9 Tiltak for å styrke fornærmedes prosessuelle stilling

9.1 Innledning

Utvalget foreslår å styrke fornærmedes rett til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og mulighet til å bidra til sakens opplysning. Det er i tillegg behov for å presisere gjeldende regler på enkelte punkter. Utvalget er kjent med at en del regler om fornærmedes prosessuelle stilling oppfattes som uklare og praktiseres ulikt i domstolene. I saker som gjelder alvorlige integritetskrenkelser foreslår utvalget at fornærmede gis en særlig styrket stilling. Utvalget gjennomgår i dette kapittelet hvilke rettigheter fornærmede bør ha i de enkelte ledd av saksbehandlingen.

9.2 Et eget kapittel 8 a om fornærmede og etterlatte

Fornærmede har, som det fremgår av de foregående kapitler, klare og legitime interesser i straffesaken. Til tross for dette er fornærmede lite synlig i loven. Det finnes for eksempel ikke noe eget kapittel om fornærmede, selv om loven har egne kapitler om påtalemyndigheten og siktede. 1

Utvalget mener fornærmede i sterkere grad må inkluderes og integreres i prosessen. Straffe­prosessen bør speile den betydning saken har for fornærmede og gi fornærmede mulighet for aktiv deltagelse gjennom informasjon, innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon. For å synliggjøre fornærmede og for å klargjøre deres rettigheter, foreslår utvalget å tilføye et nytt kapittel 8 a med generelle hovedbestemmelser om fornærmede (og etterlatte) slik det i dag er for siktede i kapittel 8. Reglene om saksbehandlingen, for eksempel om avhør av fornærmede, bør fortsatt stå der de systematisk hører til i loven.

Som det fremgår av punkt 8.7.1 har utvalget i hovedsak gitt styrkede rettigheter til en utvalgt gruppe av fornærmede, nemlig fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser. Av lovtekniske hensyn har utvalget valgt å gi denne gruppen fornærmede en egen betegnelse i loven: «fornærmede med særlige rettigheter». Gruppen er definert i forslaget til ny § 93 a første ledd i straffeprosessloven. Det avgjørende etter forslaget er hvorvidt det er oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første ledd, som for øvrig foreslås noe utvidet. 2 Når lovforslagene gir rettigheter til fornærmede med særlige rettigheter, tilkommer rettighetene altså bare denne avgrensede gruppen av fornærmede – i motsetning til forslag som gjelder alle fornærmede.

Det kunne tenkes andre måter å betegne gruppen av fornærmede som bør gis en særlig styrket stilling. Språklig er det valgte uttrykket – «fornærmede med særlige rettigheter» – ikke ideelt. Begrepet er likevel hensiktsmessig fordi det viser at enkelte fornærmede er gitt en spesiell proses­suell posisjon. Alternativet ville etter utvalgets oppfatning være å betegne gruppen som «fornærmede med bistandsadvokat». Oppnevnelse av bistandsadvokat er imidlertid bare én av flere rettigheter denne gruppen bør ha. At de har rett til bistandsadvokat er utslag av samme vurdering som gir disse fornærmede også andre prosessuelle rettigheter. Utvalget har vurdert å benytte uttrykket «fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser» også i lovteksten, men den definisjon som i tilfelle måtte gis ville kunne kritiseres fordi den ville utelate enkelte grupper som naturlig ville oppfattes som utsatt for alvorlige integritetskrenkelser. Etter dette har utvalget blitt stående ved betegnelsen «fornærmede med særlige rettigheter».

De særlige rettighetene er etter utvalgets forslag lagt til fornærmede selv, men forutsettes utøvd gjennom bistandsadvokaten. Dette vil gjøre det lettere for fornærmede å bruke sine rettigheter. Etter utvalgets syn imøtekommer det samtidig noen av innvendingene mot å gi fornærmede styrkede aktive deltagerrettigheter.

9.3 Særlig om barn som fornærmede

Barn som ofre i straffesaker står i en særstilling. Barn har begrensede muligheter faktisk og rettslig til å ivareta egne interesser. De er derfor avhengige av at andre personer utøver deres straffeprosessuelle rettigheter. Etter hvert som barnet blir eldre, bør det få mer å si. Utvalget foreslår på enkelte punkter en klargjøring av mindreårige fornærmedes prosessuelle stilling.

Barn som er utsatt for integritetskrenkelser er spesielt sårbare og har behov for særlig vern. Det gjelder både ved seksuallovbrudd og ved voldsforbrytelser. Utvalget foreslår i punkt 9.5.6 å gå tilbake til den tidligere aldersgrense på 16 år for når barn skal avhøres ved dommeravhør utenfor hovedforhandlingen.

Ved integritetskrenkelser mot barn og unge representerer den lange saksbehandlingstiden en særlig belastning. Utvalget foreslår i punkt 9.6 en frist for å ta ut tiltale i saker om alvorlige integritetskrenkelser mot personer under 18 år. Utvalgets flertall, alle unntatt Stabell, foreslår også en tilsvarende frist for rettens beramming av slike saker, se punkt 9.7.9.

Etterforskingen av saker som gjelder alvorlige integritetskrenkelser mot barn reiser mange utfordringer. Flere av utvalgets medlemmer og utvalgets sekretær besøkte Barnahus i Reykjavik under Det 37. nordiske juristmøte på Island i august 2005. Det vises til omtalen under punkt 4.4. Utvalget peker særlig på at den islandske modellen sikrer avhør av barnet i et nøytralt og barnevennlig miljø, og at opptaket av dette avhøret kan brukes både under den videre straffesaksbehandlingen og av barnets behandlere. Det er i tillegg en stor fordel for barnet ved at alle tjenester er samlet på et sted. Ordningen sikrer også barnet terapeutisk støtte minst frem til endelig avgjørelse i straffesaken.

Utvalget nevner i punkt 11.3.3 at det bør overveies å innføres et eget straffebud som rammer å la barn bli vitne til vold mot nærstående. I så fall bør barnet gis rett til bistandsadvokat.

Justisdepartementet sendte 31. august 2005 på høring et forslag om lovfesting av momenter som skal tas i betraktning i straffutmålingen. I forslag til § 78 i ny straffelov om skjerpende omstendigheter, nevnes i bokstav g at lovbruddet har rammet personer som er vergeløse eller særlig utsatte for lovbrudd. Fra høringsnotatet gjengis:

«Alternativet om at lovbruddet har rammet vergeløse personer, tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor den vergeløse er den direkte fornærmede. Men under dette alternativ må også falle den psykiske belastning det er for barn å være tilskuere eller tilhørere til at noen av deres nærmeste utsettes for vold eller andre overgrep.»

Høringsfristen var 1. desember 2005. Forslaget blir fulgt opp som en del av arbeidet med ny straffelov spesiell del.

I mange saker om besøksforbud har den forbudet er rettet mot og den forbudet skal beskytte, mindreårige barn sammen. Utvalgets erfaring er at samværsretten kan bli svært vanskelig for barna i slike saker fordi barna gjennom samværsretten trekkes sterkere inn i konfliktfeltet mellom foreldrene. Barna har ofte selv vært vitne til, eller offer for, de volds- eller trusselhandlinger som ligger til grunn for besøksforbudet, og kan oppleve samværene som en betydelig påkjenning. Spørsmålet er om besøksforbud i slike saker av hensyn til barna bør suspendere samværsretten så lenge besøks­forbudet varer, eller i en startfase til det eventuelt er truffet midlertidig avgjørelse etter barneloven. Besøksforbud fastsettes imidlertid etter en for­enklet saksbehandling. En slik saksbehandling er ikke rettet mot å få frem hvilken ordning av samværsretten som vil være til barnas beste. Avhengig av barnets alder, skal det dessuten gis anledning til å gi uttrykk for sitt syn i samværssaker. Uenighet om samværsretten løses antagelig best etter barneloven, med de særlige tvisteløsningsordninger denne loven gir anvisning på, og utvalget fremsetter ikke særskilte forslag her.

9.4 Rett til konsultasjon med advokat før anmeldelse

Utvalget foreslår at fornærmede som overveier å anmelde et straffbart forhold som faller inn under bistandsadvokatordningen, gis rett til kostnadsfri konsultasjon med advokat, selv om forholdet ikke anmeldes. Det vises til den nærmere fremstilling i punkt 11.2.2.

9.5 Styrkede rettigheter under etterforskingen

9.5.1 Innledning

Fornærmedes interesser under etterforskingen er først og fremst knyttet til utfallet av saken; at den blir oppklart. Men fornærmede har også interesser i hvordan etterforskingen blir gjennomført. Som det fremgår av kapittel 7 er det særlig viktig for fornærmede å få informasjon, og at etterforsk­ningen ikke tar for lang tid. Lang saksbehandlingstid oppleves av mange som en betydelig belastning i seg selv. Men uvissheten om hva som skjer er kanskje like tung. Kritikken gjelder også i noen tilfeller innholdsmessige mangler ved etterforskingen, for eksempel at bestemte vitner burde vært avhørt eller at bevis burde vært sikret bedre. Det har også kommet kritikk mot manglende hensynsfullhet fra politiet, blant annet i forbindelse med avsperring av bolig og beslag.

Utvalget foreslår en rekke tiltak for å imøtekomme denne kritikken.

9.5.2 Politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt

9.5.2.1 Alminnelig informasjonsplikt overfor fornærmede i visse saker

Utvalget mener det er behov for regler som bedre imøtekommer fornærmedes behov for informasjon. De mange fornærmede og fagpersoner som utvalget har vært i kontakt med, har gjennomgående sterkt understreket behovet for mer, bedre og tidligere informasjon, blant annet fra politiet og påtalemyndigheten. Kritikken gjelder både mangel på generell informasjon om saksgangen og konkret informasjon om utviklingen i ens egen sak. Blant annet etterlyses informasjon om hvilke etterforskingsskritt politiet vil sette i verk, om mistenkte vil bli pågrepet, om siktede blir fengslet eller løslatt fra varetekt, samt om påtaleavgjørelsen. Mange ønsker også informasjon om forventet fremdrift og tidsbruk. Videre er det reist kritikk mot at det holdes pressekonferanse uten at fornærmede er informert på forhånd og mot at informasjon om viktige hendelser under etterforskingen tilflyter mediene uten at fornærmede er informert.

Like viktig som å få informasjon, er det at opplysningene gis på et tidspunkt og i en form som gjør at den oppfattes. Muntlig informasjon i forbindelse med anmeldelse av en traumatisk hendelse som for eksempel en voldtekt, kan være vanskelig å tilegne seg. Mange etterspør derfor skriftlig informasjon. Flere ønsker også mulighet for å få opplysningene repetert, eventuelt i tillegg meddelt til en støtteperson som ikke står lovbruddet like nært.

Utvalget mener de fornærmedes ønsker på dette området bør imøtekommes så langt som mulig. Som redegjort for i kapittel 8, mener utvalget at rettsprosessen i noen grad bør skifte spor, slik at de som er direkte berørt av den straffbare handlingen får anledning til å delta mer aktivt. En viktig forutsetning for dette er at ofre for alvorlig kriminalitet får presis og utfyllende informasjon om hva som skjer i egen sak. Utvalget har grunn til å tro at ikke lite av den frustrasjon som gjør seg gjeldende blant mange fornærmede nettopp skyldes for lite informasjon. Manglende kontakt med politi og påtalemyndighet kan føre til at ofrene føler seg neglisjert eller glemt.

Hovedregelen i straffeprosessloven § 61 a er at politi og påtalemyndighet har taushetsplikt om personlige forhold, drifts- og forretningshemmeligheter og opplysninger som det er nødvendig å holde hemmelig av hensyn til etterforskingen i saken. Unntak fra taushetsplikten er gitt i §§ 61 b og 61 c. Det følger av § 61 c første ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, og ellers for dem opplysningene direkte gjelder. I litteraturen synes det å være enighet om at fornærmede, også når vedkommende ikke fremmer krav etter straffeprosessloven § 428, må oppfattes som part i forhold til straffeprosessloven § 61 c første ledd. 3 Utvalget mener dette bør gjøres klart i lovteksten. Taushetsplikten skal ikke være til hinder for å gi informasjon til fornærmede, etterlatte eller deres representanter.

Utvalget foreslår videre å utvide politiets og påtalemyndighetens plikt til informasjon og kontakt med fornærmede og etterlatte ganske betydelig. Informasjonsplikten må tilpasses sakens alvor og betydning for fornærmede, og hensynet til politiets og påtalemyndighetens arbeidsbyrde. Utvalget foreslår nye bestemmelser i straffeprosessloven (§ 93 f) og påtaleinstruksen (§ 7-6) slik at politiet og påtalemyndigheten pålegges å holde fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser orientert om sakens utvikling og fremdrift, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre grunner gjør det utilrådelig. Andre fornærmede skal informeres etter behov.

Politiet kan av etterforskingstaktiske hensyn ha behov for å holde tilbake informasjon, også overfor fornærmede. Utvalgets forslag er ikke ment å innskrenke adgangen til dette. Det må her som ellers skje en konkret vurdering av behovet for hemmelighold. Det kan også være i de fornærmedes interesse at de ikke gis innsyn i dokumenter og resultater i etterforskingen før de har forklart seg. Det vil ellers kunne reises tvil om troverdigheten av deres forklaring, for eksempel kan det hevdes at de har tilpasset sin forklaring etter øvrige opplysninger i saken.

Etter straffeprosessloven § 61 c siste ledd, kan politiet eller påtalemyndigheten pålegge taushetsplikt når vitner og andre får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med politiforklaring mv. Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte, når det etter en konkret vurdering er ønskelig og forsvarlig, også ellers skal kunne gis taushetsbelagte opplysninger med pålegg om taushetsplikt. Det kan dreie seg om opplysninger som det betyr mye å få kjennskap til, og som før eller senere blir offentliggjort, men som politiet av etterforskingstaktiske grunner foreløpig ikke ønsker skal bli allment kjent. Eksempler kan være opplysninger fra obduksjonsrapporter eller fra rapporter fra åstedsundersøkelser av fornærmedes hjem.

Lekkasjer av taushetsbelagte opplysninger til mediene forekommer dessverre for ofte. Det kan være en tung belastning for fornærmede og etterlatte å få ny informasjon om saken i aviser, radio eller fjernsyn. Siden problemstillingen ligger på siden av mandatet, nøyer utvalget seg med å understreke de store konsekvenser slike lekkasjer har for fornærmede og etterlatte.

Utvidet informasjonsplikt vil nødvendigvis ta noe av politiets og påtalemyndighetens allerede begrensede kapasitet. Økes ikke ressursene, er det derfor en risiko for at utvalgets forslag fører til lengre saksbehandlingstid. Det ville være særdeles uheldig, ikke minst fordi ofrene opplever lang saksbehandlingstid som en av de største svakhetene i dagens straffesaksbehandling. Utvalget foreslår derfor at det gis nødvendige ressurser til en helt påkrevd opprustning av informasjons- og kontaktarbeid overfor fornærmede og pårørende. Det er ikke snakk om betydelige beløp, jf. nærmere under punkt 14.3.2.

9.5.2.2 Særlig om informasjon ved anmeldelse

Ved registrering av nye anmeldelser føres etter gjeldende rutiner opp navn på en etterforsker og en påtaleansvarlig. Det blir automatisk sendt en «bekreftelse på anmeldt forhold» til den som har inngitt anmeldelse, hvor dette fremgår. I alvorlige saker har utvalget inntrykk av at det i den innledende fasen av etterforskingen gjennomgående er god kontakt mellom fornærmede og den som har tatt avhøret. Derimot har utvalget mottatt reaksjon­er på kvaliteten på den senere kontakten mellom fornærmede og politiet. Utvalget kommer tilbake til dette under punkt 9.5.2.3 med forslag om oppnevnelse av en kontaktperson i politiet på etter­forskingsstadiet.

Utvalget foreslår at det i påtaleinstruksen (ny § 8-4 g) tas inn bestemmelser som i saker om alvorlige integritetskrenkelser pålegger politiet å gi fornærmede generell skriftlig informasjon – gjerne i form av en folder – om politiets arbeid og om straffe­sakers gang, samt om fornærmedes rettigheter under etterforskingen og behandlingen ved domstolene. Utarbeidelse av slikt informasjonsmateriell ble også anbefalt av Kvinnevoldsutvalget, jf. foran i punkt 6.3.2. 4

Folderen bør også inneholde informasjon om beviskravet i straffesaker, og om hva det innebærer dersom saken henlegges på grunn av bevisets stilling. Det må også gis tydelig informasjon om at rett til voldsoffererstatning fra det offentlige forutsetter at fornærmede har begjært erstatningskravet fremmet i straffesaken, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. Folderen kan med fordel deles ut til fornærmede også i andre saker, for eksempel i voldssaker og gjøres tilgjengelig i politiets vaktlokaler. Utvalget antar at folderen bør utarbeides sentralt, for eksempel av riksadvokaten og Politidirektoratet i fellesskap.

Om informasjon om borgerlige rettskrav, se punkt 12.6.1.

9.5.2.3 Særlig om informasjon og kontakt under etterforskingen

Fra mange hold er det etterlyst mulighet for å få oppnevnt en kontaktperson i politiet under etterforsking av alvorlige saker. For at fornærmede skal ha nytte av kontaktpersonen, må vedkommende ha god kjennskap til saken. Utvalget er kjent med at det i noen politidistrikt utpekes en fast kontaktperson for fornærmede i alvorlige voldssaker og for etterlatte i drapssaker. Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det utarbeides skriftlige rutiner for dette arbeidet, se rapporten punkt 4.3.2. I vedlegg 1 til arbeidsgruppens rapport er det også tatt inn eksempler på slike politirutiner. Også Kvinnevoldsutvalget anbefalte at mishandlede kvinner får en fast kontaktperson i politiet. 5

Fornærmedeutvalget foreslår en ny bestemmelse i påtaleinstruksen (ny § 8-4 e) om oppnevning av kontaktperson for fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser.

I tillegg til den alminnelige bestemmelse om informasjonsplikt som er foreslått ovenfor, foreslår utvalget at det i påtaleinstruksen (ny § 8-4 a) fastsettes at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser som hovedregel skal informeres om at den anmeldte er avhørt. Særlig i saker om familievold og andre saker der det er en personlig relasjon mellom den som er anmeldt og fornærmede, har fornærmede behov for å vite når vedkommende er blitt kjent med anmeldelsen. Det er derfor særlig det første avhøret av anmeldte fornærmede kan ha behov for å få vite om for å kunne ta forholdsregler, blant annet for å beskytte seg. Etterforskingstaktiske grunner kan tilsi at fornærmede avhøres om opplysninger anmeldte har gitt i avhør uten at det gjøres kjent for fornærmede hvor opplysningene stammer fra. Utvalgets forslag gir bare en rett til å få vite at anmeldte er avhørt. Retten til innsyn i avhøret reguleres av andre regler. Dessuten foreslår utvalget tatt inn en reservasjon i orienteringsplikten («i alminnelighet»).

Utvalget har fått informasjon om at rekonstruksjoner i noen tilfeller har kommet overraskende på fornærmede, også i tilfeller hvor de burde vært informert på forhånd. Utvalget foreslår derfor en tilføyelse i påtaleinstruksen (ny § 8-4 i annet ledd) om at fornærmede i visse tilfeller bør varsles om rekonstruksjoner. Slikt varsel vil typisk være aktuelt hvis rekonstruksjonen skjer i nærheten av fornærmedes bopel eller arbeidssted eller det av andre grunner kan tenkes særlig belastende om de ikke blir varslet.

Utvalget har vurdert om det bør informeres om eventuell pågripelse, men er kommet til at behovet for informasjon er tilstrekkelig ivaretatt ved bestemmelsen i påtaleinstruksen § 9-6 om beskjed til fornærmede om varetektsfengsling, varetektsforlengelse og løslatelse ved visse typer forbrytelser. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen utvides til å gjelde fornærmede i alle saker om alvorlige integritetskrenkelser. Som det fremgår under punkt 11.2.5, foreslår utvalget også at bistandsadvokaten varsles om fengslingsmøter.

Endelig foreslår utvalget at politiet uttrykkelig pålegges å informere fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser om at det vil bli holdt pressekonferanse eller vil bli sendt ut pressemelding i saken (ny § 7-6 annet ledd i påtaleinstruksen). Når politiet har besluttet å offentliggjøre viktige opplysninger eller hendelser under etterforskingen, er det viktig at fornærmede informeres før pressen.

Om informasjon om behandlingen av de borgerlige rettskrav, vises til punkt 12.6.1.

I enkelte tilfeller ville det være en lettelse for fornærmede om de kunne utpeke en stedfortreder som på deres vegne kan utøve retten til innsyn og til å motta informasjon fra politi og påtalemyndighet. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om dette i påtaleinstruksen § 8-4 f. Forslaget er generelt og gjelder dermed alle fornærmede.

For fornærmede som har bistandsadvokat, skal informasjon gis både til fornærmede selv og til advokaten. Utvalget har drøftet hvorvidt også fornærmede som har bistandsadvokat bør ha mulighet til å be om at informasjon gis til en annen person eller om denne funksjonen bør ivaretas av advokaten alene. Ved at fornærmede har oppnevnt en bistandsadvokat er behovet for en stedfortreder mindre. Det kan også være tungvint for politiet med en dobbel informasjonsplikt, i tillegg til at det er en risiko for at ikke all informasjon blir gitt både til stedfortrederen og bistandsadvokaten, slik at advokaten går glipp av viktig informasjon. Dette ville imidlertid også være en risiko dersom informasjonen skulle gis til fornærmede selv, ved siden av advokaten. Lovens og påtaleinstruksens system ellers er at underretninger skal gis både til fornærmede og til bistandsadvokaten. Det er ikke tale om å gi informasjon til en ekstra person i tillegg til fornærmede og bistandsadvokaten, men til en annen person i stedet for fornærmede selv. Utvalget foreslår at fornærmede i disse sakene kan be om at all skriftlig informasjon skal gis til både bistandsadvokaten og en eventuelt utpekt støtteperson (påtaleinstruksen ny § 8-4 f annet ledd ). Muntlig informasjon på politiets initiativ derimot, kan politiet nøye seg med å gi bare til bistandsadvokaten. Det er imidlertid ikke noe i veien for at støttepersonen kan få tilsvarende informasjon ved å henvende seg til politiet.

