6 Utredninger mv. av betydning for utvalgets arbeid

6.1 «Kontradiksjon og verdighet»

6.1.1 Mandat

Dr. juris Anne Robberstad fikk 6. juli 2001 i oppdrag å utrede fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Mandatet var som følger:

«Utredning om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling

1. Innledning

Fornærmedes straffeprosessuelle stilling er ulik i de nordiske landene. For eksempel har den fornærmede etter finsk og svensk rett flere straffeprosessuelle rettigheter enn etter dansk og norsk rett.

Norske myndigheter har i lengre tid vært opptatt av å bedre kriminalitetsofrenes stilling. Det er vedtatt lovendringer og gjennomført andre tiltak for å nå dette målet.

I den senere tid er det reist spørsmål ved den fornærmedes straffeprosessuelle posisjon i norsk rett. Departementet mener at en utredning som sammenlikner prosessordningen på dette punktet i de nordiske landene kan være et hensiktsmessig grunnlag for å vurdere spørsmålet om det er behov for ytterligere endringer.

2. Mandat

Utredningen skal belyse grunnleggende trekk ved den straffeprosessuelle posisjonen som den fornærmede har i dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk rett. Utredningen skal ta utgangspunkt i hvilke straffeproses­suelle rettigheter og plikter den fornærmede har i de respektive prosessordningene.

Utredningen skal videre peke på fordeler og ulemper ved de nordiske rettslige løsningene på dette området, både for den fornærmede og for de andre impliserte i straffe­saken.

Utredningen skal ta for seg fornærmede i straffesaker generelt, og dessuten gjøre rede for eventuelle særlige prosessuelle ordninger som gjelder bare for enkelte fornærmede. Utredningen skal særskilt ha for øye den straffe­prosessuelle stillingen for ofre for volds- og seksuallovbrudd.

I den utstrekning utredningen konkluderer med behov for endringer i den norske straffeprosessloven, bør det formuleres konkrete forslag til lovendringer og forslag til lovtekst.

Utredningen bør være ferdig 31. desember 2001.»

Rapporten, med hovedtittel «Kontradiksjon og verdighet», ble overlevert Justisdepartementet 1. februar 2002.

6.1.2 Hovedinnhold

Rapporten gir en komparativ fremstilling av fornærmedes straffeprosessuelle stilling i de nordiske land. Konklusjonen etter den komparative undersøkelsen er at fornærmede har en langt sterk­ere prosessuelle stilling i svensk og finsk rett enn i øvrig nordisk rett. Om regelverket i Sverige og Finland, se også kapittel 4 foran.

Robberstad konkluderer videre med at fornærmedes straffeprosessuelle stilling i norsk rett bør styrkes. Hun foreslår at fornærmede gis anledning til å oppnå partsstatus med fulle partsrettigheter i straffesaken. Lovteknisk foreslår hun en dobbelt løsning. For det første foreslås en generell bestemmelse som sier at fornærmede anses som part i straffesaken og at fornærmede omfattes av lovens partsbegrep hvis ikke annet fremgår av sammenhengen. For det annet foreslås fornærmedes rettigheter innarbeidet der de systematisk hører hjemme i loven. Forslagene innebærer rett for fornærmede til:

• å bruke advokat, også utenom de tilfeller der ­bistandsadvokat er oppnevnt

• å være til stede i rettsmøter

• føre bevis, stille spørsmål og prosedere

• å bruke rettsmidler

• å varsles om rettsmøter og påtalemyndighetens avgjørelser

• å få prøvet nektelse av dokumentinnsyn for retten

• utvidet dokumentinnsyn når tiltale er tatt ut

I tillegg foreslår Robberstad at bistandsadvokatordningen utvides til å omfatte saker om mishandling av kvinner, barn og eldre, det vil si saker som nevnt i straffeloven § 228 fjerde ledd bokstav b-d.

6.1.3 Høringen

Rapporten ble sendt på høring 7. juni 2002 med høringsfrist 1. november 2002. I høringsbrevet ba departementet også om høringsinstansenes syn på forslag om å gi enkelte prosessuelle rettigheter til den som hadde foreldreansvaret eller var verge i saker der en person under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling.

