6 Kredittforening som konsernspiss

6.1 Hovedspørsmål

Utredningsoppdraget, slik Banklovkommisjonen oppfatter det, omfatter en utredning og vurdering av hvordan en konserngruppe bestående av en kredittforening og andre finansforetak, herunder bank, med konserntilknytning til kredittforeningen, kan organiseres uten at det normalt vil være behov for vilkår som setter grenser for hvordan konsernstrukturen kan utformes, eller for omfanget av virksomheten i de ulike foretak i konserngruppen.

Banklovkommisjonen mener at en konsernstruktur av den type som Landkreditt har i dag, er tilstrekkelig utredet, jf. foran i avsnitt 4.1 og 5.2. Landkreditt er her morselskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-5 bokstav a. Banklovkommisjonen har oppfattet det slik at begrunnelsen for de særlige konsesjonsvilkår som er fastsatt for Landkredittkonsernet, er nært knyttet nettopp til denne konsernmodellen. Vilkårene er gjengitt foran i avsnitt 2.2. Begrunnelsen for vilkårene om at Landkreditt Bank AS’ forvaltningskapital ikke må overstige 50 prosent av Landkreditts egen forvaltningskapital, og at bankens egenkapital (kjernekapital) heller ikke må overstige 50 prosent av kredittforeningens egenkapital, er at virksomheten i en bank i finanskonsern med en kredittforening som konsernspiss ikke bør være større enn halvparten av foreningens egen virksomhet. Ellers kan det i en situasjon hvor banken må tilføres kapital, vise seg at Landkreditt som operativt morselskap ikke selv har økonomisk styrke til å gjøre dette. Det siste vilkåret om at Landkreditts engasjement med Landkreditt Bank AS ikke må utgjøre mer enn 25 prosent av egenkapitalen i Landkreditt (aksjekapitalen i Landkreditt Bank AS medregnet), skal begrense Landkreditts egen risiko knyttet til banken og motvirke at bankrisiko, utover innskutt kapital, reelt overføres til foreningen. Kredittilsynet har, etter at vilkårene ble fastsatt, samtykket i at kredittforeningens engasjement med banken i kortere perioder kan overstige 25 prosent av egenkapitalen. Det vises til Kredittilsynets innstillinger til Finansdepartementet av 25. mai 2004 og 20. september 2005.

Banklovkommisjonen legger til grunn at slike konsesjonsvilkår - som anført av Landkreditt - setter grenser for den forretningsmessige utvikling og utgjør en konkurransemessig ulempe for finanskonsernet. Landkreditt har særlig pekt på at Landkreditt ikke fullt ut får gjort bruk av de systemer, ressurser og den kompetanse som er blitt bygd opp i banken, og utnyttet potensialet i de markedssegmenter som Landkreditt Bank AS opererer i.

Banklovkommisjonen har ingen foranledning til her nærmere å vurdere om det normalt vil være behov for å knytte slike konsesjonsvilkår til tillatelser vedrørende denne type finanskonsern, blant annet av hensyn til forholdet mellom den kredittforetaks- og bankvirksomhet som drives innenfor konsernet. Med utgangspunkt i den situasjon som i dag gjelder for Landkredittkonsernet, antar Banklovkommisjonen derfor at hovedtemaet i utredningen må bli om, og i tilfelle under hvilke forutsetninger, et slikt finanskonsern i stedet bør kunne organiseres etter en ren holdingmodell (jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-5 bokstav b) med eierforetaket som konsernspiss selv om eierforetaket ikke er organisert i aksjeselskaps form som morselskap etter finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Den konsesjonspraksis som foreligger når det gjelder finanskonsern organisert etter en ren holdingmodell, gir holdepunkter for å anta at det i konsesjonsvilkårene som regel ikke vil inngå vilkår som legger særlige begrensninger på omfanget av virksomheten i de ulike konsernforetakene. På denne bakgrunn antar Banklovkommisjonen at de sentrale spørsmål i utredningen må bli:

• Kan et morselskap i et finanskonsern organisert etter en ren holdingmodell, organiseres på annen måte enn som et selskap i aksjeselskapsform som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d, uten at det som følge av morselskapets særlige egenskaper som regel vil være behov å fastsette særskilte begrensninger for virksomheten i finanskonsernet? Dette spørsmålet vil måtte vurderes ut fra de sentrale hensyn som lovgivningen om finanskonsern og eierforhold i finansforetak er ment å ivareta, se nedenfor i avsnitt 6.2.

