4 Erfaringer fra andre nordiske land

4.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å «... se hen til hvordan lovgivningen på dette feltet er utformet i de andre nordiske landene, jf. Rapport 2002: «Kontradiksjon og verdighet» og å «... kartlegge nærmere hvordan reglene i Finland og Sverige fungerer i praksis».

Flere av utvalgets nordiske kontaktpersoner har gitt uttrykk for at Robberstad har gitt en dekkende fremstilling av rettsstillingen i Sverige og Finland og at utredningen er imponerende korrekt også i detaljspørsmål knyttet til regelverket. Utvalget har derfor særlig konsentrert seg om hvordan reglene fungerer i det praktiske rettsliv. Utvalget har også forsøkt å danne seg et inntrykk av om det er andre forskjeller mellom det norske og det svenske og det finske rettssystemet som kunne tenkes å influere på hvordan tilsvarende straffeprosessuelle regelsett ville virke om de ble innført i Norge.

Hele utvalget har vært på studietur i Stockholm og Helsingfors og snakket med representanter for domstolene, påtalemyndigheten, advokater og offerorganisasjoner. Hovedinntrykket fra begge besøk er at reglene fungerer meget godt i praksis, og at fornærmede som har bistandsadvokat i økende grad slutter seg til straffeforfølgningen som part i alvorlige saker. Aktørene synes gjennomgående å være positive til systemet.

4.2 Sverige

4.2.1 Introduksjon

Den fornærmede («målsägande») kan oppnå partsstatus ved å slutte seg til straffesaken – «biträda åtalet» (slutte seg til tiltalen eller påtalen). Dette gir fornærmede full formell partsstilling.

Selv når fornærmede ikke har benyttet seg av adgangen til å «biträda åtalet», betraktes hun eller han også ellers som part i noen sammenhenger, for eksempel i forhold til reglene om fornærmedes forklaring. Fornærmede forklarer seg for eksempel ikke under vitneansvar. Den fornærmede kan videre oppnå partsrettigheter ved å kreve erstatning og slutte seg til den offentlige forfølgningen for erstatningskravets del. Som i norsk rett gir ikke dette rett til å uttale seg om det strafferettslige skyldspørsmålet eller om straffutmålingen. Hvis fornærmede ikke har «biträtt åtalet», er partsrettighetene begrenset til spørsmål som gjelder erstatningskravet. Påtalemyndigheten plikter å fremme kravet for fornærmede i samme utstrekning som etter norsk rett.

Etterlatte kan få status som fornærmet når de krever erstatning. Det kan også «biträda åtalet» og dermed oppnå status og rettigheter som part i straffesaken.

Utvalget hadde uavhengige møter med represen­tanter for Stockholms tingsrätt, Svea hovrätt, Riksåklagaren, advokater (noen av dem også representanter for Sveriges advokatsamfund), Brottsoffermyndigheten og tidligere generaldirektør i Brottsoffermyndigheten, Britta Bjelle.

4.2.2 Retten til å «biträda åtalet»

4.2.2.1 Når adgangen til å «biträda åtalet» kan benyttes

Partsstatus kan først oppnås når saken er brakt inn for domstolen. Fornærmede er altså ikke part i saken under etterforskingen. Når saken er brakt inn for domstolen, kan fornærmede «biträda åtalet» på et hvilket som helst tidspunkt. Dette gjelder også i ankeomgangen. Fornærmede kan for eksempel velge å slutte seg til saken for å anke den, selv om vedkommende ikke tidligere har vært part i saken.

Fornærmede kan også «biträda åtalet» i saker for enedommer. Slik pådømmelse brukes bare i mindre alvorlige saker.

4.2.2.2 Hva det innebærer å «biträda åtalet»

Når fornærmede har «biträtt åtalet», har vedkommende fulle partsrettigheter. Fornærmede er da en selvstendig part i straffesaken ved siden av på­talemyndigheten. Fornærmede kan for eksempel være uenig med påtalemyndigheten om subsumsjonen og utforme sin egen tiltale med et annet straffebud. Under hovedforhandlingen kan fornærmede holde eget innledningsforedrag, stille spørsmål til vitner, føre egne vitner og prosedere både skyldspørsmålet og straffutmålingen. Fornærmede kan også anke, både over skyldspørs­målet og straffutmålingen.

4.2.2.3 Bruken av adgangen til å «biträda åtalet»

Det var en entydig oppfatning blant alle som utvalget snakket med, at bruken av adgangen til å «biträda åtalet» har økt sterkt de siste fire-fem årene. Dette har blitt den praktiske hovedregelen i alvorlige saker hvor fornærmede selv er involvert. Et unntak er i kvinnemishandlingssaker hvis de involverte fortsetter samlivet.

Alle som utvalget snakket med, var enige om at fornærmede meget sjelden «biträder åtalet» uten å ha advokat. Det er også uvanlig at fornærmede gjør dette uten å kreve erstatning. Flere av dem utvalget snakket med pekte nettopp på utvidelsen av bistandsadvokatordningen som en mulig årsak til økt bruk av retten til å «biträda åtalet».

Selve tilslutningen skjer i praksis ofte sjablonmessig, for eksempel ved påtegning på erstatningskravet. Ved starten av ankeforhandlingen spørres det rutinemessig om fornærmede «biträder åtalet».

