4 Økonomisk teori om deltidsarbeid

4.1 Innledning

Definisjonen av en deltidsstilling er en permanent ansettelse i stilling med kortere arbeidstid enn normal arbeidstid innenfor vedkommende bransje, tariffavtale eller liknende.

Deltidsarbeid har fått større relativ betydning i de fleste europeiske land og i USA de siste tiårene (Ehrenberg og Smith (2003), OECD (2003)). I Norge har denne utviklingen kommet noe tidligere, samtidig som deltidsandelen har vært nokså stabil fra 1989 og framover. 1 Ulike forklaringer på økningen i bruk av deltid tar dels utgangspunkt i forhold på tilbudssiden i arbeids­markedet, dels i faktorer på etterspørselssiden.

Tilpasning av arbeidstid skjer innenfor en rekke begrensninger og betingelser som er åpne for endringer. I mange tilfeller vil dette fremstå som individets endrede preferanser, selv om de initieres av forhold utenfor den enkeltes kontroll. Slike endringer over tid er en viktig årsak til deltid.

Kap. 4.2 gir en oversikt over relevant økonomisk litteratur, og diskuterer ulike momenter og mekanismer som har betydning for valg av deltid basert på teori for arbeidstilbud, tidsbruk og etterspørsel etter deltidsarbeidskraft. I kap. 4.3 diskuteres i hvilken grad deltidsarbeid bidrar til å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og deltakelsen i arbeidslivet. Vi vil se på hva muligheten til deltidsarbeid kan bety for i) arbeidstakernes yrkesdeltakelse, ii) tilpasning over konjunkturene og iii) utviklingen på lang sikt. Med fleksibilitet i arbeidsmarkedet mener vi hvilken grad arbeidsmarkedet er i stand til å tilpasse seg til endringer i rammebetingelser (lover, regler og avtaler, mv.), individuelle preferanser og teknologiske og økonomiske forhold.

Ifølge sosiologisk litteratur vil både institusjonelle, kulturelle og politiske faktorer være med å forklare variasjonen i deltidsarbeid. Dette er omtalt i kapittel 5. Omfang av undersysselsetting i sin helhet blir omtalt i kapittel 7.

4.2 Økonomisk teori for tilbud av og etterspørsel etter deltidsarbeidskraft

Det er innledningsvis grunn til å påpeke at arbeidsmarkedet er svært heterogent og består av mange delmarkeder, for eksempel regionale arbeidsmarkeder og arbeidsmarkedet for ulike yrkes- eller utdanningsgrupper etc. På grunn av heterogeniteten og andre forhold vil tilpasningen i arbeidsmarkedet være preget av usikkerhet og mangelfull informasjon, særlig om framtidige økonomiske og samfunnsmessige forhold. Det er ikke åpenbart hvordan usikkerhet og mangelfull informasjon i seg selv påvirker individets valg av arbeidstid. Imidlertid kan beslutninger om utdanning og yrkesvalg som er basert på mangelfull informasjon, i ettertid fortone seg som ugunstige for blant annet den framtidige karriere i yrkeslivet. Mangelfull informasjon kan også bidra til (å forsterke) ubalanser i arbeidsmarkedet.

I kap. 4.2.6 diskuteres forhold som påvirker etterspørselen etter deltidsarbeidskraft. I arbeidsmarkedet vil gjennomgående personer med ønske om kortere arbeidstid finne arbeids­givere med behov for mindre stillingsbrøk og vise versa. Samsvar mellom sysselsattes preferanser for arbeidstid og virksomheters behov er som regel ikke helt sammenfallende. Kapitlet diskuterer derfor noen forhold som kan gi ubalanser i arbeidsmarkedet når det gjelder ønsker om og behov for deltidsarbeid.

4.2.1 Elementær teori for arbeidstilbud

Elementær teori for arbeidstilbud bygger på en forutsetning om at det enkelte individ opptrer rasjonelt og maksimerer sin egen behovstilfredsstillelse. Individet antas å ta lønn, og andre relevante økonomiske faktorer, for gitt. Økt arbeidstid (og mindre fritid) gir høyere inntekt som igjen gir rom for høyere konsum. Fritid betraktes som et gode, og lengre arbeidstid innebærer et offer (iallfall på marginen) for individet. Optimal eller ønsket arbeidstid, sett fra individets ståsted, bestemmes derfor etter denne teorien ved at den marginale nytten av litt mer fritid og den marginale nytten av litt mer konsum av materielle goder skal være like.

Ønsket arbeidstid vil avhenge av individets forutsetninger og preferanser, og av økonomiske faktorer som lønn, skattesatser, og alternative inntekter eller formue. Siden ulike individer legger ulik vekt på fritid og materielt konsum, kan en tenke seg at ønsket arbeidstid varierer nærmest kontinuerlig fra null timer i uka til timetall langt over normal heltid. Ifølge elementær teori er ønsket arbeidstid et resultat av en rasjonell beslutning som individet foretar.

En økning i arbeidsfrie inntekter 2 vil normalt redusere individets arbeidstilbud. Dette skyldes at fritid betraktes som et gode, og en del av inntektsøkningen benyttes derfor til ”å kjøpe seg” mer fritid. En lønnsøkning har på den annen side en tosidig effekt. Effekten av økt lønn bidrar til redusert arbeidstilbud på samme måte som ved økt arbeidsfri inntekt. Men en lønnsøkning har også en substitusjonseffekt som trekker i motsatt retning, gjennom at høyere timelønn gir insentiv til økt arbeidstid ved at den marginale avkastningen på arbeidsinnsats øker. Totaleffekten av en lønnsøkning er derfor ubestemt. Hvilken av de to effektene som dominerer kan tenkes å avhenge av individets preferanser, og av individets økonomiske situasjon i utgangspunktet.

