fordeling av sommerbeitet av 1892».

Kommisjonen holdt møter i Vadsø i september 1909 samt foretok befaring i Sydvaranger, hvor man blant annet drøftet de fastboendes reindrift. I april 1910 holdt kommisjonen møter i Kautokeino og Karasjok.

Det ble ført protokoll fra møtene. 196 Det fremgår av protokollen at de samme spørsmål ble stilt på møtene langs kysten. Spørsmålene fremgår ikke av referatene, men synes å gjelde følgende forhold: Forholdet til de fastboende, merking, reintyveri, inn- og utflytting av sommerbeitene og ytterligere oppdeling av sommerbeitene.

Forholdet til de fastboende var vanskelig. De flyttsamer som holdt til på Altenes under kalvingen opplyste for eksempel: «De fastboende liker ikke at de kommer ned i fjeldsidene, og forlanger, at de skal jage renen op i fjeldet, Renerne kan i mai, da det er sne paa marken, ikke gjøre nogen skade». 197 Reineierne var flere ganger blitt ilagt bøter for ikke å ha passet reinen i Rafsbotn og Leresbotn, men erstatning til noen fastboende hadde de aldri betalt.

Som illustrasjon kan det vises til referatet fra befaringen i Ryggefjord:

«Tollefsen i Maasø har en liten Slaatte paa et Næs (Njaallonjarga) 198 inden Gjærdet. 199 Den er ikke indgærdet, dyrkes ikke, og med den er det et Spetakkel hvert evige Aar. – Opsynet taxerer Skaden hvert Aar om Høsten før Slaatten. Til disse Taxter har Fjeldfinnerne aldrig været budsendt. – Taxterne har været forskjellige, han husker ikke hvor store de har været, men ifjor var det 25 Kroner.

Rask i Havøsund har ved Havøysund ogsaa Slaatte, som der har været Skadetaxt over. – Utmarksslaaterne er ikke indgjærdet, ei heller Jorderne ... De Fastboende vil ha Havnegangen utelukkende for sig selv fra Fjæren til Toppen av Fjeldet, men det er umulig for Fjeldfinnerne at undgaa at benytte disse Strækninger. Havnegangen maa være fælles.»

Fra flyttsamenes side ble det gitt uttrykk for at de ikke burde være ansvarlig for skade på uinngjerdete utmarksslåtter og innmark.

Flyttsamene som hadde sommerbeite på Varangerhalvøya anførte at de fastboendes slåtter gjorde det vanskelig å vokte reinen. Det heter:

«Paa Varangernæsset er der nu ca. 10.000 Ren (Kanske lidt over), skal disse bevogtes om Sommeren vilde de sulte ihjel. Der findes ikke Græsmark andre Steder end der hvor der er Slaatter (Forpagtninger). Nu er det kun enkelte dyr, som kan komme paa Slaatterne, saadan spredt beitning mærkes ikke. Renerne er dessuten saa sky, at de springer bort, naar de ser folk.»

De fastboendes hunder jaget dessuten enkelte ganger reinen, og det hendte reineierne skjøt de jagende hundene. På møtet i Vardø opplyste flyttsamene at de aldri hadde betalt erstatning til de fastboende for skade på høy eller gress, da man ikke hadde visst hvem som var eier av den rein som gjorde skade.

På flere steder ble det opplyst at reineierne hadde kjøpt opp jord for å unngå ubehageligheter med de fastboende.

I Øksfjord klaget reineierne over at reinen begynte å trekke ut av neset allerede i august. Et gjerde mellom Øksfjordbotn og Seljelid ville holde reinen i lengre tid på neset, men de fastboende nektet dem å bygge gjerdet. På samme møtet og på møte på Sennalandet ble det klaget over en fastboende handelsmann som holdt 200–300 okserein året rundt på beite i Kautokeino. Oksereinens sommerbeiting ødela vinterbeitene. Ved lov av 9. juni 1903 var det satt forbud mot sommerbeiting på Kautokeinos vinterbeiter, se foran 4.5.2, men likevel fortsatte altså slik beiting.

Reineierne klaget også over de fastboendes mosesanking. Fjellstueoppsitteren i Gargia fortalte at de fastboende i Alta i 1902 hadde samlet 265 hestelass med mose på Bæskades. Selv hadde han tatt 25 lass. Fjellstueoppsitteren i Skoganvarre opplyste at han selv og folk i Lakselv årlig samlet 25 – 30 lass mose hver «paa Vestsiden ved Mosevandene». Han trodde at det om 20 år ville være fritt for mose der.

Merking skjedde i løpet av sommermånedene, men hos noen først på høsten. Merkingen måtte i alle fall være avsluttet innen første november. Ble det noen umerkete kalver igjen, kunne de ikke merkes før i mai, og disse kalvene ble derfor hårmerket. I Varanger ble bare få av kalvene merket det året de ble født, hovedmerkingen foregikk først på vårvinteren. Dette skyldtes at simlene og kalvene om høsten var så sky at de ikke fikk kastet dem fast.

Ommerking foregikk vitnefast. Ved alminnelig merking var det derimot ikke nødvendig med vitner, da simlene var vitner på at kalvene var rett merket. Om de morløse kalver heter det fra møtet på Sennalandet:

«Morløse Kalve, som ikke kjendes, mærkes av den første, som kan kaste den fast. De gis ikke til Tjenerløn, men tilfaller Byherren. Er det flere Reineiere i By sammen, tilfalder Kalven den som først kaster den fast. Ogsaa Konerne forsøker at kaste dem fast. De ønsker ikke at faa denne gamle Skik forandret.»

Lensmann Dahl i Kistrand (nå: Porsanger) opplyste at det høsten 1909 gikk igjen en flokk på 200 rein på Spierttanjárga, og at det ble kapkjøring for å få fatt på de morløse kalver.

Kommisjonen reiste spørsmålet om inntekten ved salg av morløse kalver burde gå til et fond. Reineierne på Sennalandet støttet som vi ser ikke den tanken, men andre stilte seg i prinsippet positive.

Om antall merker ble det opplyst at de gifte reineierne vanligvis hadde to merker, et for mannen og et for konen, men enkelte hadde flere. Barna fikk bimerke til farens eller morens hovedmerke. Fra møtet i Vadsø ble det notert at Ole Olsen Sire hadde to eller tre merker som var registrert. Per Aslak Toma hadde to merker. Nils Olsen Eikjok hadde fire merker og Josef Aslaksen Sima hadde to merker. I en senere avkrift av denne protokollen har Kristian Nissen føyet til: «Det ene merke er konens, det andre mandens, naar en g. m. ha 2 merker. Men det er manden, som raar over konens ren. Hun faar ingen indtegt av sine ren.»

For å få bukt med reintyveri mente reineierne at det burde være straffbart å være i besittelse av øreløst skinn. Det burde likeledes være straffbart med ommerking etter dyrets død. Slike skinn burde tilfalle et fond.

Når det gjaldt inndelingen av sommerbeitene , var mange opptatt å få vern om sitt tradisjonelle sommerbeiteområde. Om reineierne på Sennalandet heter det for eksempel at

«nu flytter de mest efter gammel Sædvane og benytter sædvanemæssig sit Sommerbeite, men der er intet som hindrer andre i at komme ind paa deres Beitestrækning, og de vil anse det heldigt om de kunde faa hver sit begrænsede Sommerbeitedistrikt.»

En reineier fra Karasjok som holdt til på Gearretnjárga gav uttrykk for det samme:

«Han synes, at det er urigtig, at Næsset skal bli brugt i Fællesskap av Karasjok og Kautokeinofinner, det bør brukes bare av Karasjokkere. – I 1908 var Per P. Sara (Pieras) 200 fra Kautokeino paa næsset, men han er iaar på Sinus. 201 – Det gjør kun Skade, naar fremmede Ren føres ut paa nye Plasse. Renen søker tilbake til sine vante Græsgange og tar med sig Ren fra Næsset. – Han mener derfor, at Sommerbeitesplassene bør være faste for bestemte Fjeldfinner.»

Ved loven av 1888 var det foretatt en fordeling av øyer og halvøyer. Sommerbeitene på andre strekninger var derimot ikke fordelt, og reineierne gikk inn for en inndeling også av disse.

Som vi skal komme tilbake til var det konkurranse mellom Karasjok og Kautokeino om beitene vest for Porsangerfjorden, på Vuorjjenjárga. Tilsvarende var det konkurranse mellom Polmak og Karasjok i området øst for fjorden. Det heter at «det er lite mat paa Spiertenjarg i forhold til rentallet og Spiertenjargerne trænger Store-Skaidi. 202 Der er nu ca. 10.000 ren paa næsset og op mod Gaisaerne. 203 Dette er for meget.» En reineier opplyste at han måtte holde seg unna reineierne Spierttanjárga. «Disse kommer med al sin ren (vel 7.000) opover og skiller ikke i aar før ved Astejavrok, 204 men før har de skilt ved Børselv. For de mindre fjeldbyer er det bedst at utskilningen foregaar ved Børselv.»

Kommisjonen hadde i 1910 møter med reineiere i Kautokeino. Referatene fra disse møtene viser at den har vært opptatt av spørsmålet om reinen kunne holdes unna kysten og de fastboende. Handelsmann Anders Andersen Spein opplyste at han hadde en flokk på 100 kjørerein på sommerbeite i Kautokeino. «Ved at Renerne holdes Aaret rundt paa et begrænset Omraade utvikler de sig efter hans Erfaring til større og stærkere Dyr.» Johan Johansen Hætta opplyste at han nå hadde sommerbeite lenger unna kysten. Hans dyr kom nå aldri nærmere sjøen enn én mil. Reinen var blitt mindre, men fetere. Beitet var ikke dårligere enn der han var før, men han mente at den strengere gjetingen han nå måtte gjennomføre, innvirket på størrelsen. 205

Også en rekke andre reineiere som holdt reinen sin unna kysten gav uttrykk for at de aktet å fortsette med dette, selv om de nye sommerbeiteområdene krevde mer gjeting. Nede ved kysten gikk reinen mer fritt.

Kommisjonen hadde som nevnt egne møter om de fastboendes reindrift i Sydvaranger i september 1909. Etter reglene hadde de fastboende ikke adgang til å ha mer enn 15 rein, løskarer mindre. Men dette reintallet ble overskredet. En gårdbruker hadde således hele 100 rein. Det ble klaget over at de fastboendes reinen gjorde skade på andre fastboendes jord, og det ble forlangt at reinen måtte voktes bedre. Ifølge ordfører Wessel hadde det imidlertid vist seg vanskelig å få pålitelige gjetere, da flere fastboende ikke betalte den fastsatte lønn. Wessel mente at kommunen måtte kunne garantere for gjeterlønnen.

Det ble foreslått at de fastboendes rein ble samlet i en renby, som ble passet av gjetere. Det måtte utarbeides nærmere regler, for eksempel burde det bestemmes at reinen skulle overleveres gjeterne på et bestemt sted og til en bestemt tid; drektige simler og mindre rein senest 1. mai, okserein innen 15. mai. Videre burde det være faste kalvingsplasser. Gjetere som mottok flere rein enn det lovlige antall, burde bøtelegges.

5.3 Kommisjonens forslag

5.3.1 Innledning

Lovutkastet besto av 78 paragrafer. Mens de tidligere lover for Finnmark regulerte forholdet innenfor reindriften, gjaldt en rekke av de foreslåtte bestemmelsene forholdet til de fastboende. Det ble således foreslått regler om fellesansvar for beiteskader tilsvarende de regler som man hadde i felleslappeloven av 1883, se utkastets §§ 21 – 43. Det ble likeledes foreslått regler om beskikkelse av formenn på sommerbeitene. Formennene skulle representere sommerbeitets reineiere i forbindelse med beiteskadesaker, og skulle forøvrig påse at reineierne overholdt lover og regler, se utkastets §§ 8 og 9. Lappekommisjonen av 1897 hadde som nevnt i 1904 fremlagt forslag til ny norsk-svensk reinbeitelov som skulle erstatte felleslappeloven av 1883, men arbeidet med denne hadde stoppet opp på grunn av unionsoppløsningen. Lovutkastet vedrørende reindriften i Finnmark hentet mange av sine forslag fra Lappekommisjonens innstilling. (Sidehenvisningen i teksten i punkt 3 refererer seg til innstillingen av 1911.)

5.3.2 Inndeling av sommerbeitene og vern om vår- og høstbeitene

Vi har tidligere sett at da distriktsinndelingen i Troms fant sted, ble distriktsgrensene trukket slik at reinen naturlig ville gå samlet i en flokk innenfor disse grenser. Nettopp det forhold at reinen gikk samlet i en flokk var begrunnelsen for fellesansvaret. Dette var bakgrunnen for at det ble det en rekke mindre sommerbeitedistrikt i Troms. Ved inndelingen av sommerbeitene i Finnmark i 1892 var man først og fremst opptatt av å regulere forholdet internt i reindriften og å lette trykket på enkelte sommerbeiteområdene. Halvøyer og øyer ble utlagt til sommerbeiter, og med forbud mot å flytte fra et sommerbeiteområde til et annet, se 1888-loven § 4.

Som vi har sett av referatet fra kommisjonens møte med reineierne, gav flere dem uttrykk for ønske om en ytterligere oppdeling av sommerbeitene og vern om sine sedvanemessige områder. Der var således behov for en oppdeling av sommerbeitene innenfor halvøyene samt fordeling av høst- og vårbeitene. Kommisjonen uttalte:

«Det var en mangel ved nævnte lovbestemmelse [1888-loven § 1], at der ingen ordning blev truffet for sommerbeitet indenfor halvøerne.

Her kan fjeldfinnerne færdes, hvor de vil om sommeren, naar de blot holder sig utenfor de fredede vinterbeitesstrækninger. Kautokeinofjeldfinner kan saaledes beite i Karasjok herred nord for Karasjok 206 og Jesjok 207 og omvendt Karasjokkerne paa Beskades.

Heldigvis har fjeldfinnerne indbyrdes holdt gamle hævdede grænser for hvert distrikt, men inden eget distrikt 208 har det hændt, at fjeldfin har ligget paa sommerbeite midt i vinterveien mellem Karasjok-Alten paa strækning som brukes til beite under vaar- og høstflytning og derved gjort stor skade.

For ikke å faa det rene anarki paa fjeldet indenfor halvøerne, maa man ta skridtet fuldt ut og la amtmannen fordele alt sommerbeitesland.

Den nuværende fordeling av sommerbeitet deler i store drag Finnmarkens halvøer og øer mellom distrikterne.

Indenfor det tildelte omraade fik fjeldfinnerne ordne sig som de selv vilde. Dette har ledet til, at enkelte beiter i enkelte aar er overfyldte, f.eks. Magerøen i 1909, hvor det var 5000 ren, at de fattigere fjeldfinner er bleven fordrevne fra tilvante beitesmarker, og at «magten» (d. v. s. mange ren) har kommandert i fjeldet» (s. 24).

Kommisjonen fant det derfor påkrevet at det ble foretatt en mer detaljert fordeling. En slik nærmere fordeling var også nødvendig for å avgrense kretsen av de som sammen var ansvarlige for beiteskade. Og disse områdene burde ikke gjøres større enn at fomannen kunne føre nødvendig kontroll med reindriften. I utkastets § 5 ble det derfor foreslått at amtmannen skulle kunne fordele sommerbeitesmarken i mindre områder. Men kommisjonen fremla også selv et forslag til fordeling av sommerbeitene, se s. 44–45:

1. Kautokeino distrikt.

   1. Frakfjord med Silden. – Beitet mellem amtsgrænsen og nordre Bergsfjord, Langfjord, Bottenelven.

   2. Bergsfjordhalvøen – fra omraade 1 til Øksfjordens arm mot Jøkelfjorden.

   3. Jaakonjarg 209 begrænset av linjen Øksfjordbund – Riverbugt.

   4. Stjernøen.

   5. Laggonjarg 210 begrænset av Langfjord, Baagnedalen, Amtsgrænsen, Mattiselven, Altenfjord.

   6. Rafsbotten – Store Lærredsfjord begrænset av Rafsbotten, Altenfjord, Store Lærredsfjord, derfra til Nagjetjavre, 211 derfra langs Sennalandet til Rafsbotten.

   7. Sinus og Navgastak mellem Sennalandet-Staburselven med fjeldene Sinus 212 og Navgastak. 213

   8. Fjettar 214 – fra Store Lærredsfjord – Nagjetjavre, 215 langs Repparfjordelven, Repparfjord, Kvalsund, Vargsund.

   9. Seiland.

   10. Kvalø.

   11. Gerriknjarg 216 begrænset av en linje mellem Revsbotten-Repparfjordbotten.

   Karasjok – Polmak distrikt

   1. Magerøen

   2. Snefjord – Havøsund – begrænset av en linje mellem Revsbotten – Kobfjordbund.

   3. Gardevarre 217 – Repvaag – begrænset av linjen mot 2, Kobfjord, Magerøsundet, Porsangerfjord, en linje mellem Smørfjord – Revsbotten.

   4. Kistrand – begrænset av linjen mot 3, Porsangerfjord, Staburselven, Kautokeino-grænserne distrikt 7 og 11.

   5. Vuorje 218 begrænset av Staburselven, Vesterbotten, Lakselv til Rasteluobal, Gasadasjok, 219 Jesjavre. 220

   6. Gaisaerne 221 – begrænset av Rasteluobal 222 – Lakselv – Porsangerfjord til Børselv, en Linje Børselv – Telegraflinjen – Stallogaisa, 223 langs Polmakgrænsen til Baisejokka 224 derfra til Rasteluobal.

   7. Spirtenjarg 225 – begrænset av linje: Børselv, Telegraflinjen – Stallogaisa, langs Adamsjok 226 til Adamsfjorden, 227 ellers sjøen.

   8. Ifjord – begrænset av Adamsjok, Laksefjord, Bækkarfjord – Langfjord – Vestertana og Vinterbeitegrænsen.

   9. Maarøfjord – begrænset av linjen Bækkarfjord, Langfjord, sjøen og Hopseidet.

   10. —orgasnjarg 228 – utenfor Hopseidet.

   Varanger distrikt

   1. Varangernæsset – begrænset av sjøen, Tanaelven og Skipaguorre 229 gjærdet.»

Vi ser at forslaget innebar en sammenslåing av Karasjok og Polmak reinsogn. Dette omtales også i en dom avsagt av Tanen sorenskriveris meddomsrett 5. april 1880 . Her ble to reineiere fra Polmak dømt for å ha latt dyrene beite på Karasjoks vinterbeiter. Til sin unnskydning anførte de at deres egne vinterbeiter som grenset opp til Karasjoks var helt ødelagt av Karasjoks rein. Retten fant at dette ikke kunne føre til straffrihet, selv om det kunne være at grensene mellom Karasjok og Polmak var uhensiktsmessig. Retten bemerket at det i forbindelse med den aktuelle sak hadde vært avholdt et møte med reineiere fra Karasjok og Polmak, der de fremmøtte enstemmig hadde uttalt at grensen mellom de to distrikt burde oppheves. Et slikt forslag hadde vært fremme også tidligere, under Fjeldfin-Kommissionens arbeid, se foran under 4.3.4.2.

Kommisjonen av 1909 pekte videre på at gjetingen av reinen på sommerbeite ble mer og mer mangelfull jo lenger øst i Finnmark man kom. I Varanger var det ifølge kommisjonen ikke snakk om reindrift, men om reinavl:

«Medens Kautokeino og Karasjok fjeldfinner har ført sine ren under bevogtning ut paa sit sommerbeite og gjætet dem der mere eller mindre omhyggeligt, saa har utviklingen i Polmak og Varanger gaat i en anden retning.

Baade paa —orgas og paa Varangernæsset har fjeldfinnerne lat sine ren gaa uten bevogtning fra vaaren til senhøstes. Polmakfjeldfinnerne har dog været bedre end Varangerfjeldfinnerne, ti de har da sørget for at merke kalvene om høsten. Disse østligste fjeldfinner kan derfor sis at drive renavl og ikke rendrift. Resultatet er da også blit det, at bestanden er gaat meget tilbake, saa paa —orgas kun er mellem 1000 og 1500 ren og paa Varangernæsset høist 9000. Rengjærdet ved Skipaguorre har saaledes ikke bidrat til at ophjælpe Varangerfjeldfinnernes dygtighet i sin bedrift. En medvirkende aarsak er sikkerlig den omstændighet, at fjeldfinnerne i Polmak og Varanger er blet fastboende, hvis interesser for nomadelivet er i avtagende» (s. 24).

Skulle «Varangerfjeldfinnerne gaa fremover i rendrift», måtte de ifølge kommisjonen gi opp fellesskapet, og få Varangernesset delt i flere sommerbeiteområder. Og hvis —orga[s] gikk inn i fellesdistriktet Polmak-Karasjok måtte også det deles i mindre områder (s. 25).

På —orga[s] og Varangerhalvøya måtte gjetingen likeledes bli bedre både av hensyn til de fastboende og av hensyn til flytsamene selv. Innen Kautokeino og Karasjok distrikt (reinsogn) slapp man aldri helt tilsynet med reinen noen del av året, men på «Varangernæsset gaar den vild fra mai til november, saa den til slut ikke lystrer hverken folk eller hunde». Kommisjonen foreslo derfor en uttrykkelig bestemmelse om at reinen til enhver tid skulle holdes under forsvarlig bevoktning, se utkastets § 19. Men i de sommerbeitene der det var sedvane å slippe reinen løs uten gjeting, kunne man med amtmannens tillatelse fortsatt la dette skje, så sant gjetere og hunder passet de mest utsatte stedene. Reinen måtte dog samles senest 1. august, og renby være satt, slik at det ordinære høstarbeidet, først og fremst kalvemerkingen kunne bli foretatt i rett tid (s. 28).

«Naar renen tages under kommando i august, vil den bli saa tæmt til november, at fjeldfinnerne vil kunne føre den, hvor de vil, enten det er sne eller ikke. Varangerfinnerne vil da kunne faa skilt ut sine ren i forskjellige byer istedetfor som nu at holde to flokke med sammenblandede merker. Kommissionen har specielt undersøkt Varangernæsset, og der er intet i veien for at sætte by 1ste august. Beitet er godt» (s. 28).

Hvor lenge reinen oppholdt seg på sommerbeitet varierte fra område til område. Flyttsamene som holdt til på Silda, Seakkesnjárga, Bergsfjordhalvøya, Stjernøya, Seiland og Kvaløya brukte sommerbeitet fra mai og ut august til slåtten var ferdig. flyttsamene på Joahkonjárga og Lakkonjárga kom ved St. Hans og dro i slutten av juli. Sennalandets reineiere kom til Alteneset i begynnelsen av mai og dro fra Sennalandet i slutten av juli, «samme tid har fjeldfinnerne ved Kvalsund, men de som søker til Reparfjord og Gerriknjarg 230 ligger paa sommerbeitet ut august. Sinus forlates i begyndelsen av august» (s. 11–12).

Reineierne fra Karasjok som holdt til på Magerøya brukte sommerbeitet der fra begynnelsen av mai til første halvdel av september. De som var på Vuorjjenjárga utenfor Revsbotn – Smørfjord kom i mai og reiste i slutten av august. Reineierne på Vuorjjenjárgas innerste del kom i mai og reiste omkring 24. august (Bárdebeaivi). Reineierne ved Vuorji kom i mai og flyttet omkring 24. august. Ved Gáisá kom reineierne i mai og flyttet omkring slutten av august. På Spierttanjárga kom reineierne i mai og dro i første halvdel av september. Mens reineierne på —orga[s] kom i mai og begynte å samle i reinen i september.

Om forholdene på Varanger heter det at «Varangerfjeldfinnerne kommer i mai og gaar fra Varangernæsset i november ja enkelte aar først langt ute i december, da de er blevne saa daarlige renpassere, at de ikke kan styre sine ren, uten at det ligger bra med sne paa vinterbetesmarken» (s. 25).

Kommisjonen påpekte at sommerbeitene måtte kunne utnyttes bedre i områder som Joahkonjárga og Lakkonjárga. En «bedre utnyttelse av sommerbeitet er kun til gavn for fjeldfinnerne, hvis høst- og vaarbeiter derved spares», og man foreslo derfor at amtmannen skulle kunne bestemme en høstflyttedag for hvert sommerbeiteområde, se utkastets § 5. Samtidig foreslo kommisjonen at amtmannen skulle kunne bestemme en grense mellom vår-/høstbeitene og sommerbeitene, samt sette en bestemt dag for beitingens begynnelse på høstbeitene, se utkastets § 4. Fra før var det bare vinterbeitene som var fredet i deler av året, og kommisjonen understreket det var viktig å beskytte også vår- og høstbeitene.

5.3.3 Den interne styring

Som nevnt foreslo kommisjonen at hvert sommerbeiteområde skulle ha en formann, se utkastets § 4. Denne formannen skulle representere reineierne i saker som gjaldt beiteskader. Han skulle videre passe på at «fjeldfinnerne med omhu vogter sine ren» og «at de til enhver tid gjældende love og bestemmelser om rendrift overholdes og for lensmænd eller opsyn at anmelde overtrædelser». Å føre fortegnelse over bimerker, ommerkete og morløse ukjendte kalver skulle også være formannens oppgave, se utkastets § 9.

Kommisjonen foreslo at det i hvert distrikt (reinsogn) skulle dannes et reindriftslag der formennene i sommerbeiteområdene skulle danne et styre, i lovutkastet kalt reindriftsstyre. Dette styret skulle velge en leder, kalt renhusbond, og denne renhusbond skulle kunne inngå forlik på vegne av distriktets reineiere. Videre skulle politimesteren i det distrikt hvor styret holdt sine faste møter være medlem av styret, men uten stemmerett, se utkastets § 10. 231

Kommisjonen mente at reineierne trengte et slikt styre, da «fjeldfinnerne mangler enhver organisation». «Indbyrdes har de vist litet samhold. Der er fiendskap distrikterne imellem, og selv inden samme distrikt har der renbyerne imellem hersket en slag blodhævn, hvis offer renen har været» (s. 26). Reineierne burde derfor ha et styre som myndighetene kunne forhandle med, og som i tillegg kunne bidra til enighet og sammenslutning blant reineierne. Kommisjonen tenkte seg dessuten at styret med tiden kunne «danne bestyrelsen i et økonomisk interessentskap omfattende alle reinbeitedistriktets fjeldfinner, naar disse skjønner fordelene ved samvirke».

Styret skulle gi regler for reindriftslaget. Foruten å gi regler om innkallelse til møter og forvaltning av fond skulle styret gi regler om merking, gjeting, gjeting av fremmed rein, skilling, slakting, salg av morløse kalver, salg av beslaglagt kjøtt og øreløse skinn, osv. Ved at reindriftslagets styre utarbeidet slike regler kunne man «dels faa fæstnet gammel god praksis dels faa ind nye nødvendige bestemmelser i en form, som tillater forandringer efter skiftende krav» (s. 27). Reglene skulle godkjennes av amtmannen slik at det ikke oppsto for store ulikheter fra distrikt til distrikt. Forslag til regler for styret var utarbeidet av kommisjonen, se innstillingen s. 41 flg.

En av de oppgaver som kommisjonen mente burde tilligge reindriftslagets styre, var å gi en oversikt over reintallet, idet «der er ingen som bedre end fjeldfinnerne kan avgjøre, hvor meget ren et distrikt kan føde uten at forringes». Hvert år i januar skulle derfor styret sende amtmannen en oversikt over reintallet, se utkastets § 12. Siden distriktets beiteområde kunne forringes ved for sterk beiting, mosebrand eller andre årsaker, burde styret hvert femte år gi en oppgave over det høyeste antall rein som reinbeitedistriktet antas å kunne fø uten å forringes. Ved fordelingen av sommerbeitene i 1892 hadde amtmannen bygget på et skjønn som var avgitt i 1875–1877. Dette skjønnet var nå for gammelt og omfattet kun øyer og halvøyer (s. 26).

Reindriftslagets styre skulle gi oppgave over høyeste reintall særskilt for vinterbeitene og hvert sommerbeiteområde, utkastets § 12. På grunnlag av disse oppgaver skulle amtmannen fastsette «renbelæggets størrelse for hvert renbeitedistrikt for kommende fem aar». Ble reinantallet i et distrikt (reinsogn) større enn fastsatt, skulle amtmannen kunne bestemme at hver reineier som hadde over 200 ren (kalvene iberegnet), måtte «for det overskytende antals vedkommende forholdsvis forminske dette, saaledes at det for distriktet bestemte renbelæg igen naaes». I beregningen av de 200 rein inngikk også ektefellens og umyndige barns rein, se utkastets § 12. En slik bestemmelse fantes i tillegslappeloven av 1897 § 10, men denne loven gjaldt ikke for Finnmark. 232

5.3.4 Flytteveier

Gjeldende lovregler for Finnmark hadde ingen regler om flytteveier. I felleslappeloven av 1883 het det at flytteveiene ikke måtte stenges, og tilvarende bestemmelse ble foreslått i 1911-utkastet, se § 17. Mens bestemmelsen i felleslappeloven rettet seg mot de fastboende, var utkastets § 17 ikke bare rettet mot de fastboende, men også mot reindriften. Reineierne måtte ikke la flokken beite i flytteveien slik at veien ble stengt for andre. Det heter i motivene til den foreslåtte bestemmelsen:

«Fjeldfinnerne har inde paa vidderne flyttet som de vilde til og fra sommerbeitet, men enkelte steder har de været nødt til at bruke fælles flyttevei saaledes paa vestsiden av Staburselven til Svingen (Bastinvuobme) 233 . Her har Kautokeinoere og Karasjokkere flyttet vaar og høst mellem Staburselven og vandene Suolojavre 234 (Holmvand), Rokkojavre, 235 og Bokkusjavre 236 (Langvand). Denne fælles flyttevei maa holdes aapen for begge distrikters fjeldfinner, da der ikke gaar an at flytte paa østsiden av Staburselven undtagen under gunstigt høstveir» (s. 27).

Når det gjaldt flytteveiene og jordbruket, ble forholdene ved Langfjorden i Talvik trukket frem:

«Det vanskeligste punkt nu er utvilsomt flytteveien langs Langfjorden i Talvik til Øksfjordeidet. Fjeldfinnerne klager over, at de fastboende sætter gjerder ind i tærreng, som de maa flytte efter, og de fastboende klager over, at fjeldfinnerne ikke passer sine ren under forbiflytningen, og at de ikke flytter efter fjeldet. Her maa det utlægges en bestemt flyttevei, som fjeldfinnerne kan benytte vaar og høst» (s. 27–28).

5.3.5 Skog og trevirke

Reindriftsamene brukte tørrfuru og tørr eller fersk løvskog til brensel, og bjerk var hovedbrensel. Kommisjonen viste til at skogreglementet for Finnmark satte ti kilometer som grense «omkring gaarde og sætre for fjeldfinnernes teltpladse», 237 og den mente at denne grensen måtte opprettholdes, hvis ikke ville skogen bli ødelagt for de fastboende, utkastets § 21. Kommisjonen mente at en slik grense ikke begrenset selve beiteretten, da det fra «en teltplads gjætes ut til alle kanter almindelig fem kilometer, men en og anden gang helt op til ti kilometer» (s. 29).

Etter resolusjon av 27. mai 1775 § 4 fikk de fastboende utvist bjerkevedteig, så sant herredet måtte antas å ha bruksrett og forholdene tillot utvisning. Furukogen var derimot forbeholdt staten, res. § 5, og folk fikk utvist furuvirke mot en avgift. Ifølge kommisjonen kunne man derfor ikke gi «fjeldfinnerne lov til at ta furuvirke efter forgodtbefindende».

Ved alminnelig skilling ble ikke gjerder benyttet, men ved salg av slakterein til oppkjøperne ble gjerder satt opp.

«Disse opføres i en fart paa den maate, at trærne hugges ned og støtes ned i sneen saa tæt, at ren ikke kan gaa igjennem. Derpaa anbringes trær om tverband paa indsiden og yttersiden, og disse avstives ved skraastivere mot tvertrærne, hvis ender fastbindes. En liten aapning hvor vagtmand staar, holdes fri, indtil alle slagte-ren er kommet ind.

Hver stolpe maa holde mindst tre alen i høide. I Karasjokskogene faar man almindelig to stolper av et træ, men allikevel medgaar der ikke litet trævirke til et saadant gjærde. Til en flok paa hundrede eller hundredeogfemti ren trænges omtrent femti meters gjærde» (s. 29).

Stolpene ble ikke avbarket, og gjerdene ble bare i sjeldne tilfeller vedlikeholdt, og de falt snart ned. Kommisjonen mente at disse gjerdene i lengden ikke var til gavn hverken for reineierne eller skogen, det var liten mening i å ødelegge skogen for å lette oppkjøpernes arbeide med å drive slakterein ned til kysten. Det burde derfor lages faste gjerder som ble satt opp om sommeren og var solidere enn de nuværende, se utkastets § 22.

Avsperringsgjerder som var oppført ved Skiippagurra og på Vuorjjenjárga fra Ryggefjord til Bakfjord, var sterkt anbefalt av Fjeldfin-Kommissionen av 1875, se foran under 4.3.5. Kommisjonen av 1909 frarådet derimot bygging av slike gjerder. Erfaringer fra Varanger viste at slike avsperringsgjerder ikke burde tillates, når hensikten kun var å lette reineiernes gjeting (s. 30). Kommisjonen kunne bare anbefale slike gjerder, så sant gjerdene samtidig kunne beskytte større områder med dyrket mark. Et slikt gjerde ble på denne bakgrunn anbefalt ved Øksfjordeidet (s. 30).

Mens Fjeldfin-Kommissionen av 1875 hadde foreslått at avsperringsgjerdene måtte oppføres for statens midler, foreslo kommisjonen av 1909 at gjerdene ble oppført for reindriftslagenes regning, og disse kunne så ta en avgift av de rein som benyttet gjerdet.

I tråd med forslagene fra Renbeitekomiteen av 1901, se nedenfor under kapittel 7, ble det foreslått regler som gav adgang til å frede furuskogen mot reinbeiting, se utkastets §§ 23 og 24.

5.3.6 Erstatningsansvar for beiteskader

Fellesansvar for beiteskader ble innført ved felleslappeloven av 1883, men denne loven gjaldt som tidligere nevnt ikke for Finnmark. Slike regler var imidlertid foreslått for Finnmark allerede tredve år tidligere, av 1857-kommisjonen, se foran under 3.3. Lovforslaget ble imidlertid avvist i Stortinget, som mente at man ikke kunne pålegge reineierne et strengt erstatningsansvar uten samtidig å gi dem lettelser på annet hold gjennom kjøp av eiendommer som lå slik til at de skapte store vankeligheter for reindriften, se foran under 3.3.6.

Under arbeidet med utformingen av felleslappeloven var man likeledes opptatt av å skape lettelser for reindriften som «vederlag» for det strenge erstatningsansvaret. Vi har således sett at det årlig ble bevilget penger på statsbudsjettet til oppkjøp av eiendommer i Troms som lå i flytteveiene og til bygging av gjerder og broer for å lette reindriftens flyttinger ned til kysten, se foran under 3.5.2. Slike tiltak ble ikke foreslått av 1909-kommisjonen, selv om den foreslo fellesansvar innført også i Finnmark. Men som vi skal se, ble det foreslått andre lettelser i erstatningsansvaret.

Kommisjonen slo fast at «paa hjemmejorden (aker og eng) har ren ingen adgang til å beite» (s. 30). Det var dessuten lettere for «fjeldfinnerne at holde ren borte fra bebygget og beboet eiendom» enn fra eiendom i utmarken. Derfor måtte reineierne være ansvarlige for skade på eiendom nær bebyggelse selv om den ikke var inngjerdet av eieren. Men dette gjaldt bare hvis eiendommen var oppmålt og klart avmerket. Som begrunnelse heter det:

«Paa flere steder i Finmarken, især i Vestfinmarken, findes fra jordutdelingens tid (1775 og følgende aar) slaatter, som tilligger visse eiendomme og som er indtat i skjøterne over disse. De ligger ofte langs sjøen, men findes ogsaa længre ind i landet. Flere av disse eiendomme har nok aldrig været opmaalt. Oprindelig kan vel ha været ment kun en liten slaatte ved stranden, men eierne har litt efter litt utvidet slaattemarken, og mener nu at eie store strækninger.

Som eksempel paa en saadan slaattes stedsbetegnelse skal anføres, at slaatten paa Gaasnæs (Ingø) er bestemt som liggende «likeoverfor Havøen». Mellem Gaasnæs og Havøen er 6 sjømil og Havøgavlen ser man overalt midt imot sig paa Gaasnæs.

Saadanne eiendomme bør ikke beskyttes medmindre der er opmaalt og tilstrækkelig avmerket i marken og dessuten ligger nær bosted» (s. 30–31).

Flyttsamene skulle ikke være ansvarlige for skade på eiendom som lå nær flyttevei, medmindre skaden var forvoldt ved forsett eller grov uaktsomhet. En slik regel var inntatt i jordsalgsreglementet gitt i medhold av jordsalgsloven av 1902, se nedenfor under 9.7.2. Heller ikke skulle ansvar inntre hvis reineierne hadde oppført gjerde rundt den aktuelle eiendom, men grunneieren hadde unnlatt å vedlikeholde gjerdet. Ansvar kunne heller ikke pålegges flyttsamene hvis eieren eller brukeren av eiendommen hadde motsatt seg et tilbud om å sette opp gjerde.

Forøvrig skulle flyttsamene heller ikke være ansvarlige for skade på utslåtter, dvs. slåtter i utmark, som ikke var inngjerdet. Disse utslåttene ble tidligere gitt til eiendom uten vederlag, men fra og med jordsalgsloven av 1863 ble slike utslåtter forpaktet bort. Både bufe og rein kunne gjøre skade på slike utslåtter, og uten inngjerding var det ifølge kommisjonen ikke rimelig å gjøre reineierne alene ansvarlige.

I festekontraktene fra jordsalgsmyndighetene var inntatt en klausul om at slåttene måtte være inngjerdet med en meter høyt gjerde, se nedenfor under 9.7.1. En slik klausul var ikke inntatt i amtsedlene utstedt etter 1775-resolusjonen, men det var likevel ingen grunn til å stille disse utslåtter erstatningsrettslig i en gunstigere stilling enn de forpaktede utslåttene. Det var ifølge kommisjonen ikke urimelig å kreve at eieren satte opp gjerde rundt en utslått, en utslått som hans forfedre i sin tid har fått av staten. Og dessuten hadde man jo i betydelig grad innskrenket «fjeldfinnernes beitningsland ved at utmaale slaatter milevis i renens sommerbeitesmark». Det ble pekt på at nettopp utslåttene var årsak til at Varangerfjellfinnene ikke kunne samle sine rein i by om høsten. En enkelt rein gjorde ikke merkbar skade på en utslått, «men en renby er noget ganske andet».

På samme måte som «voksende græss paa hjemmejord» var beskyttet, måtte også høyet på hjemmejorden være vernet av det objektive fellesansvaret. Men høysåtene i ubebygget slåtteland eller setervold måtte derimot være inngjerdet for å omfattes av det objektiver erstatningsansvaret.

Hva slags skade som var omfattet av fellesansvaret fremgikk av utkastets § 26, som hadde denne ordlyd:

Fjeldfinnerne skal erstatte den skade, som deres ren volder paa

1. aker, eng, indhegnet sætervold, skog, gjærder.

2. uindhegnet ubebygget eiendom, som kun brukes som slaatteland, hvis eiendommen er opmaalt og tilstrækkelig avmærket i marken og ligger bosted nærmere end én kilometer,*)

3. indhegnet utslaatte,

4. avskaaren avling paa aker, eng, indhegnet slaatteland, hø paa stak eller i indhegnet saate og hesje,

5. torv, som staar til tørring.

   Lovlig gjærdehøide er 1,25 meter.

   For skade ved ren paa uindhegnet slaatteland, som ikke brukes som slaatte, gis ingen erstatning.

   For skade ved ren paa hø, som nogen uten berettigelse har slaat i statsalmenningen, gis ingen ertatning.

   Gaar fjeldfinnernes flyttevei i nærheten av eiendom, og denne ikke holdes forsvarlig indhegnet, skal fjeldfinnerne være uten ansvar, om deres ren gjør skade paa eiendommen, medmindre forsæt eller grov uagtsomhet foreligger.

   Har fjeldfinnerne opført et lovlig gjærde av minst 1,25 meter høide, godkjendt av lensmanden, til beskyttelse for fastboendes eiendom, paahviler vedlikeholdet av gjærdet eieren eller eierne av den eller de beskyttede eiendomme.

   Forsømmes vedlikeholdet er fjeldfinnerne ansvarsfri for skade ved ren paa eiendommene.

   Tilbyr fjeldfinnerne ved sin formand vidnesfast at opføre gjærde om en eiendom, og eieren eller brukeren nægter at ta imot tilbudet, saa er fjeldfinnerne for fremtiden ansvarsfri likeoverfor skade ved ren paa eiendommen.

* Klemet Somby: Bosted ved sjøen nærmere end 1/2 klm. Bosted inde i landet 1 klm.

I sommerbeiteområdet skulle fellesansvaret omfatte alle reineierne innenfor et sommerbeiteområdet, og det heter at «heri er de fleste fjeldfinner enige» (s. 31). Men når reinen forlot sommerbeiteområdet opphørte gjerne fellesskapet, og hver reineier gikk med sin by (siida) til vinterbeitet, fordi det var lettere å finne beite om vinteren for en mindre reinflokk enn for en stor, og det var likeledes lettere å vokte reinen mot ulv. Det heter om høst-, vår- og vinterbeitet at «de brukes i fællesskap av alle renbeitedistriktets fjeldfinner, som sprer sig med sine renbyer utover vidderne i passende avstand fra hinanden.» Ifølge kommisjonen burde derfor ansvar for skade paa disse markene og langs flytteveiene «påhvile samtlige fjeldfinner i renbeitedistriktet» (s. 31–32). Her går kommisjonen lenger enn felleslappeloven av 1883.

Det ble foreslått strenge regler for inndrivelse av erstatningsbeløpet. Når erstatningsspørsmålet var avgjort ved dom eller forlik, skulle man til dekning av erstatningskravet kunne ta beslag i hvilken som helst rein tilhørende de ansvarlige. Etter lensmannens forlangende skulle distriktets formann eller nestformann ha plikt til på «opgiven tid og sted at sætte ham i besittelse av saamange ren, som lensmanden bestemmer», se utkastets § 38. Hvis de beslaglagte rein ikke kunne selges umiddelbart, var enhver reineier forpliktet til etter krav fra lensmannen å ha de beslaglagte rein til bevoktning, utkastets § 39.

Disse beslagsreglene som var hentet fra Lappekommisjonens innstilling var strengere enn de regler som gjaldt inndrivelse av krav forøvrig. Mens det etter lov av 27. juli 1896 gjaldt et såkalt beneficium competentiæ , dvs. rett til å unndra fra tvangsinndrivelse et minimum som man trengte til forsørgelse, skulle noe slikt ikke gjelde for reindriften. Det het at det var nødvendig å gjøre inndrivelsen og tvangssalget av reinsdyr «saa enkle, omsvøbsfrie og ubundne af Former som muligt». 238

Den reineier som måtte dekke skaden, for eksempel fordi det var hans rein som tvangssolgt til dekning av erstatningsbeløpet, skulle kunne søke regress hos de øvrige reineierne. Det kunne bli en omstendelig prosess å fordele erstatningen på alle de øvrige reineierne; oppsynet og lensmannen skulle derfor være pliktige til å bistå ved fordelingsoppgjøret, se utkastets § 54.

5.3.7 Reinmerker

Når det gjaldt registering av reinmerker foreslo man å videreføre de regler som gjaldt etter 1888-loven. Som det fremgikk av referatene fra møtene som Kommisjonen av 1909 hadde med reineierne hadde en flyttsamefamilie normalt bare to merker, ett for mannen og ett for hustruen. Barna fikk rein i farens eller morens merke med et bimerke. Enkelte hadde flere merker. Siden adgangen til å ha flere merker gjorde reintyveri enklere, ønsket man å begrense antallet merker som en reineier kunne ha. Det ble derfor foreslått at en reineier bare skulle kunne ha et eneste merke, utkastets § 44.

Loven av 1888 fastsatte intet tidspunkt for kalvemerkingen, men sa bare at kalvene skulle være merket innen de var ett år gamle. På Varangerhalvøya ble dette praktisert slik at kalvemerkingen først foregikk i april, når kalvene var elleve måneder gamle. Så gamle kalver fulgte ikke lenger moren, og så sen merking gav derfor «en bekvem anledning til tyveri av kalve» (s. 32). Merkingen burde derfor skje mens kalven ennå fulgte moren, og man foreslo at merking skulle være foretatt innen 31. oktober. Kalver som på grunn av kulden ikke var merket innen denne frist skulle hårmerkes, og kalven skulle øremerkes så snart været tillot det, senest 15. mai, se utkastets § 44.

Ukjente morløse kalver, umerket rein, eller rein som hadde ikke-registrert merke eller ikke godkjent bimerke, skulle selges til inntekt for reindriftslagets fond, utkastets § 48.

I denne sammenheng skal jeg nevne to dommer som gjelder ommerking. I den første som er avsagt av Alten sorenskriveris meddomsrett 2. juni 1906 , ble en reineier frifunnet for ommerking av en annens rein. Under reinskilling høsten 1905 var en simle og en halvannenårs kalv ommerket til tiltaltes merke. Det ble imidlertid ikke funnet besvist at det var tiltalte som hadde foretatt ommerkingen. Han hadde under reinskillingen ikke forsøkt å tilegne seg de ommerkete dyrene, og hadde heller ikke påstått at de var hans. Vitner opplyste at det hendte at folk som merker om andres rein, ikke merket dem i sitt eget merke for å lede andre på villspor.

I den andre dommen avsagt av Alten sorenskriveris meddomsrett 21. november 1907 , ble en reineier dømt for å ha ommerket en rein uten vitner til stede. Han innrømmet at han hadde ommerket reinen, men påsto at det var hans kones rein som var ommerket til hans merke. Det var imidlertid mistanke om at reinen tilhørte en annen. Men selv om tiltaltes forklaring skulle være riktig, var ommerking uten vitner i strid med loven av 1888. Han ble derfor dømt til å betale en bot på 50 kroner.

5.3.8 Reintyveri

Vi har under 4 sett at reintyveri var et sentralt tema under forberedelsen av 1888-loven. Reineierne foreslo den gang at besittelse av øreløse skinn skulle være straffbart, med mindre man kunne godtgjøre at skinnet var ervervet på hederlig vis. Forslaget ble imidlertid avvist av departementet da den mente at en slik regel vil hemme samhandelen. Under møtene som 1909-kommisjonen hadde med reineierne, fastholdt reineierne ønsket om en slik regel, og kommisjonen fulgte opp dette ønsket, se utkastets § 50. I motivene heter det:

«Rentyvene pleier at skjære av et eller begge ører av renskindet. Metoden er gammel. Ved Kautokeino- og Avjuvarretinget 23de februar 1796 læstes saaledes en promemoria fra Finmarkens amtmand, hvorefter enhver besidder av saadanne skind for fremtiden skal ansees som tyv. Men trods denne promemoria og vor senere straffelovgivning har rentyvene fortsat med at ødelægge ørerne, da kjøpmændene kjøpte skindene, enten de hadde ører eller ikke.

Et andet knep brukes ogsaa under flaaning av hodet, idet tyven flaar ørerne ogsaa, saa ørebrusken blir sittende igjen paa skallen. Derved blir et renmerke ødelagt eller utydeliggjort, saa det omtrent er umulig at tyde merket» (s. 34).

To dommer om reintyveri belyser de spørsmål kommisjonen behandlet. Den første er en dom avsagt av Varanger sorenskriveris meddomsrett 23. februar 1892 . En mann ble tiltalt for å ha skutt en rein og tatt en umerket reinkalv tilhørende en flyttsame. Han erkjente de faktiske forhold, men påsto seg frifunnet. Når det gjaldt kalven hevdet han «at alle Fjeldfindrenge, og en saadan har han været indtil for to Aar siden, har lov til frit at tage Kalve i Fjeldet». Reinen hadde han bare tatt til låns hos reineieren «for senere at affinde sig i Mindelighed med denne». Tiltalte ble imidlertid dømt for tyveri, og viste til at «alle Fjeldfinners samstemmige udsagn» gikk ut på at tiltalte ikke hadde rett til å ta kalven, da «de ikke ansaa ham for Fjeldfin», og at han derfor i enda mindre grad hadde rett til å ta en rein tillåns.

I den andre dommen avsagt av Varanger sorenskriveris meddomsrett 9. juli 1898, var en mann tiltalt for å ha tatt tre okserein fra sin brors dødsbo. Tiltalte erkjente at han hadde tatt oksereinen, men erklærte at dett ikke var tyveri. «Tvertom havde han tilladelse af sin afdøde broder til at tage af hans mærke, de til hans underhold fornødne dyr selv efter hans død.» Enken hadde også senere inngått forlik med ham, og ønsket ham ikke straffet. Flere vitner som var avhørt i saken hadde uttalt «at der blandt lapperne hersker den mening, at trængende slægtninge har rett til at forsyne sig af familiens rener til sit underhold og ikke alene til nedslagtning, men også til salg for at skaffe sig kontanter til nødvendige indkjøp.» Selv om retten ikke fant det godtgjort at tiltalte hadde den nødvendige tillatelse fra avdøde, måtte han like vel frifinnes, da han ikke hadde handlet i bevissthet om at han begikk et tyveri. Det ble i denne sammenheng lagt vekt på at han hadde tatt de tre reinene i flere mennesker påsyn.

5.3.9 De fastboendes reindrift

Kommisjonen kom også med forslag om de fastboendes reindrift. Den var særlig opptatt av de fastboendes reindrift i Sydvaranger, og gir en beskrivelse av denne som jeg skal referere (s. 36–40).

