5 Sikkerhet - Safety/Security

En begrepsutredning

Finn-Erik Vinje

5.1 Bakgrunn

I utredningen NOU 2000:24, med tittelen «Et sårbart samfunn» (254 sider) , redegjør utvalget («Willoch-utvalget») for «samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap» (s. 20). Utvalget har ifølge seg selv lagt til grunn «en bred tilnærming til arbeidet med å kartlegge og drøfte sikkerhets- og beredskapsutfordringer i samfunnet» (s. 22).

I et vedlegg til den nevnte utredningen, kalt «Sentrale begreper og definisjoner» (s. 226), er det foretatt en begrepsbestemmelse av de engelskspråklige betegnelsene safety og security og trukket opp grenselinjer – uten at det kan ses at utvalget i sin egen tekst selv har brukt disse betegnelsene, enn si holdt seg til den begrepsdistinksjon som er formulert i vedlegget.

I det omtalte vedlegget er safety definert slik: «Sikkerhet mot uønskede hendelser som opptrer som følge av en eller flere tilfeldigheter» – og security slik: «Sikkerhet mot uønskede hendelser som er resultat av overlegg og planlegging». Forskjellen mellom safety og security beror altså på om skaden er påført uten motiv (ikke villet) eller med motiv (villet).

Eksempler på safety- tiltak er verneutstyr av forskjellig slag. Typiske eksempler på security -tiltak er personkontroll, etterretningstiltak o.l. Imidlertid – som det påpekes i Nasjonal sikkerhetsmyndighets risikovurdering 2004, ugradert versjon (s. 4) – kan det være flytende overganger mellom safety og security. Man kan således iblant komme i tvil om en foreteelse skal henføres til den ene eller den andre kategori. Nasjonal sikkerhetsmyndighets risikovurdering 2004 peker således på at slik tvil kan oppstå f.eks. ved hendelser som er resultat av kunnskapsmangel, slurv eller en generelt likegyldig holdning blant impliserte.

5.2 Fagspråk og allmennspråk

Jeg går ut fra at NOU 2000:24 finner støtte i engelskspråklig litteratur om emnet for sin prinsipielle distinksjon – i vedlegget – mellom safety og security . Men det kan være på sin plass å påpeke at denne distinksjonen er basert på et fagspråklig behov. Stikkprøver i allmennspråklige engelske (engelskspråklige) ordbøker tyder på at betydningsforskjellen mellom safety og security ikke er så tydelig eller uttalt som man på norsk hold kanskje har hatt tilbøyelighet til å tro. Jeg dokumenterer ikke dette forholdet i noen bredde her, men nøyer meg med å sitere Webster’s Ninth New Collegiate Dictionary (1987), der security har denne hoveddefinisjonen: «the quality or state of being secure». Nøkkelordet i definisjonen er secure , og slår man opp på dette ordet, får man det forklart bl.a. slik: «free from danger; free from risk of loss». På tilsvarende måte er safety definert under henvisning til adjektivet safe, idet safety bestemmes slik: «the condition of being safe from undergoing or causing hurt, injury, or loss».

Safety og security er adjektivabstrakter, de er avledet på normal måte av henholdsvis safe og secure. Men det er ikke slik at de to adjektivene i engelsk allmennspråklig praksis er begrepsmesssig atskilt på den måten at safe opptrer med henblikk på ikke-villede hendelser, og at secure opptrer med henblikk på villede hendelser. Begge adjektivene refererer til en tilstand med tilstrekkelig vern mot uønskede hendelser – villede eller ikke-villlede.

Lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) handler om sikkerhet svarende til security i den ovenfor definerte (snevrere) forstand (dvs. tilsiktede uønskede hendelser/handlinger, f.eks. spionasje, sabotasje, terrorhandlinger). Loven gir selv ingen begrepsbestemmelse. Det heter imidlertid i § 1 at formålet med loven er «å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og andre vitale sikkerhetsinteresser» – men også å «ivareta den enkeltes rettssikkerhet».

