9 Behandling av erstatningssakene

9.1 Behandlingen av erstatningskravene fra 1998

9.1.1 NTNUs håndtering av erstatningskravene

Den 15. september 1998 henvendte advokat Kjetil Iversen seg til NTNU på vegne av de etterlatte etter tre tidligere studenter og ansatte ved botanisk institutt ( A , B og C ). Henvendelsen var basert på en antagelse om faktisk årsakssammenheng mellom de tre dødsfallene og arbeidsforholdene ved Botanisk institutt i perioden 1970 – 1985. De etterlatte ønsket:

«[E]n offisiell beklagelse fra Universitetet, basert på at det i den aktuelle perioden ikke ble gjort nok fra Universitetets side for å ivareta den helsemessige sikkerheten for studentene og arbeidstakerne ved Botanisk institutt»

og

«[E]rstatning for sine tap som følge av bortfall av de avdødes faktiske og økonomiske forsørgelse av sine familier.»

Advokat Iversen påpekte i sitt brev at de etterlatte var «meget innstilt på å komme frem til en fornuftig og minnelig ordning i saken så raskt som mulig», samt at de ønsket å holde saken på et konfidensielt nivå og utenfor offentlighetens lys.

Advokat Iversen begrunnet erstatningskravene med at det var overveiende sannsynlig at de avdødes sykdommer skyldtes påvirkning fra skadelige stoffer i forbindelse med deres arbeid/studietid ved Botanisk institutt, og at sykdommene dermed ble dekket av yrkesskadeforsikringsloven. Vedrørende erstatningsutmålingen viste advokat Iversen primært til reglene om standardisert erstatning ved yrkesskade, men anførte også at de etterlatte muligens ville kunne kreve eventuelle ytterligere tap erstattet etter alminnelige erstatningsregler. Bakgrunnen for dette var at de avdøde som studenter ikke var omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, og de etterlatte da ville være overlatt til å kreve erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Endelig mente advokat Iversen at full erstatning burde gis ut fra et etisk og prinsipielt perspektiv uavhengig av sakens juridiske sider.

NTNU vurderte saken internt, og i et notat fra personaldirektøren til universitetsdirektøren het det blant annet:

«Det er en prinsipiell sak som potensielt kan ha konsekvenser for et stort antall andre statlige institusjoner med ansatte som arbeider eller har arbeidet under liknende forhold som hos oss.»

Videre ble det i notatet vurdert alternative handlemåter, herunder å avvise kravet og dermed risikere rettssak, eller å forsøke å forhandle frem en løsning.

«Skulle vi velge en forhandlingsløsning, sparer vi kostnadene, ubehaget forbundet med selve gjennomføringen av saken og mye potensiell negativ omtale. På den annen side har også dette konsekvenser det er verdt å overveie. Gir vi etter på så (antatt) tynt grunnlag som til nå er dokumentert, åpner vi i prinsippet for at andre kan komme etter. Det vi vet er at et antall etterlatte fra andre deler av miljøet meldte seg da saken var aktuell, og det er en åpenbar mulighet for at også disse vil kunne ønske å få erstatning på et liknende grunnlag. De samme vil kunne være tilfelle hvis noen i den utsatte gruppen på ca 30 personer skulle få kreft. Vi åpner ikke bare for fremtidige saker hos oss selv, men også for at de andre universitetene, forskningsinstituttene og laboratoriene skal kunne få liknende saker på samme grunnlag uten at grunnlaget for dette er rettslig prøvet. Gir vi etter, vil det antagelig gi en viss presedens for framtidig behandling av liknende saker. Saken, slik den i dag står, krever en politisk mer enn en juridisk vurdering. Vi klarer ikke ad juridisk vei å finne en vei ut av dette som åpenbart er bedre enn den andre, og da overtar det institusjonelle ansvaret.»

Den 16. oktober 1998 oversendte NTNU så saken til daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. NTNU uttalte i oversendelsesbrevet at de

«mener at det pr. dato ikke er sannsynliggjort påregnelig årsakssammenheng mellom påvirkning av radioaktive isotoper og/eller kjemiske stoffer i forbindelse med de avdødes arbeid ved instituttet og deres etterfølgende sykdom og død. Et sentralt vilkår for ansvar etter de alminnelige erstatningsregler er dermed ikke til stede.»

På dette tidspunktet forelå, foruten rapporten fra AMA av 6. oktober 1997, resultatet av helseundersøkelsen av 43 antatt risikoutsatte personer, samt den yrkeshygieniske rapporten fra intervjuene av de samme personene. Disse undersøkelsene underbygde ikke konklusjonen i rapporten fra AMA, og kan til en viss grad forklare at NTNU ved oversendelsen til departementet ikke foreslo igangsettelse av ytterligere undersøkelser om årsakssammenhengen.

Utvalget finner det uheldig at NTNU i oversendelsesbrevet til departementet ikke redegjorde for de vurderingene de hadde gjort om sakens mulige konsekvenser ut over de tre erstatningskravene som nå lå til behandling. NTNU hadde gjort seg en rekke viktige tanker som de burde videreformidlet til departementet. NTNU burde også ha uttrykt overfor departementet at dersom erstatningskravene ikke ble avslått, burde departementet undersøke en eventuell årsakssammenheng nærmere. Dette både for å belyse saken for de berørte, og på grunn av de store mulige konsekvensene et eventuelt forlik kunne få for andre personer, både på Rosenborg og i andre tilsvarende miljøer.

9.1.2 Departementets håndtering av erstatningskravene

Departementet besluttet tidlig å ikke påberope seg mulig foreldelse eller at en av de avdøde ikke var omfattet av yrkesskadeforsikringsloven. Sakskomplekset ble oversendt Regjeringsadvokaten den 18. november 1998, og det ble anmodet om en uttalelse om hvorvidt det forelå erstatningsansvar i saken, samt eventuelt om bistand til å inngå forlik med de etterlatte. I oversendelsesbrevet het det videre:

«NTNU har akseptert konklusjonen i rapporten fra Arbeidsmedisinsk avdeling, men hevder at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng.»

Regjeringsadvokaten henvendte seg til Kreftregisteret, som i brev av 9. februar 1999 redegjorde for foretatte sannsynlighetsberegninger som skulle belyse i hvilken grad en slik opphopning av hematologisk kreftsykdom hos tidligere studenter ved Botanisk institutt ved NTNU kunne forventes å inntreffe ved en ren tilfeldighet. I diskusjonen uttalte Kreftregisteret blant annet:

«Sannsynligheten for at ett eller flere slike laboratoriemiljøer opplever en slik opphopning av tre tilfeller eller flere er avhengig av hvor mange laboratorier det er naturlig å sammenlikne laboratoriet ved Botanisk institutt med. Hvis det er mest naturlig å sammenligne 20 tilsvarende miljøer, er sannsynligheten for å observere en slik opphopning ved en ren tilfeldighet ved minst ett av disse miljøene på 1,4 %. Ser man på 100 miljøer blir sannsynligheten 7 %.

Begge sannsynlighetene er forholdsvis små og opphopningen kan på det grunnlag karakteriseres som påfallende. Man kan allikevel ikke på bakgrunn av de tre krefttilfeller konkludere med at opphopningen må skyldes lokale kreftfremkallende stoffer. Inkluderes flere miljøer (f. eks. n=200) som har grunn til å være bekymret for mulig opphopning av kreft og som vil monitorere miljøet, er det ikke lenger så liten risiko (13 %) for å observere minst en slik opphopning av tre tilfeller eller flere ved en tilfeldighet.»

Regjeringsadvokaten henvendte seg også til advokat Iversen for å få mer informasjon om de tre rammedes arbeid etter perioden på Rosenborg. På bakgrunn av det svaret advokat Iversen ga, la Regjeringsadvokaten til grunn at de avdøde ikke hadde vært utsatt for annen ytre påvirkning som kunne forårsaket kreftutbruddene.

På bakgrunn av de foreliggende saksdokumentene og etter samtaler med blant andre NTNU-ledelsen, instituttlederen ved Botanisk institutt, AMA og Kreftregisteret, foretok Regjeringsadvokaten en rettslig vurdering av erstatningskravene. Vurderingen ble redegjort for i brev av 16. februar 1999 til departementet. I brevet het det:

«Det rettslige grunnlaget for erstatningsansvaret er yrkesskadeforsikringsloven § 11. Det er naturlig å ta utgangspunkt i § 11b, som omhandler «skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13 – 4 er likestilt med yrkesskade». Dersom det foreligger slik skade har arbeidsgiver etter annet ledd bevisbyrden for at symptomene ikke skyldes forhold på arbeidsstedet.

Hva som skal anses som yrkessykdom etter folketrygdlovens § 13 – 4 er omhandlet i to forskrifter […].

Det følger av dette at kreftsykdom som skyldes radioaktiv eller kjemisk påvirkning i utgangspunktet anses som yrkesskade etter folketrygdloven § 13 – 4.

Etter bestemmelsene må imidlertid visse tilleggsvilkår være oppfylt […]. § 13 – 4 pkt a) krever at «sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan fremkalle». Dette vilkåret må anses oppfylt.

Etter § 13 – 4 pkt b) kreves at «vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet». Spørsmålet er om dette vilkåret er oppfylt.

[…] Arbeidsmedisinsk avdeling [konkluderer] med at det er «vanskelig å oppfatte den observerte sykdomsopphopingen som en ren tilfeldighet».