4.2.2.4 Utøvelsen av partsrettighetene

Utvalgets inntrykk er at aktørene gjennomgående er fornøyde med hvordan reglene fungerer i praksis. Det synes lite kontroversielt at fornærmede har partsstatus og selvstendige prosessuelle rettigheter i saken. Fornærmedes rettigheter ser ut til å bli oppfattet som en naturlig del av prosessen.

Domstolene, påtalemyndigheten og advokat­ene var enige om at det sjelden oppstår forsinkelser på grunn av fornærmede. Som regel vil påtale­myndigheten og fornærmede utfylle og komplettere hverandre. I Stockholms tingsrätt var oppfatningen at fornærmede stiller få supplerende spørsmål, og at det noen få ganger føres ekstra vitner. Fornærmede oppfattes i det hele tatt som lite forstyrrende. Det ble fremholdt at fornærmedes partsposisjon bare kan få betydning for resultatet i saken dersom aktor har gjort en dårlig jobb.

Representantene for Svea Hovrätt mente at reglene om tilslutning har vært en stor suksess, særlig i saker om kvinnemishandling. De pekte på at det er en del av helbredelsesprosessen å få delta aktivt i saken og at prosessen skal kanalisere følelsene. Gjennom å «biträda åtalet» kjenner offeret seg representert i saken, og det er for eksempel lettere å stille spørsmål.

Advokatene som utvalget snakket med, mente at fornærmedes rettigheter innebærer at saken blir bedre opplyst. De pekte blant annet på at advokaten bidrar til å få mer ut av fornærmedes forklaring i retten. Advokaten har jo møtt og snakket med fornærmede på forhånd. Det har som regel ikke aktor. Det ble også pekt på at advokatene har en helt annen mulighet enn påtalemyndigheten til å ta vare på fornærmede og vedkommendes interesser.

En av representantene hos Riksåklagaren beskrev det som «underbart» når fornærmede «biträder åtalet». Da følte hun seg sikrere på at saken ble ordentlig opplyst. Advokaten kan for eksempel stille viktige spørsmål som aktor har glemt. Det forekommer selvsagt tilfeller av ­uerfarne bistandsadvokater som kanskje er vel aktive, men det ble fremholdt at det i ni av ti tilfeller er en betydelig fordel for aktor at fornærmede har bistandsadvokat.

Advokatene som utvalget snakket med, mente at advokatene nok var mer aktive og pågående i begynnelsen, da reglene var nye. Nå som systemet har satt seg, er advokatene mer dempet. En av representantene hos Riksåklagaren mente at advokatene gjennomgående er nokså tilbakeholdne.

I store saker er det gjerne kontakt mellom bistandsadvokaten og påtalemyndigheten før hovedforhandlingen, for eksempel om utforming av gjerningsbeskrivelsen. Det kan også være kontakt om mer praktiske spørsmål.

Det er vanlig at advokaten holder et kort innledningsforedrag med sin fremstilling av faktum. Spørsmål stilles i rekkefølgen aktor, bistandsadvokat, forsvarer. Aktor stiller flest spørsmål.

Advokatene mente det er uvanlig at bistands­advokaten fører egne vitner. De foretrekker å be påtalemyndigheten om å føre vitnet. Dessuten skal vitner i prinsippet være avhørt under etterforskingen.

Det syntes å være ulike oppfatninger av aktors objektivitetsplikt under hovedforhandlingen. 1 Noen mente at påtalemyndigheten skulle være objektiv under etterforskingen, men subjektiv under hovedforhandlingen i den forstand at påtalemyndigheten da hadde tatt et standpunkt. Det syntes imidlertid å være på det rene at aktor også under hovedforhandlingen har plikt til å legge frem bevis som taler til tiltaltes fordel. Aktor har ansvaret for sakens opplysning.

Flere av dem utvalget snakket med, mente at en selvstendig stilling for fornærmede gjorde det lettere for påtalemyndigheten nettopp å ivareta en objektiv rolle. En av representantene hos Riks­åklagaren oppfattet det som en stor fordel å vite at fornærmede hadde en advokat som kunne ivareta vedkommendes interesser.

Både fornærmede og påtalemyndigheten kan prosedere det strafferettslige skyldspørsmålet. Representantene for domstolene, Riksåklagaren, og advokatene var enige om at prosedyren som oftest samkjøres slik at aktor tar seg av det strafferettslige skyldspørsmålet, mens advokaten slutter seg til aktors prosedyre og tar seg av erstatningsspørsmålet. Det hender at advokaten kommer med supplerende kommentarer til skyldspørs­målet.

Representantene fra Riksåklagaren opplyste at det var uvanlig med egen straffepåstand fra fornærmede. Representantene for Svea Hovrätt mente at fornærmede gjennomgående ikke ønsket strengere straffer enn påtalemyndigheten. Advokatene fortalte at få av dem sier noe om reaksjonsfastsettelsen i sin prosedyre. Stort sett skjer dette bare hvis fornærmede ønsker mildere straff enn det aktor påstår, typisk i kvinnemishandlingssaker. At fornærmede i slike tilfeller ofte ønsker mildere straff enn det påtalemyndigheten påstår, var også oppfatningen i Stockholm tingsrätt og Svea Hovrätt.

Fornærmede kan anke, men selvstendig anke fra fornærmede er upraktisk. Fornærmede anker nesten aldri hvis ikke påtalemyndigheten gjør det. Dommerne som utvalget snakket med i Stockholm tingsrätt, kjente til bare ett tilfelle i løpet av fire år. De trodde likevel at fornærmede ofte kunne være misfornøyd med straffen.

