10 Tiltak for å styrke etterlattes stilling

10.1 Innledning

Noen grupper av etterlatte bør etter utvalgets oppfatning på enkelte områder gis lignende rettigheter som fornærmede, jf. foran i kapittel 8. Men de etterlattes svakere tilknytning til straffesaken tilsier at de på andre områder ikke gis en like sterk stilling som fornærmede. Utvalget forslår at enkelte etterlatte gis en styrket rett til informasjon, innsyn og tilstedeværelse.

10.2 Hvem bør gis prosessuelle rettig­heter?

10.2.1 Avgrensning av personkretsen

Utvalget har foran under punkt 8.7.2 kommet til at rettigheter først og fremst bør tilkomme etterlatte, ikke pårørende der fornærmede selv er i live.

Foreldre som mister sine barn ved en straffbar handling rammes meget hardt. Foreldre til m­indreårige barn som blir drept (og i noen tilfelle også foreldre til barn over 18 år) fikk derfor særlige rettigheter ved lov 2. juli 2004 nr. 61. 1 Det nære forhold mellom barn og foreldre var hovedbegrunnelsen for å gi disse etterlatte særlige rettigheter. Også ellers i lovverket er forholdet mellom barn og foreldre i mange sammenhenger satt i en særstilling. 2 Utvalget er bedt om å vurdere om de rettigheter som ble gitt foreldre og verger ved lovendringen bør gis også til andre grupper.

Innledningsvis minnes om at etterlatte som fremmer erstatnings- eller oppreisningskrav i straffe­saken har prosessuelle rettigheter som fornærmet i saken, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd og punkt 3.1.2.3. 3 De etterlatte kan fremme det borgerlige kravet selv med fulle partsrettig­heter, jf. straffeprosessloven § 428, eller be om at påtalemyndigheten fremmer kravet, jf. § 427. Det er derfor særlig hvor etterlatte ikke krever erstatning det må vurderes å innføre nye prosessuelle rettigheter.

Etter utvalgets oppfatning er det først og fremst nær følelsesmessig, rettslig eller økonomisk tilknytning til avdøde som tilsier prosessuelle rettigheter for etterlatte. Dernest er det et viktig om moment om etterlatte av andre grunner rammes spesielt hardt eller har en særlig interesse i utfallet av straffesaken. Utvalget mener at rettighetene bør begrenses til en forholdsvis snever krets av etterlatte, og til dem som presumptivt stod den avdøde nærmest.

Utvalget foreslår at rettigheter gis til fornærmedes ektefelle/samboer/registrert partner, myndige barn og foreldre, og at dette fastsettes i en definisjon av etterlatte i straffeprosessloven.

Forholdet mellom ektefeller, registrerte partnere og samboere er underlagt særlige rettsregler. Ektefeller og registrerte partnere har gjensidig underholdsplikt, og de er underlagt felles formuesordning i ekteskapsloven. Samboere har ikke gjensidig underholdsplikt, og er ikke underlagt ekteskapslovens formuesordning. Husstands­fellesskapsloven 4 innholder imidlertid enkelte regler om rett til å overta bolig og innbo ved død og samlivsbrudd. Både ekteskap og samboerforhold har skatte- og trygderettslige virkninger. Disse rettslige båndene medfører ikke i seg selv behov for å gi straffeprosessuelle rettigheter, men avspeiler det nære følelsesmessige forholdet og livsfellesskapet mellom ektefeller, registrerte partnere 5 og samboere. Mellom foreldre og myndige barn er det ikke slike rettslige bånd, men den gjensidige følelsesmessige tilknytningen er som oftest sterk og livsvarig.

10.2.2 Selvstendige rettigheter til alle – eller i prioritert rekkefølge?

Ikke sjelden vil det være flere etterlatte, for eksempel både ektefelle og myndige barn. Det må derfor vurderes om alle som regnes som etterlatte etter utvalgets utkast til definisjon skal gis selvstendige rettigheter, eller om rettighetene skal tilfalle en enkelt eller noen av dem i en prioritert rekkefølge. Etter utvalgets syn kan det ikke svares generelt på dette spørsmålet. Noen rettigheter bør tilkomme alle etterlatte, for eksempel retten til å være til stede i rettsmøter. For andre rettigheter ville det føre for langt om alle de etterlatte kunne gjøre dem gjeldende. For eksempel bør det som oftest være tilstrekkelig at én av de etterlatte kan utøve informasjonsrettighetene.

Utvalget har utformet definisjonen i utkastet til straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum slik at de som gjennomgående står avdøde nærmest nevnes først (ektefelle/samboer, dernest myndige barn og foreldre). Rettighetene bør etter utvalgets oppfatning som regel bare kunne utøves av avdødes nærmeste. Utvalget foreslår å bruke uttrykket «etterlatte i prioritert rekkefølge» for å klargjøre dette, jf. utkastet til definisjon i § 93 a annet ledd annet punktum. I de tilfeller utvalget foreslår at både ektefelle/samboer og myndige barn og foreldre skal kunne utøve rettigheten, brukes uttrykket «alle etterlatte». Enkelte steder brukes bare «etterlatte». For eksempel foreslås «etterlatte» gitt rettigheter ved politiavhør. Da gjelder rettighetene alle etterlatte som blir avhørt. Det ville i slike tilfeller ikke gi mening å gi rettighetene til «alle» etterlatte eller etterlatte «i prioritert rekkefølge».

