3 Akademiske rettigheter i internasjonalt lys 1

Av professor dr. juris. Johan Giertsen, Universitetet i Bergen

3.1 Innledning

Lovgivning og annen regulering av autonomi for universiteter og høyskoler og individuelle rettigheter for tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger kan for det første drøftes i lys av reguleringsnivået – nærmere bestemt hvorvidt dette er overnasjonalt eller nasjonalt. I det siste tilfellet kan det være tale om regulering i grunnlov, lov, ulovfestede prinsipper eller selvregulering. For det andre reiser det seg spørsmål om hvem som er subjekter for rettigheter og plikter på dette feltet – staten, eiere av private universiteter og høyskoler, institusjonene, eller de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger. For det tredje oppstår spørsmålet om innholdet i disse rettighetene og pliktene.

«Akademisk frihet» er tvetydig som normativt begrep. Dette er for det første en type frihet som eksisterer forut for og uavhengig av den positiverte rett. I så måte er det likheter med et begrep som for eksempel «privatlivets fred». Etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 skal statene vise «respect for private and family life». Statene må (trolig) tilsvarende antas å ha plikt til å vise «respect» for den akademiske frihet. Denne siden av begrepet «akademisk frihet» tar opp i seg den samlede historiske og kulturelle tradisjon knyttet til universitetsbegrepet.

Irlands Universities Act fra 1997 viser i artikkel 14(1) til denne historiske og kulturelle tradisjonen:

«A university, in performing its functions shall–

(a) have the right and responsibility to preserve and promote the traditional principles of academic freedom in the conduct of its internal and external affairs, and

(b) be entitled to regulate its affairs in accordance with its independent ethos and traditions and the traditional principles of academic freedom» (mine kursiveringer).

For det andre kan begrepet «akademisk frihet» knyttes til den positiverte rett, for eksempel den tyske Grundgesetz artikkel 5 (3) – «Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre sind frei». I denne relasjonen kan det akademiske frihetsbegrepet underkastes rettsdogmatisk analyse. Når det gjelder denne siden av begrepet, kan det spørres om «frihet» er en heldig betegnelse. Tyngre, men mer treffende, er «akademiske rettigheter og plikter». En rettighet må tilordnes rettssubjekter som er enten individer eller kollektive enheter som staten eller visse institusjoner. En rettighet korresponderer som regel med en plikt, eller en annen begrensning i «friheten» for et rettssubjekt. Universitetenes og høyskolenes «akademiske frihet» (universitets- og høyskoleloven § 1-5) er – sett fra statens side – en begrensning i instruksjonsmyndigheten overfor underliggende etater. Og for den enkelte forsker må den akademiske «frihet» sees i lys av plikter når det blant annet gjelder vitenskapsetikk.

Det er ikke mulig å entydig avgrense hvilke rettigheter og plikter som vil omfattes i en undersøkelse av de positiverte utslag av den akademiske frihet. Men det er mulig å skimte to hovedlinjer. Den ene er de grunnrettigheter som gjelder for enhver, og som er en betingelse for fri forskning og undervisning, særlig ytringsfriheten. Den andre – som vil ha fokus i det følgende – er rettigheter og plikter spesifikt knyttet til akademia, det vil si institusjonene og de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger. Jf. om det siste Thomas L. Haskell: Justifying the Rights of Academic Freedom i The Future of Academic Freedom (Louis Menand, red., ISBN 0-8226-52004-8, 1996) s. 54: «Historically speaking, the heart and soul of academic freedom lie not in free speech but in professional autonomy and collegial self-governance».

3.2 Reguleringsnivået

3.2.1 Overnasjonale anbefalinger

FN (ved UNESCO), Europarådet og EU er blant de internasjonale organisasjonene som har kommet med anbefalinger om å respektere den faglige autonomi for institusjonene og for de tilsatte i forsk­nings- og undervisningsstillinger. Disse anbefalingene er ikke rettslig bindende for medlemslandene, men gir uttrykk for universelle (UNESCO) og regionale (Europarådet og EU) forventninger til sektorens uavhengighet.

UNESCOs Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel er fra 1997. 2 Organisasjonen gir her sine anbefalinger knyttet til landenes lovgivning og praksis når det gjelder akademisk frihet, stillingsvern etc. Anbefalingen fremhever at akademisk frihet for de tilsatte forutsetter institusjonell autonomi:

«18. Autonomy is the institutional form of academic freedom and a necessary precondition to guarantee the proper fulfilment of the functions entrusted to higher-education teaching personnel and institutions.»

Når det gjelder de individuelle rettighetene, heter det blant annet:

«Higher-education teaching personnel are entitled to the maintaining of academic freedom, that is to say, the right, without constriction by prescribed doctrine, to freedom of teaching and discussion, freedom in carrying out research and disseminating and publishing the results thereof, freedom to express freely their opinion about the institution or system in which they work, freedom from institutional censorship and freedom to participate in professional or representative academic bodies.»

Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i 2006 en anbefaling om universitetsautonomi og individuell akademisk frihet. 3 Forsamlingen anbefaler lovgivning, og behovet for uavhengighet for universitetene fremheves:

«It may be true that academic freedom of researchers, scholars and teachers and institutional autonomy of universities need to be re-justified under contemporary conditions, but these principles should also be reaffirmed and legislatively, preferably constitutionally, guaranteed. As testified by frequent assessments and evaluations carried out internationally, the academic mission to meet the requirements and needs of the modern world and contemporary societies can be best performed when universities are morally and intellectually independent of all political or religious authority and economic power»(anbefalingen pkt. 7, min kursivering).

Parlamentarikerforsamlingen anbefaler primært et vern på konstitusjonelt nivå («preferably constitutionally»). Et slikt vern synes for tiden ikke aktuelt å innføre i Grunnloven i Norge. Anbefalingen om et lovbasert vern vil bli fulgt i Norge dersom universitets- og høyskoleloven endres i den retning Underdal-utvalget foreslår, se forslaget til ny § 1-5 i universitets- og høyskoleloven fremmet i denne NOU.

Medlemslandene i Den europeiske union undertegnet i år 2000 The Charter of Fundamental Rights of the European Union. Charteret er for tiden ikke bindende for EUs medlemsland. Charterets rettigheter er inntatt i forfatningstraktaten, men prosessen rundt vedtakelse av denne går som kjent tregt. Charteret beskytter den akademiske frihet i artikkel 13: «The arts and scientific research shall be free of constraint. Academic freedom shall be respected.» I forfatningstraktaten er denne inntatt som artikkel II-73.

Kommentarene presiserer sammenhengen med ytringsfriheten – «Freedom of the arts and sciences and academic freedom are extensions of the freedoms of thought and expression». Kommentarene understreker også at akademiske rettigheter må utøves med de samme begrensninger som følger av ytringsfriheten, og de etiske forpliktelser for akademia fremheves ved at det vises til de «ethical issues in the field of scientific research». 4

3.2.2 Vern på nasjonalt nivå

En rekke land har en konstitusjonell beskyttelse av den akademiske frihet. Betydningen av et konstitusjonelt vern vil variere mellom landene, blant annet avhengig av i hvilken grad konstitusjonen er overordnet vanlig lovgivning. Men uansett vil et konstitusjonelt vern understreke betydningen av de grunnleggende akademiske idealene. Noen eksempler:

Finland

Grunnloven 2:16:

«Vetenskapens, konstens och den högsta utbildningens frihet är tryggad.»

Tyskland

Grundgesetz art. 5(3):

«Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre sind frei. Die Freiheit der Lehre entbindet nicht von der Treue zur Verfassung.» http://bundesrecht.juris.de/bundesrecht/gg/gesamt.pdf

Italia

«The Republic shall promote the development of culture, and scientific and technical research. (...)

The arts and sciences shall be free, and free shall be their teaching. (...)»

Ungarn

«(1) The Republic of Hungary shall respect and support the freedom of scientific and artistic expression, the freedom to learn and to teach. (2) Only scientists are entitled to decide in questions of scientific truth and to determine the scientific value of research. 5 »

Selvregulering

Foruten ved alminnelig lov, kan faglig frihet for institusjoner og individer også søkes sikret ved ulike typer av selvregulering. Et middel er avtale. På institusjonsnivå kan avtale inngås mellom staten eller eierne av private institusjoner på den ene siden og institusjonene på den annen. På individnivå kan selvregulering fremgå av kollektive eller individuelle arbeidsavtaler. Et annet middel er ensidige erklæringer. Slike kan avgis av staten overfor institusjonene (den institusjonelle autonomi), eller av institusjonene overfor de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger (den individuelle akademiske frihet).

Et eksempel på selvregulering er USA. Representanter for The American Association of University Professors og daværende The Association of American Colleges (nå The Association of American Colleges and Universities ) fastsatte i 1940 (med senere endringer) en erklæring om akademisk frihet og de vitenskapelig tilsattes stillingsvern – Statement of Principles on Academic Freedom and Tenure . 6 Denne «erklæringen» presiserer de tilsattes rettigheter og plikter når det gjelder forskning, undervisning og formidling (mine kursiveringer):

«Teachers are entitled to full freedom in research and in the publication of the results, subject to the adequate performance of their other academic duties; but research for pecuniary return should be based upon an understanding with the authorities of the institution.

Teachers are entitled to freedom in the classroom in discussing their subject, but they should be careful not to introduce into their teaching controversial matter which has no relation to their subject. Limitations of academic freedom because of religious or other aims of the institution should be clearly stated in writing at the time of the appointment.