4.2.2 Begrenset valgmulighet

En kritikk mot den elementære teorien for arbeidstilbud er at arbeidstiden i realiteten ikke kan varieres kontinuerlig og særlig ikke på kort sikt. Som et ytterpunkt kan en tenke seg at mulighetene begrenses til tre alternativer: full stilling, halv stilling, eller ikke å jobbe. Et rasjonalt individ vil da velge det alternativ som gir størst nytte, og hvilket alternativ som velges vil avhenge av egne preferanser og samme sett av økonomiske faktorer som ble diskutert i forrige avsnitt. En endring i økonomiske faktorer eller i ønsker hos individet kan imidlertid ha større konsekvenser ved at individet ikke kan endre tilpasningen på marginen, men endrer sitt arbeidstilbud sprangvis mellom de aktuelle alternativene. Hovedpoenget er imidlertid at når vi står overfor slike kvalitative valg, er det avgjørende for effekten av økonomiske faktorer ikke hvor sterkt den enkelte reagerer, men hvor mange som står på vippen mellom alternativene (se for eksempel Rødseth, 1997, kap. 9.2).

Dersom antall aktuelle alternativer for valg av arbeidstid er relativt stort, kan imidlertid den elementære teorien betraktes som en god tilnærming. Det enkelte individ vil da velge et alternativ som ligger nært det valg en kunne tenke seg ved helt fri tilpasning av arbeidstilbudet. Begrenset mulighet til selv å kunne velge arbeidstid framstår som en ulempe for individet, og kan lett medføre at arbeidstakere som ønsker deltidsjobb heller velger ikke å arbeide inntil de finner et bedre tilpasset tilbud av arbeid.

Begrensede valgmuligheter på tilbudssiden kan oppstå som følge av manglende fleksibilitet på etterspørselssiden med hensyn til plassering av arbeidstid. Deltid blir en ”nestbest”-løsning når organisatoriske grep som tilpasset arbeidstidsordning til reise- og åpningstider, ikke tilbys. Dagens permisjonsrettigheter i lov- og avtaleverk knyttet til omsorg for små barn, muliggjør yrkestilknyting og heltidsarbeid. Institusjonelle forhold som her beskrevet kan dermed ha stor betydning for tilpasningen på arbeidsmarkedet. Dette er i større grad beskrevet i kapittel 5.

4.2.3 Mer fullstendig tidsbudsjett

Den elementære teorien for arbeidstilbud skiller bare mellom arbeidstid og fritid. Denne teorien kan utvides ved at en eksplisitt trekker inn andre tidkrevende aktiviteter, og det etableres et mer fullstendig tidsbudsjett. Den grunnleggende ideen er at tiden kan utnyttes til alternative aktiviteter. De fleste typer fritidskonsum som f.eks. friluftsliv og fritidsreiser, kultur (teater, konserter osv.) og underholdning kan bare realiseres ved at det brukes tid til vedkommende aktiviteter. Andre relevante tidkrevende aktiviteter vil avhenge av egen eller familiens livssituasjon.

Ulønnet omsorgsarbeid og arbeid i hjemmet er viktige alternative tidsanvendelser for voksne arbeidstakere. Problemstillingen blir å fordele tilgjengelig tid mellom jobb, arbeid i hjemmet og egen fritid. Fordelingen mellom de tre hovedaktivitetene vil påvirkes av økonomiske faktorer som lønn, arbeidsfrie inntekter og formue. I tillegg vil muligheten for barnehageplass, og ikke minst kostnadene ved barnetilsyn, være viktige faktorer som påvirker beslutningen om arbeid utenfor hjemmet, og hvor mye den enkelte ønsker å jobbe.

Reisetid har stor betydning for ønsket arbeidstid. Dette gjelder både reiser mellom bosted og arbeidssted, men også reisetid til og fra barnehage eller hjelpetrengende i familien. Den totale reisetid kan bli så omfattende at enkelte arbeidstakere velger redusert arbeidstid.

4.2.4 Familien som beslutningstaker

En relevant utvidelse av analysen som diskusjonen i forrige avsnitt bygger på, vil være å betrakte familien som beslutningstaker. Det sentrale spørsmålet i en slik utvidet analyse gjelder arbeidsdelingen i familien. Rødseth (1997, kap. 10.2) presenterer en enkel modell for å analysere tidsbruken i en familie med to voksne medlemmer. Som en forenkling tenker han seg at husholdningen konsumerer et gode som kjøpes i markedet, mens et gode produseres i husholdningen. Familiens (kollektive) velferd avhenger i tillegg av hvor mye fritid de to voksne husholdningsmedlemmene disponerer.

Innsikten fra denne type analyse er at arbeidsdelingen i familien avhenger av partenes komparative fortrinn for hjemmearbeid, og av deres relative lønninger. Under visse tilleggsforutsetninger viser Rødseth (1997, side 166-167) at dersom kvinner og menn gjennomgående oppnår samme timelønn, og kvinner gjennomgående er mer produktive i husarbeid enn menn, kan teorien forklare følgende observasjoner:

• menn har gjennomgående høyere arbeidsinntekt enn kvinner

• menn bruker gjennomgående mer tid på lønnsarbeid enn kvinner

• kvinner bruker gjennomgående mer tid på husarbeid enn menn

• kvinner har gjennomgående lengre total arbeidstid (lønnet pluss ulønnet) enn menn

Også dersom menn gjennomgående får høyere timelønn enn kvinner, vil det være godt samsvar mellom observasjonene og konklusjonene fra denne modellen.

Rødseth (1997) understreker at samsvar mellom observerte (stiliserte) fakta, og teoriens prediksjoner ikke gir noen fullstendig test av teorien. Dette skyldes bl.a. at det ikke finnes noe mål på hvor produktive kvinner og menn er i husarbeidet.

