6 Konsekvenser av deltidsarbeid for det enkelte individ

6.1 Innledning

Tid og penger er begge deler ressurser og noen ganger ses dette som ressurser som kan erstatte hverandre. I hovedsak er det likevel slik at hvorledes mennesker tilbringer sin tid avgjør hvor mye av andre typer ressurser de har til rådighet. Det sentrale i denne sammenheng er at den tiden som benyttes til lønnet arbeid, har store konsekvenser for hvilke økonomiske ressurser man har.

I og med at det i det vesentlige er kvinner som jobber deltid vil vi i dette kapitlet legge vekt på å diskutere de økonomiske konsekvensene av deltidsarbeid i et likestillingsperspektiv.

Deltidsarbeidet blant kvinner har konsekvenser for deres karriere, inntekt og pensjonsrettigheter. Økonomisk selvstendighet for alle er et viktig politisk mål. Kvinnenes og husholdningens økonomiske risiko øker ved at kvinner deltar mer i husholdsarbeid og mindre i yrkesaktivt arbeid. Dette innebærer en økt risiko for økonomiske problemer ved en eventuell skilsmisse eller dersom mannen faller fra. Denne økonomiske risiko gjelder også for husholdet som helhet dersom mannen for eksempel blir syk eller arbeidsløs. Å dele på ansvaret for både hjem og forsørgelse kan slik sett fungere som en slags forsikring.

En pleier ofte å se på kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet som et viktig symbol på hvor langt likestillingen i et samfunn har kommet. En må anta at likestillingen i arbeidslivet påvirker likestilling på andre arenaer i samfunnet, blant annet i familien. Hvordan det lønnede arbeidet fordeles mellom kvinner og menn må antas å ha innvirkning på hvordan det ulønnede arbeidet fordeles.

Det ulønnede arbeidet har også en verdi. Det gir (etter visse retningslinjer) pensjonspoeng og den innsatsen som legges ned i omsorgs- og husarbeid produserer velferd for alle familiemedlemmene. Samtidig begrenser stor innsats hjemme og liten innsats ute den økonomiske uavhengigheten blant kvinner. I dette kapitlet vil vi konsentrere oss mest om de økonomiske konsekvensene av å arbeide deltid.

En del jobber deltid i en svært avgrenset periode, for eksempel i tilknytning til utdanning eller småbarnsfasen. Det er først og fremst deltidsarbeid som strekker seg over lang tid som kan ha negative konsekvenser for kvinners karriere, pensjon og økonomiske uavhengighet. Dessverre har vi lite forskning som analyserer økonomiske konsekvenser etter varighet av deltid.

6.2 Inntektsforskjeller og deltid.

Å arbeide deltid, frivillig eller ufrivillig, innebærer at inntekten reduseres. Man vil ofte argumentere for at en husholdning skal ses som en økonomisk enhet, slik at det ikke spiller noen rolle hvem som frambringer ressursene. Dette forutsetter at ressursene deles likt innad i husholdningen og at alle lever i parforhold. Vi vet at i praksis holder ikke disse forutsetningene. Ca. 50 prosent av alle inngåtte ekteskap ender med skilsmisse og fordelingen innad i husholdningen er ikke alltid slik som vi ønsker å tro. Forskning fra Sverige (SOU 2004:70) viser til at en jevn fordeling av husholdningens samlede ressurser ikke skjer, til tross for at dette ofte tas for gitt i vanlige fordelingsstudier. Videre er det en del enslige forsørgere som også jobber deltid.

Det gjennomsnittlige inntektsgapet mellom kvinner og menn er i Norge på ca. 40 prosent. (blant kvinner i yrkesaktiv alder, dvs. 20-66 år), dvs. at kvinners bruttoinntekt er på ca. 60 prosent av menns (Inntekts- og formuesundersøkelsen 2000, SSB ). I dette materialet er både deltids- og heltidsansatte inkludert. I bruttoinntektsmålet inngår bl.a. kapitalinntekter. Disse er betydelig mer skjevfordelt enn lønnsinntekter, men kan i noen grad være konsekvenser av tidligere sparing fra lønnsinntekt. Inntektsulikheten i Norge mellom kvinner og menn blir ofte fremhevet som svært høy i internasjonal sammenheng. Dette må imidlertid ses i sammenheng med en internasjonalt sett høy sysselsettingsrate hos kvinner i Norge kombinert med en forholdsvis høy andel av kvinner på deltid.