5.3 Et vilkårlig inngrep i vokabularet

Når man på engelsk – og tentativt på norsk – hold opererer med distinksjonen safety/security etter de linjer som er trukket opp ovenfor, da har man altså stipulert en begrepsdistinksjon, og – så vidt jeg forstår – funnet aksept for den i diskusjonen om de berørte aspekter av moderne samfunnsliv.

I den språklige tradisjon finner man ikke støtte for en slik distinksjon. Det betyr at man i allmennspråket hittil ikke har følt noe tvingende behov å distingvere i tråd med den ovenfor refererte forskjellen mellom scurity og safety.

Men dette faktum innskrenker ikke vår handlingsfrihet: Språket er et smidig system,og det er ingenting i veien for å forsøke å etablere en slik distinksjon. Da foretar man altså et vilkårlig inngrep i språkets vokabular og trekke nye grenser mellom leksikalske enheters virkefelt. En slik framgangsmåte er meget alminnelig i en fagspråklig kontekst. Terminologisk nydannelse skjer normalt på denne måten.

En leksikalsk definisjon, der man tar sikte på å beskrive den faktiske språkbruken, kan være sann eller falsk. En stipulativ definisjon derimot, som er å oppfatte som en forskrift eller regel for ordets bruk, kan være mer eller mindre hensiktsmessig eller adekvat, men den kan ikke plasseres inn på aksen sann – falsk.

Når man i det foreliggende tilfelle har sett behov for å distingvere etter modellen safety/security , gjelder det å finne fram til egnede leksikalske størrelser i vårt språk og bestemme deres betydningsomfang ut fra det behov som foreligger.

Ved siden av ordet sikkerhet står trygghet. De to ordene er synonymer, og de bærer begge betydningen ’det å være sikker/trygg’ – uten hensyn til om de uønskede hendelser det henspilles på, er villede eller ikke villede. Man kan eksempelvis finne ordboksbelegg for trygghet i vid forstand: Man kan snakke om trygghet for stormvinder og flodbølger, men også om trygghet for fiendtlig anfall.

I Nasjonal sikkerhetsmyndighets risikovurdering 2004, ugradert versjon (s. 4) heter det innledningsvis under tittelen «Security/Safety»: «Norske ord kan ha dobbel betydning. I sikkerhetssammenheng kommer dette til syne ved at både »security« og »safety« kan oversettes med »sikkerhet« på norsk.»

Den siste perioden i foregående sitat («I sikkerhetssammenheng ... på norsk») er en korrekt beskrivelse av norsk språk. Bokstavelig tolket er også den andre perioden («Norske ord kan ha dobbel betydning») korrekt, men den er innholdstom, ja misvisende. Den formidler nemlig det inntrykk at norsk språk skulle stå i en særstilling ved at våre ord «kan ha dobbel betydning». Men norsk språk står ikke i noen særstilling. Alle levende språk har en overveldende mengde dobbelttydige ord – ikke minst engelsk.

5.4 Sikkerhet som overbegrep (hypernym)

Tilbake til NOU 2000:24, «Et sårbart samfunn». Som vi har sett av den begrepsbestemmelse som utvalget foretar (jf. ovenfor), forekommer ordet sikkerhet i de to definisjoner utvalget opererer med. Sikkerhet er behandlet som det overordnede begrep, og dette blir spesifisert i to retninger ved en attributiv bisetning – a)«som opptrer som følge av en eller flere tilfeldigheter» ( safety ); b) «som er resultat av overlegg og planlegging» ( security ). I lingvistisk sammenheng snakker man i slike tilfeller om hypernymi; ordet sikkerhet er et hypernym.