• Dersom morselskap i et finanskonsern basert på en ren holdingmodell kunne organiseres på annen måte enn fastsatt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-5, oppstår det spørsmål om hvilket behov for lovendringer dette medfører, se nedenfor i avsnitt 6.3.

Det tilligger ikke Banklovkommisjonen å vurdere mulige skattemessige implikasjoner ved andre typer av finanskonsern enn omhandlet i gjeldende lovgivning.

6.2 Krav til organisering av morselskap

6.2.1 Alminnelige synspunkter

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.2, tillater konsernreg­lene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a ulike strukturer i et finanskonsern. Gjeldende lovgivning tillater to hovedmodeller hvor den sentrale forskjell er knyttet til organiseringen av og virksomheten i morselskapet:

1. Morselskap som driver operativ virksomhet som finansinstitusjon og i tillegg eier eierandeler i én eller flere andre finansinstitusjoner og eventuelt andre foretak av en slik størrelse at morselskapet har bestemmende innflytelse i disse institusjoner/foretak. Morselskapet kan i slike tilfeller være bank, forsikringsselskap eller finansieringsforetak, herunder kredittforetak eller kredittforening. Dersom morselskapet er bank eller forsikringsselskap og dette morselskapet skal eie bank eller forsikringsselskap (blandet konsern), kreves at eierselskapet mellom disse skal organiseres i form av et mellomliggende holdingsselskap, men en bank har ikke adgang til å eie en annen bank på denne måten. Det er denne modellen som er benyttet i tillatelsen som gir kredittforeningen Landkreditt adgang til å eie Landkreditt Bank.

2. Morselskapet etableres som et eierselskap som ikke har adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i foretakene som inngår i finanskonsernet. Morselskapet vil således være et rent holdingselskap uten operativ finansieringsvirksomhet, og denne konsernmodellen benevnes derfor «holdingmodellen». Morselskapet i finanskonsern etablert etter denne modellen kan bare etableres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

Konsernreglene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a har sammen med eierkontrollreglene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 flg. som hovedformål å sikre:

• kontroll med eierforhold i finansforetak og begrensning av eiermakt og eierkonsentrasjon når det gjelder finansforetak,

• sikring av soliditet i finanskonsernet og i de enkelte konsernforetakene, og

• separasjon av virksomhet som de ulike foretak i konsernet driver, innenfor rammen av en ryddig konsernstruktur.

Disse formålene er omtalt i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) hvor det ble fremmet forslag om å ta inn et nytt kapittel 2a om finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven. Samtlige formål kan knyttes til den særlige betydning som store finansgrupperinger vil ha i forholdet til sin kundekrets og samfunnsøkonomien. Slike lovformål ligger også til grunn for de senere endringslover vedrørende finanskonsern.

Selskapsrettslig atskillelse av de ulike virksomhetsområdene innenfor et finanskonsern har til formål å begrense risikoeksponeringen for de enkelte foretakene innenfor konsernet, og å motvirke økonomiske overføringer og kryssubsidiering direkte mellom konsernforetak. Dette er viktig for å sikre at det enkelte konsernforetak og dets virksomhet økonomisk, selskapsrettslig og skatterettslig er tilstrekkelig atskilt fra de øvrige operative konsernforetakenes virksomhet, og dessuten at soliditetsproblemer i et konsernforetak ikke spres til andre deler av konsernet. I samsvar med dette er også konsesjonssystemene i finansinstitusjonslovgivningen bygd på et skille mellom de sentrale virksomhetsområder på finansområdet. De ulike typer av finansinstitusjoner er normalt avskåret fra å drive annen virksomhet enn den som dets konsesjon omfatter og virksomhet som naturlig knytter seg til denne. En konsesjon innebærer således samtidig forbud mot å drive annen næringsvirksomhet. Reglene om finanskonsern skal bidra til at det på dette området ikke skapes uklare forhold som følge av at et finansforetak som inngår i samme konsern til sammen driver ulike former for finansieringsvirksomhet, noe som vil vanskeliggjøre det offentlige tilsyn med slike finansgrupperinger eller svekke dets effektivitet.