Advokatene opplyste at det er en kostnads­risiko forbundet med å anke. Fornærmede har ikke rett til bistandsadvokat ved selvstendig anke i ansvarsdelen.

4.2.3 Fornærmedes stilling for øvrig

4.2.3.1 Under etterforskingen

Fornærmede er ikke part under etterforskingen og synes å ha færre rettigheter på dette stadiet i prosessen enn i norsk rett.

Fornærmede har ikke innsynsrett i dokumentene under etterforskingen, men politiet og påtalemyndigheten er pålagt å gi visse typer informasjon. Det er politiet som skal informere fornærmede om vedkommendes rettigheter, men påtalemyndig­heten har et ansvar for å føre tilsyn med at det gjøres. Informasjon om selve saken er det derimot opp til påtalemyndigheten å gi. Det er overlatt til den enkeltes skjønn å avgjøre hva som skal formidles til de fornærmede. Den fornærmede kan få informasjon så lenge det ikke er til skade for etterforskingen. Fornærmede underrettes normalt om varetektsfengsling, men dette er ikke regelfestet. 2 Det arbeides med en handlingsplan for å styrke informasjonen til ofrene.

Fornærmede har rett til bistandsadvokat (målsägandebiträde) i alle saker som har fengsel i straffe­rammen. Også etterlatte har krav på bistandsadvokat. Bistandsadvokat kan oppnevnes når det er iverksatt etterforsking. I mange saker oppnevnes likevel advokat først når etterforskingen er avsluttet. 3

Hvis det er oppnevnt bistandsadvokat på etterforskingsstadiet, fortalte advokatene at de ofte har løpende kontakt med etterforskeren. Man kan for eksempel be om å få avhørt vitner. Ettersom fornærmede ikke har innsyn i dokumentene på etterforskingsstadiet, har bistandsadvokaten ikke tilgang på andre dokumenter enn avhøret av egen klient. Det samme gjelder for øvrig siktede og forsvareren.

I tillegg til bistandsadvokat har fornærmede alltid rett til en «stödperson» etter eget valg. Denne personen kan være med i avhør under etterforskingen eller hovedforhandlingen. Personen får imidlertid ingen godtgjørelse. Oppgaven til støttepersonen er å være til personlig støtte for fornærmede. Støttepersonen er altså ikke tillagt noen juridiske oppgaver. 4

4.2.3.2 Under hovedforhandlingen

Plassering i retten

Fornærmede sitter ved siden av aktor, også når hun eller han ikke har partsstilling. Fornærmede blir ansett som en naturlig motpart til tiltalte.

Rett til å være til stede

Fornærmede har rett til å være til stede under hele behandlingen av saken. Det hender av og til at fornærmede ønsker å forlate hovedforhandlingen etter å ha forklart seg, særlig i tunge saker.

Det finnes en hjemmel for å utelukke fornærmede under aktors innledningsforedrag, men bestemmelsen brukes ikke i praksis. Det syntes heller ikke å være noen debatt om dette. Representantene fra Riksåklagaren mente at det var en fordel at fornærmede hører aktors inn­ledningsforedrag. På den måten kan fornærmede korrigere fremstillingen dersom den skulle være feil.

Representantene fra Riksåklagaren ga uttrykk for at de gjerne ser at fornærmede er til stede under hele forhandlingen, blant annet fordi det er viktig at domstolen ser fornærmedes reaksjoner når tiltalte forklarer seg og under rettergangen ellers.

Rättegångsbalken 46:8 gir en mulighet for retten til å bestemme at fornærmede som ikke er part, kan utelukkes inntil vedkommende selv skal gi forklaring. Heller ikke denne bestemmelsen synes benyttet i praksis. I Hovrätten presiserte de også at den ikke kan benyttes når fornærmede har fremmet erstatningskrav.

Fornærmedes forklaring

Fornærmede forklarer seg før tiltalte. I Stockholms tingsrätt anså de dette som naturlig ettersom det er fornærmedes forklaring som er sakens utgangspunkt. Også representantene for Riksåklagaren var fornøyde med å få fornærmedes versjon først. De oppfattet det slik at heller ikke advokatene hadde noe å innvende mot rekkefølgen i forklaringene.

Advokatene som utvalget snakket med, hadde delte meninger om hvilken betydning det hadde for tiltalte at fornærmede forklarer seg først. De var enige i at det kunne bli tungt for tiltalte å «snu» oppfatningen av hendelsesforløpet som ble lagt gjennom fornærmedes forklaring. På den annen side kan det være en fordel for tiltalte å kjenne fornærmedes versjon av hendelsesforløpet før vedkommende selv forklarer seg.

I saker med flere forhold og fornærmede, forklarer tiltalte seg for hvert av forholdene etter hver av de fornærmede har gitt forklaring. Det er altså ikke slik at alle fornærmede forklarer seg først, og at tiltalte ikke slipper til før alle fornærmede har forklart seg.

Fornærmede anses som nevnt foran ikke som et vitne. Fornærmede har verken vitneplikt eller sannhetsplikt, men kan straffes for falsk anklage. De som utvalget snakket med, pekte på at den følelses­messige tilknytningen som fornærmede har til saken begrunner at vedkommende ikke skal forklare seg under ed. Også behovet for balanse i forhold til tiltalte ble trukket frem. Når tiltalte ikke har plikt til å forklare seg eller har sannhetsplikt, bør heller ikke fornærmede ha det.

