15 Merknader til de enkelte bestemmelsene

15.1 Lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse

Til § 1 annet og tredje ledd:

Til flertallsforslaget:

Det foreslås at fornærmede som nevnt i straffeprosessloven § 93 a første ledd (fornærmede med særlige rettigheter) skal gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen.

Utvalget flertall , alle unntatt lederen og Stabell, foreslår at alle etterlatte som nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum, får krav på godtgjørelse som for vitner for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen hvis de følger saken. I tillegg mener flertallet at slik rett til godtgjørelse bør gis til avdødes søsken og eventuelle steforeldre.

I alle tilfeller gjelder at fornærmede og etterlatte etter forslaget skal få godtgjørelse utover den tiden de selv vitner. Bestemmelsen gjelder også om de ikke vitner.

Det kan etter flertallets forslag teoretisk sett være noen etterlatte som har krav på godtgjørelse, men som ikke har rett til å være til stede når forhandlingene føres for lukkede dører, kfr. endringsforslagene til domstolloven § 127 og straffeprosessloven § 93 d. Dette gjelder søsken og steforeldre som ikke er omfattet av utvalgets definisjon av etterlatte i straffeprosessloven § 93 a annet ledd. Det vil imidlertid sjelden forekomme at en sak der noen har omkommet som følge av en straffbar handling, føres for lukkede dører. Mer praktisk er det at dørene lukkes under begrensede deler av forhandlingen, for eksempel under forklaring fra tiltaltes psykolog. Det kan da være at avdødes søsken eller steforeldre enkelte ganger vises ut, men de bør etter flertallets oppfatning likevel gis rett til full godtgjørelse. For øvrig minnes det om at retten når et rettmøte holdes for lukkede dører, etter domstolloven § 127 første punktum kan gi adgang for andre enn dem som har med saken å gjøre hvis særlige grunner taler for det.

Fordi kretsen av etterlatte som gis rett til godtgjørelse utvides vesentlig, er det ikke behov for regelen i gjeldende § 1 annet ledd tredje punktum om at den som hadde foreldreansvaret eller var verge i stedet for å kreve egen godtgjørelse kan peke ut en annen person som kan fremme krav.

Forslaget til tredje ledd viderefører gjeldende § 1 annet ledd fjerde punktum, med justering som følge av at rettigheter ikke lenger er gitt til den som var verge i et slikt tilfelle. Dersom bare én hadde foreldreansvaret i en sak der noen under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling, kan vedkommende altså peke ut en annen person som også kan fremme krav. Om begrunnelsen for at vergens rettigheter oppheves, se merknad til straffe­prosessloven § 93 a.

Utvalget foreslår en utvidelse av retten til ledsager, se forslag til nytt annet punktum i vitnegodtgjørelsesloven § 6 første ledd. Det er en viss overlapping mellom forslaget til vitnegodtgjørelses­loven § 1 tredje ledd første punktum og forslaget til § 6 første ledd nytt annet punktum.

Etter gjeldende rett gjelder retten til å peke ut en annen person som også kan fremme krav tilsvarende for den som hadde foreldreansvaret alene eller var verge alene i en sak der avdøde hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet, men særlige forhold foreligger, jf. vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet ledd annet punktum. Disse tilfellene må etter utvalgets forslag vurderes etter forslaget til § 6 første ledd nytt annet punktum. Utvalget legger til grunn at godtgjørelse til ledsager vil bli innvilget i slike tilfeller.

Til mindretallsforslaget

Mindretallet , lederen og Stabell, mener retten til godtgjørelse bør tilkomme de nevnte gruppene av etterlatte i prioritert rekkefølge, slik at retten først tilkommer avdødes ektefelle dersom vedkommende var gift. Hvis avdøde ikke var gift, tilkommer retten til godtgjørelse myndige barn, dernest avdødes foreldre. Det er altså bare én av disse gruppene som foreslås gitt krav på godtgjørelse for å følge hele hovedforhandlingen. Men retten tilkommer alle innenfor samme gruppe, for eksempel begge foreldrene.

Det kan være at den av de etterlatte som har krav på godtgjørelse etter annet ledd, ikke orker å følge hovedforhandlingen. Mindretallet foreslår derfor i tredje ledd første punktum at den som har krav på godtgjørelse i stedet kan utpeke en annen person som kan fremme krav. Forslaget er en utvidelse av den retten som i dag gjelder for den som hadde foreldreansvaret eller var verge i en sak hvor en person under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling. Det bør også være mulig å dele godtgjørelsen slik at etterlatte selv får godtgjørelse for en del av forhandlingen og stedfortrederen for det resterende.

For øvrig er mindretallet enig i flertallets forslag.

Til § 6 første ledd nytt annet punktum og nytt annet ledd:

Forslaget til nytt annet punktum i første ledd gjør det mulig å tilkjenne godtgjørelse for ledsagere til vitner, fornærmede og etterlatte uten at behovet for ledsager skyldes «legemsfeil, sykdom, alder eller svakelighet», jf. første punktum. Enkelte alvorlige straffesaker må anses å innebære så store belastninger for vitner, fornærmede og etterlatte, at det kan være rimelig å gi godtgjørelse til en ledsager.

Utvalget foreslår i nytt annet ledd at foreldre eller verger til mindreårige fornærmede i tilfeller som nevnt i straffeprosessloven § 93 a, skal gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen også hvis fornærmede ikke skal vitne. Et typisk eksempel er en sak om incest eller seksuelt overgrep mot barn, der det er gjennomført dommeravhør og barnet således ikke skal møte for retten under hovedforhandlingen. Barnets nærmeste pårørende vil i slike tilfeller ha en klar interesse i å følge hovedforhandlingen, og utvalget synes det er rimelig at de gis vitnegodt­gjørelse. De bør også på samme vilkår som i første ledd ha mulighet til å ha med en ledsager som også gis rett til godtgjørelse.

Forslaget gir rett til godtgjørelse for verge for det tilfellet at det ikke er aktuelt å gi dette til den som har foreldreansvaret. Også i slike tilfeller kan det tenkes at det er viktig at noen følger saken på barnets vegne. Hvis en oppnevnt verge har godtgjørelse for sitt oppdrag på annen måte, skal det selvsagt ikke gis godtgjørelse etter denne bestemmelsen.

15.2 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven)

Til § 127 nytt annet punktum:

Forslaget gir alle fornærmede og alle etterlatte som nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum, rett til å være til stede i rettsmøter i straffesaker som føres for lukkede dører. Rettigheten er altså ikke foreslått prioritert mellom de ulike gruppene av etterlatte. Avdødes ektefelle, foreldre og barn skal i samme sak ha lik rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører.

Domstolloven § 127 gir ikke i seg selv hjemmel for å lukke dørene. Bestemmelsen regulerer situasjonen der dørene er lukket. Den generelle hjemmelen for å lukke dørene er domstolloven § 125. I tillegg finnes det særlige bestemmelser i straffeprosessloven om at vitneforklaringer enkelte ganger skal skje for stengte dører med bare partene til stede og under pålegg om taushetsplikt, se for eksempel straffeprosessloven § 117 annet ledd, § 118 tredje ledd jf. § 117 annet ledd, § 119 fjerde ledd, § 120 annet ledd jf. § 119 fjerde ledd, § 121 annet punktum, § 124 annet ledd annet punktum og § 125 fjerde ledd. Også når hjemmelen for lukkede dører finnes i disse særlige bestemmelsene, gir forslaget til domstolloven § 127 nytt annet punktum en rett til å være til stede for fornærmede og etterlatte.

I forslaget er det gjort en reservasjon for tilfeller der særlige grunner taler mot fornærmedes eller etterlattes tilstedeværelse. Dette er ment som en sikkerhetsventil forbeholdt ekstraordinære omstendigheter. Den klare hovedregelen bør være at fornærmede og etterlatte har anledning til å være til stede.

Et ikke helt upraktisk eksempel for når det kan være aktuelt å gjøre unntak, kan være hvis det er flere fornærmede i samme sak, og den enes psykolog el. skal føres som vitne. Den fornærmede som har krav på hemmelighold må samtykke i at psykologen avgir forklaring, og dersom fornærmede ikke samtykker i at forklaringen gis offentlig, skal den bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Som hovedregel skal da også andre fornærmede i samme sak ha anledning til å være til stede, men det kan tenkes at opplysningene er svært belastende for den som har krav på hemmelighold og samtidig uten betydning for de andre fornærmedes stilling. I så fall bør de andre fornærmede vises ut.

Retten vil under enhver omstendighet ha mulighet til å vise ut fornærmede og etterlatte etter reglene i straffeprosessloven §§ 245 og 284.

Bistandsadvokaten har alltid rett til å være til stede i rettsmøter, også når de føres for lukkede dører. Dette fremkommer indirekte av første punktum ved at advokaten må regnes for å «ha med saken at gjøre». 1

Til § 130 annet ledd første punktum:

Forslaget gir retten mulighet til å forby offentlig gjengivelse av en rettsavgjørelse før den er meddelt fornærmede, eller etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. forslaget til straffeprosessloven § 93 a annet ledd første jf. annet punktum. I saker om alvorlige integritetskrenkelser kan det være en belastning for fornærmede å bli kjent med domsresultatet gjennom mediene. Dette kan skape en følelse av å være fremmedgjort eller å bli behandlet uten respekt. Det samme gjelder for etterlatte. Fornærmede og etterlatte kan også ha behov for å forberede seg på andre måter på at rettsavgjørelsen blir gjengitt offentlig.

Bestemmelsen er ikke begrenset til «fornærmede med særlige rettigheter», men gjelder fornærmede generelt. Det beror på rettens vurdering om adgangen til å utsette offentlig gjengivelse skal benyttes i den enkelte sak.

Bestemmelsen regulerer ikke selve meddelelsen til fornærmede eller etterlatte.

I saker hvor fornærmede har krevd erstatning (etterlatte som har krevd erstatning regnes som fornærmede i straffeprosessuell forstand), foreslås det endringer i straffeprosessloven § 43 om at retten skal sørge for at dommen snarest mulig blir meddelt dem. Utvalget foreslår også å lovfeste dagens praksis hvor retten også meddeler dommen til bistandsadvokaten. I saker der fornærmede eller etterlatte enten har krevd erstatning eller har bistandsadvokat, vil det altså være retten selv som har ansvaret for å meddele rettsavgjørelsen til dem. I andre saker vil ikke fornærmede eller etterlatte varsles rutinemessig før etter rettskraftig dom siden dette ansvaret foreslås lagt til påtalemyndigheten, se forslaget til § 28A-1 i påtale­instruksen. I slike saker vil imidlertid behovet for å utsette offentliggjøring av rettsavgjørelsen som regel være mindre. Skulle det være behov for en utsettelse i en slik sak, kan det være naturlig at retten også selv sørger for meddelelse av dommen til fornærmede eller etterlatte, selv om den ikke har plikt til det etter straffeprosessloven § 43. Dette må ses i sammenheng med domstolloven § 130 annet ledd annet punktum som sier at et forbud som nevnt i første punktum ikke gjelder for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.

15.3 Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp

Til § 11 første ledd nr. 6

Gjeldende § 11 første ledd nr. 6 regulerer retten til fritt rettsråd i saker om mishandling av nærstående. Utvalget foreslår i punkt 11.4 å oppheve retten til fritt rettsråd i slike tilfeller på bakgrunn av forslagene om å utvide bistandsadvokatordningen til saker om vold i nære relasjoner (straffeloven § 219) og saker om menneskehandel (straffeloven § 224). Innholdet i gjeldende § 11 første ledd nr. 6 foreslås derfor ikke videreført. I stedet foreslås det en i realiteten ny bestemmelse om at fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd skal gis rett til konsultasjon med advokat for å vurdere om forholdet skal anmeldes. Dersom forholdet senere anmeldes, vil denne samtalen godtgjøres som del av bistandsadvokatoppdraget. Hvis forholdet ikke anmeldes, foreslås det at bistanden gis som fritt rettsråd uten behovsprøving eller egenandel. Se nærmere om utvalgets vurderinger i punkt 11.2.2.

15.4 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)

Til § 3 fjerde ledd annet punktum:

Straffeprosessloven § 3 fjerde ledd første punktum slår fast at når uttrykket fornærmede brukes i straffeprosessloven, omfatter det også andre skade­lidte som kan fremme borgerlige rettskrav i saken. Dette gjelder likevel ikke i de bestemmelsene som regnes opp i fjerde ledd annet punktum. Utvalget foreslår tilføyd enkelte nye bestemmelser i annet punktum, som en konsekvens av andre endringsforslag som er ment å gjelde bare fornærmede i snever forstand. Der utvalget gir rettigheter til «fornærmede med særlige rettigheter», tilkommer rettighetene bare fornærmede i enkelte sakstyper, se nærmere punkt 8.7.1 og 9.2, samt merknaden til den foreslåtte bestemmelsen i § 93 a første ledd nedenfor.

Til § 28 første ledd bokstav b:

Forslaget gir alle etterlatte rett til å kreve utskrift av rettsbøker og andre dokumenter som retten har avsluttet behandlingen av. Dette er en utvidelse av den rettigheten som ved lov 2. juli 2004 nr. 61 ble gitt til den som hadde foreldreansvaret eller var verge til en person under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. Utvalget antar det ikke vil bli fremsatt mange begjæringer om slikt innsyn og foreslår derfor at rettigheten gis alle etterlatte som nevnt i § 93 a annet ledd første punktum og ikke i prioritert rekkefølge. Den avdødes ektefelle eller samboer, myndige barn eller foreldre har altså selvstendige og parallelle rettigheter etter forslaget. Innsynsbegjæringer vil trolig bli fremsatt langt oftere under løpende etterforsking. Her foreslår utvalget at retten til innsyn gis til etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. endringsforslag til straffprosessloven § 242 første ledd første punktum.

Innsyn i straffesaker som er avsluttet av påtalemyndigheten , reguleres av påtaleinstruksen § 4-1.

Til § 43 nytt fjerde ledd:

Utvalget foreslår at retten skal sørge for at dommen blir meddelt til bistandsadvokaten og til alle som har fått avgjort krav etter § 3. Alle som fremmer krav etter § 3 er fornærmet i straffeprosess­lovens forstand. Dermed vil også etterlatte som har krevd erstatning i denne sammenhengen bli omfattet av uttrykket fornærmede.

