2 Sammendrag

Kapitlet gir en oversikt over materiale og problemstillinger som utvalget har behandlet. I kapitlet oppsummeres også utvalgets vurderinger og forslag.

Kapittel 3 viser omfanget av deltid og undersysselsetting i Norge. Det er gjengitt tall for deltidssysselsatte i noen europeiske land. Materialet for Norge er i hovedsak hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB) arbeidskraftundersøkelser (AKU). Dette gjelder også definisjonen av deltid og undersysselsetting, ofte omtalt som offisielle definisjoner. F. eks. er definisjonen av undersysselsatte i offisiell norsk arbeidsmarkedsstatistikk personer med deltidsstilling som ønsker en lengre avtalt arbeidstid per uke, som har forsøkt å få mer arbeid og kan begynne med økt arbeidstid innen 4 uker. Andre definisjoner kan imidlertid gi resultater som avviker fra de offisielle AKU-tall. Dersom det legges til grunn mindre strenge definisjoner, som at det ikke stilles krav om aktivt å ha søkt mer arbeid eller at det er løsnet på forutsetningen om at man må begynne med lengre arbeidstid i løpet av en bestemt tidsperiode, viser undersøkelser at det blir flere personer som kan klassifiseres som undersysselsatte.

I Norge er en større del av den voksne befolkningen i arbeid sammenlignet med en rekke andre land. Dette skyldes først og fremst at flere norske kvinner er yrkesaktive. Sammenlignet med andre land har Norge også en høy andel som jobber deltid. Materialet tyder på at det, med noen få unntak, er slik at i land der det er forholdsvis få som jobber deltid, er det også lavere yrkesdeltakelse for kvinner. I 2. kvartal 2004 var det ca. 620 000 deltidsansatte i Norge. Omtrent av disse var kvinner. I løpet av de siste 15 årene har det blitt relativt færre kvinner og relativt flere menn som jobber deltid. Samlet sett for denne perioden har deltidsandelen for den sysselsatte befolkningen holdt seg noenlunde stabil.

Deltid er særlig utbredt innenfor helse- og sosialtjenestene, varehandelen og undervisning. Deltid er også mest utbredt i småbedriftene. Selv om deltidsandelen for menn gjennomgående er lavere enn for kvinner, er mønsteret slik at der det er mye deltid blant kvinner, er det også forholdsvis mye deltid blant menn. Deltid er mest utbredt i yrker der kravene til utdanning er små. Den mest vanlige avtalte arbeidstiden for deltidssysselsatte kvinner er lang deltid (20-29 timer per uke), mens den vanligste deltiden for menn er kort deltid (10-19 timer per uke). Materialet viser også at deltidsarbeid ikke bare er en typisk tilpasning i småbarnfasen.

I 2. kvartal 2004 var ca.100 000 personer (4 prosent av arbeidsstyrken) undersysselsatte etter den offisielle definisjonen, dvs. at nivået er om lag på linje med den generelle arbeidsledigheten. Om lag av de undersysselsatte er kvinner. Undersysselsettingen følger i noen grad konjunkturene. Når det er høy etterspørsel etter arbeidskraft, er nivået på undersysselsettingen lavt og i tider med lavere etterspørsel er nivået høyere. Svingningene er imidlertid noe mindre enn hva tilfellet er med annen arbeidsledighet.

Deltidssysselsettingen og undersysselsettingen følger i store trekk det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Deltidssysselsatte menn opplever i større grad undersysselsetting enn deltidssysselsatte kvinner.

Undersysselsettingen er mest utbredt innen helse- og sosialtjenestene og i varehandelen. De fleste undersysselsatte har videregående skole som høyeste gjennomførte utdanning, mens det er forholdsvis lite undersysselsetting blant personer med høy utdanning. Ellers viser materialet bl.a. at kvinner som jobber kvelds- eller nattarbeid, og som ikke er i skift eller turnus, ønsker å jobbe mer.

Aetats statistikk tyder på at omfanget av delvis sysselsatte arbeidssøkere gjennomgående er lavere i sentrale kommuner enn i perifere kommuner. Dette tyder på at undersysselsettingen til dels er et distriktsfenomen.

