6 Konsekvensutredning av planer med vesentlige virkninger

6.1 Sammendrag

Hovedelementene i utvalgets forslag er:

1. Det innføres en oppstartsfase med utarbeiding og offentlig høring av planprogram som tidlig avklarer innholdet i planarbeidet og behov for utredninger.

2. For planer med vesentlige virkninger stilles det krav til utarbeiding av konsekvensutredning og krav til offentlig høring av denne.

3. Det gis mulighet til å stille krav til miljøoppfølging.

4. For planer med vesentlige virkninger stilles det krav om offentliggjøring av vedtak med beskrivelse av hvordan konsekvensutredningen er tatt hensyn til.

5. Dersom planen kan ha vesentlige virkninger for nabostat skal nabostat varsles, og gis mulighet til å delta i planleggingsprosessen.

Utvalgets forslag innebærer integrering av dagens bestemmelser om konsekvensutredning (KU) i den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven. Den generelle bestemmelsen om dette er tatt inn i lovforslagets § 1-8 og § 1-9. Hovedbegrunnelsen er å sikre gode planprosesser og bedre grunnlag for planvedtak. Ved å slå sammen det som nå er to atskilte prosesser til én, kan det også oppnås klare forenklinger. Ved å knytte utredning til plannivå er det også mulig å sikre at konsekvensene som oppstår i samvirkning mellom flere tiltak blir utredet.

Forslaget innebærer også at EØS-direktivet om miljøvurderinger av visse planer og programmer (EØS plandirektiv) 1 gjennomføres i norsk rett. Fristen for å implementere dette direktivet er 21. juli 2004.

Både implementering av EØS plandirektiv og integrering av dagens bestemmelser om konsekvensutredninger gir behov for bestemmelser som også omfatter beslutninger som ikke tas gjennom plan- og bygningsloven. Det foreslås derfor egne bestemmelser for disse beslutningene i lovens kapittel 17.

Det foreslås forskriftshjemmel om detaljert utforming av viktige elementer i konsekvensutredningsprosessen både knyttet til planbestemmelsene og det egne kapittelet om konsekvensutredninger. Det tas sikte på å utarbeide en felles forskrift om konsekvensutredninger som dekker både planer etter plan- og bygningsloven og tiltak og planer etter sektorlover.

6.2 Utvalgets forslag og drøftinger i første delutredning og tilbakemelding i høring

Utvalget foreslo i første delutredning at hovedelementene i dagens bestemmelser om konsekvensutredning (KU-bestemmelsene i plan- og bygningsloven kapittel VII-a med forskrift) innarbeides i de ordinære planbestemmelsene. Hovedbegrunnelsen er å legge til rette for gode og grundige planprosesser og gi et bedre grunnlag for planvedtak (jf. NOU 2001:7 kapittel 10.6.2). Ved at konsekvensutredningen knyttes til planer, også oversiktsplaner, blir det mulig å få en mer overordnet og helhetlig vurdering av konsekvenser av ulik areal- og ressursbruk enn når utredningen bare er knyttet til det enkelte prosjekt.

Gjennom å stille krav til prosess og dokumentasjon knyttet til planleggingen vil en egen konsekvensutredningsprosess for planer som omhandler tiltak etter KU-bestemmelsene (og etter EØS prosjektdirektiv) 2 være overflødig.

De sentrale elementene fra dagens KU-bestemmelser som integreres i planprosessen er:

• Oppstartsfase med utarbeiding og offentlig høring av utredningsprogram som tidlig avklarer innholdet i og behovet for utredninger

• Utarbeiding og offentlig høring av dokumentasjon (konsekvensutredning)

• Offentliggjøring av vedtak med beskrivelse av hvordan konsekvensutredningen er tatt hensyn til

• Miljøoppfølging

Forslaget vil også oppfylle kravene i EØS-direktivet om miljøvurderinger av visse planer og programmer, som skal gjennomføres i norsk rett innen 21. juli 2004.

