8 Utvalgets generelle overveielser om fornærmedes og etterlattes stilling

8.1 Et nytt perspektiv

Gjeldende rett bygger på det syn at straffesaken hovedsaklig er et anliggende mellom staten som anklager og tiltalte som anklaget. Fornærmede anses ikke som part i straffesaken og har i utgangspunktet bare status som vitne. 1 Prosesslov­givningen innrømmer likevel fornærmede visse interesser i saken, og har tilkjent fornærmede enkelte rettigheter utover dem som tilkommer vitner for øvrig. De fornærmede som har rett til bistandsadvokat, har gjennom bistandsadvokaten fått en noe sterkere prosessuell stilling. Fornærmede som fremmer erstatningskrav selv, har full partstilling i forhold til behandling av erstatningskravet, jf. punkt 3.1.3.2 og 3.5.2.2. Også de fornærmede som fremmer erstatningskrav gjennom påtale­myndigheten, har visse rettigheter i forbindelse med behandlingen av erstatningskravet.

Det er ingen tvil om at også den som har vært utsatt for en alvorlig straffbar handling – fornærmede – reelt sett har legitime faktiske og rettslige interesser i straffesaken. Den sterke vekten på statens interesse og rolle i straffesakene har historisk sett hatt gode grunner for seg. Innføring av et tilnærmet monopol for staten til å straffe førte i sin tid til avskaffelse av den private rettshåndhevelse. Dette er etter utvalgets oppfatning fortsatt essensielt. Men det tradisjonelle utgangspunkt hvoretter straffesaken bare oppfattes som et «oppgjør» mellom tiltalte og samfunnet, må etter utvalgets syn nå nyanseres. Samfunnsforhold, den rettslige tenkningen og befolkningens forventninger og utdanningsnivå er i høy grad forandret. I løpet av de siste tiår er det for eksempel gjort vesentlige endringer på sentrale rettsområder som har styrket borgernes rettslige posisjon overfor staten. Stikkordsmessig kan nevnes reglene i forvaltningsloven, offentlighetsloven og personopplysningsloven (tidligere personregisterloven). På utvalgets område vises til innføring av bistandsadvokatordningen og lovfestet klagerett over påtaleavgjørelser. En måte å behandle straffesakene på som var naturlig for noen tiår tilbake, kan oppleves krenkende i dag. Borgerne stiller større krav enn før til innsyn og innflytelse i saker som har betydning for dem. Straffesaker utgjør intet unntak fra dette.

Det er dessverre ikke tvil om at en god del fornærmede opplever møtet med rettsvesenet som utilfredsstillende og til dels som en stor tilleggsbelastning. Sen saksbehandling, manglende informasjon og opplevelsen av ikke å være inkludert i en prosess som direkte angår dem, beskrives som de største problemene, jf. nærmere kapittel 7. 2 I Sverige og Finland ser det derimot ut til å være allmenn tilfredshet med den sterke prosessuelle stilling fornærmede der har, jf. nærmere kapittel 4.

Tiden er nå etter utvalgets oppfatning definitivt inne for å justere kursen også innenfor straffeprosessen slik at de fornærmedes legitime interesser i saken reflekteres bedre i lovgivningen. Det er behov for en redefinering av fornærmedes interesser og en revurdering av hvordan disse interessene kan sikres under behandlingen av straffesaken. Det ligger ingen nedprioritering av siktedes rettigheter og interesser i dette. Etter utvalgets syn er det mulig å finne løsninger som ivaretar fornærmedes interesser bedre samtidig som siktedes rettssikkerhet opprettholdes. Det er etter utvalgets syn heller ingen motsetning mellom å styrke fornærmedes stilling og å videreføre grunnleggende prosessuelle prinsipper, snarere tvert imot.

Styrkes ikke fornærmedes rettigheter, kan rettsvesenet komme i utakt med folks rettsoppfatning. Det fører over tid til at den tillit rettsvesenet er avhengig av svekkes. Også i dette perspektivet er endringer nødvendige.

Skal allmennheten og fornærmede ha tillit til rettsvesenet, må fornærmede, i alle fall i de alvorligste sakene, ha slike grunnleggende rettigheter som rett til å bli informert om utviklingen i saken, innsyn i saksdokumentene, varsel om og rett til å være tilstede når saken mot lovbryteren skal behandles og rett til å gi uttrykk for sitt syn og å kunne imøtegå opplysninger (kontradiksjon) både under etterforsking og iretteføring. For de fornærmede kan dette også ha stor betydning for følelse av egenverd. I saker om alvorlige integritetskrenkelser kan en styrking av fornærmedes stilling være nødvendig for å unngå at straffesaken oppleves som et nytt overgrep eller en forlengelse av overgrepet.

Nedenfor i punkt 8.2 følger utvalgets generelle vurdering av hvilke interesser hos fornærmede som bør gjenspeiles i deres straffeprosessuelle rettigheter. I punkt 8.3 og 8.4 drøfter utvalget hvordan disse interessene forholder seg til overordnede ­kriminalpolitiske hensyn samt prosessuelle, prosess­økonomiske, etterforskingsmessige og påtalemessige hensyn. Forholdet til siktedes interesser drøftes i punkt 8.5.