Dersom vi bare tar utgangspunkt i årlig lønnsinntekt, tjener kvinner ca. 67 prosent av menns inntekt. Også her skyldes mye av forskjellen i inntekt at arbeidstiden er forskjellig. Det har skjedd en positiv utvikling i utjevning av kvinners lønnsinntekt fra 1970-tallet og fram til i dag. Kvinner tjente bare 55 prosent av menns lønnsinntekt i 1973. En analyse viser at en betydelig del av lønnsopphentingen skyldes at forskjellen i ukentlig arbeidstid har blitt mindre. Det har også foregått en tilnærming i timelønn, men det er verd å merke seg at opphentingen i timelønn bare skjedde fram til 1985. Forskerne konkluderer med at etter denne tid skyldes utjevningen i årlig lønnsinntekt i første rekke en utjevning i arbeidstid (Barth og Dale- Olsen 2004).

6.3 Deltid, lønn og karriere i arbeidslivet

De fleste studier fra Norge viser at det er små eller ingen timelønnsforskjeller mellom heltidsarbeidende og deltidsarbeidende i samme yrke og med samme utdanning og erfaring mv. Dette er en indikasjon på at det ikke foregår noen diskriminering av deltidsansatte.

En fersk rapport fra Institutt for samfunnsforskning bekrefter dette bildet (Hardoy & Schøne 2004). Timelønnen til kvinner som arbeider deltid sammenlignes med timelønnen til sammenlignbare grupper av kvinner som arbeider heltid. Denne såkalte nettolønnsforskjellen kommer fram ved å ta hensyn til ulikhet i utdanningsnivå, fagfelt, yrkeserfaring, sivil status og barn. Undersøkelsen viser at det ikke er noen forskjell i timelønn mellom kvinner som arbeider heltid og kvinner som arbeider deltid. Her skiller situasjonen i Norge seg fra mange andre land. I internasjonale undersøkelser blir forskjeller i arbeidstid tillagt stor vekt som forklaring på forskjeller i timelønn.

Utvalget er opptatt av om dette bildet endrer seg når en ser på gruppen undersysselsatte blant de deltidssysselsatte. Det antas at denne gruppens tilpasning i stor grad vil være bestemt ut fra etterspørselssiden (Hardoy & Schøne 2004). Det kan være en mulighet for at arbeidsgivere i lokale arbeidsmarkeder utnytter sin makt ved å sette timelønnen til undersysselsatte lavere enn timelønnen til heltidsarbeidere. Den empiriske analysen bekrefter ikke dette bildet for den gruppen som er undersysselsatt i kort tid. Analyse av kvinner som var undersysselsatt på intervjutidspunktet både i 1997 og 1998, viser derimot at de langvarig undersysselsatte hadde 10 prosent lavere lønn enn heltidsansatte kvinner med tilsvarende utdanning, yrke, etc. Dette kan være en indikasjon på at det er hold i teorien om arbeidsgivermakt (monopsoni) i forhold til denne gruppen. Det kan også være en indikasjon på seleksjonseffekter, ved at de med langvarig undersysselsetting har en del uobserverte kjennetegn som gjør den til en marginalisert gruppe på arbeidsmarkedet.

kapittel 3 viste at deltidsarbeidet er konsentrert til typiske kvinnedominerte yrker på de lavere trinn i stillingshierarkiet. Dette er ofte yrker som krever lav eller middels utdannelse. Deltidsarbeidet er imidlertid også relativt utbredt i en del yrker som krever høgskoleutdanning, spesielt innen omsorgsyrkene.