Utvalget foreslo at planprosessene som hovedregel skal innledes med en oppstartsfase. For større og mer omfattende planer bør denne munne ut i et planprogram. Hensikten med å vektlegge oppstartsfasen er å drøfte forhold som skal inntas i planprogrammet, klargjøre forventninger til forslagstiller og skape gjensidig forståelse mellom initiativtaker og myndighet. Planprogrammet skal også ligge til grunn for å vurdere behovet for, og innholdet i, en konsekvensutredning. Utvalget viste i første delutredning til behovet for bestemmelser knyttet til oppfølging av planer og gjennomføring av miljømål, og til at kunngjøring av planvedtaket er viktig ikke minst sett i forhold til rettssikkerhet. Også EØS-direktivene om konsekvensutredning stiller visse krav til oppfølging av konsekvensutredning og kunngjøring og begrunnelse for vedtak, og vi har i dag en bestemmelse i § 33-7 i plan- og bygningsloven kapittel VIIa om kunngjøring og begrunnelse av alle vedtak der det er gjennomført en forutgående KU. Høringen av første delutredning viste at prinsippet om integrering av KU i de ordinære planbestemmelsene har meget bred tilslutning fra lokale, regionale og statlige myndigheter, samt fra andre aktører. Enkelte statlige myndigheter reiste spørsmål ved kommunens kapasitet og kompetanse til å ta på seg økte oppgaver knyttet til konsekvensutredning av planer, men ga likevel sin tilslutning til prinsippet om integrering av plan og KU.

Høringen ga også tilslutning til styrking av den tidlige planfasen gjennom en strukturert oppstartsfase. Hensikten med denne fasen er å klarlegge forhold som er viktige for den enkelte planoppgaven og det videre arbeidet med planen.

6.3 Relevante krav i EØS-direktiver om konsekvensutredninger

EØS-direktiv om konsekvensutredning av prosjekter og EØS-direktivet om miljøvurdering av visse planer og programmer legger visse føringer for utforming av regelverk. Direktivene stiller ikke krav om offentlighet i en tidlig fase, men stiller krav til konsultasjon med relevante myndigheter når utredningsbehovet skal fastsettes. Direktivene stiller også krav til utarbeiding av en konsekvensutredning av tilstrekkelig kvalitet basert på innholdskrav, og setter derfor visse rammer for hvilken informasjon som skal vurderes når innhold i og nivået på utredninger fastsettes. Det legges i begge direktivene vekt på utarbeiding av relevante alternativer som del av beslutningsprosessen. Direktivene har som formål å sikre høy grad av miljøbeskyttelse. Flere års erfaring med utredninger på tiltaksnivå viser imidlertid at viktige rammer for tiltakene, som for eksempel lokalisering, er lagt allerede på plannivå. Formålet med plandirektivet er derfor å sikre miljøvurdering tidlig i beslutningsprosessen, og før rammene for enkeltprosjekter er lagt.

6.3.1 Innhold

Prosjektdirektivet stiller krav til at en sikrer at forslagstiller på «passende vis» framskaffer opplysningene i vedlegg IV til direktivet i de tilfeller der opplysningene er relevante i forhold til stadiet i beslutningsprosessen, planens karakter, og miljøet i planområdet. Vedlegg IV omhandler beskrivelse av prosjektet, alternativer, beskrivelse av berørt miljø, tiltakets virkninger, avbøtende tiltak, ikke-teknisk sammendrag og så videre. Plandirektivet stiller krav om at forslagstiller framskaffer opplysninger om «vesentlige virkninger og fornuftige alternativer», sett i forhold til hva slags informasjon som med rimelighet kan kreves når en tar hensyn til plannivå og detaljeringsgrad, utredninger ved etterfølgende planstadier etc.

6.3.2 Offentliggjøring av vedtak og krav til oppfølging

Direktivene har som uttrykt hensikt å sikre grunnlag for at tiltak og planer som kan ha vesentlige konsekvenser også blir fulgt opp ved at konsekvensutredningen skal reflekteres i vedtaket og, gjennom offentliggjøring av vedtak og oppfølging av beslutningen i form av vilkår, oppfølgende undersøkelser og overvåking.

Begge direktivene stiller krav om at berørte myndigheter og offentligheten skal informeres om vedtaket. Videre stilles det krav om at det skal gis en redegjørelse for hvordan hensynet til miljø er innarbeidet i planen, hvordan konsekvensutredningen og uttalelsene til denne er tatt hensyn til, og hvilke planer for miljøoppfølging/overvåkning som foreligger.