Utvalget anbefaler at påtalemyndigheten og politiet etter mønster av ordningen i England, setter i gang et arbeid for å utarbeide høflige og informative standardbrev til fornærmede. For eksempel bør det ved henleggelse av saken etter bevisets stilling i saker med kjent mistenkt gis opplysning om det strenge beviskravet i straffesaker.

Justisdepartementet orienterte i brev av 13. oktober 2004 utvalget om et forslag fra Stine Sofies Stiftelse om endring av vitnestevningene. Spørsmålet om hvordan vitnestevningene bør utformes er fulgt opp av Justisdepartementets arbeidsgruppe som foreslår at vitnestevningene i straffesaker gjøres mer leservennlig og at de bør inneholde informasjon om hvilke offentlige etater eller frivillige organisasjoner som kan bistå. Utvalget slutter seg til dette forslaget.

9.5.3 Fornærmedes rett til innsyn

Under etterforskingen har fornærmede i likhet med mistenkte rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter på nærmere bestemte vilkår, jf. straffeprosessloven § 242. Både fornærmede og mistenkte kan bringe et avslag inn for overordnet påtalemyndighet. 6 Derimot har fornærmede, i motsetning til mistenkte og forsvareren, ikke rett til å bringe avgjørelse som nekter innsyn inn for retten, jf. § 242 tredje ledd. Det kan spørres om bestemmelsen kan anvendes analogisk på fornærmede og dennes advokat. 7 Utvalget kan ikke se at det er grunn til å behandle fornærmede annerledes enn siktede når det gjelder adgangen til å bringe et avslag inn for retten. Utvalget foreslår derfor at det gjøres klart i loven at også fornærmede og dennes advokat skal ha rett til å bringe avslag inn for retten. Dette forslaget gjelder fornærmede i alle sakstyper.

Kopi av dokumentene kan gis i den grad det er nødvendig for at fornærmede skal kunne ivareta sine interesser og det forøvrig anses ubetenkelig, jf. påtaleinstruksen § 16-4. Er det oppnevnt bistandsadvokat, skal kopi av fornærmedes forklaring sendes bistandsadvokaten, som imidlertid ikke uten politiets samtykke kan gi fornærmede kopi av egen forklaring i saken. Utvalget foreslår ikke innholdsmessige endringer i denne bestemmelsen, som etter det utvalget er kjent med fungerer tilfredsstillende. 8

9.5.4 Etterforskingens innhold

Fornærmede har, som nevnt ovenfor, en selvfølgelig interesse i at saken oppklares. Utvalgets informanter har opplyst at flere fornærmede ønsker å kunne bidra mer aktivt med opplysninger og innspill under etterforskingen.

Særlig i saker som gjelder integritetskrenkelser, kjenner fornærmede saksforholdet svært godt og kan gi opplysninger til politiet om vitner og andre bevis som kan bidra til å oppklare saken. Ved avhør av fornærmede spørres det som oftest om det er særskilte vitner eller andre etterforskingsskritt som kan bidra til å oppklare saken. Overfor utvalget er det likevel blitt fremholdt fra flere fagpersoner at noen fornærmede mener at sakene ikke er blitt tilstrekkelig etterforsket.

Utvalget foreslår at det tas inn en bestemmelse i påtaleinstruksen (ny § 8-4 d) om at det ved avhør av fornærmede skal spørres om vitner og andre bevis som kan bidra til å oppklare saken. Dette forslaget gjelder alle sakstyper. Fornærmede skal også oppfordres til å ta kontakt med politiet dersom de har ytterligere opplysninger i saken eller ønsker gjennomført særskilte etterforskingsskritt. Forslaget gjelder alle fornærmede som avhøres.

Det er imidlertid etter utvalgets syn ikke ønskelig å gi fornærmede rett til å kreve gjennomført bestemte etterforskingsskritt. Politiet og påtalemyndigheten må ut fra politifaglige og rettslige vurderinger avgjøre hvordan etterforskingen skal gjennomføres.

For de fornærmede er det gjerne viktig å få frem hvilke følger den straffbare handlingen har fått for dem. Opplysning om dette kan ha betydning både for straffutmålingen og for behandlingen av fornærmedes erstatningskrav. Under hovedforhandlingen blir fornærmede som oftest spurt om virkningene av lovbruddet, men det kan variere hvor fullstendig denne eksaminasjonen er. Aktørene vet ikke alltid hva de skal spørre om, og fornærmede makter ikke alltid å få frem forhold som hun eller han ikke blir uttrykkelig spurt om. Det kan være at virkningene for fornærmede ikke er kommet frem under etterforskingen, for eksempel kan det ha skjedd endringer etter at fornærmede var i politiavhør. Eksempelvis kan fornærmede ha blitt nødt til å flytte på grunn av lovbruddet, blitt sykemeldt eller ufør eller blitt påført utgifter på annen måte.

Offerutvalget foreslo i 1992 å innføre en offererklæring, det vil si et skjema som fornærmede skulle fylle ut sammen med en representant fra politiet eller påtalemyndigheten. 9 Skjemaet skulle innholde opplysninger om eventuelle fysiske skader, psykiske konsekvenser, økonomisk tap og lignende. Tanken var at offererklæringen skulle fremlegges i retten i tilknytning til avhøret av fornærmede. På grunn av delte oppfatninger om forslaget i høringsrunden, gikk departementet ikke videre med det. 10 Innvendingene var blant annet at ordningen ikke ville sikre ajourførte opplysninger når saken kom opp til hovedforhandling, at det viktigste for offeret er å få komme frem med sin individuelle forklaring, samt at den praktiske verdi for fornærmede var tvilsom.

Utvalget mener at tanken bør tas opp igjen, men i en form som sikrer at opplysningene er mest mulig ajourførte og at fornærmede får gi en individuell forklaring.

Utvalgets foreslår for det første at det innføres en bestemmelse i påtaleinstruksen (ny § 8-4 h) om at det på bistandsadvokatens anmodning i saker om alvorlige integritetskrenkelser skal gjennomføres et avhør for å belyse konsekvensene av lovbruddet for fornærmede. Dette gjelder altså bare for fornærmede med særlige rettigheter. I en del saker avhører politiet den fornærmede om konsekvensene av lovbruddet relativt tidlig i etterforskingen. Det utvalget har i tankene er et avhør som på bistandsadvokatens anmodning gjennomføres mot avslutningen av etterforskingen, og som kan tjene som grunnlag for forberedelsen av det borgerlige kravet og for partenes eksaminasjon av fornærmede under hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår videre at det innføres en bestemmelse i straffeprosessloven der fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser, i sin forklaring i retten gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av lovbruddet, se forslag til ny § 289 a tredje ledd i ­straffeprosessloven. En slik forklaring kan ha betydning både for straffutmåling og erstatningsfastsettelse. Det kan videre ha en mentalhygienisk betydning for fornærmede å få gi en slik sammenhengende fremstilling under hovedforhandlingen, også for å få formidlet til tiltalte hvilke følger fornærmede mener at handlingen har fått. Selv om utvalget begrenser retten til å gi en slik forklaring til de mest alvorlige sakene, understreker utvalget at det også i en del andre saker kan være grunn til å høre fornærmedes forklaring om konsekvensene av lovbruddet.

Tyder opplysningene i saken på at fornærmede er påført psykiske eller fysiske helseskader som kan bli langvarige, kan det være behov for oppnevning av sakkyndige for å utrede skadens art og omfang. Dersom dette har betydning for valg av straffebestemmelse eller straffutmålingen, vil påtale­myndigheten normalt sørge for oppnevning av sakkyndige, jf. straffeprosessloven § 237 første ledd. Men det kan også være behov for sakkyndig utredning av fornærmedes helseskader av hensyn til erstatningskravet. Utvalget foreslår derfor at det innarbeides en regel i straffeprosessloven § 237 annet ledd om at retten etter krav fra fornærmede kan oppnevne en sakkyndig for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført dersom det er nødvendig for å avgjøre erstatningskravet. Om sakkyndig skal oppnevnes vil være opp til rettens skjønn. Sakkyndig bør vanligvis bare oppnevnes dersom det er grunn til å anta at fornærmede er påført varig helseskade som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning. For at domstolen skal oppnevne sakkyndige, kreves det selvsagt at det fremlegges grundig og solid dokumentasjon for behovet for sakkyndighet i saken. Et rent oppreisningskrav bør vanligvis ikke gi grunnlag for å oppnevne sakkyndig.

Utvalget har drøftet om fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør gis en ubetinget rett til et møte med hovedetterforskeren eller den påtaleansvarlige. Utvalget har hatt samtaler med fornærmede har opplevd dette som nyttig. Gjennom slike møter kan fornærmede for eksempel få informasjon om status i etterforskingen, selv gi innspill om ytterligere etterforskingsskritt og få bedre grunnlag for å forberede seg på hovedforhandlingen. En ubetinget rett til et møte med hoved­etterforskeren eller den påtaleansvarlige vil imidlertid være temmelig ressurskrevende. De behov slike møter kan dekke bør normalt kunne oppfylles på annen måte, blant annet gjennom bistandsadvokaten. Utvalget er derfor kommet til at det ikke bør innføres en alminnelig rett til slike møter. Det er imidlertid ikke noe i veien for at politiet tilbyr et slikt møte av eget tiltak, eller etter anmodning fra fornærmede. Det vil være opp til etterforskeren eller den påtaleansvarlige å vurdere behovet i det enkelte tilfelle, men utvalget regner med at anmodningen gjennomgående vil bli imøtekommet.

9.5.5 Særlig om rettsmøter under etter­forskingen

Utvalget har overveid om det bør innføres regler som gir fornærmede med bistandsadvokat prosessuelle rettigheter i forbindelse med rettsmøter under etterforskingen. Det vil stort sett dreie seg om fengslingsmøter og rettslige avhør.

9.5.5.1 Rett til å være til stede

Som nevnt i punkt 3.1.8.1 har fornærmede samme rett til å være til stede under rettsmøter som allmennheten. Rettsmøter er som hovedregel offentlige, jf. domstolloven § 124 første ledd. I medhold av domstolloven § 125 kan retten beslutte at rettsmøtet helt eller delvis skal lukkes. Spørsmålet er om fornærmede bør gis rett til å være til stede også under rettsmøter som går for lukkede dører. Problemstillingen gjelder både hovedforhandlingen og andre rettsmøter.

Selv om saken går for lukkede dører kan de som «har med saken å gjøre» være til stede, jf. domstolloven § 127. De som «har med saken å gjøre» er blant annet sakens parter. Det er omstridt om fornærmede som ikke har partsstatus anses å ha med saken å gjøre. 11 Etter utvalgets syn tilsier de fornærmedes sterke tilknytning til saken at de i utgangspunktet bør gis anledning til å være til stede også i lukkede rettsmøter. Utvalget foreslår derfor at det i domstolloven § 127 gjøres en tilføyelse om at fornærmede skal gis anledning til å være til stede når rettsmøtet går for lukkede dører, med mindre særlige grunner taler mot det. Dette gjelder også i tilfeller der saken går for lukkede dører med pålegg om taushetsplikt etter straffeprosessloven § 119 (avhør av prester, leger m.fl. om noe som er betrodd dem i deres stilling) og andre bestemmelser i straffeprosessloven som bestemmer at visse typer vitneforklaringer skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. oversikten i punkt 3.1.8.1. 12 Retten bør imidlertid, om særlig grunner tilsier det, kunne bestemme at fornærmede utelukkes fra rettsmøtet. Særlige grunner kan for eksempel være at tunge personvernhensyn taler for å begrense kretsen av de som får være til stede, samtidig som det som skjer i retten ikke har stor betydning for fornærmede. Forbeholdet for særlige grunner er ment å være en snever unntaksregel. Den klare hovedregelen bør være at fornærmede har rett til å være til stede.

Etterforskingstaktiske hensyn kan tilsi at fornærmede ikke bør være til stede. Etter straffe­prosessloven § 245 første ledd første punktum kan retten bestemme at siktede skal forlate rettssalen mens et vitne blir avhørt dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Av samme grunn kan retten etter bestemmelsens første ledd tredje punktum bestemme at andre personer skal forlate rettssalen under avhør av siktede eller et vitne. Tredje punktum får også anvendelse på fornærmede. 13 Hvis det er siktede eller noen annen med partsrettigheter som må forlate rettssalen, følger det av annet ledd at vedkommende skal gjøres kjent med det som er forhandlet i hans eller hennes fravær. Det kan være tvilsomt i hvilken utstrekning fornærmede anses som «noen annen som har partsrettigheter». 14 Utvalget foreslår derfor at fornærmede uttrykkelig likestilles med siktede i annet ledd.

Etter tredje ledd kan retten under «særegne forhold» helt utelukke siktede og hans private forsvarer dersom og så lenge det er grunn til å frykte for at etterforskingens øyemed ellers ville bli utsatt for fare. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen gis tilsvarende anvendelse for fornærmede.

9.5.5.2 Varsel om rettsmøtet

Etter dagens regler er det ingen plikt til å varsle fornærmede eller bistandsadvokaten om rettsmøter under etterforskingen. Spørsmålet er om fornærmede skal ha krav på varsel om rettsmøter under etterforskingen. Europarådets rekommandasjon R (85)11 anbefaler i punkt nr. 9 at offeret blir informert om tid og sted for rettsmøter som gjelder den straffbare handlingen. Kvinnevolds­utvalget har foreslått at fornærmede varsles om alle rettsmøter. 15

Utvalget foreslår at det innføres en bestemmelse i straffeprosessloven § 243 annet ledd om at fornærmede ved bistandsadvokaten så vidt mulig skal varsles til alle rettsmøter under etterforskingen. I praksis gjelder dette særlig fengslingsmøter. Retten til varsel til rettsmøter følger også generelt av utvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven § 107 c annet ledd. Fordi utvalget foreslår utvidelse av retten til bistandsadvokat til saker om vold i nære relasjoner (straffeloven § 219), vil fornærmede i slike saker få varsel om alle rettmøter gjennom sin bistandsadvokat, slik Kvinnevoldsutvalget foreslo.

Utvalget viser til forslaget i punkt 9.5.2.1 om innføring av en ny fanebestemmelse om skjerpet informasjonsplikt i saker om alvorlige integritetskrenkelser. I disse sakene har fornærmede et særlig behov for å bli orientert om hva som skjer under etterforskingen. Rettsmøter er som regel viktige begivenheter som de fornærmede i slike saker ønsker å bli informert om. Derimot antar utvalget at fornærmede i saker om mindre alvorlig kriminalitet normalt ikke vil ha interesse av å bli varslet om rettsmøter. Varslingsplikt medfører merarbeid for politiet og bør bare innføres når det er et særlig behov for det.

9.5.5.3 Aktive prosessuelle rettigheter under rettsmøtet

Spørsmålet er om fornærmede skal gis rett til å komme med opplysninger og begjæringer og til å stille spørsmål til siktede, vitner og andre som forklarer seg i rettsmøter under etterforskingen.

Det kan ha stor betydning for fornærmede om siktede varetektsfengsles. Særlig i saker om vold og seksuallovbrudd kan fengsling verne mot nye overgrep og represalier. En rett for fornærmede til å gi opplysninger i rettsmøtet vil kunne kaste bedre lys over grunnlaget for siktelsen og over fengslingsgrunnene. For eksempel vil fornærmede kunne kommentere siktedes fremstilling av hendelsesforløpet eller gi opplysninger om siktede som er av betydning for rettens vurdering av gjentagelsesfaren. På den annen side er det viktig at reglene legger til rette for rask og effektiv behandling av fengslingsbegjæringer. En rett for fornærmede til å forklare seg vil medføre at rettsmøtene tar lengre tid. Dessuten er fornærmedes syn på hendelsesforløpet som oftest godt klarlagt gjennom politiforklaringer. Det er for øvrig ikke noe i veien for at retten beslutter å motta forklaring fra fornærmede hvis den finner det ønskelig for å opplyse saken. Selv om det i enkelte saker kunne være en fordel om fornærmede fikk forklare seg under rettsmøtet, veier de prosessøkonomiske ulempene etter utvalgets syn tyngre.

Av tilsvarende grunner som for straffekravet, jf. punkt 8.3, bør krav om fengsling etter utvalgets syn målbæres av påtalemyndigheten alene. Utvalget foreslår derfor ikke at fornærmede eller bistandsadvokaten skal ha rett til å uttale seg om fengslingsspørsmålet eller til å påkjære rettens avgjørelser om dette.

Spørsmålet er dernest om fornærmede bør gis aktive prosessuelle rettigheter under rettslige avhør av andre vitner eller siktede, se straffe­prosessloven § 237 første ledd. Rettslig avhør av siktede skal begjæres når vilkårene for tilståelsesdom antas å være til stede. Om fornærmedes stilling i saker om tilståelsesdom vises til punkt 3.1.13 og 9.9. Ellers skal rettslig avhør av siktede eller vitner i saken begjæres når påtalemyndigheten etter en konkret vurdering finner grunn til det. 16 Slike avhør er til bruk under etterforskingen. Dersom formålet med avhøret er å kunne bruke forklaringen under hovedforhandlingen, må det gjennom­føres bevisopptak etter reglene i § 237 annet ledd, jf. straffeprosessloven § 270. Utvalget kommer tilbake til bevisopptak under punkt 9.7.6.

Hvis det er fornærmede som skal avhøres ved rettslig avhør, har bistandsadvokaten rett til å være til stede. Bistandsadvokaten har da samme rettigheter som under andre avhør av fornærmede, det vil blant annet si rett til å stille spørsmål og til å protestere mot spørsmål som ikke kommer saken ved eller er stilt på utilbørlig måte, jf. straffeprosess­loven § 107 c. Spørsmålet er om fornærmede gjennom bistandsadvokaten bør ha rett til å stille spørsmål ved avhør av siktede eller vitner. Utvalget mener at det ikke er grunn til å foreslå at fornærmede eller bistandsadvokaten skal ha en sterkere stilling ved rettslige avhør under etterforskingen enn ved politiavhør. Begge typer avhør er til bruk for etterforskingen. Ved politiavhør under etter­forskingen har verken fornærmede eller bistandsadvokaten rett til å være til stede eller til å stille spørsmål.

9.5.6 Dommeravhør av mindreårige m.m.

I sedelighetssaker skal barn under 14 år avhøres ved dommeravhør, jf. straffeprosessloven § 239, jf. § 298. Er slikt avhør gjennomført, skal barnet normalt ikke innkalles som vitne under hovedforhandlingen. 17 Dommeravhør kan også brukes hvor fornærmede i en sedelighetssak er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt.

Dommeravhør er en form for bevisopptak, bortsett fra at dommeren her mottar forklaringen utenfor rettsmøte. Forsvareren skal som hoved­regel gis anledning til å overvære dommeravhøret, jf. straffeprosessloven § 239 første ledd, 18 og gis anledning til å få stilt spørsmål til barnet. 19 Hvis forsvareren ikke gis anledning til å overvære det første dommeravhøret, eller det er forhold som ikke er tilstrekkelig belyst i det første avhøret, kan forsvareren be om nytt dommeravhør. 20

Under hovedforhandlingen avspilles vanligvis opptaket fra dommeravhøret. Hvis et barn som er avhørt ved dommeravhør fyller 14 år før hovedforhandlingen, må barnet likevel forklare seg som vitne under hovedforhandlingen.

Utvalget mener at aldersgrensen på 14 år er for lav, og foreslår at den heves til 16 år, se forslag til endring av straffeprosessloven § 234 annet ledd første punktum og § 239 første ledd første punktum. Denne aldersgrensen var også opprinnelig foreslått av Straffeprosesslovkomiteen. Departementet begrunnet i 1979 aldersgrensen på 14 år med at personer mellom 14 og 16 år «i dag gjennomgående [er] så utviklet at de bør kunne avhøres i rettsmøte» 21 . Siden straffeprosessloven ble vedtatt i 1981 har man fått bedre kunnskap om de alvorlige skadevirkningene ved seksuelle overgrep mot barn og unge. Barn og unge som har vært utsatt for slike forbrytelser er ofte traumatiserte og sårbare. Det er viktig at de så snart som mulig kan legge overgrepene bak seg og komme videre i livet. Det kan gå flere år fra anmeldelse til saken er endelig avgjort i rettsapparatet. Gjentatte avhør i retten i en periode av livet som er viktig for barnets eller den unges personlige utvikling, kan føre til ytterligere traumatisering og alvorlige psykiske skadevirkninger. Hensynet til siktedes forsvar og muntlighetsprinsippet taler riktignok mot en senket aldersgrense. Avspilling av dommeravhør fratar siktede muligheten til å avhøre vitnet direkte for den dømmende rett. Den dømmende rett fratas også muligheten til selv å stille spørsmål til vitnet. Disse hensynene er tungtveiende, men må etter utvalgets syn vike for de meget sterke hensyn som taler for at aldersgrensen settes opp. Hensynet til siktedes forsvar må ivaretas ved forsvarerens rett til å overvære avhøret og til å få stilt spørsmål til fornærmede, jf. ovenfor.