At retten skal meddele dommen til bistandsadvokaten, er langt på vei en lovfesting av den praksis som følges av mange domstoler allerede i dag. Det vil være bistandsadvokatens ansvar å informere sin klient. Bistandsadvokatens ansvar må ses i sammenheng med forslaget om å oppheve påtale­instruksen § 26-3 siste ledd, som i dag pålegger påtalemyndigheten å underrette fornærmede med kjent navn og adresse om sakens utfall i første instans. Bakgrunnen for opphevelsen av bestemmelsen i påtaleinstruksen § 26-3 er at den ikke fungerer i praksis. Utvalget har forstått det slik at underretning i praksis ikke gis før dommen er rettskraftig. Det vises til utvalgets vurderinger i punkt 9.10 og 10.8.4.

Til § 59 a første og annet ledd:

Utvalget foreslår i første leddnytt nr. 6 å innføre klagerett over siktelsens innhold når en sak fremmes som tilståelsessak etter § 248. Klageretten er imidlertid forbeholdt fornærmede med særlige rettigheter, slik forslaget til annet ledd nytt femte punktum viser. Klagerett foreslås her ikke gitt til etterlatte siden det er lite praktisk at en sak hvor noen har omkommet som følge av den straffbare handlingen pådømmes som tilståelsessak.

Klageretten er begrenset til å gjelde siktelsens innhold. Bistandsadvokaten kan altså ikke klage over at saken begjæres pådømt som tilståelsessak. Hvis klagen gjelder subsumsjonen, kan resultatet likevel bli at kravet til strafferamme i § 248 første ledd bokstav a ikke lenger er oppfylt på grunn av endret subsumsjon. Klagen kan også gjelde andre sider av siktelsens innhold enn subsumsjonen, for eksempel beskrivelsen av tid og sted eller antall hendelser.

Det foreslås tilføyd en ny bestemmelse i påtaleinstruksen § 21-1 a, om at påtalemyndigheten skal varsle fornærmede med særlige rettigheter og bistandsadvokaten om at saken begjæres pådømt som tilståelsessak etter § 248. I disse tilfellene kan saken ikke behandles av retten før klagefristen er ute. Fristen er etter tredje ledd første punktum, tre uker fra underretningstidspunktet. Hvis fornærmede klager over siktelsens utforming, må retten avvente påtalemyndighetens behandling av klagen.

Forslaget til første ledd nytt nr. 7 gir fornærmede klagerett over påtalemyndighetens beslutning etter straffeprosessloven § 427 annet ledd annet punktum, om å nekte å ta med i straffesaken et krav etter § 3 mot siktede fra den umiddelbart skadelidende. Slik klagerett følger i dag av påtalemyndighetens praksis. Hvis klagen ikke tas til følge, må den fornærmede gis en frist for å fremme kravet på egen hånd etter straffeprosessloven § 428. Se utfyllende forslag i påtaleinstruksen § 21-1 a.

I annet ledd første punktum nytt nr. 2 foreslås det uttrykkelig lovfestet at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge er blant de klageberettigede. Deres klagerett er i dag innfortolket i alternativet «andre med rettslig klageinteresse». Forslaget medfører derfor ingen realitetsendring, men er begrunnet i pedagogiske hensyn.

I annet ledd nytt fjerde punktum foreslås presisert at bare domfelte har rett til å klage over vedtak etter straffeprosessloven § 459, se drøftelse i punkt 9.13.2.

Til § 61 c første ledd nr. 1 og tredje ledd nytt annet punktum:

Forslaget til endring i første ledd nr. 1 tydeliggjør at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi informasjon til fornærmede og etterlatte. Endringen bør ses i sammenheng med forslaget til ny § 93 f som utvider politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt overfor fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge. Også andre for andre fornærmede er informasjon viktig. Unntaket fra taushetsplikt gjelder i forhold til alle fornærmede og etterlatte. Informasjon skal også kunne gis til en stedfortreder som fornærmede eller etterlatte har utpekt for dette formål, jf. forslaget til ny § 8-4 f i påtaleinstruksen. Både en slik eventuell stedfortreder og bistandsadvokaten er omfattet av betegnelsen «deres representanter» i lovteksten. Forslaget er ikke ment å endre hvilke andre representanter som omfattes av bestemmelsen i dag.

Forslaget til tredje ledd nytt annet punktum er ment å gi politi og påtalemyndighet en utvidet mulighet til å gi informasjon til fornærmede og etterlatte, deres bistandsadvokat og eventuelt deres utpekte stedfortreder. Der det ellers kunne være tvil om informasjon burde gis, kan muligheten for å pålegge taushetsplikt medføre at informasjon gis i flere tilfeller enn i dag. Både etter­forskingshensyn og personvernhensyn kan tilsi at informasjon bør gis under pålegg om taushetsplikt. De samme hensynene kan også tilsi at informasjonen ikke i det hele tatt bør gis.

Overtredelse av taushetsplikt vil være straffbart etter straffeloven § 121 dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelse kan få slik følge, jf. straffeprosessloven § 61 c tredje ledd siste punktum.

Til kapittel 8 a:

Utvalget foreslår å opprette et nytt kapittel 8 a om fornærmede og etterlatte. Et slikt kapittel markerer at fornærmede og etterlatte har en naturlig og legitim rolle i straffesaken ved siden av påtale­myndigheten og siktede – som for øvrig har egne kapitler i loven (straffeprosessloven kapittel 6 og 8). De foreslåtte bestemmelsene viser hvordan fornærmede og etterlatte skiller seg ut fra (andre) vitner i saken.

Slik forslaget til nytt kapittel er utformet, inneholder det definisjoner og andre generelle bestemmelser om fornærmede og etterlatte. Mer spesifikke saksbehandlingsregler om fornærmede og etterlatte foreslås beholdt og plassert der de systematisk hører hjemme i loven.

Til § 93 a:

Utvalgets forslag om å styrke fornærmedes og etterlattes prosessuelle rettigheter knytter seg i hovedsak til en avgrenset gruppe av fornærmede og etterlatte. Forslaget til ny § 93 a avgrenser disse særlige gruppene av fornærmede og etterlatte og er derfor et viktig lovteknisk utgangspunkt for utvalgets forslag. Om begrunnelsene for de valgte avgrensningene, se foran i punkt 8.7, 9.2 og 10.2.

Første ledd etablerer et nytt begrep i loven: «fornærmede med særlige rettigheter». Begrepet er knyttet til at det er oppnevnt bistandsadvokat etter reglene i straffeprosessloven § 107 a første ledd, slik denne bestemmelsen foreslås endret. Fornærmedes særlige rettigheter utløses altså av at bistandsadvokat er oppnevnt. Det er ikke tilstrekkelig at fornærmede har krav på advokat etter loven, advokaten må også være oppnevnt. En slik løsning er rettsteknisk enkel og klar. Det antas at den heller ikke i praksis i særlig grad vil utelukke noen fornærmede. Riktignok gjør tilknytningen til en oppnevnt bistandsadvokat at fornærmede som ikke ønsker advokat, selv om de har krav på det, ikke får de særlige rettighetene som utvalget foreslår. Dette antas imidlertid å være en svært teoretisk problemstilling.

Straffeprosessloven § 107 a første ledd foreslås endret slik at fornærmede har krav på bistandsadvokat i tre typer tilfeller – bokstav a til c. Hvis lovens vilkår er oppfylt, skal retten oppnevne advokat. Spørsmålet er altså ikke overlatt til rettens skjønn. Dette betyr likevel ikke at avgjørelsen er fri for skjønnsmessige vurderinger. Slike vurderinger vil særlig være fremtredende ved oppnevnelse etter forslaget til § 107 a første ledd bokstav c, tilfeller hvor det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred. At fornærmedes særlige rettigheter er knyttet til at bistandsadvokat er oppnevnt, tydeliggjør at det er rettens vurdering av dette spørsmålet som er avgjørende.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse, straffeprosessloven § 107 e, om fornærmedes og etterlattes adgang til å la seg bistå av en privat advokat på egen regning og hvilken rolle en slik advokat i så fall har. I tilfeller der fornærmede eller etterlatte har krav på bistandsadvokat etter straffeprosessloven, kan de i stedet velge å la seg bistå av en privat advokat på egen regning. Denne advokaten får da samme stilling som en offentlig oppnevnt bistandsadvokat. Om forholdet til § 93 a, se kommentar til § 107 e.

Annet ledd etablerer etterlatte som en egen personkrets i straffeprosessloven. Begrepet etterlatte er valgt fremfor pårørende, for å få tydelig frem at det bare gis rettigheter til denne gruppen i tilfeller der fornærmede selv ikke er i live.

Utvalget avgrenser begrepet etterlatte i to retninger. For det første har utvalget avgrenset etterlatte til en bestemt personkrets. For det annet gjelder utvalgets forslag bare etterlatte til en person som har omkommet som følge av en straffbar handling. Det gis altså ikke straffeprosessuelle rettigheter til etterlatte dersom dødsfallet ikke er en følge av en straffbar handling. På den annen side omfattes alle tilfeller der dette årsakskravet er oppfylt, også overtredelser av spesiallovgivningen. Formuleringen bygger videre på lov 2. juli 2004 nr. 61, som ga rettigheter til den som hadde foreldreansvaret eller var verge i straffesaker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling. Om bakgrunnen for en slik angivelse av sakstypen, se Ot.prp. nr. 45 (2003-2004) side 15.

Første punktum avgrenser personkretsen til den avdødes ektefelle eller samboer, myndige barn og foreldre. Registrert partner er likestilt med ektefelle jf. lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap, § 3. Fordi sakene også kan være knyttet til straffebud der det etter tradisjonell lære ikke finnes noen «fornærmet,» har utvalget valgt å bruke betegnelsen «den avdøde» fremfor «den fornærmede».

Lov 2. juli 2004 nr. 61 ga prosessuelle rettigheter til den som var verge for noen under 18 år som var omkommet som følge av en straffbar handling, dersom ingen hadde foreldreansvaret. Bakgrunnen synes å være en parallell til reglene om hvem som begjærer påtale i slike tilfeller, jf. straffeloven § 78 første ledd annet punktum, se Ot.prp. nr. 45 (2003-2004). Utvalget har imidlertid kommet til at vergen normalt ikke har den følelsesmessige tilknytningen som begrunner den særlige stilling som gis til etterlatte i straffesaker. Utvalget har derfor utelatt vergen fra definisjonen av hvem som regnes som avdødes etterlatte i straffeprosessuell forstand.

Forslaget til annet ledd annet punktum slår fast at rettigheter som gis til etterlatte i prioritert rekkefølge skal gis i den rekkefølgen som første punktum gir anvisning på. Dersom den avdøde var gift, er det altså ektefellen som har krav på de rettighetene som tilkommer de etterlatte. Var avdøde ikke gift, går rettighetene til eventuelle myndige barn, og hvis avdøde ikke etterlot seg myndige barn, til avdødes foreldre. Det avgjørende er om den aktuelle gruppen av etterlatte eksisterer, ikke hvorvidt de ønsker å utøve rettighetene. Hvis avdødes ektefelle ikke ønsker å utøve rettighetene, er det altså ikke slik at rettighetene går over på avdødes barn. Derimot kan innehaveren av rettighetene etter utvalgets forslag til ny § 8-4 f i påtaleinstruksen, utpeke en stedfortreder som kan utøve rettighetene på vedkommendes vegne.

Prioriteringen gjelder mellom de ulike gruppene av etterlatte som er nevnt, ikke innenfor den enkelte gruppen. Hvis rettighetene for eksempel tilkommer foreldrene, har begge foreldre selvstendige rettigheter. Dette kan særlig ha praktisk betydning hvis foreldrene er skilt.

Hvis avdøde er under 18 år, er det i følge forslaget til tredje punktum, alltid den som hadde foreldreansvaret som skal anses som avdødes nærmeste. Dette er en videreføring av de rettighetene som ble gitt ved lov 2. juli 2004 nr. 61. Uten tredje punktum i § 93 a annet ledd, kunne definisjonen i første punktum ha medført at rettighetene tilkom den mindreårige avdødes ektefelle før den som hadde foreldreansvaret. Med tredje punktum i § 93 a annet ledd, er det klargjort at den som hadde foreldreansvaret, i disse tilfellene likevel går foran. Det er ikke meningen med utvalgets lovforslag å stille den som hadde foreldreansvaret for en m­indreårig avdød i noen dårligere stilling enn etter lovendringen 2. juli 2004 nr. 61. Det antas uansett å høre til sjeldenhetene at mindreårige er gift. Når det gjelder opphevelsen av vergen som rettighetshaver, se begrunnelse foran.

Når avdøde var over 18 år, gjelder den vanlige prioritetsrekkefølgen, slik at en eventuell ektefelle regnes som avdødes nærmeste.

Hvis loven gir rettigheter til «alle etterlatte», tilkommer rettighetene alle etterlatte som nevnt i annet ledd første punktum. Hver enkelt av de etterlatte har i disse tilfellene selvstendige rettigheter.

Annet ledd siste punktum etablerer en avgrenset gruppe av etterlatte, nemlig etterlatte med særlige rettigheter. Definisjonen er som for fornærmede med særlige rettigheter, knyttet til hvorvidt det er oppnevnt bistandsadvokat etter § 107 a. De rettstekniske hensyn er de samme som for fornærmede.

Enkelte av de særlige rettighetene som utvalget foreslår, er av en slik art at de bør utøves av bistandsadvokaten som profesjonell aktør. Dette gjelder for eksempel retten til å stille spørsmål til vitner og tiltalte. Andre rettigheter er ment utøvd av fornærmede og etterlatte selv, men under veiledning av bistandsadvokaten. Alle de særlige rettighetene foreslås gitt til fornærmede eller etterlatte selv, men flere av dem forutsettes altså utøvd enten gjennom eller i samråd med bistandsadvokaten.

