2 Rosenborgsaken i pressen

Rosenborgsaken har vært gjenstand for mye omtale i pressen. Nedenfor følger utdrag fra en rekke avisartikler som utvalget synes gir et bilde av hvordan saken har vært omtalt.

Den 28. oktober 1997 meldte NTB at NTNU fryktet at fire krefttilfeller blant tidligere studenter kunne ha sammenheng med radioaktiv stråling. AMA hadde laget en rapport om bruk av radioaktive stoffer ved Botanisk institutt, og mistanken gikk ut på at studentene under arbeid ved et elektronmikroskop kunne ha blitt utsatt for helsefare på grunn av de radioaktive isotopene 3H og C14, i kombinasjon med kjemiske stoffer i såkalte fiksasjonsvesker. Saken ble etter dette hovedsakelig fulgt opp av NTB, Adresseavisen og VG, selv om også andre medier, både aviser og tv, fulgte saken i den første fasen.

Den 29. oktober 1997 uttalte overlege Hilt ved AMA i Adresseavisen at han ikke trodde de fire kreftdiagnosene baserte seg på tilfeldigheter. Hilt bygget sine antagelser på vitenskapelig materiale, blant annet hadde det i Sverige vært forsket på sammenhengen mellom fiksativer og radioaktive isotoper. Man kunne i hvert fall ikke utelukke at selv små mengder radioaktive isotoper (C14 og H3), kombinert med disse kjemiske væskene, kunne gi kreft. Hilt pekte på at det kunne være tilfeldigheter at tre personer som har arbeidet i det samme laboratoriet hadde dødd av kreft, og det kunne være genetiske årsaker til at de utviklet kreft. Under tvil mente han at sannsynligheten for at svaret fantes i arbeidsmiljøet de jobbet under, var større enn andre forhold. Hilt mente at noen burde anlegge en bred undersøkelse om dette. Samme dag uttalte Hilt seg også i VG, og understrekte at påvirkning i arbeidsmiljøet kun var en hypotese, og at det ikke var påvist noen sikker årsakssammenheng.

I Adresseavisen den 29. oktober 1997 avviste professor Tor-Henning Iversen ved Botanisk institutt at de på 1970- og 80-tallet hadde drevet med høyrisikoforskning. Instituttet hadde i hele perioden forholdt seg til gjeldende forskrifter, og arbeidet på den måten som var vanlig i universitetsmiljøer i hele verden. I samme avis uttalte ledelsen ved NTNU at stoffene det her var snakk om, radioaktive isotoper og fiksativer, ble brukt på laboratorier av liknende karakter verden over. Metodene og omgangen med disse stoffene hadde utviklet seg de siste 20 årene. Selv om det ikke var noen grunn til å tro at arbeidsmetodene og forskriftene ikke ble fulgt på 1970- og 80-tallet, hadde blant annet Arbeidsmiljøloven fått strengere regler om behandlingen av disse stoffene. I tillegg var utstyret og oppbevaringen av helseskadelige stoffer bedre enn tidligere. Avisen skrev også fra et møte på Rosenborg dagen før om at reaksjonene på saken var svært blandede. Naturlig skeptiske akademikere feide det hele bort som en storm i et vannglass og statistiske tilfeldigheter, mens andre følte bekymringen vokse.

Professor Tore Sanner ved Radiumhospitalet uttalte i Dagbladet den 29. oktober 1997 at dette var en sak man måtte ta alvorlig, men at alt tydet på at det var en tilfeldighet. Flere ganger tidligere hadde det vært funnet slike opphopninger andre steder, men uten at man hadde kunnet påvise noen sammenheng mellom det daglige arbeidet og kreftutviklingen. Når reglene følges, representerer ikke arbeidet på et kjemisk eller biologisk laboratorium en kreftfare. Hvis dette tilfellet i Trondheim ikke var en tilfeldighet, måtte det ha skjedd et regelbrudd.