Det kom inn 64 høringsuttalelser.

Som det fremgår av utvalgets mandat punkt 1 var høringsinstansene splittet i synet på endringsforslagene i Robberstads rapport. De fleste instansene var enige i at det er et behov for å styrke fornærmedes stilling, men det var til dels sterk uenighet om hvilke virkemidler som burde tas i bruk.

På høringens hovedspørsmål – om fornærmede, eventuelt også pårørende, burde gis (fulle) partsrettigheter, synes høringsuttalelsene å dele seg i et flertall på 23 som går i mot et slikt forslag, og et mindretall på 21 som støtter det. Det var også høringsinstanser som ikke tok uttrykkelig stilling til spørsmålet. Det går en klar skillelinje mellom offer- og interesseorganisasjoner på den ene siden som støtter forslaget, og strafferettsapparatets aktører, særlig domstoler og påtalemyndighet, på den andre siden. Det finnes enkelte unntak fra dette, for eksempel får Robberstads forslag støtte, helt eller delvis, fra Gudbrandsdal politidistrikt, Politiets fellesforbund, KRIPOS og en rekke bistandsadvokater.

Flere instanser som går i mot å gi fornærmede (fulle) partsrettigheter støtter likevel enkelte av rettighetene som foreslås. Det er for eksempel 30 av høringsinstansene som uttrykkelig helt eller delvis støtter forslaget om utvidelse av bistandsadvokatordningen, og bare 6 instanser som går direkte i mot dette.

Mange av høringsinstansene konsentrerte sin uttalelse om prinsipielle motforestillinger mot forslaget om partsstatus for fornærmede. Flere instanser uttrykte også et ønske om ytterligere utredning på området, foretatt av et bredt sammensatt utvalg med representanter fra de forskjellige aktørene i straffesakskjeden.

6.1.4 Oppfølging

Departementet valgte en tosporet oppfølging av Robberstads utredning og høringen. Forslagene om å gi enkelte etterlatte visse prosessuelle rettigheter ble videreført i Ot.prp. nr. 45 (2003-2004), som siden ble vedtatt ved lov 4. juli 2004 nr. 61 1 . For å vurdere spørsmålene om fornærmedes prosessuelle stilling og eventuelt en ytterligere styrking av pårørendes prosessuelle rettigheter, ble Fornærmedeutvalget oppnevnt ved kgl.res. 2. juli 2004, slik det er redegjort for i kapittel 1.

6.2 Nordisk seminar om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling

Høsten 2002 arrangerte Justisdepartementet med støtte fra Nordisk Råd, et nordisk seminar om fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Seminaret la særlig vekt på å belyse fornærmedes proses­suelle stilling i svensk og finsk rett. Innleggene ble publisert i Nordisk Råds rapportserie TemaNord 2004:559. I publikasjonens forord er seminarets program sammenfattet slik:

«Under seminaret gjorde dr.juris Anne Robberstad rede for utredningen Kontradiksjon og verdighet. Deretter beskrev advokat Lena Feuk fra Sverige den fornærmedes stilling sett fra en bistandsadvokats ståsted og advokat Aarno Arvela (Finland) samme tema sett fra en forsvarers ståsted. Videre redegjorde åklagar i Pedershöre Härad Peter Levlin (Finland), og dommer Klaus Ekelund (Finland), for sitt syn på fornærmedes straffeprosessuelle stilling.

Seminaret ble avsluttet med en paneldebatt. I tillegg til innlederne deltok visepolitiinspektør i Reykjavik Karl Steinar Valsson, visestatsadvokat hos Statsadvokaten for København, Fredriksberg og Tårnby Karen Inger Bast, førstestatsadvokat hos Riksadvokaten Tor-Geir Myhrer fra Norge og Hans Klette fra Brottsofferjourernas Riksforbund i Sverige. Debatten ble ledet av ekspedisjonssjef Inge Lorange ­Backer fra Norge.»