Som nevnt foran under 2.4 hadde to «Varanger-Fjeldfinner» med ca. 1.600 rein ved kgl.res. av 25. juni 1866 fått lov til å ligge på sommerbeite i Sydvaranger med den begrunnelse at de skulle holde fast skyssstasjon og påta seg reinskyss rundt Varangerfjorden helt til Vardø. Dette var altså et unntak fra loven av 1854 som satte forbud mot å ha rein på sydsiden av Varangerfjorden i tiden fra 15. mai til 1. november. To år senere krevde gårdbrukerne i Jarfjord og Bøkfjord at skysstasjonen måtte opphøre fordi reinen gjorde skade på eiendommene, og de mente at man heller ikke trengte noen skysstasjon. Herredsstyret i Sydvaranger anbefalte at skysstasjonen ble nedlagt. Amtmannen vedtok imidlertid å opprettholde stasjonen, men bare med en skysskaffer. Han fikk tillatelse til å sommerbeite på Pasvikneset, men til gjengjeld skulle han passe rein for de fastboende. Antallet bruksrein ble satt til 200. Han fikk dog tillatelse til å være på Skogerøya sommeren 1872, men flytter etter et år tilbake til Pasvikneset.

Skysskafferen døde i 1875, og spørsmålet om å nedlegge skysstasjonen kom opp på nytt. Herredstyret gikk denne gang inn for å opprettholde skysstasjonen, og uttalte:

«Da det for de fastboende reineiere er av vigtig interesse, at en fjeldfin med sin renby opholder sig her om sommeren, tror man, at den nuværende ordning fremdeles bør bibeholdes» (s. 36–37).

Lensmannen uttalte imidlertid at skysskafferen i de siste årene ikke hadde utført noe skyss, og at han heller ikke hadde maktet å passe de fastboendes rein. Men siden denne reinen antagelig ville gå tapt hvis den skulle gå på Varangerneset om sommeren, anbefalte lensmannen at de fikk beholde sin rein i Sydvaranger om sommeren. Etter lensmannens oppgaver hadde de fastboende 550 rein i Sydvaranger om sommeren, men han mente det ikke burde være mer enn 400 der, og at maksimale antall rein for hvert gårdsbruk burde være tyve.

I 1876 anbefalte herredsstyret i Sydvaranger «at skysskafferen fik ta en fjeldfin til hjælp». Denne flyttsamen hadde 80 rein. Amtmannen gikk imot herredsstyrets anbefaling, og fastsatte samtidig det samlede reintall for de fastboende til 300, samt bestemte at ingen fastboende til fortrengsel for andre kunne ha mer enn 15 dyr. Han anførte videre:

«Hensynet til fjeldfinnerne, som paa grund av indskrænkede beitesmarker hver sommer maa flytte til Varangernæsset, tilsiger ogsaa, at man begrændser de fastboende tilhørende dyr, der tillates at opholde sig i renskyssbyen, mest mulig» (s. 37).

Amtmannen påla skysskafferen å benytte Pasvikneset som sommerbeite. Dette sommerbeitet må ha vært for knapt eller det var andre problemer knyttet til stedet, for året etter fikk skysskafferen tillatelse til å sommerbeite på Skogerøya. Han fikk nå også tillatelse av amtmannen til å «ta sig fjeldfinner med 60 á 70 ren til hjælp».

Kontrakten ble fornyet frem til 1882, da skysskafferen sa den opp, og spørsmålet om skysstasjonen skulle opprettholdes kom opp på nytt. Herredsstyret i Sydvaranger anbefalte at skysstasjonen ble opprettholdt, og to østsamer i Neiden ble ansatt som skysskaffere. 239

I 1890 ba endel reineiere i Korsfjord og Langfjord om at sommerbeitet måtte flyttes fra Skogerøya til Holmengråneset, da Skogerøya var nedbeitet, mens Holmengråneset hadde vært spart i ca. 20 år, og de foreslo et gjerde oppført fra Jarfjord til Svartakselen. Oppsittene i Jarfjord og Bøkfjord protesterte mot at Holmengråneset ble sommerbeiteland, og en flytting ble likeledes frarådet av såvel lensmannen som herredsstyret.

De fastboende på Skogerøya klaget over beiteskader, og i 1892 sa skysskafferen opp kontrakten. Herredsstyret gikk fortsatt inn for å opprettholde stasjonen. Ikke på grunn av skyssbehovet, idet skysskafferen bare hadde hatt en reinskyss på de siste fem årene, men fordi skysskafferen var reinpasser for de fastboendes rein. Ny skysskaffer ble ansatt i 1893.

Noen år senere, i 1895, ba flere av de fastboende om å få ha sin rein på Pasvikneset, men først i 1900 gav amtmannen tillatelse til dette. I 1901 ble det opprettet en såkalt tilsigelsesstasjon for reinskyss på Sandnes i Sydvaranger, og den faste skysstasjonen ble nedlagt. Men de fastboendes reinbeiting i Sydvaranger fortsatte, og i 1902 ble det gitt tillatelse til sommerbeiting også på Holmengråneset, dog bare for bruksrein og for inntil seks rein pr. gård. Det heter at beitet på Holmengråneset hadde vært tålt i påvente av en ny lov om reindrift i Finnmark, men «klager har jevnlig lydt over skade ved ren, over daarlig pasning og saa videre». Kommisjonen uttaler videre:

«Foruten paa Skogerøen, Holmengraanæs og Pasviknæs har de fastboende i de senere aar uten tillatelse sluppet sine avlsren rundt om i Sydvaranger, saaledes paa Vætscher, 240 Bjørnevandsfjeld, Sammetfjeld, hvor lensmannen opgir at der i 1909 gik 173 ren. Skogforvalteren, som har set de fleste ren der høsten 1909 antar derimot, at der paa disse trakter er 500–600 ren. – Sydvarangers fastboende har derfor forlængst uten tillatelse og uten nogen hjemmel begyndt med renavl i herredet. – Det er nu ikke bare bruksren, men en mængde avlsren, som tildels tilhører løskarer» (s. 38).

Skulle vinterbeitene ikke helt ødelegges for flyttamene og de fastboende, måtte man ifølge kommisjonen føre forholdet tilbake til det som opprinnelig var tenkt, og gi Sydvarangers gårdbrukere anledning til om sommeren å holde et visst antall bruksrein om sommeren. All reinavl måtte derimot henvises til Varangerneset om sommeren. (Se tabell 5.1.)

Antall rein pr. gårdsbruk var imidlertid høyere da endel eiendommer i oversikten fra 1910 ikke kunne regnes som gårdsbruk (s. 38).

Kommisjonen viste til at i andre kommuner i Finnmark hadde de fastboende sine avls- og bruksrein hos flyttsamene. Bare i Kautokeino hadde de fastboende ved forordning av 1907 fått tillatelse til å holde nødvendig arbeidsrein på fredete vinterbeiter om sommeren. Under henvisning til utviklingen i Sydvaranger mente kommisjonen at denne forordningen snarest burde oppheves. De fastboende i Kautokeino måtte kunne ha sine arbeidsrein utenfor de fredete vinterbeiteområder. Dyrene måtte kunne voktes like godt på Bæskades som inne ved den finske grensen.

De fastboende i Kautokeino var helt henvist til reinen som trekkdyr, og de hadde ca 2.000 dyr. I tillegg lånte de rein av flyttsamene og hjalp dem med å temme disse. Likevel hadde de fastboende i Kautokeino opplyst at de ikke trengte med enn seks bruksrein om høsten. De klarte seg med disse inntil flyttsamene kom til vinterbeiteområdene med de øvrige dyrene.

På denne bakgrunn mente kommisjonen at de fastboende i Sydvaranger måtte kunne klare seg med et mindre antall rein enn Kautokeinos fastboende. Bare de arbeidrein som var nødvendig for gårdsbruket kunne tillates holdt i Sydvaranger over sommeren. Hvis man ikke fikk kontroll med de fastboendes reindrift ville det ifølge kommisjonen bli uholdbare tilstander:

«Renerne vilde streife hit og dit, snart ut paa næssene, snart ind i mosemarken, som nu er saa ødelagt, at det kan bli spørsmaal om helt at frede Sydvaranger for sommerbeite. – Trakterne omkring Sammetfjeld og op mot Vaggetim er nu de bedste mosemarker i Sydvaranger, men skal flere hundrede fastboendes ren traakke der om sommeren, blir det stykke ødelagt.- Fjeldfinnerne har meddelt, at fastboende Neidenkvæner forbyr dem om vinteren at komme ned mot kysten, fordi de fastboende har sine ren der, og at det har hændt, at disse fastboende om natten har skræmt hele renbyen ind over finske grænse» (s. 39).

Kommisjonen mente at det ikke kunne fastsette et bestemt tall for hvor mange rein de fastboende kunne ha. Tallet ville måtte varierere fra område til område. I Kautokeino kunne de fastboende ikke eksistere uten arbeidsrein, og der måtte tallet derfor bli høyere enn andre steder. I Karasjok hadde for eksempel nesten alle de fastboende hest. De fastboende nyttet reinen mest til slakt og personbefordring samt til markedsturer til Alten. I Polmak var forholdene de samme som i Karasjok.

I de andre kommunene, bortsett fra Sydvaranger, holdt de fastboende rein kun til slakt. I Sydvaranger ble endel rein fortsatt brukt i gårdsarbeidet. Men hesteholdet økte også der, og kommisjonen trodde at hest og okse om få år ville overta for reinens oppgaver i gårdsdriften. Reinen ville da bare bli benyttet til persontransport og slakt.

Reinantallet for de fastboende burde fastsettes for fem år av gangen. Kommisjonen mente at det samlete antall rein som kunne beite i Kautokeino var 60.000, i Karasjok-Polmak 35.000 og i Varanger 18.000. De fastboende rein utgjorde nå 1/20 av det samlete reintallet, og kommisjonen mente at dette forholdstall burde legges til grunn også i fremtiden, og anførte:

«Man maa holde paa, at fjellfinnerne, som skal leve av sin rendrift, maa ha fortrinsret til renbeitet likeoverfor de fastboende» (s. 39).

Kommisjonen fremsatte forslag til regler for de fastboendes reindrift, se utkastets §§ 65 – 73. Den foreslo at de fastboende, som om sommeren fikk adgang til å ha reinen på de for flyttsamene fredete vinterbeiter, måtte danne egne reindriftslag. Fastboende som ikke hadde norsk statsborgerkap skulle ikke uten amtmannens tillatelse få ha rein på beite i Finnmark. Skade som reinen forårsaket skulle medlemmene i reindriftslaget være solidarisk ansvarlig for.

De fastboende måtte i likhet med flyttsamene rette seg etter de pålegg som ble gitt i medhold av loven, og overtredelser måtte straffes. I forhold til de fastboende var det foreslått at deres rein i nødsfall skulle kunne skytes. Hvis fastboendes rein kom inn på et beiteområde der den ikke hadde adgang til å være, og lagets formann eller reineierne ikke etterkom et pålegg om å drive den ut, skulle amtmannen kunne gi tillatelse til nedskyting. I sin kommentar til denne bestemmelsen sier kommisjonen:

«For de fastboende maa gjælde samme straffebestemmelse som for fjeldfinnerne for forseelse mot nærværende lov. Men de fastboendes ren f.eks. i Sydvaranger kan volde administrasjonen større vanskeligheter end fjeldfinnernes ren, fordi man ikke med like stor lethet kan drive ut de fastboendes ren som beiter paa uberettiget sted. De fastboende har som regel ikke gode renhunde og det er langt f.eks. fra Bjørnevandfjeld til Varangernæs. Man kan ikke paalægge fjeldfinnerne at forlate sine ren paa Varnagernæsset for at hente en renflok tilhørende Sydvarangers fastboende. Og politiet vil derfor komme til at staa fast.

Renerne er der, eierne sier vi kan ikke (eller vil ikke) drive dem ut, lensmanden kan ikke faa nogen til at drive dem ut. – Hvad skal saa gjøres? – En bot vil jo ikke reparere de ødelagte beitesmarker, derfor maa man som nødmiddel kunne erklære renerne forbrutt og nedskyte dem. Men i dette tilfælde, bør utbytte av de forbrutte ren tilfalde statskassen som erstatning for utgifterne ved en saadan straffeekspedition» (s. 40).

Den foreslåtte bestemmelse tok altså sikte på å verne vinterbeiteområdene mot de fastboendes sommerbeiting.

5.3.10 Mosesanking

Kommisjonen mente at mosesanking hadde så stor innvirkning på reindriften at det var riktig å gi regler om dette i en lov om reindrift. Den pekte på at det i Russland og Finland ikke var tillatt med utførsel av reinmose til Finnmark. Når disse land som hadde så rike mosemarker fant det påkrevet å ha et slikt forbud for å hindre forringelse av mosen, var det enn mer påkrevet å verne om mosen i Finnmark til fordel for rein og buskap i fylket. Videre skulle det være forbudt å bruke redskap til samling av mose.

Det forekom at mose ble samlet inn på områder som var vernet for reisendes kjørerein. Disse strekninger som var fredet mot beite fra andre rein, ble altså utsatt for langt skadeligere mosesanking. På mange strekninger langs vinterveiene var mosen tatt bort; blant annet i en strekning på en mil fra Gargia fjellstue innover til Bæskades. I Sydvaranger heter det «har mosedyngerne ligget like i fjeldveien, og beite findes ikke». Ifølge kommisjonen burde fjellstueoppsitterne og kirkestedene få seg utvist bestemte steder til mosesanking, og det ble forslått at mosesanking skulle være forbudt langs vinterveiene i en bredde på hundre meter på hver side av veien (s. 40).

Amtmannen skulle dessuten, hvor det var påkrevet av hensyn til mosemarkenes bevarelse eller til beskyttelse av flyttsamenes interesser, kunne gi nærmere regler om mosesanking, se utkastets § 76.

Flere av forslagene til regler om mosesanking var hentet fra innstillingen til Renbeitekomiteen av 1901, se nærmere om den nedenfor under 7.

5.4 Reaksjonene på lovforslaget

Kommisjonens innstilling ble sendt ut på høring, og mange høringsinstanser i Finnmark hadde innvendinger til forslagene. Svært mange kommuner gikk imot de foreslåtte ansvarsreglene. De mente at bestemmelsene ikke i tilstrekkelig grad beskyttet de fastboende. I forarbeidene til reindriftsloven av 1933 refereres uttalelser fra lensmennene i Talvik, Loppen-Øksfjord, Hammerfest, Måsø, Kjelvik, Kistrand, Nordvaranger, som alle mente at flyttsamene måtte pålegges et strengere ansvar enn det som var foreslått av 1909-kommisjonen. I samme retning gikk uttalelsene fra herredsstyrene i Loppen, Kjelvik, Kistrand (nå: Porsanger) og Vardø. Det var forslaget om at reineierne ikke skulle være ansvarlige for skade på uinnhegnet slåtteland, som skapte bekymring. 241

Lensmannen og politimesteren i Vardø mente derimot at de foreslåtte reglene påla flyttsamene et for tungt ansvar. Vardøs politimester uttalte:

«Efter utkastets § 26 a skal fjellfinnene erstatte renskade på aker og eng m.v., selv om disse ikke er innhegnet. Det forekommer mig, at utkastet i dette punkt behandler fjellfinnene altfor ugunstig. Det må erindres, at renen er overordentlig vanskelig å bevokte om våren, og det er en livsbetingelse for dem å komme mot sjøkanten. Det vil da, forekommer det mig, være å stille for store fordringer til fjellfinnene, om de skal være ansvarlige for skade på åpne marker. Bebyggelsen er spredt, og hvis fjellfinnene skal ha såvidt stor bevoktningsplikt, er det vanskeligt å innse, hvorledes selv de mest aktsomme av dem skal gå klar av ansvar. Deres områder forminskes ved den tiltagende bebyggelse, og de er selv ikke så gunstig stillet økonomisk, at de uten møie kan bære de tap, som herved vilde opstå for dem. Likeoverfor dette kan det efter min opfatning ikke med hel føie innvendes, at gjerdehold vilde falle de fastboende for kostbart. –– Som følge herav tror jeg, der må opstilles den regel: Uten innhegning ingen erstatning, medmindre der foreligger forsett eller grov uaktsomhet fra fjellfinnenes side.» 242

Lensmann i Vadsø mente i likhet med lensmannen og politimesteren i Vardø at de foreslåtte regler om fellesansvar for beiteskader var for strenge. Ved skade på uinngjerdet åker og eng burde erstatningsansvar bare inntre hvis skaden skyldtes skjødesløshet fra reineiernes side, og han uttalte:

«Om utkastet ophøies til lov, vil denne ikke lette, men heller vanskeliggjøre rendriftens bestaaen i Finmarken. Fjeldfinnerne og rendriften har mange vanskeligheter at kjempe med for sin existens; den eventuelle nye lov vil skape og paaføre dem en masse erstatningskrav, tvister, trætter og omkostninger som de for en enkeltes forgaaelse efter det eiendommelige solidaritetsforhold, skal være ansvarlige for.»

Lensmannen i Vadsø var videre meget kritisk til de forelåtte strenge reglene om vokting. Etter lovutkastet skulle reinen om våren bare kunne slippes løs på sommerbeiteområdet hvis amtmannen gav sin tillatelse, og det først etter at reindriftstyret og herredstyret hadde uttalt seg. Han fremholdt at amtmannens tillatelse ikke måtte gjøres avhengig av herredsstyrets bifall. Om våren var reinen så avmagret at det var helt umulig for gjeterne å holde den samlet, og det var «en existensbetingelse for fjeldlappernes renbedrift, at renerne faar gaa frit om i utmarken fra ankomsten om vaaren ned til sjøen»:

«Om lapperne skulde forsøke at holde renerne i samlet by i nærheten av fjorden, vilde de troligvis ikke magte det, thi renerne vilde da anvende sine sidste kræfter til at fly dit, hvor de saa bar mark. – At hindre dem deri vilde neppe staa i renvokterenes magt, baade fordi de derved vilde se sin eiendom gaa til grunde, og de vilde ogsaa føle at det var et umenneskelig dyreplageri.»

Han gav videre uttrykk for store betenkligheter til lovutkastets regler om formenn i sommerbeiteområdene: «Forsaavidt denne stilling er et borgerhverv, altsaa ulønnet, maa det sies at være overmaade byrdefuldt». Hvis formannen skulle utføre alle de plikter som var foreslått i lovutkastet, ville han ikke kunne utføre noen av sine egne gjøremål:

«Han skal jo stadig opholde sig paa sit angivne opholdssted (bopæl) for at motta ordres, kald og varsel. Hvordan skal det gaa med hans egen renpasning?»

Det som her var sagt om vervet som formann, gjaldt ifølge lensmannen i enda høyere grad vervet som «renhusbond» i reindriftlaget. Vervet ville bli meget krevende, ikke minst fordi det gjaldt «avgjørelser av ikke bare egne, men ogsaa hans standfællers økonomiske interesser». Han hadde heller ingen tro på forslaget om at reindriftsstyret skulle lage egne regler for den interne drift i reindriftslaget, og han spør:

«Magter reindriftsstyret dette? Eller er det maaske andre, som maa istandbringe reglerne, som reindriftsstyret har at godta med mere eller mindre kjendskap til reglerne.» 243

Finmarkens amtsting avviste i 1912 kommisjonens lovutkast, blant annet med den begrunnelse at lovforslaget hadde en hel del bestemmelser «som er utilstrækkelig begrundet, som paalægger befolkningen og specielt fjeldfinnerne unødige baand og tvangsforholdsregler, og som derfor bør undgaaes dels som for byrdefulde og dels i det praktiske liv ugjennemførlige». Amtstinget mente videre at den foreslåtte forvaltning ble for vidløftig og tungvint. Det heter:

«Ved dette store lovverk – omkring 100 paragrafer – foreskrives der en masse administrative forholdsregler og andre bestemmelser i en før uanet grad. Foruten at der efter lovutkastet blir bruk for omtrent alle institutioner i det nuværende samfund: kongen, departementer, amtmænd, som endog i særlig sterk grad lægges beslag paa, endvidere amtsting, herredsstyrer og lensmændene, paabyr lovutkastet en flerhet av nye administrative organer: rendriftsstyre og renbeitelagstyre, begge styrer med sine formænd, næstformænd, renhusbond, medlemmer, sekretær og kasserer – alle med diverse hverv og pligter med tilsvarende magt, myndighet og rettigheter.»

Kilde: Amtstingets uttalelse til lovutkastet er gjengitt i Finmarksposten Nr. 63, 6. august 1912.

Amtstinget var også meget skeptisk til kommisjonens forslag til tiltak mot reintyveri, og da spesielt regelen om at det skulle være straffbart å frakte med seg kjøtt fra slaktested uten at skinnet fulgte med, eller å slakte reinen på annen måte enn den som var bestemt av reindriftsstyret. Reineierne i Kautokeino fant derimot disse reglene høyst påkrevet, og mente de endog måtte skjerpes noe. Når det gjaldt de fastboendes reindrift i Sydvaranger protesterte både herredsstyret og de fastboende reineierne i Sydvaranger mot de begrensninger kommisjonen hadde foreslått. 244

Lovutkastet ble behandlet på et møte blant reineierne i Kautokeino i januar 1914. Det heter at «næsten alle fjeldfinner som paa det tidpunkt var paa kirkestedet, mødte og deltok i forhandlingene». De fremmøtte var fra forskjellige kanter av sognet, «liksom en flerhed av de mest fremstaaende blandt fjeldfinnerne var tilstede» samt alle de reineierne som var medlemmer av herredstyret. 245 Reineierne gav lovutkastet sin fulle tilslutning, og gav uttrykk for at «det vilde være til stor gavn for rendriften, om det blev ophøiet til lov». De hadde imidlertid forslag til endringer av enkelte bestemmelser. 246

I forarbeidene til reindriftsloven av 1933 er det referert fra et møte som reindriftsinspektør Kristian Nissen hadde med reineiere og fastboende i Karasjok. Det heter at på dette møtet var «alle de tilstedeværende, såvel fjellfinnene som fastboende, enig om, at der ikke betales erstatning for skade ved ren på skog, hverken bjerkeskog eller på furuskog».

De fremmøtte reineierne Karasjok var i første omgang tilfredse med utkastets bestemmelse om at det bare skulle betales erstatning for skade på uinngjerdete slåtter som lå nærmere bosted enn 1   km. De fastboende mente derimot at det måtte betales erstatning for skade på alle uinngjerdete private slåtter uavhengig av avstand fra bosted. En av reieneierne, Anders Bær, protesterte mot den foreslåtte regel om ansvar for skade på slåtter nær bosted, og han fikk de andre reineierne med seg. Det heter:

«På foranledning av Anders Bær endret dog fjellfinnene noget sin opfatning, idet de uttalte som sin formening, at der overhodet ikke bør betales for skade på uinngjerdet jord, hvor nær bosted den enn ligger, men kun på inngjerdet jord. Der fremkom i forbindelse hermed mange klager over den erstatning, som de nu nødes til å betale på alle de små uinngjerdede jorder langs kysten.»

En annen reineier, Matias Aslaksen Sara , gav uttrykk for et mellomstandpunkt: Før 25 juni burde det ikke pålegges ansvar for skade på uinngjerdet jord, «men senere, når gresset vokser, kan det jo være en annen sak». Han synes imidlertid ikke å ha fått tilslutning fra de andre reineierne. 247

Det refererte er hentet fra dagboken Kristian Nissen skrev under sin reise i Finnmark i 1919. 248 Det fremgår av dagboken at Nissen i møtet med reineiere i Kautokeino og Karasjok også drøftet andre deler av kommisjonens lovutkast, det gjaldt først og fremst merkereglene. Fra møte i Kautokeino noterte Nissen at det var sedvane at eldste barn, især eldste sønn, arvet foreldrenes merke. Og det burde derfor etter loven fortsatt være slik at et av barna, og da først og fremst den eldste, kunne forlange å overta foreldrenes merke etter deres død. I Karasjok ble opplyst at sedvanen der var at det barn som ble lengst hos foreldrene, vanligvis den yngste, arvet foreldrenes merke.

Reineierne i Kautokeino fremholdt videre at når en reineier døde og etterlot seg en enke, måtte hun ha rett til å beholde hans merke med de endringer som hun fant påkrevet for å hindre at arvingene stjal rein fra henne.

Både i Kautokeino og i Karasjok gav reineierne uttrykk for at registrering av reinmerker burde avgjøres av en komite valgt blant flyttsamene. Videre burde det i loven slås fast at en reineier var pliktig til å varsle eieren hvis han fikk fremmed rein inn i flokken og han kjente merket.

Ifølge Nissen var reineierne svært opptatt av spørsmålene om ommerking. Alle bifalt regelen i 1888-loven om at to vitner måtte være til stede ved ommerking, en regel som også ble foreslått av 1909-kommisjonen. I Kautokeino ble det imidlertid opplyst at denne regelen ikke lenger ble praktisert der.

Fra møtet i Karasjok heter det videre at alle de fremmøtte erklærte seg enige i lovutkastets forslag om at det skulle være straffbart å ødelegge reinmerke på ikke-beredet reinskinn og likeledes å transportere reinkjøtt til salgsstedet uten tilhørende skinn. I denne sammenheng ble det uttalt at straffen for reintyveri var for mild. For å forhindre reintyveri mente Aslak Aslaksen Sara at man burde ha politi blant flyttsamene. Det heter at denne tanken fikk ubetinget tilslutning fra de andre. Med reintyveri for øye tok Hans Amundsen til orde for at det ikke burde være tillatt med små reinflokker. Det heter:

«Det burde være forbudt for fjeldfinner med smaa renhjorder, f.eks. 50 á 100 ren, at holde by alene. Med saa liten hjord kan nemlig en fjeldfin let stikke sig bort og sanke tyveren ind i sin hjord. Mindre byer end paa 500 ren burde derfor efter Hans Amundsens mening ikke findes. – Denne tanke fandt tilslutning fra flere hold, men ogsaa bestemt motsigelse, f.eks. fra Per Johansen Guttorm, som uttalte at ogsaa de smaa reneiere maatte faa lov til at flytte med sin hjord hvorhen de vilde.»

Departementet gikk ikke videre med lovarbeidet, men valgt å stille arbeidet i bero, inntil arbeidet med Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige var avsluttet.

6 Karasjok mellom Kautokeino og Polmak

Kort tid etter grensestengingen i 1852 og den etterfølgende regulering av vinterbeitene oppsto det strid om grensen mellom Karasjok og Kautokeinos vinterbeiter. I tillegg var det som vist et press fra vest på sommerbeitene på Vuorjjenjárga, noe som førte til at reineierne fra Karasjok søkte seg østover på Spierttanjárga og videre til —orga[s]. Det siste førte til konflikter med reineierne i Polmak. I det følgende skal vi se nærmere på striden om grensen mellom Karasjok og Kautokeino og striden mellom Karasjok og Polmak vedrørende sommerbeitene på —orga[s].

6.1 Grensen mellom Karasjok og Kautokeinos vinterbeiter

6.1.1 Grensefastsettelsen i 1871

Ved loven av 1854 ble Finnmark delt i tre vinterbeitedistrikt, det tidligere Øst-Finnmark fogderi, Karasjok og Kautokeino, og det ble forbudt for reineiere i et distrikt å la dyrene beite på vinterbeite i et annet distrikt, se foran under kapittel 2. Dette innebar at det ble påkrevet å trekke grensen mellom Karasjok og Kautokeino, og i 1857 ble det nedsatt en kommisjon på tre mann 249 for å trekke opp grensen. De kom imidlertid ikke til enighet da to av dem holdt på en østlig og den tredje på en vestlig grense. 250 Amtmannen fant at ingen av de to grenseforslag var tilfredsstillende, og han mente dessuten at saken ikke hastet da forholdene etter grensestengingen hadde roet seg. Saken ble på denne bakgrunn stilt i bero ved kgl. res. av 10. juni 1862, men amtmannen ble bedt om å ha sin opmerksomhet henvendt på forholdene.

Etter endel anmeldelser og tvistigheter fant amtmannen i 1869 at grensespørsmålet måtte tas opp igjen. Karasjoks reineiere klaget over at reineiere fra Kautokeino trengte seg stadig lenger østover, og at de overskred begge de foreslåtte grenser. Striden mellom Karasjoks og Kautokeinos førte til «voldsomme Optrin mellem Renbyer af de to Sogne, og derhos affødt gjensidige Indgreb paa hinandens Renhjorde i større Skala end før». 251

Grensespørsmålet ble tatt opp på tinget i Karasjok i mars 1869, hvor det også møtte representanter fra Kautokeino. Naturlig nok «holdt hvert Sogns Fjeldfinner paa det Alternativ, som gav det den største Udstrækning», og enighet om hvilken grense som skulle legges til grunn ble ikke oppnådd. Men en grense måtte fastsettes, «væsentligst af Hensyn til den svagere Part, Karasjoks Fjeldfinner». Det ble valgt en komité av tre menn fra Karasjok og tre fra Kautokeino, som skulle søke å komme frem til en løsning og etter en dags forhandling kom komitéen til det resultat at de to grenser burde «bibeholdes, som uoverstigelige Grændselinier for hvert Sogns Territorium», og området mellom grensene skulle benyttes i fellesskap.

På et senere møte i 1870 erklærte Kautokeinos reineiere «at de heller vilde være uden nogen Grændse, end faa en paatvungen Grændse», men reineierne fra Karasjok erklærte «at de heller vilde modtage hvilkensomhelst Grændse, end være uden en Saadan». Dette viste ifølge amtmannen «at Fordelen af ingen Grændse at have er paa Kautokeinos Side». «Karasjok er nemlig den Part, der i Conflicter stadig maa ligge under, dels fordi den økonomiske Velstand og som Følge deraf Renholdet er saameget større i Kautokeino, – dels fordi Folket i dette District er af langt stærkere Personlighed end Karasjokkerne.» 252

Forklaringen på Kautokeinos sterkere stilling kan også være en annen: Ved loven av 1854 ble det gitt regler for beskyttelse av vinterbeitene. Det ble bestemt at reineierne i Karasjok og østover ikke fikk gå inn på vinterbeitene før 1. november. En slik bestemmelse ble ikke gitt for Kautokeino, da reineierne mente den ville være umulig å overholde, se foran under 2.2.3. Reineierne i Kautokeino kunne derfor komme tidligere inn på vinterbeitet enn reineierne fra Karasjok, og de kunne således ta fellesområdet i bruk før reineierne i Karasjok. Med et fellesområde allerede opptatt av Kautokeino er det klart at Karasjok ble den svakeste part. Nettopp dette forhold påpekes i et brev fra Karasjok formannsskap til fylkesmannen i Finnmark i 1932. Her heter det:

«Fellesdistriktet kan ikke således som forholdene har utviklet sig, benyttes av flyttsamer fra Karasjok. Våre flyttsamer har ikke tillatelse til å flytte over Jesjokka 253 og Karasjokka 254 før 1ste november. Imens er Kautokeinoflyttsamene flere uker i forveien flyttet inn i fellesbeitedistriktet, da de ikke er hindret i å flytte videre sørover ved nogen saadan grense. Flere store renbyer fra Kautokeino flytter i bredd sørover gjennem hele fellesbeitedistriktet, og i dette distrikt ligger disse renbyer hele vinteren og beiter av det hele. Når Karasjoks renbyer kan flytte over Jesjokka, er det av liten nytte for dem å flytte inn i fellesbeitedistriktet som allerede er beitet og hårdt tråkket.»

Kilde: Brev av 1. mars 1932, Statens kartverk, Hønefoss.

På det tidspunkt da dette brevet ble skrevet var det ved lov av 1903 gitt bestemmelser om freding av vinterbeitene også i Kautokeino, men Kautokeinos reineiere hadde adgang til å gå inn på vinterbeitene flere uker før reineierne i Karasjok, se foran under 4.5.2. De forhold som er beskrevet i brevet må ha hatt enn større gyldighet i 1860–70 årene da ingen slike bestemmelser gjaldt for Kautokeino. Dette bekreftes også av opplysninger reineierne i Karasjok gav til reindriftsinspektør Kristian Nissen i møte med ham i 1919. 255

Kartet som ble benyttet av grensekommisjonen av 1857, der den foreslåtte grenselinjer var trukket opp og stedsnavnene avmerket, kunne ikke fremskaffes da grensespørsmålet på nytt ble reist rundt 1870. Men amtmannen fant det likevel ikke nødvendig å utarbeide et nytt kart. Et slikt arbeid ville forsinke avgjørelsen av grensespørsmålet, og kartet var etter hans mening overflødig, da de av kommisjonens beskrevne grenselinjer ikke kunne misforstås. Som vi skal se forårsaket det manglende kart et halvt århundre senere omfattende diskusjoner om hvor grensene gikk. Ved kgl. res. av 13. juli 1871 ble grensene fastsatt slik som de var beskrevet i protokollen til grensekommisjonen av 1857:

1. Kautokeino Herreds østlige Grændse gaar fra Jetsjavre 256 langs Jetsjok 257 til Tjusjavre, 258 langs Vuottasjok 259 til Vuottasloubbal 260 over Vuottasoaivve 261 Tuddioaivre 262 , langs Galbojavres 263 østre Bred til Akkenesjoks 264 og Karasjok Forening til Buoldsjagaive 265 , derfra til Toucajavre 266 langs Toucajok 267 til dennes Forening med Baftejok, 268 derfra nedover mod Noarvas, hvor den bøier af mod Øst, langs Dædnomakvareks 269 nordre Skraaning, videre til Tuajajoks 270 og Enarejoks 271 Forening, langs Enarajok til Suppulskaidis 272 Nordspidse, der støder til Riksgrændsen.

2. Karasjoks Herreds vestlige Grændse gaar fra Jetsjavre 273 langs Jetsjoks 274 østlige Bred til Tottamuotka 275 , derfra til Tekkavarra 276 , derfra til Saltsjokka 277 , derfra langs Tuojajok 278 til Enarejoks 279 og Skjetsemjoks 280 Sammenløb.

3. Den Landstrækning, som ligger imellem Grændselinierne a og b, forbliver til fælles Afbenyttelse for begge Herreders Reneiere.

Fellesgrensens nordligste område var altså Ie[s]jávri. Nord for dette området lå, høst-, vår- og sommerbeitene. Sommerbeitene ble som vi har sett foran, delt ved forordning av 1892. Striden mellom Karasjok og Kautokeino sto den gang om Vuorjjenjárga, som ble delt slik at Kautokeino fikk området sør for Revsbotn og Karasjok fikk området nordenfor. På høst- og vårbeitene var det ingen grense mellom Karasjok og Kautokeino. En slik grense kom først i 1934, samtidig med at fellesvinterbeitet ble delt. Det var først i 1934 at kommunegrensen ble trukket

6.1.2 Fjeldfin-Kommissionen av 1875

Reineiere både fra Kautokeino og Karasjok klaget over den i 1871 fastsatte grenseregulering. Da Fjeldfin-Kommissionen ble oppnevnt i 1875 var grensen mellom de to reinsogn et av de spørsmål som ble tatt opp til vurdering. Jeg har redegjort for dette foran under 4.3.4.1, men for sammenhengens skyld gjengir jeg redegjørelsen her.

Fra Kautokeinos side ble det fremholdt at delingen førte til at Kautokeino omtrent utelukkende fikk skogløse strekninger, hvor det var umulig å oppholde seg om vinteren. De var derfor ofte tvunget til å overskride grensen mot Karasjok, noe som hadde resultert i mange bøter. Den østlige grense måtte, ifølge reineierne fra Kautokeino, derfor flyttes lenger øst. De hevdet dessuten at reineiere fra Karasjok ikke benyttet det aktuelle området. Kravene fra Kautokeino ble gjentatt på møtet med kommisjonen. De erkjente dog at det innenfor Kautokeinos grenser var gode mosemarker og at fellesområdet mellom de to grenser så godt som utelukkende ble benyttet av reineiere fra Kautokeino. Kravet om en utvidelse mot øst var altså først og fremst begrunnet i behovet for områder med skog.

Fra Karasjoks side ble det kraftig protestert mot en flytting av grensen lenger øst. Det heter at de «med megen Styrke fremholdt, at Grændsen ikke maa flyttes, da Mosemarkerne inden Herredet allerede i høi Grad ere medtagne, og at Rensdyrhold af Fjeldfinner fra Karasjok ikke længere vil kunne bestaa, om yderligere af Vinterbetet skulde blive overladt til Disposition for Kautokeinofinnerne». 281 De var heller ikke interessert i en flytting av grensen mot øst, selv om det ble foretatt en tilsvarende forskyvning av den vestlige grensen mot vest, m.a.o. slik at fellesområdet ble større.

På et senere møte avholdt i 1880 uttalte reineierne i Karasjok at de ville anse det som den største ulykke om reineierne fra Kautokeino skulle tillates å komme lenger øst. De pekte også på «den store Uoverensstemmelse, som i flere Henseende finder Sted mellem Fjeldfinnerne fra disse to Præstegjæld, og som næsten gjør dem til 2 forskjellige Stammer, hvis indbyrdes Forhold maa betegnes som et fremmed, ja endog fiendtligt, og at man derfor ikke måtte «experimentere med at lade dem blandes om hinanden». 282

Kommisjonen uttalte at «Nomadernes Trængsel ogsaa i Kautokeino er meget stor», men den var ikke i tvil om at grensesperringen i 1852 hadde vært «til større Ruin for Karasjok Fjeldfinner end for Kautokeino». Den viste til folketellingene i 1865 og 1875 over antall dyr i de to distrikt: (Se tabell 6.1.)

Det ble også pekt på at reindriften i Kautokeino i årene 1876–1880 hadde vært «begunstiget af gjennemgaaende Held». Reindriften i Karasjok hadde de siste år derimot gått sterkt tilbake først og fremst fordi den ble trengt vekk fra Vuorjjenjárga hvor «Sommerbetet er bedst» og var blitt henvist til Spierttanjárga og —orga[s], «hvor der ikke er Bete at finde for saamange Dyr». Mangelen på gjerder bidro også til at Karasjokreinen ble spredt utover vide strekninger og over grensen til Finland, hvor de ble et lett bytte for de mange reintyver. Dette hadde ført til at de største reineierne kun hadde et mindre antall dyr igjen, og at andre hadde vært nødt til å flytte til Finland. På denne bakgrunn fant kommisjonen ikke å kunne anbefale noen endring i grensen mellom Karasjok og Kautokeino.

6.1.3 Kautokeinos krav om opphevelse av grensen i 1888

I 1888 ble spørsmålet om grensen på nytt reist, idet Kautokeino formannsskap søkte Indredepartementet om opphevelsen av grensen mellom vinterbeitene. De skriv som finnes i Riksarkivet i forbindelse med Kautokeinos søknad, viser at det var vitale interesser som sto på spill. Ordbruken i de skriv kommunene utvekslet er skarp og temperaturen høy. 283

Med søknaden fra Kautokeino fulgte et skriv av 24. november 1888 forfattet av lensmann Guldahl . Det heter her:

«Det saakaldte Fællesdistrikt har fra Alders Tid været disponert af eller tilhørt Kautokeinos Fjeldfinner, saaledes at det altsaa egentlig blev udlagt af disses tidligere Betesmarker. Paa Vestsiden af den for Karasjok fastsatte Vestgrense er der saagodtsom udelukkende Fjelde, hvor der ikke findes Skov, og hvor der saaledes ikke er muligt selv for Fjeldfinner at holde til. Dette Distrikts Fjeldfinner have derfor været henviste til Fællesdistriktet, ligesom de paa Grund af den store Trængsel der have været ligefrem nødt til at overskride den for Kautokeino fastsatte østlige Grændse. Herved have de paadraget sig en Mængde Bøder, ...»

Karasjok hadde i forbindelse med Fjeldfin-Kommissionens behandling av grensespørsmålet anført at beitemarkene i Karasjok var svært medtatte, og at reindriften i Karasjok i lengden ikke ville kunne bestå hvis ytteligere vinterbeite ble overlatt til Kautokeino. Guldahl uttalte at han var «ude af Stand til at have nogen Mening om, hvorvidt Karasjoks Vinterbetesmarker ved det paagjeldende Tidspunkt var medtagne eller ei», men siden Karasjok hadde oppnådd å få del i storparten av den skog som «Kautokeino Herreds Nuortabælla-Fjeldfinner 284 vare henviste til at benytte» måtte de være særdeles heldig stillet.

Når det i Fjeldfin-Kommissionens innstilling het at uoversensstemmmelsene mellom Kautokeinos og Karasjoks reineiere var av en slik art, at det «næsten gjør dem til 2 forskjellige Stammer», mente Guldahl at en slik påstand var «Udslag af Karasjokkernes Stolthed og deraf følgende Tilbøilighed til at se ned paa Kautokeinerne».

Guldahl mente videre at Kautokeino i høyere grad enn Karasjok var avhengig av reindriften, idet de fastboende hadde «langt fordelagtigere Vilkaar i Karasjok end i Kautokeino». Samtidig som antall reineiere hadde gått ned i Karasjok, hadde antall fastboende økt, og dette viste etter hans mening at reineierne i Karasjok hadde det alternativ å bli fastboende. I Kautokeino lå forholdene ikke til rette for dette, og «de Fastboende her vilde under ingen Omstændighed kunne klare sig, dersom Fjeldfinnerne med sine Ren ikke vare».

Antall fastboende og reineiere fordelte seg slik i de to herreder: (Se tabell 6.2.)

Guldahl viste endelig til at en rekke reineiere i de siste årene hadde søkt amtmannen om overflytting til Karasjok, og dette tilsa at grensen mellom Karasjoks og Kautokeinos vinterbeiter ikke kunne «være paa sit rette Sted». Til illustrasjon vedla han avskrift av en søknad fra reineier Anders Mikkelsen Sara om overflytting med sine ca. 800 rein til Karasjok. Karasjok herredstyre hadde i mai 1888 anbefalt søknaden. I Saras søknad het det at hans «flytterute fra søkysten om høsten ligger saa nær Karasjoks vinterbetesmarker», at det var umulig å forhindre at reinen kom inn på Karasjoks vinterbeite. Fellesdistriktet var så opptatt, «at det ingen bete findes for renene medens paa Karasjoksiden endnu er plass for flere hjorde». De uunngåelige overskridelser av grensen hadde ført til stadig stigende bøter, og det var «saaledes et existensspørgmaal» for ham å få flytte over til Karasjok.

Søknaden ble anbefalt av Karasjok herredsstyre. Saken var for herredsstyret forberedt av lensmannen, og det heter i hans skriv av 23. mars 1888:

«Det maa staa klart tilsyne for Enhver der kjender lidt til Forholdene i Karasjok at dette Herred ikke ved egen Hjælp, kan bestaa som Kommune, om man ikke har Ren, eller Fjeldfinner med Reneiendom. Efter de mange Udflytninger i de senere Aar, af Fjeldfinner, er nu Renantallet svundet ind i Karasjok til en Ubetydelighed af hvad det tidligere har været ...»

Lensmannens anbefaling gjaldt ikke bare søknaden fra Sara, men også to søknader fra brødrene Nils og John Eriksen Eira . Alle tre hadde overfor lensmannen uttalt at de etter en overføring til Karasjoks manntall, forsatt ville benytte «omtrent de samme Betesmarker som til denne Tid». 285

Anmodningen fra Kautokeino om opphevelsen av grensen ble sammen med lensmann Guldahls skriv oversendt Karasjok herredsstyre til uttalelse. Ordfører M. Isaksen gav uttrykk for sitt syn i et 13 siders skriv av 13. april 1889. Isaksen imøtegikk påstanden fra Kautokeino om at fellesdistriktet hadde vært disponert av Kautokeinos reineiere fra Arilds tid:

«Sandheden er den, at det nuværende Fællesdistrikt fra gammel Tid af har været Tilholdssted for Karasjoks Fjeldfinner i Maanederne October, November og December og om Vaaren omtrænt fra 15de Marts og April, naar Sneen nede i Skovstrækningerne er tyk og haard ...»

At fellesdistriktet hadde tilhørt Karasjok-reineiernes beitemark kunne bevises gjennom de mange stabbur, ni stykker, som var oppført langs østgrensen av fellesdistriktet. Etter at det kom fastboende ved Sjuosjavri 286 ble disse stabbur flyttet dit. Videre hadde det at det i gamle dager vært et «Thingsted, som kaltes Afjovarre 287 -Thingsted», og som var «Thingplads for Karasjok-Finnerne». Dette ble flyttet til Karasjok kirkested, men fortsatte i mange år å hete «Afjovarre Thingsted». I dette lå det et «Bevis for at Karasjok-Fjeldfinnernes væsentlige Opholdssted om Vinteren i tidligere Tid har været det nuværende Fællesdistrikt og de nærmeste tilgrændsende østlige Trakter.» Karasjoks reineiere hadde imidlertid måttet vike etter hvert som Kautokeinos Nuorttabeallifinner hadde trengt sig inn på dette området. Ikke bare hadde de tatt disse vinterbeiteområdene, men hadde også «bemægtiget sig Vuorjenjarg 288 «. Om tidligere tider heter i ordførerens skriv:

«De ældre Fjeldfinner erindrer meget vel og kan med Vemod fortælle om de gamle Tiders Flytteveier og Betesmarker, hvor rig paa Mose Vinterbetesmarker paa gamle Vinteropholdsstederne var, og hvilke deilige Græsgange der var paa Sommerbeterne paa Vuorjenjarg, og hvordan Velstanden voxede og vedligeholdtes blandt Folket. Men efterat Kautokeinerne har trængt sig frem, er det gaaet tilbage med stærke Skridt.»

Ordfører Isaksen mente videre at det ikke var riktig at Kautokeino ikke kunne klare seg uten skogstrekningene på Karasjoksiden. Det var ikke så skogløst innenfor Kautokeino herred som det ble påstått. At området vest for Karasjoks vestgrense skulle være «uudholdelig for Fjeldfinner modbevises dog allerede ved, at jo Kautokeinerne ikke alene klarer sig der, men ogsaa gaar stadig frem i Velstand», mens Karasjoks reintall hadde gått tilbake. Det heter videre:

«Det raabes vistnok høit paa, at Karasjok har deilige Skovstrækninger, og dermed synes man at mene, at Districtet maa være rene Gosen som Vinterbetesmark for Renhjorder. Nu ved man vistnok, at det er et Gode for en Fjeldfinbefolkning ogsaa at have noget Skovterrain at støtte sig til, men det maa dog ogsaa erindres, at Ren lever hverken af Furubar eller Birkekvist. Dens Føde om Vinteren er Renmose, og kun forsaavidt en Vinterbetesmark kan yde denne første Betingelse for alt Renhold, kan den overhovedet betragtes som en Betesmark. Det er liden Nytte i at Skoven giver Ly for Renen og ved til at Koge med, naar den ikke ogsaa giver Mose til Mad for Dyrene.»

Som nevnt mente lensmann Guldahl i Kautokeino at søknaden fra Anders Mikkelsen Sara og andre om overflytting til Karasjok, viste at det var mindre press på Karasjoks vinterbeiter enn på Kautokeinos. Men ifølge ordfører Isaksen gav søknaden ingen dekning for en slik påstand, og han uttalte om Saras søknad:

«Anders Mikkelsen Sara klager meget, og det er sædvanligt i denne Slags Andragender at gjøre Nøden og Berettigelsen størst muligt, ofte større end riktigt. Naar han saaledes siger min Flytterute fra Søkysten ligger saa nær Karasjoksbetesmarker, at det rentud er en Umulighed at forhindre Renhjorden i at komme ind paa disse, saa skulde man tro, at hele den store Flade, hvoraf det saakaldte Altensfjeld bestaar, var kun en smal trang Gade, hvor der hverken var Rum til Høire eller til Venstre. Men Sagen er, at naar en Fjeldfin paa sin Flytning fra Kysten trolig holder sig netop til Grændselinien mellem Betesmarkerne, da bliver det ogsaa saa nogenlunde umuligt at holde sine Ren paa lovlig Bete.

Han siger ogsaa: «Det er et Existensspørgsmaal for mig at blive overflyttet.» Efter hvad man ved, har dog Manden stadig gaaet i Velstand der hvor han har været, saa Overflytning er vel ikke absolut nødvendig for at existere. – Og at det forholder sig saa baade for hans og fleres vedkommende, at der er Overdrivelse i Skriget om, at der er saa trangt for Nuortabælfjeldfinnerne, synes da ogsaa at fremgaa klart nok af baade Anders Mikkelsen Saras og andre Ansøgeres Andragelser som Overflyttelse. De framhæver nemlig meget bestemt, at de vil fremdeles benytte samme betesmarker som hidtil , med mulig liden Overskridelse af den østlige Grændse.»

Anders Mikkelsen Sara skulle altså etter overflytting forbli der han var. Ved å tilhøre Karasjok manntall ville han fortsatt kunne benytte fellesdistriktet, men uten risiko for å bli bøtelagt hvis han kom øst for østgrensen. Karasjok herredsstyre hadde dessuten fått en velholden reineier, og det var i herredskassens interesse. Som Isaksen uttrykte det: «Det er Praxis overalt, at vil man af flere Ansøgere ikke tage alle, saa tager man dem, man anser bedst, – andet har ikke Karasjok gjort».

Ved å motta disse reineierne fra Kautokeino og ha dem på sin vestgrense hadde Karasjok dessuten oppnådd å få en «Grændsebefolkning som kan hævde Grændsen»:

«Disse overflyttede Kautokeinere maa vel antages at være nogenlunde af samme Kraft som sine tidligere Herredsfæller og saaledes ikke at ville vige for de tilbageværende Kautokeineres Paagaaenhed, saa at Karasjok ved at sætte en Mur af Kautokeinere mod Kautokeinere forhaabentlig herefter vil have mindre at frygte af fremmed Indtrængen paa sin Vestgrændse.»