Som i dag bør alderen på ethvert trinn av saken være avgjørende, slik at ungdommer som er avhørt ved dommeravhør, men som fyller 16 år før hovedforhandlingen, vil måtte forklare seg som vitne under hovedforhandlingen. Utvalget understreker at forslaget ikke er til hinder for at unge under 16 år som ønsker det, i samråd med verge gis anledning til å forklare seg i retten. 22 I en slik vurdering vil viktige momenter være fornærmedes alder og modenhet, samt hvor belastende det antas å være for fornærmede å forklare seg i retten. Det bør også tas i betraktning at det er en alminnelig erfaring at det umiddelbare beviset er det beste.

Etter straffeprosessloven § 239 annet ledd kan dommeravhør brukes i saker om andre straffbare forhold, dersom hensynet til vitnet tilsier det. Utvalget har ikke oversikt over i hvilken utstrekning dommeravhør brukes ved avhør av barn i andre saker enn sedelighetssaker. Fremgangs­måten bør etter utvalgets syn brukes i alle saker der det vil være en særlig påkjenning for barnet å vitne i saken eller barnet bør skånes for belastningen ved gjentatte avhør. Det kan for eksempel være tilfellet dersom barnet skal forklare seg i en sak der det er mistanke om at barnet har vært utsatt for fysisk mishandling, eller barnet har vært vitne til familievold eller andre traumatiske hendelser. 23

Etter straffeprosessloven § 239 fjerde ledd skal dommeravhør foretas innen to uker etter anmeldelse av den straffbare handling, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. Utvalget er kjent med at fristen ikke sjelden oversittes. Av hensyn til avhørets bevisverdi, er det viktig at barnet avhøres så raskt som mulig etter hendelsen eller etter at barnet har betrodd seg til voksne. Vente­tiden fra saken anmeldes til dommeravhøret gjennomføres kan være vanskelig for mange. Hvis foreldre eller andre snakker med barnet om hva som har skjedd før barnet har forklart seg i dommeravhør, kan det oppstå usikkerhet om dette kan ha påvirket innholdet av barnets forklaring. 24 Av hensyn til troverdigheten av barnets forklaring i dommeravhør frarådes derfor ofte de foresatte å snakke med barnet om hva som har skjedd eller å la barnet få snakke med psykolog eller annen terapeut før dommeravhøret er holdt.

Det kan være uheldig for barnet og vanskelig for foreldrene hvis barnet må vente i lengre tid med å snakke om saken med sine nærmeste eller med terapeut. Barnet kan føle seg avvist av foreldrene og lukke seg. For å unngå langvarige psykiske skader, kan det være viktig å komme i terapi raskt. Særlig i akutte saker, for eksempel der barnet nylig er misbrukt av en fremmed eller nylig har betrodd seg til noen om et pågående misbruk fra nærstående, bør derfor dommeravhør holdes meget raskt, og helst innen få døgn. I andre saker kan det være tale om en mistanke som har utviklet seg over tid om at et barn blir misbrukt, for eksempel av nærstående, men uten at barnet har betrodd seg til noen. I slike saker kan det være viktig både for dommeravhørets kvalitet og for etterforskingen at dommeravhøret blir grundig forberedt og koordinert med andre etterforskingsskritt, slik som pågripelse av mistenkte, ransaking av mistenktes bolig osv. Det kan være viktigere å ha nok tid til forberedelse enn at dommeravhøret kommer meget raskt.

Et samlet utvalg mener at avholdelse av dommeravhør må prioriteres. Om nødvendig må andre gjøremål i politiet og retten utsettes.

Utvalgets flertall , alle unntatt lederen og V­ignes, foreslår at fristen reduseres til én uke fra anmeldelse, se endringsforslag til straffeproses­sloven § 239 fjerde ledd. Flertallet viser til de hensyn som er nevnt ovenfor og mener det er behov for å markere at dommeravhør må prioriteres. En frist på to uker er for lang i de akutte sakene. Flertallet er vel kjent med at en kortere frist kan skape praktiske vanskeligheter både for domstolene, politiet og påtalemyndigheten, også fordi hevingen av aldersgrensen vil innebære at det må foretas flere dommeravhør. Flertallet mener likevel at grunnene som taler for en kortere frist er mer tungtveiende. Domstolene og politi og påtalemyndighet må om nødvendig utsette andre gjøremål, eventuelt forskyve dommeravhøret til etter vanlig kontortid. Hensynet til de saker der det er behov for en mer omfattende forberedelse, er etter flertallets syn tilstrekkelig ivaretatt ved lovens unntaksbestemmelse om at dommeravhør kan holdes senere hvis særlige grunner tilsier det. Om nødvendig må det også tilføres ytterligere ressurser.

Mindretallet mener at gjeldende frist på to uker bør beholdes. Det vises for det første til at mange av sakene erfaringsmessig ikke er akutte i den forstand at saken kommer opp umiddelbart etter et overgrep eller ved at barnet gir en umiddelbar og fullstendig beretning om overgrep som ligger tilbake i tid. Ikke sjelden utvikler sakene seg over tid ved at barnet kommer med antydninger om at det har vært utsatt for overgrep, for eksempel gjennom tegninger på skolen, bemerkninger til en lærer eller til noen nærstående, gjennom at barnet forteller om sårhet nedentil osv. Etter mindretallets syn vil det være uheldig om en anmeldelse i slike tilfeller skal utløse en så kort frist som en uke. Mindretallet er bekymret for at realiteten vil bli, om en så kort frist innføres, at nye anmeldelser prioriteres på bekostning av andre overgrepssaker mot barn. Er fristen bare en uke, kan avhøret bli for dårlig forberedt, slik at det må foretas et nytt avhør senere. Det er i mange tilfelle behov for å koordinere tidspunktet for avhøret med andre tiltak, for eksempel innbringelse av den mistenkte, ransaking og beslag. Det er ofte vanskelig å finne et tidspunkt så raskt som passer for alle aktørene. En kortere frist forutsetter også ressurstilførsel. Etter det opplyste foretas avhør ved Barnahus på Island i gjennomsnitt innen 17 dager, noe som der oppleves som betryggende. Mindretallet understreker at det er enig i at akutte saker må prioriteres og at avhør i slike saker bør foretas innen få dager.

9.5.7 Fritak fra forklaringsplikt for mindre­årige

Justisdepartementet har i brev 6. januar 2006 oversendt en henvendelse fra Stine Sofies stiftelse rettet til justisminister Storberget. Stiftelsen foreslår en endring av straffeprosessloven § 122 jf. § 127, om fritak for vitneplikt på grunn av nært slektskap med siktede, slik at disse bestemmelsene ikke gjelder for barn under 12 år. Justisdepartementet ber Fornærmedeutvalget vurdere behovet for lovendringer basert på stiftelsens innspill.

Stiftelsens innspill er foranlediget av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2005 side 1293, som er omtalt foran under punkt 3.2.4. Problemstillingen i saken var om to barn på snart syv og ni år skulle underrettes om muligheten for å bli fritatt for å forklare seg om sin fars forhold og om de selv skulle ta stilling til om muligheten skulle benyttes.

For barn mellom 7 og 14 år, mente Høyesteretts flertall (4) at barnet skal informeres om fritaksretten i nærvær av påtalemyndighet, forsvarer, (sette)verge og eventuell bistandsadvokat, men at vergen (eventuelt settevergen) skal avgjøre om forklaring skal gis. Barnet skal ha anledning til å gi uttrykk for sin mening, jf. barneloven § 31. Barn over 14 år skal behandles som voksne. I saker med barn under 7 år, er det vergen alene som orienteres om fritaksretten og som tar standpunkt til om forklaring skal gis.

Mindretallet (Rieber-Mohn) kom til at straffeprosessloven § 122 måtte tolkes innskrenkende slik at barna i den konkrete saken ikke kunne påberope seg en fritaksrett og at heller ingen andre kunne utøve fritaksrett på barnas vegne. Fra Rieber-Mohns votum gjengis:

«Etter mitt skjønn er den beste løsning at spørsmålet om fritaksrett overhodet ikke er noe tema, når så små barn som i denne sak skal avhøres som ledd i en straffeprosessuell etterforsking. Jeg kan ikke se at barn på dette alderstrinnet har forutsetninger for å overskue konsekvensene av å benytte eller ikke benytte en rett til fritak for vitneplikt. Dette gjelder hva enten barnet har stilling som fornærmet, som i en incestsak, eller eventuelt er et indirekte offer for straffbare krenkelser som én av foreldrene kan ha gjort seg skyldig i mot den annen. Det er ikke tilfredsstillende at en verge, eventuelt setteverge, treffer avgjørelsen på barnets vegne. Vedkommende vil riktignok ha bedre forutsetninger enn barnet for å se rekkevidden av spørsmålet om å benytte fritaksretten. Men mye vil i så fall bero på settevergens subjektive syn og personlige verdipreferanser, som i spørsmål av denne karakter vil variere meget. Den dypere begrunnelsen for fritaksretten må være at den er en personlig rett, som berører følelser mellom mennesker i nære familierelasjoner. Mye går tapt når utenforstående skal treffe avgjørelsen.» 25

Utvalget mener den løsning som skisseres av Rieber-Mohn er den beste og går inn for å endre loven i tråd med dette.

Utvalget foreslår at fritaksreglene i straffeprosessloven § 122 ikke skal gjelde ved avhør av barn opp til 12 år, se forslag til nytt tredje og fjerde punktum i straffeprosessloven § 122 første ledd. I lys av utvalgets forslag om å heve aldersgrensen for bruk av dommeravhør til 16 år, mener utvalget at bare barn over 16 år bør behandles som voksne i denne sammenhengen. Når barna er mellom 12 og 16, bør de etter utvalgets mening orienteres om fritaksretten og gis anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnas syn bør tillegges gradvis økende vekt i tråd med alder og modenhet. Før dommeren treffer avgjørelsen, bør vergen høres.

Skal barn under 16 år forklare seg i en situasjon hvor straffeprosessloven § 122 normalt kommer til anvendelse, bør avhøret foretas som dommeravhør. På denne måten sikres at det er en dommer som tar stilling til om barnet skal forklare seg.

9.5.8 Avsperring av åsted som tilhører fornærmede

Åstedet for alvorlige straffbare handlinger må ofte avsperres på grunn av kriminaltekniske undersøkelser. Når åstedet er fornærmedes eller de etterlattes bolig, kan avsperring medføre tilleggsbelastninger i en fra før vanskelig situasjon. Utvalget har fått innspill om flere saker der de etterlatte har opplevd avsperringen som unødvendig langvarig og at den har vært gjennomført på en lite hensynsfull måte.

Hjemmel for avsperring er straffeprosessloven § 216 som gir adgang til blant annet å stenge bygning eller rom, forby flytting eller berøring av bestemte ting og lignende forholdsregler for å sikre bevis. Det følger av henvisningen til reglene om beslag i § 208 første ledd første punktum at enhver som rammes av avgjørelsen, straks eller senere kan kreve spørsmålet om den skal opprettholdes brakt inn for retten. Derimot er bestemmelsen i § 208 første ledd annet punktum om at påtalemyndigheten sørger for at den som rammes av beslaget blir gjort kjent med retten til å bringe spørsmålet inn for retten, ikke gjort gjeldende for avgjørelser etter § 216. Forarbeidene begrunner ikke dette nærmere. Antagelig er bakgrunnen at man har hatt kortvarige og mindre inngripende forholdsregler i tankene og derfor ansett en underretningsplikt som upraktisk.

Etter utvalgets syn gir adgangen til å bringe avgjørelsen inn for retten liten mening dersom den som rammes ikke er kjent med muligheten. Utvalget foreslår derfor at det innarbeides en henvisning til hele § 208 i § 216, se forslag til endring av § 216 siste punktum. I praksis vil det selvsagt ikke være aktuelt å gi underretning om adgangen til å bringe spørsmålet inn for retten ved helt kortvarige tiltak fra politiets side.

Utvalget bemerker videre at det er viktig at politiet gjennomfører avsperring av bolig så hensynsfullt som mulig. Særlig er det viktig at avsperring av bolig ikke varer lengre eller blir mer omfattende enn det som er strengt nødvendig for etterforskingen. Dette følger av det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet, og utvalget finner det ikke nødvendig med en ny, egen bestemmelse om dette. Utvalget antar at den foreslåtte bestemmelse om at de som blir rammet skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet inn for retten, er tilstrekkelig for å sikre at avsperringen begrenses til det som er nødvendig for etterforskingen.

På forespørsel fra den som rammes bør politiet anslå hvor lenge åstedet må forbli sikret. Det kan også være behov for praktisk og finansiell hjelp og støtte til personer – både fornærmede og andre – som får sin bolig avsperret til etterforskingsformål utover den mulighet som ligger i straffeprosessloven § 448. 26 Dette er først og fremst et praktisk spørsmål som ligger noe på siden av utvalgets mandat. Utvalget peker imidlertid på behovet og anbefaler at departementet ser nærmere på dette spørsmålet, som formentlig først og fremst bør høre under Politidirektoratet.

9.5.9 Besøksforbud

Besøksforbud ilegges i første omgang av påtalemyndigheten. Den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte skal underrettes ved kopi av beslutningen, jf. straffeprosessloven § 222 a femte ledd tredje punktum. Det fremgår indirekte av sjette ledd første punktum at beslutningen skal forkynnes.

Den besøksforbudet skal beskytte kan ha behov for å vite når den det retter seg mot er informert om forbudet. Dette kan ha betydning for vedkommendes følelse av trygghet og for å kunne ta forholdsregler. Vanligvis vil forkynnelse av forbudet skje umiddelbart etter det er ilagt. Det forekommer likevel at det går noe tid før forkynnelsen skjer, for eksempel fordi personen det retter seg mot kan være vanskelig tilgjengelig. I slike tilfeller bør politiet informere den forbudet skal beskytte om at forbudet ikke er forkynt og begrunnelsen for dette, samt gi beskjed når forkynnelse er foretatt. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å regelfeste dette.

Avslår politiet en begjæring om besøksforbud, har den forbudet skal beskytte rett til å bringe avslaget inn for retten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd tredje punktum. Utvalget er kommet til at det ikke er behov for en frist for å bringe spørsmålet inn for retten. Dersom den besøksforbudet skal beskytte er uenig i politiets avgjørelse, vil hun eller han i praksis bringe avgjørelsen inn for retten med en gang.

Etter straffeprosessloven § 222 a siste ledd fjerde punktum skal den besøksforbudet skal beskytte varsles om rettsmøte til behandling av spørsmålet om besøksforbud, og vedkommende har rett til å uttale seg i rettsmøtet. Om rett til bistandsadvokat og bistandsadvokatens stilling i slike saker, vises til punkt 3.4.2.3 og 3.4.5.13.

Utvalgets vurderinger av bistandsadvokatens oppgaver i saker om besøksforbud omtales i punkt 11.2.12.

9.6 Avgjørelsen av påtalespørsmålet

I Sverige og Finland har fornærmede rett til å utforme egen tiltale, jf. punkt 4.2.2.2 og 4.3.2.2. Utvalgets inntrykk er at denne retten benyttes nokså sjelden. Som regel vil uenighet løses gjennom kontakt mellom aktor og bistandsadvokaten.

Etter utvalgets oppfatning bør ikke en slik ordning innføres i Norge. Det bør være påtalemyndighetens eneansvar å ta endelig stilling til hvilke straffbare handlinger som skal bringes inn for retten, jf. utvalgets prinsipielle bemerkninger under punkt 8.3. Som nevnt der mener utvalget at påtalemyndigheten er best egnet til å avgjøre på samfunnets vegne om det er tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag for å reise en straffesak. Verken siktede eller rettsvesenets knappe ressurser bør belastes med straffesaker påtalemyndigheten mener ikke vil føre frem.

Fornærmedes interesse i å få overprøvd en henleggelse eller utformingen av tiltalen er dessuten i noen grad ivaretatt ved adgangen til å klage til overordnet påtalemyndighet. Slike klager fører ikke helt sjelden frem. 27

Utvalget har overveid om fornærmede bør gis en formalisert rett til å bli hørt før tiltalespørsmålet avgjøres, men er kommet til at det ikke er tilstrekkelig behov for en slik regel. Det er etter dagens regler ikke noe i veien for at fornærmede gir uttrykk for sitt syn på tiltalespørsmålet overfor påtalemyndigheten. Hvis saken reiser særlige juridiske spørsmål, for eksempel om lovanvendelse eller foreldelse, kan det være naturlig at bistandsadvokaten når etterforskingen nærmer seg slutten, av eget tiltak gjør rede for fornærmedes syn. Det er heller ikke noe i veien for at påtalemyndigheten spør om fornærmedes syn, og saken kan ligge slik an at det bør gjøres. Det vil føre for langt å pålegge påtalemyndigheten å innhente fornærmedes syn i alle saker, eller i alle alvorlige saker.

Dersom etterforskingen avsluttes med avgjørelse om forelegg, skal fornærmede etter gjeldende regler bare varsles i tilfeller der det er vedtatt forelegg med bestemmelse om at siktede skal betale erstatning, jf. påtaleinstruksen § 20-7. Utvalget foreslår at bestemmelsen endres, slik at det gis underretning om vedtatt forelegg til alle fornærmede som har inngitt anmeldelse, slik reglen er for påtaleunnlatelse, jf. påtaleinstruksen § 18-5. Fornærmede kan riktignok, i motsetning til ved påtaleunnlatelse, ikke påklage forelegget. Men fornærmede som har inngitt en anmeldelse, bør etter utvalgets syn som en alminnelig regel underrettes om hva som blir resultatet av etterforskingen. Også Kvinnevoldsutvalget foreslår en slik regel. 28 Det vises også til Europarådets rekommandasjon R (85) 11 nr. 9, der det anbefales at offeret gis informasjon om endelig påtaleavgjørelse.

Utvalget foreslår at det innføres frist for å ta ut tiltale i saker som gjelder alvorlige integritetskrenkelser mot personer som var under 18 år da lovbruddet skjedde, se forslag til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 249 annet ledd. I dag er det en fristregel i saker der siktede er under 18 år. 29 Utvalget foreslår at de samme frister skal gjelde i saker om alvorlige integritetskrenkelser mot mindreårige fornærmede. Det skal altså tas ut tiltale innen seks uker etter at det er en mistenkt i saken. Det dreier seg om et begrenset antall saker i året. Både for barnet – hvis det er stort nok til å være informert om straffesaken – og dets nærmeste er slike saker en betydelig påkjenning.

9.7 Forberedelse og berammelse av hovedforhandlingen

9.7.1 Underretning om tiltalen mv.

Påtalemyndigheten skal underrette fornærmede om at det er tatt ut tiltale og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 264 a første ledd og påtaleinstruksen § 25-8. Bestemmelsene gjelder alle fornærmede. Utvalget foreslår ingen endringer her.

9.7.2 Innspill til bevisoppgaven

Utvalget drøfter i punkt 9.8.6 hvilke rettigheter fornærmede bør ha i forhold til bevisførselen. Utvalget mener at fornærmedes og samfunnets interesse i at saken blir best mulig opplyst, taler for at fornærmede gis visse rettigheter under bevis­førselen, for eksempel rett til å stille spørsmål til vitner og tiltalte. Derimot mener utvalget at fornærmede ikke selv eller ved bistandsadvokaten bør gis rett til å føre egne bevis. Fornærmede kan imidlertid ha viktige innspill om hvilke bevis som bør føres. Utvalget foreslår derfor at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser, samtidig med underretningen om at tiltale er tatt ut, gis en frist for å foreslå supplerende bevisførsel, se forslag til nytt annet ledd i straffeprosessloven § 264 a. Fornærmede bør kunne foreslå bevisførsel uavhengig av om det fremmes erstatningskrav, for eksempel vitner som kan opplyse skyld- eller s­traffespørsmålet.

Dersom påtalemyndigheten avslår å føre beviset, bør spørsmålet kunne bringes inn for retten til avgjørelse.

Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at fornærmede også i dag henvender seg til påtale­myndigheten med forslag om vitneførsel eller andre bevis. Dette gjøres også i en viss utstrekning. Utvalget er ikke kjent med at det er noe praktisk problem at påtalemyndigheten ikke imøtekommer slike innspill fra bistandsadvokaten eller fornærmede. Utvalget ønsker likevel å lovfeste denne muligheten for fornærmede, og gi anvisning på hvordan eventuell uenighet mellom påtalemyndigheten og fornærmede bør løses.

9.7.3 Forberedelse av borgerlige rettskrav

Utvalget foreslår i punkt 12.6.2 at fornærmede samtidig med underretningen om at det er tatt ut tiltale, gis frist for å fremsette endelig erstatningskrav, eventuelt be om endringer i tiltalebeslutningens angivelse av kravet dersom påtalemyndigheten fremmer kravet for fornærmede. Forslaget gjelder fornærmede i alle sakstyper. Se nærmere om forslagene i punkt 12.6.2.

9.7.4 Dokumentinnsyn

Når tiltale er tatt ut, reguleres fornærmedes rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter av straffeprosessloven § 264 a. Fornærmede har etter første ledd en ubetinget rett til å gjøre seg kjent med selve tiltalebeslutningen. Etter annet ledd har fornærmede også rett til innsyn i sakens øvrige dokumenter så fremt det kan skje uten skade eller fare for sakens behandling ved retten eller for en tredje­person.

Begrensningene gjelder ikke dokumenter som er av betydning for avgjørelsen av fornærmedes krav når fornærmede selv fremmer krav i saken, jf. straffeprosessloven § 428 annet ledd.

