3 Frihetens begrunnelse og begrensninger

3.1 Begrunnelsen

3.1.1 Frihetens formål

På samme måte som ulike definisjoner av begrepet «akademisk frihet» i noen grad skiller seg fra hverandre med hensyn til presisering og betoning av enkeltelementer, kan vi finne noe ulike begrunnelser for å gjøre ideen til et viktig prinsipp for organisering, styring og ledelse av akademiske institusjoner. En fellesnevner for de aller fleste er likevel at de begrunner prinsippet funksjonelt , det vil si ut fra en antakelse om at prinsippet gir den mest formålstjenlige ramme for søking etter og formidling av sann kunnskap og forståelse. The American Association of University Professors formulerte denne tesen slik i en hyppig sitert prinsipperklæring fra 1940: «Freedom in research is fundamental to the advancement of truth».

Når vi trenger bak slike korte og pregnante deklarasjoner, kan vi finne minst fire ulike, men også beslektede, presiseringer:

1. Kompetanse i fri utfoldelse er den beste oppskrift vi i dag kjenner for utvikling av ny kunnskap. På samme måte som annen skapende virksomhet – kunst, litteratur, innovasjon – blomstrer best i frihet, vil forskning og forsk­ningsbasert undervisning og formidling over tid gi de beste resultater i et system som gir den enkelte forsker (lærer, formidler) ustrakt faglig frihet, og som bruker fagfellevurderinger til å skille godt fra dårlig, og åpen, merittbasert konkurranse til å løfte frem det beste. Dette gjelder særlig for grunnleggende forskning, blant annet fordi den (ennå) ikke har et klart definert bruksområde og derved heller ingen klart identifisert gruppe av brukere. Forsøk på å styre slik forskning ut fra antakelser om bruksverdien av resultatene i annen samfunnsvirksomhet risikerer derfor i beste fall å bli vilkårlige og i verste fall å virke faglig hemmende. Tesens gyldighetsområde er likevel ikke begrenset til «ren» grunnforskning. Også innenfor anvendt forskning gir utstrakt frihet til å utvikle og forfølge nye problemstillinger og hypoteser, og til å velge undersøkelsesopplegg, normalt de beste rammebetingelser for utvikling av ny kunnskap. Forskning med et klart anvendt formål møter imidlertid andre utfordringer som nettopp springer ut av den nytte resultatene kan ha for bestemte brukere (se neste punkt).

2. For «brukere» av forskningsbasert kunnskap og av kandidater fra høyere utdanning er det viktig å kunne stole på at de konklusjoner fagmiljøene presenterer og går god for faktisk er beste tilgjengelige kunnskap. Rett nok kan en enkelt bedrift, et politisk parti, et departement eller en annen interessent i visse situasjoner være vel så opptatt av funn som kan utlegges som støtte til egne produkter eller posisjoner, som av kunnskap som gir en korrekt og dekkende forståelse av saksforholdet. Men for næringsliv, styringsverk og samfunn i stort er det avgjørende å kunne ha tillit til at det forskere og fagmiljøer går god for, faktisk er den beste kunnskap som er tilgjengelig. Nettopp der det knytter seg partsinteresser til de saksforhold forskningen belyser, blir det viktig å kunne stole på at forskernes bidrag ikke er forurenset av saksfremmede hensyn. Speaking Truth to Power er imidlertid en krevende oppgave som stiller strenge krav ikke bare til kompetanse, men også til profesjonell integritet. Uavhengighet er et meget viktig fundament for slik integritet, og den åpenhet for innsyn og etterprøving som ligger i Akademias egne grunnprinsipper og prosedyrer er viktig for å forebygge og korrigere «svikt». Dette resonnementet legger altså stor vekt på egenskaper ved (det internasjonale) fagfellesskapet og selve systemet. Enkeltforskere og forskergrupper vil fra tid til annen gjøre feil – i noen tilfelle grove og klart kritikkverdige feil – men kombinasjonen av fagfellers kritiske etterprøving og institusjonaliserte mekanismer for tilsyn og sanksjon er den beste mekanismen vi kjenner, både til å forebygge og til å korrigere.

3. For et demokratisk politisk system er en opplyst offentlig debatt meget viktig, både for innholdet i den politikk myndighetene utformer og for utviklingen av en demokratisk politisk kultur i samfunnet generelt. Mange forventer at universitets- og høyskoleansatte skal bruke sin faglige kompetanse også som aktive deltakere i den allmenne samfunnsdebatten. Lov om universiteter og høyskoler inneholder endog en eksplisitt forpliktelse for den enkelte institusjon til å «legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten» (§ 1-3 bokstav f). Dette er en rolle som går ut over fagformidling i streng forstand. Mange vil se bidrag i form av kritiske spørsmål, korrigerende opplysninger, og varsling om negative (bi)virkninger eller truende utviklingstendenser som minst like verdifulle. Den som tar opp slike utfordringer, vil ofte komme inn i en gråsone mellom rollen som fagperson og rollen som samfunnsborger. Men for rollen som fagperson gjelder fortsatt strenge krav til både relevant kompetanse og profesjonell integritet. Og også for deltakelse i allmenn samfunns­debatt er uavhengighet meget viktig som integritetsbeskyttende fundament.

