5 Gjeldende rett

5.1 Akademisk frihet på individnivå – en ulovfestet regel

Lov om universiteter og høyskoler fastsetter institusjonenes faglige autonomi i § 1-5: 1

Ǥ 1-5 Akademisk og kunstnerisk frihet

1. Universiteter eller høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

   1. læreinnholdet i undervisningen eller forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet.

   2. individuelle ansettelser eller utnevnelser.

2. Institusjoner under denne lov har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.»

Bestemmelsen sier intet om den enkelte forskers vern mot pålegg og instrukser fra institusjonens ledelse. En lovfestet beskyttelse av den individuelle akademiske frihet finnes i dag ikke, men det kan legges til grunn som sikker ulovfestet rett at en institusjons ledelse som utgangspunkt og alminnelig regel ikke kan gripe inn i det faglige innholdet i den enkeltes forskning i kraft av sin arbeidsgiverposisjon. Fordi det her er tale om en ulovfestet rettsregel, vil det være usikkerhet med hensyn til det mer presise innhold av denne faglige friheten. Regelens kjerne er en rett for den enkelte forsker til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og til å avgjøre hvordan publisering skal skje. Denne ulovfestede regelen anses som en konsekvens av det vitenskapsideal som er utviklet som etisk og metodisk grunnlag for moderne forskning. Den er i første rekke begrunnet i at en slik frihet er påkrevd for at universiteter og høyskoler skal kunne innfri sitt formål og sine oppgaver, den er forankret i en langvarig praksis, og den er også forutsatt i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven. På individnivå er denne akademiske friheten en arbeidsrettslig begrensning i styringsretten til arbeidsgiverne i universitets- og høyskolesektoren.

I universitets- og høyskoleloven § 1-1 fremgår det at lovens formål er å legge til rette for at universiteter og høyskoler:

• «a) tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.

• b) utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.

• c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

De høyere utdanningsinstitusjonenes formål og oppgaver fremgår av universitets- og høyskoleloven § 1-3 og omfatter blant annet å:

• «a) tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.

• b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.

  ...

• d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utvik­lingsarbeid.

  ...

• f) legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten.

• g) bidra til at norsk høyere utdanning og forsk­ning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanningstilbud.»

Det må legges til grunn at det er en festnet oppfatning blant aktørene i universitets- og høyskolesektoren at det er en kjerne av faglig frihet for ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger som verken arbeidsgiver eller andre kan gripe inn i. Denne oppfatningen har sine røtter i den europeiske universitetstradisjonen. Denne langvarige praksis er i seg selv et tungtveiende argument for at det i dag gjelder en ulovfestet regel om en individuell akademisk frihet.

Et ulovfestet prinsipp om individuell akademiske frihet har vært lagt til grunn både av storting og departement i forarbeidene til gjeldende lov og den tidligere universitets og høgskoleloven. 2 I NOU 1993:24 fremmet Bernt-utvalget, i sitt forslag til lov om universiteter og høgskoler, en bestemmelse som presiserte den individuelle akademiske frihet, og som blant annet slo fast at «den enkelte forsker har rett til selv å velge forskningsemne og metode.» 3 Kirke-, utdannings- og forsk­ningsdepartementet videreførte ikke dette forslaget i Ot.prp. nr. 85 (1993-1994). Ryssdal-utvalget, som fremmet et forslag til ny felles lov for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner, fremhevet i sin innstilling at «Også den enkelte ansatte i undervisnings- og forskerstilling skal ha en akademisk og kunstnerisk frihet. Institusjonens ledelse skal ikke gi instrukser i forhold til den enkeltes forskningsmetoder og -resultater eller kunstneriske arbeid». 4 Utvalget mente at individuell akademisk frihet er «...en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag på en betryggende måte».

Som tidligere i beskrevet i kapittel 1.1, forutsatte Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité i forarbeidene til gjeldende lov, at det gjelder en ulovfestet akademisk frihet på individnivå: 5

«Komiteen viser til at det i dag ikke er lovfestede bestemmelser om akademisk frihet for den enkelte ansatte. Komiteen viser til svarbrev fra departementet datert 21. desember 2004 på spørsmål om en eventuell lovregulering av dette hvor det blant annet heter følgende:

«Det er imidlertid klart at ansatte ved universiteter og høyskoler i dag har individuelle akademiske rettigheter, men det er vanskelig å avgrense tydelig hvor grensene for den enkelte ansattes akademiske frihet faktisk går. Departementet viser i den sammenheng til at det i dag ikke foreligger en entydig eller allmenngyldig definisjon av hva som ligger i begrepet akademisk frihet.»