Til § 93 b:

Forslaget er utformet etter modell av §§ 83 og 84 om de tilsvarende situasjoner for siktede. Forslagets funksjon er hovedsakelig av pedagogisk art, i det det henviser til det generelle regelverket om mindreårige og umyndiggjorte.

Forslaget gjelder umyndige fornærmede . Det kan tenkes at også etterlatte er umyndige, for eksempel er avdødes ektefelle psykotisk. Det kan da oppstå spørsmål om rettighetene i slike tilfeller går videre til neste gruppe av etterlatte, eller om den psykotiske ektefellen ved verge, skal utøve rettighetene som etterlatt. Utvalget antar imidlertid at slike situasjoner er så lite praktiske at man ikke ønsker å gi særlige regler for dem.

Forslagets første ledd tilsvarer straffeprosess­loven § 83 for siktede. Forholdet mellom vergen og den mindreårige fornærmede er det samme som mellom vergen og en mindreårig siktet. I tredje punktum foreslår utvalget en henvisning til vergemålsloven § 15 om setteverge. Etter vergemåls­loven § 15 vil en person være inhabil som verge for sitt barn dersom ektefellen er mistenkt i saken. I praksis oppnevnes det likevel ikke setteverge for barnet dersom den ene av foreldrene tar barnets side. Utvalget mener ikke å endre denne praksisen.

Annet ledd tilsvarer straffeprosessloven § 84 første ledd for siktede. For siktede er det lagt til grunn at vergen ikke har partsrettigheter dersom siktede er umyndig av andre grunner enn dem som nevnt i straffeloven § 44 og det er oppnevnt verge. 2 Dette må gjelde tilsvarende for fornærmede. I forslaget har man oppregnet de tilstandene som er nevnt i straffeloven § 44 fremfor å vise til bestemmelsen. En slik henvisning kan for fornærmede virke unaturlig siden straffeloven § 44 gjelder tiltaltes mentale tilstand i gjerningsøyeblikket. Selv om den lovtekniske løsningen er ulik, er forslaget til § 93 b annet ledd innholdsmessig ment å tilsvare straffeprosessloven § 84 første ledd.

Forslaget er ikke ment å regulere den faktiske oppnevnelsen av verge i disse situasjonene. Dette reguleres av annet regelverk, først og fremst vergemålsloven. Utvalget er kjent med at det i praksis forekommer at det ikke oppnevnes verge når dette skal gjøres, særlig i saker med enslige mindreårige asylsøkere. Denne problemstillingen ble berørt av Vergemålsutvalget i NOU 2004: 16 Vergemål, som er til behandling i Justisdepartementet.

Om forholdet mellom oppdraget som bistandsadvokat og vergemål, se punkt 11.2.16 foran.

Den mindreåriges synspunkt må tillegges vekt i tråd med det som følger av barnelovens og vergemålslovens bestemmelser om dette. Om hvem som skal begjære påtale, gjelder reglene i straffeloven § 78. I den nye straffeloven 3 er systemet med påtalebegjæring forlatt.

Til § 93 c:

Forslaget gjelder varsel til rettsmøter. For utvalgets generelle drøftelser av hvilke grupper av fornærmede og etterlatte som bør varsles til hvilke rettsmøter, se punkt 9.5.5.2, 9.7.5, 10.5.5 og 10.7 foran.

Utvalget skiller mellom fire grupper fornærmede og etterlatte: a) fornærmede og etterlatte med særlige rettigheter, b) fornærmede og etterlatte som skal vitne, c) andre etterlatte (i prioritert rekkefølge) og d) fornærmede som fremmer eget krav etter straffeprosessloven § 428. Disse gruppene kan overlappe hverandre, for eksempel kan en fornærmet som har bistandsadvokat få varsel til hovedforhandling både gjennom sin advokat og som vitne.

I tillegg må det sondres mellom to hovedgrupper av rettsmøter: rettsmøter under etterforskingen og hovedforhandlingen.

Skjematisk kan varslingsreglene fremstilles som i diagrammet nedenfor (endringer i forhold til gjeldende rett er markert med kursiv).

Utvalgets forslag medfører altså to realitetsendringer i hvem som skal varsles til rettsmøter. For det første skal fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte med særlige rettigheter varsles via sin bistandsadvokat til rettsmøter under etterforskingen. For det annet skal påtalemyndigheten underrette andre etterlatte (i prioritert rekkefølge) om hovedforhandlingen hvis de ikke varsles på annen måte (som vitne eller på grunn av erstatningskrav).

Det vises for øvrig til merknadene til de foreslåtte bestemmelsene i § 243 annet ledd og § 275 fjerde ledd annet punktum.

De gruppene som ikke vil få varsel, er etter dette fornærmede uten bistandsadvokat, som ikke skal vitne og som heller ikke fremmer erstatningskrav etter § 428. Dette vil i praksis gjelde de mindre alvorlige lovbruddene eller andre typer fornærmede, for eksempel forsikringsselskap.

Ved anke til lagmannsretten og Høyesterett gjelder reglene for førsteinstans tilsvarende, jf. straffeprosessloven § 327.

Til § 93 d:

Forslaget gjelder retten til å være til stede i rettsmøter. Første punktum er først og fremst en pedagogisk påminnelse om at alle fornærmede og etterlatte har rett til å være til stede i alle rettsmøter som føres for åpne dører. Dette følger av de alminnelige reglene om offentlighet i domstolloven § 124. Om adgangen til å vise ut fornærmede og etterlatte etter §§ 245 og 284, vises det til kommentarene til disse bestemmelsene.

Utvalget foreslår videre at alle fornærmede og alle etterlatte som hovedregel skal ha rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører, jf. forslaget til nytt annet punktum i domstolloven § 127. Dette gjelder enten hjemmelen for lukkede dører er domstolloven § 126 eller de særlige reglene i straffeprosessloven om at vitneforklaringer enkelte ganger skal skje for stengte dører med bare partene til stede og under pålegg om taushetsplikt. De sistnevnte reglene finnes blant annet i straffeprosessloven § 117 annet ledd, § 118 tredje ledd jf. § 117 annet ledd, § 119 fjerde ledd, § 120 annet ledd jf. § 119 fjerde ledd, § 121 annet punktum, § 124 annet ledd annet punktum og § 125 fjerde ledd. Det vises for øvrig til kommentaren til domstolloven § 127.

Etter straffeprosessloven § 129 første ledd annet punktum bør vitner som regel ikke høre på forhandlingen i saken før de har forklart seg. Forslaget til § 93 d gjør unntak fra denne regelen for etterlatte, se punkt 10.8.1. Utvalget antar at det ikke er behov for en uttrykkelig unntaksregel om dette i straffeprosessloven § 129.

Det kan likevel tenkes tilfeller der hensynet til sakens opplysning tilsier at etterlatte ikke bør være til stede før de har forklart seg, jf. forslaget til § 289 a annet ledd. For fornærmede oppstår ingen motsetning mellom forslaget til § 93 d og regelen i § 129 første ledd annet punktum ettersom utvalget foreslår at fornærmede skal forklare seg før tiltalte, jf. forslaget til § 289 a første ledd.

Til § 93 e:

Den foreslåtte bestemmelsen viser til de alminnelige reglene som gjelder for vitner og medfører ingen endringer i rettstilstanden.

Til § 93 f:

Forslagets første ledd er en samlebestemmelse for informasjonsrettigheter som politi og påtalemyndigheten er pålagt å gi i medhold av andre bestemmelser i loven og i påtaleinstruksen. Forslaget er en ren henvisning til disse andre bestemmelsene og medfører ikke i seg selv nye informasjonsplikter for politi eller påtalemyndighet. Med etterlatte menes i første ledd alle etterlatte som etter lov eller instruks skal gis informasjon, ikke bare etterlatte i prioritert rekkefølge eller etterlatte med særlige rettigheter.

Annet ledd er ment å utvide påtalemyndighetens opplysningsplikt i visse typer saker. Ovenfor fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge skal politi og påtalemyndighet bestrebe seg på å gi løpende informasjon om sakens utvikling. Utgangspunktet skal være at disse fornærmede og etterlatte skal gis informasjon. Det er tilbakeholdelse av informasjon som må begrunnes. «Utilrådelig» må forstås som en nokså høy terskel.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at fornærmede eller etterlatte gis informasjon, jf. forslaget til presisering § 61 c første ledd nr. 1. Det må også vurderes om det kan gis utvidet informasjon under pålegg om taushetsplikt, jf. forslaget til § 61 c nytt annet punktum i tredje ledd. Om informasjon skal gis, må bero på en helhetlig vurdering der viktige momenter blant annet vil være opplysningens art, hvor viktig det er for fornærmede eller etterlatte å få opplysningen, fornærmedes eller etterlattes tilknytning til saken, og risikoen for spredning av opplysningene. I en del tilfeller vil det være legitime grunner til å holde informasjon tilbake, for eksempel av hensyn til andre involverte personer eller av etterforskingshensyn.

Bestemmelsen i annet ledd utfylles av utkastet til ny § 7-6 i påtaleinstruksen og av enkeltbestemmelser i loven og påtaleinstruksen som pålegger informasjonsplikter om bestemte sakstrinn.

Til § 93 g:

Bestemmelsen viser til endringsforslaget til vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet og tredje ledd.

Et samlet utvalg foreslår at fornærmede med særlige rettigheter skal gis godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen. Flertallet , alle unntatt lederen og Stabell, foreslår videre at slik godtgjørelse også skal gis til alle etterlatte som nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum, det vil si avdødes ektefelle/samboer, foreldre og myndige barn. De etterlatte foreslås altså gitt selvstendige og parallelle rettigheter til godtgjørelse. I tillegg mener flertallet at godtgjørelse bør gis til avdødes søken og eventuelle steforeldre. Mindretallet , lederen og Stabell, mener godtgjørelsen til etterlatte bør gis i prioritert rekkefølge slik at retten tilkommer bare én av gruppene som er nevnt i straffe­prosessloven § 93 a annet ledd første punktum.

Det vises til kommentarene til endringsforslaget til vitnegodtgjørelsesloven § 1 annet og tredje ledd.

Til § 99 nytt annet ledd:

Straffeprosessloven § 99 regulerer når siktede skal ha forsvarer i tilståelsessaker. Hovedregelen er at siktede skal ha forsvarer når det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff i mer enn seks måneder. Unntak gjelder i saker om promillekjøring (vegtrafikkloven § 22 første og annet ledd jf. § 31) eller hvor retten på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer.

Utvalget har foreslått at fornærmede skal kunne fremme erstatningskrav selv etter reglene i straffeprosessloven § 428 også når en sak pådømmes som tilståelsessak. Etter gjeldende rett forutsetter straffe­prosessloven § 428 at det blir holdt hovedforhandling. Når fornærmede fremmer kravet selv etter straffeprosessloven § 428, oppnår vedkommende full partsstilling. Forslaget innebærer altså at fornærmede kan oppnå fulle partsrettigheter i en tilståelsessak. For å sikre at siktedes interesser ivaretas i forhold til det borgerlige rettskravet, foreslås det at siktede i tilståelsessaker alltid skal ha forsvarer når det fremmes krav etter § 428.

Til § 100 b første ledd nytt annet punktum:

Forslaget gjelder oppnevnelse av forsvarer i sak om besøksforbud. Etter gjeldende rett skal den som et forbud vil rette seg mot, ha forsvarer i saker som gjelder besøksforbud i eget hjem, jf. straffeprosessloven § 100 b første punktum. I disse sakene skal den som besøksforbudet skal beskytte, ha bistandsadvokat, jf. gjeldende tredje ledd i straffeprosessloven § 107 a.

Utvalget foreslår at den som besøksforbudet skal beskytte gis rett til bistandsadvokat også i saker som gjelder besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219, jf. forslaget til straffeprosessloven § 107 a nytt femte ledd. Forslaget til nytt annet punktum utvider på tilsvarende måte retten til forsvarer for den som besøksforbudet vil rette seg mot.

Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.

Til kapittel 9 a:

Kapittelets tittel foreslås endret til « Bistandsadvokaten».

Til § 107 a:

Bestemmelsen foreslås endret systematisk, begrepsmessig og innholdsmessig. Endringene innebærer en utvidelse av bistandsadvokatordningen. I tillegg innarbeides begrepet bistandsadvokat i loven. Dette forenkler senere henvisninger til advokaten.

Utvalget ønsker å forbeholde bruken av begrepet bistandsadvokat til advokater oppnevnt etter straffeprosessloven § 107 a. Advokater som gir fri rettshjelp eller er privat engasjert, omfattes etter forslaget ikke av begrepet bistandsadvokat, se kommentarer til forslaget til § 107 e.

Første ledd regulerer fornærmedes krav på bistandsadvokat. Fornærmede har krav på bistandsadvokat i tre tilfeller, regulert i bokstav a til c. Oppregningen i bokstav a over bestemmelser i straffeloven som gir rett til bistandsadvokat, er en videreføring av nåværende første ledd første punktum, men er utvidet til å gjelde saker etter straffeloven § 200 annet ledd, familievold etter den nye bestemmelsen i straffeloven § 219 og menneskehandel etter straffeloven § 224. Straffeloven § 222 annet ledd om tvangsekteskap er satt i klammer fordi henvisningen til denne bestemmelsen falt ut ved lovendring 20. mai 2005 nr. 28. Den er foreslått tatt inn igjen i Ot.prp. nr. 50 (2005-2006).

Bokstav b gir fornærmede krav på bistandsadvokat i saker om kjønnslemlestelse etter lov 15. desember 1995 nr. 74.

Bokstav c endrer den gjeldende skjønnsmessige regelen om at retten kan oppnevne en advokat i tilfeller der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred, og det anses å være behov for advokat. Kravet om at det skal anses å være behov for advokat foreslås opphevet. Dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred, har fornærmede etter forslaget krav på advokat.

Annet ledd viderefører gjeldende regel i § 107 a annet ledd fjerde punktum.

Tredje ledd regulerer etterlattes rett til bistandsadvokat. Første punktum er en videreføring av gjeldende rett, med unntak for at utvalget mener at verger som ikke er foreldre, normalt ikke har slik tilknytning til den avdøde at de bør ha krav på bistandsadvokat, se kommentar til § 93 a annet ledd.