4. I forlengelsen av dette har særlig universitetene sett det som en viktig oppgave å bidra til å videreutvikle og befeste en vitenskapelig tenkemåte som et allmennintellektuelt fundament for en opplyst sivilisasjon (eller, mindre høytidelig uttrykt, et moderne kunnskapssamfunn). Oppgaven fordrer at utdanningen legger vekt på å gjøre studentene kjent med grunnprinsippene for vitenskapelig tenkning og forskningens etikk, og å utstyre dem med tankemessig verktøy som de selv kan bruke til å skille sant fra usant og holdbart fra uholdbart. Utsiktene til å lykkes vil være best hvis institusjonene og deres medarbeidere i sin egen virksomhet lever som de lærer. Grunnprinsippene for akademisk frihet gir i så måte den beste rammen.

3.1.2 Innvendinger og kritiske spørsmål

Denne begrunnelsen for akademisk frihet inneholder både enkeltpremisser og resonnementer som er gjenstand for til dels heftig diskusjon. De viktigste motforestillingene i den internasjonale debatten kan sammenfattes i fire hovedpunkter:

1. Antakelsen om at individuell frihet for kompetente forskere gir den beste ramme for utvikling av ny kunnskap, har begrenset gyldighet. På mange områder er det slik at flere av de mest krevende forskningsoppgavene bare kan løses gjennom samarbeid. Samarbeid fordrer koordinering og ledelse, og all koordinering innebærer individuell innordning under et felles konsept. Dessuten er det ikke sjelden slik at utfordringer utenfra – som for eksempel amerikanske myndigheters ambisiøse satsning for å sette det første mennesket på månen – virker faglig stimulerende og genererer forskning som viser seg å få stor betydning også langt utenfor programmets eget formål (se også punkt 4, nedenfor).

2. Virkeligheten avviker på viktige punkter fra det idealbildet som begrunnelsen bygger på. Innebygd i Akademia selv finnes flere mekanismer som truer med å «pervertere» virksomheten. Selv om de aller fleste forskere ganske sikkert har et levende engasjement i sitt fag, ville det være naivt å tro at alle drives utelukkende av nysgjerrighet og et ønske om å bidra til sann kunnskap. Også hensyn som ambisjoner om egen karriere, anseelse og inntekt vil ofte være viktige motivasjonsfaktorer. Slike drivkrefter virker ikke nødvendigvis kvalitetsfremmende; ikke så rent sjelden kan de tvert om friste til mer eller mindre grove brudd på grunnleggende normer for god forskning. Den som leter vil lett kunne finne tilfelle hvor forskertitler eller akademiske grader misbrukes som forkledning for å forlene egne politiske oppfatninger med større autoritet. Og vi vet at slett ikke alle fagmiljøer virker som drivhus for kreativ nytenkning. Noen preges snarere av innkapsling, forvitring og forfall, andre kan kanskje mest treffende beskrives som en intellektuell prokrustesseng hvor middelmådige og til dels avblomstrede professorer reproduserer bleke kopier av seg selv. Kombinasjonen av institusjonell autonomi og individuell akademisk frihet åpner et betydelig rom for slike perverteringer, og kan til og med skape en fruktbar grobunn for slike. Med i bildet hører også at akademisk frihet i noen tilfelle ledsages av en personalpolitikk der toleranse i noen grad degenererer til likegyldighet. I slike tilfelle kan det med god grunn hevdes at utviklingen av ny kunnskap hemmes mer av understyring enn av overstyring. Rett nok har det internasjonale akademiske fellesskap utviklet flere og til dels effektive mekanismer for både forebygging og korreksjon. Men uten et sterkt institusjonelt engasjement for å ivareta forpliktelsene som ligger i akademiske kjerneverdier og normer, vil disse mekanismene ikke bli godt utnyttet. Den internasjonale debatten avdekker en uttalt og til dels godt begrunnet skepsis fra flere hold med hensyn til den enkelte institusjons evne til å ivareta sitt ansvar uten tilsyn, støtte og påtrykk utenfra.