En del arbeidstakere har en faktisk arbeidstid som avviker fra den avtalte pga. sykdom, ferie, permisjoner, overtid, merarbeid og liknende. I en del tilfelle vil den faktiske arbeidstiden være større enn den avtalte. Både deltidsansatte generelt og de undersysselsatte arbeider i en del tilfeller mer enn avtalt arbeidstid. Undersøkelser viser f. eks. at en stor del av både deltidsansatte og heltidsansatte hjelpepleiere og omsorgsarbeidere har merarbeid.

Kapittel 4 gir en oversikt over relevant økonomisk litteratur om teorier for tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft med hovedvekt på deltidssysselsetting. Det diskuteres ulike forhold som har betydning for bruk av deltid basert på teori for arbeidstilbud og tidsbruk. I kapitlet diskuteres i hvilken grad deltidsarbeid bidrar til å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og deltakelsen i arbeidslivet. Med utrykket fleksibilitet i arbeidsmarkedet mener utvalget hvordan arbeidsmarkedet er i stand til å tilpasse seg endrede betingelser over tid, til individuelle preferanser og til bedriftsøkonomiske forhold. Kapitlet gir også en beskrivelse av andre virkemidler enn deltid som virksomheter kan benytte seg av for å tilpasse arbeidskraftbehovet til variasjoner i aktiviteten.

Ifølge elementær økonomisk teori kan ønsket arbeidstid betraktes som resultater av rasjonelle beslutninger som de enkelte personer gjør. Ønsket arbeidstid varierer mellom ulike arbeidstakere og avhenger av deres preferanser og livssituasjon, og av økonomiske faktorer. Siden preferansene for konsum og fritid varierer mellom personer, vil også ønsket arbeids­tilbud variere. Et ønske om å jobbe mindre enn full stilling vil teoretisk sett være det beste valget for personer som har relativt høye preferanser for fritid, har krevende oppgaver i hus­holdningen, vurderer konsum (eller sparing) lavt, står overfor mulighetene til å motta en overføring (arbeidsfri inntekt) og/eller har høye husholds­inntekter. Teoretisk er det grunn til å tro at ønske om deltidsarbeid er mest utbredt blant unge under utdanning, blant foreldre med barn og blant eldre arbeidstakere som ønsker å trappe ned yrkesaktiviteten i forkant av full pensjonering.

Teoretisk sett vil også behovet for, eller arbeidsgivers ønske om, deltidsstillinger variere mellom sektorer, ulike virksomheter og ulike yrker. På grunn av produksjonstekniske forhold, og dels på grunn av variasjon i etterspørselen, vil bruk av deltidsstillinger være mer utbredt i tjenesteytende næringer enn i industri. Størrelsen på virksomheten kan også ha betydning for behovet for deltidsstillinger. For eksempel har små virksomheter ikke alltid stor nok aktivitet til fylle hele stillinger.

Gode muligheter til å arbeide deltid bidrar sannsynligvis til å øke deltakelsen i arbeids­livet. Statistikk over OECD-land støtter en slik antagelse. Her går det fram at land med høy andel av deltidsansatte også har gjennom­gående høy deltakelse i arbeidslivet.

Muligheten til å ansette personer på deltid er et blant flere virkemidler som virksomhetene kan benytte seg av til å tilpasse arbeidskraften til aktiviteten. Opprettelse av nye stillinger (fast eller midlertidig), bruk av vikarer, inn- og utleie av arbeidskraft og interne omrokkeringer i bedrifter er eksempler på andre virkemidler.

Det er grunn til å tro at et arbeidsmarked som gir arbeidstakerne gode muligheter for å tilpasse arbeidstid til egne preferanser, familiesituasjon og livsfase vil være viktig for å oppnå høy yrkesdeltaking. Det er også viktig at velferdsordningene tilpasses dette. Utbygging av barnehagetilbud er et eksempel på en ordning som har betydning.