Synspunktene som ble fremført på seminaret synes i all hovedsak å stemme godt overens med Fornærmedeutvalgets inntrykk fra studiebesøkene i Stockholm og Helsingfors, jf. kapittel 4.

6.3 NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold

6.3.1 Oppnevning, mandat og sammensetning

Regjeringen oppnevnte ved kgl. res. 29. august 2001 et utvalg som skulle utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Utvalget ble kalt Kvinnevoldsutvalget, en betegnelse som utvalget selv fant uheldig. 2 Betegnelsen er likevel innarbeidet og brukes derfor i det følgende.

Utvalgets mandat var:

«[å] utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Utvalget kan også vurdere om utredningen skal omfatte vold fra andre nærstående personer. Utvalgets arbeid skal styrke stillingen til kvinner utsatt for vold og overgrep gjennom å foreslå forbedringer og innskjerpinger av lovverket, iverksettelse av forbedrede forebyggende tiltak og utvikling av tiltak for at ofrene kan bli møtt av offentlige instanser på en bedre måte.

Utvalget skal med utgangspunkt i foreliggende kunnskap og forskning gi en beskrivelse av ulike former for vold og overgrep rettet mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartnere, inkludert å beregne de samfunnsmessige omkostningene av denne volden, jf NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge.

Situasjonen for volds- og trusselutsatte kvinner skal utgjøre hovedfokus for utvalgets arbeid. I tillegg skal utvalget, som et viktig ledd i å forbedre det forebyggende arbeidet, se på situasjonen for barn som vokser opp i volds­familier. Utvalget skal foreta en gjennomgang av barnas behov for hjelp, samt foreta en vurdering av hvordan tilbudet kan forbedres gjennom henholdsvis krisesentrene og hjelpeapparatet for øvrig.

Utvalget skal kartlegge hvordan det offentlige apparatet møter kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep, herunder gi en vurdering av i hvilken grad dagens tilbud ivaretar det samlede behov for bistand denne gruppen har, også med sikte på om det dekker behovet til særlig utsatte grupper; for eksempel innvandrerkvinner, funksjonshemmede kvinner og eldre kvinner. Kartleggingen skal munne ut i en vurdering av behovet for å styrke de praktiske hjelpetilbudene, samt inneholde forslag til eventuelle endringer som bidrar til at det offentlige kan forbedre sine rutiner. Krisesentrenes rolle skal vurderes særskilt i denne sammenheng, med sikte på å styrke kvaliteten på tilbudet til brukerne, inkludert til barn. Utvalget må vurdere om det i forbindelse med endring av tilskuddsordningen er behov for en lovfesting av krisesentrene og om det i den forbindelse avdekkes andre problemstillinger som bør løses.

Utvalget skal foreta en vurdering av hvorvidt dagens taushetspliktsregler er til hinder for nødvendig samarbeid mellom politiet, helse- og sosialtjenesten, barnevernet og eventuelt andre i arbeidet for å bistå voldsutsatte kvinner.

Utvalget skal videre, i samarbeid med Kompetansesenter for voldsarbeid, foreta en vurdering av behovet for å styrke kunnskapen hos ulike yrkesgrupper som behandler eller på annen måte kommer i kontakt med kvinner som har vært utsatt for vold.

Utvalget skal også vurdere i hvilken grad dagens økonomiske støtte- og erstatnings­ordninger ivaretar voldsutsatte kvinners behov for økonomisk bistand.

Utvalget bør også se nærmere på hvordan det forebyggende arbeidet kan styrkes gjennom tilbud til menn som utøver vold. Vurderingene skal bygge på de erfaringer som innhentes i formidlingsprosjektet under handlingsplanen «Vold mot kvinner », der målsettingen er å systematisere og bearbeide den kunnskap som er utviklet i de ulike behandlingstilbudene til menn med voldsproblemer .

Utvalget skal i sin utredning forøvrig bygge på de vurderinger og synspunkter som fremkommer i de utredninger og rapporter som er under arbeid. Dette innbefatter blant annet forslaget om å gi trusselutsatte mulighet til å skifte personnummer, endring av regler om besøksforbudet, og utredningen om fornærmedes stilling i straffeprosessen. Utvalget skal imidlertid ikke vurdere de problemstillingene som inngår i ovennevnte arbeider.