Hvis arbeidsdelingen i familien i større eller mindre grad bestemmes av normer, gjenstår spørsmålet om hva som skaper disse normene. I en viss grad kan det være grunn til å tro at både produksjonsvilkår og markedsforhold, historisk sett, har påvirket normene. Det er også god grunn til å si at slike normer endres tregt over tid. Derfor kan det være et betydelig misforhold mellom normer om arbeidsdelingen i familien og en rasjonell arbeidsdeling tilpasset de faktiske produksjons- og markedsforhold i et moderne samfunn. Som Cahuc og Zylberberg (2004, kap. 1.2) er inne på, kan arbeidsdelingen i familien også være et resultat av forhandlinger mellom familiemedlemmene. I så fall vil forhandlingsstyrke, ulike preferanser mellom kjønnene og individene til lønnsarbeid, husarbeid, omsorg for barn og eldre og potensiell arbeidsinntekt for det enkelte familiemedlem spille en viktig rolle for arbeidsdelingen. Dette er en viktig og relevant problemstilling som imidlertid synes lite behandlet i den økonomiske litteraturen.

4.2.5 Arbeidstilbud over livsløpet

I diskusjonen så langt har vi ikke eksplisitt tatt hensyn til hvordan en rasjonell aktør kan tenkes å fordele arbeidstilbudet over livsløpet. Flerperiodemodeller der individets nytte avhenger av nåtidig og framtidig arbeidstilbud og konsum presenteres bl.a. i Blundell og MaCurdy (1999, kap. 4.2 – 4.3). Et viktig poeng ved slike modeller er at forbruket ikke må balanseres mot inntekten i hver periode. Et typisk forløp vil være at forbruk tidlig i livet i stor grad finansieres ved låneopptak. Dette nedbetales, og individet akkumulerer formue i yrkesaktiv alder, og forbruk etter den yrkesaktive perioden kan i viss grad finansieres ved bruk av egen formue.

Relevansen av denne type teori for vår problemstilling gjelder i første rekke spørsmål knyttet til utdanning for unge, samt tidspunkt for pensjonering eller nedtrapping av arbeidsinnsatsen for eldre arbeidstakere. Mange unge som er under utdanning utnytter muligheten for deltidsarbeid for å øke eget nåtidskonsum eller for å redusere behovet for lånefinansiert konsum. I hvilken grad dette er tilfelle, vil avhenge av studentens økonomiske situasjon i studietiden (lån og stipendandel), 3 renten og av forventet framtidig inntekt. Høy rente på studielån (eller generelt i markedet) trekker i retning av at deltidsjobb blir mer attraktiv. På den annen side vil økt forventet inntekt i framtiden gi insentiver til økt egeninnsats knyttet til studier og mindre deltidsarbeid.

For eldre arbeidstakere vil det være et spørsmål om de skal fortsette i full stilling, gå av med pensjon eller arbeide deltid gjennom en overgangsperiode. I hvor stor utstrekning det ene alternativet ønskes framfor de andre vil avhenge av egen helsetilstand, egen økonomisk situasjon, av mulighet for førtidspensjon, og av lønn ved full stilling eller deltidsjobb. Videre vil holdninger, eventuell tilrettelegging og andre forhold på arbeidsplassen spille en rolle.

Tilpasninger av arbeidstid skjer for de fleste innenfor et komplisert sett av betingelser. Tilpasninger av arbeidstid er dermed utsatt for forandringer i en eller flere av disse betingelser. Dette vil kunne gi ønske om annen arbeidstid over tid.

4.2.6 Etterspørsel etter deltidsarbeidskraft

Virksomhetenes behov for, eller ønske om ansettelse i deltidsstillinger, vil avhenge av produksjons­tekniske forhold i vid forstand, av virksomhetens eller avdelingens størrelse og av relative kostnader ved ansettelse i hel- eller deltidsstilling. I en prinsipiell diskusjon vil det være naturlig å ta utgangs­punkt i teorier for virksomhetens tilpasning, se for eksempel Hoel og Moene (1993) eller Varian (2003). Vi antar nå at virksomhetene opptrer som rasjonelle aktører som ønsker å minimere kostnadene per produsert enhet. Vi forutsetter avtakende grenseproduktivitet. Men det motsatte kan også være tilfellet. Det kan være økende grenseproduktivitet i visse intervaller. I slike tilfeller kan det argumenteres for at heltidsansatte kan være mer produktive enn deltidsansatte per time. Dette kan gjelde i situasjoner med gjennomføring av komplekse arbeidsoppgaver hvor det er påkrevd med lang forberedelse. Videre kan det også tenkes tilfeller der deltidsarbeidende benytter en større andel av arbeidstiden til administrative oppgaver og fellesaktiviteter. I disse teoriene antas fast timelønn innenfor normal arbeidstid, progressiv overtidsbetaling, og en fast kostnad per arbeider som er uavhengig av arbeidstid.

Innenfor denne stiliserte modellen er det rimelig å legge til grunn at arbeidsgiver i stor grad ønsker heltidsansatte arbeidere. Dette skyldes i første rekke forutsetningen om en fast kostnad per ansatt. Dette betyr at virksomhetens kostnader øker når virksomheten ansetter flere deltidsansatte i stedet for et gitt antall heltidsansatte. Kommunikasjonskostnader, som skyldes at to personer som deler en jobb må snakke sammen, trekker også i retning av at ansettelse i heltid er mest lønnsomt. På den annen side vil forutsetningen om avtakende grenseproduktivitet trekke i retning av at arbeidsgiver ønsker deltidsansatte arbeidere, men dette betyr neppe mye innenfor normal arbeidstid med avtalte pauser. Det legges her til grunn at grenseproduktiviteten i liten grad endres i løpet av en vanlig arbeidsdag. Disse resonnementene bygger på en forutsetning om at etterspørselen rettet mot virksomheten er stabil over tid, eller at virksomheten kan produsere for lager i perioder med lav etterspørsel.