Jeg har forstått det slik at det er noe faglig uenighet om denne konklusjonen. […]

Når det stilles krav om «en rimelig sammenheng» innebærer dette at beviskravet for at sykdommen har sammenheng med påvirkning ikke er særlig strengt. Selv om spørsmålet er tvilsomt heller jeg til den konklusjon at vilkåret alt i alt må anses oppfylt. Jeg legger ved denne vurderingen avgjørende vekt på konklusjonen fra Arbeidsmedisinsk avdeling.»

Også folketrygdloven § 13 – 4 bokstav c «symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen» og d «det er ikke mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsaken til symptomene» ble ansett å være oppfylt. Videre het det at

«det rent statistisk [er] overveiende sannsynlig at sykdomsutbruddene ikke skyldes tilfeldigheter».

Regjeringsadvokaten konkluderte deretter slik:

«Med utgangspunktet i den omvendte bevisbyrden er det derfor under noe tvil min konklusjon at prosessrisikoen ved å gå til retten med denne saken er såpass stor at jeg vil anbefale Universitetet å utbetale yrkesskadeerstatning til de etterlatte. Jeg finner imidlertid ikke grunnlag for å anbefale at de ytes erstatning etter de vanlige reglene i skadeserstatningsloven § 2 – 1, jf brev fra advokat Iversen av 150998 pkt 1.2.»

Det fremgår således av Regjeringsadvokatens brev at anbefalingen ble gitt med bakgrunn i at arbeidsgiver har en omvendt bevisbyrde i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd.

Etter å ha fått Regjeringsadvokatens vurdering ble saken behandlet internt i departementet. Den 11. mars 1999 ble det besluttet å gi Regjeringsadvokaten fullmakt til å inngå forlik om å utbetale yrkesskadeserstatning til de etterlatte etter de standardiserte reglene gitt med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13. Om fullmaktens rekkevidde hitsettes fra brevet:

«Fullmakten omfatter ikke rett til å innrømme skyld. Hvis spørsmålet om offentlig beklagelse skulle dukke opp i forliksforhandlingene forutsetter departementet å bli kontaktet. Fullmakten omfatter ikke rett til å gi en offentlig beklagelse.»

Den 24. mars 1999 tilbød Regjeringsadvokaten erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven til de etterlatte etter de tre avdøde. De etterlatte aksepterte dette tilbudet den 13. april 1999. Forlikene ga en utbetaling til de etterlatte etter A på til sammen kr 862 035, til de etterlatte etter B på kr 465 046 og til de etterlatte etter C på kr 850 692. Advokat Iversen hadde ikke fremsatt krav om at departementet skulle dekke de etterlattes saksomkostninger, og de dekket disse selv. På bakgrunn av sakens kompleksitet og erstatningskravenes størrelse, finner utvalget at den tid som medgikk fra kravene ble fremmet til forlikene ble inngått, ca syv måneder, var nødvendig.

Ved behandlingen av erstatningssakene og inngåelsen av forlikene må årsaksforholdet ha fremstått som svært usikkert både for departementet og for Regjeringsadvokaten. På dette tidspunktet forelå den yrkeshygieniske undersøkelsen og resultatet av helseundersøkelsen av de 43 personene med tilknytning til Botanisk institutt. Ingen av disse underbygget konklusjonen i rapporten fra AMA av 6. oktober 1997, og uttalelsen fra Kreftregisteret fremstår også som usikker. Om AMAs konklusjon uttalte Regjeringsadvokaten i sitt brev til departementet:

«Jeg har forstått det slik at det er noe faglig uenighet om denne konklusjonen.»

Videre het det:

«I følge professor Ziegel ved Botanisk Institutt er det slik han vurderer det liten mulighet for at påvirkning i forbindelse med arbeidet ved laboratoriet på Botanisk Institutt kan ha medført kreftutbruddene. Han nevnte imidlertid at alle de tre som ble rammet av kreft studerte organisk kjemi før de begynte på Botanisk Institutt, og at det kan tenkes skadelig påvirkning i forbindelse med arbeidet ved kjemilaboratoriet.»

I lys av sakens daværende og mulige fremtidige dimensjoner, var det uheldig at departementet heller ikke på dette tidspunktet tok initiativ til å nedsette et utvalg til å se nærmere på årsakssammenhengen. Dersom departementet hadde undersøkt nærmere, ville man på dette tidspunkt ha blitt klar over at det ikke var igangsatt noen undersøkelse i samarbeid mellom universitetene og Kreftregisteret. De undersøkelsene som forelå ga svært usikre opplysninger om en eventuell årsakssammenheng, og departementet ville derfor ikke erkjenne ansvar i saken. Likevel ble det inngått forlik med de etterlatte etter A, B og C. Dette kunne utad gi inntrykk av at staten hadde akseptert at det forelå årsakssammenheng og erstatningsansvar.

Selv om sakskomplekset på dette tidspunktet hadde et begrenset omfang, finner utvalget at departementet allerede da burde gjort seg tanker om virkningen av deres aksept av årsakssammenhengen for andre enn de som hadde krevd erstatning. Departementets valg kunne utløse atskillig frykt både i Rosenborgmiljøet og i andre laboratoriemiljøer, og ville også kunne føre til et ukjent antall nye erstatningssaker.

9.2 Behandlingen av erstatningskravene fra 2002 og fremover

9.2.1 NTNUs håndtering av erstatningskravene

Den 5. desember 2002 henvendte advokat Iversen seg på nytt til NTNU, og fremmet et krav om erstatning og unnskyldning på vegne av en fjerde person, D . D hadde kreftsykdom av lignende karakter som A, B og C, og det ble vist til advokat Iversens brev av 15. september 1998 hva gjaldt sakens faktiske og rettslige sider.

I brev av 10. april 2003 til NTNU fremmet advokat Iversen krav om erstatning og unnskyldning på vegne av en femte person, E , samt at han varslet om at han også representerte de etterlatte etter en sjette person, F . Advokat Iversen gikk i dette brevet nøye inn på hvilke stoffer E hadde vært utsatt for på Rosenborg og disse stoffenes virkninger. Videre redegjorde advokat Iversen for antall rammede i saken og statistiske vurderinger rundt dette (årsakssammenheng). E krevde erstatning for det økonomiske tap han hadde lidt som følge av sykdommen, og advokat Iversen argumenterte nå for at det skulle utbetales erstatning etter reglene om arbeidsgiveransvar og ulovfestet ansvar for uforsvarlig ordning, subsidiært med hjemmel i det alminnelige ulovfestede objektive ansvar, og ikke etter yrkesskadeforsikringslovens regler.

I brev til NTNU den 22. mai 2003 fremmet advokat Iversen krav om erstatning og unnskyldning på vegne enda en person, G , samt på vegne av de etterlatte etter F. Hva gjaldt årsakssammenheng viste advokat Iversen i hovedsak til brevet av 10. april 2003 vedrørende E, og krevde erstatning etter de ulovfestede regler eller etter yrkesskadeforsikringsloven.

For alle de fire nye erstatningskravene ba advokat Iversen om at sakene ble holdt «på et konfidensielt nivå og utenfor offentlighetens lys», og at de «tas ut av/anonymiseres i postprotokollen og unntas offentlighet».

I løpet av vinteren/våren 2003 innhentet NTNU opplysninger om D, E, F og G, og disse samtykket i at professor Hilt ved AMA kunne kontakte dem/de etterlatte for samtaler og tilgang til nødvendige journaler. NTNU sendte den 25. juni 2003 en formell forespørsel om oppdrag til AMA ved professor Hilt. Oppdraget var formulert slik:

«Vi ønsker en faglig basert vurdering av det foreliggende materialet, eventuelt supplert med ytterligere informasjon dere mener er nødvendig. Vi er særlig opptatt av sannsynligheten for at sykdommen som har rammet disse personene, kan skyldes arbeidsrelaterte forhold. Av hensyn til personene som er direkte berørt, ønsker vi at saken prioriteres høyt slik at prosessen kan avsluttes så raskt som mulig.»

AMA avleverte sin rapport til NTNU den 30. juli 2003. I rapporten het det:

«Det foreliggende forsøket på en oppdatering av kunnskapsstatus når det gjelder mulige sammenhenger mellom forhold som man kan utsettes for i laboratorier og hematologisk kreftsykdom etterlater oss fortsatt med stor usikkerhet m.h.t. spørsmålet. Ut fra forliggende litteratur i er det, i tilfelle det er en reell sammenheng, fortsatt usikkert hvilke spesifikke eksponeringer (agens) som er årsak til hvilke spesifikke sykdommer og hvordan disse oppstår. I mangel av en spesifikk eksponering er det heller ikke mulig å studere dose-effekt og/eller dose-responsforhold som grunnlag for en risikovurdering. De publiserte undersøkelsene lider dessuten alle som en av problemer med lav statistisk styrke, manglende karakterisering av eksponeringsforhold og ennå uavklarte problemer med seleksjon og «confounding». Det kan også tenkes at det for den foreliggende litteraturen kan foreligge en viss publiseringsbias ved at positive funn rapporteres, mens negative funn ikke rapporteres. En del av de rapporterte funn må sies å ha litt karakter av bifunn i undersøkelser som enten har gått bredt ut og/eller egentlig har handlet om noe annet. På den annen side kjenner vi, bortsett fra de samlede resultatene av IARC-studien, ikke til gjennomførte undersøkelser av mulig sammenheng mellom laboratoriearbeid og hematologisk kreftsykdom som ikke er publisert. Et siste problem er at man blant flere gjennomførte analyser kan få enkelte statistisk signifikante resultater som i seg selv er oppstått ved tilfeldighet. Selv om det ikke anses som særlig sannsynlig kan det ikke utelukkes å være tilfelle i enkelte av de undersøkelsene som viser kun ett litt avvikende, men dog statistisk signifikant resultat.»