3. Myndighetene investerer årlig milliarder i forsk­ning og høyere utdanning, og de gjør det med en forventning om at investeringene skal gi avkastning i form av kunnskap og kompetanse som vil være nyttig i annen samfunnsvirksomhet. Overlatt til seg selv, vil mange forskere og lærere bruke for mye tid og ressurser på faginterne spørsmål av marginal samfunnsmessig betydning. Dertil kommer at forskningsbasert kunnskap kan brukes til så mangt – til å forebygge og helbrede sykdom, muliggjøre kommunikasjon over enorme avstander, videreutvikle rettsstat og demokrati, og produsere stadig mer avanserte varer og tjenester, men også til å utslette det meste av livet på jorden eller til å utvikle produkter eller prosesser som viser seg å forårsake alvorlig skade. Denne kombinasjonen av store investeringer, et ønske om positiv avkastning for samfunnet, og en ikke-neglisjerbar risiko for det motsatte, tilsier etter dette resonnementet at myndighetene – i mange tilfelle også de viktigste brukerne – bør ha en sentral rolle når det gjelder å bestemme hva midlene skal brukes til.

4. På viktige områder – blant annet i utviklingen av nye såkalt generiske teknologier – synes selve prosessene for frembringelse av kunnskap å være i endring. Særlig oppmerksomhet har vært viet (hypo)tesen om at utviklingen går i retning av en modell kjent under betegnelsen «Mode 2». Sentrale kjennetegn i denne modellen er at:

   • Kunnskap i økende grad skapes i nært samspill mellom forskere og brukere, in the context of application .

   • Det blir mer vanlig å stille sammen teori- og metodeelementer fra flere ulike fag i transdisiplinære undersøkelsesopplegg og modeller. Dette skjer ut fra rent pragmatiske betraktninger knyttet til en konkret oppgave, ofte uten (forutgående) utvikling av et felles faglig fundament.

   • Forskningssystemet selv blir mer åpent for nye typer aktører, og fremstår derved både som mer heterogent og som mindre distinkt.

   • Det skjer en tiltakende ansvarliggjøring av forskere og institusjoner – til dels i forskjellige retninger – og med tilhørende videreutvikling av mekanismer for styring og tilsyn.

Nå er mode-2-tesen omstridt; kritikere har særlig fremholdt at beskrivelsen ikke gjelder allment, at utviklingen ikke er irreversibel, og at den ikke uten videre bør sees som progressiv. Også forfattergruppen som lanserte tesen understreker at det ikke er tale om en universell, irreversibel eller problemfri trend. Ikke desto mindre er noen av utvik­lingstrekkene så vidt tydelige på viktige områder at det er grunn til å spørre hvilke implikasjoner de kan ha for vår tenkning om individuell akademisk frihet. Svaret er ikke opplagt, men så langt vi kan se, synes kjernen i begrunnelsen for akademisk frihet å være ganske robust mot de tre første utvik­lingstrekkene i mode-2-tesen. Det fjerde reiser imidlertid prinsipielt sett viktige spørsmål om forholdet mellom myndighet og ansvar som det vil være viktig å ha et bevisst og avklart forhold til (se kapittel 3.2.3). Og dess tettere samarbeid universiteter og høyskoler inngår med aktører som legger til grunn andre prinsipper for frembringelse av kunnskap, dess større må vi anta at behovet vil bli for differensiering og gjensidig tilpasning av prinsipper og prosedyrer.

3.1.3 Konklusjon

Ingen av de innvendinger vi har sammenfattet ovenfor underminerer selve grunntesen om at intellektuell frihet er grunnleggende for sannhetssøkende virksomhet. De viser imidlertid et klart behov for presisering og differensiering både av selve tesen og av begrunnelsen for den. Utvalget vil kort trekke frem tre områder hvor slik presisering og differensiering synes særlig viktig.

Det ene gjelder virksomhetens art . Her vil det, for eksempel, være slik at begrunnelsen for minst ett av de elementene som inngår i definisjonen av akademisk frihet – forskerens rett til å formulere egne problemstillinger – står sterkere for grunnforskning enn for anvendt FoU. Mer allment gjelder at den funksjonelle begrunnelsen vi har sammenfattet foran, historisk sett har vært knyttet først og fremst til universitetet som institusjon, og derved til særtrekk ved nettopp denne institusjonens kjernevirksomhet.

Det andre knytter seg til endring i arbeidsmåter . Som vi har pekt på ovenfor, er så vel forskning som undervisning i tiltakende, om enn sterkt varierende, grad blitt kollektiv virksomhet, med tilhørende behov for koordinering og ledelse. Dette kan ha betydning for hvem vi bør tenke oss i rollen som handlende subjekt i ulike sammenhenger, og det utfordrer oss til å nyansere vår forståelse av forholdet mellom enkeltforsker, forskergruppe og organisasjon.

For det tredje bidrar innvendingene til å få frem at akademisk frihet både er et sammensatt begrep – hvor rettigheter er koplet tett til forpliktelser – og et ideal som bærer i seg kimer til sin egen pervertering. En så vidt kompleks og sårbar konstruksjon krever et fundament med flere ulike pilarer, innbyrdes avstemt slik at koplingene kan ivaretas og konstruksjonen stå oppreist selv om én av pilarene (midlertidig) skulle svikte. Eksempelvis bør mekanismer som verner om rettighetene kombineres med mekanismer som holder frem forpliktelsene ; skjerming mot illegitimt påtrykk kombineres med åpent innsyn og kritisk etterprøving, og hensynet til individuell frihet søkes satt inn i en ramme hvor den kan fremme snarere enn hemme felles innsats og kollektive prestasjoner.

