7 Sannsynlighet og varighet for å være undersysselsatt

7.1 Innledning

Ifølge arbeidskraftsundersøkelsen var ca. 100 000 personer undersysselsatt i 2. kvartal 2004. Undersysselsetting kan være et problem for den enkelte bl.a. fordi de kan ha vansker med å forsørge seg selv. Det kan også være et generelt samfunnsøkonomisk problem fordi man ikke får utnyttet alle arbeidskraftsressursene fullt ut. Problemet vil være større dess lengre periode personene er undersysselsatt og spesielt store hvis personene på en mer varig basis blir værende i et arbeid der man ikke får jobbet så mye man ønsker. Dette kapitlet ser på sannsynligheten for å bli undersysselsatt. Det omtales nærmere hva slags situasjon de undersysselsatte var i før de ble undersysselsatt, (for eksempel om de jobbet heltid eller deltid) og også sannsynligheten for hvor lenge de vil være undersysselsatt. En del personer som tidligere har vært undersysselsatt vil kunne oppleve å bli det igjen. Dette vil også bli omtalt nedenfor. Tilslutt i kapitlet vil man se på hvor mye de undersysselsatte utgjør som en potensiell arbeidskraftsreserve.

Resultatene i dette kapitlet baserer seg i stor grad på resultatene i rapporten fra Fevang mfl. (2004) i tillegg til noen resultater fra Kjeldstad og Nymoen (2004) og Moland og Gautun (2002). Disse rapportene bruker litt ulike definisjoner på undersysselsetting avhengig av hvor strenge kriterier det forutsettes for å bli klassifisert som undersysselsatt. Definisjonen på undersysselsatte i disse rapportene er gjengitt i kapittel 3.

Vi vil imidlertid gjenta begrepet ”slak” definisjon av undersysselsatte som Fevang mfl. (2004) bruker. I dette begrepet ligger det at det stilles ingen krav til søking, men vedkommende må kunne begynne med økt arbeidstid innen 3 måneder. Dessuten ser Fevang mfl. (2004) kun på undersysselsatte som anser seg selv som yrkesaktive.

7.2 Sannsynligheten for undersysselsetting

Forskergruppen ved Frischsenteret (Fevang mfl. 2004) har gjennomført en grundig empirisk analyse der de forsøker å beregne sannsynligheten for å være undersysselsatt. I denne analysen trekker de inn både individuelle kjennetegn, yrke, bosted (sentralitet), kommunal ledighet samt enkelte kjennetegn ved virksomheten som individet arbeider i. I det følgende diskuteres og illustreres betydningen av de viktigste funnene i rapporten når det gjelder sannsynligheten for å være undersysselsatt. Det legges hovedvekt på resultatene basert på den offisielle definisjonen av undersysselsetting, men den relative betydningen av ulike faktorer endres i liten grad om man bruker en slakere definisjon. For ytterligere detaljer vises til Fevang mfl. (2004, kapittel 4).

7.2.1 Analyser

For å illustrere hvordan ulike faktorer påvirker sannsynligheten for å være undersysselsatt definerer forskergruppen en referanseperson. Denne referansepersonen er en kvinnelig gift hjelpepleier i alderen 35-39 år, med barn, bosatt i eller nær en større by utenfor Oslo/Akershus, med gjennomsnittlig lengde på utdanning og yrkeserfaring, og som jobber i en virksomhet med gjennomsnittlige verdier på de relevante variable som karakteriserer virksomheten. Ved å sammenligne beregnet (predikert) sannsynlighet for undersysselsetting for personer med ulike individuelle kjennetegn, for ulike yrker, ulikt bosted etc. kan en rendyrke betydningen av den enkelte faktor eller forklaringsvariabel.

Kjønn er en viktig forklaringsfaktor. Resultatene tyder på at omtrent halvparten av forskjellen mellom gifte kvinner og gifte menn forklares av kjønn alene, mens den andre halvparten forklares av øvrige forklaringsvariable i modellen. Når det tas hensyn til kjønnsforskjellene, viser det seg at ekteskapelig status, og om personen har barn eller ikke, har relativt liten betydning.