I henhold til prosjektdirektivet skal det i vedtaket gis «( . . .) en beskrivelse av de viktigste tiltakene for å hindre, redusere og om mulig oppveie betydelige negative virkninger». I plandirektivet heter det at «medlemsstatene skal overvåke de betydelige miljøvirkningene av gjennomføringen av planer og programmer, slik at de blant annet på et tidlig tidspunkt kan fastslå uforutsette negative miljøvirkninger, og kan treffe egnede utbedringstiltak».

6.3.3 Tiltak og planer som omfattes

Direktivene har begge som grunnkrav at tiltak og planer omfattes dersom de sannsynligvis vil ha vesentlige konsekvenser for miljø. I tillegg stiller direktivene opp visse kriterier for hvordan en skal avgjøre om et tiltak eller en plan har vesentlige konsekvenser ved at de angir hvilke tiltak og planer som alltid skal anses å ha vesentlige konsekvenser, og hvilke som skal vurderes i hvert enkelt tilfelle. Direktivene gir derfor visse rammer for utforming av kriterier for hvilke tiltak/planer som skal konsekvensutredes i henhold til ny plan- og bygningslov.

6.3.3.1 Tiltak

Prosjektdirektivet stiller krav om at alle tiltak på direktivets vedlegg I 3 skal konsekvensutredes etter de prosedyrer direktivet foreskriver. Dette er et absolutt krav, og nasjonalt lovverk må sikre at disse tiltakene alltid vil bli konsekvensutredet, dvs at planer som omhandler disse tiltakene alltid blir ansett å ha vesentlige virkninger. Direktivet innebærer videre at alle tiltak på direktivets vedlegg II 4 skal vurderes i henhold til nærmere angitte kriterier. Kriteriene sorterer under hovedtemaene prosjektets egenskaper, egenskaper ved den foreslåtte lokaliseringen, og kjennetegn ved den potensielle miljøpåvirkningen. Det er opp til hvert enkelt land hvordan en innretter systemet for vurdering av om tiltak på direktivets vedlegg II skal konsekvensutredes. Dette kan skje enten ved konkret vurdering av det enkelte tiltak, gjennom forhåndssatte kriterier eller grenseverdier eller ved en kombinasjon av disse metodene. I dagens KU-bestemmelser brukes en kombinasjon av grenseverdier og kriterier gitt i forskrift.

6.3.3.2 Planer

Plandirektivet omfatter planer og programmer som sannsynligvis vil ha betydelige miljøvirkninger. Det omfatter planer og programmer i nærmere angitte sektorer, i praksis alle sektorer med unntak av planer/programmer som kun skal tjene forsvar eller sivilt beredskap, og rene finansplaner. Planene/programmene omfattes av direktivet dersom de legger rammer for framtidig tillatelse til gjennomføring av tiltak som omfattes av prosjektdirektivets vedlegg I eller II. Det er ikke noe krav om at disse planene skal være juridisk bindende. Direktivet omfatter også endringer i slike planer. Planer for mindre områder og mindre endringer i planer omfattes i utgangspunktet ikke, med mindre det slås fast at de kan ha vesentlige konsekvenser. En plan er i EØS-direktivet definert gjennom at den utarbeides eller vedtas av en myndighet, eller utarbeides av en myndighet med sikte på vedtak i parlament eller regjering ved en lovgivningsprosess. I tillegg skal krav om at planleggingen skal gjennomføres, være nedfelt i lov eller forskrift.

6.4 Utvalgets forslag til bestemmelser om planprogram og konsekvensutredning (§ 1-8, § 1-9)

Utvalgets forslag beskrives i kapittel 3 og 4. I dette kapittelet beskrives forslaget med utgangspunkt i forhold til problemstillinger som reises i forbindelse med integrering av dagens bestemmelser og implementering av EØS plandirektiv. Det vises også til motivene til de enkelte bestemmelsene.

6.4.1 Planprogram (§ 1-8) og krav om konsekvensutredning (§ 1-9)

I henhold til lovforslaget skal det utarbeides et planprogram for fylkesplan, fylkesdelplan og kommuneplan, samt for områdeplan og detaljplan som kan ha vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn. Dagens planbestemmelser inneholder ikke krav til planprogram, mens det finnes liknende krav i bestemmelsene om konsekvensutredninger i tilknytning til enkelttiltak. I henhold til disse bestemmelsene skal det utarbeides et utredningsprogram som skal være styrende for innholdet i konsekvensutredningen. Forslaget om planprogram går lengre enn disse bestemmelsene ved at planprogrammet skal gjøre rede for formålet med planarbeidet, planprosessen med frister og deltakere og opplegget for medvirkning i tillegg til behovet for utredninger.