Utvalget skal etter behov søke råd hos relevante fagmiljøer, også i en mer aktiv utadrettet form, for eksempel ved å arrangere en høringskonferanse hvor fagmiljøene kan komme til orde. Utvalget skal også bygge på internasjonale erfaringer på feltet, særlig er erfaringer fra «kvinnofrid» i Sverige av interesse.

Utvalget kan for øvrig ta opp andre spørsmål og tema som naturlig reiser seg innenfor det beskrevne problemfeltet. Departementet kan for øvrig ved behov, utvide mandatet til nye oppdrag innenfor samme område.

Utvalget skal klargjøre de økonomiske og administrative konsekvensene av de tiltak som foreslås. »

Utvalget hadde følgende sammensetning:

• Rådgiver Nita Kapoor, Oslo (leder)

• Professor dr.med Berit Schei, Trondheim

• Rådgiver Rachel Eapen Paul, Bærum

• Daglig leder Tove Smaadahl, Trøgstad

• Familierådgiver Øivind Aschjem, Langesund

• Psykolog Solveig Karin Bø Vatnar, Molde

• Avdelingsdirektør Wenche L Kverneland, Oslo

• Juridisk rådgiver Astri Aas-Hansen, Asker (til 08.02.2002)

• Sjefskonsulent Erik Kreyberg Normann, Oslo

• Politimester Truls Fyhn, Tromsø

• Domprost Tor Berger Jørgensen, Bodø

• Forsker Øystein Gullvåg Holter, Oslo (til 08.02.2002).

• Daglig leder Grete Kvalheim, Stavanger (fra 24.01.2002)

• Advokat Eva Frivold, Askim (fra 24.01.2002)

I forbindelse med Regjeringsskiftet høsten 2001 ble Astri Aas-Hansen og Øystein Gullvåg Holter erstattet av Grete Kvalheim og Eva Frivold.

Utvalget avga sin utredning 4. desember 2003.

6.3.2 Utvalgets forslag på straffeprosessens område

Kvinnevoldsutvalgets utredning gir en bred fremstilling og vurdering av stillingen for kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner. Strafferetts­apparatets behandling av disse sakene er bare ett av flere temaer som behandles.

Utredningen belyser den faktiske forekomsten av vold mot kvinner i nære relasjoner, de samfunnsmessige kostnadene ved slik vold og beskriver den faktiske, følelsesmessige og psykologiske situasjonen som kvinnene, barna og voldsutøverne befinner seg i. På tiltakssiden fokuseres det særlig på å sikre et helhetlig og koordinert hjelpeapparat både for kvinnene og for voldsutøverne. Utredningen understreker også viktigheten av å innhente økt kunnskap på området og systematisk kompetanseoppbygging blant de forskjellige aktørene som håndterer saker på området.

På strafferettsapparatets område, foreslår Kvinne­voldsutvalget dels prosessuelle endringer, dels andre typer tiltak.

Utvalget foreslår blant annet at det opprettes en fast kontaktperson i politiet som skal informere fornærmede om rettigheter, men som også skal ha til oppgave å formidle kontakt med andre offentlige instanser som kan yte hjelp. Det anbefales videre utarbeidelse av informasjonsmateriell som kan deles ut til kvinnene. Utvalget foreslår videre at foreldelsesfristreglene endres slik at fristen ikke begynner å løpe før samlivet er opphørt. Det foreslås også endringer i reglene om fri rettshjelp, blant annet slik at kvinner som har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i forbindelse med en voldssak, også gis rett til fri rettshjelp til spørsmål som oppstår i forbindelse med at kvinnen bryter ut av det voldelige samlivet. Kvinnevoldsutvalget foreslår dessuten endringer i reglene om voldsoffererstatning og at oppreisningsbeløpene økes betydelig.