Komiteen merker seg også videre:

«Det er også som prinsipp klart at den enkelte ansatte selv vil ha en akademisk frihet til å velge den vitenskapelige metode som skal benyttes for å besvare en akademisk problemstilling. At den enkelte ansatte har en slik akademisk frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse med finansiering av den enkeltes forskningsaktiviteter.»

Komiteen mener at stor grad av faglig autonomi for den enkelte vitenskapelig ansatte er et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet.»

Universitets- og høyskoleloven inneholder en rekke bestemmelser som legger ansvar og myndighet for institusjonens virksomhet til institusjonens styre. I lovens § 9-1 første avsnitt slås det fast at styret har ansvar «for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonen drives effektivt». Styrets oppgaver, jf. § 9-2, innebærer blant annet å trekke opp strategien for institusjonens utdannings- og forskningsvirksomhet og annen faglig virksomhet, og å fastsette den interne organisering på alle nivåer. Slike pålegg og vedtak om organisering av virksomheten og tildeling av ressurser til ulike formål vil rent faktisk kunne medføre vesentlige inngrep i, eller begrensninger av, individuell akademisk frihet. Men de aktuelle lovbestemmelsene kan ikke, etter den begrunnelse som er gitt i forarbeidene til bestemmelsene, gi hjemmel til direkte instrukser overfor den enkelte ansatte om hvordan han skal drive sin forsk­ning. Og myndighet som utøves med utgangspunkt i disse bestemmelsene, skal utøves på et saklig grunnlag og med respekt for den enkelte ansattes faglige integritet og frihet. Lov om universiteter og høyskoler inneholder ikke bestemmelser som gir grunnlag for substansielle inngrep i eller begrensninger av individuell akademisk frihet. Men vernet av denne friheten er ufullstendig for så vidt som det bare er institusjonell faglig autonomi som er eksplisitt befestet i loven, mens innholdet og rekkevidden av den individuelle akademiske frihet er mer usikkert.

5.2 Akademisk frihet og arbeidsrett

Innledningsvis kan det slås fast at verken arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven eller hovedtariffavtalen inneholder bestemmelser som direkte har betydning for forskeres individuelle akademiske frihet.

Arbeidsgiver har som hovedregel en styringsrett – en rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. Når grensene for styringsretten skal fastlegges, må det imidlertid tas hensyn til de forhold som er særegne for det enkelte arbeidsforhold og den enkelte virksomhet. Instrukser fra arbeidsgiveren om det som griper inn i det faglige innholdet i forskningen, vil over tid skape en fare for at kvaliteten på denne vil synke, både ved at nye og fruktbare perspektiver og tilnærminger avskjæres, og ved at rommet for kreativitet og uavhengighet svekkes mer generelt. Instrukser når det gjelder problemformuleringer, forskningsmetode og lignende vil derfor komme i konflikt med lovens overordnede formål og institusjonenes oppgaver, jf. særlig lovens §§ 1-1 og 1-3 som er sitert ovenfor.

Arbeidsgivers styringsrett er i norsk rett forutsatt i lovgivning og praksis, men er ikke uttrykkelig lovfestet. Dersom lovfesting skulle skje i for eksempel arbeidsmiljøloven eller tjenestemanns­loven, kan slik lovgivning ikke gripe inn i de individuelle rettighetene til de tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved universiteter og høyskoler. Disse individuelle rettighetene må som spesielle regler for en sektor gå foran de generelle reglene om styringsrett. Dette må være tilfellet enten de individuelle akademiske rettighetene forblir ulovfestet som nå, eller disse rettighetene lovfestes som foreslått av utvalget.

Hvis arbeidsgiver gir instrukser og pålegg som går ut over grensene for styringsretten, er instruksene rettsstridige, med den konsekvens at brudd på slike ikke kan tjene som grunnlag for oppsigelse, avskjed eller andre sanksjoner. Det er tale om grunnleggende prinsipp for universiteter og høyskoler, som ikke kan settes til side ved avtale eller som ansettelsesvilkår. Den enkelte arbeidstaker kan således ikke fraskrive seg denne friheten i sin individuelle arbeidsavtale, og organisasjonene kan i kollektive arbeidsavtaler heller ikke sette denne friheten til side. Og der hvor det fastsettes begrensninger i denne friheten i forbindelse med et konkret prosjekt, skal disse ikke gå lenger en det som er nødvendig for formålet. Dette innebærer blant annet at selv om en arbeidsavtale er knyttet til et bestemt prosjekt, slik at forskeren ikke selv kan velge emne, kan ikke avtalen inneholde begrensninger eksempelvis forskerens rett til å belyse problemet fra ulike vinkler eller begrensninger i adgangen til å ta med alle relevante funn. Den akademiske frihet som en individuell rettighet for visse arbeidstakere er derfor en ulovfestet arbeidsrettslig regel, som ikke bare beskytter mot visse instrukser og pålegg fra arbeidsgiveren, men som også setter skranker for hva som kan oppgis av denne friheten ved avtale.