Videre het det i den gruppebaserte vurderingen:

«Som en samlet vurdering anses det å være en mulig sammenheng mellom forhold som studenter og ansatte ved Botanisk og Kjemisk institutt ble utsatt for i laboratoriene på Rosenborg på 70-tallet (og antakelig første del av 80-tallet) og senere utvikling av hematologisk kreftsykdom. Patofysiologiske mekanismer for en ev sammenheng er ikke kjent. Det foreligger heller ikke opplysninger som kan gi grunnlag for noen risikovurdering i forhold til grad/varighet av eksponering (arbeid i laboratoriene)».

Som det fremgår av vurderingen, ble den aktuelle tidsperioden her utvidet til også å gjelde første del av 1980-tallet og mulig sammenheng ble utvidet til å gjelde studenter og ansatte både ved Botanisk og ved Kjemisk institutt. Heller ikke denne gangen var det gjort forsøk på å rekonstruere eksponeringsgraden.

NTNU foretok deretter en intern juridisk vurdering av de fire foreliggende erstatningskravene, og kravene med underlagsmateriale ble deretter oversendt departementet for videre behandling den 30. september 2003.

Hva gjelder valget av AMA til å foreta ny sakkyndig utredning, gjør de samme betraktninger seg gjeldende som er beskrevet under utvalgets vurdering i forhold til håndteringen av saken i 1997, se ovenfor under punkt 5.1. Saksbildet var imidlertid noe mer sammensatt i 2003, idet det nok fortonte seg hensiktsmessig at vurderingen om årsakssammenheng ble foretatt av den institusjonen som kjente problemstillingen fra tidligere. På den annen side vil de fleste ved annen gangs vurdering innenfor samme sakskompleks kunne være opphengt i tidligere vurderinger av saken. Senest våren 2003, da NTNU hadde fått inn fire nye erstatningskrav, må NTNU ha forstått at denne saken kunne få store dimensjoner i årene fremover. NTNU var også kjent med at det hadde vært reist kritikk mot AMAs rapport av 6. oktober 1997, uten at det for utvalget ser ut som at det ble hensyntatt da NTNU på ny skulle velge sakkyndig for å vurdere mulig årsakssammenheng. Utvalget finner av disse grunnene at det var uheldig av NTNU å engasjere AMA på nytt sommeren 2003. De burde henvendt seg til et annet fagkyndig miljø for å innhente vurderingen.

Konklusjonen i AMAs rapport innebar at den mulige årsakssammenhengen mellom laboratorieforholdene og senere utvikling av hematologisk kreftsykdom ble utvidet til også å gjelde studenter og ansatte ved Kjemisk institutt på Rosenborg. Likeledes ble gruppen utvidet til også å gjelde studenter og ansatte på første del av 1980-tallet. Sakens dimensjoner økte derved betydelig i omfang, og dette kunne åpenbart få konsekvenser langt utover det som var tilfellet da saken i 1997 hadde blitt vurdert til bare å omfatte Botanisk institutt på 1970-tallet. Da AMAs rapport forelå i 2003, og NTNU ble oppmerksom på den betydelige økningen i sakens omfang, burde de innhentet ytterligere fagkyndige vurderinger for å se nærmere på spørsmålet om mulig årsakssammenheng. Utvalget finner det kritikkverdig at NTNU-ledelsen ikke engang vurderte dette.

Videre finner utvalget det kritikkverdig at NTNU heller ikke i 2003 tok noe initiativ for å kartlegge arbeidsmiljøforholdene ved Rosenborglaboratoriene. Med all den usikkerheten som lå i AMAs to rapporter, samt at AMA i den siste rapporten påpekte at det ikke var mulig å studere dose-effekt og/eller dose-responsforhold som grunnlag for risikovurderingen, ville et slikt initiativ vært naturlig både fra NTNU og fra AMA. Det ville nå også vært naturlig å vurdere om man skulle gjøre en epidemiologisk undersøkelse for nærmere å klargjøre mulig sammenheng mellom observert kreftsykdom og tidligere arbeid/studier ved Rosenborglaboratoriene.

9.2.2 Departementets håndtering av spørsmålet om årsakssammenheng

Departementet mottok de fire erstatningskravene med underlagsmateriale 8. oktober 2003. På samme måte som i 1998 oversendte departementet kravene til Regjeringsadvokaten for vurdering av om det forelå erstatningsansvar og med anmodning om eventuell bistand til å inngå forlik.

I brev av 16. desember 2003 til departementet fremmet advokat Iversen krav om erstatning for ytterligere en person, H . Brevet ble oversendt Regjeringsadvokaten den 13. januar 2004. Det var på det tidspunktet til sammen åtte personer/etterlattegrupper som hadde krevd erstatning som følge av hematologisk kreftsykdom, og av disse hadde tre fått erstatning i 1999.

I løpet av januar og februar 2004 vurderte Regjeringsadvokaten sakene. Fra NTNU ble det blant annet innhentet opplysninger om det man visste om eksponeringsforhold og omfattende dokumentasjon vedrørende antall tidligere studenter og ansatte som var sammenlignbare med de fem som nå hadde fremsatt erstatningskrav. Samtidig foretok Regjeringsadvokaten undersøkelser for å finne frem til et faglig kompetent miljø som kunne foreta en ytterligere vurdering av årsakssammenhengen. Regjeringsadvokaten henvendte seg den 3. mars 2004 til STAMI ved overlege Petter Kristensen for å få «en vurdering av sannsynligheten for at de oppståtte krefttilfellene skyldes tilfeldigheter, evt sannsynligheten for at sykdommen skyldes påvirkning fra laboratoriearbeid».

STAMI avga sin sakkyndige uttalelse til Regjeringsadvokaten den 29. april 2004. Fra konklusjonen hitsettes:

«Alle de fem kravhaverne har hatt laboratorieundervisning hvor det er angitt fra NTNU at benzen ble brukt. […] Det er solid dokumentasjon for at benzen kan forårsake hematologisk kreft […]. Eksponeringsnivåene de kan ha vært utsatt for er ukjente, og det er ikke opplysninger som avklarer om de kan ha hatt genetisk betinget overfølsomhet for benzen. Det er ikke opplysninger i saken som indikerer at man har funnet alternative årsaker til sykdommen for de fem. Den samlete dokumentasjonen sannsynliggjør en årsakssammenheng mellom benzen og sykdom for alle fem.

Våre beregninger viser at tilfellene av hematologisk kreftsykdom som har vært avdekket blant tidligere og nåværende studenter, ansatte og doktorgradskandidater ligger nær opp til forventningstallene. En tolkning av dette er imidlertid ikke mulig uten å få avklart i hvilken grad det forekommer tilfelle av hematologisk kreft i denne befolkningen som ikke har blitt avdekket gjennom Rosenborgsaken. En slik analyse er teknisk mulig å gjennomføre ved en kobling mot Kreftregisteret.»

STAMI konkluderte med sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom benzen og kreftsykdommene. Dette ble gjort selv om den informasjonen de hadde fått om eksponering ikke kunne danne grunnlag for å trekke pålitelige konklusjoner om eksponeringsforholdene.

På bakgrunn av STAMIs uttalelse av 29. april 2004, sammenholdt med AMAs uttalelse av 30. juli 2003 og øvrig dokumentasjon i saken, avga Regjeringsadvokaten den 13. mai 2004 sin vurdering til departementet. Sett i lys av KOLS-dommen inntatt i Rt. 2001 s. 1646, hvor det ble uttalt at det ulovfestede objektive ansvaret etter omstendighetene også kan få anvendelse ved ukjente skadefølger, og STAMIs konklusjon med henhold til årsakssammenheng, anbefalte Regjeringsadvokaten å inngå forlik i sakene. I brevet heter det:

«Basert på den klare konklusjonen mht årsakssammenheng fra dr. med. Petter Kristensen vil jeg anbefale at man søker å inngå et forlik i saken ved utbetaling av erstatning til de skadelidte. Etter min vurdering vil prosessrisikoen ved en eventuell rettslig tvist om erstatningsansvaret være så stor at jeg ikke vil anbefale dette. Konklusjonen er basert på en vurdering av erstatningskravene ut fra reglene om objektivt ansvar. I og med at jeg mener at erstatningsansvar på dette grunnlag med stor sannsynlighet vil kunne vinne frem for domstolene, finner jeg ikke grunn til nærmere å vurdere kravet basert på yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser.»

Regjeringsadvokaten ble den 10. juni 2004 gitt fullmakt til å forhandle frem forliksutkast, men ikke til å innrømme skyld eller gi en offentlig beklagelse. Forlik er senere inngått i tre av sakene.