College and university teachers are citizens, members of a learned profession, and officers of an educational institution. When they speak or write as citizens, they should be free from institutional censorship or discipline, but their special position in the community imposes special obligations. As scholars and educational officers, they should remember that the public may judge their profession and their institution by their utterances. Hence they should at all times be accurate, should exercise appropriate restraint, should show respect for the opinions of others, and should make every effort to indicate that they are not speaking for the institution.»

Dessuten kan akademiske rettigheter søkes sikret ved ulovfestet rett. I Norge er den institusjonelle autonomi lovfestet i universitets- og høyskoleloven § 1-5. De individuelle rettighetene er for tiden ulovfestet. Dette er ulovfestede regler som beskytter de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger mot visse instrukser, og som begrenser arbeidsgivers styringsrett i denne sektoren.

3.3 Subjektene for rettigheter og plikter

Spørsmålet om hvorvidt lovgivningen i de ulike land stifter rettslige relasjoner på institusjons- og/eller individnivå, kan ikke alltid besvares entydig. Et studium av lovtekstene alene er ofte ikke tilstrekkelig for å besvare spørsmålet. Med disse forbehold skal jeg gi noen antydninger.

Sverige

Den svenske universitets- og høyskolelov § 1-6:

«För forskningen skall som allmänna principer gälla att 1. forskningsproblem får fritt väljas, 2. forsk­ningsmetoder får fritt utvecklas och 3. forsk­ningsresultat får fritt publiceras.»

Ettersom det er individer som utøver aktivitetene bestemmelsen taler om – velger problemer, utvikler metoder, publiserer – er det nærliggende at bestemmelsen gir rettigheter for de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger.

Finland

Den finske universitetslov 2:6: «Vid universiteten råder undervisnings- och forskningsfrihet samt konstnärlig frihet.»

Forarbeidene til den finske grunnlovsbestemmelsen om vitenskapens frihet (se foran) konstaterer at denne blant annet omfatter «utövarens» rett til å velge forskningsobjekt med videre (RP 309/1993). Den finske lovgivning fastslår derfor også individuelle rettigheter

Danmark

Den danske universitetslov § 2 stk. 2: «Universitetet har forskningsfrihed og skal værne om denne og om videnskabsetik».

Samme lovs § 17 stk. 2: «Institutlederen varetager instituttets daglige ledelse, herunder planlægning og fordeling af arbejdsopgaver. Institutlederen kan pålægge medarbejdere at løse bestemte opgaver. I den tid, hvor de videnskabelige medarbejdere ikke er pålagt sådanne opgaver, forsker de frit inden for universitetets forskningsstrategiske rammer »(min kursivering).

Lovens § 2 verner den institusjonelle autonomi, § 17 de individuelle rettigheter. Når ordlyden i § 17 – forskningsfrihet «inden for universitetets forskningsstrategiske rammer» – vurderes i lys av de internasjonale anbefalingene, er det et behov for å tolke lovteksten innskrenkende, for å unngå at arbeidsgiverens «forskningsstrategi» skal begrense forskernes uavhengighet. Hvis teksten tas på ordet, synes den å gi et større styringsrom for ledelse og arbeidsgiver enn hovedtendensen i mange andre land som det er naturlig å sammenligne Danmark med. 7

Tyskland

I Tyskland er akademisk frihet regulert føderalt på konstitusjonelt nivå. For øvrig er lovgivning om utdanning og forskning gitt på delstatsnivå, se som illustrasjon Schleswig-Holsteins: Gesetz über die Hochschulen und das Universitätsklinikum .

«§ 3 Freiheit von Wissenschaft und Kunst, Forschung und Lehre

(1) Die Mitglieder der Hochschule erfüllen die ihnen in Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre obliegenden Aufgaben in der ihnen durch Artikel 5 Abs. 3 des Grundgesetzes verbürgten Freiheit.

(2) Das Land stellt sicher, dass sich an den Hochschulen Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre frei entfalten können. Diese Pflicht obliegt auch der Hochschule und ihren Organen.» Loven søkes fra http://sh.juris.de/buergerservice.html med søkeordet «hochschulgesetz».

Bestemmelsen gir rettigheter for de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger, se pkt. (1). Den fastsetter plikter for delstaten, se pkt. (2) første periode. Den fastsetter også plikter for den enkelte institusjon, se pkt. (2) annen periode. 8

Irland

Irlands Universities Act fra 1997 trekker i artikkel 14 et skille mellom institusjonell autonomi i 14(1), og individuell frihet i 14(2):

«14.–(1) A university, in performing its functions shall–

(a) have the right and responsibility to preserve and promote the traditional principles of academic freedom in the conduct of its internal and external affairs, and...

if, in the interpretation of this Act, there is a doubt regarding the meaning of any provision, a construction that would promote that ethos and those traditions and principles shall be preferred to a construction that would not so promote.

