2 Akademisk frihet vs. arbeidsgivers styringsrett

Av professor dr. juris. Johan Giertsen, Universitetet i Bergen

2.1 Styringsretten må sees i lys av ­særtrekk ved virksomheten

Arbeidsgivere har som hovedregel en styringsrett overfor arbeidstakerne. Dette gir en rett til å lede, fordele og organisere arbeidet. Problemet i det følgende er grensene for arbeidsgivers styringsrett overfor de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler. Universitets- og høyskoleloven § 1-5 regulerer bare institusjonenes autonomi:

Ǥ 1-5 Akademisk og kunstnerisk frihet

1. Universiteter eller høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

   1. læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet.

   2. individuelle ansettelser eller utnevnelser.

2. Institusjoner under denne lov har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.»

En avgjørelse fra Høyesterett, andre domstoler eller Sivilombudsmannen som drøfter forsknings-, formidlings- eller undervisningsfriheten på individnivå innen universiteter og høyskoler, foreligger meg bekjent ikke. Spørsmålet er så vidt jeg vet heller ikke regulert i tariffavtaler. Problemet må analyseres ut fra friere overveielser.

Styringsretten må fastlegges i lys av det særegne ved den enkelte virksomhet. I den første systematiske fremstilling av norsk arbeidsrett – Paal Berg: Arbeidsrett (1930) – skrev forfatteren side 53 at en arbeidsavtale må utfylles «med hva der følger av skikk og bruk for det arbeid av den art avtalen gjelder». I år 2000 formulerte Høyesterett seg slik når det gjelder innhold i og grenser for styringsretten:

«Arbeidsgiveren har i henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Ved tolkingen og utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen» (Norsk Retstidende 2000 side 1602 på side 1609, min kursivering).

Det kursiverte har betydning også for særtrekk ved virksomheten ved universiteter og høyskoler.

2.2 Akademisk frihet som ulovfestet arbeidsrett

Styringsretten overfor de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler må avgrenses i lys av det særegne ved virksomheten og tradisjonene i sektoren, og på bakgrunn av institusjonenes formål. Dette formålet fremgår av universitets- og høyskoleloven § 1-1, hvoretter institusjonene:

• «a) tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.

• b) utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.

• c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

Uavhengighet er grunnleggende for at institusjonene skal kunne innfri samfunnsoppdraget som er angitt i denne formålsbestemmelsen. Dette synet har sine røtter i den europeiske universitetstradisjonen.

Illustrerende er Magna Charta Universitatum, undertegnet i Bologna I 1998 av rektorer på et stort antall universiteter i Europa:

«The university is an autonomous institution at the heart of societies differently organized because of geography and historical heritage; it produces, examines, appraises and hands down culture by research and teaching. To meet the needs of the world around it, its research and teaching must be morally and intellectually independent of all political authority and economic power. … Freedom in research and training is the fundamental principle of university life , and governments and universities, each as far as in them lies, must ensure respect for this fun­damental requirement» (mine kursiveringer).

Dokumentet er tilgjengelig hos http://www.magna-charta.org

Uavhengighet kreves på to plan. Institusjonene må ha faglig autonomi, og dernest må de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ha individuelle rettigheter som verken arbeidsgiveren eller andre kan gripe inn i. Det første vil gjelde forholdet mellom den enkelte institusjon og staten, eventuelt forholdet mellom en privat institusjon og dens eier. Det annet vil gjelde forholdet mellom den enkelte tilsatte og den institusjon som er arbeidsgiver.

Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven tilsier også at styringsretten må avgrenses. Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite la til til grunn at det gjelder en (ulovfestet) akademisk frihet på individnivå, se Innst. O. nr. 48 (2004-2005) kapittel 3.2:

«Komiteen viser til at det i dag ikke er lovfestede bestemmelser om akademisk frihet for den enkelte ansatte. Komiteen viser til svarbrev fra departementet datert 21. desember 2004 på spørsmål om en eventuell lovregulering av dette hvor det blant annet heter følgende:

’ Det er imidlertid klart at ansatte ved universiteter og høyskoler i dag har individuelle akademiske rettigheter, men det er vanskelig å avgrense tydelig hvor grensene for den enkelte ansattes akademiske frihet faktisk går. Departementet viser i den sammenheng til at det i dag ikke foreligger en entydig eller allmenngyldig definisjon av hva som ligger i begrepet akademisk frihet.’

Komiteen merker seg også videre:

’Det er også som prinsipp klart at den enkelte ansatte selv vil ha en akademisk frihet til å velge den vitenskapelige metode som skal benyttes for å besvare en akademisk problemstilling. At den enkelte ansatte har en slik akademisk frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse med finansiering av den enkeltes forskningsaktiviteter.’

Komiteen mener at stor grad av faglig autonomi for den enkelte vitenskapelig ansatte er et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet.» (mine kursiveringer).

Dessuten er det en festnet oppfatning blant aktørene i universitets- og høyskolesektoren at det er en kjerne av faglig frihet for de tilsatte i forsk­nings- og undervisningsstillinger. 1

Når det gjelder de nærmere grensene for styringsretten, er det nyanser mellom undervisning, forskning og formidling. Institusjonenes styrer «fastsetter studieplan for det faglige innholdet i studiene» (universitets- og høyskoleloven § 3 tredje avsnitt). Institusjonene må kunne forutsette at undervisningen skal ha en tilknytning til studieplanen, og kan fastsette rammer for fordelingen av undervisningsressursene. Innenfor disse rammene vil den enkelte universitets- eller høyskolelærer ha en relativt betydelig frihet når det gjelder innhold i og utførelse av egen undervisning.

Når det gjelder forskningen er vi i kjernen av den akademiske frihet, med en tilsvarende begrensning av styringsretten. Skal universiteter og høyskoler kunne nå lovens formål om forskning og undervisning på høyt nivå, kreves en nyhetsverdi og originalitet som normalt bare kan oppnås dersom forskerne er uavhengige.

Irlands Universities Act artikkel 14(2) gir et treffende uttrykk for kravet til uavhengighet:

«A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.»

Se også den svenske universitets- og høyskoleloven § 1-6:

«För forskningen skall som allmänna principer gälla att 1. forskningsproblem får fritt väljas, 2. forskningsmetoder får fritt utvecklas och 3. forskningsresultat får fritt publiceras.»

Irland og Sverige er to av mange land som har en mer omfattende lovgivning om individuelle akademiske rettigheter enn vi har i Norge. Prinsippene som fremgår av den irske og svenske lov må i hovedsak svare til gjeldende norsk ulovfestet rett.

Instrukser fra arbeidsgiveren når det for eksempel gjelder problemformuleringer og forsk­ningsmetode vil være rettsstridige, og kan ikke medføre oppsigelse, avskjed eller andre sanksjoner dersom instruksen ikke etterkommes. Den akademiske frihet på individnivå er derfor en ulovfestet begrensning i arbeidsgivers styringsrett overfor de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler.

Dersom rettighetene på individnivå lovfestes (jf. Underdal-utvalgets forslag i denne NOU til ny § 1-5 i universitets- og høyskoleloven), vil gjeldende ulovfestet rett bli avløst av lovfestede rettigheter. Dersom lovfesting ikke blir vedtatt, vil de individuelle rettighetene som begrenser arbeidsgivers styringsrett fortsatt bli regulert av ulovfestede regler.