Annet punktum er en ny skjønnsmessig samlebestemmelse som gir retten mulighet for å oppnevne bistandsadvokat for etterlatte når særlige forhold tilsier at det er behov for advokat. Slike særlige forhold kan være at det fremmes krav om erstatning eller oppreisning eller at advokat er nødvendig for å ivareta avdødes omdømme. Andre momenter er handlingens karakter og de etterlattes tilknytning til den avdøde. Jo nærere tilknytningen var mellom den etterlatte og avdøde, desto større grunn er det til å oppnevne advokat. For eksempel bør avdødes ektefelle i saker om drap (straffeloven § 233) vanligvis gis advokat.

Annet punktum konsumerer reglene i gjeldende annet og tredje punktum i annet ledd. Meningen er å senke terskelen i forhold til dagens praksis. Særreguleringen for tilfeller der fornærmede ikke er i stand til å begjære oppnevnt advokat, foreslås opphevet, se begrunnelse i punkt 11.3.9.

Fjerde ledd klargjør at oppnevningen som bistandsadvokat også omfatter behandlingen av fornærmedes erstatningskrav ved fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler, jf. straffeprosessloven § 434 siste ledd eller ved særskilt anke etter tvistemålslovens regler, jf. straffeprosessloven § 435.

Femte ledd gjelder retten til bistandsadvokat når besøksforbud og kontaktforbud bringes inn for retten. Etter gjeldende § 107 a tredje ledd har den som besøksforbudet skal beskytte krav på bistandsadvokat når besøksforbud eller kontaktforbud i eget hjem bringes inn for retten. Om p­roblemstillingene som reises ved bistandsadvokatens oppgaver i saker om kontaktforbud i eget hjem, se punkt 11.2.13.

Utvalget mener i tillegg at bistandsadvokat bør oppnevnes i saker der grunnlaget for ønsket om besøksforbud er en mulig overtredelse av straffeloven § 219. Også i tilfeller der den besøksforbudet skal beskytte og den som det retter seg mot, ikke lenger bor sammen, kan det være relasjoner mellom dem som begrunner oppnevnelse av advokat i slike tilfeller, se punkt 11.3.8. I slike tilfeller bør den som forbudet retter seg mot, også få oppnevnt forsvarer, jf. forslag til § 100 b første ledd nytt annet punktum.

Sjette ledd er noe språklig endret i forhold til den gjeldende bestemmelsen, men innholdet er det samme. Informasjonsplikten er nærmere k­onkretisert i påtaleinstruksen § 8-4 c.

Gjeldende bestemmelses fjerde ledd om at den oppnevnte advokaten skal ha godtgjørelse etter § 107 d er opphevet. Utvalget anser denne henvisningen til § 107 d som unødvendig.

Et mindretall , Austegard, foreslår et nytt nest siste ledd om oppnevning av bistandsadvokat i saker der et barn under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling og hvor siktede er en av barnets nærmeste. Det vises til punkt 11.3.11.

Til § 107 b:

Første ledd tredje punktum er en presisering av hvem som velger advokat når fornærmede er mindreårig eller er psykotisk eller har psykisk utviklingshemming i høy grad. Regelen tilsvarer den som gjelder for siktede, jf. § 94 annet ledd. Utvalget har ikke funnet grunn til å regulere tilvarende situasjon for etterlatte, se kommentar til § 93 b.

For øvrig er reglene tilpasset den nye systematikken i kapittelet slik at etterlatte er uttrykkelig nevnt ved siden av fornærmede.

Den som er bistandsadvokat bør ikke oppnevnes som verge for sin klient, jf. punkt 11.2.16.

Til § 107 c:

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett, med en tilpasning til lovens nye systematikk.

Annet ledd første punktum slår først fast at advokaten har rett til å varsles om og å være til stede ved politiets avhør av fornærmede og etterlatte. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det foreslås dernest en generell regel om at advokaten skal ha varsel om og rett til å være til stede i alle rettsmøter, altså ikke bare under rettens avhør av advokatens klient. Dette er en utvidelse av bistandsadvokatens rettigheter i forhold til gjeldende rett.

I annet punktum foreslås det også eksplisitt lovfestet at advokaten skal varsles om og ha rett til å være til stede under andre etterforskingsskritt der fornærmede eller etterlatte er til stede. Dette var forutsatt i forarbeidene da bistandsadvokatordningen ble innført. 4

Utvalget foreslår dessuten i tredje punktum en regel om at advokaten kan anmode om at det foretas ytterligere etterforskingsskritt. Det er ikke nødvendig med en lovhjemmel for dette, og slike anmodninger fremsettes selvsagt også etter gjeldende rett. Forslaget er mer et uttrykk for at utvalget mener at fornærmede og etterlatte gjennom bistandsadvokaten har en legitim interesse i å kunne bidra til sakens opplysning. Det er opp til påtalemyndigheten om begjæringen skal tas til følge, men utvalget antar at de etterforskingsskritt bistandsadvokaten anmoder om, gjennomgående vil bli gjennomført.

Utvalget foreslår opphevet bestemmelsen i gjeldende annet ledd siste punktum om at retten kan bestemme at advokaten skal fratre når bevisførselen er avsluttet, se punkt 11.2.7.

Tredje ledd og fjerde ledd er en videreføring av gjeldende tredje og fjerde ledd, med den endring at etterlatte er innarbeidet ved siden av fornærmede i lovteksten. Siden utvalget foreslår at borgerlige rettskrav alltid skal fremmes av bistandsadvokaten etter reglene i straffeprosessloven § 428, er det ikke behov for annet punktum i gjeldende fjerde ledd.

Femte ledd viser at annet til fjerde ledd ikke uttømmende regulerer bistandsadvokatens rettigheter eller plikter. Bistandsadvokatens rettigheter og plikter er nærmere regulert der de ellers systematisk i loven hører hjemme. Rettigheter på etterforskingsstadiet er regulert i kapittelet om etterforsking osv. Det er også gitt utfyllende regler i påtaleinstruksen.

Det foreslås i tillegg lovfestet at advokaten kan utøve fornærmedes og pårørendes rettigheter på deres vegne. Dette er en stadfesting av gjeldende rett.

Til § 107 d:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 107 d, med språklige justeringer som følge av kapittelets nye systematikk.

Til § 107 e:

Det foreslås en ny bestemmelse som regulerer stillingen til en privat antatt advokat for fornærmede eller etterlatte. Utvalget ønsker å reservere betegnelsen bistandsadvokat for de advokater som er oppnevnt etter § 107 a jf. § 107 b. Advokater som bistår fornærmede eller etterlatte i forbindelse med straffesaken på annet grunnlag, betegnes som private advokater.

Første og annet ledd regulerer to forskjellige forhold. Første ledd gjelder tilfeller der fornærmede eller etterlatte har krav på bistandsadvokat etter § 107 a. Situasjonen er at de i stedet for en offentlig oppnevnt advokat, velger å la seg bistå av en privat advokat som de betaler selv. Utvalget foreslår at denne advokaten som hovedregel må få samme stilling som en offentlig oppnevnt bistandsadvokat. Fornærmede eller etterlatte bør ikke få en dårligere prosessuell stilling fordi de velger å betale advokaten selv. Det kan for eksempel være at de velger å anta en advokat som de kjenner godt fra før, men som ikke ønsker å la seg oppnevne som bistandsadvokat med godtgjørelse etter de offentlige satser. Utvalget antar at slike tilfeller vil være sjeldne.

Fordi utvalget velger å la rettens oppnevnelse av bistandsadvokat være avgjørende for hvem som tilhører gruppene fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte med særlige rettigheter, oppstår det, i alle fall teoretisk, en problemstilling i forholdet mellom forslaget til ny § 93 a første ledd og annet ledd siste punktum på den ene siden og § 107 e første ledd annet punktum på den annen side. Hvis fornærmede eller etterlatte velger å la seg bistå av en privat engasjert advokat, vil det ikke foreligge noen formell beslutning som utløser de særlige rettighetene. Det avgjørende må i disse tilfellene være lovens ordlyd; om de fornærmede eller etterlatte etter lovens ordlyd har krav på bistandsadvokat. I disse tilfellene er det ikke mulig å få til den rettstekniske enkle og klare løsningen som ellers er valgt i forslaget til § 93 a første ledd og annet ledd siste punktum. Noen særlig ulempe kan likevel ikke dette medføre. I praksis antas disse tilfellene å oppstå uhyre sjelden. Det vil være få fornærmede og etterlatte som vil velge å betale advokaten selv når de kan få offentlig oppnevnt og betalt bistandsadvokat. For det annet vil det for de fornærmede nesten alltid være klart om de faller innenfor eller utenfor lovens ordlyd, som etter utvalgets forslag åpner for lite skjønn. For de etterlatte beror riktignok avgjørelsen etter forslaget til tredje ledd annet punktum i § 107 a på en skjønnsmessig avveining, men heller ikke i disse tilfellene kan problemstillingen anses særlig praktisk.

Annet ledd regulerer forholdet der fornærmede eller etterlatte ikke har krav på bistandsadvokat etter § 107 a. Bestemmelsen klargjør at de likevel har rett til å la seg representere av en advokat som de selv betaler. Dette gir dem imidlertid ikke utvidede rettigheter. Den privat engasjerte advokaten kan i disse tilfellene ikke utøve andre rettigheter enn dem som klienten selv har.

Til § 107 f:

Det foreslås etablert et system med fast bistandsadvokatordning tilsvarende den som gjelder for forsvarerne, jf. straffeprosessloven § 101. Om bakgrunnen for bestemmelsen og hvordan den tenkes praktisert, se punkt 11.6. Etter utvalgets oppfatninger er det ikke behov for å foreslå en tilsvarende ordning med oppnevnelse av faste bistandsadvokater for Høyesterett.

Til § 122 første ledd nytt tredje og fjerde punktum:

Utvalget foreslår at fritak fra vitneplikt på grunn av nært slektskap til siktede ikke skal gjelde der vitnet, i praksis fornærmede selv, er under 12 år. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 9.5.7.

Utvalget foreslår i punkt 9.5.6 at aldersgrensen for dommeravhør heves til 16 år.

Vitner mellom 12 og 16 år bør, etter utvalgets mening, orienteres om fritaksretten av dommeren. Barnet skal gis anledning til å gi uttrykk for sin oppfatning, men utvalget foreslår at det er dommeren, etter å ha konferert med vergen, som avgjør om fritaksretten skal benyttes.

Skal barn under 16 år forklare seg i en situasjon hvor straffeprosessloven § 122 normalt kommer til anvendelse, bør avhøret foretas som dommeravhør. På denne måten sikres at det er en dommer som tar stilling til om barnet skal forklare seg.

Til § 130 a tredje ledd annet punktum:

Det foreslås at bistandsadvokaten på lik linje med dommere, lagrettemedlemmer, aktor og forsvareren skal opplyses om vitnets navn og gjøres kjent med andre forhold som er av betydning for saken.

Til § 216 siste punktum:

Henvisningen til § 208 første og siste punktum foreslås endret til en henvisning til hele § 208. Dette sikrer at den som rammes av avsperringer av åsted med videre, underrettes om retten til å bringe inn for retten spørsmål om påtalemyndighetens beslutning skal opprettholdes. Det er selvsagt ikke aktuelt å gi slik orientering ved kortvarige tiltak. Også den som frivillig har gått med på slike forholdsregler som nevnt i § 216 og ønsker dem opphevet, kan bringe spørsmålet inn for retten dersom påtalemyndigheten nekter å oppheve dem.

Til § 222 a sjette ledd nytt sjette punktum:

Forslaget gir bistandsadvokaten rett til å uttale seg i rettsmøte som gjelder ileggelse av besøksforbud. Bistandsadvokatens rett til å uttale seg gjelder etter forslaget uansett om den forbudet skal beskytte er til stede. Retten gjelder både for bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a femte ledd (som gjelder besøksforbud), og for advokat oppnevnt etter § 107 a første ledd, det vil si der det er oppnevnt bistandsadvokat for en fornærmet i en straffesak og spørsmålet om besøksforbud kommer opp i forbindelse med denne saken.

Til § 234 annet ledd første punktum:

Aldersgrensen for dommeravhør foreslås hevet fra 14 til 16 år, se forslag til endring i § 239.

Til § 237 nytt annet ledd:

Forslaget gir fornærmede en mulighet til å begjære oppnevnt en sakkyndig under etterforskingen. Om bakgrunnen for regelen, vises det til punkt 9.5.4. Det kan være behov for sakkyndig utredning av fornærmedes helseskader av hensyn til erstatningskravet.

Retten gjelder alle fornærmede, også andre skadelidte (herunder etterlatte) som fremmer krav etter § 3. Om sakkyndig skal oppnevnes beror på rettens skjønn.

I praksis vil oppnevning av sakkyndig etter begjæring fra fornærmede særlig være aktuelt dersom ikke påtalemyndigheten begjærer oppnevnt sakkyndige av hensyn til subsumsjonen eller straffutmålingen. Hvis påtalemyndigheten har begjært sakkyndig, vil det oftest være mer naturlig å ta med tilleggspørsmål fra fornærmede fremfor at det oppnevnes en ny sakkyndig i tillegg til den allerede oppnevnte.

Til § 239 første ledd første punktum og fjerde ledd:

Aldersgrensen for dommeravhør foreslås hevet fra 14 til 16 år. Utvalgets flertall , alle unntatt lederen og Vignes, foreslår videre fristen redusert til 1 uke. Om bakgrunnen for forslagene vises det til punkt 9.5.6. Mindretallet , lederen og Vignes, mener dagens frist på 2 uker bør fastholdes.

Til § 242 første ledd første punktum og tredje ledd:

Første ledd foreslås endret slik at det fremgår uttrykkelig av loven at bistandsadvokaten har selvstendig rett til innsyn i dokumentene på etterfors­kingsstadiet. Innsyn er videre foreslått gitt til en videre krets av etterlatte enn etter gjeldende rett, men i prioritert rekkefølge.

Endringsforslaget til tredje ledd gir alle som har rett til innsyn etter første ledd, mulighet til å bringe en nektelse av innsyn inn for retten. I dag er denne overprøvingsmuligheten forbeholdt siktede og hans forsvarer.

