13 Andre tiltak under straffesaken enn styrking av fornærmedes og etterlattes straffeprosessuelle stilling

13.1 Innledning

Utvalget viser til omtalen av Justisdepartementets arbeidsgruppe i punkt 1.3.3 og 6.4. For oversiktens skyld gjentas arbeidsgruppens forslag:

« Hurtigere straffesaksavvikling

1. Det bør innføres frist for beramming av saker der offeret er under 18 år, lik fristen der gjerningspersonen er under 18 år.

2. Dommeren må justere/fastsette tidspunkt for hovedforhandlingen i samråd med partene og bistandsadvokaten, samt gi fort­løpende informasjon til vitnene om eventuelle avvik i den oppsatte tidsplanen.

   Politi og påtalemyndighet

3. Kunnskapen om ofres og pårørendes reaksjoner og behov bør styrkes i politiet gjennom grunn-, videre- og etterutdanningen.

4. Den informasjon som gis av politiet må tilrettelegges slik at alle grupper kan gjøre seg nytte av den, herunder barn, personer med språkvansker eller ulike typer funksjonshemminger.

5. Politiet bør informere om det tilbud som gis ved rådgivningskontorene for kriminalitetsofre og andre lokale hjelpetiltak for ofre.

6. Politiets samarbeid med andre profesjoner bør utvikles og formaliseres.

7. Det bør utarbeides skriftlige rutiner/instrukser for hvordan politiet skal møte ofre og pårørende.

8. Utformingen av vitnestevninger i straffe­saker bør gjøres mer leservennlig. Den bør også inneholde informasjon om hvilke frivillige organisasjoner eller offentlige etater som kan tilby bistand, herunder vitnestøtte, der dette er tilgjengelig.

9. Det må sikres at aktor gjennomfører obligatorisk opplæring i vitnepsykologi og vitnebehandling.

10. Det bør utarbeides egne retningslinjer for påtalemyndighetens møte med ofre og pårørende.

11. Det bør tas initiativ til og legges til rette for samtale med ofre og pårørende i forkant av hovedforhandlingen.

12. Det bør utvikles rutiner slik at offeret, der konfliktrådsmegling kan være aktuelt, forespørres før siktede.

13. Det bør utarbeide rutiner som sikrer at spesielle behov hos ofre og pårørende avdekkes i forkant av straffesaken samt at denne informasjonen formidles til domstolen.

14. Det bør utarbeides skriftlige rutiner for håndteringen av erstatningskrav.

    Bistandsadvokat

15. Advokatforeningen bør tilby bistandsadvokater tilrettelagt opplæring.

16. Det bør vurderes å innføre fast bistandsadvokatordning tilsvarende det som gjelder for faste forsvarere, eller andre ordninger som kan sikre god kvalitet på de tjenester som ytes.

    Domstolene

17. Det må utvikles rutiner som sikrer at ofre og pårørende mottar aktuell forhåndsinformasjon om:

    • Domstolens lokaliteter

    • Praktiske forhold knyttet til selve rettssaken.

18. Det må sikres at informasjon fra påtalemyndighet, bistandsadvokat eller offeret selv blir tatt hensyn til, slik at tilrettelegging med bakgrunn i spesielle behov ivaretas.

19. Prosjektet vitnestøtte bør utvides til å omfatte flere domstoler.

20. Det må sikres rutiner for at sakens utfall meddeles ofre og pårørende før eller samtidig med at dommen offentliggjøres.

21. Kunnskapen om ofres reaksjoner og behov bør styrkes i domstolene ved at opplæring i vitnepsykologi og vitnebehandling gjøres obligatorisk for dommere.

22. Separate venterom bør tilbys i de saker der det bes om dette eller anses nødvendig.

    Konfliktrådet

23. Konfliktrådet skal være et synlig og godt tilbud for ofre og pårørende, og skal:

    • utvikle metoder og samtaleforum som ivaretar ofrenes behov

    • utvide pårørendes og andre berørtes rolle i konfliktrådsbehandlingen (forsamtaler, stormøter, utvidet megling)

24. Offeret skal tilbys megling uavhengig av hvilken skjebne saken får i straffesakskjeden.

25. Utvikle samarbeidet med rådgivningskontorene for kriminalitetsofre.

    Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre

26. Det bør vurderes å etablere en kriminalitetsoffermyndighet som får ansvaret for å sikre et helhetlig tilbud til kriminalitetsofre.

27. Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre gjøres til en permanent ordning og legges administrativt, faglig og økonomisk inn under Kontoret for voldsoffererstatning.

