9 Vern mot diskriminering i arbeidslivet innen EU

9.1 Innledning

Det fremgår av mandatet at utvalget skal vurdere spørsmålet om hvordan de ulike prinsippene for ikke-diskriminering skal integreres i norsk lovgivning. Det vil i denne forbindelse være naturlig og hensiktsmessig å se på Norges internasjonale forpliktelser og lovgivningen i Norden. Hovedoppgaven for utvalget er likevel å redegjøre for og vurdere reglene i EUs rammedirektiv mot diskriminering i arbeidslivet.

I EU-retten er det lang tradisjon for rettslig regulering av vern mot diskriminering - helt tilbake til Traktaten om opprettelse av det europeiske økonomiske felleskapittel (EØFT) i 1957. De første reguleringene gjaldt diskriminering på grunn av nasjonalitet og kjønn. I lys av disse første reglene har det utviklet seg et omfattende rettsområde som består av både sekundærrett (forordninger, direktiver, vedtak, anbefalinger/rekommandasjoner og uttalelser ) og av EF-domstolens praksis.

9.2 EUs institusjonelle rammer

Traktatene som danner det institusjonelle rammeverket rundt EU fastlegger unionens kompetanseområder som gjerne omtales som EUs tre søyler. Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskapet (TEF) danner grunnlaget for EUs første søyle, og er i utpreget grad en rammetraktat som først og fremst inneholder regler om EUs institusjoner, deres kompetanse og formål (Kommisjonen, EF-domstolen, Rådet og Europaparlamentet) innenfor det som kalles for fellesskapsretten eller EU/EØS-retten. Norge er gjennom EØS-avtalen knyttet til mesteparten av samarbeidet under EUs første søyle.

Den europeiske enhetsakten trådte i kraft 1. juli 1987 og danner grunnlaget for samarbeidet mellom medlemslandene på utenriks- og sikkerhetsområdet, som utgjør EUs andre søyle.

Traktaten om den europeiske union (TEU eller Maastricht-traktaten) som trådte i kraft 1. november 1993 gir en felles ramme for samarbeidet mellom unionens medlemsstater. Samtidig fastsetter den bestemmelser innenfor områdene for utenriks- og sikkerhetsområdet (den såkalte andre søyle) og innenriks- og justissamarbeidet (den tredje søyle). Traktaten innebærer en sterkere institusjonell og politisk ramme for samarbeidet i unionen. Samarbeidet ble utvidet fra i hovedsak å omhandle handelspolitikk og et indre marked til også å omfatte utenriks- og sikkerhetspolitikk, justissamarbeid og konkrete bestemmelser for gjennomføringen av en økonomisk og monetær union.

EU-landene har gjennom traktatrevisjonene innlemmet stadig nye kompetanseområder i sitt samarbeid. Et eksempel på dette er Amsterdam-traktaten av 1997 som innebar vesentlige endringer i traktatene og en viss overføring av statenes suverenitet. Blant endringene var innføring av nye bestemmelser om menneskerettigheter og ikke-diskriminering.

9.3 Traktatbestemmelser om grunnleggende rettigheter og ikke-diskriminering

Grunnleggende rettigheter

TEU artikkel 6 nr. 1 og 2 fastslår at EU respekterer grunnleggende rettigheter slik det er garantert i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Her gjengis tredje avsnitt i traktatens fortale som sier at unionen bygger på prinsippene om frihet, demokrati og respekt for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og rettigheter, og rettsstatsprinsippet. Dette er prinsipper som alle medlemsstatene har til felles og gir uttrykk for de grunnleggende felles europeiske verdier som EU bygger på.

Betydningen av disse bestemmelsene underbygges av TEU artikkel 7 nr. 111 som ble innført ved Amsterdam-traktaten i 1997 i lys av kommende utvidelse av unionen. Etter artikkel 7 nr. 2 kan Rådet med kvalifisert flertall suspendere en medlemsstat fra enkelte av de rettigheter som følger av TEU, dersom det foreligger en grov og vedvarende overtredelse av prinsippene som er nedfelt i artikkel 6 nr. 1.

