3 Gjeldende rett

3.1 Fornærmedes stilling

3.1.1 Innledning

Kapittel 3 gjennomgår fornærmedes straffeprosessuelle stilling etter gjeldende rett. Begrepet «fornærmedes straffeprosessuelle stilling» brukes for å betegne hvilke rettigheter og plikter fornærmede har i straffeprosessen. Innholdet i fornærmede­begrepet forklares nærmere i punkt 3.1.2.

Fornærmedes rettigheter og plikter kan fremstilles systematisk på ulike måter. Én mulighet er å gruppere reglene etter deres innhold. En slik tilnærming er valgt i utredningen «Kontradiksjon og verdighet», der det gjøres et hovedskille mellom regler som gir fornærmede rettigheter på den ene siden og regler om beskyttelse av fornærmede – «offervern» på den andre siden. 1 Rettighetene deles igjen inn i to grupper – informasjonsrettigheter og initiativ- og tilslutningsrettigheter .

Informasjonsrettighetene omfatter blant annet rett til underretning om rettsmøter og påtalemyndighetens avgjørelser samt rett til dokumentinnsyn. Initiativrettigheter er rettigheter som gir fornærmede anledning til å kontrollere eller påvirke om et forhold skal forfølges strafferettslig, for eksempel gjennom regler om påtalebegjæring, k­lagerett over påtalemyndighetens avgjørelser og adgang til å reise privat straffesak. Betegnelsen tilslutningsrettigheter henspiller på fornærmedes rett til å slutte seg til den strafferettslige forfølgningen i visse typer saker etter straffeprosessloven § 404, eventuelt slutte seg til saken gjennom erstatningskrav. I tillegg opererer Robberstad med en gruppe av rettigheter hun kaller deltakerrettigheter , som er rettigheter til å påvirke og delta i straffe­saken på annet grunnlag enn tilslutning.

En annen måte å gjennomgå regelverket i kronologisk rekkefølge. En slik tilnærming følger straffesakens utvikling fra anmeldelse og etter­forsking, gjennom påtaleavgjørelse og eventuell hovedforhandling, til fullbyrdelse av strafferettslig reaksjon og ser på hvilke regler om fornærmede som gjelder de enkelte trinn av saken.

Valget av systematikk er et rent hensiktsmessighetsspørsmål. Begge innfallsvinkler har for­deler og ulemper. Denne utredningen følger en kronologisk tilnærming, ut fra tanken om at dette gir best oversikt over enkeltreglene og forståelse for hvordan prosessen er organisert. Innenfor hvert trinn i behandlingen av en straffesak er reglene systematisert etter innhold. Hovedtyngden ligger på fremstillinger av fornærmedes rettigheter , men for fullstendighetens skyld er også regler om fornærmedes plikter og regler til vern om fornærmede tatt med. Utvalget følger naturlig nok samme systematikk i forslagskapitlene.

Reglene om bistandsadvokaten og om behandlingen av borgerlige krav i forbindelse med straffesaken er skilt ut som egne punkter, se henholdsvis punkt 3.4 og 3.5, som supplerer fremstillingen av fornærmedes stilling i dette kapittelet.

3.1.2 Fornærmedebegrepet – hvem er ­fornærmet?

3.1.2.1 Introduksjon

I juridisk terminologi er «den fornærmede» betegnelsen på den som er rammet av en straffbar handling på en bestemt måte. Litt forenklet kan man si at den fornærmede er den som den straffbare handlingen har gått direkte utover, for eksempel eieren av noe som blir stjålet eller den som blir utsatt for vold. Den nære forbindelsen til den straffbare handlingen gjør at fornærmede som regel har interesser i hvordan straffesaken behandles og hvilket utfall den får. Lovgivningen har derfor gitt den fornærmede noen muligheter til å følge, og noen ganger påvirke, straffesakens utvikling. Som fornærmet har man for eksempel rett til innsyn i sakens dokumenter, krav på underretning om påtale­myndighetens avgjørelser og mulighet til å klage over påtaleavgjørelsene. Noen fornærmede har også rett til bistandsadvokat.

I vanlig hverdagsspråk er den som er «fornærmet» støtt over andres oppførsel eller lignende. Årsaken til fornærmelsen er gjerne at den krenkede mener seg utsatt for et brudd på sosiale normer. Dette gjør at det juridiske begrepet kan føles fremmed eller bagatelliserende. Med Robberstads ord; det føles ikke naturlig å «bruke samme betegnelse på den som nesten er slått i hjel, som på den som er blitt utsatt for uhøflig behandling» 2 . ­Robberstad viser imidlertid også til at fornærmede-begrepet etymologisk skriver seg fra å «komme for nær», og at det historisk sett har omfattet også dem som utsettes for grove forbrytelser. 3 Selv om begrepet kan føles fremmed, ligger det altså ingen bagatellisering av krenkelsen i bruken av det. Begrepet er innarbeidet juridisk terminologi og må forstås ut fra dette.

Det juridiske fornærmedebegrepet kan brukes i en vid og en snever forstand. I begge tilfeller refereres det til skadelidte for en straffbar handling. Forskjellen mellom begrepene er hvor vid krets av skadelidte som er omfattet. Det tradisjonelle fornærmedebegrepet er knyttet til den snevrere kretsen av skadelidte, jf. utdyping i neste punkt.

3.1.2.2 Det tradisjonelle fornærmedebegrepet

Straffeprosessloven inneholder ingen definisjon av fornærmede i snever forstand, selv om begrepet brukes i lovgivningen. Derimot inneholder straffeprosessloven § 3 siste ledd en definisjon av det vide begrepet: «Med uttrykket fornærmede forstås i denne lov også andre skadelidte som nevnt i første ledd», det vil si skadelidte som har krav som kan fremmes mot siktede i forbindelse med straffesaken. Det fremgår følgelig av loven at fornærmede (i snever forstand) er en særlig gruppe av skadelidte (jf. også andre skadelidte), men den forteller ikke hva som skiller den fornærmede fra de andre skadelidte. Loven forutsetter altså et snevert fornærmedebegrep, men definerer det ikke.

I forarbeidene til straffeprosessloven omtales innholdet i det tradisjonelle fornærmedebegrepet bare kort under departementets merknader til lovens § 3. 4 Det slås fast at begrepet ikke omfatter alle skadelidte ved den straffbare handlingen, heller ikke alle som er umiddelbart rammet ved handlingen. Det vises deretter til fremstillingen i Andenæs’ straffeprosess.

Innholdet i det tradisjonelle fornærmedebegrepets har først og fremst blitt fastlagt gjennom teori og rettspraksis. I teorien har fornærmede blitt definert som «innehaver av en slik interesse som vedkommende straffebud tar sikte på å beskytte» eller «bæreren av det ved handlingen krenkede rettsgode». 5 Denne forståelsen av fornærmedebegrepet har også fått tilslutning i høyesterettspraksis. 6

Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 1992: 23 å lovfeste et fornærmedebegrep (utkastet § 93) med følgende innhold:

«Rett til å kreve påtale som fornærmet har den som er rammet i en interesse straffebudet tar sikte på å beskytte, eller som på annen måte er direkte krenket ved den straffbare handling.»

Den første delen av definisjonen er en videreføring av den tradisjonelle definisjonen, selv om det språklige uttrykket er noe annerledes. Den siste delen av definisjonen («på annen måte er direkte krenket ved den straffbare handling») ville innebære en utvidelse av fornærmedebegrepet i forhold til gjeldende rett. Særlig praktisk betydning kunne dette hatt i trafikksaker siden trafikklov­givningen etter tradisjonell lære anses for å verne offentlige interesser. Definisjonen ble ikke videreført i NOU 2002: 4 med den begrunnelse at reglene om påtalebegjæring som betingelse for offentlig påtale og private straffesaker ikke foreslås videreført. 7 Definisjonsspørsmålet synes ikke berørt i den påfølgende proposisjonen – Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven). Den tradisjonelle definisjonen av fornærmedebegrepet står følgelig ved lag. 8

For å være fornærmet må altså vedkommende være «innehaver av en slik interesse som vedkommende straffebud tar sikte på å beskytte». Dette må avgjøres ved en tolkning av det enkelte straffebud. Noen straffebud anses utelukkende for å verne offentlige interesser. Da har de ingen fornærmet. Dette er for eksempel tilfellet med reglene i vegtrafikkloven og i politivedtekter. 9 Hvis straffebudet anses for å verne også private interesser, blir spørsmålet hvor grensen trekkes for kretsen av personer som vernes. En klassisk diskusjon er for eksempel om også innehavere av begrensede rettigheter i en eiendel (for eksempel de som har pant i den) skal anses som fornærmet ved tyveri. 10

For utredningens formål er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tolkings- og avgrensningsspørsmål knyttet til hvem som kan anses som fornærmet etter de forskjellige straffebudene. Det er tilstrekkelig med en generell forståelse av begrepet. Et godt utgangspunkt for en slik forståelse er hvem som i vanlig språkbruk blir oppfattet som «offeret» for en straffbar handling. Den fornærmede er den som har blitt voldtatt, slått, frastjålet lommeboken osv. Utvalgets forslag knytter seg hovedsakelig til fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser. I slike saker er spørsmålet gjennomgående ikke vanskelig.

3.1.2.3 Fornærmede i vid forstand

Det vide fornærmedebegrepet er som nevnt foran forankret i straffeprosessloven § 3 siste ledd som sier at når uttrykket fornærmede brukes i loven, omfatter det også andre skadelidte som kan fremme krav etter bestemmelsens første ledd.

En straffbar handling kan ha konsekvenser for flere enn dem som regnes som fornærmet i snever forstand. For eksempel kan en arbeidsgiver lide tap dersom en arbeidstaker utsettes for en straffbar handling. Fordi det tradisjonelle fornærmedebegrepet forutsetter at straffebudet verner private interesser, kan det også være slik at den personen som den straffbare handlingen direkte har gått ut over, for eksempel den som blir påkjørt i en trafikkulykke, ikke anses som fornærmet i snever forstand. Disse persongruppene vil oppfanges av begrepet «andre skadelidte» som brukes i straffeprosessloven § 3.

Etter straffeprosessloven § 3 første ledd kan rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede fremmes i forbindelse med straffesaken 11 så fremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder. Typisk vil dette være krav på erstatning og oppreisning som følge av en straffbar handling, men også andre typer krav kan fremmes, for eksempel krav om skilsmisse i en sak om mishandling. 12

På samme vilkår kan det fremmes krav mot enkelte andre enn siktede, for eksempel mot siktedes foreldre (straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 1) eller mot forsikringsselskap hvor siktede har ansvarsforsikring og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet (straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 3). Forsikringsselskap eller andre som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden kan også fremme sitt regresskrav mot siktede i forbindelse med straffesaken (straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 4). De nærmere vilkårene for fremme av kravet og reglene om behandlingsmåten for kravet, er fremstilt i punkt 3.5.

Det sentrale i denne sammenheng er at skadelidte som kan fremme krav som nevnt ovenfor i forbindelse med straffesaken, som hovedregel vil omfattes av lovens fornærmedebegrep, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd. Det betyr at der loven gir rettigheter til den fornærmede, gjelder dette også slike skadelidte som kan fremme krav etter straffeprosessloven § 3 første ledd. I forarbeidene er det presisert at dette gjelder der reglene har betydning for muligheten til å fremme kravene i forbindelse med straffesaken. 13 Denne begrensningen har nokså liten praktisk betydning.

Gruppen av skadelidte som kan fremme krav etter straffeprosessloven § 3 første ledd er dels direkte skadelidte, det vil si dem som handlingen direkte har rammet, dels indirekte skadelidte som for eksempel arbeidsgivere og forsikringsselskaper. Juridiske personer kan altså også være skadelidte i straffeprosessuell sammenheng. Loven skiller ikke mellom disse gruppene av skadelidte, men i praksis vil deres behov kunne være forskjellig.

3.1.2.4 Betydningen av å være fornærmet i snever eller vid forstand

Den praktiske betydningen av om noen er fornærmet i snever eller vid forstand er forholdsvis liten. Lovens regler om den fornærmede gjelder stort sett for alle grupper av fornærmede, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd. Noen regler er likevel begrenset til å gjelde bare enkelte nærmere definerte grupper av fornærmede. Dette er for eksempel tilfellet med straffeprosessloven kapittel 9 a om fornærmedes rett til advokat.

En viktig forskjell er også at de fornærmede i snever forstand har krav på rettigheter uavhengig av om de fremmer krav som nevnt i straffeprosessloven § 3 første ledd. Slike fornærmede har blitt rammet av den straffbare handlingen på en slik måte at de innrømmes en særlig interesse i straffesaken, uavhengig av om det samtidig fremsettes et borgerlig rettskrav. Andre skadelidte faller bare innunder lovens begrep dersom de fremmer et slikt krav.

Etter gjeldende straffelov har skillet mellom hvem som er fornærmet i snever og vid forstand også betydning for reglene om påtalebegjæring og private straffesaker. Det er som hovedregel bare den som er fornærmet i snever forstand som kan begjære påtale etter straffeloven § 78. 14 (Reglene om påtalebegjæring er gjennomgått i punkt 3.1.4.) Det er også bare den som er fornærmet i snever forstand som kan reise privat straffesak. Se mer om private straffesaker i punkt 3.1.15.

3.1.2.5 Flere fornærmede

Det kan tenkes at det er flere fornærmede i en sak, enten direkte fornærmede (fornærmede i snever forstand) eller en direkte fornærmet og en eller flere skadelidte som fremmer krav etter straffeprosessloven § 3, eventuelt bare flere skadelidte med borgerlige krav. Hovedregelen er at de enkelte fornærmede i slike tilfeller kan utøve sine rettigheter uavhengige av hverandre. 15

3.1.2.6 Begrepsbruken i utredningen

Utvalget følger straffeprosesslovens begrepsbruk i fremstillingen av gjeldende rett. Med mindre noe annet fremgår av sammenhengen vil omtalen av fornærmede også omfatte andre skadelidte, forutsatt at de fremmer krav etter straffeprosessloven § 3. Dersom for eksempel fornærmedes etterlatte fremmer krav etter straffeprosessloven § 3, vil de omfattes av lovens fornærmedebegrep og fremstillingen her av fornærmedes stilling.

3.1.3 Fornærmedes aktørstatus

3.1.3.1 I straffesaken

Straffesaken anses tradisjonelt som et anliggende mellom staten som anklager og tiltalte som anklaget. Det er staten og tiltalte som er sakens parter. Fornærmede har i utgangspunktet bare status som et vitne, som en kilde til kunnskap om den straffbare handlingen. Prosesslovgivningen innrømmer likevel fornærmede visse særlige interesser i saken utover det vanlige vitnets, og har tilkjent den fornærmede enkelte rettigheter utover dem som tilkommer vanlige vitner. Disse rettighetene gjennomgås i punkt 3.1.4 flg.

Straffeprosessloven åpner dessuten for at den fornærmede i snever forstand kan oppnå parts­status gjennom privat straffesak eller tilslutning til den offentlige straffesak etter reglene i straffe­prosessloven kapittel 28. Det gis en oversikt over disse reglene i punkt 3.1.15.

3.1.3.2 Ved fremme av borgerlige rettskrav

Den fornærmede, herunder andre skadelidte, har som tidligere nevnt, adgang til å fremme krav i forbindelse med den offentlige straffesaken. I forhold til slike krav er fornærmede alltid å betrakte som part ettersom kravet tilhører den fornærmede.

De fornærmede kan velge å fremme kravet selv eller å be påtalemyndigheten fremme kravet på sine vegne. I begge tilfeller bør fornærmede oppfattes som part i forhold til kravet i den forstand at kravet tilkommer fornærmede. Det er opp til fornærmede å begjære kravet fremmet, og fornærmede kan også trekke det tilbake. Det kan diskuteres hvordan grensene for partsbegrepet bør trekkes – om man for eksempel skal basere seg på et formelt eller materielt begrep. 16 Det formelle partsbegrepet lar det være avgjørende om loven bruker betegnelsen part. Etter det materielle partsbegrepet er man part i saken hvis ens rettigheter eller plikter avgjøres der. Utvalget nøyer seg med å vise til at det er fornærmedes krav som avgjøres uansett hvem som formelt fremmer kravet under sakens behandling. Derimot vil fornærmede bare oppnå full prosessuell partsstilling dersom vedkommende fremmer kravet selv.

Fornærmede som fremmer kravet selv oppnår samme status som saksøkeren i en privat straffesak. Det vil blant annet si rett til å være til stede, rett til å føre egne bevis og rett til å stille spørsmål til vitner. Disse rettighetene gjelder riktig nok bare i forhold til erstatningskravet, men i praksis vil momenter som er relevante for det erstatningsrettslige ansvarsspørsmålet og for utmålingen av erstatningen, også være relevante for det strafferettslige skyldspørsmålet og for straffutmålingen.

Reglene om behandlingen av borgerlige rettskrav, herunder reglene om fornærmedes partsstilling og rettigheter, fremstilles nærmere i punkt 3.5.

3.1.4 Reglene om påtalebegjæring

Hovedregelen er at straffbare handlinger er undergitt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Dette betyr at det er det offentlige som forfølger straffbare handlinger. Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffeprosessloven § 63 om at domstolene bare trer i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget og at deres virksomhet opphører om begjæringen blir tatt tilbake. Til sammen gir straffeloven § 77 og straffeprosessloven § 63 uttrykk for at en straffesak er avhengig av at påtale­myndigheten har truffet en beslutning om å forfølge forholdet og at påtalemyndighetens beslutningsmyndighet er suveren. For eksempel har påtalemyndigheten vanligvis rett til å forfølge en straffbar handling uavhengig av om den fornærmede ønsker det.

I visse tilfeller krever loven likevel en påtale­begjæring fra fornærmede (i snever forstand). I disse tilfellene er fornærmede gitt mulighet til å forhindre eller påvirke at straffeforfølgning iverksettes. Det skal ikke iverksettes etterforsking dersom påtalebegjæring mangler, jf. straffeprosess­loven § 229, og påbegynt forfølgning skal stanses dersom begjæringen trekkes tilbake, jf. straffe­prosessloven § 72. Påtalebegjæring er i slike tilfeller en prosessforutsetning . Kommer saken til domstolen uten nødvendig påtalebegjæring, skal den avvises.

Den fornærmede står fritt til å trekke tilbake begjæringen, men hvis påtalebegjæringen trekkes tilbake, kan den ikke fremsettes på ny, jf. straffe­loven § 82 tredje ledd.

Etter tiltale er tatt ut, kan påtalebegjæringen ikke lenger trekkes tilbake. På dette stadiet vil fornærmedes standpunkt dermed ikke lenger ha rettslig betydning.

Reglene om påtalebegjæring fra fornærmede er opphevet i den nye straffeloven. 17 Til erstatning for dagens regler om påtale, er det vedtatt en ny § 62 a i straffeprosessloven om at den offentlige påtalemyndighet skal påtale straffbare handlinger når ikke annet er bestemt ved lov, men at påtale kan unnlates for overtredelser av straffebud med en strafferamme på to år eller lavere hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale. I vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, skal det blant annet legges vekt på om den fornærmede eller en annen som har lidt skade ved overtredelsen ønsker påtale. Den nye regelen innebærer på den ene siden en begrensning av fornærmedes innflytelse på påtalespørsmålet ettersom begjæring ikke lenger i noen tilfeller er en betingelse for straffeforfølgning. På den annen side har fornærmede fått innflytelse på påtalespørsmålet i alle typer saker der strafferammen er på to år eller lavere. Den nye bestemmelsen i straffeprosessloven § 62 a innebærer også at andre skadelidte enn bare den fornærmede i snever forstand får innflytelse på påtalespørsmålet.

3.1.5 Fornærmedes rettigheter og plikter på anmeldelses- og etterforskingsstadiet

3.1.5.1 Ingen anmeldelsesplikt

Det gjelder ingen generell plikt til å anmelde straffbare forhold. Det kreves heller ingen spesiell tilknytning til et straffbart forhold for å kunne anmelde. Fornærmede står ikke i noen særstilling når det gjelder rett eller plikt til å anmelde og kan derfor fritt velge om forholdet skal anmeldes eller ikke. Falsk anmeldelse er straffbart etter straffe­loven § 168 for fornærmede som for alle andre. At en anmeldelse anses som falsk betyr at den er bevisst usann. 18 At en anmeldelse blir henlagt eller at tiltalte blir frifunnet, innebærer ikke i seg selv at anmeldelsen anses for å være falsk. 19

3.1.5.2 Forklaringsplikt og vitneansvar

Fornærmedes forklaringsplikt følger de samme reglene som for andre vitner.

Fornærmede har, som andre vitner, ingen plikt til å avgi forklaring til politiet, jf. straffeprosess­loven § 230. Som andre vitner har fornærmede derimot plikt til å forklare seg for retten , jf. straffeprosessloven § 108. Påtalemyndigheten kan begjære rettslige avhør til bruk for etterforskingen, jf. straffe­prosessloven § 237, og fornærmede vil da som hovedregel ha plikt til å forklare seg.

Straffeprosessloven §§ 117-125 inneholder regler om fritak for vitneplikt og fritak for å svare på bestemte spørsmål. Mest praktisk for fornærmedes vedkommende er trolig reglene i straffeprosessloven §§ 122 og 123.

Straffeprosessloven § 122 fritar for vitneplikt personer som står i en nær relasjon med den som er siktet i saken. Kretsen av nærstående består av ektefeller, eventuelt fraskilte, samt personer som lever eller har levd sammen i ekteskapslignende forhold, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og like nær besvogrede. Som besvogret anses også den besvogredes ektefelle. Er for eksempel fornærmede gift med siktede, er hun eller han fritatt for vitneplikt.

Etter straffeprosessloven § 123 første ledd første punktum jf. § 122, kan fornærmede nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vedkommende selv eller noen det står i nært forhold til for straff eller tap av borgerlig aktelse. Kretsen er avgrenset på samme måte som straffeprosessloven § 122 første og annet ledd. Forskjellen mellom § 122 og § 123 er at den som kan utsettes for straff eller tap av borgerlige aktelse kan være en annen enn den som er siktet i saken. Retten kan dessuten frita fornærmede for å svare på spørsmål som berører dets forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken på samme måte som nevnt i første ledd, jf. straffeprosessloven § 123 annet ledd.

Retten kan i tillegg etter straffeprosessloven § 123 første ledd annet punktum frita fornærmede fra å svare på spørsmål ved fare for vesentlig velferdstap av annen art enn straff eller tap av borgerlig aktelse når det ved en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers, vil være urimelig å pålegge fornærmede å forklare seg.

Fornærmede som er fritatt for vitneplikt etter § 122 første eller annet ledd skal gjøres oppmerksom på sin rett før de blir avhørt, jf. straffeprosessloven § 235 første ledd og påtaleinstruksen § 8-5 tredje ledd.

Hvor forholdene gir grunn til det, bør fornærmede gjøres kjent med fritaksreglene i straffeprosessloven § 121 20 , § 122 tredje ledd og §§ 123-125 også før avhør av politiet, jf. straffeprosessloven § 235 annet ledd og påtaleinstruksen § 8-5 fjerde ledd.

Forklaring både for politiet og retten avgis under sannhetsplikt. Falsk forklaring kan straffes etter straffeloven §§ 163 og 166. Fornærmede skal gjøres kjent med straffansvaret før forklaringen avgis, jf. straffeprosessloven § 234 jf. § 128 og på­taleinstruksen § 8-5 siste ledd.

Om mindreårige fornærmedes forklaringsplikt og hvem som skal informeres om muligheten for fritak der det er aktuelt og bestemme om forklaring i slike tilfeller skal gis, se punkt 3.2.4.

3.1.5.3 Avhør av fornærmede – regler om fremgangsmåte

Fornærmede avhøres i utgangspunktet etter reglene om avhør av vitner. Her fremstilles bare de reglene som gir fornærmede rettigheter eller beskyttelse, eventuelt pålegger plikter, som ordinære vitner ikke har. Reglene er primært praktiske for fornærmede i snever forstand og andre direkte skadelidte som er fysiske personer. Reglenes innhold og begrunnelse tilsier neppe at de også skal gjelde for mer indirekte skadelidte som for eksempel arbeidsgivere eller forsikringsselskaper, eller der fornærmede er en juridisk person, for eksempel et selskap.

Med mindre særlige grunner taler mot det, har fornærmede rett til å ha med en person som vedkommende har tillit til ved avhøret, jf. påtale­instruksen § 8-10 fjerde ledd. Politiet kan nekte fornærmede å ha til stede en person som selv er vitne i saken.

