6 Utvalgets tilrådning

6.1 Mulighetene for vern og behov for lovregulering

Analysen i kapittel 4 konkluderte med at prinsippet om individuell akademisk frihet – spesielt retten for den enkelte forsker til å velge problemstillinger for eget arbeid – i dag møter utfordringer både utenfra og innenfra. Vi konkluderte videre med at det den enkelte forsker møter av begrensninger, først og fremst materialiserer seg i form av ulike rammebetingelser som innskrenker det faktiske mulighetsrommet . Utenom den rene oppdrags­forskning synes illegitime former for direkte overstyring å være et vesentlig mindre problem.

Denne forståelsen av nå-situasjonen har minst to viktige implikasjoner for vurderingen av tiltak for å styrke prinsippets rettslige stilling. Den ene er at mens direkte overstyring relativt enkelt kan angripes gjennom lovbestemmelser og håndheving av disse, er lovregulering mindre egnet til å gi et presist og effektivt grep på begrensninger i det faktiske mulighetsrommet slik dette bestemmes av blant annet tilgangen på tid og ressurser. Den svenske rapporten nevnt i kapittel 2.3.2 illustrerer dette. Det er både enklere og mer meningsfullt å forby en bestemt handling (for eksempel instruksjon) enn å forby en tilstand (for eksempel ressursknapphet), særlig når tilstanden fremkommer som et resultat av et samspill mellom mange ulike faktorer. Dess mer kompleks utfordringen er, dess mer krevende blir det å møte den med detaljerte regler, og dess mer taler for å velge en tilnærming som stadfester og markerer prinsippet i en mer allmenn form.

I forlengelsen av dette resonnementet følger en annen implikasjon. Gjeldende hovedbestemmelse om institusjonell autonomi i universitets- og høyskoleloven § 1-5 er formulert «negativt», som et forbud: «Universiteter eller høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om...». Dess mer kompleks utfordringen er, dess mer taler for å velge en «positiv» tilnærming, det vil si en formulering som pålegger myndigheter og institusjoner en allmenn forpliktelse til å ivareta en bestemt verdi eller styre ut fra et bestemt prinsipp. En bestemmelse i et slikt format vil ha et bredt nedslagsfelt samtidig som den åpner for noe ulike konkrete løsninger tilpasset forskjeller i virksomhetens art og de rammebetingelser den utøves under.

Utvalget foreslår en ny utforming av universitets- og høyskoleloven § 1-5. Forslaget innebærer i korthet at (1) universiteter og høyskoler pålegges en positiv plikt til å fremme og verne den akademiske frihet, herunder en plikt til å sikre at virksomheten utøves i samsvar med anerkjente etiske prinsipper, (2) den nåværende bestemmelsen om institusjonell faglig autonomi videreføres, og (3) at rettigheter og plikter på individnivå lovfestes.

Kjernen i utvalgets forslag til lovregulering av akademiske rettigheter på individnivå – at de ansatte i undervisnings- og forskningsstilling «skal selv velge emne og metode for sin forskning eller kunstneriske virksomhet innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale» (lovforslaget § 1-5 fjerde avsnitt) – er i hovedsak en lovfesting av regler som i dag er gjeldende ulovfestet rett, jf. kapittel 5.1 foran.