I norsk rett foreligger det en ulovfestet lojalitetsplikt i ansettelsesforhold. Denne lojalitetsplikten innebærer at arbeidstaker skal fremme arbeidsgivers interesser. Lojalitetsplikten er ikke absolutt. Dette kommer blant annet frem i de foreslåtte bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om varsling og vern mot gjengjeldelse ved varsling 6 . Disse bestemmelsene dreier seg om varsling av kritikkverdige forhold hos egen arbeidsgiver, og er således et snevrere varslingsbegrep enn det som omtales i kapittel 2.3.4 i forbindelse med formidlerrollen. Ansatte i undervisnings- og forskerstilling ved universiteter og høyskoler er i en særlig stilling, og bør ha en vid adgang til å varsle, både om kritikkverdige forhold hos egen arbeidsgiver, og hos andre samfunnsaktører. Dette er også lagt til grunn i de etiske retningslinjene for statstjenesten:

«For ansatte ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner er en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til samfunnsdebatten, komme med sakkyndige uttalelser osv. Selv om ansatte også ved disse institusjonene har en lojalitetsplikt, er det en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til kritisk debatt. De ansatte har dessuten i kraft av sin stilling forsknings- og formidlingsplikt, og har dermed rett og plikt til å gjøre forskningsresultatene kjent også dersom de strider mot vedtatt politikk.» 7

5.3 Akademisk frihet og ytringsfrihet

Den alminnelige ytringsfrihet er fastsatt i Grunnloven § 100 og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Grunnlovsbestemmelsen om ytringsfriheten fikk sin någjeldende tekst i 2004.

Grunnloven § 100 setter grenser for adgangen til å gripe inn mot ytringer ved straff og andre sanksjoner. Ytringer av politisk, samfunnsmessig, moralsk eller kulturell art er vernet av tredje avsnitt som sier at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Utsagn fra en forsker – enten dette fremkommer i undervisning eller i en publikasjon – vil omfattes av dette vernet. Begrensninger i denne ytringsfriheten krever et særlig grunnlag, som for eksempel plikten til å bevare taushet om blant annet forsvarshemmeligheter eller opplysninger om enkeltpersoners forhold som er vernet ved særlige regler om taushetsplikt i blant annet forvaltningsloven og helsepersonelloven.

Spørsmålet om ansatte i undervisnings- og forsk­ningsstillinger, i kraft av sin rolle som formidlere, bør ha et særlig vidt spillerom når det gjelder frimodige ytringer, har i liten grad vært behandlet i norsk rettsteori, men Høyesterett har avsagt to dommer som har en berøringsflate mot dette problemet.

Gro-saken hadde sin bakgrunn i et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 11-årig jente. 8 Initiativtakerne – en student og veilederen, en universitetslektor – publiserte en artikkel om behandlingen. Den ble referert og kritisert i en artikkel i Dagbladet, og i lys av dette ble kritikken videreformidlet av en stortingsrepresentant på en parlamentarikerkonferanse. Universitetslektoren gikk til sak mot avisen og stortingsrepresentanten, og krevde at diverse utsagn måtte kjennes døde og maktesløse («mortifiseres»). Av generelle uttalelser fra Høyesteretts dommere om rammene for ytringsfriheten med spesiell relevans for forskere nevnes blant annet:

«I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg [straffeloven] § 247 [om ærekrenkelser]

...

[Det er] grunn til å anvende § 247 med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn.

...

Ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må det være adgang til å bruke sterke ord uten at § 247 kommer til anvendelse.»