3.2 Legitime begrensninger

3.2.1 Begrensningens formål og art

I det følgende tar vi som en omforent premiss at forskning og høyere utdanning utfolder seg best og gir størst samfunnsmessig avkastning ved at den enkelte forsker (lærer) gis utstrakt frihet til å bestemme hvilke spørsmål hun vil stille, hvordan hun vil gå frem for å finne et sant eller holdbart svar, og til å legge frem sine hypoteser, resonnementer og konklusjoner offentlig. Vi legger videre til grunn at denne friheten likevel ikke kan være ubegrenset. I skjæringsflaten mellom disse to utsagnene oppstår et viktig og vanskelig spørsmål: Hvilke typer begrensninger i den akademiske frihet bør ansees som legitime?

Et svar kan angis langs minst to dimensjoner – begrensningens formål og art . Grovt forenklet kan vi langs den første av disse dimensjonene skjelne mellom begrensninger begrunnet internt – det vil si i virksomhetens eget formål og egne grunnleggende normer, og begrensninger begrunnet eksternt – mer presist i det forhold at forskning har berøringsflater med annen legitim virksomhet, og at den enkelte forsker inngår i et større fellesskap (storsamfunn og universitet eller høyskole). Med hensyn til begrensningens art kan vi på tilsvarende forenklingsnivå skjelne mellom de som uttrykkes i en eller annen form for direktiv – forstått som direkte regulering i form av forbud, påbud eller andre eksplisitte bestemmelser – og begrensninger som materialiserer seg i de rammebetingelser som legges for virksomheten (for eksempel i form av tilgang på viktige ressurser). Forenklet kan vi si at et direktiv legger begrensninger på hva som er tillatt (eller angir hva som er påbudt), mens rammebetingelser i større eller mindre grad vil innsnevre det faktiske mulighetsrommet en forsker eller lærer har for sitt arbeid.

De begrensninger som følger av virksomhetens konstituerende formål og grunnleggende normer har vi omtalt i kapittel 2, særlig 2.3.3. Resten av kapittel 3.2 nøyer seg derfor med å behandle begrensninger som er begrunnet i andre samfunnshensyn eller i universitetets eller høyskolens oppgaver og ansvar.

3.2.2 Samfunnshensyn

At hensyn til andre parter eller annen legitim virksomhet kan berettige begrensninger i akademisk frihet, innser vi raskt ved å tenke gjennom implikasjonene av to enkle observasjoner: (1) Forskning, utdanning og utviklingsarbeid er ikke den eneste legitime virksomhet som drives i et samfunn, og ny viten har ikke krav på kategorisk forrang fremfor alle andre verdier. (2) Samfunnets ressurser er begrensede, og ulike tiltak må veies mot hverandre i en mer eller mindre hard prioritering.

Det aller meste av det som i dag foreligger i direktivs form av begrensninger i den enkelte forskers frihet synes å være begrunnet i hensynet til andre berørte parter eller andre sentrale verdier. I denne kategorien finner vi blant annet lover og forskrifter som gjelder personvern, behandling av levende forsøks­objekter, med videre, og bestemmelser som definerer bestemte rettigheter for studenter, pasienter eller andre som måtte være direkte berørt av virksomheten. I tillegg vil naturligvis en rekke rettsregler gitt med et mer allment formål sette klare begrensninger. Eksempelvis har mange stater og flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner lovbestemmelser mot tortur. Disse bestemmelsene vil naturligvis også gjelde for forsk­ning – selv om det skulle kunne anføres gode faglige argumenter for at virkninger av slike overgrep best kan studeres gjennom forskerstyrte eksperimenter der forsøksobjektene utsettes for en mest mulig realistisk eksponering.

Selv om det er lett å finne eksempler på områder hvor de aller fleste vil se restriksjoner på forsk­ning som høyst berettiget, er det viktig å holde fast ved at begrunnelsen for inngrep av denne typen har begrenset rekkevidde. Den vil primært gjelde for valg av fremgangsmåte (en bestemt metode), ikke friheten til å stille spørsmål, følge regler for vitenskapelig tenkemåte mer allment, eller publisere resultater og resonnementer. (For publisering vil dog hensynet til personvern kunne begrunne begrensninger i retten til å offentliggjøre personopplysninger og lignende materiale. Det kan også i enkelte tilfelle være slik at restriksjoner på valg av metodisk fremgangsmåte indirekte vil sette begrensninger med hensyn til hva som kan undersøkes, for så vidt som en bestemt problemstilling kan tilsi et bestemt undersøkelsesopplegg.) En begrunnelse for inngrep vil ha størst tyngde der det er tale om forskning som kan forvolde skade på parter som ikke selv er i stand til å unndra seg, sette betingelser for å medvirke, eller effektivt ta til motmæle. Med enkelte unntak – som for eksempel restriksjonene som gjelder forskning på stamceller – synes da også det vi har i Norge av denne type regulering å være bredt akseptert, også innenfor forskersamfunnet. Og selv der det kan reises gode saklige innvendinger mot en bestemt restriksjon, vil trolig kritikerne i de fleste tilfellene likevel medgi at restriksjonen ligger innenfor det rom for verdivalg eller interesseavveining som et samfunn har god grunn til å sikre seg.

