7 Oppfølgingen av sårbarhetsutvalgets forslag

Delrappport til Utvalg for sikring av landets kritiske infrastruktur

Kjetil Sørli, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Enhet for analyse og utredning Endelig versjon 5. juli 2005

7.1 Innledning

3. september 1999 utnevnte regjeringen ved kongelig resolusjon et offentlig utvalg for å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap. Utvalget ble kjent under navnet Sårbarhetsutvalget, og ble ledet av Kåre Willoch. 4. juli 2000 leverte utvalget sin sluttrapport. Denne teksten er en delrapport til ISU med en redegjørelse av oppfølgingen av sårbarhetsutvalgets rapport

Sårbarhetsutvalget utredet samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap. Mandatet var å gi en helhetlig beskrivelse av risikoen for ekstraordinære påkjenninger mot det sivile samfunnet i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Et felles risikobilde skulle danne grunnlag for prioriteringer og anbefalinger om tiltak. 1

Sårbarhetsutvalget rapport fikk stor oppmerksomhet i det politiske miljø og media, og fremstår i ettertid som et referansedokument om samfunnets sårbarhet. Det blir i ulike sammenhenger fremdeles referert til sluttrapporten i dag.

Det kan hevdes at det viktigste resultatet av utvalgets arbeid var å gjøre oppmerksom på og øke bevisstheten om samfunnets sårbarhet hos allmennheten generelt, og hos beslutningstakere og embetsverk spesielt. Trusselen om den totale krig hadde vært fraværende i om lag ti år, og med rapporten ble den sikkerhetspolitiske oppmerksomhet mer rettet mot det moderne samfunnets sårbarhet for avbrudd i viktige forsyninger av varer og tjenester som følge av menneskelige feil, tekniske sammenbrudd, naturkatastrofer, terror, sabotasje og krigshandlinger. Det første BAS-prosjektet om samfunnets sårbarhet og organiseringen av beredskap ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), leverte riktignok sin sluttrapport i 1997, men det var først med sårbarhetsutvalget at utfordringene ble løftet opp til et nivå hvor det fikk nasjonal oppmerksomhet. Det er også av interesse i denne sammenheng at utvalget pekte på hvor sårbart det moderne samfunn er mot terrorisme over ett år før hendelsene i USA 11. september 2001.

7.2 Utvalgets forslag

Retrospektivt er det vanskelig å vise til at konkrete forslag ble fulgt opp eller ikke som et direkte resultat av utvalgets anbefalinger. Parallelle prosesser og andre kilder har bidratt til å påvirke utformingen av tiltak i ettertid. Det empiriske grunnlaget for å hevde det ene eller det andre er ikke tilstrekkelig. Vi vil derfor i de fleste tilfeller være forsiktig med å fastslå direkte koblinger, og heller eventuelt antyde disse. Samtidig kan vi i ettertid fastslå at svært mange av forslagene er gjennomført. Vi ser også at utvalgets rapport ga vektige innspill og påvirket viktige dokumenter som St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet – Veien til et mindre sårbart samfunn og Stortingets oppfølging av den, St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn og Stortingets oppfølging av den og St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid og Stortingets oppfølging av den. Hendelsene i USA 11. september 2001 bidro også til at enkelte tiltak som utvalget hadde foreslått i forskjellig grad ble forsert.

Det vil i det følgende ikke bli redegjort for oppfølgingen av alle forslagene. Redegjørelsen tar utgangspunkt i de utfordringer, anbefalinger og forslag som er samlet i delkapittel 1.3. i utvalgets rapport. De fanger opp bredden av utvalgets forslag, og er i seg selv omfattende.

De viktigste forslagene er delt opp i følgende: Sektorvise forslag, organisatoriske forslag, juridiske forslag og forslag knyttet til forsknings og utdanning. Utvalgets forslag er presentert i kursiv, mens oppfølgingen blir gjengitt i kulepunktet under forslaget.

7.3 Sektorvise forslag:

Terror og sabotasje – kapittel 5

• Å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar mot mulig omfattende terror og sabotasje. eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet i fred bør gjennomgås med sikte på at man overfor væpnede motstandere i kritiske situasjoner så raskt og effektivt som mulig vil kunne sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering.

  • Ansvars- og kommandolinjene mellom Forsvaret og Politiet er gjennomgått og fastsatt, jf. kgl. res. 28. februar 2003 (bistandsinstruksen). Ansvarsforholdet mellom Politiet og Forsvaret er for øvrig grundig redegjort for i St.meld. nr. 39 (2003-2004), kap. 5. Det er også gjennomført øvelser med scenarioer hvor forsvaret gir bistand til politiet.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og kraftforsyning – kapittel 6

• Å fastsette klare sikkerhetskrav til etablering og drift av kritiske IKT-systemer.

  • Post- og teletilsynet arbeider med skjerpede sikkerhetskrav til leverandørene. I dag er det slik at Ekomlovens bestemmelser om krav til sikkerhet i utgangspunktet omfatter alle leverandører av telefoni- og kommunikasjonstjenester. Til og med 2005 er det i tillegg inngått særlige avtaler med Telenor om spesielle sikkerhetstiltak. Fra og med 2006 vil alle leverandører med IKT infrastruktur av betydning og andre leverandører med leveranser til brukere med samfunnskritisk funksjon bli omfattet av slike avtaler. Sikkerhetskravene omfatter blant annet tiltak innen fysisk og logisk sikring av kommunikasjonssystemer, krav om beredskapsplanlegging og prioritering av ressurser.