Utvalget tar som utgangspunkt at alle overordnete planer med arealvirkninger, på bakgrunn av sitt omfang og innhold, alltid vil ha vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn. Disse planene vil gjennom avklaring av arealbruk også sette rammer for senere vedtak om enkelttiltak.

Forslaget innebærer at det for fylkesdelplan for arealbruk og for kommuneplanens arealdel alltid skal utarbeides konsekvensutredning på grunnlag av planprogrammet.

Det skal i tillegg utarbeides planprogram og konsekvensutredning for områdeplaner og detaljplaner med vesentlige virkninger. Det vil være planmyndigheten som avgjør om planen kan ha vesentlige virkninger. Planmyndigheten skal også ha kontakt med berørte myndigheter i denne fasen av planleggingen, og det forutsettes at spørsmålet om hvorvidt det skal utarbeides planprogram og konsekvensutredning tas opp med disse. I forhold til denne fasen stilles det i EØS-direktivene krav om konsultasjon med berørte myndigheter.

Det skal i forbindelse med kunngjøring av planoppstart framgå at det skal utarbeides planprogram. Dersom det går fram av kunngjøringen at det ikke skal utarbeides planprogram, og berørte parter mener å ha opplysninger eller kunnskap som kan gi grunnlag for en annen konklusjon, kan kommunen kontaktes om dette. Dette er ikke en formell klageadgang, og vil ikke berøre kommunens kompetanse til å endelig avgjøre om planen skal anses å kunne ha vesentlige virkninger. Dersom en anser at planen har vesentlige virkninger, vil kunngjøring normalt innlede høringen av planprogrammet.

Det er behov for å fastsette hva som menes med «vesentlige virkninger» i forbindelse med vurdering om krav til konsekvensutredning for detaljplaner og områdeplaner. Utvalget ser det som mest hensiktsmessig at de nærmere avgrensningene kommer til uttrykk i forskrifter. Utvalget forutsetter videre at den forståelse som i dag er lagt til grunn for uttrykket «vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn» videreføres, jf. motivene til § 1-9. I den forbindelse vil blant annet EØS plandirektiv og prosjektdirektiv legge visse føringer for utforming av forskriftsbestemmelsene.

6.4.2 Planforslag med konsekvensutredning

Forslaget innebærer at det ved utleggelse til offentlig ettersyn skal redegjøres for konsekvensene av planforslaget (konsekvensutredning) og foretas en vurdering av behovet for oppfølging av viktige hensyn. For oversiktsplaner med føringer for arealbruk og områdeplaner og detaljplaner med vesentlige virkninger stilles det derfor bestemte innholdskrav til planbeskrivelsen med konsekvensutredning.

Forslaget baserer seg på at prosessen rundt utforming av planprogrammet, det vil si kommunens eget arbeid og konsultasjoner i oppstartsfasen, samt høring av planprogrammet sikrer et godt planprogram og derigjennom fyllestgjørende planbeskrivelse med konsekvensutredning. Rammene for dette arbeidet settes i forskrift, basert på bl. a. EØS-direktivenes krav (se over).

Det finnes ingen tilsvarende krav til planbeskrivelse eller dokumentasjon i dagens regelverk. Det stilles imidlertid krav til innhold i konsekvensutredninger, og i mange tilfeller vil konsekvensutredningen inngå som del av grunnlaget for planer.

Slik forslaget er utformet vil systemet med separat godkjenning av konsekvensutredningen gjennom offentliggjøring av et sluttdokument bortfalle. Dette innebærer effektivisering ved at et separat behandlingstrinn forsvinner. I dagens regelverk har sluttdokumentet to funksjoner. Den ene er å sikre en eksplisitt vurdering av om konsekvensutredningen er av tilfredsstillende kvalitet. Den andre er å sikre oppfølging av konsekvensutredningen når den skal danne grunnlag for vedtak.