Isaksen viste til Fjeldfin-Kommissionens beskrivelse av forholdene for Karasjoks reineiere, og fremhevet at forholdene ikke var blitt bedre snarere værre. Karasjok hadde mistet Vuorjjenjárga som sommerbeite, og Karasjok hadde ikke fått sin del av fellesbeitedistriktet; Kautokeinerne hadde tatt det hele. «Men enda vil Kautokeino forlange, at man skal aabne Grændsen for Hjorderne fra Nuortabælfinnerne og saaledes give Karasjokfinnerne Dødsstøtet.»

Ordfører Isaksen imøtegikk lensmann Guldahls uttalelse om at det skyldtes «Karasjokkernes Stolthed osv., naar de frygter en Sammenblanden med Kautokeinerne». Og han trakk frem noen eksempler fra «ældre og nyere Tid, paa hvad man under Berørelse med Kautokeinerne» kunne bli utsatt for:

«For omtrent 25 Aar siden blev en Karasjokfin paa en Rensamlingsreise, medens han havde en Del Ren bundet, overfalt af en Nuortabælfin 289 og af denne tildelt et Slag med en Birkestok, saaat han fik et stort Saar i Hovedet og blev liggende syg i flere Uger. Den tykke og høie Pelskrave tog af for Slaget, ellers var det visserlig bleven Dødeligt. Ugjerningmanden blev grebet og straffet.

I 1885 hentede en Nuortabælfin en Flok Rensdyr 50–60 Stykker 2 Mil indenfor Karasjok Grændse. Sporet af disse Dyr kunde følges til Kautokeinernes By, men tabes i hans Renhjords Spor, og intet fandtes mere af den derhen førte Flok som var bleven fordelt i flere andre Byer. Samme Vinter blev igjen en Flok paa 50–60 Stykker hentet og blev 2 1/2 Mils Vei ført til samme Nuortabælfins By. – Faa Dage efter blev Flokken eftersporet af 6 Mand, og Tyven blev overrasket midt under Slagtingen; 7 Ren fandtes da igjen af den Flok. Tyven blev Straffet.

Omtrent to Aar før sidstnævnte Hændelse var en Nuortabælfin trængt saa langt ind i Karasjoks District, at han kun var 2 1/2 Mil fra Karasjok Kirkested med sin Renby. En af Postførerne mellom Karasjok og Alten mistede da 2 af de Ren, hvormed Posten skulde befordres, og Sporet af disse blev eftergaaet til denne Kautokeiners Renby, men Dyrene fandtes ikke, de var formentlig allerede slagtet og vel gjemte i Sneen.»

Eksemplene skulle vise Kautokeinerne at «man i Karasjok uden at være stolt har villet undgaa at komme i Berørelse med dem og tror det bedst, at hver var paa sitt begrændsede Feldt». Man hadde imidlertid ikke «skaaret alle Kautokeinere over en Kam», idet man hadde vist imøtekommenhet «ligeoverfor Nogle af dem, som i den sidste Tid [hadde] søgt om at blive overflyttet fra Kautokeino». Men å slippe «Kautokeinos Finner løs indover Karasjok Grændse, det vilde være mere end et Vovespil, og det vilde snart igjen tilintetgjøre den forsonlige Stemning». Hvis grensen ble opphevet og Kautokeino fikk slippe sine Tusinder af Ren østover, ville det «suge Marven ... av Karasjok Vinterbetesmarker». Ifølge ordfører Isaksen var derfor den eneste utveien på grensespørsmålet, å dele fellesdistriktet mellom de to kommuner, så hver fikk sin bestemte del. 290

Skrivet fra ordfører Isaksen ble besvart av Kautokeino kommune ved H. Pentha . 291 Her gjentas påstanden om at det er ledige beiteområder i Karasjok, mens det er trengsel i Kautokeino. Og når det fra ordfører Isaksen het at Karasjokkerne er «den svagere og mere tilbageholdende del af Fjeldfinbefolkningen» så stemte dette ikke med den alminnelige oppfatning. Karasjokkerne hadde «ellers Ord for i enhver Henseende at staa over Kautokeinerne».

Fra Kautokeinos side var man selvfølgelig uenig i påstanden om at fellesdistriktet i sin tid hadde tilhørt Karasjok. De stabbur som Karasjoks ordfører viste til, beviste intet som helst. Også Kautokeinos reineiere hadde hatt stabbur i området, og det viste at også de hadde hatt tilhold i området. Ifølge Pentha var flere av stabburene ved uo[s][s]jávri eiet av reineiere som hadde flyttet fra Kautokeino til Karasjok, de øvrige var eiet av reineiere fra Kautokeino.

Når Kautokeinos reineiere stadig krysset østgrensen mot Karasjok, skyldtes ikke det pågåenhet, som påstått av Isaksen, men rett og slett nød. «At Nød bryder Love, kan og vil man i Karasjok ikke forstaa.» Isaksens eksempler på tyveri ble av Pentha kommentert slik:

«Det skal ikke være heldigt at tale om Strikke i hængt Mands Hus. Derfor vil man ikke gjøre Gjengjeld med Hensyn til Anførsel af Exempler paa Tyveri o.l., idet man kun skal bemærke, at man har Straffeloven til Værn mod Tyve og Røvere, hva enten disse høre hjemme i Kautokeino eller i Karasjok, samt at Karasjok lige saa trolig som Kautokeino har ydet sin Kontingent til Straffeanstalterne.»

På bakgrunn av påstanden om at det var velstand i Kautokeino, men trange kår for reindriften i Karasjok, hadde det ifølge Pentha vekket «høieste Forundring, at Karasjokkerne ikke vil modtage vort Tilbud om at blive delagtige i de Goder, vi paastaaes at eie». Og «heraf kan man vel ogsaa slutte sig til Gehalten i det fra Karasjoks Side mod Grændsehævelsen i det Hele anførte».

Også andre uttalte seg om grensen mellom Kautokeino og Karasjok. Fogden i Tanen uttalte i september 1889 at mange folk fra Karasjok hadde flyttet over til Polmak fordi det var for lite beitemark i Karasjok, og at en opphevelse av grensen mellom Kautokeino og Karasjok ville bli skjebnesvanger for Karasjok. Fogden i Alten mente på sin side at grensen var uheldig for Kautokeino, idet reineierne hadde for trang plass og pådro seg bøter for grenseoverskridelser. Grensen burde derfor trekkes noe østligere enn hittil. Finnmarkens amt uttalte i 1890 i en skrivelse til Indredepartementet at «det vilde være heldigst for øieblikket å undlate å treffe nogen forføining» vedrørende grensen.

Interessene sto sterkt mot hverandre, og det var derfor ifølge amtmannen neppe synderlig håp om å komme frem til en løsning i grensespørsmålet som ville gjøre begge parter mer tilfredse. Den 16. juni 1892 skrev så Indredepartementet til Finnmarkens amt og meddelte at grensen inntil videre forble som fastsatt i 1871, men at amtet skulle ha sin oppmerksomhet på saken. 292

Renbeitekomiteen av 1901 omtaler i sin innstilling også grensestriden mellom Karasjok og Kautokeino (se nærmere om den nedenfor under 7.2). Renbeitekomiteens oppdrag var å befare furuskogen i Finnmark og foreslå tiltak for å bevare skogen. Komiteen fant at skadene på skogen i Karasjok hadde tiltatt i betydelig grad de siste 10 – 15 årene på grunn av innflytting av reineiere fra Kautokeino. Komiteen viste til ønsket fra Kautokeinos side på å få opphevet grensen mellom Kautokeino og Karasjok fordi Kautokeinos reineiere trengte skogsområder. Men det heter i komiteens redegjørelse at «ved ihærdig Modstand fra Karasjoks Fjeldlappers Side og under Hensyn til, at disse sidste i høiere Grad end Kautokeino havde lidt under Grænsespærringen i 1852» hadde Fjeldfin-Kommission av 1875 ikke villet tilråde en slik forandring». 293 Renbeitekomiteen mente imidlertid at det ikke først og fremst var beitenes utilstrekkelighet som var årsaken til Karasjokkernes motstand, men «Frygten for at ligge under i Kampen om Beitesmarkerne». Deres forhold til de tallmessige langt flere og bedre stillede reineiere i Kautokeino «har alltid været mere og mindre fiendsk». Men ifølge komiteen klarte reineierne fra Kautokeino likevel å nå sitt mål om innvadering av Karasjoks beitemarker, nemlig ved i stor stil å søke om overflytting, se nedenfor under 6.1.4.

Grensespørsmålet ble berørt også av 1909-kommisjonen, som anbefalte at fellesdistriktet ble delt mellom Karasjok og Kautokeino. 294

I 1919 ble spørsmålet om fellesbeiteområdet drøftet på et møte som i april ble hold på Beaivva[s]gieddi mellom reindriftsinspektør Nissen og representanter fra Katukeino og Karasjok. Fra Kautokeino møtte ordfører og varaordfører samt 23 flyttsamer og en fastboende. Fra Karasjok møtte lensmannen men bare syv flyttsamer.

Fra Kautokeinos side ble det hevdet at den østre grense var feil angitt på kartet, og at det forelå navneforveksling. Samtlige reineiere fra Kautokeino motsatte seg en deling. De hadde intet i mot at Karasjoks reineiere benyttet hele fellesbeitet, og enkelte gikk også inn for at den vestre grensen ble flyttet lenger mot vest, slik at fellesbeiteområdet ble større. De mente ogå at det burde være straffritt å la reinen beite inntil en km over den fastatte grense.

På vegne av Karasjoks reineiere uttalte Anders Bær at fellesbeite måtte deles, og foreslo en deling på langs midt i fellesbeitet. Han fremholdt at Karasjoks vinterbeiter var for begrensete, blant annet fordi store strekninger var ødelagt på grunn av brann. En flytting av den vestre grense lenger vest ville ikke hjelpe.

På spørsmål om hvorfor Karasjoks reineiere ikke brukte fellesbeitet, uttalte Bær at Kautokeinos reineiere kommer tidligere enn dem. Karasjoks reineiere hadde ikke lov til å flytte over Ie[s]johka før 1. november. Kautokeinos reineiere protesterte mot dette, og hevdet at selv om de ikke riktignok hadde lov til å flytte inn i fellesdistriktet før Karajok, så pleide de ikke gjøre det. 295

Det er vel tvilsomt om det siste vae riktig. Hvis reineierne fra Kautokeino hadde lov til å flytte inn på vinterbeitene tidligere enn Karasjoks reineier, er det påfallende om de ikke benyttet denne anledningen. Dommer der reineiere fra Kautokeino er tiltalt for å oppholde seg på Karasjoks vinterbeiter, viser da også at de må har vært på fellesbeitet før 1. november. I en dom avagt av Tanen sorenskriveris meddomsrett 15. mars 1902 ble to reineiere fra Kautokeino dømt for å ha vært på Karasjoks vinterbeiter i oktober 1901. I dom avsagt av Tanen sorenskriveris meddomsrett 30. april 1881 ble to reineiere fra Kautokeino frifunnet for å beite på Karasjoks vinterbeiter med den begrunnelse at de ikke kjente grensen, og denne villfarelsen var unnskyldelig. Dommen viser at de var på fellesområdet allerede i begynnelsen av oktober.

På et senere møte med reindriftsinspektør Kristian Nissen , sluttet andre reineiere i Karasjok seg til kravet om deling av fellesbeitet. Flere gav uttrykk for at de tidligere hadde beitet i fellesområdet, men at de var blitt presset bort av de store hjordene til Kautokeinos reineiere. 296 At det var reineierne fra Kautokeino som dominerte i fellesbeiteområdet, illustrerer ved de mange bøteleggelser og dommer mot overskridelse av den østlige grense. I en oversikt laget av Nissen over dommer vedrørende reindriftslovgivningen, har han i tidsrommet 1893–1914 oppført 30 rettsavgjørelser der reineiere fra Kutokeino er blitt dømt for å beite på Karasjoks vinterbeiter. 297

6.1.4 Overflytting fra Kautokeino til Karasjok

Som vi har sett foran under 6.1.3 søkte reineiere i Kautokeino overflytting til Karasjok i 1888. De tre vi hører om, Anders Mikkelsen Sara , Nils Eriksen Eira og John Eriksen Eira , ville etter en overflytting fortsatt holde flokken i fellesdistriktet. Bakgrunnen for søknaden for overflytting var å slippe bøter ved overskridelse av østgrensen. Som tilhørende Karasjok ville de ha rett til å bruke både fellesdistriktet og Karasjoks vinterbeiter. Sommerbeite ville de fortsatt ha på Vuorjjenjárga som etter inndelingen av sommerbeiter i 1892, var delt mellom Karasjok og Kautokeino ved Revsbotn. Som vi har sett, var det bare Anders Mikkelsen Sara som i 1888 fikk anbefalt sin søknad 298 ; de to andre, brødrene Nils og John Eriksen Eira, fikk ikke herredsstyrets anbefalelse.

Reindriftsinspektør Kristian Nissen fikk rundt 1911 utarbeidet en oversikt over «Karasjok herredsstyres uttalelse om andragender fra Kautokeinofjeldfinner om overflytning fra Kautokeino til Karasjok». 299 Av denne oversikten fremgår det at Nils og John Eriksen Eira på nytt søkte om overflytting i 1893, men heller ikke da ble søknadene deres anbefalt. Nils Eriksen Eira søkte alene året etter, og denne gangen gikk herredsstyret inn for overflytting på det vilkår «at han benytter udelukkende kun Vuorjenarg til sommerbete». Søknaden ble imidlertid ikke innvilget av amtmannen som hadde det avgjørende ord i slike saker, for oversikten viser at Nils Eriksen Eira søkte igjen i 1895. Søknaden ble også da anbefalt av herredsstyret, men først i 1898 fikk han amtmannens tillatelse til overflytting.

John Eriksen Eira søkte for annen gang først i 1901, og søknaden ble da anbefalt av Karasjok herredsstyre. Opplysninger om når han fikk søknaden innvilget av amtmannen har jeg ikke funnet.

I perioden 1872–1910 var det ifølge Nissens oversikt 39 reineiere med familie søkte Karasjok herredsstyre om overflytting til Karasjok. Halvparten av reineierne fikk sin søknad anbefalt av herredsstyret, men først etter å ha søkt flere ganger. 300 Til tross for anbefalinger fra herredsstyret ble mange av søknadene avslått av amtmannen. Et eksempel er Lars Persen Gaup . Han søkte i 1892, med fikk ikke søknaden anbefalt. Da ha søkte på nytt i 1896, ble søknaden anbefalt av herredsstyret i Karasjok. Ifølge Nissens oversikt søkte han igjen i 1898, 1902 og 1904. Det fremgår ikke av oversikten om han til slutt fikk sin søknad innvilget av amtmannen. Han dør imidlertid i 1904–1905; ifølge boken Kautokeinoslekter flyttet hans enke og barn til Karasjok i 1905.

De første søknadene om overflytting fra 1870-tallet ble avslått med den begrunnelse at vinterbeiter var utilstrekkelige. Det heter for eksempel i svaret på søknaden fra Johannes Johannesen Kemi og tre andre i 1877:

«Da Karasjok distrikt selv savner saa følelig tilstrækkelig vinterbetesmark og mosen avtager aarlig, kan man paa ingen maade anbefale de nævnte fjeldfinners andragende.»

Da Kemi søkte på nytt i 1885 ble søknaden anbefalt, og nå heter det i begrunnelsen:

«Ansøgning indvilges, hvortil bemærkes, at ansøgeren allerede i flere uger har opholdt sig med sin renhjord paa Karasjoks betesmarker, hvorfor øvrighedens tilladelse til flytning i Karasjok mantal ønskes snarest mulig»

Året etter ble to søknader anbefalt med den begrunnelsen at «her i Karasjok er saa mange fjeldfinner dels udflyttede dels forarmede og betesmarker saaledes ere rummeligere for en del ledige».

Som nevnt fikk Nils Eriksen Eira sin søknad anbefalt i 1894 på det vilkår at han holdt seg på Vurojjenjárga om sommeren. Samme vilkår ble knyttet til anbefalingen av to søknader i 1893. Et mindretall i herredsstyret, Johannes Persen mfl., ville imidlertid ikke anbefale søknaden om innflytting. 301 Søknaden ble derfor returnet av fogden for ny behandling. Herredsstyret opprettholdt imidlertid sin anbefaling med følgende begrunnelse:

«Da herredstyrelsen efter nøie overveielse ikke kan finde, at vinterbetesmarker er saa knappe, som forstillingen har fremhævet, men derimot finder at der er rum nok for de 2 foreslaaede og for et par andre, naar distriktets betesmarker benyttes fuldt ud til grændsen mot Kautokeino og endel av den saakaldte fællesbetesmark, hvor de nævnte ansøkere indtil nu har opholdt sig om vinteren, saa fastholder herredstyrelsen beslutningen ...»

I 1899 ble to søknader avlått på grunn konflikter mellom reineiere på Vuorjjenjárga samme sommer. Det heter:

«Efter sistleden sommer paa Vuorjenæs 302 stedfundne forfærdelige optrin med mishandling og massenedslaktning av ren for Karasjok fjeldfinner, vover Karasjok herredstyre ikke for tiden at anbefale flere Kautokeinere til overførelse til Vuorjenjarg 303 (Karasjok).»

Som nevnt omtaler Renbeitekomiteen av 1901 Karasjoks motstand mot Kautokeinos krav om opphevelse av grensen på vinterbeitet. Men komiteen mente at Kautokeino reelt likevel hadde nådd sitt mål gjennom det store antall av overflyttinger til Karasjok. Komiteen opplyser at hele 22 reineiere flyttet over fra Kautokeieno i årene 1886–1900. 304 Søknadene om overflytting ble som vi har sett avgjort av amtmannen, men først etter at uttalelse var innhentet fra Karasjoks herredsstyret. Mange søknader ble anbefalt, ofte ut fra ønsket om gode skatteytere, og Renbeitekomiteen mente at denne «Optræden af Karasjoks Herredsstyrelse stod i aabenbar Strid med deres egne Fjeldlappers Interesser». Men i herredsstyret hadde «Fjeldlapperne altid været i Minoriteten og ofte ogsaa ved Fravær været forhindret fra at afgive Møde». 305

6.1.5 Uklarhet om grensen mellom vinterbeitene

Kartene for det området der fellesdistriktet lå, ble målt opp i årene fra 1897 til 1925. Fellesdistriktets grenser ble påført kartene «så godt det lot sig gjøre». 306 Men det ble fra tid til annen fremkastet tvil om enkelte av grensepunktene i resolusjonen av 1871 var riktig identifisert av kartmålerne. I 1912 sendte således lensmannen i Karasjok en innberetning til Justisdepartementet hvor han påpekte uoverensstemmelser mellom resolusjonen fra 1871 og kartet, og ba om at disse uoverensstemmelser måtte «beriktiges, mens der ennu lever gamle fjellfinner, som har greie på det virkelige forhold».

Henvendelsen fra lensmannen i Karasjok ble forelagt den topografofficeren som i 1904 hadde kartlagt det omstvistete området. Han uttalte at han selvfølgelig ikke kunne benekte lensmannens påstand om feil i grenseangivelsen, men pekte på at han hadde hatt med en kjentmann fra Karasjok som var anbefalt nettopp av lensmannen.

I en dom avsagt av Tanen sorenskriveris meddomsrett 12. mars 1913 har vi eksempel på et tilfelle der to reineiere fra Kautokeino som var tiltalt for å beite på Karasjoks vinterbeite, ble frifunnet på grunn av uklar grense. På det aktuelle området var grensen på kartet avmerket over toppen «Salccocokka» 307 , mens den i skriftlige meddelser var angitt at grensen gikk til elven «Saltsjokka» 308 . Retten uttalte at den ikke var i tvil om at grensen som var avmerket på kartet var den riktige, men at reineierene hadde vært i rimelig god tro når de trodde at grensen fulgte elven.

Reindriftsinspektør Kristian Nissen engasjerte seg også i grensespørsmålet, og gjorde i brev til Opmålingen i 1912 oppmerksom på at mange av de stedsnavn som fantes i resolusjonen av 1871 var «ganske vidunderlig» skrevet, og det hadde vanskeliggjort identifiseringen. Han viste til flere navn som han mente var misforstått. Hovedspørmålet gjaldt ifølge Nissen fellesdistriktets østlige grense «på strekningen fra Gurbe[s]nussir 309 til Anarjoks og Karasjoks sammenløp». 310

Norges Geografiske Opmaaling beskrev problemene med kartleggingen slik:

«Å identificere de forskjellige navn på kartene over de indre dele av Finnmark er imidlertid ikke så lett. Som bekjent finnes der ingen fastboende folk i disse strøk, og i sommertiden når topografofficerene optar kartene, finnes heller ikke nogen fjellfinner her. Topografofficerene har derfor under opmålingen av de her gjeldende strøk måttet søke hjelp med hensyn til terrengdelenes benevnelser hos stedkjente folk fra Karasjok, som imidlertid i virkeligheten er lite stedkjente, om de enn er de best kjente som har kunnet opdrives.»

Kilde: Op.cit. s. 8.

I 1925 anmodet Justisdepartementet Norges Geografiske Opmaaling om at man i forbindelse med målinger i Finnmark, fremskaffet opplysninger om grensene for fellesbeitet. Departementet ønsket klarhet i grensespørsmålet da man fant det påkrevet med en vanlig enkel grense mellom de to herreder og prestegjeld. Premierløitnant Gleditsch fikk i oppdrag å foreta de nødvendige undersøkelser. I hans rapport om undersøkelsene fremgår det at hans opplysninger i det vesentlig var hentet fra tre reineiere i Kautokeino som pleide å oppholde seg i fellesdistriktet om vinteren, «dessværre fikk jeg ikke konferert med nogen Karasjok-finner som var kjent innen de trakter».

I rapporten gjennomgår Gleditsch endel navn som han hadde søkt å identifisere under befaringen, og for det nordligste område av øst-grensen uttaler han:

«For det nordligste partis vedkommende, stykket mellom Cottamuotka 311 og Salccocjokka 312 , så forekommer det mig at der er adskillig som taler for Kautokeino-finnenes påstand. Som det vil sees av kartet, går det en renflyttevei fra Sorbmojavrre 313 over Cuobbojavrre 314 (Froskvand), Astejavrre 315 og videre nordover. Dette er vårflytteveien for alle de Kautokeinofinner som har sitt vinterophold innen fellesbeitedistriktet, og veien har ligget på samme sted siden gammel tid. Efter den grense mine hjemmelsmenn opgav, kommer veien til å ligge i fellesdistriktet; efter den på kartet avlagte grense vil den derimot for en stor del ligge i Karasjok. Men da kunde altså Karasjok forby Kautokeinofinnene å benytte veien – eller iallfall å la renen beite langs den, hvad der vel komme ut på ett. Dette har så vidt jeg vet, aldri vært gjort. Hvad der skulle tyde på at man anerkjenner at Kautokeinofinnene har gammel rett til å ferdes her. Hertil kommer at kartets grenselinje står og faller med at resolusjonens (kgl.res. 13/7–1871) «Tekkevarre» 316 er identisk med kartet «Ciegavarre» 317 , hvad der vel er tvilsomt nok.»

Kilde: Op.cit. s. 9–10.

Når det gjaldt vestgrensen hadde Gleditsch ikke fått noen opplysninger om den:

«Man svarte mig altid at denne grense aldrig hadde hatt nogen praktisk betydning, idet fellesbeitet aldrig blev benyttet av Karasjokfinner, kun av Kautokeinofinner. (Jeg gjør påny opmerksom på at jeg kun har talt med Kautokeinofolk).»

Ved fastsettelse av en eventuell enkeltgrense måtte mange forhold tas i betrakting. I den nordligste del av område måtte man ta hensyn til at de fastboende ved uo[s][s]jávri regnet seg som Karasjokfolk, og hadde sin naturlig forbindelse til Karasjok. Men i den øvrige del av distriktet måtte «formentlig hensynet til fjellfinnene (flyttlappene) være avgjørende; at der skulde bli nevneverdig kolonisasjon i disse trakter i en overskuelig fremtid, er vel lite rimelig». Også Gleditsch trakk i sin rapport frem Kautokeinos behov for skogområdene i øst:

«Det er visstnok innen Kautokeino herred vidstrakte fjelltrakter, men mest høitliggende, skogbare strøk, hvor reinen ikke finner ly mot snestormen og finnen ikke kan få tak i brensel om vinteren. De partier som egner sig til vinterbeiter, er derfor relativt få og små. Omvendt sies at Karasjok herred i sin helhet ligger lavere og derfor ikke har mangel på steder egnet for vinterbeite.»

Hvis en grenseregulering fratok Kautokeino bruksretten til deler av det nåværende fellesbeite, måtte et tilsvarende antall reineiere flytte fra Kautokeino over til Karasjok. Men Gleditsch gjentok at han kun hadde sine opplysninger fra reineiere i Kautokeino, og ikke visste hva «Karasjokfolk vilde si om spørsmålet». Hans rapport sluttet slik:

«Det fremholdes stadig at helt siden fellesbeitedistriktet blev oprettet, har flyttfinner fra Karasjok så å si aldrig benyttet sin rett til å la sin rein beite der, mens Kautokeinofinnene opholder sig der hver vinter. Hvis dette er korrekt, synes det unektelig å vise at det er Kautokeinofinnene som har mest behov for disse trakter.»

Det oppsto i årene deretter en omfattende diskusjon mellom Kautokeino og Karasjok om grensespørsmålet; en diskusjon som stort sett dreide seg om å få identifisert på kartet grensefastsettelsen i resolusjonen av 1871. Kautokeino mente at østgrensen gikk lenger øst enn avmerket, idet vårflytteveien som ble benyttet av reineiere fra Kautokeino etter kartoppmålingen hadde havnet innenfor Karasjoks grenser. Karasjok hadde på sin side andre forklaringer på stedsnavnene, 318 og fremmet på nytt sitt gamle krav om en likedeling av fellesdistriktet; argumentene var de samme som i 1889.

Resultatet av grensespørsmålet ble at det tidligere fellesdistriktet praktisk talt i sin helthet ble tillagt Kautokeino. Ifølge fylkesmannen var dette det eneste forsvarlige når man skulle søke å opprettholde reindriften på noenlunde samme vilkår i de to områder. Avgjørende synes å ha vært Kautokeinos behov for skog og det forhold at Kautokeino nærmest alene hadde disponert fellesområdet siden 1850-tallet. Men som vi har sett hadde reineierne fra Kautokeino fått mulighet til å dominere området fordi de hadde rett til å gå tidligere inn på vinterbeitene enn reineierne fra Karasjok.

6.2 Vanskelige forhold på sommerbeitene

6.2.1 Innledning

Det var ikke bare på vinterbeitene det var et press mot Karasjok fra vest, men også på sommerbeitene på Vuorjjenjárga. Etter grensestengingen hadde reineiere fra Kautokeino i stadig større omfang å begynt å søke sommerbeite på Vuorjjenjárga. Og da reineierne fra Karasjok på grunn av presset fra vest ikke lenger «fandt Føde for sine Dyr og heller ikke kunde forliges med med førstnevnte Finner», dvs. reineierne fra Kautokeino, flyttet flere og flere over til Spierttanjárga og —orga[s]. Dette førte i sin tur til at «disse Halvøer til stor Skade for Rensdyravlen bleve altfor meget overfyldte». 319 Forholdene på sommerbeitene på begge sider av Porsangerfjorden var en av grunnene til nedsettelsen av Fjeldfin-Kommissionen i 1875. I kommisjonens innstilling heter det:

«Fra gammel Tid have Sommerbetestrækningerne efter en stiltiende Overenskomst mellem Fjeldfinnerne indbyrdes været fordelte saaledes, at Sydvaranger-Finnerne og endel af Polmak-Finnerne om Sommeren have havt Tilhold med sine Dyr paa Varangerhalvøen, den øvrige Del af Polmak-Finnerne paa Corgas 320 (): Halvøen mellem Tanafjord og Laxefjord), Karasjokkerne paa Spirtenjarg 321 (): Halvøen mellem Laxefjord og Porsangerfjorden) samt paa Magerøen og Vuorjenjarg 322 (): Halvøen mellem Porsangerfjord og Altenfjord og Vargsundet), medens Kautokeinerne delvis søgte Sommerbete for sine Dyr paa sidstnævnte Halvø, dog ikke nordenfor Ripperfjord, paa Kvalø, Seiland og Stjernø samt paa Halvøen mellem Altenfjord og Kvænangen, hvorhos ogsaa en hel Del om Sommeren have holdt til i den nordlige Del av nuværende Tromsø Amt.» 323

Fjeldfin-Kommissionen mente at 3.500 rein kunne ha sommerbeite på Magerøya, 8.500 kunne beite på Vuorjjenjárga nord for Repparfjord, og disse områdene ble utlagt som sommerbeite for Karasjok ved amtmannens forordning av 1892. Kautokeino fikk området sør for Revsbotn. Reineiere fra Kautokeino tok likevel i bruk områder nord for Revsbotn. Selv om myndighetene har søkt å slå ned på denne beitingen fra Kautokeinos side, 324 ble Karasjoks reineiere presset ut av Vuorjjenjárga til Vuorjjegáissát og til Spierttanjárga og dels videre til —orga[s] som imidlertid i 1892 var utlagt til Polmak.

Problemene på sommerbeitene viste at amtmannens fordeling av halvøyer og øyer i sommerbeiter mellom Kautokeino, Karasjok og Polmak i 1892, ikke hadde løst problemene, kanskje fordi han ikke hadde fulgt Karasjoks anbefaling om å avsette flyttevei ut til Karasjoks sommerbeiter på Vuorjjenjárga. Amtmannen gav derfor i 1901 en ny forordning, der han foretok en fordeling av sommerbeitene som også omfattet andre områder enn øyer og halvøyene. I tillegg foretok han på enkelte sommerbeiter en ytterligere oppdeling mellom ulike grupper.

Anordningen av 1901 ble imidlertid underkjent av Høyesteretts kjæremålsutvalg fordi den var i strid med loven av 1888, se Rt. 1909 s. 442 . To reineiere fra Karasjok som i 1907 var blitt bøtelagt for å ha hatt sin rein på sommerbeite på østsiden av Storelven i Laksefjordbotn, et område om ved anordningen i 1901 var blitt utlagt som sommerbeite til Polmak, ble frifunnet. Ifølge kjæremålutvalget gav loven bare adgang til å fordele øyer og halvøyer og ikke adgang til å fordele områdene innenfor disse.

Dommen illustrerer de problemer Karasjok hadde på sommerbeitet. På Vuorjjenjárga følte de tiltalte seg fortrengt av Kautokeino, på Spierttanjárga var det som beskrevet av 1909-kommisjonen overfylt. Karasjok reineiere beveget seg derfor på inn på områder lenger øst. Som det fremgår av dokumenter fra denne tiden, foretrakk mange av Karasjoks reineiere å bli bøtelagt for ulovlig beite fremfor å risikere store tap ved å la reinen gå på de lovlige, men nedslitte sommerbeiter.

Som illustrasjon kan nevnes en dom avsagt av Tanen sorenskriveris meddomsrett 23. juli 1912 , der en en reineier fra Karasjok ble dømt til å betale en bot på kr. 250 for å beite på Polmaks sommerbeiteområde. Han hadde tidligere vært på Vuorjjenjárga og på Spierttanjárga, men hadde nå i flere år beitet på —orga[s]. Han anførte at Karasjoks sommerbeiter var helt utilstrekkelige for all reinen i Karasjok og at mange dyr av den grunn sultet ihjel. Det fremgår av dommen at han i 1903 hadde vedtatt en bot, samt at han i 1901 og 1911 var dømt for det samme forhold.

Kristian Nissen foretok i 1911 en undersøkelse av forholdene, og referatene fra hans samtaler med fem reineiere i Karasjok, viser at flere av dem flyttet snart fra den ene til den andre siden av Porsangerfjorden i jakten på høvelige beiter. Vekslingen var imidlertid ikke tilfeldig, men skjedde gjerne ved at man slo seg sammen med familie på den ene eller andre siden av fjorden. 325

Opplysningene fra Klemet Mathisen Somby , medlem av 1909-kommisjonen, er således illustrerende: Somby var opprinnelig hjemmehørende i Kautokeino med sommerbeite nær Repvåg ved Porsangerfjorden. I 1890 ble han imidlertid dreng hos «gamle Kemi», og flyttet med ham til Magerøya. Fire år senere giftet han seg, og flyttet med sin svigerfamilie, Henrik A. Guttorm med familie, på Spierta, til dels så langt øst som til området syd for Adamfjorden. Men han flyttet etter noen år tilbake til Vuorjjenjárga. «Den vigtigste grund var den, at det var blit ham forbudt at søke sommerbeite i trakterne søndenfor Addamsfjorden (Laksefjorden), der var blit tillagt Polmakkerne; men han gjorde det ogsaa av den grund, at terrenget paa Vourjenjarg ikke er paalangt nær saa kuperet som søndenfor Laksefjorden, saa bevogtningen er langt lettere paa Vuorjenjarg.» I noen år flyttet han således kun på Vuorjjenjárga, men fra 1905 flyttet han med sin bror og Mikkel Kemi til Magerøya.

Sombys svigerfar, Henrik Andersen Guttorm født 1840, hadde all sin tid hørt hjemme i Karasjok, bortsett fra noen år da han hadde var i Utsjok. Inntil han giftet seg hadde han holdt til på Vuorjjenjárga om sommeren. Da han i 1867 giftet seg flyttet han med svigerfamilien på Spierttanjárga. Hans kone døde allerede første året av ekteskapet, og da han året etter giftet seg på nytt flyttet han med sin nye svigerfamilie, Anti, på —orga[s]. I 1885 flyttet han til Utsjok fordi vinterbeitene i Karasjok var dårlige, men de var ikke særlig bedre i Utsjok og dessuten rømte reinen hver sommer over grensen utover til —orga[s]. 326 Han fikk ikke tillatelse til å være i Finland og flyttet tilbake til Karasjok, og søkte sommerbeite på gaissene langs Tana-elven ved Leavvajohka. På —orga[s] kunne han ikke være, da dette var blitt sommerbeite for Polmak. Nå som han var blitt gammel hadde han sine rein hos svigersønnen, Somby, på Vuorjjenjárga.

Per Johannesen Guttorm , født 1864, hadde også all sin tid vært hjemmehørende i Karasjok. Frem til 1895 flyttet han sammen med sin far. De pleide å ha sommerbeite snart på Vuorjjenjárgasiden, snart på Spierttanjárgasiden. Men de gikk aldri langt ut, men holdt seg på Gáisá på begge sider av Lakselvdalen og innerste del av Porsangerfjorden. «De skiftet sommerbeitesmark fra den ene til den andre side, naar de syntes de ikke længer kunde greie sig der de var.» Da han «ophørte at flytte i by med sin far», søkte han sommerbeite på ytre Vuorjjenjárga, og var der i to år, men flyttet så tilbake til Vuorjjegáisá for ett år. Tilbakeflyttingen til gaissene skyldtes en utrolig sen vår på slutten av 1890-tallet. De kom ikke lenger enn til bunden av Porsangerfjorden, og måtte søke beite på Østerbotten og Vesterbotten i Porsangerfjorden. Her ble de til St. Hans, da de flyttet over isen til Vuorjjengáisa. Lenger ut kom han ikke den sommeren. Året etter tok han sommerbeite på Spierta, de to første årene utover langs Østerbotten til Guov¿aáv¿i, syd for Børselv, men senere med sommerbeite omkring Leavvajohka og Rásttiidgáisá og allersiste året (1910) mot Adamsfjord.

Anders Persen Guttorm , født 1850, hadde likeledes alltid holdt til i Karasjok. Hans foreldre holdt opprinnelig til på Vuorjjenjárga, men fra den tid han kunne huske hadde de om sommeren flyttet på Spierttanjárga. Da han giftet seg flyttet han over til Vuorjjenjárga, ikke helt ut på selve neset men på Vuorjjegáisá. Han kunne ikke flytte lengre ut, fordi han ikke fant høvelige byfeller. I kalvingstiden var han, i likhet med mange andre byer ved Stihpanáv¿i, men dette måtte opphøre fordi beitet tok slutt. Han hadde siste året også skiftet sommerbeite, fordi vårbeitet ble for knapt og sommerbeitet beslaglagt av store hesteflokker fra Porsanger. Nå var han på —orga[s] om sommeren.

David Davidsen Sara , født i Karasjok 1852, flyttet med sine foreldre til han giftet seg. «Vanlig sommeropholdssted var næssene ved Altenfjords østside, de som nu hører til Kautokeino, enkelte ganger lenger utover til Repparfjordeidet.» Etter at han giftet seg i 1878 i Kautokeino, flyttet han med sin svigerfar et par år i Kautokeino, Han var med sin svigerfar på «Altenfjordens østside om sommeren» og altså på kjente sommerbeiter. Etter to år flyttet han tilbake til Karasjok, men søkte nå sommerbeite på Porsangersiden, enkelte år helt ut på ytre Vuorjjenjárga, enkelte år lenger inne og noen år helt inn i Gáissát.

6.2.2 Indre-Corga[s], sommerbeite for Polmak eller Karasjok?

6.2.2.1 Anordning av 15. mai 1914 – Karasjok får Indre-—orga[s]

I mars 1911 var flere reineiere i Karasjok samlet for å drøfte problemene på sommerbeitene. Fra dette møtet gikk det et skriv til amtmannen i Finnmark med anmodning om å få utvidet Karasjoks sommerbeiteområde til —orga[s]. 327 I skrivet til amtmannen ble det gitt en beskrivelse av forholdene på sommerbeitene. Det var totalt 37.700 rein i Karasjok, og disse fordelte seg slik: (Se tabell 6.3.)

Deretter gis det en beskrivelse av de vanskelige forhold på Vuorjjegáisá og Spierttanjárga:

«Paa Vuorjegaisa 328 er nu saa overfyldt av ren, og som følge derav beitet saa daarlig at det er umulig aa klare sig. Der er saa trangt om plads at marken bli aldeles optraakket og muldet. Paa grund herav opstaar «Slubbo» 329 og anden rensygdom, saa hver sommer dør renen i hundrevis.

Paa Spiertanjarg 330 var det for ca. 24 aar siden omkring 10000 ren. Men 3 aar efter var der kun ca. 1400. Grunden var at beitet var blit saa ødelagt at det var umulig at holde hjordene sammen. Renen søkte op paa Spiertagaisa 331 , men der var ikke beitet bedre, og saa spredtes hjordene dels utover fjeldene, og dels for de over til Finland, og endel flyttet med 1000 ren til Vuorjegaisa, hvor der paa den tid kun var ca. 800 ren. I de påfølgende 5 aar var der da paa Spiertanjarg kun 400 ren.

Beite begyndte da litt efter litt at komme sig op, og dermed begyndte ogsaa fjeldfinnerne paany at søke dit. Siden er renantallet stadig steget indtil for 3 aar siden, da der var omtrent 12000 ren. Men da ble beitet igjen saa ødelagt at renmængden begyndte at gaa tilbake, saa nu er det ca. 10000 ren. Og nu er forholdet atter saa fortvilet, at hvis endel av besætningen ikke kan faa sommerbeite andensteds, vil det utvilsomt gaa som for 24 aar siden, at fjeldfinnerne blir ruinert. I de siste 2 – 3 aar er renen paa ny begyndt at rømme til Finland, og for hver sommer blir det vanskeligere at holde hjorden sammen.»

Også på Spierttagáisá var «forholdet næsten like ilde som paa de to forannævnte steder». lubbu og anden smittsom sykdom var utbredt på Vuorjjengáisá og Spierttagáisá, og når flokkene som hadde sommerbeite lenger ute passerte Gáissát om høsten under flyttingen sydover, ble smitte overført. Beitene var akseptable på Magerøya og Vuorjjenjárga, men også her var reintallet så stort at det ikke var snakk om å overføre flere dyr dit. Det var derfor «en livsbetingelse for Karasjoks fjeldfinner» å få adgang til nye sommerbeiter, og det heter videre:

«Nu er der paa Corgasnjarg 332 udmerket sommerbeite, og store, vide strækninger ligger ubenyttet hen, da der i det høieste beiter 1500 Polmak-ren, men der vilde være beite nok for mindst 10000 ren.»

Hvorfor søkte så ikke reineiere fra Karasjok overflytting til Polmak for derved å få tilgang på sommerbeitene? I skrivet til amtmannen gis denne forklaring:

«Men fjeldfinner i Karasjok kan ikke søke sig overflyttet til Polmak; ti der er igjen forholdet om vinteren slik at ingen fjeldfin kan klare sig. Det er bare snaue fjeldet, veirhaardt og litet skog. Naar ulven spreder renhjorden, er det umulig at faa den samlet igjen. For ca. 25 aar siden hadde Karasjok tilladelse til at sommerbeite paa Corgasnjarg, og endel fjeldfinner flyttet da over fra Karasjok til Polmak herred med ca. 10000 ren. Men paa vinterbeitene svandt renhjorden hurtig ind, og nu er det i Polmak høist 1500 ren.» 333

Som eksempel på de vanskelige forhold på sommerbeitene i Karasjok ble det vist til at en større renby på Vuorjjengáisá 334 siste sommer ble nødsaget til at flytte til Corgasnjarg, da der ikke fandtes beite paa andensteds». Selv om vedkommende derved «risikerte en større mulkt, var det dog bedre at betale mulkten end risikere at hele renhjorden skulde gaa tilgrunde paa Vuorjegaisa». 335 I henstillingen til amtmannen het det til slutt at hvis Karasjoks reineier ikke fikk adgang til —orga[s]njárga om sommeren, ble man «nødsaget til at søke sig overflyttet til Finland, slik som det blev gjort for ca. 27 aar siden da Spiertanjarg 336 maatte rømmes».

Polmak motsatte seg selvfølgelig en utvidelse av Karasjoks sommerbeiter. I skriv til amtmannen av 1. juli 1911, anmoder lensmannen i Polmak om at reineiere fra Karasjok istedet flyttet over til Polmak. Ifølge lensmannen medførte det ikke riktighet at vinterbeitene var knappe. Riktignok hadde rein spredt seg på vinterbeitene og forsvunnet over til Finland, men dette skyltes dårlig gjeting. Vinterbeitene var fullt tilstrekkelig for 9.000 rein, så sant disse ble skikkelig gjetet.

Amtmannen tok anmodningen fra Karasjok til følge, og ved anordning av 15. mai 1914 ble den del av —orga[s]njárgá som lå sør for Hopseidet, dvs. Indre —orga[s], tildelt Karasjok. Men etter noen år svingte pendelen, og nå var det Polmak som klaget over forholdene.

6.2.2.2 Problemer på Polmaks sommerbeiter

Tre år etter at Karasjok var tildelt sommerbeitet sør for Hopseidet, var det Polmaks reineiere som skrev til amtmannen. I brev datert 24. februar 1917 anmoder 16 flyttsamer hjemmhørende i Polmak om at anordningen fra 1914 ble opphevet, og at hele —orga[s], såvel utenfor som innenfor Hopseidet, ble tillagt Polmaks flyttsamer som sommerbeite. Det ble vist til at reintallet i Polmak hadde hatt en betydelig økning de siste tre – fire årene, «dels ved indflytting fra Karasjok og dels ved at de tidligere Polmakbyer nu passer sine ren bedre». På fem år hadde reintallet steget fra 2.500 til 7.–8.000.

På Ytre-—orga[s] hvor det 30 – 40 år tidligere var plass til 5.000 rein, var det ifølge Polmak-flyttsamene nå på grunn av økningen i antall fastboende nå bare plass til halvparten så mange rein. Hvis Polmaks reineiere fortsatt ble utestengt fra sommerbeitene syd for Hopseidet, ville dette bety at de måtte «nedslagte mindst halvdelen av sine ren, eller ogsaa vil renen delvis dø av sult».

Men verre enn knappheten på sommerbeite var, ifølge brevskriverne, de konsekvenser utvidelsen av Karasjoks sommerbeite hadde på Polmaks vinterbeiter. I henhold til loven av 1854 var Polmaks vinterbeiter fredet frem til 1. november. Men grensene var så uklare at de av Karasjoks reineiere som beitet på Indre-—orga[s] «kunne skyte sig indunder, at de ikke kjender grænserne». Dette hadde ledet til at reineiere fra Karasjok i noen tilfeller var frifunnet for ulovlig opphold på Polmaks vinterbeiter. Uansett vinterbeitegrensen ville de nok beite på Polmaks vinterbeiter, idet flere av dem hadde uttalt «at det lønner sig at betale mulkt for denne ulovlige beiting». Riktignok hadde Polmaks flyttsamer adgang til å beite på strekningen Port (Barta) og Sávkadas, dvs. innenfor Karasjok reinsogns grenser, 337 men denne adgangen var ifølge de 16 brevskriverne dem til liten nytte:

«Naar Karasjokkerne om høsten flytter fra Corgas 338 lægger de sin flyttevei der og avbeiter hele strækningen om høsten, saa denne blir ødelagt. Det forholder sig nemlig saaledes, at høstbeitning skader mosegrunden betydelig mere end vinterbeitning, idet grunden opsparkes og optraakkes mere end den avspises.»

En illustrasjon på forholdet mellom Karasjok og Polmak får vi også gjennom to dommer avsagt av Tanen sorenkriveris meddomsrett . Den første, dom avsagt 5. april 1880 , referer seg til forholdene før fordelingen av sommerbeitene i 1892, men situasjonen som er bekrevet i dommen ble den samme etter forordningen av 1914. To reineiere fra Polmak ble dømt til bøter for å ha hatt sine dyr inne på Karasjoks vinterbeiter. Til sin unnskyldning anførte de at overskridelsen av grensen hadde vært en nødvendighet da vinterbeitene deres som grenset opp til Karasjoks var helt ødelagt av Karasjoks reineiere. Retten viste til at det under saken var opplyst at det helt nødvendig for Karasjoks reineiere som var på —orga[s]njárga om sommeren og passere Polmaks vinterbeiter og oppholde seg der kortere eller lengre tid av hensyn til reinskillingen. Reineiere fra Karasjok som var avhørt som vitner hadde innrømmet at beitene på Polmaks vinterbeiter ble ødelagt av reinen fra Karasjok.

Den andre dommen, dom avsagt 12. desember 1912 , og gjaldt tiltale mot åtte reineiere fra Karasjok for å ha vært på vinterbeitet i fredningstiden. De tiltalte ble frifunnet, men saken viser at reineiere fra Polmak nok kunne føle seg presset av de store Karasjokhjordene. Det fremgår av dommen at de tiltalte kom med en flokk på ca. 7.000 fra Spierttanjárga og rett vest for Ástevárri. Grunnen til at de tiltalte ble frifunnet, var at retten fant at flokken var blitt skremt, og rømt sydover. Dette var et forhold reineierne ikke var herre over. At gjeterne antagelig ville hatt bedre kontroll over dyrene, hvis den var blitt skilt i mindre flokker, synes retten ikke å ha vært inne på.

Ved anordningen av 1914 ble de reineiere fra Karasjok som tok i bruk sommerbeitet på Indre-—orga[s] pålagt å legge sin flyttevei vest for Rásttiidgáisá, «men ikke en eneste by har siden plakatens utfærdigelse flyttet paa vestsiden, alle har flyttet paa østsiden langs Tanaelven».

Her kan skytes inn at i 1916 var en reineier fra Karasjok satt under tiltale for i vinteren 1915–16 å ha hatt reinen på vinterbeite på strekningen mellom Port (Barta) og ávkadas. Ved forordning (kalt: plakat) fra 1860 var som nevnt enkelte reineiere i Polmak gitt adgang til å benytte denne sterkningen som vinterbeite. Påtalemyndigheten mente at plakaten måtte forstås slik at denne retten for Polmaks reineiere innebar at reineierne fra Karasjok ikke kunne benyttet denne strekningen til annet enn gjennomflytting. Retten fant imidlertid at plakaten ikke kunne forstås slik, men at området kunne benyttes både av Karasjok og Polmak. Den tiltalte ble derfor frifunnet, se dom av Tana herredsrett av 19. april 1916 . Det opplyses forøvrig i dommen at «Polmakfjeldfinnerne i ethvertfall ikke de siste 20 aar har benyttet sig av den den ret plakaten gir». Området var benyttet av Karasjok til flytting til og fra sommerbeitet. «Den er ogsaa leilighedsvis benyttet som vinterbeite av Karasjokfjeldfinnerne uten at dette har været paatalt».

I brevet fra Polmaks reineiere til amtmannen i Finnmark heter det videre at Karasjoks reineiere ble liggende så lenge på sommerbeite sør for Hopseidet, «at polmakkerne er nødt til at trække fra sin sommerplass mot vinterbeitet mens karasjokkerne ligger i flytteveien». Sammenblanding oppsto og reinen fulgte med til Karasjoks vinterbeiter, og Polmakrein forsvinner «for aldrig mere at komme frem, de slukes av de store Karasjokbyer». Det var derfor «et livsspørsmaal for Polmak at amtets anordning av 15de mai 1914 ophæves og at den gamle fordæling etableres paa nyt». Skulle det vise seg at Karasjoks sommerbeiter ble for små, var løsningen at enkelte av reineierne i Karasjok søkte overflytting til Polmak:

«Det kan vel synes underlig at der av os kan være tanke om indflytning av flere ren, naar vi ovenfor har fremholdt at beitet nu er for knapt. – Dertil kan svares at sommerbeitet er fuldt ut tilstrekkelig, naar den gamle fordeling etableres paany og vinterbeitestrækningene vil bli tilstrækkelige, naar de tilstøtende sommerbeitestrækninger kun benyttes av distriktets egne fjeldfinner, der som før nævnt vil ha interesse av at vinterbeitet ikke skades.»