Til § 243 annet ledd:

Bistandsadvokaten foreslås innarbeidet blant dem som skal motta varsel om rettsmøte under etterforskingen. Dette følger også av endringsforslaget til § 107 c annet ledd.

Til § 244 første ledd nytt annet punktum:

Utvalget har i § 107 c annet ledd foreslått at bistandsadvokaten skal varsles om og ha rett til å være til stede i alle rettsmøter, også der fornærmede selv ikke skal møte. For rettsmøter under etterforskingen er dette av rent pedagogiske grunner foreslått gjentatt i et nytt annet punktum i § 244 første ledd. Bistandsadvokaten foreslås ikke gitt aktive rettigheter i rettsmøter under etterforskingen utover dem som er nevnt i § 107 c tredje ledd ved avhør av fornærmede og etterlatte.

Til § 245 første ledd fjerde punktum, annet ledd første punktum og tredje ledd første punktum:

I tråd med den generelle utvidelsen av kretsen av etterlatte med rettigheter, foreslår utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, i første ledd fjerde punktum at retten ved avhør av etterlatte kan treffe beslutning om at siktede eller andre skal forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til de etterlatte tilsier det, jf. nærmere punkt 10.8.2. I dag er en slik beskyttelse gitt til den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i § 107 a annet ledd første og annet punktum. Flertallet foreslår at etterlatte innarbeides ved siden av fornærmede og vitner under 18 år i bestemmelsens første ledd fjerde punktum, og at femte punktum oppheves. I denne bestemmelsen betyr etterlatte alle etterlatte, altså ikke i prioritert rekkefølge, dersom de avhøres i rettsmøtet.

Mindretallet , Stabell, ønsker å beholde gjeldende regel i første ledd femte punktum, det vil si at det ekstra vernet for etterlatte er forbeholdt den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i gjeldende § 107 a annet ledd første og annet punktum. I tråd med det samlede utvalgets bemerkninger til forslaget til § 93 a annet ledd om vergens tilknytning til saken, mener Stabell at dagens regel i straffeprosessloven § 284 første ledd femte punktum bør endres slik at den ikke gjelder ved avhør av verge.

Første ledd tredje punktum gir hjemmel for å utvise «andre personer» under avhør av et vitne eller en siktet. Også fornærmede og etterlatte kan etter ordlyden utvises etter denne bestemmelsen. Utvalget ser ikke behov for å presisere dette uttrykkelig i loven.

Det foreslås tydeliggjort i annet ledd første punktum at fornærmede og etterlatte som nevnt i første ledd hvis de er blitt pålagt å forlate rettssalen etter første ledd, har krav på å bli gjort kjent med det som er forhandlet i deres fravær. Det er gjort visse språklige tilpasninger i bestemmelsen. Når man har beholdt tillegget «eller noen annen som har partsrettigheter», er det blant annet av hensyn til eventuelt oppnevnte verger.

Endringsforslaget til tredje ledd første punktum åpner for å kunne utvise fornærmede og etterlatte under samme vilkår som siktede. Bistandsadvokaten vil alltid ha rett til å være til stede, selv om fornærmede eller etterlatte skulle utvises.

Utvalget har vurdert om det er behov for å føye til privat advokat for fornærmede eller etterlatte jf. forslaget til § 107 e, i oppregningen i § 245 tredje ledd første punktum, slik at også en slik advokat kan utelukkes fra rettsmøtet av de hensyn som der er nevnt. Slik er regelen for private forsvarere. Problemstillingen er bare aktuell i situasjoner der fornærmede eller etterlatte har krav på bistandsadvokat, men i stedet velger å engasjere en privat advokat. En slik privat advokat har da samme prosess­uelle stilling som en bistandsadvokat. Har derimot ikke fornærmede eller etterlatte krav på bistandsadvokat, kan de etter forslaget til § 107 e annet ledd likevel velge å la seg bistå av en privat advokat. Denne advokaten har da de samme rettighetene som fornærmede og etterlatte selv. En slik advokat vil ikke ha noen større rett enn fornærmede eller etterlatte selv til for eksempel å være til stede i rettsmøter.

Utvalget antar at det ikke er behov for en særregel om utvisning av privat advokat som nevnt i forslaget til § 107 e første ledd. Skulle spørsmålet overhodet komme opp i praksis, vil det trolig være i en situasjon hvor den advokat fornærmede ønsker, kan forventes å skulle vitne. Det er vanskelig å forestille seg at en fornærmet i et slikt tilfelle vil insistere på å engasjere vedkommende som advokat, noe som jo ville skade saken. Det er derfor etter utvalgets oppfatning heller ikke behov for en utelukkelseshjemmel.

Til § 248 første ledd nytt annet punktum:

Etter forslaget skal retten i sin vurdering av om det anses ubetenkelig å pådømme saken som tilståelsessak, også ta hensyn til fornærmedes interesser, for eksempel betydningen for pådømmelse av fornærmedes krav eller om fornærmede av andre grunner har interesse i at det blir avholdt hovedforhandling med full bevisførsel og uttalerett. Bestemmelsen gjelder alle fornærmede, ikke bare fornærmede med særlige rettigheter. Fornærmedes interesser må veies opp mot andre hensyn, særlig hensynet til kostnader og rask saksbehandling.

Også påtalemyndigheten må ta hensyn til fornærmedes interesser i sin vurdering av om en sak skal begjæres pådømt som tilståelsessak. Dette følger forutsetningsvis av forslaget til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 248 første ledd, men er også uttrykkelig presisert i forslaget til nytt siste ledd i påtaleinstruksen § 21-1.

Til § 249 annet ledd nytt annet punktum:

Utvalget foreslår at det innføres en frist for å ta ut tiltale i saker der fornærmede som nevnt i § 93 a første ledd var under 18 år da lovbruddet ble begått. Det foreslås at tiltale skal tas ut innen 6 uker etter at det er en mistenkt i saken. En slik fristregel gjelder i dag i saker der mistenkte var under 18 år på handlingstiden.

Til § 252 tredje ledd nytt annet og tredje punktum:

Som ledd i å sikre en bedre forberedelse av krav som nevnt i § 3, foreslås det at påtalemyndigheten hvis den fremmer krav etter § 427, skal angi kravets størrelse og hvilke særskilte bevis som vil bli ført om kravet. Utvalget antar det av pedagogiske grunner er bedre ta inn regelen om bevisoppgaven i denne bestemmelsen enn i § 262 første ledd første punktum.

Til § 264 a:

Hele bestemmelsen foreslås vesentlig endret både systematisk, begrepsmessig og innholdsmessig.

Det foreslås at etterlatte innarbeides fort­løpende i lovteksten ved siden av fornærmede, der samme regler foreslås. Dette gjør nåværende fjerde ledd overflødig, og dette foreslås derfor opphevet.

Første ledd gjelder retten til å få underretning om at det er tatt ut tiltale i saken. Denne retten har i dag alle fornærmede, og utvalget foreslår ingen endringer i fornærmedes krav på underretning.

Utvalget foreslår at også etterlatte i prioritert rekkefølge skal ha slik underretning. Som ellers innebærer dette en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett hvor underretning skal gis til den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker som nevnt i (gjeldende) § 107 a annet ledd første og annet punktum.

Utvalget foreslår i annet ledd at fornærmede med særlige rettigheter samtidig med underretningen om at tiltale er tatt ut, skal gis en frist for å foreslå supplerende bevisførsel om straffekravet til påtalemyndigheten. Utvalgets forslag er begrunnet i hensynet til sakens opplysning, se nærmere punkt 9.7.2. Påtalemyndigheten må vurdere forslaget og gi beskjed til fornærmede om beviset vil bli ført. Hvis påtalemyndigheten avslår å føre beviset, kan fornærmede bringe spørsmålet inn for retten til avgjørelse. Hvis retten finner at beviset skal føres, er det påtalemyndigheten som fører beviset, men utvalget foreslår også en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 291 a om at bistandsadvokat for fornærmede med særlige rettigheter har rett til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, etter aktor og forsvarer. Den praktiske betydningen av å være den som fører beviset er dermed nokså liten.

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, mener det ikke er behov for en tilsvarende regel for etterlatte. Austegard mener at regelen i annet ledd burde gis tilsvarende anvendelse for etterlatte i prioritert rekkefølge. Det vises til drøftelsen i punkt 10.8.3.

Forslagets tredje ledd gir regler om forberedelse av eventuelt erstatningskrav. Dersom påtalemyndigheten fremmer fornærmedes erstatningskrav etter straffeprosessloven § 427, vil kravets størrelse være angitt i tiltalebeslutningen, jf. forslag til endringer i straffeprosessloven § 252. Samtidig med underretningen om at tiltale er tatt ut, skal fornærmede gis en frist, normalt på to uker, for å be om endringer i kravets størrelse.

Et mindretall , Austegard og Stigum, foreslår at fornærmede også skal gis en frist for å be om endringer i bevisoppgaven. Flertallet mener det ikke er behov for en slik regel. Det vises til punkt 12.6.2.1.

Når det avholdes hovedforhandling, kan fornærmede velge å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428. Samtidig med at det underrettes om tiltale i saken foreslås at påtalemyndigheten skal fastsette en frist for fornærmede for å fremsette et endelig erstatningskrav. Fristen bør vanligvis være to uker. Kravet fremsettes overfor retten med opplysning om hvilke bevis som vil bli ført samt angivelse av kravets faktiske og rettslige grunnlag.

Forslagets fjerde ledd viderefører gjeldende § 264 a annet ledd første punktum med den endring at begrensninger i fornærmedes og etterlattes innsynsrett av hensyn til sakens behandling for retten foreslås opphevet. Lovteknisk foreslås dette gjort ved at formuleringen «for sakens behandling ved retten» strykes. Begrensningen for dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, foreslås opprettholdt, jf. henvisningen til § 242 første ledd siste punktum i forslagets fjerde ledd annet punktum. Denne henvisningen fremgår i gjeldende bestemmelse av annet ledd annet punktum.

Forslagets femte ledd er en videreføring av gjeldende § 264 a tredje ledd, med en språklig tilpasning til bruken av begrepet bistandsadvokat.

Utvalget antar at det ikke er nødvendig med tilsvarende endringer i påtaleinstruksen § 25-8 siden det ikke foreslås presiseringer utover det som følger direkte av straffeprosessloven § 264 a.

Til § 265 nytt annet ledd:

Utvalget foreslår at forsvareren pålegges å uttale seg om eventuelle erstatningskrav fremmet etter § 264 a tredje ledd. Forslaget er et av flere tiltak som skal sikre en bedre forberedelse av erstatningskravet. Hvis det er påtalemyndigheten som fremmer kravet, sender forsvareren sine eventuelle bemerkninger til påtalemyndigheten sammen med de øvrige dokumentene i straffesaken. Er det fornærmede selv som har fremmet kravet etter § 428, sender forsvareren sine eventuelle kommentarer til bistandsadvokaten hvis det er oppnevnt slik advokat, ellers til fornærmede selv.

Til § 271 første ledd og annet ledd nytt annet punktum:

Når bevisopptak skal holdes forut for hovedforhandling, skal underretning i dag gis til «motparten». Utvalget foreslår at underretning om begjæringen om bevisopptak også skal gis til bistandsadvokaten og til den som fremmer krav etter § 428. Ordstillingen i bestemmelsen blir noe endret som følge av dette. Den som fremmer krav etter § 428 er part i saken og må også i dag omfattes av lovens begrep «motparten». Av pedagogiske grunner foreslås det likevel presisert.

Varsel til selve bevisopptaket reguleres av § 243 annet ledd gjennom henvisning i § 271 annet ledd. Utvalget har for øvrig også foreslått en generell regel i straffeprosessloven § 107 c annet ledd første punktum om at bistandsadvokaten skal varsles om og ha rett til å være til stede i alle rettsmøter. Retten til tilstedeværelse under bevisopptak følger også av utvalgets endringsforslag til straffeprosessloven § 244 som får anvendelse gjennom henvisning fra straffeprosessloven § 271 annet ledd.

Varsel til rettsmøtet til fornærmede som fremmer krav etter straffeprosessloven § 428 reguleres av § 428 jf. § 404 med videre henvisninger.

Utvalgets flertall, alle unntatt Stabell, foreslår en ny bestemmelse – ny § 291 a i straffeprosessloven – som gir bistandsadvokat for fornærmede rett til å stille spørsmål til vitner, tiltalte og sakkyndige under hovedforhandlingen. Der det holdes bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, bør bistandsadvokaten ha samme rett til å stille spørsmål under bevisopptaket som under hovedforhandlingen. Dette er bakgrunnen for forslaget til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 271 annet ledd om at bistandsadvokaten for fornærmede har rett til å stille spørsmål til vitner, sakkyndige og tiltalte.

Et mindretall , Stabell, er uenig i at bistandsadvokaten gis slik rett. Et annet mindretall , Austegard, mener at retten bør tilkomme også bistandsadvokat for etterlatte.

Til § 272 første ledd ny bokstav h og nytt femte ledd:

Etter første ledd ny bokstav h skal det være mulig å holde et saksforberedende møte for å avgjøre om pådømmelsen av fornærmedes erstatningskrav skal utsettes etter § 431.

I forslag til nytt femte ledd i bestemmelsen slås det fast at avgjørelser som nevnt i bokstav f og g, samt ny bokstav h, om mulig skal treffes før hovedforhandlingen, i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første og tredje ledd.

Til § 275 første ledd første punktum, annet ledd annet punktum bokstav b og ny bokstav c og fjerde ledd nytt annet punktum:

Forslaget til endring i første ledd første punktum er av ren terminologisk art.

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår i annet ledd annet punktum ny bokstavc en frist for behandlingen av saker der fornærmede som nevnt i § 93 a første ledd var under 18 år på tidspunktet for den straffbare handlingen. Forslaget er utformet etter mønster av regelen i bokstav a som gjelder når tiltalte var under 18 år da forbrytelsen ble begått. I bokstav b foreslås tilføyd et «eller» fordi utvalget foreslår å ta inn en ny bokstav c. Om begrunnelsen for forslaget og mindretallets dissens, se punkt 9.7.9.