Utvalget kan ikke se at det er behov for begrensningen i fornærmedes innsynsrett på grunn av skade eller fare for sakens behandling ved retten. Forarbeidene forutsetter at innsyn skal kunne nektes etter dette alternativet når det er fare for at innsyn vil kunne svekke bevisverdien av fornærmedes vitneutsagn under hovedforhandlingen. 30 Tanken er at det bør unngås at fornærmede gjennom å lese egen og andres forklaringer før hovedforhandlingen skal tilpasse sin forklaring i retten, eller kunne beskyldes for det. (Blant annet av samme grunn har vitner ikke rett til innsyn i dokumentene, heller ikke i sin egen forklaring til politiet.)

Robberstad har kritisert denne begrensningen i fornærmedes innsynsrett. 31 Hun peker blant annet på at synspunktet om at fornærmede kan tilpasse sin forklaring etter lesning av politidokumentene i prinsippet kan anvendes i alle saker. Det er vanskelig å angi hvilke hensyn som tilsier at det skal gjøres unntak i den enkelte sak. Også Kvinnevoldsutvalget mener fornærmede bør gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har. 32

Fornærmedeutvalget er enig i Robberstads kritikk og Kvinnevoldsutvalgets forslag. Utvalget er heller ikke kjent med at denne adgangen til å nekte innsyn brukes i praksis og foreslår at regelen oppheves.

Regelen i § 242 første ledd første punktum om at innsynsretten kan begrenses av hensyn til «skade eller fare... for tredjemann » er for fornærmede videreført i § 264 a annet ledd. Tiltaltes innsyn er ikke tilsvarende begrenset. I forarbeidene er det ikke begrunnet hvorfor fornærmedes innsyn er underlagt en slik særlig begrensning. 33 Unntaket synes å være en ren videreføring av den tilsvarende begrensning i § 242. Lovhistorien bak dette unntaket i § 242 viser imidlertid at det ikke var ment å gjelde under hovedforhandlingen. Begrensningen i innsynsretten av hensyn til tredjemann kom inn under justiskomiteens behandling av straffeprosessloven. Unntaket var begrunnet i politiets behov for å skjule identiteten til politiets kilder og hensynet til sikkerheten til vitner og andre. 34 Det ble samtidig understreket at mistenkte ved avhør under hovedforhandling, «vanligvis» vil bli kjent med vitnes identitet. Imidlertid er det senere vedtatt regler hvoretter mistenkte og tiltalte helt kan nektes innsyn i materiale som påtalemyndigheten ikke vil påberope seg, jf. § 242 a og 264 sjette ledd. Disse reglene gir ikke anledning til å nekte fornærmede innsyn. Vanligvis har dette gode grunner for seg. Utvalget kan imidlertid ikke utelukke at det kan forekomme saker hvor det også kan være behov for å nekte fornærmede innsyn av de grunner som er nevnt i § 242 a første ledd, for eksempel i saker med utspring i organisert kriminalitet, gjengoppgjør mv. På denne bakgrunn vil ikke utvalget foreslå å oppheve regelen om at innsyn kan nektes av hensyn til skade eller fare for tredjemann. Utvalget tilføyer imidlertid at innsyn, like lite som for tiltalte, bør nektes av rene personvernhensyn eller lignende.

Nærmere bestemmelser om hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelig for fornærmede, er gitt i påtaleinstruksen § 25-9. Er det oppnevnt bistandsadvokat, skal kopi av tiltalebeslutningen, bevisoppgaven og så vidt mulig sakens dokumenter sendes til bistandsadvokaten, jf. straffeprosessloven § 264 a tredje ledd. Etter påtaleinstruksen § 25-7 annet ledd skal fornærmede ikke uten påtale­myndighetens samtykke gis kopi av egen eller andres forklaring i saken. Utvalget foreslår ingen endringer i disse reglene.

9.7.5 Varsel om hovedforhandlingen

Når retten har fastsatt tidspunktet for hovedforhandlingen, skal den underrette påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten om dette, jf. straffeprosessloven § 275 første ledd. Har fornærmede benyttet seg av retten til selv å fremme borgerlige rettskrav, skal fornærmede innkalles som part.

I saker der påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet på fornærmedes vegne, er det etter dagens regler uklart om fornærmede skal varsles om hovedforhandlingen i de tilfeller der vedkommende ikke kalles inn som vitne. 35 Utvalget har overveid om det bør gis regler som klart pålegger varsling i disse sakene, men har kommet til at det vil føre for langt. I de aller fleste tilfellene der fornærmede er personlig berørt, vil vedkommende bli innkalt som vitne i saken. En regel om varsel til dem som fremmer krav etter § 427 uten å være vitne i saken, vil i hovedsak gjelde forsikringsselskaper og lignende. Denne gruppen av fornærmede har neppe behov for å bli varslet til hovedforhandlingen.

Hvis fornærmede skal forklare seg som vitne, blir fornærmede på et senere tidspunkt innkalt til hovedforhandlingen ved vitnestevning, som bør forkynnes senest tre dager før rettsmøtet, jf. straffeprosessloven § 110 første ledd.

Ellers har fornærmede ikke krav på å bli underrettet om tidspunktet for hovedforhandlingen. Utvalget har vurdert om det bør innføres en alminnelig regel om at fornærmede skal varsles om hovedforhandlingen. Spørsmålet har praktisk betydning for de fornærmede som ikke har bistandsadvokat, ikke har fremsatt erstatningskrav og ikke skal forklare seg som vitne. I saker som gjelder vold eller trusler vil fornærmede nesten alltid bli innkalt som vitne. De saker hvor fornærmede ikke blir underrettet om hovedforhandlingen, vil i praksis primært gjelde vinningsforbrytelser, typisk innbrudds- og bilbrukstyverier, der fornærmede som regel ikke blir innkalt som vitne. I slike saker har fornærmede gjerne fått dekket sitt tap gjennom forsikring og fremmer derfor ikke krav mot tiltalte. Antagelig er de normalt heller ikke interessert i å overvære hovedforhandlingen. Dette kan tilsi at de antagelig meget få fornærmede av denne kategori som ønsker å være til stede under hovedforhandlingen, selv må holde kontakt med påtalemyndigheten for å få rede på tidspunktet.

På den annen side bør det i utgangspunktet være en naturlig konsekvens av å anmelde et forhold, at man senere får vite hva som skjer i saken. Alle fornærmede skal underrettes om tiltalen etter straffeprosessloven § 264 a. De vil derfor antagelig forvente å bli underrettet om hva som skjer videre, før de til slutt underrettes om dommen i saken, jf. påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd. En alminnelig regel om varsel til de fornærmede om hovedforhandling kan ha betydning for den alminnelige tillit til rettsvesenet. Videre anbefales det i Europa­rådets rekommandasjon R (85) 11 nr. 9 og i FNs erklæring om grunnleggende prinsipper for rettferdighet for ofrene, at offeret blir informert om berammelser av rettsmøter, jf. punkt 5.2.2.2.

En alminnelig regel om at alle fornærmede skal varsles til hovedforhandlingen vil imidlertid medføre en del merarbeid for politiet og påtalemyndigheten hvis ikke varselet kan sendes ut maskinelt. Et slikt varsel måtte i så fall sendes til alle som har inngitt anmeldelse i saken, uavhengig av om de også skal vitne. Det måtte i så fall opplyses om at de ikke plikter å møte, med mindre de også skal vitne og senere mottar en vitnestevning. Utvalget antar at et slikt maskinelt varsel kan føre til uklarhet og forvirring. En annen mulighet er en regel om at de fornærmede som uttrykkelig har fremsatt ønske om det, skal varsles. Praktisk kunne dette ordnes ved at de fornærmede, samtidig som de blir underrettet om tiltalen, spørres om de ønsker å bli underrettet om tidspunktet for hovedforhandlingen. Også en slik ordning vil imidlertid måtte følges opp manuelt og dermed føre til merarbeid. Dessuten kan også dette føre til forvirring hvis de fornærmede senere blir innkalt som vitner.

Utvalget er under noe tvil blitt stående ved at påtalemyndigheten ikke bør plagges å varsle alle fornærmede om hovedforhandlingen.

9.7.6 Bevisopptak

Hovedregelen er at vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett. Etter straffeprosessloven § 270 kan det holdes bevisopptak forut for hovedforhandlingen når et vitne er fritatt for møteplikt på grunn av lang reiseavstand, beviset ikke kan føres under hovedforhandlingen uten uforholdsmessig ulempe eller utgift, eller det er fare for at beviset ellers kan gå tapt eller verdien av det bli forringet. I så fall forklarer vitnet seg for tingretten på vitnets bosted. Straffeprosessloven § 270 gjelder etter at tiltale er tatt ut. Bevisopptaket skjer altså som en del av forberedelsene til hovedforhandlingen. 36

Utvalget foreslår i punkt 9.8.6.3 at fornærmede gjennom bistandsadvokaten skal ha rett til å stille spørsmål til vitner under hovedforhandlingen. Siden bevisopptak tas opp til bruk under hovedforhandlingen, må bistandsadvokaten varsles til bevisopptaket og gis rett til å stille supplerende spørsmål til vitnet under bevisopptaket. Utvalget foreslår en endring i straffeprosessloven § 271 første ledd om at bistandsadvokaten skal underrettes om begjæring om bevisopptak. Varselet til selve bevisopptaket og retten til å være til stede i rettsmøtet, følger av utvalgets endringsforslag til straffeprosessloven § 107 c annet ledd. Gjennom henvisninger i § 271 annet ledd fremgår det samme av endringsforslagene til straffeprosessloven §§ 243 og 244 som gjelder rettsmøter på etterforskingsstadiet. Det foreslås videre et nytt annet punktum i straffeprosessloven § 271 annet ledd om at bistandsadvokaten under bevisopptaket har rett til å stille spørsmål til vitner, sakkyndige og tiltalte.

Fornærmede som fremmer erstatningskrav selv etter straffeprosessloven § 428, må selvfølgelig som part underrettes om begjæringen om bevisopptak og varsles til rettsmøtet. Utvalget foreslår en endring i straffeprosessloven § 271 første ledd som klargjør dette. Varselet til selve rettsmøtet reguleres av straffeprosessloven § 428 jf. § 404 med videre henvisninger. Den prosessuelle stillingen under rettsmøtet blir den samme som under hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår ikke at fornærmede som fremmer erstatningskrav gjennom påtalemyndigheten skal varsles om bevisopptak.

9.7.7 Saksforberedende rettsmøter

Etter straffeprosessloven § 272 kan retten innkalle til rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av spørsmål:

• «a) om å avvise saken,

• b) om å frifinne tiltalte fordi det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen ikke er straffbart eller straffansvaret er falt bort,

• c) om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, eller om å nekte å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen,

• d) om plikt til å avgi vitneforklaring,

• e) om et vitne skal forklare seg anonymt, jf. § 130 a eller § 234 a,

• f) om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt, eller

• g) om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og med referatforbud.»

Hvis fornærmede har bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten få anledning til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som gjelder fornærmede, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd. Hvis det skal behandles slike spørsmål, må bistandsadvokaten etter gjeldende regler varsles til rettsmøtet og gis rett til å uttale seg. Etter utvalgets forslag, skal bistandsadvokaten varsles om alle rettsmøter, jf. forslaget til § 107 c annet ledd.

Utvalget foreslår at det innføres bestemmelser om at spørsmål som nevnt under bokstav f og g om mulig skal avgjøres før hovedforhandlingen. Det samme gjelder spørsmålet om forhandlingen om erstatningskravet skal utsettes til straffesaken er pådømt, jf. straffeprosessloven § 431, jf. forslag til ny bokstav h. Det vil være en fordel for retten, fornærmede og partene å få avklart disse spørsmål før hovedforhandlingen. At spørsmålet om tiltaltes tilstedeværelse under fornærmedes forklaring bør avklares før hovedforhandlingen begynner, ble også anbefalt av Kvinnevoldsutvalget. 37

Også andre prosessuelle spørsmål bør søkes avklart så tidlig som mulig. Det bør unngås at hovedforhandlingen blir en arena for prosessuelle tvister som kunne vært avgjort under saksforberedelsen. Det kan svekke fornærmedes, tiltaltes og allmennhetens tillit til domstolene om mye tid under hovedforhandlingen brukes på prosessuelle spørsmål på bekostning av sakens realitet.

Mye kan tale for at en del av avgjørelsene som nevnt i § 271 bør kunne tas etter skriftlig behandling. Utvalget antar at retten har mulighet til å behandle disse spørsmålene skriftlig også etter gjeldende regler 38 og foreslår derfor ingen regel om dette.

I større saker vil det også ofte være grunn til å avholde uformelle saksforberedende møter med aktor, forsvarer og bistandsadvokat, der det blant annet kan avklares hvilke prosessuelle spørsmål som vil bli reist, se nærmere om dette i punkt 13.2.

9.7.8 Samtale med aktor

Fra flere hold er det overfor utvalget etterlyst en rett for fornærmede til en samtale med aktor før hovedforhandlingen (og eventuelt ankeforhandlingen). Mange opplever det som vanskelig å møte aktor for første gang under hovedforhandlingen. Fornærmede som har hatt samtale med aktor har beskrevet dette som positivt. Et møte med aktor på forhånd kan bidra til å skape trygghet og til å redusere belastningen ved å avgi forklaring i retten. Et slikt møte kan også benyttes til å avklare praktiske problemstillinger og gjennomgå spørsmål som gjelder fornærmede og som aktor må ha et syn på, slik som å holde hovedforhandlingen for lukkede dører, utvisning av tiltalte under fornærmedes forklaring, beskyttelse av fornærmede i forbindelse med hovedforhandlingen og gjennomgåelse av det borgerlige rettskravet hvis dette fremmes av aktor. Slike spørsmål kan nok avklares gjennom bistandsadvokaten uten at det er nødvendig med noe møte. Men det kan være en fordel både for fornærmede og aktor å gjennomgå disse spørsmålene muntlig sammen. Utvalget kan heller ikke se at det er i strid med kravet til aktors objektivitet at det holdes et møte med fornærmede (eller med vitner).

Aktor må forutsettes å kunne gjennomføre et møte på en måte som ikke strider mot objektivitetskravet. Det sentrale er at samtalen ikke utvikler seg til rådgivning eller påvirkning av fornærmedes forklaring. Det er bistandsadvokatens, ikke aktors, oppgave å gi fornærmede råd før hovedforhandlingen.

En annen motforestilling er at slike møter vil øke arbeidsbelastningen for allerede hardt belastede aktorer. Dette hensynet må etter utvalgets syn vike i de saker der det er et særlig stort behov for slike møter, og en viser til den generelle forutsetningen om nødvendig ressurstilførsel, jf. punkt 8.9.

Utvalget foreslår etter dette at det tas inn en bestemmelse i påtaleinstruksen (ny § 25-10) om at fornærmede gis rett til å møte aktor før hovedforhandlingen når fornærmede ber om det, men bare i saker om alvorlige integritetskrenkelser. Utvalget understreker at dette forslaget bør følges opp av økte bevilgninger, jf. kapittel 14.3.2.

9.7.9 Frist for berammelse av hovedforhandlingen når fornærmede er under 18 år

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at det innføres frister for berammelse av hovedforhandling i alle saker som gjelder alvorlige integritetskrenkelser mot personer som var under 18 år da lovbruddet skjedde (straffeprosessloven § 275 annet ledd annet punktum ny bokstav c). I dag er det en fristregel i alle saker der siktede er under 18 år. 39 Utvalget foreslår at de samme frister skal gjelde i saker om alvorlige integritetskrenkelser mot mindreårige fornærmede. Det dreier seg om et begrenset antall saker pr. år. Både for barnet – hvis det er stort nok til å være informert om straffesaken – og dets nærmeste er slike saker en betydelig påkjenning. Utvalget tilføyer at en slik bestemmelse er foreslått i et brev 30. juni 2005 til justisministeren fra Trondheim tingrett og Støttesenter for fornærmede i straffesaker. Justisdepartementet har i brev 20. juli 2005 bedt Fornærmedeutvalget om å vurdere forslaget. Også Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått en slik bestemmelse.

Mindretallet , Stabell, er ikke enig i at det bør innføres en frist for berammelse av hovedforhandlingen når fornærmede er under 18 år. Stabell er enig i at det er viktig at slike saker behandles raskt. Men denne type frister fører lett til at andre saker tar lengre tid, selv om flertallets forutsetning om ressurstilførsel oppfylles. I tillegg vil en så kort frist som her foreslås medføre at det blir enda vanskeligere for tiltalte å kunne velge den forsvarer han ønsker. Erfaringene med den tilsvarende frist for saker der siktede er under 18 år er at det er vanskelig å opprettholde prinsippet om det frie forsvarervalg. Stabell kan ikke gå inn for en regel som ytterligere uthuler prinsippet om fritt forsvarervalg. 40

Flertallet antar at konsekvensene for det frie valget av forsvarer (og bistandsadvokat) vil bli begrensende. Det er tale om et relativt lite antall saker. Under enhver omstendighet antar flertallet at det vil være mange advokater som kan påta seg oppdraget. Hensynet til at de tiltalte kan velge nøyaktig den advokat de ønsker, må vike for de tunge hensyn som gjør seg gjeldende for denne gruppen av svært sårbare barn.

9.8 Hovedforhandlingen

9.8.1 Behovet for endringer

9.8.1.1 Kritikk av gjeldende ordning

Det naturlige utgangspunkt for fornærmede er at saken gjelder en straffbar handling som er begått mot ham eller henne. Men det mange opplever i retten er en sak hvor tiltalte står mot påtalemyndigheten, og de selv er redusert til et vitne. Mange fornærmede synes det er urimelig at tiltalte har en sterkere prosessuell stilling enn de selv har i en sak som i høy grad berører dem og som de har inngående kunnskap om. Fra fagpersoner er det fremholdt overfor utvalget at disse forskjellene av mange fornærmede i volds- og sedelighetssaker, oppleves som en fortsettelse av den maktesløshet de opplevde under overgrepssituasjonen, og at dette forsterker den traumatiserende virkningen av overgrepet.

Etter dagens prosessordning får fornærmede bare vite hva tiltalte har forklart dersom noen av aktørene uttrykkelig gjengir tiltaltes forklaring under eksaminasjonen av fornærmede. De deler av tiltaltes forklaring som ikke refereres for fornærmede kan derfor ikke imøtegås. Utvalget har i samtaler med fornærmede, bistandsadvokater og fagpersoner fått opplyst at mange fornærmede synes det er en ekstra belastning å måtte forklare seg uten å vite hva tiltalte har sagt i retten. En del fornærmede opplever det som urettferdig og krenkende at tiltalte gis anledning til å høre og kommentere deres forklaring i retten, mens de selv verken har rett til å høre tiltaltes forklaring eller til å kommentere den. Noen fornærmede reagerer på at de først under prosedyren, eller etter at dom var avsagt, ble kjent med detaljer i tiltaltes forklaring i retten som de mener er uriktige. Det kan dreie seg om forhold som fornærmede ville ønsket å imøte­gå i sin forklaring eller å få tilbakevist ved å stille spørsmål til tiltalte eller vitner. Særlig vanskelig oppleves situasjonen hvis de fornærmede i ettertid får vite at tiltalte har kommet med ufordelaktige opplysninger om dem for å svekke deres troverdighet som de ikke fikk anledning til å imøtegå. Noen fornærmede ønsker også å kunne uttale seg om forklaringer fra vitner.

Enkelte fornærmede har også opplevd det som vanskelig å ikke kunne korrigere misforståelser om faktum under hovedforhandlingen. Utvalget har for eksempel fått beskrevet en sedelighetssak der fornærmede mener aktor i prosedyren gjenga hennes forklaring uriktig. Fornærmede hadde beskrevet flere overgrep, mens aktor anførte at det bare dreide seg om ett overgrep, noe som ble lagt til grunn i dommen.

9.8.1.2 Manglende bruk av regelverket

Etter gjeldende regler får de fornærmede en vesentlig sterkere prosessuell stilling om de selv fremmer sitt erstatningskrav, men muligheten utnyttes i liten grad. En årsak til dette er trolig at fornærmede uten advokatbistand ikke er klar over adgangen til å fremme kravet selv. Dessuten ville det nok for de fleste fornærmede være vanskelig å utnytte de prosessuelle mulighetene uten hjelp av advokat.

Utvalget har imidlertid inntrykk av at heller ikke de profesjonelle aktørene alltid er godt orientert om adgangen til å fremme erstatningskravet selv og om de prosessulle følgene av dette. Det er blant annet en utbredt misforståelse at fornærmede som fremmer kravet selv bare har partsrettigheter i forhold til spørsmål som har betydning for erstatningsutmålingen, ikke erstatningsgrunnlaget. Etter det utvalget har fått opplyst, frykter dessuten mange bistandsadvokater at dommere og aktorer misliker at fornærmede fremmer erstatningskravet selv. For å unngå at retten nekter å fremme kravet, ber bistandsadvokatene derfor påtalemyndigheten om å fremme kravet. Da kan retten ikke nekte å fremme kravet. (At påtalemyndigheten nekter å fremme kravet er etter det utvalget har fått opplyst, ikke blitt ansatt som særlig aktuelt.) Konsekvensen av denne fremgangsmåten er at bistandsadvokatens og fornærmedes prosessuelle armslag begrenses unødig.

At de fornærmede ikke benytter seg av sin rett til å være til stede fra begynnelsen av hovedforhandlingen, kan også skyldes et ønske om å unngå at det stilles spørsmål ved troverdigheten av deres forklaring. Hvis fornærmede har hørt tiltaltes forklaring før fornærmede forklarer seg, kan fornærmede frykte at det blir påstått at fornærmede har innrettet sin forklaring etter tiltaltes forklaring i retten.