STAMI utpekte i sin vurdering benzen som en vesentlig årsaksfaktor, uten at eksponeringsgraden for benzen hos de kreftrammete var fastslått. AMAs rapport fra 1997 pekte på bruk av radioaktive isotoper, eventuelt i sammenheng med kjemikalier, som mulig årsaksfaktor, også dette uten at eksponeringsgraden var klarlagt. Til tross for introduksjon av benzen som ny mulig årsaksfaktor, sprikende sakkyndige vurderinger og mangelfulle eksponeringsdata, la departementet til grunn at det var sannsynlighetsovervekt for sammenheng mellom arbeidsrelaterte forhold ved Kjemisk og Botanisk institutt på Rosenborg på 1970- og første del av 1980-tallet og krefttilfellene. Kretsen av personer som kunne bli berørt av saken var nå blitt betydelig utvidet i forhold til hva man antok i 1999. Departementet må i alle fall på dette tidspunkt ha innsett omfanget av mulige fremtidige konsekvenser av at det ble akseptert en sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. På denne bakgrunn er det uforståelig for utvalget at departementet heller ikke denne gangen søkte ytterligere faglig bistand for nærmere å avklare hvorvidt det var en årsakssammenheng, samt om mulig å finne ut hva årsaken var. Fagmiljøet i Norge er lite, og departementet burde antakelig ha søkt internasjonal bistand senest på dette tidspunktet.

9.2.3 Yrkesskadeerstatning og alminnelig erstatningsrett

Regjeringsadvokaten ble i juni 2004 gitt fullmakt til å forhandle frem forliksutkast i de fem sakene som nå lå til behandling. Forlikene skulle baseres på objektivt erstatningsansvar fra staten. Dette innebar en endring fra forlikene i 1999 der de etterlatte fikk erstatning basert på reglene i yrkesskadeforsikringsloven. Hvilket erstatningsgrunnlag som brukes avgjør blant annet hvilke regler for utmåling av erstatningsbeløpet som kommer til anvendelse. Erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven utmåles i tråd med reglene i forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, jf. lovens § 13 annet ledd, mens erstatning ved ulovfestet objektivt ansvar utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Forskjellen i utmålingsreglene i de to regelsettene medfører at erstatningskrav med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven vil kunne gi en annen erstatningssum, både lavere og høyere, enn erstatningskrav med hjemmel i ulovfestet objektivt ansvar. Etter begge regelsettene skal faktisk påførte utgifter og tapt inntekt frem til oppgjørstidspunktet erstattes fullt ut. Fremtidige utgifter og tap av fremtidig inntekt skal imidlertid henholdsvis dekkes etter standardiserte satser ved yrkesskadeerstatning og i tråd med reelt økonomisk tap, altså hvilke utgifter og hvilken lønnsreduksjon man faktisk vil ha, ved erstatning på objektivt grunnlag. Etter begge regelsettene ytes også menerstatning, men denne vil normalt være en tredjedel høyere ved erstatning på objektivt grunnlag enn ved yrkesskadeerstatning. Det kan derfor være av stor betydning for skadelidte hvilket regelsett som anvendes ved erstatningsutmålingen. Ved dødsfall ytes det etter yrkesskadeforsikringsloven standardisert erstatning til ektefelle og barn, og beløpet justeres etter avdødes og barnas alder. Etter utmålingsreglene i skadeserstatningsloven, som benyttes ved objektivt erstatningsansvar, fastsettes erstatningen som erstatning for tap av forsørger under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Dette innebærer at det også for avdødes ektefelle og barn vil kunne være av betydning hvilket regelsett som anvendes.

Under forliksforhandlingene med de etterlatte etter A, B og C i 1999 anbefalte Regjeringsadvokaten departementet å forlike saken ved å utbetale yrkesskadeerstatning til de etterlatte. Regjeringsadvokaten uttrykte i sin anbefaling noe tvil med hensyn til hvorvidt det forelå årsakssammenheng, og anbefalingen ble gitt med bakgrunn i den omvendte bevisbyrde som oppstilles i yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd, «Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.» Konklusjonen var at prosessrisikoen for staten ved å bringe saken inn for domstolen var stor med utgangspunkt i denne omvendte bevisbyrden. Regjeringsadvokaten fant imidlertid ikke grunnlag for å anbefale departementet å yte erstatning på bakgrunn av objektivt erstatningsansvar. Skadeserstatningsloven har ingen tilsvarende regel som snur bevisbyrden, og de etterlatte ville dermed ha en tyngre bevisbyrde dersom de ville kreve erstatning på grunnlag av objektivt ansvar. Departementet ga deretter Regjeringsadvokaten fullmakt til å fremforhandle forlik etter de standardiserte reglene, og forlik med de etterlatte ble inngått i april 1999.

Under forliksforhandlingene med D, E, G, H og de etterlatte etter F, anbefalte Regjeringsadvokaten i 2004 departementet å søke å forlike saken ved å utbetale erstatning. Konklusjonen var basert på en vurdering av erstatningskravene ut fra reglene om objektivt ansvar, se nærmere under punkt 9.2.2. Regjeringsadvokaten mente at et erstatningsansvar på dette grunnlaget med stor sannsynlighet ville kunne vinne frem i domstolene, og fant derfor ikke grunn til nærmere å vurdere kravet basert på yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser. Departementet ga deretter Regjeringsadvokaten fullmakt til å fremforhandle forliksutkast basert på objektivt erstatningsansvar den 10. juni 2004. Konsekvensen av dette var at erstatningsutmålingen for den siste gruppen ville kunne avvike i forhold til utmålingen for den første gruppen, uten at dette var begrunnet i personlige forhold.

9.2.4 Departementets forliksforhandlinger med den enkelte

9.2.4.1 Informasjon om forhandlingsfullmakt

16. juni 2004 kontaktet Regjeringsadvokaten advokat Iversen og fortalte at departementet aksepterte å betale erstatning til alle kravshaverne. Utvalget har mottatt motstridende opplysninger om hvorvidt advokat Iversen samtidig ble informert om at departementet hadde akseptert å utmåle erstatningene basert på objektivt erstatningsansvar. Samme dag som advokat Iversen ble informert om departementets aksept, sendte han ut brev til sine klienter der det blant annet het:

«[Regjeringsadvokaten] tok dog et forbehold om at partene måtte bli enige om selve erstatningsbeløpene for hver enkelt part. Dersom man ikke klarer å bli enige om erstatningsbeløpene tok hun forbehold om at Staten i så tilfelle ikke nødvendigvis ville erkjenne ansvar i en eventuell rettssak. Dette er for øvrig normalt i en sak av denne karakter.

Jeg antar at det nå vil være mest praktisk/hensiktsmessig at jeg bistår hver enkelt med beregningen av erstatningsbeløpet, slik at vi nå deler opp sakene i fem enkeltsaker for hver enkelt klient. Jeg vil da selvfølgelig koordinere sakene slik at best mulig resultat kan oppnås for hver enkelt.

Jeg ber på denne bakgrunn om at hver av dere snarest mulig tar kontakt med meg angående hvilke tap og utgifter dere har hatt som følge av skadene. […] Når dette arbeidet er gjort kan vi sende over et forslag til [Regjeringsadvokaten] på hvilken erstatning hver enkelt ønsker/krever.»

Etter dette startet forhandlingene om erstatningsutmålingen til den enkelte. Utvalget behandler forliksforhandlingene med de enkelte skadelidte tidskronologisk i forhold til forlikstidspunktene.

9.2.4.2 Forliksforhandlinger med de etterlatte etter F

Advokat Iversen foreslo i brev av 18. juni 2004 til Regjeringsadvokaten at det skulle utbetales erstatning til de etterlatte etter F etter standardreglene med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven. F falt utenfor lovens tidsramme, men departementet hadde tidligere gitt uttrykk for at de ville akseptere at reglene ble anvendt også for de som ikke var omfattet av loven. Advokat Iversen begrunnet forslaget slik:

«Det har tidligere vært diskutert om standardreglene etter yrkesskadeforsikringsloven kunne være anvendelige også for de tilfeller som faller utenfor lovens tidsramme.

Jeg antar at begge parter i normaltilfellene kan være tjent med slik utmåling da dette letter arbeidet med selve erstatningsutmålingen. Dette gjør seg særlig gjeldende hva gjelder etterlatteerstatning, idet slik utmåling her er krevende, omfattende og ganske usikker.

På denne bakgrunn foreslår jeg at etterlatteerstatningen for familien [navn] skjer etter standardreglene. [F] var på dødsfallstidspunktet [yrke] og familien bodde på et småbruk han eide. […] overtok småbruket etter [Fs] død, og […]. Det er dermed her tale om et normaltilfelle som skulle passe godt i relasjon til standardutmålingsreglene.»

Advokat Iversen ga samtidig uttrykk for at det var ønskelig med et snarlig svar. Departementet aksepterte advokat Iversens forslag, og det ble den 2. juli 2004 inngått forlik overensstemmende med dette. Forliket ga en utbetaling til de etterlatte etter F på til sammen kr 1 293 116. Advokat Iversen hadde ikke fremsatt krav om at departementet skulle dekke de etterlattes saksomkostninger, og de dekket disse selv.

Verken advokat Iversen, Regjeringsadvokaten eller departementet innhentet dokumentasjon eller foretok beregninger som kunne vise hvorvidt den standardiserte erstatningen tilsvarte de etterlattes reelle forsørgertap. Ut fra de opplysninger utvalget har fått, ble det heller ikke innhentet dokumentasjon eller forhandlet om hvorvidt de etterlatte kunne ha vært påført utgifter som følge av dødsfallet eller inntektstap i sykdomsperioden til avdøde.