Selv om ordningen med separat godkjenning bortfaller vil det fremdeles være ansvarlig myndighets ansvar å sikre at konsekvensene av planen er tilstrekkelig utredet før det fattes vedtak. Det innebærer at det i forbindelse med innstillingen i saken må inngå en vurdering av om utredningsplikten er oppfylt. Det må også gå fram om det har vært behov for, og gjennomført, utredninger på bakgrunn av innspill fra høringen av planforslaget, jf. muligheten til å stille krav om tilleggsutredning i dagens bestemmelser i § 33-6. Det vil som i dagens system være planprogrammet, og uttalelsene til planutkastet med konsekvensutredning i høringen, som setter rammer for ansvarlig myndighets vurdering av om utredningsplikten er oppfylt.

Ettersom konsekvensutredningen forutsettes integrert i vedtaksprosessen, vil det ikke lenger være behov for et eget sluttdokument som sikrer oppfølging. Krav om oppfølgingen vil nå fastsettes gjennom selve vedtaket med hensynssoner, retningslinjer og bestemmelser.

Integreringen av konsekvensutredninger innebærer også at konsekvensutredningens kvalitet og omfang vil kunne være gjenstand for innsigelse og klage, ettersom den er en del av planen og vedtaket. Dersom det ikke er gjennomført en konsekvensutredning for planer som omfattes av bestemmelsen i § 1-9, eller utredningen er mangelfull, vil det som etter dagens system regnes som saksbehandlingsfeil og gi grunnlag for klage og eventuelt medføre at planvedtaket er ugyldig.

6.4.3 Vedtak og kunngjøring av plan

Utvalget foreslår at det stilles krav om begrunnelse av vedtak for alle planer gjennom redegjørelse i saksframlegget, og at planen med planbeskrivelse skal offentliggjøres. For planer med vesentlige virkninger er kravet til offentliggjøring også knyttet til selve vedtaket, der det skal gå fram av begrunnelsen hvordan konsekvensene av planen med innkomne uttalelser til planforslaget har vært vurdert, og hvilken betydning disse er tillagt ved vedtaket. Det skal også framgå hvilke krav om oppfølgende undersøkelser og vilkår som er knyttet til gjennomføringen av planen.

For de aller fleste planvedtak vil en slik regel ikke innebære andre endringer i praksis enn krav til offentliggjøring, ettersom saksframlegget og referatet i dag skal utformes i henhold til god forvaltningsskikk og dermed vil oppfylle kravene til begrunnelse.

Dagens plan- og bygningslov stiller uttrykkelig krav til kunngjøring av kommuneplan og reguleringsplan, men ikke for fylkesplan. For plansaker med forutgående KU er det i tillegg et krav at begrunnelsen for vedtaket skal offentliggjøres, at det skal framgå av denne hvordan konsekvensutredningen og innkomne uttalelser har vært vurdert og hvilke betydning disse er tillagt ved vedtaket, jf. plan- og bygningsloven § 33-7 andre ledd. For øvrig gjelder også den alminnelige regel i forvaltningsloven § 24 om at enkeltvedtak skal grunngis.

6.4.4 Krav om vilkår og oppfølgende undersøkelser

Utvalget foreslår bestemmelser knyttet til gjennomføring av plan, herunder bestemmelser som gir mulighet til å stille krav om undersøkelser. En overordnet bestemmelse foreslås i forbindelse med kunngjøring av planvedtak/vedtatte planer, se merknader til § 1-9. Oppfølgingen av konsekvensutredningen og høringen av denne vil i første rekke skje gjennom de rammene som settes for gjennomføring og oppfølging av planen, slik som angivelse av hensynssoner, retningslinjer og bestemmelser.

Innenfor rammen av dagens KU-bestemmelser er krav om oppfølging knyttet til at det i sluttdokumentet foreslås tiltak som kan avbøte skader og ulemper, og ved at det stilles krav om nærmere undersøkelser før vedtak og undersøkelser med sikte på å overvåke å klargjøre de faktiske virkninger av tiltaket (jf. plan- og bygningsloven § 33-8/KU-forskriftens § 14). Det er viktig at behovet for undersøkelser og andre tiltak for oppfølging av planen vurderes løpende i planarbeidet, slik at disse temaene også kan vurderes i forbindelse med konsekvensutredningen. Erfaringer viser at det kommer opp mange konstruktive forslag til for eksempel avbøtende tiltak ved høringen av konsekvensutredningen. I de tilfellene en gjennom KU-prosessen har satt fokus på oppfølgende undersøkelser, har disse også bidratt til økt engasjement og medvirkning fra berørte og interesserte rundt selve gjennomføringen av tiltaket/planen. Slike undersøkelser har vært spesielt viktige i forhold til tema som helse- og trivselsforhold for berørte mennesker og i forhold til å fange opp uforutsette hendelser/avvik i anleggsfasen.