Det heter dessuten i brevet at flere av de 16 underskriverne nylig hadde flyttet til Polmak fra Karasjok, 339 og de var derfor «vel kjendt med beitningsforholdene i Karasjok saavel sommer som vinter»:

«Vi kan derfor uttale, at selv sommerbeitesmarkene i Karasjok er fuldt ut tilstrækkelig end sige vinterbeitene for den nuværende renbestand. Det er slet ikke nødvendig for Karasjok, hvis det mangler beitestrækninger, at indta den ene store fjeldby fra Kautokeino efter den anden, formentlig i hensigt at faa store skatteydere, og saa ved den forhøyede renmængde helt ut ødelægge Polmak fjeldfinners existens.» 340

Karasjoks lensmann svarte med å vise til at Polmak i 1915, altså et år etter anordningen av 1914, hadde anbefalt en søknad om overflytting til Polmak fra fire reineiere i Karasjok. Den gang uttalte herredstyret i Polmak, «at de hadde mere end tilstrækkelig sommerbeite ogsaa for disse personers ren». Nå hadde altså pipen fått en annen lyd. Lensmannen antok at det hele var et forsøk fra Polmaks side på å få noen reineiere fra Karasjok, dvs. skatteytere, til å flytte til Polmak.

Fire reineiere fra Polmak, den ene hadde forøvrig flyttet over fra Karasjok tre år tidligere, ble i 1918 satt under tiltale for ulovlig reinbeiting i 1916 på Karasjoks sommerbeite sør for Hopseidet. Reineierne ble imidlertid frifunnet på grunn av nødstilstand, se dom av Tana herredsrett av 16. april 1918 . De hadde ifølge retten vært nødt til å føre reinen inn på Karasjoks områder for at dyrene ikke skulle sulte ihjel. Domspremissene er interessante og jeg refererer dem derfor her.

Retten viste til at Fjeldfin-Kommissionen under sin befaring i 1870 årene, hadde anslått at halvøya —orga[s] kunne avgi sommerbeite for 8.000 rein. Men kommisjonen hadde pekt på at en stor del av Ytre —orga[s] besto av stenur, og de beste beitesmarkene befant seg i traktene nærmest sjøen. Det som den gang ga god beitesmark for flyttsamene, var senere i stor utstrekning tatt i bruk av den fastboende befolkning, som etter det opplyste omtrent var tredoblet i tiden fra 1875 til 1910. Retten fant derfor at Ytre —orga[s] i normale år ikke kunne avgi sommerbeite for mer enn ca. 3.000 ren. Reinbestanden i Polmak var i 1916 mellom 7.000–8.000 rein, og av disse ble ca. 3.000 rein holdt på beite på Ytre —orga[s]. De øvrige, som altså tilhørte de tiltalte, ble holdt på beite sør for eidet.

Retten fant det bevist, at de tiltalte ville lidt stor skade på sin reinbestand, hvis de hadde forsøkt å holde dyrene på sommerbeite på Ytre —orga[s], hvor det allerede var fullt. Resultatet ville blitt at en god del rein ville ha sultet ihjel, mens andre ville søkt tilbake til beitene sør for Hopseidet, og der ville de blandet seg med Karasjokrein. Det var således en betydelig fare for at de tiltalte skulle «lide skade på sitt gods». Den eneste måten å avverge denne skaden, var å holde reinen på beitet sør for eidet. Retten mente at denne beitning ikke hadde forårsaket nevneverdig skade for de flyttsamer fra Karasjok som hadde sine rein der. Det var nemlig opplyst at beitene på Indre —orga[s] var tilstrekkelige, til tross for at de tiltalte hadde sine ren der.

Retten konkluderte med at de tiltalte hadde vært i nødstilstand og at de derfor ikke kunne straffes for overtredelsen av amtets anordning. Selv om en overtredelse av reinbeitelovgivningen kunne straffes uten hensyn til skyld, mente retten at overtredelsene må være straffri, når det forelå nødstilstand, «thi da er overtredelsen rettmessig». 341

Politimesteren i Vadsø, som hadde satt de fire reineierne under tiltale, var helt enig i frifinnelselsen, og han anket derfor ikke dommen. I brev til amtmannen støttet han Polmaks krav om å få tilbake sommerbeitene på Indre —orga[s]:

«Jeg maa med retten være enig i at den av Polmak-fjeldfinnerne foretagne ulovlige beitning er foregaat under saadanne omstændigheter at der ikke kan bli tale om at anvende straf. Baade det under meddomsretssaken dokumenterte og oplyste og den kundskap jeg underhaanden har erhvervet om forholdet berettiger helt ut til den antagelse at anordningen av 15/5–14 ikke længere kan opretholdes ... Der har efter min mening slet ikke uten grund fra Polmak fjeldfinner været klaget over at den nuværende fordeling av sommerbeitepladsen under Karasjokbyernes til og fra foraarsaker ikke ubetydelig skade paa Polmaks vinterbeitesmarker, som allerede i og for sig er knappe nok.»

Kilde: Brev av 29. april 1918. Riksarkivet, Landbruksdepartementet, Kontoret for reindrift og ferskvannsfiske.

Han gikk altså inn for å «tildele Polmakfjeldfinner hele —orgashalvøen utenfor en ret linje trukket fra Storfjordens bund til Vester-Tanas bund». Som løsning på Karasjoks problem foreslo han å henvise Karasjoks reineiere til sommerbeite på Varangerhalvøya, «hvor der for tiden uten tvil er plads for næsten den dobbelte nuværende renbestand», reintallet var på 10.000. Politimesteren mente at flyttingen mellom vinterbeitene i Karasjok og sommerbeitene på Varangerhalvøya hovedsakelig kunne foregå på elven og derfor ikke ville berøre Polmaks vinterbeiter i nevneverdig grad.

Karasjok motsatte seg selvfølgelig en overføring av Indre —orga[s] til Polmak og var også uenig i rettens frifinnelse. Med sine nå 35.000 rein kunne Karasjok ikke unnvære dette sommerbeitet. Forslaget fra politimesteren i Vadsø om at Karasjoks reineiere kunne ta i bruk sommerbeiter på Varangerhalvøya fant de «uhøvelig ja umulig at befølge». «Hadde han hat et nærmere kjendskap til rendrift vilde han ha avholdt sig fra at antyde et saadant forslag for hr. amtmanden». Å la reinen flytte hovedsakelig etter elven Tana vår og høst, ville være umulig. Under flytteveien om høsten var ikke Tana «engang tilfrosset, eller der er blank is, og reinen kan ikke gå på blank is». Reinen ville under høstflyttingen hvor den er mest urolig, fare over til Finland eller komme inn på ulovlig område på norsk side. Anordningen fra 1914 måtte opprettholdes; det var uheldig for «fjeldfinnerne og rendriften at der blir løse, ustadige forhold paa reinbeitets omraade». «Grænsene for de forskjellige sogns fjeldfinner bør være saa faste og litet foranderlige som raad er.»

Reindriftsinspektør Kristian Nissen foreslo i 1919 en mellomløsning for —orga[s]. Karasjok skulle få den del som lå nordvest og vest for Langfjorden og Langfjordelven og som hittil intet utenfor Hopseidet. Polmak skulle beholde Ytre —orga[s] og i tillegg få Digermulen (Johkannjárga). Denne løsning ville ifølge Nissen, være i overensstemmelse med den faktiske fordeling de siste år. Nissen hadde hatt kontakt med Per Jonsen Maasø , som mente at ordningen lot seg forsøke. Maasø hadde ment at det var plass til 4.000 rein på Ytre —orga[s] hvis de ble gjetet skikkelig. Riktignok hadde vitnene i saken fra 1918 ment at det kun var plass til 3.000 rein, men Nissen uttalte: «Uten at ville beskylde vitnerne for falske forklaringer tør jeg dog anta, at deres opfatning og skjøn muligens var noget paavirket av situationen.»

Nissen var enig med Karasjoks reineiere i at forslaget om å tildele dem sommerbeite på Varangerhalvøya måtte avvises; idet en slik ordning «vilde være upraktisk og medføre store ulemper». Da var det mer praktisk å la Polmak få sommerbeite der. Hvis Polmak fikk adgang til en del av Varangerhalvøya, ville dessuten «Varangerfinnerne bli nødt til at vogte sine ren langt bedre end hittil, men derved er jo ingen skade skeet», ifølge Nissen. 342

6.2.3 Vuorjjenjárga – delt mellom Karasjok og Kautokeino

Ved amtmannens anordning av 1892 ble Vuorjenjarg som nevnt delt, slik at Karasjok fikk området nord for Revsbotn og Kautokeino området som lå sør for Revsbotn. Gearretnjárga som lå mellom Repparfjorden og Revsbotn ble imidlertid etter hvert sommerbeite for Karasjokrein, nærmere bestemt de som flyttet over fra Kautokeino til Karasjok. De som flyttet over til Karasjok beholdt rett og slett sitt sommerbeite. I forbindelse med bestrebelsene fra Karasjoks side med å få utvidet sitt sommerbeiteområdet, foreslo derfor lensmannen i Karasjok at Gearretnjárga skulle legges til Karasjoks reineiere. 343

Reindriftsinspektør Kristian Nissen fremsatte i 1919 forslag til en deling av Vuorjenjarg mellom Karasjok og Kautokeino, da delingen fra 1892 på tvers av halvøya ikke stemte med det som ble praktisert. Reineiere fra Kautokeino pleide ikke å ligge på Porsangersiden av Vuorjjenjárga. Selv om det unntaksvis etter 1892 kunne ha hendt at Kautokeinofolk hadde vært der, så hadde dog «Karasjokkerne uhindret og upaatalt benyttet disse strækninger til vaar, sommer og høstbeite, mens Kautokeinerne har holdt sig paa Altenfjordsiden». Nissen foreslo derfor som første alternativ en deling av halvøya på langs. En slik fordeling ville innebære en formalisering av den daværende ordning og ville trolig heller ikke møte innsigelser fra Kautokeinos side. Et annet alternativ var å legge Gerriknjarg til Karasjok. Dette alternativet rørte ved «et gammelt stridsspørsmaal, som stadig har dukket op igjen», og ville «utvilsomt bli mødt med avgjort protest fra Kautokeinos side». Men skulle man ifølge Nissen i det hele tatt snakke om en historisk rett så lå «dog denne hvad Gearretnjárga angaar helt hos Karasjokkerne», og han viste til Fjeldfin-Kommissionens innstilling der det fremgikk at Kautokeinerne i gammel tid ikke kom nord for Repparfjorden. 344 Ikke bare historiske og topografiske forhold, men også antallet rein talte, ifølge Nissen, for at Gearretnjárga ble lagt til Karasjok.

6.3 Fordelingen i 1934

Diskusjonen om fordeling av beiteområdene fortsatte utover 1920-tallet. Først i 1934 ble fordelingen gjennomført. Etter reindriftsloven av 12. mai 1933 § 2 ble det ved amtmannens forordning av 10. november 1934 fastsatt reinsognsgrenser og distriktsgrenser. Det ble da foretatt en nærmere inndeling av sommerbeitene i distrikter, samt en fastsettelse av grensene for høst- og vårbeitene, som jo tidligere ikke hadde vært fastsatt.

Den endelige fordeling skjedde etter forslag fra skogforvalter Tharald Frette , som etter loven av 1933 var blitt utnevnt til lappefogd. Jeg er blitt fortalt at de papirer som ledet frem til forordningen av 1934, er gått tapt, antagelig under krigen. Papirene kan imidlertid ikke ha gått tapt under krigen. Et brev fra lappefogd Pleym til fylkesmannen i Finnmark av 10. februar 1954 viser at lappefogden da han skrev brevet har hatt Frettes papirer om distriktsinndelingen for hånden. Jeg har søkt etter dokumentene i Riksarkivet, i Statsarkivet i Tromsø og videre i arkivet til reindriftsontoret i Øst-Finnmark som har endel dokumenter etter lappefogden i Finnmark, men uten resultat.

Etter forordningen av 1934 ble Vuorjjenjárga nord for Revsbotn delt på langs slik at Kautokeino fikk vestre og Karasjok østre del. Gearretnjárga gikk dermed til Kautokeino. Området nord for Revsbotn med Stiikonjárga og Magerøya ble tillagt Karasjok.

Når det gjaldt fordelingen av sommerbeitet mellom Polmak og Karasjok forble Indre —orga[s] med Lájesduottar (Ifjordfjellet) sommerbeite for Karasjok. Ytre —orga[s] og Digermulen (johkannjárga) ble sommerbeite for Polmak. En slik fordeling var ifølge lappefogd Frette avhengig av følgende forutsetninger, se brev av 1. november 1934 til fylkesmannen inntatt i brev fra Pleym av 10. februar 1954: 345

1. At de av Karasjok fjellsamer som har sit sommerbeite på indre —orgas både vår og høst uhindret får benytte sin vante flytteveier nordenfor Borsejok 346 . (Flytteveien går vanlig østenfor Bataoaivve 347 og Guolpa 348 og derfra på vestsiden av Miennajavre 349 og så nordover.)

2. At de av Polmak fjellsamer som har sit sommerbeite på ytre —orgas uhindret får benytte sine vante flytteveier gjennom indre —orgas og at de herunder får anledning til at stoppe og beite underveis som vanlig. De må dog være ute av indre —orgas renbeitedistrikt og inde i eget vinterbeitedistrikt senest 1/12.

3. At Karasjok fjellsamer uhindret får benytte renbeitedistriktet mellem Borsejok og Valjok 350 som før, dvs. flytte gjennem det og beite der i tiden 15/9 – 30/11.

4. At Polmak fjellsamer uhindret ikke får komme søndenfor Baissejok 351 (Polmaks herredsgrænse) før etter 1. januar.»

Diskusjonen om —orga[s] fortsatte også etter krigen, og vi skal komme tilbake til det nedenfor under 9.6.

Forslag om sammenslåing av Karasjok og Polmak reinsogn var som nevnt fremsatt av Finnmark-kommisjonen av 1909, se foran under 5.3.2. Under arbeidet med distriktsinndelingen av 1934 ble det likeledes fremsatt forslag om slik sammenslåing. I lappefogd Pleyms skriv av 10. februar 1954 omtales Frettes forslag om sammenslåing. Det fremgår her at spørsmålet ble behandlet på et møte i Karasjok 29. desember 1932, hvor 41 flyttsamer møtte. I skrivet refereres følgende fra dette møtet:

« Anders Guttorm : Karasjok og Polmak burde absolut være i ett rensogn med østgrænse ved Tanaelven. Klemet Somby mente det samme. Han antok dog at endel av Varangernæsset (Raggonjarg) 352 måtte tas med i dette rensogn. Polmak har nu ikke vinterbeite. Nils Gaup var enig. Petter H. Guttorm også. Det ble aldri slutt på tretten mellem Karasjok og Polmak uten at det blir ett rensogn. Frette spurgte om de ikke hadde nogen betænkeligheter ved at slippe Polmaks ca. 7000 ren ind i Karasjoks vinterbeiter. Klemet Somby: Det er farlig at slippe de 6–7000 Polmakren ind i Karasjok for de kommer sikkert til at flytte ditind om vinteren. Men hvis Karasjok fik endel av fællesbeitet vilde det ikke være så farlig. Peter H. Guttorm: Det er nok farlig at Polmak kommer inn med sine ren, men det er værre at ha de stadige mulkter og trætter om ulovlig beite. På østsiden av Tana (Varanger og Polmak) er desuten både sommer- og vinterbeite. Hvis Polmak ikke går med på et rensogn fælles med Karasjok bør de henvises til østsiden. Hele Polmak herred bør være med i rensognet, ikke bare det som er vestenfor Tana. Strækningen Borsejok 353 – Maskevarre 354 bør fremtidig ikke være vinterbeite men sommerbeite. Henrik H. Guttorm: Hele fellesbeitet bør gå til Karasjok» (s. 14).

Det ble på møtet nedsatt en komite som i samarbeid med Frette skulle arbeide videre med spørsmålet. Komiteen besto av Anders Bær (Magerøya), Jon Johannessen Anti (Vuorjjenjárga), Aslak Aslaksen Sara (Spierttanjárga) og Klemet Somby (—orga[s]njárga).

I januar 1933 ble spørsmålet om sammenslåing drøftet på et møte i Polmak. Her møtte det bare fire flyttsamer, og de var delt i synet på spørsmålet om sammenslåing. Det heter:

« Nils Persen Måsø mener at det er uheldig med de nuværende forhold og like uheldig vil det bli med ett rensogn. Polmak fjellfinner må få fredet det nuværende vinterbeite som høstbeiteland siden alle Polmakfjellfinner er fastboende. Varangernæsset må deles så Berlevågnæsset hører Polmak til.

Ole Aslaksen Somby mente det vilde bli bedst for Polmak-fjellfinnerne om det blev ett rensogn. Berlevågnæsset og næsset mellem Kongsfjord og Båtsfjord må tillægges Polmak. Der skulde det være sommerbeite for mindst 2000 ren derute. Likedan må det av strækningen mellem Skipagurragjerdet 355 og riksgrænsen som hører Polmak herred til tillægges Polmak-Karasjok som vinterbeite» (14–15).

Frette støttet tanken om en sammenslåing av reinsognene Karasjok og Polmak. I brevet til fylkesmannen av 1. juni 1934 gjengitt i lappefogd Pleyms brev av 10. februar 1954 skriver Frette blant annet:

«Efter min mening er ordningen med ett reinsogn den beste løsning. Polmak bruker Raggonjarg 356 (Berlevågnesset) og Ytre —orgas som sommerbeite. For at komme fra —orgas til vinterbeitet må de nu flytte gjennem den Karasjok tillagte del av —orgas. Likedan må Karasjok om høsten flytte gjennem søndre del av det nuværende Polmak vinterbeite.

Endvidere er Polmaks vinterbeite temmelig dårlig. Det er ofte isdannelser og delvis også dårlig beite at fjellsamerne ikke har kunnet holde flokkene samlet men har sluppet dem løs over alle fjell. Hvis disse to distrikter blir ett reinsogn, vil Polmaksamerne i slike nødsår kunne føre sine reinflokker til de bedre vinterbeiter i Karasjok hvor denslags isdannelse forholdsvis sjelden forekommer. Videre vil man med ett reinsogn kunne få en mere rationel utnyttelse av sommerbeiterne ved en bedre fordeling av rentallet så man muligens kunde fa en ende på den stadig krangel mellem Polmak og Karasjok» (s. 17).

Polmak herredsstyre gikk imidlertid imot en slik sammenslåing, da de fryktet at det ville resultere i lavere skatteinntekter. Ved en sammenslåing ville Karajoks reineiere kunne bre seg over hele reinsognet uten å søke overflytting til Polmak herred. De ville skattemessig fortsatt kunne tilhøre Karasjok. Ved forordningen av 1934 ble det ingen sammenslåing; amtmannen opprettholdt begge reinsogn.

Allerede i 1936 ble det fra reineiere i Polmak uttrykt ønske om at de to reinsogn måtte slås sammen. Lappefogd Frette satte igang arbeid for en slik sammenslåing. Fra Karasjoks side ble det fremlagt et forslag til distriktsinndeling innenfor et slikt felles reinsogn. Dette forslaget ble avvist av Polmaks reieneiere. Det videre arbeidet med dette spørsmålet stoppet opp, antaglig på grunn av krigen.

7 Lov om fredning av barskog m.v. for renbeiting av 11. juli 1924 nr. 2 og Renbeitekomiteen av 1901

7.1 Innledning

Ved lov om fredning av barskog m.v. for renbeiting av 11. juli 1924 ble det gitt adgang til å forby reinbeiting i barskogsområder for å hindre skade på skogen. Ved samme lov ble det gitt adgang til å forby reinbeite på mosemark som de fastboende trengte til fór. Hvis snø- og beiteforhold gjorde det påkrevet, kunne fylkesmannen gi dispensasjon fra fredningsbestemmelsene.

Bestemmelsene lød slik:

«§ 1. Kongen eller den, som han bemyndiger dertil, kan utferdige bestemmelse om, at det skal være forbudt å la ren beite i barskogstrekning eller strekning som er tilsådd med bartrefrø eller hvor plantning med bartreplanter er foretatt. Det samme skal gjelde mosemark, når fredning anses nødvendig av hensyn til fastboendes forsyning med mose til kreaturfór eller for å skaffe beite til kjøre-ren. Bestemmelsen kan også omfatte forbud mot å flytte med ren gjennem fredet strekning.»

§ 2. Når sne- eller beiteforholdene gjør det særdeles påkrevet for reneier å få adgang til å la sine ren beite i strekning, som er fredet i medhold av nærværende lov, kan fylkesmannen for kortere tid gi adgang til å fravike fredningsbestemmelsene på av ham fastsatte nærmere vilkår.»

Bak disse strenge reglene skjuler det seg et lovarbeid av atskillig interesse, og som gir uttrykk for et helt annet syn på flyttsamenes rettigheter enn det som lovteksten og odelstingsproposisjonen gir uttrykk for. Det arbeid jeg sikter til, ble utført av Renbeitekomiteen av 1901 som avgav innstilling året etter i 1902.

7.2 Renbeitekomiteen av 1901

7.2.1 Innledning

Renbeitekomiteen av 1901, eller Furuskogskomiteen som den også ble kalt, ble oppnevnt av Landbruksdepartementet 9. juli 1901, og hadde tre medlemmer, statsadvokat Andreas T. Urbye , handelsmann N. Øwre og skoginspektør Andr. Solem . Den siste var komiteens formann.

Solem hadde selv tatt initiativ til tiltak for å verne furuskogen mot reinbeiting. I en innberetning om forholdene datert 17. mai 1900 gir har uttrykk for «at beitning med tamren og den deraf følgende beskadigelse af ungskogen» er en av «de værste fiender, som et ordnet forstvæsen har at kjæmpe med». Det var derfor nødvendig å få lovhjemmel til å frede større strekninger mot beiting, til ungskogen hadde oppnådd den høyde og førlighet, «at den ikke længere afgiver nogen bekvem kløpind for renen, – det vil sige, naar den ikke længere giver svigt». Ifølge Solem var det ikke nødvendig for reinen å være i furuskog, så lenge det var rikelig med bjerkeskog. Furuskogstrekningene var dessuten «forsvinnende imod den samlede beitestrækning» i Finnmark. Det var heller ikke vanskelig å holde reinen unna fredete strekninger, og han viste til at en gjeter med et par gode hunder klarte å holde beitende rein borte fra de finske beitesmarker. Han avsluttet innberetningen med å «fastholde nødvendigheden af, at der skrides kraftig ind mod den ubegrænsede beitning med tamren i de finmarkske furuskoge». 357 Komiteens oppdrag var følgende: 358

1. Å avgi forslag om, hvilke strekninger av statens furuskoger i Finnmark fylke der bør søkes fredet for renbeiting.

2. Å avgi uttalelse om utstrekningen og betydningen av den ved renbeitningen i furuskogene forvoldte skade samt hvorvidt beitningen i furuskogen er tiltatt i den senere tid, eller den kun utøves i samme omfang som fra gammel tid.

3. I den utstrekning som forholdene tillater det å avgi uttalelse om hvorvidt der er lovlig adgang til å forby beitning i de til fredning foreslåede strekninger samt på hvilken måte bestemmelse om fredning i tilfelle må avgis.

4. Å avgi forslag om hvilke foranstaltninger som bør treffes for å motarbeide renmosens tilbakegang ved for sterkt forbruk i enkelte distrikter.

Komiteens medlemmer, Solem og Øwre, foretok befaring i Alta-området sommeren 1901. Sommeren 1902 ble befaring foretatt i Skoganvarre, Karasjok og Pasvik. Urbye var med på første del av befaringen i 1902. Ellers heter det at hans oppgave i komiteen var å utrede de rettslige spørsmål i forbindelse med komiteens opdrag. Protokollen fra befaringen (47 sider) med fotografier ligger i Riksarkivet. Der finnes også komitéinnstillingen (52 sider), og en juridisk utredning (48 sider) forfattet av statsadvokat Urbye; alt sammen håndskrevet. 359 Jeg har funnet trykte eksemplarer av komiteens innstilling i Riksarkivet og på Reindriftskontoret for Øst-Finnmark i Karasjok. 360

De skader som reinen forårsaket på furuskogen skyldtes ifølge komiteen ulike forhold. Mens reinens horn vokser ut er de dekket med en lodden hud. Når hornene er utvokst og fast, løsner huden. Mens dette skjer gnir reinen hornene mot trær o.l. Denne såkalte hornfeiingen som begynner i slutten av august skadet mannshøye trær. Skader på mindre furuplanter skjedde når reinen om vinteren grov seg gjennom snøen og ned til laven. Denne skaden på skogen, var ifølge komiteen, ingen nødvendig følge av reindriften, idet reinen ikke av seg selv trakk ned til furuskogen. Det heter at det var gjeterne som førte dyrene dit; reinen ville helst være på høyfjellet. 361

Komiteen mente at skaden på furuskogen hadde økt i Karasjok-området. Denne økningen skyldtes at mange reieneiere med til dels betydelige flokker hadde fått flytte over fra Kautokeino til Karasjok. Som referert foran under 6.1.4 mente komiteen at Karasjok-herredsstyre, «hvor fjeldlapperne altid har været i minoritet og ofte ogsaa ved fravær været forhindret fra at afgive møde», hadde anbefalt innflytting fra Kautokeino» i aabenbar strid med deres egne fjeldlappers interesser». 362

Denne overflyttingen hadde ifølge skogoppsynsbetjenten, som selv var født og oppvokst i Karasjok, endret beitemønsteret. Tidligere holdt reineierne flokkene sine på fjellet vinterstid, og furuskogen var bare gjennomflyttingsområde. Det heter:

«Karasjoks i 70-aarene rigeste fjeldlapper, Nils Olsen Vuolab, Aslak Olsen Vuolab, Samuel Nilsen Anti, Per Olsen Bigga, John Persen Jox den Ældre og den Yngre, Johannes Johannesen Anti og Anders Larsen Thuri, hvilke samlige havde mellem 1000 og 2000 ren hver, omtrent udelukkende beitede med sine renhjorder paa følgende fjelde: Iskuras 363 , Njaamilcerro 364 , Aimevarre 365 , Aimecerro 366 , Salco 367 og Skilgam 368 mellem Karasjok 369 , Bautejok 370 og Gorsjok 371 og mellem sidstnævnte elv og Anarjok 372 paa fjeldene, Galmat 373 , Gurbis 374 og Gollevarre 375 og sjelden kom længere ned end i det høieste i skogbaandet i furuskogen.» 376

Komiteen har også en beskrivelse av vinterbeitingen som er interessante å gjengi:

«I Sydvaranger distrikt er det et forholdsvis lidet antal af de der om vinteren beitende ren, der hører hjemme i Sydvaranger. Hovedmængden eller ca. 10.000 ren hører hjemme i Næsseby herred, hvor sammes eiere er skatskrevne, og hvor renerne beiter fra 30te april til 1ste november paa Varangernæs ...

Det eiendommelige ved de i Sydvaranger beitende fjeldlapper har været, at de forinden de drog over til vinterbetesmarkerne, ikke har udskilt de forskjellige reineieres dyr eller sat byer, men derimot samlet renhjorden i 2 store flokke paa omkring 3 000 og 7 000 ren og med disse draget hen til det mellem Næsseby, Polmak og Sydvaranger liggende fjeld Dirkeduoddar 377 . Efter nogen tids ophold der drog saa begge flokke over Neiden inn paa vinterbeitesmarkerne.

Den mindre flok drog til de nordlige beitesmarker indtil Satmekjavre 378 , medens den større flok drog sydover og beitede paa strækningen mellem den finske grænse og Pasvigelven. Foruden disse ren beitede der i furuskogen ca 300 ren tilhørende den fastboende befolkning i Langfjorddalen og ved Salmijärvi 379 . Kommen ind paa beitesmarkerne drager nu fjellappernes hjorder temmelig uafhængig af vogterne omkring, eftersom forholdene stiller sig mer og mindre gunstige for beitningen, og den større hjord, der beiter paa en strækning, der paa 3 sider er omgivet af rigsgrænse, overskrider visselig til forskjellige tider denne, uden at det er muligt fra vogternes side at forhindre det. Den mindre hjord gjennemstreifer beitesmarkerne paa samme maade, indtil begge hjorder atter i slutningen af april drager tilbage til Varangernæsset.» 380

I Alta var det endel skade på furuskogen langs flytteleiene, men komiteen konstaterte at «af langt mere indgrebende Art er dog den Skade, som anrettes af de Markedssøgendes Ren i Furuskogene omkring Bosekop». 381 Komiteen gav en grundig beskrivelse av hvilke områder som burde fredes.

Under mandatets punkt 4 tok komiteen opp spørsmålet om de fastboendes mosesanking. Komiteen mente at denne hadde fått et alt for stort omfang, og at den representerte en trussel mot reindriften. Mosesanking burde derfor forbys. Det heter for eksempel fra befaringen rundt Bosekop, at disse områder som tidligere var «rige paa renmose» nå måtte karakteriseres som mosefattige. Dette skyldtes «en hensynsløs optagning af renmose af de fastboende», og de fastboende burde derfor forbys å samle mose i dette området. Området måtte reserveres for «de lapper der under markederne eller til andre tider søger ned til søen for at bringe eller hente vare». 382

Som det fremgår av mandatets punkt 3, skulle komiteen også vurdere lovligheten av eventuelle fredningstiltak. Den rettslige vurderingen ble foretatt av statsadvokat Urbye; en utredning som resten av komiteen sluttet seg til.

Før jeg gjør rede for komiteens forslag skal jeg presentere Urbyes utredning om rettsspørsmålene. Men først noen ord om Urbye:

Andreas Tostrup Urbye , f. 1869 d. 1955, var altså i 1901 statsadvokat, og ble senere, i 1906, amtmann i Finnmark. Mens han var amtmann skrev han en avhandling i strafferett, og ble dr. juris i 1912. Samme år ble han sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal. Han var statsråd i Gunnar Knudsens regjering, først i Arbeidsdepartementet og senere i Justisdepartementet. I 1917 ble han sendemann i Finland. Urbye ble i 1924 Norges første sendemann i Moskva etter Norges godkjennelse av Sovjetsamveldet. Fra 1939 til 1949 var Urbye medlem av domstolen i Haag. Urbye hadde ved siden av sin embetsgjerning er rekke andre oppgaver i diverse råd og utvalg. Han var sekretær for den norske delegasjonen under forhandlingene med Sverige i Karlstad i 1905. 383

7.2.2 Statsadvokat Urbyes utredning

Statsadvokat Urbye innleder med å si at hans fremstilling av rettsspørsmålene hadde fått en mer generell form enn det som var strengt nødvendig for å besvare de spørsmål departementet hadde stilt komiteen. Men av hensyn til en eventuell diskusjon av de foreslåtte fredningsbestemmelsene, mente han det var nyttig med en slik bred rettslig fremstilling.

Urbye gjennomgår først de gjeldende fredningsbestemmelser. Det var snakk om to typer fredningsbestemmelser. Den første type bestemmelser gjaldt fredning av vinterbeitene og den andre gjaldt helårsfredning rundt kirkesteder, skysstasjoner o.l. «Alene de første er virkelige Fredningsbestemmelser hvis Hensigt er at hindre en Rovudnyttelse og Ødelæggelse af Mosemarkerne, og som har det Maal for Øie, at der skal skabes gunstige Betingelser for Mosens Vækst og Bevarelse». Den andre typen bestemmelser var først og fremst gitt i «Kommunikationsvæsenets Interesse». En tredje type fredningvedtak til beskyttelse av furuskogen, var gitt av skogforvaltningen i plakat av 10. januar 1898. Men disse ble underkjent av Høyesterett på grunn av manglende lovhjemmel, se Rt. 1901 s. 945 . Saksforholdet var følgende:

Fem reineiere fra Kautokeino hadde under høstmarkedet i Bosekop latt sine rein beite i et skogsområde ved Elvebakken som etter denne plakaten var fredet for reinbeiting. De påsto seg frifunnet fordi de ikke kjente til forbudet. De ble domfelt i meddomsretten. De anket, og foruten å vise til at de ikke var kjent med forbudet, anførte de at forbudet var et inngrep i «Fjeldfinnernes fra Arildstid hævdvundne Ret til at beite med sine Ren i Statens Skog rundt omkring Bosekop» under de to årlige markedene. Reieneierne ble frifunnet i Høyesterett, da retten fant at skogforvalteren ikke hadde hjemmel til å forby reinbeiting. Plakaten var gitt i henhold til skogloven av 1863, men den tok ikke sikte på «det særegne Forhold, som existerer med Hensyn til Lappernes Renbeitning».

7.2.2.1 Var det lovlig adgang til å forby lappene beitning i statens furuskoge i Finnmarken?

I utredningens punkt II stiller Urbye spørsmålet om det var «lovlig Adgang til at forbyde Lappernes Beitning i Statens Furuskoge i Finnmarken». Han peker på at man ved lovene av 1857 og 1888 hadde bestemmelser som gav staten adgang til å frede store mosestrekninger hvorsomhelst i Finnmark, og at dette selvfølgelig kunne skje også i furuskogene. At staten måtte ha lovlig adgang til å gi «et saadant Forbud», var ifølge Urbye selvsagt. Det som var spørsmålet, var om staten kunne gjennomføre fredning « uden Erstatning til Reineierne». Han drøfter her med andre ord det ekspropriasjonsrettslige vernet for reineiernes bruksrett.

Den omstendighet at staten ved tidligere fredningstiltak ikke hadde betalt erstatning, gav ifølge Urbye intet svar på det foreliggende spørsmål. Når det gjaldt fredningen av vinterbeitene i henhold til loven av 1854, var dette «overensstemmende med Lappernes egne Ønsker og medfører øiensynelig Fordele for disse». Også loven av 1857 hadde «det Maal for Øie at frede Mosemarkerne for at gjøre Lappernes Nytte af disse større». Ingen av lovene var altså «rettet mod Lapperne», men tok sikte på å fremme deres interesser. Selv om «en enkelt Bestemmelse vakte Uvilje hos Lapperne», så hadde lovgivningen, som det fremgikk av innstillingen til loven av 1857, «betragtet Lapperne som Børn, der ikke havde aabent Syn for sit eget Bedste, og som derfor Staten maatte være Formynder for». Men selv om loven av 1857 hadde «Lappernes Gavn» for øye, hadde det gjort seg «adskillige Bætenkeligheder gjældende», og Urbye viser her til Konstitutionskomiteens innstilling, som er referert foran under 2.4.

Når intet erstatningskrav var reist i anledning loven av 1857 så skyldtes det, ifølge Urbye at loven var anvendt på en slik måte at det ikke var gjort noen større innskrenkning i beiteretten, «og ialdfal ikke tilføiet nogen enkelt et saadant Tab, at der kunde foreligge noget Erstatningskrav». 384

Selv om et forbud mot reinbeite i deler av furuskogen, skjedde «for dennes og ikke for Lappernes Skyld», kunne man ikke se bort fra at en fredning av furuskogen også kunne være i reineiernes interesse. En ødeleggelse av furuskogen ville jo være til ulempe også for dem. Men selv om fredning ville ha visse fordeler også for reineierne, var dette ikke tilstrekkelig for å si at fredning kunne skje uten erstatning til reineierne. «Man maa jo have for Øie, at Fredningen vil medføre en Indskrænkning i de nulevende Lappers tilvante Beitning, og det maa da undersøges, om den overfor disse lovlig kan ske.»

Det første man derfor måtte undersøke var «hvorvidt Lapperne har nogen Ret til Beitning i Furuskogen i Finnmarken». Urbye viser til Brandts Tingsret der det «læres med bred Pen, at saavel de norske som svenske Lapper har Ret til Havnegang, Jagt og Fiskeri i Skogene» etter Lappekodisillen §§ 10 – 13 og 16, jf. Reskript av 27. september 1726. Om reskriptet sier Urbye, at det ikke uttalte noe om en slik rett, men bare sa «at Lapperne ikke for Fremtiden maa besværes med mere end som de fra Alders Tid har været vante at utrede». Om Lappekodisillen sier han at denne ikke «hjemler de norske Lapper nogen saadan Ret». «Snarere kan det siges, at Traktaten indeholder en Forudsætning om, at de norske har saadan Ret i Norge og de svenske i Sverige.»

Heller ikke gav kgl.Res. av 27. mai 1775 om utvisning av boplasse i Finnmark noen veiledning, ifølge Urbye. Resolusjonen hadde åpenbart «Forholdet til den fastboende Befolkning for Øie», og man kunne ikke slutte noe av den «med Hensyn til de reneiende Lapper». I lov om avhendelse av statens jord i Finnmark av 22. juni 1863 var det gitt regler til bekyttelse av flyttevei og beitemark. Men heller ikke ved denne loven kunne «Lappernes Beitningsret eller dennes Udstrækning siges at være erkjendt paa saadan utvetydig og bestemt Maade», at det var til syndelig veiledning for avgjørelse av det spørsmålet som var reist. Og etter denne gjennomgang av regelverket, uttaler Urbye: «At Lapperne udtrykkelig er tilsagt noget Privilegium paa sin Ret til at færdes og beite med sine Ren i Finnmarken, har jeg ikke kunnet finde eller nogensteds seet paaberaabt.»

Men selv om man ikke kunne vise til noen «positiv Hjemmel for Lappernes Ret til Statens Jord i Finnmarken», så hadde de ifølge Urbye likevel en slik rett. Flyttsamenes bruksrett til grunnen i Finnmark måtte «utvivlsomt anerkjendes som grundet paa Alders Tids Brug »(understreket av meg) . Han sier videre om denne rett:

«Lapperne er den oprindelige Befolkning i Finnmarken og har i aarhundreder beitet med sine Ren paa i det store og hele taget de samme Strækninger. Det kan ikke antages, at dette blot har skeet i Henhold til en stiltiende Tilladelse, som naarsomhelst kan tilbagetages, men man maa gaa ud fra, at der handles om en virkelig Ret.* Naar Lapperne ikke har Eiendomsret til de store store Strækninger hvorpaa de færdes, men disse tilhører Staten, saa er jo ikke dette, fordi Staten har nogen særlig Hjemmel til dem, men fordi Lappernes Levevis som Nomader aldrig har gjort Eiendomsret til Jord til noget nødvendigt eller endog ønskeligt Vilkaar for deres Existens, hvorfor Staten eier Jorden, fordi ingen anden har været berettiget til den. Lappernes ret er derfor ikke udskilt fra eller udledet fra Statens Ret, tvertom meget ældre end denne.

* Smlgn. hermed Lov af 2 juli 1883 § 2, hvor gammel sædvane paa to steder paaberaabes som rettesnor ved afgjørelse af de steder, hvorpaa lapperne har frihed at ferdes» (Urbyes utredning s. 17).

Men Urbye påpeker at selv om man måtte erkjenne at «Lapperne har en virkelig Ret til at færdes på Statens Jord i Finnmarken og beite der», så var utstrekningen og omfanget av denne rett tvilsom. I ytterpunktene var spørsmålet klart. Staten kunne ikke uten erstatning forby all beiting, «og hver reneiende Lap, som led Tab derved, maatte i Tilfælde af et saadant Forbud kunne forlange Erstatning». På den annen side var det ganske klart at «Lappernes Ret ikke gaar saa vidt, at de kan gjøre Retskrav paa at færdes og beite med sine Ren, hvorsomhelst de ønsker». Mellom disse ytterpunktene måtte man så trekke den grense, «indenfor hvilken Staten kan træffe Bestemmelser uden at gaa Lappernes Ret for nær».

Urbye anerkjenner altså at flyttsamenes bruksrett var ekspropriasjonsrettslig vernet, men spørsmålet videre var omfanget av dette vernet og dermed bruksrettens karakter. Ved denne drøftelsen stiller han først spørsmålet om beiting i furuskog står i en særstilling når det gjelder retten til reinbeite. Han slår først fast at «beitning i Furuskog er ingen Nødvendighed for Lapperne», og viser til at «saavel i Polmak som Kautokeino har man talrige Fjeldlapper, men ingen Furuskog». Videre er det «vistnok ogsaa saa, at Beitning i Furuskogen har tiltaget i de senere Aar, saaledes, at Alders Tids Brug her med mindre Føie kan paaberaabes». Men beiting i furuskogen hadde dog alltid i en viss utstrekning funnet sted, og det var fra statens side aldri fremsatt noe «Krav paa at Lapperne skal holde sig borte fra Furuskogen». Etter Urbyes mening var man derfor på den sikre side «naar man ikke stiller Furuskogen i nogen Stilling for sig, men betragter Lappernes ret til beitning i denne efter de samme Grundsætninger som deres Ret til det øvrige af Statens Jord».

Han går deretter over til en nærmere analyse av reinbeiteretten. Det som «da først paakalder Opmerksomheden ved Undersøgelse af denne Ret er, at ingen enkelt Lap kan gjøre nogen Ret gjældende til beitning paa et bestemt Sted» . På grunn av beitemarkenes sene gjenvekst er det utelukket å beite samme sted år etter år. Inndelingen i vinterbeiter og sommerbeiter gir heller ingen eksklusiv rett til beite på et bestemt områder. Det heter:

«Den eneste stedlige Inddeling man har, er Inddelingen i de store Vinterbeitedistrikter – Kautokeino, Karasjok, Polmak og Sydvaranger – samt desuden Fordelingen af Sommerbeitemarkerne. Men forsaavidt den første Inddeling angaar, og det er den, som interesserer os – saa handles der jo her om uhyre Distrikter, inden hvilke hver enkelt Lap ikke har noget fast, lokalt begrænset Beitedistrikt. Og heller ikke denne Indeling er saaledes at forstaa, at de Lapper som hører til vedkommende Distrikt, har Retskrav paa, at dette Distrikts Mosemarker nyttes udelukkende til dem. Som vi har seet kan nemlig Overøvrigheden tillade Indflytning til et Distrikt fra et andet, ligesom den hele Inddeling som beroende paa Lov, formentlig ogsaa kunde forandres ved ny Lov ifald Forholdene ikke regulerte sig selv.»

Kilde: Op.cit. s. 20.

På denne bakgrunn kunne det «maaske være det rigtigste ved Afgjørelsen af Fredningsbestemmelsenes Lovlighed at betragte samtlige Lapper under et overfor Statens Jord i Finnmarken som en Enhed». 385 Men så langt vil Urbye ikke gå, idet det etter hans mening er mer hensiktsmessig og mer i overensstemmelse med de faktiske forhold å «betragte hvert af de store Vinterbeitningsdistrikter som en Enhed», ved avgjørelse av spørsmålet om furuskogens fredning. Både av hensyn til «Lapperne selv som til Renen, der naturlig søger hen til i det store og hele de samme Trakter, hvor den er vant at færdes, gjælder det tvertom at gjennemføre den foreslaaede Fredning paa en Maade, som gjør saa liden Forandring som muligt i Lappernes tilvante Forhold». Undersøkelsen måtte derfor ifølge Urbye gjelde «hvilken Ret de til et Distrikt hørende Lapper kan gjøre gjældende overfor Distriktets Beitesmarker». Og han gjentar den for ham viktige forutsetning at ingen enkelt reineier kan «paavise nogen lokalt begrænset Strækning hvor han og hans Forfædre i Alders Tid har beitet». Den viktigste følge av dette er: «at ingen enkelt Lap kan gjøre Krav paa nogen Del af Furuskogen som Beitesmark med Fortrinsret fremfor nogen anden». Dette innebar at man måtte betrakte «samtlige Lapper som en Enhed overfor det hele Beitedistrikt».

Akkurat her bygger Urbye på en forutsetning som rent faktisk ikke holdt stikk. Riktignok opererte reindriftslovgivningen med en slik forutsetning at alle innenfor for et distrikt, for eksempel et vinterbeitedistrikt, hadde rett til å være hvor de ville. Men slik var ikke oppfatningen internt i reindriften, se nærmere nedenfor under 7.2.2.4.

Det nærmere innhold av den rett som distriktets reineiere hadde, var ifølge Urbye «særdeles ubestemt i sit Indhold». Det hadde aldri vært snakk om at «Lapperne blot hadde Ret til at holde et Maximumsantal af Dyr», eller at «Lapperne som en Enhed eller den enkelte Lap kan paaberaabe sig nogensomhelst Ret til at beite med et bestemt antal Ren». Han fremhever videre at intet var til hinder for at «en enkelt Lap kan indkjøbe fra Finland eller Sverige Tusinder af Ren og derved formindske Beitemarkerne for de andre Lapper». «Forholdene har hidtil været overladt til Naturens egen Regulering». Nettopp dette forhold gjorde det, ifølge Urbye, «overordentlig vanskeligt at pæcisere, hvor langt Lappernes Ret gaar».

Han fant at det imidlertid ikke var nødvendig i detalj å beskrive beiterettens nærmere innhold. Det var tilstrekkelig å vurdere hvilke innskrenkninger staten kunne gjøre i «Beitningen uden at gaa Lappernes Ret for nær». Denne vurdering måtte gå ut på å bringe på det rene, «hvilke Følger de foreslaaede Fredningsbestemmelser vil have, naar Beitningsdistriktet betragtes som en Enhed og samtlige Distriktets Lapper ligeledes betragtes under et».

«Siden ingen enkelt Lap kan paaberaabe sig nogen Særret til nogen enkelt stedlig begrænset Del af Beitningdistriktet», ville fredningsbestemmelsene ramme alle like sterkt. Fredningen ville således først «indeholde en virkelig Krænkelse af Lappernes Ret og medføre Erstatningspligt for Staten» hvis det kunne godtgjøres at «Lapperne derved lider økonomisk Skade», fordi det gjenværende beiteareal ble «utilstrækkeligt til at give Mose til Distriktets Ren». Og siden hverken distriktet som helhet eller den enkelte reineier hadde noe rettskrav på «at erholde anvist Beitemark til et bestemt antal Ren», måtte man ved vurderingen om fredningen hadde ført til økonomisk skade, legge «til Grund det Antal Ren, som findes i Beitedistriktet, da Fredningen indføres». Selve erstatningsspørsmålet måtte derimot sees i forhold til hver enkelt reineier, og om dette spørsmål uttaler Urbye:

«Erstatningsspørgsmaalet maa derimod sees i Forhold til hver enkelt Lap, som efter min Mening for at kunne erholde erstatning maa kunne bevise, at han som Følge af Fredningen har maattet indskrænke sit Renhold, fordi det samtlige Lapper anviste Beitedistrikt paa Grund af Fredningen blev utilstrækkeligt for samtlige, hvorpaa en forholdsvis Indskrænkning maatte finde Sted.»

Urbye minner imidlertid om at reineierne i likhet med andre, må finne seg i visse innskrenkninger til allmenhetens beste uten krav på erstatning:

«Lapperne maa som andre Medlemmer af Samfundet finde sig i Indskrænkninger til det hele Samfunds Bedste, selv om disse Indskrænkninger ikke blot medfører visse Ulemper for dem, men ogsaa noget økonomisk Tab. Det er jo en Sætning, hvorpaa man har mangfoldige Exempler i vor Lovgivning, at Indskrænkninger som rammer alle eller en hel Klasse af Samfundmedlemmer lige haardt, erkjendes som fuldt berettigede, medens de utvivlsomt vilde være uberettigede, hvis de ble rettet mod Enkeltmand.»

Kilde: Urbyes utredning s. 25–26.

I denne sammenheng peker Urbye på at fredningen ikke bare hadde betydning for bevaring av furuskogen, men også for bevaringen av reinmosen, idet de strekninger som komiteen ville foreslå fredet, var så «afbeitede, at de liden Betydning har som Beitesmark». Fredningen ville dermed bidra til at mosen tok seg opp igjen. Han viser videre til at man etter skogloven av 1863 § 49 kunne frede 1/20 av beitestrekningene i statsallmeninger. Selv om skogloven ikke gjaldt Finnmark, gav den en pekepinn om hva man måtte tåle uten erstatning. Av hensyn til skogen kunne staten «paabyde en temmelig udstrakt Fredning overfor private Brugsberettigede, hvis Ret er langt mere utvetydig anerkjendt og i sit Indhold langt mere bestemt end Lappernes i Finnmarken».

Etter denne drøftelsen kommer Urbye til følgende konklusjon når det gjelder spørsmålet om fredning av deler av furuskogen i vinterbeitedistriktene :

«Saafremt de enkelte Vinterbeitedistrikter ikke som Følge af Fredningen bliver utilstrækkelige til at afgive Mose til samtlige beitningsberettigede Lappers Ren, naar disse betragtes under et og Renantallet ved Fredningens Indførelse lægges til til Grund, kan Fredning ganske utvivlsomt ske, uden nogen Erstatning. I Betragtning af, at Fredningen her sker til Fremme af Almenvellets og navnlig ogsaa vil komme Lapperne selv til gode, antages, at Fredning vil kunne indføres uden Erstatning, selv om Beitningsdistrikterne som Følge af Fredningen bliver saa indskrænkede, at nogen økonomisk Skade tilføies Lapperne, naar denne Skade dog maa betegnes som lidet betydelig. Med Analogi i Skoglovens § 49 antages en Fredning, som ikke overskrider en Tyvendedel af det samlede Beitningsdistrikt under enhver omstændighed ikke at medføre Erstatningspligt, selv om den medfører økonomisk Skade.»

Kilde: Op.cit. s. 28–29.

Urbye går deretter over til å drøfte spørsmålet om «Fredning for flyttende Renhjorder» og spørsmålet om «Fredning af Furuskogen omkring Bosekop for de Markedssøgendes Ren». De synspunkter som var anført i drøftelsen ovenfor, hadde gyldighet også her, men i tillegg var det «nødvendigt at komme med nogle særskilte Bemerkninger om denne Fredning».