Når det ikke er stabil aktivitet over tid, blir virksomhetens evne til å møte endringer sentralt. I litteraturen skiller en gjerne mellom ulike typer fleksibilitet, men begrepsbruken varierer. Utvalget har lagt til grunn Referansetestingsutvalgets 4 begrepsbruk og skiller mellom numerisk, funksjonell og organisatorisk fleksibilitet som følger:

• Numerisk fleksibilitet: Variasjon av innsatsen av arbeidskraft på kort sikt ved særskilte arbeidstidsavtaler og former for korttidsengasjementer i tillegg til ved ordinære ansettelser og oppsigelser.

• Funksjonell fleksibilitet: Arbeidstakernes evne til å skifte mellom ulike arbeidsoppgaver og virksomhetens evne til å skifte mellom ulike måter å utføre arbeidsoppgavene på. Kritisk for tilpasning av produksjon til ny teknologi og konkurransemessige betingelser, og for kostnadseffektiv bruk av arbeidskraften. Utvikles ved organisasjons- og kompetanseutvikling i virksomhetene.

• Organisatorisk fleksibilitet: Virksomhetenes mulighet for å variere aktiviteter innenfor egne juridiske og administrative grenser, for eksempel endre forretningsområder.

Det er ofte avhengighet og samspill mellom de ulike formene for fleksibilitet, og i noen av virksomhetenes handlingsvalg vil de fremstå som alternativer. Organisatorisk fleksibilitet kan medføre flytting av arbeidstakere mellom virksom-heter. Funksjonell fleksibilitet vil kunne være en forutsetning for slik organisatorisk fleksibilitet. Videre vil funksjonell fleksibilitet være et alternativ til numerisk fleksibilitet. Ved undersysselsetting vil for eksempel kompetansebygging hos allerede tilsatte, kunne være et alternativ til overtid blant andre ansatte.

Deltid er én del av numerisk fleksibilitet, både sett fra virksomhetenes og arbeidstakernes side. I Norge som i de fleste andre land reguleres denne type fleksibilitet både ved tariffavtaler og lovgivning. Norge har ifølge Referansetestingsutvalget et relativt liberalt regelverk for overtid, og for bruk av deltid som det ikke er begrensninger på.

Sett fra virksomhetenes side kan numerisk fleksibilitet være ønskelig for å tilpasse aktiviteten til både påregnelige og uforutsette endringer over en tidsperiode. For arbeids­takerne handler numerisk fleksibilitet om å kunne tilpasse arbeidsmengde og -tid til aktuell livssituasjon, livsstil og livsfase. Ulike former for numerisk fleksibilitet vil kunne være alternativer. Behov for tilpasning av arbeidsinnsats til produksjonsmønster over døgn eller uke, kan i noen tilfeller løses både ved en kombinasjon av heltids- og deltidsansatte eller ved skift-/turnusordninger. Kostnadsforhold kan bli avgjørende for virksomhetenes valg.

I et arbeid av Euwals og Hogerbrugge (2004) argumenteres det for at det kan være lønnsomt for virksomheten med deltidsstillinger for å dekke behovet for arbeidskraft i pressperioder, og som et ledd i turnuskabaler som involverer helge- og nattarbeid.

Mange typer tjenesteytende virksomhet står overfor systematisk og forutsigbar variasjon i etterspørselen, og har dermed et behov for å variere arbeidsstokken over døgnet, uken eller året. Eksempler kan være varehandel, hoteller og restauranter der variasjon i kundetilgangen møtes med varierende bemanning og deltidsansettelse i rushperioder. 5 Andre eksempler kan være skolefritidsordninger og postombæring der arbeidsoppgavenes tidsprofil er slik at en stor andel av arbeidskraften bare trengs i en kortere periode av døgnet. Selv om det er faste kostnader forbundet med hver ansatt, kan det bli dyrt for virksomheten å ha personer i arbeid når behovet er lite.

Behovet for deltidsansatte vil kunne variere mellom næringer. Endringer i næringsstrukturen med økt relativ sysselsetting i tjenesteytende sektor blir ofte nevnt som en mulig forklaring på den observerte økningen i deltidsansettelser, jf. bl.a. Ehrenberg og Smith (2003).

En annen årsak til at virksomheten ansetter deltidsarbeidere kan ifølge Euwals og Hogerbrugge (2004) være at deltidsansettelse gir større fleksibilitet. Argumentet er at arbeidstiden til deltids­ansatte relativt lett kan varieres over konjunktursykelen, og at en slik justering vil være mer lønnsom for virksomheten enn å variere antall heltidsansatte eller bruke overtid. Med en stor andel deltidsansatte vil det i virksomheter med en usikker framtid være lettere å dekke behovet for ekstraarbeid. Samtidig slipper virksomheten å betale for ”lediggang” dersom arbeidskraftsbehovet skulle bli lite. Deltidsansatte, og spesielt undersysselsatte, er antakelig mer villig til å påta seg ekstraarbeid enn heltidsansatte hvilket gir større fleksibilitet sett fra arbeidsgivers side. En høy andel deltidsansatte kan også i noen grad bidra til å spre risiko knyttet til sykefravær og permisjoner. Noe empirisk støtte til denne forklaringen finnes i Friesen (1997).