Selv om utkastets forslag til formulering av rettighetene på individnivå i hovedsak svarer til gjeldende ulovfestet rett, er det etter utvalgets syn en rekke fordeler med lovfesting. For det første er gjeldende ulovfestet rett ikke entydig. Lovgivning vil klargjøre innholdet av rettighetene til de ansatte i undervisnings- og forskningsstilling. For det andre er det ikke gitt at det i styringsorganer, i ledelsen og blant de ansatte på universiteter og høyskoler er kunnskap om og aksept for at det gjelder en ulovfestet kjerne av akademisk frihet i arbeidsavtalene for de vitenskapelig ansatte. Grunnlaget for en mulig tvil om eksistensen av disse rettighetene vil bli fjernet ved lovgivning. For det tredje beror innholdet av de ulovfestede prinsippene i noen grad på anerkjent praksis ved universiteter og høyskoler. Siden praksis er i kontinuerlig utvikling, medfører dette en risiko for utglidning og dermed utvanning av disse prinsippene. En slik risiko kan forhindres ved lovfesting. For det fjerde vil lovgivning øke bevisstheten om at de individuelle akademiske rettigheter er en av de grunnleggende verdiene for virksomheten ved universiteter og høyskoler, og øke kunnskapen om innholdet i dette regelverket. For det femte vil lovfesting bringe universitets- og høyskoleloven på linje med tilsvarende lovgivning i en rekke andre land, og markere Norges vilje til å oppfylle og holde fast ved internasjonale forpliktelser når det gjelder vern av denne friheten, jf. særlig The Charter of Fundamental Rights of the European Union (2000) artikkel 13; «The arts and scientific research shall be free of constraint. Academic freedom shall be respected», og UNESCO – Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel (1997), som gir uttrykk for universelle forventninger til landenes lovgivning og praksis knyttet til akademisk frihet, stillingsvern og lignende. For det sjette vil lovgivning innfri den nylig avgitte anbefaling fra Europarådet om et lovfestet vern av den akademiske frihet, og dermed bidra til at prinsippet får en sterkere rettslig forankring og større politisk aksept i europeiske land hvor det i dag har en mer uklar stilling.

Forslaget innebærer et realitetsstandpunkt på et område hvor rettstilstanden i dag er uklar; forskerens rettigheter og plikter ved eksternt finansiert forskningsvirksomhet og samarbeidsavtaler om forskningsprosjekter. Dette gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning det kan følge av et slikt avtaleforhold at forskeren er avskåret fra å formidle sine resultater faglig eller til allmennheten (lovforslaget § 1-5 femte avsnitt).

De individuelle rettighetene og pliktene som utvalget foreslår lovfestet, gjelder for ansatte i undervisnings- eller forskningsstillinger ved institusjoner som går inn under universitets- og høyskoleloven. Bestemmelsene gjelder i første rekke forholdet mellom institusjonen og disse ansatte, men det foreslås også bestemmelser om forholdet mellom en ansatt og en ekstern oppdragsgiver eller interne eller ekstern samarbeidspartnere.

De foreslåtte bestemmelsene vil kunne ivareta fem hovedfunksjoner:

1. For det første vil en regulering av de ansattes akademiske frihet gi uttrykk for hvilke hovedprinsipper Stortinget som lovgiver forutsetter lagt til grunn i forholdet mellom ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger på den ene siden, og den faglige og administrative ledelsen ved institusjonene på den andre. Ledelsen har plikt til å legge til rette for at de ansatte kan utføre forskning, formidling og undervisning i tråd med tilsettingsvilkårene, innenfor de rammene for faglig frihet og ansvar som fremgår av forslaget til ny § 1-5.

2. For det andre vil disse bestemmelsene inngå som rammer for det arbeidsrettslige avtaleforholdet mellom den enkelte ansatte og institusjonen som arbeidsgiver. Arbeidsgiverens styringsrett omfatter ikke inngrep i de ansattes utøvelse av de rettighetene og pliktene som foreslås lovfestet. Det forhold at en ansatt ikke etterkommer instruks fra arbeidsgiveren om utførelse av faglig virksomhet som er vernet etter loven, gir ikke grunnlag for å iverksette arbeidsrettslige sanksjoner som irettesettelse, forflytning, oppsigelse eller avskjed, jf. tjenestemannsloven for ansatte i statlige institusjoner og arbeidsmiljøloven for ansatte i private institusjoner. Arbeidsgiveren er også avskåret fra andre og mer indirekte sanksjoner, som for eksempel å sette en medarbeider helt eller delvis utenfor det relevante faglige fellesskapet ved institusjonen, eller nekte ham tilgang til nødvendige forskningsressurser på dette grunnlag. Rettighetene i henhold til lovforslaget kan ikke fraskrives i individuelle eller kollektive arbeidsavtaler.

3. For det tredje er bestemmelsene utformet med sikte på å klargjøre forholdet mellom den enkelte ansattes rettigheter og plikter og institusjonens rettigheter og plikter. Det er gjort ved å spesifisere rammene for den enkeltes akademiske frihet, jf. lovforslaget § 1-5 fjerde til sjette avsnitt.