Også etterlatte har etter utvalgets syn legitime interesser i straffesaken. At de etterlatte er gitt prosessuelle rettigheter i kraft av posisjonen som etterlatt, er en nokså nylig utvikling. Nye rettigheter for etterlatte handler derfor ikke like mye om en redefinering eller revurdering av deres interesser i saken som for fornærmede. Men nye rettigheter for etterlatte springer ut av samme erkjennelse av hvilke behov straffeprosessen bør ivareta. Utvalgets generelle vurdering av etterlattes interesser og hvilke etterlatte som bør gis prosessuelle rettigheter er omtalt i punkt 8.6.

8.2 Utvalgets generelle vurdering av fornærmedes interesser

8.2.1 Fornærmedes interesser i sakens utfall

Fornærmede har etter utvalgets mening gjennomgående en reell interesse i sakens utfall. Den som for eksempel har blitt voldtatt eller utsatt for grov vold, har en temmelig selvsagt interesse i at gjerningspersonen blir identifisert og domfelt. Fornærmedes interesse i, og behov for, at saken blir oppklart er gjerne sterkere desto alvorligere saken er.

I alvorlige saker, og særlig i saker om integritetskrenkelser, er det spesielt viktig for fornærmede å bli trodd og at det blir anerkjent og markert at det har skjedd urett mot vedkommende. At den skyldige identifiseres og straffes kan innebære en form for oppreisning for fornærmede. I slike alvorlige saker forventer fornærmede ofte også at straffesaken skal beskytte fornærmede selv eller andre mot nye lovbrudd fra gjerningspersonen. Mange fornærmede gir således uttrykk for at de håper at en fellende dom kan hindre eller avskrekke den skyldige fra å begå nye straffbare handlinger. Utfallet av straffesaken har dessuten betydning for adgangen til å beskytte fornærmede ved å ilegge lovbryteren tilleggsstraff i form av kontaktforbud etter straffeloven § 33.

I andre sakstyper varierer fornærmedes interesse i straffesakens utfall. Også i saker om ordinær vinningskriminalitet kan det være viktig for fornærmede at saken oppklares og den skyldige dømmes. Likevel har utfallet av straffesaken ofte mindre betydning for de fornærmede i slike saker enn i saker om integritetskrenkelser.

Også straffutmålingen kan ha betydning for fornærmede. Det mest åpenbare er at så lenge domfelte soner fengselsstraff, er fornærmede i praksis beskyttet mot nye lovbrudd fra domfelte. Dette har særlig betydning ved volds- og seksuallovbrudd. Dessuten kan tilleggsstraff i form av kontaktforbud som nevnt beskytte fornærmede mot at domfelte oppsøker fornærmede. For noen har straffens lengde en verdimessig betydning, ved at den markerer samfunnets syn på den urett som er begått. Bruk av straff viser den krenkede at samfunnet reagerer, og med tilstrekkelig tyngde. For andre er det viktigere at det slås fast at det har skjedd en urett, enn hvor streng straffen er. Noen ønsker også at straffen blir mild.

Oppklaring av straffesaken og utfallet av denne har også betydning for fornærmedes mulighet til å bli tilkjent erstatning og oppreisning fra skadevolderen, hva enten kravet fremmes i straffesaken eller i en senere sivil sak. På grunn av de ulike beviskrav i straffesaker og sivile saker, er utfallet av straffesaken riktignok ikke avgjørende for bevis­vurderingen i erstatningssaken. Straffesakens resultat har likevel stor betydning for fornærmedes praktiske muligheter for å nå frem med et erstatningskrav mot tiltalte.

Utfallet av straffesaken kan også ha betydning for fornærmedes mulighet til å få voldsoffererstatning fra staten eller forsikringsmessig dekning av sitt tap.

Videre kan utfallet av straffesaken få betydning i andre sivile eller forvaltningsmessige saker som fornærmede eller dennes nærstående er involvert i, for eksempel saker om barnefordeling eller barnevern.

Utvalget mener det ikke er noen tvil om at fornærmede har legitime interesser i å få fastslått gjennom rettsvesenet at det har skjedd urett mot vedkommende, hvem som er den ansvarlige og at det reageres mot lovbruddet.

8.2.2 Særlig om hevn

Fornærmedes legitime interesse i at staten oppklarer saken og ilegger den skyldige en straff, må ikke forveksles med et ønske om hevn. Utvalgets gjennomgang ovenfor viser at de fornærmede av helt andre grunner enn hevn har interesser i straffesaken. Hevn er heller ikke noe de fornærmede selv eller deres organisasjoner nevner som motiv for styrkede rettigheter. (Det ville for øvrig være nokså ulogisk; styrkede rettigheter gir jo ikke fornærmede økte muligheter for hevn.) Begrepet «hevn» er for øvrig problematisk fordi de som bruker uttrykket ofte ikke presiserer hva som menes ut over at «hevn» er et motiv som ikke anerkjennes. Anerkjennelse av at fornærmede har berettigede interesser i saken og den styrking av offerets rettigheter som bør følge av dette, angriper ikke det sunne prinsipp at det er statens, og ikke den enkeltes, oppgave å reagere mot lovbrudd og å sørge for gjenopprettelse av urett. Dette har intet med hevn å gjøre.