6.4.5 KU for de forskjellige plantyper

Forslagene innebærer at det gjennomføres konsekvensutredning i tilknytning til flere plantyper. Det er derfor spesielt viktig at planprogrammet benyttes aktivt for å sikre at utredningenes nivå og omfang tilpasses den aktuelle planoppgaven. Konsekvensutredningen skal utarbeides på bakgrunn av planprogrammet og gi en beskrivelse og vurdering av planens konsekvenser, herunder aktuelle alternativer. Spørsmål om lokalisering av virksomhet skal normalt drøftes i overordnet plan, mens det for detaljplan skal gis en vurdering av alternative utforminger av tiltaket og tiltakets tilpasninger til omgivelsene. Dersom områdeplan hjemler utbygging av enkelttiltak som kan ha vesentlige virkninger, skal dette tiltakets konsekvenser utredes på detaljplannivå. Foreliggende kartlegginger, utredninger og analyser skal legges til grunn ved vurderingen av behov for utredninger knyttet til planer som skal konsekvensutredes. For kartfestet informasjon foreslår utvalget at det gis en egen bestemmelse som legger til rette for at slik informasjon er oppdatert og tilgjengelig (forslag til § 3-1).

I enkelte tilfeller vil det samme tiltaket inngå i planleggingen på flere plannivå. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med planlegging av infrastruktur. Det vil i slike saker være viktig å sikre at utredningene er knyttet til den beslutningen som skal tas i forbindelse med den aktuelle planen. For eksempel kan en utredning på fylkesplannivå konsentreres om konsekvensene av valg av transportformer, utredning på kommuneplannivå fokusere på trasévalg mens det i forbindelse med en eventuell detaljplan vil være relevant å fokusere på utforming av tiltaket.

6.4.6 Kostnader ved konsekvensutredning

Kostnader ved utredning av konsekvensene av planforslag vil falle på forslagstiller for detaljplaner og enkelte områdeplaner, i likhet med de forpliktelsene tiltakshaver har i forbindelse med utarbeiding av konsekvensutredning etter dagens bestemmelser. Forslagstiller kan på område- og detaljplannivå være private initiativtakere eller offentlig myndighet. Når planmyndigheten selv er forslagstiller vil planmyndigheten selv være ansvarlig for utgifter og annen ressursbruk i forbindelse med å bringe fram planer av tilstrekkelig kvalitet og med konsekvensutredning. Dersom private interesser ønsker avklaring av enkeltiltak i forbindelse med overordnet plan, er det imidlertid naturlig at planmyndighet kan stille krav om at private interesser bidrar til underlagsutredninger knyttet til de relevante deler av planen.

6.5 Konsekvensutredning for sektorplaner og tiltak etter andre lover (kapittel 17)

Som resultat av utvalgets forslag om å integrere dagens KU-bestemmelser og gjennomføre EØS plandirektiv i planbestemmelsene i plan- og bygningsloven, oppstår det behov for egne bestemmelser for tiltak som kan omfattes av EØS-direktivene, men som ikke utarbeides i henhold til planbestemmelsene i plan- og bygningsloven.

Kapittelet omfatter derfor to typer beslutninger. For det første, tiltakene som omfattes av dagens regelverk i plan- og bygningslovens kapittel VII-a, men som kan iverksettes uten krav til plan etter plan- og bygningsloven.

For det andre omfatter kapittelet sektorplaner. Med sektorplaner menes beslutningsprosesser i sektorene som ikke gjennomføres etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Kapittelet gir rammebestemmelser for de sektorplaner som omfattes av EØS-direktivet om miljøvurdering av visse planer og programmer (2001/42).

Selv om undersøkelser viser at virkeområdet til EØS plandirektiv først og fremst er arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, er det grunn til å anta at direktivet i tillegg kan/vil omfatte også enkelte planer som ikke skal behandles etter plan- og bygningsloven. Direktivet omfatter i prinsippet alle planer som vil ha vesentlige konsekvenser og som setter rammer for enkeltprosjekter med unntak av planer og programmer hvis eneste formål er nasjonalt forsvar eller sivilt beredskap og for finans- eller budsjettplaner og -programmer.