• Å etablere et Senter for informasjonssikring som får i oppgave å koordinere oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling i forhold til trusler mot IKT-systemer.

  • Nærings- og handelsdepartementet (NHD) besluttet å etablere Senter for informasjonssikring (SIS) som et prøveprosjekt med virkning fra. 01.04.2002 og ut 2004. Formålet med prosjektet er å etablere et senter som på sikt kan få ansvar for nasjonal koordinering av oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling i forhold til trusler mot informasjons- og kommunikasjonsteknologiske systemer (IKT). Prøvedriften er utvidet, og slik det ligger an per mai 2005, ser det ut til at prøvedriften vil vare ut 2005. Det arbeides også med å få etablere en NorCERT (Computer Emergency Responce Team) for å håndtere angrep mot kritiske IKT-systemer. Per mai 2005 er det ikke avgjort hvilken institusjonell tilknytning NorCERT vil få. Kandidater er SIS, Post- og teletilsynet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og et konsortium med tilknytning til Høgskolen på Gjøvik.

• Å bygge opp kapasitet og kompetanse til å føre effektivt tilsyn med IKT-sikkerheten innenfor all samfunnskritisk virksomhet.

  • Ingen helhetlig løsning er på plass. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har et overordnet myndighetsansvar innenfor sikkerhetsloven. Sikkerhetsloven gjelder kun offentlige virksomheter.

• Å oppdatere retningslinjene for sikring av kraftforsyningen.

  • NVE har utarbeidet strategier for beredskap innenfor sitt forvaltningsområde, basert på sårbarhetsutredningen og anbefalinger fra FFIs BAS 3. Strategiene gjelder for perioden 2002-2010. Hva gjelder retningslinjene for sikring av kraftforsyningsanlegg og håndbok for beredskap innen kraftforsyningen, er disse erstattet av forskrift om beredskap i kraftforsyningen. Forskriften ivaretar de hensyn som er omtalt i BAS 3, og gir en lovhjemmel der det før kun var retningslinjer. Revidert energilov, med et kapittel 6 om beredskap, gir NVE hjemmel til å utferdige forskrifter for bl.a. leveringskvalitet, systemansvar, energiplanlegging, kraftrasjonering og beredskap.

• Å videreføre arbeidet med kartlegging av risiko for flom og dambrudd i lys av nye risikoforhold.

  • I vannressursloven av 2001 er hjemmelsgrunnlaget forbedret i forhold til den gamle vassdragsloven, og tilpasset de fremtidige utfordringene innen vassdragsforvaltningen. Forskrift om sikkerhet og tilsyn med vassdragsanlegg er gitt med hjemmel i vannressursloven. Forskriften krever at dameier utfører dambruddsbølgeberegninger. I tillegg utfører NVE omfattende flomsonekartlegging for kommunal planlegging.

Transportsikkerhet – kapittel 7

• Å etablere et organisasjonsmønster som sikrer et klart skille mellom viktige tilsynsfunksjoner og sektorinteresser.

  • Dette kan ikke sies å være fulgt opp. Det er stor variasjon i hvordan man skiller mellom tilsynsfunksjoner og sektorinteresser.

• Å få til et tettere samarbeid eller vurdere sammenslåing av tilsyn for transport med fly, båt og jernbane. Det må også sørges for uavhengig tilsyn med sikkerheten på veger og i tunneler.

  • Det foreligger ikke planer om å slå sammen tilsyn på transportområdet, men tilsynsmyndighetene for transportsikkerhet er under endring, blant annet ut fra et ønske om at ansvaret for sikkerheten blir mer presist definert. Selv om sektorene har sine særtrekk, er det under vurdering å etablere organer for gjensidig erfarings- og kunnskapsutveksling mellom transporttilsynene. For detaljer om tilsyn for transport med fly, båt og jernbane, se St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn og Stortingets behandling av denne, og St.meld. nr. 24 2003–2004 Nasjonal transportplan 2006–2015 og Stortingets behandling av denne.

• Å foreta en ny kartlegging av risiko ved transport av farlig gods. Denne bør utgjøre et grunnlag for blant annet å vurdere den samlede beredskap på området, også når det gjelder helseberedskapen.

  • I 2002 og 2003 kartla Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap transport av farlig gods på vei og jernbane. Den endelige rapporten ble utgitt mars 2004. Forrige kartlegging ble foretatt i 1993 av det daværende Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Kartleggingen kom som resultat av et behov både i DSB og i fagmiljøet ellers for å få foretatt en ny kartlegging av farlig godstransport. Dette ble ytterligere aktualisert etter propanulykken på Lillestrøm i år 2000 (NOU 2001:9) og gjennom Willoch-utvalgets utredning om utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet; NOU 2000:24 – Et sårbart samfunn. Både NOU 2000:24 og NOU 2001:9 anbefaler at det foretas en kartlegging av farlig godstransport i Norge. NOU 2000:24 nevner at farlig godskartleggingen bør utgjøre et grunnlag for å vurdere den samlede beredskap på området, inkludert helseberedskapen. Etter kontakt og drøfting mellom DSB og Sosial- og helsedirektoratet, ble imidlertid helseberedskapsaspektet utelatt i kartleggingen.