8.2.3 Behov for rettigheter

At fornærmede har berettigede interesser i straffesaken, innebærer at fornærmede også har et legitimt behov for å ivareta disse under saken. Dette gjelder særlig interessen i at saken blir oppklart. I et moderne samfunn er den enkeltes rett til innsyn, til å kunne imøtegå opplysninger fra annet hold og til å gi uttrykk for sitt syn i saker som berører en, ansett som en grunnleggende forutsetning for at en sak skal kunne opplyses best mulig. Oppfyllelse av disse krav er av stor betydning for den enkeltes tillit til de avgjørelser som treffes. Dette gjelder i mange av livets forhold, men særlig i forholdet mellom den enkelte og myndighetene. Forvaltningsloven, lov om pasientrettigheter, saksbehandlingsreglene i barnevernlovgivning, psykisk helsevernloven og andre lover er konkrete uttrykk for denne tankegang. Men først og fremst er disse rettighetene helt grunnleggende forutsetninger for prosesslovgivningen. Fornærmedes interesse i utfallet av straffesaken er da også bakgrunnen for at fornærmede etter gjeldende regler er gitt enkelte prosessuelle rettigheter.

Utvalget foreslår at fornærmedes interesser ivaretas ved et sett av regler som i saksbehandlingens enkelte ledd gir fornærmede styrkede rettigheter til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og mulighet til å bidra til sakens opplysning. I saker som gjelder alvorlige integritetskrenkelser, forslår utvalget at fornærmede gis en særlig styrket stilling. Utvalgets forslag innebærer at fornærmede, særlig i de alvorlige sakene, får en rekke av de rettigheter som omfattes av samlebetegnelsen partsrettigheter. Det vises til den nærmere gjennom­gåelse av saksbehandlingens enkelte ledd i kapittel 9.

Utvalget understreker at det er opp til den enkelte fornærmede å avgjøre om vedkommende vil gjøre bruk av de rettigheter som gir mulighet for en mer aktiv deltakelse i saken.

8.3 Overordnede kriminalpolitiske hensyn

De grunnleggende hensyn som bærer en styrking av fornærmedes rettigheter, jf. ovenfor, må avveies mot andre fundamentale hensyn, blant annet av kriminalpolitisk art.

Selv om fornærmede har klare og legitime interesser i saken, og etter utvalgets oppfatning må gis styrkede prosessuelle rettigheter for å ivareta disse, er det like fullt statens straffekrav saken først og fremst gjelder. Nyttevirkningene ved rettigheter for fornærmede må vurderes i forhold til andre prinsipielle hensyn og omkostningene. Avveiningen av disse hensynene er vanskelig, og må etter utvalgets syn skje i lys av sakens karakter og betydning for fornærmede, og av hvilket ­stadium saken befinner seg på.

Bruk av straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å unngå og å reagere mot uønsket atferd. Kriminalpolitikken bestemmes gjennom samfunnets valgte organer, og er et resultat av avveining av mange hensyn. Om det skal straffes, hva slags straff som idømmes og hvor streng den bør være, bør etter utvalgets syn fortsatt i hovedsak være statens anliggende. Påtalemyndigheten er best egnet til på samfunnets vegne å avgjøre om det faktiske og rettslige grunnlaget for å gå til straffesak foreligger. Strafforfølgning bør finne sted etter en objektiv og konsekvent linje, der hensynet til likebehandling må tillegges sterk vekt. 3 Verken siktede eller rettsvesenets knappe ressurser bør belastes med straffesaker som påtalemyndigheten ikke finner grunnlag for å reise. I dette perspektivet får fornærmedes syn på straffespørsmålet i den enkelte sak mindre vekt.

Dette er likevel bare et utgangspunkt. Heller ikke dagens regler bygger fullt ut på at fornærmedes syn på om det bør straffes er uten betydning. I gjeldende straffelov er påtalebegjæring fra fornærmede av betydning for om sak skal reises ved en rekke bestemmelser i straffeloven. Om reglene om private straffesaker og adgangen for fornærmede til å slutte seg til den offentlige straffeforfølgningen for så vidt gjelder straffekravet, vises til punkt 3.1.15. 4 Videre har fornærmede rett til å klage til overordnet påtalemyndighet over henleggelse av straffesaken og over utformingen av tiltalen. I rettspraksis hender det at domstolene legger vekt på fornærmedes ønske om en mild straff. I den nye straffeloven er ordningen med begjæring fra fornærmede som vilkår for straff bortfalt. Samtidig er det vedtatt å innføre en ny § 62 a i straffe­prosessloven, der det er bestemt at påtalemyndigheten ved avgjørelsen av om allmenne hensyn tilsier påtale blant annet skal ta hensyn til fornærmedes syn. Bestemmelsen gjelder i saker med en strafferamme på to år eller lavere.