Humankapitalteorien har en forutsetning om at individer tar utgangspunkt i den tradisjonelle arbeidsdelingen i hjemmet når de skal fatte sin beslutning om investering i utdanning og karriere. Det kan ses som en begrensning ved humankapitalteorien at den tar individenes preferanser og den kjønnskonservative arbeidsdelingen for gitt. Om kvinner tror at de vil bli diskriminert i for eksempel tradisjonelle mannsdominerte yrker og bransjer, kommer deres preferanser og dermed dere ”frie” valg av utdanning og yrke til å vris mot tradisjonelle kvinnelige områder for å unngå diskriminering. En rapport fra Høst og Michelsen (2003) om rekruttering til hjelpepleierutdanningen bekrefter dette bildet. Et stort flertall i undersøkelsen oppgir at mulighetene til å arbeide deltid og tilpasse arbeidet til familie er viktig for deres valg av utdanning. I rapporten pekes det på at en slik tradisjonell innstilling også blant de yngste må ses på som overraskende.

Det er mye som tyder på at muligheten for deltidsarbeid forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og konsentrasjonen av kvinner innen bestemte næringer og yrker. Dersom dette medfører at det i større grad utvikler seg bestemte delarbeidsmarkeder for kvinner og arbeidsgiverne utnytter sin makt innenfor disse delarbeidsmarkedene, kan deltidsarbeidet være med på å forsterke tendensen til et generelt lavere lønnsnivå i de typiske kvinneyrkene enn i typiske mannsyrker på samme nivå i hierarkiet. I denne sammenhengen må en imidlertid ha med at 86 prosent av alt deltidsarbeid er ønsket av arbeidstakeren.

Enkelte forskningsresultater tyder på at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn relativt sett er større blant de med lav utdanning enn blant de med høy. En undersøkelse av funksjonærer i industrien viste at lønnsgapet generelt er svært lavt når vi ser på homogene utdanningsgrupper. Lønnsgapet er imidlertid større blant kvinner og menn med lav utdanning (til og med gymnasnivå) enn for de med høy utdanning. (Petersen og Høgsnes 2003). Men dette kan ha sammenheng med at det er en overvekt av kvinner på lavt lønnsnivå i typiske lavlønnsbransjer i industrien. En annen undersøkelse (av 7 europeiske land) som analyserte lønnsulikheten mellom kvinner og menn i tre yrker (med varierende krav til utdanning), nemlig lærere, sivilingeniører og arbeidere i fiskeriindustrien viste at de relative lønnsforskjellene var større blant arbeidere i fiskeriindustrien enn blant både utdanningsgruppene lærere og sivilingeniører (Barth mfl. 2002). Tall fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (2003) viser det motsatte forhold dersom man tar utgangspunkt i alle (heltidsansatte) kvinner og menn. Resultater her viser at de relative lønnsforskjellene er minst blant de med utdanning på grunnskolenivå og de med videregående skole som høyeste utdanning. Den største lønnsforskjellen mellom kvinner og menn finner vi blant de med universitet eller høyskoleutdanning t.o.m. fire år.

Et spørsmål er om svakere tilknytning til arbeidsmarkedet i en periode, for eksempel gjennom deltid, påvirker senere karriere- og lønnsutvikling. I Schøne & Hardoy (2004) oppsummeres en del resultater fra internasjonal forskning som viser at deltid har en negativ langtidseffekt på kvinners posisjon på arbeidsmarkedet, blant annet i form av lavere lønn. I Norge har det ikke vært foretatt mye forskning om dette temaet, men en studie fra 90-tallet (Nordli Hansen 1995) viste at de som arbeidet deltid ti år tidligere og hadde heltidsarbeid i 1990 i gjennomsnitt hadde lavere arbeidsinntekt enn de som jobbet heltid 10 år tidligere. For en del grupper var forskjellen på nesten 20 prosent. Forskjellene i arbeidsinntekt til de på heltid var større jo kortere arbeidstiden hadde vært tidligere. I denne undersøkelsen ble det tatt utgangspunkt i kvinner som var 40-45 år i 1990. Mange i denne generasjonen hadde lav utdanning og omfattende fravær fra arbeidslivet knyttet til barnefødsler. Kvinnene i undersøkelsen var like med hensyn til en rekke forhold som påvirker lønn, for eksempel utdanningsnivå, yrke og ansvar, men altså ulike når det gjaldt arbeidstid 10 år tidligere. I rapporten pekes det på at det kan være vanskelig å tolke resultatene da det er vanskelig å si i hvilken grad de skyldes seleksjonseffekter, dvs. at de som jobbet deltid 10 år tidligere har en del uobserverte kjennetegn som gjør at de generelt sett satser mindre på karriere enn de som jobbet heltid.