Utviklingen innenfor finanssektoren har - som på andre næringslivsområder - gått mot en utvikling mot større enheter og samarbeid mellom institusjoner for å oppnå mer effektiv drift og reduserte kostnader. I løpet av de siste tiårene har utviklingen nasjonalt og internasjonalt også medført en viss nedbygging av bransjeskillene. Denne tendensen er reelt blitt vesentlig forsterket ved etablering av store finanskonserner med datterselskaper eller delkonsern som dekker de aller fleste sentrale områder av finansmarkedet. Dette er antatt å gi betydelige rasjonaliseringsgevinster, økt slagkraft og andre konkurransefortrinn. Ansvarsforhold og grenseflater mellom de ulike virksomhetsområdene blir dermed i stor grad et konserninternt forhold selv om de på ulike måter fortsatt er av stor betydning for de ulike deler av den samlede kundekrets og for samfunnet. Lovgivningens svar på slike problemer er først og fremst krav om rettslige skiller mellom konsernforetakene og en ryddig konsernstruktur, gjennomsiktlighet i konserninterne transaksjoner, forbud mot kryssubsidiering og kundebinding, og tilsyn og anvendelse av soliditetskrav på konsolidert basis.

Sikring av soliditet vil både være viktig i forhold til de ulike enhetene i konsernet og i forhold til konsernet som sådan. Soliditet vil for det første kunne sikres gjennom lovkrav i form av minstekrav til kapitaldekning og bufferkapital, begrensninger i adgangen til risikoeksponering og krav til internkontroll og kontrollordninger i det enkelte konsernforetak og konsernet i sin helhet. I tillegg vil tilsyn og kontroll fra offentlige myndigheter bidra til å sikre soliditeten.

Innenfor de ulike virksomhetsområdene i finanssektoren er det fastsatt krav til sikkerhet og soliditet i virksomhetsreglene for de enkelte områdene, og kunder og kreditorer er sikret fortrinnsrett til midlene i de enkelte finansinstitusjonene eller ved ulike garantiordninger. Konsernreglene må imidlertid utformes slik at økonomiske problemer knyttet til en konsernenhet eller en del av konsernet, i minst mulig grad bør kunne spres til andre deler av konsernet, samt utformes slik at de motvirker at slike problemer oppstår. Det er vanskelig å kunne unngå dette helt fordi slike problemer kan forplante seg i konsernet via morselskapet. Risikoen for dette kan imidlertid reduseres ved krav til morselskapets soliditet uavhengig av datterselskapene, samt kontroll og tilsyn med morselskapet og konsernet som sådan, og ikke bare de finansinstitusjoner som inngår som konsernenheter i finanskonsernet. For å unngå at selve eierstrukturen i konsernet skaper uklare forhold i forhold til om soliditets- og sikkerhetskrav er oppfylt, er det viktig at morselskapets og konsernet som helhet undergis tilsyn på konsolidert basis, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Dette er nødvendig blant annet for å kunne klarlegge det samlede kapitalgrunnlag for konsernets virksomhet.

I NOU 2002: 14 (Utredning nr. 8), la Banklovkommisjonen på side 27 (gjengitt ovenfor avsnitt 4.1), til grunn at morselskapets størrelse, kapitalforhold og soliditet er viktig i forhold til omfanget av virksomheten i et konsernforetak. Morselskapets soliditet på konsolidert basis kan være en faktor av betydning for soliditeten i datterselskapene, men konsernets og konsernforetakenes soliditet beror prinsipielt og praktisk ikke på om morselskapet er organisert som et holdingselskap eller er en operativ finansinstitusjon.

I forhold til omverdenen er de enkelte konsernforetakene til tross for konserntilknytningen prinsipielt selvstendige rettssubjekter, rettslig atskilt fra hverandre og fra morselskapet. Dette gjelder uavhengig av hvordan konsernet er organisert og hvilken type av foretak som er morselskap i konsernet. Verken morselskapet eller de som eier eller kontrollerer dette, har noe direkte ansvar for konsernforetakenes forpliktelse, og har såldes heller ikke noen rettslig plikt til å foreta ytterligere kapitalinnskudd ved soliditetssvikt i konsernet eller noen av konsernforetakene. En annen sak er at morselskapet selv, ikke minst av hensyn til eget og konsernets omdømme, i praksis finner det hensiktsmessig - innenfor rammen av tilgjengelige ressurser og forretningsmessige vurderinger - å støtte et konsernselskap i vanskeligheter. Dette er likevel ikke ensbetydende med at også de som eier og kontrollerer morselskapet, i slike tilfelle vil komme til at de ut fra egne interesser ser seg tjent med selv å skyte inn ny kapital for å dekke morselskapets kapitalbehov eller for å styrke dets og konsernets økonomiske grunnlag. Nye kapitalinnskudd vil være basert på investeringsbeslutninger fra de enkelte investorer begrunnet i andre og til dels bredere vurderinger enn de vurderinger som vil ligge til grunn for et morselskaps egen beslutning om å dekke kapitalbehov i et konsernforetak.