Arbeidstilbudet i Norge er fleksibelt over konjunkturene . Dette gjelder både målt som antall personer i arbeidsstyrken og antall tilbudte timeverk. Arbeids­ledighet og ufrivillig deltid (undersysselsetting) varierer mer enn arbeidstilbudet over konjunkturene.

I de nærmeste tiårene vil andelen eldre personer i befolkningen øke og antall personer i yrkesaktiv alder i forhold til befolkningsmengden i alt avta. Disse demografiske utfordringene som norsk økonomi står overfor, understreker behovet for at man framover legger til rette for at arbeidskraftsressursene utnyttes på en best mulig måte.

Kapittel 5 gir en beskrivelse av hva som kan bidra til å belyse hvordan deltid varierer mellom land og over tid innad i Norge. Videre omhandler kapitlet en del rammebetingelser som personer og grupper tar sine valg innenfor. Til slutt refereres resultater fra undersøkelser som har analysert årsaker til deltidsarbeid.

Et karakteristisk trekk ved deltidsarbeidet er at det er store variasjoner mellom land og innad i land. Men det er et fellestrekk at kvinneandelen blant de deltidsarbeidende er høy i alle land. De nordiske land har hatt en utflating eller tilbakegang i andelen kvinner som arbeider deltid. De sentraleuropeiske land har hatt en økning i deltidsandelen.

I Norge har flere undersøkelser vist at kjernen av de deltidsarbeidende er kvinner som arbeider lang deltid og med en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. I Norge har deltidsarbeid i stor grad de samme arbeidsbetingelsene som preger resten av arbeidsmarkedet. Arbeidsmiljøloven gir rett til redusert arbeidstid i et avgrenset tidsrom av velferdsgrunner (§ 46 A). Dette har sannsynligvis bidratt til mer deltid blant f. eks. småbarnsmødre. Kvinner som gikk inn i arbeidsmarkedet på deltid på 1970-tallet, gjorde det imidlertid i stor grad etter at småbarnsfasen var over. På 1980-tallet kom småbarnsmødrene i større grad inn på arbeidsmarkedet. Deretter spredde deltidsarbeidet seg også i større grad til andre grupper.

Videre finnes det rettigheter til delvis uførepensjon, delvis avtalefestet pensjon (AFP) og arbeidsgivers forpliktelser knyttet til avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Ellers er det i løpet av 1990-årene gjennomført reformer for å gi foreldre større valgfrihet og fleksibilitet i hvordan de vil kombinere barneomsorg og yrkesarbeid. Vi har fått utvidet foreldrepermisjon, fedrekvote og tidskontoordning.

Utviklingen av velferdsstaten med den økte veksten i omsorgstjenestene har økt etterspørselen etter kvinners arbeidskraft. I slike tjenester er det enklere å dele opp jobber slik at de kan tilpasses ønsker om deltidsarbeid. Dette har isolert sett bidratt til å øke deltidsandelen i arbeidslivet.

I kapitlet diskuteres spesielt kvinnenes tilpasninger mellom arbeidsliv og familieliv. I en slik sammenheng vil det være spørsmål om i hvilken grad deltidsarbeidet er frivillig sett fra arbeidstakerens side. Det pekes bl.a. på at det ved siden av hensynet til jobb og hjemmearbeid har andre forhold, som f.eks. tilgang på barnehageplasser og skolefritidsordninger, også hatt betydning for omfanget av deltidsarbeid. Men det kan i denne sammenheng også være andre hensyn enn omsorgsforpliktelser som har betydning for ønske om deltidsarbeid, f. eks. dårlig helse og det kan være tunge fysiske og psykiske arbeidsoppgaver.

Det pekes ellers bl.a. på at en del arbeidsoppgaver kan være av en slik art at virksomheten på varig basis kan ha behov for deltidsansatte, f. eks. at arbeidsoppgaver er lagt til avgrensede tider på døgnet, driftens varighet går ut over vanlig arbeidsdag og at det kan være behov for ulik kompetanse til ulike tider av døgnet. I mange tilfelle er det også slik at virksomheter kan være så små at det ikke er arbeidsoppgaver nok til hele stillinger. Ellers nevnes at arbeidstiden til deltidsansatte lettere enn heltidsansatte kan varieres over konjunktursykelen.