Spørsmål om fornærmedes tidligere seksuelle atferd skal ikke stilles med mindre det er av vesentlig betydning for saken, jf. påtaleinstruksen § 8-6 syvende ledd. Eventuelle spørsmål må stilles på en så hensynsfull måte som mulig.

Enkelte grupper av fornærmede er særlig sårbare. Dette gjelder for eksempel unge fornærmede og fornærmede som er psykisk utviklingshemmet. For disse gruppene av fornærmede gjelder det visse særlige regler i tilknytning til avhør.

Når fornærmede er under 16 år, bør barnets foreldre eller en foresatt gis anledning til å være til stede under avhøret, dersom ikke vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det jf. straffeprosessloven § 128 annet ledd og påtaleinstruksen § 8-9 første ledd. Dersom den mistenkte i saken er en av barnets foreldre eller foresatte, bør det sørges for at det oppnevnes en setteverge som kan bistå barnet i avhøret, jf. påtale­instruksen § 8-9 første ledd tredje punktum.

Avhøret skal skje på en særlig hensynsfull måte, og etter omstendighetene bør avhøret finne sted i barnets hjemmemiljø, jf. påtaleinstruksen § 8-9 fjerde ledd. I sedelighetssaker sier påtale­instruksen § 8-9 fjerde ledd tredje og fjerde punktum at avhøret så vidt mulig bør foretas av en kvinne, eventuelt i nærvær av en kvinne.

Vitner, herunder fornærmede, under 14 år i sedelighetssaker, skal fortrinnsvis avhøres etter reglene om dommeravhør og observasjon i straffeprosessloven § 239, jf. straffeprosessloven § 234. Samme fremgangsmåte kan brukes ved avhør av et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt.

Etter straffeprosessloven § 239 annet ledd kan dommeravhør også benyttes i saker om andre straffbare forhold enn sedelighetssaker dersom hensynet til vitnet tilsier det. I forarbeidene nevnes for eksempel saker om ærekrenkelser og saker som berører familieforhold på en måte som er opprørende for barnet. 21

Dommeravhør innebærer at dommeren mottar forklaring utenfor rettsmøte. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller til å foreta avhøret under dommerens kontroll. Avhøret tas opp ved video, og dette videoopptaket vil normalt tre i stedet for direkte forklaring for retten under hovedfor­handlingen.

Dommeren kan også beslutte at det skal foretas observasjon av barnet i stedet for eller forut for dommeravhør, jf. straffeprosessloven § 239 tredje ledd med videre henvisninger til straffeprosess­loven §§ 152, 153 og 159. Slik observasjon består i lek og samtaler med barnet med sikte på å få frem en forklaring. Bakgrunnen for bestemmelsen er i følge forarbeidene at dommeravhør kan være utilstrekkelig for å få frem forklaring fra små barn. 22

Om barns forklaringsplikt og hvem som skal opplyses om og vurdere om forklaring skal gis der fritak er mulig, se punkt 3.2.4.

Bestemmelsene i straffeprosessloven § 239 utfylles av forskrift om dommeravhør og observasjon av 2. oktober 1998 nr. 925 (dommeravhør­forskriften). Forskriften gir nærmere regler om hvor og hvordan avhøret skal gjennomføres. Disse reglene gjennomgås ikke her.

Reglene om dommeravhør og observasjon har blitt evaluert av en arbeidsgruppe som ble oppnevnt av Justisdepartementet og Domstols­administrasjonen 7. april 2003. Arbeidsgruppen ble ledet av tingrettsdommer Inger Myhr og hadde ellers følgende sammensetning: statsadvokat Randi Gabrielsen, spesialmedarbeider ved Oslo politidistrikt Øyvind Andreassen, forsker/psykolog Annika Melinder og advokat Tore Pettersen.

Gruppen leverte sin rapport 5. mai 2004. 23 I rapporten stilles det blant annet spørsmål om nødvendigheten av dommerens medvirkning til avhøret. Gruppen anbefaler at dette spørsmålet utredes videre. Gruppen konkluderer også med at observasjonsordningen som ble innført i 1998 ikke har vært en suksess og mener ordningen bør oppheves.

Rapporten ble sendt på høring med frist 15. februar 2005 og er under oppfølging i departementet. 24

3.1.5.4 Første gangs avhør – informasjonsrettig­heter

Ved første gangs avhør av fornærmede – som gjerne skjer i forbindelse med anmeldelse – skal politiet gi en relativt omfattende orientering om fornærmedes rettigheter. Avgrensningen av hvem som har krav på slik informasjon, må bero på informasjonspliktens innhold. For eksempel har politiet bare plikt til å informere om bistandsadvokat til de fornærmede som kan ha krav på advokatbistand. Som i det foregående punktet, er de fleste reglene av en slik karakter at de bare er relevante for fornærmede i snever forstand og andre direkte skadelidte når disse er fysiske personer.

Informasjon om rett til å ha med støtteperson

Før avhøret tar til skal fornærmede informeres om sin rett til å ha med en støtteperson, jf. påtale­instruksen § 8-10 siste ledd.

Rett til bistandsadvokat

Etter straffeprosessloven § 107 a siste ledd, jf. påtale-­instruksen § 8-8 skal fornærmede som har krav på bistandsadvokat gjøres kjent med denne retten ved anmeldelsen av forholdet. Fornærmede skal også gjøres kjent med at retten på begjæring kan oppnevne bistandsadvokat dersom det er grunn til å tro at hun eller han kan få betydelig skade på legeme eller helbred som følge av handlingen, jf. påtaleinstruksen § 8-8 første ledd tredje punktum.

Videre skal fornærmede gjøres kjent med reglene om godtgjørelse til advokaten, jf. straffeprosessloven § 107 b og opplyses om at de kan vente med å avgi forklaring før advokaten er til stede, jf. påtaleinstruksen § 8-8 første ledd siste punktum.

Fornærmede skal spørres om hun eller han ønsker oppnevnt en bestemt advokat, jf. påtale­instruksen § 8-8 tredje ledd. Dersom det ønskes en advokat utenfor rettskretsen, skal det opplyses om at fornærmede selv kan måtte dekke merkostnadene ved dette.

Hvis det er fare for opphold i etterforskingen, kan politiet etter straffeprosessloven § 107 b annet ledd tilkalle advokat for fornærmede. Denne advokaten får i så fall samme stilling som en oppnevnt bistandsadvokat.

Det skal fremgå av avhørsrapporten at den foreskrevne informasjonen er gitt, jf. påtaleinstruksen § 8-8 siste ledd.

Informasjon om fri rettshjelp i saker om mishandling fra nærstående

Etter påtaleinstruksen § 8-8 fjerde ledd skal fornærmede som antas å komme inn under ordningen med fri rettshjelp i kvinnemishandlingssaker gjøres kjent med denne ordningen. Tidligere var dette et særskilt rettshjelptiltak med hjemmel i rettshjelploven § 6. Etter lovendring 15. april 2005 nr. 17, i kraft 1. januar 2006, er det rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 som regulerer disse tilfellene. Etter denne bestemmelsen har den som har vært utsatt for mishandling fra nærstående rett til fritt rettsråd i forbindelse med straffesak mot gjerningspersonen. Påtaleinstruksen er ikke blitt tilpasset endringene i rettshjelploven. Utvalget legger likevel til grunn at alle som omfattes av rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 vil bli informert om muligheten for fri rettshjelp.

Påtalebegjæring

Etter straffeprosessloven § 236, jf. påtaleinstruksen § 8-7 første ledd skal fornærmede i første avhør spørres om påtale begjæres. Dersom fornærmede er umyndig, bør også vergen spørres, jf. påtaleinstruksen § 8-7 fjerde ledd. Hvis begjæring er nødvendig for offentlig påtale, skal vergen i de tilfeller som er nevnt i straffeloven § 78 spørres om han eller hun begjærer påtale.

Reglene om påtalebegjæring fra fornærmede er som nevnt ikke videreført i den nye straffe­loven 25 , men denne loven er ikke trådt i kraft.

Borgerlige rettskrav

Etter straffeprosessloven § 236 jf. påtaleinstruksen § 8-7 annet ledd skal fornærmede i første avhør gjøres kjent med adgangen til å fremme erstatningskrav (og andre borgerlige rettskrav) i forbindelse med straffesaken og spørres om de vil fremme slike krav i saken. I så fall skal de videre spørres om de ønsker at påtalemyndigheten skal fremme kravet for dem.

Hvis fornærmede er umyndig, skal vergen etter omstendighetene spørres om det gjøres gjeldende borgerlige rettskrav på vegne av fornærmede, jf. påtaleinstruksen § 8-7 siste ledd i.f.

Rett til voldsoffererstatning

Dersom fornærmede er blitt skadet ved en straffbar voldshandling, skal politiet ved første avhør gjøre fornærmede kjent med adgangen til å kreve erstatning fra staten, jf. påtaleinstruksen § 8-7 tredje ledd.

3.1.5.5 Rett til bistandsadvokat

Enkelte grupper av fornærmede har krav på bistandsadvokat. Dette gjelder i saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197 og 199, § 200 tredje ledd, (§ 222 annet ledd) 26 , § 342 første ledd bokstav b, jf. § 33 og § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 a. De oppregnede bestemmelsene gjelder de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep, samt brudd på besøksforbud og kontaktforbud. I andre saker kan retten oppnevne bistandsadvokat dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det er behov for advokat.

Retten til bistandsadvokat gjelder bare den som er fornærmet i snever forstand, ikke andre skadelidte.

Bistandsadvokatens oppgave er å ivareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken, jf. straffeprosessloven § 107 c første ledd første punktum. Advokaten skal også gi fornærmede slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken, jf. straffe­prosessloven § 107 c første ledd annet punktum.

Reglene om bistandsadvokaten gjennomgås nærmere i punkt 3.4.

3.1.5.6 Rett til dokumentinnsyn

Etter straffeprosessloven § 242 har fornærmede på begjæring, rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter dersom det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Innsynsretten er også begrenset når det gjelder opplysninger fra kommunikasjonskontroll og i saker med anonym vitneførsel. Innsyn kan heller ikke kreves i dokumenter som bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til en fremmed stat.

Retten til dokumentinnsyn gjelder for alle grupper av fornærmede, det vil si fornærmede i snever forstand og andre skadelidte som kan fremme krav etter straffeprosessloven § 3, hva enten de er direkte eller indirekte skadelidte, fysiske eller juridiske personer.

Fornærmedes innsynsrett er på dette stadiet den samme som mistenktes. (Men den offentlige forsvarerens innsynrett kan gå noe lenger enn fornærmedes og mistenktes.) Fornærmede har imidlertid ikke adgang til å bringe avgjørelse som nekter innsyn inn for retten, slik mistenkte har, jf. straffe­prosessloven § 242 tredje ledd.

Fornærmede har rett til kopi av dokumentene i den grad det er nødvendig for å ivareta vedkommendes interesser under sakens gang og det for øvrig anses ubetenkelig, jf. påtaleinstruksen § 16-4.

3.1.5.7 Rett til underretning om varetektsfengsling

Påtaleinstruksen § 9-6 pålegger påtalemyndig­heten å informere fornærmede i visse typer saker om siktede er varetektsfengslet og hvor lenge fengslingen gjelder for. I samme typer saker skal fornærmede underrettes så snart som mulig når siktede løslates eller fengslingen forlenges. Informasjonsplikten gjelder i alle saker om utuktig omgang eller handling, for eksempel voldtekt, seksuell omgang med mindreårige og incest. Dessuten gjelder den i saker om forbrytelse mot liv, legeme eller helbred, det vil si drap og vold, dersom siktede er eller har vært i en nær relasjon med fornærmede, se påtaleinstruksen § 9-6 for mer detaljert opplisting av hvilke relasjoner som omfattes.

Hensynet bak regelen og dens avgrensning tilsier at det bare er den fornærmede i snever forstand som har krav på underretning etter påtaleinstruksen § 9-6.

3.1.6 Påtaleavgjørelse

3.1.6.1 Underretning om påtalemyndighetens avgjørelser

Fornærmede har rett til underretning om påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet. Med påtalespørsmålet menes påtalemyndighetens avgjørelse av om det skal skje straffeforfølgning og hvordan saken skal behandles videre, for eksempel om saken henlegges eller om det tas ut tiltale.

Innstilling av straffeforfølgningen

En fornærmet som har anmeldt saken skal gis skriftlig melding når en forfølgning blir innstilt, jf. straffeprosessloven § 73 annet ledd og påtale­instruksen § 17-2. Dette må antas å gjelde både fornærmede i snever forstand og andre skadelidte, jf. straffeprosessloven § 3, forutsatt at de har anmeldt forholdet. I underretningen skal det opplyses om adgangen til å klage etter straffeprosessloven § 59 a og hvilken fremgangsmåte som skal følges ved klage. Det skal normalt også gis opplysning om adgangen til å reise privat straffesak.

Det skal dokumenteres at det er sendt underretning. Det skal nedtegnes skriftlig når, av hvem, på hvilken måte og til hvem underretning er sendt, jf. påtaleinstruksen § 17-3. Nedtegnelsen skal dateres og underskrives, og kopi av underretningen skal legges ved saken.

Midlertidig innstilling av saken

Etter straffeprosessloven § 250 og § 251 annet ledd kan påtalemyndigheten når det er grunn til å ta ut tiltale, likevel beslutte at en sak skal stilles foreløpig i bero på grunn av særlige omstendigheter – siktede kan ikke dømmes fordi hans oppholdssted ikke er kjent eller siktede oppholder seg i utlandet (straffeprosessloven § 250) eller siktede er i en situasjon som nevnt i straffeloven § 44 (siktede er for eksempel bevisstløs eller psykotisk) og det antas at hindringen er av forbigående art (straffeprosessloven § 251 annet ledd).

Etter påtaleinstruksen § 17-4 annet punktum skal det gis underretning til fornærmede i samsvar med § 17-2 første ledd. Derimot er det ikke praktisk med klagerett over slike avgjørelser, ettersom påtalemyndigheten ikke har herredømme over de omstendighetene som avgjørelsene bygger på.

Reglene om dokumentasjon av underretning i påtaleinstruksen § 17-3 kommer tilsvarende til anvendelse for beslutninger om midlertidig innstilling av saken, jf. påtaleinstruksen § 17-4 siste punktum.

Tiltalebeslutning

Fornærmede har krav på underretning om at det er tatt ut tiltale og sin rett til å gjøre seg kjent med til­talebeslutningen, jf. straffeprosessloven § 264 a og påtaleinstruksen § 25-8. Fornærmede skal videre gjøres kjent med sin rett til dokumentinnsyn etter straffeprosessloven § 264 a annet ledd. Disse rettighetene må gjelde for alle grupper av fornærmede.

Påtaleunnlatelse

Fornærmede som har inngitt anmeldelse, har krav på skriftlig underretning om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven §§ 69 og 70, jf. påtaleinstruksen §§ 18-5 og 18-6. Fornærmede skal også opplyses om klageadgangen og fremgangsmåten for fremsettelse av klage. Påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 kan gjøres betinget, for eksempel av at siktede betaler erstatning til fornærmede. I så fall skal det opplyses om dette i underretningen til fornærmede. Andre vilkår skal det opplyses om ved behov.

Rettighetene må gjelde alle grupper av fornærmede, det vil si også andre skadelidte og også juridiske personer, forutsatt at fornærmede har anmeldt forholdet.

Dokumentasjonsreglene i påtaleinstruksen § 17-3 jf. ovenfor, gjelder tilsvarende for under­retninger etter påtaleinstruksen §§ 18-5 og 18-6, jf. § 18-7.

Forelegg

Påtalemyndigheten kan beslutte at en sak skal avgjøres ved forelegg, som er en forenklet måte å ilegge bot eller inndragning på. I stedet for at saken må for domstolen, kan siktede velge å vedta påtalemyndighetens forslag til bot eller inndragningskrav. Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale pengekrav som går inn under straffeprosessloven § 3 til den berettigede. I disse tilfellene skal den kravsberettigede (altså fornærmede i vid forstand, jf. straffeprosessloven § 3) ha melding om et vedtatt forelegg, jf. påtaleinstruksen § 20-7. Det skal også opplyses om adgangen til å reise egen sivil sak om eventuelle restkrav som ikke er tatt med i forelegget.

Nektelse av å fremme borgerlige rettskrav

Den fornærmede og andre direkte skadelidte kan be om at påtalemyndigheten fremmer vedkommendes erstatningskrav i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 427.

Påtalemyndigheten plikter å ta med krav mot siktede fra den umiddelbart skadelidende, så fremt kravet ikke er åpenbart ugrunnet eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet ble fremmet i forbindelse med denne. Med «den umiddelbart skadelidende» avgrenses det mot forsikringssel­skaper, arbeidsgivere og andre som har lidt mer indirekte skade ved den straffbare handlingen. Dette gjelder selv om de etter definisjonen i straffeloven § 78 fjerde og femte ledd er fornærmet. 27 På den annen side dekker begrepet «den umiddelbart skadelidende» trolig også enkelte skadelidte som ikke omfattes av definisjonen av fornærmede, som for eksempel trafikkskadde. 28

For at påtalemyndigheten skal være forpliktet til å ta med kravet på de vilkår som er nevnt ovenfor, er det også en betingelse at kravet er rettet mot siktede eller mot siktedes foreldre. Reglene om behandlingen av borgerlige rettskrav er mer utførlig omtalt i punkt 3.5. Her skal det bare nevnes at dersom påtalemyndigheten nekter å fremme kravet, skal vedkommende straks underrettes om dette, jf. straffeprosessloven § 427 og påtaleinstruksen § 17-6.

3.1.6.2 Klage over påtalemyndighetens ­avgjørelser

Straffeprosessloven § 59 a lovfester en klagerett over visse av påtalemyndighetens avgjørelser. En slik klagerett fulgte tidligere av praksis. Klageretten innebærer en rett til ny prøving av høyere påtalemyndighet. Riksadvokatens vedtak kan imidlertid ikke påklages, jf. straffeprosessloven § 59 a første ledd siste punktum. Heller ikke klageinstansens vedtak i klagesaken kan påklages, jf. straffe­prosessloven § 59 a fjerde ledd. Avgjørelser truffet av Spesialenheten for politisaker kan påklages til riksadvokaten, jf. påtaleinstruksen § 34-8.

Klageretten gjelder for alle som kan sies å ha «rettslig klageinteresse». Dette må klart omfatte fornærmede i vid forstand, det vil si også andre skadelidte i den grad vedtaket har betydning for fremme av det borgerlige rettskravet.

Fornærmede har klagerett over vedtak om henleggelse, påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg og utferdigelse av tiltalebeslutning. Lovens oppregning omfatter også vedtak etter straffe­prosessloven § 459 om soningsutsettelse. Det er imidlertid uenighet i teorien om hvorvidt fornærmedes klagerett også er ment å omfatte disse vedtakene. 29 Spørsmålet er ikke avklart i forarbeidene. I riksadvokatens rundskriv nr. 2/96 er det lagt til grunn at fornærmedes klagerett ikke omfatter slike vedtak. Klage over slike vedtak er uansett lite praktisk siden fornærmede ikke blir informert om dem.

Begrepet henleggelse omfatter også beslutning om ikke å iverksette etterforsking. 30

Klageretten gjelder dessuten henleggelsesgrunnlaget. 31 Fornærmede kan for eksempel klage over at saken er henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist og mene at saken heller burde vært henlagt på grunn av bevisets stilling. Henleggelsesgrunnen «intet straffbart forhold anses bevist» innebærer at påtalemyndigheten mener at bevisene med særlig styrke taler imot at det er begått et straffbart forhold. Er saken derimot henlagt etter «bevisets stilling» er det intet sagt om bevisenes styrke, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/1988.

Klage over utferdigelse av tiltalebeslutningen kan typisk gå ut på at fornærmede mener det burde vært tatt ut tiltale etter et annet straffebud enn det tiltalen lyder på (for eksempel straffeloven § 239 i stedet for vegtrafikkloven § 3) eller at det ønskes endringer i beskrivelsen av det straffbare forholdet.

I praksis gjelder klager fra fornærmede først og fremst at saken er henlagt.

Påtalemyndighetens oppfyllelse av reglene om underretning som ble gjennomgått i det foregående punktet, er en forutsetning for at klageretten skal være reell. Fristen for å klage er tre uker fra det tidspunktet underretning om vedtaket kom frem til klageren, jf. straffeprosessloven § 59 a tredje ledd første punktum. For den som ikke har mottatt underretning, løper fristen fra det tidspunktet vedkommende på annen måte har fått eller burde skaffet seg kjennskap til vedtaket.

For vedtak om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning, skal klagefristen for andre enn den som vedtaket retter seg mot likevel senest løpe ut når det er gått tre måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet, jf. straffeprosessloven § 59 a tredje ledd siste punktum. Dette innebærer at det gjelder en absolutt frist på tre måneder for fornærmede. 32

Etter riksadvokatens rundskriv nr. 4/2002 bør også enkelte andre påtaleavgjørelser kunne påklages. Viktigst for fornærmede er klagerett over enkelte av statsadvokatenes beslutninger om anvendelse og opphør av særreaksjoner etter straffeloven §§ 39 flg., beslutning om ikke å begjære gjenopptakelse til skade for siktede, jf. straffe­prosessloven § 393 første ledd og underordnet instans vedtak om å avvise en fremsatt klage.

De lov- og instruksfestede reglene er ikke uttømmende. I riksadvokatens rundskriv nr. 4/2002 uttales det at det også kan tenkes andre tilfeller hvor det utenfor anvendelsesområdet for straffe­prosessloven § 59 a er grunn til å ta klager under behandling i kraft av det alminnelige overordningsforhold.

Det er fast praksis for at den umiddelbart s­kadelidende kan klage over en beslutning om å ikke ta med et borgerlig rettskrav. 33

Derimot er det sikker rett at begjæring om pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 (til­ståelsessaker) ikke kan påklages. Det samme gjelder vedtak om iverksetting av etterforsking og vedtak om bruk av rettsmidler. 34

Overordnet påtalemyndighet har dessuten en generell kompetanse til å omgjøre underordnet påtalemyndighets avgjørelser om å påbegynne eller frafalle en påbegynt straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven § 75. Det samme gjelder avgjørelser om å unnlate påtale. Slik omgjøring kan skje på grunnlag av en henvendelse fra fornærmede, men også av andre årsaker. Fornærmede har ikke krav på å få en slik henvendelse behandlet.

3.1.6.3 Samtykkekompetanse til overføring av saker til konfliktrådsbehandling

Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndig­heten beslutte å overføre en sak til behandling i konfliktrådet dersom den egner seg for det, jf. straffeprosessloven § 71 a. Både fornærmede og siktede må samtykke til slik behandling. Fornærmede har på denne måten rådighet over hvorvidt konfliktrådsbehandling skal finne sted eller ikke. Dersom fornærmede ikke samtykker, må påtalemyndigheten avgjøre saken på annen måte, for eksempel ved p­åtaleunnlatelse, forelegg eller tiltale.

Straffeprosessloven § 71 a gjelder fornærmede i vid forstand, jf. straffeprosessloven § 3. 35 Løsningen er naturlig i saker der det ikke er noen fornærmet i snever forstand. Departementet uttalte at situasjonen kunne «være en annen i de tilfelle der en person er fornærmet, mens (også) en annen har et erstatningskrav mot siktede som følge av handlingen. I mange tilfelle kan det da synes lite naturlig å gi den skadelidte status som part ved konfliktrådet ved siden av fornærmede.» 36 Departementet mente likevel at det ikke var noen grunn til å forby oversendelse til konfliktrådet i slike tilfelle.

Dersom det er flere fornærmede (i snever forstand) i en sak, må alle samtykke for at saken skal kunne overføres til konfliktrådet. 37 Derimot mente departementet at en fjernere tilknyttet skadelidt ikke skal kunne hindre konfliktrådsbehandling dersom den fornærmede i snever forstand samtykker til slik behandling. 38 I slike saker vil imidlertid konfliktrådsbehandling kunne være lite praktisk gjennomførbart.

Konfliktrådsbehandling kan også være aktuelt der fornærmede er en juridisk person. 39

3.1.7 Forberedelse til hovedforhandling

3.1.7.1 Dokumentinnsyn når det er tatt ut tiltale

Når det er tatt ut tiltale, har alle grupper av fornærmede rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen, jf. straffeprosessloven § 264 a første ledd. Fornærmede kan også kreve å gjøre seg kjent med andre dokumenter i saken så fremt det kan skje uten fare for skade eller sakens behandling ved retten eller for en tredjeperson, jf. straffeprosessloven § 264 a annet ledd. Innsyn skal ikke gis hvis det er fare for at det kan svekke bevisverdien av fornærmedes forklaring under hovedforhandlingen. 40 Innsyn kan heller ikke kreves i dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat.