Når det gjaldt det første spørsmålet viser Urbye til at «fra umindelige Tider har Lapperne hver Vaar draget fra sine Vinterbeitedistrikter ned til Halvøerne ved Finnmarkens Kyst og Øerne udenfor denne, for saa igjen om Høsten at vende tilbage til Fjeldet». Disse flyttinger var «saa at sige gaaet baade Lapper og Rener i Blodet», og det offentlige hadde alltid erkjent nødvendigheten av disse flyttinger. En fredning som umuliggjorde flyttingen ville derfor innebære «en virkelig Krænkelse af Lappernes Ret». Men reineierne hadde ikke «Retskrav paa at flytte netop paa de Steder, hvor de finder for godt». Staten måtte ha adgang til å regulere flyttingen. Men «selvfølgelig bør ogsaa disse Foranstaltninger gjøres saa lempelige som mulig overfor Lapperne», idet en flyttevei som avvek vesentlig fra den «Renene er vant til vilde volde store Vanskeligheder». Var det nødvendig å la reinen flytte gjennom fredete strekninger, måtte man imidlertid kunne pålegge reineierne å gjøre oppholdet der så kort som mulig. Og Urbye konkluderer slik:

«Ordnes Fredningen paa en saadan Maade, at Lapperne erholder bekvem Adgang til Kysten uden at rykkes for langt ud fra de vante Veie er det utvivlsomt, at Staten kan frede Furuskogen ogsaa for flyttende Renhjorder uden at gaa Lappernes Ret for nær og uden at pligte nogen Erstatning, og kan den dette, er det selvfølgeligt, at den kan det mindre – paabyde Foranstaltninger til Forebyggelse af Skade ved Flytninger, som foregaar gjennem Furuskogen.»

Kilde: Op.cit. s. 31.

Når det gjaldt furuskogen rundt Bosekop, hadde komiteen som nevnt registrert store skader på denne. Når reinen sto bundet under markedet gjorde den atskillig skade på småskogen. Blant annet ble småtrær hugget ned for å hindre reinen i å snare seg. Trær ble også skadet ved hornfeiing, og siden det dreide seg om kjørerein – «altsaa Kastrater – hvis Hornfeining ofte varer hele Vinteren», betydde det at skadene ble betydelige.

Det var ikke bare reineiere fra norsk side som hadde sine rein på beite, men også svenske og finske rein ble sluppet på beite i furuskogen under markedene. Ifølge Urbye hadde ikke reineierne ervervet en rett til å slippe reinen løs på beite i furuskogen i Altendalen. «Selv om Lapperne har gjort dette i længere Tid, saa kan det ikke siges, at dette er gjort paa saadan Maade, at derved er erhvervet nogen Ret .» Reineierne hadde sluppet reinen der det har vært mest bekvemt enten de kom fra Kautokeino, Karasjok, Sverige eller Finland, men «har aldrig antaget Karakteren af nogen Retsudøvelse». Det ville også være vanskelig å tenke seg «hvordan nogen enkelt Lap her skulde kunne begrunde noget Erstatningskrav eller hvorledes Erstatningens Størrelse i Tilfælde skulde bestemmes». Urbye kom således til «det Resultat, at staten havde fuld adgang til uden Erstatning at forbyde de Reisende at lade sine Ren beite i Furuskogen i Alten, selv om man ikke kunde henvise dem til andre Beitemarker i Nærheden». 386

7.2.2.2 Om adgangen til å innskrenke den fastboende befolknings mosetaking

Urbye understreker at de fastboende ved tildeling av jord ikke hadde ervervet noen kontraktsmessig rett til mosetaking på statens grunn. En slik eventuell rett måtte derfor ha sitt grunnlag i hevd eller alders tids bruk. Men skulle en slik rett være etablert måtte man godtgjøre at mosetakingen «konstant var udøvet fra umindelige Tider eller ialfald i Hævdstid før Loven af 23 Mai 1874» Han sikter her til Lov angaaende Brugsrettigheder over Fremmed Eiendom av 23 mai 1874. Videre måtte mosetakingen være utøvet på en slik måte at det ble oppfattet som en rett som tilkom «enhver Eier af vedkommende Brug». Men intet av dette var tilfellet etter Urbyes mening. Mosen ble tatt «fordi den var det bekvemmeste Surrogat, som havdes for Haanden», og man samlet den så lenge man ikke møtte innsigelser fra noe hold. At det ikke hadde vært snakk om en rett som tilkom de enkelte bruk, fulgte også av det forhold, «at ikke blot Opsidderne paa de gamle Brug men hver Nybygger – ja ikke blot Eieren af fast Eiendom alene, men hvemsomhelst i Praksis» hadde sanket reinmose.

Innsamlingen av reinmose hadde aldri vært underkastet noen regulering i «kvantitativ Henseende, og den hadde ofte vært innsamlet for salg og ikke bare til bruk på gårdene. Man hadde eksempler på at folk som hadde begynt å samle reinmose i kjelkelass med hendene, hadde gått over til å samle hestelass med rive. Det var ifølge Urbye en «Væsensforskjell mellem denne Benyttelse af Statens Jord og Lappernes Renbeitning». «Lappernes Renbeitning er ældre end Statens Eiendomsret, og deres Rettigheder i Finnmarken er ikke paa nogen Maade udskilt fra Statens Ret eller udledet fra denne. Staten har tvertom blot okkuperet den af Lapperne unyttede Ret.» 387

De fastboende derimot hadde i de aller fleste tilfellene «faaet sin Ret fra Staten og ervervet den ved Overenskomst». Det hadde formodningen mot seg at de fastboende hadde ervervet noen større rett enn det som fulgte av kontrakten. En rett til mosetakingen måtte i så fall alene være grunnet på bruk, men bruken hadde ifølge Urbye ikke hatt karakter av rettsutøvelse:

«Af det sagte fremgaar, at den hele Benyttelse af Statens Jord til Indsamling af Renmose ikke nogensinde eller noget Steds synes at have havt Karakteren af en Retsudøvelse, men alene har været – hvad der ogsaa efter Forholdenes Natur er rimeligt – en Udnyttelse af Statens Eiendom, som har fundet Sted, fordi ingen Hindringer er lagt i Veien derfor. Der kan derfor ikke paaberaabes nogen Hjemmel for Befolkningens Ret til Mosetagning og Staten maa derfor have fuld Adgang til at forbyde denne.»

Kilde: Op.cit. s. 38.

Selv om de fastboende altså ikke hadde noe rettskrav på å samle inn mose, tilsa imidlertid vanlige rimelighetsbetraktninger at man ikke kunne stoppe den for brått. Befolkningen hadde innrettet seg på bruk av reinmose til sine dyr, «og et Forbud som strax vilde tilstoppe denne Kilde, vilde uanset dets juridiske Berettigelse virke særdeles haardt». Man måtte derfor gå skrittvis frem, og for eksempel anvise steder der de fastboende ennå i noen tid kunne hente reinmose.

Komiteen hadde under sine befaringer registrert at man de senere år i stadig større utstrekning hadde tatt i bruk redskap til innsamling av mose. Dette hadde vært ødeleggende, ikke bare for mosens gjenvekst, men også for spirende trær. Dessuten gikk en hel del mose til spille under innsamlingen, og ble liggende å råtne. Staten måtte derfor øyeblikkelig kunne forby innsamling av mose med slik redskap. Skulle de fastboende overhode få adgang til å sanke mose, måtte de finne seg i det merarbeid det var å sanke mose for hånd.

7.2.2.3 På hvilken måte bør bestemmelsen om fredning av statens furuskog i Finnmarken for renbeiting samt om mosetaking på statens grund i Finnmarken gives?

En fredning av furuskogen mot reinbeite skulle ikke være evigvarende. Tanken var tvert om at når ungskogen hadde fått tilstrekkelig gjenvekst, skulle den åpnes for reinbeite, for så å frede andre strekninger. Det samme burde gjelde for tillatelse til mosesanking.

Urbye stiller spørsmålet om det for fredning av furuskogen og regulering av mosetaking, var påkrevet med lovhjemmel eller om det hele kunne ordnes administrativt. Etter det som var sagt om mosesanking, skulle det strengt tatt ikke være nødvendig med lovhjemmel for et eventuelt forbud; adminsitrativt vedtak måtte være tilstrekkelig. Men Urbye fant det likevel mest hensiktmessig å regulere dette i lovs form. Etter det syn herredsstyrene hadde lagt for dagen (se nedenfor under 7.2.3.2), måtte man regne med atskillig uvilje mot en begrensning i adgangen til mosesanking. En lov ville derfor ha «en ganske anden autoritet end en blot og bar administrativ foranstaltning».

Når det gjaldt fredning av furuskogen mot reinbeite, var det derimot klart at slik fredning måtte ha hjemmel i lov. En fredning ville som vist få innflytelse på «lappernes beitningsret, saaledes som denne i aarhundreder har været udøvet».

7.2.2.4 Kommentar til Urbyes utredning

Urbye foretar en meget grundig og analytisk utredning av flyttsamenes beiterettigheter i Finnmark. Han slår fast at deres rettigheter ikke er hjemlet i lov, men er etablert gjennom alders tids bruk. Han omtaler flyttsamene som urbefolkningen i Finnmark, og uttaler at deres rettigheter til grunnen i Finnmark er meget eldre enn statens rettigheter.

Flyttsamenes bruksrett er ifølge Urbye ekspropriasjonsrettslig vernet, men i likhet med andre bruksrettigheter, kan de ikke kreve erstatning for et hvert inngrep, men har en viss tilpasningsplikt. Ved vurderingen av denne tilpasningsplikten tar han utgangspunkt i distriktet, og legger til grunn at alle innenfor et distrikt har de samme rettigheter til grunnen. Et inngrep vil derfor ramme alle likt.

Akkurat her bygger Urbye på en forutsetning som rent faktisk ikke holdt stikk. Riktignok opererte reindriftslovgivningen med en slik forutsetning at alle innenfor for et distrikt, for eksempel et vinterbeitedistrikt, hadde rett til å være hvor de ville. Men slik var ikke oppfatningen internt i reindriften, hvor det var en oppdeling av beitene mellom de forskjellige siidaer. Erik Solem uttrykker det slik:

«Fordelingen av vinterbeiteplassene mellom de forskjellige sii’dâer er sikkert av gammel oprinnelse og «har gjort sig sjøl». Det betraktes nu som en temmelig avgjort sak at den og den sii’dâ skal ha vinterbeite i den og den bestemte trakt. Men renlappene mener ikke å ha eiendomsrett til beitesplassene, og det har de heller ikke; de er også på det rene med at de ikke har noen rettsbeskyttet adgang til å holde andre borte. Men det er sikkert at det anses for en nokså simpel trafikk å trenge sig inn på en annen sii’dâs gamle beitestrakt uten streng nødvendighet. Da det oftest er slik at barna fortsetter i den sii’dâ foreldrene har hørt til, vil beitesplassene på denne måten gå i arv i slektledd.»

Kilde: Lappiske rettsstudier, 2. oppl. Oslo-Bergen-Tromsø 1970, s. 190.

Når lappene som Erik Solem sier ikke mente å ha «eiendomsrett» til sine beiteplasser, kan det skyldes at de nettopp gav uttrykk for myndighetenes oppfatning av denne retten. I lovgivningssammenheng var distriktet den laveste organisatoriske enhet. I dag vil vi mene at en siida meget vel kan ha etablert særrettigheter innenfor et distrikt, 388 men da Urbye skrev sin utredningen var dette ikke reist som en spørsmål.

Tradisjonelt har altså de enkelte familier hatt sine områder. 389 Dette er en fordeling som har funnet sitt mønster ut fra ulike faktorer, blant annet avhengig av hvor man kommer inn på vinterbeitene i forhold til sommerbeitene. Reineierne med sommerbeite på Vuorjjenjárga kommer inn på vinterbeitene vest for tettstedet Karasjok, reineierne som har sommerbeite i distrikt 13 kommer inn lenger øst. For eksempel vil en fredning av skogen på østsiden av Karasjok ikke ramme alle Karasjoks reineiere like hardt, men først og fremst de som har sin flyttevei på denne siden. Tidspunktet for når man kommer inn på vinterbeitene er også avgjørende. De som har sommerbeite lengst ute på øyer og halvøyer, er de som kommer sist inn på vinterbeitene. De vil rent faktisk ikke ha den samme mulighet til velge vinterbeite, som de som kommer først inn. En fredning av furuskogen i deres område vil altså ramme dem hardere enn andre. Et klart eksempel på dette viser utviklingen på fellesområdet mellom Kautokeino og Karasjok. Rettslig sett skulle flyttsamer fra begge reinsogn ha den samme adgang til området. Rent faktisk var det Kautokeinos reineiere som benyttet fellesområdet, fordi de kom først inn.

Urbye presiserer jo flere steder at han legger den forutsetning til grunn at alle reineierne innenfor et distrikt har samme rett til hele området. Jeg kan da ikke fri meg fra å spekulere på hva Urbye ville ha skrevet hvis han hadde sett at det rent faktisk ikke forholdt seg slik.

7.2.3 Komiteens forslag

7.2.3.1 Fredning av furuskogen

Ved spørsmålet om fredning av furuskogen måtte man ifølge komiteen veie mot hverandre de ulike interesser som «Skogens Bevarelse og Fjeldlappernes Existence». Skogens bevarelse var påkrevet for å sikre «nødvendige Bygningsvirke for at skaffe bedre og sundere Boliger». Men «retfærdighed fordrer at det tages billige Hensyn til, at Flyttlapperne beskyttes -, saa at de ikke indskrænkes paa en saadan Maade, at de ikke længre kunne existere».

Komiteen tenkte seg tre ulike former for fredning av furuskogen: 1) Furuskog som er totalfredet mot reinbeite. 2) Furuskog hvor det ikke er tillatt for reindriften å beite, men tillatt å ferdes for reisende og for nødvendig transport. 3) Furuskog der det er lov til å flytte igjennom vår og høst, men hvor oppholdet må være kortest mulig. All fredningen skulle som nevnt bare gjelde så lenge den var påkrevet.

Komiteen gikk deretter i detalj gjennom de strekninger som i Alta, Lakselv, Karasjok og Sydvaranger burde fredes. På de områder der reinen vanligvis ikke beitet om vinteren, men bare benyttet til gjennomflytting, så komiteen få betenkligheter ved en fredning. Man måtte således kunne frede skogen i Alta og Lakselv, da dette ikke medførte at reindriften ble undratt beitestrekninger av betydning. Vanskeligere var det imidlertid i Karasjok og Sydvaranger. I Karasjokområdet var det rent geografisk vanskelig å avgrense fredningsområdet. Den mest praktiske løsning var derfor å frede et 2   km bredt belte på hver side av elvene Karasjok og Jesjok. Langs Anarjok ble fredningsbeltet foreslått til 3   km på hver side.

De områder i Karasjok som ble foreslått fredet, utgjorde ca 1/15 av distriktet. Selv om dette var et betydelig område mente komiteen at det likevel ville være lovlig adgang til å frede et så stort område, idet var tilstrekkelige områder igjen for de rein som nå var i distriktet. Store deler av det området som ble foreslått fredet var dessuten så avbeitet at det spilte en underordnet rolle som vinterbeite. Fredningen ville således også være til fordel for reindriften på lengere sikt, og det kunne da ikke spille noe avgjørende rolle at man fredet et større areal enn skoglovens anvisning på 1/20. Komiteen uttalte:

«Idet derfor Komiteen kommer til det Resultat, at den foreslaaede Fredning ikke gjør Karasjoks Beitemarker utilstrækkelige til at afgive Føde for samtlige der nu hjemmehørende Ren, og at saaledes Fredningen ingen økonomisk Skade tilføies Fjeldlapperne, antager den, at der er lovlig Adgang til at gjennemføre Fredning af Karasjoks Furuskoge i den Udstrækning som af Komiteen foreslaaet.»

Kilde: Innstilling 1902. s. 36. Op.cit. s. 36–37.

Når det derimot gjaldt Sydvaranger uttalte komiteen at på grunn av «Mosemarkernes ringe Udstrækning i dette Distrikt vil enhver Fredning blive følelig». Den foreslo derfor fredning av et begrenset område, 65   km2. Komiteen mente at det måtte være «lovlig Adgang til at gjennemføre denne Fredning» siden den ikke omfattet «1/20 af det hele Beitedistrikt».

Den foreslo følgende lovbestemmelse om fredning av furuskogen:

«De staten tilhørende furuskogstrækninger i Finnmarken kan fredes for renbeitning. Det kan tillige forbydes lapperne at flytte gjennem fredet strækning og opslaa sine telte sammesteds. De nærmere regler om fredningens udstrækning og omfang gives af Kongen eller den, han dertil bemyndiger.»

Det ble vurdert om herredsstyrets uttalelse burde innhentes før et fredningsvedtak ble fattet, men Urbye påpekte at herredsstyrene mange steder ikke var helt objektive. I de distrikt hvor «Fjeldlapperne enten slet ikke er representeret i herredsstyret eller er i minoritet i samme, vil man være stemt for videst mulig fredning, medens fjeldlapperne vil modsette sig saadan». Forøvrig foreslo Urbye at man personlig konfererte med reineierne før fredningvedtak ble truffet, slik at man kunne finne frem til løsninger som var minst mulig skadelige for dem. Komiteens øvrige medlemmer gav sin tilslutning til Urbyes vurderinger.

Komiteen påpekte til slutt at den foreslåtte fredning kunne gjennomføres «uden at der foretages en Fordeling af Vinterbetesmarkerne, og uden at der indføres Bestemmelser sigtende til at regulere Antallet af Ren i de forskjellige Beitedistrikter». Komiteen antok imidlertid at «i en ikke fjern Fremtid» ville det være nødvendig med tiltak på disse områder. Det ville i denne sammenheng være av «adskillig Interesse at konstatere, hvor de forskjellige Lapper har beitet gjennom flere Aar og med hvor mange Rein». Dette var opplysninger som allerede nå burde pålegges lensmenne «i Lappedistrikterne at meddele for hvert Aar». Viste det seg at reintallet økte, anbefalte kommiteen at man klartla om dette i så fall skyldtes anskaffelse av rein fra Finland og Sverige, eventuelt innflytting av reineiere fra disse land. Muligens er dette forslaget bakgrunnen for at det noen år senere ble laget oversikter over renbyer i Finnmark.

Til slutt berørte komiteen problemet med finsk rein på norsk grunn. Den uttalte:

«Ogsaa et andet Forhold finder Komiteen at burde henlede Opmerksomheden paa. Naar norske Ren kommer paa finsk Territorium bliver hver 10de Ren konfiskeret. I Norge har man ingen tilsvarende Regler. Det er ... saa, at et ikke ubetydeligt Antal finske Ren gjør adskillig Skade paa de norske Mosemarker, navnlig ved om Sommeren at nedtråkke disse. Muligens kunne denne Skade formindskes noget, hvis man i Norge fik Bestemmelser, som tillod at gribe mer energisk ind overfor de finske Ren, som antræffes her i Landet.»

Kilde: Op.cit. s. 22.

Samme tanker har vi sett at andre gav uttrykk for 30 år tidligere, se foran under 2.5.

7.2.3.2 De fastboendes reinmoseforbruk

Undersøkelser som komiteen foretok viste at de fasboendes mosesamling (mose betyr lav) hadde økt betydelig de siste år. På forespørsel ble dette også bekreftet fra flere herredsstyrer. Komiteen innhentet også opplysninger fra lensmennene om den årlige innsanking av mose. Oversikten viste at det ble sanket inn hele 10.900 m³ mose. Av dette gikk bare vel syv prosent til reinfor, og resten som for til bufeet. Det største forbruket av mose hadde Sydvaranger og Karasjok, med henholdsvis 5.200 m³ og 3.540 m³ .

Til tross for at dette forbruket flere steder var en vesentlig årsak til reduksjonen av reinmose, var det ingen herredsstyrer som gikk inn for begrensninger i forbruket. For eksempel uttalte Sydvaranger herredsstyre at mosesankingen var «den vesentligste Aarsag til Renmosens stærke Aftagen». Men herredsstyret kunne likevel ikke anbefale begrensninger i mosetakingen, da «de smaa Jordlapper ikke under nogen Omstændighed kan yde tilstrækkeligt Foder». Herredsstyret viste også til «den Uvilie en Indskrænkning i Retten til at samle Mose vil vække hos den overveiende Del af Herredets Indvaanere».

Heller ikke Karasjok herredsstyre mente at et forbud mot mosesanking var påkrevet hverken som fór eller for salg, og viste til at mosesanking foregikk rundt kirkestedet, på området som var unndratt reinbeite. Også Kautokeino herredsstyre uttalte at innsamling av reinmose ikke var av så stor betydning at det var «nødvendigt at skride ind mod samme». Alten herredsstyre var av samme oppfatning. Bare Nesseby herredsstyre gikk inn for forbud, med seks mot tre stemmer. Kistrand og Tanen herredsstyrer uttalte at mosespørsmålet ikke hadde praktisk betydning for disse herreder. 390

Komiteen stilte seg tvilende til den holdning flere av herredsstyrene la for dagen, når det gjaldt spørsmålet om mosesanking, og trakk den slutning at bare de fastboendes syn hadde kommet til uttrykk i saken. Komiteen uttalte:

«Naar Komiteen sammenholder, hvad Herredsstyrerne i Sydvaranger, Karasjok, Kautokæino og Alten har udtalt om Mosespørgsmaalet, med de Opgaver, som forøvrigt foreligger om Moseforbruget i de forskjellige Herreder, synes man at være berettiget til at stille sig noksaa tvilende overfor den Enstemmighed, som i disse Herredsstyrer raader om, at ingen Indskrænkning er paakrævet. Sydvaranger Herredsstyre fremholder jo selv med Styrke Mosemarkernes Tilbagegang ved det nuværende Forbrug, men kommer alligevel til det Resultat, at det fremdeles bør tillades de Fastboende at udnytte Mosemarkerne til det Yderste – et Resultat, der overfor Fjeldlapperne synes lige uretfærdigt som kortsynet for den fastboende Befolkning.»

Kilde: Op.cit. s. 18.

Når det gjaldt uttalelsen fra Karasjok herredsstyre pekte komiteen på at mosetakingen skjedde på et område som var fredet for å spare reinmosen for de reisende. Det måtte derfor bero på en rettsvillfarelse når man mente at man var berettiget til å fjerne reinmose derfra. Og når Kautokeino herredsstyre hadde kommet med en enstemmig uttalelse om at det ikke er påkrevet «at skride ind mod de Fastboendes Anvendelse af Renmose som Kreaturfoder, synes Herredsstyret ikke at have tillagt Hensynet til Distriktets Fjeldlapper tilbørlig Vægt»:

«Komiteen skal i denne Forbindelse minde om, at det af Kautokæino Fjeldlapper allerede i 1876 stillede Forlangende om, enten hel Ophævelse af Beitesmarkgrænsen mod Karasjok eller dennes Flytning længere mod Øst, var bygget paa Kautokæino Vinterbeitesmarker Utilstrækkelighed. Men under saadanne Omstændigheder synes det at være lidet stemmende med det hele Distrikts Tarv, naar Herredsstyret vil opretholde et Forhold, der dog i væsentlig Grad bidrager til Mosemarkernes stadige Forringelse.»

Kilde: Op.cit. s. 18.

At Alten herredsstyre ikke så noe problem når det gjaldt mosespørsmålet forklarte komiteen med at begrensning i mosesankingen «ville komme Fjeldlapperne og ikke Herredes egen Befolkning tilgode». Men komiteen hadde personlig sett hvor hardt mosesankingen hadde gått utover beiteområdene på fjellene rundt Alta, og dette innebar «en Fare for Fjeldlapperne, der paakræver det Offentliges Indskriden».

Som nevnt hadde Urbye i sin utredning konkludert med at de fastboendes mosetaking ikke kunne betraktes som en rett, og at det derfor var adgang til å forby den uten at de fastboende hadde krav på erstatning. Når det gjaldt et eventuelt forbud, måtte man ifølge komiteen ha for øye, «at det her gjælder at Beskytte Fjeldlappernes Interesser og deres Brug af de Strækninger, hvor de gjennem Aarhundreder og længe før der fandtes nogen fastboende Befolkning i det Indre af Finnmarken, har levet». 391

Komiteen ønsket aller helst et totalforbud mot bruk av mose til kreaturfór, men fant det vanskelig å foreslå dette, og drøftet ulike forslag til løsning av spørsmålet. Å overlate spørsmålet til de lokale myndigheter fant komiteen ikke tilrådelig, da de som i så fall til slutt «trækker det korteste Straa, bliver Fjeldlapperne», og dette var «hverken retfærdig eller billigt». De hadde krav på beskyttelse, og reglene måtte utformes slik at beskyttelsen ble reell. Komiteen foreslo følgende bestemmelse:

«Det forbydes ved optaging af renmose paa statens jord i Finnmarken at benytte noget slags redskab. Amtmanden kan, hvor det er paakrævet til mosemarkens bevarelse eller til beskyttelse af fjeldlappernes interesser, give nærmere regler om mosetagning paa statens jord i Finnmarken og kan endog helt forbyde denne. Disse regler kan af et interesseret herredsstyre undergives approbation af vedkommende departement. Amtmanden kan uden hinder af de givne regler tillade mosetagning paa statens jord, naar fodernød eller andre særlige omstændigheder gjør dette nødvendigt.»

Kilde: Urbyes utredning s. 44.

7.3 Protester fra Karasjoks reineiere

Karasjoks reineiere mente at den foreslåtte fredning av beitene i furuskogen var alt for omfattende. I brev til Landbruksdepartementet datert 8. januar 1904 og undertegnet av 26 reineiere, 392 påpeker reineierne at flere av forutsetningenes for komiteens fredningsforslag ikke var riktige. Komiteens opplysning om at reinen søkte opp til høyfjellet og ikke ned i furuskogen var således ikke riktig for Karasjoks vedkommende. Karasjok hadde rett og slett ikke høyfjell nok for reinhjorden. Det var mye bjerkeskog i Karasjok, men fra januar pakket snøen seg til i bjerkeskogen, og reinen kom derfor ikke ned til laven. Reinen måtte da søke ned til furuskogen for å finne beite. De tilgjengelige vinterbeitearealer var derfor mindre enn det komiteen hadde lagt til grunn, og furuskogen var et viktig vinterbeiteområde. Reineierne motsatte seg ikke enhver fredning av furuskogen, men foreslo endel begrensninger.

Når det gjaldt skader på skogen på grunn av hornfeiing, mente reineierne at denne skaden ikke skrev seg fra deres rein, da Karasjokrein ikke var i furuskogen under hornfeiingen. Skaden skyldtes finsk rein som gikk «ubevogtet paa norsk teritorium hele sommeren ud til høsten».

7.4 Det videre lovarbeid

Renbeitekomiteens innstilling som altså ble avgitt i 1902 ledet i første omgang ikke til noen lov. Komiteens forslag ble innarbeidet i lovutkastet til kommisjonen av 1909, se om denne foran under 5, men heller ikke dette utkastet ble som vi har sett ført videre.

Lappekommisjonen av 1897 fremla i 1904 forslag til en reindriftslov for hele landet. Kommisjonen gir her en beskrivelse av de ulemper som følger med reindriften, og spesielt de skader som skogen påføres. Innstillingen er et angrep på reindriften, spesielt den svenske reindriften, og et forsvar for jordbrukets interesser. Denne klare prioritering av jordbrukets interesser som rundt forrig århundreskiftet gjorde seg stadig sterkere gjeldende, og som Lappekommisjonens innstillinger er et uttrykk for, er antagelig bakgrunnen for den skjebne som vi skal se Renbeitekomiteens utredning fikk. Jeg skal derfor her referere noen eksempler hva Lappekommisjonen av 1897 sier om skogspørsmålet. Kommisjonen slutter seg her til en utredning utarbeidet av nordlandske Skoginspektorat i 1903. Om forholdene i Skoganvarre heter det:

«Strax ovenfor Skoganvarre i Laxelv, fire Mil ind fra Bunden af Porsangerfjord, har man store Furumoer, især paa Vestsiden af Elven, men her er omtrent al gjenvæxt dræbt. Lapperne har i Aarrækker trukket derover med sine Ren, og nu staar Tusinder af hvide spøgelsesagtige Pinder som ligesaa mange Gravkors over den Skog, der blev dræbt i sin fagreste Ungdom. Saa fuldstændig har Ødelæggelsen været, at det nu kun er et Tidsspørgsmaal, naar disse Strækninger gaar over til Birk.»

Kilde: Indstilling av 1904 s. 139.

Om forholdene i Altadalen heter det:

«Ogsaa længer op i Altendalen – omkring Joraholmen og paa Sokkelma – gjør Renen aarvist Skade i Furuskogen. Lapperne har for Skik her under Tur til og fra Markedet at stoppe op. Kaffekjedlen frem, Brændevinsankeret prøves, der gjøres Ild op i Furuskogen, medens Renen bindes i Smaafuruen eller slippes løs i Skogen. Dette fortsat i Aarrækker har sat kjendelige Spor, specielt paa Sokkelma. Og saa klandres Forstvæsenet for, at man ikke planter! Skaf os først af med Renen, eller tænker jeg, at de til Plantning anvendte Penge skal vise sig at være daarligt anvendte Penge ...

... Her er Fare paafærde, det gjælder Finmarkens Furuskog, thi Ren og Furu kan nu engang ikke forenes, og da maa Renen vige, vige tilbage til Fjeldet med det rige Mosemarker, med det store Vidder, hvor Renen har sit rette Hjem, hvad ikke er Tilfældet her nede i Skogen, hvor kun Lappens Magelighed holder den samlet. – Heller ikke paa Tur til og fra Markedet maa Ren beites i Furuskog. Derfor er heller ingen Nødvendighed. Lappen kan medbringe en Pulk eller to med Mose fra Fjeldet, hvis han ikke foretrækker at kjøbe den paa Pladsen hvor den altid findes hos Fastboende.»

Kilde: Op.cit.

Nedenfor under 8.2.1 refereres flere eksempler på tilsvarende beskrivelser fra Kautokeino og Tana.

Riksadvokat Kjerschow fikk i oppdrag å utarbeide et utkast til en landsomfattende reindriftslov, og han kom med et utkast i 1922. I dette utkastet var det foreslått regler om fredning av furuskogen. Arbeidet med en ny reindriftslov trakk imidlertid ut, og departementet fant det påkrevet å gi en egen lov om adgang til fredning av furuskogen samt lovregler om adgang til fredning av mosemarker, «hvis bevarelse er nødvendig av hensyn til de fastboendes forsyning av kreaturfor». 393

I Odelstingsproposisjon nr. 30 (1924) er det vist til Renbeitekomiteen av 1901, og det heter: «Komiteen av 1901 foretok en inngående undersøkelse såvel av den faktiske som den juridiske side av saken» (s. 2). Proposisjonen gjengir komiteens beskrivelse av den skade reinen forårsaket på barskogen, og uttaler som komiteens konklusjon at «beitning med ren i Finnmarkens furuskoger ikke er nogen nødvendig betingelse for renens trivsel og for fjellappenes eksistens» (s. 3). Komitteens utredning av de rettslige spørsmål refereres kun kort, idet det heter:

«Spørsmålet om hvorvidt der er juridisk adgang til uten erstatning å forby lapperne å la renen beite i furuskogen, blev inngående undersøkt av komiteens medlem, daværende statsadvokat, nu minister, dr. juris Urbye. Hr. Urbye kom herunder til det resultat, at det var adgang til uten erstatning å frede furuskogen i rimelig utstrekning for renbeitning, saavel som til å forby lappene å flytte igjennem de fredede strekninger» (s. 3).

Urbyes konklusjon var som vist foran under 7.2.2 basert på en rekke forutsetninger. Hans konklusjon om at fredning kunne skje uten erstatning, var knyttet til de konkrete fredningsforslagene som var fremsatt av komiteen. Disse forutsetninger er det imidlertid ikke redegjort for i proposisjonen fra 1924. Proposisjonen etterlater derfor det inntrykk at Urbye har ment at det var rettslig adgang til en meget omfattende fredning av furuskogen. Proposisjonen gjengir heller ikke de innvendinger mot fredningsforslagene som Karasjoks reineiere hadde.

Proposisjonen sier heller ikke ett ord om Renbeitekomiteens syn på de fastboendes mosesanking. Mens komiteen som vist ønsket et forbud mot mosesanking til kreaturfor, er spørsmålet snudd helt om i proposisjonen. Her heter det at det må «åpnes adgang til å frede mosemark for renbeitning, naar dette ansees nødvendig av hensyn til fastboendes forsyning av mose til kreaturfor» (s. 6).

Ved spørsmålet om slik fredning, måtte man ifølge departementet «ta hensyn såvel til lappenes som til de fastboendes interesser». Men forholdet ville «dog lett stille sig således, at mens de fastboende er henvist til å ta mose i ett bestemt område, som ligger dem nærmest vil lappene med fordel kunne utnytte renbeite andre trakter» (s. 7). Proprosisjonen drøfter heller ikke Renbeitekomiteens forslag om å forby mosesanking med rive.

Ved lov av 11. juli 1924 nr. 2 ble Kongen eller den han bemyndiger gitt adgang til å forby reinbeite «i barskogstrekning eller strekning som er tilsådd med bartrefrø eller hvor plantning med bartreplanter er foretatt». Samme adgang til å forby reinbeiting ble også gitt for «mosemark, når fredning ansees nødvendig av hensyn til fastboendes forsyning med mose til kreaturfor eller for å skaffe beite til kjøreren».

8 Reindriftsloven av 12. mai 1933

8.1 Innledning

Som vi har sett var det ulike lover for reindriften i Finnmark og for resten av landet. For Finnmark hadde man loven av 1854 med flere tilleggslover og loven av 1888. For resten av landet gjaldt Felleslappeloven av 1883 og tilleggslappeloven av 1897. Felleslappeloven skulle bare gjelde i femten år, dvs. frem til 1898. Ved kgl. res. av 9. september 1897 ble det fra norsk side derfor nedsatt en kommisjon som skulle vurdere «hvilke Lovregler mv. vedkommende Lappevæsenet der bliver at istandbringe», etterat felleslappeloven var trådt ut av kraft. I kommisjonens mandat ble det utvetydig uttalt at den svenske reinbeitingen i Norge var en stor ulempe for landet, og at det ville være «det heldigste for Norge, om denne Flytning af Lapperne fra det ene Rige til det andet kunde ophøre». 394 I overensstemmelse med dette anså kommisjonen det som sin viktigste oppgave å utrede spørsmålet om Lappekodisillens rettslige stilling og «Norges mulige Adgang til at fatte Beslutning om den gjensidige Beitningsadgangs Ophør». 395

Lappekommisjonen hadde tre medlemmer: Statsadvokat Haakon Berg , lagmann P. Kjerschow og gårdbruker H.K. Foosnæs . 396

Fra norsk side var forutsetningen at Sverige nedsatte en tilsvarende kommisjon. Sverige ønsket imidlertid ikke å nedsette noen kommisjon, men overlot til det svenske Justitiedepartementet å arbeide med spørsmålet.

Lappekommisjonen som fremla sin innstilling i 1904, mente med støtte i en utredning forfattet av docent Nikolaus Gjelsvik , 397 at Norge ensidig kunne si opp Lappekodisillen. Kommisjonen foreslo en slik oppsigelse, og fremla utkast til lov om forbud mot å la svenske rein beite på norsk grunn. En slik ensidig oppsigelse fra norsk side ble imidlertid ikke aktuell, idet Norge under forhandlingene i forbindelse med unionsoppsløsningen gikk med på at «ikke noget av rikene vil gjøre krav på ensidig å opsi» Lappekodisillen, jf. Karlstadkonvensjonen artikkel 1. I henhold til konvensjonens artikkel 3 ble det innledet forhandlinger mellom Norge og Sverige om reinbeitespørsmålet. Samtidig ble felleslappeloven av 1883 forlenget.

Forhandlingene mellom Sverige og Norge ledet frem til konvensjonen av 5. februar 1919. Den 18. juli samme år ble det i henhold til denne konvensjonen gitt lov om flyttsamenes adgang til reinbeitning. For reindriftsamene som var norske statsborgere, skulle felleslappeloven gjelde inntil videre, men den gjaldt som nevnt bare på reindriften sør for Finnmark fylke.

Kjerschow, som nå var blitt riksadvokat, ble i 1918 bedt om å utarbeide utkast til en reindriftslov. Hans utkast forelå i 1922, og dette resulterte i reindriftsloven av 1933. Kjerschow hadde om nevnt vært medlem av Lappekommisjonen av 1897, og han var også medlem av den norske delegasjonen ved reinbeiteforhandlingene med Sverige. Han var dessuten Utenriksdepartementets og Landbruksdepartementets konsulent i reinbeitespørsmål. 398

Det var først og fremst reindriften sør for Finnmark som var i fokus under lovarbeidet. Lappefogdene ble for eksempel bedt om å komme med forslag til endringer, men lappefogd hadde man den gang ennå ikke i Finnmark. Fylkesmennene sør for Finnmark ble likeledes bedt om å fremme forslag til lovendringer. På det første Samelandsmøtet i Trondheim i 1917 ble det nedsatt en komite som utarbeidet et utkast til reindriftslov. Kjerschow ble av departementet bedt om å ta dette utkastet i betraktning under sitt arbeid. 399 Men på Samelandsmøtet møtte bare to representanter fra Finnmark, og ingen reineiere derfra var med i landsmøtets lovkomite.

Det heter i Odelstingproposisjonen fra 1932 at opplysninger om forholdene i Finnmark ble innhentet gjennom reindriftsinspektør Kristian Nissen , som i dette ærend oppholdt seg et halvt år i Finnmark i 1919. Det er imidlertid ikke opplyst at en stor del av hans tid gikk med til å undersøke forholdene i Pasvik i forbindelse med spørsmål om endring av grensen mot Russland. Selv sier han nemlig i et brev av 27. desember 1920 til Kjerschow:

«... av Landbruksdepartementet blev jeg den 1ste juli, netop som jeg stod i begrep om at tiltræ sommerreisen til kysttrakterne, beordret til at foreta den undersøkelse og utredning av rendriften i Pasviktrakterne, som kom til at opta mig hele sommertiden utover og kun gav mig tid til at indhente endel oplysninger om forholdene mellem de fastboende og fjeldfinnerne i Varangertrakterne, men ikke til at drøfte spørsmaalene paa forskjellige steder og indhente uttalelser om de foreslaaende lovparagrafer. Og da reiser og undersøkelser her søndenfjelds har hindret mig fra iaar at fortsætte de ifjor avbrudte undersøkelser i Finmarken, er med et kun litet tilfredsstillende kjendskap til dette specielle forhold, at jeg nu fremkommer med mine bemerkninger til de i denne henseende foreslaaede lovbestemmelser.»

Kilde: Brev i Riksarkivet.

Som nevnt tidligere foreligger det en dagbok som Nissen skrev fra denne reisen. Av denne fremgår det at han drøftet reinmerkespørsmål og deling av fellesbeitet med reineierne. 400

Et foreløpig lovutkast ble behandlet på et møte i Kristiania i juni 1920, hvor «foruten hr. Kjerschow, deltok rendriftsinspektøren og lappefogdene Havig og Brede samt 2 lapper». Under behandlingen av de særbestemmelser som gjaldt for Finnmark deltok tidligere politimester, nå sorenskriver Ulve , som hadde vært formann for Finnmark-kommisjonen av 1909. 401 De «2 lapper» er navneløse i Odelstingsproposisjonen, men de to var Daniel Mortensen fra Røros og NilsStinnerbom fra Namdalen. De to var imidlertid ikke til stede da de særlige spørmålene vedrørende Finnmark ble behandlet. 402

Et lovutkast ble i tillegg til lappefogdene også forelagt fylkestinget og fylkesmannen i Finnmark samt lensmennene i Sør-Varanger, Nesseby, Polmak, Karasjok og Kautokeino og politimestrene i Vest-Finnmark og Vadsø. Før et endelig lovutkast ble fremlagt fra Kjerschows hånd, hadde uttalelser også kommet inn fra Samelandsmøtet i Trondheim avholdt i 1921, fra Lovavdelingen i justisdepartementet og fra Reindriftsinspektøren. 403

Innenfor rammen av dette abeid er det ikke plass for en detaljert gjennomgang av reindriftsloven av 1933, og jeg skal her konsentrere meg om noen hovedspørsmål, og da særlig de spørsmål som hadde betydning for reindriften i Finnmark. Når det gjelder en mer omfattende historisk fremstilling av 1933-loven, vises det til Bård Berg , Reindriftloven av 1933, Die[d]ut 1994.

8.2 Lappekommisjonen av 1897 og dens syn på reindriftens rettsgrunnlag

8.2.1 Innledning

Riksadvokat Kjerschow var som nevnt medlem av Lappekommisjonen av 1897 og han videreførte mange av forslagene fra kommisjonens innstilling. Hans syn på reindriftens rettsgrunnlag faller helt sammen med Lappekommisjonens syn, og han gjengir sågar dette synet ordrett fra innstillingen av 1904. Det er derfor naturlig å se nærmere på innstillingen av 1904. (Sidehenvisningen i teksten her i punkt 2 refererer seg til denne innstilling.)

Som nevnt ble det allerede i Lappekommisjonens mandat slått fast at reindriften fra svensk side var en stor ulempe for Norge. Grunntonen var altså en negativ holdning til reindriften, og det ikke bare overfor den reindriften som flyttet over fra Sverige om sommeren, men også overfor reindriften i Norge. Denne negative grunntonen kjenner vi igjen fra Lappekommisjonene av 1889 som omhandlet den sørsamiske reindriften, men den var ikke til stede i de tidligere utredninger som bare omhandlet Finnmark. Selv om det i disse utredningene fremgår at det var konflikter mellom fastboende og flyttsamene også i Finnmark, blir reindriften her likevel positivt fremstilt og dens betydning for landsdelen fremhevet. Selv Renbeitekomiteen av 1901, som var bekymret for den skade reindriften gjorde på furuskogen i Finnmark, tok, som vi har sett foran under 7, flyttsamenes rettigheter alvorlig. Slik var det altså ikke med Lappekommisjonen av 1897. Foruten brodden mot Sverige, kan forklaringen på kommisjonens grunnholdning være dens sammensetning. To av dens medlemmer hadde vært medlemmer også av Lappekommisjonene av 1889 og 1892, hvis innstillinger ikke la for dagen noe positivt syn på reindriften. Etter endring av sammensetning i 1900, var to av av de tre medlemmer gårdbrukere.

Under overskriften «Ulemper af den svenske Renbeitningen» blir det over 22 spalter redegjort for reindriftens skadevirkninger, ikke bare den svensk-samiske, men også den norsk-samiske. Særlig får reindriftens ødeleggelser på skogen bred omtale, hele 18 spalter. Foran under 7.4 er beskrivelsen av ødeleggelsene på skogen i Lakselv og Alta referert. Om forholdene i Kautokeino heter det:

«I Kautokeino Herred, der har engang Furuen voxet i alle Sænkninger, langs Elv og Vand. Og nu? Nu tæller man de Stammer, som endnu staar tilbage, ikke i Tylvter, men stykkevis, og et fattig Birkekrat breder sig over de Strækninger, som engang bar grønne Skoge. Lappen og Renen har fuldendt Ødelæggelsen! Ild har herjet, og Renen har ikke skaanet den Gjenvæxt, som maatte spire op af Asken. Furuen er borte, og snart vil ogsaa Birkens Tur komme.»

Om furuskogen i Tana heter det:

«Langs Tanaelven, der har i ældre Tider Furuskogen strukket sig længere ud mod Kysten end nu. Det er ikke saa ret længe siden, at den sidste Furustamme faldt ved Masjok – Flytlapperne havde i Aarrækker brugt den som Maal for sine Rifler! Nu maa man ti Mil og længere op i Landet før man finder Furu og det ikke som sammenhængende Skog.» (s. 138)

8.2.2 Rettsgrunnlaget for reindriften

Lappekommisjonen av 1897 erkjente at reindriftens adgang til reinbeite hadde sitt grunnlag i den bruk som var utøvet i alders tid. Men mens Renbeitekomiteen av 1901 snakker om flyttsamenes bruks rett , og foretar en grundig analyse av denne bruksretten, snakker Lappekommisjon om flyttsamenes bruks adgang og deres adgang til å utøve reindriften som næring . Det heter:

«Det der særmerker Flytlappernes Næringsvei, er den Brug, de særlig til deres Dyrs underhold gjør af Eiendomme, der tilhører Andre. – Adgangen hertil har været bygget paa historisk tilblevne, fra Alders Tid nedarvede, Forhold. – I de Landsdele, hvor saadan Brugsøvelse raader, har nemlig Flytlapperne færdedes med sine Rensdyr i umindelige Tider, saaledes ogsaa forinden de til Beitesmarker egnede Trakter underlagdes den private Eiendomsret» (s. 195).

Reindriftens grunnlag i sedvanemssig bruk satte ifølge kommisjonen grenser for dens utbredelse. «Udover og udenfor, hvad der kan skjønnes at have været gammel sædvanemæssig Brug, maa denne Næringsdrift med dens Nytten af fremmed Eiendom iethvertfald ikke tillades drevet» (s. 196).

Men selv der reindriften kunne vise til sedvanemessig bruk, så var ikke denne bruken vernet, idet den måtte vike for «Udviklingens ubønhørlige Lov». Selv om «Flytlappenes Næringsvei saaledes fremdeles nyde Lovgvningens Beskyttelse», så måtte det gjennom lovgivning kunne bestemmes «hvor og hvorledes den kan tillates drevet». Ifølge kommisjonen var «Nødvendigheden og Berettigelsen af dets Regulering i Overensstemmelse med det hele Samfunds Tarv» ikke bestridt. I konkurransen mellom reindriften og jordbruket, måtte jordbrukets tarv veie tyngst:

«Af de inden vort Samfund bestaaende Næringsveie har nemlig neppe nogen i den Grad sin Rod i længst passerede Forholde som Nomadens. Dens Forudsætning er en Samfundsordning, som lidet eller intet har tilfælles med den nu raadende. Som følge heraf er den særlig egnet til at øve en hemmende Indflydelse paa Landbonæringen, med hvilken den efter sin Natur og efter Forholdenes Medfør maa komme i stadig Berøring.

En interessestrid som den, der saaledes nødvendigvis maa herske mellem Jordbrugeren og Flytlappen, kan under Forholde som vore, der ikke gjør en territorial Afgrænsning vel mulig, ikke finde sin Løsning under absolut ligelig Hensyntagen til begge Sider.

Der maa derfor træffes et Valg mellem disse Interesser og Valget maa selvsagt bestemmes ikke mindst af Hensynet til de paagjældende Interessers relative Betydning for Samfundet som saadant.

Dette Valg kan da ikke være tvivlsomt. Det tilsiges af Udviklingens ubønhørlige Lov. «Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af gamle Naturlivs Former har historisk Berettigelse.» Et Forsøg fra Samfundet Side paa at trodse denne Tingenes naturlige Gang eller paa at hindre den Forrykkelse i Ballancen mellem de herpaagjældende Interesser, som deraf er Følgen, vilde være stridende mod Samfundsordningens Idé og i det bedste Fald blive frugtesløs.

Ud fra dette Synspunkt maa Lovgivningen søge ordnet Forholdet mellem de to stridende Næringer. Saalænge Flytlappernes Næring nyder Lovgivningens Beskyttelse, har den følgelig Krav paa at bydes saadanne Vilkaar, at den kan bestaa. Men i og med dens Stilling som en historisk Overlevering, der i ikke ringe Grad virker som Hemsko paa Udviklingen af bedre berettigede og formaalstjenligere Samfundsinteresser, er Grænserne for dens Krav givne. Og disse Grænser maa efter Forholdets Natur blive vigende » (s. 196).

Av hensyn til «Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og i det heletaget til de paagjældende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrking» måtte altså grensene for reindriften trekkes slik at den inntil videre kunne «bestaa som Næringsvei, men med mindst mulig Adgang til at virke som Hemsko paa Jordbruget». Denne «Grundanskuelse Berettigelse som Norm for Lovgivningens Standpunkt» måtte ifølge Lappekommisjonen komme til uttrykk i selve loven. Utkastes § 1 hadde således denne ordlyd:

«Det tillades indtil videre Flytlapperne, som er norske Undersaatter, under Iagttagelse af de til enhver Tid for Renbeitning gjældende Regler og Forskrifter og med den Begrænsning som Landets fortsatte Rydning, Dyrkning, Bebyggelse og anden lignende Anvendelse kræver, at opholde sig med sine egne, sin Ægtefælle, sine Børns og Tjeneres Ren og søge Beite for disse i de Dele af Riget, som i saadan Hensigt er eller blive inddelt i Renbeitedistrikter, dog kun i de Trakter inden disse, til de Tider og paa den Maade, som skjønnes at have gammel Sædvane for sig.» (s. 176) 404

Det samme grunnsyn fremgår av utkastets § 2, der det i første ledd heter:

«Vedkommende Regjeringsdepartement, Amtmændene og de øvrige Myndigheder, det maatte bestemme, skal paase, at Renbeitningen i Henseende til Sted, Tid og Maade ikke overskrider, hvad der af dem skjønnes at være sædvanemæssigt fra gammel Tid, og at den ikke hindrer Landets fortsatte Rydning, Dyrkning, Bebyggelse og anden lignende Anvendelse.»

Reindriftens bruksadgang var altså begrenset til det som fulgte av alders tids bruk. Reindriftssamene måtte således holde seg innenfor de områder de fra gammelt av hadde ferdes i. Men selv om reindriften kunne vise til alders tids bruk, måtte den vike for «Landets fortsatte Rydning, Dyrkning, Bebyggelse» o. l.