28. Tilbudet bør utvides slik at det opprettes et RKK i alle politidistrikt.»

Utvalget bemerker at arbeidsgruppen og utvalget i all hovedsak har sammenfallende oppfatning av ofrenes behov og ønsker. Ingen av arbeidsgruppens anbefalinger står i strid med utvalgets oppfatninger eller forslag. De forslag som er fremsatt i punkt 1, 11, 12, 14, 16 og 20 er ivaretatt ved utvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven, domstolloven og påtaleinstruksen.

13.2 Saksbehandlingstiden

Utvalget er enig i arbeidsgruppens understrekning av betydningen av saksbehandlingstiden. Mange av de utvalget har hatt samtaler med, har fremhevet at den lange saksbehandlingstiden fra anmeldelse til endelig dom av mange fornærmede og etterlatte oppleves som en av de største belastningene i straffesaken. 1 Utvalget er enig i at den lange behandlingstiden fra anmeldelse til endelig dom er en av de største svakhetene i strafferettspleien i dag. Et av de viktigste tiltakene for å ivareta fornærmedes interesser bedre enn i dag, er å korte ned behandlingstiden hos politiet, påtalemyndigheten og domstolene. I tillegg til den belastning som selve tidsforløpet representerer, kommer at mulighetene for oppklaring av saken gjennom etterforsking og dom, svekkes desto eldre saken blir.

Utvalget har for alle de forslag utvalget fremmer nøye vurdert nyttevirkningene mot de prosessøkonomiske konsekvensene. Dette er svært viktig. Utvalget understreker, jf. foran under punkt 8.9 at ressurstilførsel bør være en absolutt forutsetning for å gjennomføre de av utvalgets forslag som ellers kunne gå ut over saksbehandlingstiden.

Utvalget vil peke på betydningen av at politiet prioriterer de sakene som rammer de fornærmede sterkest, nemlig de alvorligste volds- og seksuallovbruddene. Utvalget viser til riksadvokatens rundskriv om dette. 2 Det skjer dessverre for ofte at etterforsking og påtalebehandling også i alvorlige saker tar alt for lang tid. Noen saker stanser opp uten at det i etterhånd er mulig å påvise noen grunn. Utvalget fremmer i punkt 9.6 forslag om at det innføres en frist for å ta ut tiltale i visse saker der fornærmede er under 18 år.

Også domstolene må prioritere disse sakene. Fra flere fornærmede og etterlatte samt fagpersoner som utvalget har vært i kontakt med, er det pekt på at hensynet til siktedes frie forsvarervalg har medført forsinkelser ved berammelse av hovedforhandlingen. Ved lovendringer i straffe­prosessloven § 102 de senere år er det slått fast at hensynet til det frie forsvarervalg må vike når dette fører til forsinkelse av betydning for saken. Det fremgår av rettspraksis at hensynet til fornærmede og etterlatte ved forsinkelse av saken må trekkes inn i vurderingen. 3 Det er viktig at dette følges opp av domstolene.

Utvalget viser til punkt 9.7.9, der flertallet, alle unntatt Stabell, foreslår at det i saker om volds- og seksuallovbrudd der fornærmede er under 18 år skal prioriteres på samme måte som saker der tiltalte er under 18 år.

Dommerne har også et særlig ansvar for å styre gjennomføringen av straffesaken. 4

I tingrettene bør dommerne allerede under fengslingsforlengelse ta opp spørsmålet om sakens fremdrift, jf. prinsippet i straffeprosessloven § 185 annet ledd, og eventuelt forhåndsberamme saken, særlig i fristsaker. Berammelse må skje umiddelbart etter at tiltale er kommet inn til retten eller ankesaken er henvist.

I de større sakene bør det overveies å avholde uformelt saksforberedende møte eller telefonkonferanse, der også bistandsadvokaten innkalles. I møtet bør bevisoppgavene foreligge, gjennom­føringen av hovedforhandlingen gjennomgås og en fremdriftsplan diskuteres, slik at hovedforhandlingen kan avvikles på en mest mulig effektiv måte uten unødig tidsspille. Det bør i møtet også søkes avklart om det vil oppstå særskilte prosessuelle spørsmål, for eksempel om fornærmede eller etterlatte vil begjære rettens beslutning for at tiltalte skal forlate rettssalen, jf. straffeprosessloven § 284. Slike spørsmål bør om mulig avgjøres før hovedforhandlingen, jf. punkt 9.7.7.

13.3 Beskyttelse og skånsom behandling

Et annet viktig spørsmål er fornærmedes og etterlattes behov for beskyttelse. Enkelte grupper fornærmede har et særlig behov for beskyttelse i forbindelse med straffesaken. Dette gjelder særlig fornærmede som har vært utsatt for familievold, vold fra organiserte kriminelle miljøer og for alvorlige trusler. Ikke sjelden frykter de fornærmede, noen dessverre med god grunn, represalier og nye overgrep. Disse fornærmede har behov for vern og beskyttelse, og kan være engstelige for at aktiv utøvelse av prosessuelle rettigheter vil provosere frem nye overgrep. Også for disse gruppene, må imidlertid forholdene legges til rette for at de – hvis de ønsker det – kan utøve de styrkede prosessuelle rettighetene som utvalget foreslår. For disse fornærmede, er likevel utfordringen først og fremst å gi trygghet og beskyttelse. Utvalget viser her til ordningene med besøksforbud, voldsalarmer, vitne­beskyttelse, og reglene om mulighet for hemmelig adresse og ny identitet.