Resultatene fra analysen tyder på at alder har en viss betydning for sannsynligheten for å være undersysselsatt. Middelaldrende (fra 40 til 55 år) har større sannsynlighet for å være under­sysselsatt sammenlignet med referansepersonen (35-39 år), alt annet likt. Den beregnede sannsynligheten for å bli undersysselsatt er størst for aldersgruppen 45-49 år, og er noe høyere enn for referansepersonen. For de eldste og yngste arbeidstakerne i utvalget er sannsynligheten for undersysselsetting noe lavere enn for referansepersonen. For de eldste er en mulig forklaring at det er relativt mange deltidsarbeidere i disse aldersgrupper som ønsker kort arbeidstid. 1

Utdanning er også en viktig variabel for å forklare forskjeller i undersysselsetting. I analysen virker utdanning på to måter. For det første inkluderes antall utdanningsår etter grunnskole. For det andre skilles det mellom yrkesgrupper med ulike krav til utdanning innenfor samme næring. Resultatene fra analysen indikerer at økt utdanning bidrar til å redusere sannsynligheten for å være undersysselsatt. I tillegg til dette vil vi få en effekt av at personer med høy utdanning har yrker som krever høyere utdanning. For å illustrere effekten av dette alene, betrakter vi noen eksempler: For offentlig administrasjon og undervisning er beregnet sannsynlighet lik 3,2 prosent innen yrker uten krav til utdanning, 2,3 prosent i yrker med krav om lavere utdanning og 1,6 prosent i yrker som krever høyere utdanning. I hotell og restaurant faller tilsvarende sannsynligheten for undersysselsetting fra yrker som ikke krever utdanning til yrker som krever utdannet personell.

Arbeidstakere med lang yrkeserfaring har gjennomgående lavere sannsynlighet for å være undersysselsatt. Resultatene i rapporten fra Fevang m.fl (2004) indikerer at 5 års lengre yrkeserfaring vil redusere sannsynligheten for undersysselsetting. Videre er tidligere arbeidsledighet forbundet med mer enn doblet sannsynlighet for å være undersysselsatt, gitt andre kjennetegn. Siden lengden på ledighetsperioden ikke synes å være av særlig betydning, er det nærliggende å tolke samvariasjonen mellom tidligere arbeidsledighet og undersysselsetting som et utslag av uobserverbare egenskaper, snarere enn en kausaleffekt (at tidligere ledighet forårsaker undersysselsetting). Den lille gruppen som har mottatt sosialhjelp perioden før har også økt sannsynlighet for undersysselsetting.

Når det gjelder betydningen av yrke , er resultatene i grove trekk velkjente fra tidligere studier av undersysselsetting. Det finnes klare forskjeller mellom næringer og mellom yrker innen næringer. De observerte tallene viser at undersysselsatte er konsentrert innen offentlig sektor, og spesielt innen helse og sosial. Det er generelt en betydelig andel undersysselsatte i yrker med lavt eller intet krav til utdanning. En del av de observerte yrkesforskjellene kan imidlertid tilskrives samvariasjon med andre faktorer som påvirker sannsynligheten for å være undersysselsatt slik som kjønn, alder og bosted. Et gjennomgående trekk er at den høye sannsynligheten for under­sysselsetting innen yrker med små krav til utdanning delvis forklares ved øvrige faktorer. På samme vis kan den relativt lave undersysselsettingen i enkelte andre yrker i noen grad tilskrives andre kjennetegn enn selve yrket. Det betyr at mye av de observerte yrkesforskjellene i stor grad kan tilskrives at de er ulike personer – med ulike individuelle kjennetegn – som søker seg til de ulike yrkene.

Når en har kontrollert for alle andre observerte variable, er det likevel betydelige forskjeller mellom ulike yrker. Sannsynligheten for å være undersysselsatt er lavere enn for referansepersonen, som er hjelpepleier/omsorgsarbeidere, for alle andre yrkesgrupper når alle andre variable holdes fast. For yrkesgrupper som f. eks. postbud og sorterere, barne- og ungdomsarbeidere (undergruppe innen offentlig administrasjon og undervisning), samt to yrkesgrupper innen helse og sosial med lave krav til utdanning, er det ingen statistisk signifikante forskjeller sammenlignet med referansegruppen. Sannsynligheten for å være undersysselsatt er også relativt høy for butikkmedarbeidere, transportarbeidere uten krav til utdanning, og for de fleste andre yrkesgrupper innen helse og sosial. I den andre enden av skalaen finner vi yrker innen industri, bygg og anlegg, olje og primærnæringer. For denne samlegruppen er det liten sannsynlighet for undersysselsetting.

Å være ikke-vestlige innvandrer har også en betydning for sannsynligheten for å bli undersysselsatt. Dette synes å gjelde uavhengig av botid i Norge.