Undersøkelser tyder ellers på at organiseringen av arbeid, med bl.a. tilrettelegging for deltidsarbeid, er en viktig faktor som påvirker kvinners valg av arbeidstid. Et annet viktig trekk har å gjøre med normer for hva slags arbeidstid som er allment akseptert. I typiske mannsyrker er det en utbredt negativ holdning til deltidsarbeid og kvinner i slike yrker arbeider mer enn kvinner i kvinnedominerte yrker. Innenfor kvinnedominerte yrker er både heltid og deltid vanlig arbeidstidspraksis.

Det er store forskjeller i utbredelse av deltidsarbeid blant kvinner med ulik utdanning. Kvinner med det høyeste utdanningsnivået tilpasser seg på arbeidsmarkedet om lag på samme måte som menn. Det er først og fremst blant de med lav utdanning at deltidsandelen er høy. Tilpasningen er et samspill mellom flere faktorer.

Undersøkelser viser at gifte kvinner jobber i større grad deltid enn kvinner som er enslige eller samboere. Gifte menn jobber stort sett heltid. Kvinner med barn har forhøyet sannsynlighet for deltid. Dette gjelder ikke for menn med barn. Materiale tyder på at ektefelles bruttoinntekt stort sett har liten betydning for om mannen velger å jobbe deltid. For kvinner stiger derimot sannsynligheten for deltid dess høyere inntekt ektefellen har.

Verken for gifte kvinner eller gifte menn er det noen systematisk økt sannsynlighet for deltid når arbeidstiden til ektefellen øker. Det ser videre ut til at kvinners arbeidstid i liten grad bestemmes ut fra det relative timelønnsnivået til ektefellen. Ellers antydes det i undersøkelser at kvinners valg av arbeidstid i mye større grad er preget av en livsfasesituasjon framfor av forhold i arbeidsmarkedet

Kapittel 6 går gjennom en del konsekvenser for den enkelte av å arbeide deltid. Dette kapitlet går særlig inn på de økonomiske konsekvensene av å arbeide deltid. Deltidsarbeid diskuteres bl.a. også i et likestillingsperspektiv.

Inntektsulikheten mellom kvinner og menn i Norge blir ofte fremhevet som svært høy sammenlignet med andre land. Dette må imidlertid bl.a. ses i sammenheng med en internasjonalt sett høy sysselsettingsrate hos kvinner i Norge kombinert med at en forholdsvis stor andel av kvinnene jobber deltid.

En del jobber deltid i en avgrenset periode, f. eks. i tilknytning til utdanning eller i småbarns­fasen. De fleste studier fra Norge viser at det er små eller ingen timelønnsforskjell mellom heltidsarbeidende og deltidsarbeidende i samme yrke og med samme utdanning og erfaring mv. Dette er en indikasjon på at det ikke foregår noen diskriminering av deltidsansatte. Men kvinner som blir værende undersysselsatt over lang tid (undersysselsatt ett år og som fortsatt er det året etter), ser ut til å ha lavere timelønn enn heltidsarbeidende kvinner med samme yrke, utdanning mv.

Det er mye som tyder på at muligheten for deltidsarbeid forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og gjør at kvinner er spesielt vanlig å finne i bestemte næringer og yrker. Ulike styrkeforhold i delarbeidsmarkeder kan lede til generelt lavere lønnsnivå i de typiske kvinneyrkene. Når det gjelder deltid og konsekvenser for karriere og lønnsutvikling er det lite forskning og en del av det materialet som finnes er vanskelig å tolke. Noen undersøkelser tyder imidlertid på at det erfares negative konsekvenser av redusert arbeidstid i mannsdominerte, men ikke i kvinnedominerte yrker. Dette kan skyldes at både heltid og deltid er vanlige arbeidstidsordninger i yrker med mange kvinner.