Ved vedtakelsen av Amsterdam-traktaten ble det i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskapet (TEF) artikkel 13 inntatt en særlig hjemmelsbestemmelse hvoretter Rådet med enstemmighet kan vedta rettsakter med sikte på å bekjempe ”forskelsbehandling på grundlag af køn, race, eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handicap, alder eller seksuell orientering.” Denne bestemmelsen er ikke direkte anvendelig, og bestemmelsen forhindrer derfor ikke at det i de enkelte medlemsstater vedtas eller opprettholdes diskriminerende bestemmelser. Artikkelen utgjør imidlertid hjemmelsgrunnlaget for de bindende rådsdirektivene 2000/43/EF (etnisk diskriminering) og 2000/78/EF (rammedirektivet for arbeidslivet).

Diskriminering på grunnlag av nasjonalitet

TEF artikkel 12, som er likelydende med bestemmelsen i EØS-avtalens artikkel 4, inneholder et grunnleggende forbud mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Begrepet nasjonalitet betyr i denne sammenhengen det samme som tilknytning til et EU/EØS-land og tar særlig sikte på å hindre at et medlemsland favoriserer egne borgere på bekostning av virksomheter eller personer fra et av de øvrige medlemslandene. Imidlertid er også borgere fra andre land beskyttet mot diskriminering i situasjoner hvor grunnlaget for forskjellsbehandlingen er deres tilknytning til et EU-land. Siktemålet er å sikre fri bevegelighet som en forutsetning for utvikling av det økonomiske markedet.

Diskriminering på grunnlag av kjønn

Det europeiske fellesskapet har lenge hatt klare forpliktelser til å sikre likestilling mellom kjønnene og like muligheter for kvinner og menn. TEF artikkel 141 gir uttrykk for et forbud mot forskjellsbehandling med hensyn til lønn og andre ytelser som arbeidstaker mottar fra arbeidsgiver. Det heter i artikkel 141 nr. 1 at

”Hver medlemsstat gennemfører princippet om lige løn til mænd og kvinder for samme arbejde eller arbejde af samme værdi”.

9.4 Rådsdirektiver om ikke-diskriminering og likebehandling

9.4.1 Rådsdirektiver om diskriminering på grunnlag av kjønn

TEF artikkel 141 suppleres for det første av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av likebehandlingsprinsippet for menn og kvinner når det gjelder arbeidslivet. Vernet er dermed utvidet til også å gjelde andre arbeids- og ansettelsesvilkår enn lønn. Ved rådsdirektiv 2002/73/EF (vedtatt 23. september 2002) er det gjennomført en rekke endringer i dette direktivet. Endringene tar sikte på å implementere den foreliggende praksis fra EF-domstolen og å bringe forbudet mot kjønnsdiskriminering i bedre overensstemmelse med reguleringen i de to nye direktivene 2000/43/EF (etnisk diskriminering) og 2002/78/EF (rammedirektivet for likebehandling i arbeidslivet).

Også rådsdirektiv 75/117/EØF om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes lovgivninger om gjennomføring av prinsippet om lik lønn til menn og kvinner utgjør et supplement til TEF artikkel 141. Dette direktivet endrer ikke likelønnsprinsippets innhold eller rekkevidde, men inneholder regler om rettsmidler for å få et likelønnskrav gjennomført.

Rådsdirektiv 97/80/EF om bevisbyrden i saker om diskriminering på grunn av kjønn angår slike situasjoner som reguleres av de to ovenfor nevnte direktiver. Direktivets artikkel 4 pålegger medlemsstatene en plikt til å gjennomføre prinsippet om delt bevisbyrde også i slike situasjoner.

9.4.2 Rådsdirektiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om forbud mot etnisk diskriminering

Rådsdirektiv 2000/43/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse er sammen med rammedirektivet en del av EUs såkalte ”ikke-diskrimineringspakke”. Hva angår arbeidslivsområdet har direktivet i hovedsak det samme innhold som rammedirektivet. For en omtale av dette direktivet vises til NOU 2002: 12 kapittel 8.3.