Utvalget opplyser selv at det har fått i oppdrag å drøfte «sikkerhets- og beredskapsutfordringer i samfunnet» (s. 22) og oppfatter altså sikkerhet som overbegrep. Iblant – ved behov – har Willoch-uytvalget spesifisert ordbruken, f.eks. når man på s. 115 i utredningen etablerer begrepet matvaretrygghet (ikke helt vellykket definert slik: «hvordan man kan sikre at en trygt kan spise den maten som er tilgjengelig») forskjellig fra matvaresikkerhet («som går på at det skal finnes tilstrekkelig med mat på markedet»). Derimot har man i et parallelt kapittel som handler om vannforsyning (s. 118 f.), ikke funnet det hensiktsmessig å etablere en tilsvarende terminologisk distinksjon når det gjelder vannkvalitet og «leveringssikkerhet». Når det dreier seg om hygienisk kvalitet på vannet, anvender man altså ikke begrepet «vanntrygghet» (jf. matvaretrygghet ovenfor), men holder seg også da til «sikkerhetsnivå» (s. 121).

Vi slår fast at NOU 2000:24 i praksis oppfatter sikkerhet som overbegrep (hypernym). Del III i utredningen har således den overordnede tittelen «Sektorvise tiltak for økt samfunnssikkerhet», og et underkapittel bærer tittelen «Matvaretrygghet». Ordet (matvare)trygghet er et spesialtilfelle av – et underordnet aspekt av – sikkerhet. I lingvistisk sammenheng vil man betegne (matvare)trygghet som hyponym til ordet sikkerhet (jf. hypernym ovenfor).

5.5 Sikkerhet og sårbarhet

Sikkerhet danner en begrepsmessig motsetning – et antonym – til sårbarhet, som ifølge NOU 2000:24 defineres slik: «Uttrykk for de problemer et system får med å fungere når det utsettes for en uønsket hendelse, samt de problemer systemet får med å gjenoppta sin virksomhet etter at hendelsen har inntruffet» (s. 226). Om disse problemer er villlede eller ikke-villede, er likegyldig for definisjonen av det begrep ( sårbarhet ) som det her dreier seg om. Jf. tittelen på utredningen: «Et sårbart samfunn».

Når NOU 2000:24 bruker sikkerhet som et overordnet begrep (jf.ovenfor), er det i harmoni med etablert norsk allmennspråklig praksis. Ordboksdefinisjonen ( Norsk riksmålsordbok ) av sikkerhet er nemlig denne: «trygghet mot fare, angrep, uhell e.l.». Man snakker tradisjonsriktig f.eks. både om «rikets sikkerhet» og om at det gjelder å ta med paraply for sikkerhets skyld. Betegnelsen sikkerhet har enda bredere referanse: Eksempelvis kan et menneske vise sikkerhet i opptreden eller vesen, og penger kan bringes i sikkerhet. Osv.

Om ordet sikkerhet kan vi dermed konkludere at det er godt egnet som overordnet begrep også i vår sammenheng. Ved å akseptere den ordbruken holder man seg trygt innenfor tradisjonelt forankret språklig praksis. I sammensetninger får man da sikkerhetstiltak osv., og en adjektivisk parallelldannelse er sikkerhetsmessig.

Spørsmålet er så hvordan man skal innrette seg leksikalt for å spesialisere dette begrepet og betegne de forskjellige aspektene av sikkerhet, dvs. med hensyn til den refererte distinksjonen mellom safety og security .

5.6 Begrepsmessig differensiering

Før vi går videre, skal jeg si noe generelt om et levende språks ordforråd og språkbrukernes behov for og språkets evne til begrepsmessig differensiering.

Vårt språk har hittil ikke etablert noen leksikalsk distinksjon mellom a) en forsvarstilstand mot uønskede hendelser som er ikke-villede, og som opptrer som følge av tilfeldigheter ( safety ) og b) en forsvarstilstand mot uønskede hendelser som er villede, og som skyldes overlegg ( security ). Grunnen til dette er at denne distinksjonen tydeligvis ikke har imøtekommet noe behov, de norsktalende har ikke i sin språklige praksis følt det som noen nødvendighet å utvikle noe leksikalsk uttrykk for dette forholdet.