Abrahamsen (2002) har sett på om sammenhengen mellom deltidsarbeidendes karrieremuligheter i 6 utvalgte kvinnedominerte og mannsdominerte yrker. Analysene tyder på at deltidsarbeidende i mannsdominerte yrker ikke har samme muligheter til å få interessante arbeidsoppgaver og faglig utvikling som sine heltidsarbeidende kollegaer. Analysen kan ikke svare på om dette er på grunn av sterk konkurranse om de beste arbeidsoppgavene eller om det er negative holdninger til deltidsarbeidende som er utslagsgivende. Det sies videre at negative konsekvenser av redusert arbeidstid erfares i mannsdominerte, men ikke i kvinnedominerte yrker. Forskeren mener dette kan ha sammenheng med at det kun er i mannsdominerte yrker de deltidsarbeidende avviker fra normalarbeidstakeren. I kvinnedominerte yrker er både deltid og heltid vanlige arbeidstidsordninger og deltidsarbeidere er ikke utypiske arbeidstakere.

6.4 Deltidsarbeid – konsekvenser for likestilling mellom kvinner og menn

Et vanlig resultat fra tidsnyttingsundersøkelsene fra SSB har vært at kvinner og menn har omtrent lik total arbeidsbyrde når en ser på summen av lønnet og ulønnet arbeid, men at de fordeler tiden forskjellig på disse aktivitetene. Det generelle bildet er at det i løpet av de siste 10-årene har vært en økt likestilling mellom kvinner og menn – både til lønnet og ulønnet arbeid. Lønnsarbeidet er fordelt på flere og den gjennomsnittlige arbeidstiden blant de som arbeider deltid har økt. Det er også blitt mer likestilling i hjemmet ved at det er mindre forskjeller mellom kjønnene i tid nyttet til husholdsarbeid enn det har vært før. Økt likestilling i husholdsarbeid skyldes i større grad at kvinner har redusert sin tid benyttet til husholdsarbeid enn at menn har økt sin. Totalt sett bruker menn (gjennomsnitt for alle livsfaser) nesten 1 time mer til husholdsarbeid i 2000 sammenlignet med 1971, blant kvinnene har det vært en nedgang på nesten 2 timer. For mennene skyldes dette først og fremst at det er flere som utfører husholdsarbeid, ikke at de som gjør det bruker mer tid (SSB 2002). Reduksjonen i husholdsarbeidet blant kvinner har vært mest markert i aldersgrupper som ofte har ansvar for barn og det er først og fremst tiden til vanlig husarbeid som er skåret ned.

Kvinners yrkestilknytning og arbeidstid har tradisjonelt hatt betydning for hvor mye tid de bruker til husholdsarbeid. Både i 1971, 1980, 1990 og 2000 brukte yrkesaktive kvinner langt mindre tid både på husholdsarbeid totalt og på husarbeid isolert sett enn hva de ikke-yrkesaktive gjorde. Mens deltidsarbeidende kvinner tidligere betraktet seg selv primært som husmødre, oppfatter de seg nå hovedsakelig som yrkesaktive. Dette gjenspeiler trolig både endringer i synet på kvinnerollen og den markerte reduksjonen i tiden til husarbeid blant kvinner i alle aldre.