Resultatene fra analysen viser at etterspørselssiden og jobbmulighetene i det lokale arbeids­markedet har betydning. Sannsynligheten for undersysselsetting er, alt annet likt, høyere i perifere kommuner enn i mer sentrale strøk av landet. Sannsynligheten for undersysselsetting nær halveres når en går fra de mest grisgrendte kommunene til Oslo og Akershus. Denne forskjellen kan skyldes et mer ensidig arbeidsmarked i perifere strøk enn i de mer sentrale regioner, og at et ensidig arbeidsmarked bidrar til dårlig samsvar mellom arbeidstakers ønsker og virksomhetenes behov. Siden det kan være vanskelig for arbeidstakere å finne en alternativ jobb som er bedre tilpasset egne ønsker, kan dette gi virksomheten mindre insentiv til å tilrettelegge for lengre arbeidstid for dem som ønsker det. Videre kan store avstander i spredtbygde strøk gjøre det vanskeligere å kombinere flere deltidsjobber som i sum gir en stillingsbrøk arbeidstakeren er fornøyd med. En ytterligere forklaring kan være at virksomheter i større byer bruker studenter som ekstra arbeidskraft, og at dette reduserer behovet for fast ansatte med redusert stilling.

Resultatene viser også at sannsynligheten for å være undersysselsatt er høyere i kommuner med høy arbeidsledighet. Isolert sett øker således sannsynligheten for å være undersysselsatt når ledighetsraten øker. Siden arbeidsledigheten har vært systematisk høyere i perifere deler av landet sammenlignet med sentrale strøk, vil denne effekten av regional arbeidsledighet forsterke inntrykket av at undersysselsetting i stor grad er et distriktsfenomen. Imidlertid kan virkningen av økt arbeidsledighet innenfor den enkelte kommune også tolkes som en konjunktureffekt.

De kjennetegn ved virksomheten som er inkludert i analysen synes å ha liten betydning. Endring i antall ansatte samvarierer i svært liten grad med sannsynligheten for å være undersysselsatt, både for menn og kvinner. Dette tyder på at undersysselsetting er omtrent like vanlig i virksomheter som utvider, som i de som reduserer arbeidsstokken. Dette indikerer igjen at undersysselsetting ikke først og fremst skyldes mangel på arbeid som sådan. Det er en svak tendens til høyere undersysselsetting i virksomheter med mindre en 20 ansatte sammenlignet med større bedrifter, men denne forskjellen er ikke statistisk signifikant.

Analysen påpeker også at det er en tendens til at omfanget av ufrivillig deltidsarbeid (undersysselsetting) er størst i virksomheter som også har mye frivillig deltidsarbeid.

Alt i alt tyder disse resultatene på at undersysselsetting i hovedsak er et strukturelt fenomen som er knyttet til yrkets og virksomhetens art. I en del virksomheter framstår bruk av deltidsansatte som en praktisk løsning for å få personkabalen til å gå opp, enten det dreier seg om å dekke et tidsavgrenset behov for arbeidskraft, eller å dekke inn kompliserte turnusordninger.

7.2.2 Andre forskningsresultater om risikoen for å bli undersysselsatt

Kjeldstad og Nymoen (2004) har også analysert risikoen for å bli undersysselsatt. Resultatene viser bl.a. at det er større risiko for å bli undersysselsatt når man er midlertidig ansatt, når man jobber i kommunal sektor (også privat sektor for menn) og når man jobber i en mindre bedrift framfor en stor bedrift (over 100 ansatte). Resultatene viser også en større risiko for å være undersysselsatt dess høyere timelønn man har.

I en rapport fra Moland og Gautun (2002) er det gjennomført en spørreundersøkelse hvor man bl.a. har spurt de undersysselsatte hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne om årsaker til hvorfor de ikke har fått økt sin stillingsprosent.

Mangel på ledige hjemler er den hyppigst brukte forklaringen på at deltidsansatte som ønsker utvidet stilling får avslag. Om lag halvparten av lederne i rapporten fra Gautun og Moland sier at økt stillingsstørrelse til deltidsansatte til tider ikke lar seg forene med turnuskravene. Andre forklaringer som at andre er blitt foretrukket, eller at en overordnet leder har sagt nei, får om lag ti prosent oppslutning. Bildet blir forsterket av at både ledere og ansatte oppfatter bemanning som en faktor som er bestemt på forhånd og som det er vanskelig å påvirke. Både arbeidsgiver og arbeidstaker oppfatter at bemanningen er et spørsmål som behandles i budsjettprosesser.