4. For det fjerde kan bestemmelsen om den enkelte ansattes faglige frihet ha indirekte, men viktige, effekter overfor offentlige eller private institusjoner som finansierer prosjekter. Bestemmelsen gir uttrykk for et overordnet ideal som all faglig virksomhet må forholde seg til, også virksomhet basert på ekstern finansiering, og setter grenser for hvor langt institusjonen eller den ansatte kan gå i retning av å fraskrive seg disse grunnleggende akademiske rettighetene

5. Endelig vil en lovfesting av kjerneinnholdet i akademisk frihet og vitenskapelighet ha en viktig symbolfunksjon også utenfor universitets- og høyskolelovens virkeområde. De foreslåtte bestemmelsene om faglig frihet og ansvar vil ikke gjelde direkte for private og offentlige forsk­ningsinstitusjoner som ikke går inn under denne loven. Typisk for ansettelsesforholdet ved de fleste slike institusjoner er at den ansatte har liten innflytelse over hva hun vil arbeide med, eller hvorvidt og eventuelt på hvilken måte resultatene skal offentliggjøres. Men også for den som arbeider ved slike institusjoner gjelder de grunnleggende akademiske og etiske idealene; at den som utfører et slikt forsk­nings- eller utredningsarbeid ikke skal medvirke til eller låne sitt navn til undersøkelser som ikke oppfyller grunnleggende krav til integritet, sannferdighet og faglig soliditet, og heller ikke medvirke til eller forholde seg taus overfor en usannferdig eller misvisende presentasjon av resultatene av en undersøkelse som hun har medvirket ved. Ved å formulere de grunnleggende rettslige rammer for den akademiske frihet ved institusjoner under universitets- og høyskoleloven, synliggjør lovgiveren etiske og faglige prinsipper som må respekteres av alle som vil bli oppfattet som legitime medlemmer av et større faglig fellesskap.

6.2 Forslag til lovbestemmelse med merknader

6.2.1 Ny § 1-5

§ 1-5 Faglig frihet og ansvar

• (1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

• (2) Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i lov eller i medhold av lov.

• (3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

  1. læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet.

  2. individuelle ansettelser eller utnevnelser.

• (4) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

• (5) Den som er ansatt i slik stilling som er nevnt i fjerde avsnitt, har rett og plikt til å sørge for å offentliggjøre sine resultater og stille det relevante forskningsgrunnlaget til rådighet i overensstemmelse med god skikk og bruk på vedkommende fagområde. Styret kan gi sitt samtykke til utsatt offentliggjøring der dette er nødvendig for å beskytte legitime patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til et løpende forskningsarbeid. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre forskningsresultater ut over det som er fastsatt i lov eller i medhold av lov.

• (6) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov, har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne, innenfor de rammer som institusjonen fastsetter.

6.2.2 Merknader til ny § 1-5

Til første avsnitt

I første setning fastslås at institusjonene «skal fremme og verne akademisk frihet». Dette kravet må sees i sammenheng med lovens formål, slik dette er formulert i § 1-1; å legge til rette for at universiteter og høyskoler kan tilby utdanning, og utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid «på høyt internasjonalt nivå». Utvalget legger til grunn at akademisk frihet på individnivå er en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre dette samfunnsoppdraget på en optimal måte. Begrepet akademisk frihet brukes i denne sammenheng inkluderende, slik at det dekker alle de oppgavene loven tillegger universiteter og høyskoler, og samtidig gir rom for – og for enkelte formål forutsetter – en nærmere differensiering av det presise innholdet ut fra virksomhetens art. Denne bruken av akademisk frihet som overordnet samlebegrep innebærer mer spesielt at der kunstnerisk utviklingsarbeid tar form av, eller har i seg innslag av, utøvende kunstnerisk virksomhet, vil begrepet inkludere det som i andre sammenhenger omtales som kunstnerisk frihet (jf. kapittel 1.2).