Onsdag 29. oktober 1997 omtalte VG at pårørende til de avdøde hadde blitt kontaktet pr telefon mandag kveld. Dagen etter hadde både VG og Adresseavisen intervju med en femte tidligere student ved Rosenborg som også hadde fått hematologisk kreft. Personen beskrev blant annet sikkerhetsnivået på Rosenborg på 1970-tallet slik:

«Vi kunne søle rundt med kjemikalier som vi selv ville. Vi ble ikke advart og opererte så vidt jeg husker helt uten sikkerhetsutstyr som for eksempel hansker.»

og

«[J]eg kan ikke huske at vi ble instruert om å være forsiktige. Jeg husker heller ikke at vi snakket om det eller at vi brukte spesiell beskyttelse.»

Instituttoverlege Frøydis Langmark ved Kreftregisteret uttalte den 30. oktober 1997 i VG at det opplevdes som påfallende at tilfellene hadde oppstått innenfor en slik gruppe unge mennesker, men at dette var en av de krefttypene som er mest hyppige når unge mennesker først får kreft. Det ville derfor vært mer påfallende om de fire hadde fått lungekreft i en alder av 40 år. Hun uttalte videre at problemer med «klynger» av kreft både er vitenskapelig brysomme og menneskelig utilfredsstillende fordi det er svært vanskelig å finne svar på om det er rene tilfeldigheter eller om det kan være en sammenheng, for eksempel med arbeidssted.

Samme dag utelukket professor Ljones i Adresseavisen at radioaktiv stråling fra isotoper kunne forårsake kreft. Da måtte de i tilfelle ha drukket stoffene. Selv i 1968, da han studerte og brukte radioaktive isotoper i laboratoriene, hadde man stor respekt for at dette kunne være farlig, og de medisinske ekspertene ved AMA burde ikke fokusert så mye på de radioaktive stoffene da de offentliggjorde saken. I samme avis oppfordret assisterende universitetsdirektør ved NTNU, Peter Lykke, alle bekymrede studenter og vitenskapelig personell til å ta kontakt. HMS-tjenesten hadde satt ned en egen gruppe som skulle registrere og systematisere alle relevante opplysninger og berørte personer. Avisen refererte også en uttalelse fra førsteamanuensis Ove Klein ved Avdeling for botanikk og plantefysiologi ved Universitetet i Oslo. Han sa at sikkerhetstiltakene ved bruk av radioaktive isotoper ikke var så strenge i Norge som i andre land, eksempelvis Tyskland og USA. Han forklarte at han hadde erfaring fra laboratorier i begge land, og at kontrollen der var mye skarpere og instruksjonene mer intense og mer sentraliserte enn Norge, hvor det var mer opp til det enkelte institutt.

I Adresseavisen den 31. oktober 1997 uttalte professor Iversen at han var provosert over de siste dagenes uttalelser. Disse antydet at sikkerheten i laboratoriene ikke hadde vært god nok, og at studentene ikke har fått god nok veiledning i hvordan de skal omgås kjemiske stoffer. I følge professor Iversen hadde alle laboratoriene siden 1975 hatt et eget hefte om forskrifter for arbeid med kjemikalier og andre stoffer i laboratoriet, og hvert laboratorium hadde også en egen katalog der de ulike kjemiske stoffene, og håndteringen av disse, sto beskrevet. Alle studentene fikk innføringskurs i laboratoriearbeid før de ble sluppet inn på laboratoriene. Professor Iversen hadde siden 1971 skrevet 15 lærebøker i biologi, og i de fleste av disse sto det beskrevet hvordan man skulle forholde seg til stoffene som inngår i laboratoriearbeid. Etter professor Iversens mening gikk det ikke an å si at sikkerheten og informasjonen ikke var god nok. Samme dag skrev NTB at det var strid om fakta i AMAs rapport. NTNU imøtegikk sentrale opplysninger i rapporten, og uenigheten gjaldt blant annet spørsmålet om studentene kunne ha fått radioaktive stoffer inn i munnen (om det hadde vært brukt munnpipettering), og om beskyttelseshansker og avtrekkskap var i bruk på laboratoriene ved Botanisk institutt.

