1 Akademisk ytringsfrihet
Av professor dr. juris. Johan Giertsen, Universitetet i Bergen
1.1 Innledning – Grunnloven § 100
Grunnloven § 100 om ytringsfriheten fikk sin nålydende tekst i år 2004. Bestemmelsen setter for det første grenser for adgangen til å gripe inn mot ytringer med straff og andre sanksjoner. Denne klassiske siden av ytringsfriheten fremgår av Grunnloven § 100 tredje avsnitt – «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Utsagn fra en forsker – enten dette fremkommer i undervisning eller i en publikasjon – er en «frimodig» ytring. Ytringsfriheten som en menneskerettighet er dermed grunnlaget for fri forskning, undervisning og formidling.
For det andre – og det var nytt ved revisjonen i 2004 – er Statens oppgave utvidet fra passivt å avstå fra inngrep til også aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Dette fremkommer i den nye Grunnloven § 100 sjette avsnitt: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».
1.2 Avstå fra inngrep mot ytringer
Den klassiske siden av ytringsfriheten – at den som fremkommer med en ytring skal være beskyttet mot ansvar pga ytringen, meddelelsesfriheten – har i spesiell relasjon til forskere og akademia ikke vært gjenstand for inngående analyse i norsk rettsteori. Den underliggende premiss er klar – vi er her i kjernen av ytringsfriheten. Men hvor grensene går, blant annet om ytringsfrihetens grenser for forskere i grensetilfellene kan være andre enn for allmennheten, har i liten grad vært dybdeanalysert. Forarbeidene til Grunnloven § 100 – NOU 1999:27, St.meld. nr. 26 (2003-2004) og Innst. S. nr. 270 (2003-2004) – synes ikke å omtale forskeres ytringsfrihet spesielt.
I Høyesteretts praksis er i hvert fall to avgjørelser sentrale i forhold til den akademiske ytringsfrihet. Dette er Gro-saken publisert i Norsk Retstidende 1979 side 727 flg. og Hoaas-saken publisert i Norsk Retstidende 1982 side 1729 flg.
Gro-saken hadde sitt utspring i et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 11-årig jente. Initiativtakerne – en student og veilederen, en universitetslektor – publiserte en artikkel om behandlingen. Den ble referert og kritisert i en artikkel i Dagbladet, og i lys av dette ble kritikken videreformidlet av en stortingsrepresentant på en parlamentarikerkonferanse. Universitetslektoren gikk til sak mot avisen og stortingsrepresentanten, og krevde at diverse utsagn måtte kjennes døde og maktesløse («mortifiseres»). Av generelle uttalelser fra Høyesteretts dommere om rammene for ytringsfriheten med spesiell relevans for forskere nevnes blant annet:
«I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg [straffeloven] § 247 [om ærekrenkelser]
..
[Det er] grunn til å anvende § 247 med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn.
..
Ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må det være adgang til å bruke sterke ord uten at § 247 kommer til anvendelse.»
Hoaas-saken gjaldt en lektor i videregående skole som ble avskjediget, begrunnet med hans uttalelser om rasespørsmål og jødeforfølgelsene. Høyesterett trakk en grense mellom på den ene siden hans skikkethet som lærer i lys av skolens formålsparagraf, og på den annen side hans alminnelige ytringsfrihet. Høyesterett presiserte at den manglende skikketheten var avgjørende som avskjedsgrunnlag:
«Jeg er også enig med A [lektoren] i at utenfor skolen må det gjelde videre - vesentlig videre - grenser for en lærers ytringsfrihet. Her må utgangspunktet være at han har den samme frihet til å ytre seg om ‘Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand’ som andre borgere, jfr. Grunnloven § 100. Jeg mener likevel at det for en lærer, på grunn av tjenestens særlige art, også utenfor skolen må oppstilles visse grenser for hvorledes han kan uttale seg til offentligheten. Uttaler en lærer seg slik at det - uten hensyn til om de strafferettslige grenser for ytringsfriheten skulle være overskredet - må anses klart utilbørlig, vil dette kunne få betydning for vurderingen av hans skikkethet for lærergjerningen. Det vil særlig kunne være tilfellet hvis uttalelsene har en slik form, et slikt innhold eller slike premisser at de er egnet til å bryte ned det omdømme og den tillit som det er nødvendig at en lærer har. For så vidt er dette etter min mening et spesielt krav som må stilles til lærere. Men det kan måtte stilles spesielle krav i denne retning også til andre som arbeider i offentlig eller privat tjeneste, nettopp som følge av tjenestens særlige karakter.»
Når det gjelder de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger på universiteter og høyskoler, kan det tilsvarende – i relasjon til for eksempel en tvist om oppsigelse eller avskjed – reise seg spørsmål om det må skilles mellom (1) ytringer som fremkommer i undervisning eller (2) i faglige publikasjoner, eller (3) som fremkommer på annen måte, det vil si som en «vanlig» samfunnsborger. Hoaas-dommen gjaldt en lektor i den videregående skolen. Spørsmålet om i hvor stor grad dommen har overføringsverdi til ytringer fremsatt i høyere undervisning og forskning er neppe avklart.
Foruten Grunnloven § 100, er Norge bundet til å respektere den europeiske menneskerettighetskonvensjonens vern av ytringsfriheten i artikkel 10:
«1. Everyone has the right to freedom of expression . This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers. This article shall not prevent States from requiring the licensing of broadcasting, television or cinema enterprises.