Etter utvalgets mening gjorde hensynet til likebehandling at det ville vært hensiktsmessig å undergi de fem erstatningskravene som var til behandling i 2004 en samlet behandling. På den annen side tilsa advokat Iversens argumentasjon da han foreslo yrkesskadeerstatning at dette var riktig i Fs tilfelle. Departementet utbetalte erstatning etter de utmålingsreglene advokat Iversen argumenterte for, og kan derfor ikke kritiseres på dette punktet. I tillegg ble det vektlagt at de etterlatte etter F ønsket en rask avklaring, hvilket ikke ville vært mulig dersom departementet skulle foretatt en fellesbehandling av erstatningskravene. Utvalget vil også bemerke at det er usikkert om erstatningsutmåling etter reglene i skadeserstatningsloven ville gitt en høyere eller lavere erstatningssum i denne saken.

Det gikk vel ett år fra erstatningskravet ble fremmet den 22. mai 2003 til forlik ble inngått den 2. juli 2004. Hensett til at det innkom ytterligere erstatningskrav i perioden, og til at det ble innhentet to sakkyndige erklæringer i tilknytning til mulig årsakssammenheng, finner utvalget at den tiden som medgikk fra kravet ble fremmet til forliket ble inngått var nødvendig.

9.2.4.3 Forliksforhandlinger med H

I brev av 20. august 2004 konkretiserte advokat Iversen Hs erstatningskrav og redegjorde for de erstatningspostene som ble krevd dekket. I brevet het det:

«[H] har opplyst at han pr idag ikke har hatt utgifter forbundet med sykdommen. Han har fra og med juni 2002 og frem til i dag vært i full stilling som [yrke]. Dette innebærer at det kun er aktuelt å beregne menerstatning og erstatning for lidt inntektstap pr i dag.»

Advokat Iversen argumenterte i brevet for at det skulle betales erstatning med grunnlag objektivt ansvar idet han under punktet «Menerstatning» skrev:

«Beregningen bør her skje etter gjeldende regler i skadeserstatningslovens § 3 – 2».

Dersom det senere skulle vise seg at H fikk fremtidige utgifter eller inntektstap på grunn av sykdommen forbeholdt advokat Iversen seg å komme tilbake til saken. Advokat Iversen redegjorde så for Hs lidte inntektstap og for beregning av menerstatning etter lov av 13. juni 1969 om skadeserstatning (skl) § 3 – 2. Den 25. august 2004 sendte Regjeringsadvokaten opplysningene til Statens pensjonskasse for å få beregnet lidt inntektstap og menerstatning for H. Beregningen ble sendt tilbake den 7. september 2004, og Statens pensjonskasse påpekte da at invaliditetsgradens størrelse ikke var dokumentert. 22. oktober 2004 sendte så advokat Iversen Regjeringsadvokaten spesialisterklæring for fastsettelse av størrelsen på invaliditetsgraden. For H var det uttalt at en medisinsk invaliditet på mellom 50 og 60 % i hvert fall ikke var for høy. Dette tilsvarer gruppe 4 – 5.

Til tross for at Regjeringsadvokaten sommeren 2004 hadde fått fullmakt til å betale erstatning til H etter de alminnelige utmålingsreglene, uttalte Regjeringsadvokaten i brev av 11. november 2004 følgende:

«[H] omfattes i utgangspunktet ikke av reglene i lov om yrkesskadeforsikring, i og med at han ikke har vært ansatt ved NTNU. Utgangspunktet for forliket i saken har imidlertid vært at de som av en aller annen grunn ikke omfattes av yrkesskadeforsikringslovens regler, ikke skal falle dårligere ut enn de som omfattes av denne loven. Bakgrunnen for dette er at yrkesskadeforsikringsloven ikke stiller like strenge krav til bevis for årsakssammenheng som skadeserstatningsloven, slik at de som ikke omfattes av loven dermed kunne risikere å ikke få noe erstatning i saken. På denne bakgrunn har staten i denne saken, som i den forrige saken om tilsvarende tilfelle, akseptert at også de som faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens regler likevel skal behandles som om de var omfattet av dette regelsettet.

Dette innebærer imidlertid at man også må bruke yrkesskadeforsikringslovens regler om utmåling av erstatningen. […] Staten vil derfor anføre at dette også må gjelde for beregningen av menerstatning.»

Avgjørende for menerstatningen var hvilken invaliditetsgrad som var riktig for H, og denne skulle fastsettes ut fra fysisk og psykisk funksjonsevne på dette tidspunktet, hvilket skulle innebære at kreftsykdom i seg selv ikke ga grunnlag for menerstatning med mindre den hadde gitt konkrete men (herunder psykiske) eller det forelå tilbakefall. Regjeringsadvokaten mente at Hs invaliditetsgrad burde settes til gruppe 3, det vil si en invaliditetsgrad på 35 – 44 %. Vedlagt brevet fulgte et utkast til forliksavtale.

For utvalget fremstår Regjeringsadvokatens formulering som uheldig. Regjeringsadvokaten hadde fått fullmakt til å fremforhandle forliksutkast basert på objektivt erstatningsansvar. Formuleringen tyder på at Regjeringsadvokaten likevel forsøkte å inngå et forlik basert på standardisert yrkesskadeforsikring selv om dette ville gi et lavere beløp enn erstatning på objektivt grunnlag og utmålt etter vanlige utmålingsregler. Utvalget er klar over, og har forståelse for, at det å forsøke å komme frem til et gunstigst mulig forliksbeløp ikke er en uvanlig fremgangsmåte i forliksforhandlinger. I denne saken mener utvalget likevel at departementet burde hatt en annen holdning. Situasjonen var annerledes enn i normaltilfellene idet departementet, under forutsetning at de kom frem til et forlik, hadde akseptert å betale erstatning for skade påført ved laboratoriearbeid i en institusjon som de hadde øverste ansvar for. Denne aksepten var gitt på bakgrunn av at departementet mente det var sannsynlighetsovervekt for at de i en eventuell rettssak ville bli pålagt fullt erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Departementet burde derfor vært innstilt på å dekke den skadelidtes fulle tap.

Advokat Iversen sendte så et nytt forslag til forliksavtale tilbake til Regjeringsadvokaten den 13. desember 2004. Her var både beløpet for lidt inntektstap og menerstatningsbeløpet økt i forhold til Regjeringsadvokatens forslag, men invaliditetsgraden var fortsatt i gruppe 3. Med enkelte formuleringspresiseringer ble dette forslaget akseptert av departementet, og 17. desember 2004 ble det inngått forlik som utgjorde «fullt og helt oppgjør for kravet om dekning av påført inntektstap, påførte utgifter og menerstatning som følge av sykdommen slik den fremtrer i dag». Denne formuleringen skulle innebære at H ikke var helt fraskåret ytterligere erstatning dersom sykdommen skulle utvikle seg i fremtiden. Det fremgår ikke direkte av sakens dokumenter om de endelige beløpene i forliket ble utmålt etter yrkesskadeforsikringsloven eller etter skadeserstatningsloven, men både menerstatningen og erstatningen for lidt inntektstap ble økt i forhold til Regjeringsadvokatens forslag. Departementet har opplyst at disse postene ble utmålt i henhold til alminnelig erstatningsrettslige utmålingsregler ved objektivt ansvar. Forlikene ga en utbetaling til H på til sammen kr 1 300 000, og etter det opplyste var Hs saksomkostninger innbakt i dette beløpet. På dette tidspunktet burde departementet ha vurdert om de også skulle erstatte de saksomkostningene de øvrige hadde hatt, for å unngå forskjellsbehandling. De etterlatte etter A, B, C og F hadde selv måttet dekke sine omkostninger.

Det gikk nøyaktig ett år fra advokat Iversen fremmet krav om erstatning på vegne av H til forliket ble inngått. I løpet av det første halve året ble det innhentet diverse opplysninger om H samt en sakkyndig erklæring om sannsynligheten for årsakssammenheng. Deretter ble Regjeringsadvokaten gitt fullmakt til å fremforhandle forlik. Påfølgende halvår ble det innhentet opplysninger om Hs tap og utgifter, samt en spesialisterklæring om Hs invaliditetsgrad, begge deler til bruk ved beregningen av erstatningens størrelse. Utvalget finner på bakgrunn av dette at behandlingen av Hs erstatningskrav hadde tilstrekkelig fremdrift i hele perioden.

9.2.4.4 Forliksforhandlinger med E

Den 28. september 2004 sendte advokat Iversen brev til Regjeringsadvokaten vedrørende erstatningsberegningen for E. I brevet gjennomgikk han Es påførte og fremtidige utgifter i forbindelse med sykdommen og hans lidte og fremtidige inntektstap. Advokat Iversen gikk også inn på beregningsgrunnlaget for menerstatning, men ville komme ytterligere tilbake til dette senere. Han mente at man raskt burde kunne komme til et forlik i saken. En uke senere sendte Regjeringsadvokaten opplysningene til Statens pensjonskasse for å få beregnet den økonomiske erstatningen til E. Den 9. november 2004 sendte advokat Iversen spesialisterklæring og inntektsoversikt for siste regnskapsår til Regjeringsadvokaten. Advokat Iversen ba om at menerstatningen ble beregnet ut fra plassering i gruppe 7 og at inntektsopplysningene ble lagt til grunn ved beregningen av lidt inntektstap. Den 17. november 2004 mottok Regjeringsadvokaten beregning av økonomisk erstatning til E fra Statens Pensjonskasse, og denne ble oversendt departementet.