På spørsmål fra utvalget, svarte representantene for Stockholms tingsrätt at eksistensen av et straffansvar nok kunne ha betydning for hvor troverdig fornærmedes forklaring blir oppfattet. Representantene hos Riksåklagaren trodde ikke at forklaring under ed ville gjøre noen særlig forskjell.

4.2.4 Andre tiltak for ofrene

Vitnestøtte

I alle tings- og hovrätter skal det være en vitnestøtteordning. En vitnestøtte er en person som befinner seg i domstolens lokaler for å gi praktiske opplysninger og medmenneskelig støtte til vitner, herunder fornærmede.

Brottsoffermyndigheten

Brottsoffermyndigheten er en statlig instans som har til oppgave å fremme kriminalitetsofrenes interesser, behov og rettigheter. Brottsoffermyndig­heten har tre oppgaver: Voldsoffererstatning, administrasjon av brottsofferfondet og informasjon.

I forhold til voldsoffererstatning har Brotts­offermyndigheten samme oppgaver som det norske kontoret for voldsoffererstatning.

Brottsofferfondet ble opprettet i 1994. Alle som er dømt for overtredelse av et straffebud som kan medføre fengsel, betaler kr 500,-. De som soner ved fotlenke betaler kr. 50,- for hver dag, oppad begrenset til totalt kr 3000,-. Det er, etter det utvalget ble fortalt, ingen særlig motstand mot denne ordningen blant tiltalte.

Ca. 50 % av midlene går til ideelle organisasjoner og ca. 40 % til forskning. Resten fordeles mellom privat og offentlig virksomhet som er rettet mot ofre. Det er delt ut 180 millioner kroner siden 1994. Det er et råd som beslutter hvem som får midler. Hvert år kommer det inn ca. 500 søknader om midler.

Brottsoffermyndigheten driver også utstrakt informasjonsvirksomhet, rettet både mot allmennheten, kriminalitetsofre, hjelpeinstanser og mot rettsvesenet selv. Brottsoffermyndigheten har utarbeidet ulike typer informasjonsmateriell, for eksempel brosjyrer som retter seg mot dem som har vært utsatt for bestemt typer lovbrudd. Det arrangeres også seminarer og temadager, rettet mot forskjellige målgrupper.

Brottsoffermyndigheten arrangerer også en informasjonskveld for fornærmede som innkalles til retten, den såkalte rättergångsskolan. Ordningen er pilotprosjekt ved noen tingsretter. Formålet med prosjektet er å informere fornærmede om hvordan rettssystemet fungerer og å besvare spørsmål. Arrangementet holdes i tingrettens lokaler. Ca. 30-50 % av de inviterte deltar. Deltakerne har ofte mange spørsmål, og inntrykket er at prosjektet dekker et stort behov.

Särskilt företräde för barn

I 1999 ble det vedtatt en lov om «särskilt företräde för barn» der vergen eller vergene selv er mistenkt i saken. Formålet med loven er å øke barns rettssikkerhet. Den særskilte vergen kommer inn i saken på et meget tidlig tidspunkt. Reglene anvendes relativt ofte.

4.2.5 Rettspolitiske synspunkter

Utvalgets inntrykk er som tidligere nevnt at aktørene stort sett er fornøyde med lovgivningen og hvordan den praktiseres. På enkelte områder er det likevel misnøye enten med reglene eller deres praktisering.

Representanten for Brottsoffermyndigheten viste til Magnus Lindgrens forskning om ofrenes møte med politi og rettsvesen. 5 Et viktig funn i Lindgrens forskning er at ofrene stort sett er fornøyde med det første møte med politiet ved anmeldelse eller lignende. Derimot er de misfornøyde med oppfølgingen under etterforskingen. De er også misfornøyde med at aktor ikke tar kontakt før hovedforhandlingen. Det kan være vanskelig for ofrene å måtte aktivt innhente informasjon på egen hånd, og mange savner informasjon.

Riksåklagaren 6 mente at diskusjonen i Sverige mest dreier seg om hvordan ofrene møtes, ikke om behovet for flere formelle rettigheter. Det arbeides blant annet med en handlingsplan for å styrke informasjonen til ofrene.

Riksåklagaren pekte på at for sterke rettigheter for ofrene kan føre til en nedprioritering av statens ansvar for straffeforfølgningen. Det kan også medføre at de sterke ofrene greier seg, mens de svake ofrene får et svakere vern. Økt deltakelse i prosessen kan de facto prioritere de sterkere ofrene. Han mente derfor at det er mer fruktbart å bedre måten ofrene møtes på og å styrke aktors innsats med å fremme fornærmedes erstatningskrav enn å gi flere rettigheter til ofrene.

Advokatene som utvalget snakket med, mente det var en svakhet ved systemet at bistandsadvokatoppdraget opphører når behandlingen i dom­stolen er over. Fornærmede trenger hjelp til å få utbetalt erstatning, men dette dekkes ikke av bistandsadvokatordningen. Advokatene mente også at ordningen muligens dekker flere saker enn strengt nødvendig. Derimot er det behov for å få oppnevnt advokat på et tidligere stadium av saksbehandlingen enn det som gjøres i dag.