Fremmes erstatningskravet av påtalemyndigheten, er det etter gjeldende regler uklart i hvilken utstrekning fornærmede har enkelte rettigheter som part, herunder retten til å være tilstede under hele hovedforhandlingen. 41 Når erstatningskravet fremmes av påtalemyndigheten, kan det være at bistandsadvokaten fraråder fornærmede å sette spørsmålet om rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen på spissen. 42

Etter at fornærmede har gitt forklaring, er det under enhver omstendighet intet til hinder for at fornærmede, som andre, følger hovedforhandlingen. Men heller ikke denne muligheten benyttes i særlig grad. En grunn til dette kan være at fornærmede ikke er interessert i den videre forhandling eller, mer nærliggende, synes belastningen ved å være til stede blir for stor. Det kan også være at noen fornærmede synes det er lite meningsfullt å være til stede i det de oppfatter som «sin sak» uten å ha noen prosessuelle rettigheter. I noen saker er nok også frykten for represalier så sterk at fornærmede ønsker å eksponere seg så lite som mulig. Videre er det fortsatt en oppfatning hos noen aktorer – som blir formidlet til bistandsadvokatene – at det er taktisk uklokt av fornærmede å følge hovedforhandlingen. Å vise den styrke og det engasjement som kreves for å være til stede under hovedforhandlingen, og kanskje aktivt benytte seg av sine rettigheter, har av noen blitt sett som lite forenlig med en forventet offeratferd. En del aktorer og bistandsadvokater er engstelige for at særlig legdommere skal la seg påvirke negativt av at fornærmede er til stede og opptrer aktivt i saken. Om det er noen reell grunn til en slik engstelse er vanskelig å avgjøre uten å foreta systematiserte undersøkelser blant (leg)dommere. Men etter utvalgets syn er det ingen tvil om at det er fullstendig misforstått å se tilstedeværelse og aktivitet fra offerets side som et tegn på at vedkommende likevel ikke er rammet, eller ikke rammet så hardt. Det er, i alle fall i vår tid, en naturlig reaksjon nettopp å engasjere seg sterkt dersom en har blitt utsatt for overgrep og urett. De profesjonelle partene har et ansvar for å klargjøre dette, dersom det skjønnes nødvendig. Det bør ikke bli brukt mot en fornærmet at hun eller han velger å benytte seg av sine prosessuelle rettigheter.

9.8.2 Utvalgets generelle vurderinger

Etter utvalgets mening bør de tunge innvendingene som er reist mot dagens ordning imøtekommes, og utvalget foreslår å styrke fornærmedes prosessuelle stilling under hovedforhandlingen.

Den manglende bruken av de mulighetene som ligger i det eksisterende regelverket foreslås endret ved forslag om at fornærmede i saker med bistandsadvokat alltid skal fremme erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 med de partsrettighetene dette fører med seg. Det vil i hovedsak si rett til å holde innledningsforedrag, stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, samt føre egne bevis og prosedere, riktignok begrenset til forhold som har betydning for erstatningskravet. Det er utvalgets inntrykk at det ofte fremmes erstatningskrav i saker om alvorlige integritetskrenkelser. (Krav om oppreisning og erstatning for påførte utgifter er kanskje det som oftest fremmes, men også krav om erstatning for tap i fremtidig erverv, menerstatning og andre krav ses fra tid til annen.) Utvalgets forslag om at bistandsadvokaten skal fremme erstatningskravene, vil føre til at det vanlige i saker om alvorlige integritetskrenkelser vil være at fornærmede har fulle partsrettigheter for så vidt gjelder erstatningskravet. Siden bevisførselen for straffekravet gjennomgående har betydning også for ansvarsgrunnlaget for erstatningen og for erstatningsutmålingen, gir dette fornærmede en vesentlig styrket stilling under hovedforhandlingen. 43

Utvalget foreslår i tillegg at fornærmede – gjennom bistandsadvokaten – gis styrkede rettigheter selv om det ikke kreves erstatning. Det bærende element i begrunnelsen for dette er at økte rettigheter for fornærmede vil kunne bidra til bedre opplysning av straffesaken. Som nevnt i kapittel 8, er det en alminnelig erfaring som ligger til grunn for prosesslovgivningen at rett til tilstedeværelse, innsyn og kontradiksjon for dem som er berørt av en avgjørelse, bidrar til sakens opplysning. Denne erfaring har også gyldighet for fornærmede. Men det er også viktig at de fornærmede, uavhengig av erstatningskravet, gis anledning til å øve innflytelse på behandlingen av en sak hvor utfallet gjennomgående er av stor betydning for dem. Endelig er det viktig for tilliten til de avgjørelser som treffes at alle berørte gis tilstrekkelig anledning til å delta i prosessen. Et viktig grep her er utvalgets forslag om at fornærmede skal forklare seg før tiltalte og gis rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen.

Siden fornærmede gjennom å fremme krav etter straffeprosessloven § 428 langt på vei får de samme rettigheter som om fornærmede hadde hatt fulle partsrettigheter i straffesaken, er det først og fremst situasjonen der fornærmede ikke fremmer krav, som drøftes i det følgende.

9.8.3 Rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen

9.8.3.1 Innledning

Utvalget anser det helt nødvendig å gi fornærmede større mulighet til å delta i hovedforhandlingen. En absolutt forutsetning for dette er at fornærmede gis anledning til å være til stede. Utvalget har kommet til at dette bør ivaretas ved at fornærmede forklarer seg først og deretter på vanlig måte har anledning til å være til stede (punkt 9.8.3.2) og ved at fornærmede gis rett til å være til stede selv om dørene lukkes (punkt 9.8.3.3). Også Kvinnevoldutvalget har foreslått at fornærmede skal gis anledning til å være til stede under alle rettsmøter. 44

9.8.3.2 Fornærmede bør forklare seg først

Ønsker tiltalte å gi forklaring, skjer dette etter gjeldende rett innledningsvis under bevisførselen. Utvalget foreslår at dette endres slik at fornærmede forklarer seg før tiltalte, slik ordningen er i Sverige og Finland, jf. utkast til ny § 289 a.

Å innlede bevisførselen med fornærmedes forklaring, er etter utvalgets oppfatning den enkleste og beste måten å sikre at fornærmede kan være til stede under hele hovedforhandlingen og få reell mulighet til kontradiksjon. Det er også en pedagogisk fordel å begynne med fornærmedes beretning om hendelsesforløpet, som jo ofte er utgangspunktet for saken. Sammen med aktors innledningsforedrag vil fornærmedes forklaring gi retten godt innblikk i hva som hevdes passert. Dernest får retten høre innvendingene gjennom tiltaltes forklaring. Etter utvalgets syn er dette er en mer logisk oppbygging av hovedforhandlingen enn at retten, som i dag, begynner bevisførselen med å høre innvendingene mot anklagen.

At fornærmede får følge forhandlingene fra begynnelsen, vil også kunne skape trygghet for fornærmede og bidra til en bedre forståelse av utfallet i saken.

En viktig innvending mot å la fornærmede følge hele forhandlingen, er faren for at dette vil svekke fornærmedes forklaring og gi mulighet for tilpasninger, særlig til tiltaltes forklaring. Dette er bakgrunnen for at de fornærmede etter gjeldende rett som hovedregel ikke har anledning til å høre på forhandlingen i saken før de er avhørt, jf. straffeprosessloven § 129. 45 Det antas at det normalt gir bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten av et vitnes forklaring i retten om vitnet først forklarer seg fritt om saksforholdet uten kjennskap til det tiltalte og andre har forklart. 46 Denne innvendingen faller langt på vei bort dersom fornærmede forklarer seg først. Riktig nok kan fornærmede ta hensyn til det som har passert før egen forklaring, men dette har liten vekt siden fornærmedes forklaring etter utvalgets forslag er det første som skjer under bevisførselen. («Tilpasning» til aktors innledningsforedrag, eller forsvarerens eventuelle bemerkninger til innledningsforedraget, er lite aktuelt.)

Siden fornærmede etter utvalgets forslag vil overhøre tiltaltes forklaring og gis rett til å kommentere denne, får fornærmede i prinsippet en ny mulighet til å tilpasse sin forklaring. Dette er i tilfelle lett å avsløre. Når tiltalte forklarer seg har jo fornærmede etter utvalgets forslag allerede gitt en fullstendig forklaring for retten. Hvis fornærmede endrer forklaring etter å ha hørt tiltaltes forklaring i retten, vil det bli spørsmål om grunnen til dette. Dessuten har både påtalemyndigheten og forsvareren adgang til å lese opp fornærmedes politiforklaring dersom en av de rettslige forklaringene avviker fra politiforklaringen. Fornærmedes spillerom for bevisst å forklare seg uriktig i retten for å tilpasse seg det som er nytt i tiltaltes og eventuelle vitners forklaringer i retten er således begrenset.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt tiltaltes posisjon svekkes eller styrkes ved at fornærmede forklarer seg først. Etter dagens regler vet tiltalte hva fornærmede har forklart til politiet gjennom innsyn i dokumentene. Etter uvalgets forslag vil tiltalte før egen forklaring også ha hørt fornærmedes rettslige forklaring. Dette kan tenkes å være en fordel. På den annen side vil tiltaltes spillerom for tilpasninger til fornærmedes rettslige forklaring ofte være begrenset siden tiltalte som regel har gitt en eller flere politiforklaringer som kan leses opp ved avvik. Det kan videre hevdes at dagens ordning gir tiltalte mulighet til å fremstå med større troverdighet siden tiltalte i dag tilsynelatende forklarer seg helt uavhengig av fornærmedes forklaring. Men dette synspunktet svekkes av at i alle fall rettens profesjonelle aktører er klar over at tiltalte forklarer seg med kunnskap om fornærmedes politiforklaringer.

En motforestilling mot at fornærmede forklarer seg først kan være at det kan skape en psykologisk slagside som det kan være tungt for tiltalte å rette opp når tiltalte først slipper til etter aktors innledningsforedrag og fornærmedes forklaring. Dette forsterkes hvis det er flere fornærmede som forklarer seg før tiltalte om det samme straffbare forholdet, eller om likeartede forhold. På den annen side kan det sies at det i slike tilfelle kan være en fordel for tiltalte å gi sin fremstilling etter de fornærmedes forklaring slik at tiltalte kan gi en samlet imøtegåelse av de anklager som er fremført for retten.

I praksis har det skjedd at tiltalte nekter å forklare seg hvis fornærmede er til stede, men det bør normalt ikke få følger for fornærmedes rett til å være til stede. Nekter tiltalte å forklare seg, er det adgang til å lese opp politiforklaringene. I spesielle tilfelle kan det være aktuelt å utvise fornærmede etter bestemmelsen i straffeprosessloven § 284. Men at tiltalte nekter å avgi forklaring i fornærmedes nærvær, er ikke i seg selv nok til å fastslå at det er «særlig grunn til å frykte» at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Ren uvilje fra tiltalte bør etter utvalgets mening ikke kunne hindre fornærmedes tilstedeværelse.

Er det flere fornærmede, kan det av hensyn til sakens opplysning være uheldig om de får overhøre andre fornærmedes forklaring i retten før de selv forklarer seg. Særlig gjelder det dersom de skal forklare seg om det samme eller likeartede forhold. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om at flere fornærmede i samme sak ikke bør høre på hverandres forklaringer før de selv forklarer seg, se forslag til ny § 289 a første ledd tredje punktum. Utvalget nevner også at det ikke synes å være reist noen innvendinger mot at fornærmede forklarer seg først i Sverige og Finland, jf. nærmere kapittel 4.

9.8.3.3 Fornærmedes rett til å være til stede under rettsmøter som holdes for lukkede dører

Hovedforhandlingen går som hovedregel for åpne dører. Hvis fornærmede ikke skal forklare seg som vitne i saken, har fornærmede samme rett til å være til stede under hovedforhandlingen som allmennheten ellers.

Om fornærmedes rett til å være til stede under rettsmøter som holdes for lukkede dører etter dagens regelverk, vises til punkt 3.1.8.1. Se også drøftelsen av fornærmedes rett til å være til stede i rettsmøter under etterforskingen i punkt 9.5.5.1.

Som for rettsmøter under etterforskingen foreslår utvalget at fornærmede som hovedregel gis rett til å være til stede selv om hovedforhandlingen går for lukkede dører, jf. utkast til nytt annet punktum i domstolloven § 127. Begrunnelsen for dette er langt på vei den samme som for at fornærmede generelt bør kunne være til stede under hele hovedforhandlingen, jf. punkt 9.8.3.2 foran. I prinsippet bør fornærmede ha samme adgang til å være til stede under hovedforhandlingen som tiltalte.

Retten til tilstedeværelse kan ikke være absolutt, og utvalget foreslår at den nye bestemmelsen i domstolloven § 127 utformes slik at dette ivaretas. Det følger dessuten av straffeprosessloven § 284 første ledd fjerde punktum at det er adgang til å utvise fornærmede under siktedes eller et vitnes forklaring når det er særlig grunn til å frykte at tiltalte eller et vitne ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Utvalget mener dette kan innfortolkes i «andre personer» og foreslår derfor ingen endringer for å kunne utvise fornærmede eller etterlatte på vilkår som nevnt.

9.8.4 Andre spørsmål i tilknytning til fornærmedes forklaring

Etter gjeldende regler avhøres tiltalte først av rettens formann, dernest av rettens øvrige medlemmer, aktor og forsvareren, jf. straffeprosessloven § 91. Fornærmede avhøres som andre vitner innkalt av påtalemyndigheten, først av aktor, dernest av forsvareren og eventuelt bistandsadvokaten, og til sist av rettens medlemmer. Rettens formann kan imidlertid overta avhøringen dersom den foregår på en utilfredsstillende måte eller andre grunner taler for det. 47

Dersom fornærmede skal forklare seg først, er det spørsmål om fornærmede bør avhøres først av rettens formann. Utvalget er kommet til at det ikke vil foreslå en slik regel. Bestemmelsen om at rettens formann kan overta avhøringen når andre grunner taler for det, anses tilstrekkelig.

Utvalget foreslår som det fremgår av punkt 9.5.4 at det innføres en bestemmelse i straffeprosessloven § 289 a om at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av lovbruddet. Dette gjelder også om de ikke har krevd erstatning. Tanken er at fornærmede skal kunne formidle de virkningene lovbruddet har hatt, på en måte som fornærmede selv ønsker, men selvfølgelig innenfor de rammer som retten setter.

Utvalget foreslår ikke andre endringer i reglene om fornærmedes forklaring. Fornærmede skal således ellers forklare seg etter de regler som gjelder for vitner med sannhetsplikt og med straffansvar for bevisst uriktig forklaring. Utvalget antar at dette kan ha betydning for rettens bedømmelse av troverdigheten av fornærmedes forklaring.

9.8.5 Bruk av tolk

Straffeprosessloven og påtaleinstruksen inneholder i dag spredte regler om tolking for siktede og tiltalte. 48 I tillegg skal det etter domstolloven § 135 oppnevnes tolk når noen som ikke kan norsk skal «ta del i forhandlingen». Dersom vitner ikke kan norsk, skal det altså oppnevnes tolk for dem under deres forklaring.

Våren 2004 ble det opprettet en arbeidsgruppe for å «foreslå nødvendige tiltak for å styrke, forbedre og effektivisere dagens regelverk og praksis for bruk av tolk og oversetting av dokumenter under behandlingen av straffesaker». Arbeidsgruppen ble ledet av tingrettsdommer/avdelingsleder Kristian Jahr, Oslo tingrett og besto ellers av rådgiver Terje Karterud, Domstolsadministrasjonen, rådgiver Hanne Skaaden, Utlendingsdirektoratet, rådgiver Juliet N.B. Haveland, Kommunal- og regionaldepartementet, seniorrådgiver Else Mette Næss, Justisdepartementet og rådgiver Gunn Kathrine Stangvik, Justisdepartementet. 49 Arbeidsgruppen leverte sin rapport 14. mars 2005. I rapporten foreslås et nytt kapittel 7 A i domstol­loven om tolk i retten. Arbeidsgruppen foreslår også generelle regler om tolking ved forklaringer avgitt av en som er stum eller døv, om tolk ved forkynnelse og om tolk under avhør. Reglene gjelder både for tiltalte, fornærmede og vitner. Det foreslås også at tiltalte og fornærmede skal ha rett til tolk under samtale med forsvarer/bistandsadvokat og ved gjennomgang av saksdokumentene etter straffe­prosessloven § 242. 50

Det er utvilsomt behov for et bedre regelverk om tolking. På bakgrunn av at spørsmålet nylig er bredt vurdert av en arbeidsgruppe, finner ikke utvalget grunn til å fremsette egne forslag om dette.

9.8.6 Prosessuelle rettigheter for fornærmede under bevisførselen

9.8.6.1 Innledning

Fornærmede som selv fremmer krav om erstatning etter straffeprosessloven § 428 har rett til å holde innledningsforedrag, føre egne bevis, stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige og prosedere forhold som har betydning for kravet. Utvalget foreslår i punkt 12.3 at fornærmede som har bistandsadvokat alltid skal fremme kravet etter straffeprosessloven § 428. Dermed vil fornærmede i disse tilfellene alltid ha fulle partsrettigheter i forhold til erstatningskravet.

Problemstillingen her er om fornærmede også skal ha rett til å føre egne bevis og å stille spørsmål til tiltalte og vitner mv. i de saker der fornærmede ikke krever erstatning (punkt 9.8.6.3), og i de saker der påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet på fornærmedes vegne (punkt 9.8.6.4). Videre er spørsmålet om fornærmede personlig, på linje med tiltalte, skal ha rett til å kommentere bevisførselen underveis og til å komme med en sluttreplikk. Etter utvalgets oppfatning er det ikke aktuelt å gi fornærmede rett til å prosedere det strafferettslige skyld- og straffespørsmålet, jf. foran under punkt 8.3. Hensynet til tiltalte undergis en generell drøftelse i punkt 9.8.6.2.

9.8.6.2 Tiltaltes interesser

Det har vært anført at styrkede rettigheter for fornærmede under hovedforhandlingen vil gi ubalanse i styrkeforholdet i tiltaltes disfavør. Frykten for at en sterkere stilling for fornærmede vil føre til en «to mot en» prosess – påtalemyndigheten og fornærmede/bistandsadvokat mot tiltalte – er fremhevet i en rekke høringsuttalelser til «Kontradiksjon og verdighet». At fornærmedes advokat ikke skal opptre som «medaktor», ble også fremhevet da bistandsadvokatordningen ble innført, og var medvirkende til at bistandsadvokaten ikke ble gitt en mer aktiv rolle under hovedforhandlingen. 51

Synspunktet om at økte rettigheter til fornærmede gir en urettferdig «to mot en» situasjon har etter utvalgets syn liten vekt. Tanken om at «to mot en er galt» må antagelig ha sitt utspring i nokså uklar sammenlikning med sportsverden hvor det er viktig at det er like mange på hvert lag for at konkurransen skal bli rettferdig. For en offentlig straffesak er helt andre hensyn dominerende. I straffesaker er formålet å finne frem til det riktige resultat under ivaretakelse av alle rettssikkerhetsgarantier. Det er noe ganske annet enn en sportsbegivenhet hvor det interessante er å se hvem som vinner. I en straffesak er det ingen «vinnere». 52

Rettens bevisvurdering skal bygge på en samlet vurdering av bevisene. Hvis saken blir bedre opplyst ved at fornærmede gis prosessuelle rettigheter, er ingen berettiget interesse krenket så lenge tiltaltes rett til kontradiksjon respekteres. Tiltalte fratas her ingen rettigheter om fornærmedes rettigheter styrkes.

Utvalget føyer til at situasjonen «to mot en» også oppstår etter dagens regler dersom fornærmede fremmer erstatningskravet selv. Mange som har fremmet innvendinger mot en sterkere stilling for fornærmede, blant annet i høringsuttalelsene til «Kontradiksjon og verdighet», synes å overse at fornærmede og bistandsadvokaten etter reglene i straffeprosessloven § 428, jf. § 404 i dag får fulle partsrettigheter ved å fremme erstatningskravet selv. I noen saker kan det sågar medføre at fornærmede har rett til å føre bevis for at tiltalte har utvist grovere skyld enn det straffebudet krever. I prinsippet er dette for eksempel situasjonen dersom tiltalen gjelder uaktsomt drap i trafikken (straffeloven § 239) hvor skyldkravet er simpel uaktsomhet. Krever fornærmede oppreisning, må det føres bevis for grov uaktsomhet.

Utvalgets klare inntrykk fra besøkene i Sverige og Finland er at fornærmedes sterke stilling der ikke oppfattes som noen trussel mot tiltaltes rettssikkerhet, jf nærmere kapittel 4.

9.8.6.3 Saker der fornærmede ikke krever erstatning

Utgangspunkter

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, er kommet til at fornærmede interesse i at saken blir best mulig opplyst bør ivaretas ved at fornærmede gis visse rettigheter under bevisførselen, men bare i saker om alvorlige integritetskrenkelser.

Mindretallet , Stabell, mener at fornærmede ikke bør ha slike rettigheter i tilknytning til bevisførselen. Når fornærmede ikke fremmer erstatningskrav, kan formålet med en slik bevisførsel bare være å ivareta fornærmedes ønske om at tiltalte kjennes skyldig og eventuelt idømmes en straff. Det bør bare være påtalemyndighetens oppgave å fremme straffekravet og fornærmede bør ikke få partsrettigheter ved behandlingen av straffekravet. Fornærmedes ønske om straff bør derfor ikke begrunne adgang til en slik bevisførsel.

Rett til å stille spørsmål til tiltalte og vitner

Flertallet har kommet til at bistandsadvokaten bør gis rett til å stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige etter at aktor og forsvarer har avsluttet sin eksaminasjon, se forslag til ny § 291 a i straffeprosessloven. Flertallet presiserer at det ikke er meningen at bistandsadvokaten skal foreta en full eksaminasjon. Retten til å stille spørsmål er begrenset til å gjelde spørsmål for å få frem forhold som ikke er kommet frem gjennom de øvrige aktørers eksaminasjon. Tilsvarende regel foreslås ikke i saker der fornærmede ikke har rett til bistandsadvokat. Det er størst behov for en slik adgang i de alvorligste sakene. Ordningen blir også vanskeligere å administrere hvis fornærmede selv skal gis en slik rett.