Bestemmelsene vil fungere som rammebestemmelser for de planer i sektorene som omfattes av EØS plandirektiv, og er et viktig element for å sikre gjennomføringen av dette direktivet i norsk rett. Disse bestemmelsene kan også komme til anvendelse dersom en enkeltstående planleggingsprosess vurderes som underlagt direktivets krav.

Bestemmelsene i kapittelet vil gi de samme basiskrav til saksbehandling som § 1-8 og § 1-9, og det vises til omtale og motiver til disse bestemmelsene. Det vises også til motivene til kapittel 17.

Det skal utarbeides et program for plan- og utredningsarbeidet, tilsvarende bestemmelsene om planprogram etter § 1-8. Programmet skal gjøre rede for formålet med plan- eller søknadsarbeidet, opplegget for medvirkning og behovet for utredninger. Et slikt program må også, for å gi tilstrekkelig grunnlag for innspill fra berørte myndigheter og allmennheten, inneholde en beskrivelse av tiltaket/planen i likhet med det som inngår i en melding etter dagens KU-bestemmelser.

Ansvarlig myndighet skal ta hensyn til de innspillene som gis i forbindelse med høring av utkast til plan- og utredningsprogram ved fastsetting av program. Programmet skal danne grunnlag for utarbeiding av konsekvensutredning.

Ansvarlig myndighet vil, i likhet med dagens bestemmelser, være konsesjonsmyndighet for tiltak som avgjøres gjennom konsesjonsbehandling. Det er naturlig at dette prinsippet også legges til grunn på plannivå, slik at ansvarlig myndighet vil være den aktuelle sektormyndighet for sektorplaner. Disse myndighetene vil, som etter dagens system, ha ansvar for å avgjøre om et tiltak skal konsekvensutredes, basert på forskrift. Ettersom det ikke gis separate kunngjøringsbestemmelser i dette kapittelet, er det naturlig at det går fram av kunngjøring etter annen lov om tiltaket omfattes av disse bestemmelsene. Dette vil gi allmennheten anledning til å ha synspunkter på om et tiltak likevel skal utredes etter bestemmelsene. Dette er imidlertid ikke en formell klageadgang, og vil ikke berøre ansvarlig myndighets kompetanse til å endelig avgjøre om planen skal anses å kunne ha vesentlige virkninger. Det forutsettes at berørte myndigheter gis anledning til å komme med synspunkter på ansvarlig myndighets vurdering av spørsmålet om konsekvensutredning. Det kan om det synes formålstjenlig gis regler om dette i forskrift.

Konsekvensutredningen og søknad om tillatelse eller planforslag skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn. Konsekvensutredningen skal inneholde en vurdering av behov for fastsetting av vilkår knyttet til gjennomføring og krav til overvåkning av tiltaket (miljøoppfølgingsprogram). Slike undersøkelser vil være hjemlet i relevant regelverk.

Det kan ikke gis tillatelse før utredningsplikten er oppfylt, dvs at konsekvensutredningen oppfyller de krav som er stilt i plan- eller utredningsprogrammet samt eventuelle relevante krav til utredninger som har kommet fram gjennom høringen. Ansvarlig myndighet vil ha et ansvar for eksplisitt å vurdere om beslutningsunderlaget er godt nok, og denne vurderingen vil inngå som en del av innstillingen i saken. Det forutsettes at mangler ved beslutningsgrunnlaget, det vil si mangelfull kvalitet på konsekvensutredningen, regnes som saksbehandlingsfeil og inngår som del av vurderingen dersom det innledes klagebehandling etter relevant lovverk.

Vedtaket i saken skal offentliggjøres med begrunnelse. Dersom det skal utarbeides et miljøoppfølgingsprogram, bør kravene til oppfølgende undersøkelser og vilkår inngå i dette.

Det gis i tillegg bestemmelser om kostnadsdekning, varsling av annen stat dersom tiltaket/planen kan ha vesentlige konsekvenser i nabostat, samt hjemmel til å detaljere bestemmelsene i forskrift. Det vises til motivene til bestemmelsene.