Men språket har en overflod av synonymer på dette som på andre felter, dvs. ord som betyr (nesten) det samme som et annet. Legg således merke til at Norsk riksmålsordboks definisjon av sikkerhet lød slik: «trygghet mot fare, angrep, uhell e.l.» (også sitert ovenfor). Ordet trygghet inngår altså som hovedord i selve definisjonen av sikkerhet og etablerer de to som synonymer. På tilsvarende måte kan man finne i norske synonymordbøker at sikkerhet og trygghet er synonymer, likesom adjektivene sikker og trygg. En trygghetsalarm skal etter hensikten inntre både overfor villede og ikke-villlede uønskede hendelser.I nynorsk har man tradisjonelt hatt en puristisk motivert motvilje mot ord på -het, og tryggleik er således et offisielt synonym til sikkerhet ( jf. Rommetveit: På godt norsk (1981)); FNs s ikkerhetsråd kalles for øvrig på offisiell nynorsk for tryggingsrådet.

Det er et aksiom i lingvistikken at enhver fasett i den menneskelige begrepsdannelse kan få språklig uttrykk, og det gjelder alle språk. Alle levende språk kan uttrykke alt – riktignok mer eller mindre elegant, mer eller mindre kortfattet. Det vil si: Når et behov for ny leksikalsk differensiering er sterkt nok, tilbyr språket muligheter. Iblant kan man ty til noen av språkets eksisterende ord og bestemme seg for å gi dem et nytt innhold og bruke dem på en måte som dekker vårt uttrykksbehov. Man finner da fram til partielle synonymer og stipulerer en betydning svarende til uttrykksbehovet, og kodifiserer den nye ordbruken i autoritative tekster (fagspråksordbøker, lærebøker o.a.).

På denne bakgrunn kan man eksempelvis slå fast at når NOU 2000:24 som nevnt opererer med en betydningsmotsetning mellom matvaresikkerhet og matvaretrygghet , så baserer man seg på en såkalt stipulativ definisjon . Det innebærer at man for bestemte formål oppstiller vilkårlig visse definisjonskjennetegn for eksisterende leksikalske størrelser og bestemmer seg for å bruke – og overtale andre til å bruke – disse størrelser på den måte som definisjonen tilsier.

En annen mulighet er å utnytte mulighetene for å lage splitter nye ord (morfemer), men denne muligheten er meget begrenset. Språket har i virkeligheten en sterk uvilje mot å akseptere nye morfemer. Uavhengig av hvordan verden forandrer seg, og uavhengig av hvor mange nye, merkelige foreteelser som dukker opp i vår omverden og den virkligghet vi lever i, så anvender vi oss i regelen av de samme gamle morfemene – eventuelt i nye kombinasjoner – for å betegne disse nyheter. Bortsett fra innlån fra frememde språk er det således ytterst sjelden at nye morfemer oppstår. Muligens kan visse forkortelser regnes hit, f.eks. når bil oppstår av automobil.

5.7 Trygghet og sikring

Vi ser så nærmere på den aktuelle formuleringsoppgaven som her foreligger. Oppgaven er å finne hensiktsmessige hyponymer til sikkerhet, ut fra det foreliggende behov. Jeg går altså ut fra at sikkerhet er etablert som hypernym (overordnet begrep) – på tross av at lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) for sitt formål foretar en innsnevring av begrepet sikkerhet og lar det gjelde bare villlede hendelser. Selv om loven ikke eksplisitt stipulerer en definisjon, framgår den av lovens § 1. Lovens innsnevring av begrepet sikkerhet betrakter vi som tekstintern.

Vi søker altså hensiktsmessige leksikalske størrelser for de begreper som det refereres til under A og B i figur 5.1; vi kan kalle dem henholdsvis sikkerhet A og sikkerhet B .

Jeg gjentar at en leksikalsk differensiering i henhold til figuren nedenfor vil være en vilkårlig konstruksjon – i den forstand at den ikke er oppstått spontant i allmennspråket og neppe imøtekommer noe presserende behov der.

5.8 Et forslag

Den leksikalske differensiering vi her taler om (henholdsvis sikkerhet A, dvs. safety og sikkerhet B, dvs. security ), springer ut av et faglig behov og er som sådan legitim, men man skal altså være klar over at man her stipulerer definisjoner til bruk i en bestemt sammenheng. Man kan neppe regne med at distinksjonen kommer til å bli allmennspråklig praksis – iallfall ikke i første omgang.