For norske forskere flest står utvilsomt knapphet på viktige ressurser som en mer alvorlig begrensning på mulighetene til faglig utfoldelse. Over 40 prosent av universitetsforskerne betegnet sine muligheter til å utføre forskning som relativt dårlige eller dårlige i 2000, mens om lag 30 prosent betegnet dem som gode eller relativt gode. Mens forskere i de forskjellige fagområder hadde om lag like mye tid til forskning, var det store forskjeller i misnøyen med forskningsmidler, hvor utstyrskrevende fag skilte seg negativt ut. 1 Etter kvalitetsreformen og den parallelle opptrapping i forsknings­bevilgninger mener et klart flertall av forskerne at de ikke har bedre forskningsfinansiering eller mer tid til forskning. Mange rapporterer at andre oppgaver i økende grad legger beslag på tid som skulle ha vært disponert til forskning. 2 Nå er begrenset tilgang på ressurser en tilstand all virksomhet må leve med. Vi innser fort at forskerens frihet til å stille spørsmål og til å velge fremgangsmåte for å finne svar ikke kan implisere en forpliktelse for staten eller andre aktører til å finansiere ethvert prosjekt. Den enkelte forskers rett til å offentliggjøre sine resultater og resonnementer kan heller ikke ha som motstykke en forpliktelse for tidsskrifter og forlag til å publisere ethvert manuskript som måtte komme inn. Prioritering og kvalitetsprøving er altså både legitimt og nødvendig.

Men til den prioritering og kvalitetsprøving som må foretas, må det stilles bestemte krav. Det aller viktigste kravet er at den skal skje på et saklig og opplyst grunnlag. Det sistnevnte hensynet søkes gjerne ivaretatt ved å bringe inn fagfeller med solid kompetanse. En saklig vurdering er forankret i kriterier som følger av virksomhetens formål. Faglig kvalitet er åpenbart ett slikt kriterium. Det er i god overensstemmelse med forskningens formål å stille minstekrav til kvalitet, og ut over det prioritere forskere eller fagmiljøer som kan vise til særlig gode resultater og prosjekter som fremstår som særlig lovende eller spennende. Den står også på trygg grunn som stiller faglige (og fremstillingsmessige) krav til manuskripter som vurderes for publisering. Et annet viktig kriterium er den samfunnsmessige verdien av kunnskap. Samfunnets investeringer i universiteter og høyskoler er for en stor begrunnet i tro på at forskning og utdanning kan gi viktige impulser til annen virksomhet. På grunnlag av denne oppfatningen, kanaliserer så myndigheter, forskningsråd og andre finansieringskilder midler til områder hvor ny kunnskap eller mer kompetanse antas å være særlig viktig. (mer om dette i kapittel 4.2) Det er et betydelig rom for diskusjon om både det eksakte meningsinnholdet i disse kriteriene og om hvor tungt de enkeltvis og samlet bør veie. Særlig for den mer grunnleggende forskningen gjelder at aktiv styring ut fra antatt bruksverdi ofte vil virke vilkårlig og hemmende på utviklingen av ny kunnskap. Det tilsier nøktern varsomhet. Med enkelte slike reservasjoner står det likevel fast at både faglig kvalitet og samfunnsmessig verdi er hensyn som det er fullt legitimt – og faktisk også god grunn til – å tillegge vekt når knappe midler skal fordeles.