En problemstilling i likestillingssammenheng er hvordan tid brukt til lønnet arbeid påvirker tidsbruken til husholdningsarbeid og fordelingen av denne mellom ektefeller. Analyser på grunnlag av tidsnyttingsundersøkelsen viser f. eks. at menn med barn under 16 år ikke nytter mer tid til husarbeid dersom partneren arbeider heltid sammenlignet med de som jobber deltid eller ikke er sysselsatt i det hele tatt. Dersom likestilling defineres som likedeling av oppgaver både hjemme og ute, slik det har vært vanlig i en del sammenhenger, er det således fortsatt et stykke fram til full likestilling i Norge.

Mange trygdeordninger er i større eller mindre grad knyttet til inntekt som yrkesaktiv. Med visse modifikasjoner er det slik at med høyere inntekt blir det høyere ytelser. Hensikten med slike ordninger er dels å kompensere for bortfall av inntekt, men også å gi en grunnsikring uavhengig av tidligere inntekt. Ordninger med størst økonomisk omfang og som i alt berører flest, er alderspensjoner, uførepensjon, sykepenger, dagpenger under arbeidsledighet, rehabiliteringspenger, attføringsytelser og fødselspenger. I tillegg til disse offentlige ordningene som innenfor en maksimums- og minimumsgrense alle er avhengig av nivået på inntekt, kan det også være ulike tjenestepensjoner, både offentlige og private, som er avhengig av inntekt. Regelverkene innebærer at inntekt fra deltidsarbeid vil kunne ha direkte konsekvenser for fremtidige pensjoner og andre ytelser. F. eks. vil som oftest en person med kort deltid ende opp som minstepensjonist.

Kapittel 7 gjennomgår undersøkelser av sannsynligheten for å være undersysselsatt. Det undersøkes hvilken arbeidssituasjon de undersysselsatte var i før de ble undersysselsatte og hvor lenge undersysselsettingen varer.

Det er store forskjeller mellom yrkesgrupper når det gjelder andelen som er undersysselsatt. Det er også forskjeller når det gjelder varighet av å være undersysselsatt. Forventet varighet av undersysselsetting varierer mellom yrkesgrupper og er i gjennomsnitt om lag 6 måneder.

Sannsynligheten for å bli undersysselsatt er størst innenfor offentlig sektor, spesielt i helse- og omsorgssektoren. Særlig er sannsynligheten for undersysselsetting stor blant bl.a. hjelpepleiere/omsorgsarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, postbud og sorterere. Materialet viser at sannsynligheten for å være undersysselsatt er større jo kortere utdanning og yrkeserfaring en har.

Sannsynligheten for å bli undersysselsatt er større for kvinner enn for menn. Gjennomgående er det slik at i de yrker og næringer hvor det er mye frivillig deltid, er det også mye ufrivillig deltid.

Undersøkelser tyder på at kvinner har lavere sannsynlighet enn menn for å få realisert sine ønsker om mer arbeid. Samtidig har de lavere sannsynlighet for å slutte å jobbe.

Tidligere arbeidsledige har størst sannsynlighet for å være undersysselsatt. Undersøkelser tyder også på at en betydelig del av de personer som har gått ut av gruppen undersysselsatt opplever å vende tilbake som undersysselsatt. Det ser ellers også ut til å være en overhyppighet av bruk av sosialhjelp i perioden forut for registrering av undersysselsetting.

Det er noe større sannsynlighet for undersysselsetting i distriktene enn i sentrale strøk og undersysselsettingen ser ut til å øke med det regionale ledighetsnivået.

De undersysselsatte representerer en ubenyttet arbeidskraftressurs, men denne reserven er relativt liten sett i forhold til den samlede arbeidsstyrken. Det er anslått at de undersysselsatte tilsvarer om lag 30 000 årsverk, eller om lag 1 prosent av arbeidsstyrken. Det antas at arbeidskraftreserven fra de undersysselsatte vil være noe høyere dersom en legger en mindre streng definisjon av undersysselsetting til grunn enn den offisielle, og at enkelte også vil ønske å jobbe mer hvis forholdene hadde vært lagt bedre til rette både i hjemmesituasjonen og på arbeidsplassen.