Dersom fornærmede selv fremmer sitt erstatningskrav i forbindelse med straffesaken, blir innsynsretten utvidet. Begrensningene i innsyns­retten gjelder ikke så langt dokumentene er av betydning for avgjørelsen av fornærmedes krav. 41

Retten til dokumentinnsyn skal utøves ved at fornærmede gis anledning til å lese dokumentene i politiets eller forsvarerens nærvær, eventuelt kan dokumentene leses opp for fornærmede, jf. påtaleinstruksen § 25-9 første punktum. Fornærmede kan få kopi av sakens dokumenter i den grad det er nødvendig for å kunne ivareta sine interesser i saken og det for øvrig anses ubetenkelig.

I de saker hvor det er oppnevnt bistands­advokat, skal advokaten så vidt mulig få tilsendt sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 264 a tredje ledd. I saker der fornærmede har advokat, vil fornærmedes innsynsrett derfor også kunne utøves gjennom bistandsadvokatens tilgang på dokumentene. Advokaten må imidlertid ikke uten samtykke fra påtalemyndigheten gi fornærmede kopi av egen eller andres forklaring i saken, jf. p­åtaleinstruksen § 25-7.

3.1.7.2 Innkalling til hovedforhandling

Fornærmede varsles og innkalles til hovedforhandlingen etter reglene som gjelder for vitner i straffeprosessloven § 110. Dette innebærer at fornærmede innkalles ved forkynnelse av stevning, jf. straffeprosessloven § 110. Stevningen angir saken og formålet med innkallingen, rettsstedet og møtetiden. Den skal også kort opplyse om reglene for vitnegodtgjørelse og om ansvaret ved å utebli.

Etter straffeprosessloven § 110 første ledd siste punktum bør vitnet så vidt mulig få minst tre dagers varsel.

Dersom fornærmede er under 18 år, skal de foresatte i alminnelighet underrettes ved gjenpart, jf. straffeprosessloven § 114 tredje ledd. I så fall plikter de foresatte å sørge for at vitnet så vidt mulig får anledning til å møte, og de må straks gi beskjed dersom det ikke kan skje, jf. straffe­prosessloven § 114 fjerde ledd.

Dersom fornærmede er under 14 år, forkynnes stevningen for fornærmedes foresatte, som i så fall er ansvarlig for at barnet møter, jf. straffeprosess­loven § 110 annet ledd. I sedelighetssaker der fornærmede er under 14 år, skal avspilling av dommeravhør normalt tre i stedet for personlig avhør av fornærmede, jf. straffeprosessloven § 298. Samme fremgangsmåte kan benyttes der fornærmede er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt.

Dersom fornærmede fremmer krav i saken etter straffeprosessloven § 428, innkalles vedkommende som part etter reglene i straffeprosessloven § 428 jf. § 404 med videre henvisninger.

3.1.7.3 Forberedelse av bevisoppgave, innkalling av vitner mv.

Fornærmede som selv fremmer erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 har partsstilling i forhold til erstatningskravet. Dette innebærer blant annet at fornærmede har adgang til å føre egne bevis under hovedforhandlingen. Fornærmede kan også be retten om å oppnevne sakkyndige. Dersom fornærmede ønsker å føre egne vitner eller sakkyndige, må hun eller han be retten om å innkalle disse til hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 417 jf. § 404.

3.1.8 Fornærmedes stilling under hoved­forhandling og domsavsigelse

3.1.8.1 Rett til å være til stede

Fornærmedes anledning til å være til stede under hovedforhandlingen bedømmes stort sett etter reglene for vitner og for offentligheten. Som sagt tidligere er fornærmede som selv fremmer erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 part i saken for kravets vedkommende. De har da som parter rett til å være til stede under hele forhandlingen.

Fornærmede skal som hovedregel ikke være til stede under hovedforhandlingen før vedkommende har gitt forklaring, jf. straffeprosessloven § 129. Hensynet bak regelen er at vitner ikke skal kunne tilpasse sin forklaring til det andre forklarer før dem. Formålet med regelen er således å styrke sakens opplysning. Etter egen forklaring har fornærmede normalt anledning til å være til stede under den videre behandlingen av saken. Fornærmede vil i praksis ofte være første vitne. Det fornærmede er avskåret fra å overvære er derfor gjennomgående aktors innledningsforedrag og tiltaltes forklaring.

Hovedregelen er at rettsmøter er offentlige, jf. domstolloven § 124 første ledd. Fornærmede kan derfor, som alle andre, følge saken etter egen forklaring. Domstolloven §§ 125 og 126 inneholder unntak fra hovedregelen om offentlige rettsmøter og angir omstendigheter som medfører eller kan medføre at dørene lukkes i den enkelte sak. Både hensynet til fornærmede og til tiltalte er blant de omstendigheter som kan begrunne lukkede dører.

Etter domstolloven § 127 kan retten i saker med lukkede dører likevel gi adgang til tilstedeværelse for andre enn dem som har med saken å gjøre hvis særlige grunner taler for det. I dette ligger en forutsetning om at de som har med saken å gjøre alltid skal ha anledning til å være til stede selv om dørene lukkes. Loven definerer ikke hvem som skal anses å ha med saken å gjøre. Robberstad mener at loven hviler på en forutsetning om at fornærmede er inkludert i gruppen som anses å ha med saken å gjøre og som dermed alltid vil ha rett til å være til stede. 42

I tillegg til reglene i domstolloven er det enkelte regler i straffeprosessloven som bestemmer at visse typer vitneforklaringer i utgangs­punktet skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Ettersom fornærmede ikke er omfattet av straffeprosesslovens partsbegrep, innebærer disse reglene at fornærmede ikke har rett til å være til stede under slike forklaringer. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at den som har krav på hemmelighold, altså den som regelen er satt til å beskytte, kan samtykke i at fornærmede får være til stede.

Reglene faller i to hovedgrupper. I den første gruppen finnes regler om at retten ikke kan motta visse typer forklaringer uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Eksempler er vitne­forklaring om noe som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat (straffeprosessloven § 117), forklaring av prester i statskirken eller i andre registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleier om noe som er betrodd dem i deres stilling (straffeprosessloven § 119) og forklaringer om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om (straffeprosessloven § 120). I disse tilfellene skal forklaringen, hvis tillatelsen eller samtykket ikke bestemmer noe annet, bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

En annen gruppe av regler gir retten en skjønnsmessig mulighet til å frita vitner for å svare på enkelte spørsmål. Eksempler er straffeprosessloven § 121 som gir retten mulighet til å frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet. Dersom vitnet ikke blir fritatt for å svare på slike spørsmål, kan det kreve at forklaringen bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 121 annet punktum.

I en mellomstilling kommer reglene i straffeprosessloven §§ 124 og 125 der retten etter en avveining kan pålegge et vitne å forklare seg, selv om det i utgangspunktet har rett til å unnlate å svare på bestemte spørsmål. I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Hvis fornærmede fremmer eget erstatningskrav etter straffeprosessloven § 428 vil vedkommende være part hva gjelder erstatningskravet. Et særskilt spørsmål oppstår i forhold til de nettopp nevnte reglene i straffeprosessloven om utvisning av ikke-parter under enkelte vitneforklaringer. Spørsmålet synes ikke berørt i teorien, men det må være nokså klart at fornærmede i disse tilfellene anses som part i forhold til de nevnte reglene. 43

3.1.8.2 Møte- og forklaringsplikt

Fornærmede har møte- og forklaringsplikt for retten etter de samme regler som gjelder for vitner generelt, jf. straffeprosessloven § 108.

Etter straffeprosessloven § 109 kan retten frita et vitne fra å møte dersom det har lang reisevei og fremmøte vil medføre uforholdsmessig ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning. Unntaket er lite praktisk for fornærmede som normalt vil være et sentralt vitne.

Straffeprosessloven §§ 117-125 regulerer unntak fra forklaringsplikten og rett til å unnlate å svare på bestemte spørsmål, eventuelt adgang for retten til å frita for forklaring eller til å svare på bestemte spørsmål. De viktigste reglene for fornærmede er gjennomgått ovenfor i punkt 3.1.5.2.

I litteraturen har Lilly Bølviken drøftet hvorvidt det for mindreårige i tillegg til de vanlige fritaks­reglene, kan gjøres unntak fra forklaringsplikten på grunnlag av nødrett. Hun synes å konkludere med at dette må være mulig i tilfeller der det er fare for betydelige skadevirkninger hvis avhør foretas. 44 Sannsynligheten for at skade skal inntre må være av en viss størrelse, og skademuligheten må avveies i forhold til nødvendigheten av at barnet avhøres. 45 Bølviken antar at det bare unntaksvis vil være spørsmål om fritakelse fra forklaringsplikt på slikt nødrettslig grunnlag.

Om utøvelsen av mindreårige fornærmedes fritaksrett, se punkt 3.2.4.

3.1.8.3 Rett til godtgjørelse

Fornærmede som møter for retten har rett til godtgjørelse etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. Godtgjørelsen beregnes etter regulativet for reiser innenlands for statens regninger. Fornærmede kan også få tilkjent dekning for utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig dersom økonomisk tap legitimeres.

3.1.8.4 Beskyttelsesregler

Som nevnt i punkt 3.1.1 er det en del regler som verner eller skjermer fornærmede, dels mot fysiske farer, dels mot den følelsesmessige og psykiske belastningen straffesaken kan medføre. Det kan være unaturlig å karakterisere disse reglene som direkte rettigheter for fornærmede. Ikke desto mindre kan de være av stor betydning for fornærmede i enkelte saker.

Adgangen til å vise ut personer når fornærmede forklarer seg

Tiltalte har i utgangspunktet både rett og plikt til å være til stede under hele hovedforhandlingen. Retten har likevel mulighet til å vise ut tiltalte eller andre personer under fornærmedes og andre vitners forklaring dersom det er grunn til å frykte at en uforbeholden tilståelse ellers ikke vil bli gitt, jf. straffeprosessloven § 284 første ledd første punktum jf. fjerde punktum. Regelen er begrunnet i hensynet til sakens opplysning og kan for eksempel være anvendelig der fornærmede eller vitner har vært utsatt for trusler eller press fra tiltalte eller andre.

Retten kan også beslutte at tiltalte eller andre personer skal forlate salen under forklaringen til et anonymt vitne, jf. straffeprosessloven § 284 første ledd tredje punktum jf. fjerde punktum.

Ved avhør av fornærmede kan retten også beslutte at tiltalte eller andre personer skal forlate salen dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det, jf. straffeprosessloven § 284 første ledd femte punktum.

Hvorvidt tiltalte skal forlate salen, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Hensynet til fornærmede må veies mot hensynet til tiltalte. Viktige vurderingsmomenter er fornærmedes tilknytning til gjerningspersonen, fornærmedes alder, overgrepets art og fornærmedes psykiske situasjon. 46 Om terskelen for utvisning sier forarbeidene at det må kreves mer enn at fornærmede føler ubehag ved siktedes tilstedeværelse. 47

Det vil ofte være mulig å finne praktiske løsninger som ivaretar både hensynet til fornærmede og tiltaltes rett til tilstedeværelse. Straffeprosessloven § 284 første ledd siste punktum slår fast at retten i stedet for å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen, kan beslutte at det settes i verk tiltak slik at vedkommende ikke kan iaktta vitnet. Det vesentlige for fornærmede er ofte å slippe å se tiltalte under forklaringen, og en slik løsning vil derfor som regel kunne imøtekomme fornærmedes behov. Praktisk kan det organiseres slik at tiltalte sitter i et tilstøtende rom, men med full adgang til å høre det som sies eller at tiltalte sitter bak i salen.

For den fornærmede kan det være av stor betydning å få avklart spørsmålet om tiltalte eller andre personer skal være tilstede under forklaringen så tidlig som mulig. Straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav f gir retten anledning til å avgjøre dette spørsmålet under saksforberedende møte. Avgjørelsen er imidlertid ikke bindende ved hovedforhandlingen med mindre spørsmålet er avgjort i høyere instans etter kjæremål, jf. straffeprosessloven § 272 siste ledd. Normalt vil ikke spørsmålet bli tatt opp på nytt under hovedforhandlingen dersom avgjørelsen ikke ble påkjært under forberedelsen. 48

Adgangen til å lukke dørene

Etter domstolloven § 125 kan retten beslutte at saken skal behandles for lukkede dører blant annet når «hensynet til privatlivets fred eller ærbarhet krever det». I praksis vil retten her ofte legge stor vekt på fornærmedes ønsker i saker av personlig karakter. 49 Om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og eventuelt med referatforbud kan avgjøres før hovedforhandlingen i saksfor­beredende møte, jf. straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav g. Det som er sagt ovenfor om hvorvidt spørsmålet kan tas opp på nytt ved hovedforhandling gjelder tilsvarende for denne typen avgjørelser.

Skjerming av adresse, anonym vitneførsel og vitnebeskyttelse

Vitner skal som hovedregel opplyse om navn, fødselsdato, stilling og bopel, jf. straffeprosessloven § 130 første ledd. Dersom det er fare for at vitnet eller noen av vitnets nærmeste kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller fri­heten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan rettens leder beslutte at opplysing om bopel eller arbeidssted bare skal opplyses skriftlig til retten, jf. straffeprosessloven § 130 annet ledd. Dersom fornærmede frykter at tiltalte skal oppsøke ham eller henne hjemme, kan dette være grunn til å holde adressen skjult etter alternativet «vesentlig velferdstap av annen art». 50

I enkelte saker er det behov for særlige sikkerhetstiltak for vitner. Etter straffeprosessloven § 130 a har retten i enkelte typer saker anledning til å beslutte anonym vitneførsel. Dette gjelder ved overtredelse av nærmere bestemte straffebud 51 når det om vitnets identitet blir kjent kan være fare enten for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller til noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i straffeprosessloven § 122 52 , eller for at muligheten for et vitne til å delta skjult i etterforskingen av andre saker av den art som er nevnt foran, blir vesentlig vanskeliggjort.

Anonym vitneførsel kan gå ut på ett eller flere av følgende tiltak: a) at vitnets navn ikke opplyses, b) at det ikke gis andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent eller c) at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig.

Fornærmedes identitet er oftest kjent for siktede. Det er derfor lite praktisk at fornærmede føres som et anonymt vitne. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der fornærmedes identitet er ukjent for siktede og man frykter at fornærmede vil bli utsatt for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten dersom hans eller hennes identitet blir kjent for siktede.

Dommere, lagrettemedlemmer, aktor og forsvarer skal likevel opplyses om vitnets navn og gjøres kjent med andre forhold som er av betydning for saken. De som får slike opplysninger har taushetsplikt om alle opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent.

Reglene om unntak fra retten til dokumentinnsyn, jf. blant annet straffeprosessloven § 242 a, kan tenkes anvendt også til fordel for fornærmede. Dette er trolig mindre praktisk siden unntaksmuligheten bare gjelder opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken.

Politidirektoratet har utarbeidet nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse.

Beskyttelsestiltak utenfor hovedforhandling

Tiltak som voldsalarm, besøksforbud, adressesperre i folkeregisteret og fiktiv identitet kan være viktige for enkelte fornærmede. 53 Med unntak av besøksforbud, faller disse tiltakene i hovedsak utenfor utvalgets mandat. Besøksforbud omtales nærmere i punkt 3.1.14.

Regler som begrenser belastende spørsmål

Det finnes regler som begrenser hvilke spørsmål som kan stilles til fornærmede og vitner. Dette gjelder for eksempel bevisførsel om vandel eller om tidligere seksuell atferd, jf. straffeprosessloven § 134 første ledd hvor det er bestemt at slik bevisførsel bør nektes dersom ikke den antas å være av vesentlig betydning for saken.

Retten kan bestemme at enkelte typer spørsmål skal stilles og besvares skriftlig. Dette kan redusere belastningen for vitnet dersom saken går for åpne dører.

Skriftlige erklæringer om et vitnes gode eller dårlige navn og rykte må ikke brukes, jf. straffeprosessloven § 134 tredje ledd.

I saker der fornærmede har bistandsadvokat er det en viktig oppgave for advokaten å passe på at avhøret av fornærmede skjer på hensynsfull og skånsom måte. Bistandsadvokaten har rett til å protestere på spørsmål som ikke kommer saken ved eller som blir stilt på en utilbørlig måte, jf. straffe­prosessloven § 107 c tredje ledd annet punktum.

Retten har dessuten et generelt ansvar for at avhøringen skjer på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet, jf. straffeprosessloven § 136 første ledd. Spørsmål som ikke kommer saken ved skal avvises, og rettens leder skal overta utspørringen dersom den foregår på en utilfredsstillende måte eller andre grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 136 tredje ledd.

3.1.8.5 Rett til å føre bevis, stille spørsmål osv

Hvis fornærmede fremmer erstatningskravet selv etter straffeprosessloven § 428, har vedkommende fulle partsrettigheter hva gjelder dette kravet. Dette innebærer at fornærmede i forhold til erstatningskravet kan holde innledningsforedrag, føre bevis, stille spørsmål til vitner og tiltalte og holde prosedyre og nedlegge påstand. Fornærmede kan også be retten oppnevne sakkyndige.

En fornærmet som ikke fremmer erstatningskravet på denne måten, har ikke slike rettigheter.

3.1.8.6 Underretning om domsresultatet

Når dommen er avsagt, skal fornærmede med kjent navn og adresse underrettes om domsresultatet og om rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28, jf. påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd.

Når erstatnings- eller oppreisningskrav er pådømt i en straffesak, skal politiet sende underretning til fornærmede og andre skadelidte som har fått krav pådømt i saken, så snart kravet kan fullbyrdes, jf. påtaleinstruksen § 30-10. Det skal opplyses om hvilket beløp som er tilkjent, hvem som er ansvarlig og at Statens innkrevingssentral vil gi nærmere redegjørelse om eventuell innkreving. Kopi av domsslutning eller forelegg skal vedlegges. Dersom det i saken er besluttet inndragning av vinning, skal fornærmede og andre skadelidte gjøres kjent med adgangen til å kreve inndragningsbeløpet brukt til dekning av deres erstatningskrav, jf. straffeloven § 37 d annet ledd.

3.1.9 Anke

Fornærmede har ikke adgang til å anke en dom i straffesaken. I praksis vil fornærmedes synspunkt kunne bli tillagt vekt hvis påtalemyndigheten vurderer å anke, på samme måte som fornærmedes standpunkt til påtalespørsmålet vil kunne bli tillagt vekt også utenfor de tilfeller der påtale er avhengig av fornærmedes begjæring. Påtalemyndigheten har imidlertid ingen plikt til å innhente fornærmedes synspunkt.

Om anke over det borgerlige rettskravet, typisk erstatningskrav, se punkt 3.5.2.7 nedenfor.

3.1.10 Dokumentinnsyn i avsluttede saker

3.1.10.1 Saker som er behandlet av retten

For saker som er behandlet av retten, reguleres fornærmedes innsynsrett av straffeprosessloven § 28, som gir fornærmede rett til å kreve utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Retten til utskrift gjelder i utgangspunktet alle saksdokumenter. Det kreves ikke at dokumentene har vært fremlagt for retten. 54 Fornærmedes innsynsrett er heller ikke avhengig av at vedkommende har rettslig interesse i innsyn, jf. Rt. 1996 side 612.

Utskrift skal imidlertid nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift, eller når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet på urettmessig vis, jf. straffeprosessloven § 28 tredje ledd første punktum. Retten kan heller ikke gi utskrift av dokumenter som inneholder opplysninger som tidligere har vært unntatt fra innsyn eller slike dokumenter som påtalemyndigheten tidligere har begjært unntatt fra innsyn og siden innstilt forfølgningen etter § 72 første ledd annet punktum annet alternativ fordi den ikke fikk medhold i begjæringen, jf. straffeprosessloven § 28 tredje ledd siste punktum.

Det kan heller ikke gis utskrift av den delen av rettsboken som omhandler begjæringer og behandling av saker med anonym vitneførsel.

Fornærmedes innsynsrett omfatter heller ikke personaliarapporten, utskrift av straffe- og bøte­registeret, personundersøkelse og psykiatriske erklæringer eller andre dokumenter som inneholder opplysninger av særlig personlig art om siktede, jf. straffeprosessloven § 28 fjerde ledd jf. p­åtaleinstruksen § 4-1 annet ledd.

3.1.10.2 Saker som er avgjort av påtalemyndigheten

Straffeprosessloven § 28 gjelder bare for saker som er avgjort av retten . Straffeprosessloven inneholder ingen tilsvarende innsynsregler for saker som er avsluttet på annen måte, det vil si ved beslutning av påtalemyndigheten. Innsyn i disse sakene reguleres av påtaleinstruksen § 4-1, som gir fornærmede rett til utskrift av dokumentene i saken med de samme begrensningene som gjelder etter straffeprosessloven § 28.

3.1.11 Fullbyrdelsen

Statens innkrevingssentral skal forestå innkreving av fornærmedes og skadelidtes erstatnings- og oppreisningskrav hvis ikke fornærmede ønsker å forfølge kravet på egen hånd, jf. § 30-11. 55 Dersom fornærmede eller skadelidte er et nærings­drivende foretak som må antas å ha ressurser til selv å tvangsfullbyrde kravet, skal ansvaret for å begjære utleggestrekk eller annen tvangsfullbyrdelse av kravet som regel overlates til vedkommende selv, jf. påtaleinstruksen § 30-11 annet ledd. Det samme gjelder offentlige etater når ikke annet er bestemt av departementet, jf. annet ledd annet punktum.

Ved fullbyrdelse av frihetsstraff gjelder det enkelte informasjonsplikter overfor fornærmede og etterlatte. Etter straffegjennomføringsloven § 36 siste ledd skal kriminalomsorgen varsle fornærmede eller dennes etterlatte om tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd dersom det er av betydning for fornærmede eller etterlatte å få kjennskap til dette. Det samme gjelder for løs­latelsestidspunktet, jf. straffegjennomføringsloven § 42 syvende ledd. Det er gjort unntak fra taushetsplikten for opplysninger som nevnt i § 36 siste ledd og § 42 syvende ledd, jf. straffegjennomførings­loven § 7. I forarbeidene er voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og trusler nevnt som saker hvor varsel kan være særlig aktuelt. 56

Reglene om varsling av fornærmede og etterlatte er foreslått endret. Justisdepartementet har i høringsnotat 26. januar 2004 foreslått endringer i straffegjennomføringsloven om utvidede varslingsregler til fornærmede og etterlatte. Det foreslås blant annet varsling om frigang eller gjennomføring av straff utenfor fengsel hvis det er av betydning for fornærmede å få kjennskap til dette. Det foreslås videre varsel hvis den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden, og det er av betydning for fornærmede eller etterlatte å få kjennskap til endringen.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning sendte 8. juli 2005 ut et høringsnotat der det foreslås endringer i retningslinjene om varsling av fornærmede om avgjørelser under soning. I høringsnotatet er det fremlagt et spørreskjema som er tenkt sendt til fornærmede og de etterlatte i nærmere angitte sakstyper med spørsmål om de ønsker varsling ved bestemte avgjørelser under straffegjennomføringen.

Forslagene er nærmere omtalt i punkt 9.13.2 sammen med utvalgets vurderinger av varslingsreglene til fornærmede og etterlatte under domfeltes gjennomføring av straff.

3.1.12 Gjenopptakelse

Fornærmede har ikke rett til å kreve gjenopptakelse. Det er heller ikke lovfestede rutiner for informasjon til fornærmede eller innhenting av fornærmedes synspunkt på påtalemyndighetens eller siktedes begjæringer om gjenopptakelse. I for­arbeidene ble det imidlertid uttalt at kommisjonen bør varsle fornærmede om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige prøvingen. 57 Departementet mente dessuten, med støtte i riksadvokatens høringsuttalelse, at fornærmede burde få anledning til å uttale seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242. Synspunktet ble fulgt opp i justiskomiteens innstilling.

Lovgivers forutsetninger synes imidlertid ikke fulgt fullt ut i gjenopptakelseskommisjonens praksis. Utvalget har fått opplyst at fornærmede i praksis blir informert og avhørt i de tilfellene der det er nødvendig for sakens opplysning. I andre saker blir fornærmede informert ved avslutning av saken om at den har vært til behandling hos kommisjonen og hvilket utfall den har fått. Dette gjelder riktignok bare i de saker hvor det er praktisk mulig og typisk i saker om vold og sedelighet.