3.2.3 Universiteter og høyskolers oppgaver og forpliktelser

Ved opprettelsen – og senere gjennom blant annet den årlige tildeling av midler over statsbudsjettet – gir myndighetene det enkelte universitet og den enkelte høyskole bestemte oppgaver. På et overordnet plan er oppgaven oftest angitt som et bestemt ansvarsområde – eksempelvis er Norges veterinær­høyskole (NVH) opprettet for å drive veterinærmedisinsk forskning, utdanning og formidling. Dette oppdraget konkretiseres så over tid gjennom blant annet mål for hvor mange veterinærer som skal utdannes årlig. For å kunne innfri disse forpliktelsene, må NVH på sin side rekruttere medarbeidere med relevant og fullverdig kompetanse, utvikle og drive utdanningsprogrammer, forskningsvirksomhet og fagformidling som oppfyller institusjonens forpliktelser, og løpende prioritere knappe ressurser ut fra vurderinger av hva dens mandat og mål tilsier. I dette ligger at institusjonen må kunne stille krav til den enkelte medarbeider om blant annet nødvendig kompetanse, tilfredsstillende utførelse av de arbeidsoppgaver som gjennom utlysning og arbeidsavtale er tillagt stillingen, og mer allment en positiv deltakelse i både det nære arbeidsfellesskap og den større organisasjon hun er en del av. Mange ledere vil oppmuntre den enkelte medarbeider til å ta egne initiativ for å videreutvikle virksomheten, og verdsette gode bidrag også når de utfordrer etablerte forestillinger og tradisjonsrik praksis. Men institusjonens ansvarsområde og oppgaver – både de myndighetene har fastlagt og de institusjonen selv har påtatt seg med hjemmel i delegasjon (se blant annet universitets- og høyskolelovens § 3-3) – gir rammer og føringer som den enkelte medarbeider må ta som utgangspunkt. Det samme gjør det som måtte foreligge av nærmere spesifikasjon av fagfelt og arbeidsoppgaver i beskrivelsen av den stilling medarbeideren har søkt og akseptert. Institusjonens ansvarsområde og den enkelte medarbeiders arbeidsoppgaver er samtidig størrelser som kan og ofte vil være gjenstand for endring. Så vel arbeidstaker som arbeidsgiver må kunne ta initiativ til slike endringer.

Tilsvarende betraktninger vil gjelde for private institusjoner som gir faglig akkreditert utdanning på høyere nivå, og for de som er ansatt der. Vedtak om ansvarsområde og oppgaver som ble fattet av eieren ved opprettelsen eller senere, samt spesifikasjoner i stillingsbeskrivelsen, gir rammer og føringer som den enkelte medarbeider må ta som utgangspunkt.

Innenfor denne rammen oppstår det likevel fra tid til annen usikkerhet og konflikt. Tre utsatte områder synes å være omprioritering eller omstilling, eksterne oppdrag og håndtering av «funksjonssvikt».

Omstilling

Utenfra kan det synes som et paradoks at mange universitets- og høyskolemiljøer virker som drivhus for individuell faglig utvikling, men samtidig blir oppfattet å ha lav evne til strategisk omprioritering og omstilling. Mye av forklaringen ligger i særtrekk ved denne typen institusjoner og virksomhet. En aktiv forsker eller lærer bruker gjerne, i egen interesse, mye tid og krefter på egen faglig utvikling. De fleste er samtidig høyt spesialiserte fagfolk som ville måtte gå gjennom en mer eller mindre langvarig og smertefull «omskolering» for å kunne gjøre en tilsvarende innsats utenfor eget fag(felt). Styrt omprioritering med krav til faglig omstilling vil derfor ofte fremstå som en trussel for den enkelte, og som et kostbart tiltak for institusjonen. Sett fra organisasjonens side gir kombinasjonen av høy faglig spesialisering, stor individuell frihet, og lav utskiftningstakt i faste vitenskapelige stillinger, lite rom for strategisk nytenkning og omstilling – med mindre et raskt forestående generasjonsskifte eller betydelige nye inntekter skulle gjøre omfattende nyrekruttering til en tilgjengelig opsjon. Også mer spesifikke ordninger kan ha bivirkninger som trekker i samme retning; eksempelvis innebærer reglene om kompetansebasert opprykk at fagfelt og arbeidsoppgaver i praksis ofte blir fastlagt ved første tilsetting i fast undervisnings- og forskningsstilling. I de senere årene har både myndighetene og flere universiteter og høyskoler forsøkt å ta nye grep for å bedre omstillingsevnen. Det har i mange tilfelle ledet til protester fra berørte medarbeidere, til dels også fra de ansattes organisasjoner.

Eksterne oppdrag

Norske universiteter og høyskoler har tradisjonelt gitt sine medarbeidere stort rom for å utnytte sin kompetanse i ulike eksterne oppdrag. Mange har benyttet seg av disse mulighetene – til glede for seg selv, oppdragsgiver og ofte også hovedarbeidsgiver. For sistnevnte har likevel den liberale linjen innimellom ført til forviklinger, knyttet til blant annet uklare ansvarsforhold og bruk av ordinær bevilgning til skjult subsidiering. Et betydelig arbeid er lagt ned for å klargjøre spillereglene. Institusjonene har også dels blitt tildelt, dels gitt seg selv, en tydeligere rolle i forhold til eksterne oppdrag – i det minste som godkjenningsinstans, i noen tilfelle også ved å opprette egne oppdragsselskaper. Viktige rettslige, prosedurale og organisatoriske spørsmål er avklart nærmere gjennom slike tiltak. Men et underliggende dilemma består med hensyn til hvordan prinsippet om individuell akademisk frihet skal forenes med og avstemmes mot institusjonenes mer aktive rolle som samarbeidspartnere for bedrifter, offentlige etater og andre oppdragsgivere.