Kapittel 8 gir en oversikt over lover, EU-direktiver, internasjonale konvensjoner og tariffavtaler som regulerer deltidsansattes rettsstilling. Arbeidsmiljølovens alminnelige regler om oppsigelsesvern osv. omfatter deltidsansatte så vel som heltidsansatte. I kapitlet gjøres det rede for regler som har særlig betydning for deltidsansatte.

EU-direktivet om deltidsarbeid forplikter staten bl.a. til å legge forholdene til rette for at deltidsansatte skal kunne utvide sin stillingsbrøk hvis de ønsker det. Direktivet har også regler om ikke-diskriminering av deltidsansatte i forhold til heltidsansatte. Direktivet omfattes av EØS-avtalen. ILO-konvensjon nr. 75 om deltidsarbeid har tilsvarende regler. Konvensjonen er ikke ratifisert av Norge.

Arbeidsgivere skal etter arbeidsmiljølovens § 55 G informere arbeidstakerne om ledige stillinger i virksomheten. Loven har en regel i § 46 A om fortrinnsrett for arbeidstakere som er ansatt på heltid, men som har en tidsbegrenset avtale om redusert arbeidstid. Dårligere behandling av deltidsansatte i forhold til heltidsansatte regnes som kjønnsdiskriminering som etter omstendighetene vil være i strid med likestillingslovens diskrimineringsforbud i § 3 tredje ledd.

I en rekke tariffavtaler er det bestemmelser som på ulike måter regulerer deltidsansattes rettsstilling. Noen tariffavtaler har bestemmelser om fortrinnsrett, dvs. rett til økt stillingsbrøk når arbeidsgiver har et arbeidskraftbehov og arbeidstakeren er kvalifisert. I Sverige og Finland er fortrinnsrett lovfestet.

Arbeidsmiljøloven åpner for at deltidsansatte skal kunne arbeide utover avtalt arbeidstid (merarbeid). Hvis en arbeidstaker gjennomgående har lengre arbeidstid enn det som er avtalt slik at det har karakter av en fast ordning, kan det være tale om en omgåelse av stillingsvernsreglene. Arbeidstaker vil da ha et rettskrav på en tilsvarende økning av sin faste stilling hvis merarbeidet regnes som ulovlig midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 58 A.

Kapittel 9 omhandler utvalgets forslag til virkemidler for å redusere undersysselsetting og begrunnelser for konklusjonene.

Utvalget er delt med hensyn til konkrete forslag om tiltak. Dette gjelder spørsmålet om å lovfeste fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling og om rettsstillingen til deltidsansatte som arbeider mer enn avtalt arbeidstid. Det er omforente vurderinger av Aetats oppgaver og av behovet for bedre organisering av arbeidstidsordninger. I kap. 9.6 oppsummeres utvalgets vurderinger og forslag.

Lovfestet fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling

Utvalgets vurderinger og forslag er gitt i kap. 9.2.4.

Utvalget viser til at deler av arbeidsmarkedet reguleres av tariffavtaler som gir fortrinnsrett for deltidsansatte. I tillegg er det en del virksomheter som følger slike tariffavtaler. På den annen side er det mange arbeidstakere som ikke omfattes av tariffavtaler i det hele tatt, eller som omfattes av tariffavtaler uten fortrinnsrettbestemmelser. Dette gjelder også i bransjer og næringer med utstrakt bruk av deltid, som f.eks. handel og service.

Et flertall i utvalget bestående av representantene Birkeland (leder), Hansen (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon), Johansen (Institutt for samfunnsøkonomi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet), Jonsrud (Kommunenes Sentralforbund), Wårum (Arbeids- og sosialdepartementet) og Aasdalen (Finansdepartementet ) går etter en samlet vurdering i mot forslaget om å lovfeste en ordning med fortrinnsrett for undersysselsatte ved utlysning av ledig stilling. Disse peker på at et slikt lovforslag ikke vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å redusere undersysselsettingen.