Utvalget foreslår som det fremgår nedenfor at de etterlatte i hovedsak gis de rettigheter som er gitt til foreldre med barn under 18 år som er død som følge av en straffbar handling. Det vises til oversikten over gjeldende rett i punkt 3.3.1.2.

Enkelte rettigheter foreslår utvalget at bare skal tilkomme etterlatte som får oppnevnt bistandsadvokat. På samme måte som for fornærmede, blir disse benevnt «etterlatte med særlige rettigheter».

10.2.3 Særlig om barn som etterlatte

Når fornærmede etterlater seg mindreårige barn, representerer vergen barnet i spørsmål som gjelder eventuelt borgerlig rettskrav, jf. vergemålsloven § 38.

Utvalget mener det ikke er grunn til å gi mindre­årige barn straffeprosessuelle rettigheter som etterlatte. En mindreårig kan ikke selv utøve slike rettigheter, og rettighetene er av så personlig karakter at de ikke bør utøves av barnets verge på dets vegne.

10.3 Bestemmelser om etterlatte i nytt kapittel i straffeprosessloven

Utvalget foreslår at det i et nytt kapittel 8 a i straffeprosessloven tas inn generelle bestemmelser om fornærmede og etterlatte. Kapittelet bør innholde avgrensninger av hvilke etterlatte som gis straffeprosessuelle rettigheter, samt enkelte generelle bestemmelser om deres rettigheter. Om hvem av de etterlatte som bør få rettigheter, vises det til drøftelsen i punkt 10.2.1. Det vises ellers til merknadene til de enkelte bestemmelsene i kapittel 15 nedenfor.

10.4 Rett til konsultasjon med advokat før anmeldelse?

Utvalget foreslår at fornærmede som har krav på bistandsadvokat gis rett til samtale med advokat betalt av det offentlige, uavhengig av om lovbruddet anmeldes, se punkt 9.4. Etter gjeldende rett blir slik samtale dekket av det offentlige bare hvis forholdet anmeldes.

Etterlatte har ikke samme behov for advokatbistand for å vurdere om et lovbrudd bør anmeldes. I de aller fleste tilfeller vil politiet sette i verk etterforsking av eget tiltak dersom et dødsfall kan tenkes å ha sammenheng med en straffbar handling. Hvis en savnet person kan være omkommet som følge av en straffbar handling, vil det rutinemessig bli iverksatt etterforsking uavhengig av om forholdet anmeldes. De etterlatte vil da kunne ha behov for bistandsadvokat. Se nærmere punkt 11.3.12 om oppnevning av bistandsadvokat for pårørende til savnede personer.

Situasjonen er således gjennomgående annerledes for etterlatte enn for fornærmede, hvor anmeldelsen ofte er politiets første kilde til kunnskap om lovbruddet. Etterlatte stilles, i motsetning til fornærmede, sjelden overfor vanskelige overveielser knyttet til hva som vil skje hvis forholdet anmeldes, om man vil bli trodd av rettsmyndig­hetene, sannsynligheten for at forholdet vil bli straffeforfulgt eller lignende.

10.5 Styrkede rettigheter under etterforskingen

10.5.1 Innledning

Etterlattes hovedinteresse under etterforskingen er knyttet til at saken blir oppklart så raskt som mulig og at de får informasjon om utviklingen i saken og forventet fremdrift. Utvalgets materiale viser at forut­beregnelighet er et særlig viktig for de etterlatte. De ønsker å vite hva som skal skje, når avgjørelser vil fattes og ikke minst om en antatt gjerningsperson er varetektsfengslet. Mangel på informasjon har vært fremhevet som et hovedproblem av de etterlatte utvalget har vært i kontakt med. Informasjon fra politi og påtalemyndighet og innsyn i saksdokumentene er således sentrale rettigheter.

Enkelte saker får stor mediedekning. I slike saker er det særdeles viktig at informasjon gis til de etterlatte først. Å møte ny informasjon fra politiet gjennom pressen kan være en betydelig tilleggsbelastning for etterlatte og kan gi dem en følelse av fremmedgjøring og manglende respekt.

10.5.2 Politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt

I punkt 9.5.2.2 og 9.5.2.3 foreslår utvalget nye bestemmelser i straffeprosessloven og påtale­instruksen som pålegger politiet å gi enkelte fornærmede generell skriftlig informasjon om saksgangen og hvilke rettigheter de har under etter­forsking og retteføring, samt konkret informasjon om fremdriften i den enkelte sak. Informasjonspliktene gjelder overfor fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser.

Utvalget mener de samme bestemmelsene bør gis anvendelse for etterlatte i prioritert rekkefølge, se forslag til påtaleinstruksen §§ 7-6, 8-4 g, 8-4 i og 9-6. Etterlatte generelt bør også innarbeides ved siden av fornærmede i endringsforslaget til straffeprosessloven § 61 c og påtaleinstruksen § 3-3 om unntak fra taushetsplikt og adgangen til å gi taushetsbelagt informasjon med pålegg om taushetsplikt.

Politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt skal gjelde ovenfor én representant for de etterlatte, utpekt etter rekkefølgen som foreslått i straffeprosessloven § 93 annet ledd annet punktum, se nærmere kommentar til denne bestemmelsen i kapittel 15. Hvis de nærmeste etterlatte er avdødes foreldre, og disse ikke lever sammen, må begge kunne kreve å motta informasjon. Etterlatte i prioritert rekkefølge bør også kunne peke ut en stedfortreder som skal motta informasjon på deres vegne, jf. forslaget til påtaleinstruksen § 8-4 f.

Også etterlatte i prioritert rekkefølge bør få oppgitt en kontaktperson i politiet, jf. forslaget til ny § 8-4 e i påtaleinstruksen.

Den skriftlige informasjonen som etter forslaget til § 8-4 g i påtaleinstruksen skal gis til de etterlatte, må tilpasses at ikke alle etterlatte vil få oppnevnt bistandsadvokat. Det bør derfor gis informasjon blant annet om reglene om etterlattes krav på oppreisning og erstatning for forsørgertap, og om muligheten for å få en samtale med aktor før hovedforhandlingen.

Ut fra lovens system i dag, gjelder reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a om bistandsadvokaten tilsvarende for etterlatte så langt de passer. Utvalget mener etterlatte av pedagogiske grunner bør innarbeides i lovteksten ved siden av fornærmede der rettighetene er gitt til begge grupper.

Utvalget foreslår derfor en endring i straffe­prosessloven § 107 a siste ledd om at politiet skal gjøre etterlatte som har krav på bistandsadvokat kjent med denne rettigheten. En slik informasjonsplikt er allerede hjemlet i påtaleinstruksen § 8-8 annet ledd første og annet punktum.

Påtalemyndighetens informasjonsplikter i forbindelse med borgerlige rettskrav er omtalt i kapittel 12.

10.5.3 Rett til dokumentinnsyn

Etter lov 2. juli 2004 nr. 61 har foreldre og verger til mindreårige barn som er omkommet ved en straffbar handling etter straffeprosessloven § 242 rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter under etterforskingen. De etterlatte som fremmer erstatningskrav, har rett til innsyn etter samme regler som de fornærmede, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd. I tråd med den generelle utvidelsen av kretsen av etterlatte som gis prosessuelle rettigheter, mener utvalget at kretsen av innsynsberettigede bør utvides noe.

Utvalget har diskutert hvorvidt rett til dokumentinnsyn bør gis til flere etterlatte eller bare til én representant utpekt etter lovens rekkefølge blant de etterlatte. På den ene side har utvalget forståelse for at det kan være en sterk belastning for den ene representanten for de etterlatte stadig å måtte gjenfortelle og videreformidle informasjon til andre etterlatte. På den annen side vil det være mest hensiktsmessig for politiet om antall personer med innsyn i dokumentene er forholdsvis begrenset. Også personvernhensyn taler for en begrensning av kretsen av de innsynsberettigede. Utvalget er derfor kommet til at innsynsretten bare bør gis til etterlatte i prioritert rekkefølge. Foreldre som ikke lever sammen bør imidlertid kunne utøve innsynsretten hver for seg. De innsynsberettigede bør dessuten kunne peke ut en stedfortreder som på deres vegne kan motta informasjon og utøve retten til innsyn, jf. utvalgets utkast til ny § 8-4 f i påtaleinstruksen.

I punkt 9.5.3 har utvalget foreslått at fornærmede og dennes advokat skal ha rett til å bringe avslag på dokumentinnsyn inn for retten. Utvalget foreslår at tilsvarende skal gjelde etterlatte med innsynsrett, selv om de ikke fremmer erstatningskrav i saken.

10.5.4 Etterforskingens innhold

Som for fornærmede bør det inntas en regel i påtale­instruksen (ny § 8-4 d) om at etterlatte som avhøres skal spørres om det er særskilte vitner som ønskes avhørt eller spesielle etterforskingsskritt som ønskes foretatt.

Utvalget foreslår også at det inntas en bestemmelse i påtaleinstruksen (ny § 8-4 h) som gir etterlatte som har bistandsadvokat rett til å be om å få gi en sammenhengende forklaring under etterfors­kingen om virkningene av lovbruddet, jf. punkt 9.5.4 om tilsvarende forslag for fornærmede med særlige rettigheter. Et slikt avhør er særlig viktig for å sikre ajourførte opplysninger om forhold som kan ha betydning for etterlattes erstatningskrav. Utvalget antar at det i saker der det kan være erstatningskrav av noen størrelse gjennomgående vil være oppnevnt bistandsadvokat etter endringsforslaget til straffeprosessloven § 107 a tredje ledd. Siden slike avhør legger beslag på politiets kapasitet, antar utvalget at det er hensiktsmessig å avgrense retten til et avhør om lovbruddets virkninger til etterlatte som har fått oppnevnt bistandsadvokat. Dette er likevel ikke til hinder for at det foretas slike avhør også i andre saker. Det kan for eksempel være gode grunner til å foreta slike avhør hvis etterlatte har bedt påtalemyndigheten om å fremme erstatningskrav for dem.

Utvalget foreslår i punkt 9.5.4 at det gjøres en tilføyelse i straffeprosessloven § 237 om at retten etter anmodning fra fornærmede kan oppnevne en sakkyndig under etterforskingen for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført der det er nødvendig for å avgjøre erstatningskravet. Bestemmelsen vil også gjelde for etterlatte som fremmer krav om erstatning siden de da etter straffe­prosesslovens system er å regne for fornærmede, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd.

