2 Arbeidslivslovutvalgets (NOU 2004:5) vurderinger rundt uønsket deltid og lovfesting av fortrinnsrett til utvidet stillingsbrøk for deltidsansatte

Nedenfor følger Arbeidslivlovutvalgets vurdering av uønsket deltid samt diskusjon rundt lovfesting av fortrinnsrett av deltidsansettelser til utvidet stillingsbrøk. I tillegg gis det en oppsummering av høringsuttalelsene som ble sendt inn i forbindelse med høringsrunden til Arbeidslivslovutvalgets innstilling.

Arbeidslivslovutvalget la fram sin innstilling 20. februar 2004 (NOU 2004:5). Utvalget foreslo en ny arbeidslivslov som er en videreutvikling og forenkling av arbeidsmiljøloven. Arbeidslivslovutvalget besto av representanter for de store arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og enkelte departementer, direktøren for Arbeidstilsynet samt to nøytrale medlemmer og ble ledet av advokat Ingeborg Moen Borgerud.

Arbeidslivslovutvalget mente det var en målsetting å redusere den uønskede deltiden. Det understrekes at deltidsansettelse kan innebære en fleksibilitet som er ønsket både fra arbeidsgivere og fra arbeidstakere. Arbeidslivslovutvalget la samtidig vekt på at en god del av de deltidsansatte ønsker å utvide sin stilling, og at det således er tale om ufrivillig deltid for mange. Slik ufrivillig deltid innebærer samfunnsøkonomiske kostnader, blant annet fordi denne arbeidskraften ikke fullt ut blir benyttet. Arbeids­livs­lovutvalget pekte imidlertid på at den arbeidskraftsreserven som de deltidsansatte utgjør, i realiteten er mindre enn det i utgangspunktet kan se ut til. For den enkelte arbeidstaker kan ufrivillig deltid innebære både økonomiske og sosiale kostnader. Arbeidslivslovutvalget pekte i den sammenheng særlig på de likestillingsmessige aspektene knyttet til deltid. Mange kvinner velger å arbeide deltid, for eksempel som en løsning på tidsklemma mellom arbeidslivet og omsorgen for små barn. Deltid som opprinnelig var frivillig kan imidlertid endre karakter til ufrivillig deltid. Livs­situasjonen kan endre seg slik at den deltidsansatte ønsker å utvide stillingsbrøken, for eksempel fordi barna blir større.

Fortrinnsrett for deltidsansatte ved nyansettelser i virksomheten, kan ifølge Arbeidslivslovutvalget være et av mange virkemidler for å redusere ufrivillig deltid. Utvalget viser til at en fortrinnsrett for deltidsansatte allerede er nedfelt i flere tariffavtaler. Således vil allerede mange arbeidstakere ha en fortrinnsrett. Mange arbeidstakere omfattes imidlertid ikke av slike avtaler. Dette gjelder for det første uorganiserte arbeidstakere. For det andre vil det være bransjer eller sektorer der det ikke er forhandlet fram en slik avtale, for eksempel i staten. Videre kan det hevdes at hvorvidt en klausul om fortrinnsrett er effektiv, i stor grad avhenger av om organisasjonen og de tillitsvalgte prioriterer denne typen spørsmål. Disse forholdene kan tale for at det bør lovfestes et generelt prinsipp om fortrinnsrett.

På den annen side kan det ifølge Arbeidslivslovutvalget også argumenteres for at denne type spørsmål bør overlates til tariffpartene å regulere. En lovbestemmelse vil gjelde likt i alle bransjer, mens ved tariffavtaleregulering kan fortrinnsrett som virkemiddel benyttes der det er særlig behov for det.

En rett for deltidsansatte til å utvide sin stillingsbrøk hvis de ønsker det, kan være et likestillingspolitisk virkemiddel. Det er særlig kvinner som er deltidsansatt. En fortrinnsrett kan styrke kvinners stilling på arbeidsmarkedet og fremme deres reelle muligheter til økonomisk selvstendighet. For mange kvinner representer deltid en viktig inngangsport til yrkesaktivitet. Men dersom en fortrinnsrett fører til at arbeids­giverne blir mer forsiktig med å tilby deltidsarbeid eller blir mer restriktiv i forhold til hvem som ansettes, kan dette virke mot sin hensikt også overfor målet om likestilling. Det må unngås at en fortrinnsrett rammer mulighetene til frivillig deltid, uttalte utvalget.

En fortrinnsrett vil bety at arbeidsgivere ved nyansettelser ikke står helt fritt til å ansette den han eller hun synes er best kvalifisert til en jobb. Dette kan føre til at arbeidsgivere blir mer tilbakeholdne med å ansette på deltid, og at de velger for eksempel innleie som et alternativ til nye deltidsstillinger. Dette vil være uheldig for de arbeidstakere som ønsker deltidsstilling. Det kan også være at det er en fare for at fortrinnsretten fører til at kravene til de deltidsansattes kvalifikasjoner skjerpes. Dette kan ramme utsatte grupper som allerede har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Arbeidslivslovutvalget skisserte opp hvordan en lovregel om fortrinnsrett eventuelt kan se ut. Fortrinnsretten bør ifølge Arbeidslivslovutvalget være betinget av at arbeidstakeren er kvalifisert til å utføre de arbeidsoppgavene som hører til den aktuelle stillings­utvidelsen og at utvidelsen ikke vil påføre virksomheten vesentlige ulemper. En mulig lovtekst kunne ifølge utvalget være:

”Fortrinnsrett for deltidsansatte

1. Deltidsansatte har fortrinnsrett til å øke sin stillingsandel fremfor at det blir foretatt nyansettelse i virksomheten.

2. Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstakeren er kvalifisert til å utføre de arbeidsoppgaver som hører til den aktuelle stillingsutvidelsen og at dette ikke vil påføre virksomheten vesentlige ulemper.

3. Fortrinnsrett etter [regelen om fortrinnsrett ved ny ansettelse etter en nedbemanning] går foran fortrinnsrett for deltidsansatte.

4. Dersom flere deltidsansatte har fortrinnsrett skal arbeidsgivers valg mellom disse være saklig begrunnet.”

Arbeidslivslovutvalget delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om lovfesting av fortrinnsrett burde foreslås. Mindretallet besto av medlemmene som representerte arbeidstakerorganisasjonene LO, YS og UHO.

Flertallet kom etter en samlet vurdering til at utvalget ikke burde foreslå en lovfestet fortrinnsrett. Vurderingen av spørsmålet om å lovfeste en fortrinnsrett for deltids­ansatte bør ifølge flertallet avvente innstillingen til deltidsutvalget. Flertallet la særlig vekt på utilstrekkelige kunnskaper om årsaker til ufrivillig deltid, og om behovet for og eventuelle virkninger av en slik regel: Flertallet pekte på at det er store variasjoner med hensyn til bruken av deltid i ulike sektorer. Fortrinnsrett for deltids­ansatte er allerede nedfelt i en rekke tariffavtaler. Det må legges til grunn at disse avtalene dekker sektorer der det særlig er behov for et slikt virkemiddel. Det er i forhold til andre sektorer uklart i hvilken grad det er behov for en regel om fortrinns­rett og hvilke følger en slik regel eventuelt vil kunne få. Det er derfor usikkert om en lovfestet regel om fortrinnsrett som omfatter hele arbeidsmarkedet, vil være et hensiktsmessig virkemiddel. Årsakene til ufrivillig deltid, inkludert eventuelle forskjeller mellom ulike bransjer, var ifølge flertallet heller ikke tilstrekkelig klarlagt. Det er ikke gitt at problemene og de mulige løsningene er de samme i alle sektorer. Det er også uklart hvordan bestemmelsene om fortrinnsrett i tariffavtalene virker. Spørsmålet om fortrinnsrett bør ifølge flertallet vurderes i sammenheng med andre mulige virkemidler. Et vesentlig hensyn må være at slike virkemidler ikke svekker muligheten for frivillig deltid.

Arbeidslivslovutvalgets mindretall mente at det er behov for å lovfeste en rett for deltidsansatte til å utvide sin stillingsbrøk ved nyansettelser i virksomheten, og at dette er et viktig prinsipp som bør nedfelles i loven. Mindretallet var i motsetning til flertallet av den oppfatning at vi hadde tilstrekkelig kunnskap om deltidsansettelse og undersysselsetting til å lovfeste en fortrinnsrett. Det var ifølge mindretallet heller ikke grunnlag for å anta at en lovfestet fortrinnsrett ville få uheldige effekter av betydning i forhold til sysselsetting og arbeidsgivers tilbud om deltidsstillinger til de arbeidstakere som ønsker det. Mindretallet la vekt på at det er et behov for et virkemiddel for å redusere ufrivillig deltid, og at fortrinnsrett for deltidsansatte også vil være et likestillings­politisk virkemiddel. Mindretallet la vekt på at lovfesting er den mest egnede reguleringsformen i denne typen spørsmål fordi mange deltidsansatte ikke omfattes av tariffavtaler om fortrinnsrett og fordi slike klausuler i praksis ofte ikke fungerer effektivt for den enkelte.

I høringsrunden til arbeidslivslovutvalgets innstilling støtter blant andre Landsorganisasjonen i Norge (LO), Utdanningsorganisasjonenes Hovedorganisasjon (UHO) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mindretallets forslag og mener at det er behov for en regel om fortrinnsrett. UHO er ikke enig med flertallet i at dagens tariffavtaler dekker alle de sektorer der det er særlig behov for et virkemiddel mot ufrivillig deltid. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon og Handels- og Servicenæringens Hoverorganisasjon (HSH) er imot at det innføres en fortrinnsrett. NHO mener at det ikke er så stort behov for en fortrinnsrett. Det pekes på at de fleste deltidsansatte ønsker å jobbe redusert. Videre mener NHO at en regel om fortrinnsrett kan føre til at arbeidsgiver kvier seg for å ansette på deltid fordi dette senere kan begrense retten til å ansette den best kvalifiserte. Dette kan føre til færre deltidsstillinger. Dette vil særlig få konsekvens for blant annet kvinner og studenter som gjerne etterspør deltidsstillinger. I tillegg kan det føre til at heltidsansatte får ubekvem arbeidstid. KS mener at det er prinsipielt uheldig at fortrinnsretten utvides til andre tilfeller enn etter oppsigelser på grunn av virksomhetens forhold (arbeidsmiljøloven § 67). HSH mener at fortrinnsrett bør reguleres i tariffavtaler. Det er ikke behov for en lovfestet fortrinnsrett fordi spørsmålet er regulert i mange tariffavtaler og fordi flertallet av de deltidsansatte ikke ønsker heltid. En fortrinnsrett kan videre være i strid med arbeidsgivers behov. Arbeidsgiver ønsker ofte deltidsansatte for å få en mer fleksibel arbeidskraft. Det vil være uheldig med en regel om fortrinnsrett fordi den vil stå i veien for at arbeidsgiver kan ansette den han mener er best kvalifisert.