Hoaas-saken gjaldt en lektor i videregående skolen som ble avskjediget, begrunnet med hans uttalelser om rasespørsmål og jødeforfølgelsene. 9 Høyesterett trakk en grense mellom på den ene siden hans skikkethet som lærer i lys av skolens formålsparagraf, og på den annen side hans alminnelige ytringsfrihet. Høyesterett presiserte at den manglende skikketheten var avgjørende som avskjedsgrunnlag:

«Jeg er også enig med A [lektoren] i at utenfor skolen må det gjelde videre - vesentlig videre - grenser for en lærers ytringsfrihet. Her må utgangspunktet være at han har den samme frihet til å ytre seg om ‘Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand’ som andre borgere, jfr. Grunnloven § 100. Jeg mener likevel at det for en lærer, på grunn av tjenestens særlige art, også utenfor skolen må oppstilles visse grenser for hvorledes han kan uttale seg til offentligheten. Uttaler en lærer seg slik at det - uten hensyn til om de strafferettslige grenser for ytringsfriheten skulle være overskredet - må anses klart utilbørlig, vil dette kunne få betydning for vurderingen av hans skikkethet for lærergjerningen. Det vil særlig kunne være tilfellet hvis uttalelsene har en slik form, et slikt innhold eller slike premisser at de er egnet til å bryte ned det omdømme og den tillit som det er nødvendig at en lærer har. For så vidt er dette etter min mening et spesielt krav som må stilles til lærere. Men det kan måtte stilles spesielle krav i denne retning også til andre som arbeider i offentlig eller privat tjeneste, nettopp som følge av tjenestens særlige karakter.»

Hoaas-saken gjaldt som nevnt en lektor i den videregående skolen, og i hvor stor grad dommen har overføringsverdi til ytringer fremsatt i høyere undervisning og forskning er ikke avklart. Men det kan reises et spørsmål om det også for ansatte ved universiteter og høyskoler, på tilsvarende måte må skilles mellom (1) ytringer som fremkommer i undervisning eller faglige publikasjoner, og (2) ytringer som fremkommer på annen måte, det vil si i rollen som «vanlig» samfunnsborger.

Ved revisjonen av Grunnloven § 100 i 2004 er statens oppgave utvidet fra passivt å avstå fra inngrep til også aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Dette fremkommer i den nye Grunnloven § 100 sjette avsnitt: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Statens plikt til å legge til rette for en åpen og opplyst debatt innebærer blant annet at det må sørges for institusjoner – en infrastruktur – som kan bidra til å sikre borgernes ytringsmulighet. I forarbeidene til denne bestemmelsen fremheves den akademiske frihet og forskningens autonomi som sentrale for å innfri dette infrastrukturkravet. 10

5.4 Annen lovgivning av betydning for den individuelle akademiske frihet

Det finnes en rekke lover som begrenser forskerens valg av metode eller som setter krav om at forskeren innhenter tillatelse fra ulike myndigheter. Denne typen begrensninger er drøftet i kapittel 3.3. Det faller utenfor utvalgets mandat å redegjøre nærmere for denne typen regler. I NOU 2005:01 God forskning – bedre helse gjør Nylenna-utvalget rede for de juridiske begrensninger som gjelder ved medisinsk forskning.

Det finnes også lovbestemmelser som regulerer hvem som har rettighetene til resultatene av forskning. Vitenskapelige publikasjoner og lignende er som andre åndsverk omfattet av åndsverkloven. 11 Utgangspunktet er at skaperen av et åndsverk har opphavsretten til verket, men det finnes en ulovfestet prinsipp om at arbeidsgiver som hovedregel overtar utnyttelsen for verk som er skapt i arbeidsforholdet, dersom det faller inn under arbeidstakerens oppgaver å skape slike verk. Det er imidlertid antatt at dette prinsippet ikke gjelder for vitenskapelige verk som skapes av forskere på universiteter og høyskoler. I forsk­ningsprosjekter som foregår i samarbeid med tredjepart, vil det likevel ofte være en uttrykkelig eller underforstått forutsetning at råderetten går over til tredjeparten eller at det gjelder andre begrensninger for forskerens utnyttelse av rettighetene. Arbeidstakeroppfinnelsesloven 12 gjelder kun patenterbare oppfinnelser. Hovedregelen i denne loven er at arbeidsgiver har rett til å overta retten til næringsmessig utnyttelse av patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte. For å sikre forskerne mulighet for åpen spredning av kunnskap inneholder loven et unntak som gir lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høyskoler en rett til fritt å publisere sine forskningsresultater. Retten til å publisere gjelder selv om dette kan hindre institusjonene å utnytte oppfinnelsen næringsmessig. Eventuelle verdier fra oppfinnelsen fordeles mellom forsker og institusjon.