I tråd med det som er sagt i punkt 9.5.4 om fornærmede, har utvalget kommet til at etterlatte ikke bør gis krav på møte med etterforskingsledelsen, men et slikt møte kan selvsagt avholdes om ønskelig. Utvalget regner med at anmodninger fra etterlatte om et møte med politiet under etterforskingen vil imøtekommes.

10.5.5 Særlig om rettsmøter under etter­forskingen

Utvalget foreslår at etterlatte med særlige rettigheter varsles gjennom bistandsadvokaten til slike rettsmøter under etterforskingen, se punkt 9.5.5.2 om det tilsvarende spørsmålet for fornærmede. Utvalget foreslår også at alle etterlatte som nevnt i § 93 a annet ledd første punktum skal ha rett til å være til stede i alle rettsmøter, jf. forslag til straffeprosessloven § 93 d. Som fornærmede skal også alle etterlatte i utgangspunktet gis anledning til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører, jf. endringsforslag til domstolloven § 127. Det foreslås visse justeringer i straffeprosessloven § 245 om adgangen til å vise ut etterlatte i retts­møter under etterforskingen. Det vises til merknadene til endringsforslagene i kapittel 15 nedenfor.

Som for fornærmede foreslår utvalget ikke at de etterlatte gis rett til aktive prosessuelle rettigheter under rettsmøter under etterforskingen. Det vises til drøftelsen i punkt 9.5.5.3.

Dersom etterlatte skal avhøres i rettsmøter under etterforskingen, foreslår utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, at også avdødes ektefelle, registrerte partner og samboer, voksne barn og foreldre skal gis rett etter straffeprosessloven § 245 til å be om at siktede forlater rettssalen under deres forklaring.

Mindretallet , Stabell, kan ikke se at det er behov for en slik utvidelse av straffeprosessloven § 284. Begrunnelsen for disse bestemmelsene er frykten for at en «uforbeholden forklaring» ellers ikke vil bli gitt. I tillegg kommer den store belastning det kan være for offeret å møte siktede ansikt til ansikt i retten. De samme hensynene gjør seg ikke gjeldende i samme grad overfor de etterlatte som ikke selv direkte har opplevd overgrepet. Unntak bør kunne gjøres overfor de personer som direkte har vært vitne til utførelsen av den straffbare handling.

10.5.6 Avsperring av åsted som tilhører etterlatte. Tilbakelevering av beslag.

Hvis fornærmede er drept i eget hjem, blir boligen ofte avsperret under etterforskingen for å sikre bevis. Etterlatte som hadde felles husholdning med avdøde kan bli påført en betydelig tilleggsbelastning ved å bli utestengt fra egen bolig, eller ved å måtte vente med å selge boligen til den er frigitt. Noen etterlatte utvalget har hatt kontakt med har fortalt at de er blitt avskåret fra å hente tøy og andre personlige eiendeler fra eget hjem i lang tid. Det forslag som er fremsatt om punkt 9.5.8 om at den som rammes skal informeres om adgangen til å bringe saken inn for retten, vil også komme de etterlatte til gode.

Utvalget har også fått flere innspill om mang­lende hensynsfullhet fra politiet ved tilbaksendelse til etterlatte av avdødes klær, smykker og lignende. For eksempel er avdødes klær etter lang tid, uten forvarsel returnert som postpakke, eiendeler er returnert uten at blodflekker er fjernet osv. Her er det behov for retningslinjer fra overordnet myndighet.

10.6 Avgjørelse av påtalespørsmålet

Utvalget er kommet til at etterlatte ikke bør gis en særskilt rett til å uttale seg før påtalemyndigheten treffer avgjørelse i saken. Det vises til drøftelsen i punkt 9.6 om det tilsvarende spørsmålet for fornærmede. Dette er imidlertid ikke til hinder for at etterlatte enten selv eller via sin bistandsadvokat kan henvende seg til påtalemyndigheten og formidle sitt syn på påtalespørsmålet.

Utvalget foreslår at også etterlatte skal underrettes om påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet. I dag er en slik rett stort sett gitt til den som hadde foreldreansvaret eller var verge i saker der fornærmede under 18 år har omkommet som følge av en straffbar handling. Det foreslås inn­arbeidet regler i påtaleinstruksen om dette, se endringsforslag til påtaleinstruksen §§ 17-2 og 20-7.

Utvalget foreslår videre å endre straffeprosessloven § 59 a slik at det uttrykkelig fastsettes at etterlatte i prioritert rekkefølge har rett til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser. Lovfesting av slik klagerett var drøftet også under arbeidet med lov 2. juli 2004 nr. 61 som ga visse rettigheter til foreldre til personer under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. Departementet mente (blant annet med henvisning til riksadvokatens høringsuttalelse) at det ikke var nødvendig å nevne denne personkretsen eksplisitt i § 59 a fordi etterlatte ble omfattet av «andre med rettslig klageinteresse». Men departementet skrev videre: «Det blir i så fall eit spørsmål utvalet som skal sjå på den fornærma si stilling, kan take nærare føre seg.» 6 Når utvalget gjennom sine forslag etablerer etterlatte som en egen kategori av rettighetshavere i straffeprosessloven, taler pedagogiske hensyn for at de også nevnes særskilt som klageberettigede i straffeprosessloven § 59 a.