Arbeidsgivers styringsrett er i norsk rett forutsatt i lovgivning og praksis, men er ikke lovfestet. Dersom lovfesting av styringsretten skulle skje i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, vil slik lovgivning ikke gripe inn i de individuelle rettighetene til de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler. Disse rettighetene må som spesielle regler for en sektor gå foran generelle regler om styringsrett. Dette må være tilfellet enten de individuelle akademiske rettighetene forblir ulovfestet som nå, eller blir lovfestet. Hvis arbeidsgivers styringsrett skal økes i universitets- og høyskolesektoren til fortrengsel for individuelle akademiske rettigheter, må Stortinget som lovgiver eksplisitt gi uttrykk for dette. Slik lovgivning må i lys av tradisjonen i sektoren antas å være usannsynlig i overskuelig fremtid.

2.3 Forskningsfrihetens kjerne kan ikke fraskrives

I kontraktsretten skilles det mellom ufravikelige (preseptoriske) og fravikelige (deklaratoriske) regler. Forskningsfriheten er kjernen i de individuelle akademiske rettigheter. Denne må være ufravikelig i ansettelsesforholdet mellom arbeidsgiveren og de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler. Denne kjernen er friheten til å formulere problemene, friheten til å anvende den metode forskeren anser riktig eller hensiktsmessig, og friheten til om, og eventuelt hvor, resultatet skal publiseres. At denne kjernen er ufravikelig, betyr at verken forskeren selv – eller langt mindre arbeidsgiveren på vegne av forskerne – kan fraskrive seg disse individuelle rettighetene.

Ulike avtaler kan begrense forskernes mulighetsrom. Slik avtale kan ha sammenheng med ansettelsesforholdet, ved at stillingen knytter seg til et bestemt fagfelt. Avtalen kan også gjelde finansieringen av et prosjekt, ved at avtalen definerer problemer som skal utredes. 2 Uansett avtaleform kan forskningsfrihetens kjerne ikke fraskrives. Innenfor avtalens ramme har den enkelte ansatte rett til å forske uten inngrep fra arbeidsgiver eller andre, og kan blant annet ikke hindres i å angi konklusjoner som kan stride mot oppdragsgivers interesser. En avtale mellom et universitet eller en høyskole og en virksomhet som finansierer et prosjekt, og hvor avtalen definerer prosjektet i så stor detalj at forskernes individuelle rett til å fastsette blant annet metode reelt sett er tilsidesatt, kan derfor ikke gjøres gjeldende overfor den enkelte forsker i prosjektet. Illustrerende er Cathrine Holst i Nytt Norsk Tidsskrift 2005: 3

«Oppdragsgiver vil etter all sannsynlighet kreve instrumentell kunnskap, at sosiologen gjør en velbegrunnet pragmatisk vurdering av forholdet mellom mål og midler. Lite kontroversielt vil det ofte også være hos oppdragsgiver at sosiologen påtar seg rollen som immanent kritiker – at hun for eksempel påpeker målkonflikter. Etter mitt syn har imidlertid den kritiske sosiolog – også når hun opptrer som rapportskrivende oppdragsforsker – videre forpliktelser. Hun bør se det som sin oppgave å synliggjøre andre mål enn dem oppdragsgiver har formulert, hun bør gi begrunnede vurderinger av hvorvidt de oppgitte målene er forsvarlige, av hvorvidt utelatelsen av bestemte mål er uforsvarlig, og av hvorvidt bestemte prioriteringer av mål er uforsvarlige. For å ta et eksempel: Om oppdragsgiver ber sosiologen undersøke sammenhengen mellom privatisering av sykehjem og effektivitet, er det sosiologens oppgave å påpeke at effektivitet verken er den eneste eller den viktigste kritiske målestokk aktivitetene ved et hjem for syke bør vurderes med utgangspunkt i. Et annet eksempel: Om Stortinget er oppdragsgiver og gir en gruppe makt- og demokratiutredere i oppgave å studere vilkårene for folkestyret, vil det være rimelig å forvente at utrederne foretar en normativ drøfting av ulike modeller for demokrati, og ikke ganske enkelt legger til grunn mandatet som det er formulert ved Statsministerens kontor.»