Hvilke kapitalkilder som vil være tilgjengelige dersom et morselskap har behov for ny kapital, vil til dels bero på hvordan morselskapet er organisert. Et morselskap som er allmennaksjeselskap, kan foreta en aksjeemisjon i verdipapirmarkedet, uavhengig av om selskapet er holdingselskap eller ikke. Et morselskap som er aksjeselskap, er derimot normalt henvist til å gjøre bruk av private plasseringer. Sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper kan bare hente kapital fra markedet ved emisjon av grunnfondsbevis, og det samme gjelder et morselskap som er kredittforening, men slike institusjoner kan også tenkes å få ny kapital fra lokalmiljøer eller ulike miljøer som vil støtte den virksomhet den enkelte institusjon driver. Eksempelvis vil medlemmene eller ulike landbruksorganisasjoner kunne tenkes å støtte opp om Landkreditt i en vanskelig situasjon. Uavhengig av institusjonstype vil et morselskap kunne få tilført ansvarlig kapital som «evigvarende» eller tidsbegrenset ansvarlig lånekapital.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er det her vesentlig å skille mellom spørsmålet om hvilke kapitalkilder som kan være tilgjengelig for de ulike typer av morselskap i finanskonsern, og spørsmålet om et morselskap med kapitalbehov i en gitt situasjon overhodet er i stand til å skaffe seg ny ansvarlig kapital fra den eller de grupper av investorer som vil være målgruppe. Om det er mulig å få tilført ny kapital, beror neppe først og fremst på hvordan morselskapet er organisert. Når det gjelder ansvarlig lånekapital, er det avgjørende normalt dets generelle kredittverdighet. Om ny egenkapital, som vil kunne regnes som kjernekapital, kan skaffes, beror derimot i første rekke på de forretningsmessige og andre vurderinger som potensielle investorer vil legge til grunn. En må følgelig gå ut fra at det uavhengig av hvordan morselskapet er organisert, i praksis vil være vanskelig å innhente ny ekstern kapital til morselskapet nettopp i situasjoner hvor det foreligger behov for kapital for å unngå tillits- og soliditetssvikt for morselskapet og konsernet som helhet. I slike tilfeller er det ikke nødvendigvis avgjørende om morselskapet er allmennaksjeselskap med tilgang til aksjemarkedet eller er organisert på annen måte. Et viktig moment for nye investorer vil derimot være om de miljøer som har eierinteressene eller kontroll for øvrig i morselskapet og dermed i finanskonsernet, er villige til å bidra ved tilførselen av ny egenkapital.

Etter gjeldende lovgivning kreves det at morselskapet i et finanskonsern organisert etter holdingmodellen må være allmennaksjeselskap eller aksjeselskap (finansieringsvirksomhetsloven § 2a-5). Reglene om eierkontroll og eierbegrensning kan generelt sett sikre spredning av eiermakt og motvirke maktkonsentrasjon i slike selskaper. Dessuten kreves at holdingselskapet ikke skal ha adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, og dette er nok et vel så viktig element i reguleringen av finanskonsern. Denne konsernmodell er foretrukket fordi den antas best å ivareta de soliditets- og sikkerhetshensyn som ved offentlig tilsyn er viktige, se Ot.prp. nr. 2 (1991-92) side 16, og fordi den normalt gir en ryddig og gjennomsiktig konsernstruktur hvor de ulike operative finansforetakene og deres virksomhetsområder er likestilte i forhold til morselskapet. Som nevnt ovenfor, gir imidlertid kravet om at morselskapet skal være allmennaksjeselskap eller aksjeselskap prinsipielt og praktisk ikke større sikkerhet for at morselskapet eller konsernet som helhet skal få tilført ny egenkapital i tilfelle av soliditetssvikt enn om morselskapet i et finanskonsern ikke er organisert i aksjeselskaps form. Enhver bedømning av et morselskaps og finanskonserns soliditet må derfor først og fremst bero på kapitalforholdene til enhver tid beregnet på konsolidert basis, uavhengig av de tross alt relativt usikre utsikter når det gjelder fremtidig tilførsel av ny ekstern kapital.