For Fornærmedeutvalget er det særlig forslagene til prosessuelle endringer som er viktige. Kvinnevoldsutvalget mente det var behov for å gi fornærmede en sterkere prosessuell stilling:

«Det mest sentrale argument for å gi fornærmede flere rettigheter i straffesaker er etter utvalgets skjønn hensynet til fornærmede selv. I mange tilfeller vil fornærmede føle den rettslige behandlingen av « sin » sak som utilfredsstillende. Fornærmede får ikke komme frem med sitt syn, sin historie og sin smerte ut over det hun blir spurt om når hun vitner. Saken foregår mellom staten og tiltalte, fornærmede er ikke part i saken. Formålet med rettssaken er ikke å ivareta hensynet til fornærmede, men å ivareta samfunnets behov for å straffe. For mange fremstår det som utilfredsstillende at fornærmede ikke er en part i saken, særlig sett på bakgrunn av at utspringet til straffesaken er at fornærmede ble utsatt for en krenkelse/lovbrudd. 3 »

Kvinnevoldsutvalgets forslag til prosessuelle rettigheter kan oppsummeres slik:

• ordningen med bistandsadvokat utvides til å omfatte saker om vold mot kvinner

• retten bør ta stilling til spørsmålet om tiltaltes tilstedeværelse før hovedforhandlingen starter

• saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner bør som hovedregel gå for lukkede dører

• fornærmede gis anledning til å være til stede under alle rettsmøter

• fornærmede gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har

• varslingsreglene endres slik at fornærmede varsles om alle rettsmøter

• reglene om underretning av påtalemyndig­hetens avgjørelser endres, slik at fornærmede skal underrettes også om avgjørelser om påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg og vedtak om soningsutsettelse

• fornærmede i straffesaker gis rett til å føre bevis

• fornærmede i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner gis rett til å uttale seg på slutten av saken

Kvinnevoldsutvalget gikk ikke inn for at fornærmede skulle kunne prosedere det strafferettslige skyldspørsmålet eller straffutmålingen og heller ikke gis rett til å anke eller begjære gjenopp­takelse.

Fra Kvinnevoldsutvalgets drøftelser i kapittel 9.3.4 gjengis:

«Av det som er skrevet ovenfor, fremgår det at utvalget støtter Robberstads forslag om å utvide bistandsadvokatordningen til også å gjelde saker om vold mot kvinner. For mange kvinner er det viktig å få mulighet til å være tilstede under rettsmøtene som holdes i løpet av rettssaken. Utvalget ser viktigheten av at fornærmede kan holde seg orientert om det som skjer i ’hennes’ rettssak, og går i tråd med dette inn for at fornærmede gis anledning til å være tilstede under alle rettsmøter dersom hun selv ønsker dette.

Det foreslås videre at fornærmede gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har. De mest sentrale motargumentene mot retten til å være tilstede og retten til dokumentinnsyn er at både retten til tilstedeværelse og retten til dokumentinnsyn kan påvirke fornærmedes forklaring. Slik utvalget ser det, er ikke en slik fare alene nok til at fornærmede skal nektes tilstedeværelse og retten til dokumentinnsyn. Selv om det kan tenkes situasjoner der en fornærmet vil forsøke å tilpasse sin forklaring til andre forklaringer vedkommende har hørt i rettsmøtet, vil hun alltid til en viss grad være bundet av det hun har sagt tidligere til politiet. Det er derfor ytterst begrenset hvor mye forklaringen kan justeres i retten. I tillegg er det et argument i forhold til dokumentinnsyn at fornærmede gjennom sin advokat allerede i dag har innsyn i sakens dokumenter i mange tilfeller. I tråd med utvidelsen av retten til å være tilstede, foreslås det at varslingsreglene endres slik at fornærmede varsles om alle rettsmøter. Utvalget slutter seg for øvrig til de argumentene som fremføres i Robberstads rapport. Utvalget støtter også at reglene for underretning av påtalemyndighetens avgjørelser endres, slik at fornærmede skal underrettes også om avgjørelser om påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg, samt vedtak om soningsutsettelse.