Hovedgrunnen som oppgis fra arbeidsgiversiden er ifølge de undersysselsatte (i synkende rekkefølge):

• Mangel på ledige hjemler

• Ledelsen sier det er vanskelig å få turnusen til å gå opp

• Ledelsen sa det var umulig å kombinere to stillinger

• For å få økt stillingsprosent må den ansatte jobbe mer i helgene og på kveldene, noe den ikke ønsket

• Den ansatte jobbet allerede mye nok i helgene slik at en økning vil komme i konflikt med lov- og avtaleverket

• Andre ble foretrukket

• Stillingen ble økt, men ikke så mye som den ansatte ønsket

• Hvis den ansatte skulle hatt større stilling, måtte han/hun ha økt den mer enn det han/hun ville

• Hvis den ansatte skulle ha større stilling, måtte han/hun ha jobbet med andre oppgaver enn det han/hun gjorde i dag og det sa den ansatte nei til

7.3 De undersysselsattes tidligere arbeidsmarkedsstatus

Fevang mfl. (2004) har videre sett på hva slags arbeidsmarkedsstatus de undersysselsatte hadde kvartalet før de ble undersysselsatt. Følgende fem kategorier er brukt: Utenfor arbeidsstyrken, arbeidsledig, heltid, deltid med lengre arbeidstid og deltid med kortere/lik arbeidstid. I dette sistnevnte tilfelle har den sysselsatte endret oppfatninger av hva som er ønskelig avtalt arbeidstid og ønsker nå å jobbe mer enn forrige kvartal.

Tabell 7.1 viser fordelingen av hvor de undersysselsatte kommer fra. Holder vi oss til den offisielle versjonen hvor den sysselsatte aktivt må ha søkt om økt arbeidstid, ser vi at nærmere 8 prosent var utenfor arbeidsstyrken forrige kvartal, 5 prosent var arbeidsledige, litt over 26 prosent hadde avtalt arbeidstid lik heltid, 21 prosent hadde deltid mens endelig 40,1 prosent av de undersysselsatte hadde samme eller til og med kortere arbeidstid kvartalet før.

De som går inn i status som undersysselsatt har altså enten vært arbeidsledig, utenfor arbeidsstyrken, sysselsatt som har opplevd reduksjon i arbeidstid eller sysselsatt som ikke har fått reduksjon i arbeidstid.

I neste kap. (kap. 7.4) beskrives kjennetegnene for de personer som er blitt undersysselsatt pga. reduksjon i avtalt arbeidstid. Kap. 7.5 beskriver kjennetegnene for de undersysselsatte som ikke har opplevd å fått redusert avtalt arbeidstid.

7.4 Undersysselsetting pga. reduksjon i avtalt arbeidstid

Det er flere årsaker til at sysselsatte (både heltids og deltidssysselssatte) opplever å få redusert sin avtalte arbeidstid. Resultatene fra Fevang m.fl. (2004) viser at virksomheter som er i en nedbemanningssituasjon ikke nytter redusert arbeidstid som virkemiddel for å redusere aktiviteten. Det er grunn til å tro at det er få undersysselsatte som har opplevd å få redusert sin varige avtalte arbeidstid. Det er derfor rimelig å anta at de som får redusert avtalt arbeidstid, gjelder personer som har en tidsavgrenset avtalt arbeidstid med en stillingsprosent opptil 100 prosent. Fevang mfl. (2004) har ikke spesielt analysert dette, men det kan antas at dette f.eks. kan gjelde personer som midlertidig har fått økt/inngått avtalt stillingsbrøk pga. f.eks. fødselspermisjoner/andre permisjoner, langtidssykemeldinger og tilgang til stillingsbrøker fra andre som ønsker en tidsavgrenset reduksjon i sin stilling. Når disse personene med bedre rettigheter enn den undersysselsatte vender tilbake til sin opprinnelige stilling, vil den undersysselsatte kunne oppleve å ikke få fornyet sin stillingsbrøk. Andre grunner enn dette kan være at den tidsavgrensede stillingsbrøken blir besatt av nye personer, stillingen blir omgjort til en annen type stilling eller stillingen blir inndratt/redusert pga. dårlig økonomi i virksomheten.

Av de variablene Fevang mfl. (2004) har analysert, viser resultatene at kvinner har en større sannsynlighet enn menn for å oppleve å bli undersysselsatt pga.redusert avtalt arbeidstid.

Tidligere arbeidsløse er også langt mer utsatt for å få redusert avtalt arbeidstid enn andre arbeidstakere. Dess kortere yrkeserfaring, dess større er sannsynligheten for å bli undersysselsatt. Endelig er sannsynligheten for å oppleve undersysselsetting pga. redusert avtalt arbeidstid mer enn dobbelt så høy i spredtbygde strøk framfor Akershus/Oslo.