Forsyningsberedskapen – kapittel 8

• Å gjøre forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder eller i særlig utsatte geografiske områder mer robust, blant annet ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverk med leverandører.

  • Forsyningsberedskap omfatter tiltak for å styrke robustheten i leveransene av alle varer og tjenester. Nærings- og handelsdepartementet har innenfor sine ansvarsområder gjennomført en rekke risiko- og sårbarhetsanalyser og identifisert behov for særskilte forberedelser eller tiltak innenfor næringene skipsfart, forsikring, bygg- og anlegg og matvaredistribusjon. Det er blant annet gjennomført en særskilt risiko- og sårbarhetsanalyse av dagligvaretilgangen til Nord-Norge. Denne analysen er representert i en rapport, som også omfatter en oppfølgingsplan med en rekke tiltak. Mange av disse tiltakene er allerede gjennomført. Blant annet er beredskapslagrene redusert til 10 dagers kaloriforbruk for befolkningen nord for Ofoten. Lagrenes sammensetning er dessuten endret fra råvarer til produkter som krever lite ressurser i form av tilberedelse. Det er dessuten kjøpt inn nødstrømsaggregater ved de store distribusjonsanleggene i landsdelen og det arbeides med å legge til rette for planlagt oppbygging av ytterligere 20 dagers beredskapslagre dersom man skulle vurdere dem som påkrevet utfra endringer i varetilgangen. Et annet oppfølgingstiltak etter risiko- og sårbarhetsanalysen for landsdelen har vært gjennomføring av fylkesvise risiko- og sårbarhetsanalyser. Disse har avdekket at bare et fåtall kommune anser seg selv eller blir vurdert av fylkesmennene som forsyningsmessig utsatte. På sentralt nivå har man siden midten av 1990-tallet arbeidet med en omlegging av beredskapssystemene fra detaljstyring og omfattende omlegginger av næringslivet til markedsbaserte tiltak basert på tett samarbeid med næringene. Omfattende reguleringstiltak som leveranseplanlegging, industriberedskapsorganisasjonen og rasjoneringssystemer er fjernet. Der analyser har avdekket behov for det, er de erstattet av bransjebaserte beredskapsorganer som i samarbeid med myndighetene kan håndtere utfordringer utfra den aktuelle situasjonen. Disse organisasjonene er dels hjemlet i forskrifter og dels opprettet i henhold til frivillige rettslig bindende avtaler mellom departementet og store kommersielle aktører.

• Å etablere tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter med sikte på å forvalte sivile og militære ressurser i sammenheng.

  • Det er flere samarbeidsfora knyttet til sikkerhet og beredskap. I de fleste fora deltar både sivile og militære myndigheter. Det sivil-militære samarbeidet er for øvrig vurdert i St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. Hva gjelder forvaltningen av ressurser knyttet til det sivil-militære samarbeidet, er det etablert en ordning med at Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet legger frem sine respektive langtidsdokumenter parallelt for Stortinget. På denne måten kan innrettingen og prioriteringene innenfor henholdsvis Forsvaret og det sivile sikkerhets- og beredskapsarbeidet ses i sammenheng. Stortinget har forøvrig etablert som praksis at det er forsvarskomiteen som behandler budsjettkapittel 451/3451 Samfunnssikkerhet og beredskap.

Olje- og gassvirksomheten – kapittel 9

• Å utrede behovet for å tilpasse og utvikle beredskapsorganisering, beredskapsplaner og mobiliseringstiltak i forhold til nye risiko- og sårbarhetsvurderinger.

  • Mht. fare- og ulykkessituasjoner, herunder terror- og sabotasje handlinger, så er disse forhold ivaretatt gjennom gjeldende regelverk for petroleumsvirksomheten på sokkelen. For de åtte petroleumsanleggene på land, som Petroleumstilsynet har tilsynsansvar for, så vil disse forhold ivaretas gjennom pågående regelverksarbeid som har som siktemål et felles HMS regelverk for petroleumsvirksomhet på sokkelen og til lands. Regelverksarbeidet ledes av Petroleumstilsynet og gjennomføres i dialog og samarbeid med andre berørte etater. Nytt regelverk planlegges å trå ikraft fra 1.1.2007.

• Søke å forhindre for stort press på sikkerhetsmarginene hos oljeselskaper og/eller Staten ved at de rådende prinsipper for risikobasert styring og kontroll suppleres med grunnleggende sikkerhetskrav om barrierer og redundans ut fra et «føre var»-prinsipp.

  • De prinsippene det her vises til er grunnleggende prinsipper for det gjeldende HMS-regelverket for petroleumsvirksomheten på sokkelen. Følges løpende opp av Petroleumstilsynet som har fokus på disse forhold gjennom i det løpende tilsynsarbeidet. Gjennom det pågående regelverksarbeidet vil disse grunnleggende prinsippene få økt fokus også for landanleggene.

• I tillegg til arbeidet for styrket beredskap mot terror, sabotasje og militære angrep som nevnt under kapittel 5, å styrke samordningen mellom dette og det arbeidet som nedlegges i forbindelse med storulykkesrisiko.