Etter dette mener Banklovkommisjonen at spørsmålet om en kredittforening bør kunne være konsernspiss i et finanskonsern organisert etter holdingmodellen, først og fremst beror på en vurdering på følgende forhold:

• kan det for kredittforening gjennomføres et tilsvarende system for sikring av maktspredning og motvirking av maktkonsentrasjon som i morselskap organisert i aksjeselskaps form,

• kan det for kredittforening gjennomføres krav om at kredittforeningen som eierselskap i konsernet ikke skal ha adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, og

• vil det forhold at morselskapet er en kredittforening ha virkninger for gjennomføring av de krav til konsernstruktur, soliditets- og sikkerhetskrav, konserninterne transaksjoner mv. som gjelder for finanskonsern?

6.2.2 En holdingmodell med forening som morselskap

Spørsmålet om kredittforeninger skal kunne være morselskap i et finanskonsern etter holdingmodellen, er av begrenset rekkevidde. Det er for tiden kun er en aktiv kredittforening i Norge, nemlig Landkreditt. En kan neppe regne med at det i kommende år vil skje en utvikling som endrer vesentlig på dette. I alle tilfelle er det lite sannsynlig at endringer i reglene om finanskonsern vil være av vesentlig betydning ved vurderingen av spørsmålet om etablering av nye kredittforeninger.

Holdingmodellen for finanskonsern forutsetter at morselskapet ikke har adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet. Etter Banklovkommisjonens mening er dette et helt sentralt utgangspunkt ved utformingen av lovgivningen om finanskonserner og ved gjennomføring av det offentlige tilsyn med finanskonsern organisert etter holdingmodellen. Banklovkommisjonen mener derfor at dette kravet i tilfelle også bør gjelde for en kredittforening som konsernspiss. Et slikt krav vil for en kredittforening innebære at foretaket ikke vil kunne drive operativ finansieringsvirksomhet. Kravet kan gjennomføres i form av et krav om at selve kredittvirksomheten utfisjoneres og legges inn i et konsernforetak. Kredittforeningen vil i så fall være en «eierforening» i forhold til den samlede virksomhet i et konsern organisert etter holdingmodellen. Foreningsmedlemmenes fellesinteresser vil i så fall ikke nødvendigvis være begrenset til selve kredittvirksomheten, men vil omfatte de fleste hovedaktiviteter innenfor konsernet. Dette er i og for seg ikke noen helt uvanlig situasjon på finansområdet. En tilsvarende situasjon vil foreligge for aksjeeierne i et morselskap som er allmennaksjeselskap og for en sparebank som eier et forsikringsselskap eller et forsikringsselskap som eier en bank. En annen sak er at et slikt opplegg for en kredittforening som konsernspiss vil aktualisere spørsmål om kriteriene for medlemskap i «eierforeningen», men det samme vil i og for seg gjelde i alle tilfeller hvor en kredittforening er morselskap i et konsern som omfatter andre typer av institusjoner, f. eks. i en kredittforening som Landkreditt som eier en forholdsvis stor bank.

Etter Banklovkommisjonens mening kan det prinsipielt neppe reises avgjørende innvendinger mot at en slik «eierforening» kan være konsernspiss i et finanskonsern. En kan ikke se at det i forhold til et slikt finanskonsern vil være vanskeligere å sikre at de gjeldende regler og krav til konsernstruktur, soliditets- og sikkerhetskrav, konserninterne transaksjoner mv. og tilsyn på konsolidert basis blir gitt anvendelse på samme måte som når konsernspissen er organisert i aksjeselskaps form.