Britta Bjelle, tidligere generaldirektør i Brottsoffermyndigheten, understreket viktigheten av at lovgivningen når ut til befolkningen. Ofrene har ikke benyttet seg av sine rettigheter før i de senere årene. Man er nå inne i en periode hvor ofrene bruker mulighetene i stadig større grad. For 25 år siden skjedde det aldri. Lovgivningen er god, men den brukes fortsatt ikke fullt ut. Det er viktig at ofrene får informasjon og at de blir bevisste sine rettigheter.

Bjelle fortalte at det var drøftet på en dommerkonferanse om fornærmede burde få uttale seg under hovedforhandling også når vedkommende ikke er part eller har fremmet erstatningskrav. Hun mente den beste løsningen er om man aldri avviser en fornærmet som vil uttale seg i dom­stolen. Noe annet svekker domstolens troverdighet. I praksis er likevel offeret nesten alltid part, enten via et erstatningskrav eller ved tilslutning til påtalen. Det er også viktig ut fra balansebetraktninger at offeret får komme til orde.

Forskningen viser i følge Bjelle at det viktigste for fornærmede er å bli tatt på alvor og behandlet med respekt. Hun mente det ikke finnes noe forsk­ningsmessig grunnlag for å hevde at økte rettigheter kan føre til økt følelse av tap. Hun mente at det heller ikke er grunnlag for å si at økte rettigheter kan føre til at ofrene forblir i offerrollen. Det er manglende respekt som skaper viktimisering, ikke økte rettigheter.

Den 17. februar 2005 ble det igangsatt en utredning om den svenske bistandsadvokatordningen. 7 Sammendraget av oppdraget lyder slik:

«En särskild utredare tillkallas med uppdrag att göra en översyn av lagen (1988:609) om måls­ägandebiträde. Utredaren skall se över lagens tillämpningsområde och se hur lagen används i förhållande till dess intentioner - att ge må­lsägande med störst behov av juridisk hjälp och stöd rätt till biträde under rättsprocessen. Utredaren skall även se över om det finns behov av att tydliggöra målsägandebiträdets roll och arbetsuppgifter dels i förhållande till målsägandens behov, dels i förhållande till andra aktörers roller såsom åklagarens, stödperson enligt 20 kap. 15 § rättegångsbalken (RB) och särskild företrädare för barn. I uppdraget ingår även att se över den lagtekniska och språkliga utformningen.»

Utredningen ledes av Britta Bjelle og skal ferdigstilles innen 31. desember 2006.

4.3 Finland

4.3.1 Introduksjon

Som nevnt innledningsvis i kapittel 4 tar ikke fremstillingen sikte på å gi noen generell oversikt over fornærmedes stilling i finsk straffeprosess. Hovedvekten er lagt på hvordan reglene om partsstilling for fornærmede virker i praksis. Det sentrale neden­for er hvilke inntrykk utvalget fikk gjennom sine samtaler med forskjellige aktører i det finske strafferettsapparatet.

Et hovedinntrykk er at fornærmedes partsstilling er enda mer innarbeidet i finsk rett enn i svensk rett. Fornærmede kan oppnå formell partsstilling ved å slutte seg til straffesaken på samme måte som i svensk rett. I tillegg synes fornærmede i enkelte tilfeller å bli tillagt en slags partsposisjon uavhengig av om vedkommende har sluttet seg til påtalen og dermed formelt sett er part. Noen av dem utvalget hadde kontakt med, ga uttrykk for at fornærmede hadde alle rettigheter selv om de ikke forener seg med påtalen.

Som i svensk og norsk rett kan fornærmede fremme erstatningskrav i forbindelse med straffesaken. Skillet mellom hvilke rettigheter som følger erstatningskravet og hvilke rettigheter som følger straffesaken synes mindre betonet i finsk rett enn i svensk rett.

Utvalget hadde uavhengige møter med representanter for Helsingfors tingsrätt og Raseborg tingsrätt, Riksåklagerämbetet, Rape Crisis Center Tukinainen, Brottsofferjouren, Helsingfors Hovrätt, samt med en advokat som hadde erfaring både som forsvarer og bistandsadvokat. Utvalget fikk i tillegg overvære deler av en sak der fornærmede hadde sluttet seg til straffesaken.

4.3.2 Retten til å «förena sig med åtalet»

4.3.2.1 Når adgangen til å «förena seg med åtalet» kan benyttes

Fornærmede har en generell adgang til å slutte seg til straffesaken. Retten oppstår når tiltale er tatt ut. Brottmålslagen 8 lyder slik:

«Målsäganden har rätt at förena sig med ett åtal som väckts av allmänna åklagaren eller av en annen målsägande samt att åberopa nya omständigheter till stöd för åtalet. Målsäganden får överklaga domstolens avgörande oberoende av om han fört talan i målet eller inte».

4.3.2.2 Hva det innebærer å «förena sig med ­åtalet»

Når fornærmede har «förenat sig med åtalet» har vedkommende fulle partsrettigheter. Fornærmedes kan påberope andre faktiske omstendigheter enn det påtalemyndigheten gjør og kan ha en annen mening om subsumsjonen. Under hovedforhandlingen kan bistandsadvokaten stille spørsmål til vitner om forhold som har betydning for straffekravet. Bistandsadvokaten kan også prosedere både skyld- og straffespørsmål. Fornærmede har videre mulighet til å anke i straffesaken uavhengig av påtalemyndigheten. Denne muligheten har fornærmede også om vedkommende ikke har vært part i saken i den tidligere instansen. Hvis fornærmede er alene om å anke saken, er det bistands­advokaten som fører saken i ankeinstansen.