På samme måte som for avgjørelsen av påtalespørsmålet, bør det være påtalemyndigheten som prosederer skyldspørsmålet og fremmer og prosederer kravet om en strafferettslig reaksjon. Utvalgets flertall mener videre at påtalemyndigheten må ha den endelige avgjørelse av om det offentlige skal anke og at fornærmede ikke på egenhånd kan anke over skyld- eller straffespørsmålet. Det følger av dette at straffekravet fortsatt må avgjøres i en sak mellom staten ved påtalemyndigheten og lovbryteren som parter, jf. punkt 8.8.

8.4 Prosessuelle, prosessøkonomiske, etterforskingsmessige og påtalemessige hensyn

Ved vurderingen av om fornærmede bør gis en sterkere stilling, må det også tas hensyn til generelle prosessuelle prinsipper og etterforskingsmessige, påtalemessige og prosessøkonomiske forhold. I det følgende gis en kort oversikt over noen av de hensyn som her spiller inn. Utvalget kommer tilbake til hvordan disse bør ivaretas under gjennomgåelsen nedenfor av saksbehandlingens enkelte ledd.

En styrking av fornærmedes rettigheter må vurderes i forhold til alminnelige prinsipper for en god prosessordning. Prosessordningen skal være betryggende, tillitvekkende og hensynsfull overfor parter, vitner og andre impliserte, men samtidig hurtig og billig. 5 Kravet om at rettergangen skal være betryggende innebærer først og fremst at den skal sikre at de faktiske forhold av betydning blir klarlagt og at de rettslige spørsmål blir riktig avgjort. For å nå disse målene, er norsk straffeprosess basert på prinsippene om muntlighet, bevis­umiddelbarhet, kontradiksjon og offentlighet.

Styrkede rettigheter for fornærmede til innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon, vil etter utvalgets syn fremme de fleste prinsipper for en god prosessordning. Det er særlig hensynene til at prosessordningen skal være hurtig og billig, som kan tale mot å styrke fornærmedes rettigheter. Om nyttevirkningene for fornærmede, for sakens opplysning og for tilliten til rettsvesenet står i et rimelig forhold til de tidsmessige og økonomiske omkostninger – herunder det merarbeid politi, påtalemyndighet og domstoler påføres – må vurderes i forhold til hvert enkelt tiltak. Lang saksbehandlingstid er et betydelig problem i deler av dagens strafferettsapparat. Den lange saksbehandlingstiden er i seg selv en stor påkjenning for mange fornærmede og pårørende. Lang saksbehandlingstid kan også hindre en god saksopplysning. Det er viktig at samfunnets ressurser settes inn der det særlig er behov for det. Vurderingen av nyttevirkningene må etter utvalgets syn skje i lys av straffesakens karakter og betydning for fornærmede. Avveiningen faller annerledes ut i alvorlige saker, for eksempel langvarige mishandlingsforhold eller voldtekt, enn i de mer bagatellmessige, for eksempel naskeri eller mindre alvorlige legemskrenkelser.

Noen fornærmede har behov for skjerming og beskyttelse ved at saken føres for lukkede dører, ved utvisning av tiltalte under fornærmedes rettslige forklaring eller ved å bli avhørt ved dommeravhør utenfor hovedforhandlingen. Fornærmedes behov for skjerming må vurderes i forhold til prinsippene om offentlighet, muntlighet, bevisumiddelbarhet og kontradiksjon.

Også etterforskingsmessige hensyn må ivaretas. Fornærmede gir ikke sjelden opplysninger og innspill om vitner og andre bevis som gjennom videre etterforsking bidrar til å opplyse saken. I noen tilfeller ønsker fornærmede avhør av ytterligere vitner, mer innsyn i saksdokumentene eller at det skal foretas spesielle etterforskingsskritt. Slike ønsker må avveies mot etterforskingsmessige og ressursmessige hensyn.

Etterforskingstaktiske hensyn kan medføre at politiet har behov for å skjerme opplysninger fra innsyn, også i forhold til fornærmede. Det kan for eksempel være ønskelig å avhøre fornærmede før han eller hun får innsyn i andres forklaringer eller i resultatet av andre etterforskingsskritt. Det kan svekke fornærmedes forklaring hvis det kan hevdes at vedkommende har tilpasset sin forklaring til hva andre har forklart. Lignende hensyn gjør seg gjeldende hvis fornærmede har vært til stede under rettsmøter der siktede har forklart seg, eller der det er fremlagt opplysninger fra etterforskingen.

Politiet kan ha behov for å skjerme opplysninger fra allmennhetens innsyn. Innsynsrett for fornærmede kan medføre økt risiko for spredning av opplysninger, særlig i saker med stor pågang fra mediene.

Et særlig spørsmål knytter seg til økt informasjon fra påtalemyndigheten til fornærmede, og dermed mer direkte kontakt mellom offeret i saken og den som skal treffe avgjørelse i påtalespørsmålet, og kanskje føre aktoratet under en eventuell hovedforhandling. For bare få år siden ville det ikke blitt akseptert om det før hovedforhandlingen hadde blitt holdt et møte mellom fornærmede og aktor. Uten at det ble gjort til gjenstand for noen nærmere analyse, var nok manges oppfatning at slik kontakt rokket ved aktors objektivitet (selv om ingen hadde innvendinger mot møter mellom politi­etterforskere og fornærmede). Holdningen til dette er nå endret, men det er like fullt viktig at hensikten med slike møter er godt beskrevet og at de gjennomføres på en måte som ikke med rette kan hevdes å influere på påtalemyndighetens habilitet.