  • DSB er en av fem myndigheter som forvalter Storulykkesforskriften. DSB er utpekt som koordinerende myndighet for samarbeidet om oppfølgingen av denne forskriften. Den er utledet fra EUs Seveso II d­irektiv og omfatter om lag 100 norske virksomheter som er regulert av storulykkeforskriften. Dette er i stor grad prosessindustri hvor det arbeides med giftige eller på andre måter farlige kjemikalier, og hvor det kan skje uhell som kan medføre alvorlige konsekvenser for mennesker, miljø og materielle verdier. Med hensyn til samordningen opp mot terror, sabotasje og militære angrep, er dette ikke gjort. Storulykkesforskriften har kun et safetyperspektiv. Endringer i dette må forankres i EU, og det pågår diskusjoner i EU som å integrere securityperspektiver i Sevesodirektivet. Justisdepartementet har utarbeidet en kongelig resolusjon som skal sette rammene for DSBs arbeid med koordineringsoppgaver som gjøres for å understøtte Justis- og politidepartementet i dets koordineringsrolle innenfor arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, direktoratets generelle koordineringsansvar for oppfølging av og tilsyn med aktiviteter, objekter og virksomheter med potensial for store ulykker, samt direktoratets ansvar i forbindelse med koordinering av tilsyn med og oppfølging av virksomheters etterlevelse av storulykkeforskriften. Denne resolusjonen er nå på en siste høringsrunde i departementene.

Mat og vann – kapittel 11 og 12

• Å etablere et felles uavhengig tilsyn for matvarekontroll som dekker alle næringsmidler. All matvarekontroll bør legges inn under en sentral ledelse. Dette inkluderer lokal matvarekontroll, som nå er et kommunalt ansvar.

  • 1.1. 2004 ble dette overført til statlig kontroll og tilsyn med opprettelsen av Mattilsynet.

• Å påse at det settes større kraft bak arbeidet for at kravene i drikkevannsforskriften blir oppfylt ved alle landets vannverk.

  • Ønsket om å samle en helhetlig kontroll til statlig myndighet over vannverk og vannkvalitet, førte til at ansvaret ble tillagt én myndighet, nemlig Mattilsynet. DSB har som oppfølging til rapporten Sårbarhet i vannforsyningen (2003) tatt initiativ til prosjekter vedrørende implementering av drikkevannsforskriften ved landets vannverk (Prosjekt: Veiledningsmateriell for sikkerhet og beredskap i vannsektoren).

• Å vurdere om Statens næringsmiddeltilsyn, fylkeslegen eller fylkesmannen kan føre tilsyn med vannverkene. Kommunenes dobbeltrolle i dag som vannverkseier på den ene siden og godkjennings- og tilsynsmyndighet på den andre siden er prinsipielt betenkelig.

  • Etter ansvarsomlegging i 2004, ved at Mattilsynet har overtatt myndighetsområdet til næringsmiddelstilsynet, ble strukturen endret. Dette innebærer at de tidligere laboratoriene underlagt næringsmiddeltilsynet i dag er fristilt/privatisert. I praksis er de fleste nedlagt. Fylkeslegens ansvar på området begrenser seg til vannbårne sykdommer, og i noen tilfeller vannforurensing. Bakgrunnen for alle tre punktene finnes i rapporten Sårbarhet i vannforsyningen (2003). Sektorspesifikke lover og forskrifter for vann og avløp er fremdeles meget fragmentert.

Radioaktivitet – kapittel 13

• Å utdype og videreutvikle samarbeidet mellom norske myndigheter og over landegrensene slik at risikoen for illegal handel og smugling av radioaktive eller spaltbare materialer til eller fra Norge reduseres. Grensekontrollen må styrkes.

  • Toll- og avgiftsdirektoratet har anskaffet mobile skannemaskiner for kontroll av containere. Maskinene er mobile og flyttes rundt med lastebil. Den ene vil brukes først og fremst ved Svinesund, og den andre vil bli flyttet rundt om i landet.

  • Det er anskaffet tre stasjonære nukleære detektorer ved Storskog grensestasjon ved den russiske grensen. Toll- og avgiftsdirektoratet drifter detektorene og Strålevernet bistår faglig.

  • I mars 2004 ble Norge fullverdig partner i det såkalte Initiativet for spredningssikkerhet, forkortet PSI. En rekke land deltar i arbeidet, herunder USA, Russland, Frankrike og Storbritannia. Siktemålet er å hindre at bl.a. skip og fly benyttes for å spre masseødeleggelsesvåpen.

• Å sikre beredskapsorganisasjonen mot atomulykker tilstrekkelige ressurser til å ivareta og videreutvikle atomulykkesberedskapen også hos aktører hvor det er uklart sektoransvar og ikke direkte departemental styring.

  • Det foreligger en langsiktig plan for oppgradering av den nasjonale atomulykkeberedskapen. Dette i regi av Kriseutvalget. Planen er fulgt opp gjennom St.prp. 54 (2001-2002), og gjennom sektorbevilgninger, spesielt fra HOD. Også andre sektorer arbeider med dette, men en god del arbeid gjenstår.

• Å sikre kompetanse i organisasjonen og videreutvikle varslings- og vaktordningene for den nasjonale beredskapen på området.