Et mindretall i utvalget i utvalget bestående av Engebretsen (Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon), Fischer (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) og Stangnes (Landsorganisasjonen i Norge ) foreslår at fortrinnsrett for deltidsansatte lovfestes i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmene foreslår en bestemmelse med følgende ordlyd:

”Fortrinnsrett for deltidsansatte

1. En deltidsansatt har rett til å øke sin stillingsandel fremfor at det blir foretatt en ny tilsetting i virksomheten.

2. Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstakeren er kvalifisert til å utføre de arbeidsoppgaver som hører til den aktuelle stillingsutvidelsen. Ved behov plikter arbeidsgiver å gi nødvendig opplæring, jf. denne lovs § 12, nr. 1 annet ledd.

3. Fortrinnsrett etter § 67 går foran fortrinnsrett etter denne bestemmelse.

4. Dersom flere deltidsansatte har fortrinnsrett skal arbeidsgivers valg mellom disse være saklig begrunnet. ”

Rettsstillingen til deltidsansatte som arbeider mer enn avtalt arbeidstid

Utvalgets vurderinger og forslag er gitt i kap. 9.3.

Utvalget viser til at en del deltidsansatte i praksis arbeider utover sin avtalte arbeidstid (merarbeid), se kap. 3.13. Årsaker til dette kan være for eksempel andres sykemelding eller ferie, turnushull eller økt aktivitet i virksomheten. Undersøkelser viser at de deltidsansatte gjennomgående ønsker slikt ekstraarbeid, og at det etter arbeidsmiljøloven er adgang for arbeidsgiver til å benytte deltidsansattes arbeidskraft på denne måten (innenfor de grenser som følger av arbeidsmiljøloven § 49). Utvalget viser også til at dersom merarbeidet har karakter av en fast ordning, kan dette anses som en omgåelse av stillingsvernet. Arbeidstaker vil i slike tilfeller ha krav på en tilsvarende økning av sin faste stilling dersom merarbeidet må regnes som en ulovlig midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 58 A. Hvis merarbeidet må regnes som en ulovlig midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 58 A, vil arbeidstaker i slike tilfeller ha krav på en tilsvarende økning av sin faste stilling. Det vises til redegjørelsen for gjeldende regler i kap. 8.6.

Utvalgets flertall, Birkeland, Hansen, Johansen, Jonsrud, Wårum og Aasdalen legger vekt på at deltidsansatte etter gjeldende regler har et vern mot at merarbeid brukes som en fast ordning og at en presisering av disse reglene eventuelt vil skje gjennom rettspraksis.

Utvalgets mindretall, Engebretsen, Fischer og Stangnes vil påpeke viktigheten av at arbeidsgiverne bringer de faste arbeidsavtalene i samsvar med realiteten jf. også arbeidsmiljøloven § 55 C om krav til innhold i arbeidsavtaler. Disse medlemmene vil be regjeringen/departementet om å arbeide videre med denne problemstillingen med tanke på å foreslå lovbestemmelser som vil klargjøre og styrke de deltidsansattes rettsstilling.

Virkemidler i regi av Aetat

Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak i regi av Aetat er gitt i kap. 9.5.2.

Utvalget oppsummerer slik:

• De undersysselsatte oppfordres til å registrere seg hos Aetat. Aetat bør i sin oppfølging av gruppen stille krav om dokumentasjon av jobbsøkingsaktivitet mv. Langtids undersysselsatte bør prioriteres på tiltak på lik linje med ordinære langtidsledige.

• Kompetansegivende kurs (for eksempel AMO) tilpasses slik at undersysselsatte i større grad kan benytte seg av dem. Slike kurs kan for eksempel utarbeides og finansieres i samarbeid med arbeidsgiver. Utvalget peker også på at det er viktig at tilpasset opplæring har et tilstrekkelig omfang.

• De langvarig undersysselsatte prioriteres ved tildeling av mobilitetsfremmende stø­nader.

Endret organisering av arbeidstid

Organisering av arbeidstid er behandlet i kap. 9.6.

Utvalget anbefaler forsøk som setter fokus på alternative former for arbeidstidsplanlegging, bemanning og kompetansesammensetning som kan bidra til å redusere ufrivillig deltid, og hvilken betydning dette har for arbeidsmiljøet, tjenestekvalitet og effektiv jobbutføring.