Innføres tidkrevende informasjonsrettigheter uten tilførsel av ressurser, vil det kunne gå ut over saksbehandlingstiden i påtalemyndigheten. Det ville være svært uheldig, ikke minst av hensyn til fornærmede som gjennomgående er svært interessert i en rask avgjørelse av påtalespørsmålet.

Det har også vært hevdet at en for aktiv deltakelse fra fornærmedes side kan være skadelig for aktors taktiske opplegg under hovedforhandlingen. Utvalget kommer tilbake til dette spørsmålet særlig under drøftelsen av rett for fornærmede til å stille spørsmål, se nærmere under punkt 9.8.6.3.

8.5 Siktedes interesser

Det er ikke noen nødvendig motsetning mellom fornærmedes og siktedes interesser og rettigheter. En styrking av fornærmedes rett til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon, fratar ikke siktede prosessuelle rettigheter, og begrenser ikke siktedes rett til et effektivt forsvar. Siktede har full rett til innsyn og kontradiksjon også i forhold til opplysninger som kommer fra fornærmede. Utvalget understreker at det gjennomgående er en forfeilet problemstilling når det argumenteres for at man må finne den rette «balanse» mellom siktedes og fornærmedes interesser (eller rettigheter). En slik tankegang forutsetter at når fornærmede gis økte rettigheter, svekkes samtidig siktedes posisjon. Forholdet er oftest at fornærmede kan gis rettigheter som siktede allerede har. Det reduserer selvsagt ikke siktedes stilling. (Men andre hensyn kan tale mot å gi fornærmede visse rettigheter.)

Fornærmedes innsyn i etterforskingsmaterialet, rett til å være til stede i rettsmøter og rett til å stille spørsmål med videre, kan føre til at det kommer frem opplysninger av betydning som ellers ikke ville blitt kjent. En bedre opplysning av saken fra fornærmedes side vil nok for siktede kunne oppleves som en ulempe, men det medfører ikke at siktedes rettssikkerhet svekkes. At en styrket stilling for fornærmede kan bidra til en bedre opplysning av saken, kan utvalget ikke se skulle krenke noen berettigede interesser hos siktede.

Derimot kan regler som tar sikte på å skjerme fornærmede under straffesaksbehandlingen komme i konflikt med siktedes prosessuelle interesser, og med de alminnelige prinsippene om offentlighet, muntlighet og bevisumiddelbarhet. På dette punkt kan det altså med en viss rett sies at en må søke å finne den rette balanse mellom siktedes og fornærmedes rettigheter. Utvisning av tiltalte under fornærmedes rettslige forklaring er for eksempel en reell begrensning i en prosessuell rett for tiltalte. Erstattes fornærmedes forklaring under hovedforhandlingen med avspilling eller opplesning av dommeravhør av fornærmede, fratas siktede muligheten til å avhøre fornærmede direkte for den dømmende rett i samsvar med prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet. Også når det gjelder spørsmålet om saken skal føres for lukkede dører, kan det være motstrid mellom fornærmedes og siktedes interesser. I saker om seksuallovbrudd og familievold er det likevel ofte enighet om å begjære saken ført for lukkede dører.

Utvalget kommer tilbake til siktedes interesser under behandlingen av saksbehandlingens enkelte ledd i kapittel 9 og 10.

8.6 Utvalgets generelle vurdering av etterlattes interesser

Også etterlatte har etter utvalgets oppfatning klare og legitime interesser i straffesaken som bør gjenspeiles og anerkjennes i straffeprosessens regelverk.

De etterlatte har for det første en selvsagt og legitim interesse i at saken blir oppklart.

For noen etterlatte har det stor mental betydning å få klarhet i hendelsesforløpet. Usikkerhet og spekulasjoner om hva avdøde måtte gjennomgå, er for mange en tung tilleggsbelastning. Å få avklart hendelsesforløpet og å få en forklaring på hva som skjedde kan for noen være en forutsetning for å få bearbeidet sorgen. Andre etterlatte kan ønske å bli skånet fra å bli kjent med detaljene i hendelsesforløpet. Det kan også være viktig for nære etterlatte å få vite om en siktet er fengslet, når domfelte løslates mv. Øktinformasjon , og bedre informasjon , er således et nøkkelpunkt også i forhold til etterlatte.

Etterlatte har også i en del tilfeller et berettiget ønske om å kunne følge hovedforhandlingen for på den måten å kunne bli fullt orientert om detaljene i saken og selv kunne følge med på hvordan saken mot gjerningspersonen blir behandlet. Det er selvsagt av betydelig interesse for nære etterlatte om den skyldige blir dømt og at det blir utmålt en passende straff. Betydningen av den konkrete straff­utmålingen for de etterlatte ser imidlertid ut til å variere. For noen kan straffutmålingen ha en mental betydning, ved at straffen markerer samfunnets syn på den urett som er begått mot den avdøde. For andre er det viktigere at det slås fast hva som har skjedd og at gjerningspersonen kjennes skyldig, enn hvor streng straffen er.