I andre setning foreslås en bestemmelse hvor kravet om at den faglige virksomheten skal holde et høyt nivå, kobles sammen med et krav om at virksomheten skal utøves i samsvar med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. Denne koblingen av faglige og etiske forpliktelser korresponderer med internasjonale normer, se blant annet den nevnte UNESCO-erklæringen, hvor det oppstilles et krav om en plikt for «higher education teaching personnel ... to base their research and scholarship on an honest search for knowledge with due respect for evidence, impartial reasoning and honesty in reporting; ...».

Når det gjelder etiske krav, må det skilles mellom vitenskapelig uredelighet på den ene siden og god praksis på den annen. Etter den vedtatte, men ennå ikke ikrafttrådte, lov om forskningsetikk skal det opprettes et nasjonalt utvalg som skal uttale seg om hvorvidt forskning har vært vitenskapelig uredelig. Loven definerer i § 5 andre avsnitt uredelighet slik:

«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.» 1

Henvisningen i ny § 1-5 til anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper vil stille langt høyere fagetiske krav enn grensen mot vitenskapelig uredelighet slik den fremgår av forskningsetikkloven. Det er heller ikke tilstrekkelig at det foreligger en faglig praksis som skjærer klar av uredelighet. Den faglige praksis må være anerkjent, det vil si bli oppfattet som god praksis i lys av anerkjente nasjonale og internasjonale faglige og etiske prinsipper for virksomheten.

Til andre avsnitt

Andre avsnitt svarer til § 1-5 andre avsnitt i gjeldende lov, bortsett fra tilføyelsen av ordet «ellers». Tilføyelsen er tatt inn for å tydeliggjøre at institusjonenes praktisering av sitt faglige og verdimessige grunnlag må skje innenfor de rammene som følger av plikten til å fremme og verne den akademiske frihet etter første avsnitt. Tilføyelsen medfører ingen realitetsendring i forhold til det som må anses som gjeldende rett, både ut fra loven som den nå lyder og ut fra akkrediteringspraksisen til Norsk organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

Til tredje avsnitt

Denne svarer fullt ut til gjeldende § 1-5 første avsnitt, og fastsetter den faglige autonomi på institusjonsnivå. Bestemmelsen må sees i sammenheng med andre bestemmelser i samme lov, blant annet § 3-3, som eksplisitt gir den enkelte institusjon et sett nærmere spesifiserte faglige fullmakter.

Til fjerde avsnitt

Den enkelte ansattes rett til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forsk­ning, er i kjernen av den akademiske frihet på individnivå. Bestemmelsen i fjerde avsnitt er et motstykke til tilsvarende regler i andre lands lovgivning, som blant annet den svenske universitets- og høyskoleloven § 1-6, hvor det heter «För forskningen skall som allmänna principer gälla att 1. forsk­ningsproblem får fritt väljas, 2. forskningsmetoder får fritt utvecklas...». Ordet «ansatt» i fjerde avsnitt omfatter både fast vitenskapelig tilsatte og midlertidig vitenskapelig tilsatte, herunder stipendiater. Studenter omfattes ikke, men de etiske prinsipper om etterrettelighet, kreditering av kilder, med videre, vil i hovedtrekk også gjelde for studenters selvstendige arbeider med for eksempel masteroppgaver.

Denne rettigheten for de ansatte er en ufravikelig begrensning på avtalefriheten når det gjelder ansettelse ved universiteter og høyskoler. Ansettelse ved institusjoner som går inn under universitets- og høyskoleloven kan ikke skje på vilkår som innebærer inngrep i denne friheten. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke brukes til å gi instruks som innebærer inngrep i denne friheten, heller ikke i den form at en ansatt pålegges å gå inn i et avtaleforhold eller samarbeid hvor hun må fraskrive seg denne friheten. Ordene «har rett til å velge» er ment å markere denne individuelle og ufravikelige rettigheten.