10.7 Forberedelse til hovedforhand­lingen

Påtalemyndigheten skal underrette fornærmede om at det er tatt ut tiltale og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 264 a første ledd. Bestemmelsen omfatter også etterlatte som har fremmet erstatningskrav, jf. straffe­prosessloven § 3 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder dessuten tilsvarende for den gruppen av etterlatte som ble gitt rettigheter ved lov 2. juli 2004 nr. 61, jf. straffeprosessloven § 264 a fjerde ledd. Utvalget foreslår at retten til underretning utvides til også andre etterlatte, men i prioritert rekkefølge.

Utvalget foreslår i punkt 9.7.2 å lovfeste en rett for fornærmede med særlige rettigheter til å komme med innspill til bevisoppgaven. Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, mener at etterlatte ikke bør gis samme rett. Flertallet fremhever at etterlatte ikke har samme tilknytning til saken som fornærmede og gjennomgående ikke vil ha samme mulighet til å bidra til sakens faktiske opplysning som fornærmede. Det er likevel selvsagt ikke noe i veien for at etterlatte henvender seg til påtale­myndigheten, fortrinnsvis gjennom bistandsadvokat, med forslag til bevis som bør føres under hovedforhandlingen. Austegard mener at også etterlatte bør gis en slik rett. En slik rettighet kan, her som ellers, være en viktig garanti for at bevis som på­talemyndigheten har oversett kommer frem under hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår i punkt 9.7.4 å oppheve begrensningene i dokumentinnsyn begrunnet i fare for at innsyn vil kunne svekke bevisverdien av fornærmedes vitneutsagn under hovedforhandlingen. Dette får virkning også for etterlatte som har status som fornærmet fordi de fremmer erstatningskrav, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd. Utvalget foreslår dessuten at dette skal gjelde også for andre etterlatte.

Utvalget har drøftet hvorvidt etterlatte bør varsles om hovedforhandlingen. Dette har selvstendig betydning for de etterlatte som verken har bistandsadvokat, skal forklare seg som vitne eller fremmer borgerlig krav som nevnt i § 3. Etterlatte har i mange tilfeller en naturlig og sterk interesse av å kunne følge hovedforhandlingen både for å få vite mest mulig om hva som skjedde med avdøde og for å kunne følge på nært hold hvordan saken gjennomføres. De bør ikke være avhengig av å fremme erstatningskrav eller lignende for å kunne ivareta disse interessene. Utvalget har derfor kommet til at etterlatte i prioritert rekkefølge bør underrettes om berammelse av hovedforhandlingen, se forslag til straffeprosessloven § 275 fjerde ledd nytt annet punktum.

Utvalget har i punkt 9.7.6 foreslått at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser skal varsles om bevisopptak gjennom sin bistandsadvokat. Etterlatte med bistandsadvokat bør varsles på samme måte. Det samme gjelder hvis de fremmer erstatningskrav selv etter straffeprosessloven § 428. 7

Etterlatte som anses som fornærmede fordi de fremmer erstatningskravet selv, har rett til å stille spørsmål under bevisopptak så langt det har betydning for avgjørelsen av erstatningskravet. Utvalget foreslår ikke at etterlatte ellers skal ha rett til å stille spørsmål under bevisopptak, jf. drøftelsen under punkt 10.8.3 nedenfor av det tilsvarende spørsmål under hovedforhandlingen.

Som for fornærmede, foreslår utvalget at det innføres bestemmelser om at det om mulig bør avgjøres før hovedforhandlingen hvorvidt tiltalte skal utvises under de etterlattes forklaring, om saken helt eller delvis skal gå for lukkede dører og om pådømmelsen av erstatningskravet skal utsettes. Dersom det holdes rettmøte til behandling av slike spørsmål, vil etterlatte som har bistandsadvokat varsles om rettsmøtet gjennom advokaten, jf. forslaget til straffeprosessloven § 107 c annet ledd første punktum.

Også etterlatte i prioritert rekkefølge foreslås gitt rett til en samtale med aktor før hovedforhandlingen. For å lette påtalemyndighetens rutiner foreslås det at tilbudet skal utløses på de etterlattes initiativ, det vil si at de etterlatte må gi beskjed om at de ønsker en slik samtale.

10.8 Hovedforhandlingen

10.8.1 Tidspunktet for de etterlattes forklaring og de etterlattes rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen

Hvis etterlatte skal vitne, skjer dette i hovedsak etter de vanlige regler for vitneforklaringer. Det følger av straffeprosessloven § 129 at vitner som regel ikke bør høre på forhandlingen i saken før de er avhørt. Etterlatte som ikke skal gi vitneforklaring, har samme rett til å være til stede under hovedforhandlingen som allmennheten ellers når saken går for åpne dører.

Etterlatte som fremmer erstatningskravet selv har rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen. I juridisk teori er det uenighet om det samme gjelder dersom kravet blir fremmet av påtale­myndigheten. 8

Informasjon er svært viktig for mange etterlatte. De ønsker å få vite hva som har skjedd og å få en forklaring på hvorfor det skjedde. Mange etterlatte ønsker derfor å følge hele hovedforhandlingen. Utvalget mener forholdene i størst mulig utstrekning bør legges til rette for dette. Som for de fornærmede, foreslår utvalget derfor at avdødes ektefelle eller samboer, foreldre og myndige barn som hovedregel bør gis rett til å være til stede under hovedforhandlingen selv om den går for lukkede dører, se forslag til straffeprosessloven § 93 d og domstolloven § 127.