Den økte tiden som deltidsarbeidende kvinner (gifte/samboende med barn under 16 år) disponerer, brukes derfor ikke primært til husarbeid, men til andre aktiviteter– også fritidsaktiviteter og personlige behov. De som arbeider deltid bruker ikke mer tid til omsorgsarbeid enn de som arbeider heltid, men de bruker noe mer tid på samvær med barn samtidig som de utfører andre aktiviteter (Vaage 2004).

En interessant problemstilling er videre hvordan tid brukt til lønnet arbeid påvirker tidsbruken til husholdningsarbeid og fordelingen av dette mellom ektefeller i denne gruppen. Den norske tidsnyttingsundersøkelsen er individbasert, så vi har få opplysninger om dette. Egne analyser fra SSB, Vaage (2004) 1 viser at menn med barn under 16 år ikke benytter mer tid til husarbeid dersom partneren arbeider heltid sammenlignet med de som jobber deltid eller ikke er sysselsatt i det hele tatt. Heller ikke omsorgsarbeidet er mer omfattende dersom partneren arbeider heltid. Menn med barn under 16 år bruker faktisk mest tid på omsorgsarbeid når partneren ikke er sysselsatt.

Dersom likestilling defineres som likedeling av oppgaver både hjemme og ute, slik det har vært vanlig i en del sammenhenger, er det altså fremdeles et stykke fram til full likestilling i Norge.

En annen definisjon av likestilling kan være like muligheter til økonomisk selvstendighet, dvs. til å forsørge seg selv. I et ”her og nå” -perspektiv kan det for mange oppleves hensiktsmessig å fokusere mer på husstandens samlede inntekt enn på inntektsfordelingen mellom de to voksne. Kvinners deltidsarbeid kan dermed være en hensiktsmessig tilpasning til familiens behov.

Dersom man i stedet velger en posisjon der individets inntekter over livsløpet studeres, vil man se at kvinners deltidsarbeid i mange tilfeller medvirker til en betydelig ulikestilling mellom kjønnene: Den statistiske risikoen for samlivsbrudd er relativt høy. Ved skilsmisse vil dermed kvinner som i mange år har arbeidet deltid (og som regel i relativt lavt lønnede yrker), ha dårligere muligheter til å forsørge seg selv. De vil således få en redusert levestandard i forhold til tidligere.

Deltidsansatte, som i hovedsak er kvinner, har lav inntekt og kan ikke forsørge seg selv ved eget arbeid. Dette gjør kvinnene avhengig av andre forsørgelseskilder. Forsørgelse av familien kan bidra til å institusjonalisere tradisjonelle kjønnsrollemønstre, med mannen som hovedforsørger og yrkesaktiv og kvinnen som medforsørger og hovedomsorgsperson i familien. Også staten som forsørgelseskilde kan bidra til opprettholdelse av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Som vist i 6.5. er de fleste ytelser fra det offentlige avhengig av arbeidsinntekt. Dette gjør for eksempel at deltidsansatte kvinner stort sett blir minstepensjonister.

6.5 Rettigheter som er avhengig av inntekt

Mange av trygdeordningene er i større eller mindre grad knyttet til inntekt som yrkesaktiv. Hensikten med disse ordningene er å kompensere for bortfall av inntekt, men også å gi en grunnsikring uavhengig av tidligere inntekt. Nedenfor følger en kort gjennomgang av de ordningene som har størst økonomisk omfang og som i alt berører flest:

• Alderspensjoner

• Uførepensjon

• Sykepenger

• Dagpenger under arbeidsledighet

• Rehabiliteringspenger

• Attføringsytelser

• Fødselspenger

I tillegg til disse offentlige ordninger, som innenfor en maksimums- og minimumsgrense alle er avhengig av nivået på tidligere inntekt, kan man også ha ulike tjenestepensjoner som er avhengig av inntekt. Tjenestepensjonene omfatter alle i offentlig sektor (kommunal og statlig virksomhet) og om lag 50 prosent av ansatte i privat sektor. Nedenfor følger en beskrivelse av dagens regelverk.