Robberstad foreslår at fornærmede skal få en rett til å føre bevis under saken. Slik det er i dag, har de fornærmede som har tilslutningsrettigheter rett til å føre bevis. Man kan tenke seg at bevis som føres av fornærmede er med på å opplyse saken slik at avgjørelsen som treffes blir mer ’riktig’. Sett ut fra hensynet til best mulig opplysning av saken, kan det med andre ord være en fordel at også fornærmede får lov til å føre bevis. Utvalget ser to sterke argumenter mot å tillate fornærmede å føre bevis, dette er hensynet til tiltalte og hensynet til saks­behandlingstiden. Det siste hensynet, altså at saken vil bli vesentlig mer omfattende og ta lengre tid dersom alle fornærmede gis anledning til å føre bevis, kan etter utvalgets skjønn ikke være et selvstendig argument mot å gi fornærmede rett til å føre bevis. Allerede i dag er det mange fornærmede (med tilslutningsrettig­heter) som har anledning til å føre bevis.

Hensynet til tiltalte er etter utvalgets skjønn viktig. Slik det er i dag har tiltalte kun én ’motpart’, nemlig aktor. Dersom fornærmede også får anledning til å føre bevis, får tiltalte to ’motparter ’ Aktor, samt fornærmede (dennes advokat). Man kan si at dette kan stille tiltalte i en svakere posisjon enn vedkommende har i dag. Utvalget mener imidlertid at det at saken blir bedre opplyst gjennom bevisførsel fra fornærmedes side sterkt taler for å gi fornærmede en slik rett. Det er i samfunnets interesse at en sak er best mulig opplyst før retten treffer sin beslutning. Det er også viktig å huske at en del fornærmede (de med tilslutningsrettigheter) allerede i dag har anledning til å føre bevis. Etter en samlet vurdering går altså utvalget inn for at fornærmede i straffesaker gis rett til å føre bevis.

Robberstad foreslår også at fornærmede eller dennes advokat får rett til å stille spørsmål til siktede og vitner under hovedforhandlingen og rettslige avhør, og at fornærmede og fornærmedes advokat får rett til å prosedere både om skyldspørsmålet og om straffespørsmålet. Retten til å stille spørsmål og retten til å prosedere henger etter utvalgets skjønn nøye sammen. Man kan vanskelig tenke seg at fornærmede og dennes advokat gis rett til å stille spørsmål, men er avskåret fra å prosedere. Slik utvalget ser det, er spørsmålet om tiltalte er skyldig og eventuelt hvor lang straffen skal være dersom tiltalte kjennes skyldig, ikke et spørsmål som fornærmede bør få uttale seg om. Samfunnets bruk av straff begrunnes ikke i den enkelte fornærmedes ønske om at tiltalte skal straffes, men i samfunnets behov for å forebygge ny kriminalitet gjennom individual- og særlig allmennprevensjon. Lovbryteren blir med andre ord ikke straffet fordi samfunnet ønsker hevn, men fordi man gjennom bruk av straff ønsker å avskrekke både den enkelte lovbryter og allmennheten fra å begå liknende handlinger. Straffen er også tenkt å ha en oppdragende (moraldannende) og vanedannende virkning på den alminnelige befolkningen. Slik utvalget ser det, verken kan eller bør bruk av straff gjøres til det enkelte offers behov for å straffe gjerningsmannen, det må være overordnede samfunnsmessige grunner som gjør at samfunnet bruker straff. Dette bør gjenspeiles i reglene på den måten at det er staten - påtalemyndigheten - som forbeholdes retten til å uttale seg om bruk av straff.

Fordi det å stille spørsmål er nært knyttet opp til spørsmålet om prosedyre, går utvalget ikke inn for forslaget om at fornærmede eller dennes advokat skal få anledning til å stille spørsmål til tiltalte eller vitner under saken. Utvalget er imidlertid klar over at en sentral innvending mot dagens rettslige behandling av saker om vold mot kvinner har vært at kvinner føler at de ikke blir hørt i rettsapparatet. For å motvirke følelsen av ikke å bli hørt, foreslår utvalget at fornærmede i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner gis rett til å uttale seg mot slutten av saken. Altså at det tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven § 304 om at fornærmede (ikke fornærmedes advokat) skal få anledning til å uttale seg etter at aktor og forsvarer har holdt sluttinnlegg.