Endring i antall ansatte har liten virkning på risikoen for å bli undersysselsatt. Det vil si at det ikke synes å være et generelt nedbemanningsbehov som presser arbeidstakerne over i uønsket deltid. Sjansen for å oppleve undersysselsetting pga. redusert arbeidstid er større i virksomheter med en stor andel deltidsarbeidende. Dette kan som tidligere nevnt, muligens forklares av at virksomheter med høy andel deltidsarbeidende periodevis kan gi rom for økt stillingsbrøk for dem som ønsker det, f.eks. i forbindelse med permisjoner og langtidssykemeldinger, men at risikoen for å vende tilbake til uønsket lav stillingsbrøk derfor er stor.

Blant de ulike yrkene er det størst sannsynlighet for å bli undersysselsatt pga. redusert avtalt arbeidstid blant hjelpepleiere/omsorgsarbeidere og annet pleie- og omsorgspersonale og blant transport, finansiell og forretningsmessig tjenesteyting med lav utdanning.

7.5 Undersysselsetting uten reduksjon i avtalt arbeidstid

Langt fra alle undersysselsatte får redusert avtalt arbeidstid samtidig som de blir undersysselsatte. Ca. 40 prosent av de som blir undersysselsatt, jf. tabell 7.1, opplever overgang til undersysselsetting kombinert med uendret eller lengre avtalt arbeidstid. En slik overgang avspeiler at arbeidstakeren har endret preferanser siden forrige kvartal og ønsker nå å jobbe mer. Årsaker til at de har endrede preferanser kan være bl.a. endringer i hjemme-/familiesituasjonen (f.eks. behov for økt inntekt eller bedrede muligheter for å kunne jobbe mer), bedret helsesituasjon for den sysselsatte, endring i mengden utført merarbeid (mindre merarbeid kan føre til ønske om økt avtalt arbeidstid), ønske om formalisering av det ikke avtalte arbeidet (merarbeidet) som den sysselsatte gjør, eller endelig bedret arbeidsforhold på arbeidsplassen (f.eks. bedre muligheter for faglig utfordring og bedret fysisk og/eller psykososialt arbeidsmiljø). En annen årsak kan være at en del av personene kan ha vært i en situasjon hvor de tidligere har ønsket å jobbe i redusert stilling, men hvor de ikke har fått /laget formaliserte rettigheter til økt stillingsprosent igjen. De ønsker så en økt avtalt arbeidstid, men dette er ikke lenger mulig fordi stillingen er omgjort til en annen stilling eller budsjettet er blitt redusert.

Resultatene fra Fevang mfl. (2004) viser at det er få bedriftsspesifikke variable som har noen innvirkning på denne type undersysselsetting. Heller ikke variabelen kjønn har noen betydning for om man opplever overgang til undersysselsetting kombinert med uendret eller lengre avtalt arbeidstid. Det samme gjelder kvinner med barn.

7.6 Varighet av undersysselsetting

Varigheten av undersysselsetting er viktig. I tillegg er det også av interesse å vite hva de undersysselsatte gjør etter at de ikke er i en situasjon som undersysselsatt. Hvor mange har f.eks. fått økt arbeidstid og hvor mange har endret oppfatning slik at de ikke lenger ønsker å øke arbeids­tiden sin.

Tabell 7.2 viser et gjennomsnitt av hva slags status de undersysselsatte har kvartalet etter. Etter den offisielle definisjonen av undersysselsetting har over halvparten (ca. 55 prosent) av de undersysselsatte i ett kvartal forlatt tilstanden kvartalet etter. Mange av disse går over i frivillig deltid. Dette er også langt mer vanlig blant kvinner. Flere kvinner enn menn er fortsatt undersysselsatt kvartalet etter, henholdsvis 45,9 prosent mot 37,5 prosent. Rapporten sier videre at sjansen for å få lengre arbeidstid er langt større for menn enn for kvinner.

For de som går over i frivillig deltid kan det innvendes at man gir opp håpet om å få mer arbeidstid og dermed aksepterer den stillingsprosenten man har. Ser man imidlertid på hvor mange som er undersysselsatt kvartalet etter i henhold til den slake definisjonen, hvor det ikke ligger inne noe krav om å aktivt ha søkt arbeidsgiver om økt arbeidstid, ser vi allikevel at 50 prosent har sluttet å være undersysselsatt kvartalet etter.