4.3.2.3 Bruken av adgangen til å «förena sig med åtalet»

I hvilken utstrekning fornærmede benyttet adgangen til å «förena sig med åtalet» var ikke et tema for samtalene i samme grad som i Sverige. Dette kan ha sammenheng med at fornærmede i større grad ble ansett å ha de samme rettighetene uansett om de formelt hadde partsstilling.

4.3.2.4 Utøvelsen av partsrettighetene

Utvalgets inntrykk er at alle aktørene er fornøyde med regelverket. Fornærmede synes ansett som en selvfølgelig og integrert del av rettsprosessen.

Flere av aktørene fremhevet fornærmedes betydning for sakens opplysning. I Hovrätten fremholdt de at hele sannheten ikke ville komme frem dersom fornærmede ikke kunne være en aktiv part. Fornærmede kjenner sakens detaljer bedre enn aktor. I tingretten viste de til at innspill fra fornærmede kunne være viktig for sakens opplysning hvis for eksempel aktor glemte et punkt. Det ble også vist til at bistandsadvokaten kjenner deler av saken bedre enn aktor og kan stille bedre spørsmål. I Hovrätten pekte de også på at det av hensyn til dommernes upartiskhet er bedre at partene stiller spørsmål enn at dommerne gjør det.

Ved Riksåklagarämbetet ble det også frem­hevet at fornærmedes partsstilling var en viktig kontrollfunksjon overfor påtalemyndigheten.

«To mot en»-synspunktet ble oppfattet som helt fremmed av dem utvalget snakket med. Det ble vist til at aktor og bistandsadvokaten kompletterer hverandre. Advokaten som utvalget snakket med, viste til at forsvarerens oppgave er å skjøtte et juridisk spørsmål. Det spiller ingen rolle om man har en eller to parter på den andre siden. Så lenge tiltalte har en forsvarer vil det være balanse i systemet. En av tingrettsdommerne som utvalget snakket med, pekte også på at det er dommerens oppgave å påse at balansen ivaretas.

Aktørene ga generelt uttrykk for at fornærmedes utøvelse av partsrettigheter i alminnelighet ikke er til bry i saken. Tingsrettsdommerne utvalget snakket med, ga uttrykk for at fornærmede gjennomgående fatter seg i korthet. Det er vanlig at de stiller noen spørsmål, og av og til krever de anvendelse av et annet straffebud enn det aktor gjør. Det hender selvsagt at fornærmede fremsetter overdrevne krav. Dette syntes å gjelde erstatningskravene, ikke ellers. Tingrettsdommerne ga uttrykk for at 90 % av sakene er uproblematiske.

Det er vanlig at fornærmede er til stede under hele sakens behandling. Det hender at tyveriofre møter i retten, men det skjer sjelden. De gjør lite ute av seg og sier som oftest bare noe kort om eventuelle krav.

Tingrettsdommerne forklarte at vitner må meldes inn i forkant av hovedforhandlingen, og at bevistemaet må oppgis. Dette ble også nevnt i Hovrätten. De viste videre til at unødvendig bevisførsel kan avklares under sakens forberedelse. Dom­stolen trenger heller ikke å akseptere alle vitner som foreslås. Det er kommunikasjon mellom partene og domstolen før hovedforhandlingen.

Ved Riksåklagarämbetet viste de til at det selvsagt kunne hende at noen fornærmede blåste opp saken og forlenget rettergangen. De så både for­deler og ulemper ved fornærmedes partsstilling, men mente at fordelene veide klart tyngst.

Større saker forberedes skriftlig. I slike tilfeller vil aktor ofte langt på vei kunne slutte seg til fornærmedes fremstilling av saken. Det vil også være muntlig kontakt mellom aktor og fornærmede.

Det er vanlig at advokaten holder sluttprosedyre etter aktor. Aktørene var enige om at bistandsadvokatens prosedyre som oftest er kort. Advokaten vil gå kort inn på bevisvurderingen. Hvis man er fornøyd med aktors fremstilling, kommer advokaten bare med korte kommentarer. Det er sjelden at bistandsadvokaten prosederer spørsmålet om straffutmåling. Som regel er det hendelses­forløpet og erstatningsspørsmålet som er viktigst. Det hender likevel at straffespørsmålet kan ha betydning for fornærmede, for eksempel for fornærmedes sikkerhet. Noen krever også strengere straff basert på andre omstendigheter enn dem aktor påberoper.

I tingretten syntes de å mene at fornærmedes selvstendige ankerett brukes lite. I Hovrätten syntes dommerne å mene at det skjedde noe oftere enn det tingretten la til grunn. I Hovrätten fortalte de også at det er en del tilfeller hvor fornærmede anker alene, hvor fornærmede vinner frem i ankeomgangen.

Det var enighet om at fornærmede veldig sjelden anker over straffutmålingen. Ankene gjelder som oftest lovanvendelsen. Anker over straffutmål­ingen behandles dessuten i skriftlig prosess.

Hvis fornærmede anker alene, blir ikke aktor innkalt til saken. Det er da bistandsadvokaten som fører saken.