Utvalget viser også til Politidirektoratets «Nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse», utarbeidet i desember 2003.

Utvalget vil dertil understreke betydningen av praktiske tiltak for å beskytte og skåne fornærmede i forbindelse med rettsmøter og hovedforhandling, slik som vitnebeskyttelsesprogram, den vitnestøtteordning som nå er under utforming 5 og godtgjørelse til ledsager. 6 Justisdepartementet nedsatte 26. september 2005 en arbeidsgruppe som skal se på oppfølgningen av vitner i straffe­sakskjeden.

Domstolene bør også sikre de fornærmede som har behov for det eget venterom i tinghuset, og avklare med bistandsadvokaten før hovedforhandlingen om det foreligger andre særlige beskyttelsesbehov. Domstolen bør i de alvorligste sakene undersøke om det er behov for å oppnevne en funksjonærkontakt for fornærmede eller de etterlatte, herunder få avklart om det er ønskelig med en omvisning i rettssalen på forhånd. Domstolen bør for eksempel gjennom en utpekt funksjonær eller rettsbetjent, sørge for at fornærmede og etterlatte er sikret en hensiktsmessig plass i rettslokalet.

13.4 Under hovedforhandling

Fornærmede eller etterlatte som har fått oppnevnt bistandsadvokat bør gis plass i rettssalen ved siden av bistandsadvokaten. Mange har overfor utvalget understreket at det oppleves krenkende at fornærmede og etterlatte er henvist til å sitte på tilhørerbenken uten mulighet til å kommunisere med sin advokat, mens tiltalte er plassert ved siden av sin forsvarer.

Om adgangen til å utvise siktede eller tiltalte under fornærmedes forklaring, viser utvalget til straffeprosessloven §§ 245 og 284, og til den nærmere fremstilling av disse regler under punkt 3.1.8.4. Utvalgets flertall, alle unntatt Stabell, foreslår at disse reglene skal omfatte noen flere etterlatte enn etter dagens regler. Utvalget understreker betydningen av at de fysiske forholdene i rettssalen der det er behov for det legges til rette for at tiltalte ikke kan iaktta fornærmede.

Videre forslår utvalget i punkt 9.8.8.2 at det arbeides videre med en ordning som åpner for fjern­avhør med videooverføring under rettmøter og under hovedforhandlingen av sårbare fornærmede og vitner som frykter trusler, represalier og lignende. Forslaget krever at alle tinghus utstyres med videooverføringsutstyr.

Utvalget mener det er behov for bedre kunnskaper om ofrenes behov og reaksjoner og for holdningsendringer i alle ledd i straffesakskjeden, og særlig i domstolene. Under utvalgets samtaler med fornærmede og fagpersoner er det kommet kritikk mot dommernes og domstolenes håndtering av saker som involverer etterlatte og fornærmede som har vært utsatt for alvorlige integritetskrenkelser. Behovet for skolering på dette området er påpekt både av Kvinnevoldsutvalget og av Justisdepartementets arbeidsgruppe.

Under hovedforhandlingen har dommeren et særlig ansvar for å skape et miljø som gir fornærmede, vitner og tiltalte størst mulig trygghet. For de aller fleste innebærer det en påkjenning å forklare seg for en domstol. For vitner som i tillegg er fornærmet, er påkjenningen gjerne ekstra stor. At fornærmede føler seg trygg, er også viktig for sakens opplysning. Det kan være nyttig å starte avhøret med å fortelle fornærmede hvem de forskjellige aktørene er, og i hvilken rekkefølge disse vil stille spørsmål. Under avhøret av fornærmede har dommeren et særlig ansvar for å påse at avhøret skjer på en måte som tar rimelig hensyn til fornærmede. Det skal gripes inn overfor ledende spørsmål og spørsmål som ikke kommer saken ved. Gjentatte spørsmål, både fra advokatene og fra dommerbordet, bør unngås. Spørsmål om fornærmedes vandel, alminnelige troverdighet og tidligere seksuelle atferd må bare finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Hvis avhøret ikke gjennomføres på en tilfredstilledende måte, må rettens formann overta avhøringen. Dommerens opptreden må imidlertid ikke gå på bekostning av kravet til objektivitet. Både tiltalte og fornærmede skal behandles med respekt og verdighet.