Felleslappeloven hadde i § 6 en bestemmelse som gav adgang til å inndele «de Strækninger, i hvilke Lapperne søge beite for sine Ren i Distrikter». Bakgrunnen for felleslappelovens bestemmelse var å få etablert fellesansvar for reineierne ved beiteskader på fastboendes eiendom. Lappekommisjonen av 1897 foreslo også regler om distriktsinndeling. Forslaget var formet som et påbud om inndeling, og hensikten med påbudet var først og fremst å trekke «Grænserne mellem Trakt, hvor gammel sædvanemæssig Beitning er paaviselig, og mellem Trakt, hvor saa ikke er Tilfældet eller med andre Ord mellem lovlig og ulovlig Beitning». (s. 197)

Lappekommisjonen presiserte at myndighetene skulle «anordne Renbeitedistrikter kun der, men ogsaa som Regel overalt der, hvor gammel sædvanemæssig Renbeitning har foregaaet og foregaar». Dette betydde at myndighetene måtte gjøre seg opp «en Mening om Sædvanens Omfang m.v.» (s. 197). Myndighetenes avgjørelse om de sedvanemessige forhold skulle være endelig uten adgang til å prøves for domstolen. Dette gjaldt ikke bare inndelingen av reinbeitedistriktene, men også avgjørelser av andre spørsmål som bygget på gammel sedvane. Det heter:

«At aabne Adgang til en Prøvelse deraf ved Domstolene vilde stride mod den Anskuelse med Hensyn til Grundlaget for heromhandlede Næringsvei, som ovenfor er antydet, og hvorfra Udkastets tre første Paragrafer er udgaaed. Det er saaledes Kommisionens Forudsætning, at alle Afgjørelser af, hvad der i disse Forholde er at anse som gammel Sædvane, henhører udelt under Administrationen, og at Adgangen til at se Tvist derom indbragt for Domstolen er lukket.

Administrationen vil ogsaa efter sin hidtidige Stilling til Renbeitningvæsenet have de bedste Forudsætninger for at kunne træffe de nævnte Afgjørelser og den bekvemmeste Adgang til at tilveiebringe de Oplysninger, som fornødiges. Af andre Grunde egner heller ikke saadanne Afgjørelser sig til Løsning ved Domstolene.

Lovforslaget sætter i Henhold til det anførte Centraladministrationen i en ikke blot ledende, men ogsaa bestemmende Stilling til Reindriften indenfor den Ramme, det selv optrækker» (s. 198).

Man skulle tro at rekkevidden av sedvanemessige forhold nettopp var et spørsmål som måtte egne seg for domstolbehandling. Men som vi ser uttaler kommisjonen at en domstolprøving ville stride mot «den Anskuelse med Hensyn til Grundlaget for heromhandlede Næringsvei». Kommisjonens grunnanskuelse kommer til uttrykk på s. 196 i instillingen:

«Det Princip, Lovgivningen efter Kommissionens Mening derfor har at befølge ved Reguleringen af heromhandlede Næringsvei, er: Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjældende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Oppdyrking at søge Grænserne for Lappernes Rendrift i vort Land optrukne saaledes at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med mindst mulig Adgang til at virke som Hemsko paa Jorbruget.»

Sedvanemessige forhold var altså alene ikke avgjørende, idet reindriften ikke måtte hindre «Landets fortsatte Rydning, Dyrkning, Bebyggelse og anden lignende Anvendelse», jf. utkastets §§ 1 og 2. Det var nok disse næringspolitiske hensyn som ikke egnet seg for domstolprøving.

Bestemmelsene i 1933-loven ble først og fremst utformet med sikte på regulere forholdet mellom de fastboende og reineierne. De interne forhold i reindriften fikk svært liten oppmerksomhet; et unntak var reglene om reinmerke. De tidligere lovene som gjaldt for Finnmark, loven av 1854 med tillegglover og loven av 1888, hadde på en helt annen måte fokus rettet mot de interne forhold i reindriften. Det samme hadde lovutkastet fra Kommisjonen av 1909, selv om det også der var foreslått regler om forholdet mellom de jordbruket og reindriften.

8.3 Nærmere om innholdet av 1933-loven

8.3.1 Reindriftens rettsgrunnlag

Kjerschow sluttet seg som nevnt til Lappekommisjonens syn på reindriftens rettsgrunnlag, og gjengir over vel fire spalter ordrett – men i 1920-tallets språkdrakt – kommisjonens grunnsyn, se redegjørelsen overfor under 8.2. Dette grunnsyn gikk som nevnt ut på at selv om flyttsamenes bruksadgang var forankret i alders tids bruk måtte den etter sin natur vike for utviklingens ubønnhørlige lov. I og med reindriftens «stilling som en historisk overlevering, der i ikke ringe grad virker som hemsko paa Udviklingen af bedre berettigede og formålstjenligere samfundsinteresser, er grensene for dens krav givne. Og disse grenser må efter forholdets natur bli vikende .», se Utkast 1922 s. 43. (Sidehenvisningene i teksten her i punkt 8.3 refererer seg til Utkast 1922.)

Oppfatningen var at det ville skje en gradvis og naturlig overgang fra reindrift til jordbruk, og denne utviklingen måtte ikke hemmes. Dette syn kommer for eksempel til uttrykk i drøftelsen av spørsmålet om bare nomader eller om også fastboende skulle få drive med reindrift. Skulle bare genuine nomader få drive med reindrift, ville det ifølge riksadvokat Kjerschow hindre en naturlig overgang til jordbruk, idet «der er så mange stadier på den vei, som fører fra den genuine nomade til den lapp, som lever av gårdsbruk eller annen lignende næring». Han beskriver denne utvikling slik:

«Det første hovedstadium vil oftest tilkjennegi sig i kjøp eller opførelse av hus istedenfor stadig benyttelse av telt eller gamme. Selvfølgelig behøver sådan anskaffelse ikke altid å bety eller tilsikte en begyndende overgang. Det er ikke utelukket, at den enkelte lapp dessuaktet hele sitt liv gjennem i alle øvrige henseender vil vedbli å leve som nomade. Men sådanne anskaffelser er imidlertid ofte symptomer på innledningen til en sukcessiv overgang. Og dette første skridt leder ofte inn på næste stadium, nemlig anskaffelse av husdyr, gjet, sau og derpå ko, som må skaffes for. Derav opstår behovet for dyrkning av jorden, om enn til begyndelse av primitiv art. Under denne sukcessive og i regelen langsomme utvikling fortsetter vedkommende lapp ofte selv i det store og hele sin nomadiserende tilværelse, mens det lille bruk i det vesentlige overlates til hustruens og barnas forsorg, idet han selv dog nu og da tilser og bistår ved bruket. Efter hånden blir måskje hans ophold her hyppigere og varigere, hans interesse for gårdsbruket vokser samtidig, som interessen og omhuen for rendriften avtar, ikke minst med alderen. Tilslut glir rendriften over i hænderne på barnene eller tjenerne eller andre, eller den opløser sig av sig selv. På denne måte er da overgangen foregått. Men denne overgang vil i mange, for ikke å si de fleste, tilfelle fullbyrdes ikke i den enkelte lapps levetid, men i hans barns eller barnebarns» (s. 45). 405

Kjerschows syn kom til uttrykk i utkastets § 2 som gjaldt spørsmålet om hvor reindriften kunne foregå. Her het det at til reinbeiteområde måtte om mulig «alene medtages områder, hvor det antages at være behov for renbeite, hvor rendrift ikke vil være til vesentlig skade for de fastboende og hvor flyttlapper (fjellfinner) har hatt rendrift fra gammel tid». Alders tids bruk var altså alene ikke nok. Det måtte i tillegg være behov for området til reinbeite og reindriften måtte ikke være til vesentlig skade for de fastboende.

Landbruksdepartementet fant denne foreslåtte bestemmelsen betenkelig. Departementet viste til felleslappeloven av 1883 § 3 der det het at «flyttlappene har frihet til å opholde sig på de steder» hvor «lapper efter gammel sedvane hitinntil har søkt hen», og mente at Kjershows utkast innebar en vesentlig begrensning i gjeldende rett. 406

Man kunne heller ikke, ifølge departementet, fastsette et reinbeitedistrikts grenser etter behovet for reinbeite. Behovet for reinbeite ville avhenge av reintallet, og dette kunne variere fra år til annet. Distriktsinndelingen burde «derimot så vidt mulig være av varig art og ikke undergå endringer parallelt med renbestandens stigen og synken». En bestemmelse om at man bare måtte ta med områder hvor reindrift ikke ville være til vesentlig skade for de fastboende, passet dessuten dårlig med andre bestemmelser i lovforslaget som forutsatte at kollisjoner mellom reindriften og fastboende, i gitte situasjoner kunne løses til fordel for reindriften. 407 Det vesentlige spørsmål var ifølge departementet om det fra gammel tid hadde vært reindrift i området. Forøvrig måtte «bestemmelsen om hvilke områder flyttappene skal ha anledning til å benytte avgjøres på grunnlag av en avveien av de forskjellige interessers relative styrke og under behørig hensyntagen til flyttlappenes hevdvunne rettigheter». Departementet foreslo på denne bakgrunn en formulering som også ble lovens ordlyd, se reindriftsloven av 1933 § 2:

«Såvidt mulig må alene medtas områder hvor flyttlapper har hatt reindrift fra gammel tid og hvor det finnes hensiktsmessig å tillate utøvelse av rendrift».

Departementets større vektlegging på sedvanemessige forhold kom også til uttrykk i andre spørsmål. I Kjerschows utkast § 6 var det foreslått at en reineier som hovedregel ikke hadde «adgang til å la sine ren beite i renbeitedistrikt, som ikke for nogen del ligger innenfor det fylke eller rensogn, hvor han er hjemmehørende». Departementet ville ikke lovfeste en slik hovedregel, siden de alminnelige administrative inndelinger ikke passet på de gamle sedvanemessige forhold. Det heter:

«Den inndeling av lappefogeddistrikter som man har sønnenfor Finnmark faller da heller ikke sammen med fylkesgrensene. Flytningene slik de foregår er begrunnet i erfaringer vunnet gjennem generasjoner, og det er ingen grunn til å anta, at der i fremtiden stort sett vil bli foretatt vesentlige forandring her efter initiativ fra flyttlappene.»

Kilde: Ot.prp. nr. 28 (1932) s. 15

Endringer etter de samme linjer ble videre gjort i utkastets bestemmelser om flytteveier. Det var i Kjerschows utkast foreslått at «tvist om, hvorvidt gammel flyttevei forekommer» skulle avgjøres av fylkesmannen. Justisdepartementets Lovavdeling bemerket imidlertid at en slik tvist ikke kunne unndras domstolens avgjørelse. 408

8.3.2 Fordeling av beitene

I 1933-loven ble det gitt regler om fordeling av beitene. I § 2 annet ledd het det at områdene sør for Finnmark skulle inndeles i reinbeitedistrikt. Finnmark skulle inndeles i reinbeitesogn som igjen skulle inndeles i reinbeitedistrikt.

Der et reinbeitedistrikt ikke hadde helårsdrift, skulle det bestemmes til hvilke tider av året det var lov til å beite der, jf. § 3. For Finnmark innebar dette en inndeling ikke bare i vinter- og sommerbeiteområder slik det til da hadde vært, men også i høst- og vårbeiteområder. Utenfor Finnmark hvor et distrikt omfattet flere årstidsbeiter, kunne disse igjen inndeles i områder for de ulike årstidene, jf. § 4.

Videre kunne beitemarkene innenfor et reinbeitedistrikt fordeles mellom «vedkommende flyttlapper, med plikt for disse til å begrense reinbeitingen til de hver især tildelte strekninger», jf. § 4 første ledd i.f. Slik inndeling mellom de ulike grupper var ikke nedfelt i tidligere lovregler, men fikk tilslutning av lappefogdene samt av de to reineierne om møtte på junikonferansen i 1920. Det heter «at man i Nord-Trøndelag frivillig hadde praktisert med å fordele beitemarkene innen et renbeitedistrikt mellem de forskjellige familjer og funnet en sådan fordeling meget heldig» (s. 55). Finnmark fylkesting gikk imot en slik bestemmelse, og uttalte at en fordeling «mellem vedkommende fjeldfinner med pligt for disse til at begrænse renbeitningen til de hver især tildelte strækninger finder man i det mindste for Finmark fylke at være uhensigtsmæssig og upraktisk». 409

Hvis reinen oppholdt seg utenfor det reinbeitedistriktet eller utenfor det området i reinbeitedistriktet hvor den skulle være, kunne eieren straffes med bøter, jf. § 74 bokstav a. Likeledes hvis reinen oppholdt seg i et reinbeitedistrikt eller i et område til annen tid enn fastsatt, jf. § 74 bokstav b. Bøter kunne idømmes selv om eieren var uten skyld. Lovavdelingen hadde bedt Landbruksdepartementet overveie om det var «tilstrekkelig grunn til, at adgangen til å anvende straff uten skyld overhodet bibeholdes i lappelovgivningen». Selv om skyld kunne være vanskelig å bevise, fant Lovavdelingen det betenklig helt å se bort fra handlingens subjektive side. En mulighet var å vende bevisbyrden, slik at tiltalte kunne straffes med mindre han beviste sin uskyld (s. 158).

Kjerschow mente at kravet om subjektiv skyld ville gjøre straffebestemmelsene på dette punkt illusoriske. Å påvise subjektiv skyld ville være umulig «på grunn av de herpågjeldende forholds natur, lappenes levevis og deres næringsveis art». En omvendt bevisbyrde fant Kjerschow lite tiltalende, «En sådan bestemmelse vilde jo heller ikke kunne hindre, at en lapp blev domfelt efter disse bestemmelser, uaktet han ikke var «skyldig» ...» (s. 159).

Det ble også gitt regler om adgang til utdrivning av rein som oppholdt seg seg på område der den ikke hadde adgang til å være, se § 82.

Loven av 1933 videreførte ordningen fra felleslappeloven med distriktsformenn. Lappefogd Brede hadde foreslått at i et distrikt der det «innflytter flere lag av samer», og «noget lag beiter med sin ren helt avsondret fra de øvrige renhjorder i distriktet» burde loven inneholde en bestemmelse som gav adgang til å beskikke en særskilt forman for dette lag. Angivelsen av distrikt samt oppnevelse av formenn hadde nær sammenheng med fellesansvarsreglene for beiteskader som var knyttet til distriktet. Kjerschow støttet ikke dette forslaget. Fellesansvaret for rein ville jo omfatte alle distriktets reineiere, og skulle det tjenestegjøre to formenn, hver med sin selvstendige rett til blant annet å inngå forlik på vegne av distriktets reineiere, ville det skape uoversiktlige forhold. Hvis meningen med Bredes forslag var at hver formann bare skulle kunne forplikte sitt eget lag, var det derfor en bedre løsning ifølge Kjerschow å dele distriktet i to (s. 65).

Reglene om distriktsinndeling og distriktsformannens rettigheter og plikter synes først og fremst å være gitt for å regulere forholdet til de fastboende. Distriktsinndeling og formannens fullmakter hadde imidlertid stor betydning for forholdene innad i reindriften, men dette er ikke problematisert i forarbeidene til loven av 1933. Loven hadde ingen bestemmelser som regulerte forholdet mellom reineierne i distriktet. Reguleringen av de interne forhold i distriktet skulle skje gjennom forskrifter utferdiget av fylkesmannen. I forarbeidene heter det at regler om de interne forhold ikke burde gis ved lov, da «sådanne regler ofte må lempes efter de særskilte steders behov, seder og skikker». Videre var det «ønskelig til fremme av ansvarsfølelsen hos lappene, at der gives dem adgang til et begrenset selvstyre med hensyn til gjenstander, hvis ordning i første rekke interesserer dem selv». Men siden en regulering også av de interne forhold i distriktet «kunne øve innflydelse også likeoverfor de fastboende», og fordi det måtte kontrolleres, «at reglene ikke omfatter gjenstander, som er unddratt lappenes selvstyre» ble utforming av vedtektene lagt til fylkesmannen (s. 68).

8.3.3 Reintall

Felleslappeloven av 1883 hadde ingen bestemmelser om fastsettelse av et øvre reintall for det enkelte distrikt. Heller ikke 1888-loven som gjaldt for Finnmark hadde slike regler. Tillægslappeloven av 1897 hadde i § 10 bestemmelser om reduksjon av reintallet i et distrikt, når dette var blitt for høyt. Det het i § 10 første ledd at hvis antallet rein i distriktet ble høyere «end Rummet med rimelighed tillader», kunne Kongen bestemme at den reineier som hadde mer enn 200 rein forholdsmessig måtte forminske det overskytende.

En slik bestemmelse var foreslått av Lappekommisjonen av 1889, 410 og forslaget ble gjentatt av Lappekommisjonen av 1892. 411 Indredepartementet erkjente nytten av en slik bestemmelse, men fant likevel at en slik bestemmelse var «forbunden med saa mange Betænkeligheder af forskjellig Art, at man antager, at der under enhver Omstændighed ikke bør være Tale om en saadan Forføining, medmindre det maatte vise sig, at Forholdene ikke lader sig ordne paa nogen lempligere Maade». 412 Lanbrukskomiteen ønsket imidlertid inntatt en slik bestemmelse, for å få redusert reintallet i områder hvor «Rentrafiken har antaget nye Former, som truer med at virke og tildels allerede har virket lammende eller ligefrem ødelæggende paa den jordbrugende Befolknings Bedrift». 413

Kjerschow uttaler at bestemmelsen i tillægslappeloven § 10 så vidt han visste ikke hadde «været bragt i anvendelse», men «det er ikke usannsynlig, at det tidspunkt nærmer sig, da en reduksjon må iverksettes». Når det gjaldt reduksjon av reintallet påpekte Kjerschow at dette var «en i lappenes forhold sterkt inngripende foranstaltning, som alene bør treffes, når den antages å være strengt nødvendig». Selv om det fastsatte reintall ble overskredet et enkelt år, innebar det nødvendigvis ikke «en varigere forøkelse av renmengden eller en nevneverdigere forøkelse av byrden for de fastboende». Reintallet kunne allerede neste år være sunket, idet «renmengden er som bekjent sterkt varierende fra år til år, avhengig som dyrene er av beiteforholdene og disse igjen av værforholdene» (s. 59).

Lovutkastet fra 1922 inneholdt detaljerte regler for reduksjon av et for høyt reintall, se utkast 1922 § 8 bokstav a annet ledd:

«Blir antallet av ren i et renbeitedistrikt større enn det fastsatte, og kan herpå ikke rettes ved henvisning (§ 12), kan Kongen bestemme, at hver flyttlap (fjellfinn) i renbeitedistriktet skal innen en frist av minst ett år forholdsvis forminske sitt renantall (ren under ett år ikke medregnet), så at renmengden i renbeitedistriktet såvidt mulig kommer ned til det fastsatte. Dog skal forminskelsen som regel ikke gå videre enn at hver enslig person beholder 100 ren, hver person som har en å forsørge, beholder 150 ren, hver person, som har to å forsørge, beholder 200 ren, hver person, som har tre å forsørge beholder 225 ren, og at der gives et tillegg av 25 ren for hver ytterligere forsørget. De forsørgedes eget renantall medregnes i det antall, der som regel ikke kan forminskes. Ved avgjørelsen av, hvem der skal ansees som forsørget, følges skattelovgivningens bestemmelser.»

Kilde: I Kjerschows første lovutkast var det foreslått en reduksjonsregel tilsvarende den som var i Tillægslappeloven, dog slik at minimumstallet var 300 og ikke 200, se Bård Berg, Reindriftsloven av 1933, s. 131.

Modellen i Kjerschows endelige lovutkast synes å være hentet fra en høringsuttalelse til hans første lovutkast avgitt på et møte blant samer holdt på Majavatn i oktober 1920. I uttalelsen fra dette møtet var det imidlertid foreslått et høyere minimumstall. Det heter det at

«Lapper uden Forsørgelsespligt bør faa have 300 Ren uberørt av Reduksjonen, to Ægtefæller uden Forsørgelsespligt 350, gifte eller ugifte Lapper med Forsørgelsespligt for 1–3 Personer 450 og Lapper med Forsøgelsespligt for flere enn 3 Personer 500 Ren».

Kilde: Se Bård Berg, Reindriftsloven av 1933. s. 125.

Denne uttalelsen fra Majavatn-møtet refereres ikke i Kjerschows motiver til utkastet fra 1922. Derimot heter det at «Lappene har på «Namsosmøtet» 414 med tilslutning av lappefoged Brede foreslått, at loven skal bestemme, at det ikke skal være tillatt for nogen flyttlapp å ha flere enn 600 Ren». Kjerschow var enig i at man måtte hindre at det på en enkelt hånd ble samlet for mange rein, «hvilket erfaringsmessig ofte fører til dårlig voktning og til ulemper og skade for de mindre reneiere». Men han mente at loven selv ikke burde fastsette det høyeste antallet, men at dette burde overlates til Kongen «når omstendighetene gjør det påkrevet, å fatte bestemmelse i så henseende» (s. 59).

Departementet fant det ikke hensiktsmessig å gi detaljerte regler i loven om hvor mange rein den enkelte burde få beholde, og påpekte at slike regler ikke var inntatt i dagjeldende svenske lov og heller ikke i det daværende forslag til finsk lov. «Det antas å være nok, når loven gir uttrykk for, at reduksjonen skal skje med samme % for alle reneieres vedkommende, men at der i den utstrekning det er mulig skal tas hensyn til, at der er et visst minimum som ikke kan forminskes, hvis vedkommende reneier med sin familie skal kunne leve av renflokken.» 415 I reindriftsloven av 1933 § 8 fjerde ledd, tredje setning het det således:

«Ved fastsettelsen av reduksjonens størrelse skal det så vidt mulig iakttas, at hver enkelt flyttlapp får beholde et så stort antall rein, som det, under hensyntagen til forholdene, antas å være nødvendig for ham å ha for hans og hans families underhold.»

For å kunne fastslå reintallet og eventuelt iverksette reduksjon av reintallet var det påkrevet med regler om reintelling. Oversikt over den enkeltes reintall var også ønskelig av hensyn til erstatningsansvaret for beiteskade. Utad var reineierne solidarisk ansvarlig, men i regressomgangen skulle erstatningsbeløpet fordeles på den enkelte i forhold til reintall. Både Kautokeino og Karasjok kommuner hadde i brev til Landbruksdepartementet i 1917 påpekt behovet for offentlig reintelling, først og fremst av skattemessige grunner (s. 59–60). I lovutkastet fra 1922 var det foreslått at offentlig telling skulle holdes hvert femte år.

Departementet mente at et påbud om telling hvert femte år, ville koste for meget, og ville derfor ikke gå lenger enn til å gi hjemmel for telling når det fantes midler til dette. Samtidig måtte loven inneholde en plikt for reineieren og hans folk til å yte bistand ved tellingen, jf. 1933-loven § 9. 416

Mens dagens diskusjon om reintall knytter seg til spørsmålet om vern av vinterbeitene, var det behovet for å dempe konfliktene mellom jordbruket og reindriften som lå bak 1933-lovens regler om reintall.

8.3.4 Reinmerke

Reglene om reinmerking var gjenstand for omfattende diskusjon under arbeidet med 1933-loven. Uenigheten gjaldt hvor mange reinmerker den enkelte kunne ha. Som nevnt foran under 5.3.7 hadde Finnmark-kommisjonen av 1909 foreslått at hver reineier bare skulle ha ett reinmerke med bimerke for familiemedlemmer. Dette var også forslaget fra lovkomiteen nedsatt på Samelandsmøtet i Trondheim i 1917. Bare i det tilfellet hvor ektefellen hadde et reinmerke fra før ekteskapet, skulle en reineier kunne ha to reinmerker.

Lappefogd Brede fant forslaget alt for strengt. Det var vanlig at en reineier hadde flere merker, og hvis det ble påbudt å ha bare ett merke, ville en rekke merker som ble ansett å tilhøre en familie falle i det fri og bli tatt i bruk av uvedkommende. Dette ville «medføre brudd på den mellem lappene fra gammel tid av gjeldende uskrevne lov om renmerker og bringe forstyrrelser i merkeforholdene» (s. 71). Ifølge Brede hadde reinmerket «fra urgammel tid av været betraktet som en eiendomsgjenstand».

Samelandsmøtets lovkomite hadde imidlertid ikke villet forby en reineier å eie flere merker, kun å hindre at en reineier brukte flere merker. For å forhindre at man la beslag på flere merker foreslo komiteen en avgift for ubenyttede merker (s. 71).

Under junikonferansen i Kristiania i 1920 ble det fra både reineierne og lappefogdene hevdet at i pakt med gammel skikk og bruk burde såvel hustru som hvert barn, uansett alder, ha sitt eget merke. Det ble på samme konferanse opplyst «at fjellfinnene i Finmark fylke ikke nærer noget ønske om, at mann og hustru og umyndige barn skal ha hvert sitt renmerke, og at man i Kautokeino og Karasjok ikke vil ha innført en sådan ordning». I Karasjok ville man imidlertid «gi hustruen adgang til å benytte sitt tidligere merke på de allerede merkede, henne tilhørende, ren, men kalvene vil man skal merkes med et fellesmerke for familien». Barnas rein ønsket man skulle merkes «med farens eller familiens fellesmerke med tilføiet bisnitt». Videre heter det:

«Av en sakkyndig 417 i de finmarkske rendriftsforhold blev det endvidere oplyst, at tradisjonen i Kautokeino er den, at barn skal ha farens merke med ett bisnitt, iallfall inntil de er atten år. Lar man også mindreårige barn få sitt selvstendige renmerke, kommer man i Kautokeino tilkort med de brukbare merker. Da derhos mange barn dør innen attenårsalderen, vil bestemmelsen om eget merke for alle barn bevirke et stort antall overflødige registreringer av renmerker. Denne sakkyndige anbefalte enten, at barn under atten år nektes eget renmerke, mens hustru skal ha sitt selvstendige, eller at det overlates til lappene selv i vedtekten å avgjøre, hvorvidt hustru og umyndige barn skal bruke eget merke» (s. 75).

Resultatet ble følgende regel, se 1933-loven § 18 første ledd, bokstav a):

«Enhver reineier – også reineiende hustru og barn uansett alder – skal ha og bruke ett reinmerke, hvorved vedkommende skal øremerke sine rein.

Innen Finnmark fylke kan det dog i vedtekt for reinsogn bestemmes, at mann og hustru eller mann og hustru og barn under 18 år alene må bruke ett felles reinmerke og tillike at barn kun skal bruke ett bimerke frembragt ved, at der til farens eller morens eller til foreldrenes felles merke føies ett eller flere tilleggssnitt. Disse må kun påføres reinen i vitners nærvær.»

Forslaget fra Samelandsmøtets lovkomite om at det skulle være tillatt å eie, men ikke bruke, flere reinmerker fikk ikke Kjerschows tilslutning. Man fryktet at en slik adgang ville gjøre reinmerke til et spekulasjonsobjekt. «Renmerkenes hensikt skal ikke være å tjene spekulasjonslysten, men å sikre beviset for eiendomsretten til disse ren og utgjøre et kontrollapparat i det offentliges hånd» (s. 77). Imidlertid ble det gitt adgang for en reineier til å reservere gamle familiemerker for barn og andre familiemedlemmer. Antall merker man kunne reservere var begrenset til tre, se 1933-loven § 19.

Reindriftsloven av 1933 hadde forøvrig regler om registrering av reinmerke (§ 18), merking av reinkalv (§ 20), bimerke og ommerking (§ 21), reinmerkes overgang ved død (§ 22) og sletting av reinmerke (§ 23). Lovbestemmelsene var tildels meget detaljerte, og når det gjaldt utformingen av disse, uttalte departementet:

«Heromhandlede paragrafer er lange og meget detaljerte. Av hensyn til den interesse som lappene har vist særlig for heromhandlede bestemmelser er det imidlertid av betydning at lovbestemmelsene er avfattet på en sådan måte, at de blir lett forståelige også for folk som ingen øvelse har i lesning av lover.»

Kilde: Ot.prp. nr. 28 (1932) s. 18.

Foran, under redegjørelsen for 1888-loven og lovutkastet fra 1909-kommisjonen, har vi sett at reineierne i Finnmark var meget opptatt av å få bukt med reintyveri. Dette var blant annet en av grunnene til at reineiere i Karasjok og Kautokeino ønsket begrensninger i antall reinmerker. Problemene knyttet til reintyveri er overhodet ikke nevnt i forarbeidene til 1933-loven.

8.3.5 Trevirke

I 1933-loven § 31 ble det oppregnet hva slags trevirke reindriftssamene hadde rett til. Det var «løvtrær, busker, ener, vidjer, bjerkeris, selvtørrede bartrær, nedfallne grener og kvister, tørt vindfall og stubber». Friske bartrær hadde de altså ikke rett til. I Kjerschows lovutkast var det foreslått at friske løvtrær og busker bare kunne tas etter utvisning, se utkastets § 32. Men departementet mente at en slik regel ville bli svært vanskelig å håndheve, blant annet på grunn av omkostningene ved utvisning. Det heter:

«... slik som forholdene for tiden er, er der ingen utsikt til at de i utkastet optatte bestemmelser om utvisning vil kunne bli gjennomført i praksis i en overskuelig fremtid. Bestemmelsene vil i tilfelle bli papirbestemmelser, som vil gjøre mer skade enn gagn, idet det vil ligge nær for lappene å tro, at når enkelte av lovens bestemmelser ikke hånheves vil det heller ikke være så farlig å overtre andre av lovens regler.»

Kilde: Op.cit. s. 19.

Lovens regel ble at reindriftssamene kunne ta trevirke uten krav om utvisning, dog slik at Kongen kunne bestemme at i et fylke eller i deler av et fylke skulle friske løvtrær og busker bare kunne tas etter utvisning, se 1933-loven § 32.

I Kjerschows lovutkast § 38 var det foreslått at reineierne skulle ha plikt til å betale for trevirke på privat grunn. Dette skulle ikke bare gjelde for friske trær; betaling skulle også erlegges for selvtørrede og vindfelte bartrær. Etter felleslappeloven av 1883 var det ikke betalingsplikt for det siste, og departementet kunne ikke gå inn for en utvidelse av betalingsplikten. Departementet uttalte at «såvidt man vet har det fra umindelige tider vært forholdt således, at lappene har vært berettiget til å ta tørt og vindfall uten betaling». 418

Retten til trevirke var et sentralt punkt også under forberedelsen av felleslappeloven av 1883. I departementets lovforslag fra den gangen var retten til å ta friskt trevirke foreslått begrenset. Stortingets konstitusjonskomite mente imidlertid at en slik begrensning stred mot reindriftssamenes hevdvunne rettigheter, og viste blant annet til en dom inntatt i Rt. 1862 s. 654, der Høyesterett kom til at de tiltalte reindriftssamene hadde rett til nødvendig friskt trevirke uten plikt til å yte erstatning. 419 Det er i forarbeidene til 1933-loven ikke vist til denne parallelle diskusjonen i forarbeidene til felleslappeloven.

8.3.6 Erstatning for beiteskade

8.3.6.1 Innledning

Som vi alt har sett, var forholdet mellom reindriften og jordbruket et sentralt tema for lovkonsipistene ved utarbeidelsen av 1933-loven. Så meget som 1/3 av lovens bestemmelser gjaldt erstatning for beiteskader, dvs. var ansvarsregler, regler om takstforretning og rettergangsmåten samt regler om tvangsinndrivelse av erstatningsbeløpet.

Fellesansvarsreglene i 1883-loven ble videreført i 1933-loven. Men mens felleslappeloven av 1883 statuerte et proratarisk ansvar, innførte 1933-loven et solidarisk ansvar. Etter 1883-loven var den enkelte reineier ansvarlig overfor skadelidte i forhold til sitt reinantall, medmindre eieren kunne godtgjøre at hans rein ikke kunne ha forårsaket skaden. Ansvaret for den enkelte måtte fastsettes i forhold til de øvrige reineieres ansvar, og det betød at skadelidte først kunne gå på den enkelte når forholdet til de øvrige var klarlagt. 420 Loven av 1933 statuerte derimot et solidarisk ansvar. Det het i § 42 at reineierne i distriktet svarte en for alle og alle for en, med mindre den enkelte reineier kunne godtgjøre at hans rein ikke hadde forvoldt skaden. 421 Lovens system var at erstatningskravet ble rettet mot distriktsformannen som representant for alle eierne i distriktet, jf. reindriftsloven av 1933 § 46. En takstforretning eller dom var bindende for alle reineierne. Men den reineier som før takstforretningens avslutning klarte å bevise at hans rein ikke hadde forårsaket skaden, var ikke ansvarlig for skaden, jf. reinl. 1933 § 42 annet ledd. De øvrige var fortsatt solidarisk ansvarlige. I den interne fordelingen ble erstatningen å utligne i forhold til reintallet (s. 121).

Etter 1933-loven var det ulike ansvarsregler i Finnmark, Troms og sørligere fylker. For beiteskader i fylkene sør for Finnmark og Troms var reineierne som hovedregel objektivt ansvarlig for enhver skade på innmark, også uinngjerdet innmark, jf. reinl. av 1933 § 39 første ledd. Unntak gjaldt dog for skade på slåtteland voldt i tiden fra 1. oktober til 1. juni. For slik skade kunne erstatning bare kreves hvis skadelidte ikke hadde truffet rimelige foranstaltninger til beskyttelse mot skade ved rein, jf. § 39 annet ledd. I forarbeidene er det gitt følgende begrunnelse for dette unntaket i det objektive ansvaret:

«Ved fastsettelsen av bestemmelsene i nærværende paragraf må man ha for øie, at der er store vidder i vårt land, som ikke kan utnyttes på annen måte enn ved rendrift. En rasjonell utnyttelse av viddene blir imidlertid i utilbørlig grad hindret, hvis der i alle tilfeller skal betales erstatning for den skade renen måtte gjøre på voksende og avskåren avling på skogsslåtter som kan finnes spredt rundt omkring. Forholdet vil ofte være det, at den ulempe disse slåtter volder for rendriften er betydelig større enn den reelle fordel slåtten betegner for jordbruket. Erstatningsreglene må under disse forhold fastsettes således, at det tas et rimelig hensyn til begge disse næringer.»

Kilde: Ot.prp. nr. 28 (1932) s. 21.

Reineieren var heller ikke ansvarlig for skade på innmark forvoldt under flytting, med mindre skaden var voldt ved at reineieren uten grunn hadde latt reinen spre seg, jf. § 39 tredje ledd.

Reineieren var i utmark dessuten også ansvarlig for skade på multebærland, skog og torv som sto til tørring, jf. § 39 første ledd, bokstav a. Det samme gjaldt også skade i havnegang såsant grunneier eller den bruksberettigete dermed ikke ville ha nok beite for bufe, jf. § 39 første ledd, bokstav b.

For Troms fylke gjaldt de samme ansvarsregler som i fylkene i sør, dog med det unntak at reineieren ikke var objektivt ansvarlig for beiteskader i havnegang voldt før 15. juni, jf. loven av 1933 § 40 I første ledd. For skade på havnegang voldt etter denne dato gjaldt det detaljerte regler for det objektive ansvaret, der dette ansvaret ble utvidet jo lenger ut på sommeren man kom. I tidsrommet 15. juni til 23. juni gjaldt det objektive ansvaret således bare skade innenfor en avstand av en halv km fra gårdens hjemmeinnmark, fra 24. juni til 30. juni ble ansvarsområdet utvidet med en halv km. osv., jf. § 40 I annet ledd.

De detaljerte reglene som ble gitt for Troms fylke, skyldtes at slike regler var fastsatt for svenske reindriftssamers reinbeitning i fylket i Reinbeitekonvensjonen mellom Sverige og Norge. Tilsvarende regler måtte derfor gjelde også for den norsk-samiske reindriften. 422

I Finnmark fylke var ansvarsreglene langt mildere. Bakgrunnen for at erstatningsansvaret var mindre strengt her enn ellers i landet var ifølge forarbeidene den betydning reindriften hadde for dette fylket. Det heter i Utkast 1922:

«Den betydelige økonomiske interesse, som således knytter sig til rendriften i Finnmark fylke, både for nomadene og for de fastboende ..., må medføre, at lovgivningen her må anvende en noget annen målestokk ved vurderingen og bestemmelsen av denne næringsgrens forhold til jordbruksnæringen, dette så meget mere som denne siste står og må stå på et betydelig lavere trin av utvikling og betydning i dette fylke enn i rikets øvrige fylker» (s. 117–118).

Videre heter det at et like strengt erstatningsansvar som det som ble foreslått for resten av landet, ville være et brudd med den rettsoppfatning som rådet i Finnmark fylke (s. 118).

8.3.6.2 Nærmere om erstatningsreglene for Finnmark

Selv om man tidligere ikke hadde hatt lovregler om erstatningsansvar for beiteskader i Finnmark, uttales det at man alltid har «gått ut fra som givet, at det påhviler også Finmarkens fjellfinner en viss plikt til å erstatte den skade, deres ren volder». Men på grunn av mangelen på lovbestemmelser var erstatningspliktens omfang meget uklare. Det heter at «såvel administrasjonens som domstolenes standpunkt til spørsmålet har været ubestemt og vaklende» (s. 108). Kjerschow peker på at klagemålene fra de fastboende ikke hadde vært mindre høylydte tidligere. På bakgrunn av klager fra de fastboende hadde amtmannen i Finnmark alt i 1815 utferdiget en bekjentgjørelse, hvor det het:

1. at de fjeldfinner, som drager til sjøen med deres renhjorder paa de steder, hvortil de hittil har været vandte til å søke, skal om de vil vente fremdeles å nyte godt av denne herlighet, være forpliktet til å sørge for, at få deres ren, såvel simle som okseren, for den tid at beboerne selv holder deres egne kreaturer av jordene, blir transporterte bort fra jordene og slåttene, da de i manglende fall skal erstatte all derav bevislig flytende skade.

2. Antreffer nogen af beboerne, efter benevnte tid, nogen ren på sin jord eller slåtte, da skal han straks kalle vidner dertil og la skaden syne og taksere, og da skal alle de fjellfinner, som enten sitter i nærheten eller har flyttet der forbi, en for alle og alle for en, svare til skaden, imot innbyrdes regress som de bedst vet, ...» (s. 108–109).

Hjemmelen for amtmannens bekjentgjørelse var ikke kjent, og ifølge Kjerschow hadde reglene hatt liten innflytelse og gikk snart i glemmeboken. I 1826 ble det nedsatt en kommisjon til «undersøkelse av midlene til Finnmarkens opkomst». Kommisjonen kom under sitt arbeid også inn på forholdet mellom de fastboende og fjellfinnene, og foreslo en lovbestemmelse om «at når bevislig skade på nogen måte tilføies de fastboende i Finmarken – av de norske fjelfinner, – enten av dem selv eller ved deres ren, skal erstatning, efter lovlig omgang, gives av alle de fjellfinner, som utgjorde et selskap, når det ikke kan oplyses, hvilken av dem der foranlediget skaden» (s. 109). Et slikt forslag ble fremsatt også av den svensk-norske-kommisjonen av 1843, men ledet som kjent ikke til noen lovbestemmelse den gang.

Kjerschow gjorde deretter rede for lovforslagene fra kommisjonen av 1843, bestemmelsene i loven av 1854, lovforslagene fra kommisjonen av 1857, jordsalgslovenes regler. Disse lover og lovforslag er det gjort rede for i dette arbeidet, og jeg viser til fremstillingen foran under 2 og 2.2 og 2.3.

Rettspraksis gav som nevnt ikke synderlig veiledning i erstatningsspørsmålet. I straffesaker etter påtale for unnlatt bevoktning, ble det i mange tilfelle også tilkjent erstatning. Men «hvilke rettslige synspunkter domstolene i så tilfelle har bygget erstatningsansvaret på,» var det, ifølge Kjerschow, «oftest ugjørlig å utfinne av domsgrunnene». Samtlige dommer gjaldt imidlertid erstatning for skade på privat eiendom. Det syntes ikke å ha blitt krevet erstatning for skade på havnegang i statens eiendom (s. 113–114).

Foran under 5 er det gjort rede for lovforslagene fra Finnmark-kommisjonen av 1909. I den videre drøftelse av ansvarsspørsmålet tar Kjerschow utgangspunkt i denne kommisjonens forslag til ansvarsregel, se foran under 5.3.6.

Svært mange kommuner gikk som nevnt imot de foreslåtte ansvarsreglene fra kommisjonen av 1909. De mente at bestemmelsene ikke i tilstrekkelig grad beskyttet de fastboende. Kjerschow gir en bred omtale av kommunenes syn. Han gjengir også uttalelser fra møter som reindriftsinspektør Nissen hadde med reineiere og fastboende i Karasjok om 1909-kommisjonens lovforslag. Reineierne syntes de foreslåtte ansvarsregler var for strenge, se foran under 5.4.

Etter en avveining av de ulike interessene, fant Kjerschow at 1910-utkastets § 26 måtte endres noe i favør av de fastboende. Kjerschows forslag ble også lovens ordning, se 1933-loven § 41. Reineierne ble objektivt ansvarlige for skade på åker, eng og slåtteland som var inngjerdet slik at det sikret mot rein. For uinngjerdet innmark gjaldt ansvaret kun for innmark som lå mindre enn to kilometer fra gårdbrukerens bopel. Fellesansvaret gjaldt også uinngjerdet slåtteland og havnegang som lå mindre enn to km fra gården, men bare så sant skaden var voldt etter 24. juni.

Det var intet objektivt ansvar for skade på uinngjerdet innmark i nærheten av flyttevei. Ansvar for slik skade forutsatte forsett eller grov uaktsomhet. I utmark var reineieren ansvarlig for skade på multebærland, skog og torv som sto til tørring på lik linje med det som gjaldt for reineiere lenger sør i landet. og innen en avstand av to km fra gårdbrukerens bopel.

I 1910-utkastets § 26 var det foreslått at reineiere kunne fri seg fra ansvar ved å sette opp gjerde rundt eiendommen. Hvis eieren unnlot å vedlikeholde gjerdet eller avslo et tilbud om gjerde, skulle reineierne være ansvarsfrie. Regler om at reineierne kunne fri seg fra ansvar ved å sette opp gjerde, ble inntatt i § 71. Men reglene her ble mer tungvinte for reineierne enn det som var foreslått av 1909-kommisjonen. Etter bestemmelsen i 1933-loven kunne reineierne ikke sette opp gjerde uten samtykke av grunneieren. Nektet grunneieren, måtte spørsmålet avgjøres ved lensmannsskjønn. Grunneieren kunne motsette seg gjerde hvis gjerde ville være til ulempe. Ble det gitt tillatelse til oppføring av gjerde, måtte grunneieren vedlikeholde det. Men ved skjønn kunne det likevel bestemmes at reineieren måtte bekoste også vedlikeholdet.

I Rt. 1967 s. 1265 har vi eksempel på et utslag av denne reglen i 1933-lovens § 71:

Saken gjaldt en beiteskade på slåtteland i Troms fylke som «år om annet har vært brukt og brukes til slåtte», jf. reinl. av 1933 § 39 første ledd, bokstav c. Høyesteretts kjæremålsutvalget var enig med herredsretten i at reindriftslovens bestemmelser måtte forstås slik at grunneierne i Troms ikke hadde noen alminnelig gjerdeplikt for å beskytte seg mot skade fra rein. Grunneierens avslag på statens tilbud om å bidra til inngjerding medførte derfor ikke bortfall eller reduksjon av erstatningsplikten.

Ansvarsreglene for Finnmark gjaldt for skade på marken innenfor Finnmark fylke. De reineiere fra Kautokeino som hadde sommerbeite i Troms fylke ble underlagt ansvarsreglene som gjaldt for dette fylke, se 1933-loven § 40, omtalt foran under 8.3.6.1.

9 Forholdene for reindriften i Finnmark de første tyve årene etter krigen

9.1 Innledning

I henhold til § 2 i reindriftsloven av 1933 ble Finnmark inndelt i fire reinsogn, Guovdageaidnu, Kárá[s]johka, Buolbmát og Várjjat. Disse ble igjen inndelt i sommerbeitedistrikt, høstbeitedistrikt og vinterbeitedistrikt, se fylkesmannens forordning av 10. november 1934. Samtidig ble det fastsatt beitetider for opphold i de ulike distrikt. Arbeidet med distriktsinndelingen ble utført av lappefogden i Finnmark. Lappefogder hadde man tidligere hatt i andre deler av landet, men først ved loven av 1933, fikk man lappefogd også i Finnmark.

Det har som nevnt foran ikke vært mulig å oppspore dokumenter som nærmere belyser distriktsinndelingen eller fastsettelsen av beitetider. 423 Oppfatningen har vært at disse dokumenter gikk tapt under krigen. Men en 47 siders utredning fra lappefogden til fylkesmannen i Finnmark, datert 10. februar 1954, viser at forarbeidene til distriktsinndelingen i 1934 forelå i 1954, og altså ikke var gått tapt under krigen. Det framgår av redegjørelsen fra 1954 at det var daværende skogforvalter i Midtre Finnmark og fungerende lappefogd Tharald Frette som forberedte distriktsinndelingen.

Vi har foran sett at lovarbeidet i forrige århundre gav interessante opplysninger om reindriften i Finnmark. Forarbeidene til loven av 1933 gav derimot ytterst få opplysninger om reindriften i Finnmark. Andre dokumenter som kunne belyst forholdene i Finnmark på 1920–30-tallet er sparsomme, ihvert fall har jeg ikke kommet over noen bredere fremstillinger i arkivene. Etter krigen har vi årsmeldingene fra lappefogden, som gir endel opplysninger. Lappefogden var imidlertid frem til begynnelsen av 60-tallet plassert i Vadsø. Han maktet nok ikke å holde seg à jour med forholdene i hele fylket, og meldingene bærer klart preg av at han hadde best oversikt over forholdene i øst.

I 1945 anmodet reineiere i Kautokeino om at Finnmark lappefogdembete måtte deles i to. Anmodning ble gjentatt to år senere, og det ble samtidig klaget over at lappefogden «til dags dato ennu ikke har besøkt en reinby i Kautokeino». 424 I mars 1948 ble det i Kautokeino holdt et møte mellom fylkesmannen og reineiere, der også lappefogden var til stede. I refetatet fra møtet heter det at på grunn av knappe reisebevillinger hadde lappefogden bare kunnet ta én tur for året til Karasjok og Kautokeino. 425

9.2 De første årene etter krigen

Den første årsberetningen fra lappefogden etter krigen kom først i desember 1949, og gjaldt årene 1946, 1947 og 1948. 426 Det fremgår av tre-årsberetningen at mange reineiere satt vanskelig i det etter krigen. Mange mistet rein under tyskernes tilbaketrekning, blant annet under forsøk på å evakuere flokker over til Sverige høsten 1944. Det heter videre at reintyveriene «tiltok i uhyggelig grad under krigen, idet både tyskerne og sivile drev krypskytteri i sommerbeitedistriktene». Dette krypskytteriet fortsatte etter krigen, og tapene på grunn av tyveriene var så store at man i mange distrikt ikke klarte å øke bestanden, selv om de slaktet langt mindre enn normalt.

Lappefogden hadde på grunn av sitt arbeidssted i Vadsø som sagt best oversikt over forholdene øst i fylket. Når han i beretningen gir en nærmere beskrivelse av beiteforholdene i de tre årene, er det derfor forholdene i Polmak og Varanger han beskriver. Vinteren 1945–46 var det svært vanskelige forhold på beitene i dette området. Et stort snefall på førjulsvinteren etterfulgt av mildværsperioder og streng kulde førte til isbelegg på beitene. Samtlige reineiere i Polmak søkte derfor i slutten av januar om tillatelse til å beite på finsk side av Tanaelva. Tillatelse ble gitt 1. mars og i en måned.

Karasjokreinen som om sommeren holdt til på Ytre —orga[s], måtte denne vinteren få dispensasjon til å holde sine rein i distrikt 11 som var Polmaks vinterbeite. På grunn av dårlige beiteforhold var flokkene deres under høstflyttingen blitt så utmagret, at de ikke kunne fortsette flyttingen sydover til Karasjoks vinterbeiter. Om Karasjoks bruk av Ytre —orga[s] se nedenfor under 9.6.

Vinteren 1946–47 var også kritisk for Polmak og Varanger, og særlig for Polmak. Det var minimalt snefall første del av vinteren med skiftende temperaturer fra mildvær og regn til streng kulde, og dette førte til at vinterbeitene de fleste stedene ble isbelagt. Det heter at «I furuskogen i Sørvaranger var snelaget enkelte steder så bart, at der måtte brukes både øks og spade for å finne beite til bruksreinen». Det måtte derfor også denne vinteren søkes om tillatelse til beite på finsk side.

Karasjoks reineiere som holdt til i Ytre —orga[s], flyttet sent ut av distriktet, og ble liggende i distrikt 10-Vestertana i Polmak. De oppgav som grunn at de ikke hadde nødvendig utstyr til flyttingen, da alt var gått tapt under tyskernes tilbaketog. Noen av dem hadde søkt om overflytting til Polmak reinsogn, men det var blitt avslått. I begynnelsen av desember fikk de beskjed om å flytte ut av distrikt 10. Først i slutten av januar flyttet de videre sørover, men oppholdt seg ennå i Polmak i begynnelsen av februar. Lappefogden truet med utdriving, og flokken flyttet da videre sydover. Men noen uker senere flyttet flokken nordover igjen. Formannen for flokken opplyste at beitene var så dårlige at de hadde måttet snu. Reinen var nå så utmagret at den ikke ville tåle en ny flytting til vinterbeitene i Karasjok. Reineierne fikk dispensasjon til å være i distrikt 11-Polmak vinterbeite og 12-Leavvajohka resten av sesongen, men med påbud om å flytte tidligere ut av sommerbeitene.

Vinteren 1947–48 var forholdsvis mild, og det var ikke isbelegg i Polmak og Varanger. Ut på vårvinteren ble beitene i Karasjok vanskelige. I bjerkeskogen av det mye sne. Og denne var så sammenføket at reinen ikke klarte å grave seg gjennom skaren. De snaue fjellpartiene var for en stor del avbeitet, noe som ledet til skare og isdannelse.