Utvalget foreslår i punkt 9.8.3.2 at fornærmede skal forklare seg før tiltalte og dermed gis rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen, selv om vedkommende skal vitne i saken. Utvalget er kommet til at også etterlatte som hovedregel bør få være til stede under hele hovedforhandlingen uavhengig av om de skal vitne. Normalt vil det ikke være naturlig å la etterlatte forklare seg først på samme måte som den fornærmede. Etterlatte vil sjelden kjenne til hendelsesforløpet på en måte som gjør det naturlig at deres forklaring er den første. På den annen side gjør nettopp det typiske innholdet i etterlattes eventuelle forklaringer (hvordan handlingen har virket inn på dem, spørsmål om fornærmedes personlighet, vaner, handlemåter og lignende) at det ikke er samme betenkeligheter ved å la etterlatte høre på andre vitneforklaringer før de selv vitner. Utvalget foreslår derfor at avdødes ektefelle eller samboer, foreldre og myndige barn gis rett til å være tilstede under hele hovedforhandlingen. Retten bør imidlertid, etter en konkret vurdering av bevissituasjonen, kunne bestemme at de etterlatte skal forklare seg før tiltalte, se forslag til annet ledd i ny § 289 a i straffeprosessloven.

Utvalget foreslår at også andre etterlatte enn foreldre til mindreårige barn gis rett til godtgjørelse som vitner hvis de ønsker å følge hovedforhandlingen. Det er imidlertid delte oppfatninger i utvalget om hvor stor krets som bør gis rett til slik godtgjørelse. Flertallet ved medlemmene Austegard, Bohinen, Stigum og Vignes, mener at retten til godtgjørelse bør tilkomme alle etterlatte som nevnt i forslaget til § 93 a annet ledd første punktum og i tillegg avdødes søsken og steforeldre. Etter flertallets oppfatning er det viktig for familien å kunne være samlet i en slik situasjon. Mindretallet , utvalgets leder og Stabell, foreslår at godtgjørelse gis til etterlatte i prioritert rekkefølge. Mindretallet peker på at det ikke er noe i veien for at flere av de etterlatte følger hele eller deler av forhandlingen, men finner det ikke rimelig at det offentlige skal dekke omkostningen ved dette for hele kretsen av etterlatte. Det kan i enkelte tilfeller dreie seg om ganske mange personer over et betydelig tidsrom.

Retten til godtgjørelse for ledsager må vurderes etter vitnegodtgjørelsesloven § 6, jf. punkt 9.8.7 om utvalgets forslag til endring i denne bestemmelsen.

10.8.2 Andre spørsmål i tilknytning til de etterlattes forklaring

Som for de fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser, foreslår utvalget at etterlatte med særlige rettigheter skal gis rett til å gi en samlet fremstilling i retten av virkningene av handlingen tiltalen gjelder, jf. utkast til straffeprosessloven § 289 a tredje ledd annet punktum.

For en del etterlatte vil det være en stor belastning å møte tiltalte i forbindelse med hovedforhandlingen. Når etterlatte skal forklare seg i retten, kan det derfor være behov for at tiltalte utvises eller for at det settes i verk andre tiltak for at tiltalte ikke skal kunne iaktta dem under deres forklaring. Utvalgets flertall , alle unntatt Stabell, foreslår at også avdødes ektefelle, registrerte partner og samboer, voksne barn og foreldre skal gis rett etter straffeprosessloven § 284 til å be om at siktede forlater rettssalen under deres forklaring.

Mindretallet , Stabell, kan ikke se at det er behov for en slik utvidelse av straffeprosessloven § 284. Begrunnelsen for disse bestemmelsene er frykten for at en «uforbeholden forklaring» ellers ikke vil bli gitt. I tillegg kommer den store belastning det kan være for offeret å møte tiltalte ansikt til ansikt i retten. De samme hensynene gjør seg ikke gjeldende i samme grad overfor de nære etterlatte som selv ikke direkte har opplevd overgrepet. Unntak bør kunne gjøres overfor de personer som direkte har vært vitne til utførelsen av den straffbare handling.

10.8.3 Prosessuelle rettigheter for de etterlatte under bevisførselen

Etterlatte som fremmer erstatningskrav på egen hånd etter straffeprosessloven § 428, vil etter gjeldende rett ha partsrettigheter for så vidt gjelder erstatningskravet. De er i denne henseende å bedømme som fornærmet, etter straffeprosesslovens systematikk.

Er det oppnevnt bistandsadvokat, foreslår utvalget at et eventuelt erstatningskrav skal fremmes av bistandsadvokaten med partsrettigheter etter straffeprosessloven § 428, se nærmere om dette i punkt 12.3.

Om de tilfeller der påtalemyndigheten fremmer kravet, viser utvalget til drøftelsen under punkt 9.8.6.4.

Spørsmålet er om etterlatte som ikke fremmer erstatningskrav likevel skal gis særlige prosessuelle rettigheter under hovedforhandlingen.

Også i forhold til etterlatte, er det utvalgets syn at det må tilligge påtalemyndigheten å fremme og prosedere skyldspørsmålet, samt å legge ned påstand om straff og å uttale seg om prosessuelle spørsmål som ikke vedrører de etterlatte.