Artikkelforfatteren behandler sosiologisk oppdragsforskning, men argumentene må ha overføringsverdi til andre felter. Omsatt i rettslige termer, er det – fordi forskningsfrihetens kjerne ikke kan fraskrives – rettmessig at (oppdrags)forskerne gjennomfører et prosjekt i samsvar med for eksempel anbefalingene fra Holst. Skulle institusjonen være avtalepart overfor oppdragsgiveren, må en utredning skrevet i lys av slike anbefalinger være kontraktsrettslig rettmessig, slik at oppdragsgiveren ikke kan anføre kontraktsbrudd. Institusjonen vil da ha krav på vederlaget selv om rapporten har en innretning – jf. Holsts illustrasjoner – som oppdragsgiveren finner uventet eller overraskende.

2.4 Styringsretten i administrative spørsmål

Det er ingen skarp grense mellom forskning og administrasjon. Administrativ ledelse av et institutt, en forskergruppe eller lignende kan gi mulig­heter for betydelig innflytelse på enhetens forsk­ningsprofil og på gjennomføringen av prosjekter. Men hvis en funksjon må karakteriseres som administrativ, må institusjonen ha styringsrett. Styringsretten gir da for det første instruksjonsmyndighet, så fremt instruksen vedrører administrative spørsmål. For det andre må en vitenskapelig tilsatt som også har en (ofte midlertidig) administrativ funksjon (instituttstyrer, komiteleder og lignende) – i hvert fall med en saklig grunn – kunne fjernes fra denne funksjonen etter beslutning av institusjonens styre, eller av annet organ som har kompetanse delegert fra styret.

Forutsetningen om at institusjonens ledelse har styringsrett i administrative spørsmål synes å ha vært en underliggende premiss for Høyesteretts i dom publisert i Norsk Retstidende 1981 side 166 flg. Et spørsmål var om en professor hadde en avtalesikret rett til å lede en viss virksomhet ved Fysisk institutt, Universitetet i Bergen. Spørsmålet ble av Høyesterett besvart benektende. Dommen kan blant annet forstås slik at terskelen for å legge til grunn at en vitenskapelig ansatt ved avtale har rett til å utøve visse administrative funksjoner, er (meget) høy.

«Samtidig med en professorutnevnelse i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Bergen i 1964 ble det etablert en selvstendig instituttavdeling som professoren ble styrer av. I 1974 vedtok kollegiet å slå sammen de tre tidligere avdelinger ved Fysisk institutt under en samlet ledelse, og avdelingsstyrerne, bl.a. nevnte professor, ble fritatt for styrervervene. Professoren gikk til søksmål mot staten og hevdet prinsipalt at han hadde rett til å lede en egen eksperimentell avdeling ved Fysisk institutt, subsidiært at han hadde rett til å lede forskningen i kosmisk geofysikk som hans avdeling særlig hadde beskjeftiget seg med. Staten ble frifunnet. Når det gjaldt den prinsipale påstand fikk professoren ikke medhold i 1) at styrervervet ved utnevnelsen var blitt en del av embetets gjøremål som etter grunnloven § 22 annet ledd ikke kunne fratas ham ..., 2) at han på avtalemessig grunnlag hadde rettskrav på å være styrer bl.a. på basis av det som var opplyst ved utlysningen av embetet (Høyesterett uttalte at en eventuell avtale måtte vært knyttet til den klare forutsetning at den ikke skulle stå seg overfor en slik endring i organisasjonsstrukturen som ble foretatt høsten 1974), og 3) at det forelå saksbehandlingsfeil. – Når det gjaldt det subsidiære krav, fikk professoren ikke medhold i at han hadde fått løfte om å lede forskningen i kosmisk geofysikk, eller at forskningsetiske hensyn måtte føre til dette resultat. Det ble pekt på at det var kommet et nytt regelverk som bl.a. ga instituttrådene oppsyn med forsk­ningsgruppene.»

(sitatet er fra sammendraget i Norsk Retstidende).