Den 1. november 1997 skrev Adresseavisen at AMAs rapport slo fast at de vernemessige forholdene ved laboratoriene ikke hadde vært tilfredsstillende. Det var ikke tilstrekkelig hensiktsmessige avtrekkskap ved de aktuelle laboratoriene. AMA hadde fått opplyst fra Universitetsdirektør Johansen at det allerede på 1970-tallet fantes tilgjengelige avtrekkskap på laboratoriene, men de medisinske ekspertene la til grunn at disse skapene ikke holdt god nok standard.

Aftenposten skrev den 17. november 1997 at en av de etterlatte vurderte å kreve erstatning, men at NTNU mente det ikke var grunnlag for et slikt krav. Sammenhengen mellom kreftsykdommene og opptak av radioaktive isotoper i kombinasjon med kjemiske stoffer var ikke vitenskapelig påvist. Assisterende universitetsdirektør Peter Lykke påpekte at alle eksperimentene hovedfagsstudentene gjorde på 1970-tallet var gjennomgått, og at doseringen av de farlige stoffene som ble brukt lå langt under de faregrensene som gjaldt på 1970-tallet. Professor Peter Lødrup ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo understrekte i samme avisartikkel at erstatningskravet kunne fremmes dersom det blir påvist uaktsomhet, men at det var den skadelidte som måtte påvise uaktsomheten.

I Uniforum (internavis for Universitetet i Oslo) nr. 19 1997 het det at det, på et møte som representanter for HMS-avdelingene ved de fire norske universitetene hadde i slutten av november, kom frem at NTNU sluntret med sikkerhetsforskrifter i alle laboratoriene på 1970-tallet.

I Adresseavisen 6. januar 1998 uttalte overlege Hilt ved AMA at han, som en oppfølging av saken ved NTNU, ønsket å undersøke 10 000 forskere og hovedfagsstudenter i hele landet vedrørende krefthyppigheten i eksperimentelle miljøer.

Den 18. mai 1998 skrev Adresseavisen at kreftalarmen ved NTNU i følge fungerende universitetsdirektør Peter Lykke i all hovedsak var avblåst. En rapport fra AMA etter en undersøkelse av 39 personer viste at ingen hadde et sykdomsbilde som kunne knyttes til laboratoriearbeid ved Rosenborg. Han påpekte at NTNU selvsagt var lettet over at ingen flere var blitt syke, men at denne rapporten ikke sa noe om hva som kunne skje om noen år. Det var derfor også viktig at de som var blitt undersøkt hadde fått signaler om hvilke symptomer de selv kunne se etter. Selv om alarmen ved NTNU var avblåst, skulle alle de norske universitetene, i samarbeid med Kreftregisteret, finne ut om det likevel kunne være en sammenheng mellom kreft og arbeid med radioaktive stoffer. Lykke var imidlertid opptatt av at det fremover ikke var NTNU, men myndighetene, dersom de mente det var nødvendig, som skulle drive arbeidet med å finne eventuelle årsakssammenhenger.

Adresseavisen skrev den 6. november 1998 at etterlatte krevde erstatning og beklagelse fra NTNU. NTNU avviste kravet, og saken var blitt sendt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet idet NTNU ikke hadde fullmakter til å betale ut erstatningskrav i den størrelsen det var snakk om. Uansett var det vanskelig for NTNU å gå med på noe krav og å gi noen form for beklagelse når rapporten fra mai samme år ikke kunne påpeke noen årsakssammenheng.