4.3.3 Fornærmedes stilling for øvrig

4.3.3.1 Under etterforskingen

Utvalget fikk inntrykk av at det var lite oppmerksomhet rundt fornærmedes stilling på etterforskingsstadiet, men dette kan ha en sammenheng med hvilke spørsmål utvalget stilte. Ettersom retten til å «förena sig med åtalet» først inntrer når tiltale er tatt ut, er fornærmedes stilling under etterforskingen nokså lik den i norsk rett.

For en generell fremstilling av hvilke rettig­heter fornærmede har på etterforskingsstadiet, vises det til Robberstads fremstilling. Der fremgår det blant annet at fornærmede som part har rett til dokumentinnsyn så langt det kan skje uten skade for etterforskingen. Det er verdt å merke seg at fornærmede regnes som part i denne sammenheng. Fornærmede har også klagerett over påtale­myndighetens avgjørelser.

Utvalget ble videre forklart at fornærmede kan be om at politijuristen krever siktede varetektsfengslet, men fornærmede kan ikke begjære tvangsmidler i eget navn.

Fornærmede har krav på bistandsadvokat i saker om seksuallovbrudd, menneskehandel og ved voldslovbrudd der det er et særlig forhold mellom gjerningspersonen og fornærmede. Ellers kan fornærmede få fri rettshjelp etter behovs­prøving.

Det hender at fornærmede har en samtale med aktor før hovedforhandlingen, men det er ikke vanlig.

4.3.3.2 Erstatningskrav

Erstatningskrav kan fremmes både via påtale­myndigheten og av fornærmede selv.

Under politiavhøret fylles det ut et skjema for fornærmedes erstatningskrav. Dette skjemaet blir en del av saken. Saken går så til påtalemyndig­heten. Hvis kravet er klart, vil påtalemyndigheten fremme kravet. Påtalemyndigheten fremsetter ikke uklare, overdrevne eller kompliserte krav. Aktor dokumenterer fornærmedes erstatningskrav, men er i utgangspunktet nokså passiv i forhold til erstatningskravet.

Fornærmede kan også sende kravet direkte til retten. Dommeren vil da lese opp kravet, men følger det ikke opp. Dommeren representerer ikke fornærmede på noen måte, men dommeren kan lese opp bevis som fornærmede har sendt inn til retten.

Fremgangsmåten er først og fremst tenkt brukt når fornærmede ikke trengs i saken fordi gjerningspersonen har erkjent skyld. Dommerne ga uttrykk for at denne ordningen føltes kunstig.

En tredje mulighet er at fornærmede selv fremmer kravet via sin advokat.

Retten har en mulighet til å vise erstatningskravet til en særskilt sivil sak, men alle aktørene utvalget snakket med, var enige om at dette skjedde meget sjelden.

4.3.3.3 Under hovedforhandlingen

Plassering i retten

Fornærmede sitter sammen med sin advokat.

Rett til å være til stede

Fornærmede har rett til å være til stede under hele saken.

Ved Riksåklagarämbetet fortalte de at dersom det er flere fornærmede i samme sak, har de rett til å overhøre hverandres forklaringer. De mente at samordningsfaren ikke er så stor siden de forklarer seg hver for seg under etterforskingen.

Ved Riksåklagarämbetet utelukket de ikke at fornærmedes tilstedeværelse kunne påvirke tiltaltes forklaring, men syntes å vektlegge dette i positiv retning. For eksempel mente de at det kanskje kunne bidra til tilståelse. Særlig fornærmedes forklaring mente de kunne virke på denne måten.

Sakens gang

Saken begynner med at aktor leser opp tiltale­beslutningen. Deretter fremsetter fornærmede eventuelle krav. Tiltalte gir et kort tilsvar til tiltalen og eventuelle krav fra fornærmede. Deretter følger partenes saksfremstillinger i rekkefølgen aktor, fornærmede og tiltalte. Så kommer selve bevis­førselen, med fornærmedes forklaring først, etterfulgt av tiltaltes forklaring og av vitneforklaringer. Til slutt kommer partenes sluttprosedyrer, i rekkefølgen aktor, fornærmede og tiltalte.

Fornærmedes forklaring

Fornærmede forklarer seg som nevnt før tiltalte. Fornærmede avhøres aldri som vitne, heller ikke om de ikke har «förenat sig med åtalet».

Annet

Alle vitneforklaringene tas opp på bånd som lagres elektronisk. Også dokumentene kan lagres elektronisk. I mange tingretter er det muligheter for telefonavhør og telefonkonferanse. Det er også mulig å avhøre vitner bak en glassvegg.

4.3.4 Andre tiltak for ofrene

Brottsofferjouren

Brottsofferjouren er et samarbeidsorgan mellom ulike organisasjoner. Finlands Røde Kors er den koordinerende instansen. Arbeidet finansieres dels av Justitieministeriet, dels av Innenriksministeriet, dels av kommuner, pengespill og egne inntekter fra for eksempel et tidsskrift som gis ut for kriminalitetsofre.

Brottsofferjouren gir tilbud til kriminalitetsofre generelt. De henviser ofte videre til mer spesialiserte organer som for eksempel Tukinainen, som er en organisasjon for voldtatte.

Brottsofferjouren driver en hjelpetelefon, en juridisk telefon og gir personlig støtte til ofre og vitner. I tillegg utgir de et brottsoffertidsskrift og driver gruppeaktiviteter for ulike typer av ofre. De driver også rettspolitisk virksomhet gjennom arbeidsgrupper og som høringsinstans for ny lovgivning.