Som det fremgår under punkt 8.2.1 kan straffesakens utfall på mange vis få betydning for fornærmede, selv om fornærmede ikke fremmer erstatningskrav. Først og fremst har fornærmede interesse i at det blir fastslått at det har skjedd urett mot vedkommende. Som nevnt vil fornærmede i mange saker, sammen med tiltalte, være den som kjenner saksforholdet best, og fornærmede vil derfor ha et godt grunnlag for å bidra til sakens opplysning. Det vil være uheldig om de fornærmede som ikke ønsker å kreve erstatning, fremmer et slikt krav bare for å få prosessuelle rettigheter.

På den annen side taler prosessøkonomiske hensyn mot at domstolene belastes med bevis og prosesshandlinger fra en part som ikke har noe rettskrav som domstolene skal ta stilling til.

Domstolene behandler daglig et stort antall saker der det er personlig fornærmede, slik som tyveri, bedrageri og andre vinningsforbrytelsessaker. Ikke sjelden gjelder saker om vinningsforbrytelser et stort antall tiltaleposter og et høyt antall fornærmede. Det er av stor betydning for strafferettspleien at disse sakene kan behandles raskt og effektivt. Dersom de fornærmede i alle saker ble gitt rett til å føre bevis og stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, og denne adgangen ble benyttet i noe omfang, ville det medføre risiko for en merkbar tilleggsbelastning på rettsvesenet. Hvor stor denne belastningen ville bli, er det vanskelig å forutsi. I dag forekommer det meget sjelden at fornærmede i disse sakene benytter retten til å fremme erstatningskravet selv med fulle partsrettigheter. Dette tyder på at de færreste fornærmede i saker om ordinær kriminalitet som ikke har et erstatningskrav å fremme, vil være interessert i å følge hovedforhandlingen og delta aktivt under bevisførselen. Men årsaken kan også være mang­lende kunnskaper om reglene.

Flertallet antar at det særlig er i alvorlige saker om integritetskrenkelser at fornærmede ønsker å kunne bidra til sakens opplysning under hovedforhandlingen selv om det ikke fremmes erstatningskrav. Det er nettopp i disse sakene at fornærmede har best kjennskap til saken og grunnlag for å bidra. Det er også i disse sakene at utfallet av straffe­saken har størst betydning for fornærmede.

Etter flertallets oppfatning bør ikke en rett til å stille spørsmål være til særlig ulempe for aktors taktiske opplegg. Det er tale om rent supplerende spørsmål etter at aktor har gjort seg ferdig med sin eksaminasjon. For aktor – som skal være objektiv – er det ingen grunn til å la være å stille «farlige» spørsmål og derfor heller ingen grunn til å være engstelig for at bistandsadvokaten stiller slike spørsmål. Påtalemyndighetens overordnede interesse er at saken blir best mulig opplyst. Flertallet legger til at det forutsetter at bistandsadvokaten konfererer med aktor på forhånd dersom det er aktuelt å stille særlig sensitive spørsmål.

Flertallets forslag om at bistandsadvokaten skal ha rett til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige i retten, kan kanskje medføre noe økt tidsbruk under hovedforhandlingen. Med en aktiv prosessledelse fra retten antar ikke flertallet at hovedforhandlingen nødvendigvis vil vare noe særlig lengre enn med dagens regler. Den samlede merbelastning på rettsvesenet blir trolig beskjeden særlig fordi det i de fleste saker av denne typen fremmes erstatningskrav og rettighetene dermed følger av dette.

Rett til å føre egne bevis

Utvalget har drøftet hvorvidt fornærmede i de saker der det ikke kreves erstatning bør gis rett til å føre egne bevis knyttet til det strafferettslige skyldspørsmålet og til utmålingen av straff. Spørsmålet er også berørt foran i punkt 9.8.2.

Den ordinære fremgangsmåte bør etter utvalgets syn være at ønsker om ytterligere bevis formidles til aktor. Utvalget foreslår at påtalemyndigheten samtidig med underretning om at tiltale er tatt ut, gir fornærmede en frist for slike innspill, se endringsforslag til straffeprosessloven § 264 a annet ledd og foran under punkt 9.7.2. Utvalget antar at denne ordningen i praksis vil ivareta fornærmedes behov, og at aktor og bistandsadvokaten stort sett blir enige om hvilke behov som skal føres. Dersom påtalemyndigheten ikke ønsker å føre beviset, foreslår utvalget at spørsmålet kan bringes inn for retten til avgjørelse. Retten må da ta stilling til dette på samme måte som ved andre bevisavskjæringsspørsmål. Det understrekes at retten i straffesaker har et selvstendig ansvar for at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosess­loven § 294.

Utvalget har etter dette kommet til at det ikke er behov for å gi fornærmede en selvstendig rett til bevisførsel i disse tilfellene.

9.8.6.4 Saker der påtalemyndigheten fremmer fornærmedes erstatningskrav

Innledningsvis presiseres at de saker som drøftes her er saker hvor fornærmede ikke har rett til bistandsadvokat. Utvalget foreslår som tidligere nevnt at krav i saker med bistandsadvokat alltid skal fremmes etter straffeprosessloven § 428. Drøftelsen gjelder altså andre forhold enn alvorlige integritetskrenkelser. I disse sakene har fornærmede valget mellom å fremme et eventuelt erstatningskrav selv med fulle partsrettigheter eller å be om at påtalemyndigheten fremmer erstatningskrav på fornærmedes vegne.

Når påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet, er det påtalemyndigheten som på fornærmedes vegne fører bevis, stiller spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, og som nedlegger påstand og prosederer erstatningskravet. I juridisk litteratur er det antatt at fornærmede som et utgangspunkt bør ha samme adgang til å instruere påtalemyndigheten om saken som fornærmede ville hatt overfor en prosessfullmektig i en sivil sak. 53 Utvalget bemerker om dette at en privat prosessfullmektig har adgang til å frasi seg et oppdrag hvis klienten ikke følger advokatens råd. En slik alminnelig adgang til å frasi seg oppdraget med å fremme erstatningskravet har påtalemyndigheten ikke. Påtalemyndigheten har plikt til å fremme kravet med mindre det er åpenbart ugrunnet eller det vil være til uforholdsmessig ulempe å fremme kravet sammen med straffesaken. 54 Hvis påtalemyndigheten og fornærmede er uenige om hvordan kravet skal belyses og prosederes i retten, vil ikke det i seg selv gi påtalemyndigheten adgang til å nekte å fremme kravet. Etter utvalgets syn vil det ikke være forenlig med de krav som stilles til påtalemyndighetens uavhengighet og objektivitet om fornærmede skulle kunne instruere påtalemyndigheten om hvordan kravet skal fremmes. Påtalemyndigheten må stå fritt i å vurdere hvordan kravet skal belyses og prosederes i retten, og kan ikke være forpliktet til å nedlegge en påstand som påtalemyndigheten er uenig i. Hvis fornærmede er uenig i påtalemyndighetens syn, må fornærmede enten akseptere at påtalemyndigheten fremmer kravet på den måte påtalemyndigheten mener er best, eller fremme kravet selv.

Spørsmålet er videre om fornærmede personlig skal ha prosessuelle rettigheter i forhold til behandlingen av erstatningskravet ved siden av påtalemyndigheten.

Utvalget nevner først at fornærmede når som helst kan ta begjæringen om pådømmelsen av kravet tilbake, jf. straffeprosessloven § 433. Det tillegger videre fornærmede å ta stilling til spørsmål om rettsmidler mot rettens avgjørelse av erstatningskravet.

Spørsmålet er om fornærmede skal ha rett til å føre egne bevis, til å stille spørsmål til tiltalte og vitner og til å prosedere kravet ved siden av påtalemyndigheten, herunder eventuelt nedlegge en annen påstand enn påtalemyndigheten. Utvalget mener at en slik adgang vil skape uklarhet og være prosessøkonomisk uheldig. Fornærmede må her som nevnt velge mellom å overlate til påtalemyndigheten å fremme kravet på den måten påtalemyndigheten finner best, eller selv fremme kravet. Utvalget finner det klart at straffeprosessloven § 404 annet punktum om fulle partsrettigheter for fornærmede ikke kan få analogisk anvendelse her, men finner ikke grunn til å presisere dette uttrykkelig i loven.

9.8.6.5 Rett til kommentarer til bevisførselen og til sluttreplikk

Utvalget har vurdert om fornærmede bør få rett til å uttale seg etter avhør av hvert vitne og etter opplesning av hvert skriftlig bevis og til sluttbemerkning før saken tas opp til avgjørelse, slik tiltalte har rett til. 55 Kvinnevoldsutvalget foreslo at fornærmede i saker om vold i nære relasjoner burde få anledning til å uttale seg på slutten av saken. 56

Flertallet , alle unntatt Stabell , mener at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør gis samme adgang som tiltalte til å be om å få uttale seg etter vitneforklaringer og opplesning av skriftlige bevis, og rett til sluttbemerkning, se forslag til nytt annet og tredje punktum i straffeprosessloven § 303 og endringer i § 304 første ledd tredje punktum. Fornærmede bør dessuten kunne be om å få uttale seg etter tiltaltes forklaring. Forslaget gjelder alle saker om alvorlige integritetskrenkelser, uavhengig av om det er krevd erstatning. Begrunnelsen er at fornærmede i disse sakene som oftest kjenner saksforholdet meget godt, og derfor har særlige forutsetninger for å kunne bidra til sakens opplysning, og at utfallet i disse sakene har stor betydning for de fornærmede.

En slik adgang for fornærmede vil kunne medføre noe økt tidsbruk under hovedforhandlingen, men kan også ha klar nyttevirkning. I praksis benytter de tiltalte sjelden adgangen til å be om å få uttale seg under bevisførselen. Det er også opp til retten å avgjøre om anmodningen skal tas til følge. Ordningen fører i de aller fleste saker ikke til nevneverdig forlengelse av hovedforhandlingen. Den er likevel en viktig sikkerhetsventil for å sikre sakens opplysning gjennom kontradiksjon. En tilsvarende rett for fornærmede til å uttale seg etter vitneforklaringer og opplesning av skriftlige bevis vil kunne bidra til sakens opplysning.

Flertallet mener også at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør få samme anledning til en sluttbemerkning som tiltalte har. Heller ikke dette vil ta mye tid, og det kan være viktig for fornærmede å få en slik mulighet. I lagrettesaker innebærer forslaget at fornærmede i likhet med tiltalte gis rett til en sluttbemerkning før lagretten trekker seg tilbake. Det antas at retten vil bli benyttet i beskjeden utstrekning. Fornærmede vil ha hatt anledning til å fortelle om konsekvensene av lovbruddet i forbindelse med sin forklaring, jf. forslaget til § 289 a tredje ledd. Det må også legges til grunn at bistandsadvokaten vil gi fornærmede råd om hvorvidt, og eventuelt hvordan, retten til sluttreplikk bør benyttes i den enkelte sak.

Mindretallet , Stabell, mener at fornærmede ikke bør gis disse rettighetene. Fornærmedes ønske og behov for å bidra til sakens opplysning ivaretas normalt i tilstrekkelig grad ved dennes vitne­forklaring. Et eventuelt behov for ytterligere bidrag til sakens opplysning kan skje ved at aktor gis adgang til å stille fornærmede tilleggsspørsmål. Forøvrig viser Stabell til sin dissens under punkt 9.8.6.3.

9.8.7 Endringer i vitnegodtgjørelsesloven

Etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (vitnegodtgjørelsesloven) § 1, jf. §§ 2 og 5, har vitner krav på godtgjørelse etter statens reiseregulativ, samt dekning av utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning retten finner det rimelig. Bestemmelsen gir bare krav på godtgjørelse når fornærmede innkalles som vitne.

Etter lovendring 2. juli 2004 nr. 61 er det i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd tatt inn en sær­regel for straffesaker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling. I slike saker har den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede og som følger hovedforhandlingen, krav på godtgjørelse som for vitner. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og særlige forhold foreligger. Den som hadde foreldreansvaret eller var verge kan i stedet peke ut en annen person som kan fremme krav. Hvis bare én hadde foreldreansvaret eller var verge, kan vedkommende peke ut en annen person som også kan fremme krav.

Utvalget mener at fornærmede som selv har vært utsatt for en alvorlig integritetskrenkelse, på linje med de etterlatte som omfattes av lovendringen, kan ha et legitimt behov for å følge hovedforhandlingen også ut over egen vitneforklaring. Utvalget foreslår derfor at det tas inn en regel om dette i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd.

Vitnegodtgjørelsesloven § 6 gir regler om rett til godtgjørelse for ledsager som vitnet trenger på grunn av «legemsfeil, sykdom, alder eller svakelighet». Etter straffeprosessloven § 128 annet ledd bør barnets foreldre eller en foresatt gis anledning til å være til stede under rettens avhør av barn under 16 år, dersom ikke vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det. Den som møter med barnet i retten, har krav på godtgjørelse som for vitner.

Riksadvokaten har i brev 3. juli 2003 til Justis­departementet tatt opp spørsmål om bestemmelsen i vitnegodtgjørelsesloven § 6 bør utvides til å også omfatte situasjoner hvor vitnet «av andre særlige grunner» har behov for ledsager. Riksadvokaten peker på at dette vil gi retten hjemmel for å gi for eksempel ledsageren for fornærmede og etterlatte i alvorlige straffesaker godtgjørelse uten at det er nødvendig å definere behovet som «sykdom». Politidirektoratet støttet forslaget i brev av 20. november 2003 til Justisdepartementet. Justisdepartementet har i et brev datert 13. oktober 2004 bedt utvalget om å vurdere spørsmålet.

Utvalget nevner at en ordning med ledsagere også for andre fornærmede enn de mindreårige, er nevnt i påtaleinstruksen § 8-10 fjerde ledd, som bestemmer at en person som fornærmede har tiltro til kan være til stede ved fornærmedes politiforklaring dersom fornærmede ønsker det og ikke særlige grunner taler mot det.

Utvalget er enig i riksadvokatens forslag, og foreslår endringer i § 6. Forslaget gir en skjønnsmessig adgang til etter en konkret vurdering av behovet å dekke utgifter til ledsager i alvorlige straffesaker for vitner, fornærmede og for etterlatte som nevnt i vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd.

9.8.8 Tiltak for å unngå gjentatte avhør av særlig sårbare fornærmede

9.8.8.1 Innledning

Gjentatte avhør under etterforsking, hovedforhandling og ankeforhandling kan, sammen med lang saksbehandlingstid, være en tung belastning for ofrene. Særlig gjelder dette i saker om vold i nære relasjoner, seksuallovbrudd og andre sakstyper hvor ofrenes integritet er alvorlig krenket. Hvis ankesaken blir behandlet med lagrette, og lagrettens kjennelse blir satt til side av fagdommerne, må fornærmede forklare seg i to ankeforhandlinger. I så fall må fornærmede – i tillegg til å gi forklaringer til politiet – forklare seg under tre hovedforhandlinger. Fra anmeldelse til rettskraftig dom vil det i slike saker kunne gå over to år, noen ganger lengre tid.

Før saken er avsluttet, kan det være vanskelig for fornærmede å legge den bak seg. Virkningene av lang saksbehandlingstid og stadig nye forklaringer, kan bli særlig alvorlige hvis fornærmede er traumatisert og sliter med psykiske problemer etter hendelsen. Ekstra sårbare er ungdommer, som er i en fase av livet der personligheten dannes.

Som det fremgår av punkt 5.2.2.6 inneholder Europarådets rekommandasjon R (97) 13 del IV anbefalinger om hvordan sårbare vitner bør behandles, særlig i saker om straffbare forhold overfor familiemedlemmer. I slike saker anbefales det at vitnene avhøres tidligst mulig, at gjentatte avhør unngås, og at avhør under etterforskingen tas opp på video for å unngå konfrontasjon og unødvendig gjentatte avhør. Det understrekes at tiltalte må gis anledning til å anfekte vitneforklaringen («challenge the testimony»). Også i anbefaling R (2005) 5 om beskyttelse av kvinner mot vold anbefales spesielle avhørsformer for å unngå gjentatte avhør.

For ungdommer under 14 år (etter utvalgets forslag under 16 år), er disse hensynene ivaretatt ved ordningen med dommeravhør, med mindre de under saken blir så gamle at de må forklare seg i retten.

Også for eldre ungdom og voksne kan det være opprivende og skadelig å forklare seg gjentatte ganger til politiet og i retten for eksempel om mishandling eller voldtekt. Utvalget mener det må vurderes endringer som kan gi mulighet for å spare fornærmede (og vitner) for en del av belastningene knyttet til hovedforhandlingen.

9.8.8.2 Avhør ved videooverføring

Mye kan tale for å åpne for at særlig sårbare fornærmede (og vitner) kan avhøres via videooverføring under hovedforhandlingen. 57 Ved en slik fremgangsmåte gis aktor, forsvarer, bistandsadvokat og retten full anledning til å eksaminere og iaktta den som avhøres, samtidig som fornærmede spares for belastningene ved å måtte møte til hovedforhandling og å forklare seg i nærvær av tiltalte (og mulig publikum).

Hensynet til de fornærmede må imidlertid veies mot hensynet til en best mulig saksopplysning. Det er neppe tvil om at det beste er at den som forklarer er fysisk til stede i retten. Det vises til det som er sagt ovenfor om muntlighetsprinsippet og bevisumiddelbarhetsprinsippet. Men etter utvalgets syn er betenkelighetene langt mindre ved bruk av videooverføring enn ved telefonavhør.

Utvalget nøyer seg med å reise problemstillingen fordi mulighet for å gi forklaring via videooverføring i tilfelle bør omfatte flere enn fornærmede, blant annet andre sårbare vitner, for eksempel i saker om organisert kriminalitet. I tillegg kommer at en slik ordning, like mye som rettslige overveielser, krever vurderinger av tekniske muligheter og behov for investeringer i teknisk utstyr og lokaler. Dette ligger på siden av utvalgets mandat og kompetanse.

Utvalget anbefaler at spørsmålet utredes videre, og fremmer ikke forslag til særskilte regler.

9.8.8.3 Opptak av forklaringen i første instans

Utvalget er bekymret over den påkjenning som en del fornærmede (og vitner) utsettes for gjennom å måtte forklare seg for retten gjentatte ganger, jf. ovenfor.

I mange tilfeller ville det nok lette byrden for fornærmede vesentlig om det var nok å gi rettslig forklaring én gang, for eksempel slik at forklaringen for tingretten ble tatt opp på video og at opp­taket ble spilt av ved en eventuell ankeforhandling. 58 En slik ordning kunne tenkes kombinert med at forklaringen for tingretten ble avgitt via videooverføring, jf. pkt. 9.8.9.2. Skulle det under ankeforhandlingen oppstå behov for å stille ytterligere spørsmål, kunne man tenke seg at man nøyde seg med å be fornærmede svare på tilleggsspørsmål, eventuelt via videooverføring.

De problemstillinger som her reises, rekker langt ut over utvalgets mandat. Dersom man innførte en ordning med opptak av fornærmedes forklaring, ville det være god grunn til å vurdere opptak også av andre vitneforklaringer, for eksempel av forklaringer fra vitner i saker om organisert kriminalitet. Derfra er veien kort til fullstendig opptak av førsteinstansbehandlingen. Dette reiser i sin tur spørsmål om det er tilstrekkelig grunn til å gjenta bevisførselen for lagmannsrett.

Utvalget må her nøye seg med noen korte bemerkninger. Erfaringene etter den såkalte «to-instansreformen» 59 er blandede. Hensynet til ny prøvelse av spørsmålet om strafferettslig skyld har blitt godt ivaretatt. Domfelte (og påtalemyndig­heten) har god anledning til å få en fullstendig ny vurdering av saken i lagmannsretten. Men omkostningene er betydelige for fornærmede og vitner som må forklare seg gjentatte ganger, ikke sjelden med lang tids mellomrom. I tillegg kommer at det brukes mye tid og penger på å gjenta bevisførselen for lagmannsrett. Etter utvalgets syn er det god grunn til å spørre om to-instansreformen gikk for langt.

Rett nok er adgangen til en fornyet prøvelse av bevisene for strafferettslig skyld viktig. Men ny prøving av bevisene forutsetter ikke nødvendigvis ny bevisførsel slik som i dag hvor alle bevis føres på ny under ankeforhandlingen for lagmannsrett. I praksis tas det ikke vare på bevisførselen for tingretten, og den kan ikke brukes på ny under lagmannsrettens forhandling. I alvorlige saker hvor tiltalte nekter straffeskyld, oppfatter aktørene langt på vei behandlingen i første instans som en form for «generalprøve». Bevisførsel og taktikk kan prøvekjøres før den ankebehandling som man allerede ved innledningen av tingrettens behandling vet vil komme. Det er lite som taler for at rettsamfunnet kommer nærmere sannheten på denne måten enn om bevisene ble tatt opp en gang og så eventuelt prøvet på ny i ankeinstansen. Det er heller ikke gitt at det er til en domfelts fordel at hele bevisførselen gjentas i ankeomgangen.

Etter utvalgets syn er tiden moden for en ny vurdering av hvordan skyldspørsmålet best kan overprøves i ankeinstansen. I en slik vurdering bør inngå en undersøkelse av i hvilken grad det i andre europeiske rettssystemer gjennomføres en fullstendig ny bevisførsel i ankeinstansen eller om ankeinstansens prøving av bevisene bygger på opptak av forklaringer for en underordnet rettsinstans.