Størrelsen på virksomheten eller avdelingen innenfor en virksomhet kan også ha betydning for behovet for deltidsansettelse i spesielle stillinger. Små virksomheter eller avdelinger har ikke stor nok aktivitet til å fylle en hel stilling for bestemte oppgaver. Dette kan gjelde ulike kontorfunksjoner i en produksjonsvirksomhet, regnskapsarbeid, IT-tjenester og for eksempel vaktmestertjenester. Dersom en ansatt ikke kan kombinere flere stillinger innen samme virksomhet vil deltidsansettelse være aktuelt. Den ansatte kan i slike tilfeller ha ulike deltidsstillinger i flere virksomheter.

Bruk av deltidsstillinger forårsaket av slike og liknende ”heltallighetsproblemer” vil i noen grad også være et spørsmål om andre former for fleksibilitet og organisering av driften. Høy funksjonell fleksibilitet kan muliggjøre ivaretakelse av flere arbeidsoppgaver for arbeidstakerne slik at heltid blir mulig. Annen organisering av virksomheten d.v.s. organisatorisk fleksibilitet, kan også ha færre deltidsstillinger som resultat. Et alternativ til å opprette deltidsstillinger vil kunne være kjøp av enkelte tjenester fra eksterne leverandører (regnskap, IT, sentralbord, rengjøring, m.v.). Videre kan det tenkes at samarbeid mellom virksomheter innenfor sentre kan bidra til redusert bruk av deltid og dermed bedre utnyttelse av arbeidskraften. Til slutt kan en tenke seg at bruk av deltid i en viss grad er påvirket av tidligere praksis, og at det har utviklet seg normer og kulturer som innebærer høy andel deltidsansatte.

De fleste virksomheter vil over tid oppleve variasjoner i aktivitet og i behovet for arbeids­kraft. Variasjonene i behovet for arbeidskraft kan være systematiske (f.eks. sesongmessige) eller tilfeldige (sykdomsfravær, permisjoner etc.).

Sett fra virksomhetenes side kan deltidsarbeid være en viktig kilde til fleksibilitet. Deltid er imidlertid ikke det eneste virkemiddelet virksomhetene kan benytte. Hvor viktig bruk av deltid er for virksomhetens fleksibilitet avhenger av hvilke andre muligheter virksomhetene har til å håndtere varierende behov for arbeidskraft. Følgende alternative tilpasninger er blant annet mulige:

• Det kan opprettes nye stillinger/ansettes nye personer i perioder med økende behov for arbeidskraft og avvikle stillinger/gå til oppsigelser i perioder med redusert behov for arbeidskraft.

• Virksomheten kan benytte korttidsansettelser/midlertidig tilsettinger.

• Virksomheten kan la egne ansatte variere arbeidstiden per dag, over uken, måneden eller året. Mertid blant deltidsarbeidende og overtid blant heltidsarbeidende kan benyttes ved høy aktivitet og kortere arbeidstid ved lavere aktivitet.

• Virksomheter kan leie inn arbeidskraft i perioder med høy aktivitet og eventuelt leie ut arbeidskraft i perioder med lav aktivitet.

• Arbeidsstokken, eller deler av arbeidsstokken, kan innenfor privat sektor permitteres.

• Vare­produserende virksomheter kan jevne ut aktiviteten ved å produsere for lager i perioder med lav etter­spørsel. Tilpasningen vil være vanlig i markeder hvor variasjonen i etterspørsel er systematisk (sesongvariasjon).

• Virksomheten kan endre omfanget av det arbeidet som settes ut til underleverandører.

• Virksomheten kan foreta interne omstillinger (flytte ansatte fra én produksjonsprosess til en annen). Ved høy aktivitet kan ansatte overføres til områder i virksomheten med størst behov for arbeidskraft, ved lav aktivitet kan ansatte overføres til områder i virksomheten som trenger vedlikehold, investeringer mv. og/eller gis kvalifisering og opplæring. Muligheten til interne omstillinger øker med virksomhetens størrelse og med grad av mangfold i aktiviteten.

4.2.7 Samsvar mellom tilbud av og etterspørsel etter deltidsarbeidskraft

Det er en utfordring å få til et godt samsvar mellom arbeidstakernes ønsker og virksomhetenes behov. En arbeidstaker vil vurdere ulike stillinger med forskjellige karakteristika som lønn, arbeidsmiljø, arbeidstid og arbeidssted. Ved ansettelse, enten det gjelder heltid eller deltid, vil virksomheten vurdere ulike søkere med ulik utdanning og yrkeserfaring, og forskjellige personlige egenskaper. Et godt samsvar i arbeidsmarkedet krever effektiv spredning av informasjon. For arbeidstakere med ønske om deltidsstilling er det viktig å vite hvor slike stillinger finnes. Tilsvarende er effektiv informasjonsspredning om ledige heltidsstillinger viktig for deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid. I realiteten vil tilpasningen i arbeidsmarkedet alltid være preget av usikkerhet og mangelfull informasjon. Tiltak som bedrer informasjonsspredningen vil kunne bidra til å redusere ubalanser i arbeidsmarkedet.

Sann­synligheten for et godt samsvar øker med størrelsen på arbeidsmarkedet og av graden av geografisk og yrkesmessig mobilitet. For arbeidstakere øker muligheten for ansettelse med omfang av relevant utdanning og yrkeserfaring. Et ensidig arbeidsliv innenfor enkelte regioner kan resultere i dårlig samsvar mellom arbeidstakers ønsker og virksomhetenes behov. Dette kan være tilfellet i perifere regioner med ensidig næringsstruktur. Når arbeidstakerne har få alternative arbeidsgivere som tilbyr heltid med tilsvarende jobbinnhold vil deres vilje til å godta deltidsarbeid øke. Flytte- og/eller arbeidsreisekostnader kan overstige gevinsten i en alternativ stilling med lengre arbeidstid. Samtidig vil arbeidsgivers makt til å motstå ønsker om lengre arbeidstid styrkes av mangel på alternative arbeidsplasser. Større arbeids­markedsregioner med variert arbeidsliv gir mulighet til å velge mellom flere typer jobber og dermed større mulighet for den enkelte arbeidstaker til å finne en jobb med ønsket arbeidstid.