Med hensyn til spørsmålet om anke og gjenopptakelse, kan ikke utvalget se at disse rettighetene i særlig grad ivaretar fornærmedes interesser, og går derfor ikke inn for endringer av reglene på dette området.

Slik utvalget ser det, vil innføring av denne type rettigheter kunne føre til at fornærmede i saker om vold mot kvinner får større eierskap til sin egen sak, at de i større grad blir hørt og at den rettslige behandlingen av saken gjennom dette blir mindre belastende for kvinnen. Utvalget finner imidlertid grunn til å advare mot for stor optimisme med hensyn til hva som kan oppnås gjennom å gi fornærmede flere deltakerrettigheter i straffesaker. I Sverige og Finland har fornærmede i en årrekke hatt anledning til langt større deltakelse i egen straffesak enn det som har vært tilfelle i Norge. Slik utvalget ser det, er det ingen automatikk i at flere prosessuelle rettigheter fører til bedre ivaretakelse av voldsutsatte kvinner i rettsapparatet. I den svenske Kvinnevoldskommisjonen (SOU 1995: 60) pekes det på at det er betydelige vanskeligheter knyttet til den rettslige behandlingen av saker om vold mot kvinner, vanskeligheter som altså ikke er løst gjennom å gi fornærmede partsrettigheter» 4

6.3.3 Oppfølging

Kvinnevoldsutvalgets utredning ble sendt på høring 8. desember 2003 med høringsfrist 8. mars 2004. Utvalgets forslag til en ny straffebestemmelse som retter seg mot vold i nære relasjoner, ble fulgt opp av departementet gjennom Ot.prp. nr. 113 (2004-2005), gjenfremsatt i Ot.prp. nr. 15 (2005-2006). Departementet foreslo en betydelig om­formulering av gjeldende § 219 i straffeloven, slik at bestemmelsen i realiteten fremstår som et nytt straffebud. Forslaget ble vedtatt ved lov 21. desember nr. 131. 5

Om Kvinnevoldsutvalgets forslag til straffe­prosessuelle endringer, skriver departementet i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) følgende:

«I statsråd 2. juli 2004 ble det utnevnt et utvalg som skal utrede hvordan den fornærmedes straffeprosessuelle stilling kan styrkes og foreslå lovendringer med sikte på en slik styrking («Fornærmedeutvalget»). Utredningen skal være ferdigstilt innen 1. januar 2006. Av utvalgets mandat fremgår det at utvalget i sitt arbeid skal se hen til NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Departementet vil komme tilbake til de straffeprosessuelle spørsmålene som berører fornærmedes stilling, når Fornærmedeutvalgets utredning er lagt frem.» 6

Samme sted sier departementet at en del av de andre spørsmålene av strafferettslig og straffe­prosessuell karakter som Kvinnevoldsutvalget drøfter, vil bli vurdert under arbeidet med proposisjonen om spesiell del i ny straffelov.

6.4 Arbeidsgruppen som vurderte praktiske, ikke rettslige, tiltak for å bedre ofrenes møte med politi og rettsapparat

Samtidig med oppnevnelsen av Fornærmedeutvalget, ble det nedsatt en arbeidsgruppe som skulle vurdere praktiske, ikke rettslige, tiltak for å bedre ofrenes møte med politi og rettsapparat, jf. 1.3.3.

Arbeidsgruppen avga sin rapport i september 2005 med følgende forslag til tiltak:

«Hurtigere straffesaksavvikling

1. Det bør innføres frist for beramming av saker der offeret er under 18 år, lik fristen der gjerningspersonen er under 18 år.

2. Dommeren må justere/fastsette tidspunkt for hovedforhandlingen i samråd med partene og bistandsadvokaten, samt gi fort­løpende informasjon til vitnene om eventuelle avvik i den oppsatte tidsplanen.