Denne friheten gjelder likevel bare «innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet». Denne begrensingen er særlig følbar for den som er ansatt på et tidsavgrenset prosjekt. Men heller ikke den som er ansatt i en stilling knyttet til et bestemt fagområde, kan uten videre flytte hele eller hovedtyngden av sin forskning eller utvik­lingsarbeid til et annet fag eller fagområde. Når det ligger en forskningsdel til en stilling, innebærer dette en plikt til å utøve denne virksomheten på det fagområdet som er definert i ansettelsesvilkårene. Her vil det også være rom for en spesifisering av stillingens fagområde i tråd med institusjonens behov og faglige strategi. Senere avvik fra eller endringer i forhold til dette må skje etter avtale mellom den ansatte og arbeidsgiver – institusjonen. Men her er det bare tale om et positivt krav til den ansatte – et krav om å oppfylle også denne delen av sine plikter etter arbeidsavtalen. Institusjonen kan ikke forby den som er ansatt i en slik stilling å foreta forskning eller utviklingsarbeid på områder som ikke går inn under stillingsbeskrivelsen, så lenge dette ikke går ut over oppfyllelsen av de forpliktelsene som følger av ansettesesforholdet. Det er fraværet av relevante faglige resultater som i tilfelle er et mislighold av dette, ikke virksomhet som går ut over rammene for ansettelsesforholdet.

Ved vurderingen av om en ansatt har oppfylt sine forpliktelser når det gjelder forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid, må det også tas i betraktning at viktige deler av utviklingen av de enkelte fag og forskningsområder skjer ved overskridelse av tradisjonelle faggrenser, eller ved sammenkobling av elementer fra ulike disipliner. Retten til å velge tema og metode må derfor omfatte også grenseoverskridende forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, så lenge innretting og arbeidsform viser at dette springer ut av og ses i sammenheng med stillingens kjerneområde. Utvalget vil videre mene at den enkelte ansatte ikke bare har en rett, men også en plikt til å tilpasse seg slike faglige overskridelser og sammenkoblinger når utviklingen i faget tilsier det. Tilsvarende har den enkelte institusjon både rett og plikt til å ta initiativ for å sikre at den kan være på høyde med – og helst bidra til – den faglige utvikling, også når utviklingen tar nye og uforutsette veier.

Begrensning kan også følge av «særskilt avtale». Slik avtale kan for eksempel knytte seg til finansieringen av et prosjekt, til adgang til bruk av forskningsutstyr eller andre fasiliteter, eller til samarbeid mellom flere forskere. Slik avtale kan enten være inngått mellom institusjonen og en ekstern oppdragsgiver, mellom en eller flere ansatte og den eksterne oppdragsgiveren, eller mellom ansatte ved samme institusjon eller flere institusjoner. Avtalen kan definere emner og problemer som skal utredes, og kan også inneholde bestemmelser om offentliggjøring av resultater som fremkommer, jf. likevel lovforslaget § 1-5 femte avsnitt. Men så lenge den ansatte oppfyller sine forpliktelser etter avtalen, har han rett til å gjennomføre sin forsk­ning uten inngrep fra avtalepartnerne. Dette gjelder selv om forskningen skulle gå i retning av konklusjoner som kan stride mot oppdragsgivers ønsker eller interesser, eller komme i konflikt med resultater som er lagt frem eller ønskes lagt frem av andre forskere tilknyttet samarbeidet.

Til femte avsnitt, første setning

Det er et grunnleggende forskningsetisk krav at den som vil være medlem av et større forskerfellesskap, må legge frem sine resultater og premissene for disse til kritisk vurdering av andre forskere. Bare forskningsresultater som er offentliggjort i overensstemmelse med fagets standarder for dette, oppfyller det grunnleggende vitenskapelige krav om kritiserbarhet. Tilsvarende synspunkt vil langt på vei kunne gjøres gjeldende også for kunstnerisk utviklingsarbeid. Faget eksisterer i kraft av kommunikasjon mellom medlemmene av det faglige fellesskap; den som ikke kommuniserer med andre, er ikke et medlem av fellesskapet.

Offentliggjøring av forskningsresultater og resultatene av annen faglig virksomhet er også et sentralt element i de forpliktelser ansatte ved institusjon som går inn under universitets- og høyskoleloven, har til å forske eller drive utviklingsarbeid. Dette kommer til uttrykk allerede i lovens § 1-1 bokstav c, hvor det angis som ett av lovens formål at institusjonene «formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv». Og i § 1-3 pålegges institusjonene å arbeide for å realisere lovens formål blant annet ved å «bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid» (bokstav d).