Håndtering av «funksjonssvikt»

Dess høyere krav som stilles til ytelse og resultater, dess flere vil få problemer med å innfri kravene fullt ut. I dette perspektiv er det ikke overraskende at vi i det siste har fått opp diskusjoner om blant annet hvor langt ledelsen for forskningssentra og programmer kan gå i å holde tilbake manuskripter som den finner ikke tilfredsstiller senterets eller programmets kvalitets­standarder. Med den innskjerping som nå skjer av den enkelte institusjons ansvar for studiekvalitet og forskningskvalitet, vil både institusjoner og medarbeidere stå overfor nye utfordringer når det gjelder å håndtere problemer med å innfri kvalitetskrav eller håndtere andre former for funksjonssvikt. Hvilke rettigheter og plikter skal institusjonens styringsorganer og ledelse ha til å gripe inn ved for eksempel å gi påbud om særlige tiltak for kompetanseheving eller omplassering (eksempelvis fra forskning eller undervisning til andre gjøremål)?

Det ville føre langt ut over dette utvalgets mandat å forsøke å gi et fyllestgjørende og begrunnet svar på slike spørsmål. Utvalget vil nøye seg med å peke på ett grunnleggende prinsipp som bør ivaretas gjennom de svar som formuleres: Ansvar og myndighet bør være kongruente størrelser . Anvendt på vår problemstilling, vil en viktig implikasjon av dette prinsippet være at en institusjon ikke kan holdes ansvarlig for noe den er fraskrevet myndighet over. Eksempelvis vil det være slik at dersom en institusjon skal stå ansvarlig for at den utdanningen den gir tilfredsstiller bestemte faglige og pedagogiske krav, må institusjonen ha både nødvendige ressurser og den styringsrett som skal til for å kunne innfri kravene. Gjennom flere parallelle prosesser – blant annet arbeid for å etablere klarere ansvarsforhold i offentlig virksomhet, fastere organisering også av allmennfaglige studier, sterkere konsentrasjon om store programmer og prosjekter i ekstern forskningsfinansiering, og ønsker om å gi studenter, ansatte og berørte tredjeparter utvidete rettigheter – har den enkelte institusjons styre og ledelse de senere årene blitt tillagt et mer omfattende og tydeligere markert ansvar. Dette gjelder ikke bare for den faglige kvaliteten i forskning, utdanning og formidling, men også for institusjonens bidrag til å realisere andre samfunnsverdier – eksempelvis likestilling og integrering, et godt arbeids- og læringsmiljø, samt bærekraftig utvikling.

Denne utvidelsen og tydeliggjøringen av den enkelte institusjons ansvar behøver ikke å komme i konflikt med prinsippet om individuell akademisk frihet. Men det er viktig å innse at det ligger innebygde spenninger i denne utviklingen, og håndteringen av disse spenningene kan stille både myndigheter, institusjoner og ansatte overfor krevende utfordringer. Utvalget mener at utsiktene til å mestre disse utfordringene vil være best hvis myndigheter og universiteter og høyskoler legger til grunn to enkle tommelfingerregler. (1) Myndighetene bør utvise stor nøkternhet med hensyn til å pålegge institusjonene nye oppgaver og økt ansvar, spesielt oppgaver og ansvarsområder som ikke kan begrunnes ut fra kjernevirksomhetens formål, eller i krav til beskyttelse av grunnleggende rettigheter eller av hensyn til forsvarlig drift. (2) Samtidig bør den enkelte institusjon legge til grunn en leveregel, som – med en formulering lånt fra Universitetet i Oslos strategiske plan 2005–2009 – kan uttrykkes slik: «All faglig ledelse skal utøves med respekt for den enkelte forskers frihet til å velge sine problemstillinger og metoder og publisere sine resultater.» Universiteter og høyskoler kan ivareta sitt samfunnsoppdrag bare ved å sikre at grunnprinsippene for sannhetssøkende virksomhet preger det daglige arbeid. Vern om den enkelte medarbeiders faglige integritet er ett slikt grunnleggende prinsipp.

3.2.4 Institusjoner med særskilt faglig og verdimessig grunnlag

Universitets- og høyskolelovens § 1-5 andre avsnitt lyder: «Institusjoner under denne lov har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.» Dette grunnlag vil for private institusjoner i mange tilfeller være knyttet til et bestemt livssyn. I norsk universitets- og høyskoletradisjon er vi mest kjent med livssynshøyskoler som har som sentral oppgave å utdanne personale for kirkelig virksomhet, barnehage, skole eller helsevesen. En viss åpning for at det faglige og verdimessige grunnlaget kan få konsekvenser for den enkeltes frihet, er en forutsetning for virksomhet i denne typen institusjoner.