Forslaget til fjerde ledd nytt annet punktum pålegger påtalemyndigheten å varsle etterlatte i prioritert rekkefølge om hovedforhandlingen, dersom de ikke har fått slik informasjon på annen måte, det vil si gjennom bistandsadvokaten (første ledd), fordi de skal vitne (fjerde ledd første punktum) eller fordi de fremmer erstatningskrav selv etter straffeprosessloven § 428 (se nedenfor). Det vises for øvrig til merknadene under forslaget til § 93 c.

Hvis fornærmede fremmer erstatningskravet selv, innkalles fornærmede av retten som part.

Til § 284 første ledd femte punktum:

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at etterlatte innarbeides ved siden av fornærmede i første ledd femte punktum, slik at det er mulig å utvise tiltalte eller andre på samme vilkår når etterlatte forklarer seg. Dette er en utvidelse av den rettigheten som ble gitt ved lov 2. juli 2004 nr. 61 til den som hadde foreldreansvaret eller var verge for en person under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. Fordi etterlatte innarbeides i femte punktum, blir nåværende sjette punktum overflødig og foreslås opphevet. Nåværende syvende punktum blir nytt sjette punktum.

Mindretallet , Stabell, ønsker å beholde dagens regel i første ledd sjette punktum, slik at det ekstra vernet er begrenset til den som hadde foreldreansvaret for en person under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. I tråd med det samlede utvalgets bemerkninger til forslaget til § 93 a annet ledd om vergens tilknytning til saken, mener mindretallet at dagens regel i straffeprosessloven § 284 første ledd femte punktum bør endres slik at den ikke gjelder ved avhør av verge.

Utvalget antar for øvrig at fornærmede og etterlatte kan utvises etter første ledd fjerde punktum og ser ikke behov for å presisere dette uttrykkelig i loven.

Til ny § 289 a:

Forslagets første og annet ledd gjelder rekkefølgen i forklaringene under hovedforhandlingen. Tredje ledd gjelder såkalte victim impact statements.

Utvalget foreslår i første ledd at fornærmede under hovedforhandlingen skal forklare seg først, det vil si før tiltalte. Om bakgrunnen for dette forslaget, se punkt 9.8.3.2. Endringen av rekkefølgen er først og fremst begrunnet i mange fornærmedes ønske om å være til stede under tiltaltes forklaring, men vil etter utvalgets syn også være pedagogisk fordelaktig.

Forslaget gjelder bare for fornærmede i snever forstand, ikke andre skadelidte som etter § 3 fjerde ledd første punktum er sidestilt med fornærmede. Derimot er ikke bestemmelsen begrenset til fornærmede med særlige rettigheter.

Dersom det er flere fornærmede i samme type sak, for eksempel flere voldtektssaker mot samme gjerningsperson, bør de i utgangspunktet ikke overhøre hverandres forklaring før de selv forklarer seg. Forslaget er begrunnet i hensynet til sakens opplysning. De bør heller ikke foreholdes innholdet i de andre fornærmedes forklaring før etter at de selv har forklart seg, kfr. straffeprosessloven § 245 annet ledd jf. § 284 tredje ledd. Sistnevnte bestemmelser må altså leses med en reservasjon for disse tilfellene.

Gjelder de fornærmedes forklaring helt forskjellige forhold (for eksempel en voldtekt og et ran), er det normalt ikke noe i veien for at de overhører hverandres forklaringer.

Normalt vil ikke etterlatte ha en slik tilknytning til det faktiske hendelsesforløpet at det vil være naturlig at de forklarer seg først. Vanligvis vil det heller ikke være noe i veien for at etterlatte hører på tiltaltes forklaring før de selv forklarer seg. Etterlattes forklaring vil som regel ikke gjelde selve hendelsesforløpet, og det er normalt mindre grunn til å frykte at deres forklaring skal påvirkes av det de hører i retten. Dersom deres forklaring likevel er av en slik bevismessig betydning at de ikke bør høre andre forklaringer før de selv forklarer seg, foreslår utvalget at retten kan bestemme at etterlatte skal forklare seg først. Dermed vil de kunne være til stede under hele hovedforhandlingen selv om de skal vitne.

Utvalget foreslår i tredje ledd en rett for fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte med særlige rettigheter til å avgi et såkalt «victim impact statement», altså en fremstilling om hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for dem. Fremstillingen skiller seg fra fornærmedes og etterlattes vitneforklaring ved at den skjer på fornærmedes og etterlattes eget initiativ, og det er opp til fornærmede eller etterlatte selv å bestemme hva de vil si, selvsagt under den vanlige ledelsen av rettens formann.

Dersom retten tillater bevisførsel om avdødes omdømme, foreslås lovfestet at etterlatte i prioritert rekkefølge, også når det ikke er oppnevnt bistandsadvokat, skal ha rett til å uttale seg om denne.

Til ny § 291 a:

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at bistandsadvokat for fornærmede skal ha rett til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige. Flertallets forslag er begrunnet i hensynet til sakens opplysning. Mindretallet , Stabell, mener at bistandsadvokaten ikke bør ha en slik rett.

Et annet mindretall , Austegard, mener retten til å stille spørsmål også bør gis til bistandsadvokat for etterlatte. Flertallet , alle unntatt Austegard, med subsidiær tilslutning fra Stabell, mener at etterlatte normalt ikke har samme grunnlag for å opplyse saken. Det er likevel ingen ting i veien for at etterlatte, eventuelt gjennom bistandsadvokaten, kan henvende seg til aktor med ønsker om at bestemte spørsmål blir stilt, se nærmere punkt 10.8.3. Også for fornærmede med særlige rettigheter, er retten til å stille spørsmål ment å være subsidiær i forhold til aktors utspørring. Det er først etter at aktor og forsvarer har stilt sine spørsmål, at bistandsadvokaten eventuelt kan stille supplerende spørsmål.

Temaet for spørsmålene er ikke begrenset til å gjelde forhold som har betydning for eventuelle erstatningskrav. Spørsmålene kan gjelde forhold som har betydning for det strafferettslige skyldspørsmålet og for straffutmålingen. Retten til å stille spørsmål er heller ikke avhengig av at det fremmes et erstatningskrav.

Til § 298 første ledd første punktum:

Utvalget foreslår at aldersgrensen for bruk av dommeravhør heves fra 14 til 16 år. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 9.5.6.

Til § 303 nytt annet og tredje punktum:

Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at fornærmede med særlige rettigheter gis rett til å uttale seg etter tiltaltes og vitners forklaring. Au­stegard mener at en slik rett i tillegg bør gis til etterlatte i prioritert rekkefølge, se punkt 10.8.3.

Til § 304 første ledd tredje punktum:

Flertallet , alle unntatt Stabell, foreslår å gi fornærmede med særlige rettigheter samme mulighet som tiltalte til å komme med en sluttreplikk før saken tas opp til doms. Det forutsettes at bistandsadvokaten gir fornærmede råd om hvorvidt denne muligheten bør benyttes og eventuelt på hvilken måte. Austegard mener at også etterlatte i prioritert rekkefølge bør gis rett til en sluttreplikk, se punkt 10.8.3.

Til § 311 nytt tredje ledd:

Forslaget er en del av flere nye regler om behandlingen av borgerlige rettskrav ved anke i straffesaken, se punkt 12.9. Dersom påtalemyndigheten har anket i straffesaken, foreslår utvalget at siktede skal gis en frist for å begjære ny behandling av krav etter § 3. Det kan tenkes at siktede er fornøyd med dommen hva gjelder straffekravet. Siktede kan ikke da begjære ny behandling av krav etter § 3, i så fall er han henvist til å anke etter sivilprosessens regler, se straffeprosessloven § 435. Men hvis påtalemyndigheten anker over straffekravet, bør siktede gis mulighet til å kreve ny behandling av krav som nevnt i § 3. Begjæringen skal angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil og de bevis som vil bli ført, jf. henvisningen til § 314 tredje ledd annet punktum. Det vises til kommentaren til denne bestemmelsen.

Til § 314 nytt tredje ledd:

Forslaget er en del av flere nye regler om behandlingen av borgerlige rettskrav i ankeomgangen, se punkt 12.9. Utvalgets forslag tar sikte på økt forutberegnelighet for fornærmede og siktede og bedre forberedelse av kravet.

Utvalget foreslår at siktede samtidig med eventuell anke i straffesaken må angi om det begjæres ny behandling av krav etter § 3 som ble pådømt sammen med straffesaken. Denne fristen er ment å være preklusiv. Siktede som ikke har begjært ny behandling av kravet innen fristen, kan således ikke fremsette slik begjæring på et senere tidspunkt. Sammenholdt med forslaget til § 434 nytt fjerde ledd innebærer dette at fornærmede nokså raskt etter tingrettens dom vil få vite om siktede har begjært ny behandling av krav som nevnt i § 3. Hvis påtalemyndigheten anker avgjørelsen av straffekravet, vil fornærmede senere få en frist til å begjære behandling av krav som nevnt i § 3 dersom anken i straffesaken fremmes.

Til § 325 nytt annet ledd:

Forslaget knytter seg til behandling av krav som nevnt i § 3 i ankeomgangen. Utvalget foreslår at avgjørelsen om å fremme en anke i straffesaken skal forkynnes for fornærmede. Samtidig skal fornærmede gis en frist for å begjære ny behandling av krav etter § 3 jf. § 428. Den videre behandlingen av kravet er beskrevet i endringsforslagene til § 434. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 397 nytt femte ledd:

Utvalget foreslår at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge skal underrettes om at gjenopptakelse er begjært, og at de samtidig skal informeres om sine rettigheter. Fornærmede og etterlatte er foreslått gitt ulike rettigheter. Dette gjenspeiler langt på vei de forskjeller som utvalgets flertall har foreslått også ellers under straffesakens behandling, særlig under hovedforhandling og forberedelse til denne.

Til § 398 nytt annet ledd og nytt fjerde ledd første punktum:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge skal ha krav på å uttale seg skriftlig om begjæringen. Gjenopptakelsesbegjæringen kan være grunnet på forhold som fornærmede har sterke grunner til å uttale seg om, uten at kommisjonen nødvendigvis er klar over dette. Retter gjenopptakelsesbegjæringen seg mot fornærmedes troverdighet, bør fornærmede også gis rett til å forklare seg muntlig for kommisjonen.

Etterlatte har som regel ikke samme tilknytning til hendelsesforløpet som de fornærmede. Det foreslås derfor ikke at de har rett til å forklare seg muntlig for kommisjonen, men at de kan be om det. Utvalget regner med at etterlattes begjæring om å få forklare seg normalt vil bli tatt til følge.

Som følge av forslaget til nytt annet ledd, blir gjeldende tredje ledd nytt fjerde ledd. Straffeprosessloven § 264 a foreslås tilføyd i oppregningen av bestemmelser som gir rett til innsyn.

Til ny § 400 a:

Forslaget viser til reglene om underretning og dokumentinnsyn for fornærmede og etterlatte når tiltale er tatt ut i første instans. Henvisningen til disse reglene skal sikre at fornærmede og etterlatte blir informert om at en sak er besluttet gjenopptatt.

Til § 426:

Bestemmelsen foreslås opphevet som overflødig på bakgrunn av utvalgets forslag for øvrig. For å sikre en grundigere forberedelse og behandling av krav som nevnt i § 3, foreslår utvalget blant annet at det innføres regler i § 264 a som setter frister for når kravet må være fremsatt og spesifisert. Fornærmede vil normalt ikke møte for retten før under hovedforhandlingen og krav som først fremsettes da kan vanskelig forbedredes på ordentlig måte.

Til § 427 annet ledd:

Forslaget til nytt første punktum er en ren pedagogisk påminnelse om at bistandsadvokaten i saker hvor slik advokat er oppnevnt, alltid skal fremme kravet etter § 428. Det skal altså ikke lenger være mulig å be påtalemyndigheten om å fremme kravet hvis det er oppnevnt bistandsadvokat i saken.

Den foreslåtte endringen i annet punktum er ment å tydeliggjøre at det bare er hensynet til påtalemyndighetens arbeidsbyrde som kan trekkes inn ved vurderingen av om det vil være til uforholdsmessig ulempe om kravet blir fremmet i forbindelse med straffesaken. Utvalget antar at det sjelden vil være aktuelt å nekte krav fremmet etter dette alternativet. De fleste sakene der det ellers ville være aktuelt å bruke dette alternativet, gir etter utvalgets forslag rett til bistandsadvokat. Det vil derfor gjennomgående være de mindre kompliserte kravene som blir overlatt til påtalemyndigheten.

Den foreslåtte tilføyelsen i tredje punktum lovfester en klagerett som i dag følger av påtalemyndighetens praksis.

Til § 428:

Utvalget foreslår i første ledd nytt annet punktum at krav etter § 3 alltid skal fremmes etter § 428 i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat. Fornærmede som har bistandsadvokat skal altså ikke lenger kunne be påtalemyndigheten om å fremme kravet etter § 427. Forslaget gjør ingen endringer i retten til å fremme kravet selv også uten bistandsadvokat. Utvalget antar imidlertid at dette i praksis vil forekomme svært sjelden.

Forslaget i første ledd nytt tredje punktum gir fornærmede mulighet til å fremme kravet selv også i saker som avgjøres etter § 248 som tilståelsessak.

Om kravets forberedelse vises det til kommentarene til endringer i § 264 a tredje ledd og § 265 annet ledd.

Nåværende annet punktum som begrenser rettens plikt til å pådømme krav som er fremmet av fornærmede selv, foreslås opphevet. Utvalget mener at mulige ulemper for retten ved behandling av kravet må søkes avhjulpet gjennom adgangen til å utsette forhandlingen om kravet etter § 431 eller til å avsi dom for deler av kravet etter § 432.