Den 9. april 1999 skrev Adresseavisen at Kreftregisteret og AMA ville undersøke om studenter innen kjemi og biologi som følge av laboratorievirksomhet hadde økt risiko for å få kreft. Muligheten for at det kunne være en sammenheng ga grunn til å gjøre en slik undersøkelse. Dersom det skulle være en sammenheng, var det viktig å få avdekket denne, ikke minst med tanke på fremtidig forebygging. Vitenskapelige undersøkelser hadde konkludert med at laboratorieansatte har økt dødelighet av kreft, men ingen undersøkelser hadde hittil klart å påvise at det er en direkte sammenheng. Den 1. september 1999 skrev samme avis at NTNU nektet å støtte den nasjonale kreftundersøkelsen. I følge et brev fra NTNU var ikke prosjektbeskrivelsen fra AMA og Kreftregisteret godt nok spesifisert og dokumentert. NTNU avslo derfor å støtte undersøkelsen med penger og ressurser. NTNUs HMS-seksjon avviste at de trenerte saken, men at de tvert imot var positive til en slik undersøkelse hvis de fikk en bedre søknad. Bjørn Hilt ved AMA stilte seg undrende til at NTNU hadde svart nei. Han likte ikke at NTNU antydet at prosjektet var svakt faglig begrunnet. Hilt hadde ikke fått svar fra de andre universitetene. Prosjektet var ikke en søknad, men et tilbud som gikk på bistand til universitetene som arbeidsgivere. Hilt sa videre at han var litt irritert over holdningen fra NTNU, selv om han gjerne tok til seg den faglige kritikken. Han hadde ønsket at dette ble oppfattet som en invitasjon til dialog, men i stedet kom det et brev hvor NTNU avslo å støtte prosjektet.

Den 25. august 1999 skrev Adresseavisen at familiene til de tre avdøde hadde fått erstatning av staten. Selv om NTNU mente at det ikke forelå noen sammenheng mellom arbeidet i laboratoriene og sykdommen, valgte departementet å inngå forlik med de etterlatte. Årsaken var trolig at det på grunn av en omvendt bevisbyrde, kunne blitt svært vanskelig for NTNU å bevise at de tre studentenes arbeid i laboratoriene ikke hadde noen betydning for sykdommen. Inngåelsen av erstatningsforlikene ble gjort etter råd fra Regjeringsadvokaten. Ekspedisjonssjefen i departementets høyskoleavdeling påpekte at departementet var godt fornøyd med at saken nå var ute av verden og at de hadde fått til et oppgjør.

I august og september i 1999 skrev Adresseavisen at NTNU, etter hva avisen kjente til, de siste par årene hadde satt inn store ressurser for å skjerpe inn rutinene ved alt laboratoriearbeid og annen risikoforbundet forskningsvirksomhet. HMS-seksjonen kunne imidlertid ikke kommentere saken. Blant annet kom det en egen håndbok i strålevern i 1998, og kollegiet ved NTNU hadde nylig gitt sin tilslutning til en egen HMS-håndbok. Statens Strålevern hadde de siste årene drevet et spesielt prosjekt for å følge opp rutinene ved norske universiteter, og universitetene fikk skryt for behandlingen av radioaktive stoffer.

Den 21. mars 2000 skrev Adresseavisen at staten ikke innrømmet noen feil da de inngikk forlik med de tre etterlatte i 1999. Videre skrev avisen at det høsten 1999 ble oppdaget nok et krefttilfelle av samme type som to av de fire tilfellene fra 1997. Bjørn Hilt mente at dette sykdomsutbruddet styrket behovet for å få gjennomført en vitenskapelig undersøkelse av om det kunne være økt kreftrisiko knyttet til laboratoriearbeid.

Den 30. september 2000 skrev Adresseavisen at NTNU tok initiativ for å få til en landsomfattende undersøkelse av mulig sammenheng mellom laboratoriearbeid og kreft. Universitetene i Oslo og Bergen samt Landbrukshøyskolen ble bedt om å delta. Meningen var å koble personopplysninger med data fra Kreftregisteret, for å finne ut om det var en økt hyppighet av hematologisk kreft. Fem uker senere meldte avisen at bare Universitetet i Bergen ønsket å aktivt bidra til at problemstillingen ble fulgt opp. Verken Landbrukshøyskolen eller universitetene i Tromsø eller Oslo ville bidra med ressurser til undersøkelsen. Assisterende direktør Lykke hadde ikke gitt opp håpet om å få gjennomført undersøkelsen, men avventet nå resultatet av en større internasjonal undersøkelse, IARC-undersøkelsen.

