7 Forsvarets bruk av fremmed eiendom

7.1 Bakgrunn

Hjemlen for Forsvarets bruk av eiendommer til manøvreringsformål dekkes i dag på følgende måter:

• I tilknytning til garnisoner og skyte- og øvingsfelt har Forsvaret ervervet grunn for formålet. Dette dekker de løpende behov for opptrening av enkeltmenn og de mindre formasjonene i tillegg til de fleste skarpskytingsbehov

• Ved større felttjenesteøvelser (større enn kompani tilsv) rekvirerer Forsvaret nødvendig grunn med hjemmel i rekvisisjonsloven

• Enheter opp til kompani tilsv som enten befinner seg for langt borte fra Forsvarets skyte- og øvingsfelt eller der disse ikke gir ønskede utfordringer, er henvist til å bruke fremmed eiendom. I de fleste tilfelle løses dette ved inngåelse av avtaler med grunneier

I sistnevnte tilfelle kan man imidlertid se for seg at grunneier ikke ønsker å inngå en avtale med Forsvaret. Det eksisterer ikke noe lovgrunnlag som sikrer slike samfunnsinteresser der disse er i konflikt med private interesser. Dette utgjør pr i dag ikke et stort problem for Forsvaret. Imidlertid er det visse trekk i samfunnsutviklingen som vil kunne gi økt motstand mot Forsvarets virksomhet på fremmed eiendom. Sentraliseringen av Forsvarets enheter sammen med det faktum at stadig færre gjennomfører førstegangstjeneste, vil kunne resultere i en fremmedgjøring av Forsvaret og dets behov. En stadig økende bruk av utmark til frilufts- og rekreasjonsformål vil også bidra til å senke terskelen for motforestilling mot Forsvarets bruk av fremmed eiendom.

7.2 Tilbakeblikk

Utvalget har vært opptatt av dette saksområdet i mange år. Målet har vært å bidra til å gi Forsvaret en hjemmel til å nytte fremmed eiendom for å gjennomføre programmerte og viktige øvelser. Den usikkerheten som med jevne mellomrom oppstår på dette feltet, burde ryddes av veien.

Det er blitt gjennomført to utredninger av dette rettighetsspørsmålet. Den første ble laget av Forsvarets bygningstjeneste i midten av 1970-årene basert på uttalelser fra Utvalget, ref NOU 1974:20, s 32 pkt 207, og merknader fra Forsvarsdepartementet i St meld nr 52 (1974-75) –Forsvarets skyte- og øvingsfelt, jfr Innst S nr 315. Denne utredningen ble forelagt Justisdepartementet og kommunaldepartementet som med enkelte merknader sluttet seg til utredningens fremstilling.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Utvalget for å utrede Forsvarets øvingsvirksomhet i privateid utmark, leverte sin innstilling i mars 1987. Utvalgets medlemmer kom fra Forsvarets bygningstjeneste, Norges bondelag, Norges skogeierforbund og Forsvarets overkommando.

Begge disse utredningene konkluderer med at Forsvarets adgang til å bruke friluftsloven som hjemmel til øvelser i privateid utmark er meget begrenset. Det konkluderes også med at det i privatretten ikke eksisterer noen generell sedvanemessig hjemlet øvingsrett for Forsvaret ut over det som er hjemlet i reglene om allemannsrett. Utvalget kan imidlertid ikke se at det er gjort noen tilsvarende utredninger om hvorvidt det ut fra statsrettslige betraktninger fra gammelt av løper noen rettstradisjon, enten innvevd i, eller parallelt til allemannsretten eller «den uskyldige nytelsesrett». Dette ville i så fall være en situasjon hvor de store grunneiere, som også var de fremste skattesubjekter, ytet et naturalbidrag til det nasjonale forsvarsapparatet.

Sistnevnte utredning anbefalte at Forsvaret sikres i en egen lovhjemmel for øvelser i utmark med mindre avdelinger opp til kompanier (tilsvarende).

Basert på et således følt behov, og ovennevnte tilrådninger, ba Forsvarsdepartementet sommeren 1992 Forsvarets overkommando om å utarbeide et forslag til lovtekst som sikret Forsvaret lovhjemmel for det øvingsbehov som forelå. Forslaget skulle gis oppmerksomhet under diskusjonen om Forsvarets modernisering og effektivisering som fulgte behandlingen av St meld nr 16 (1992-93) – Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet i tiden 1994-1998, jfr Innst S nr 150. Forsvarets overkommando fremmet i samarbeid med Forsvarets bygningstjeneste et utkast i februar 1993. Utkastet ble imidlertid ikke realitetsbehandlet.