En del etterlatte ønsker også mulighet til å tale fornærmedes sak . Særlig gjelder dette der det rettes angrep mot en avdøds omdømme, for eksempel hvis siktede anfører til sitt forsvar at handlingen skjedde i nødverge mot overgrep fra fornærmede. Flere etterlatte har gitt uttrykk for at det har vært en tung belastning at de ikke har kunnet ta til motmæle overfor negative karakteristikker av det de mener er feilaktige påstander om fornærmede.

Som for de umiddelbart krenkede, kan utfallet av straffesaken ha betydning for de etterlattes muligheter til å få tilkjent erstatning fra den skyldige og til å få voldsoffererstatning fra staten og forsikringsmessig dekning av økonomisk tap. 6 Etter utvalgets oppfatning er de etterlatte i denne henseende godt ivaretatt gjennom de gjeldende regler siden de får partsstilling for erstatningskravets vedkommende. (Som nevnt flere ganger tidligere, har de forhold som har betydning for avgjørelsen av straffesaken, langt på vei også betydning for avgjørelsen av erstatningskravet.)

I en del henseender skiller likevel de etterlattes interesser i straffesakens utfall og deres tilknytning til saken seg vesentlig fra det som er tilfelle for de umiddelbart krenkede. Ved integritetskrenkelser er fornærmede objekt for den straffbare handlingen. Selv om belastningene for de etterlatte kan være betydelige, er krenkelsen av dem sekundær.

Fornærmede som har vært utsatt for integritetskrenkelser er oftest en viktig kilde til kunnskap om hendelsesforløpet, men vil derved også kunne bli utsatt for kritiske spørsmål og oppleve at deres troverdighet trekkes i tvil. Dette vil sjelden være tilfellet for etterlatte. For fornærmede er det av stor betydning å bli hørt, å få samme mulighet som tiltalte til å fortelle sin versjon av hendelsesforløpet og å bli trodd. Det hender at de etterlatte har vært vitne til den straffbare handlingen. Men som oftest er det ikke tilfellet, og de etterlattes vitneforklaring bidrar sjelden direkte til opplysning av skyldspørsmålet. I noen saker kan de etterlattes forklaring likevel være av interesse for å få belyst avdødes personlighet, sosiale relasjoner og andre bakgrunnsopplysninger som kan bidra til å oppklare saken.

Endelig kan nevnes at i motsetning til en del direkte krenkede, har de etterlatte sjelden grunn til selv å frykte nye lovbrudd fra den skyldige, eller behov for beskyttelse mot den skyldige.

Disse forskjellene mellom etterlattes og fornærmedes stilling bør ha betydning for deres prosessuelle stilling. De etterlattes interesse i innsyn i straffesaken må dessuten avveies mot hensynet til avdødes personvern. Dette gjelder særlig når avdøde var voksen.

Også de etterlattes behov for prosessuelle rettigheter må avveies mot kriminalpoliske, prosessuelle, prosessøkonomiske, etterforskingsmessige og påtalemessige hensyn, samt siktedes interesser, jf. punkt 8.3-8.5. Ved vurderingen av de prosessøkonomiske hensyn, er det av betydning at det dreier seg om et relativt begrenset antall saker. Basert på politiets registreringer i STRASAK ble det i 2005 registrert totalt 102 saker med dødsfølge. 7

8.7 Hvilke grupper bør gis styrkede rettigheter?

8.7.1 Fornærmede

Robberstad tar til orde for at retten til å oppnå partsstilling bør gjelde alle kategorier fornærmede. 8 Hennes begrunnelse er blant annet at det bare er den enkelte fornærmede selv som kan vurdere styrken av sin egen interesse, og at lovgiverens prioritering eventuelt bør skje gjennom ordninger med fri rettshjelp. Hun gir uttrykk for at kapasitetshensyn kan anføres mot forslaget, men antar i lys av blant annet erfaringer fra Tyskland at det bare er i de alvorligere sakstyper at mange fornærmede vil opptre aktivt.

I Sverige og Finland gjelder de fornærmedes adgang til å slutte seg til forfølgingen med fulle partsrettigheter alle sakstyper. I Sverige er utvalgets inntrykk at adgangen først og fremst benyttes i saker om alvorlige integritetskrenkelser, og at bruken særlig er knyttet til om fornærmede har advokat eller ikke. Utvalget ble fortalt at det var relativt sjelden at fornærmede sluttet seg til påtalen uten å ha advokat. I Finland var ikke inntrykket så entydig når det gjaldt hvilke type saker fornærmede sluttet seg til påtalen.

Utvalget er i prinsippet enig med Robberstad i at det først og fremst er den fornærmede selv som kan vurdere styrken av sin egen interesse i saken. Dette, og hensynet til et enklest mulig regelverk, taler for å gi alle fornærmede samme rettigheter. Det forhold at det i Sverige og Finland i hovedsak bare er de fornærmede i saker om integritetskrenkelser hvor de har rett til bistandsadvokat som i praksis slutter seg til forfølgningen, kan imidlertid tyde på at det særlig er i disse sakene at ofrene har behov for prosessuelle rettigheter. Men dette kan også skyldes at det er vanskelig for fornærmede å slutte seg til forfølgningen uten advokatbistand.