Justisdepartementet sendte 3. november 2005 på høring forslag om enkelte endringer i reglene om gjenopptakelse. Det foreslås blant annet at kommisjonen skal kunne oppnevne bistandsadvokat for den fornærmede i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Høringsfristen var 1. februar 2006.

3.1.13 Særlig om tilståelsessaker

3.1.13.1 Når en sak kan behandles som tilståelsessak

Straffeprosessloven § 248 gir særlige regler om behandlingsmåten for tilståelsessaker. Slike saker behandles av en enkelt dommer og pådømmes uten tiltalebeslutning og hovedforhandling. Denne behandlingsmåten er raskere og mindre kostnadskrevende enn gjennomføring av hovedforhandling. Ikke alle typer saker kan pådømmes på denne måten. Vilkåret er at det gjelder en handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år og at siktede i retten har gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysningene i saken. Det er strafferammen i det aktuelle straffebudet som er avgjørende. Dette innebærer for eksempel at voldtekt ikke kan pådømmes som tilståelsessak dersom den seksuelle omgangen var samleie eller hvis gjerningspersonen har fremkalt en bevisstløshetstilstand for å oppnå seksuell omgang, jf. s­traffeloven § 192 annet ledd (i slike saker er s­trafferammen 15 år).

Når straffebudet fastsetter en høyere strafferamme hvor handlingen har hatt spesielle følger, eller er begått under bestemte omstendigheter, blir det avgjørende om påtalemyndigheten påstår at slike omstendigheter foreligger. 58 For eksempel er den ordinære strafferammen for voldtekt fengsel inntil 10 år. Voldtekt kan derfor pådømmes som tilståelsessak med mindre det foreligger voldtekt til samleie (da øker strafferammen til 15 år jf. straffeloven § 192 annet ledd). Ved særlig grove former for voldtekt øker strafferammen til 21 år, (også hvis det ikke foreligger voldtekt til samleie), blant annet hvis voldtekten er begått av flere i fellesskap, eller den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, jf. straffeloven § 192 tredje ledd. Dersom påtalemyndigheten påstår at så er tilfellet, er pådømmelse som t­ilståelsessak utelukket.

Dersom straffebudet har en forhøyet strafferamme hvor det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet, skal denne forhøyede strafferamme alltid legges til grunn, selv om det ikke vil bli påstått at det foreligger slike omstendigheter i den aktuelle saken. 59 Det er vanskelig å finne relevante eksempler, men straffeloven § 234 er en, om enn noe upraktisk, bestemmelse til illustrasjon. Straffebudet har en maksimumsramme på 8 år. Under særlig skjerpende omstendigheter kan imidlertid fengsel i 12 år anvendes, jf. annet ledd.

Det skal ses bort fra forhøyelse av lengstestraffen på grunn av gjentagelse, konkurrens eller anvendelsen av straffeloven § 232, jf. straffeprosessloven § 248 annet ledd. En legemsskade som har hatt betydelig skade på legeme og helbred til følge, kan for eksempel straffes med fengsel i inntil 8 år, jf. straffeloven § 229 tredje straffalternativ. Dersom straffeloven § 232 kommer til anvendelse, for eksempel på grunn av bruk av kniv eller annet særlig farlig redskap, kan straffen forhøyes med inntil 3 år. Pådømmelse for enedommer er i prinsippet ikke utelukket i disse sakene, selv om straffen kan overstige 10 år.

Kravet til strafferammen innebærer at mange av de alvorligste straffesakene som innebærer en integritetskrenkelse mot enkeltpersoner, er utelukket fra tilståelsespådømmelse.

Heller ikke saker som gjelder særreaksjoner, eksempelvis overføring til tvungent psykisk helsevern, kan pådømmes som tilståelsesak, jf. straffeprosessloven § 248 siste ledd.

Endelig kommer de begrensninger som ligger i lovens vilkår om at pådømmelse bare kan skje «når retten ikke finner det betenkelig», jf. straffeprosessloven § 248 første ledd.

Det er fremholdt i teori og praksis at ikke alle saker egner seg for den summariske behandling en tilståelsesdom innebærer. 60 En må vurdere alvorligheten av forholdet. Det kan likevel ikke være slik at en lang fengselsstraff i seg selv hindrer pådømmelse, eksempelvis kan saker etter straffeloven § 162 andre ledd (grov narkotikaforbrytelse) pådømmes som tilståelsessak. Rt. 1969 side 349 er et eksempel fra rettspraksis der Høyesterett ga uttrykk for en sakstype ikke egnet seg for behandling som tilståelsessak. Gjerningspersonen var dømt til to års fengsel av det som da het forhørsretten, for to graverende tilfeller av voldtekt, selv om det ikke kom til samleie. Førstvoterende uttalte:

«Jeg vil ikke unnlate å bemerke at det ville ha vært naturlig om en sak som denne ikke var fremmet for forhørsretten. Selv om siktede avgav en uforbeholden tilståelse, var det etter min mening ikke heldig at denne meget alvorlige sak mot en tidligere ustraffet person ble pådømt ved forhørsrett». 61

3.1.13.2 Fornærmedes stilling i tilståelsessaker

Pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 innebærer at det ikke holdes hovedforhandling og det normalt ikke avhøres vitner. Fornærmede forklarer seg ikke og blir heller ikke varslet om rettsmøtet. Fornærmedes rett til tilstedeværelse følger de alminnelige reglene om offentlighet i domstol­loven §§ 124 flg.

At det ikke blir avholdt hovedforhandling, har også konsekvenser for behandlingen av fornærmedes erstatningskrav. Fornærmede kan bare fremme kravet selv dersom det blir avholdt hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 428. I til­ståelsessaker er det derfor bare påtalemyndig­heten som kan fremme kravet på vegne av fornærmede. I teorien er det tatt til orde for at kravet kan behandles i tilståelsessaker også når fornærmede selv fremmer kravet hvis siktede samtykker. 62 Når påtalemyndigheten fremmer kravet, er det ikke noe krav om at siktede må samtykke i behandlingen av selve kravet – det er tilstrekkelig at han samtykker i pådømmelse etter § 248, men han må bli gjort kjent med at kravet kan pådømmes hvis han samtykker i slik pådømmelse. 63

For pådømmelse av erstatningskrav i til­ståelsessaker gjelder i tillegg et særlig beviskrav. Retten kan bare pådømme krav i den utstrekning de er utvilsomme, jf. straffeprosessloven § 432 annet ledd.

Fornærmede har liten innflytelse på om en sak skal pådømmes etter straffeprosessloven § 248. Fornærmede har ikke rett til å bli hørt i spørsmålet og kan ikke påklage påtalemyndighetens beslutning om å begjære en sak pådømt etter straffeprosessloven § 248.

3.1.14 Særlig om besøksforbud

3.1.14.1 Hva er besøksforbud og når kan det ­ilegges?

Etter straffeprosessloven § 222 a kan påtale­myndigheten nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil a) begå en straffbar handling overfor en annen person, b) forfølge en annen person, eller c) på annet vis krenke en annens fred. Et slikt forbud kan gå ut på at den som forbudet retter seg mot enten forbys å oppholde seg på et bestemt sted eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Dersom det er nærliggende fare for at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, såkalt besøksforbud i eget hjem. Inngangsvilkåret er i disse tilfellene noe strengere enn i de ordinære sakene; det kreves at det er «nærliggende fare» for slik handling mens det ellers er tilstrekkelig at det er «grunn til å tro» at en person vil begå en handling som nevnt foran.

Ileggelse av besøksforbud er et forebyggende tiltak. Det behøver ikke være knyttet til en pågående straffesak. Den som besøksforbudet skal beskytte er derfor ikke automatisk «fornærmet». Overtredelse av ilagt besøksforbud er straffbart etter straffeloven § 342 første ledd bokstav c. I slik sak vil den som besøksforbudet skal beskytte være fornærmet.

Besøksforbudet gjelder for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare høyst tre måneder av gangen.

3.1.14.2 Rettslig prøving

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge besøksforbud skal overprøves av retten, jf. straffeprosess­loven § 222 a sjette ledd. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan dessuten bringes inn for retten av den som forbudet ville ha beskyttet.

Den som besøksforbudet skal beskytte skal varsles om rettsmøter og har rett til å være til stede under slike møter og rett til å uttale seg, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd fjerde og femte punktum.

Hvis det er spørsmål om å ilegge en person besøksforbud i vedkommendes eget hjem, har den som besøksforbudet skal beskytte krav på bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a tredje ledd. Om bistandsadvokatens oppdrag, oppnevning og godtgjørelse gjelder de vanlige reglene om bistandsadvokaten i straffeprosessloven kapittel 9 a tilsvarende så langt de passer. Se nærmere om disse reglene i punkt 3.4.

3.1.14.3 Informasjonsplikter for påtalemyndig­heten

Påtaleinstruksen § 9-7 pålegger påtalemyndig­heten en plikt til å gi underretning om adgangen til å begjære besøksforbud dersom det er grunn til å tro at det foreligger slike særlige forhold som nevnt i straffeprosessloven § 222 a.

Når en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten, skal den som forbudet skal beskytte gjøres kjent med sin rett til advokat, jf. påtaleinstruksen § 8-8 første ledd annet punktum. Etter straffeprosessloven § 222 a sjette ledd fjerde punktum skal den som et besøksforbud skal beskytte, varsles om rettsmøter til avgjørelse av besøksforbud.

Den som besøksforbudet skal beskytte, skal etter straffeprosessloven § 222 a femte ledd, jf. påtaleinstruksen § 9-7 annet ledd, snarest mulig underrettes om ilagt besøksforbud og om hvor lang tid forbudet gjelder for.

Påtalemyndigheten skal på tilsvarende måte informere om en beslutning om ikke å ilegge besøksforbud. Den som forbudet skal beskyttes, skal også opplyse om adgangen til å bringe av­slaget inn for retten.

3.1.15 Private straffesaker

Straffeprosessloven kapittel 28 gir fornærmede adgang til å reise privat straffesak eller å slutte seg til den offentlige straffesaken. I slike tilfeller får den fornærmede partsstatus i straffesaken med fulle partsrettigheter.

Straffeprosessloven § 402 regulerer i hvilke typer saker fornærmede kan reise privat straffesak. Det skilles mellom lovbrudd som er undergitt ubetinget privat påtale og saker hvor private påtale er subsidiær i forhold til den offentlige forfølgningsrett. I den første gruppen faller straffbare handlinger som ikke i det hele tatt påtales av det offentlige, jf. straffeprosessloven § 402 første ledd nr 1. Slike straffebud eksisterer ikke lenger. I første gruppen faller også straffebud som ikke påtales av det offentlige med mindre det er påkrevd av allmenne hensyn, jf. straffeprosessloven § 402 første ledd nr 2. Ærekrenkelsessaker er et praktisk eksempel på saker i denne gruppen. Privat straffesak kan dessuten reises i saker som er undergitt offentlig påtale dersom påtalemyndigheten har nektet å etterkomme en begjæring om offentlig påtale eller har frafalt forfølgningen, jf. straffe­prosessloven § 402 første ledd nr 3.

Private straffesaker følger reglene om offentlige straffesaker så langt de passer, jf. straffe­prosessloven § 409. Reglene om påtalemyndigheten får tilsvarende anvendelse på saksøkeren, det vil si fornærmede. I private straffesaker har den fornærmede følgelig fulle partsrettigheter.

Fornærmede har dessuten en adgang til å overta en offentlig påbegynt, men senere frafalt forfølgning og tre inn i påtalemyndighetens sted slik saken står, jf. straffeprosessloven § 406. Saken vil da fortsette som en privat straffesak.

Fornærmede har etter straffeprosessloven § 404 også adgang til å slutte seg til den offentlige straffeforfølgningen i saker som nevnt i straffe­prosessloven § 402 første ledd nr. 2, det vil si saker som ikke påtales av det offentlige med mindre det finnes påkrevd av allmenne hensyn. Ved slik tilslutning gis fornærmede de samme partsrettigheter som en saksøker i en privat straffesak.

Reglene i straffeprosessloven kapittel 28 spiller en meget beskjeden rolle i praksis. Straffelovkommisjonen gikk i delutredning VII inn for å oppheve reglene om private straffesaker. 64 I den etterfølgende proposisjonen, Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven), uttalte departementet at reglene om private straffesaker burde vurderes i sammenheng med ærekrenkelsesreglene siden det hovedsakelig er i denne typen saker at reglene har vært anvendt. 65 Reglene ble derfor foreløpig beholdt.

3.2 Særlig om mindreårige for­nærmede

3.2.1 Innledning

Med mindreårige fornærmede menes fornærmede under 18 år. Mindreårige fornærmede er ofte ekstra sårbare og trenger i mange tilfeller andre til å handle for seg både rettslig og faktisk.

Straffeprosessloven skiller i utgangspunktet ikke mellom voksne og barn når den gir rettig­heter til fornærmede i straffesaker. En mindreårig fornærmet har derfor de samme rettighetene som voksne fornærmede, men rettighetene kan komme i et noe annet lys fordi de normalt utøves av en voksen person på vegne av barnet. I tillegg er det visse særlige straffeprosessuelle regler som gjelder for mindreårige fornærmede, typisk egne regler om fornærmedes forklaring. De sistnevnte reglene er gjennomgått i punkt 3.1 om fornærmedes rettigheter generelt. I dette punktet behandles derfor først og fremst reglene for utøvelsen av rettigheter som tilkommer mindreårige fornærmede.

Om forholdet mellom bistandsadvokaten og en mindreårig klient, se punkt 3.4.7. Om den mindreåriges rådighet over et borgerlig rettskrav, se punkt 3.5.3.

3.2.2 Pårørende som stedfortredere for barn i straffesaker

Forholdet mellom voksne og barn reguleres hovedsakelig av andre regler enn de straffe­prosessuelle. Utgangspunktet etter barneloven 8. april 1981 nr. 7 (barneloven) er at foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, jf. barneloven § 30. Dette er en del av foreldreansvaret. Avgjørelsene skal treffes ut fra barnets interesser og behov, og barnets egne oppfatninger skal tillegges økende vekt i takt med aldersutviklingen, jf. barneloven §§ 31-33.

Dette innebærer at de rettighetene som er tillagt barnet som fornærmet i straffeprosessloven utøves av den eller de som har foreldreansvaret. Rettighetene tilhører imidlertid barnet og skal utøves med barnets beste for øyet.

Hvem som har foreldreansvaret er nærmere regulert i barneloven §§ 34-35 og 38. Her fremstilles bare hovedreglene. Foreldre som er gift har foreldreansvaret sammen. Ved separasjon eller skilsmisse kan foreldrene selv avtale hvordan foreldreansvaret skal fordeles, eventuelt blir dette avgjort av retten. Dersom foreldrene ikke er gift, er hovedregelen at moren har foreldreansvaret alene. Foreldrene kan likevel avtale at de skal ha felles for­eldreansvar eller at faren skal ha det alene. Ved dødsfall får den gjenlevende forelderen normalt foreldreansvaret alene dersom foreldrene enten hadde felles foreldreansvar før dødsfallet eller barnet bodde sammen med begge foreldrene før dødsfallet.

Dersom foreldre med felles foreldreansvar er uenige om avgjørelser som gjelder barnet, er det ingen regler om hvordan denne konflikten skal løses. 66

Barneloven suppleres av vergemålsloven 22. april 1927 nr. 3 (vergemålsloven) som gjelder umyndiges økonomiske forhold. Vergemålslovens utgangspunkt er at personer under 18 år er umyndige og ikke selv kan råde over sine midler eller inngå rettslig bindende avtaler. Det er vergen som handler på vegne av den umyndige i slike tilfeller. Ettersom vergemålsloven angår den umyndiges formuesforhold, vil lovens bestemmelser være mest aktuelle i tilknytning til et eventuelt erstatningskrav i samband med straffesaken.

Etter vergemålsloven § 3 er verge for mindreårige den eller de som har foreldreansvaret for barnet etter reglene i barneloven. En verge er inhabil når han selv eller hans ektefelle eller forlovede eller en slektning eller besvogret i nedstigende linje, oppstigende linje eller i første sidelinje eller noen som han representerer har en interesse som strider mot den umyndiges, jf. vergemålsloven § 15. I straffesaker kan man for eksempel tenke seg at vergen selv eller noen han står i slikt forhold til som nevnt, er siktet i saken. I så fall vil det måtte oppnevnes en setteverge som tar hånd om barnets interesser.

Barneloven har ikke særlige inhabilitetsregler tilsvarende reglene i vergemålsloven § 15. For straffeprosessens del må det imidlertid forutsettes at den som selv er siktet i saken er inhabil som straffeprosessuell stedfortreder for den mindreårige. I påtaleinstruksen § 8-9 er det også sagt eksplisitt at det ved avhør av barn under 16 år i slike tilfeller bør oppnevnes en setteverge som kan være tilstede med barnet under avhøret. Det samme fremgår av dommeravhørforskriften 67 § 7, som dessuten viser direkte til vergemålsloven § 15. I teorien er det også hevdet at slike inhabilitetsregler må gjelde generelt. 68

Det kan imidlertid være uheldig om prinsippet i vergemålsloven § 15 skulle følges fullt ut i enkelte straffesaker. I så fall ville også mor være inhabil i en sak der far er siktet. I praksis beholder man visstnok mor som verge/stedfortreder i slike tilfeller om hun ikke tar fars parti. 69

3.2.3 Påtalereglene

Hovedregelen er at det er den som har foreldre­ansvaret, eventuelt vergen hvis ingen har foreldreansvaret, som begjærer påtale, jf. straffeloven § 78 første ledd første punktum.

Straffeloven § 79 siste ledd bestemmer at dersom den straffbare handling er forøvet av den som ville vært berettiget til å begjære offentlig påtale, kan slik begjæring fremsettes av fylkesmannen. I teorien synes det imidlertid lagt til grunn at vergemålsloven § 15 om setteverge skal anvendes analogisk, og at denne settevergen dermed vil ha kompetanse til å begjære påtale. 70

Fornærmede over 16 år er gitt en viss selv­bestemmelsesrett, til tross for at de ellers er umyndige. Når fornærmede har fylt 16 år, kan det ikke mot vedkommendes uttalte vilje begjæres påtale i saker som gjelder legemsfornærmelse og ærekrenkelse, jf. straffeloven § 78 første ledd tredje punktum. Den mindreåriges standpunkt til påtalespørsmålet må være kommet til uttrykk etter fylte 16 år, jf. Rt. 1984 side 566. I den nevnte saken, som gjaldt legemsfornærmelse forøvet av en far mot en datter, hadde datteren uttalt at hun ikke ville at faren skulle straffes. På dette tidspunktet var hun 14 år og 9 måneder. Moren, som datterens eneverge, begjærte derimot faren straffet. Tiltale ble tatt ut etter at datteren var fylt 16 år. Hun hadde ikke uttrykt noe standpunkt til påtalespørsmålet etter hun fylte 16, og retten la derfor til grunn at påtalemyndigheten kunne bygge på enevergens, morens, begjæring om påtale ved tiltale for overtredelse av straffeloven § 228.

Dersom fornærmede er over 16 år, kan vedkommende også selv begjære påtale, jf. straffe­loven § 78 første ledd fjerde punktum. Denne retten gjelder alle typer saker, bestemmelsen skal altså ikke leses slik at det foregående punktet om legemsfornærmelser og ærekrenkelser begrenser anvendelsesområdet også for fjerde punktum. 71

Reglene om påtalebegjæring er opphevet ved ny straffelov. 72 I stedet skal fornærmedes synspunkt på påtalespørsmålet tas med i vurderingen av om allmenne hensyn taler for påtale. Det er ikke sagt noe i loven eller forarbeidene om hvordan påtalemyndigheten skal forholde seg til mindreårige fornærmede.

3.2.4 Påberopelse av unntak fra forklaringsplikt

Utgangspunktet er at barn har samme vitneplikt som voksne, jf. straffeprosessloven § 108, og at de samme unntak fra forklaringsplikten gjelder for dem. Samtidig er det slik at mindreåriges prosessuelle rettigheter normalt utøves gjennom andre. Det oppstår derfor spørsmål om hvem som skal underrettes om adgangen til å unnlate å gi forklaring og hvem som skal ta avgjørelsen om hvorvidt forklaring skal gis der det er mulig å la være. Straffe­prosessloven inneholder ingen regler om dette. Det er heller ikke kommentert i forarbeidene.

Spørsmålet ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2005 s. 1293. Problemstillingen i den konkrete saken var hvorvidt to barn på snart syv og ni år skulle underrettes om muligheten for å påberope fritak fra forklaringsplikt og selv ta stilling til om muligheten skulle benyttes.

Høyesterett kom under dissens (4-1) til at barna skulle gjøres kjent med fritaksretten, men at settevergen skulle ta standpunkt til om barna skulle gi forklaring. Mindretallet mente at straffeprosessloven § 122 måtte tolkes innskrenkende slik at barna ikke kunne påberope seg en fritaksrett og at heller ingen andre kunne utøve fritaksrett på barnas vegne.

Det var enighet om at det følger av lovens system at barn som er 14 år eller eldre behandles som voksne. De skal for eksempel avhøres under hovedforhandling og avkreves sannhetsforsikring jf. straffeprosessloven § 131 sammenholdt med § 132 nr. 1. På denne bakgrunn er det i teorien hevdet at barn over 14 år selv bør ta standpunkt til om de vil forklare seg. 73 Høyesterett sluttet seg til dette synspunktet.

For barn mellom 7 og 14 år, mente Høyesteretts flertall (4) at barnet skal informeres om fritaksretten i nærvær av påtalemyndighet, forsvarer, (sette)verge og eventuell bistandsadvokat. Barnet skal ha anledning til å gi uttrykk for sin mening, jf. barneloven § 31, men det er vergen (eventuelt settevergen) som i disse tilfellene skal avgjøre om forklaring skal gis.

I saker med små barn (etter flertallets syn vil det si under 7 år) er det vergen alene som orienteres om fritaksretten og som tar standpunkt til om forklaring skal gis. 74

Mindretallet mente at barn som har fylt 12 år, men ikke 14, normalt må kunne gis en fritaksrett etter en nærmere vurdering av modenhet og evne til å forstå. Når barna er under 12 år, kommer fritaket, etter mindretallets syn, ikke til anvendelse. 75

3.3 Etterlattes stilling

3.3.1 Innledning

3.3.1.1 Ulike grupper av etterlatte og andre ­pårørende

Som nevnt innledningsvis i punkt 2.3 bruker utvalget betegnelsen etterlatte for den nærmeste personkretsen rundt en person som er død som følge av en straffbar handling.

Etterlatte er ikke parter i straffesaken mot lovbryteren. Derimot er enkelte grupper av pårørende og etterlatte gitt visse straffeprosessuelle rettigheter.

Begrepet etterlatte er verken brukt eller definert i lovgivningen. I den utstrekning enkelte etterlatte er tilkjent rettigheter i tilknytning til straffesaken, er kretsen av rettighetshavere snevrere angitt. Ved lov 2. juli 2004 nr. 61 ble enkelte grupper av etterlatte tilkjent enkelte straffeprosessuelle rettigheter. Dette gjaldt i hovedsak den som hadde foreldreansvaret eller var verge for fornærmede i saker der fornærmede under 18 år er død som følge av en straffbar handling, se nærmere om avgrensningen av personkretsen i punkt 3.3.1.2.

Det må sondres mellom rettigheter som etterlatte har i egenskap av å være etterlatte og rettigheter på annet grunnlag. Etterlatte kan for eksempel ha rettigheter i kraft av å fremme erstatningskrav i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosess­loven § 3. I så fall vil de omfattes av begrepet fornærmede i straffeprosessloven. De har da de rettighetene som er fremstilt foran i punkt 3.1 om fornærmedes stilling. Se nærmere om fornærmedebegrepet og forholdet til andre skadelidte i punkt 3.1.2.

Også når fornærmede selv er i live, kan fornærmedes pårørende ha visse rettigheter. Hvis de fremmer erstatningskrav, blir de selv å anse som fornærmet jf. straffeprosessloven § 3, ved siden av den fornærmede i snever forstand. Pårørende kan også utøve rettigheter på vegne av fornærmede, typisk som verger hvis fornærmede er mindreårig jf. punkt 3.2.