  • Atomberedskapsorganisasjonen i Norge består av kriseutvalget, fylkesmennene med Atomberedskapsutvalgene og kommunene. Strålevernet har sammen med DSB i den senere tid utgitt et plangrunnlag for den kommunale atomberedskapen og direktiver for gjennomføringen av denne. Alle landets fylkesmenn har aktivt bidratt til den kommunale gjennomføringen. Det er i tillegg blitt øvet i en rekke fylker og kommuner de siste årene. Det som ennå mangler er vaktordning hos fylkesmennene som gir en bedret tilgjengelighet ifm. viderevarsling etc. utover normal arbeidstid. Kriseutvalgets medlemmer har 2-timers beredskap.

• Å gi nødvendig opplæring til det personell som vil ha oppgaver i akuttfasen av en atom- eller strålingsulykke. Grundig øvelsesvirksomhet er helt nødvendig for en effektiv beredskapsorganisasjon.

  • Sivilforsvarets radiacmåletjeneste og renseenheter er operative. Radiacmålepatruljene og renseenhetene øves årlig og har en utrykningsberedskap lik Sivilforsvarets fredsinnsatsgrupper. Radiacmålepatruljene foretar rutinemessig måleoppdrag på om lag 500 målepunkter over hele landet, og rutiner for dette samt rapportering av data er gjennomgått og forbedret. Også politimannskaper, akuttmedisinsk personell og brannmannskaper er i noen grad gitt kompetanse innen ABC-vern. Det gjenstår en del arbeide, og det arbeides spesielt overfor helse.

  • Kriseutvalget, de faglige rådgiverne og regionalt nivå øves. Spesielt var det mye øvingsaktivitet i atomberedskapsorganisasjonen i 2004.

Smittevern og kjemiske og biologiske stridsmidler – kapittel 10 og 14

• Å styrke kommunenes smittevernberedskap, blant annet ved å legge til rette for mer interkommunalt samarbeid, spesielt hva angår leger med ansvar for kommunens smittevern.

  • Utenom Oslo er det etablert 25 enheter omfattende 152 kommuner og vel 1.6 mill. innbyggere hvor interkommunalt samarbeid om kommunehelsetjenester er etablert eller oppe til vurdering. I Oslo er smittevernarbeidet dels lagt ut til bydel, men under koordinering av den sentrale Helse- og velferdsetaten hvor det er ansatt egen smittevernoverlege. Andre steder har to kommuner ansatt en og samme lege som medisinsk faglig rådgiver (MFRL) og smittevernlege på deltid. I indre Østfold har man ansatt felles interkommunal smittevernlege for til sammen 10 kommuner. Sosial- og helsedirektoratet har gjennomført en nasjonal ROS-analyse for helse. Rapporten er per dags dato ikke ferdigstilt. Iverksetting av tiltak for å styrke kommunal smittevernberedskap avventer denne analysen.

• Å integrere kunnskap omkring kjemiske og biologiske stridsmidler i de aktuelle utrykningsetaters programmer for opplæring og videreutdanning.

  • For å stimulere til opplærings- og kompetansetiltak, herunder øvelser for å styrke helsesektorens kompetanse i håndtering av hendelser med atom-, biologiske og kjemiske stridsmidler, skal det gjennomføres øvelser lokalt, regionalt og nasjonalt. ABC-vern kurs for leger gjennomføres ved Forsvarets ABC-skole (FABCS). Kurs, øvelser og kompetanseheving for førstelinjepersonell er gjennomført på ad-hoc basis i regi av både FABCS og Sivilforsvarets skole Starum. Utdanningen er generelt ikke en integrert og planmessig del av utdanningsprogrammene, men gjennomføres ved behov og anmodning. Kurs for leger og politi gjennomføres på FABCS.

• Å vurdere vaksinering av førstelinjepersonell mot aktuelle biologiske stridsmidler.

  • Spørsmålet har vært vurdert og diskutert og det er konkludert med at det ikke er relevante vaksiner ut over det som førstelinjepersonell vanligvis tar (hovedsaklig hepatitt-B). Utrykningsteamet sammensatt av personell fra Folkehelseinstituttet og Ullevål Universitetssykehus, som skal i aksjon ved utbrudd av koppesmitte, er vaksinert mot kopper.

• Å sørge for at sykehusene inkluderer scenarier for angrep med kjemiske og biologiske stridsmidler i sine kriseplaner.

  • Sosial- og helsedirektoratet har gjennom ulike tiltak som møter, seminarer og øvelser minnet helseforetakene om at scenarier for angrep med B og C-stridsmidler skal inkluderes i kriseplanene.

Informasjonsberedskap før og under en krise – kapittel 16

• Å innføre lovpålegg om informasjonsberedskap i kommunene med basis i en standard for god beredskap og som en integrert del av en mer omfattende plikt til beredskapsplanlegging.

  • Det legges til grunn at forslaget om plikt til informasjonsberedskap i kommunene ses i sammenheng med arbeidet knyttet til en generell beredskapsplikt i kommunene.

7.4 Organisatoriske forslag

For å styrke arbeidet for sikkerheten og beredskapen i samfunnet forslår utvalget:

• Samling av arbeid for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som får dette som hovedoppgave.

  • 1. september 2003 ble Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) opprettet. DSB består av tidligere av Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Direktoratet for sivilt beredskap.

  • 1. januar 2003 ble Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) opprettet. NSM er gitt en faglig ansvarslinje til Justisdepartementet i sivil sektor.

  • Det er etablert et permanent sekretariat for Koordinerings- og rådningsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene (KRU). I tillegg er Politiets sikkerhetstjeneste (PST) styrket.