I januar 2004 la Pensjonskommisjonen fram sin innstilling i NOU 2004:1 Modernisert folketrygd. Pensjonskommisjonens forslag til endringer i beregningen av alderspensjonen omtales ikke her. Det er også en rekke stønadsordninger som er behovsprøvde, og der ytelsene reduseres eller opphører når inntektene når visse størrelser. Slike ordninger omtales heller ikke i det følgende.

6.5.1 Offentlige generelle ordninger (Folketrygden)

Alderspensjonen og uførepensjonen fra Folketrygden er i stor grad bygget opp rundt de samme beregningselementene, men er noe forskjellige med hensyn til opptjening og utmåling. Begge pensjonsordningene består av grunnpensjon og tilleggspensjon og /eller særtillegg. Man må være fylt 67 år for å få alderspensjon.

Grunnpensjonen i folketrygden fastsettes på grunnlag av trygdetid (den tiden man har vært medlem av folketrygden (botid)), og er uavhengig både av tidligere inntekt og innbetalt avgift. Grunnpensjonen er ved fullt oppnådd trygdetid i utgangspunktet lik grunnbeløpet (G) 2 men avkortes blant annet for samboere/ektepar.

Tilleggspensjonen for alder og uførhet avhenger av tidligere inntekt. Tilleggspensjonen beregnes ut fra oppnådde pensjonspoeng. Ved uførhet dreier det seg også om beregnet fremtidige pensjonspoeng. Med dagens system opptjenes tilleggspensjon i folketrygden dersom en har pensjonsgivende inntekt utover grunnbeløpet i folketrygden. En mottar full tilleggspensjon hvis en har pensjonsgivende inntekt som overstiger grunnbeløpet i minst 40 år av 53 mulige opptjeningsår (fra og med fylte 17 år og til og med fylte 69 år). Nivået på tilleggspensjonen avhenger som hovedregel bare av de tjue årene med høyest opptjening (besteårsregelen).

Ved beregningen av pensjonspoengene skal det etter dagens regler ses bort fra inntekt over tolv ganger grunnbeløpet. Av inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet skal bare en tredel tas med. Man får altså kun godskrevet pensjonspoeng opptil 7 poeng per år.

I tillegg til grunnpensjon ytes et særtillegg som ved dagens regler avkortes krone for krone mot egen opptjent tilleggspensjon (fra folketrygden). Særtillegget utgjør i dag 79,33 prosent av grunnbeløpet. Dvs. særtillegget for en enslig pensjonist vil fra 1. mai 2004 være 46 632 kroner. Minstepensjon er grunnpensjon pluss særtillegget, og minstepensjonen for en enslig pensjonist er fra 1.mai 2004 på 105 410 kroner.

En betydelig del av de deltidsansatte blir med dagens regler minstepensjonister. I Pensjonskommisjonen innstilling er det beregnet eksempler på arbeidsinntekter som per 1. mai 2003 vil gi minstepensjon. Med en yrkeskarriere på 40 år må en ha hatt en gjennomsnittlig inntekt på om lag 164 000 kroner i de 20 beste årene for å komme over minstepensjonsnivået. Med en yrkeskarriere på 30 år går grensen ved 200 000 kroner og ved 20 år går grensen på 272 000 kroner. På den annen side vil minstepensjonssystemet føre til at de som jobber kort deltid vil få en høyere dekningsgrad enn de ellers ville ha fått.

Rettigheter til dagpenger for helt og delvis arbeidsledige er hjemlet i folketrygdloven. Kompensasjons­graden er 62,4 prosent av tidligere arbeidsinntekt (begrenset oppad til 6 G). For å ha rett til dagpenger må den som søker ha fått utbetalt lønn som tilsvarer minst 1,5 G siste kalenderår, eller lønn de tre siste avsluttede kalenderårene som i gjennomsnitt tilsvarer 1 G. 3

For å få sykepenger er ytelsene også direkte avhengig av tidligere inntekt. Det er et vilkår (med unntak for arbeidsgiverperioden) at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet (G). Sykepengegrunnlaget per år kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet (G).