Selv om det erkjennes at Forsvarets behov for å drive mindre øvelser i privat utmark fortsatt er tilstede, er det ikke skjedd noen generell avklaring av hjemmelsforholdet.

Ved etablering av Rena leir i Østerdal garnison er spørsmålet løst ved at det er inngått avtaler med de omliggende skogeiere.

7.3 Dagens situasjon

Forsvaret gjennomgår for tiden store endringer i drift og øvingsmønster. Lokalt er driften mer intensiv, og operasjonstypene som øves krever større arealer enn tidligere. I tillegg er allmennhetens bruk av utmark til friluft og rekreasjonsformål øket, de generelle miljøkravene er skjerpet, og dette vil kunne komme i konkurranse med et intensivert forsvar.

Utvalget ble i forbindelse med arbeidet med forrige hovedrapport (NOU 1996:8) orientert om at Forsvarsdepartementet hadde igangsatt et kartleggingsarbeid for å kunne dokumentere i hvilken utstrekning det øves på privat grunn, hva som forventes av slike øvelser i framtiden og i hvilken utstrekning slike øvelser har medført problem for Forsvaret, herunder i hvilken grad det er framsatt krav fra grunneierne om såkalte «grunneieravtaler».

Utvalget forutsatte at kartleggingen skulle danne grunnlaget for en nærmere vurdering av behovet for en ny lov eller en justering av nåværende friluftslov og rekvisisjonslov med tillegg som kan dekke det behov for regulering som foreligger.

Resultatet av dette kartleggingsarbeidet foreligger ikke på nåværende tidspunkt.

Utvalget henvendte seg i august 2003 til Forsvardepartementet om en avklaring av sakskomplekset ettersom Utvalget vurderte et behov for å omtale dette også i foreliggende hovedrapport.

Forsvardepartementet uttaler blant annet i sitt svar at selv om Forsvaret erkjenner at behovet for å drive mindre øvelser i privat utmark er tilstede, er det ikke skjedd noen generell avklaring av hjemmelsforholdet.

Forsvarsdepartementet vil imidlertid ta opp saken på ny for å få avklart om behovet fortsatt er tilstede. I så fall vil departementet gå igjennom tidligere utkast for å se om det er dekkende for dagens situasjon.

7.4 Utvalgets vurdering

For å gi rom for større øvelser eller manøvre, har det vært vanlig med rekvirering av passende områder etter gjeldende rekvisisjonslov. Dette er en godt innarbeidet og tilfredsstillende ordning for slike øvelser. Når det gjelder øvinger for mindre avdelinger opp til kompani, er denne rekvisisjonsordning ikke hensiktsmessig. Utvalget nedsatte derfor en egen arbeidsgruppe for å utrede Forsvarets øvingsvirksomhet i privateid utmark. Utredningen fulgte som utrykt vedlegg til Hovedrapporten i des 1987. I denne utredningen ble det bl annet foreslått en ny lov for å gi adgang til øvingsområder for mindre avdelinger opp til kompani. Utvalget fant en slik lov nødvendig og tok dette opp som egen sak med Forsvarsdepartementet.

Utvalget vil hevde at Forsvaret som prinsipp bør ha stedsevarig bruksrett over (eie) de arealer som brukes regelmessig. Forsvaret bør derfor sikre seg nødvendige arealer til bruk ved opplæring og øvelser som følge av faste program.

Øvelser på fremmed eiendom vil medføre ulempe for annen bruk og belastninger på terrenget. Bruken av et område må derfor vurderes både ut fra en økonomisk og en miljømessig side.

Utvalget får opplyst at Forsvaret pr i dag får gjennomført sine øvelser på en tilfredsstillende måte også der hvor fremmed eiendom må benyttes med hjemmel i avtale med grunneier. Utvalget ser ikke bort fra at denne situasjon kan endre seg som følge av utvikling både i Forsvaret og i samfunnet for øvrig. Man kan stå overfor en endring i toleransen fra opinionen til Forsvarets øvingsvirksomhet. Utvalget har et inntrykk av at man er i ferd med å akseptere situasjonen slik den er idag.

Utvalget viser til tidligere forslag om en ny lov og anbefaler at utviklingen i forhold til Forsvarets øvingsmuligheter på fremmed eiendom holdes under observasjon og at Forsvaret går igjennom problemstillingene.