Utvalget finner det vanskelig å forutsi hvilken merbelastning det vil medføre i Norge om de p­rosessuelle rettigheter utvalget foreslår i de alvorligste sakene gjøres generelle. Det kan ikke utelukkes at utgiftene ville bli betydelige. I en situasjon der deler av rettsvesenet er sterkt presset og saksbehandlingstiden er for lang, er utvalget av prosessøkonomiske grunner blitt stående ved å la sakenes alvor få betydning for hvilke prosessuelle rettigheter fornærmede bør gis. Det er utvilsomt også i disse sakene at behovet for styrkede rettigheter er størst. En modell der kravene til saks­behandlingen er tilpasset sakens alvor er heller ikke ukjent i straffeprosessen ellers.

Ulempen ved utvalgets lovtekniske modell er for det første at regelverket blir mer komplisert. For det andre kan det innvendes mot modellen at den knytter relativt omfattende prosessuelle virkninger til et skille som er basert på en vurdering av sakens alvor. Et slikt skille må nødvendigvis innholde elementer av skjønn, og kan være noe vanskelig å praktisere. Vekten av denne innvendingen begrenses imidlertid ved at utvalget foreslår å knytte de utvidede rettighetene til at det er oppnevnt bistandsadvokat og ved at skjønnselementet i reglene om oppnevnelse av bistandsadvokat foreslås gjort mindre fremtredende.

Utvalget har blitt stående ved å foreslå at det særlig er fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser, det vil først og fremst si alvorlige voldsforbrytelser og seksuallovbrudd, som gis utvidede rettigheter. Utfallet av straffesaken har særlig stor betydning for ofrene for slike handlinger, og straffesaken medfører ofte en særlig tung belastning for dem siden det dreier seg om krenkelser som kan medføre store fysiske, psykiske og sosiale skadevirkninger. Ofrene er ofte traumatisert og opplever det spesielt belastende å forklare seg for politiet og i retten og å gå gjennom etterforsking og hovedforhandling i saken. I disse sakene er det ofte av særlig stor betydning for ofrene å få fastslått at de har vært utsatt for urett, og de har ikke sjelden blitt påført fysisk eller psykisk helseskade og ønsker å kreve erstatning. Utvalget mener det er riktig å gi de fornærmede i disse sakene en sterkere prosessuell stilling og rett til bistandsadvokat.

Utvalget vil likevel understreke at den avgrensning som foretas ikke er uttrykk for en holdning om at lovbrudd som faller utenfor avgrensningen innebærer at fornærmede ikke kan berøres sterkt av lovbruddet. Eksempelvis kan også fornærmede som opplever innbrudd i eget hjem eller som blir utsatt for legemskrenkelser, rammes hardt og oppleve reaksjoner som beskrevet.

Utvalget bygger videre på systemet i dagens regler, der de fornærmede i visse saker om alvorlige integritetskrenkelser gis rett til bistandsadvokat og mer aktive prosessuelle rettigheter gjennom denne. Dette innebærer at de styrkede rettigheter som denne gruppen får under behandlingen for domstolen gjennomgående skal utøves gjennom advokat. Dette vil gjøre det lettere for ofrene å utøve sine rettigheter og vil praktisk være en fordel for rettsvesenet.

Utvalget foreslår at bistandsadvokatordningen utvides til flere sakstyper og at bistandsadvokaten gis en sterkere prosessuell stilling, særlig ved bevisførselen og behandlingen av eventuelle borgerlige rettskrav under hovedforhandlingen.

Ved den nærmere avgrensning av hvilke sakstyper som skal gi fornærmede rett til bistandsadvokat og styrkede prosessuelle rettigheter, bør det avgjørende først og fremst være krenkelsens grovhet. Jo alvorligere saken er, desto større betydning har gjennomføring og utfall av straffesaken for fornærmede. Ofre for alvorlige integritetskrenkelser vil dessuten ofte ha særlige forutsetninger for å bidra til sakens opplysning som følge av at de har vært objekt for den straffbare handlingen. Også andre momenter har betydning. En nær relasjon mellom offer og gjerningsperson kan medføre at etterforsking og rettssak blir spesielt belastende for offeret. Det samme gjelder dersom det er en ulik styrkeposisjon i relasjonen mellom offer og gjerningsperson, for eksempel der offeret er et barn eller offeret har spesiell grunn til å frykte gjerningspersonen. Saken kan også oppleves spesielt belastende hvis offerets forklaring er et viktig bevismiddel i saken eller hvis det er et sentralt moment i saken om offeret har samtykket til handlingen. Utvalget viser til den nærmere drøftelse under punkt 11.3 om bistandsadvokatordningens omfang.

Utvalget vil i det følgende for enkelhets skyld bruke benevnelsen «saker om alvorlige integritetskrenkelser» om de saker der de fornærmede har krav på bistandsadvokat og gis særlig styrkede prosessuelle rettigheter. (Lovteknisk omtales denne gruppen som «fornærmede med særlige rettigheter», se nærmere i merknaden til straffeprosessloven § 93 a.)