Figur 7.1 viser sannsynligheten for hvor mange som fremdeles er sammenhengende undersysselsatt i løpet av en periode på 7 kvartaler. Vi ser at etter to kvartaler er det 33 prosent som fremdeles er undersysselsatt, mens det kun er 15 prosent som er undersysselsatt sammenhengende i tre kvartaler eller mer. Figuren omfatter kun de personer som ble undersysselsatt i løpet av perioden.

Kilde: Fevang mfl. (2004)

Svært få (i underkant av 2 prosent) har sammenhengende varighet på sju kvartaler. Ved bruk av den alternative definisjonen av undersysselsetting (slakere definisjon) sier rapporten at det er noe høyere varighet av undersysselsetting, men allikevel er det bare 20 prosent som fremdeles er undersysselsatt tre kvartaler (ni måneder) senere og kun 5 prosent har en sammenhengende varighet på undersysselsetting etter 7 kvartaler (1 år).

Figur 7.2 viser at undersysselsatte innenfor industri/bygg og anlegg/primærnæringene forlater tilstanden ganske raskt (kun 30 prosent har varighet på mer enn et kvartal), mens ansatte innenfor andre næringer forblir i tilstanden noe lenger. Innenfor næringen helse og sosial, hvor vi finner ca. 38 prosent av forløpene, har yrkesgrupper med høy utdanning (spesielt sykepleiere) en gjennomgående høyere sannsynlighet for å avslutte et forløp som undersysselsatt enn hjelpepleiere og andre yrkesgrupper med lavere krav til utdanning. Rapporten sier videre at mens nærmere 30 prosent av hjelpepleierne er i tilstanden tre kvartaler eller mer, befinner sykepleiere seg på omtrent samme nivå som ansatte i industrien.

Kilde: Fevang m.fl. (2004)

Forventet varighet av undersysselsetting varierer dermed en del mellom næringer og yrkesgrupper.

Rapporten viser at litt over halvparten av forløpene som undersysselsatt avsluttes med overgang til lengre arbeidstid, 22 prosent gjør overgang til frivillig deltid uten at den avtalte arbeidstiden har blitt lengre, 10 prosent blir arbeidsledige eller går ut av arbeidsstyrken (og 17 prosent avbrytes uten overgang).

Fevang m.fl. (2004) har også beregnet forventet varighet for hvor lenge man er undersysselsatt (tabell 7.3). I gjennomsnitt for alle er forventet tid som undersysselsatt 2 kvartaler (6 måneder). Hjelpepleiere og omsorgsarbeidere har en forventet varighet av undersysselsetting på 2,8 kvartaler (8,4 måneder).

Siden mange undersysselsettingsforløp ikke ender opp i økt arbeidstid, har man også i rapporten beregnet forventet antall kvartaler man må være undersysselsatt før man oppnår ”suksess” (dvs. økt avtalt arbeidstid). (Rent hypotetisk forutsetter man da at ingen forlater tilstanden som undersysselsatt før man har oppnådd lengre arbeidstid). I gjennomsnitt anslås denne ventetiden til i underkant av ett år. Hjelpepleiere og omsorgsarbeidere må vente lengst med 4,8 kvartaler (14,4 måneder) før de oppnår å få en utvidet arbeidstid. Sykepleiere venter kortest tid, 2,5 kvartaler (7,5 måned), før de oppnår utvidet arbeidstid. Undersysselsatte i varehandel, offentlig administrasjon og undervisning, lavere utdannede innenfor helse og sosial og annen tjenesteyting (renholdstjenester) må vente fra 3,4 til 3,8 kvartaler før de får utvidet arbeidstid.

Rapporten har også sett på hvordan sannsynligheten for å få utvidet arbeidstid varierer mellom yrker og andre kjennetegn. Ikke overraskende er det en positiv effekt av utdanning; jo lengre utdanning jo høyere sannsynlighet er det for at den undersysselsatte skal lykkes med å få mer arbeid. Antall år med yrkeserfaring betyr lite.

Rapporten sier videre at kvinner har lavere sannsynlighet enn menn for å få realisert sine ønsker om mer arbeid. Samtidig har de også lavere sannsynlighet for å slutte å jobbe.

I Hardoy og Schøne (2004) vises det til at omtrent 60 prosent av kvinnene som var undersysselsatte i 1997 var i 1998 gått over til enten deltid eller heltid. Litt under 30 prosent er fortsatt i tilstanden som undersysselsatt. Forskerne antyder at gjennomstrømningen i tilstanden som undersysselsatt er relativt høy og at uønsket deltid ikke er noen endelig tilstand.