  • Regjeringen gikk inn for å følge opp sårbarhetsutvalgets anbefalinger med nødvendige tiltak og forankre totalansvaret for samfunnets sivile sikkerhet i Justisdepartementet (Sem-erklæringen). De fleste av de oppgavene som sårbarhetsutvalget mente burde samles i ett departement ligger nå til Justisdepartementet. Justisdepartementet har ansvar for Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (det tidligere Direktoratet for sivilt beredskap og det tidligere Direktoratet for brann- og elsikkerhet), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (sivil sektor), Hovedredningssentralene samt ansvaret for Fylkesmennenes beredskapsarbeid.

• Opprettelse av et koordineringsorgan for EOS-tjenestene.

  • Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene (KRU) er etablert som et samarbeidsorgan for spørsmål som gjelder etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og et rådgivningsutvalg for de berørte statsråder. Utvalgets oppgaver er å ivareta overordnet koordinering av Politiets sikkerhetstjenestes, Nasjonal sikkerhetstjenestes og Etterretningstjenestens arbeidsoppgaver, prioriteringer og mål, samt analysere og utrede felles problemstillinger knyttet til trusselbildet, jf. Instruks for Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene, fastsatt ved forskrift 20.12.2002 nr. 1699. Utvalget består av 6 faste medlemmer fra hhv. Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, sjefen for Etterretningstjenesten, direktøren for Nasjonal sikkerhetsmyndighet og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Ledelsen av utvalget alternerer mellom representantene fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Det er etablert et fast sekretariat for utvalget med representanter for de tre departementer som skal tilrettelegge for og følge opp saker som behandles i utvalget. Sekretariatsledelsen ivaretas av det departement som til en hver tid innehar ledelsen av utvalget. KRUs ansvar og oppgaver ivaretar samfunnets evne til å fange opp endringer i trussel- og risikobildet og evne til å iverksette tiltak for å møte nye utfordringer, særlig innenfor samfunnskritiske funksjoner.

• Samlet strategi og vurdering av å slå sammen organer for tilsyn med sikkerhet på ulike områder.

  • I st.meld 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn ble det gjort en vurdering om tilsynsmyndighetene har de rammevilkår og den selvstendighet som er nødvendig for å fylle oppgavene. Det ble også gjort en vurdering om vi har de rette tilsynsmyndighetene, og om avgrensningen dem i mellom er hensiktsmessig. Videre om oppgavefordelingen mellom tilsynsenheter på den ene siden, og departementer og direktorater på den andre var i samsvar med de respektive rollene ulike deler av forvaltningsapparatet skal ha. Av konkrete fremlegg var blant annet opprettelsen av et eget petroleumstilsyn med utgangspunkt i miljøer fra Oljedirektoratet, Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet, og opprettelsen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Av interesse i denne sammenheng er også opprettelsen av Mattilsynet 1. 1. 2004

• Gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser

  • Redningsberedskapsutvalget ble etablert ved kgl.res. 10.11.2000, og avga sin innstilling til justisministeren 1. november 2001, jf. NOU 2001:31 Når ulykken er ute. Utvalget gjennomgikk landets operative rednings- og beredskapsressurser og behandlet spørsmålet om man skulle ha en felles forsterkningsressurs for aktuelle brukere, eller om de enkelte fagmyndigheter og nødetater skal ha ansvaret for egne forsterkningsressurser. Utvalget fant at sistnevnte ikke ville være hensiktsmessig, og falt ned på et slags One for all, and all for one - prinsipp. Utvalget delte seg imidlertid på spørsmålet om hvordan den statlige forsterkningsressursen skulle organisere.

• Felles granskningskommisjon for store ulykker og kriser.

  • En gruppe i Arbeids- og sosialdepartementet vurderer etableringen av en fast undersøkelseskommisjon for petroleumssektoren. I denne forbindelse vil forholdet til Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane vurderes. Det kan for øvrig opplyses at det foreligger en veiledning om oppnevning av ad-hoc granskingskommisjoner og om de saksbehandlingsregler som må eller bør følges av kommisjonene, jf. rundskriv G-48/75 fra Justisdepartementet. Rundskrivet retter seg til det departement som i det enkelte tilfelle forbereder spørsmål om å nedsette en slik kommisjon og til granskningsommisjonene selv. Rundskrivet er ikke avgrenset til gransking av ulykker og kriser.

• Departementet bør etablere en egen enhet for å tilrettelegge for og forberede en god håndtering av ulike krisesituasjoner. Denne enheten bør plasseres i et fast lokale med oppdatert teknisk utstyr. Enheten bør ha en fast kjerne med spesialister på krisehåndtering og koordinering. Ved behov forsterkes enheten med utpekte representanter fra relevante departementer.

  • I st.meld. 37 (2004-2005), Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, er dette fulgt opp i følgende form:

    Regjeringen har vurdert tiltak for å styrke krisehåndteringen på strategisk nivå og vil basere fremtidig strategisk krisehåndtering på tre hovedelementer:

    • Forsterket krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd.

    • Presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet (det departementet som er mest berørt av krisen).

    • Etablering av ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering.

    Det pågår for tiden en konkretisering av tiltakene.

7.5 Juridiske forslag

Utvalget fremmer enkelte forslag om tilpasning av lovgivning for å fremme samfunnets sikkerhet og beredskap.