5.5 Internasjonal regulering av akademisk frihet

5.5.1 Utvalgte lands regulering av den individuelle akademiske friheten

Andre lands regulering av den individuelle akademiske frihet varierer, men den generelle internasjonale tendensen er å gi et stadig sterkere rettslig vern om denne frihet. 13

Vern av akademisk frihet på nasjonalt konstitusjonelt nivå

En rekke europeiske land har en konstitusjonell beskyttelse av den akademiske frihet. Betydningen av et konstitusjonelt vern vil variere mellom landene, blant annet avhengig av i hvilken grad konstitusjonen er overordnet vanlig lovgivning.

I Finland er den akademiske frihet beskyttet i Grunnloven § 16 tredje avsnitt som lyder: 14

«16§ Kulturella rettigheter

...

Vetenskapens, konstens och den högsta utbildningens frihet är tryggad.»

Grunnlovsbestemmelsen utdypes i universitetsloven § 6 første avsnitt: 15

«6§ Forskningens, konstens och undervisningens frihet

Vid universiteten råder undervisnings- och forskningsfrihet samt konstnärlig frihet. Lärarna skall dock iaktta gällande lagstiftning och andra bestämmelser om utbildningen och undervisningen.»

Også i Tyskland er den akademiske friheten regulert føderalt i Grundgesetz für die Bundesrepublik Deutschland artikkel 5 (3): 16

«Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre sind frei. Die Freiheit der Lehre entbindet nicht von der Treue zur Verfassung.»

For øvrig er lovgivning om utdanning og forsk­ning gitt på delstatsnivå, se her Schleswig-Holstein som et eksempel. I denne delstatens Hochschulgesetz heter det i § 3 første og andre avsnitt: 17

«§ 3 Freiheit von Wissenschaft und Kunst, Forschung und Lehre

1. Die Mitglieder der Hochschule erfüllen die ihnen in Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre obliegenden Aufgaben in der ihnen durch Artikel 5 Abs. 3 des Grundgesetzes verbürgten Freiheit.

2. Das Land stellt sicher, dass sich an den Hochschulen Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre frei entfalten können. Diese Pflicht obliegt auch der Hochschule und ihren Organen.»

Italia og Ungarn er også eksempler på land med en konstitusjonell beskyttelse av den akademiske frihet.

Vern av den akademiske frihet i alminnelig lov

I Sverige er den individuelle forskningsfriheten vernet i Högskolelagen § 1-6 som lyder: 18

«För forskningen skall som allmänna principer gälla att

1. forskningsproblem får fritt väljas,

2. forskningsmetoder får fritt utvecklas och

3. forskningsresultat får fritt publiceras.»

Denne bestemmelsen gir rettigheter til den enkelte forsker og vil derfor trolig begrense arbeidsgivers styringsrett. Sverige har ingen tilsvarende bestemmelse om undervisningsfrihet.

I Danmark heter det i universitetsloven § 2 stk. 2 at «Universitetet har forskningsfrihed og skal værne om denne og om videnskabsetik». 19

Samme lov § 17 stk. 2 regulerer den individuelle forskningsfriheten, og det gjøres her et betydelig inngrep i denne:

«Institutlederen varetager instituttets daglige ledelse, herunder planlægning og fordeling af arbejdsopgaver. Institutlederen kan pålægge medarbejdere at løse bestemte opgaver. I den tid, hvor de videnskabelige medarbejdere ikke er pålagt sådanne opgaver, forsker de frit inden for universitetets forskningsstrategiske rammer.»

Bestemmelsen i § 17 stk. 2 skapte stor debatt da forslaget ble fremmet av Videnskapsministeriet i 2003. Ministeriet hevdet at lovforslaget ikke endret den gjeldende rettstilstand, da instituttledelsen også tidligere hadde mulighet til å pålegge den enkelte forsker bestemte oppgaver. Kritikerne hevdet at kravet om at forskning skal foregå innenfor universitetenes forskningsstrategiske rammer, er en innskrenkning av forskningsfriheten som vil sette stopper for ukonvensjonelle problemstillinger og føre til en normalisering av all forskning.

IrlandsUniversities Act fra 1997 gir i artikkel 14 bestemmelser både om den institusjonelle frihet i første avsnitt, og den individuelle frihet i andre avsnitt: 20

«14. Academic freedom

1. A university, in performing its functions shall–

   1. have the right and responsibility to preserve and promote the traditional principles of academic freedom in the conduct of its internal and external affairs, and ...