7.7 Sannsynligheten for å vende tilbake som undersysselsatt

Det vises til i rapporten at en betydelig andel av de som har vært sysselsatt en periode, kommer tilbake som undersysselsatt på et senere tidspunkt. Omkring 20 prosent går tilbake til undersysselsetting det neste kvartalet (80 prosent er igjen), mens ca. 60 prosent har ikke opplevd undersysselsetting igjen etter at det har gått 6 kvartaler (18 måneder). Dvs. 40 prosent av de som gikk ut av tilstanden som undersysselsatt, vil oppleve igjen å bli undersysselsatt i løpet av halvannet år. Resultatene viser at hjelpepleiere/omsorgsarbeidere, annet pleie og omsorgspersonale, og ansatte innen transport/forretningsmessig tjenesteyting har høy tilbakevendingssannsynlighet, mens sykepleiere og sysselsatte innenfor næringene hotell- og restaurant, industri bygg og anlegg/primærnæringer i liten grad vender tilbake. Videre vil høyere alder, kort utdanning og det å være kvinne øke sannsynligheten for å komme tilbake som undersysselsatt.

Det er også en svak effekt av å bo i spredtbygde områder idet tilbakevendingssannsynlig­heten der er noe høyere enn i sentrale strøk.

En analyse fra Nergaard (2004) viser at 30 prosent fremdeles er undersysselsatt etter 7 kvartaler. Nergaard (2004) ser på personer som fortsatt er undersysselsatt 8 kvartaler etter første registrering. Disse vil inkludere personer som har vært sammenhengende undersysselsatt, men også personer som går inn og ut av undersysselsetting. Rapporten fra Fevang m.fl. (2004) følger personer som er sammenhengende undersysselsatt (dvs. de er undersysselsatt både første, andre, tredje kvartal, etc.). En ren sammenligning av resultatene vil gi inntrykk av lengre varighet i Nergaards analyse, siden analysen fra Fevang mfl. (2004) ikke fanger opp de som går inn og ut av undersysselsetting, men behandler disse i en separat analyse. Det er her ikke spørsmål om den ene eller andre analysen er riktig eller gal, men ulik metodisk tilnærming betyr at det svares på litt ulike spørsmål. Ifølge Fevang mfl. kan det imidlertid hevdes at utvalget som Nergaard bruker, er skjevt (ikke tilfeldig trekning) fordi utvalget er begrenset til de som var undersysselsatt på første intervjutidspunkt.

7.8 Undersysselsatte som arbeidskraftsreserve

I Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser presenteres statistikk over under­sysselsatte. Ved å sammenholde de undersysselsattes avtalte arbeidstid med ønsket avtalt arbeidstid, presenteres i denne statistikken også et anslag på hvilken arbeids­kraftsreserve denne gruppen representerer. Differansen mellom avtalt og ønsket avtalt arbeidstid blant de 100 000 undersysselsatte i 2. kvartal 2004 tilsvarte 37 000 normalårsverk. Menn sto for 12 000 og kvinner for 25 000 av disse. De under­sysselsatte utgjorde dermed, slik Statistisk sentralbyrå definerer det, en arbeids­kraftsreserve tilsvarende 1,5 prosent av arbeids­styrken. Siden det i denne statistikken studeres forskjellen mellom avtalt og ønsket avtalt arbeidstid, overdrives arbeids­kraft­reservene blant de undersysselsatte.

I Fevang mfl. (2004) påpekes det at differansen mellom avtalt og ønsket avtalt arbeidstid nødvendigvis ikke er en tilfredsstillende tilnærming til arbeidskraftsreserven. Grunnen er at mange jobber mer enn avtalt arbeids­tid. Differansen mellom avtalt og ønsket avtalt arbeidstid er derfor større (13 timer) enn differansen mellom faktisk og ønsket avtalt arbeidstid (10 timer). I gjennomsnitt ønsker de under­sysselsatte å øke sin ukentlige avtalte arbeidstid med om lag 13 timer (dvs. noe over 1/3 stilling). Fevang mfl. (2004) konkluderer med at det ikke synes å være grunnlag for å påstå at gruppen undersysselsatte utgjør noen stor arbeidskraftsreserve.

Det er også viktig å ta i betraktning at ikke alle de undersysselsatte ønsker å jobbe heltid. Ifølge Fevang m.fl. (2004) ønsker 30-35 prosent av de undersysselsatte fortsatt å arbeide deltid, men med en noe høyere avtalt stillingsbrøk. Innenfor enkelte yrkes­grupper som f.eks. sykepleiere, hjelpepleiere er andelen som ønsker en utvidet deltidsstilling framfor en heltidsstilling bortimot 50 prosent.