Adresseavisen skrev den 22. oktober 2003 at det var oppdaget fire nye krefttilfeller blant personer som var ved botanikklaboratoriene på Rosenborg på 1970- og 80-tallet, og at disse nå hadde reist erstatningskrav mot NTNU. Professor Hilt uttalte at oppdagelsen av fire nye tilfeller styrket mistanken om at det var en sammenheng mellom laboratoriearbeidet og utviklingen av kreft. De fire nye tilfellene betydde en sterk økning av relativ risiko, men Hilt understrekte samtidig at sannsynligheten for å utvikle kreft i denne gruppen fortsatt var liten. De nye krefttilfellene betydde også at man måtte utvide perioden for når sykdommene hadde startet, trolig helt frem til midten av 1980-tallet. Det var ikke dukket opp sykdomstilfeller etter den tid, og det tar 10 – 20 år å utvikle de krefttypene det her var snakk om. Hilt påpekte at ingen internasjonale undersøkelser av laboratoriemiljøer hadde klare konklusjoner i forhold til hva man visste om årsakene til at disse personene får kreft. Hilts hypotese var at radioaktive isotoper i sammenheng med kjemiske forbindelser kunne være en årsak. I samme avis avviste universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein at NTNU avslo forskningsprosjektet fra AMA og Kreftregisteret i 1999. NTNU hadde hatt noen faglige innvendinger og det kom aldri noe nytt bearbeidet forslag.

Den 21. oktober 2003 skrev VG at ytterligere fire personer krevde erstatning etter kreftsykdom. Ingen av partene ville imidlertid kommentere saken, ut over at det så langt hadde vært en god kommunikasjon mellom NTNU og advokat Iversen.

Den 11. desember 2004 skrev Adresseavisen at STAMI, i samarbeid med AMA og Kreftregisteret, planla å undersøke kreftforekomsten blant 7 000 studenter og ansatte som hadde oppholdt seg på Rosenborglaboratoriene, og at NTNU var positive til undersøkelsen. I mars samme år hadde STAMI, på oppdrag fra Regjeringsadvokaten, avgitt en spesialisterklæring i anledning de siste erstatningskravene. STAMI konkluderte med at benzen var den sannsynlige kreftårsaken. Professor Hilt ved AMA var imidlertid ikke overbevist om at benzen alene kunne være årsaken.

VG skrev den 4. desember 2006 at to etterlatte angret på at de hadde inngått forlik. De mente at staten hadde lagt lokk over skandalen, og at de var blitt kjøpt til taushet. På det tidspunktet var det inngått seks forlik. De etterlatte var på forlikstidspunktet ikke sterke nok til å slåss, og en opprivende rettssak var utenkelig. De satt igjen med en ekkel følelse etter hele forliksprosessen. I samme avis uttalte seniorrådgiver Kjøl ved NTNU at NTNU hadde gjort det som var praktisk mulig for å avdekke eventuelle årsakssammenhenger, for å utbedre kritikkverdige forhold og for å følge opp tidligere ansatte på Rosenborg, også de som hadde blitt rammet av kreft. Han uttalte videre at det var svært leit dersom det var riktig som flere pårørende hevdet, at de aldri hadde fått tilbud om noen helsesjekk fra NTNU. Dette ble lovet av den daværende universitetsledelsen, men så lenge de pårørende ikke tok kontakt med NTNU var det lite de kunne gjøre. I samme avis uttalte kunnskapsminister Øystein Djupedal at NTNU hadde opptrådt korrekt, men varslet likevel full gjennomgang av saken. Etter hva Djupedal visste, hadde NTNU forsøkt å få kontakt med alle som hadde studert ved angjeldende institutt i den aktuelle perioden for å gi tilbud om oppfølgingsundersøkelse. Han understrekte at han ikke hadde vært inne i erstatningssakene, og at han derved ikke kjente detaljene før VGs henvendelse.