På møtet som fylkesmannen hadde med reineierne i Kautokeino i 1948, klaget reineierne over at invasjon av rein fra finsk side ødela vinterbeitene i Kautokeino Det var derfor ønskelig med oppsyn eller gjerde langs grensen. I beretningen fra lappefogden understrekes problemet. Det heter her at vinterbeitene i Karasjok og Kautokeino i en årrekke hadde vært utsatt for temmelig store ødeleggelser av finsk rein. Det hadde vært iaktatt finsk rein ved Láhpoluoppal, uo[s][s]jávri, Beaivva[s]gieddi, til områder en mil syd for Karasjok kirkested. Den finske reinen kom gjerne inn i slutten av mai, og den oppholdt seg på norsk side av grensen til ut oktober. Tatt i betraktning lavens sene gjenvekst kunne invasjonen av finsk rein gjøre store områder ubrukbare som vinterbeiter, og han tilføyer:

«Ifølge våre lover og forordninger er det jo forbudt å holde rein i høst- og vinterbeitedistriktene om sommeren fra omkring 1. juni til 1. september – nettop for å bevare disse beitemarker for ødeleggelser. Det er derfor ikke noe rart at flyttsamene våre blir harme, når de ser de beitemarker, som de selv frivillig har gått med på å bevare, blir ødelagt av et annet lands rein.»

I en innstilling til Fylkesrådet beskrives problemene med invasjonen av rein fra finsk side slik:

«Når de norske flyttsamer med sine rein hadde forlatt vinterbeitene, kom den finske reinen. I flokker på tusener og atter tusener kom den trekkende fra de norsk-finske skogene og innover høydedragene og fjellpartiene på Finnmarksvidda. Invasjonen har foregått siden grensesperringen og foregår den dag i dag. I alle større dalfører kan en se store og dype stier etter reinen. En hel del av de høydedrag – ikke bare langs grensen – men langt inne på vinterbeiteområdene, hvor den norske reinen skal livberge seg om vinteren, er i årenes løp blitt ødelagt som beiteland. Det hvite og frodige moseteppet som engang dekket store deler av vidda, er borte. Marken er forvandlet til en stein- og sandørken.» 427

På møtet med fylkesmannen i 1948 ble det videre påpekt at brenselsituasjonen var blitt vanskelig på vinterbeitene. Det heter i fylkesmannens rapport fra møtet at hvis vidda ble «snauet for skog, ville det ikke være mulig å kunne utnytte beitemarkene i den utstrekning det er nødvendig». «Flyttsamene var enige i at brenselsituasjoen mange steder var blitt kritisk, og det ville være en stor fordel for dem å få hus i vinterbeitedistriktet. Husene måtte i tilfelle føres opp der de har tilhold med reinen om vinteren.» Det ville imidlertid bli kostbart for den enkelte reineier å føre opp hus, og de måtte derfor få støtte til dette.

I lappefogdens beretning understrekes behovet for hus for å spare bjerkeskogen. Han skriver:

«Like til for noen år siden, fristet flyttsamene og deres familier tilværelsen i telt hele året. I teltene var det et enormt brendselsforbruk, og når et sted var uthugget, måtte de flytte teltene til et annet sted hvor det var skog. Men etter hvert er vidda – særlig i Kautokeino vinterbeite – blitt snauet for den vesle bjørkeskogen som som en gang var der. Gjenveksten har ikke på langt nær tilsvart forbruket, og mange steder er det ikke lenger muligheter for flyttsamene å bo i telt. Flere og flere reinbyer trekker dit det ennå finnes brendsel. Beitemarkene blir således enkelte steder overbelastet med rein, mens andre steder blir stående ubrukte.»

9.3 Reintyveri og reinpoliti

Som vist foran har reintyveri vært et tilbakevendende problem for reindriftsnæringen. I et forsøk på å få bukt med uvesenet ble departementet ved lov av 31. mai 1935 nr. 5 gitt myndighet til å bestemme at det skulle være «forbudt for enhver å avhende, falby, kjøpe eller motta kjøtt og skinn av rein, medmindre det er behørig stemplet». Loven ble gitt etter oppfordring fra reineierne i Kautokeino og Karasjok. I brev fra fylkesmannen til Landbruksdepartementet av 4. desember 1934 heter det:

«Fra fjellsamer i Kautokeino og Karasjok er det gjennem flere år til stadighet fremkommet klager over at tyveri av rein mer og mer tar overhånd til ubotelig skade for reindriften og særlig for dem om søker å utøve en næring på lovlig vis. Fjellsamene har som middel for å komme uvesenet tillivs anbefalt stemplingplikt for alt reinkjøtt som selges i tiden fra mai til oktober, november ...». 428

Tyveri av rein økte under krigen, og det fortsatte også i årene etter. Stemplingspåbudet ble utvidet til å gjelde hele året, se lovendring av 29. mars 1946 nr. 4. Men stemplingplikt alene var ikke tilstrekkelig for å få bukt med tyveriene. Reineierne fremsatte krav om at formennene i reinbeitedistriktene måtte utstyres med politimyndighet og våpen. Dette gjaldt særlig Varangerhalvøya, Neidendistriktet og Ifordfjellet.

Sommeren 1947 ble formennene i distriktene i Várjjat og Buolbmát, samt formenene i distrikt 18, Karasjok vinterbeite, og 13, Indre —orga[s] og Lájesduottar, tildelt midlertidig politimyndighet. Politimyndigheten galdt bare reintyveri og saker om ommerking. Formennene mente imidlertid at de lite kunne gjøre uten våpen, og at de på grunn av sitt eget arbeid med reindriften ikke hadde tid til å foreta noen lengre turer i anledning mistanke om tyveri. De mente derfor at det burde etableres et eget politi for å komme reintyveriet til livs.

Justisdepartementet stilte seg i først omgang negativ til eget politioppsyn. Men etter at saken ble tatt opp i Stortinget, gikk Justisdepartementet i juni 1948 med på at inntil seks mann av Utrykningspolitiet ble avgitt til politimestrene som reinpoliti på Varangerhalvøya og tilgrensede strøk. Den første patrulje ble sendt ut 20. juli samme år, på Ifjordfjellet. Lappefogden uttaler i årsberetningen for 1946–48 at det ikke er «tvil om at det politioppsyn som ble etablert i disse distrikter, gjorde sitt til at de overhåndentagende reintyverier avtok noe». Selv om oppsynet ikke kunne bli effektivt, «bidro det utvilsomt ved sitt nærvær i distriktene til å begrense tyveriene». «Bare den omstendighet at politiet var der, holdt sikkert mange reintyver borte.»

Når det gjaldt tyveri mellom reineierne hadde dette, ifølge lappefogden, avtatt i den senere tid. Han mente at årsaken var at «flyttsamene etter hvert selv har fått øynene opp for det forkastelige i å stjele og ødelegge for hverandre». Tidligere forekom det ofte tyveri av rein på vinterbeitedistriktene, men det var nå svært sjelden. 429

I lappefogdens beretning for 1952 430 heter det at politipatruljene hadde virket godt. «Flyttsamene er meget tilfreds med ordningen, og har uttalt at reintyveriene har gått sterkt tilbake i de distrikter, hvor en har hatt patruljer. Selv om politiet kanskje ikke får tatt så mange reintyver, bidrar de iallfall til å holde tyvene borte fra fjellet.» Det var et meget sterkt ønske fra reineiere i Kautokeino om å få etablert politipatruljer også i sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark. Krav om dette ble fremsatt i et møte med Stortingets justiskomite. Men politimesteren og andre polititjenestemenn støttet ikke kravet. Fra 1954 ble det imidlertid etablert patruljer også i Vest-Finnmark, og i Lappefogdens beretning for 1955 heter det at det nå var fem patruljer i Vest-Finnmark og fire i Øst-Finnmark. Reinpolitiets hovedoppgave var reintyveri, men de skulle også påse at reindriftslovens bestemmelser om beitedistrikt, beitetider, flytteveier ble overholdt. 431

I årene fremover heter det i lappefogdens årsberetninger at reineierne er godt fornøyd med reinpolitiet. I beretningen for 1960 er tilfredsheten ikke fullt så entydig. Det heter at reineierne stort sett er godt fornøyd med arbeidet som reinpolitiet utfører, «men de ser gjerne at det i hver patrulje er en som er merkekyndig og har kjennskap til reindriften. Flyttsamene framsatte krav om flere patruljer, bl.a. i Nord-Troms». 432 Ifølge årsberetning for 1961 hadde reineierne fremsatt ønske om at patruljelederen måtte være en lensmannsbetjent som hadde øvelse i etterforsknings- og politivirksomhet. Videre hadde reineierne i Kautokeino som flytter til Troms om sommeren, i flere år bedt om å få reinpoliti til sine distrikt.

I 1963 var antall patruljer fortsatt ni, men ifølge lappefogden var det behov for flere, som nevnt blant annet i Troms. Det var dessuten ønskelig at patruljelederne var kyndige politifolk med kjennskap til reindrift og samisk språk. «Ukyndighet på dette området fører til at patruljene blir lite effektive, og de oppgavene som er tillagt patruljene blir ikke løst tilfredsstillende.» I beretningen for 1966 ble det påpekt at dyktige patruljeledere var nødvendig for å rydde opp i konflikter mellom reineierne. Det ble vist til Spierttanjárga der «forholdene ikke har vært særlig bra innen reindriftsnæringen og dens utøvere».

9.4 Skatterettslige spørsmål

Under vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i 1939–40 ble reineierne av myndighetene oppfordret til å slakte minst mulig for å ha en reserve i påkommende tilfelle. Reineierne etterkom oppfordringen, og søkte videre under hele krigen å begrense nedslaktingen så langt det lot seg gjøre. Noen klarte på denne måten å øke sin flokk noe. Disse ble pålagt en «engangsskatt» etter krigen. Lappefogden uttaler i sin treårsberetning for 1946–1948 at disse reineierne «burde ha vært påskjønnet», men «istedet fikk de fordi de hadde vært dyktige og sparsommelige med nedslaktingen – som belønning: «Engangsskatt».»

En reindriftssame beveger seg på tvers av kommunegrensene, og naturlig nok vil spørmålet om hvor han er skattepliktig oppstå. I Rt. 1893 s. 257 er inntatt en høyesterettsdom der en reineier, som ble skattlagt i to kommuner, Polmak og Sydvaranger, fikk medhold i at han ikke var skattepliktig til Sydvaranger, da han for største delen av året oppholdt seg innenfor Polmaks grenser. Dette måtte derfor anses som hans skattested. Sydvaranger herred hadde gjort gjeldende at han var skattepliktig til den kommune der han hadde sitt vinterbeite. Se nærmere om denne dommen foran under 2.5.4.

Av lappefogdens beretning for 1952 fremgår det at Karasjok kommune hadde tatt opp spørsmålet om skattestedet for reineierne. Kommunen mente det var uheldig for reindriftsnæringen at reineierne var skattepliktige til den kommune hvor familien oppholdt seg. Reineierne burde være skattepliktige til den kommune, hvor de hadde sitt vinterbeite. Lappefogden støttet kravet fra Karasjok, og påpekte at det reindriftsmessig sett alltid har vært betraktet som meget uheldig at reineierne bosatte seg med sine familier ute ved kysten eller i kystkommunene i Finnmark. På grunn av de lange flyttinger med reinflokkene fra vinter- til sommerbeitene og tilbake igjen, var det av avgjørende betydning for reindriftsnæringens trivsel og utvikling, at reineierne hadde sitt faste oppholdssted i vinterbeitedistriktet. Vekslingen mellom årstidsbeitene var en dyd av nødvendighet for reindriftsnæringens eksistens. Når familiens oppholdssted var ute ved kysten, vegret reineieren seg mot å flytte med flokken inn på vinterbeitene, og søkte i stedet å holde flokken på beite om vinteren mellom sommer- og vinterbeitene. Dette ville ødelegge disse områdene som vårbeite under flytting og kalving.

Lappefogden påpekte at det ved inndelingen av beitedistriktene og fastsettelsen av beitetidene etter loven av 1933, var tatt tilbørlig hensyn til at reinflokken ikke skulle få anledning til å være på sommerbeite hele året. Beitetidene ble fastsatt slik at reineierne med sine flokker skulle ha kommet til vinterbeitene før 1. januar, som den gang var avgjørende for hvor de skulle beskattes. Spørsmålet var diskutert med reineierne i Kautokeino og Karasjok, og alle var ifølge lappefogden enige om at reineierne burde skatte til den kommune der de hadde sitt vinterbeite. Dette ville motvirke bosetting i kystkommunene, som de mente var uhelig for næringen, og lappefogden tilføyer:

«De erfaringer en har fra bosetting av flyttsamefamilier ute i kystdistriktene, er langtfra slik at det skulle være noe ønskemål. Etter få år er det som regel gått helt ut med vedkommendes reinbestand, og i de fleste tilfeller har de endt på forsorgen.»

Kilde: Beretning for 1952 s. 14.

Skattespørsmålet ble også behandlet av Fylkesrådet, der de samme synspunkter ble gjort gjeldende, og i tillegg understrekes innlandskommunenes behov:

«Reindriftsnæringen har fra tidligste tider vært og vil fortsatt komme til å være den bestemmende faktor i kommunens økonomi og eksistens. Reindriften har alltid hørt det indre av Finnmark til, og innlandskommunene har vært flyttsamenes hjemstavnskommuner, hvor de kunne samles og har følt seg hjemme. Her har de kunnet treffe hverandre i 7 av årets 12 måneder, og har kunnet drøfte felles problemer. Blir de spredt rundt i kystkommunene, vil de tape kontakten og samarbeidet, og faren for reindriftsnæringens undergang vil stå klarere enn noen gang før.»

Kilde: Innstilling om reindriften i Finnmark fylke (Utarbeidet av det av Fylkesrådet i møte den 21. juli 1952 oppnevnte Særutvalg for reindriften), s. 47. Statsarkivet i Troms, boks 1530.

9.5 Tiltak for å øke reintallet

Selv om enkelte reineiere, som vi har sett, økte sin flokk under krigen, var reintallet i Finnmark etter krigen lavt. I treårsberetningen for 1946–48 er tallet satt til 65.000. Mange familier hadde svært lite rein. De var derfor nødt til å skaffe seg inntekt på annen måte, og dette gikk igjen utover deres mulighet til å skjøtte sin næring fullt ut. Lappefogden anslo at en familie på fire-fem medlemmer måtte ha fra 200–250 rein for å kunne leve av reindriften. 433 De mindre bemidlede reineierne måtte derfor få hjelp av staten til innkjøp av flere livdyr. Fra 1953 ble det hvert år bevilget midler til kjøp av livdyr til dem som trengte å øke flokken for å kunne forsørge sin familie. I tillegg ble det bygget reinsperregjerder, blant annet med den begrunnelse å utnytte beitene bedre, og dermed øke flokkene.

9.5.1 Reinsperregjerder

Et virkemiddel til å øke reintallet var bygging av sperregjerder i sommerbeitedistriktene. Sperregjerder ville hindre at man mistet rein på sommerbeitene. I brev til fylkesmannen i Finnmark, datert 15. mars 1951 skriver lappefogden:

«Fra flyttsamehold har det alltid vært et alminnelig ønske å få ført opp sperringsgjerder i sommerbeitedistriktene. Slik som forholdene er nå – uten gjerder av noe slag – mister flyttsamene hver eneste sommer og høst en hel del rein under oppholdet i sommerbeitedistriktene. Før de har fått samlet reinen og flyttingen til vinterbeitene kan ta til, har de allerede mistet større og mindre flokker, som stikker seg bort fra hovedflokken i uvær og tåke. Å følge sporene på bar mark er ikke godt, og de flokker, som trekker sydover mot finskegrensen, finner de i regelen aldri igjen. Enten går de over grensen og inn i Finland, eller også blir de tatt av tyver før de kommer så langt.» 434

Lappefogden foreslo gjerder følgende steder:

1. Fra Smørfjord i Porsanger over Smørfjordeidet til Revsbotn.

2. Mellom Ifjord i Laksefjord og Vestertana.

3. Fra Kåfjord i Alta etter Mathisdalen og over Kvænangsbotn.

4. Fra Storfjord i Laksefjordbotn på nordsiden av Luobbaljohka og riksveien til Silfarfossen 435 i Børselvdalen

Når det gjaldt det første gjerdet viste lappefogden til at det i distrikt 15 – Magerøya hvor det bare var ca. 650 rein, var det sommerbeite for 2.000 rein. I distrikt 16 nord for Smørfjordeidet beitet det 3.300 rein, mens det var beite for 8–9.000 dyr.

Lappefogden skriver at de reineierne som holdt til ved Gaissát i distrikt 16, gjentatte gange hadde forsøkt å føre sine rein ut på halvøya, men det hadde ikke lyktes dem å holde reinen der ute. Bare de som hadde dyrene ute på øyene og eller nessene, var istand til å holde dem der. På grunn av terrengforholdene midt på Vuorjjenjárga trakk reinen straks det ble sydlig vind sydover mot Gáissát.

Gjerdeprosjekt nr. 2 ville omfatte distrikt 9 – Ytre —orga[s] og distrikt 10 – Indre —orga[s] i Polmak og distrikt 13 – Ifjordfjellet i Karasjok. Det var ifølge lappefogden meget vanskelig å holde reinen i distriktene 10 og 13. Tidlig på ettersommeren trakk reinen sydover og kom inn i distrikt 11 som var vinterbeite for Polmak og distrikt 12 som var høst- og vårbeite. Tåke og regn om sommeren gjorde at flokken lett spredte seg, og det ble lett sammenblandinger mellom distrikt 10 og 13. Skilling måtte derfor foregå hver høst. Enkelte år gjorde værforholdene det umulig å foreta utskilling, og Polmakreinen måtte følge med til Karasjok. Med det planlagte gjerde kunne antallet rein i distrikt 9 økes fra dagens 3.000 til 4.000. I distriktene 10 og 13 var det tilsammen 4.300 rein, men med et gjerde kunne tallet økes til 10.000.

Gjerdeprosjekt nr. 3 ville omfatte distrikt 26 – Lákkonjárga, distrikt 27 – Joahkonjárga, distrikt 28 – Bjergsfjord, distrikt 29 – Frakfjord m/Silden, distrikt 1a – Spalca 436 og distrikt 1b – Seakkesnjárga, 437 alle Kautokeino reinsogn. Reintallet her var 12.800 rein, og med et gjerde kunne det muligens beite noen flere.

Med det fjerde gjerdeprosjektet ville reintallet på Spierttanjárga kunne økes fra ca. 3.700 til 5.000.

I et senere brev til fylkesmannen av 27. november 1951 438 nevner lappefogden behovet for gjerde også for reindriften i Sør-Varanger, for å hindre at reinen trakk inn på vinterbeitene i den tørre årstiden.

Anmodningen om sperregjerder ble imøtekommet, for i lappefogdens beretning for 1952 fremgår det at de fleste av de planlagte sperregjerder var under bygging.

9.5.2 Reintallet stiger

Reintallet steg betydelig utover 50-tallet. I 1952 var antallet 77.000, i 1955 97.500 og i 1959 var det 114.000. Reintallet fordelte seg slik på de fire reinsogn: (Se tabell 9.1.)

Tallene bygger på reineiernes egne opplysninger om hvor mange rein de har, og det er grunn til å tro at det faktiske reintall var høyere. H. Movinkel som i 1963 skrev en rapport om reindriften i Finnmark, og han uttaler at det er «grunn til å tro at de offisielle tall ligger betydelig under de virkelige tall». Han ville ikke med sikkerhet uttale seg om hvor stor feilen var, men en «feil på 50   % er ikke utenkelig i distrikter med flere store reineiere.» 439

Fylkestinget uttrykte i 1957 en viss bekymring over økningen i reintallet. Det heter i dens Melding om reindrift at «administrasjonen arbeider for tiden med spørsmålet om å få kontroll over reintallet». Første skritt i dette arbeidet var tellinger og beitegranskninger. Neste skritt var fastsettelse av reintallet og pålegg om reduksjon av reinbestanden der dette var nødvendig, «samt reduksjonens fordeling på de enkelte reineiere». Deretter kom selve gjennomføring av reduksjonen.

I meldingen heter det at en reduksjon av reinflokkene var særlig påkrevet i enkelte distrikt i Øst-Finnmark, ikke minst på grunn av de begrensete vinterbeiter. Men en reduksjon var også ønskelig i enkelte sommerbeitedistrikt i Vest-Finnmark. 440

I 1965 var reinantallet steget til 121.620, som fordelte seg slik: (Se tabell 9.2.)

Selv om reintallet var steget betydelig, ble det også dette året brukt betydelige midler, kr. 280.000, til kjøp av livdyr. Av disse gikk kr. 155.000 til Kautokeino og kr. 77.000 til Karasjok, og flere tilskuddsmottakere maktet å øke sin bestand betraktelig.

Samtidig med økning i reintallet skriver lappefogdens i sine årsberetninger om interne problemer i næringen. Det heter i årsberetningen for 1965:

«Det er etter hvert blitt meget trangt innen reindriftsnæringen og dette gjør at det oppstår konflikter mellom reineierne om beitemarker, flytninger skillinger og andre reindriftstekniske spørsmål. Samarbeidet mellom reineierne er ikke like bra over alt, for den enkelte har som regel nok med sitt eget» (s. 8).

I en rapport fra 1963, «Problemene i reindriften – spesielt i Finnmark», skrevet av H. Movinkel , 441 understrekes viktigheten av at reglene om beitetid og beitebelegg overholdes. Denne siden av reindriften er ifølge Movinkel forsømt, «til tross for at det brukes ikke ubetydelige summer til det såkalte reinpoliti». Han viser til at til tross for klare regler om merking og beitetid var det på Varangehalvøya og områder øst for Porsangerfjorden stor mengder umerket rein som ikke ble ført på vinterbeite.

I lappefogdens årsberetningen for 1966 heter det:

«Det er nå meget trangt for reinen i våre beitedistrikter, og beitemarkene blir hardt beskattet. Spesielt gjelder dette høstbeitedistriktene. Disse forhold fører til at noen reineiere flytter for tidlig til vinterbeitene, mens andre igjen lar være å flytte. I begge tilfeller er det til skade for beitemarkene og andre reineiere. Men i mangel av beiteområder er det meget vanskelig å forebygge og avverge dette. Hovedårsaken til dette er at det er for meget rein og for mange mennesker i reindriftsnæringen» (s. 6).

Problemene understrekes også i årsberetningen for 1967:

«Striden mellom reineierne om beiteplass for reinen – både i sommer- og vinterbeitedistriktene – tilspisses mer og mer. Det samme gjelder også flytting, skilling, kalvemerking og andre reindriftstekniske spørsmål. Samarbeidet mellom eierne svikter totalt i mange beitedistrikter, og hovedårsaken er det økende reinantall og familier. De yngre reineierne fører sin egen justis, og dette skaper rot og kaos innen driftsformene. Særlig gjelder dette kalvemerkingen ...

Snøscooteren er et godt hjelpemiddel for den som ikke vil overholde lover og bestemmelser. Snøscooteren er selvsagt til stor nytte for næringens utøvere. Men den er også til stor skade når den blir brukt på en uvettig og ulovlig måte. Dette gjelder særlig ungdommen» (s. 8–9).

Lappefogden mente altså at økningen i antall familier innen reindriften var en av hovedårsakene til problemene. I 1962 var antall familier 311, i 1967 var det steget til 372, dvs. en økning på ca. 20 prosent. Lappefogden mente at det måtte innføres «etableringskontroll, slik at reinhjorden ikke tillates delt opp i flere enheter». (s. 11–12) Ser vi her opptakten til ordningen med driftsenhet som ble innført ved loven av 1978?

Også Movinkel understreket behovet for at det ble mindre folk i næringen. Han foreslo at alderspensjon for reineiere fra fylte 60 år mot at reinflokken ble realisert, dog slik at vedkommende fikk beholde det antall rein man trengte for kjøtt til husbruk. «De gamle fikk sin alderdom trygget samtidig som det ble frigjort resursser for de yngre.»

På bakgrunn av striden om beiteplassene tok lappefogden til orde for en inndeling av vinterbeitene. I årsberetningen for 1965 uttaler han:

«Det er imidlertid spørsmål om det ikke nå bør foretas inndeling også av vinterbeiteområdene distrikts- eller reinbyvis, for om mulig få mere effektiv utnyttelse av beitene, og samtidig kunne hindre at enkelte reineiere misbruker beitene slik at det er til skade for andre. Slik det er nå anmelder reineierne sine rein til beite i sognets vinterbeite, og kan faktisk fritt flytte og beite med sin rein hvor som helst i vinterbeiteområdet. Bare overflytting av områder er nok til at andre ikke kan beite med sin rein der samme vinter. Spørsmål om inndeling av vinterbeiteområder vil bli tatt opp med reineierne på møte vinteren 1966. 442

Det kan også være spørsmål om inndeling av høstbeiter i soner» (s. 7).

9.6 Uenighet mellom Polmak og Karasjok om —orga[s]

Vi har foran under 6.2.2 sett hvordan bruken av Indre —orga[s] hadde vekslet mellom Karasjok og Polmak. Ved forordning av 1934 ble fordelingen denne: Polmak fikk Ytre —orga[s] og Johkan (Digermulen). Karasjok fikk Indre —orga[s], Lájesduottar (Ifjordfjellet).

På grunn av lavt antall Polmakrein i distrikt 9-Ytre —orga[s] fikk to reineiere fra Karasjok tillatelse fra fylkesmannen til å benytte distriktet som sommerbeite. Senere ble slik tillatelse gitt til flere reineiere fra Karajok. I 1948 var det 3.000 Karasjokrein som beitet i Ytre —orga[s]. Tre reineiere fra Polmak med tilsammen 800 dyr fremsatte samme år krav om å få benytte Ytre —orga[s] som sommerbeite. De hadde tidligere hatt dyrene i distrikt 7 – Rákkonjárga, men der var etter sigende blitt for fullt. Lappefogden ville ikke gi slik tillatelse. Han mente at det var plass nok for de tre Polmak-reineierne i distrikt 7 eventuelt i distrikt 10 – Vestertana. For de reineirne fra Karasjok som nå sommerbeitet på Ytre —orga[s] ville det derimot bli meget vanskelig å finne annet sommerbeite i Karasjok reinsogn. Lappefogden sier videre:

«Alle de Karasjokflyttsamer, som har holdt til i distrikt 9, har øket sin reinbestand i disse årene, hva en derimot ikke kan si om de Polmakflyttsamer som holdt til der før Karasjok-flyttsamene kom dit. De hadde nemlig sine familier i Polmak, og resultatet var at de førte flokken ut til distrikt 9, og overlot den til en á to tjenere. Tilfellet vil sikkert bli det samme igjen om de får dette distriktet.»

Kilde: Brev av 31. mars 1948 fra lappefogden i Finnmark til fylkesmannen i Finnmark. Statsarkivet i Tromsø.

Diskusjonen mellom Karasjok og Polmak om Ytre —orga[s] fortsatte utover 1950-tallet. I skrivet til fylkesmannen av 10. februar 1954 gjør lappefogd Pleym grundig rede for denne diskusjonen. Hans redegjørelse munnet ut i forslag om å slå sammen Polmak og Karasjok til et reinsogn. Skulle man kunne utnytte beitene fullt ut var det ingen vei utenom. Uten en slik sammenslåing ville striden mellom Karasjok og Polmak fortsette, idet Karasjok får for lite sommerbeite og Polmak for mye. Lappefogen mente også at Polmak hadde benyttet et større vinterbeiteområde enn de etter plakat av 1854 hadde krav på, idet grensen mellom Karasjok og Polmak var blitt trukket feil. Han uttalte:

«Gransker en nøye Polmaks vinterbeiter, må det ogå medgis at de har benyttet et område langt større enn de etter plakat av 7. oktober 1854 skulle ha krav på. Det kan etter min mening ikke være tvil om at grensene bare skulle ha gått Lavsejok 443 (Duggelven), mens den nå går til Borssejok 444 .

Det vinterbeite i Karasjok herred, hadde heller ikke Polmak noen enerett til. Det var fellesbeite for både Polmak og Karasjok. Levajokdistriktet 445 har overhodet ikke tilhørt Polmak som vinterbeite.

Ser en på de områder de forskjellige reinsogn har av sommerbeiter i dag sammenliknet med de vinterbeiter hvert reinsogn har til rådighet, er forholdet lite tilfredsstillende sett ut fra et reindriftssynspunkt» (s. 31).

Hvis sammenslåing ikke ble gjennomført, måtte sommerbeite for Polmakreinen bli på Varangerhalvøya og eventuelt Johkan (Digermulen), mens Ytre —orga[s] tilfalt Karasjok. Ifølge lappefogden var det ikke rimelig at Polmak skulle beholde halvparten av Varangerhalvøya med plass til ca. 4.000 rein, Digermulen med plass til ca. 1.500 rein og i tillegg Ytre-—orga[d]s med beite for ca. 4.000 rein, når det i Polmak ikke var vinterbeite til mer enn 5.500 rein (s. 41).

Fylkesmannen i Finnmark nedsatte et utvalg som skulle komme med forslag til løsning. Uvalget ble ledet av lappefogd Hagen , og de øvrige medlemmer var herredsagronom Bugge og Oddmund Vorren . Utvalget fremla fire alternative løsninger:

1. Opprettholdelse av grensene fra 1934 med tilbakeføring av Ytre —orga[s] til Polmak.

2. Reinsognsgrensen endres slik at Polmak får Johkanlhalvøya og den vestre delen av Varangerhalvøya (fra Syltefjorden og til 1934 forordningens reinsognsgrense ved Roavvejávri) og Karasjok tillegges Ytre —orga[s]. Forøvrig blir reinsognsgrensen uforandret.

3. Sammenslåing av Polmak og Karasjok til et reinsogn med grensen mot vest (Kautokeino) uforandret og grensen mot øst gående fra Syltefjordbotn inn på 1934-grensen ved Oardojávri.

4. Som alternativ 3 med flytting av grensen mellom Polmak reinsogns distrikt 8 og Varanger reinsogns distrikt 5d vestover til Tana.

Utvalgets flertall mente at alternativ 3 var den beste løsningen. Mindretallet, Oddmund Vorren, gikk inn for alternativ 4. Hele utvalget gikk altså inn for en sammenslåing av Karasjok og Polmak reinsogn. En sammenslåing av de to reinsogn ville kunne gi en mer rasjonell utnyttelse av beiteområdene og dermed også gi mulighet til en økning av reintallet. Et meget viktig argument for sammenslåing var at det ga Polmak-reinen tilgang til bedre vinterbeiter i vintre hvor Polmaks nåværende beiter ble delvis utilgjengelige på grunn av isdannelser.

Alternativ 1 kunne ikke anbefales av utvalget. Det ville gi Polmak et for stort sommerbeite i forhold til vinterbeitet. Sommerbeitet ville dermed ikke kunne utnyttes rasjonelt. Også alternativ 2 ville gi Polmak et for stort sommerbeite i forhold til vinterbeitet.

Polmaks reineiere ønsket ingen sammenslåing av Karasjok og Polmak reinsogn. Det ville bli for vanskelig for dem å flytte til Karasjok vinterbeite, og det ville medføre at de måtte være borte fra sine faste boplasser mesteparten av vinteren. De fastholdt sitt ønske om å få tilbakeført Ytre —orga[s]. Til gjengjeld skulle reineierne fra Karasjok få benytte Johkan (Digermulen).

Resultatet ble slik Polmak hadde foreslått. Det ble ingen sammenlåing av Karasjok og Polmak reinsogn. Ved vedtak av 3. mars 1958 bestemte fylkesmannen at fra sommeren 1958 skulle distrikt 9-Ytre —orga[s] disponeres av Polmaks reineiere. De reineiere fra Karasjok som hadde hatt sommerbeite på Ytre —orga[s] skulle henvises til Johkan (Digermulen).

9.7 Jordsalgsreglene

9.7.1 Reglene om avhendelse og forholdet til reindriften

Hvordan grunnarealene disponeres i Finnmark har selvfølgelig stor betydning for reindriften. Som vi har sett foran under 3.3 foreslo kommisjonen av 1857 regler om fellesansvar for reindriften ved skade på fastboendes eiendom. Et av de spørsmål om ble diskutert var om reindriften skulle være fritatt for ansvar hvis eiendommen ikke var inngjerdet. Et annet spørsmål gjaldt tilbakekjøp fra statens side av eiendommer som lå slik til at det var umulig for reindriften ikke å volde skade. Kommisjonen av 1857 var også opptatt av at utparsellering av eiendom måtte skje mer planmessig slik at man ungikk å skape vanskeligheter for reindriften.

Dette ledet til at det ved jordsalgsloven av 22. juni 1863 ble gitt regler til vern om reindriften. Her het det i lovens § 1 at jord som «udfordres til Sommerhavn for de Fastboendes eller for Fjeldfinnernes Dyr» eller som «benyttes til Vei ved Fjeldfinnernes Flytninger» ikke måtte avstås «Private til Eiendom».

Av lovens ordlyd kan det se ut som det bare var de områder som var sommerhavn for «Fjeldfinnernes Dyr» som ikke kunne avstås, men at vår-, høst- og vinterbeiter kunne avstås. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at forbudet var tenkt å gjelde beitemark generelt. 446 Ordet sommerhavn gjaldt bare de fastboendes dyr. Det var jo dessuten bare deres dyr som beitet ute kun om sommeren. Bestemmelsen synes imidlertid å ha blitt oppfattet slik at sommerhavn også omfattet reinen.

Bestemmelsen gjentas i jordsalgsloven av 22. mai 1902. Denne loven avløses av lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke av 12. mars 1965, kalt jordsalgsloven. Her heter det i § 2 annet ledd at unntatt fra salg er grunnareal som det offentlige anser nødvendig til beiteområde for reinsdyr samt grunnareal som nyttes eller som antas å nyttes til veg under flyttsamenes flyttinger. Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd bare omfatter salg, tilsier reelle hensyn at den også gjelder andre disposisjoner som innebærer inngrep i beiteområdene, for eksempel bortfeste eller tillatelse til mineralutvinning. 447

Det er det offentlige som ifølge jordsalgloven § 2 annet ledd, bokstav a skal vurdere om et grunnareal er nødvendig beiteområde for reins. Det offentlige er i denne sammenheng jordsalgsmyndighetene. Ifølge Samerettsytvalgets forvaltningsgruppe hører avgjørelsen av om et område er nødvendig beiteområde for rein under forvaltningens frie skjønn. Avgjørelse kan derfor ikke prøves for domstolene med mindre det foreligger myndighetsmisbruk. 448

I boken «Studier i reindriftsrett» har jeg gitt uttrykk for at et annet syn på dette spørsmålet, og jeg gjentar dette her: Den oppfatning at spørsmålet om hva som er nødvendig beiteområde ligger under forvaltningens frie skjønn, må bygge på et syn om at reindriften ikke har et rettsgrunnlag utenfor loven. Overfor de rettigheter som hviler på alders tids bruk kan ikke Statskog påberope seg et fritt skjønn, men må følge ekspropriasjonsrettslige regler. Vurderingen av om et areal utgjør nødvendig beitområde for rein må derfor skje etter allmene ekspropriasjonsrettslige prinsipper om blant annet tilpasningsplikt, og et slikt spørsmål må kunne prøves for domstolen. 449

Selv om et område må anses som nødvendig beiteområde for reinen har jordsalgsmyndighetene likevel tillatt salg eller bortfeste, hvis man etter en samlet vurdering finner at andre interesser må gå foran. Dette er etter min mening i strid med både lovens ordlyd og forarbeidene til loven av 1965. Lovens ordlyd setter et forbud mot avhendelse av nødvendig beiteområde. Utvalget som fremla utkast til lov uttalte at bortfeste av jord kunne skje når «dette ikke strider mot rettigheter som fjellsamene eller de fastboende har ervervet». 450 Departementet sluttet seg til dette:

«Departementet er også enig i utvalgets syn på jordsalgsadministrasjonens forhold til samene og reinbeiteinteressene. Samenes rettigheter må respekteres i enhver sammenheng.»

Kilde: Ot.prp. nr. 48 (1963–64) s. 12.

Også Stortingets landbrukskomité understreket at «reindriftssamenes rettigheter må respekteres fullt ut». 451

Som nevnt kunne område som var nødvendig sommerhavn for reindriften ikke avhendes etter jordsalgsloven av 1902. Det samme ble foreslått av utvalget som forberedte jordsalgsloven av 1965, men altså med tilføyelsen om hva det offentlige anser som nødvendig sommerhavn. 452 Fra reindriftshold ble det pekt på at dette ble for snaut. Istedet for sommerhavn burde det stå beitemark. Videre burde bestemmelsen inneholde et forbud mot avhendelse av områder som av reindriften ble benyttet til slakte- og merkeplass, kalvingsland eller rasteplass. Departementet støttet ikke en slik utvidelse. I den foreslåtte bestemmelsen som nevnte nødvendig sommerbeite samt flyttevei, og dette var bruksområder som tradisjonelt hadde vært ansett som særlig betydningsfulle for reindriftsnæringen. Andre behov som reindriften måtte ha, måtte ifølge departementet vurderes og sammenholdes med annen næringsutøvelse. 453 Landbrukskomiteen tok imidlertid deler av reindriftens anførsler tilfølge. Komiteen mente at bare vern om sommerhavn ikke var helt dekkende, og erstattet det med «beiteområder».

Denne styrkelsen av reindriftens rettigheter i jordsalgsloven ble ikke fulgt opp i praksis. Som nevnt mente departementet at de områder som var sommerhavn og flyttevei trengte et særskilt vern. Ved avhendelse av andre områder som reindriften benyttet måtte deres bruk veies opp mot annen næringsutøvelse. Landbrukskomiteen ville gi et sterkere vern også til andre beiteområder enn sommerhavn.

I praksis har den interesseavveining som departementet la opp til for andre områder, likevel blitt gjennomført og det også for områder som benyttes til sommerhavn, hvilket altså ikke var lovgivers mening. Men uansett hva lovgiver hadde ment, kan man ikke ut fra en slik interesseavveining uten videre sette flyttsamenes sedvanemessige rettigheter til side. Det krever i så fall ekspropriasjon.

Den forståelsen av loven som jordsalgsmyndighetene har lagt til grunn i sin praksis, kan skyldes at man ikke betrakter reindriftens bruk av arealene som en tinglig rett på linje med andre bruksrettigheter, men vurderer den ut fra synsvinkelen næringsrett, se nærmere nednefor under 10.2.2.

9.7.2 Beiteskader og skjøtenes bestemmelser om ansvarsfrihet for reindriften

Som vist foran under 3 var det frem til felleslappeloven av 1883 en løpende diskusjon om omfanget av flyttsamenes erstatningsansvar. Et av spørsmålene var hvorvidt reineierne skulle være ansvarlig på uinngjerdete utslåtter og setervoller. Mange hevdet at et slikt ansvar for reieneierne ville være urimelig. Det er på bakgrunn av denne diskusjonen man må se reglement om utmåling av jord i Finnmark av 1876 gitt i medhold av jordsalgsloven av 1863. Her het det:

«Ved Bortforpagtning af Udeslaatter og Sæterpladse i Strøg, hvor Renhjordene færdes, betinges Fjeldfinnerne Ansvarsfrihed, om de bortforpagtede Strækningene beskadiges af deres Dyr, dog at saadan frihed bortfalder, forsaavidt Skade skjer på Strækning, som er indhegnet med 1 1/2 Alen høit Hegn.»

Kilde: Se punkt 8 i reglement gitt ved kgl. res. av 6. mai 1876 i henhold til lov av 22. juni 1963.

Kravet til innhegning av utslåtter og seterplasser ble senere satt til én meter. 454 Også i medhold av jordsalgsloven av 1902 ble det gitt regler om at utslåtter og seterplasser skulle ha gjerde på én meter. I tillegg ble det gitt regler om at flyttsamene skulle være fri for ansvar ved skade på uinngjerdet innmark nær flyttevei, med mindre skaden var forvoldt ved fortsett eller grov aktsomhet:

«Hvis Jorden ligger i Nærheden af Fjeldfinnernes Færdselsveie, og den ikke holdes forsvarlig indhegnet, skal Fjeldfinnerne være uden Ansvar, om deres Hjorde gjør Skade derpå, medmindre Forsætlighed eller grov Uaktsomhed kan legges Vedkommende tillast.»

Kilde: Se § 1 b og § 9 sjette ledd i regelement gitt ved kgl. res. av 7. juli 1902 i medhold av lov av 22. mai 1902.

Disse bestemmelser om ansvarsfrihet ble inntatt i skjøtene. 455 Når det gjaldt innmark ble det ifølge reglementets ordlyd bare krevet gjerde rundt innmark langs fjellsamenes ferdselsveier, dvs. flytteveier. Men oppfatningen i praksis var at når en klausul som den sist siterte var inntatt i skjøtet, var reineieren fri for ansvar så sant skaden var skjedd i et område der reinen hadde lov til å oppholde seg. Ansvarsfriheten var med andre ord ikke begrenset til flyttingen. 456

Etter loven av 1933 § 41 var reineieren ansvarlig for skade på innmark som lå nærmere gårdbrukerens bopel enn to km selv om innmarken var uinngjerdet, dvs et strengere ansvar enn det som var oppfatningen etter klausulene. Spørsmålet oppsto hvordan de strengere ansvarsreglene i 1933-loven skulle forstås i forhold til ansvarsfrihetsklausuler inntatt i skjøtene ved salg av jord i Finnmark.

Dette spørsmålet kom opp for Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse inntatt i Rt. 1955 s. 184 . Kjæremålsutvalget mente at disse klausulene måtte anses avløst ved loven av 1933. Riktignok var spørsmålet ikke direkte nevnt i lovens forarbeider, men det fremgikk av forarbeidene at man var oppmerksom på jordsalgsreglementets regler og på klausulene inntatt i skjøter. Ifølge kjæremålsutvalget var det naturlig å forstå lovens bestemmelser dithen at de tok sikte på å regulere all fremtidig skade. Det ville være lite rasjonelt om det skulle gjelde forskjellige regler om erstatningsplikt avhengig av hvilken måte og på hvilke vilkår disse eiendommene var solgt. Ifølge kjæremålsutvalget var heller ikke bestemmelsen i Grunnloven § 97 om at lover ikke må gis tilbakevirkende kraft, til hinder for å gi erstatningsreglene i 1933-loven anvendelse på tilfeller som tidligere uttrykkelig var fritatt for ansvar. Høyesterett viste til at ansvarsspørsmålet tidligere var regulert gjennom kontraktsbestemmelser, og at klausulene om ansvarsfrihet gjaldt til fordel for en ubestemt krets av reineiere som ikke selv var part i avtalen.

Kretsen av reineiere er ikke så ubestemt som kjæremålsutvalget synes å mene. Den er ikke mer ubestemt enn de bruksberettigete i en allmenning. Kjæremålsutvalgets avgjørelse falt dessuten i en periode da oppfatningen var at reindriftens rettigheter var uttømmende regulert i loven.

Til tross for ansvarsreglene i reindriftsloven av 1933 fortsatte jordsalgsmyndighetene i Finnmark å utstede skjøter med de gamle ansvarsfrihetsklausulene. Betydningen av en slik ansvarsfrihetsklausul på et skjøte utstedt i 1952 ble forelagt Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1956 s. 441 . Klausulen hadde følgende ordlyd:

«Fjellsamene skal være uten ansvar for skade deres rein måtte gjøre på eiendommen dersom denne ikke holdes forsvarlig innhegnet, jf. bestemmelsene i reindriftsloven av 12. mai 1933.»

Henvisningen til bestemmelsene i reindriftsloven gjorde klausulen uklar, men kjæremålsutvalget fant det godtgjort at meningen var å gi reindriften ansvarsfrihet, til tross for at dette ville lede til forskjeller alt avhengig av om skjøter med slike ansvarsfrihetsklausuler var utstedt før eller etter 1933-lovens ikrafttreden. Kjæremålsutvalget uttalte om dette:

«Det kan visstnok synes påfallende å ha forskjellige regler for reinsamenes ansvar alt etter tiden da de forskjellige skjøter er utstedt, men utvalget vil i den forbindelse henvise til at statens representanter med full hensikt har villet gi skjøter utferdiget etter loven et annet innhold på dette punkt enn det som ville følge av reindriftslovens § 41» (s. 443).

Landbruksdepartementet hadde utvetydig gitt uttrykk for at hensikten med klausulen var å gi reindriften ansvarsfrihet, se s 442. 457

Etter denne kjennelsen ble ansvarsfrihetsklausuler ikke tatt inn i nye skjøter. 458 I forarbeidene i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark av 12. mars 1965, der det ble gitt uttrykk for at det er meget uheldig at ansvar for skader skulle være avhengig av når utparsellering var skjedd. 459 Det kan så være fra et rettsteknisk ståsted. Men i forhold til den enkelte eier er det neppe noen betenkligheter. Vedkommende har ervervet eiendommen med den gjeldende klausul, og har ikke forventet erstatning for skade på uinngjerdet eiendom. Og slette klausulen vil komme som en uventet og gledelig overraskelse.

En bakgrunn for at ansvarsfrihetsklausulene kan også ha vært at myndighetene ikke alltid vurderte så nøye om jordssalgslovens regler om vern av beiteland ble overholdt ved utparsellering, og en ansvarsfrihetsklausul kan sees som en overholdelse av vernet overfor reindriften. En tilsidesettelse av kalusulene får dermed en videre rekkevidde enn det Høyesteretts kjæremålsutvalg forutsatt i avgjørelsen fra 1958. Se nærmere om disse spørsmål i min bok «Studier i reindriftsrett» s. 119 flg.

10 Avslutning

10.1 Innledning

Denne gjennomgåelsen av reindriftens rettshistorie i Finnmark fra 1852 og frem til ca. 1960 viser flere interessante forhold. Nedenfor skal jeg gå nærmere inn på enkelte. Men helt innledningsvis vil jeg reflektere over noen inntrykk fra arbeidet med stoffet. Dette er inntrykk som gir forståelse til dagens situasjon og de valg som skal foretas.

Noe av det første som slo meg i arbeidet med det kildematerialet fra første halvdel av denne tidsperioden var at kontakten mellom flyttsamene i Finnmark og de norske myndigheter var mer omfattende enn jeg hadde trodd. Norske myndigheter viste en langt mer aktiv holdning overfor reindriften, og reineierne henvendte seg til norske myndigheter i større utstrekning enn jeg hadde forestilt meg. Forklaringen på denne kontakten kan være at reindriften i Finnmark sto sterkt. Uten reindriften ville andre næringer i fylket ha vanskelig for å klare seg. Fra reindriften var man sikret kjøtt og skinn samt nødvendig transport over land. Reindriften gav dessuten betydelige skatteinntekter. Vi har for ekempel sett hvordan ønsket om å sikre seg gode skattebetalere var motiverende for at Karasjok sa ja til innflytting av reineiere fra Kautokeino, og tilsvarende for at Polmak sa ja til en overflytting fra Karasjok.

Materialet viser også at reineierne kontaktet myndighetene hvis det forelå brudd på beitereglene. For eksempel viser de mange dommer om ulovlig beiting at reineiere i et reinsogn varslet lensmannen hvis reineiere fra et annet reinsogn beitet på deres områder. Lensmannen fulge opp disse anmeldelsene, for kildene viser at det ble utstedt forelegg eller saken ble brakt inn for domstolene. Det kan her vises til de mange saker mot reineiere i Kautokeino som lot sine rein beite innenfor Karasjok reinsogn. Dette forhold bekreftes også av Erik Solem som hadde vært sorenskriver i området. 460 Reineierne appelerte også stadig til myndighetene for å få bukt med reintyveri, også det tyveri som skjedde reineierne imellom. I dag blir det fra enkelte hevdet at reineierne alltid har ønsket å selv ordne opp i reintyveri fra andre reineiere, men inntrykket fra det historiske materialet gir ikke grunnlag for slik slutning.

Utredningene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet viser et positivt syn på reindriften fra myndighetenes side. Det gjelder ikke minst Reenbete-Commissionen av 1852 og Fjeldfin-Kommissionen av 1875, der man var opptatt av å legge forholdene til rette for bevaring og utvikling av reindriften. Men også utredninger som gjelder forholdet mellom reindriften og jordbruket viser, til tross for fokus på konfliktene mellom de to næringene, en respekt for reindriftssamenes rettigheter. Det gjelder innstillingene fra Kommisjonen av 1857, Renbeitekomiteen av 1901 og Finnmark-kommisjonen av 1909. Omtalen av reindriften i disse innstillingene står i kontrast til hvordan reindriften ble omtalt ellers i landet av de tre Lappekommisjonene som ble nedsatt på slutten av 1800-tallet. Den første Lappekommisjonen så på forholdene i Hedmark og Trøndelagsfylkene, den andre tok for seg Nordland. Den tredje Lappekommisjonen, nedsatt i 1897, mente at reindriften fra svensk side måtte forbys og at reindriften i Norge bare skulle bestå inntil videre, idet den ikke måtte hindre «Landets fortsatte Rydning, Dyrking Bebyggelse og anden lignende Andvendelse». I innstillingene fra disse tre kommisjonene blir reindriften beskrevet i til dels meget negative ordelag, det gjelder i særlig grad innstillingen fra Lappekommisjonen av 1897, der også reindriften i Finnmark for første gang blir omtalt i meget negative vendinger, se foran under 8.2.