• Pålegge kommunene arbeid med kriseplanlegging (kapittel 24). En slik lovfestet planleggingsplikt vil i liten grad bli merket i kommuner som allerede har en tilfredsstillende beredskap. På grunn av ulike forhold må kommunene i betydelig grad selv bestemme hva en kriseplan bør inneholde. Men Staten må stille visse minimumskrav, blant annet til plan for etablering av kriseledelse og for informasjon til befolkningen og massemediene under en krisesituasjon.

  • I Inst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, støtter komiteene Regjeringens konklusjon om innføring av en generell beredskapsplikt i kommunene. Dette arbeidet blir sett i sammenheng med ny lov om Sivilforsvaret.

• Ansvarsområdet til Politiets overvåkingstjeneste bør lovfestes (kapittel 22).

  • De gjøremål som utføres av Politiets sikkerhetstjenestes reguleres av lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 17 a-c. PSTs ansvar for å utarbeide trusselvurderinger fremgår av § 17 c, nr. 1.

• Utvalget er kjent med at dette er under utredning i Justisdepartementet. Som en del av denne prosessen bør det foretas en nødvendig samordning og avklaring i forhold til lovgivningen til etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Det bør gis lovbestemmelser som gir Politiets overvåkingstjeneste muligheter til offensiv forebyggende virksomhet, herunder kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed.

  • Ulike utredningsarbeider som berører PST er avgitt. Det vises i denne sammenheng til NOU 2003:18 Rikets sikkerhet (Straffelovkommisjonens delutredning VIII), som ble avgitt i juni 2003, og utvalget som har vurdert metodespørsmål ift. forebygging, ledet av førstelagmann Odd Jarl Pedersen, jf. NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern – politimetoder i forebyggende øyemed.

• Det nåværende regelverket og beslutningsprosedyrene for bistand fra Forsvaret til politiet (og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås med sikte på at det i kritiske situasjoner overfor væpnede motstandere vil være mulig raskt å sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering (kapittel 5). I denne gjennomgangen vil det kunne være aktuelt med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.

  • Spørsmålet om Forsvarets bistand til Politiet er fulgt opp i forbindelse med drøftelsene i St.meld. nr. 39, kap. 5. Siste setningen av utvalgets forslag kan imidlertid forstås som et forslag om å gjennomgå beredskapslovgivningen totalt sett. Dette er ikke fulgt opp enda. Tilpasningen av beredskapslovene til det nye trusselbildet skjer stykkevis.

• De mange lovene på næringsmiddelområdet bør samles i én lov (kapittel 11).

  • Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (Matloven) trådte i kraft 1. januar 2004, Jfr. tidligere lover som fiskekvalitetsloven, floghavreloven, husdyrloven, plantevernmiddelloven, moltekartloven, såvareloven, gjødselvareloven, fôrvareloven, samordningsloven, kjøttproduksjonsloven, fiskesjukdomsloven og plantehelseloven. (Ikke fått enn endelig avklaring på om de gamle lovene faktisk er opphevet. Hvis de ikke er opphevet kan det skyldes at enkelte mindre forhold fremdeles er hjemlet i de gamle lovene.)

• Regelverket for transport av farlig gods bør evalueres (kapittel 7).

  • Regelverket for transport av farlig gods i Norge er i samsvar med de internasjonale regelverk for slik transport, slik kravene fremstår i EØS-direktiver og internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt. Utformingen av regelverkene skjer i FNs ekspertkomité for transport av farlig gods, samt i de internasjonale organisasjoner som ivaretar regelverkene (UN-ECE/IMO/ICAO). I 2001 ble det gjennomført en restrukturering av alle regelverkene i samsvar med FNs anbefalinger, og alle regelverkene er nå utformet over samme lest. Kriteriene for klassifisering, emballering og merking av farlige stoffer er de samme for land-, luft- og sjøtransport. Regelverkene er under kontinuerlig evaluering og revisjon, med en periodisitet på 2 år. Norge spiller en aktiv rolle i dette arbeidet. Siste utgave av landtransportregelverkene (ADR/RID) og luftfartsregelverket (ICAO-TI) er fra 1. januar 2005. IMDG-koden er fra 2004, men trådte i kraft 1. januar 2005. Det er iverksatt et forskningsarbeide nasjonalt under RISIT-prosjektet, som blant annet skal videreføre arbeidet med kartleggingen av farlig gods transporter i Norge. Dette arbeidet tar for seg det farlige godset som ble utelatt i DSBs undersøkelse, samt analyse av risikoen rundt transport av farlig gods med ferger.

• Det bør foretas en nærmere vurdering av behovet for endringer i lover og regler, og behovet for insentiver, for å redusere samfunnets IKT-sårbarhet og styrke robusthetsnivået i kritisk infrastruktur (kapittel 6). Det er også behov for å revurdere den øvre strafferammen for datainnbrudd.

  • Lover og forskrifter på informasjonssikkerhet er fragmentert. Til sammen er det gitt minst 26 forskrifter som inneholder helhetlige reguleringer av informasjonssikkerhet. I tillegg er det en rekke enkeltstående «datasikkerhetsbestemmelser» spredt rundt i lov- og forskriftverk. 2 De viktigste lovene i denne sammenheng er:

    • Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven), 1998.

    • Lov om Schengen informasjonssystem (SIS-loven), 1999.

    • Lov om folketrygd (folketrygdloven), 1997, med ny bestemmelse om informasjonssikkerhet i § 25-16, vedtatt i 2000.

    • Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), 2000.

    • Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven), 2001.

    • Forvaltningsloven § 15a (vedtatt i 2001). Gir Kongen hjemmel til å gi nærmere forskriftsbestemmelser om konkrete typer sikkerhetstiltak. Fvl § 15a inneholder ikke materielle sikkerhetsbestemmelser.

    • Lov om elektroniske signaturer (vedtatt i 2001). Har som formål å legge til rette for sikker og effektiv bruk av elektroniske signaturer.

    • Lov om elektronisk kommunikasjon §§ 2-7 og 2-10 (vedtatt 2003).

  • Juni 2003 kom Nasjonal strategi for IT-sikkerhet, med fokus på utfordringer, prioriteringer og tiltak. I strategien er det formulert forslag til en rekke tiltak på følgende områder:

    • Kritisk IT-infrastruktur

    • Regelverk for IT-sikkerhet

    • Nasjonal koordinering av IT-sikkerhet

    • Risiko og sårbarhetsanalyser

    • Klassifisering av informasjon og informasjonssystemer

    • Bevisstgjøring av alle aktører

    • Varsling og rådgivning

    • Tiltak hos leverandører av IT-produkter og –tjenester

    • Sertifisering og standarder

    • Forskning, kompetanse og utdanning

    • Elektronisk signatur/PKI

    • Internasjonalt samarbeid

  • Når det gjelder å styrke robustnivået i kritisk infrastruktur generelt så ble luftsikkerheten styrket etter innføringen av ny forskrift i mai 2004. 3 Skip og havner fikk styrket sikkerhet med innføring av EUs og FNs regler for havnesikkerhet. 4 De inneholder en rekke myndighetskrav og krav til konkrete sikkerhetstiltak som skal iverksettes om bord på skip i internasjonal fart og i havneanlegg som betjener slike skip. En kgl res om store ulykker er til høring i departementene. Disse er i første rekke av fysisk karakter. I telesektoren arbeider Post- og teletilsynet med skjerpede sikkerhetskrav til leverandørene. Dette er omtalt tidligere i dokumentet. I Forsvarsdepartementet utarbeides det nye retningslinjer for objektsikkerhet (objektsikkerhetsforskriften).

  • Datakrimutvalget avga sin utredning NOU 2003:27 Lovtiltak mot datakriminalitet til Justisdepartementet 04.11.2003. Utredningen har vært på høring, og departementet tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon for Stortinget i løpet av 2005. Dette vil gjøre det mulig for Norge å ratifisere Europarådets konvensjon om bekjempelse av datakriminalitet. Det vil bli organisert et nytt utvalgsarbeid som får i oppgave å foreta en fullstendig gjennomgang av straffeloven og straffeprosessloven for å vurdere om det er behov for ytterligere lovendringer.

7.6 Forskning og utdanning

Det trengs en ny giv for norsk sikkerhetsforskning for å holde tritt med teknologi- og samfunnsutviklingen (kapittel 25).

• Ett departement må ta et hovedansvar for at sikkerhetsforskning igangsettes, vedlikeholdes og videreutvikles. Det bør søkes løsninger som gjør at sektordepartementer med stort ansvar for sikkerhet og beredskap går sammen med næringslivet i et forpliktende «partnerskap» for et sektorovergripende forskningsprogram.

  • Ansvar for sikkerhetsforskning i de forskjellige sektorene ivaretas ut fra ansvarsprinsippet. Justis- og politidepartementets samordnings- og tilsynsansvar for samfunnets sivile sikkerhet gir departementet et særlig ansvar for å se tverrsektorielle utfordringer. Dette har gitt seg utslag i at departementet har og har hatt en fremtredende rolle i FFIs forskning om Beskyttelse av samfunnet (BAS) siden 1994.

• Norges Forskningsråd må innta en initierende og koordinerende rolle for å fremme sikkerhetsforskning.

  • En utredningsgruppe nedsatt av Norges forskningsråd har utarbeidet et forslag til forskningsprogrammet SAMRISK. Programmet legger opp til å være både flerfaglig og sektorovergripende og skal bidra til å bygge kunnskap om samfunnssikkerhet på nasjonalt nivå og kvalifisere norske forskere til EU-forskning. Gruppens forslag skal innarbeides i budsjettforslaget for 2006.

• Sikkerhet bør i større grad integreres i IKT-utdanningen på alle nivåer fra videregående skoler til universiteter. I tillegg er det behov for spesialkompetanse og at IKT-sikkerheten etableres som eget fag ved enkelte av våre universiteter og høyskoler.

  • I nasjonal strategi for IT-sikkerhet fra juni 2003 er det foreslått tiltak. Blant annet skal det innledes et samarbeid med UFD med tanke på utarbeidelse av en undervisningspakke rettet mot grunn- og videregående skoler med fokus på informasjonssikkerhet. Status er at man avventer reformen i grunn- opplæringen. Videre så har Høgskolen i Gjøvik (HiG) fått godkjenning for et Masterstudium innen informasjonssikkerhet. HiG har også etablert et tilbud på bachelor-nivå innen informasjonssikkerhet. Det henvises til rapport fra DSB til ISU datert 17. januar 2005 (Sårbarhet i kritisk infrastruktur – utfordringer) for oversikt over relevant forskning, herunder forskning på informasjonssikkerhet.