Den 5. desember 2006 skrev Adresseavisa om en kreftsyk tidligere student som hadde fått 1,3 millioner i erstatning i 2004. Han ble i artikkelen konfrontert med at en annen i et senere forlik hadde fått 13 millioner i erstatning, og syntes at forskjellen var bemerkelsesverdig. Han lurte på hva som var grunnen til forskjellen, men vurderte ikke å fremme noe nytt krav. Han uttalte imidlertid at en beklagelse fra NTNU hadde vært greit. VG skrev samme dag om at en annen tidligeres student, som hadde dødd av kreft et halvt år tidligere hadde fått beskjed om at han ikke kunne få erstatning. Til dette uttalte studenten som hadde fått erstatning i 2004:

«Dette er hårreisende. Det er blodig urettferdig at kreftofrene og deres familier behandles ulikt. Det er også svært betenkelig at alt holdes hemmelig slik at eventuelle nye sykdomstilfeller og dødsfall ikke blir fanget opp.»

Aftenposten skrev den 5. desember 2006 at allerede 35 år tidligere hadde professor Tor-Henning Iversen advart ledelsen om uforsvarlig arbeidsforhold ved laboratoriene ved Rosenborg. Han hadde gjort det han kunne for å si ifra, og han hadde tatt vare på et detaljert arkiv som viste at han allerede fra han startet på Rosenborg i 1971 påpekte mangler ved arbeidsforholdene. Det var uforsvarlig å fortsette, og dette ble tatt opp med verneombud, fakultet og høyskolestyret. Dagen etter skrev VG at studentene kalte K20-kurset for «kreftkurset». En student uttalte at avtrekkskapene ikke virket som de skulle, og at studentene flere ganger måte evakuere i full fart.

Den 5. desember 2006 var det allmøte på Botanisk institutt. Rektor Torbjørn Digernes møtte sammen med dekanus Bjørn Hafskjold. Han lovet full åpenhet og fokus på saken. Han sa at NTNU måtte handle raskt for å følge opp de som var rammet, berørt og bekymret. Adresseavisen kritiserte samme dag NTNUs håndtering av kreftskandalen for å ha vært preget av unnvikelse, taushet og tafatthet i flere ledd. Avisen påpekte blant annet at det på ansvarlig hold var en slående mangel på engasjement for å komme til bunns i saken, og at NTNU-ledelsen i 1997 sa at «saken ble noe overdrevet». NTNU undervurderte sakens alvor, og ledelsen sa første nei til å støtte en stor kartlegging av arbeidsmiljø og kreftfare ved laboratorier, for senere å ombestemme seg. Undersøkelsen av 7 000 personer var ennå ikke blitt fullført. På ansvarlig hold kunne det ikke ha vært noen sterke pådrivere for å få svar på de viktige spørsmålene som ble stilt. NTNU hadde også nøyd seg med allmøter og oppfordringer til tidligere studenter og ansatte om å ta kontakt dersom de ønsket å vite mer. Det hadde vært fullt mulig for universitetet å nå de aktuelle personene med et opplegg for informasjon, tilbud om helsesjekk og støtte til de som ble rammet av sykdom. Kunnskap om helsefare på et tidlig tidspunkt kunne bidratt til å unngå eller redusere unødig lidelse. Den 6. desember opplyste Kjell Evjen, som var en av de 43 som ble undersøkt våren 1998, at det ikke hadde vært noen som helst tilbud om helseundersøkelse senere. Han krevde at de 49 i den definerte risikogruppen skulle kalles inn til undersøkelse igjen. Leder for HMS-seksjonene ved NTNU svarte at man ikke hadde kommet så langt, men at NTNU skulle rådføre seg med AMA.