I dette ligger ikke en rett for institusjonen til å treffe bestemmelse om offentliggjøring av bestemte arbeider eller forskningsresultater på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Et slikt inngrep i en opphavsmanns rådighet over sitt arbeid vil kunne være problematisk ut fra åndsrettslige prinsipper, og vil i alle fall kreve særskilt hjemmel i lov eller avtale. Men institusjonen har rett til å kreve at den som er ansatt i en stilling med forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid som en del av sin arbeidsforpliktelse, oppfyller denne ved å offentliggjøre resultatene av sin virksomhet på egnet måte. Arbeidsgivers perspektiv på dette vil måtte være at forskning eller utviklingsarbeid som ikke er offentliggjort, er ikke fullført arbeid. En ansatt i slik stilling som ikke oppfyller rimelige forventninger om publisering eller annen formidling av resultatene av sin faglige virksomhet, oppfyller dermed ikke sine forpliktelser etter ansettelsesavtalen.

Den foreslåtte lovteksten omfatter plikt til å offentliggjøre resultater «og stille det relevante forskningsgrunnlaget til rådighet i overensstemmelse med god skikk og bruk på vedkommende fagområde». Formålet med å stille til rådighet «det relevante forskningsgrunnlaget» er først og fremst at andre skal få mulighet til å etterprøve resultatene forskeren er kommet frem til. Hva som vil bli ansett som «relevant» vil variere med hva som er god skikk innenfor de enkelte fagområdene. Hvorvidt en slik praksis har den tilstrekkelige godhet, må her som ellers vurderes i lys av anerkjente nasjonale og internasjonale forskningsetiske og vitenskapelige prinsipper. «Forskningsgrunnlaget» vil omfatte både data i form av for eksempel statistisk materiale, og fysisk materiale. Det siste vil ofte være aktuelt i eksperimentell forskning. I tvilstilfellene vil formålet – etterprøvbarheten – være den sentrale målestokken for hvor omfattende denne plikten vil være.

Til femte avsnitt, andre og tredje setning

Det vil være situasjoner hvor det er et legitimt behov for å utsette offentliggjøring av resultater. Slik utsettelse kan være ønskelig av hensyn til patentering av en oppfinnelse basert på forskningsresultat eller av hensyn til konkurransemessige interesser hos en ekstern samarbeidspartner. Et annet aktuelt hensyn er å sikre forskeren muligheten til å forfølge interessante funn uten å måtte frykte å bli innhentet av konkurrerende forsk­ningsmiljøer som kan bygge videre på disse funnene. Utsettelse kan også være ønskelig av hensyn til andre deltakere i det forskningssamarbeidet som resultatene springer ut av, og som har behov for å presentere disse i en annen sammenheng, for eksempel som del av et doktorgradsarbeid.

Det rettslige utgangspunkt vil her være at den enkelte forsker står fritt til å offentliggjøre de resultater han har kommet frem til, så lenge dette skjer med nødvendige henvisninger til og krediteringer av andre som har medvirket. Institusjonens ledelse kan ikke ensidig pålegge en ansatt begrensninger i denne rettigheten. Heller ikke den som har medvirket i prosjektet på en slik måte at han oppfyller vilkårene for å stå som medforfatter, kan i utgangspunktet motsette seg publisering eller annen offentliggjøring, men han kan be seg strøket som medforfatter og i stedet kreditert ved fotnote eller på annen måte i teksten.

Begrensninger i friheten til å offentliggjøre resultater må ha et særlig grunnlag, og må være saklige ved at det i hvert enkelt tilfelle må være et reelt behov for begrensningen. Den praktiske fremgangsmåte vil være at det settes som vilkår for å delta i et bestemt prosjekt at de som medvirker underkaster seg visse begrensninger med hensyn til publisering og annen formidling. Slike krav kan bli fremsatt av eksterne oppdragsgivere eller samarbeidspartnere, men kan også bli oppstilt i forbindelse med etableringen av et konkret prosjekt ved en institusjon.

Et sentralt spørsmål blir da hvor langt den ansattes avtalefrihet går. Kan hun ved avtale slippe unna den alminnelige plikten til å formidle resultatene av sin faglige virksomhet?