Fremstillingen nedenfor er stort sett begrenset til de rettigheter etterlatte har når fornærmede er død som følge av en straffbar handling, jf. særlig lov 2. juli 2004 nr. 61. På enkelte punkter omtales også rettigheter som tilkommer pårørende når fornærmede selv er i live.

3.3.1.2 Nærmere om hvilke etterlatte som er omfattet av lovendringen 2. juli 2004 nr. 61

Lov 2. juli 2004 nr. 61 ga enkelte prosessuelle rettigheter til foreldre eller verger til barn under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. Gruppen av etterlatte er likt avgrenset for alle rettighetene.

Det er foreldreansvaret etter barneloven som er avgjørende. Dermed omfattes ikke fosterforeldre, steforeldre eller besteforeldre. Heller ikke søsken eller eventuelle barn av fornærmede er gitt rettigheter. Det er det særlige forholdet mellom barn og foreldre som er bakgrunnen for bestemmelsen, ikke hensynet til etterlatte generelt, jf. Ot.prp. nr. 45 (2003-2004) side 15. Avgrensningen av personkretsen var også influert av hensynet til sammenheng i regelverket og andre rettstekniske hensyn. Blant annet er reglene i skadeserstatningsloven § 1-2 nr. 2 og § 3-5 samt vergemålsloven § 3 og straffeloven § 78 avgrenset til dem som har eller hadde foreldreansvar etter barneloven. Dersom ingen har foreldreansvaret, har vergen de prosessuelle rettighetene.

At fornærmede må ha omkommet som følge av den straffbare handlingen, innebærer at rettighetene ikke gjelder i tilfeller der noen som har vært utsatt for en straffbar handling senere dør av andre årsaker. Derimot stilles det ikke krav om at bestemte straffebud skal være overtrådt. Også dødsfall som følge av brudd på spesiallovgivningen, for eksempel vegtrafikkloven, er omfattet. 76

Hovedregelen er at rettighetene bare gjelder i saker hvor den avdøde var under 18 år, men bestemmelsen åpner for å gjøre unntak fra aldersgrensen i særlige tilfeller. Forarbeidene nevner som eksempel at fornærmede fortsatt bodde hjemme etter at hun eller han fylte 18 år eller nettopp hadde flyttet ut. Etter fylte 23 år derimot, mente departementet at det ikke vil være grunnlag for unntak. 77

3.3.2 Reglene om påtalebegjæring

Om kompetanse til å begjære påtale når fornærmede er mindreårig, se punkt 3.2.3.

Dersom fornærmede er bevisstløs, psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad, tilkommer påtaleretten vergen, ektefellen, registrert partner 78 , foreldre, myndige barn eller besteforeldre, jf. straffeloven § 78 annet ledd. I teorien er det hevdet at retten også må tilkomme en samboer på lik linje med ektefellen. 79 Rettigheten tilkommer alle på lik linje (unntatt besteforeldrene som bare har slik rett dersom fornærmede ikke har foreldre eller myndige barn i live). De berettigede kan begjære påtale uavhengig av hverandre. 80 I praksis betyr dette at det er tilstrekkelig at en av dem begjærer påtale der slik påtalebegjæring er nødvendig.

Dersom fornærmede er død, kan ektefellen, registrert partner 81 , slektninger i rett linje, søsken samt arvinger begjære påtale, jf. straffeloven § 78 tredje ledd. Også her må samboere likestilles med ektefeller. 82

Reglene om påtalebegjæring er ikke videreført i ny straffelov. 83 Etter den nye loven skal fornærmedes og andre skadelidtes synspunkt på straffeforfølgning inngå i en bredere vurdering av om allmenne hensyn tilsier påtale. Det er ikke sagt noe i forarbeidene om hvorvidt pårørendes synspunkt skal tillegges vekt i tilfeller der fornærmede er bevisstløs, psykotisk eller har psykisk utviklingshemming i høy grad. Tilfeller der fornærmede er død som følge av en straffbar handling vil sjelden falle inn under bestemmelsen ettersom den bare gjelder straffebud med lavere strafferamme enn to år.

3.3.3 Anmeldelses- og etterforskingsstadiet

3.3.3.1 Anmeldelsesadgang – ingen plikt

Den som har plikt til å melde et dødsfall etter skifteloven 84 § 12 a (avdødes nærmeste slektninger og ektefelle), skal straks underrette politiet dersom hun eller han har mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling, jf. straffeprosessloven § 227.

Utover dette gjelder det ingen særlige regler for etterlattes adgang eller plikt til å anmelde straffbare handlinger. Falsk anmeldelse er straffbart etter straffeloven § 168 for etterlatte som for alle andre.

3.3.3.2 Forklaringsplikt og vitneansvar

Etterlatte vil som hovedregel ikke ha vært til stede da den straffbare handlingen ble begått. De vil derfor ikke være like sentrale vitner som fornærmede selv er når hun eller han er i live. Etterlatte vil derfor ikke alltid bli innkalt som vitner i straffesaken. Etterlatte kan imidlertid ha viktige opplysninger som kan være til hjelp i rekonstruksjonen av hendelsesforløpet eller for å finne gjerningspersonen.

Hvis etterlatte blir innkalt og avhørt, har de vitneplikt som andre, se nærmere om vitnepliktens omfang og utstrekning i punkt 3.1.5.2. Forklaring avgis under sannhetsplikt.

3.3.3.3 Avhør av etterlatte

Det gjelder ingen særlige regler om fremgangs­måten ved avhør av etterlatte utover de reglene som gjelder for avhør av vitner i alminnelighet. Derimot har politiet visse informasjonsplikter overfor de etterlatte jf. nedenfor.

3.3.3.4 Første gangs avhør av etterlatte – informasjonsrettigheter

Adgangen til å fremme borgerlige krav

Etterlatte skal gjøres kjent med adgangen til å fremme borgerlig rettskrav i saken og spørres om de ønsker at påtalemyndigheten skal fremme kravet på deres vegne jf. påtaleinstruksen § 8-7.

Rett til bistandsadvokat

I saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling, skal den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede, gjøres kjent med sin rett til bistandsadvokat, jf. påtalein­struksen § 8-8 annet ledd første punktum. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år og særlige forhold foreligger, jf. påtaleinstruksen § 8-8 annet ledd annet punktum. I andre tilfeller der fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt, skal etterlatte gjøres kjent med at retten i særlige tilfeller kan oppnevne advokat til å ivareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste, jf. påtaleinstruksen § 8-8 annet ledd siste punktum.

Politiet skal spørre om en bestemt advokat ønskes oppnevnt i saken, og opplyse om at de etterlatte kan måtte betale merutgiftene som følge av å velge en advokat utenfor rettskretsen, jf. påtaleinstruksen § 8-8 tredje ledd.

3.3.3.5 Rett til bistandsadvokat

Etterlatte har i visse tilfeller rett til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a. Denne retten utløses når det foreligger anmeldelse eller det ellers er satt i gang etterforsking.

Foreldre eller verger i saker der fornærmede under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling, har rett til advokat dersom de ønsker det, jf. straffeprosessloven § 107 a. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år og særlige forhold foreligger. I tillegg kan retten oppnevne advokat i andre tilfeller der fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt til å ivareta hensynet til fornærmede eller fornærmedes nærmeste.

Se nærmere i punkt 3.4 om retten til bistandsadvokat og advokatens oppgaver og plikter.

3.3.3.6 Rett til dokumentinnsyn

Foreldre eller verger i saker der fornærmede under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling, har krav på dokumentinnsyn etter straffeprosessloven § 242. Innsynretten er underlagt de samme begrensningene som fornærmedes innsynrett, se nærmere om dette i punkt 3.1.5.6. Også gjennomføringen av dokumentinnsynet skal skje på samme måte som for fornærmede.

3.3.4 Påtaleavgjørelse

3.3.4.1 Underretning om påtaleavgjørelse

Foreldre eller verger til fornærmede under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling, har i flere tilfeller krav på underretning om påtalemyndighetens avgjørelser. Kravet på underretning må ses i sammenheng med klage­reglene. Underretning er ofte en forutsetning for at klageadgangen skal være reell. I underretningen skal det også opplyses om adgangen til å klage etter straffeprosessloven § 59 a og hvilken fremgangsmåte som skal følges ved klage. Det skal dokumenteres at underretning er gitt ved at det skal nedtegnes skriftlig når, av hvem, til hvem og på hvilken måte underretning er sendt. Kopi av underretningen skal vedlegges saken.

Det skal gis underretning om henleggelse (påtaleinstruksen § 17-2 første ledd bokstav c), midlertidig innstilling av saken (påtaleinstruksen § 17-4), påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 (påtaleinstruksen § 18-5) og påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70 (påtaleinstruksen § 18-6 jf. § 17-2). Den samme gruppen skal underrettes om at det er tatt ut tiltale (straffeprosess­loven § 264 a) og om sin rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen.

Etterlatte som fremmer borgerlige rettskrav i forbindelse med straffesaken, er i lovens forstand å anse som fornærmede og skal ha underretning etter reglene som gjelder for fornærmede, se punkt 3.1.6.1.

3.3.4.2 Klage

Foreldre eller verger til fornærmede under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling, har klagerett over påtalemyndighetens avgjørelser etter straffeprosessloven § 59 a annet ledd nr. 2. Om klagerettens innhold og utstrekning, se punkt 3.1.6.2. Som nevnt der er den lovfestede klageretten ikke uttømmende. I praksis behandler påtalemyndigheten klager også fra andre etterlatte enn dem som er gitt klagerett i loven.

3.3.5 Forberedelse til hovedforhandling

3.3.5.1 Dokumentinnsyn

Foreldre eller verger til fornærmede under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling, har dokumentinnsyn etter straffe­prosessloven § 264 a på linje med den retten som gjelder for fornærmede generelt. Se punkt 3.1.7.1.

3.3.5.2 Innkalling til hovedforhandling

Etterlatte innkalles til hovedforhandlingen etter reglene om innkalling av vitner. Dette innebærer at dersom de ikke skal vitne, har de heller ikke krav på å bli innkalt eller varslet.

3.3.6 Hovedforhandling og dom

3.3.6.1 Rett til å være til stede

Etterlattes rett til å være til stede under hovedforhandlingen reguleres, på samme måte som for fornærmede, av de alminnelige reglene om vitner og om adgang for offentligheten, se nærmere omtale av disse reglene i punkt 3.1.8.1. Etterlatte som ikke skal vitne, har adgang til å være til stede under hele saken, forutsatt at den går for åpne dører.

3.3.6.2 Møte- og forklaringsplikt

Etterlatte har som andre plikt til å møte og til å forklare seg for retten dersom de blir innkalt som vitner. Se punkt 3.1.8.2 om møte- og forklaringspliktens omfang.

3.3.6.3 Rett til godtgjørelse

Alle vitner har krav på godtgjørelse etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv., se nærmere gjennomgang av regelverket i punkt 3.1.8.3. Ved lovendringen 2. juli 2004 nr. 61 fikk foreldre eller verger til fornærmede under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling og som ønsker å følge rettssaken, rett til godtgjørelse uavhengig av om de vitner eller ikke. Foreldrene eller vergen har anledning til å utpeke en annen person som skal få slik godtgjørelse i stedet for dem. Dersom en person hadde foreldre­ansvaret eller var verge alene, kan hun eller han utpeke en person som kan fremme krav på godtgjørelse i tillegg til vedkommende selv.

3.3.6.4 Beskyttelsesregler

Etter straffeprosessloven § 284 første ledd sjette punktum kan retten beslutte at siktede eller andre personer skal forlate salen under avhør av foreldre eller verger i saker der fornærmede under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling dersom særlige grunner gjør at hensynet til de etterlatte tilsier det. I tillegg kommer rettens alminnelige adgang etter straffeprosessloven § 284 første ledd første punktum til å beslutte at siktede eller andre personer (jf. fjerde punktum) skal forlate salen under avhøret dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Avveiningene er de samme som ved fornærmedes forklaring, selv om enkelte hensyn kan tenkes å få en annen vekt når det er etterlatte som forklarer seg. Se punkt 3.1.8.4 for nærmere omtale av denne regelen og muligheten til å få avklart spørsmålet før hovedforhandlingen.

3.3.6.5 Underretning om domsresultatet

Etterlatte er ikke gitt samme rett som fornærmede til å bli underrettet om domsresultatet etter påtaleinstruksen § 26-3 siste ledd. Det er uklart om denne forskjellen er tilsiktet.

3.3.7 Anke

Ingen etterlatte har rett til å anke avgjørelser i straffe­saken. Det er imidlertid ingen ting i veien for at de formidler sine synspunkter på dommen til påtalemyndigheten eller at påtalemyndigheten spør de etterlatte om deres syn på ankespørsmålet.

3.3.8 Dokumentinnsyn i avsluttede saker

3.3.8.1 Saker avsluttet av retten

Foreldre og verger i saker der en fornærmet under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling, har rett til å få utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av, jf. straffeprosessloven § 28 første ledd bokstav b. Andre etterlatte kan ha rett til innsyn i slike dokumenter etter straffeprosessloven § 28 første ledd bokstav c, på lik linje med andre som har rettslig interesse i slikt innsyn. Kravet om rettslig interesse innebærer at den som krever innsyn må ha en viss tilknytning til saken og at dokumentene har en aktuell interesse for vedkommende. 85

3.3.8.2 Dokumentinnsyn i andre saker

Innsyn i saker som er avsluttet av påtalemyndigheten reguleres av påtaleinstruksen § 4-1, som gir reglene tilsvarende straffeprosessloven § 28. Foreldre eller verger for i saker der fornærmede under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling, er gitt en rett til å kreve utskrift av saksdokumentene. Andre etterlatte kan ha rett til slikt innsyn på lik linje med andre det har rettslig interesse for. Se punkt 3.1.10.2 om hvilke begrensninger som gjelder i innsynsretten og hvordan innsynsretten gjennomføres.

3.3.9 Fullbyrdelsen

Som nevnt foran skal kriminalomsorgen i visse tilfeller varsle fornærmede og etterlatte ved enkelte avgjørelser under straffegjennomføringen, for eksempel ved permisjoner fra soning og ved løs­latelse. Det vises til det som er sagt i punkt 3.1.11 om dette.

3.3.10 Gjenopptakelse

Etterlatte er ikke gitt rett til å kreve gjenopptakelse. Etter loven er det heller ikke krav om at de skal varsles eller gis anledning til å uttale seg. Dette ble heller ikke forutsatt av lovgiveren på samme måte som for fornærmede, jf. punkt 3.1.12.

Utvalget har fått opplyst at gjenopptakelseskommisjonen ennå ikke har hatt saker til behandling hvor dette spørsmålet er kommet på spissen. Det er derfor for tidlig å si hvilken praksis kom­misjonen vil følge i slike saker.

3.4 Bistandsadvokaten

3.4.1 Innledning

En bistandsadvokat er forenklet uttrykt en advokat som bistår ofre for visse straffbare handlinger eller enkelte etterlatte i forbindelse med en straffesak.

Betegnelsen «bistandsadvokat» er ikke brukt i straffeprosessloven, som konsekvent bruker uttrykket «fornærmedes advokat», men er innarbeidet i praksis. 86 Det hender av og til at betegnelsen bistandsadvokat brukes også for advokater som er oppnevnt etter rettshjelpsloven eller andre rettshjelpstiltak. Etter utvalgets mening er det viktig med en ensartet og entydig begrepsbruk. Betegnelsen bistandsadvokat bør derfor forbeholdes de advokatene som oppnevnes i medhold av straffeprosessloven § 107 a.

3.4.2 Bistandsadvokatordningens saklige anvendelsesområde

3.4.2.1 Innledning

Straffeprosessloven § 107 a skiller mellom grupper som har krav på bistandsadvokat og grupper som kan få oppnevnt slik advokat etter rettens skjønn.

De som har krav på bistandsadvokat er:

• fornærmede for visse straffbare handlinger

• enkelte etterlatte

• den som et besøksforbud skal beskytte dersom forbudet gjelder i hjemmet til den besøksforbudet retter seg mot

• den som et kontaktforbud skal beskytte dersom forbudet gjelder i hjemmet til den kontaktforbudet retter seg mot

Også de som kan få oppnevnt bistandsadvokat etter rettens skjønn består av forskjellige grupper. For det første kan fornærmede selv få oppnevnt advokat i saker der det er «grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat,» jf. straffeprosessloven § 107 a første ledd annet punktum. For det annet kan retten i særlige tilfeller der fornærmede er død eller av andre grunner er ute av stand til å begjære advokat oppnevnt, oppnevne en advokat som skal ivareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste, jf. straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum. I tillegg kommer at retten i visse tilfeller kan beslutte å opprettholde en oppnevning av bistandsadvokat for fornærmede selv om fornærmede på et senere tidspunkt dør før saken er avgjort, jf. straffeprosessloven § 107 a annet ledd fjerde punktum.

Hvem som omfattes av de nevnte gruppene utdypes nærmere nedenfor.

3.4.2.2 Fornærmede med krav på bistandsadvokat

Etter straffeprosessloven § 107 a første ledd første punktum har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197, 199, 200 tredje ledd, (§ 222 annet ledd) 87 , § 342 første ledd bokstav b) jf. § 33 og § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 a dersom vedkommende ønsker det. De oppregnede bestemmelsene forklares nærmere nedenfor.

En «sak om overtredelse av...» anses å foreligge fra forholdet er anmeldt eller det ellers er iverksatt etterforsking, jf. nærmere om dette i punkt 3.4.3

Begrepet «fornærmede» dekker i denne sammenheng bare den som er direkte offer for den straffbare handlingen – ikke andre skadelidte som kan fremme krav, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd siste punktum.

Oppregningen av bestemmelser som gir rett til bistandsadvokat dekker de fleste sedelighetsforbrytelsene i straffeloven kapittel 19. Dette gjelder voldtekt (§ 192), seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold eller utnyttelse av noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming (§ 193), seksuell omgang med noen som er plassert i bestemte institusjoner og som står under vedkommendes myndighet eller oppsikt (§ 194), seksuell omgang med barn under 14 og barn under 16 år (§§ 195 og 196), incest (§ 197) og seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller annen person under 18 år som står under vedkommendes omsorg, myndighet eller oppsikt (§ 199), samt seksuell handling med barn under 16 år begått under særdeles skjerpende omstendigheter (§ 200 tredje ledd).

Rett til bistandsadvokat foreligger også ved overtredelse av kontakt- eller besøksforbud jf. straffeloven § 342 første ledd bokstav b og c, jf. henholdsvis straffeloven § 33 og straffeprosess­loven § 222 a.

Det er ikke nødvendig at saken gjelder full­byrdet overtredelse av de oppregnede bestemmelsene. Retten til bistandsadvokat gjelder også ved straffbart forsøk på overtredelse. 88 Det samme må gjelde medvirkning, som er straffbart i alle de saks­typer som oppregnes i straffeprosessloven § 107 a første ledd.

Retten til bistandsadvokat forutsetter heller ikke at gjerningspersonen var tilregnelig på gjerningstidspunktet. 89 Fornærmede har altså rett til bistandsadvokat også i saker som gjelder andre strafferettslige reaksjoner enn straff, for eksempel overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, forutsatt at det gjelder forhold som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd.

Enkelte sedelighetsforbrytelser gir ikke rett til bistandsadvokat. Dette gjelder blant annet seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det eller med barn under 16 år, (straffeloven § 200 første og annet ledd) og seksuell atferd (straffeloven § 201).

Bestemmelsene i straffelovens sedelighets­kapittel er i en del tilfeller overlappende slik at flere bestemmelser er anvendelige på samme forhold. Når overtredelse av enkelte bestemmelser ikke gir rett til bistandsadvokat, kan det hende at bistandsadvokat likevel kan oppnevnes i medhold av andre bestemmelser som er overtrådt samtidig. For eksempel vil søskenincest etter straffeloven § 198 ikke gi rett til bistandsadvokat. I tilfeller der en av søsknene er under 16 år, vil forholdet imidlertid også rammes av bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige (straffeloven §§ 195 og 196) og av den grunn gi rett til bistandsadvokat.

Straffeloven § 203 gjelder den som mot vederlag har seksuell omgang eller seksuell handling med en person under 18 år. Bestemmelsen ble innført ved lov 11. august 2000 nr. 76. Bestemmelsen er ikke blant dem som gir rett til bistandsadvokat. Dersom personen er under 16 år, vil forholdet imidlertid også rammes av straffeloven §§ 195 eller 196 og dermed gi rett til bistandsadvokat.

Straffeloven §§ 202, 204 og 204 a – som gjelder henholdsvis hallikvirksomhet, pornografi og kjønnslige skildringer som gjør bruk av barn – omfattes heller ikke av bistandsadvokatordningen. Bestemmelsene har etter tradisjonell oppfatning ingen fornærmet, men anses for å verne primært offentlige interesser. Er det imidlertid mistanke også om andre overgrep, for eksempel voldtekt, gir dette rett til bistandsadvokat.

3.4.2.3 Besøksforbud og kontaktforbud i eget hjem

Etter straffeprosessloven § 107 a tredje ledd har den som et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a annet ledd annet punktum skal beskytte, rett til advokat når forbudet bringes inn for retten, se tidligere omtale av besøksforbud i punkt 3.1.14. Dette gjelder de såkalte besøksforbudene i eget hjem. Retten til bistandsadvokat gjelder både når det er påtalemyndigheten som bringer saken inn for retten og når påtalemyndighetens beslutning om ikke å ilegge besøksforbud bringes inn for retten av den som forbudet ville ha beskyttet.

Ved lov 20. mai 2005 nr. 28 ble straffeprosess­loven § 107 a tredje ledd endret slik at det skal oppnevnes bistandsadvokat også i saker om ileggelse av såkalt kontaktforbud etter straffeloven § 33. Kontaktforbud er en straffereaksjon som kan gå ut på at domfelte forbys å oppholde seg i bestemte områder eller forfølge, besøke eller på annet vis kontakt en person. Et kontaktforbud er altså straff, i motsetning til besøksforbud, som er et forebyggende tiltak. Er det nærliggende fare for at domfelte vil begå en straffbar handling overfor en annen person, kan vedkommende forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Hvis påtalemyndigheten i en sak om et straffbart forhold ønsker å nedlegge påstand om idømmelse av slikt kontaktforbud, har altså den det vil beskytte krav på bistandsadvokat.

Forskjellen på bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første og tredje ledd er at første ledd gjelder overtredelser av ilagt besøks- eller kontaktforbud, mens tredje ledd gjelder bistandsadvokat i rettsmøtet der spørsmålet er om slikt besøks- eller kontaktforbud bør ilegges.

3.4.2.4 Fornærmede som kan få oppnevnt bistandsadvokat etter rettens skjønn

Etter straffeprosessloven § 107 a første ledd annet punktum har retten en adgang til å oppnevne advokat for fornærmede «hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat». Fornærmede har i disse tilfellene ikke krav på bistandsadvokat.

Uttrykket betydelig skade må forstås på samme måte som i straffeloven § 9, 90 det vil si, i lett modernisert språkform: skade som gjør at noen mister eller får vesentlig svekket syn, hørsel, taleevne eller forplantningsevne, blir vanfør, arbeids­ufør eller i høy grad vansiret, blir livsvarig eller langvarig syk eller blir påført alvorlig psykisk skade.

I Rt. 1997 side 1193 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg at det var tilstrekkelig at slik skade er påregnelig. Retten til bistandsadvokat er altså ikke avhengig av at skaden har materialisert seg på tidspunktet for straffesaken. Dette var også lovgivers forutsetning, se Ot.prp. nr. 33 (1993-94) side 50.

Hvorvidt det anses å være behov for advokat , avgjøres etter en konkret vurdering av fornærmedes situasjon. 91 I forarbeidene er det lagt til grunn at det som hovedregel vil være behov for advokat i tilfeller der fornærmede er påført betydelig skade eller det er grunn til å tro at fornærmede vil få betydelig skade som følge av den straffbare handlingen. 92 Det er i forarbeidene vist til at fornærmede i disse tilfellene ofte vil ha kompliserte erstatningskrav. Men også når det ikke fremmes erstatningskrav, eller hvor erstatningskravet ikke er av komplisert art, kan fornærmede ha behov for advokat.

3.4.2.5 Etterlatte med krav på bistandsadvokat

Etter lovendring av 2. juli 2004 nr. 61 er visse grupper av etterlatte gitt rett til bistandsadvokat i saker hvor fornærmede er død som følge av en straffbar handling. Normalt gis slik bistand bare der fornærmede var under 18 år da handlingen skjedde. Om avgrensningen av personkretsen, se punkt 3.3.1.2 om etterlattes rettigheter generelt.