Noen av utvalgets forslag omfatter alle fornærmede. Det gjelder endringer som alle fornærmede kan ha nytte av, og som ikke medfører uforholdsmessige tilleggsbelastninger for rettsvesenet, for eksempel retten til å være til stede under alle rettsmøter, også når de føres for lukkede dører og opphevelse av begrensninger i innsynsretten.

8.7.2 Rettigheter til pårørende eller bare til etterlatte?

Utvalget har kommet til at pårørende bare bør gis straffeprosessuelle rettigheter i de tilfellene der fornærmede er død. Selv om også andre pårørende kan være hardt rammet av en straffbar handling, er deres tilknytning til saken gjennomgående for fjern til at de bør gis egne prosessuelle rettigheter dersom fornærmede er i live. Den fornærmede står den straffbare handlingen nærmest, og det er naturlig at rettighetene tilkommer fornærmede alene. For myndige fornærmede ville det dessuten være et brudd på deres selvstendighet om også deres pårørende kunne utøve prosessuelle rettigheter i saken.

Pårørende til mindreårige fornærmede har imidlertid behov for prosessuelle rettigheter. Dette er ivaretatt ved at pårørende kan utøve rettigheter på fornærmedes vegne som fornærmedes verge. Pårørende kan også ha egne krav som kan fremmes i forbindelse med straffesaken etter straffeprosessloven § 3. Som eksempel kan nevnes inntektstap og påførte utgifter for pårørende som har måttet ta seg av fornærmede. I sist nevnte tilfelle vil de pårørende formelt ha status som fornærmet, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd.

Utvalget har således konsentrert seg om de etterlatte blant de pårørende til personer som har blitt utsatt for en straffbar handling. Utvalget foreslår imidlertid i punkt 10.9 at pårørende til fornærmede som ikke er drept, gis rett til godtgjørelse etter vitnegodgjørelsesloven i noen flere tilfeller enn etter gjeldende regelverk.

Om den nærmere avgrensningen av hvem av de etterlatte som bør gis prosessuelle rettigheter, vises det til punkt 10.2.

8.8 Partsstatus eller styrkede rettig­heter på annen måte?

Utvalget skal etter mandatet drøfte om fornærmede generelt bør gis partsstilling i straffeprosessen. Dette ville etter utvalgets oppfatning i tilfelle bare være aktuelt for fornærmede i de alvorligste sakene.

Utvalget har, som det vil fremgå av kapittel 9, konkret vurdert fornærmedes behov på de enkelte trinn i saksbehandlingen. Noen av de rettigheter utvalget foreslår ville ikke følge av en partsstatus. Det gjelder for noen av informasjonsrettighetene utvalget foreslår (blant annet rett til et møte med aktor) og rettigheter etter rettskraftig dom. På andre områder går ikke utvalget inn for å gi de samme rettigheter som en «part» ville hatt. Det viktigste her er antagelig at et samlet utvalg ikke går inn for at fornærmede skal ha rett til å anke over straffutmålingen, og at flertallet heller ikke vil gi fornærmede rett til å anke over det strafferettslige skyldspørsmålet.

Utvalget understreker at de rettigheter som foreslås innført for fornærmede i alvorlige straffesaker, sammen med den forståelsen utvalget legger til grunn for hva som er fornærmedes legitime interesser, styrker fornærmedes rettslige posisjon betydelig. Etter utvalgets forslag får fornærmede langt på vei tilgang på de prosessuelle rettigheter som er etterlyst. Det har da mindre praktisk betydning om fornærmede er «part» i formell forstand. Det er imidlertid av prinsipielle grunner viktig å holde fast ved at fornærmede ikke er en av straffesakens parter, jf. utvalgets generelle overveielser foran i dette kapittel.

Austegard tilføyer at hun for sin del gjerne hadde sett at fornærmede hadde fått den posisjon en formell partsstatus ville gitt. Hun er imidlertid i tvil om det norske rettssamfunnet nå er modent for en så omfattende reform. Under enhver omstendighet vil fornærmede få tilgang til de viktigste rettigheter gjennom det samlede utvalgets forslag, og hun tar derfor ikke en dissens på dette punkt.

8.9 Utvalgets forslag forutsetter ­ til­førsel av ressurser

Lovregler som styrker fornærmedes rettigheter vil som fremhevet i kapittel 14 nødvendigvis medføre utgifter og merarbeid for politi, påtalemyndighet og domstoler. Når utvalget foreslår å styrke fornærmedes stilling, er det fordi hensynene til fornærmede, en bedre saksopplysning og tilliten til rettsvesenet etter utvalgets syn er så tungtveiende at de prosessøkonomiske mothensynene ikke kan være avgjørende.

Utvalget understreker imidlertid at dersom lovendringene ikke følges opp med økte ressurser, vil de endringene utvalget foreslår, lett kunne medføre at saksbehandlingstiden forlenges. Dette vil være meget uheldig, ikke minst av hensyn til de fornærmede. Det er derfor en forutsetning for utvalgets forslag at det tilføres tilstrekkelige ressurser til å dekke de økte kostnader utvalgets forslag medfører. Hvis dette ikke gjøres, bør de forslag som medfører merarbeid av betydning for politi, påtalemyndighet og domstoler etter utvalgets syn ikke gjennomføres.