En forklaring på den gjennomgående positive holdningen til reindriften i Finnmark i motsetning til holdningen lenger sør, var at det i Finnmark ikke var samme press på arealene fra andre brukerinteresser som i Troms og sørover. Riktignok var det konflikter om arealene ved kysten, men i Indre-Finnmark var det ingen tilsvarende sterke brukerkollisjoner. Det blir da også stadig understreket i utredningene at disse indre områdene ikke kunne danne grunnlag for annen næring enn reindriften. Følgende uttalelse fra Renbeitekomiteen av 1901 kan stå som eksempel:

«Dette er nomadens land og vil aldrig kunne blive noget andet. Her har de færdes, længe før historien ved noget at fortælle; men de gamle offersteder og nu mestendels gjenvoksede dyregrave fortæller om at nomaden i aarhundreder har draget om paa disse vidder paa samme vis som den dag idag. I slutningen af det 18de aarhundrede begyndte den første fast bebyggelse i det indre af Finmarken og har, trods de lange og besværlige kommunikationer med kysten, stadig gaaet fremad uden i væsentlig grad at trænge nomaden tilbage; thi ligesaa uundværlig som renen er for disse sidste, ligesaalidt kan den fastboende befolkning i det indre Finnmarken undvære den. Den tid er derfor ikke tænkelig, at nomaden skulde vige for en høiere kultur og anden og bedre udnytning af det land, hvorpaa han nu færdes og lever. Her vil den fastboende befolkning i den grad være afhængig af nomaden, at den vanskelig kan tænkes at existere uden denne. Forsaavidt der ikke i det indre af Finmarken skulde aabne sig ukjendte næringskilder, har landet ingen store udviklingsmuligheder.» 461

Reineierne i Finnmark var dessuten betydelige skattytere. Vi har sett hvordan kommunene søkte å sikre seg reindriftssamene som skatteytere. Troms, som om sommeren var beiteland for rein fra Sverige og Kautokeino, fikk ingen skatteinntekter av reindriften, hvilket ganske sikkert bidro til en negativ holdning hos befolkningen forøvrig.

Det er først etter annen verdenskrig, hvor områdene i Indre-Finnmark, gjennom utbygging av kommunikasjonsnettet ble åpnet for såvel turisme som annen næringutvikling, at det blitt en konkurranse om arealene også her. Alta-saken, som for mange i Sør-Norge fremsto som en konflikt mellom naturverninteresser og vannkraft, var i Finnmark først og fremst en konflikt mellom tradisjonell samisk bosetning og naturutnyttelse, representert ved reindriften, på den ene siden og en moderne utnyttelse av arealene til fordel for samfunnet utenfor Sápmi på den andre siden. Konkurransen om arealene har økt også i Indre-Finnmark, og i takt med den har også omtalen av reindriften endret seg. Reindriften i Finnmark blir idag omtalt i like negative ordelag som det som ble reindriften i Troms og sørover til del i innstillingene fra Lappekommisjonenene på slutten av 1800-tallet.

10.2 Reindriftens rettsgrunnlag

10.2.1 Innledning

Da reindriftsloven av 1978 ble forberedt, var spørsmålet om reindriftens rettsgrunnlag et av de sentrale temaer i diskusjonen. Reindriftslovkomitéen av 1960 mente at reindriften hadde et eget rettsgrunnlag uavhengig av loven, etablert gjennom alders tids bruk, og foreslo dette uttalt i loven, se utkastets § 1

«På de områder hvor reindrift har vært drevet eller drives i kraft av alders tids bruk, skal denne næring fortsatt kunne drives med de rettigheter og forpliktelser som fra gammelt av har tilligget næringen og etter de bestemmelser som er fastsatt i denne lov.»

Kilde: Innstilling 1966 s. 54.

Under høringsrunden protesterte blant andre landbruks- og skogbruksorganisasjonene mot Reindriftslovkomitéens oppfatning av reindriftens rettslige grunnlag. 462

Heller ikke Landbruksdepartementet delte Reindriftslovkomitéens syn på reindriftens rettsgrunnlag. Departementet mente at såvel reindriftsloven av 1933 som felleslappeloven av 1883 bygget på det prinsipp at retten til å drive reindrift i reinbeitedistrikt var fastlagt på uttømmende måte i selve loven, slik at denne rett hadde det omfang og det innhold som loven til enhver tid bestemte. Og departementet uttalte videre:

«Hvilke rettigheter som til enhver tid skal tillegges reindriftsnæringen, må bli å avgjøre på grunnlag av en interesseavveining mot tilgrensende næringer og interesser ut fra et samfunnsmessig helhetssyn.»

Kilde: Ot.prp. nr. 9 (1976–77) s. 42.

Fra samisk hold ble det protestert mot departementets oppfatning av at reindriften ikke hadde et selvstendig rettsgrunnlag uavhengig av loven. På bakgrunn av blant annet disse innsigelser uttalte Stortingets landbrukskomité at den ikke tok standpunkt til eventuelle meningsforskjeller om rettsgrunnlaget for reindriftens rettigheter. 463

Landbruksdepartementet betraktet altså ikke reindriftssamenes bruk av areal som en vanlig tingsrettlig bruksrettighet som hvilte som en servitutt på arealene. Ved å omtale det som en næringsrett fjernet man den rettslige vurdering av reindriftens rettsgrunnlag fra de allminnelige tingsrettlige problemstillingene. I boken «Studier i reindriftsrett» fra 1997 drøfter jeg reindriftsrettens karakter og viser hvordan nettopp omtalen av dens rettigheter som en næringsrett og som en kollektiv rett har svekket reindriftssamenes bruksrettigheter.

Det var Lappekommisjonen av 1897 som innførte begrepet næringsrett. Tidligere ble reindriftssamenes rettigheter omtalt og vurdert som enhver annen tingsrettslig bruksrett. Vi ser at også språkbruken endres. Mens man tidligere snakket om flyttsamenes rettigheter, snakker man idag om reindriftens rettigheter. Den tidligere ordbruk peker på en rettighet for en gruppe mennesker, den andre på en næringsrett. Jeg har i dette arbeidet søkt å være meg bevisst ordbruken. Har vi for eksempel en interessekonflikt mellom reindrift og jordbruk bør vi bruke samme form for betegnelse på begge parter. bønder eller fastboende på den ene siden, og reineier eller flyttsamer på den andre siden. Men vanlig språkbruk idag er å snakke om bønder/fastboende på den ene siden og reindriften på den andre, dvs. personer om den ene part og ikke-personer om den andre. Skal vi benytte næringsbetegnelsen reindrift på den ene, må vi også bruke næringsbetegnelsen på den andre part i interessekonflikten. Noe annet kan lede til det ubevisst inntrykk at reindriftssamenes rettigheter er svakere beskyttet enn de fastboendes.

Det er først i forarbeidene til reindriftsloven av 1933 at man omtaler reindriftssamenes rettigheter som en næringsrett, og ikke som tidligere som en tingsrettslig bruksrett. En næringsrett er noe mer ubestemmelig, og noe som i større utstrekning kan reguleres gjennom lov enn en bruksrett til arealer. SverreTønnesen peker på at man i reindriftsloven av 1933 har konsentrert oppmerksomheten omkring retten til å drive reindrift, og bygget loven opp omkring denne «næringsrett», og han sier videre:

«I vår juridiske tradisjon har man lett for å oppfatte en «næringsrett» som mindre beskyttet enn en «tinglig rett». Her må man imidlertid skjære inn til kjernen av problemene. Og da bør det etter min mening ikke være stor tvil om at for eksempel flyttsamenes rett til å drive reindriftnæring på en bestemt måte og på et bestemt sted ikke bør bedømmes annerledes enn sør-norske bondegruppers rett til å drive jordbruk, selv om disse beskyttes av termer som «eiendomsrett» til grunn og «særrett» i almenning».

Kilde: Sverre Tønnesen, Retten til jorden i Finnmark, 2. utg. Bergen-Oslo-Tromsø 1979 s. 188.

Også jordsalgsmyndighetene synes å betrakte reindriftssamenes bruksrett som en næringsrett og ikke som en ordinær bruksrett, se foran under 9.7.2.

Man ser gjerne uttalt at retten til å drive reindrift er en kollektiv rett. 464 Uttalelsene i Kappfjell-dommen om at det er samenes reindrift som næring som er rettslig beskyttet, og at det er «flyttsamenene som etnisk gruppe som er bærere av denne rett», underbygger slike utsagn, Rt. 1975 s. 1029 se s. 1035. Reindriftlovkomitéen av 1960 gir også uttrykk for at det er næringen og ikke enkeltpersoner som er bærer av rettighetene. 465 Oppfatning om reindriften som en kollektiv rett kan imidlertid skape forestillinger om at reindriften er en allemannsrett for samer. Som næringsrett er den forbeholdt samer, men det betyr ikke at alle samer kan bli reineiere, og alle reineiere kan ikke drive reindrift der de ønsker. Arealene er delt mellom grupper, og for å drive reindrift må man ha tilhørighet til en slik gruppe. Det er gruppen som er bærer av rettighetene til beiteområdene.

10.2.2 Reindriftssamenes bruksrettigheter ervervet gjennom alders tids bruk

Materialet som er gjennomgått foran viser at norske myndigheter på 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet anerkjente at flyttsamene i Finnmark hadde en bruksrett til arealene ervervet gjennom alders tids bruk. Oppfatningen i utredningene er videre at flyttsamene hadde brukt områdene før bøndene slo seg ned. Interessant i denne sammenheng er protokollen fra Kommisjonen av 1857, der det fremgår at de fastboende opplyste at de hadde tatt i bruk fjellfinnenes gamle reintrøer. Daværende statsadvokat Andreas Tostrup Urbye sier i klartekst at fjellfinnene er urbefolkningen i Finnmark.

I alle utredningene fremheves flyttsamenes bruksrettigheter ervervet gjennom alders tids bruk, men det kunne være delte oppfatninger om hvor langt vernet rakk i konkurranse med andre brukere av områdene, spesielt bøndene som slo seg ned i kystområdene. Spørsmålet om tilpasningsplikten er imidlertid ikke noe spesielt for flyttsamenes bruksrettigheter, men er et tema i forhold til også andre bruksrettigheter.

En viss tilpasningsplikt måtte flyttsamene som andre bruksberettigete ha. Men oppfatningen var at innenfor de store landområdene måtte det være plass til begge grupper næringsutøvere. Dette kommer særlig klart til uttrykk i forarbeidene til felleslappeloven av 1883. På den ene side ønsket man å legge forholdene til rette for jordbruket i området, men det skjedde som vi har sett ikke uten hensyn til reindriften. Flytteleiene måtte ikke sperres, og flyttsamene måtte sikres nødvendig beiteareal.

Som sagt var det uenighet om hvor vidtgående tilpasningsplikt reineierne hadde. Uenigheten kom på spissen i spørsmålet om flyttsamenes vokteplikt og i sammenheng med det deres erstatningsplikt ved skade på bøndenes innmark, utlåtter og havnegang. Men myndighetene sto ikke ensidig på bøndenes side. Flere sentrale jurister, blant annet byfogd og senere høyesterettsassessor Even Saxlund og professor og stortingsmann Anton Martin Schweigaard , mente at ut fra alminnelige rettsprinsipper og rettferdighetsbetraktninger måtte ansvarsreglene for reineierne ikke bli for strenge. Skulle man pålegge dem et strengt erstatningsansvar, måtte man i det minste legge forholdene til rette for at reineierne hadde mulighet for å unngå å volde skade.

En anerkjennelse av flyttsamenes rettigheter, herunder rettighetenes ekspropriasjonsrettslige vern, gav Stortingets konstitusjonskomité uttrykk for allerede i 1854. Den uttalte at det ville være i overensstemmelse med prinsippet i grunnloven § 105 om de flyttsamer som på grunn av grensestengingen måtte slutte med reindrift, fikk erstating, se foran under 2.3.5.

Den som i det materialet som er presentert foran, klarest og mest analytisk drøfter spørsmålet om flyttsamenes beiterettigheter, er Andreas Tostrup Urbye i sin utredning til Renbeitekomiteen av 1901, se foran under 7.2.2. Han slår fast at flyttsamenes rettigheter ikke er hjemlet i lov, men er etablert gjennom alders tids bruk. Han omtaler flyttsamene som urbefolkningen i Finnmark, og uttaler at deres rettigheter til grunnen i Finnmark er meget eldre enn statens rettigheter. Flyttsamenes bruksrett er ifølge Urbye ekspropriasjonsrettslig vernet. Men i likhet med andre bruksrettigheter, kan det ikke kreves erstatning for et hvert inngrep; den bruksberettigete har en viss tilpasningsplikt.

Det er tankevekkende at Urbyes utredning ikke ble trykket. Hans utredning sto i klar kontrast til Gjelsviks syn på reindriften. Gjelsviks utredning fulgte som bilag til Lappekommisjonens innstilling avgitt i 1904, og fikk stor betydning for senere syn på flyttsamenes rettigheter, som utover 1900-tallet ble betraktet under synsvinkelen tålt bruk. Det kan i denne sammenheng vises til at Gjelsvik i sin Tingsrett uttaler at «Staten har mange skoger og andre eiendomme, som bygdefolk ikke har noen bruksret i. Hit hører ogsaa statsjorden i Finmarken». Den bruksrett folk har til grunnen i Finnmark, er gitt dem av staten og staten kan når som helst trekke bruksretten tilbake. 466

Det er først og fremst ved Lappekommisjonen av 1897, som ledet frem til reindriftsloven av 1933, at det skjer en svekkelse av reindriftssamenes rettslige stilling. Riktignok viste man også her til deres sedvanemessige bruk gjennom århundre, som nok kunne begrunne rettigheter. Men det var til liten hjelp, når det samtidig ble gitt uttrykk for at reindriften var en døende næring som rett og slett måtte vike for en høyere lov, nemlig utviklingens ubønnhørlige lov. I tillegg kom det skrekkbilde som Lappekommisjonen av 1897 gav av reindriftens ødeleggelser, se foran under 8.2. En næring som det ble påstått å forårsake så store ødeleggelser på skogen, som det som beskrives i innstillingen, kunne heller ikke påregne mange forsvarere selv om den hadde vært utøvet i hundrevis av år.

10.2.3 Siidaen

Siidaen er lite fremme i det rettshistoriske materiale. Renbyer omtales riktignok i flere sammenheng, men lovgiver og myndighetene synes ikke å ha vært opptatt av deres rettslige betydning. Lovgiveren synes ikke å ha hatt blikk for noe gruppenivå under distrikt.

Urbye legger som nevnt til grunn for sin døftelse av reindriftens ekspropriasjonsrettslige stilling at alle innenfor et distrikt har de samme rettigheter til hele området. Han presiserer flere ganger at dette er hans forutsetning for drøftelsen; han legger det altså til grunn som et faktum. Han presiserer dette så mange ganger at man nesten kan fundere på om han hadde mistanke om at det forholdt seg annerledes. Det er interessant å merke seg at det er Urbye og de andre medlemmene i Renbeitekomiteen av 1901 som foreslår en kartlegging av «hvor de forkjellige Lapper har beitet gjennom flere Aar og med hvor mange Rein», blant annet med sikte på en oppdeling av vinterbeitene og regulering av reintallet her, se foran under 7.2.3.1.

Erik Solem som var sorenskriver i Tana i åtte år var imidlertid klar over siidaens rolle og fordeling av arealet mellom de ulike siidaer. Han understreker at denne ordningen respekteres av av reineierne, selv om den ikke har beskyttelse i rettsapparatet. Han skriver om vinterbeitene:

«Fordelingen av vinterbeitesplassene mellem de forskjellige sii’dâer er sikkert av gammel oprinnelse og har «gjort sig sjøl». Det betraktes nu som en temmelig avgjort sak at den og den sii’dâ skal ha vinterbeite i den og den bestemt trakt. Men renlappene mener ikke at de har eiendomsrett til beiteplassene, og det har de heller ikke; de er også på det rene med at de ikke har noen rettsbeskyttet adgang til å holde andre borte. Men det er sikkert at det anses for en nokså simpel trafikk å trenge sig inn på en annen sii’dás gamle beitestrakt uten streng nødvendighet. Da det oftest er slik at barna fortsetter i den sii’dá som foreldrene har hørt til, vil beiteplassene på den måten gå i arv.»

Kilde: Erik Solem, Lappiske rettsstudier, 2. oppl. Oslo-Bergen-Tromsø 1970, s. 190.

Solem utdyper reindriftssamenes oppfatning på siidaens rettigheter. Han sier:

«Ganske visst er denne rett av en skjør natur når vi ser på den fra et moderne synspunkt på en subjektiv rett, men at den efter lappenes syn på forholdet må oppfattes som en slags rett er visstnok ikke tvilsomt.

Denne rett til beiteplassene har adskillig likhet med sii’dâens tidligere rett til fangstplassene for villrenjakten. Begge hviler på den opfatning at utnyttelsen av grunnen er felleseie for sii’dâen.»

Kilde: Op.cit. s. 188.

Renbeitekomiteen av 1901 forslo som nevnt at det skulle gjennomføres en kartlegging av hvor de forskjellige reineiere oppholdt seg på ulike tider av året, og med hvor mange rein. Slike opptegnelser ble foretatt flere ganger i perioden 1911–1924. På 1950-tallet foretok Ørnulf Vorren en kartlegging av siidaene og deres flyttemønster. 467 Ved studier av disse opptegnelser mener Alf Isak Keskitalo at mønsteret i dagens Kautokeino-siidaer er det samme som for hundre år siden. 468 Undersøkelser jeg har gjordt av enkelte siidaers flyttemønstre i Karasjoks vestre sone viser stor overensstemmelse med Vorrens opptegnelser. En slik overensstemelse er forsåvidt ikke påfallende. Reinen er et vanedyr, og det er lettere å gjete reinen der den er kjent fremfor å drive den inn på nye områder. Topografiske forhold vil dessuten være bestemmende for hvor man har sine rasteplasser, kalveplasser, tidlig vårbeiteland osv. Slike Forhold vil stort sett være nokså uforanderlige. De endringer som skjer i flytte- og beitemønsteret, synes først og fremst å skyldes inngrep som for eksempel Kautokeino/Alta-utbyggingen, veibygging osv. Når en siida gjennom slike inngrep mister områder, må den for å berge seg videre presse seg inn på andres tradisjonelle områder. Høyt reintall som man særlig hadde for ti år siden og som man fortsatt sliter med ettervirkningene av, vil også kunne føre til overskridelser av de tradisjonelle siida-grensene. Ønsket blant reineierne er imidlertid et rettslig vern av de gamle siida-grensene. I arbeidet med ny distriktsinndeling for Finnmark som nå pågår, er utredningen av det tradisjonelle beitefordelingssystemet en viktig del av arbeidet. Men selvfølgelig vil det her som ved all annen fordeling og grensedragning være uenighet om hvor langt nabo-siidaens område strekker seg. Vi kjenner det igjen fra uttallige grensetvister ellers i landet, og det ville være rart om det samme ikke forekom innenfor reindriften. Selve uenigheten er altså ikke uttrykk for at sedvanemessig bruk ikke har forekommet, men det kan selvfølgelig være problematisk å fastsette den.

Urbyes analyse og drøftelse som altså tok utgangspunkt i distriktet, kan meget vel føres videre og ned på siidanivå. Går vi ned på dette nivået, vil vi se at reineiernes tilpasningsmuligheter og dermed tilpasningsplikt overfor ytre inngrep er langt mer begrenset enn hvis man bare ser på distriktsnivået.

I Rt. 1986 s. 1370 , Porsangermo-saken, der et distrikt krevet erstatning for forsvarets anlegg av skytefelt, ble reineiernes tilpasningsplikten vurdert i forhold til dette distriktet. Det ble altså forutsatt at alle reineierne benyttet distriktets areal på samme måte, det vil i realiteten innebære at alle dyrene i distriktet gikk samlet. Men slik var det ikke og inngrepet rammet trolig de forskjellige siidaene ulikt.

I Rt. 1986 s. 364 , Ailegas-saken ble tilpasningsplikten likeledes vurdert i forhold til hele distriktets areal. Inngrepet medførte at 0,01 prosent av distriktets sommerbeite gikk tapt på grunn av Televerkets utbygging. Retten fant at dette lå innenfor tålegrensen, og derfor ikke ga rett til erstatning. Hvis man i denne saken hadde tatt utgangspunkt i siidaen og ikke i distriktet, kan det være at retten hadde sett annerledes på saken. Hvis det beitelandet som gikk tapt i Ailegas-dommen bare rammet en eller noen få siida-grupper, kan inngrepet ha fått meget alvorlige følger for disse. Tilpasningsplikten må derfor vurderes i forhold til den enkelte siida-gruppe.

I en dom avsagt av Høyesterett 5. oktober 2000, Rt. 2000 s. 1578 gjorde retten nettopp dette. Høyesterett la til grunn at en siidagruppe må holde seg til sitt tradisjonelle beiteområde, og at den ikke uten videre kan benytte andre siidaers tradisjonelle område. Saken gjaldt krav på erstatning for tap av beiteområde i forbindelse med vassdragsregulering. Lagmannsrettes flertall avviste reineiernes krav med blant annet den begrunnelse at det tapte areal bare utgjorde en begrenset del av av distriktets totale beiteareal. Høyesterett så annerledes på dette. Hele distriktets areal var ikke til disposisjon for A-gruppen, idet distriktet tradisjonelt hadde vært delt mellom tre driftsgrupper. Det tapte areal ble vurdert i forhold til det areal A-gruppen disponerte. Høyesterett fant at A-gruppen ikke hadde tillatelse til å bruke areal som de to andre gruppene i distriktet tradisjonelt hadde brukt. Høyesterett uttaler:

«Flertallet i lagmannsrettens bemerkninger om at det beiteland [A-]gruppen er avskåret fra representerer en meget bekjeden del av det totale beiteområdet i reinbeiteditriktet, er derfor ikke treffende. Areal som i utgangspunktet disponeres av andre driftsgrupper i distriktet, vil bare kunne trekkes inn i vurderingen dersom det kan legges til grunn at [A-]gruppen vil få anledning til å anvende disse.»

Det er ikke distriktet alene som er bærer av rettighetene. Innenfor distriktet kan siidagrupper være bærere av egne bruksrettigheter. Jeg viser til redegjørelsen i min bok, Studier i reindriftsrett .

10.3 Intern regulering

I de fleste utredninger både på 1800-tallet og 1900-tallet vedrørende reindriften står forholdet mellom reindriften og jordbruket sentralt. Men nettopp når det gjelder Finnmark har vi på 1800-tallet lovgivning som gjelder den interne regulering av reindriften. Det gjelder loven av 1854 og Finnmarksloven av 1888.

Grensesperringen i 1852 ledet som nevnt til en betydelig reduksjon av reindriftens beiteområder. Man skulle tro at lovgiver i en situasjon, der det var tiltak fra en annen stat som nødvendiggjorde inngripen, ville følt seg fri til å vedta de lovregler som var påkrevet i sakens anledning. Det er derfor svært interessant å se hvor stor vekt kommisjonen la på flyttsamenes vurderinger ved valg av løsninger. I Øst-Finnmark og Karasjok ble det gjennomført en fredning av vinterbeitene fra mai til november fordi de reineierne som kommisjonen møtte, aksepterte en slik fredning. Vinterbeitene i Kautokeino ble derimot ikke fredet mot sommerbeiting fordi reineierne der satte seg imot det. Holdningen fra lovgivers side viser en erkjennelse av flyttsamenes sedvanemessige rettigheter.

Fjeldfin-Kommissionen av 1875 la likedes stor vekt på at lovreguleringen skjedde i forståelse med reineierne. Ikke bare var det reineiere med i kommisjonen, men det fremgår av innstillingen at det ble holdt flere møter med flyttsamene i Finnmark der reineiernes oppfatning om de spørsmål som var gjenstand for lovregulering, ble hørt. Erik Solem fremhever nettopp reineiernes deltagelse i lovprosessen, og uttaler: «Kommisjonens innstilling viser da også at de forslag den har fremkommet med, og som er gått over i loven, i det store og hele er i samsvar med de oppfatninger som alt gjaldt mellem lappene for lojal og riktig rendrift.» 469

Finnmark-kommisjonen av 1909 som kom med forslag både om intern regulering og regulering av forholdet mellom flyttsamene og de fastboende, holdt likeledes en rekke møter der den forhørte seg om reineiernes syn på de aktuelle spørsmål. Den ene av kommisjonens tre medlemmer var dessuten flyttsame. Reindriftsloven av 1933 ble derimot forberedt uten deltagelse av reineiere fra Finnmark. De fikk heller ikke uttale seg om lovforslagene.

Materialet viser at den sedvanemessige bruken var grunnleggende for fordelingen av beitene, både sommerbeitene og vinterbeitene. Men man har selvfølgelig ofte vært uenig om hva som var sedvanemessig bruk. At det oppsto et fellesområde mellom Karasjok og Kautokeino på vinterbeitet skyldtes nettopp uenighet om bruken av arealene. Karasjoks reineiere mente at de hadde brukt områdene lenger vest, mens Kautokeino mente tvert om, at de hadde brukt områdene lenger øst. Da grensekommisjonen ikke klarte å avgjøre hvem som hadde den sedvanemessige bruken på sin side, valgte den å legge området ut som et fellesområde. I diskusjonen om den senere deling anførte begge parter historiske rettigheter til området. Da Kautokeino – etter 80 års diskusjon – fikk tillagt det meste av fellesområdet, var det med den begrunnelse at de alene hadde brukt området i disse årene. Samme diskusjon hadde man om beitene på Vuorjjenjárga.

Uenigheten mellom Karasjok og Polmak om sommerbeitene på —orga[s] nord for Hopseiedet har fulgt et noe annet spor. Her har sedvanemessig bruk ikke vært like fremtredende i diskusjonen, antagelig fordi området har vekslet mellom Karasjok og Polmak helt fra 1892 og opp til 1957. Når ingen kan vise til en sedvanemessig bruk, vil andre momenter bli avgjørende.

10.4 Distriktsordningen

For den interne styringen av reindriften er distriktet idag den sentrale enhet. Men etableringen av distriktsordningen var ikke begrunnet i den interne styring. Som vist foran under 3, var det forholdet til de fastboende som var bakgrunnen for distriktsinndelingen. Det var nødvendig å fastsette kretsen av de reineiere som sammen var ansvarlige for beiteskader. Ifølge felleslappeloven § 6 skulle distriktsgrensene fastsettes slik at reinen innenfor et distriktet ville «streife omkring i det hele Distrikt, men uden at gaa over i noget andet Distrikt». Bare når reinen på denne måten gikk om hverandre, kunne man rettferdiggjøre å innføre et fellesansvar for alle reineierne i distriktet. På denne bakgrunn ble det derfor i Troms hele 27 sommerbeitedistrikter. Oversikten over reineierne fikk myndighetene ved at flyttsamene hvert år måtte gi melding til lensmannen om hvor de skulle ta opphold på sommerbeite.

Distriktsinndelingen i Finnmark utviklet seg etter andre linjer. Her var det konkurransen om sommerbeitene og dermed presset på disse som skapte behovet for en nærmere inndeling. Den første inndeling av sommerbeitene i Finnmark var meget grovere enn inndelingen i Troms. Inndelingen av sommerbeitene var ikke gjort med tanke på å fastsette kretsen av dem som sammen skulle være ansvarlige for beiteskader, da slike regler ikke eksisterte for Finnmark. Først etter reindriftsloven av 1933 skjedde det en nærmere oppdeling av sommerbeitedistriktene, og en ytterligere oppdeling er skjedd senere. Denne senere oppdeling er skjedd nettopp fordi det ikke var noe naturlig fellesskap mellom gruppene i de tidligere distriktene.

I forbindelse med forslaget til ny distriktsinndeling for Finnmark som ble lagt frem i 1994, heter det:

«I praktiseringen av både tidligere og gjeldende lovgivning er det lagt til grunn at distriktets reineiere i fellesskap er bærere av reindriftsretten innenfor eget distrikt, og at ingen individer eller grupper har særlige eller subjektive rettigheter.»

Kilde: Reindriften i Finnmark – lovgivning og distriktsinndeling – Forslaget til ny distriktsinndeling i Finnmark, Alta 1994 s. 108. Tilsvarende synspunkter kommer til uttrykk i Ot.prp. nr. 28 (1994–95) s. 40.

Dette utsagnet kan være riktig forsåvidt gjelder lovgivning og myndighetenes oppfatning av distriktene slik de ble utviklet gjennom felleslappeloven av 1883, men passer ikke på de større distriktene som består av flere siidaer som beiter atskilt. Den rettslige vurdering av de små distriktene i Troms som ble etablert etter loven 1883, passer således ikke på de større distriktene i Finnmark. Frem til vi fikk reindriftsloven av 1933 ble betegnelsen «distrikt» i Finnmark benyttet på reinsognsområder eller de ble bare benyttet på de enkelte vinterbeitene. Distrikt hadde intet entydig innhold. Etter loven av 1933 ble distriktsbegrepet mer entydig også i Finnmark, men det ble her fortsatt brukt på områder som var meget større og bruken mer sammensatt enn det om var tilfelle for distriktene i Troms og de øvrige fylker. Men en slik overføring av betegnelse innebærer ikke uten videre at det rettslige innhold blir det samme, slik enkelte synes å mene.

10.5 Reintall og beitetider

Idag er det en uttalt bekymring over reintallet i Finnmark og for det press dette innebærer på vinterbeitene. Fremstillingen viser at reintallet har vært høyt også tidligere. I dagens diskusjon om reintall blir det ofte pekt på at man i forrige århundre mente det var beite for 65.000 i Finnmark. Det siktes her til beregningene fra Fjeldfin-Kommisjonen av 1875. Men som presisert foran under 4.3.2 knyttet dette tallet seg kun til sommerbeitene på øyer og halvøyer i Finnmark. Tallet utgjorde altså ikke det totale antall rein man mente det var beite for Finnmark. I tillegg kom tallet på de rein som var på sommerbeite på fastlandet sør for halvøyene samt de rein i Kautokeino som var på sommerbeite i Troms. Det var altså forutsatt at vinterbeitene skulle gi beite for langt flere dyr enn de 65.000.

Tidligere tiders reintall er heller ikke på andre måter uten videre sammenlignbare med dagens reintall. Reintallene tidligere bygger på reineiernes egne oppgaver, og de var neppe alltid pålitelige. Trolig har de ligget betydelig høyere enn det oppgitte. I 1852 antok myndighetene at reintallet i Finnmark lå 1/3 høyere enn det oppgitte. Det samme ble det gitt uttrykk for i 1860-årene for antall rein i Troms. Lensmann Klerk i Kautokeino mente at de oppgitte tall fra 1853 lå hele 75   % under det faktiske antall og i 1963 gir Movinkel uttrkk for at det i mange tilfelle var det faktiske reintall det dobbelte av det offisielle. Så lenge alle oppgavene har den samme feilmarginen, vil en sammenligning mellom tallene de ulike årene likevel gi et riktig bilde av utviklingen. De siste årene har det vært foretatt offentlige tellinger, og disse gir et mer pålitelig bilde. Men samtidig kan en sammenligning med reintallene fra tidligere år gi inntrykk av større endringer enn det som er tilfelle.

Reintallene har heller ikke alltid referert seg til samme tid på året. Hvorvidt oppgavene knytter seg til før eller etter kalving eller før eller etter slakting vil selvfølgelig gi utslag på antallet.

Etter grensestengingen i 1852 var bekymringen knyttet til forholdene på vinterbeitene, og man gav regler for å beskytte disse. Tyve år senere gjaldt bekymringen forholdene på sommerbeitene, og vi får i 1892 den første regulering av sommerbeitene, se foran under 4. Også i begynnelsen av 1900-tallet er oppmerksomheten konsentrert om forholdene på sommerbeitene. Finnmarks-kommisjonen av 1909 beskriver hvordan makten rår på sommerbeitene. Den som hadde størst flokk er den som bestemte.

Bortsett fra striden mellom Karasjok og Kautokeino om fellesområdet på vinterbeite, er det forholdene på sommerbeitene som først og fremst påkaller oppmerksomhet. Den mangelende interesse for vinterbeitene ved overgangen til 20. århundre og senere kan skyldes at konfliktene på sommerbeitene var mer synlige og at disse derfor opptok myndighetene i høyere grad enn forholdene på vinterbeitene. Presset på sommerbeitene berørte dessuten også de fastboende. Men det kan også være at presset på vinterbeitene den gang var mindre enn nå til tross for et reintall opp mot dagens nivå. Særlig etter siste krig er det i lappefogdens årsberetninger opplysninger som tyder på at man gikk senere inn på vinterbeitene den gang enn nå. Karasjok kommune er på 50-tallet således bekymret for at reindriften rent faktisk er i ferd med å flytte til kysten, og vil ha flyttsamene bosatt i vinterbeitekommunen, se 9.4. Lappefogden klager også over at reineierne blir for lenge på sommerbeitene for å få solgt slaktet. Videre fremgår det at det er områder på vinterbeitet som er bare for skog, og at mangelen på brensel innebærer at de ikke benyttes til vinterbeite.

Med dagens kommunikasjoner kan man slakte helt inn på vinterbeitene i Kautokeino og likevel få avhendet kjøttet. Barna går på skole i Karasjok og Kautokeino, og ektefellen har gjerne også sitt arbeid her, og dette trekker familien til disse områdene kanskje tidligere på høsten enn tilfellet var før.

I 1854 var man opptatt av å verne om vinterbeitene gjennom beitetider, og såvel reineierne som myndigheter var opptatt av at beitetidene skulle overholdes. For hundre år siden har vi mange eksempler på at reineiere ble bøtelagt for å bryte beitetidsbestemmelsene og grensen mellom de ulike beitene, både vinterbeiter og sommerbeiter. Jeg kjenner ikke til tilsvarende reaksjoner idag selv om brudd på beitebestemmelsene opplagt forekommer. Det er påkrevet å se nærmere på om dagens beitetider for de ulike årstidsbietne er hensiktsmessige I tillegg er det nødvendig med en strengere håndhevelse. Det kan synes som det tidligere var strengere reaksjoner mot brudd på beitetidene enn det som er tilfelle idag.

10.6 Samerettsutvalget og reindriften

Som dette arbeidet viser var oppfatningen på 1800-tallet at reindriften hadde et rettsgrunnlag uavhengig av loven, basert på bruk av arealer gjennom alders tid. Under presset av den stadig økende konkurranse om de arealer reindriften benyttet forvitret imidlertid vernet for reindriften, og den herskende oppfatning ble at reindriftssamenes rettigheter var uttømende regulert i loven, og dermed også kunne begrenses gjennom lov. Men ved Brekken-dommen og Altevann-saken i 1968, se Rt. 1968 s. 394 og Rt. 1968 s. 429 , slo Høyesterett fast at reindriften i det aktuelle området hadde rettigheter basert på alders tids bruk. Flere dommer senere har slått fast det samme, blant annet Alta-dommen, se Rt. 1982 s. 241 .

Men til tross for Høyesteretts syn, var det først på midten av 1990-tallet at Landbruksdepartementet anerkjente at reindriftens rettigheter ikke alene hvilte på loven. 470 Også Samerettsutvalget uttaler i NOU 1997: 4 at reindriftens rettsgrunnlag er etablert gjennom alder tids bruk, og foreslår dette kommer til uttrykkk i reindriftsloven. Men samtidig gir Samerettsutvalget uttrykk for at spørsmålet om reindriften har et rettsgrunnlag uavhengig av loven praktisk sett ikke er så viktig, siden vidtgående innkrenkninger i reindriftsretten ikke er politisk aktuelt. 471 Denne uttalelsen er overraskende, da det stadig skjer inngrep i reindriftens beiteområder som er av en slik karakter at det utløser rett til erstatning.

I Samerettsutvalgets utkast til regler om forvaltning av grunnen i Finnmark foreslås regler som innebærer at reindriftssamenes rettigheter rett og slett kan administreres bort. Ifølge utkastets § 4–2 er det foreslått at grunneierorganet kan disponere over områder som reindriftssamene har bruksrettigheter til. Flyttsamenes bruk av området er bare et moment blant flere i vurderingen om avhendelse skal skje. Hvis allmene hensyn tilsier avhendelse, må flyttsamene ifølge forslaget vike. En slik regel kan bare rettslig sett forsvares hvis det var snakk om en lovhjemmel til ekspropriasjon av reindriftssamenes bruksrettigheter. Men det er intet i Samerettsutvagets merkander til utkastets § 2–4 som tyder på at bestemmelsen er forstått på denne måten.

Kilder

Offentlige utredninger og stortingsdokumenter:

Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835, underdanigst afgivne af Rigets Amtmænd, Christiania 1836.

Beskrivelse af Tromsø Amt. Efter de i Anledning af Ordningen af forholdet mellem Flytlapperne og de Fastboende i Aarene 1869, 1870 og 1872 udførte Krokeringer m.m. Den geografiske Opmaaling, Kristiania 1874.

Indberetning av 1892 – Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 12te Juli 1889 til Undersøgelse af Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre- og Nordre Trondhjems Amter anordnede Kommission [Lappekommisjonen av 1889], avgitt 1892.

Indberetning av 1894 – Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 6te Juli 1892 til Undersøgelse af Lappeforholdene i Nordlands Amt anordnede Kommission [Lappekommisjonen av 1892], avgitt 1894.

Indstill. O. No. 79 (1854) – Indstilling fra Constitutionscomitteen angaaende Forhøielse af Betalingen for Reenskyssen i Øst- og Vest-Finmarken.

Indstill. O. No 82 (1854) – Indstilling fra Constitutionscomitteen angaaende den Kongelige Propositionen til Lov, indeholdende Bestemmelser med Hensyn til Benyttelsen af visse Strækninger i Finmarken til Reenbete og til Bevogtning av Reenhjorde m. V.

Indstill. O. No. 71 (1857) – Constitutions-Comitteens Indstilling i Anledning af den kongelige naadigste Proposition til Lov indeholdende Forandringer i og Tillæg til Lov om Reenbete m.V. af 7de September 1854.

Indst. O. No. 88 (1863) – Indstilling fra Kommitteen for Næringsveiene No. 2 Angaaende den kongelige Proposition til Lov om Bevogtning af Rensdyr i Finmarken.

Indst. O. IV. (1882) – Indstilling fra Konstitutionscomitteen angaaende Kongelig Proposition af 30te Januar 1882 til Lov om Lapperne i de forenede Riger, samt et af Repræsentanten Bentsen fremsat Forslag til Lov om samme Gjenstand.

Indstilling 1844 – Indstilling fra Amtmand Cappelen og Provst Rode Medlemmer af den af den ved Kongelig Resolution af 1ste April 1843 naadigst anordnede Commitee for at tage under Overveielse og afgive Forslag om de Forandringer i og Tillæg til Grændsetractaten af 7/18 October 1751 – forssavidt angaar Forholdene med Hensyn til Lapperne i de forenede Riger – som maate befindes nødvendige og hensigtsmæssige. Inntatt som bilag til Indstilling av 1904.

Indstilling 1886 – Indstilling fra den ved Kongelige Resolution af 8de Mai 1875 nedsatte finmarkske Fjelfin-kommission.

Indstilling 1902 – Renbeitekomiteen av 1901.

Indstilling 1904 – Indstilling fra den ved Storthingets Beslutning af 27de Juli 1897 og kongelig Resolution af 9de September s. Å. nedsatte Kommission, der har havt at tage under Overveielse, hvilke Lovregler m.v. vedkommende Lappevæsenet der blive at istandbringe, efterat Lov om Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige af 22de Juni 1883 er traadt ud af Kraft [Lappekommisjonen av 1897], avgitt 1904.

Indstilling 1911 – Indstilling fra den ved kongelig resolution av 11te 1909 nedsatte kommission til revision lovgivningen om fjeldfinnerne og renbeitingen i Finmarken [Finnmark-kommisjnen av 1909], avgitt 1911.

Indst. O. IV (1882) -Indstilling fra Konstitutionskomiteen angaaende Kongelig Proposition af 30te Januar 1882 til Lov om Lapperne i de forende Riger, samt et af Repræsentanten Bentsen fremsat Forslag til Lov om samme Gjenstand.

Indst. O. II (1897) -Indstilling fra Landbrugskomiteen angaaende kongelig Proposition om Udfærdigelse af Lov indeholdende Tillægsbestemmelser vedkommende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Tromsø Amt liggende Landsdele.

Innst. O. VI (1964–65) – Innstilling fra landbrukskomitéen om lov om statens

umatrikulerte grunn i Finnmark fylke.

Innst. O. nr. 98 (1976–77) – Innstilling fra landbrukskomiteen om lov om reindrift.

Innstilling 1962 – Innstilling om lov og forskrifter om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke, avgitt september 1962.

Innstilling 1966 – Innstilling avgitt av Reindriftlovkomiteen av 1960.

NOU 1984: 18, Om samenes rettsstilling.

NOU 1993: 34, Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.

NOU 1994: 21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.

NOU 1997: 4, Naturgrunnlaget for samisk kultur.

O.No. 42 (1853) – Angaaende naadigste Proposition til Norges Riges Storthing betræffende Udfærdigelse af 2de Love om Reenbete og om Betalingen for Reenskyds i Finmarken.

O.No. 39 (1857) – Angaaende naadigste Proposition til Norges Riges Storthing betræffende Udfærdigelse af en Lov, indeholdende Forandringer i og Tillæg til Lov om Reenbete af 7de September 1854 m.m.

O.No. 25 (1862) – Om Udfærdigelse af en Lov, indeholdende Bestemmelser om Bevogtning af Rensdyr m. V. i det egentlige Finmarken.

O.No. 33 (1863) – Om Udfærdigelse af en Lov angaaende Afhændelse af Statens Jord i Finmarken.

O.No. 1 (1867) – Angaaende Bestemmelser vedkommende Forholdet mellem de norske Fjeldfinner og de svenske Lapper i de forende Riger.

Oth. Prp. No 2 (1871) – Angaaende Lov om Lapperne i de forenede Riger.

Oth. Prp. No 2 (1882) -Angaaende Lov om Lapperne i de forenede Riger.

Oth. Prp. no. 6 (1883) – Angaaende Udfærdigelse af en Lov om Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige.

Oth. Prp. Nr. 27 (1887) -Om Udfærdigelse af en Lov angaaende Fjeldfinnerne i Finmarkens Amt.

Oth. Prp. No. 32 (1896) – Om Udfærdigelse af en Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Tromsø amt liggende Landsdele.

Oth. Prp. No. 1 (1898) – Angaaende Udfærdigelse av en Lov angaaende Tillæg til Lov, indeholdende Bestemmelser med Hensyn til Benyttels af visse Strækninger i Finmarken til Renbeite og til Bevogtning af Renhjorde m.v. av 7de September 1854.

Ot. prp. nr. 13 (1902–03) – Ang. udfærdigelse af en lov om tillæg til lov, indeholdende bestemmelser om renbeite m.v.

Ot. prp. nr. 30 (1924) -Om utferdigelse av en lov om fredning av barskog m.v. for renbeiting.

Ot. prp. nr. 28 (1933) – Om utferdigelse av en lov om reindriften.

Ot. prp. nr. 48 (1935) – Om adgang til å utferdige forbud mot omsetning av ustemplet kjøtt og skinn av tamrein.

Ot. prp. nr. 48 (1963–64) – Om lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke.

Ot. prp. nr. 9 (1976–77) – Om lov om reindrift.

Ot. prp. nr. 28 (1994–95) – Om lov om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven.

Reindriften i Finnmark – lovgivning og distriktsinndeling – Forslaget til ny distriktsinndeling i Finnmark, Alta 1994.

Storth.-Forh. 1865–1866, 1ste Bind, S. No. 3 Litr. C.,Opsyn i Anledning Lappernes Flytning til Kysten m.v.

Storth.-Forh. 1868–1869, 1ste Bind, S. No. 6, Opsyn med Lappernes Flytninger.

Storth.-Forh. 1868–1869, 7de Bind, Dok. No. 102, Gjenpart af Departementet for det Indres underdanigste Indstilling af 25de Mai 1869, bifaldt ved høieste Resolution af samme Dato, angaaende Udgifter til forskjellige Lapperne vedkommende Foranstaltninger.

Storth.-Forh. 1875, 5. Del Dok. No. 49, Indberetning fra Amtmanden i Tromsø Amt angaaende Lappe-Opsynet i Amtet Aaret 1874.

Sth.Prp. No. 1 C (1872), Om Foranstaltninger vedkommende Ordninger af Forholdet mellem Lapperne og de Fastboende i Tromsø og Finmarkens Amter.

Sth.Prp. No. 1 C (1875), Om Foranstaltninger vedkommende Ordninger af Forholdet mellem Lapperne og de Fastboende i Tromsø og Finmarkens Amter.

Sth.Prp. No. 1 C (1876), Om Foranstaltninger vedkommende Ordninger af Forholdet mellem Lapperne og de Fastboende i Tromsø og Finmarkens Amter.

Sth. Prp. No. 1 C (1877), Om Opsyn med Lappernes Omflytninger i Tromsø Amt.

Sth.Prp. No. 1 C (1879), Om Opsyn med Lappernes Omflytninger i Tromsø ogFinmarkens Amter.

Sth.Prp. No. 1 C (1880), Ang. Bevilgning til Opsyn med Lappernes Omflytninger i Tromsø og Finmarkens Amter.

Sth.Prp. No. 1 (1883) Hovedpost VI, Kap. 12 Tit. 1 Ang.bevilgning til Lappernes Omflytninger i Finmarkens og Tromsø Amter.

Sth.Prp. No. 1 (1884) Hovedpost VI, Kap. 12 Tit. 1 Ang. Bevilgning til Lappernes Omflytninger i Finmarkesn og Tromsø Amter.

Sth. Prp. No. 1 (1886) Hovedpost VI, Kap. 12 Tit.1 Ang. Bevilgning til Lapppernes Omflytninger i Finmarkens og Tromsø Amter.

St. prp. nr. 51 (1909) – Om bevilgning til kommission til revision av lovgivningen om fjeldfinnerne og renbeitingen i Finmarkens amt.

Uddrag af de fra Kaptein Bang afgivne Rapporter vedkommende Krokering og Befaring af Tromsø Amt, forsaavidt angaar Aarsagerne til Forviklingerne mellem Bumænd og Lapper og Foranstaltninger til disse Forviklingers Udjevning, s. XIII. Anhang I til Beskrivelse af Tromsø Amt, Den geografiske Opmaaling, Kristiania 1874.

Kjerschow, avgitt 1922.

Riksarkivet, Oslo:

Ræstad, Arnold – Grensereguleringsarkivet.

Landbruksdepartementet, Kontoret for reindrift og ferskvannsfiske, Kommisjonsarkivet RII, Pakkesaker.Reindriftsinspektøren, Pakkesaker.

Statsarkivet i Troms:

Innstilling om reindriften i Finnmark fylke, 1952. Boks 1530.

Melding om reindrift, Finnmark 1957. Boks 1799.

Utskrift fra fylkesmannens forretningsprotokoll. Boks 1798.

Beretning om reindriften i Finnmark fylke for 1946–1947–1948. Boks 1811.

Beretning om reindriften i Finnmark fylke for 1952. Boks 1811.

H.Movinkel: Problemene i reindriften – spesielt i Finnmark, Vadsø 1963, Boks 1799.

Statens Kartverk, Hønefoss:

Brev fra Norges Geografiske Opmaaling til Justisdepartementet datert 5. april 1929.

Diverse skriv.

Reindriftskontoret for Øst-Finnmark, Karasjok:

Årsberetning fra Lappefogden i Finnmark 1959–1966.

Diverse skriv.

Litteratur:

Aschehoug, T.H. , Norges nuværende Statsforfatning, Bind I, Chritiania 1875, s. 75.

Berg , Bård, Reindriftloven av 1933, Die[d]ut 1994.

Blix, Erik Schytte, Karasjokslekter, Oslo 1989.

Bull , Kirsti Strøm, Studier i reindriftsrett, Oslo 1997.

Gjelsvik , Nikolaus, Norsk Tingsrett, Oslo 1926.

Hartvigsen , Bente, Kilder til samisk historie, Landbruksdepartementet, kontor for reindrift og ferskvannsfiske/Reindriftsinspektøren.

Jebens, Otto , Eiendomsretten til grunnen i Indre-Finnmark, Oslo 1999.

Keskitalo , A lf Isak, Guovdageainnu suokhangirji/Kautokeino sognebok, 1998.

Korpijaakko-Labba, Kaisa, Den faktiske resursbruket och Lappekodicillens bestämmelser i gänseområdena mellan Norge-Finland under perioden 1809–1852 – Samiske levnadsstrategier i Vest-Finmark/Nord-Troms-Enontekis/Muoniondistriktet, Die[d]ut nr. 3/ 1998 Guovdadeaidnu/Kautokeino 1998.

Lasko, Lars-Nila, Samisk rättsmedvetande – Undersökning av den renskötande sambefolkningens rättsuppfatning i västra Finnmark, Die[d]ut nr. 5/1994, Guovdadeaidnu/Kautokeino 1994.

Niemi, Erik i artikkelen «Når man skyter hunder. En debatt om reindrift i Finnmark ved midten av 1800-tallet» i Peter Sköld och Patrik Lantto (red.) Den komplexa kontinen, Umeå universitet, Umeå 2000.

Qvigstad, J. og K. B. Wiklund , Dokumenter angaaende flytlapperne, Kristiania 1909.

Ræstad, Arnold, Lappskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751, Festskrift til J. Qvigstad, Tromsø museum 1928.

Solbakk, Aage, Den samiske allmuens reaksjon på grensesperringen belyst gjennom tradisjonsmateriale fra Tanadalen, Die[d]ut nr. 3/ 1998 Guovdadeaidnu/Kautokeino 1998.

Solem , Erik, Lappiske rettsstudier, 2. oppl. Oslo-Bergen-Tromsø 1970.

Steen, Adolf, Kautokeinoslekter, 2. utg., oslo 1992.

Tønnesen , Sverre, Retten til jorden i Finnmark, 2. utg., Bergen-Oslo-Tromsø 1979.

Vorren,Ørnulv, Finnmarksamenes nomadisme, Oslo 1962.

Zorgdrager , Nellejet, De rettferdiges strid, Kautokeino 1852, Oslo 1997.

Wikan , Steinar, Reindriften i Sør-Varanger, Varanger årbok 1997.