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, mener at de etterlatte ikke bør gis rett til å stille spørsmål til tiltalte og vitner, til å kommentere vitneførselen underveis eller å komme med en sluttreplikk. I motsetning til de fornærmede, har de etterlatte normalt ikke vært direkte vitner til handlingen, og de har derfor ikke særlige forutsetninger for å bidra til sakens opplysning. De etterlattes troverdighet blir heller ikke angrepet eller reist tvil om på samme måte som for de fornærmede. Prosess­økonomiske hensyn taler i disse sakene med større tyngde mot at saken belastes med prosesshandlinger fra en part som ikke har noe krav som domstolene skal ta stilling til. Flertallet har imidlertid forståelse for at de etterlatte kan ønske å imøtegå bevisførsel som er egnet til å skade avdødes omdømme. Flertallet foreslår derfor at etterlatte i prioritert rekkefølge gis rett til å forklare seg om bevisførsel knyttet til avdødes omdømme og at bistandsadvokaten gis rett til å stille spørsmål knyttet til dette tema.

Utvalgets mindretall , Austegard, mener at etterlatte med bistandsadvokat bør gis samme rettigheter under hovedforhandlingen som det utvalget foreslår for fornærmede med særlige rettigheter. Noen etterlatte setter seg grundig inn i saken og har også synspunkter på etterforskingen eller på bevisføringen i retten. Enkelte etterlatte har gitt utrykk for at de har gitt innspill av faktisk og rettslig karakter som aktor har benyttet, og som har hatt betydning for dommen i saken. Noen etterlatte har opplevd aktor som dårlig forberedt, uengasjert eller uerfaren, og har ønsket å kunne supplere bevisførselen.

Flertallet har forståelse for at noen etterlatte kan ønske å bidra sterkere under iretteføringen av saken. I praksis bør dette kunne løses gjennom uformell kontakt mellom de etterlatte, eventuelt gjennom bistandsadvokaten, og aktor.

10.8.4 Forkynning og offentliggjøring av dommen

Straffeprosessloven § 28 regulerer rett til utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i en straffesak som retten har avsluttet behandling av. I dag tilkommer en slik rett, foruten fornærmede selv, også den gruppen av etterlatte som ble gitt rettigheter ved lov 2. juli 2004 nr. 61, samt andre med rettslig interesse. Utvalget foreslår at retten utvides til å gjelde til alle etterlatte.

Utvalget foreslår at det lovfestes i straffe­prosessloven § 43 nest siste ledd at retten skal sørge for at dommen meddeles alle fornærmede og skadelidte, herunder etterlatte, som har fått behandlet et erstatningskrav i saken, uansett om kravet er fremmet av fornærmede selv eller av påtalemyndigheten, jf. punkt 9.10. I tillegg skal retten meddele dommen til bistandsadvokaten. Dermed vil etterlatte som har fremmet erstatningskrav og etterlatte som har bistandsadvokat bli underrettet om dommen av retten selv.

Utvalget foreslår i nevnte punkt at påtale­instruksen § 26-3 oppheves og at det i stedet innføres et nytt kapittel 28 A i påtaleinstruksen om underretning om rettskraftig dom. I det nye kapittelet inntas bestemmelse om at påtalemyndigheten underretter alle fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse som ikke har fått beskjed på annen måte om domsresultatet og om rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28.

Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det må sikres rutiner for at sakens utfall meddeles ofre og etterlatte før eller samtidig med at dommen offentliggjøres. Retten kan etter domstol­loven § 130 annet ledd kan forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene. Slikt forbud gjelder likevel ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen. Utvalget foreslår at etterlatte tilføyes i denne bestemmelsen.

Når det er pådømt endelig erstatnings- og oppreisningskrav i saken, bør fornærmede og andre skadelidte gis særlig informasjon, jf. utkast til endring av påtaleinstruksen § 30-10.

10.8.5 Anke i straffesaken

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, mener det ikke er grunn til å foreslå at etterlatte gis rett til å anke over rettens avgjørelse av straffekravet. M indretallet , Austegard, foreslår at etterlatte skal gis rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet, men ikke over straffutmålingen. For de nærmere begrunnelser, vises til drøftelsen under punkt 9.11.1. Av samme grunner som nevnt der, utformer ikke mindretallet et konkret forslag til lovtekst på dette punktet.

Utvalget (med subsidiær tilslutning fra Austegard) mener bistandsadvokaten bør undersøke om de etterlatte ønsker å gi uttrykk for synspunkter på om dommen i straffesaken bør påankes og eventuelt å gjøre statsadvokaten kjent med de etterlattes syn i god tid før ankefristens utløp. Det foreslås imidlertid ingen lovregulering av dette.

Utvalget finner av samme grunner som for de fornærmede ikke grunn til å foreslå at aktor pålegges plikt til å innhente de etterlattes syn på ankespørsmålet før påtalemyndigheten tar stilling til spørsmålet. Men som for de fornærmede er det intet til hinder for at bistandsadvokaten av eget tiltak gir til kjenne sitt syn på ankespørsmålet. I noen tilfeller kan det også være naturlig at påtalemyndigheten spør de etterlatte om deres syn.

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å underrette etterlatte som har fremmet erstatningskrav i førsteinstans 9 om eventuell anke fra tiltalte eller påtalemyndigheten og ankens innhold (se forslag til ny § 28-6 i påtaleinstruksen). Det samme gjelder for etterlatte som har bistandsadvokat.