2. The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.» (mine kursiveringer)
Testen som normalt også er avgjørende for forskere er om det vil være «necessary in a democratic society» å gripe inn mot ytringen. Denne avveiningen var i relasjon til en forsker tema for saken Hertel vs Sveits i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (1997). En ingeniør, Hertel, skrev et «research paper», der han mente å påvise at mat fremstilt i en mikrobølgeovn kunne være skadelig, med blant annet skadevirkninger for blodet. Han sendte sitt paper til en populærvitenskapelig publikasjon, som slo saken stort opp. Den sveitsiske Association of Manufacturers and Suppliers of Household Electrical Appliances gikk til sak, anførte at denne ytringen var en krenkelse av den sveitsiske lovgivning om illojal konkurranse, og fikk medhold av sveitsiske domstoler. Menneskerettighetsdomstolen ga forrang til ytringsfriheten. Kommersielle sideeffekter av blant annet forskeres deltakelse i samfunnsdebatten var dermed ikke tilstrekkelig til å gripe inn i ytringsfriheten. Domstolen fremhevet blant annet:
Statenes skjønnsmargin må begrenses
«when what is at stake is not a given individual’s purely ’commercial’ statements, but his participation in a debate affecting the general interest, for example, over public health».
Det var reelt sett tale om sensur:
«The effect of the injunction was thus partly to censor the applicant’s work and substantially to reduce his ability to put forward in public views which have their place in a public debate whose existence cannot be denied. It matters little that his opinion is a minority one and may appear to be devoid of merit since, in a sphere in which it is unlikely that any certainty exists, it would be particularly unreasonable to restrict freedom of expression only to generally accepted ideas.»
Når det gjelder avveininger mellom akademiske rettigheter og et mulig behov for innskrenket ytringsfrihet av lojalitetshensyn, se blant annet Cass R. Sunstein: Academic Freedom and Law i The Future of Academic Freedom (Louis Menand, red., ISBN 0-8226-52004-8, 1996) s. 107: «The university can impose … restrictions on speech only to the extent that the restrictions are closely related to its educational mission».
1.3 Statens plikt til å sikre ytringsmulighetene – infrastrukturkravet
I den nye Grunnloven § 100 sjette avsnitt heter det som nevnt at «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite behandlet lovforslaget, viste komiteen til at ytringsfriheten har flere aspekter, og fremhevet den klassiske ytringsfrihet (meddelelsesfriheten), informasjonsfrihet, retten til taushet, offentlighetsprinsippet, infrastrukturkravet og demonstrasjonsretten. Komiteen understreket at statens plikt til å legge til rette for en åpen og opplyst debatt innebærer blant annet at det må sørges for institusjoner – en infrastruktur – som kan bidra til denne sikring. I Innst. S. nr. 270 (2003-2004) skrev komiteen følgende i kapittel 7 om infrastrukturkravet:
«Den akademiske friheten har lange tradisjoner. Prinsippet er nedfelt i lov om universiteter og høgskoler, som slår fast at institusjonene ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid. Universiteter og høyskoler har en fundamental rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og lærefrihet, og representerer en plattform for kritisk vurdering av samfunnsutviklingen på grunnlag av uavhengig forskning.
Statlig finansiering av forskning og utvikling begrunnes ofte med at kunnskapsutvikling er av avgjørende betydning for samfunnets økonomiske utvikling. Men forskningens ‘berettigelse’ begrunnes også med forskningens kulturelle rolle, som blant annet omfatter dens bidrag til å støtte opp om sentrale demokratiske verdier. Noen av forskningens sentrale verdier, som krav om åpenhet overfor nye ideer, ønske om en klar og fordomsfri debatt og krav om at påstander må kunne etterprøves, er også sentrale verdier i demokratiet.»
I utredningen fra ytringsfrihetskommisjonen NOU 1999:27 het det i kapittel 4.2.1:
«I utredningen av ‘det forskningsbaserte samfunn’ ligger det også en trussel den annen vei, nemlig mot forskningens autonomi. Økningen i penger til forskning og i anvendelse av forskning følges naturlig av en økt tendens fra de instanser som bevilger pengene og bruker forskningen til også å legge føringer på denne. En politisk fordeling av midler til de forskjellige forskningsinstitusjoner og vitenskapelige om-råder er en del av vårt demokratiske system. Men det må kreves at denne fordeling gjøres ut fra en erkjennelse av vitenskapens natur. Den må i en spesiell forstand være fri for å kunne fungere som vitenskap, det vil si for å kunne generere bedre innsikt. Den må også være fri for å kunne fungere som normsetter for hvordan man generelt og innenfor andre felt (politikken) kan oppnå bedre innsikt (jf. sannhetsargumentet).
...
I dette ligger det for det første en sterk understrekning av det som også har vært kommisjonens utgangspunkt, viktigheten av uavhengige universiteter og vitenskapelige normer for opprettholdelsen av en kritisk offentlighet. For det annet gis det et uttrykk for bekymring over at denne rolle kan bli undergravet. Uten å dramatisere situasjonen er det all mulig grunn til å minne om disse institusjonelle forutsetninger for åpenhet og ytringsfrihet. [min kursivering]
...
Det kan argumenteres for at vi bør få en ny ‘kontrakt’ mellom vitenskap og samfunn. Det vil si at det bør etableres stående rammebetingelser som garanterer rimelige betingelser for en fri vitenskapelig virksomhet. Vitenskapen bør være sikret en rimelig kombinasjon av frihet og finansiering. På den annen side vil da vitenskapen være forpliktet til å arbeide for ‘bedre innsikt’. Samtidig må det legges til rette for en kvalifisert kommunikasjon mellom det vitenskapelige felt og offentligheten.»