Til VG uttalte Professor Jan Helge Solbakk den 6. desember 2006 at Djupedal hadde inntatt en for passiv rolle. Solbakk merket seg at statsråden rykket tidlig ut og mente at NTNU hadde opptrådt korrekt. Djupedal uttrykte to dager tidligere at han hadde tillit til at NTNU hadde forsøkt å få kontakt med alle studentene som har hatt opphold ved de aktuelle instituttene i de årene det aktuelle laboratoriet var i bruk. Solbakk lurte på hvem som skulle stilles til ansvar hvis ikke NTNU kunne klandres i denne saken.

Den 7. desember 2006 meldte NTB at statsråd Øystein Djupedal og ledelsen ved NTNU dagen etter ville redegjøre for kreftskandalen ved laboratoriene på Rosenborg. Leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Lodve Solholm (FrP), hadde allerede sagt at han ville ta opp saken med statsråden. Samme dag skrev VG at sønnen til professor Iversen ved NTNU, advokat Iversen, hadde forhandlet om forlik for åtte kreftsyke, og at tre av disse ennå ikke var ferdige. Professor Iversen så ingen inhabilitetsproblem, men en av de etterlatte sa at de burde hatt en uavhengig advokat, med bred erfaring i erstatningsrett.

Den 8. desember 2006 skrev VG at NTNU bevisst unnlot å informere flere tusen om mulig kreftfare fordi de ikke ville skape unødig angst. NTNU mottok i 2004 en eksperterklæring (fra STAMI, bestilt av regjeringsadvokaten) som påviste sannsynligheten for kreft for studenter og ansatte ved Rosenborglaboratoriene. Dette forandret imidlertid ikke NTNUs beslutning om kun å kontakte rundt 50 personer av de totalt 7 294 som NTNU selv hadde registrert som studenter/ansatte ved skandalelaboratoriene på Rosenborg.

VG skrev 9. desember 2006 at kunnskapsminister Øystein Djupedal ga aksept for et forlik til 13 millioner i februar 2006. Tidligere ministrer hadde ikke blitt orientert om forlikene som var blitt inngått i deres regjeringsperioder. Fire dager senere skrev samme avis at Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre) refset Djupedal fordi han forhåndsgodkjente forliket på 13 millioner.

Adresseavisen skrev 12. desember 2006 at prosjektet til STAMI/AMA/Kreftregisteret skulle vært ferdig sommeren 2006. Kreftregisteret forklarte imidlertid forsinkelsen ut fra kvalitetssikring, og opplyste at analysene var forventet ferdig i mars 2007.

Den 14. desember 2006 skrev VG at NTNU var blitt kontaktet om 20 nye krefttilfeller ut over de 9 som allerede var kjent. NTNU anbefalte alle som var urolige for egen helse å kontakte sin fastlege.

I Adresseavisen 15. desember 2006 uttalte Kjell Evjen, avdelingsingeniør ved Rosenborg laboratoriene, at rutinene og laboratoriekulturen på Rosenborg var bra, men at den tekniske standarden ikke var som den skulle. Rosenborg var bygget for Norges Lærerhøgskole, det var teoribygg som ikke egnet seg for realfag. Laboratoriene ble bygget under veis, og noen av avtrekkene var hjemmelaget på eget verksted.

Den 19. desember 2006 uttalte Håkon Lasse Leira, overlege ved AMA, i Adresseavisen at han hadde anbefalt NTNU å ikke gjennomføre noen masseundersøkelse (screening) av de ca 7 500 som hadde studert eller jobbet ved Kjemisk og Biologisk institutt i tiden 1976 – 1990. Han mente det ville være uetisk å gjennomføre noe sånt fordi medisinske tester ikke ville skille tydelig. Her var det snakk om sjeldne kreftformer, og hvis en så stor gruppe skulle helseundersøkes, ville det gi langt flere falske alarmer enn virkelige funn.