Et flertall , alle unntatt Austegard og Bohinen, foreslår i siste ledd en mulighet for retten til å nekte kravet forfulgt under hovedforhandlingen dersom det åpenbart mer hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessenes former. Vurderingstemaet skal ikke som i dag være hensynet til behandlingen av straffesaken, men hensynet til behandlingen av erstatningskravet. Det kan være at det oppstår tvister eller spørsmål som straffe­prosessens regler ikke gir retten godt nok verktøy til å håndtere. Et eksempel kan være at det oppstår kompliserte spørsmål om plikten til å fremlegge bevis. «Åpenbart mest hensiktsmessig» er ment som en høy terskel. Det er ikke nok at sivilprosessens regler på enkelte punkter kunne være mer egnet. Utgangspunktet må være at det er et vesentlig gode for fornærmede, og dels også for siktede, at krav etter § 3 kan behandles sammen med straffesaken. Også kriminalpolitiske og prosessøkonomiske hensyn støtter en slik ordning. Det skal altså sterke grunner til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet.

Det er viktig at spørsmålet avklares under saksforberedelsen slik at ikke partene forbereder seg på behandlingen av et omfattende krav som likevel ikke kommer til behandling.

Uttrykket «nekte at det forfølges under hovedforhandling» er valgt for å vise at avgjørelsen bare gjelder for den aktuelle rettsinstansen. Slik er loven formulert også i dag. At tingretten nekter kravet pådømt etter denne bestemmelsen, er altså ikke til hinder for at kravet kan bringes inn for lagmannsretten. Dette er en videreføring av dagens rettstilstand.

Mindretallet , Austegard og Bohinen, mener det ikke bør innføres en slik skjønnsmessig adgang for retten til å nekte kravet pådømt. Mindretallet mener retten bør ha en plikt til å pådømme fornærmedes krav, med den fleksibilitet som §§ 431 og 432 gir for rettens behandling av kravet.

Til § 432 annet ledd nytt annet punktum:

I tilståelsessaker der fornærmede selv fremmer krav etter § 428, bør etter utvalgets mening de vanlige beviskrav gjelde for pådømmelsen av kravet.

Til § 434 tredje til syvende ledd:

Utvalget foreslår en omlegging av dagens regelverk om ny behandling av krav som nevnt i § 3 i forbindelse med anke i straffesaken. Enkelte regler er av pedagogiske årsaker foreslått angitt også i andre bestemmelser i straffeprosessloven, særlig gjelder det regler som retter seg mot siktede eller retten.

For siktede foreslås det i tredje ledd at begjæring om ny behandling av krav som nevnt i § 3 må inngis samtidig med anke eller eventuelt motanke i straffesaken, jf. endringsforslagene til § 314 tredje ledd og § 311 tredje ledd. Det vises til kommentarene til disse forslagene.

Utvalget foreslår i fjerde ledd at påtalemyndigheten skal underrette bistandsadvokaten og ellers alle med krav etter § 3 om anke i straffesaken og ankens innhold. Forslaget ivaretar to hensyn. For det første ivaretas fornærmedes og etterlattes behov for informasjon i de alvorligste sakene. For det annet gir det mulighet for bedre forberedelse av borgerlige rettskrav. Hvis siktede har begjært ny behandling av krav som nevnt i § 3, har fornærmede mulighet til å forberede tilsvar. Det vil riktignok på dette tidspunktet være uklart om anken i straffesaken blir fremmet. Hvis anken ikke blir fremmet, vil siktede (som har begjært ny behandling av krav som nevnt i § 3) og fornærmede gis muligheten til å begjære fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler. Forberedelsene gjort i tilknytning til ny behandling i straffesaken vil dermed ha direkte overføringsverdi til en sivil sak.

Dersom siktede ikke har begjært ny behandling av krav som nevnt i § 3, har de fornærmede nokså god tid til å vurdere hvorvidt de selv skal begjære ny behandling.

Utvalget foreslår i femte ledd jf. også endringsforslag til straffeprosessloven § 325 at en beslutning om å henvise anken i straffesaken til ankeforhandling skal forkynnes for fornærmede. Fornærmede skal samtidig gis en frist for å begjære behandling av krav som nevnt i § 3. Fornærmede har også på dette tidspunktet mulighet for å begjære behandling av nye krav.

Begjæring om ny behandling av et pådømt krav skal angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, samt de bevis som vil bli ført. Spesifikasjonskravene er utformet etter mønster av de sivilprosessuelle kravene til ankeerklæringen i tvistemålsloven § 365 og ny tvistelov § 29-9 tredje ledd, men uten å vise direkte til disse bestemmelsene siden det her ikke gjelder en formell anke.

Dersom fornærmede begjærer behandling av et nytt krav for ankeinstansen, må begjæringen angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag, samt hvilke bevis som vil bli ført.

Retten sender kopi av fornærmedes begjæring til siktede med en frist for tilsvar.

Etter at siktede har inngitt tilsvar eller fristen er løpt ut, tar retten stilling til om begjæringen skal etterkommes jf. straffeprosessloven § 434 første ledd. På dette tidspunktet må retten også vurdere om den skal benytte adgangen etter flertallets forslag til siste ledd i straffeprosessloven § 428 til å nekte kravet fremmet fordi det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle det i sivilprosessens former. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Hvis påtalemyndigheten begjærer (ny) behandling av krav som nevnt i § 3 for ankeinstansen, er det etter sjette ledd tilstrekkelig at begjæringen fremsettes så tidlig at siktede har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen. Forslaget er en videreføring av tredje ledd i gjeldende bestemmelse. Det vises til punkt 12.9.2.4 foran.

Utvalget foreslår i syvende ledd å utvide dagens regler om når fornærmede kan kreve fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler. Det er etter dagens regler uklart om denne adgangen også gjelder dersom anken i straffesaken trekkes, avvises eller ikke henvises til ankeforhandling. Utvalget foreslår at loven tydelig angir at fornærmede har en slik adgang. Etter gjeldende rett er det bare fornærmede som har begjært ny behandling av kravet, som har adgang til å kreve ny behandling etter tvistemålslovens regler. Siden utvalget foreslår et system der fornærmede ikke skal tilkjennegi om det begjæres ny behandling av krav etter § 3 før etter ankesilingen, foreslås det derfor at regelen utvides til å gjelde alle fornærmede som har fått pådømt krav etter § 3 i den dom som anken i straffesaken gjelder.

Når fornærmede orienteres om adgangen til å kreve fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler, bør det også gis informasjon om beløpsgrensene i tvistemålsloven § 356 for å få en anke fremmet for lagmannsretten uten samtykke.

Fornærmede kan imidlertid ikke bruke sjette ledd til å kreve behandling av nye krav. Slike krav må fremmes på vanlig måte gjennom uttak av forliksklage eller stevning.

Til § 459 nytt fjerde ledd:

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten skal underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om at det er truffet vedtak om soningsutsettelse og om vedtakets innhold. Det skal bare underrettes om innvilgelser, ikke om avslag. Fornærmede og etterlatte har ikke klagerett over vedtaket.

15.5 Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven)

Til § 7 første ledd bokstav h:

Forslaget må ses i sammenheng med forslagene om å utvide plikten til å varsle fornærmede og etterlatte til å gjelde avgjørelser som nevnt i §§ 15, 16, 20 og 34, samt hvis domfelte unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner, se § 40. Unntakene fra taushetsplikten foreslås justert tilsvarende. Rettighetene gjelder de etterlatte som er nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum. Unntaket fra taushetsplikt gjelder for alle gruppene av etterlatte. Varsel i det konkrete tilfellet skal gis til de etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. straffeprosessloven § 93 a annet ledd annet punktum.

Til § 15 tredje ledd nytt siste punktum:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge, hvis det har betydning for dem, skal gis varsel om overføring til overgangsbolig.

Til § 16 nytt sjette ledd:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge, hvis det har betydning for dem, skal gis varsel om at domfelte overføres til gjennomføring av straff utenfor fengselet.

Til § 20 nytt annet ledd:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge, hvis det har betydning for dem, skal gis varsel om tidspunktet for frigang som nevnt i første ledd.

Til § 34 nytt annet ledd:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i særlige tilfeller skal kunne gis varsel om fremstilling med følge der de sikkerhetsmessige aspektene er ivaretatt. Varsel skal ikke gis automatisk, men beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Utgangspunktet er at varsel bare skal gis unntaksvis og i de mest alvorlige sakene. Det kan tenkes at fornærmede og etterlatte i slike saker er så traumatisert at å kunne påtreffe domfelte uten å være forberedt på det, kan utgjøre en stor psykisk belastning. Det kan også være behov for varsel hvis fornærmede og fornærmedes familie lever på hemmelig sted eller med ny identitet. Avgjørelsen om fremstilling må skje uavhengig av om fornærmede eller etterlatte senere skal varsles. Varsel skal skje etter at avgjørelsen er tatt.

Til § 40 nytt åttende ledd:

Det foreslås at fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge skal varsles dersom det vil være av betydning for dem å få kunnskap om at domfelte har unndratt seg gjennomføringen av fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner.

15.6 Påtaleinstruksen

Til § 3-3 nr. 1:

Bestemmelsen foreslås endret i samsvar med de foreslåtte endringene i straffeprosessloven § 61 c nr. 1. Det vises til kommentarer til denne bestemmelsen.

Til § 4-1 første ledd første punktum:

I tråd med den generelle utvidelsen av hvilke etterlatte som gis prosessuelle rettigheter, foreslås retten til utskrift av dokumentene i en avsluttet straffesak gitt til alle etterlatte som nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum. Det vises til kommentaren til straffeprosessloven § 28.

Til ny § 7-6:

Forslaget pålegger politi og påtalemyndighet en plikt til å holde fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge orientert om sakens utvikling og fremdrift. Første ledd i forslaget til ny § 7-6 i påtaleinstruksen gjengir annet ledd i forslaget til straffeprosessloven § 93 f. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen. Informasjonspliktene er nærmere konkretisert i de foreslåtte etterfølgende bestemmelsene i påtale­instruksen.

Forslaget til annet ledd inneholder en presisering av informasjonsplikten når informasjon skal offentliggjøres. Dersom opplysninger offentliggjøres, skal det påses at fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge informeres før offentligheten. I alminnelighet er det trolig best å gi slik informasjon kort tid før offentliggjøringen for å unngå at fornærmede og etterlatte kommer under lang tids press fra mediene.

Til ny § 8-4 a:

Forslaget gir fornærmede med særlige rettigheter rett til å bli varslet når den anmeldte er avhørt. Fornærmede kan av ulike grunner ha behov for å vite når den anmeldte er avhørt. Særlig stor betydning kan dette ha i tilfeller der fornærmede og anmeldte står i et nært forhold til hverandre eller forholdene ellers er slik at de kan treffe på hverandre og det kan være fare for trusler eller represalier. Også ellers kan fornærmede ønske å ta sine forholdsregler når anmeldte er avhørt.

Retten til varsel er ikke absolutt. Det kan tenkes at andre forhold, for eksempel etterforskingshensyn, taler mot at fornærmede gis slikt varsel med en gang. Politiet kan av etterforskingstaktiske grunner velge å utsette varselet til man har fått avhørt andre personer, eventuelt gjennomført nytt avhør med fornærmede, eller iverksatt andre typer undersøkelser.

Til nytt punkt om avhør av fornærmede og etterlatte:

Det foreslås opprettet et nytt punkt i påtaleinstruksen om avhør av fornærmede og etterlatte. I dag reguleres dette dels i alminnelige regler om avhør av vitner, dels i enkelte særregler i §§ 8-7 og 8-8. For å tydeliggjøre de særlige reglene som gjelder for avhør av fornærmede og etterlatte, foreslås det opprettet et nytt punkt om dette. Det foreslås også flere nye bestemmelser.

Til ny § 8-4 b:

Forslaget bygger på gjeldende § 8-7, som foreslås opphevet. De foreslåtte endringene i forhold til gjeldende bestemmelse går dels på systematikk, dels innholdet.

Første ledd er en uendret videreføring av gjeldende § 8-7 første ledd.

Annet ledd er i stor grad en videreføring av gjeldende rett. Endringene må ses i sammenheng med de foreslåtte endringene i reglene om fremme av borgerlige rettskrav generelt. Reglene tar sikte på å bedre forberedelsen og behandlingen av de borgerlige kravene. Dersom det er bistandsadvokat i saken, bør alltid bistandsadvokaten ha ansvaret for å fremme kravet. Det er da også bistandsadvokatens oppgave å informere sin klient om hvilke regler som gjelder med hensyn til forberedelse, dokumentasjon og frister. I saker der fornærmede ikke har krav på bistandsadvokat, må slik informasjon gis av påtalemyndigheten. Her foreslås det en mer spesifisert informasjonsplikt enn den som gjelder i dag. Det skal opplyses om hvilke prosessuelle konsekvenser det har at påtalemyndigheten fremmer kravet sammenlignet med om de fremmer kravet selv. Det skal videre opplyses om hvordan kravet skal forberedes og fremmes etter begge alternativer.

Utvalget har foreslått en ny bestemmelse i påtale­instruksen § 8-4 g som forutsetter at det utarbeides et skriftlig informasjonsmateriale om straffe­saksbehandlingen og fornærmedes og etterlattes rettigheter. I dette materialet bør det også inntas lettfattelig informasjon om reglene om erstatningskrav, som med fordel også kan benyttes av politiet ved informasjon som foreslått i den nye § 8-4 b i påtaleinstruksen.

Tredje ledd presiserer at det skal informeres tydelig om at det er et vilkår for å få voldsoffererstatning at kravet er forsøkt tatt med i straffesaken.

Til ny § 8-4 c:

Forslaget bygger på gjeldende § 8-8, som foreslås opphevet. De foreslåtte endringene er en tilpasning til de foreslåtte endringene i straffeprosessloven § 107 a om når bistandsadvokat skal eller kan oppnevnes.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 107 f som etablerer et system med fast oppnevnte bistandsadvokater ved ting- og lagmannsrettene, på linje med ordningen med faste forsvarere. Forslaget er et ledd i en generell k­valitetssikring av bistandsadvokatordningen. Mange fornærmede og etterlatte har etterspurt en ordning som kan være til hjelp i valget av advokat. Utvalget foreslår derfor en regel om at politiet kan legge frem listen over de fast oppnevnte bistandsadvokatene ved ting- og lagmannsrettene. Dette vil gjøre det lettere for fornærmede og etterlatte å velge en advokat.