4.3 Betydningen av deltid for arbeidsmarkedets fleksibilitet

4.3.1 Deltid og yrkesdeltaking

Som diskutert i kap. 4.2 kan ønsket arbeids­­tid ses på som rasjonelle valg på individnivå. Siden preferansene for konsum og fritid varierer mellom individene, ble det argumentert for at også ønsket individuelt arbeidstilbud vil variere. Et ønske om å jobbe mindre enn full stilling vil, ifølge teorien, være et optimalt valg for personer som har relativt høye preferanser for fritid, tidkrevende omsorgsoppgaver, relativt lave preferanser for konsum (eller sparing), eller har arbeidsfri inntekt.

I virkeligheten kan imidlertid arbeidstiden ikke varieres kontinuerlig; fleksibiliteten er med andre ord begrenset. Økonomisk teori beskriver at i en situasjon med fravær av fleksibilitet vil færre delta i arbeidslivet, jf. kap. 4.2.2.

En situasjon med god mulighet for å tilpasse arbeidstiden til individuelle preferanser vil antakelig gi to motstridene effekter på arbeidsmarkedet:

1. Flere vil sannsynligvis ønske å delta i arbeidslivet

2. Samtidig vil mange ønske å tilby færre timer per uke enn heltid

På bakgrunn av OECD-statistikk vises i figur 4.1 omfanget av deltid i forhold til total sysselsetting i de ulike OECD-land og hvordan dette samvarierer med nivået på deltakelsen i arbeids­livet. Det fremkommer at land som har et høyt omfang av deltidsarbeid gjennomgående også har høye deltakelsesrater. På grunnlag av det samme datamaterialet viser analyser ingen entydig samvariasjon mellom andel av de sysselsatte som jobber deltid og det samlede timeverkstilbudet.

Informasjonen fra ulike OECD-land gir støtte til hypotesen om at økt tilgang til å arbeide deltid gir høyere deltakelse i arbeidslivet. Dette støttes også i en ny OECD-analyse, publisert i Employment Outlook 2004, hvor det er gjort en studie av arbeidstid og deltakelsesrate over medlemslandene. Også her fremkommer det at de OECD-land som har høy deltidsandel gjennomgående har de høyeste deltakelsesrater. Om betydningen av deltidsarbeid har OECD i I Employment Outlook 2003, side 20, uttalt:

”Part-time jobs accounted for half or more of total employment growth over the past decade in one-half of all OECD countries, and for a considerable share of new jobs in quite a few more. Part-time work accounted for a particularly large share of total employment gains for women and youths in most countries – and also for older workers in a smaller number of countries – suggesting that shorter working hours are often useful for reconciling paid employment with other activities, such as parenting, study or a form of phased retirement.”

Kilde: OECD

Når vi her har konstatert at omfang av deltid samvarierer med yrkesdeltakelse, må vi samtidig understreke at det ikke er grunn til å betvile at institusjonelle, kulturelle og politiske faktorer også påvirker omfanget av deltidsarbeid. Dette vil vi komme tilbake til i kap. 5.

4.3.2 Konjunkturer og utvikling på kort sikt

Arbeidstilbudet påvirkes av konjunkturene jf. figur 4.2. I perioder med liten aktivitet vil etterspørsel etter arbeidskraft bli redusert. Redusert etterspørsel etter arbeidskraft vil kunne føre til at flere blir arbeidsledige eller får redusert stilling. Statistikk fra arbeidskraftundersøkelsen viser at det hvert kvartal strømmer om lag 3 prosent av alle i arbeidsdyktig alder (nær 100 000 personer) inn og ut av arbeidsstyrken – og disse strømmene er konjunkturfølsomme. Norge har et svært fleksibelt arbeidsmarked i denne forstand.

Selv om arbeidsstyrken (deltakelsesraten) påvirkes av konjunkturene jf. kap. 3 og figur 4.2, er det andre arbeidsmarkedsvariable som også er følsomme overfor konjunktursvingninger. Figur 4.3 viser konjunkturbevegelsene for flere arbeidsmarkedsvariable (h.h.v. deltakelsesraten, deltidsandelen, utførte timeverk, faktisk arbeids­tid, arbeidsledige, ufrivillig deltid (undersysselsetting)) i Norge i perioden 1989 – 2003.

En analyse av fluktuasjonene i disse størrelsene i perioden 1989 – 2003 målt ved standardavviket 6 viser at fluktuasjonene i deltidsarbeid i denne perioden er om lag like store som fluktuasjonene i deltakelsesraten. Kort deltid fluktuerer dog noe mer enn lang deltid . 7 Vi legger spesielt merke til at ufrivilling deltid fluktuerer langt mer over konjunkturene enn hva tilfellet er med (frivillig) deltid. 8 Der er imidlertid arbeids­ledighet og ufrivillig deltid (undersysselsetting) som varierer mest over konjunkturene.

I perioder med høy­konjunkturer preges arbeids­markedet av tilbudssidebeskrankninger. Da er omfanget av arbeids­ledighet og ufrivillig deltid (undersysselsetting) lavt og omfanget av ledige, ubesatte stillinger høyt (og lønnsveksten er høy). I perioder med lavkonjunktur preges arbeidsmarkedet av etter­spørsels­beskrankninger. Da er omfanget av arbeidsledighet og ufrivillig deltid (undersysselsetting) høyt og omfanget av ledige stillinger lavt (og lønnsveksten er lav).

1 Produksjonsgap viser avviket mellom den faktiske produksjonen i fastlandsøkonomien og likevektsproduksjonen. Likevektsproduksjonen er et anslag på hvor stor samlet produksjon det kan være uten at pris- og kostnadsveksten tiltar.