Den 21. desember 2006 skrev VG at NTNU-professor Ingrid Gribbestad mente alle Rosenborgere burde få skikkelig informasjon og undersøkelse. Hun mente det ikke var en god løsning at hver enkelt skulle få ansvaret for å finne sin vei i helsevesenet. Forskningssjefer ved Norsk institutt for naturforskning mente at alle 7 000 burde gjennomgå en massescreening, og at det bare var én ting å gjøre: NTNU måtte legge seg flate og innrømme at de burde gjort en bedre jobb.

Adresseavisen skrev den 22. desember 2006 at advokat Steinar Winther Christensen mente Kunnskapsdepartementet kunne vente seg en rekke nye erstatningskrav i saken, henimot 10 nye saker. Advokaten hadde også fått henvendelse fra to av de som tidligere hadde inngått forlik fordi de var utrygge på om oppgjørene var riktige. Winther Christensen skulle se på sakene, og dersom klientene ønsket det, ville han be staten om å gå inn i disse sakene på nytt. Advokaten regnet med at det ville blir full stopp i alle erstatningssakene inntil granskningsutvalget kom med sine konklusjoner. En måned senere skrev VG at tre etterlatte og en tidligere kreftsyk ba staten om å bidra til en ny, grundig gjennomgang av deres forlik i Rosenborgsaken. Bakgrunnen var uro om hvorvidt erstatningene de hadde fått var riktige.

Den 1. februar 2007 skrev Adresseavisen at den medisinske ekspertgruppen (oppnevnt av Kunnskapsdepartementet) frarådet en masseundersøkelse. To uker senere skrev avisen at Kreftsaken måtte granskes fullt ut. Avisen viste til forskningsrapporten fra STAMI, AMA og Kreftregisteret, som ble lagt frem dagen før. Rapporten, som var en statistisk undersøkelse, sa ingenting om hva som skjedde på K2/K20-kurset; om bestemte stoffer ble uforsvarlig behandlet eller om lokalene var i så dårlig forfatning at det kunne skape helsefare. Professor Kristensen ved STAMI sa at han var overrasket over at opphopingen av leukemi og lymfekreft kunne knyttes til et spesielt kjemifag, og han mente undersøkelsen styrket hypotesen om at opphopningen av hematologisk kreft hadde sammenheng med organisk kjemi. Dagen etter skrev avisen at rapporten ikke hadde noen konklusjoner om kreftfare i forbindelse med bruk av radioaktive isotoper. Rapporten slo fast at manglende datakvalitet om eksponering var et hovedproblem ved undersøkelsen. Indikatorene var svært grove eller manglet helt på forhold som er aktuelle for hematologisk kreft, og det fantes ingen data på hovedfagsaktiviteter. Til tross for dette var konklusjonen om sammenhengen mellom høy kreftforekomst og K2/K20-kurset klar.

Kjemiprofessor Thorleif Anthonsen ved NTNU uttalte til Adresseavisen at konklusjonen om sammenheng mellom kreft og kjemikurset ikke var holdbar. Videre uttalte nestleder ved Institutt for kjemi ved NTNU, Trond Peder Flaten, at det er bred enighet i kjemimiljøet om at benzen, i de mengdene som ble brukt i K2/K20-kurset, ikke kan være årsak i økt kreftforekomst.

Den 20. februar 2007 uttalte professor i medisinsk statistikk ved NTNU, Stian Lydersen, til Adresseavisen at forskerne hadde trukket konklusjonene litt langt. Rosenborgsaken kunne skyldes en tilfeldig opphoping av kreft. Professor Lyderesen mente rett og slett at tallene var for små til å trekke bastante konklusjoner, og i tillegg hadde forfatterne i den gjennomarbeidede rapporten tatt forbehold som var blitt borte i medieoppstyret. Lydersen mante til enda større forsiktighet når det gjaldt hva som kunne være årsak, det kunne man ennå ikke si noe om.