På bakgrunn av beregningene fra Statens Pensjonskasse og spesialisterklæringen vedrørende Es medisinske invaliditet, ga Regjeringsadvokaten den 14. desember 2004 sin vurdering av erstatningsutmåling til departementet. E hadde et høyt lidt inntektstap og et høyt fremtidig inntektstap, og Regjeringsadvokaten foreslo et forlikstilbud på 8,5 millioner kroner. Statens Pensjonskasse hadde da beregnet erstatningen til kr 10 883 518, men Regjeringsadvokaten mente blant annet at fastsettelsen av invaliditetsgraden var for høy. I regjeringsadvokatens vurdering heter det:

«Som det går fram av ovennevnte dreier det seg i dette tilfellet om et krav som vil beløpe seg til mange millioner kroner. Gitt menerstatning gruppe 7 og dekning av samtlige utgifter er totalerstatningen kr. 10 883 518,- plus renter.

De største postene er lidt inntektstap og fremtidig inntektstap, og her er det antakelig slik at vi må legge til grunn de opplysningene vi allerede har, slik at det ikke er rom for noe særlig forhandlinger. Spørsmålet er derfor hvor mye arbeid vi skal legge i de tilleggspostene som tross alt utgjør mindre beløp. Jeg foreslår derfor at vi i første omgang kommer med et tilbud hvor vi aksepterer disse to postene samt en menerstatning i gruppe 4 (totalt 9 279 077,- – foreslår at vi runder av til kr 8.5 mill. for å ha litt å forhandle på). Fordelen for Iversen er at han får en rask avklaring på saken og ikke trenger innhente ytterligere dokumentasjon eller avvente ytterligere sakkyndig vurdering av behovet for psykologhjelp og alternativ behandling og invaliditetsgrad. Jeg foreslår at jeg i første omgang tar opp dette med ham på telefon.

Jeg ber om tilbakemelding så snart som mulig.»

Ut fra de opplysninger utvalget har mottatt, synes saken etter dette å ha blitt liggende i departementet i nesten et halvt år uten noen form for fremdrift. Advokat Iversen purret på Regjeringsadvokaten ved e-post av 18. april 2005, og satte da en svarfrist til 1. mai 2005. Advokat Iversen påpekte samtidig at denne saken etter hans oppfatning var et av de tilfellene der det var mest sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom eksponering ved Rosenborglaboratoriene og kreftsykdommen. Advokat Iversen sendte samme dag også over et brev der E redegjorde for sannsynligheten for årsakssammenheng i sitt tilfelle. Etter dette var det noe muntlig kontakt mellom Regjeringsadvokaten og departementet, samt interne diskusjoner i departementet.

Departementet svarte først på Regjeringsadvokatens vurdering fra desember 2004 ved brev av 9. juni 2005. De stilte i hovedsak spørsmål ved den lønnsutviklingen Statens Pensjonskasse hadde lagt til grunn ved beregningen av inntektstapet, og ba om at dette ble vurdert på nytt, med utgangspunkt i lønnsstatistikk fra 2003 for Es yrkesgruppe. Det ble påpekt at det var E som hadde bevisbyrden for at han ville hatt en så høy lønnsutvikling. Noen dager senere ba departementet Regjeringsadvokaten også om å vurdere hvorvidt erstatningskravets størrelse var i samsvar med gjeldende rett. Regjeringsadvokaten anmodet deretter Statens Pensjonskasse om å beregne Es inntektstap på nytt, denne gang med utgangspunkt i lønnsstatistikken departementet hadde innhentet. Samtidig ble advokat Iversen orientert om at Statens Pensjonskasse skulle foreta nye beregninger og bedt om å fremlegge eventuell dokumentasjon på inntektstap. Regjeringsadvokaten beklaget samtidig den lange saksbehandlingstiden. Advokat Iversen oversendte ytterligere dokumentasjon for erstatningsutmålingen ved brev av 24. juni 2005. Han ba samtidig om at forliksutkast ble sendt senest 15. juli 2005.

Etter å ha mottatt de nye beregningene fra Statens Pensjonskasse, hvor erstatningen var beregnet til kr 4 401 984, sendte Regjeringsadvokaten den 1. juli 2005 en redegjørelse til departementet, hvor usikkerhetsmomentene i denne beregningen ble gjennomgått. Departementet ble bedt om å ta kontakt for å diskutere et eventuelt erstatningstilbud. På bakgrunn av Regjeringsadvokatens redegjørelse utarbeidet en ansatt i departementet samme dag et notat til avdelingsledelsen i Universitets- og høyskoleavdelingen. Fra notatets konklusjon/anbefaling hitsettes:

«Regjeringsadvokaten venter nå på en tilbakemelding på hvilket beløp som skal tilbys […]. For ha noe forhandlingsrom bør vi ikke foreslå et beløp over de kr 4 401 984,- som Regjeringsadvokaten har kommet frem til i sine beregninger (med hjelp av SPK og innspil fra departementet). Dette på bakgrunn av at flere av tallene er skjønnsmessige og usikre. Vi anbefaler at det tilbys en erstatning på kr 4 000 000,-».

Avdelingsledelsen hadde følgende kommentar til notatet:

«Med utgangspunkt i erstatningssummene som er gitt til andre personer i samme sak (i overkant av 1 mill kroner, noe som må kunne være et godt argument i forhandlingen), samt at det i tillegg bør tas utgangspunkt i at beløpet som nå fremmes er et forhandlingsutgangspunkt, synes jeg et beløp på 4 mill kroner er veldig høyt. Foreslår at beløpet nedjusteres til 3 mill kroner.»

En ansatt i departementet formidlet dette til Regjeringsadvokaten, og gjorde deretter følgende påskrift på notatet:

«[…] som et utgangspunkt for forhandlingene settes beløpet til 3 mill. (sett på bakgrunn av hva som har vært utbetalt til andre i samme sak). [Regjeringsadvokaten] mener dette er urealistisk lavt.»

Regjeringsadvokaten fremsatte deretter den 4. juli 2005 tilbud om erstatning på 3 millioner kroner. I brevet het det:

«Ved beregning av lidt inntektstap og inntektstap i fremtiden har vi tatt utgangspunkt i de tall som er fremlagt fra Deres side, men justert dette i forhold til de tall som følger av offisielle lønnsstatistikk for vedkommende yrkeskategori […]»

Ut over dette var det ingen informasjon om hvordan departementet hadde kommet frem til beløpet på 3 millioner kroner. Tilbudet sto ved lag til 1. august 2005.

19. juli 2005 svarte advokat Iversen og ba om å få oversendt de to beregningene Statens Pensjonskasse hadde gjort, slik at forlikstilbudet kunne vurderes. Fra brevet hitsettes:

«Partene har vært enige om at erstatningsberegningen i saken skal baseres på de gjeldene erstatningsrettslige utmålingsregler.

Utfordringen er da å finne riktig nivå på erstatningen ut fra disse regler.

Den største posten i oppgjøret er lidt og fremtidig inntektstap, og det er her særdeles viktig hvilke tall som legges inn i dataprogrammet, og denne side må få tilgang til beregningene som er foretatt av Statens Pensjonskasse.

[…]

Uten disse beregninger er det umulig for oss å se hvilke tall som er lagt inn i programmet for det enkelte inntektsår. Uten disse tall kan vi ikke vurdere størrelsen på det fremsatte forlikstilbud på kr 3 000 000. Dette gjelder både den opprinnelig beregning fra Statens Pensjonskasse, og den beregningen som senere er foretatt ut fra justerte tall.

Det bes også definert hva som ligger i «offisiell lønnskategori for vedkommende yrkesgruppe […]», og hvilken betydning dette har fått for de tall som er lagt inn for hvert enkelt inntektsår (dvs hvilken reduksjon som her er foretatt). Jeg minner om at erstatningsberegningen skal skje individuelt basert på [Es] konkrete tap i hans stilling som [yrke]. Denne beregningen er det grundig redegjort for i mine tidligere brev.»

Advokat Iversen ba samtidig om at akseptfristen på forlikstilbudet ble forlenget.

Det fremstår for utvalget som underlig at departementet fremsatte et forlikstilbud på 3 millioner kroner som ikke var nærmere underbygget. Beløpet var betydelig lavere enn det erstatningsbeløpet de selv hadde regnet seg frem til basert på de for E minst gunstige forutsetninger. Det fremstår for utvalget som at hovedbegrunnelsen for at tilbudet ble redusert til 3 millioner kroner var at departementet ikke ønsket forskjellsbehandling, og de tidligere utbetalte beløpene i saken var betydelig lavere. Departementets vurdering på dette punktet underbygger at det var uheldig at de fem siste erstatningssakene (som kom inn i 2002 og 2003) ikke ble behandlet samlet også når det gjaldt erstatningsutmålingen.

E byttet advokat den 20. juli 2005 til advokat Steinar Winther Christensen. Omtrent samtidig ble saken hos Regjeringsadvokaten overført til en annen advokat. 26. september 2005 sendte advokat Winther Christensen brev til Regjeringsadvokaten der han avslo forlikstilbudet på 3 millioner kroner, og fremsatte et krav på kr 26 258 440. Advokat Winther Christensen hadde da beregnet de enkelte erstatningspostene. Etter hva utvalget kan se, ble saken liggende hos Regjeringsadvokaten frem til desember 2005 uten at det ble foretatt ytterligere vurderinger. Advokat Winther Christensen mente at Regjeringsadvokaten/departementet brukte for lang tid på å behandle saken, og kontaktet derfor Regjeringsadvokaten med beskjed om at han ville ta ut stevning i saken dersom de ikke var kommet til en løsning innen 13. februar 2006. Denne fristen ble senere forlenget.