Fødselspenger ved svangerskapspermisjon er også avhengig av tidligere inntekt. Stønaden tilsvarer vanligvis full årslønn begrenset til 6 G for arbeidstakere og 65 prosent av antatt inntekt for selvstendige næringsdrivende. Fødselspenger gis i utgangspunktet i 42 uker med full lønn eller 52 uker med 80 prosent lønn.

6.5.2 Tjenestepensjonsordninger

I offentlig sektor (statlig + kommunal sektor) er full tjenestetid minst 30 år og tjenestepensjonen er 66 prosent av sluttlønnen opp til 12 G (ca. 700 000 kroner i 2004). Dersom en går over i virksomhet utenfor de offentlige pensjonskasser før en blir pensjonist, er opptjeningstiden 40 år. I den grad man har jobbet deltid i denne perioden, vil dette redusere rettighetene til full tjenestepensjon. Dvs. stillingsbrøken har betydning for pensjonens størrelse. I offentlig sektor har man en samordning mellom folketrygden og tjenestepensjonen, slik at summen av ytelsene blir 66 prosent av sluttlønn. Dette innebærer at ved lave inntekter vil ofte mesteparten av pensjonen for offentlig ansatte bli dekket gjennom folketrygden og ikke via tjenestepensjonen. I offentlig sektor får man derfor først pensjonsopptjening når arbeidstiden kommer over 14 timer per uke.

Rundt halvparten av lønnstakerne i privat sektor omfattes av tjenestepensjonsordninger. Innenfor tjenestepensjonsområdet skilles det mellom ytelsesbaserte pensjonsordninger og innskuddsordninger. I ytelsesordningene defineres pensjonsytelsen i forhold til lønnsgrunnlaget, med som regel et nivå på pensjonen som tilsvarer 2/3 av sluttlønnen. Premien fastsettes for å nå den forhåndsbestemte ytelsen. I innskuddsordninger er det premien som defineres, og pensjonen blir et resultat av oppspart kapital og avkastning. I motsetning til i offentlig sektor, er det ikke noen samordning av selve utbetalingen av ytelsen fra de private ordningene – de kommer som netto tillegg til pensjonen fra folketrygden. Ordninger i privat sektor har også ulike krav til arbeidsforholdet for at arbeidstakerne skal komme med i ordningen.

6.6 Oppsummering

Økonomisk selvstendighet for alle er et viktig politisk mål. Deltidsarbeid gir lavere inntekt enn heltidsarbeid. Det er hovedsakelig kvinner som jobber deltid.

Kvinner har i gjennomsnitt 67 prosent av menns lønnsinntekt. Omkring halvparten av forskjellen i lønnsinntekt mellom kvinner og menn kan forklares med at kvinner jobber deltid (17 prosentpoeng). Dette gjør at mange kvinner ikke blir økonomisk selvstendige, men blir avhengig av andre forsørgelseskilder.

I tillegg er trygdeordninger og rettigheter i stor grad knyttet til lønnsnivå. Dette gjelder for eksempel alders- og uførepensjon, sykepenger, dagpenger under arbeidsløshet og fødselspenger.

Det er først og fremst langvarig deltidsarbeid som kan ha negative konsekvenser for kvinners karriere, pensjon og økonomisk uavhengighet.

Innenfor samme yrke er det liten forskjell i timelønn mellom kvinner som arbeider heltid og kvinner som arbeider deltid. Men undersysselsatte som har vært undersysselsatte over lengre tid har lavere lønn enn andre deltidsansatte i samme yrke.

Muligheten for deltidsarbeid forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og konsentrasjonen av kvinner i bestemte næringer og yrker.

Ifølge tidsnyttingsundersøkelsen har kvinner og menn omtrent lik arbeidsbyrde når en ser på summen av lønnet og ulønnet arbeid. Imidlertid er fordelingen av lønnet og ulønnet arbeid ulikt fordelt mellom kjønnene.