Svaret på dette må etter utvalgets oppfatning klart nok være nei . Den som er ansatt ved en institusjon med plikt til å formidle resultatene av sin faglige virksomhet til fagfeller og allmennheten, kan ikke komme fri fra denne plikten – overfor sin arbeidsgiver, overfor det faglige fellesskapet og overfor allmennheten – ved å inngå en avtale. Heller ikke institusjonen kan ha fri rådighet over dette. Det er ikke akseptabelt om resultatene av faglig virksomhet med utgangspunkt i samfunnsinstitusjoner som universiteter og høyskoler holdes hemmelig ut fra økonomiske eller institusjonsstrategiske hensyn. I tredje setning i femte avsnitt foreslås derfor et absolutt forbud mot varige begrensninger i den enkelte ansattes rett til å offentliggjøre forskningsresultater, da selvsagt med unntak for begrensninger som måtte være fastsatt i lov eller som følger av lov, blant annet regler om taushetsplikt og vern av forsvarshemmeligheter.

På den andre siden er det, slik utvalget ser det, tålelig klart at kortvarige begrensninger i retten til å offentliggjøre kan være legitime og nødvendige ut fra flere av de interesser som er omtalt foran. Men avgjørelse av om, og i tilfelle for hvor lenge, det ut fra slike hensyn er legitimt å avskjære offentliggjøring, kan etter utvalgets mening ikke overlates til ledelsen for det enkelte prosjekt. Da vil det være en reell fare for at overordnede vitenskapelige krav om åpenhet og kritiserbarhet kan komme til å bli oppfattet som sekundære i forhold til andre, mer prosjektspesifikke, hensyn, og da særlig eksterne oppdragsgiveres ønsker. Utvalget foreslår derfor at det fastsettes at avtale om utsatt offentliggjøring av forskningsresultater bare er bindende hvis styret eller organ med fullmakt fra styret ved institusjonen har godkjent den konkrete avtalen.

Til sjette avsnitt

Styret ved hver institusjon fastsetter planen for «det faglige innholdet i studiene», se universitets- og høyskoleloven § 3-3, tredje avsnitt. Det er derfor institusjonens ansvar å utforme undervisningsopplegget og sørge for at det dekker kunnskaps- og ferdighetskravene i den aktuelle utdanning. Når det gjelder faglige temaer som tas opp, undervisningsopplegg og anbefalt faglitteratur, er det spillerom for faglig skjønn ved den enkelte institusjon, så lenge studiet dekker de grunnleggende krav til kunnskap og metodisk kompetanse. Dette skjønnet må utøves på institusjonsnivå, og kan ikke overlates til den enkelte lærer. Den enkelte ansattes undervisningsfrihet er på denne bakgrunn vesentlig mer begrenset enn forskningsfriheten. Men verken stat eller institusjon kan detaljregulere undervisningens innhold.

Lovens krav om at utdanningen skal være «basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap» (§ 1-3 bokstav a), er et uttrykk for det ideal at undervisningen skal være forskningsbasert, noe som betyr at den skal avspeile og formidle den løpende erkjennelsesprosessen som skjer i forsk­ningsfronten i hvert enkelt fag. Dette avspeiles blant annet ved at det er et etablert krav at den som ansettes i fast vitenskapelig stilling ved universitet eller vitenskapelig høyskole, normalt skal ha forsk­ningskompetanse på doktorgradsnivå. Ved høyskoler er kompetansekravet mer sammensatt, men også ved disse institusjonene øker antall ansatte som har kompetanse på førsteamanuensis- eller førstelektornivå. I disse kravene ligger en forutsetning om at undervisningen er den enkelte faglige tilsattes personlige og faglig baserte budskap til studentene. Denne forutsetningen kommer til uttrykk i lovforslaget § 1-5 sjette avsnitt. Den innebærer en rett og fagetisk plikt til å formidle egen erkjennelse og synspunkter. I dette ligger ikke at underviser kan skyve til side det som måtte anses som det herskende syn, til fordel for egne standpunkter. Men det er en viktig del av den akademiske treningen at studentene presenteres for alternative tilnærminger og synspunkter.