Det foreslås ikke noen bestemmelse tilsvarende fjerde ledd i gjeldende § 8-8 i påtaleinstruksen om informasjon til fornærmede som antas å komme inn under ordningen med fri rettshjelp i saker om kvinnemishandling. Dette har sammenheng med utvalgets forslag om å utvide retten til bistandsadvokat i saker om familievold (straffeloven § 219) og om menneskehandel (straffeloven § 224).

Til ny § 8-4 d:

Den foreslåtte bestemmelsen viser til de alminnelige bestemmelsene som gjelder om avhør av vitner – påtaleinstruksen §§ 8-5, 8-6, 8-9 og 8-10. Det slås dessuten fast at fornærmede og etterlatte skal spørres om vitner og andre opplysninger som kan være av betydning for saken. De skal også oppfordres til å ta kontakt med politiet senere dersom de har ytterligere opplysninger eller ønsker gjennomført særskilte etterforskingsskritt. I stor grad gjøres dette også i dag. Det er likevel ønskelig å markere i påtaleinstruksen at fornærmede og etterlatte kan komme med innspill til etterforskingen og sakens opplysning. Bestemmelsene gjelder alle fornærmede og etterlatte som avhøres.

Til § 8-4 e:

Utvalget foreslår at politiet skal oppnevne en kontaktperson for fornærmede med særlige rettigheter og for etterlatte i prioritert rekkefølge. Kontaktpersonen skal ha et særlig ansvar for at fornærmede og etterlatte får den informasjonen de skal ha i medhold av påtaleinstruksen § 7-6, det vil blant annet si informasjon om sakens utvikling og fremdrift. For at kontaktpersonen skal fylle sin funksjon best mulig, er det viktig at den personen som blir oppnevnt, selv har inngående kunnskap om saken.

Til § 8-4 f:

Forslaget gir fornærmede og etterlatte mulighet for å utpeke en stedfortreder, som kan utgjøre et bindeledd mellom dem og politi og påtalemyndighet. Siden informasjonsrettighetene ellers i loven er lagt til etterlatte i prioritert rekkefølge, er det bare aktuelt for disse etterlatte å utpeke en eventuell stedfortreder.

Stedfortrederen skal kunne motta og formidle informasjon på vegne av fornærmede eller etterlatte. Stedfortrederen bør ikke være noen som selv skal vitne i saken.

Taushetsplikten skal ikke gjelde i forhold til stedfortrederen. Stedfortrederen er ment omfattet av uttrykket «deres representanter» i straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 1.

En utpekt stedfortreder overtar fornærmedes og etterlattes egen posisjon overfor politi og påtalemyndighet, og kommer altså i tillegg til en eventuelt oppnevnt bistandsadvokat. All skriftlig informasjon skal sendes både til bistandsadvokat og stedfortrederen, der informasjon skulle vært gitt til fornærmede eller etterlatte selv. Muntlig informasjon behøver bare gis til bistandsadvokaten.

Til § 8-4 g:

Utvalget foreslår at fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge skal få et skriftlig informasjonsmateriale om gangen i en straffesak, deres rettigheter og opplysninger om hvor de kan henvende seg for å få ytterligere hjelp. Dette er informasjon som i stor utstrekning gis i dag, men utvalget er blitt fortalt at en del fornærmede og etterlatte ikke klarer å ta til seg informasjonen, som ofte gis muntlig, fordi de ofte er traumatiserte og i sjokk. Utvalget mener derfor at det fra sentralt hold bør utarbeides et skriftlig materiale, gjerne i form av en folder eller lignende, med all nødvendig informasjon om rettigheter, generell informasjon om straffesaksbehandlingen osv. Formentlig bør Justisdepartementet forestå dette i samarbeid med riksadvokaten og Politidirektoratet.

Forslaget til ny § 8-4 g i påtaleinstruksen gir politiet ansvaret for å dele ut dette materialet til fornærmede med særlige rettigheter og til etterlatte. Materialet kan med fordel også gjøres tilgjengelig for fornærmede i andre straffesaker.

Til § 8-4 h:

Utvalget foreslår at politiet, på anmodning fra bistandsadvokaten, skal gjennomføre et særskilt avhør av fornærmede og etterlatte, for å belyse hvilke virkninger lovbruddet har hatt for dem. Et slikt avhør vil være mest aktuelt mot slutten av etterforskingen.

Forslaget gjelder bare fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat – altså fornærmede med særlige rettigheter, jf. straffeprosessloven § 93 a første ledd og etterlatte med særlige rettigheter, jf. straffeprosessloven § 93 a annet ledd siste punktum. Men det er selvsagt ikke noe i veien for at det foretas slike avhør også av andre fornærmede og etterlatte.

Fornærmede og etterlatte avhøres vanligvis tidlig under etterforskingen, gjerne umiddelbart etter den straffbare handlingen har funnet sted eller er anmeldt. Det spørres rutinemessig om hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for dem, men på dette tidspunktet har fornærmede og etterlatte gjerne ikke full oversikt over dette. Denne oversikten og forståelsen kommer ofte først etter at det har gått noe tid. Tiden kan for eksempel vise omfanget av skadevirkninger, behov for behandling, økonomisk tap osv. Det kan være viktig med et avhør mot slutten av etter­forskingen for å gi fornærmede og etterlatte mulighet for å uttale seg om virkningene av lovbruddet. Dette kan blant annet være viktig for å ajourføre og forberede et eventuelt erstatningskrav. Avhøret må også ses i sammenheng med retten til å avgi et såkalt victim impact statement under hovedforhandlingen.

Ikke sjelden foretar politiet slike avhør allerede i dag, men utvalget ønsker å markere at dette bør gjøres hvis bistandsadvokaten finner grunn til det.

Til § 8-4 i:

Første ledd er en gjengivelse av det som følger av straffeprosessloven § 107 c annet ledd annet punktum.

Annet ledd skal sikre at fornærmede og etterlatte i størst mulig grad gis et vern mot den følelsesmessige belastningen det kan være å oppleve rekonstruksjoner for eksempel i sitt nærmiljø, uten at de har blitt varslet på forhånd.

Til § 9-6:

Påtaleinstruksen § 9-6 gir i dag fornærmede rett til underretning om varetektsfengsling i saker om vold i nære relasjoner og i saker om utuktig omgang eller handling. Underretningen inneholder informasjon om at siktede er varetektsfengslet og for hvor lang tid. Det skal også gis underretning dersom siktede løslates eller fengslingen forlenges.

Bestemmelsen foreslås utvidet til alle fornærmede med særlige rettigheter og til etterlatte i prioritert rekkefølge.

Til § 16-4:

Bestemmelsen regulerer i dag fornærmedes og enkelte etterlattes rett til kopi av dokumentene. Den foreslås tilpasset utvalgets forslag til ny systematikk og nye begreper. Kretsen av etterlatte som gis rett til kopi av dokumentene utvides noe i forhold til gjeldende rett. Ellers gjøres ingen innholdsmessige endringer.

Etterlattes rett til kopi av dokumentene foreslås flyttet fra annet til første punktum. Regelen i annet punktum om rett til kopi av dokumentene for den som har fremmet borgerlig krav i saken er egentlig overflødig, siden de som fremmer slike krav er fornærmet i straffeprosessuell forstand og dermed omfattet av første punktum. Utvalget foreslår likevel å beholde regelen av pedagogiske grunner.

Annet ledd foreslås språklig forenklet ved bruk av bistandsadvokatbegrepet.

Til § 17-2 første ledd bokstav c, f og g:

Bestemmelsen foreslås endret som følge av ny begrepsbruk i lov og påtaleinstruks. Personkretsen i bokstav c utvides til etterlatte. Underretning til bistandsadvokaten gis en felles regulering i bokstav f, enten advokaten er oppnevnt for fornærmede eller etterlatte. Dette gjør bokstav g overflødig.

Til § 17-6 nytt annet punktum:

Etter påtaleinstruksen § 17-6 første punktum skal den umiddelbart skadelidende underrettes dersom påtalemyndigheten nekter å fremme et borgerlig rettskrav. Utvalget foreslår at det i denne underretningen også skal opplyses om muligheten for selv å fremme kravet etter straffeprosessloven § 428 hvis det blir holdt hovedforhandling. Det bør også fremgå av underretningen at dersom tiltale blir tatt ut, vil det bli satt en kort frist for å fremme kravet selv.

Til § 18A-2 første ledd nytt annet punktum:

Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til megling i konfliktrådet, dersom den egner seg for det, jf. straffeprosessloven § 71 a. Både fornærmede og siktede må samtykke i at saken overføres til konfliktrådet. Regelverket om konfliktrådet er nærmere omtalt i punkt 3.1.6.3.

Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det bør utvikles rutiner slik at offeret, der konfliktrådsmegling kan være aktuelt, forspørres før siktede. Utvalget er enig i dette og foreslår derfor at dette presiseres som et nytt annet punktum i påtaleinstruksen § 18A-2.

Til § 18-5 første ledd bokstav b, e og f:

Bestemmelsen foreslås endret som følge av ny begrepsbruk i lov og påtaleinstruks. Personkretsen i bokstav b utvides til etterlatte. Underretning til bistandsadvokaten gis en felles regulering i bokstav e, enten advokaten er oppnevnt for fornærmede eller etterlatte. Dette gjør bokstav f overflødig.

Til § 20-7:

I dag skal orientering om vedtakelse av forelegg bare gis til den som har et krav som har blitt tatt med i forelegget. Utvalget foreslår at det gis underretning om vedtatt forelegg til alle som får slik underretning ved andre påtaleavgjørelser som for eksempel innstilling av straffeforfølgning eller påtaleunnlatelse. Det er antagelig nokså upraktisk at saker hvor det er etterlatte, altså der fornærmede har omkommet som følge av en straffbar handling, avgjøres ved forelegg. Etterlatte er likevel tatt med i oppregningen av hvem som skal ha underretning, for fullstendighetens skyld.

Til § 21-1 nytt siste ledd:

Utvalget foreslår flere tiltak for å styrke enkelte fornærmedes stilling i saker som avgjøres som tilståelsessak. Forslaget til nytt siste ledd i påtale­instruksen § 21-1 må ses i sammenheng med forslaget til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 248 første ledd som sier at retten, i vurderingen av om det er betenkelig å pådømme saken som tilståelsessak, også skal ta hensyn til fornærmedes interesser. Det vises til punkt 9.9.2.6 og merknaden til § 248 første ledd nytt annet punktum.

Til ny § 21-1 a Varsel til bistandsadvokat

Den foreslåtte bestemmelsen må ses i sammenheng med de foreslåtte endringene i straffeprosessloven §§ 59 a og 428. Det er foreslått at fornærmede med særlige rettigheter skal kunne fremme krav selv etter straffeprosessloven § 428 også når saken pådømmes som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. Det er videre foreslått at bistandsadvokaten skal kunne klage over siktelsens innhold når saken fremmes som tilståelsessak. For å gjøre klageretten reell, må bistandsadvokaten ha underretning om at saken begjæres pådømt som tilståelsessak og gis kopi av siktelsen.

Til ny § 25-10:

Det foreslås at fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge skal ha krav på et møte med den aktor som skal føre saken under hovedforhandling. De må selv ta initiativet til et slikt møte. Det vil normalt være best om dette gjøres i rimelig tid før hovedforhandlingen.

Til § 26-3 siste ledd:

Siste ledd i påtaleinstruksen § 26-3 foreslås opphevet. De som har fremmet krav etter § 3, skal meddeles dommen etter straffeprosessloven § 43. Retten skal også underrette bistandsadvokaten, som har et ansvar for å informere sine klienter.

Opphevelsen av påtaleinstruksen § 26-3 gir en svekket informasjonsrettighet til fornærmede som ikke fremmer krav og som ikke har bistandsadvokat. I praksis gis det imidlertid ikke slikt varsel som påtaleinstruksen § 26-3 forutsetter.

Til ny § 28-6:

Forslaget innebærer at påtalemyndigheten pålegges en plikt til å underrette bistandsadvokat og fornærmede som har fått behandlet krav etter § 3, om at dommen er anket, hvem som har anket og hva anken gjelder. Forslaget må ses i sammenheng med forslagene til et nytt system for ny prøving av borgerlige krav ved anke i straffesaken, se punkt 12.9 og endringsforslag til straffeprosessloven § 434.

Til ny § 28-7:

Forslaget innebærer at påtalemyndigheten skal varsle fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd og etterlatte i prioritert rekkefølge om at saken skal behandles for Høyesterett.

Til nytt kapittel 28 A:

Det foreslås et nytt kapittel om underretning om rettskraftig dom.

Kapittelet har bare en bestemmelse. Det foreslås likevel opprettet et eget kapittel fordi en bestemmelse om underretning om rettskraftig dom ellers er vanskelig å plassere systematisk i påtaleinstruksen.

Til ny § 28A-1:

Det foreslås at påtalemyndigheten skal underrette alle fornærmede og etterlatte i prioritert rekkefølge om rettskraftig dom og om retten til innsyn og å få utskrift av sakspapirene etter straffeprosessloven § 28. Plikten gjelder bare overfor fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse.

Underretningsplikten etter § 28A-1 gjelder bare fornærmede og etterlatte som ikke har fått beskjed om dommen på annen måte. På grunn av forslaget om at retten skal meddele dommen til bistandsadvokaten og alle som har fått pådømt krav etter § 3, er § 28A-1 først og fremst viktig for de fornærmede og etterlatte som verken har fremmet erstatningskrav eller har bistandsadvokat.

Til § 29-4 nytt siste ledd:

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten skal underrette fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte i prioritert rekkefølge om at det er truffet vedtak om soningsutsettelse og om vedtakets innhold. Det skal bare underrettes om innvilgelser, ikke om avslag.

Fornærmede og etterlatte har ikke klagerett over vedtaket. Bestemmelsen her korresponderer med utvalgets forslag til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 459.

Til § 30-10:

Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til et nytt siste ledd i straffeprosessloven § 43 som pålegger retten ansvaret for at dommen blir meddelt alle som har fått avgjort et krav etter straffeprosessloven § 3. Det er dermed ikke behov for en underretningsplikt for politiet om hvilket beløp som er tilkjent og hvem som er ansvarlig.