Fra SSB har utvalget fått tilgang til data (AKU-data) på differansen mellom ønsket avtalt og faktisk arbeidstid og den arbeidskraftsreserve dette representerer (se tabell 3.13 i vedlegg 3). Tall fra 4. kvartal 2003 viser at differansen mellom ønsket avtalt og faktisk arbeidstid blant undersysselsatte tilsvarer ca. 25 000 årsverk. 2 Av dette utgjorde butikkekspeditører, andre kontor og serviceyrker og håndverkere/industriarbeidere nesten 50 prosent av den reelle arbeidskraftsreserven på 25 000.

Abrahamsen (2002) belyser norske kvinners arbeidstidsmønster i et utvalg av kvinne- og mannsdominerte yrker. De tre kvinnedominerte yrkene hun ser på er sykepleiere, kontorassistenter og ufaglærte i helsesektoren, mens de fire mannsdominerte yrkene er det svært få (2-6 prosent) som ønsker lengre arbeidstid, samtidig er det en stor del som kunne tenke seg å jobbe mindre (25-48 prosent). Når det gjelder kvinner i de kvinnedominerte yrkene viser hennes studie at 7 prosent av sykepleierne ønsker å jobbe mer, mens 16 prosent og 24 prosent blant henholdsvis kontorassistenter og ufaglærte har ønske om det samme. 11- 17 prosent av kvinnene i de kvinnedominerte yrkene ønsker å redusere arbeidstiden. Studien viser også at kvinners arbeidstidspreferanser (både i de kvinnedominerte og mannsdominerte yrkene) heller i retning av lang deltid (dvs. 20-34 timer per uke).

En konklusjon vil være at de undersysselsatte representerer en ubenyttet arbeidskraftsressurs, men denne reserven er relativt liten sett i relasjon til den samlede arbeidsstyrken. Det anslås at de undersysselsatte representerer en arbeidskraftsreserve tilsvarende om lag 30 000 årsverk, eller om lag 1 prosent av dagens arbeidsstyrke. På den annen side antas det at arbeidskraftsreserven vil være noe høyere dersom man legger en slakere definisjon av undersysselsetting til grunn og at enkelte også ville ønske å jobbe mer hvis forholdene hadde vært lagt bedre til rette både i hjemmesituasjonen og på arbeidsplassen. (”Betinget frivillig deltid”)

7.9 Oppsummering

Undersysselsetting er i hovedsak et strukturelt fenomen som er knyttet til yrket og virksomhetens art.

Det er store forskjeller mellom yrkesgrupper når det gjelder andelen som er undersysselsatt. Det er også forskjeller på varighet av undersysselsettingen over yrkesgrupper. Sannsynligheten for å bli undersysselsatt er størst innenfor offentlig sektor, (spesielt helse- og sosial). Særlige utsatte grupper er bl.a. hjelpepleiere/omsorgsarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, postbud og sorterere og yrker uten krav til utdanning (rengjøringspersonale). Sannsynligheten for å være undersysselsatt er større for kvinner enn for menn.

Sannsynligheten for å være undersysselsatt er større jo kortere utdanning og yrkeserfaring vedkommende har. Videre framkommer det at tidligere arbeidsledighet øker sannsynligheten for å oppleve undersysselsetting. Sannsynligheten for å være undersysselsatt er størst for personer som bor i de mest perifere kommunene.

Gjennomgående fremkommer det at i de yrker og næringer hvor det er mye frivillig deltid, er det også mye ufrivillig deltid. Bedriftskjennetegn ellers synes imidlertid å ha liten innvirkning.

For de fleste som opplever å bli undersysselsatt, vil dette være et relativt kortvarig fenomen. Forventet varighet av undersysselsetting er i gjennomsnitt seks måneder. Etter en varighet på to kvartaler er det fremdeles 33 prosent som er undersysselsatt, mens etter tre kvartaler eller mer er det 15 prosent som fortsatt er undersysselsatt. De som opplever langvarig undersysselsetting ser ut til å være en mer marginalisert gruppe enn undersysselsatte generelt.

De undersysselsatte representerer en ubenyttet arbeidskraftsressurs, men denne reserven er relativt liten sett i relasjon til den samlede arbeidsstyrken. Det antas at de undersysselsatte utgjør en arbeidskraftsreserve på om lag 1 prosent av arbeidsstyrken. Legger man til grunn en slakere definisjon av undersysselsetting, vil reserven bli noe større.