      ... and if, in the interpretation of this Act, there is a doubt regarding the meaning of any provision, a construction that would promote that ethos and those traditions and principles shall be preferred to a construction that would not so promote.

2. A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.»

Det er verdt å merke seg slutten av artikkel 14 første avsnitt som inneholder en tolkingsregel, som grovt sett sier at hensynet til de akademiske prinsipper og tradisjoner skal i tvilstilfeller være en tungtveiende premiss ved tolkingen av lovens enkelte bestemmelser.

Selvregulering

I USA finnes det ingen føderal lovfesting av den individuelle akademiske friheten, men vi finner et eksempel på selvregulering av akademiske rettigheter. I 1940 vedtok representanter for The American Association of University Professors og daværende The Association of American Colleges (nå The Association of American Colleges and Universities ) en erklæring om den akademiske frihet og om de vitenskapelig ansattes stillingsvern. I denne Statement of Principles on Academic Freedom and Tenure heter det blant annet:

1. Teachers are entitled to full freedom in research and in the publication of the results, subject to the adequate performance of their other academic duties; but research for pecuniary return should be based upon an understanding with the authorities of the institution.

2. Teachers are entitled to freedom in the classroom in discussing their subject, but they should be careful not to introduce into their teaching controversial matter which has no relation to their subject. Limitations of academic freedom because of religious or other aims of the institution should be clearly stated in writing at the time of the appointment.

3. College and university teachers are citizens, members of a learned profession, and officers of an educational institution. When they speak or write as citizens, they should be free from institutional censorship or discipline, but their special position in the community imposes special obligations. As scholars and educational officers, they should remember that the public may judge their profession and their institution by their utterances. Hence they should at all times be accurate, should exercise appropriate restraint, should show respect for the opinions of others, and should make every effort to indicate that they are not speaking for the institution.» 21

5.5.2 Europeisk charter for forskere og atferdskodeks for ansettelse av forskere

Europakommisjonen vedtok i 2005 en anbefaling om et europeisk charter for forskere og en atferdskodeks for ansettelse av forskere. 22 Et hovedmål med dokumentene, som er rettet både mot forskere og deres arbeidsgivere og finansieringskilder i offentlig og privat sektor, er å bidra til et åpent og attraktivt europeisk arbeidsmarked for forskere, og stimulere til mobilitet. Charteret og kodeksen består av en rekke allmenne prinsipper og forpliktelser som fastsetter oppgaver, ansvar og rettigheter til forskerne og deres arbeidsgivere og finansieringskilder.

Noen av de prinsipper og forpliktelser som charteret og kodeksen trekker opp, understreker aktørenes rettigheter og forpliktelser i forhold til anerkjente normer for god forskning og åpen formidling av resultater. Dette har relevans for individuell akademisk frihet. Dokumentene omfatter også ansvar og forpliktelser for arbeidsgiver og finansieringskilde som kan være med på å styrke den enkeltes rettigheter til eget forskningsmateriale og resultater, og sikre større åpenhet blant annet når det gjelder rekruttering. Slike prinsipper har en særskilt betydning for yngre forskere. Norske universiteter og høyskoler følger i dag langt på vei dokumentenes normer og prinsipper i sin praksis.

5.5.3 Europarådets anbefaling om akademisk frihet og universitetsautonomi

Europarådets parlamentarikerforsamling, hvor Stortinget er representert med en tverrpolitisk delegasjon, har vedtatt en anbefaling om akademisk frihet og universitetsautonomi. 23 Anbefalingen tar utgangspunkt i The Magna Charta Universitatum av 1988 og utrykker blant annet at: «academic freedom in research and in training should guarantee freedom of expression and of action, freedom of disseminating information, as well as freedom of unrestricted inquiry in the pursuit and distribution of knowledge and truth». Parlamentarikerforsamlingen anbefaler lovfesting for å verne om akademisk frihet og universitetsautonomi: «It may be true that academic freedom of researchers, scholars and teachers and institutional autonomy of universities need to be re-justified under contemporary conditions, but these principles should also be reaffirmed and legislatively, preferably constitutionally, guaranteed». Forsamlingen anbefaler sågar at anerkjennelse av akademisk frihet bør være et kriterium for medlemskap i Europarådet. «The Assembly recommends that the Committee of Ministers strengthens its work on academic freedom and university autonomy as a fundamental requirement of any democratic society. It invites the Committee of Ministers to require recognition of academic freedom and university autonomy as a condition for membership of the Council of Europe.»