For øvrig har vi jo allerede konstatert at det kan finnes glidende overganger mellom A og B, slik at det kan være tilfeller der kategoriseringen er usikker.

Når man skal stipulere definisjoner og ha rimelige forventninger om at de skal bli akseptert, står man prinsipielt fritt til å fylle de leksikalske størrelser med et innhold som dekker uttrykksbehovet. Men språket er en treg materie, og i praksis må man nødt til å ta hensyn til den eksisterende ordbruken. Man kan altså ikke avvike mye fra den ordbruk som allerede er etablert.

Med dette som utgangspunkt vil jeg foreslå trygghet under A ( safety) . Jeg foretar dermed en betydningsinnskrenkning av den allmennspråklige betegnelsen trygghet, idet jeg velger ut som definisjonskriterium ett av de betydningsaspekter som trygghet rommer i allmennspråket.

Trygghet volder ingen formelle problemer mht. orddannelse. Ordet inngår uten problemer i sammensetninger: trygghetstiltak osv. – og kan lett danne utgangspunkt for en adjektivavledning: trygghetsmessig.

Noe vanskeligere er oppgaven når det gjelder B ( security ) ovenfor.

Det ville utvilsomt vært en fordel om man også under B kunne velge et adjektivabstrakt på -het , ettersom dette suffikset tydelig betegner en tilstand eller en egenskap. Men det er vanskelig å finne en slik -het- avledning.

Mitt forslag er at man tyr til sikring, som riktignok er en avledning av annen type (verbalsubstantiv), men som like fullt kan opptre med tilstandsbetydning i etablert språkbruk. Verbalsubstantiver på -ing er oftest verbalabstrakter, dvs. de betegner ’den virksomhet å + verbet’. Mer marginal er tilstandsbetydningen, dvs. betydningen ’det å være sikret’, men også denne betydningen ligger altså innenfor avledningstypens muligheter.

Sikring er ordboksbelagt både som verbalabstrakt i betydningen ’det å sikre(s)’, og som tilstandsbetegnende substantiv. Det første tilfelle foreligger i f.eks. «bygge festninger til sikring av grensene» og for øvrig også i selve utvalgsnavnet Utvalg for sikring av landets kritiske infrastruktur. Som tilstandsbetegnende adjektivavledning opptrer sikring i betydningen ’det å være sikret’. Slår man opp i Norsk riksmålsordbok på sikkerhetstjeneste, finner man at ordet er definert som ’sikringstjeneste’; ordet sikring gjøres her til synonym for sikkerhet.

Ordet sikring møter ingen formelle innvendinger mht. orddannelse. Det inngår uten problemer som sammensetningsledd: f.eks. sikringstiltak. Ordet kan dessuten danne utgangspunkt for adjektivavledningen sikringsmessig.

Ved å akseptere sikring som referanse til B har man etablert et betydningshierarki som får språklig uttrykk på følgende måte, se figur 5.2.

Så vidt jeg vet, opererer jeg her med en definisjon av ordparet trygghet og sikring som ikke finner støtte i litteraturen om emnet. Hver av de to betegnelsene er gitt en stipulativ definisjon, og det foreslås at det blir inngått en avtale om å bruke dem i henhold til definisjonen. Betydningen gir seg altså ikke selv ut fra en alminnelig kunnskap om språket og dets leksikalske enheter.

Slik sett står man overfor en ren skrivebordskonstruksjon. Definisjonene er på vilkårlig måte tilpasset vårt formål, men de er altså ikke uten forbindelse med eksisterende språkbruk. Det vi har gjort, er å er foreta en innsnevring av eksterende leksikalske enheters betydningsomfang.

Uansett – hvis eller når betegnelsene trygghet og sikring tas i bruk i betydningsdifferensierende hensikt, må man i tekster der disse termene anvendes, redegjøre for den betydning man for hver av de to betegnelsene legger til grunn.