I en slik utredning vil hensynet til fornærmede være viktig, men langt fra det eneste moment.

9.9 Særlig om saker som avgjøres ved tilståelsesdom

9.9.1 Oversikt over fornærmedes stilling

Reglene om tilståelsesdom er fremstilt i punkt 3.1.13. Formålet med ordningen er å sikre en rask og forenklet saksbehandling i tilståelsessaker. Det utarbeides ikke tiltalebeslutning. Saken fremmes for domstolene ved at påtalemyndigheten begjærer pådømmelse i samsvar med en siktelse som oversendes retten. Det holdes ikke hovedforhandling, men et rettsmøte der som oftest bare siktede innkalles. Siktede møter som regel uten forsvarer. Normalt møter ikke aktor, og det føres som oftest ikke vitner. Saken pådømmes av én fagdommer i tingretten uten medvirkning av meddommere.

Den forenklede behandlingsmåten har flere konsekvenser for fornærmedes stilling:

• I motsetning til hva som er regelen når det reises tiltale, har påtalemyndigheten ikke plikt til å underrette fornærmede om at påtalemyndigheten begjærer saken avgjort ved tilståelsesdom eller om at fornærmede har rett til å gjøre seg kjent med siktelsen.

• Fornærmede har ikke rett til å klage til overordnet påtalemyndighet over påtalemyndighetens beslutning om å begjære saken pådømt ved tilståelsesdom eller over utformingen av siktelsen. Ved tiltale har fornærmede rett til å klage over utformingen av tiltalebeslutningen.

• Siden de fornærmede ikke blir innkalt som vitne til rettsmøtet, får de normalt ikke vite at saken blir behandlet som tilståelsessak, eller når og hvor rettsmøtet blir holdt.

• Ved tilståelsesdom er fornærmede avskåret fra å fremme erstatningskravet selv etter straffeprosessloven § 428 siden denne bestemmelsen bare gjelder når det holdes hovedforhandling i saken. 60

• Det er uklart om fornærmede som har fremmet erstatningskrav gjennom påtalemyndigheten har krav på underretning om når og hvor rettmøtet holdes. I praksis gis ikke slik underretning.

• Ved rettens avgjørelse av erstatningskravet gjelder et skjerpet beviskrav: Retten kan bare pådømme kravet i den utstrekning den finner det utvilsomt, jf. straffeprosessloven § 432 annet ledd. 61

9.9.2 Bør fornærmede gis styrkede rettig­heter ved tilståelsesdom?

9.9.2.1 Betydningen av bruk av tilståelsesdom

Domstolene, politi og påtalemyndighet sparer betydelige ressurser på å avgjøre saker ved slik forenklet behandling. Årlig avgjøres ca. 25.000 til 30.000 forbrytelser ved tilståelsesdom. På landsbasis utgjør dette, i følge statistikk for 2004 62 , ca. 40 % av alle straffbare forhold som pådømmes, men med betydelige geografiske variasjoner. Eksempelvis utgjorde tilståelsesdommer 63 % av alle pådømmelser i straffesaker i Sør-Trøndelag politidistrikt, mens det tilsvarende tallet for Oslo politidistrikt er ca. 29 %. Uten denne ordningen ville rettsvesenet trenge en vesentlig økning av ressursene. Økt bruk av ordningen er et viktig virkemiddel for å få ned saksbehandlingstiden. Lang saksbehandlingstid er i dag et av de største problemene i strafferettspleien, og dette rammer også ofrene hardt, jf. punkt 7.3.2. Generelt er det som nevnt av stor betydning for de fornærmede at behandlingstiden i straffesaker ikke øker ytterligere, men tvert om kortes ned. Økt bruk av tilståelsesdom frigjør ressurser, noe som bidrar til å korte ned behandlingstiden generelt. Det er derfor viktig at reglene legger til rette for størst mulig bruk av tilståelsespådømmelse og for at disse sakene kan pådømmes raskt og effektivt.

Ordningen med tilståelsesdom kan også medføre fordeler for de fornærmede i den enkelte sak. Fornærmede er gjennomgående tjent med ordninger som oppmuntrer den skyldige til å tilstå. Når saken behandles som tilståelsessak, kan den berammes raskere. Fornærmede kan slippe belastningene ved å avgi vitneforklaring i retten og ved ankebehandling over avgjørelsen av skyldspørsmålet. Fornærmede unngår i praksis den offentlighet som en ordinær straffesak kan medføre. I den enkelte sak kan den ansvarserkjennelse som ligger i en tilståelse ha stor mental betydning for offeret. Særlig gjelder det i sedelighets- og mishandlingssaker. Tilståelse kan også klargjøre ansvarsgrunnlaget for et erstatningskrav.

9.9.2.2 Rett til underretning om og klage over påtalemyndighetens avgjørelse om å begjære saken pådømt som tilståelsessak

Spørsmålet er om det bør innføres regler som gir fornærmede rett til å klage over påtalemyndighetens beslutning om å begjære saken pådømt som tilståelsesdom og over utformingen av siktelsen. Hvis fornærmede gis klagerett, må det også innføres en plikt til å underrette fornærmede om at saken fremmes som tilståelsessak og om at fornærmede har rett til å gjøre seg kjent med siktelsen.

Det minnes om at Europarådets rekommandasjon R (85) 11 nr. 2 anbefaler at offeret blir informert om endelig påtaleavgjørelse.

Ved lovfestingen av klageretten i straffeprosessloven § 59 a i 1996 var begrunnelsen for at fornærmede ikke ble gitt rett til å klage over påtalemyndighetens beslutning om å begjære tilståelsesdom dels prosessøkonomiske hensyn, dels at det ikke ble ansett å være behov for klagerett:

«Departementet vil påpeke at ordningen med dom i forhørsrett tar sikte på å sikre en særlig rask rettergang. Hvis klageretten skulle ha noen realitet, måtte pådømmelse i forhørsrett utsettes til en eventuell klagefrist var utløpt. Dette er vanskelig å forene med en målsetting om økt hurtighet i strafferettspleien, slik blant annet ulike prosjekter med ’hurtigdomstoler’ har prøvd å gjennomføre. Effektivitetshensyn tilsier derfor at begjæring om pådømmelse i forhørsrett ikke bør forsinkes ved at det gis klagerett over slike vedtak. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at dette innebærer noen innskrenkninger i forhold til dagens praksis ved påtalemyndigheten, fordi det så langt departementet kjenner til, ikke forekommer klager over slike vedtak.» 63

I Straffelovkommisjonens utredning som lå til grunn for den siterte proposisjonen var det videre vist til at avgjørelser som krever siktedes samtykke bør være unntatt fra klageretten og at det ikke er behov for noen klagerett i slike tilfelle. 64

Utvalget bemerker at det forhold at det ikke forekommer klager på dette området ikke uten videre sier noe om behovet, men kan ha sammenheng med at de fornærmede ikke blir underrettet eller kjent med på annen måte at saken avgjøres som tilståelsesdom før etter at dommen er avsagt. Da er det for sent å klage.

I saker som gjelder ordinær kriminalitet, typisk vinningskriminalitet, er det neppe aktuelt for fornærmede å klage over at saken fremmes som tilståelsessak. Når siktede har tilstått, har fornærmede normalt ikke behov for å bidra til sakens opplysning. I de fleste slike saker er siktede ikke søkegod, og de fornærmede har da liten interesse av å fremme erstatningskrav i saken. Hvis det fremmes erstatningskrav, er kravene ofte ukompliserte både faktisk og rettslig.

I volds- og sedelighetssaker kan fornærmede ha større grunn til å klage over siktelsens innhold. I slike saker har utformingen av siktelsen ofte større betydning for fornærmede enn i saker om vinningskriminalitet. Fornærmede kan mene at forholdet burde vært bedømt under et strengere straffebud, for eksempel seksuell omgang med mindreårig (straffeloven §§ 195 eller 196) i stedet for seksuell handling med mindreårig (straffeloven § 200), eller legemsbeskadigelse (straffeloven § 229) istedenfor legemsfornærmelse med skade til følge (straffeloven § 228). Valg av straffebud i siktelsen kan ha betydning for fornærmedes rett til bistandsadvokat og for retten til oppreisning og erstatning, jf. skadeserstatningsloven §§ 3-3 og 3-5. Ved overtredelse av de straffebud som er med i oppregningen i skadeserstatningsloven §§ 3-3 og 3-5 er subsumsjonen avgjørende for erstatning og oppreisning.

Hvis påtalemyndigheten samtidig som den begjærer tilståelsesdom for noen forhold, henlegger andre forhold, har påtalemyndigheten etter påtaleinstruksen § 17-2 plikt til å underrette fornærmede om henleggelsen. Underretningsplikten omfatter «hel eller delvis» innstilling av strafforfølgningen. Underretningsplikten gjelder dog bare overfor fornærmede som har inngitt anmeldelse. Fornærmede har videre rett til å klage over henleggelser, jf. straffeprosessloven § 59 a. Utvalget antar at klageretten også må gjelde ved delvise henleggelser. 65 Når det skal anses å foreligge en delvis henleggelse slik at det skal treffes formelt vedtak om henleggelse som fornærmede skal underrettes om og ha rett til å påklage, kan undertiden være tvilsomt. Gjelder anmeldelsen forskjellige typer handlinger, for eksempel tyveri og legemskrenkelse, er det klart at det skal treffes et formelt henleggelsesvedtak. Spørsmålet reiser seg i de tilfelle der siktelsen bygger på en noe annen beskrivelse av handlingene enn i anmeldelsen.

Riksadvokaten har i brev 30. desember 2003 til statsadvokatene 66 uttalt at det ikke skal treffes vedtak om henleggelse ved subsumsjonsendring innenfor det samme straffbare forhold. Saken gjaldt et tilfelle der politiet hadde foreslått tiltale etter straffeloven § 195 (utuktig omgang med mindreårig) og etter gammel § 212 (utuktig handling med mindreårig). Statsadvokaten reiste tiltale kun etter § 212. Det dreide seg prosessuelt om samme forhold, og det skulle da etter riksadvokatens syn ikke treffes henleggelsesvedtak.

Utvalget antar at det i praksis ikke anses som en delvis henleggelse når det på grunnlag av de samme handlinger mot samme fornærmede i det tidsrom anmeldelsen gjelder for eksempel tas ut tiltale for seksuell omgang med mindreårig, men ikke for voldtekt, for omgang med noen under 16 år, men ikke for omgang med noen under 14 år, for legemsbeskadigelse men ikke for forsøk på drap osv. 67 Hvis slike saker fremmes som tilståelsessak, får fornærmede, i motsetning til de tilfelle der det tas ut tiltale, ingen underretning om at saken fremmes på grunnlag av langt mildere bestemmelser enn det som er anmeldt. Det er etter utvalgets syn klart at hensynet til fornærmede i disse sakene tilsier at fornærmede underrettes om innholdet av siktelsen og gis anledning til å klage over denne.

Også i saker der erstatningsutmålingen reiser kompliserte bevisvurderinger kan fornærmede ønske å klage over at saken fremmes som tilståelsessak. Det kan typisk være tilfelle i saker om krenkelse av den personlige integritet. Fornærmede kan også ønske å fremme erstatningskravet selv, noe som er utelukket ved tilståelsessaker. I slike saker kan en klage over at saken fremmes som tilståelsessak være aktuell fordi lovens krav om at erstatningskravet skal være utvilsomt kan få betydning for utfallet. For eksempel vil krav om erstatning for fremtidig inntektstap eller om menerstatning ofte reise bevistvil. Avgjørelsen av erstatningskravet vil ofte ha stor betydning for fornærmede i disse sakene, dels fordi siktede oftere er søkegod enn i saker om vinningslovbrudd, dels på grunn av muligheten for voldsoffererstatning.

Siden pådømmelse er avhengig av siktedes samtykke, er det ingen grunn til å gi siktede rett til å klage over påtalemyndighetens beslutning om å begjære tilståelsesdom eller over utformingen av siktelsen. Men at siktede må samtykke og derfor ikke har rett til å klage, sier lite om hvorvidt fornærmede bør ha rett til å klage over slike avgjørelser. Hvis en klage fra fornærmede over utformingen av siktelsen fører frem, vil det riktignok kunne føre til at siktede ikke samtykker i at saken pådømmes som tilståelsessak. En slik mulighet tilsier likevel ikke at fornærmede ikke bør ha klagerett.

Begrunnelsen for fortsatt å unnta begjæring om pådømmelse av tilståelsesdom fra under­retnings- og klagereglene må etter utvalgets syn i tilfelle være hensynet til hurtighet i strafferettspleien, og ønsket om å oppmuntre siktede til tilståelse.

Innføring av alminnelig underretningsplikt og klagerett for de fornærmede i tilståelsessakene vil være ressurskrevende og medføre forsinkelser. En alminnelig regel om at fornærmede skal underrettes om begjæringen ville medføre betydelig merarbeid for politi og påtalemyndighet. Det ville dreie seg om et meget stort antall underretninger. I tillegg må man regne med at slike underretninger ville medføre en del henvendelser fra de fornærmede til politi- og påtalemyndighet, som også ville medføre merarbeid. Innføring av klagerett ville føre til at saken ikke kan berammes før klagefristen er utløpt, eller hvis det inngis klage, etter at klage­saken er avgjort. Dette ville medføre forsinkelser i tilståelsessakene, som ved mange domstoler berammes meget raskt. I de aller fleste sakene ville de fornærmede ha liten nytte av underretning og ikke ha behov for å klage.

Utvalget mener at de hensyn som taler for å beholde unntaket fra de vanlige prinsippene om underretning og klage må veie meget tungt. Utvalget vil derfor ikke foreslå noen alminnelig regel om underretning og klage. I de saker som er så alvorlige at de gir rett til oppnevning av bistandsadvokat, foreslås utvalget imidlertid at det innføres underretningsplikt og klagerett, jf. punkt 9.9.2.5.

9.9.2.3 Varsel om rettsmøte for pådømmelse i tilståelsessak?

Det neste spørsmålet er om det bør innføres regler som gir fornærmede rett til å bli varslet om rettsmøtet i saken.

Utvalget nevner at enhver på forespørsel skal gis opplysning om tid og sted for berammede rettsmøter, jf. domstolloven § 122 annet ledd. Etter domstolloven § 124 er rettsmøter som hovedregel offentlige. Bestemmelsene gjelder også rettmøter i tilståelsessaker. Fornærmede har samme rett som allmennheten ellers til på anmodning å få opplyst tid og sted for rettsmøtet og til å være til stede. Om situasjonen hvis retten bestemmer at saken helt eller delvis skal gå for lukkede dører, vises til punkt 9.8.3.3.

Spørsmålet er om det bør innføres en regel som pålegger påtalemyndigheten å varsle fornærmede om tid og sted for rettsmøtet. Det minnes om at Europarådets rekommandasjon R (85) 11 nr. 2 anbefaler at offeret blir informert om tid og sted for rettsmøter i saken. Også FNs erklæring om grunnleggende prinsipper om rettferdighet for ofrene, anbefaler at ofrene orienteres om sakens berammelse.

Plikt til å varsle de fornærmede om rettsmøtet i saker om tilståelsesdom må i tilfelle pålegges ting­retten, som tar seg av innkallinger til rettsmøtet. Mange domstoler berammer tilståelsessaker meget raskt. Flere saker kan involvere et betydelig antall fornærmede. En plikt for tingretten til å varsle alle fornærmede, vil derfor medføre vesentlig merarbeid og forsinkelser i tingretten.

Utvalget er også på dette punkt komme til at de prosessøkonomiske hensynene må veie tungt, og foreslår ikke innført noen alminnelig bestemmelse om varslingsplikt. Det foreslås imidlertid også her en særregel i saker om alvorlige integritetskrenkelser, jf. punkt 9.9.2.5.

9.9.2.4 Særlig om behandling av borgerlige rettskrav

Etter dagens regler kan borgerlige rettskrav bare fremmes gjennom påtalemyndigheten hvis saken behandles som tilståelsessak. Det er som nevnt foran ikke noe krav om at fornærmede blir underrettet om at kravet blir fremmet, hvor stort krav som fremsettes eller at fornærmede blir varslet til rettsmøtet. Utvalget har vurdert om det bør inn­føres en regel i påtaleinstruksen som pålegger påtale­myndigheten å underrette de fornærmede som har bedt om at påtalemyndigheten fremmer erstatningskrav, om at saken vil bli fremmet som tilståelsessak og om hvilket krav påtalemyndig­heten vil fremme. For fornærmede vil det være en fordel å få et slikt varsel. Det vil gi fornærmede mulighet for å ajourføre kravet med tapsposter som er oppstått under etterforskingen, og eventuelt for å dokumentere kravet bedre. En slik regel vil også gi påtalemyndigheten mulighet til å korrigere kravet før saken sendes retten til pådømmelse. Utvalget er imidlertid av hensyn til de tunge prosessøkonomiske hensyn som gjør seg gjeldende i disse sakene kommet til at det ikke bør innføres en slik fast regel. Utvalget peker likevel på behovet for en bedre ivaretakelse av erstatningskravene i slike saker, og mener at det bør innføres rutiner med dette for øye. Spørsmålet bør kunne reguleres i rundskriv.

Utvalget har vurdert om det er grunn til å beholde særregelen i § 432 annet ledd om at borgerlige rettskrav bare kan pådømmes i en tilståelsessak i den utstrekning retten finner kravet utvilsomt. Begrunnelsen for denne regelen er at tvilsomme deler av skadelidtes krav ikke bør være til hinder for straffedom i forhørsrett. 68 Det er ikke noe vilkår for å pådømme erstatningskravet at siktede godtar kravet eller samtykker i at det pådømmes. Dersom siktede ikke ønsker at retten skal pådømme erstatningskravet, må siktede nekte å samtykke i at straffesaken pådømmes som tilståelsessak. Utvalget antar at siktede lettere vil samtykke i at saken avgjøres ved tilståelsesdom hvis man opprettholder bestemmelsen om at retten bare kan pådømme kravet så langt den finner det utvilsomt. Utvalget foreslår derfor ikke noen alminnelig endring i denne bestemmelsen, men foreslår at kravet lempes i saker om alvorlige integritetskrenkelser hvor fornærmede fremmer kravet selv etter straffeprosessloven § 428, jf. punkt 9.9.2.5.

9.9.2.5 Særregler for saker om alvorlige integritetskrenkelser

Utvalget mener det er behov for regler som ivaretar de fornærmedes interesser i de tilfelle der behandling av saken som tilståelsesdom har stor betydning for fornærmede. Det vil særlig gjelde volds- og sedelighetssakene. Disse utgjør en svært liten andel av de forhold som avgjøres som tilståelsesdom (i de senere år rundt et par prosent). De prosessøkonomiske hensyn får da mindre betydning og bør etter utvalgets syn vike for fornærmedes interesser.

I de saker som er så alvorlige at fornærmede har rett til bistandsadvokat, foreslår utvalget derfor at fornærmede underrettes om begjæringen om pådømmelse som tilståelsessak, gis anledning til å klage over at saken fremmes som tilståelsessak med den aktuelle siktelsen, samt gis rett til å fremme krav som nevnt i § 3 med fulle partsrettigheter. Se utvalgets forslag til endringer i straffe­prosessloven § 59 a første og annet ledd, § 428 og påtaleinstruksen § 21-1 a. I slike saker foreslår utvalget også at det gjøres unntak fra kravet om at retten skal finne kravet utvilsomt. Hvis fornærmede fremmer krav etter straffeprosessloven § 428, foreslår utvalget at siktede gis rett til forsvarer, se forslag til nytt annet ledd i straffeprosessloven § 99.

Utvalget understreker at forslaget berører et begrenset antall saker. De færreste saker der det er oppnevnt bistandsadvokat, vil bli pådømt som tilståelsesdom. Mange av de saker som gir rett til bistandsadvokat har en strafferamme på over 10 år. Sakens alvor vil ofte medføre at saken ikke bør pådømmes som tilståelsesdom. I mange slike saker avgis dessuten ikke uforbeholden tilståelse.

Fornærmede har gjennomgående lite behov for å kunne klage på påtalemyndighetens vedtak i tilståelsessaker. Det mest praktiske er at en fornærmet er misfornøyd med at deler av saken er henlagt, men her eksisterer allerede en klagerett, jf. foran under punkt 9.9.2.2. Fornærmede kan imidlertid som nevnt samme sted ha ønske om å klage over påtalemyndighetens subsumsjon eller over vurderingen av faktum på punkter som har betydning for valg av subsumsjon. Typisk vil det gjelde ved seksuelle overgrep mot barn, der spørsmålet kan være om handlingene skal bedømmes som seksuell omgang eller seksuell handling. I slike tilfelle vil subsumsjonen også kunne være avgjørende for om det er adgang til å pådømme saken som tilståelsessak, for eksempel ved gjentatt overgrep mot et barn under 10 år, 69 og for om overgrepet kvalifiserer til oppreisning. 70 Erfaringen viser at en del siktede tilstår seksuell handling med barn, men ikke omgang, eller overgrep etter barnets fylte 14 år, men ikke før. Det kan også være spørsmål om anvendelse av straffeloven § 192 annet eller tredje ledd. I slike saker treffes det i praksis ikke et eget vedtak om delvis henleggelse som i seg selv utløser klagerett. Utvalget foreslår derfor at fornærmede gis klagerett over siktelsens innhold når det er begjært pådømmelse i tilståelsessak, se forslag til nytt nr. 6 i straffeprosessloven § 59 a første ledd og påtaleinstruksen § 21–1 a om underretning.