Heller ikke skulle det etter Banklovkommisjonens oppfatning by på problemer å ivareta hensynet til maktspredning og motvirke maktkonsentrasjon i en slik «eierforening». I vanlige operative kredittforeninger blir dette gjort i forbindelse med godkjennelse av foreningens vedtekter, hvor en må foreta en vurdering av den valgordning for medlemmer til representantskapet som foreningens høyeste organ (jf. finansieringsvirksomhetsloven § 3-10) som vedtektene fastsetter. De tilsvarende spørsmål oppstår også i forbindelse med den valgordning som vedtektene for sparebanker eller gjensidige forsikringsselskaper fastsetter. Det er foran i avsnitt 2.1 redegjort for gjeldende, godkjente valgordning for kredittforeningen Landkreditt. Medlemskap og stemmerett ved valg tilkommer låntakerne i kredittforeningen, og selv om virksomheten i Landkreditt Bank er ganske omfattende, vil kundeforhold til banken i seg selv ikke gi stemmerett ved valget. Det er imidlertid opplyst fra Landkreditt at mange kunder i foreningen også har etablert seg som kunder i banken, men mange kunder i banken har imidlertid ikke noe kundeforhold til kredittforeningen og er således ikke medlemmer av foreningen. Hittil har medlemmene i foreningen utgjort mer enn 50 prosent av kundene i banken. En kan imidlertid ikke gå ut fra at denne situasjonen vil være den samme etter en omorganisering av konsernet, og det kan derfor reises spørsmål om ikke valgordningen burde tilpasses en situasjon hvor flertallet i kundekretsen i konsernets bank ikke er begrenset til kunder som samtidig er låntakerne i kredittforeningen. Banklovkommisjonen antar imidlertid at dette er et spørsmål som vil bli vurdert av Landkreditt i forbindelse med en omorganisering av konsernet og godkjennelse av nye vedtekter samt en senere utvikling av konsernet. Dette er i og for seg ikke til hinder for at det kan tenkes at myndighetene rent unntaksvis og ut i fra de hensyn som begrunner reglene om eierkontroll, kan stille vilkår ved godkjennelse av vedtektene.

Etter dette kan Banklovkommisjonen ikke se at det skulle kunne reises prinsipielle innvendinger mot at en kredittforening gis adgang til å være morselskap i et finanskonsern organisert etter «holdingmodellen». Forutsetningen må imidlertid være at en slik kredittforening etter sine vedtekter ikke har adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet. Videre må forutsetningen være at det i forbindelse med omorganiseringen av en eksisterende kredittforening og organiseringen av det nye finanskonsernet foretas en utfisjonering av virksomheten i den eksisterende kredittforening og at virksomheten overføres til et nytt heleid kredittforetak og eventuelt andre konsernforetak.

Som det fremgår foran i avsnitt i 6.2.1, legger Banklovkommisjonen til grunn at det ikke foreligger grunnlag for å anta at et slikt morselskap prinsipielt vil representere andre typer av soliditetsrisiko når det gjelder finanskonsern organisert etter holdingmodellen, enn et morselskap organisert i aksjeselskaps form. Uavhengig av organisasjonsform vil morselskapets evne til å støtte konsernselskap i vanskeligheter først og fremst bero på dets kapitalgrunnlag sett i forhold til den samlede virksomhet i konsernet. Om et morselskap i en situasjon med svekket soliditet i morselskapet eller konsernet faktisk vil ha mulighet til å få tilført ny egenkapital fra eksterne kilder, herunder de miljøer som eier eller kontrollerer morselskapet, beror også først og fremst på andre forhold enn i hvilken form morselskapet er organisert.

Et finanskonsern organisert etter holdingmodellen med kredittforening som konsernspiss, vil etter dette kunne organiseres på denne måten:

Denne mulige løsningen ligger innenfor vedtaket i det ekstraordinære representantskapsmøtet i Landkreditt 16. juni 2006. Hvordan omdanning av kredittforeningen og etableringen av et slikt konsern med en kredittforening som konsernspiss i tilfelle skal gjennomføres, vil utvilsomt reise en del spørsmål av mer praktisk art som Banklovkommisjonen her ikke har foranledning til å gå inn på. En legger imidlertid til grunn at spørsmål knyttet til konsesjonsmyndighetenes behandling av søknader om de nødvendige tillatelser og fastsettelse av konsesjonsvilkår vil bli vurdert i samsvar med den konsesjonspraksis som er utviklet i forbindelse med etablering av finanskonsern etter holdingmodellen med et morselskap organisert i aksjeselskaps form som konsernspiss.