Utvalgets utgangspunkt er at prinsippet om akademisk frihet, herunder også de begrensninger vi har gjort rede for, gjelder for alle universiteter og høyskoler. Eventuell begrensning av akademisk frihet ut over de legitime begrensninger som gjelder allment for universiteter og høyskoler, må være godt begrunnet i institusjonens faglige og verdimessige grunnlag slik dette er nedfelt skriftlig i institusjonens regelverk. Begrunnelsesplikten påhviler institusjonen. Dette gjelder også dersom verdigrunnlaget fører til behov for forskningsetiske begrensninger ut over de som allerede finnes i retningslinjer nedfelt i lovverket eller er anbefalt av de nasjonale etiske komiteer. En forutsetning for slike begrensninger i den enkeltes akademiske frihet ut fra et faglig og/eller verdimessig grunnlag, er at rammene foreligger klart og skriftlig angitt ved ansettelse, og at medarbeideren aksepterer denne rammen som en del av ansettelsesvilkårene.

Begrensningene i den akademiske friheten ved denne typen institusjoner vil komme til uttrykk primært når det gjelder undervisningen. Studieplanene vil bygge på høyskolens faglige og verdimessige grunnlag, og de vil forutsette at lærernes undervisning er i samsvar med dette. For øvrig må lærerne ha samme frihet som ved andre universiteter og høyskoler når det gjelder utforming av undervisningen.

3.2.5 Oppdragsforskning

Utvalgets utgangspunkt er at en ekstern oppdragsgiver har legitim rett til å påvirke valg av tema, forsk­ningsmetode og hvordan resultatene av oppdragsforskningen blir brukt. Samtidig inngår prinsippene om akademisk frihet som viktige elementer i det som definerer virksomheten ved universiteter og høyskoler. Oppdragstakere ved universiteter og høyskoler må følgelig ha rett til å vurdere om ønskene som en oppdragsgiver måtte ha med hensyn til opplegg og metodevalg, er hensiktsmessige i forhold til problemstillingen, og om de økonomiske rammer er slik at forskningsprosjektet kan besvare problemstillingene på en forsvarlig måte. Kontrakten vil normalt bli skrevet med utgangspunkt i en prosjektbeskrivelse som partene er blitt enige om. Forhandlingene om prosjekt­beskrivelsen er oppdragstakerens anledning til å sikre at oppdraget ikke utfordrer hennes faglige og profesjonelle integritet.

Det er et grunnleggende forskningsetisk krav at den som vil være medlem av et forskerfellesskap, må legge frem sine resultater og premissene for disse til kritisk vurdering av andre forskere. Bare slik kan resultatenes soliditet og uavhengighet av særinteresser bli stadfestet. Rett til offentliggjøring av resultatene av forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid må derfor ansees som et ufravikelig krav for oppdrag utført ved universiteter og høyskoler. Den praktiske muligheten til offentliggjøring vil dog i enkelte tilfelle kunne være begrenset, særlig der resultatet av et utviklingsprosjekt manifesterer seg i en form som ikke meningsfullt kan formidles gjennom ordinær publisering .

En rimelig utsettelse av offentliggjøringen kan i utgangspunktet aksepteres når dette er nødvendig for å beskytte legitime kommersielle interesser eller av hensyn til et løpende forskningsarbeid, eller hvis noen av resultatene skal presenteres samlet i en doktoravhandling eller et annet større arbeid. Men hovedregelen må være at ansatte ved universiteter og høyskoler som skal utføre oppdragsforskning i sin undervisnings- og forskningsstilling, ikke kan inngå en kontrakt som bryter med prinsippene om akademisk frihet. Bare hvis oppdraget blir utført utenfor stillingen ved universitetet eller høyskolen (for eksempel i en bistilling i instituttsektoren), kan andre prinsipper legges til grunn.

Kunnskaps­departementet fastsatte 14. juli 2006 en standard­kontrakt med veileder for oppdragsforskning. Kontrakten er beregnet på offentlige oppdragsgivere, men departementet oppfordrer også andre å bruke den. To sentrale punkter i kontraktsmalen er offentliggjøring av forskings­resultater og presisering av rettigheter til forsk­ningsresultater. Malen er basert på et forslag fra de forskningsetiske komiteer, og ivaretar også hensynet til viktige forskningsetiske normer. Etter utvalgets vurdering er standardkontrakten velegnet for anvendelse på oppdragsforskning ved universiteter og høyskoler, også oppdrag fra ikke-offentlige oppdragsgivere. Hvis utvalgets forslag om lovfesting av akademisk frihet blir vedtatt, vil imidlertid kontraktens veileder måtte justeres for å tydeliggjøre at oppdragstakere i universiteter og høyskoler ikke kan inngå avtale om å avstå fullstendig fra offentliggjøring.