   Politi og påtalemyndighet

3. Kunnskapen om ofres og pårørendes reaksjoner og behov bør styrkes i politiet gjennom grunn-, videre- og etterutdanningen.

4. Den informasjon som gis av politiet må tilrettelegges slik at alle grupper kan gjøre seg nytte av den, herunder barn, personer med språkvansker eller ulike typer funksjonshemminger.

5. Politiet bør informere om det tilbud som gis ved rådgivningskontorene for kriminalitetsofre og andre lokale hjelpetiltak for ofre.

6. Politiets samarbeid med andre profesjoner bør utvikles og formaliseres.

7. Det bør utarbeides skriftlige rutiner/instrukser for hvordan politiet skal møte ofre og pårørende.

8. Utformingen av vitnestevninger i straffe­saker bør gjøres mer leservennlig. Den bør også inneholde informasjon om hvilke frivillige organisasjoner eller offentlige etater som kan tilby bistand, herunder vitnestøtte, der dette er tilgjengelig.

9. Det må sikres at aktor gjennomfører obligatorisk opplæring i vitnepsykologi og vitnebehandling.

10. Det bør utarbeides egne retningslinjer for påtalemyndighetens møte med ofre og pårørende.

11. Det bør tas initiativ til og legges til rette for samtale med ofre og pårørende i forkant av hovedforhandlingen.

12. Det bør utvikles rutiner slik at offeret, der konfliktrådsmegling kan være aktuelt, forespørres før siktede.

13. Det bør utarbeide rutiner som sikrer at spesielle behov hos ofre og pårørende avdekkes i forkant av straffesaken samt at denne informasjonen formidles til domstolen.

14. Det bør utarbeides skriftlige rutiner for håndteringen av erstatningskrav.

    Bistandsadvokat

15. Advokatforeningen bør tilby bistandsadvokater tilrettelagt opplæring.

16. Det bør vurderes å innføre fast bistandsadvokatordning tilsvarende det som gjelder for faste forsvarere, eller andre ordninger som kan sikre god kvalitet på de tjenester som ytes.

    Domstolene

17. Det må utvikles rutiner som sikrer at ofre og pårørende mottar aktuell forhåndsinformasjon om:

    • Domstolens lokaliteter

    • Praktiske forhold knyttet til selve rettssaken.

18. Det må sikres at informasjon fra påtale­myndighet, bistandsadvokat eller offeret selv blir tatt hensyn til, slik at tilrettelegging med bakgrunn i spesielle behov ivaretas.

19. Prosjektet vitnestøtte bør utvides til å omfatte flere domstoler.

20. Det må sikres rutiner for at sakens utfall meddeles ofre og pårørende før eller samtidig med at dommen offentliggjøres.

21. Kunnskapen om ofres reaksjoner og behov bør styrkes i domstolene ved at opplæring i vitnepsykologi og vitnebehandling gjøres obligatorisk for dommere.

22. Separate venterom bør tilbys i de saker der det bes om dette eller anses nødvendig.

    Konfliktrådet

23. Konfliktrådet skal være et synlig og godt tilbud for ofre og pårørende, og skal:

    • utvikle metoder og samtaleforum som ivaretar ofrenes behov

    • utvide pårørendes og andre berørtes rolle i konfliktrådsbehandlingen (for­samtaler, stormøter, utvidet megling).

24. Offeret skal tilbys megling uavhengig av hvilken skjebne saken får i straffesakskjeden.

25. Utvikle samarbeidet med rådgivnings­kontorene for kriminalitetsofre.

    Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre

26. Det bør vurderes å etablere en kriminalitetsoffermyndighet som får ansvaret for å sikre et helhetlig tilbud til kriminalitetsofre.

27. Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre gjøres til en permanent ordning og legges administrativt, faglig og økonomisk inn under Kontoret for voldsoffererstatning.

28. Tilbudet bør utvides slik at det opprettes et RKK i alle politidistrikt.»

Rapporten ble sendt på høring 29. september 2005 med høringsfrist 30. oktober og er til videre oppfølging i departementet.