(2) A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom» … (mine kursiveringer). Kilde: http://193.178.1.79/1997_24.html

Når det gjelder den institusjonelle regulering, heter det i den irske lov at et universitet skal «have the right and responsibility to preserve and promote the traditional principles of academic freedom». Dette fastsetter en «right» og en «responsibility». Denne «right» er formentlig en rettighet overfor staten, det vil si at staten skal unnlate instruksjon om visse forhold, jf. akademias institusjonelle autonomi. Denne «responsibility» vil trolig medføre plikter for institusjonen overfor forskerne, med sikte på sikring av vitenskapsfriheten. Interessant nok inneholder slutten av artikkel 14(1) en tolkingsregel, som grovt sett sier at hensynet til de akademiske prinsipper og tradisjoner skal i tvilstilfeller være en tungtveiende premiss ved tolkingen av loven.

3.4 Innholdet av rettighetene og pliktene

3.4.1 Staten vs institusjonene – statens sikringsplikt

Den institusjonelle akademiske autonomi er for staten en sikringsplikt, det vil si staten skal sikre at institusjonene har denne frihet. Sikringsplikten kan formuleres negativt, typisk som en plikt til unnlatelser, særlig plikt til å unnlate å instruere om visse forhold. Sikringsplikten kan alternativt formuleres positivt, som en plikt for staten til å legge til rette for visse forhold.

Den norske universitets- og høyskoleloven § 1-5 første avsnitt er et eksempel på en negativt formulert forpliktelse. Det heter der at universiteter og høyskoler ikke kan instrueres om «læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen».

UNESCO-erklæringen fra 1997 artikkel 17 er illustrerende for en positivt formulert plikt for statene til å sikre «autonomy» for institusjonene:

«The proper enjoyment of academic freedom and compliance with the duties and responsibilities listed below require the autonomy of institutions of higher education. Autonomy is that degree of self-governance necessary for effective decision making by institutions of higher education regarding their academic work, standards, management and related activities consistent with systems of public accountability, especially in respect of funding provided by the state, and respect for academic freedom and human rights.»

3.4.2 Individuelle rettigheter og plikter

Innholdet i akademiske rettigheter og plikter på individnivå kan for det første formuleres som en valgfrihet i visse relasjoner – frihet til å velge forsk­ningsobjekt, metode, publiseringsmåte etc. Pliktene er å respektere vitenskapens normer og etikk. Skottlands Further and Higher Education Act artikkel 26 er illustrerende for lovgivning som definerer de individuelle rettigheter som en valgfrihet for den akademiske profesjon som nevnt. Det fremgår at institusjonene skal sikre «the academic freedom». Dette omfatter «to (a) hold and express opinion; (b) question and test established ideas and received wisdom; and (c) present controversial or unpopular points of view». 9

UNESCO-erklæringen av 1997 fremhever at rettighetene korresponderer med plikter når det heter at forskning med videre skal utøves «with due respect for evidence, impartial reasoning and honesty in reporting».

For det andre er frihetsgradene i relasjon til henholdsvis forskning og undervisning ofte ikke sammenfallende. Lovforslaget i denne NOU er illustrerende, se forslaget til ny § 1-5 i universitets- og høyskoleloven, fjerde avsnitt (forskning) og sjette avsnitt (undervisning).

For det tredje kan det reise seg spørsmål om på hvilken måte rettighetene kan håndheves. Man kan her ha nyanser fra rettigheter som kan håndheves ved domstolene til på den annen side politiske pregede erklæringer. På individnivå settes problemet blant annet på spissen der institusjonen eller staten (for eksempel påtalemyndigheten) reiser et krav (for eksempel oppsigelse, avskjed, erstatning, straff) mot en forsker, eller en tredjeperson reiser et erstatningskrav begrunnet i at en forsker for eksempel påstås å ha krenket vedkommendes ære. Lovfestede eller ulovfestede akademiske rettigheter på individnivå kan da få betydning ved tolkingen av blant annet arbeidsrettslige, erstatningsrettslige eller strafferettslige regler.

Gjeldende norsk rett, hvor den institusjonelle autonomi er lovfestet, mens de individuelle rettigheter er ulovfestet, vil kunne håndheves av domstolene. Problemet kan for eksempel bli reist der en tilsatt i en forsknings- eller undervisningsstilling ved universitet eller høyskole blir avskjediget, og den tilsatte bringer saken inn for domstolene med påstand om at avskjedsvedtaket er ugyldig fordi den aktuelle aktivitet var vernet av de ulovfestede regler om individuell akademisk frihet.