Etterlatte som har fått avgjort erstatningskrav i førsteinstans, vil bli underrettet om hvorvidt anken henvises til behandling eller nektes fremmet, jf. utvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 325 og 434. Etterlatte som ikke fremmer erstatning vil ikke få slik underretning fra retten. Utvalget forutsetter at bistandsadvokaten i disse tilfellene vil foreta seg det som er nødvendig for å få rede på om anken er henvist til behandling. Det anses ikke nødvendig å innføre en instruksbestemt informasjonsplikt for påtalemyndigheten om dette.

For ankeforhandlingen og forberedelsen til denne gjelder i hovedsak de samme regler som for hovedforhandlingen i første instans, jf. straffe­prosessloven § 327. Dette innebærer at alle etterlatte som får oppnevnt bistandsadvokat i ankeomgangen, gjennom bistandsadvokaten vil bli underrettet om tidspunktet for hovedforhandlingen. 10 Etterlatte som fremmer erstatningskrav selv under ankebehandlingen, skal innkalles som parter til hovedforhandlingen.

Endelig foreslås at påtalemyndigheten pålegges å varsle etterlatte om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett, selv om det ikke oppnevnes bistandsadvokat for Høyesterett. Hvis de etterlatte har hatt bistandsadvokat for tidligere instanser, skal varsling skje gjennom denne bistandsadvokaten.

Utvalget foreslår videre at det tas inn bestemmelse i påtaleinstruksen ny § 28A-1 om at påtalemyndigheten skal underrette etterlatte i prioritert rekkefølge om domsresultatet i ankesaken og om sin rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28, hvis de ikke har blitt varslet på annen måte.

10.8.6 Tiltak etter rettskraftig dom

Utvalget viser til punkt 9.13.2. Underretning om de avgjørelser vedrørende soningen som er nevnt der foreslås gitt til etterlatte, men bare i saker som gjelder forsettlig drap eller andre forsettlige voldsforbrytelser. Denne begrensningen innfortolkes i lovens reservasjon «dersom det er av betydning». I andre saker enn forsettlige drap eller voldsforbrytelser, vil straffene gjennomgående være av kortere varighet, og det vil normalt ikke være behov for varsling om avgjørelser under soning.

Etterlatte i prioritert rekkefølge bør etter utvalgets syn også varsles om at en sak er begjært gjenopptatt, med mindre begjæringen blir avvist under den foreløpige prøvingen. De bør også gis rett til dokumentinnsyn og rett til å uttale seg. Siden de etterlatte normalt ikke har vært vitne til selve handlingen foreslår ikke utvalget at etterlatte, som fornærmede, gis en ubetinget rett til å forklare seg for kommisjonen. Det må være opp til kommisjonen å vurdere om det er grunn til å høre de etterlattes forklaring.

10.9 Rettigheter til pårørende til fornærmede som er i live – endringer i vitnegodtgjørelsesloven

Utvalget går inn for at prosessuelle rettigheter i hovedsak gis til etterlatte . Pårørende til fornærmede som er i live bør ikke gis særlige rettigheter i tillegg til fornærmede. Noe annet er at pårørende vil kunne få en sentral posisjon som verge for m­indreårige fornærmede

Da justiskomiteen behandlet proposisjonen som ga rettigheter til enkelte etterlatte, 11 ønsket komiteens mindretall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, å be regjeringen sørge for at foreldre gis økonomisk anledning til å støtte og følge sine barn, i saker hvor barn er tilkjent bistandsadvokat. Komiteens flertall, alle unntatt de nevnte medlemmene, ba regjeringen «sørge for at utvalget som skal settes ned av Justisdepartementet og som skal se på fornærmedes straffeprosessuelle stilling, også vurderer problemstillingen vedrørende pårørende for barn med rett til bistandsadvokat».

Utvalget forstår justiskomiteens uttalelse slik at spørsmålet er om pårørende skal gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hovedforhandling også i tilfeller der barnet er i live, i saker hvor barnet har krav på bistandsadvokat. Et eksempel kan være i saker hvor barn har blitt voldtatt. Forslagene i proposisjonen gjaldt kun rettigheter til etterlatte .

Skal barnet selv gi vitneforklaring under hovedforhandlingen, vil barnets ledsager kunne ha krav på godtgjørelse etter lovens § 6. Vitnets alder er blant de momenter som kan begrunne ledsagergodtgjørelse. Er barnet under 16 år, har foreldre eller foresatte anledning til å være til stede under forklaringen, jf. straffeprosessloven § 128 annet ledd, og godtgjørelse må da gis til foreldre som ledsager barnet. Det som gjenstår er derfor saker hvor barnet ikke innkalles som vitne, for eksempel fordi det er avhørt ved dommeravhør som spilles av i retten, men hvor pårørende likevel ønsker å følge forhandlingene. Etter utvalgets syn er det rimelig at foreldre eller verge gis rett til godtgjørelse også hvis barnet ikke er innkalt som vitne. Utvalget foreslår derfor et nytt annet ledd i vitnegodtgjørelsesloven § 6 om rett til godtgjørelse i slike tilfeller. I særlige tilfeller foreslås det dessuten at foreldrene kan ha med en ledsager som også gis rett til godtgjørelse, se forslag til vitnegodtgjørelsesloven § 6 annet ledd annet punktum. Dette vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor en har foreldreansvaret alene.