9.4.3 Rådsdirektiv 97/81/EF om deltidsarbeid

Rådsdirektiv 97/81/EF om deltidsarbeid er en iverksettelse (allmenngjøring) av en rammeavtale som ble inngått mellom Sammenslutningen av Industri- og arbeidsgiverorganisasjoner i Europa (Unice), Det Europeiske Senter for Offentlige virksomheter (CEEP) og Den Europeiske Faglige Samarbeidsorganisasjon (EFS). I henhold til direktivets artikkel 1, jf. rammeavtalens § 4, skal deltidsansatte ikke behandles på en mindre gunstig måte enn sammenlignbare heltidsansatte, fordi de er deltidsansatt, med mindre forskjellsbehandlingen er begrunnet i objektive forhold.

9.4.4 Rådsdirektiv 99/70/EF om midlertidig tilsetting

Rådsdirektiv 99/70/EF om midlertidig tilsetting er i likhet med direktivet om deltidsarbeid en iverksettelse av en rammeavtale inngått mellom Unice, CEEP og EFS. Det følger av direktivets artikkel 1, jf. rammeavtalens § 4, at ansettelsesvilkårene for personer med tidsbegrenset ansettelse ikke må være mindre gunstige enn de som gjelder for sammenlignbare fast ansatte, hvis dette utelukkende er begrunnet i avtalens tidsbegrensede varighet og forskjellsbehandlingen ikke er begrunnet i objektive forhold.

9.5 Sentrale ikke-rettslige tiltak mot diskriminering

European Monitoring Centre

I det europeiske året mot rasisme vedtok EU-rådet forordning 1035/97/EF av 2. juni 1997 om opprettelse av et europeisk overvåkingssenter, European Monitoring Centre (EUMC).

EUMC ble etablert i Wien høsten 1997, og etter en interimperiode på litt over to år, ble senteret offisielt åpnet i april 2000. EUMC skal bygge opp en kunnskapsbase om rasisme, fremmedfrykt og anti-semittisme. Hensikten er å forsyne medlemsstatene med dokumentasjon om rasisme og fremmedfrykt som er sammenlignbar på europeisk nivå. Videre skal EUMC legge fram modeller for «good practices», utarbeide strategier for å bekjempe rasisme og etablere et europeisk nettverk på feltet rasisme og fremmedfrykt (European Racism and Xenophobia Information Network (RAXEN)). Målet er å koordinere eksisterende kunnskap og erfaringer på feltet.

Handlingsprogram for bekjempelse av diskriminering 2001 - 2006

EU-kommisjonens forslag om et seksårig handlingsprogram for bekjempelse av diskriminering for perioden 2001-2006 ble vedtatt på EUs ministermøte i Nice 27.-28. november 2000.

Formålet med handlingsprogrammet er å fremme tiltak for å bekjempe diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse, religion eller livssynsbekjennelse, alder eller seksuell orientering. Det skal støtte og bygge opp under det arbeidet som gjøres på europeisk nivå og i medlemslandene. Tiltak for å nå disse målene er å:

• Øke forståelsen for problemstillinger knyttet til diskriminering gjennom kunnskapsutvikling og ved å måle effekten av politikken, lovgivningen og praktiseringen av denne.

• Støtte de frivillige organisasjonene på feltet gjennom å fremme samarbeid mellom medlemslandene og støtte nettverksbygging mellom de frivillige organisasjonene på europeisk nivå.

• Arbeide for økt bevissthet om temaet, og særlig synliggjøre viktigheten av EU-dimensjonen i kampen mot diskriminering gjennom å offentliggjøre resultatene fra handlingsprogrammet, kommunikasjoner, publikasjoner, kampanjer o.a..

Kommisjonen har foreslått at det åpnes for at EØS/EFTA-landene kan delta i programmet. Norge vurderer per i dag tilslutning til dette programmet.