Særlig sentralt i Brottsofferjourens arbeid er å gi informasjon til ofrene på en måte som de forstår. Hvis offeret kjenner sine rettigheter på alle plan, har de mulighet for en ordentlig behandling. Den som ikke vet hva han burde vite, vet heller ikke hvilke spørsmål han burde stille. Det skal også mye til for at ofrene skal klare å be om en nærmere forklaring hvis det er noe de ikke forstår.

Uansett hvor godt myndighetene møter ofrene, ble det fremhevet at ofrene trenger et mellomledd. Myndighetenes språk må «oversettes». Det er dessuten viktig for ofrene å ha mulighet for å diskutere sin situasjon med andre enn myndighetene som jo representerer de beslutningene som fattes.

4.3.5 Rettspolitiske synspunkter

Utvalgets hovedinntrykk er at alle aktørene, også fornærmede, generelt er fornøyde med regelverket. Fornærmedes misnøye retter seg i hovedsak mot andre forhold, som for eksempel lang ventetid og måten de blir møtt på av de ulike aktørene. I tingsrätten pekte de på at fornærmede kunne være misfornøyde med at de måtte høre på andre forhold mot samme tiltalte eller at saken ble utsatt på grunn av formaliteter.

Det pågår også noen diskusjoner om enkelte endringer i regelverket. For eksempel diskuteres mulighetene for at fornærmedes forklaring kan tas opp på bånd og avspilles i neste rettsinstans, i stedet for at fornærmede må forklare seg gjentatte ganger.

Tukinainen, som er et senter for voldtatte, viste til at det er et alvorlig problem at saken ofte er foreldet før den kommer til behandling. Foreldelsesreglene er nå under endring. På Tukinainen mener de at fristen først bør begynne å løpe når fornærmede er 18 år.

Tukinainen mente også at ofrene får for lite automatisk informasjon fra politi og påtalemyndighet.

Brottsofferjouren understreket betydningen av at ofrene gis generell informasjon. Ofrenes viktigste behov overfor politi og rettsvesen er at de møtes med vennlighet. Særlig viktig er at det er en stemning som gjør det mulig for ofrene å stille spørsmål. De trenger også informasjon om hjelpetiltak. All informasjon bør gis skriftlig på grunn av offerets mentale situasjon under avhør. Det er også viktig at ofrene forklares hva som skjer i retten. Aktørene må presenteres, og ofrene bør kunne ha med en «huskelapp». Det er viktig at de har et separat venterom og at de kan ta med seg en støtteperson. Forsvarerspørsmål i retten kan være belastende. Det er viktig å forberede ofrene på spørsmålene og forklare hvorfor de stilles.

Både Brottsofferjouren og Tukinainen tok opp problemet med lang saksbehandlingstid. Tukinainen viste til at voldtektssakene hadde en gjennomsnittelig saksbehandlingtid på 1 – 1 år fra anmeldelse til hovedforhandling. Den lange ventetiden er frustrerende for ofrene, særlig hvis den er koblet med manglende informasjon fra politi og påtalemyndighet. Brottsofferjouren pekte på at det særlig er behov for å korte ned behandlingstiden når ofrene er under 18 år. Ofrenes rehabilitering kommer ikke i gang før saken er avsluttet.

Megling er et diskusjonstema. Meglings­ordninger er på vei til å bli statlig finansiert. Brotts­offerjouren ga uttryk for at megling ikke passer for alle lovbrudd, for eksempel ikke for seksuallovbrudd eller mishandling i nære relasjoner. Det er viktig at ofrene gis muligheten for megling, men de må ikke presses, og de må gis tid til overveielse. Tukinainen var i mot megling i de sakene som de håndterte fordi partene ikke er likestilte.

4.4 Kort om Barnahus på Island

Enkelte utvalgsmedlemmer og sekretæren har besøkt Barnahus på Island. Barnahus ble opprettet i 1998 og er et senter for medisinske og rettslige funksjoner i sedelighetssaker som gjelder barn. Tanken bak senteret er å samle alle tjenester og funksjoner som er involvert i en sedelighetssak med barn på ett sted, slik at barnet skal slippe å forholde seg til mange forskjellige instanser. Personalet ved Barnahus følger barnet helt frem til det foreligger dom i saken. Omgivelsene er gjennomført barnevennlige og tillitvekkende, og selve huset ligger i et vanlig boligområde.

De ansatte ved Barnahus er ansvarlig for gjennomføringen av dommeravhør i sedelighetssaker. En av de ansatte foretar avhøret, som videofilmes og overføres til et annet rom der de andre aktørene kan følge forklaringen. Gjennomføringen av avhøret ligner på norske dommeravhør. Vanligvis er dommeren, forsvareren, barnets bistandsadvokat, barnevernet, påtalemyndigheten og politiet til stede i dette rommet. Det er mulig for disse aktørene å snakke med intervjueren og stille spørsmål gjennom intervjueren under avhøret. Av og til er også mistenkte til stede. Barnets foreldre hører ikke barnas forklaring.

I akutte saker kan avhør gjennomføres i løpet av et par døgn. Ellers går det gjennomsnittelig 17 dager fra mistanke til avhør foretas.

På Barnahus er det også mulighet for medisinsk undersøkelse av barnet. Det gis også terapi med en annen person enn den som har intervjuet barnet i dommeravhøret. Denne personen blir alltid innkalt som vitne i retten.