Retten til bistandsadvokat omfatter også tilfeller der fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og det foreligger særlige forhold. I forarbeidene er det fremhevet at man med uttrykket «særlige forhold» i første rekke tenkte på tilfeller der den avdøde fortsatt bodde hjemme hos foreldrene. 93 I andre tilfeller må tilknytningen mellom foreldrene og den avdøde ha vært særlig sterk. 94 Dersom fornærmede var over 23 år, vil det normalt ikke være grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Etter ordlyden har etterlatte i slike særlige tilfeller rett til advokat. Dette var også lovgiverens intensjon. Straffeprosessloven § 107 a annet ledd annet punktum er omtalt som et unntak fra aldersgrensen i første punktum. 95 Hvis det foreligger særlige forhold, skal altså retten oppnevne bistandsadvokat for etterlatte som nevnt.

3.4.2.6 Etterlatte som kan få oppnevnt bistandsadvokat etter rettens skjønn

Straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum gir retten en skjønnsmessig adgang til å oppnevne advokat i andre tilfeller hvor den fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt, for å ivareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste. Bestemmelsen sto tidligere i straffeprosessloven § 107 b fjerde ledd første punktum, men ble noe omformulert og flyttet til § 107 a ved lov 2. juli 2004 nr. 61. Verken flyttingen eller omformuleringen medførte realitetsendringer. 96

Bakgrunnen for bestemmelsen, som opprinnelig kom inn ved straffeprosesslovens ikrafttredelseslov, var at etterlatte og andre pårørende tidligere ble ansett for å ha rett til advokat i tilfeller der fornærmede var død eller av andre grunner ute av stand til å begjære advokat oppnevnt, etter analogi fra straffeloven § 78 annet og tredje ledd. 97 Straffeloven § 78 annet og tredje ledd gjelder hvem som har rett til å begjære påtale når fornærmede er bevisstløs, psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad eller død. En slik analogisk slutning ble ansett for å være for vidtrekkende. 98 Den nye bestemmelsen var derfor en innsnevring av retten til advokat.

Det er i utgangspunktet de ideelle interessene som er knyttet til avdødes minne som må begrunne oppnevning av advokat i saker der fornærmede er død, selv om også hensynet til fornærmedes nærmeste kan begrunne oppnevning av bistandsadvokat i slike tilfeller. 99 Blant annet kan fornærmedes nærmeste ha behov for hjelp til å fremme erstatningskrav, jf. Rt. 2000 side 1399.

Etter ordlyden er det ikke nødvendig at fornærmede er død som følge av en straffbar handling. Dette synes derimot forutsatt i forarbeidene. 100 Dersom fornærmede senere dør av andre årsaker, synes derfor ikke bestemmelsen anvendelig. Disse tilfellene kan derimot vurderes etter straffeprosessloven § 107 a annet ledd fjerde punktum dersom advokat var oppnevnt før fornærmede døde. Bestemmelsen gjelder rettens adgang til å opprettholde en oppnevning av advokat i slike tilfeller. Se nærmere om denne bestemmelsen i punkt 3.4.2.7.

Straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum gjelder alle etterlatte det er naturlig å forstå som «fornærmedes nærmeste». Hvem som skal omfattes av uttrykket fornærmedes nærmeste, er ikke omtalt i forarbeidene og heller ikke behandlet i litteraturen. Straffeloven § 5 angir en vid definisjon av uttrykket noens nærmeste:

«Hvor denne Lov benytter Udtrykket nogens nærmeste, er herunder indbefattet hans Ægtefælle, beslægtede i lige Linje, Søskende og lige nær besvogrede, Fosterforældre og Fosterbørn samt forlovede. Er Ægteskabet opløst, begrunder det fremdeles Anvendelse af de om de nærmeste givne Regler, forsaavidt angaar Begivenheder før Opløsningen.

Som besvogret ansees ogsaa den besvogredes Ægtefælle.

Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles det med ekteskap. «

Denne definisjonen kan være et naturlig utgangspunkt for hvem som anses som fornærmedes nærmeste. Jo fjernere tilknytningen er, desto mer skal det antagelig til for at retten vil oppnevne en advokat.

Utgangspunktet er at det bare oppnevnes én advokat etter denne bestemmelsen. Av Rt. 2000 side 1399 følger imidlertid at det kan oppnevnes flere advokater for forskjelllige etterlatte dersom de har forskjellige behov. I denne saken var det spørsmål om mor og samboer til avdøde kunne få oppnevnt hver sin bistandsadvokat. Lagmanns­retten hadde lagt til grunn at det var tilstrekkelig med oppnevnelse av én advokat. Høyesteretts kjære­målsutvalg la til grunn at det for ivaretakelse av avdødes minne normalt vil være tilstrekkelig med én advokat. Når retten vurderer om advokat skal oppnevnes for å ivareta hensynet til fornærmedes nærmeste, for eksempel for å fremme erstatningskrav, må det imidlertid tas utgangspunkt i de konkrete forhold hos de etterlatte. Lagmannsretten syntes ikke å ha vurdert behovet for bistandsadvokat i tilknytning til et eventuelt erstatningskrav. Lagmannsrettens kjennelse etterlot på dette punktet en uklarhet om lagmannsretten hadde bygget på riktig forståelse av loven. Kjennelsen ble derfor opphevet.

I en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2001-00506), ble det ansett å være behov for separat bistandsadvokat for avdødes sønn på 3 år og for avdødes mor. Retten la blant annet vekt på at det var et motsetningsforhold mellom avdødes mor og vergen til avdødes sønn.

Straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum gjelder etter ordlyden ikke bare når fornærmede er død, men også hvor fornærmede av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt. Fornærmede er for eksempel psykisk utviklingshemmet. Etter ordlyden vil retten i særlige slike tilfeller kunne oppnevne advokat for å ivareta hensynet til fornærmede. Oppnevning av bistandsadvokat beror altså på rettens skjønn. Dersom forholdet faller inn under straffeprosessloven § 107 a første ledd, vil fornærmede etter ordlyden ha krav på å få oppnevnt bistandsadvokat også i slike tilfeller. Det kan være tvilsomt hvorvidt straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum utgjør en begrensning av fornærmedes rettigheter etter første ledd. Er for eksempel fornærmede psykisk utviklingshemmet og blir voldtatt, oppstår spørsmål om hun har krav på bistandsadvokat etter første ledd eller om tilfellet skal bedømmes etter annet ledd tredje punktum. I teorien synes det siste lagt til grunn, delvis basert på en uttalelse i Ot.prp. nr. 53 (1983-84) side 74. 101 Bjerke/Keiserud mener at dette også har støtte i rettspraksis og nevner Rt. 1992 side 1067 og Rt. 1993 side 1420 som eksempler. 102 De nevnte avgjørelsene synes imidlertid å gjelde andre spørsmål. I Rt. 1993 side 1420 var spørsmålet hva som skulle betraktes som «særlige forhold» for oppnevnelse av bistandsadvokat i en sak der fornærmede var død. Saken inntatt i Rt. 1992 side 1067 gjaldt oppnevning av bistands­advokat i sak der fornærmede var savnet, antatt død.

3.4.2.7 Opprettholdelse av oppnevning dersom fornærmede dør under saken

Etter straffeprosessloven § 107 a annet ledd fjerde punktum, er det retten som avgjør om oppnevningen av bistandsadvokat står ved lag dersom fornærmede dør mens saken pågår. I teorien sies det at retten må foreta en konkret vurdering basert på de samme hensyn som etter tredje punktum. 103 Det er videre antatt at regelen må gjelde tilsvarende dersom fornærmede etter at advokat er oppnevnt, blir sinnssyk eller på annen måte kommer i en slik tilstand at vedkommende ville ha vært ute av stand til å begjære advokat oppnevnt. 104

3.4.3 For hvilket tidsrom kan det oppnevnes bistandsadvokat?

I saker om besøksforbud i eget hjem, inntrer retten til bistandsadvokat fra det tidspunkt besøksforbudet bringes inn for retten. For kontaktforbud i eget hjem er det relevante tidspunktet trolig når tiltale tas ut og det opplyses i tiltalebeslutningen at påtalemyndigheten vil påstå idømt slik reaksjon.

For bistandsadvokat til fornærmede eller etterlatte er det avgjørende når det kan sies å foreligge en «sak». For forhold som faller inn under straffeprosessloven § 107 a første ledd første punktum, er det klart forutsatt i forarbeidene at retten til bistandsadvokat inntrer når forholdet er anmeldt. Men også rådføring med advokat før anmeldelsen vil kunne dekkes etter bistandsadvokatordningen så fremt forholdet senere anmeldes. Dersom fornærmede ikke ønsker å anmelde forholdet, vil behov for advokatbistand måtte vurderes etter rettshjelpsloven. Det samme bør gjelder for bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første ledd annet punktum og annet ledd.

Rett til bistandsadvokat kan foreligge også etter at straffesaken er avsluttet, se Rt. 1999 side 254. Saken gjaldt krav om bistandsadvokat for fremme av tilleggserstatning fra staten etter en voldtektssak, 12 år etter straffesakens avslutning. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at selv om søknaden kom «mange år etter straffesakens avslutning, og selv om bistandsadvokat ikke har vært oppnevnt tidligere, kan ikke straffeprosesslovens regler alene av den grunn være til hinder for at bistandsadvokat oppnevnes.» Kjæremålsutvalget bemerket også at det var et uomtvistet faktum i saken at fornærmedes senskader, som var begrunnelsen for søknaden om tilleggserstatning, skyldtes de voldtekter hun var blitt utsatt for.

Trolig bør retten til bistandsadvokat også gjelde i saker som blir gjenopptatt. Derimot vil fornærmede etter gjeldende rett ikke ha krav på bistandsadvokat når en begjæring om gjenopptakelse behandles. Som nevnt i punkt 3.1.12, har Justis­departementet sendt på høring forslag om at kommisjonen skal kunne oppnevne bistandsadvokat for fornærmede.

3.4.4 Bistandsadvokatordningens ­geografiske anvendelsesområde

Bestemmelsene som gir rett til bistandsadvokat er stort sett omfattet av oppregningene i straffeloven § 12 nr. 2 og 3, som gir norsk straffelovgivning anvendelse på slike handlinger begått i utlandet av henholdsvis norske statsborgere eller i Norge hjemmehørende personer eller av utlendinger. Slike saker kan altså anmeldes og forfølges i Norge og vil langt på vei dekkes av retten til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a.

Annerledes er det dersom slike handlinger forfølges i utlandet. Bistandsadvokatordningen gjelder ikke for saker som behandles i utlandet. 105 Fornærmede som er hjemmehørende i Norge kan få hjelp etter rettshjelpsloven § 12 annet ledd. Disse reglene er omtalt nærmere i punkt 11.3.13 sammen med utvalgets vurderinger.

Hovedregelen i voldsoffererstatningsloven 106 § 2 er at voldsoffererstatning ytes når den skadevoldende handlingen har funnet sted her i riket. 107 Etter annet ledd kan det gjøres unntak når særlige grunner tilsier det, slik at det ytes erstatning også i andre tilfeller, det vil si når handlingen har funnet sted utenfor riket. Etter rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6 kan det gis fritt rettsråd for bistand med søknad om voldsoffererstatning hvis søkeren oppfyller de økonomiske betingelsene for slik hjelp, se generelt om rettshjelploven under punkt 3.4.8.

3.4.5 Bistandsadvokatens oppgaver

3.4.5.1 Generelt

Bistandsadvokatens mandat og oppgaver er generelt angitt i straffeprosessloven § 107 c første ledd. For det første skal bistandsadvokaten «ivareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken». Dernest skal advokaten gi den fornærmede «annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken». Det samme gjelder selvsagt for advokatens oppgaver i forhold til etterlatte. Loven bruker bare uttrykket «fornærmede», men reglene i kapittelet gjelder tilsvarende så langt de passer for etterlatte, jf. straffeprosessloven § 107 a annet ledd siste punktum.

Straffeprosessloven § 107 c første ledd første og annet punktum synes å skille mellom bistand av juridisk og ikke-juridisk karakter. I utgangspunktet omfattes juridisk rådgivning av første punktum, mens hjelpen etter annet punktum er forstått som hjelp av ikke-juridisk karakter. Dette er imidlertid ikke til hinder for at visse tiltak av rettslig karakter også kan vurderes etter annet punktum. Det er ingen konsekvenser knyttet til om hjelpen defi­neres under første eller annet punktum. ­Bjerke/Keiserud nevner for eksempel at advokaten i medhold av straffeprosessloven § 107 c første ledd annet punktum kan henvende seg til påtalemyndigheten og gjøre sitt syn gjeldende på spørsmålet om anke eller andre spørsmål knyttet til avsagt dom. 108

Den rettslige hjelpen er definert som å «ivareta fornærmedes interesser». Robberstad peker på at mandatet samsvarer bra med den alminnelige definisjonen av hva som er advokatens oppgave. Advokatforskriften 109kapittel 12 om god advokatskikk fastsetter at «advokaten plikter innen lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser». 110 Klientens interesse må defineres i hver enkelt sak.

Forarbeidene drøfter ikke hvilke interesser fornærmede normalt vil ha i saken. I teorien er det forskjellige fremstillinger av fornærmedes typiske interesser. 111

Utvalget har selv analysert fornærmedes og etterlattes behov og interesser i straffesaken i kapittel 7 og 8. Fornærmedes og etterlattes typiske interesser knytter seg både til sakens utfall og saksbehandlingen.

Når det gjelder utfallet av saken knytter fornærmedes og etterlattes interesser seg gjerne til at:

• saken blir oppklart

• det blir fastslått at fornærmede har vært utsatt for urett ved at den skyldige blir tiltalt og dømt

• den skyldige får en passende straff

• det ytes rimelig erstatning og oppreisning.

I tilknytning til saksbehandlingen er gjerne følgende interesser sentrale:

• rask saksbehandling

• informasjon om hva som skjer i saken

• å bli hørt og få bidra til at saken blir best mulig opplyst

• hensynsfull rettergang.

I tillegg er personlig sikkerhet under saken og senere viktig for en del etterlatte.

Det må understrekes at fornærmede og etterlatte langt fra er en homogen gruppe og at deres interesser varierer i betydelig utstrekning. Bistandsadvokatens oppdrag vil dermed kunne variere atskillig også innenfor samme sakstype.

Etter straffeprosessloven § 107 d første ledd annet punktum skal advokaten også gi fornærmede «slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken». Forarbeidene nevner som eksempler på slik hjelp samtaler med fornærmede og fornærmedes nærmeste, informasjon om saken og bistand til å skaffe sakkyndig hjelp som lege og psykolog. 112 Også annen støtte kan omfattes, men advokatens oppdrag er begrenset til det som er «naturlig og rimelig» i forbindelse med saken, jf. straffeprosessloven § 107 c første ledd annet punktum. Også for denne mer mellommenneskelige typen av hjelp er det viktig at advokaten holder seg innenfor advokatrollen. Robberstad advarer mot at advokaten tar på seg en behandlerrolle som vedkommende ikke har forutsetninger for. 113 En slik sammenblanding av roller er også fremhevet av de fornærmede selv som uheldig og lite tillitvekkende. 114

For både den rettslige og den ikke-rettslige hjelpen gjelder at den må være knyttet til «saken» – det vil si straffesaken. Også behandlingen av borgerlige rettskrav er omfattet av dette begrepet. 115 Bistand i rene sivile krav faller derimot utenfor. 116 Dette gjelder selv om de sivile kravene står i sammenheng med straffesaken, for eksempel sak om oppløsning av ekteskap og skifte og eventuelt barnefordeling etter en sak om tvangsekteskap. Slik bistand må vurderes etter lov om fri rettshjelp. Også rene sivile erstatningssøksmål mot gjerningspersonen faller utenfor bistandsadvokatordningen. Søknad om voldsoffererstatning vil kunne dekkes med inntil 2 timer som etterarbeid under bistandsadvokatordningen.

Straffeprosessloven § 107 c annet til fjerde ledd angir advokatens prosessuelle rettigheter i forbindelse med saken. Disse rettighetene er forutsetninger for at advokaten skal kunne ivareta klientens interesser.

3.4.5.2 Ved anmeldelse og under etterforsking

Bistandsadvokaten har en viktig oppgave med å formidle informasjon, både fra påtalemyndigheten til klienten og vise versa. For fornærmede er det selvsagt essensielt at saken blir så godt opplyst som mulig. Videre er ventetiden en tung belastning for mange fornærmede. Bistandsadvokaten bør derfor også vurdere å komme med innspill til etterforskingsskritt som bør foretas og være en pådriver for fremdrift i saken. Det er forutsatt i forarbeidene at advokaten kan ta initiativet til ytter­ligere etterforskingsskritt, men departementet syntes ikke at det var nødvendig å regulere dette nærmere i loven eller i påtaleinstruksen. 117

Bistandsadvokaten har rett til å varsles om og være til stede ved avhør av klienten under etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 107 c, se også påtaleinstruksen § 8-10 annet ledd. Advokaten har dessuten rett til å stille ytterligere spørsmål ved avhør av klienten, jf. straffeprosessloven § 107 c tredje ledd første punktum og å protestere mot spørsmål som ikke kommer saken ved eller som er stilt på en utilbørlig måte, jf. annet punktum i samme bestemmelse. Hvorvidt advokaten bør benytte seg av retten til å være til stede ved avhør av klienten, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. 118

Bistandsadvokaten er ikke selv gitt uttrykkelig krav på innsyn i sakens dokumenter på etterforskingsstadiet. Klienten vil imidlertid ha en slik rett etter straffeprosessloven § 242. Indirekte vil derfor bistandsadvokaten ha adgang til dokumentene. I praksis vil det også ofte være bistandsadvokaten som innhenter dokumentene for klienten. Advokaten må drøfte med sin klient i hvilken grad klienten bør benytte seg av sin rett til dokumentinnsyn. Utøvelse av innsynsrett kan senere bli brukt for å svekke klientens forklaring i retten. 119

I forarbeidene er det videre forutsatt at bistandsadvokaten kan ha rett til å være tilstede ved åstedsbefaringer, rekonstruksjoner, konfrontasjoner og legeundersøkelser hvor fornærmede selv er til stede. 120 Det samme må gjelde hvis etterlatte skal delta i slike etterforskingsskritt. I følge riksadvokatens rundskriv nr. 3/1981 side 2 har bistandsadvokaten derimot ikke anledning til å være med fornærmede under legemsundersøkelser eller konfrontasjonsparader. Advokaten kan eventuelt være i et tilstøtende rom.

3.4.5.3 Særlig om erstatningskrav

En viktig oppgave for bistandsadvokaten er å klargjøre grunnlaget for et eventuelt erstatningskrav og dets omfang. Reglene om fremme av e­rstatningskrav gjennomgås nærmere nedenfor i punkt 3.5. Her nevnes bare kort at bistandsadvokaten må informere klienten om hva det kan kreves erstatning for. Advokaten må videre innhente opplysninger som kan belyse grunnlaget for kravet og kravets størrelse. Det bør blant annet innhentes utskrift fra legejournaler eller erklæring fra eventuell behandler. Innhenting av slike utskrifter krever fornærmedes samtykke.

Advokaten må oversende påtalemyndigheten en oversikt over hvilke krav som gjøres gjeldende, kravenes størrelse og grunnlag, samt hvilke bevis som kan føres for kravet. Dersom fornærmede selv fremmer sitt krav etter straffeprosessloven § 428, skal siktede ha skriftlig melding om den påstand som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og om de bevis som vil bli ført, senest samtidig med innkallingen til hovedforhandlingen. Dersom det fremmes krav mot andre enn den som er siktet i straffesaken, må skriftlig melding som angir den påstand som vil bli nedlagt, grunnlaget for kravet og de bevis som vil bli ført, være sendt til saksøkte i tilstrekkelig tid før hovedforhandling eller annet rettsmøte til pådømmelse av saken, jf. straffe­prosessloven § 427 fjerde ledd.

3.4.5.4 Når påtaleavgjørelse er truffet

En viktig oppgave for bistandsadvokaten kan være å hjelpe klienten med å klage over påtaleavgjørelser etter straffeprosessloven § 59 a.

En forutsetning for at klageretten skal være reell, er at den eller de klageberettigede får underretning om vedtaket. I tillegg til at klienten selv er gitt slike informasjonsrettigheter, er det også gitt regler som pålegger påtalemyndigheten å gi slik informasjon til bistandsadvokaten. Eksempler er påtaleinstruksen § 17-2 første ledd bokstav e som gjelder underretning om henleggelse og § 18-5 første ledd bokstav d om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 (påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70 følger reglene om henleggelse, jf. påtaleinstruksen § 18-6). Bistandsadvokaten skal også underrettes om at det er tatt ut tiltale, jf. punkt 3.4.5.6.

3.4.5.5 Særlig om tilståelsessaker

Bistandsadvokaten har ikke krav på varsel om at saken avgjøres som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. Dersom påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet på vegne av den fornærmede, kan kravet pådømmes også i en tilståelsessak såfremt retten finner kravet utvilsomt, jf. straffeprosessloven § 432. I en slik situasjon vil det være naturlig at det er kontakt mellom påtalemyndigheten som fremmer kravet på vegne av den fornærmede og bistandsadvokaten. Spørsmålet om bistandsadvokaten skulle varsles og ha rett til tilstedeværelse i det som da ble kalt forhørsretts­pådømmelse, ble tatt opp i forbindelse med ikraftsettelsen av straffeprosessloven, se Ot.prp. nr. 53 (1983-84). Den norske Dommerforening gikk inn for en slik regel. Departementet uttalte at det ikke ville være «noe til hinder for at fornærmedes advokat etter omstendighetene også blir gitt høve til å være til stede ved rettslig avhør av siktede hvor det ligger an til pådømmelse i forhørsretten». Det er noe uklart hvordan uttalelsen skal forstås. Robberstad argumenterer for at uttalelsen gir grunnlag for at bistandsadvokaten har rett til å være tilstede under pådømmelse i tilståelsessaker. 121

3.4.5.6 Forberedelse til hovedforhandling

Påtalemyndigheten skal sende kopi av tiltalebeslutningen, bevisoppgaven og så vidt mulig sakens dokumenter til bistandsadvokaten, jf. straffe­prosessloven § 264 a tredje ledd, se også påtale­instruksen § 25-7.

Påtalemyndigheten skal også angi når saken bør behandles. Bistandsadvokaten skal gis adgang til overfor retten til å uttale seg om tidspunkt for hovedforhandling i saken.

Retten underretter bistandsadvokaten om tid og sted for hovedforhandlingen når dette er fastsatt, jf. straffeprosessloven § 275.

Robberstad mener at bistandsadvokaten bør ha rett til å være tilstede ved bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen – dette utledes som en logisk konsekvens av advokatens rett til tilstedeværelse under hovedforhandlingen. 122 Advokaten må da også ha rett til å stille spørsmål til vitner i samme utstrekning som under hovedforhandlingen. Bistandsadvokaten er imidlertid ikke nevnt i straffe­prosessloven § 244 som gjelder tilsvarende ved bevisopptak, jf. straffeprosessloven § 271. Det er heller ingen regler som sikrer at bistandsadvokaten blir varslet om bevisopptaket.

Hvis fornærmede fremmer erstatningskravet selv, vil retten til tilstedeværelse følge av straffeprosessloven § 428 jf. § 404.

Bistandsadvokaten har som en viktig oppgave å forberede klienten før hovedforhandlingen. Erfarings­messig vil klienten ha behov for informasjon og støtte når hovedforhandlingen nærmer seg. Advokaten bør forklare klienten hvordan rettssalen ser ut og forberede vedkommende på hva som vil skje og på hvilke spørsmål hun eller han eventuelt kan få. Advokaten bør videre avklare med klienten hvorvidt hun eller han ønsker at saken skal behandles for lukkede dører og om tiltalte skal være til stede mens klienten forklarer seg.