9.9.2.6 Hensynet til fornærmede ved avgjørelse av om saken skal fremmes og pådømmes som tilståelsessak

Som det fremgår ovenfor, medfører pådømmelse som tilståelsessak både fordeler og ulemper for fornærmede. I den enkelte sak kan det variere sterkt hvordan disse hensynene slår ut. Etter utvalgets oppfatning bør det i alle sakstyper sikres at hensynet til fornærmede tas med i påtalemyndighetens og rettens vurdering av om saken bør pådømmes som tilståelsessak. Utvalget foreslår derfor at det presiseres i straffeprosessloven § 248 at hensynet til fornærmedes interesser skal tas i betraktning ved avgjørelsen av om det er betenkelig å avgjøre saken ved tilståelsesdom. Også påtalemyndigheten må selvsagt ta hensyn til dette ved vurderingen av om den skal begjære saken pådømt som tilståelsessak. Dette foreslås presisert i påtaleinstruksen § 21-1 nytt siste ledd.

9.10 Forkynning og offentliggjøring av dommen

Etter påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd skal fornærmede, når navn og adresse er kjent, underrettes om domsresultatet og sin rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28. Bestemmelsen står i påtaleinstruksens tredje del «Sakens behandling i første instans». Bestemmelsen gjelder etter sitt innhold både rettskraftige og ikke rettskraftige dommer. Når det er pådømt erstatnings- og oppreisningskrav i saken, skal fornærmede og andre skadelidte gis særlig informasjon etter påtale­instruksen § 30-10. Bestemmelsen står i påtale­instruksens femte del «Fullbyrding og benådning» og gjelder derfor først når det foreligger en rettskraftig dom.

Utvalget har fått opplyst at gjeldende rutine i politiet er at underretning etter § 26-3 først gis når dommen er rettskraftig, og da sammen med informasjon som nevnt i § 30-10 hvis det er pådømt erstatningskrav i saken. Dette innebærer at fornærmede etter å ha blitt underrettet om at det er tatt ut tiltale, 71 rutinemessig ikke mottar informasjon om sakens videre behandling ved domstolene før det foreligger rettskraftig dom. Utvalget antar at dette i normaltilfellene ivaretar fornærmedes informasjonsbehov. Plasseringen av bestemmelsen i påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd er imidlertid misvisende. Utvalget foreslår at § 26-3 oppheves og at det isteden innføres et nytt kapittel 28 A i påtaleinstruksen om underretning om rettskraftig dom, der det tas inn bestemmelse om at påtalemyndigheten underretter alle fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse som ikke har fått beskjed på annen måte om domsresultatet og om rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28.

Fornærmede som har fremmet erstatningskrav selv, skal i prinsippet ha dommen forkynt etter samme regler som parter. Utvalget har likevel inntrykk av at det varierer hvorvidt dette gjøres.

Dagens regler inneholder ingen bestemmelse om underretning til fornærmede om rettens avgjørelse av erstatningskravet når dette fremmes av påtalemyndigheten før det foreligger rettskraftig dom. Utvalget foreslår i kapittel 12 at det lovfestes i straffeprosessloven § 43 siste ledd at retten skal sørge for at dommen blir meddelt alle fornærmede som har fått avgjort et erstatningskrav i dommen, uansett om kravet er fremmet av fornærmede eller påtalemyndigheten. Forslaget innebærer at påtaleinstruksen § 30-10 første ledd må endres noe.

Fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør ved sin bistandsadvokat gjøres kjent med domsresultatet straks dom er avsagt, uansett om det er krevd erstatning eller ikke. Utvalget foreslår derfor at det gjøres en tilføyelse i straffeprosessloven § 43 om at retten skal meddele bistandsadvokaten dommen. Forslaget er i samsvar med vanlig praksis.

Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det må sikres rutiner for at sakens utfall meddeles ofre og etterlatte før eller samtidig med at dommen offentliggjøres. Utvalget bemerker at retten etter domstolloven § 130 annet ledd kan forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene. Slikt forbud gjelder likevel ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen. Utvalget foreslår at fornærmede tilføyes i denne bestemmelsen, slik at fornærmede kan få beskjed før avgjørelsen offentliggjøres.

9.11 Anke i straffesaken

9.11.1 Avgjørelsen av om det skal ankes

I Sverige og Finland kan fornærmede anke over avgjørelsen i straffesaken. Denne retten har også fornærmede som ikke har vært part under sakens behandling i første instans. I Sverige synes den selvstendige ankeretten benyttet i liten grad. Det er dessuten en kostnadsrisiko forbundet med selvstendig anke fra fornærmede. I Finland ser det ut til at fornærmedes selvstendige ankerett benyttes i noe større grad. I de tilfellene hvor det ankes, hender det dessuten ikke sjelden at fornærmede vinner frem med sitt synspunkt.

Utvalget har ikke inntrykk av at fornærmede eller etterlatte i Norge har noe tydelig ønske om å kunne anke avgjørelsen av straffekravet. Det som oftere har vært fremhevet ved spørsmålet om anke, er den belastningen som ankesaken kan medføre for fornærmede og etterlatte, ved at saksbehandlingstiden trekker ut og at de må gjennom en ny runde i rettsapparatet.

Utvalgets flertall , alle utenom Austegard, mener at fornærmede ikke bør ha rett til å anke over rettens avgjørelse av straffekravet. Flertallet viser til de prinsipielle bemerkningene under punkt 8.3. Etter flertallets syn bør det tilligge påtale­myndigheten å ta endelig stilling til spørs­målet om anke.

Mindretallet , Austegard , foreslår at fornærmede gis rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet i saker om alvorlige integritetskrenkelser. Mindretallet viser til den store betydning utfallet av slike straffesaker kan ha for fornærmede. Erfaringene fra Sverige og Finland er at fornærmede ganske sjelden benytter sin rett til anke, men at det forekommer at ankene fører frem. Dette viser at det er viktig at det finnes en sikkerhetsventil i de tilfelle der påtalemyndigheten unnlater å påanke uriktige frifinnelser. Mindretallet foreslår ikke at fornærmede gis rett til å anke over straff­utmålingen alene. Det viktigste for fornærmede er å få fastslått at det er begått urett mot ham eller henne, ikke hvilken straff som utmåles. Straffen må utmåles etter objektive kriterier der likhets­betraktninger står sentralt. Siden en rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet i saker om alvorlige integritetskrenkelser vil berøre større deler av ankereglene, utformer ikke mindretallet et konkret forslag til lovtekst på dette punktet.

Det er neppe tilstrekkelig grunn til å pålegge påtalemyndigheten å innhente fornærmedes syn på ankespørsmålet før den tar stilling til spørsmålet om dommen skal ankes. Men det er ikke noe i veien for at fornærmede gir uttrykk for sitt syn på spørsmålet, og fornærmedes syn bør i tilfelle tas med i påtalemyndighetens vurdering. Det vil også høre naturlig inn under bistandsadvokatens oppgaver å formidle fornærmedes syn på spørsmålet om anke. Utvalget føyer til at det i noen saker kan være god grunn for påtalemyndigheten til å innhente bistandsadvokatens syn på ankespørsmålet.

9.11.2 Ankesaksbehandlingen

Om behandlingen av borgerlige rettskrav i forbindelse med ankesaksbehandlingen, vises til punkt 12.9.

Dagens regler innholder som nevnt ikke bestemmelser om underretning til fornærmede om anke i straffesaken eller om anken henvises til behandling. 72 Hvis fornærmede blir innkalt som vitne i ankesaken, vil fornærmede på denne måten bli kjent med at det er anket.

Utvalget har mottatt mange tilbakemeldinger om at de fornærmede og etterlatte ønsker informasjon om at det er anket og om utviklingen i ankesaken. Det oppleves støtende å bli kjent med at det er anket og om når ankesaken er berammet gjennom mediene. Utvalget har forståelse for dette og foreslår at påtalemyndigheten i saker om alvorlige integritetskrenkelser pålegges å underrette fornærmede ved bistandsadvokaten om eventuell anke fra tiltalte eller påtalemyndigheten og å informere om ankens innhold. Utvalget viser til punkt 9.5.2.1 om skjerpet informasjonsplikt i disse sakene. I saker der det er krevd erstatning, foreslår utvalget i punkt 12.9 at ankeinstansen skal underrette fornærmede dersom anken fremmes. I saker hvor det ikke er krevd erstatning, men hvor det er bistandsadvokat, vil det naturlig høre inn under bistandsadvokatens oppgaver å undersøke ankens videre forløp.

For forberedelsen til ankeforhandlingen og selve ankeforhandlingen gjelder i hovedsak de samme regler som for hovedforhandlingen i første instans, jf. straffeprosessloven § 327. Dette innebærer at alle fornærmede som får oppnevnt bistandsadvokat i ankeomgangen, gjennom advokaten vil bli underrettet om tidspunktet for hovedforhandlingen. 73 Fornærmede som fremmer erstatningskrav selv under ankebehandlingen, skal underrettes som part om hovedforhandlingen. 74 Fornærmede som skal forklare seg blir innkalt som vitne. 75

Fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør bli informert om tidspunktet for behandlingen av saken i Høyesterett. Utvalget foreslår derfor at påtalemyndigheten pålegges å varsle fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett, selv om det ikke oppnevnes bistandsadvokat for Høyesterett (forslag til ny § 28-7 i påtale­instruksen).

Utvalgets forslag til nytt siste ledd i straffeprosessloven § 43 får virkning også for ankedomstolen, slik at fornærmede som har fremmet krav etter § 3 eller som har bistandsadvokat, vil få dommen meddelt.

9.12 Alternativer til strafferettsapparatet, megling ol.

9.12.1 Megling i konfliktrådet

Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndig­heten beslutte at saken skal overføres til megling i konfliktrådet, dersom den egner seg for det. 76 Både fornærmede og siktede må samtykke i at saken overføres til konfliktrådet. Hvis saken kvalifiserer til ubetinget fengsel, skal den ikke avgjøres ved konfliktrådsbehandling. 77 Megling foregår etter konfliktrådsloven av 15. mars 1991 nr. 3, som i kapittel II har særlige regler om behandling av straffesaker. Siktede og fornærmede innkalles til konfliktrådet. Ved hjelp av megler søker partene å komme frem til en avtale hvor siktede forplikter seg til å gjøre opp for seg. Avtalen må godkjennes av megleren. Blir avtalen oppfylt, er siktede ferdig med saken.

Etter straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h kan retten sette som vilkår for betinget dom at den domfelte møter til megling i konfliktrådet og oppfyller eventuelle avtaler som inngås i meglingsmøte, forutsatt at både fornærmede og domfelte har samtykket til megling i konfliktrådet.

Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det bør utvikles rutiner slik at offeret, der konfliktrådsmegling kan være aktuelt, forespørres før siktede. Utvalget er enig i dette og foreslår at det inntas en bestemmelse om dette i påtale­instruksen § 18 A-2.

9.12.2 Andre former for megling

Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det arbeides videre med ordninger der offeret tilbys megling uavhengig av utfallet av straffesaksbehandlingen.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere nye meglingsordninger. Utvalget vil imidlertid understreke at hensynet til ofrene må veie tungt ved videre reformer på dette området.

9.13 Tiltak etter rettskraftig dom

9.13.1 Underretning om rettskraftig dom

Som nevnt i punkt 9.10 foreslår utvalget at det innføres et nytt kapittel 28 A i påtaleinstruksen om underretning om rettskraftig dom. Det foreslås en ny bestemmelse (§ 28A-1) om at påtalemyndig­heten ved rettskraftig dom skal underrette alle fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse om domsresultatet og om rett til innsyn etter straffe­prosessloven § 28, hvis de ikke har fått beskjed på annen måte. Beskjed på annen måte vil være gitt dersom det er pådømt erstatningskrav eller oppnevnt bistandsadvokat, jf. forslaget til nytt nest siste ledd i straffeprosessloven § 43.

9.13.2 Avgjørelser under soning

For mange fornærmede i saker om vold, trusler og seksuallovbrudd er det viktig å få vite når domfelte blir satt inn til soning, å bli varslet om avgjørelser som innbærer at domfelte får ferdes utenfor fengslet under soningen og å bli varslet om tidspunktet for endelig løslatelse eller løslatelse på prøve. Noen er redde for represalier eller for at domfelte skal oppsøke dem. Andre føler frykt eller sterkt ubehag ved å påtreffe domfelte. De fornærmede kan ønske å ta forholdsregler mot å påtreffe domfelte eller mot å bli oppsøkt av ham eller henne, eller i alle fall å være mentalt forberedt på muligheten.

Noen vil kanskje hevde at det kan svekke muligheten for rehabilitering dersom domfelte vet at hver gang han eller hun får permisjon, frigang eller lignende får fornærmede beskjed. Etter utvalgets oppfatning burde ikke dette oppleves særlig tyngende for domfelte. I noen tilfeller kan det til og med tenkes at det kan være greit for domfelte å vite at fornærmede er forberedt. Under enhver omstendighet mener utvalget at fornærmedes behov her veier tyngre enn domfeltes.

Utvalget har vurdert om fornærmede ved avgjørelser om soning bør gis rett til å uttale seg på forhånd eller til å klage, men fremmer ikke forslag om det. En klage- eller uttalerett gir liten mening hvis ikke fornærmede også gis rett til dokumentinnsyn og rett til å bli kjent med begrunnelsen for vedtaket. Hensynet til domfeltes personvern medfører etter utvalgets syn at fornærmede ikke bør gis innsyn. Derimot mener utvalget at dagens regler om underretning til fornærmede bør utvides noe.

Regler om fullbyrding av straffedommer er gitt i straffeprosessloven kapittel 32. Etter straffe­prosessloven § 459 kan fullbyrdelse av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende, når hans helsetilstand gjør det utilrådelig eller når vektige grunner tilsier det. Utvalget foreslår at det innføres en bestemmelse om at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser underrettes om at det er truffet vedtak om soningutsettelse og i tilfelle for hvor lenge. Dette ble også foreslått av Kvinnevoldsutvalget. 78

Etter straffeprosessloven § 59 a første ledd nr. 5 kan påtalemyndighetens vedtak om soningsutsettelse etter straffeprosessloven § 459 påklages til nærmeste overordnede påtalemyndighet. Som det fremgår av punkt 3.1.6.2 er det uenighet i juridisk teori om fornærmedes klagerett omfatter slike vedtak. Riksadvokaten har lagt til grunn at fornærmede ikke har klagerett. Utvalget er enig i dette syn og finner heller ikke grunn til å foreslå innført en slik rett.

Regler om gjennomføringen av straffen er gitt i straffegjennomføringsloven av 18. mai 2001 nr. 21. Etter straffegjennomføringsloven § 36 tredje ledd skal kriminalomsorgen varsle fornærmede eller de etterlatte på forhånd dersom det er av betydning for disse å få kjennskap til tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd. I § 42 syvende ledd er det gitt en tilsvarende regel om underretning om tidspunktet for løslatelse. Etter lovens § 7 bokstav i er taushetsplikt ikke til hinder for at kriminalomsorgen gir slike opplysninger. Formålet med bestemmelsene er at fornærmede eller dennes etterlatte skal være forberedt på at domfelte kan påtreffes utenfor fengslet uten følge av kriminalomsorgens ansatte.

Utvalget mener at fornærmede og de etterlatte hvis det er av betydning bør varsles ved alle avgjørelser som innebærer at domfelte kan påtreffes utenfor fengslet uten følge, det vil si også ved overføring til mildere soningsformer, slik som soning i overgangsbolig eller utenfor fengslet. Videre bør fornærmede og de etterlatte varsles hvis domfelte rømmer.

Det bør også i helt spesielle tilfelle åpnes for varsel om fremstilling med følge (straffe­gjennomføringsloven § 34), selv om de sikkerhetsmessige aspektene her er ivaretatt. Bakgrunnen for forslaget er at fornærmede og etterlatte i de mest alvorlige sakene kan være så traumatisert at også å møte domfelte med følge, kan være en stor psykisk belastning. Det kan også være behov for slikt varsel i de tilfellene der fornærmede og fornærmedes familie lever på hemmelig sted, eller under ny identitet. Avgjørelsen om fremstilling må skje uavhengig av om fornærmede eller etterlatte senere skal varsles.

Det må gjøres tilsvarende endringer i bestemmelsen om taushetsplikt i lovens § 7.

Utvalget er kjent med at Justisdepartementet 26. januar 2004 sendte ut forslag til endringer i straffegjennomføringsloven med blant annet forslag om utvidede varslingsregler til fornærmede og etterlatte. Det fremgår av det som er sagt ovenfor at utvalget støtter en slik utvidelse. Utvalget har likevel utarbeidet egne endringsforslag som følger samme begrepsbruk som utvalgets forslag ellers og foreslås at disse vedtas.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning sendte 8. juli 2005 ut et høringsnotat der det foreslås endringer i retningslinjene om varsling av fornærmede om avgjørelser under soning. I høringsnotatet er det fremlagt et spørreskjema som er tenkt sendt til fornærmede og de etterlatte i nærmere angitte sakstyper med spørsmål om de ønsker varsling ved bestemte avgjørelser under straffegjennomføringen. I utkastet til nye retningslinjer forslås det at fornærmede skal forespørres om de ønsker varsling i følgende tilfeller:

• Det foreligger rettskraftig dom for legemskrenkelse og den idømte straff er to år eller mer.

• Det foreligger rettskraftig dom for sedelighetsforbrytelse og den idømte straff er to år eller mer.

• Det foreligger rettskraftig dom for mordbrann.

• Det foreligger rettskraftig dom for trusler mot liv og helse og det er grunn til å tro at fornærmede frykter domfelte.

I utkastet til retningslinjer heter det videre:

«Uavhengig av disse reglene skal det vurderes å forespørre verge/pårørende om de ønsker varsling hvis barn under 15 år er fornærmet, eller på annen måte er blitt skremt ved den straffbare handling og det er grunn til å tro at barnet bør forberedes på at gjerningsmannen kan påtreffes.

Utover de tilfellene som er nevnt, kan det vurderes å forespørre fornærmede om de ønsker varsling hvis det foreligger særlige omstendigheter som gjør det ekstra belastende å møte domfelte».

Utvalget mener det er behov for klare regler på området som ivaretar fornærmedes og etterlattes behov for forutberegnelighet. Utvalget støtter forslaget om å innføre et spørreskjema hvis dette er praktisk gjennomførbart. Bruken av skjemaet bør i så fall lovfestes. I skjemaet bør det også innarbeides et spørsmål om fornærmede eller etterlatte ønsker varsling når domfelte fremstilles med følge. Det bør presiseres at dette bare er aktuelt i helt spesielle tilfeller.

9.13.3 Gjenopptakelse

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå at fornærmede skal gis anledning til å begjære gjenopptakelse av en straffesak. Dersom fornærmede mener at saken bør gjenopptas, bør fornærmede ta spørsmålet opp med en av sakens parter, som kan fremsette begjæring om gjenopptakelse.

Utfallet av gjenopptakelseskommisjonens behandling av en begjæring om gjenopptakelse har stor betydning for fornærmede. Det vises til Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) punkt 4.4.4, der det heter:

«Når det gjelder forholdet til fornærmede, er departementet enig med riksadvokaten i at vedkommende bør varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige prøvingen. Fornærmede bør dessuten få anledning til å uttale seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242, jf nedenfor. En løpende informasjonsplikt overfor fornærmede vil imidlertid etter departementets syn bryte for sterkt med fornærmedes generelle stilling i straffeprosessen.

Retten til dokumentinnsyn henger nøye sammen med og er langt på vei en forutsetning for en reell kontradiksjon. Departementet er derfor enig med riksadvokaten i at både siktede og fornærmede bør gis rett til innsyn i sakens dokumenter, også etter at saken er avsluttet, jf §§ 28, 242 og 264 som alle får anvendelse.»

Straffeprosessloven §§ 28, 242, 242a, 264 og 267 er gitt tilsvarende anvendelse for kommisjonens arbeid gjennom bestemmelsen i straffeprosessloven § 398 tredje ledd.

Derimot har departementets forutsetning om at fornærmede bør varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige prøvingen og om at fornærmede skal ha rett til å uttale seg, ikke kommet til uttrykk i lovens ordlyd. Utvalget foreslår derfor at det tilføyes en bestemmelse i straffeprosessloven § 398 om at fornærmede må informeres om at gjenopptakelse er begjært, med mindre kommisjonen beslutter å forkaste begjæringen etter straffeprosessloven § 397 tredje ledd. Videre bør det tas inn en bestemmelse om at fornærmede skal gis anledning til å uttale seg skriftlig. Hvis begjæringen om gjenopptakelse retter seg mot troverdigheten av fornærmedes forklaring i den første saken, bør fornærmede også gis rett til å forklare seg muntlig for kommisjonen etter reglene i straffeprosessloven § 398 a annet ledd.

Utvalget foreslår videre at kommisjonen gis adgang til å oppnevne bistandsadvokat for fornærmede når saken etter sin art omfattes av bistandsadvokatordningen og særlige grunner tilsier det. Bistandsadvokat bør blant annet oppnevnes når begjæringen om gjenopptakelse retter seg mot troverdigheten av fornærmedes forklaring i den første saken eller dersom fornærmede innkalles til muntlig avhør for kommisjonen. 79

Utvalget foreslår videre at det bestemmes i loven at når fornærmede underrettes om begjæringen om gjenopptakelse, skal fornærmede gjøres kjent med sin rett til dokumentinnsyn, til å uttale seg, til å avgi forklaring og om muligheten til å få oppnevnt bistandsadvokat. Det bør også tas inn en henvisning til straffeprosessloven § 264 a sammen med henvisningene til de andre innsynsbestemmelsene i straffeprosessloven § 398 tredje ledd.

Hvis gjenopptakelse besluttes, bør fornærmede straks underrettes om dette og reglene i straffeprosessloven § 264 a gis tilsvarende anvendelse. Utvalget foreslår at det tas inn bestemmelse om dette i straffeprosessloven § 400 a.