I februar 2006 vurderte departementet kravet internt, og hadde møter med Regjeringsadvokaten. Med bakgrunn i at enkelte poster i erstatningskravet var skjønnsmessige, uttalte Regjeringsadvokaten i et brev til departementet den 9. februar 2006 blant annet:

«Regjeringsadvokaten antar på bakgrunn av dette at det bør være mulig å kunne redusere utbetalingen til ca. 20 millioner kroner.»

Formuleringen fremstår for utvalget som uheldig. Departementet tolket utsagnet som om Regjeringsadvokaten mente at det ville være mulig å få aksept av E for et forlik på ca 20 millioner kroner. Regjeringsadvokaten har imidlertid forklart at mening var at det, basert på at en del kravsposter var usikre og skjønnsmessige, ville la seg gjøre å få redusert Es utgangspunkt for forliksforhandlingen fra 26 til 20 millioner kroner.

Postene for tapt inntekt og fremtidig inntektstap utgjorde de klart største beløpene i advokat Winther Christensens kravsberegning. Departementet mente forventet inntekt uten skaden var satt for høyt, og at de beregningene Statens Pensjonskasse gjorde i 2004 av hva Es lidte og fremtidige inntektstap, til sammen ca 9 millioner kroner, ville kunne brukes som et utgangspunkt. Med tillegg av menerstatning og påførte og fremtidige ekstrautgifter kom departementet frem til et sammenlagt anslag på kr. 12 376 000. Regjeringsadvokaten ble den 27. februar 2006 gitt fullmakt til å inngå forlik innenfor rammen av dette beløpet, men tilbudet ble ikke akseptert av E.

Etter forhandlinger i mars 2006 uttalte advokat Winther Christensen at E ville godta en løsning med samlet erstatning på 14 millioner kroner etter å ha godtatt alle departementets forslag for erstatningspostenes vedkommende. Advokat Winther Christensen fremsatte deretter et tilbud på 13,2 millioner kroner forutsatt at det ble en snarlig avslutning. Regjeringsadvokaten ba på denne bakgrunn departementet om fullmakt til å tilby 13 millioner kroner, men med mulighet til å gå opp til 13,2 millioner kroner dersom tilbudet på 13 millioner kroner ikke ble akseptert. I tillegg kom advokat Winther Christensens salærkrav. Regjeringsadvokaten vurderte dette som et godt resultat for staten, og avstanden mellom partene var så liten at den i seg selv vanskelig kunne begrunne de prosessutgiftene som ville medfølge ved en rettssak.

Den 27. april 2006 inngikk partene forlik på 13 millioner kroner inkludert saksomkostninger. Erstatningsbeløpet var basert på erstatning etter alminnelige erstatningsregler på grunnlag av objektivt ansvar. Til sammenligning var det høyeste av de tidligere inngåtte forlikene på 1,3 millioner kroner. Den høye erstatningsutbetalingen til E kan langt på vei forklares med en rekke spesielle forhold, men det er likevel påfallende stor forskjell mellom de tidligere erstatningsutbetalingene i saken og utbetalingen til E. I tillegg vil utvalget bemerke at erstatningsbeløpet er i øvre sjikt av hva som har blitt utmålt av norske domstoler. Det ligger ikke innenfor utvalgets mandat å foreta en juridisk vurdering av berettigelsen av erstatningsutbetalingen til E.

Hensynet til likhet i forhold til de tidligere forlikene, og konsekvensene i forhold til verserende og mulige fremtidige erstatningskrav, burde tilsagt at konsekvensene av den høye erstatningsutbetalingen til E ble undergitt en grundigere analyse i departementet. Utvalget kan ikke se at departementet vurderte disse forholdene nærmere, noe som var uheldig. Forlikstilbudet ble godkjent av kunnskapsministeren, men verken han eller den øvrige ledelsen i departementet vurderte konsekvensene av å akseptere et forlik i denne størrelsesorden grundig.

I tillegg til forliksbeløpet dekket departementet deler av Es saksomkostninger. Utvalget finner det uheldig at departementet ikke problematiserte at de ved å dekke deler av Es saksomkostninger, forsterket forskjellen i erstatningsutbetalingen i forhold til de øvrige berørte. Senest da departementet igjen aksepterte å dekke saksomkostninger burde de vurdert om de også skulle erstatte de saksomkostningene de etterlatte etter A, B, C og F hadde hatt.

Forklaringer fra ansatte i departementet og fra Regjeringsadvokaten, viser at departementet tok initiativ til en konfidensialitetsklausul i forliket. Bakgrunnen for klausulen var at erstatningssummens størrelse, løsrevet fra de taushetsbelagte personlige forholdene som lå til grunn for erstatningsberegningen, ville gi et misvisende bilde. Dette kunne få konsekvenser i forhold til fremtidige forlik, og det kunne føre til at de som allerede hadde fått erstatning følte seg forskjellsbehandlet. En slik klausul kunne etter utvalgets mening imidlertid ikke forhindre de reaksjonene som kunne bli utløst av de store forskjellene.

Utvalget antar også at Regjeringsadvokatens formulering om at det burde «være mulig å kunne redusere utbetalingen til ca. 20 millioner kroner» kan ha bidratt til at departementet mente at 13 millioner kroner var et akseptabelt forlik.

Det gikk vel tre år fra kravet fra E ble fremmet til forlik ble inngått 27. april 2006. Erstatningskravet var stort, og det var nødvendig å innhente både sakkyndige vurderinger og uttalelser, beregninger og spesialisterklæringer. Utvalget finner at erstatningssaken hadde forsvarlig fremdrift bortsett fra i perioden fra 14. desember 2004 til 9. juni 2005. Saken lå i denne perioden i departementet med Regjeringsadvokatens anbefaling om å fremsette forlikstilbud på 8,5 millioner kroner. Departementet burde besvart Regjeringsadvokatens anbefaling på et langt tidligere tidspunkt enn ved brevet i juni 2005, der de ikke gjorde annet enn å stille ytterligere spørsmål ved erstatningsberegningen.

9.2.4.5 Forliksforhandlinger med D

Den 22. oktober 2004 oversendte advokat Iversen spesialisterklæringer vedrørende størrelsen på Ds invaliditetsgrad til Regjeringsadvokaten. Advokat Iversen hadde på dette tidspunktet imidlertid ikke fremmet noe konkret erstatningskrav på Ds vegne. I brev av 17. juni 2005 vedrørende Es erstatningssak skrev Regjeringsadvokaten:

«Etter det jeg forstår vil det bli fremmet krav også for andre som er Deres klienter på samme grunnlag. Fra vår side hadde det vært en fordel om disse kravene ble fremsatt nå, slik at vi har en viss mulighet for å se samtlige krav i sammenheng.»

Den 22. juni 2005 konkretiserte advokat Iversen Ds erstatningskrav, hva gjaldt påførte og fremtidige utgifter, lidte og fremtidige inntektstap samt menerstatning. Departementet sendte den 24. august 2005 sine kommentarer til kravet til Regjeringsadvokaten. Det ble i den anledning bemerket at forventet inntekt var satt høyt idet det var regnet med høyeste lønnstrinn for de aktuelle fremtidige stillingene det var antatt at D ville fått uten sykdommen. Det ble foreslått at Statens Pensjonskasse ble bedt om å foreta to vurderinger, én basert på middellønn for de aktuelle stillingene og én basert på det fremsatte kravet. Regjeringsadvokaten mente imidlertid at det var mer hensiktsmessig å benytte et annet beregningsprogram, Compensatio, for å foreta utregningene. Dette programmet skulle gi bedre innblikk i hvordan de enkelte faktorene påvirket totalerstatningen. Det var dette programmet som ble benyttet ved beregningen av Es erstatning. I løpet av høsten 2005 kontaktet Regjeringsadvokaten advokat Iversen per telefon, og meddelte at det fortsatt var nødvendig med nærmere spesifikasjon av Ds krav. Regjeringsadvokaten og advokat Iversen hadde jevnlig kontakt utover høsten 2005, men det kom ikke inn noe mer spesifisert krav.

Den 6. februar 2006 kontaktet Regjeringsadvokaten departementet angående den videre håndteringen av saken. Regjeringsadvokaten mente det var uten hensikt å foreta juridiske vurderinger på bakgrunn av det foreløpige grunnlaget de hadde fått fra advokat Iversen, og at erstatningen ikke kunne beregnes uten alle dokumenterte tapsposter. I slutten av mars 2006 kontaktet Regjeringsadvokaten advokat Iversen med ønske om å få ferdigstilt forhandlingene. Regjeringsadvokaten og departementet var da i ferd med å få sluttført forliket med E, og det var ønskelig å sluttføre også de øvrige erstatningskravene mens departementet ennå hadde fokus på Rosenborgsaken. Det var også hensiktsmessig å behandle sakene i sammenheng.