3.4.5.7 Under hovedforhandling

Rett til tilstedeværelse

Bistandsadvokaten har rett til å være til stede under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 107 c annet ledd annet punktum. Etter tredje punktum kan retten når bevisførselen er avsluttet, bestemme at advokaten skal fratre. Retten må foreta en konkret vurdering av forholdene i saken. I forarbeidene er det pekt på at retten i denne vurderingen også må ta i betraktning at bistands­advokaten har en oppgave med å forsøke å få fornærmede til å akseptere domsresultatet, og at dette må tas i betraktning i rettens vurdering av om advokaten skal fratre eller ikke. 123 For at advokaten skal kunne forklare domsresultatet for fornærmede, kan det være viktig at advokaten vet hvilke argumenter som ble brukt i prosedyrene, hvilke tvilspunkter som ble trukket frem og hvilke formidlende omstendigheter det har vært argumentert med. 124

Dersom det fremmes borgerlige rettskrav i saken, har bistandsadvokaten rett til å være til stede under hele sakens behandling. Dette gjelder uavhengig av om fornærmede fremmer kravet selv eller påtalemyndigheten fremmer kravet på vegne av den fornærmede.

Uttalerett, bevisførsel og rett til å stille spørsmål

Bistandsadvokaten har rett til å stille ytterligere spørsmål til fornærmede og til å protestere mot spørsmål som blir stilt fornærmede, jf. straffe­prosessloven § 107 c tredje ledd første og annet punktum. Spørsmålene kan gjelde alle sider av saken, men er altså begrenset til spørsmål til egen klient. Det gjelder imidlertid ikke noe forbud mot å stille spørsmål til andre vitner. I forarbeidene ble det uttalt at «advokaten normalt ikke bør ha rett til dette». 125 På samme måte er det ikke noe i veien for at bistandsadvokaten protesterer mot spørsmål stilt også til andre vitner. Spørsmål som det særlig kan tenkes at advokaten vil protestere mot er spørsmål som gjelder fornærmedes seksuelle atferd. Retten har imidlertid et selvstendig ansvar for å sørge for at avhøret foregår på en tilfredsstillende måte, jf. straffeprosessloven §§ 134 og 136. Straffeprosessloven § 134 første ledd sier at bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet bare må finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Det samme gjelder bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle atferd. Slik bevisførsel skal retten nekte dersom den ikke antas å være av vesentlig betydning. Etter straffeprosessloven § 136 tredje ledd skal retten avvise spørsmål som ikke kommer saken ved.

Dersom fornærmede har krevd erstatning og selv fremmer kravet, vil fornærmede ha partsrettigheter som saksøker i en privat straffesak, og bistandsadvokaten vil ha stilling som fornærmedes prosessfullmektig. Bistandsadvokaten har da ansvaret for bevisføringen og kan stille spørsmål til vitner mv. og prosedere kravet. Straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd i.f. slår fast at bistandsadvokaten har uttalerett i forhold til borgerlige rettskrav også når kravet fremmes av påtalemyndigheten.

Prosessuelle forhold

Bistandsadvokaten skal gis adgang til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd første punktum. Et viktig slikt spørsmål kan være hvorvidt tiltalte eller andre skal forlate rettssalen under fornærmedes forklaring, jf. straffeprosessloven § 284. Det samme gjelder begjæring om lukkede dører. Andre prosessuelle forhold som angår fornærmede kan være om fornærmede har gyldig forfall, eller om fornærmede har forklaringsplikt. Også inhabilitetsinnsigelser må kunne gjøres gjeldende.

3.4.5.8 Etterarbeid

Det er lagt til grunn at bistandsadvokatordningen også omfatter visse plikter og oppgaver etter at dom er falt. Advokaten bør blant annet underrette fornærmede om resultatet når dette er klart. I en del tilfeller vil det også være nødvendig å forklare resultatet nærmere for fornærmede. Slikt etter­arbeid er normalt inkludert i stykkprisen, se nærmere punkt 3.4.6.2.

Bistandsadvokaten har ikke anledning til å anke noen avgjørelse i straffesaken på vegne av fornærmede, men må kunne formidle fornærmedes syn på dommen til påtalemyndigheten.

Det er lagt til grunn i riksadvokatens rundskriv nr. 3/1981 og departementets rundskriv 17. juli 1981 at politiet skal sørge for at advokaten får utskrift av dommen.

3.4.5.9 Utsatt behandling av erstatningskravet

Etter straffeprosessloven § 431 har retten anledning til å utsette behandlingen av et borgerlig krav til straffesaken er pådømt. Utsettelsen medfører ikke at forbindelsen mellom straffesaken og erstatnings­kravet går tapt. Også arbeidet i forbindelse med den senere pådømmelsen av ­erstatningskravet vil derfor omfattes av bistandsadvokatoppdraget. 126

I teorien er det antatt at det samme vil gjelde i tilfeller der det gis deldom etter straffeprosess­loven § 432 første ledd og den senere behandlingen av restkravet skjer etter tvistemålslovens regler. 127

3.4.5.10 Ankebehandlingen

Reglene om bistandsadvokatoppnevning mv. gjelder tilsvarende for ankeinstansene. En som har blitt voldtatt har etter loven samme rett til bistandsadvokat for tingretten og lagmannsretten. Det er vanlig å søke ny oppnevning for ankeinstansen. Praksis ser ut til å variere i lagmannsrettene når det gjelder oppnevning av bistandsadvokat i såkalte begrensede anker, det vil si anker som ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men for eksempel saksbehandlingen eller reaksjonsfastsettelsen.

Loven regulerer ikke bistandsadvokatens stilling i forbindelse med muntlig ankeforhandling i Høyesterett. Spørsmålet er sparsomt behandlet i forarbeidene. 128

I høringsnotatet som lå til grunn for opprettelsen av bistandsadvokatordningen, er det antatt at det normalt ikke blir aktuelt for bistandsadvokaten å møte under Høyesteretts behandling av saken. I høringsnotatet er det imidlertid lagt til grunn at fornærmedes advokat ville få adgang til å uttale seg hvis avgjørelser som gjelder avhøret av fornærmede blir brakt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget har fått opplyst fra Høyesterett at spørsmålet om oppnevnelse eller godtgjørelse av bistandsadvokat når det ikke har vært behandlet erstatningskrav, har vært behandlet noen få ganger, blant annet i Rt. 1992 side 1231, Rt. 2001 side 493 og Rt. 2002 side 917. I alle de nevnte sakene har oppnevning eller godtgjørelse blitt avslått. I to av avgjørelsene var avslaget begrunnet med at bistandsadvokaten ikke ville ha noen formell rolle under behandlingen i Høyesterett. Avgjørelsen i Rt. 1992 side 1231 er ikke begrunnet.

3.4.5.11 Sivil anke over erstatningsdom

Fornærmede har anledning til å anke særskilt over avgjørelsen av erstatningskravet, jf. straffeprosessloven § 435. I teorien er det lagt til grunn at bistandsadvokatoppdraget omfatter også den sivile ankesaken. 129

3.4.5.12 Søknad om voldsofferstatning

Det er lagt til grunn at søknad om statlig erstatning omfattes av bistandsadvokatoppdraget som etterarbeid, jf. Rt.1996 side 293. Dette gjelder også om det har gått tid siden straffesakens avslutning, jf. Rt. 1999 side 254.

3.4.5.13 Særlig om besøksforbud

Som nevnt i punkt 3 3.4.2.3 har den som besøksforbudet skal beskytte krav på bistandsadvokat dersom den det retter seg mot skal forbys å oppholde seg i eget hjem.

Kjennelsen inntatt i Rt. 2005 side 1512 gjelder bistandsadvokatens rolle i sak om besøksforbud. 130 I den konkrete saken hadde påtalemyndigheten begjært besøksforbud, men fikk ikke medhold av tingretten. Verken påtalemyndigheten eller den som besøksforbudet skulle beskytte (B) hadde møtt under tingrettens behandling av saken. Til stede var bare den som forbudet rettet seg mot (A) og hans privat antatte forsvarer. Bistandsadvokaten hadde ønsket å være til stede i rettsmøtet for å redegjøre for saken, men dommeren hadde gitt uttrykk for at advokaten ikke hadde rett til å være til stede og at hun ikke kunne fremstille saken på vegne av fornærmede. Påtalemyndigheten og B påkjærte tingrettens kjennelse og anførte blant annet at det var en saksbehandlingsfeil at bistandsadvokaten ikke hadde fått være til stede i rettsmøtet for å redegjøre for saken.

Lagmannsretten tok kjæremålet til følge og opphevet tingrettens kjennelse. A påkjærte denne kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte at lagmannsretten hadde tolket straffeprosessloven § 107 c feil.

Kjæremålsutvalget var enig i at straffeprosessloven § 107 c gir bistandsadvokaten rett til å være til stede når besøksforbudet behandles i retten, også om klienten selv ikke møter. Bistandsadvokaten har imidlertid ingen andre prosessuelle rettigheter enn den som fremgår av straffeprosessloven § 107 c. Advokaten har for eksempel ikke rett til å prosedere eller til å fremstille saken på vegne av klienten. Det siste ville blant annet være i strid med bevisumiddelbarhetsprinsippet. Kjæremålsutvalget sier dernest at det kontradiktoriske prinsipp ivaretas ved «de nærmere regler i straffeprosess­loven § 222 a om varsling til rettsmøter og adgang til å uttale seg». 131 Det er noe uklart hvordan denne uttalelsen skal forstås siden bistandsadvokatens adgang til å uttale seg er knyttet til rettens behandling av saken og dermed ikke kunne komme klienten til gode i denne saken når hun ikke møtte i retten.

Kjæremålsutvalget uttaler samme sted at den som søker et besøksforbud ikke er part i saken. Dette må være begrenset til tilfellene der påtalemyndigheten har ilagt besøksforbud og det bringes inn for stadfestelse av retten. Hvis påtalemyndigheten ikke nedlegger besøksforbud, har den som forbudet skal beskytte, rett til å bringe saken inn for retten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd tredje punktum. I slike tilfeller må den som forbudet skal beskytte anses som part i saken.

3.4.6 Oppnevning og godtgjørelse

3.4.6.1 Oppnevning

Det er retten som oppnevner advokat for fornærmede, jf. straffeprosessloven § 107 b. Det er den rettsinstansen som saken til enhver tid hører under som foretar slik oppnevning.

Fornærmede har i utgangspunktet fritt advokat­valg. Fornærmede skal bli spurt om det ønskes en bestemt advokat, jf. påtaleinstruksen § 8-8 annet ledd første punktum.

Fornærmedes frie valg av advokat begrenses dersom oppnevnelse av den ønskede advokaten ville føre til forsinkelse av betydning for saken, eller dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne advokaten. Disse begrensningene i fritt advokatvalg er de samme som for siktedes valg av forsvarer, se straffeprosessloven § 102.

Fornærmede har anledning til å velge en advokat utenfor rettskretsen, men vedkommende kan da måtte betale merutgiftene ved dette, jf. straffeprosessloven § 107 d og salærforskriften 132 § 9. Av departementets kommentarer til forskriften følger imidlertid at fornærmede ikke skal betale slike merutgifter dersom advokatvalget skjer med rimelig grunn. Departementet nevner som eksempler at det ønskes en kvinnelig advokat eller en advokat som har erfaring som bistandsadvokat fra før og dette ikke er mulig å innfri ved å velge advokat innenfor rettskretsen.

Politiet kan tilkalle advokat for fornærmede dersom det ville skade etterforskingen å vente på rettens oppnevning, jf. straffeprosessloven § 107 b annet ledd. Spørsmålet om oppnevning skal der­etter forelegges retten snarest mulig. Dersom den tilkalte advokaten er en annen enn den fornærmede ønsker som bistandsadvokat, kan fornærmede senere likevel få oppnevnt den advokat som vedkommende ønsker. 133

For øvrig er reglene om oppnevning og tilbakekall av oppnevning av forsvarer for siktede gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer, jf. straffeprosessloven § 107 b tredje ledd.

Unnlatt oppnevning av bistandsadvokat kan påkjæres av fornærmede, eventuelt etterlatte, som mener de har rett til bistandsadvokat og av påtalemyndigheten. I Rt. 1997 side 1193 er det slått fast at også tiltalte kan påkjære oppnevning av bistandsadvokat ettersom vedkommende kan sies å være rammet av beslutningen, jf. straffeprosessloven § 377. Kjæremålsutvalget mente imidlertid at ikke alle sider ved en beslutning om å oppnevne bistandsadvokat vil kunne påkjæres:

«Etter straffeprosessloven § 377 er kjæremål avskåret over avgjørelser som etter sin art er uangripelige. Slike avgjørelser kan imidlertid påkjæres på det grunnlag at de hviler på en uriktig lovtolking og også på grunnlag av i hvert fall grovere saksbehandlingsfeil. Utvalgets flertall antar at tiltaltes interesse ikke rekker lenger enn dette, og at det således bør gjelde slike begrensninger for tiltaltes adgang til å angripe beslutning om oppnevnelse av bistandsadvokat.» 134

3.4.6.2 Godtgjørelse

Bistandsadvokaten skal ha godtgjørelse fra staten, jf. straffeprosessloven § 107 a fjerde ledd jf. § 107 d. Sistnevnte bestemmelse viser til § 107 for godtgjørelse til offentlig forsvarer som igjen viser til § 78. Med hjemmel i straffeprosessloven § 78 har Justisdepartementet utferdiget en salærforskrift 135 som også gjelder for bistandsadvokater. 136

Etter § 2 i salærforskriften skal godtgjørelsen gis etter en fastsatt timesats som fra 1. januar 2006 er på kr 805 per time. Salæret fastsettes av den retts­instansen som har hatt saken til behandling, jf. salærforskriften § 4 på grunnlag av innsendt arbeidsoppgave, jf. salærforskriften § 5. Rettens salæravgjørelse kan påkjæres etter reglene i rettshjelpsloven § 28, jf. straffeprosessloven § 78 annet ledd i.f.

Justisdepartementet fastsatte 12. desember 2005 en ny forskrift (nr. 1442) om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fri rettshjelp og i straffe­saker. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2006.

Stykkpris innebærer at det ikke foretas noen individuell fastsettelse av advokatens godtgjørelse, men at denne beregnes etter standardiserte satser. Slik standardisert godtgjørelse ble gjennomført for forsvarere ved forskrift 18. september 2001 nr. 1088.

Forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 innfører stykkpris også for bistandsadvokater, jf. § 10 som lyder slik:

«§ 10 Stykkpris for fornærmedes advokat i hoved-/ankeforhandling i straffesaker

Bistand fra fornærmedes advokat i hoved-/ankeforhandling i tingretten/lagmannsretten betales med 2 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår under hoved-/ankeforhandlingens første dag, og 1,75 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår følgende dager. I ankeforhandling i lagmannsretten hvor advokaten har representert fornærmede i tingretten, betales 1,75 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår første dag, og 1,6 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår følgende dager.

Har hoved-/ankeforhandlingen varighet utover 5 dager eller blir hoved-/ankeforhandling ikke avholdt, fastsettes hele salæret etter reglene i salærforskriften.»

De tilsvarende satsene for forsvareren er regulert i § 7 som lyder slik:

«§ 7 Stykkpris for forsvarer i hoved-/ankeforhandling i tingretten/lagmannsretten

Forsvarers bistand i hoved-/ankeforhandling i tingretten/lagmannsretten betales med 6 ganger den offentlige salærsats dersom hoved-/ankeforhandlingens varighet ikke overstiger 2 timer, og 8 ganger den offentlige salærsats dersom hoved-/ankeforhandlingens varighet ikke overstiger 3,5 timer.

Forsvarers bistand i hoved-/ankeforhandling med varighet over 3,5 timer betales med 2,25 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår under hoved-/ankeforhandlingens første dag og 2 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår følgende dager. I ankeforhandling i lagmannsretten med varighet over 3,5 timer hvor forsvarer har representert tiltalte i tingretten, betales 2 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår første dag, og 1,75 ganger den offentlige salærsats for hver time som medgår følgende dager.

Dersom en omfattende sak er forent med en sak som forutsettes å kreve lite saksforberedelse, kan retten beslutte at salæret til forsvareren i den siste saken skal fastsettes etter reglene i salærforskriften.

Har hoved- /ankeforhandlingen varighet utover 5 dager eller blir hoved-/ ankeforhandling ikke avholdt, fastsettes hele salæret etter reglene i salærforskriften.

Dersom det er avholdt forberedende rettsmøte, bevisopptak, rettslig avhør eller særskilt domsavsigelse, skal bistand ved slike rettsmøter betales særskilt etter reglene i salærforskriften.»

Bistandsadvokaten lønnes altså etter en lavere stykkpris enn forsvareren. Det er meningen at stykkprisbetalingen skal kompensere for alt arbeid som er utført i saken, herunder forberede arbeid, arbeid i rettsmøte og etterarbeid, jf. stykkprisforskriften § 2.

Av kommentaren til stykkprisforskriften § 10 følger at bistand i tilknytning til politiavhør eller rettslig avhør av fornærmede anses å være del av forarbeidet til hovedforhandlingen, og er inkorporert i stykkprisen for hovedforhandlingen. Det samme gjelder bistand ved fremmøte i andre særskilte rettsmøter og annet arbeid i forkant av hovedforhandling.

Etter stykkprisforskriften § 2 kommer heller ikke salærforskriften § 10 om etterarbeid til anvendelse i saker som er dekket av stykkpris. Det følger likevel av kommentaren til stykkprisforskriften § 10 at søknad om voldsoffererstatning og eventuell klage over avslag ikke er inkludert i stykkprisen og dermed skal betales særskilt etter reglene i salærforskriften. Det uttales videre at den stykk­prisen som er gitt i forskriften § 5 annet ledd nr. 11 bokstav a og b vil være veiledende. Dette er stykkprisen for fri rettshjelp i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning og eventuell klage over avslag. For søknaden gis det 5 ganger salærsatsen, mens en eventuell klage godtgjøres med 3 ganger.

Hvis samlet timeforbruk overstiger fastsatt stykkpris med mer enn 50 %, og det godtgjøres at det foreligger særlige omstendigheter ved oppdraget som begrunner en slik timebruk, fastsettes hele salæret etter reglene i salærforskriften, jf. stykkprisforskriften § 11.

Fornærmede skal gjøres kjent med reglene om godtgjørelse til advokaten, jf. straffeprosessloven § 107 b første ledd i.f.

3.4.7 Særlig om advokat for mindreårige ­fornærmede

3.4.7.1 Hvem bestemmer advokatvalget

Utgangspunktet er at fornærmede selv kan velge bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 b første ledd annet punktum. Når fornærmede er mindreårig, vil det normalt være foreldrene som utøver de prosessuelle rettighetene på vegne av den mindreårige. Spørsmålet er om dette også gjelder valg av advokat.

Loven inneholder ingen regler om dette, i motsetning til det som gjelder for siktede. Etter straffeprosessloven § 94 annet ledd er det vergen som velger forsvarer dersom siktede er under 18 år. Det samme gjelder dersom det er grunn til å tro at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 (det vil si psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad) og siktede har verge. For fornærmede er spørsmålet om valgretten heller ikke omtalt i forarbeidene eller rettspraksis. I teorien er det tatt til orde for at regelen i straffeloven § 78 (begjæring om påtale) bør anvendes analogisk, slik at personer som har fylt 16 år selv burde få velge advokat, blant annet under henvisning til barneloven §§ 31-33 om barns medbestemmelsesrett. 137 Dette er altså annerledes enn løsningen for siktede, jf. straffeprosessloven § 94 annet ledd.

3.4.7.2 Hvem er advokatens klient?

Er fornærmede mindreårig, oppstår det også spørsmål om hvem bistandsadvokaten skal anse som sin klient; den mindreårige selv eller vergen. Heller ikke dette spørsmålet er løst i loven eller omtalt i forarbeidene eller i rettspraksis. I teorien tar ­Robberstad til orde for at det er barnet selv som er advokatens klient. 138 Dette har betydning blant annet i forhold til taushetspliktsreglene. ­Robberstad mener for eksempel at barnet har krav på å snakke med sin advokat uten at foreldrene er til stede eller får referat av samtalen. 139 Taushetsplikten må imidlertid avveies i forhold til foreldrenes behov for informasjon for utøvelsen av foreldreansvaret. Her bør også barnets alder være et viktig moment i vurderingen.

Robberstad mener at bistandsadvokaten har et selvstendig ansvar for at det er barnets interesser som ivaretas. 140 Hun argumenterer også for at bistandsadvokaten har et ansvar for å begjære oppnevnt setteverge dersom hun eller han mener at de foresatte ikke ivaretar barnets interesser i saken.

Forholdet til mindreårige klienter er også omtalt av Vergemålsutvalget i forbindelse med advokat for enslig mindreårige asylsøkere. Vergemålsutvalgets skriver følgende:

«I saker der klienten er mindreårig, skal advokaten som den klare hovedregel forholde seg til vergen som den mindreåriges representant. Hvis asyladvokaten ikke konfererer med vergen, reiser utvalget spørsmålet om hvem som egentlig instruerer asyladvokaten når det gjelder f.eks. beslutning om å påklage negativt vedtak om oppholdstillatelse. Fra advokatenes side er det fremhevet at årsaken til at vergen ikke kontaktes, er at dette ikke dekkes av stykkprisen advokatene får i disse sakene. Et annet problem er at når den enslige mindreårige flytter og får ny verge, kan advokaten ha vansker med å få kontakt med den nye vergen, og ofte får advokaten ikke en gang melding om skifte av verge.

Utvalget ser et klart behov for å avklare nærmere rutiner for forholdet mellom vergen/representanten og asyladvokaten. Advokaten har intet selvstendig mandat utover det den mindreårige/representanten gir ham eller henne. Det faller imidlertid utenfor utvalgets mandat å legge føringer for advokatens arbeid i disse sakene, og de tidsrammer som står til advokatens rådighet, men de er i dag neppe tilpasset noen særlig kontakt med barnets verge. Det bør imidlertid presiseres i lovteksten at representantens oppgaver bl.a. er kontakt med asyladvokaten. Som barnets representant vil vedkommende ha rett til full informasjon om advokatens arbeid med mindre advokaten har taushetsplikt om betroelser fra klienten, jf 16.2.3.10.» 141

3.4.8 Kort om fri rettshjelp

Det kan være behov for supplerende rettshjelpstiltak for persongrupper eller oppgaver som faller utenfor bistandsadvokatordningen. En del av disse behovene kan dekkes gjennom lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35.

Fri rettshjelp gis som fritt rettsråd, som fritak for rettsgebyr eller som fri sakførsel. Fritt rettsråd er juridisk rådgivning og hjelp som gis utenfor rettssak, for eksempel hjelp med søknader og korrespondanse. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene. For behandling av saker for domstolene kreves vanligvis et rettsgebyr. Etter rettshjelploven kan man i visse tilfeller gis fritak for å betale dette gebyret.

Fri rettshjelp er i utgangspunktet behovsprøvd. Inntektsgrensene er nå 230.000 kroner for enslige og kr 345.000 for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Formuesgrensen er kr 100.000. Enkelte sakstyper er imidlertid unntatt fra kravet om behovsprøving. Dette gjelder for eksempel saker etter utlendingsloven og saker etter lov om sosiale tjenester og etter barnevernsloven.

I saker med behovsprøving må klienten også betale en egenandel. Dette gjelder imidlertid ikke personer med inntekt under 100.000 kroner. I saker der rettshjelp gis som fritt rettsråd, tilsvarer egenandelen den offentlige salærsats for advokater, det vil si kr 805. I saker med fri rettshjelp utgjør egenandelen 25 % av mottatt støtte, men med et tak på 5 ganger den offentlige salærsatsen (805 kr *5= 4.025).

I straffesaker gis det fritt rettsråd uten behovsprøving til den som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, jf. rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6. Etter Justisdepartementets rundskriv G-12/05 gjelder bestemmelsen særlig fysisk mishandling, tvang og trusler fra person som søker er i et direkte avhengighetsforhold til. Fra rundskrivet gjengis videre:

«Tilbudet gjelder for eksempel for personer som blir utsatt for mishandling m.v. fra ektefelle eller samboer som de lever eller har levd sammen med. Det gjelder også for eldre som blir utsatt for mishandling, trusler og tvang fra voksne barn. Videre er bestemmelsen ment å omfatte for eksempel prostituerte som utsettes for mishandling, trusler og tvang fra halliker.»

Om advokatens oppgaver heter det at advokaten skal:

«...ivareta vedkommende interesser i forbindelse med etterforskingen i saken, og gi personen den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Bistanden kan også omfatte advokat på det offentliges bekostning under hovedforhandlingen i straffesaken mot gjerningsmannen.»

Advokater etter rettshjelploven har imidlertid ikke de særlige prosessuelle rettighetene som bistandsadvokaten har og kan derfor bare utøve de rettighetene som loven legger til fornærmede selv.

Etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 4 og § 16 første ledd kan det innvilges fritt rettsråd og fri saksførsel uten behovsprøving til voldsofre i erstatningssak mot gjerningspersonen. Av rundskriv G-12/05 punkt 6.5 følger dessuten at rettshjelp til å forfølge eventuelle borgerlige rettskrav i tilknytning til en straffesak vil kunne bli gitt i medhold av rettshjelploven § 16 tredje ledd, i den utstrekning slike krav ikke blir tatt hånd om av påtalemyndigheten. 142

Etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 7 og § 16 første ledd kan det innvilges fritt rettsråd og fri sakførsel uten behovsprøving til den som er utsatt for tvangsekteskap eller forsøk på dette, men hvor saken ikke er anmeldt, og den nødvendige bistand er av samme art som nevnt i straffeprosessloven § 107 c eller annen relevant bistand. I rundskrivet nevnes som eksempel at den fornærmede kan ha særlig behov for juridisk og praktisk hjelp for å komme seg bort fra en tvangssituasjon. Som eksempel nevnes hjelp til å finne nytt bosted, få adressesperre, navneendring og voldsalarm.

3.5 Behandlingen av borgerlige rettskrav

3.5.1 Hva er borgerlige rettskrav?

3.5.1.1 Innledning

Det går et hovedskille mellom saker som føres i straffeprosessens former og sivile krav som følger sivilprosessens former. Det er forskjellige hensyn som preger utformingen av de to prosessformene. I saker om straff står rettsikkerhetsgarantier særlig sentralt. Straffesaken danner grunnlag for å iverksette samfunnets mest alvorlige reaksjon. I sivile saker har prosessen som hovedregel mer karakter av tvisteløsning mellom to parter som selv bærer ansvaret for sine interesser og krav. Staten stiller rettsapparatet til disposisjon, men det er partene som bestemmer hvordan de ønsker å bruke det og som selv må bære kostnadene ved en rettsprosess.

Straffeprosessloven § 3 åpner for at enkelte krav som ikke gjelder straff eller strafferettslige reaksjoner, likevel kan behandles sammen med straffesaken etter straffeprosesslovens regler. Slike krav kalles borgerlige rettskrav.

Det er en forutsetning for behandling sammen med straffesaken at kravet springer ut av samme handling som den straffesaken gjelder. I disse tilfellene vil det være billigere og mer effektivt at kravet behandles sammen med straffesaken enn at det må behandles for seg i en sivil sak med gjentatt bevisførsel av mange av de samme temaene. I en sivil sak vil også partene ha ansvaret for kostnadene. Dersom kravet skyldes den straffbare handlingen, er det rimelig at kravet kan avgjøres uten en slik kostnadsrisiko.

Det er en forutsetning for å behandle borgerlige rettskrav i straffeprosessuelle former at det skjer «i forbindelse med sak som nevnt i § 1 eller § 2», jf. straffeprosessloven § 3. 143 Dersom straffesaken må avvises eller av andre grunner ikke behandles, vil derfor det borgerlige kravet ikke kunne behandles i straffeprosessens former.

Nedenfor gjennomgås de nærmere vilkårene for å fremme borgerlige krav i forbindelse med straffesaken.

3.5.1.2 Hvilke krav kan gjøres gjeldende?

Straffeprosessloven § 3 første ledd første punktum bruker begrepet «rettskrav» om de krav som kan fremmes i forbindelse med straffesaken. Dette begrepet omfatter i utgangspunktet alle krav som ikke gjelder straff eller strafferettslige reaksjoner. Alle krav som kan gjøres gjeldende i en sivil sak kan fremmes i forbindelse med en straffesak dersom de øvrige vilkårene er oppfylt. Kravet kan være av både privatrettslig og offentligrettslig karakter. I utvalgets sammenheng er det de privatrettslige kravene, typisk erstatningskrav, som er særlig viktige.

Straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 5) og 6) utvider også adgangen til å behandle krav i straffeprosessens former som ikke er «rettskrav» i vanlig forstand.

Etter straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 5) kan krav om forbrytelse av arverett etter arveloven 144 § 73 fremmes sammen med straffesaken. Denne bestemmelsen gir adgang til å bestemme at arveretten skal falle bort for den som blir dømt til fengselsstraff uten vilkår for en straffbar handling mot en person han skulle ha arvet og arvelateren dør på grunn av handlingen. Det samme gjelder for tilsvarende forbrytelser rettet mot en arving som gjerningspersonen selv har eller kan få arverett etter eller mot et ufødt barn som ville ha hatt bedre eller lik rett som gjerningspersonen.

Etter straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 6) kan også klage over vedtak om omplassering, salg eller avliving av hund eller om forbud mot å ha med hund å gjøre etter hundeloven 145 § 22 første ledd og § 24 jf. § 25 tredje ledd tas med.

Straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 4) slår fast at regresskrav som forsikringsselskap eller annen som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden, har mot siktede, kan behandles som borgerlig rettskrav. Dette ville også ha fulgt av den alminnelige regelen i første ledd første punktum.

En særlig form for borgerlig krav er krav etter straffeprosessloven § 3 annet ledd, som gjelder det offentliges krav om avskjed etter § 10 i straffe­lovens ikrafttreden i forbindelse med straffesak mot en offentlig tjenestemann.

Det er utvilsomt krav på erstatning og oppreisning som er de mest praktiske eksemplene på krav etter § 3. For enkelhetens skyld brukes derfor i det følgende av og til «erstatningskrav» som en fellesbetegnelse for alle krav etter § 3.

3.5.1.3 Sammenheng med straffesaken

Det er en forutsetning for å fremme kravet sammen med straffesaken at det «springer ut av samme handling som saken gjelder». «Saken» er en sak som nevnt i straffeprosessloven §§ 1 eller 2, vanligvis en straffesak. «Samme handling» er den handlingen som angis i tiltalebeslutningen. 146 Kravet må altså være en følge av den straffbare handlingen. Dersom kravet besto forut for den straffbare handlingen, vil vilkåret ikke være oppfylt. Pådømmelse av det borgerlige kravet er imidlertid ikke avhengig av at tiltalte domfelles. Selv om tiltalte frifinnes kan han eller hun dømmes til å betale erstatning til fornærmede. Dette skyldes særlig at kravene til bevis er strengere når det gjelder straffe­rettslig skyld enn for erstatning.

3.5.1.4 Rettskraft og litispendens

Dersom kravet allerede er rettskraftig avgjort eller det er reist sivil sak om samme krav (litispendens), kan det ikke tas med i straffesaken. Det kan også forekomme at kravet er tatt med i en annen straffesak mot samme gjerningsperson.

3.5.1.5 Hvem kan fremme borgerlige rettskrav

Etter straffeprosessloven § 3 kan både fornærmede og andre skadelidte fremme borgerlige rettskrav. Om fornærmedebegrepet i vid og snever forstand vises det til punkt 3.1.2. Alle som har lidt skade som følge av den straffbare handlingen kan altså fremme krav.

3.5.1.6 Mot hvem kan kravet fremmes?

Hovedregelen er at kravet må rette seg mot siktede, jf. straffeprosessloven § 3 første ledd første punktum. Men annet punktum utvider adgangen til å gjelde også enkelte krav mot andre enn siktede. For det første kan det rettes krav mot siktedes foreldre etter skadeserstatningsloven 147 § 1-2 dersom siktede er mindreårig. Skadeserstatningsloven § 1-2 holder foreldrene objektivt ansvarlig inntil kr 5.000 for hvert skadetilfelle for skade som er voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for. I tillegg er foreldrene erstatnings­ansvarlige for skade voldt av barn og ungdom under 18 år såfremt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse.

Krav kan videre rettes mot Norsk Rikskringkastning eller annen institusjon som driver kringkastning, eller mot eier eller utgiver av trykt skrift etter skadeserstatningsloven § 3-6. Disse kravene gjelder skade og tap som følge av ærekrenking og krenking av privatlivets fred.

Etter straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 3 kan videre krav rettes mot forsikringsselskap etter kapittel II i bilansvarsloven 148 og krav ellers mot forsikringsselskap når siktede har tegnet ansvarsforsikring og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet.

3.5.2 Saksbehandlingsreglene

3.5.2.1 Utgangspunkter

Borgerlige rettskrav behandles etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29. Det finnes to måter å fremme kravet på. Fornærmede kan for det første velge å fremme kravet selv. Dette innebærer at det er fornærmede selv, eventuelt via advokat, som har ansvaret for kravet med de rettigheter og plikter det medfører. Fornærmede kan imidlertid også be om at påtalemyndigheten om å fremme kravet på deres vegne. I så fall er det påtalemyndigheten som utøver rettighetene og pliktene forbundet med å fremme kravet.

3.5.2.2 Partsrettigheter

Dersom fornærmede fremmer kravet selv, vil fornærmede ha status som part i saken med alle de rettighetene som en saksøker ville ha hatt i en privat straffesak, jf. straffeprosessloven § 428 jf. § 404. Dette innebærer at fornærmede har rett til å være til stede under hele saken, rett til å føre egne bevis, rett til å stille spørsmål til tiltalte og vitner og til å prosedere og nedlegge påstand. Rettighetene knytter seg formelt sett bare til erstatningskravet, men i praksis vil bevistemaene og vurderingene i stor grad være de samme i forhold til det erstatningsrettslige ansvarsgrunnlaget og det strafferettslige skyldspørsmålet og når det gjelder erstatningsutmålingen og straffutmålingen.

Det er uenighet i teorien om på hvilket tidspunkt partsrettighetene oppstår. Ettersom fornærmedes adgang til å fremme kravet selv er avhengig av at det holdes hovedforhandling, mener enkelte forfattere at fornærmede bare har partsrettigheter etter at tiltalebeslutning er tatt ut. 149 Andre mener at fornærmede også har partsrettigheter under etterforskingen. 150 Spørsmålet synes ikke omtalt i forarbeidene.

Hvis påtalemyndigheten fremmer kravet, kan det være en viss terminologisk uenighet om fornærmede skal anses som part i saken eller ikke. Se punkt 3.1.3.2 om det materielle og formelle partsbegrepet.

3.5.2.3 Adgangen til å få kravet behandlet

Påtalemyndigheten fremmer kravet

Etter straffeprosessloven § 427 første ledd har påtalemyndigheten adgang til å fremme alle typer borgerlige krav som nevnt i § 3 etter begjæring fra kravsinnehaveren. Hvorvidt påtalemyndigheten fremmer slike krav i den enkelte sak, beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering. I følge for­arbeidene er viktige momenter hvor komplisert kravet er, skadelidtes situasjon, særlig skadelidtes evne til selv å gjøre kravet gjeldende og på påtalemyndighetens alminnelige arbeidssituasjon. 151

Enkelte grupper av skadelidte har en sterkere rett til å få kravet behandlet i forbindelse med straffesaken. Etter straffeprosessloven § 427 annet ledd har påtalemyndigheten i utgangspunktet en plikt til å fremme krav mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handlingen. Dette er meget viktig i praksis. Selv om det ikke sies uttrykkelig, må påtalemyndighetens plikt være avhengig av begjæring om å ta med kravet fra den umiddelbart skadelidende.

Med uttrykket «umiddelbart skadelidende» avgrenses blant annet mot krav fra forsikringsselskap (som vil være fornærmet etter straffeloven § 78 fjerde ledd) og regresskrav fra arbeidsgivere. 152 Plikten til å fremme kravet gjelder etter straffeprosessloven § 427 tredje ledd også for krav mot siktedes foreldre etter skadeserstatningsloven § 1-2 nr. 2, som etablerer et objektivt ansvar på inntil kr 5.000 for skade som er voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for.

Påtalemyndigheten kan imidlertid nekte å ta med et krav som nevnt i annet og tredje ledd dersom det er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet ble fremmet i forbindelse med denne. «Åpenbart ugrunnet» viser til at kravet klart ikke er rettslig holdbart. Om kravet vil være til «uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken» vil bero på en skjønnsmessig vurdering. Om terskelen kan sies at det ikke er tilstrekkelig at det er til ulempe for behandling av straffesaken. Ulempen må være uforholdsmessig . Påtalemyndigheten skal ta i betraktning både sin egen og rettens arbeid med kravet. For retten vil en del av ulempene ved et omfattende sivilt krav kunne avbøtes ved at den kan utsette pådømmelsen av kravet til straffesaken er pådømt etter straffeprosessloven § 431. At retten trolig vil beslutte slik utsatt behandling av kravet er ikke i seg selv tilstrekkelig for påtalemyndigheten til å nekte kravet fremmet. 153 Viktige momenter vil være kravets omfang og hvilken bevisførsel som vil være nødvendig. Etter forarbeidene skal det mye til for å nekte kravet dersom tiltalte er søkegod. 154

Dersom påtalemyndigheten beslutter at kravet ikke skal tas med under behandlingen av straffesaken, skal den umiddelbart skadelidte straks underrettes om dette. Det følger av fast praksis at beslutningen kan påklages til høyere påtalemyndighet, se henvisninger i punkt 3.1.6.2.

Dersom påtalemyndigheten ikke fremmer kravet, kan skadelidte velge å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428 eller som en separat sivil sak.

Skadelidtes begjæring om at påtalemyndig­heten skal fremme kravet kan trekkes tilbake frem til hovedforhandlingen er påbegynt. Senere kan begjæringen ikke tas tilbake uten at kravet samtidig frafalles, med mindre saksøkte eller retten samtykker, jf. straffeprosessloven § 433.

Fornærmede fremmer kravet selv

Det er en forutsetning for at fornærmede kan fremme kravet selv, at det blir holdt hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd første punktum. Det betyr at fornærmede ikke kan fremme kravet selv dersom straffesaken henlegges eller avgjøres på annen måte enn ved tiltale og hovedforhandling, for eksempel ved tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. I slike tilfeller vil fornærmede være henvist til å reise en sivil sak om kravet.

Dersom det blir avholdt hovedforhandling, kan retten nekte at kravet forfølges under hovedforhandlingen hvis det vil være til vesentlig ulempe, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Det kan for eksempel være at det borgerlige kravet forutsetter omfattende bevisførsel eller går langt utover de punkter som er relevante i straffesaken. Det er uenighet i teorien om retten ved avgjørelsen av om kravet skal tillates fremmet kan legge vekt på at fornærmede i så fall har anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen. 155

Retten kan nekte kravet fremmet på et hvert trinn av saken. Retten kan for eksempel nekte at kravet fremmes under forberedelse av saken, under hovedforhandling eller i ankesaken eller i gjenopptakelsessak. Dersom beslutningen treffes under hovedforhandlingen, har fornærmede ingen rettsmidler mot denne.

Retten kan ikke nekte å behandle fornærmedes krav i ærekrenkelsessaker, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd tredje punktum.

3.5.2.4 Forberedelse av kravet

Påtalemyndigheten fremmer kravet

Påtalemyndigheten skal sørge for å få kravet belyst og pådømt. Det kan for eksempel være nødvendig å avhøre vitner eller å innhente erklæringer fra leger eller andre behandlere. Fornærmede må selvsagt også selv bidra med opplysninger. Straffeprosessloven § 427 første ledd annet punktum pålegger den som kravet tilkommer å gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han eller hun kan oppgi.

Påtalemyndigheten innkaller eventuelle vitner til hovedforhandlingen, stiller spørsmål til vitner som kan belyse erstatningskravet, prosederer og nedlegger påstand. Dersom fornærmede har advokat, kan det være naturlig for påtalemyndigheten å overlate prosedyren til fornærmedes advokat, selv om påtalemyndigheten fortsatt formelt er den som fremmer kravet på vegne av fornærmede.

Dersom påtalemyndigheten fremmer kravet, skal opplysninger om kravet være med i tiltalebeslutningen, jf. straffeprosessloven § 252 siste ledd eller forelegget, jf. straffeprosessloven § 256 annet ledd. Nærmere opplysninger om kravets omfang og grunnlag må gis tiltalte i god tid før hovedforhandlingen slik at vedkommende har mulighet til å forberede sitt forsvar.

Hvis kravet er rettet mot andre enn siktede, må det utferdiges en særskilt skriftlig melding om den påstand som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og de bevis som vil bli ført, i god tid før det innkalles til hovedforhandling.

Det er få skriftlige regler om forholdet mellom påtalemyndigheten og fornærmede. I juridisk teori er det lagt til grunn at fornærmede må kunne instruere påtalemyndigheten på samme måte som en prosessfullmektig i en sivil sak. 156 Dette innebærer for eksempel at påtalemyndigheten må følge fornærmedes synspunkt på hvilken påstand som skal nedlegges. 157 Påtalemyndigheten kan imidlertid nekte å fremme de postene som den finner «åpenbart urimelig». Utvalget har et annet syn på forholdet mellom fornærmede og påtalemyndig­heten i slike saker, se nærmere punkt 9.8.7.4.

Fornærmede fremmer kravet selv

Fornærmede som fremmer kravet selv, har også selv ansvaret for sakens opplysning. Fornærmede må gi siktede og eventuelt andre som det fremmes krav mot, skriftlig melding om den påstand som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og de bevis som vil bli ført, i god tid før det innkalles til hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 428 tredje ledd. Robberstad peker på at siden fornærmede ikke kan vite når siktede og andre blir innkalt til hovedforhandlingen, bør slik melding sendes så snart som mulig etter tiltale er tatt ut. 158 Hvis fornærmede ønsker innkalt vitner til hovedforhandlingen, må hun eller han gi retten beskjed om dette.

3.5.2.5 Rettens behandling av kravet

Nektelse av å fremme kravet

Dersom fornærmede fremmer kravet selv, kan retten nekte kravet fremmet, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum og redegjørelsen i punkt 3.5.2.3. Retten har imidlertid også mindre inngripende alternativer overfor omfattende eller uklare krav. Retten kan velge å utsette behandlingen av kravet til etter at straffesaken er pådømt, jf. straffeprosessloven § 431 eller å avsi deldom, jf. straffeprosessloven § 432.

Utsatt behandling av kravet

Retten kan bestemme at forhandlingene om et borgerlig krav skal utsettes til straffesaken er pådømt, jf. straffeprosessloven § 431. En slik fremgangsmåte vil gi fornærmede adgang til å få kravet sitt behandlet, uten at dette skjer til ulempe for straffesaken. Utsettelse av behandlingen av det borgerlige kravet vil typisk kunne være aktuelt i saker der kravet er komplisert og går utenfor det som er relevant for straffekravet. Alternativet i slike saker ville ofte ha vært at retten nektet kravet fremmet etter straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Hvis fastsettelsen av det borgerlige kravet, typisk størrelsen av et erstatningskrav, vil kunne få betydning for straffutmålingen, bør behandlingen av det borgerlige kravet ikke utsettes. 159

Når retten utsetter behandlingen av kravet, skal det berammes et nytt rettsmøte. Behandlingen av kravet skal følge de samme reglene som om kravet var blitt behandlet samtidig med straffe­kravet. Påtalemyndigheten har plikt til å fremme kravet for fornærmede også under en slik utsatt behandling.

Delvis pådømmelse

Retten har anledning til å avsi dom bare for en del av kravet dersom den finner at opplysningene i saken er utilstrekkelig til at størrelsen av kravet kan fastsettes. Retten kan da avsi dom for den del av kravet som den finner godtgjort. Adgangen til å avsi dom for bare en del av kravet gjelder bare når omfanget er uklart. Utilstrekkelige opplysninger om kravets grunnlag (ansvarsgrunnlaget) må føre til frifinnelse. Det rettslige grunnlaget for kravet har retten et selvstendig ansvar for.

3.5.2.6 Pådømmelse i tilståelsessaker

I tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 er fornærmede normalt avskåret fra selv å fremme erstatningskravet ettersom straffeprosessloven § 428 forutsetter at det blir holdt hovedforhandling. I teorien er det imidlertid hevdet at retten må kunne pådømme et erstatningskrav fremmet av fornærmede selv dersom tiltalte samtykker. 160 Under enhver omstendighet kan et erstatningskrav fremmes av påtalemyndigheten på vegne av fornærmede.

3.5.2.7 Anke

Anke over erstatningskrav kan skje enten sammen med anke i straffesaken etter straffeprosessloven § 434 eller som særskilt anke etter tvistemålslovens regler jf. straffeprosessloven § 435.

Ny behandling etter § 434

Loven bruker ikke begrepet anke over borgerlige rettskrav i forbindelse med ankebehandling i straffesaken, men sier at partene kan kreve «ny behandling» av de borgerlige krav dersom vilkårene i straffeprosessloven §§ 427-433 er oppfylt. Henvisningen til §§ 427-433 innebærer at kravet kan fremmes på samme vilkår som i førsteinstans, se punkt 3.5.2.3. Ankeinstansen står fritt i forhold til førsteinstansen når det gjelder fremme av kravet. Lagmannsretten kan for eksempel nekte å fremme fornærmedes krav etter straffeprosess­loven § 428, selv om kravet ble behandlet i tingretten. Fornærmede kan velge å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428 selv om kravet ble fremmet etter § 427 i førsteinstansen. 161 Fornærmede kan også fremme kravet på nytt i ankeinstansen selv om det ble nektet pådømt etter § 428 første ledd i førsteinstansen. 162

Dersom anken i straffesaken gjelder bevis­bedømmelsen under skyldspørsmålet, gjelder ingen tilleggsvilkår for å få erstatningskravet behandlet på nytt. Dersom anken i straffesaken gjelder straffutmålingen eller idømmelse av sær­reaksjon 163 , kan kravet behandles på nytt bare dersom det ikke er til vesentlig ulempe å behandle kravet under ankeforhandlingen. Gjelder anken i straffesaken andre forhold, for eksempel anke over saksbehandlingen, kreves det samtykke fra ankedomstolen for å få kravet behandlet. I forarbeidene er det forutsatt at dette bare unntaksvis vil være aktuelt. 164

For anke til Høyesterett gjelder straffeprosessloven § 323 tilsvarende, det vil si at ny behandling av erstatningskravet er avhengig av samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Samtykke vurderes separat for erstatningskravet og anken over straffesaken. Det kan derfor skje at det gis samtykke til straffesaken, men ikke til erstatningskravet.

Ved anke over det strafferettslige skyldspørsmålet, er det også mulig å fremme helt nye krav i saken, på de vilkår som ellers gjelder, jf. Rt. 2001 side 163. I teorien er det lagt til grunn at det samme gjelder ved anke over straffutmålingen eller straffe­rettslige særreaksjoner. 165

Om forberedelse av kravet og ankeforhandlingen, se punkt 12.9, hvor utvalget også foreslår endringer for å bedre behandlingen av kravet.

Dersom erstatningskravet ikke avgjøres i straffesaken, (kravet blir for eksempel nektet fremmet etter § 434 første ledd eller § 428 første ledd annet punktum), skal retten sørge for at melding om dette blir forkynt for den som har krevd ny behandling av spørsmålet, jf. straffeprosessloven § 434 fjerde ledd. Vedkommende skal samtidig orienteres om adgangen til fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler. Dette må i så fall kreves innen en måned etter at meldingen ble forkynt. Om slikt krav ikke fremsettes, skal denne delen av saken heves.

Særskilt sivilprosessuell anke

Fornærmede kan anke særskilt over det borgerlige kravet, jf. straffeprosessloven § 435. En slik anke fremsettes og behandles etter sivilprosessens regler. Dette regelverket ligger i hovedsak utenfor utvalgets mandat. Utvalget foreslår likevel enkelte mindre endringer, se punkt 12.10.

3.5.2.8 Gjenopptakelse

Gjenopptakelse av et pådømt erstatningskrav, kan på samme måte som anke, skje enten sammen med gjenopptakelse av straffesaken etter straffe­prosessloven § 434 eller som særskilt gjenopptakelse av erstatningskravet etter sivilprosessuelle regler.

Etter straffeprosessloven § 434 annet ledd kan ny behandling av borgerlige rettskrav kreves ved gjenopptakelse av straffesak på samme vilkår som ved anke. I tillegg må fristene i tvistemålsloven § 408 overholdes. Etter annet ledd kan begjæring om gjenopptakelse ikke lenger fremsettes når det er gått fem år siden dom i en sak ble avsagt.

3.5.3 Mindreåriges råderett over borgerlige rettskrav

Utgangspunktet etter vergemålsloven 166 § 2 er at den som er umyndig ikke kan råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel. Mindreårige personer er umyndige, jf. vergemålsloven § 1. Det er vergen som treffer avgjørelsene på vegne av den mindreårige, herunder avgjørelser knyttet til et erstatningskrav, for eksempel om det skal fremmes, kravets omfang mv. Om hvem som er verge, vises det til fremstillingen i punkt 3.2.2.