Kilde: Arbeids- og sosialdepartementet, basert på AKU, Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Arbeids- og sosialdepartement, basert på AKU, Statistisk sentralbyrå

4.3.3 Strukturer og utviklingen på lengre sikt

Når en studerer utviklingen i arbeidsmarkedet over tid, er det nødvendig å skille mellom konjunkturelle forhold og andre egenskaper ved arbeidsmarkedet av betydning for sysselsettingen. Vi har sett at deltid, og særlig omfanget av ufrivillig deltid (undersysselsetting), på samme måte som arbeidsledighet, varierer med konjunkturene. Men utviklingen i deltid påvirkes også av andre forhold. Generelle rammebetingelser (lov og avtaleverk, institusjonelle forhold, kultur og tradisjoner) påvirker både virksomhetenes etterspørsel etter deltidsarbeidskraft og arbeidstakernes ønsker om å jobbe deltid. I Norge har omfanget av deltidsarbeid vært stabilt de siste 15 årene. På lengre sikt står Norge overfor en situasjon hvor det blir stadig viktigere å ta i bruk den tilgjengelig arbeidskraft bedre og finne løsninger på hvordan knapphet på framtidig arbeidskraft kan løses. 9

Demografiske fremskrivinger

Kilde: Arbeids- og sosialdepartement, basert på AKU, Statistisk sentralbyrå

Utviklingen i arbeidstilbudet er en viktig faktor som forklarer utviklingen i produksjon og velferd i samfunnet over tid. Høy velferd i fram­tiden er avhengig av at det tilbys nok arbeidskraft. Tre forhold gir grunn til noe bekymring i denne sammenheng. For det første er yrkesdeltakelsen i Norge allerede blant de høyeste i verden. Dette er først og fremst positivt, men innebærer også at det er relativt lite ledige arbeidskrafts­ressurser som kan tas i bruk i årene framover. For det andre har det gjennom de siste 5 årene vært visse tegn på en utflating i yrkesdeltakelsen, en økning i antall personer på trygde- og stønadsordninger og en nedgang i gjennom­snittlig arbeidstid. 10 Hvis denne trenden fortsetter vil dette isolert sett bidra til å begrense produksjonsmulighetene. For det tredje vil vi i årene framover oppleve at gjennomsnittsalderen i befolkningen vil øke. Det vil bli relativt flere eldre og relativt færre yngre. Den forventede, demografiske utviklingen er en stor utfordring for norsk økonomi.

Utviklingstrekk i arbeidstid og deltakelsesrate de senere tiår

Å sikre en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke er avgjørende for framtidig verdi­skaping og velstands­utvikling. Å skaffe heltidsjobb for dem som ønsker det er sentralt for å oppnå målene. Samtidig er det ikke et mål at alle skal jobbe mest mulig. Fritid er også en sentral del av velferden. Utfordringen er å få en fordeling mellom arbeid og fritid som er mest mulig i samsvar med befolkningens egne ønsker. Antall arbeidede timer per innbygger falt med knapt 10 prosent fra 1970 til 2003. Denne nedgang har sammenheng med reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid og med økt sysselsettings­grad i befolkningen De seneste tre tiårene har dermed en stadig større del av befolkningen deltatt i inntekts­givende arbeid, men med stadig kortere gjennomsnittlig arbeidstid. Dette har resultert i at Norge nå er blant OECD-landene med høyest yrkesdeltaking, men også med lavest gjennomsnittlig arbeidstid. Samlet arbeidstilbud målt i timeverk har dermed bidratt relativt lite til den økonomiske veksten de seneste tiårene. Se figur 4.4.

Med de demografiske utfordringene norsk økonomi står overfor, vil en viktig utfordring framover være å legge til rette for at (de knappe) arbeidskraftsressursene brukes mest mulig effektivt. Effektiv bruk må blant annet innebære høy yrkesdeltakelse i arbeidslivet.

Det er grunn til å tro at et arbeidsmarked som gir arbeidstakerne gode muligheter for å tilpasse arbeidstid til egne preferanser, familie­situasjon og livsfase vil være viktig for å oppnå høy yrkesdeltaking. Velferdsordningene må også utformes for å støtte opp under dette. Utbygging av barnehagetilbud er et eksempel på en ordning som har betydning.

Basert på gjennomgangen i kap. 4.2 og 4.3 kan vi konkludere med at omfanget av deltid i noen grad kan forklares av økonomisk teori. Som det stedvis er anført er det en rekke andre forhold som også bidrar til å forklare årsakene til fremkomst og utviklingen i bruken av deltid. Sentralt i dette står teorier innen sosiologisk litteratur, hvor både institusjonelle, kulturelle og politiske faktorer kunne være med til å forklare variasjonen i deltidsarbeid. Dette er omtalt i kap. 5.

4.4 Oppsummering

Ifølge økonomisk teori kan ønsket arbeidstid betraktes som rasjonelle valg på individnivå. Ønsket arbeidstid varierer mellom ulike arbeidstakere og avhenger av deres preferanser og livssituasjon, og av økonomiske faktorer. Siden preferansene for konsum og fritid varierer mellom individene, vil også ønsket arbeids­tilbud variere. Et ønske om å jobbe mindre enn full stilling vil, ifølge økonomisk teori, være et optimalt valg for personer som har relativt høye preferanser for fritid, krevende oppgaver i hus­holdningen, relativt lave preferanser for konsum (eller sparing), står overfor mulighetene til å motta en overføring (arbeidsfri inntekt) og/eller har høye husholds­inntekter. På teoretisk grunnlag er det grunn til å tro at ønske om deltidsarbeid er mest utbredt blant unge under utdanning, blant foreldre med barn, og blant eldre arbeidstakere som ønsker å trappe ned yrkesaktiviteten i forkant av full pensjonering.