Den 15. juli 2006 sendte advokat Iversen brev til Regjeringsadvokaten der han informerte om at han ville ettersende likningsutskrifter, selvangivelse og lønns-/trygdeslipper for D. Han ba likevel om å få oversendt erstatningsberegningene basert på tallene fra brevet av 22. juni 2005 innen 20. august 2006. Regjeringsadvokaten oversendte brevet til departementet, som svarte i brev av 28. september 2006. Departementet påpekte at Regjeringsadvokaten ikke hadde svart på henvendelsen av 24. august 2005, og gjennomgikk kravet på nytt. Også denne gangen ble det påpekt at forventet inntekt uten skaden fremsto som høy, og Regjeringsadvokaten ble bedt om å vurdere de enkelte erstatningspostene. Regjeringsadvokaten kontaktet advokat Iversen per telefon, og ba om dokumentasjon eller begrunnelse idet enkelte kravspunkter var for løst fundert til at man kunne ta stilling til dem. Dette var nødvendig for å beregne erstatningssummen i programmet Compensatio, som advokat Iversen var enig i skulle benyttes. Regjeringsadvokaten fikk imidlertid ikke den etterlyste dokumentasjonen. Det er uenighet mellom advokat Iversen og Regjeringsadvokaten om denne dokumentasjonens betydning for beregningen av erstatningskravet. Da granskningsutvalget ble oppnevnt den 22. desember 2006 bestemte departementet seg for å stille saken i bero til utvalget hadde avlevert sin rapport. I praksis hadde imidlertid samtalene mellom Regjeringsadvokaten og advokat Iversen stoppet opp allerede i overgangen november/desember da pressen begynte å komme med innsynsbegjæringer i tilknytning til Rosenborgsaken.

Frem til utvalgets oppnevning i 22. desember 2006, hadde det til sammen gått vel fire år fra erstatningskravet ble fremsatt. Kravet ble liggende hos NTNU i mer enn et halvt år etter at det var innsendt, uten at de foretok seg noe særlig i saken. Utvalget finner at sakens fremdrift i denne perioden ikke var tilstrekkelig god. Fra 25. juni 2003, da AMA fikk anmodning om en faglig vurdering av sakskomplekset, og frem til juni 2004, da advokat Iversen fikk beskjed om at departementet ville forhandle om erstatningsutmålingen, var det tilstrekkelig fremdrift i saken. Det ble i perioden innhentet to sakkyndige vurderinger og kravet ble vurdert av både departementet og Regjeringsadvokaten. At det deretter gikk ett år før advokat Iversen fremsatte et mer konkretisert erstatningskrav kan ikke bebreides verken NTNU eller departementet. Utvalget har fått forskjellige forklaringer på hva som var årsaken til at forliksforhandlingene deretter hadde dårlig fremdrift. Samlet sett finner utvalget at behandlingen av denne saken har tatt uforholdsmessig lang tid, men det er usikkerhet knyttet til hva som er årsaken til dette.

9.2.4.6 Forliksforhandlinger med G

I brev av 17. juni 2005 vedrørende Es erstatningssak skrev Regjeringsadvokaten:

«Etter det jeg forstår vil det bli fremmet krav også for andre som er Deres klienter på samme grunnlag. Fra vår side hadde det vært en fordel om disse kravene ble fremsatt nå, slik at vi har en viss mulighet for å se samtlige krav i sammenheng».

Regjeringsadvokaten hadde på det tidspunktet ikke fått inn noe kontret erstatningskrav for G, og kunne således ikke starte forliksforhandlingene om erstatningens størrelse slik dette var meddelt advokat Iversen ett år tidligere. I slutten av mars 2006 kontaktet Regjeringsadvokaten advokat Iversen med ønske om å få ferdigstilt forhandlingene. Regjeringsadvokaten og departementet var da i ferd med å få sluttført forliket med E, og det var ønskelig å sluttføre også de øvrige erstatningskravene mens departementet ennå hadde fokus på Rosenborgsaken. Det var også hensiktsmessig å behandle sakene i sammenheng. Først 11. juli 2006 fremsatte advokat Iversen et konkret krav om erstatning for G, som skulle omfatte lidte og fremtidige utgifter, lidt og fremtidig inntektstap og menerstatning. I brevet var de beløpene som skulle danne grunnlag for erstatningsberegningen opplyst. Advokat Iversen tok utgangspunkt i at erstatningen skulle beregnes etter de alminnelige erstatningsregler, og ba om at de opplysninger som ble gitt ble lagt inn i dataprogrammet for beregning av erstatningsbeløp. Han ba videre om et svar innen 20. august 2006, og om at utregningene for erstatningen da også ble sendt ham.

På grunn av ferieavvikling ble advokat Iversens brev først oversendt departementet etter sommeren 2006. Advokat Iversen ble samtidig informert om dette. Den 7. september 2006 ba Regjeringsadvokaten departementet om å ta stilling til det innkomne kravet. Den 28. september 2006 skrev departementet i sitt brev til Regjeringsadvokaten vedrørende D at de ville komme tilbake til Gs erstatningskrav i et eget brev. Saken ble så liggende hos departementet, og ifølge utvalgets opplysninger ble brevet til Regjeringsadvokaten aldri skrevet. Regjeringsadvokaten hadde imidlertid likevel kontakt med advokat Iversen på telefon i løpet av september/oktober 2006.

Da granskningsutvalget ble oppnevnt den 22. desember 2006 bestemte departementet seg for å stille saken i bero til utvalget hadde avlevert sin rapport. I praksis hadde imidlertid samtalene mellom Regjeringsadvokaten og advokat Iversen stoppet opp allerede i overgangen november/desember.

Saksbehandlingstiden fra kravet innkom i mai 2003 til Regjeringsadvokaten fikk fullmakt til å inngå forlik i juni 2004 var nødvendig i lys av at det ble innhentet to sakkyndige erklæringer og at saken skulle vurderes juridisk. At saken deretter ble liggende svært lenge hos advokat Iversen før han redegjorde for hvilke utgifter, inntektstap og hvilken menerstatning som krevdes erstattet, kan ikke bebreides departementet eller Regjeringsadvokaten.

9.2.4.7 Nytt erstatningskrav våren 2006

Ved brev av 6. april 2006 fremmet advokat Iversen krav om erstatning på vegne av en niende person, I . Brevet ble sendt direkte til Regjeringsadvokaten. I motsetning til hva som var tilfellet ved de tidligere erstatningskravene som hadde blitt fremmet, hadde I ikke hematologisk kreft, men benkreft i underkjeven. Vedlagt brevet fulgte et journalnotat av 27. september 2005 fra overlege Hilt ved AMA der det ble konkludert med «en mulig sammenheng mellom hans eksponering for forskjellige kreftfremkallende stoffer i tiden som student og den senere utviklingen av osteosarkom i underkjeven». For øvrig viste advokat Iversen til de tidligere erstatningskravene hva gjaldt spørsmålet om årsakssammenheng. Både objektivt ansvar og yrkesskadeerstatning ble anført som ansvarsgrunnlag. De aktuelle erstatningspostene ble anført å være påløpte og fremtidige utgifter som følge av sykdommen, lidt og eventuelt fremtidig inntektstap og menerstatning. Advokat Iversen gikk imidlertid ikke nærmere inn på disse postene, og fremsatte således ikke noe konkretisert krav.

Den 25. april 2006 videresendte Regjeringsadvokaten advokat Iversens brev til departementet. I oversendelsesbrevet het det:

«Vedlagt oversendes til departementet som rett adressat brev av 6. april d.å. fra advokat Kjetil Iversen på vegne av [I] med invitasjon til «å komme frem til en fornuftig minnelig ordning» i anledning den saken som er beskrevet.

Det vil være naturlig å se denne saken i sammenheng med de øvrige krav som er fremsatt, og som nå foreligger til behandling. Dersom det er ønskelig at Regjeringsadvokaten bistår også her, anmodes det om en tilbakemelding på det.»

Den 15. juli 2006 sendte advokat Iversen brev til Regjeringsadvokaten der det blant annet het:

«Det skulle nå være grunnlag for å komme frem til en løsning i de 3 gjenstående saker og jeg ber om et svar innen 20. august.»

Det fremgår av dette brevet at det ble sendt i kopi til I. Regjeringsadvokaten videresendte brevet til departementet den 22. august 2006. Den 7. september 2006 sendte en ansatt i departementet e-post til Regjeringsadvokaten der det blant annet het:

«I brevet […] står det at kravet gjelder tre personer. Det er kun to personer som er navngitt - nemlig [D] og [G]. Etter våre tidligere opplysninger skal det bare være disse to som ikke har fått oppgjør ennå. Kan du ta kontakt med Iversen og spørre om han bare har skrevet feil?»

Samme dag svarte Regjeringsadvokaten på e-posten, og skrev blant annet:

«Hei, jeg har nå snakket med advokat Iversen.

Det er en tredje person: [I], men han har visstnok en annen type kreft, angivelig ben kreft. Det kommer et krav på faxen i løpet av dagen.»

Ut over det ovennevnte foreligger det ingen dokumenter i forbindelse med Is erstatningssak. Utvalget henvendte seg derfor til departementet for å få en redegjørelse for saken. Av departementets svarbrev fremgikk det at departementet forsto Regjeringsadvokatens e-post av 7. september 2006 «slik at det ikke var mottatt krav i denne saken tidligere». I svarbrevet het det videre blant annet:

«Departementet har ikke vært klar over brevet fra Regjeringsadvokaten av 25. april 2006 før vi ble gjort kjent med dette gjennom e-posten fra granskningsutvalget. Departementet har etter henvendelsen fra granskningsutvalget, vært i kontakt med Regjeringsadvokaten der vi får opplyst at brevet er journalført ut 25. april 2006. Departementet har også gjort nye undersøkelser i våre arkiv. Brevet er imidlertid ikke journalført inn til departementet eller registrert mottatt på annen måte. Departementet har ingen forklaring på hva som kan ha skjedd med brevet i postgangen mellom Regjeringsadvokaten og departementet, og betrakter derfor det som har skjedd som en beklagelig inkurie.»