 Teorien predikerer også at behovet for, eller arbeidsgivers ønske om, deltidsstillinger varierer mellom sektorer og mellom ulike virksomheter. På grunn av produksjonstekniske forhold, og dels på grunn av variasjon i etterspørselen, vil bruk av deltidsstillinger være mer utbredt i tjenesteytende næringer enn i industri. Små virksomheter kan opprette deltidsstillinger for visse typer arbeidskraft der arbeids­oppgavene ikke fyller en hel stilling.

Muligheten til å ansette personer på deltid er et blant flere virkemidler som virksomhetene kan benytte seg av i en tilpasning av arbeidskraften til aktiviteten. Opprettelse av nye stillinger (fast eller midlertidig), bruk av vikarer, inn- og utleie, interne omrokkeringer i virksomheter er eksempler på andre virkemidler.

Gode muligheter til å arbeide deltid bidrar sannsynligvis til å øke deltakelsen i arbeids­livet. Statistikk over OECD-land støtter en slik antagelse. Her fremkommer det at land med høy andel deltidsansatte gjennom­gående har høy deltakelse i arbeidslivet.

Arbeidstilbudet i Norge er fleksibelt over konjunkturene. I perioder med lav etterspørsel etter arbeidskraft trekker mange seg ut av arbeidsmarkedet og i perioder med høy etterspørsel, strømmer mange inn i arbeidsmarkedet. Dette gjelder både målt i antall personer og som antall tilbudte timeverk. Denne fleksibiliteten i arbeidstilbudet gjør at fluktuasjonene i arbeidsledigheten blir mindre. Likevel er arbeidsledighet og undersysselsetting de arbeidsmarkedsvariable som fluktuerer mest over konjunkturene.

I de forestående tiår vil det finne sted en aldring av befolkningen. Dette innebærer at andelen eldre personer i befolkningen vil øke og antall personer i yrkesaktiv alder i forhold til befolkningsmengden i alt vil avta. De demografiske utfordringene norsk økonomi står overfor, understreker behovet for at man framover legger til rette for at (de knappe) arbeidskraftsressursene brukes på en best mulig måte.

Medlemmene Fischer, Engebretsen og Stangnes vil bemerke at de teoretiske bidragene fokuserer på deltid, og i mindre grad behandler undersysselsetting som fenomen.

I en enkel modell vil undersysselsetting være å forstå som manglende markedsklarering med hensyn til arbeidstilbud og –etterspørsel, med tilhørende velferdstap for arbeidstakeren og samfunnsøkonomien som resultat. Etter disse representantenes syn gir det grunnlag for tiltak.

Manglende markedsklarering kan bl.a. oppstå som følge av at arbeidstakeren får ønske om lengre arbeidstid som ikke realiseres. For arbeidstakeren dannes arbeidstidspreferansene innenfor en rekke begrensinger og betingelser utenfor den enkeltes kontroll, som for eksempel tilbud om barnehageplass eller kollektivt transporttilbud. Når preferansene ikke imøtekommes, oppstår både ”åpen” og ”skjult” undersysselsetting. Både mengden av betingelser i seg selv og utsattheten for endringer over tid, tilsier etter disse representantenes syn at undersysselsetting er et problem i dagens arbeidsmarked.

Til framstillingen i pkt. 4.2.6 om at en stor andel deltidsansatte i bedrifter gjør det lettere å dekke behovet for ekstraarbeid, jf. Euwals og Hogerbrugge (2004), vil disse medlemmene understreke at resonnementet nettopp hviler på en antagelse om at de deltidssysselsatte i stor grad er undersysselsatte. De ønsker lengre arbeidstid enn avtalt og må påta seg ekstraarbeid når det tilbys. Dette er en situasjon med ubalanse i arbeidsmarkedet og fleksibilitet bare på arbeidsgivers premisser. De undersysselsatte har usikker arbeidstid og inntekt, med de problemer det gir. Risikoen knyttet til etterspørselsvariasjon er her helt flyttet til arbeidstakersiden. Både i andre land og i Norge er det som vist i kap. 8, lover som skal begrense den form for utnyttelse av arbeidstakere.

Disse medlemmene vil videre peke på at organisasjons- og kompetanseutvikling i virksomhetene i mange sammenhenger utgjør alternativer både til deltid og andre former for numerisk fleksibilitet. Kompetanseutvikling gir evne til å skifte mellom ulike arbeidsoppgaver. Kompetansebygging kan gi mer kostnadseffektiv bruk av arbeidskraft enn utstrakt bruk av numerisk fleksibilitet. Et eksempel er at en ved undersysselsetting kan gi allerede tilsatte opplæring slik at de kan øke sin arbeidstid, som et alternativ til overtid blant heltidsansatte.

På samme måte som størrelsen på arbeidsmarkedet og graden av geografisk og yrkesmessig mobilitet, vil økt kompetanse øke sannsynligheten for et godt samsvar mellom tilbuds- og etterspørselssiden på arbeidsmarkedet og redusere undersysselsettingen.

Disse medlemmene vil avslutningsvis påpeke at omfanget av ufrivillig deltid (undersysselsetting) på samme måte som annen arbeidsledighet påvirkes av konjunkturene, og at den økonomiske politikken dermed har en viktig rolle. I Norge har omfanget av deltidsarbeid vært stabilt de siste 15 årene, mens undersysselsettingen den seneste tid har økt. På lengre sikt står Norge overfor en situasjon hvor det blir stadig viktigere å ta i bruk tilgjengelig arbeidskraft bedre. Redusert arbeidsledighet og undersysselsetting er viktige forutsetninger for å realisere dette.