6 Oppfølging av de berørte
6.1 Oppfølging av de etterlatte
Den 27. oktober 1997 sendte NTNU brev til de etterlatte ektefellene etter de tre avdøde. I brevet ble det redegjort for AMAs rapport, at det ville bli sendt ut en pressemelding om saken og at AMA ville anmode sist behandlende lege om å sende «Melding om mulig yrkesskade» til Arbeidstilsynet. HMS-seksjonen har forklart at de samme dag kontaktet de etterlatte per telefon. Én av de etterlatte kan imidlertid ikke huske noen slik telefonsamtale. Den 31. oktober 1997 sendte HMS-seksjonen et nytt brev til de etterlatte der rapporten var vedlagt, og der det ble opplyst at de kunne henvende seg til HMS-seksjonen dersom de hadde behov for ytterligere opplysninger.
HMS-seksjonen oppfattet at de etterlatte hadde behov for å møtes, og ved brev av 2. desember 1997 ble de invitert til et fellesmøte. Etter en utsettelse fant møtet sted i slutten av januar 1998. Til stede på møtet var de etterlatte og én representant for HMS-seksjonen. I tillegg deltok personaldirektøren ved NTNU ved slutten av møtet. To av de tre etterlatte ektefellene har forklart at de oppfattet dette møtet meget negativt. Også HMS-seksjonen har forklart at dette møtet falt uheldig ut. Personaldirektøren opptrådte på en måte som ble oppfattet som provoserende.
Etter møtet satt de etterlatte igjen med en rekke ubesvarte spørsmål. NTNU inviterte derfor til et nytt møte med de etterlatte en drøy måned senere. På dette møtet deltok representanter fra Botanisk institutt, AMA og HMS-seksjonen. Møtet ble av alle de etterlatte oppfattet langt mer positivt enn det første. De fikk snakket sammen og fikk svar på en rekke spørsmål. I tillegg ble de på møtet lovet løpende oppfølging om sakens utvikling. Etter dette andre møtet vinteren 1998 opphørte imidlertid NTNUs oppfølging av de etterlatte. Våren 1998 ble det ikke gitt noen informasjon om hva NTNU foretok seg i saken eller hva som ble gjort for å få klarhet i spørsmålet om årsakssammenheng. I slutten av mai 1998 leste en av de etterlatte i Adresseavisen at det hadde vært gjennomført en helseundersøkelse blant tidligere ansatte og hovedfagsstudenter ved Botanisk institutt.
I avisartikkelen het det:
«Etter at 39 tidligere ansatte og hovedfagsstudenter ved Botanisk Institutt ved NTNU i Trondheim er undersøkt, er det ikke funnet bevis på at de har fått kreft som følge av arbeidsmiljøet ved universitetets laboratorier. Undersøkelsen fortsetter på landsbasis, men fungerende universitetsdirektør Peter Lykke sier til Adresseavisen at alarmen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i all hovedsak nå er avblåst. Han synes at oppfølgingsundersøkelsen av tidligere studenter og ansatte viser at saken ble noe overdrevet da den sprang som en bombe i fjor høst.»
De etterlatte reagerte sterkt på at de måtte lese om undersøkelsen og hvilke konklusjoner NTNU trakk av den i avisen, og at NTNU ikke informerte dem direkte. I midten av juni 1998 skrev de derfor et felles brev til HMS-seksjonen der de ga uttrykk for forundring over at de ikke hadde hørt noe fra noen ved universitetet den siste tiden. I brevet het det blant annet:
«Etter de møtene vi har hatt i Trondheim, var vi trygge på at vi ville bli underrettet straks det var noe nytt i saken, og vi er skuffet over at ingen har kontaktet oss. […]
Vi sitter nå med en rekke spørsmål, blant annet til siste avsnitt i reportasjen der Iversen siteres: «… Jeg har bedt Bjørn Hilt og universitetsdirektøren om at saken blir fulgt opp videre. Det har jeg fått forståelse for vil skje…» Vil den bli fulgt opp, – i tilfelle hvordan og skjer det noe med den opprinnelige saken? Selvsagt ville det vært svært interessant å få lese rapporten.
Vi lurer også på hva som skuler seg bak universitetsdirektør Peter Lykke’s utsagn om at alarmen ved NTNU i all hovedsak nå er avblåst. Skal dette utsagnet tolkes slik at det ikke blir en nærmere oppfølging av de tre dødsfallene? Det står i tilfelle i motsetning til det Iversen siteres på.
Vi håper at vi for fremtiden slipper å få informasjon fra avisene […]»
Universitetsdirektøren besvarte de etterlattes henvendelse ved brev til hver av dem den 23. juni 1998. I brevet het det:
«Det foreligger nå en rapport fra Arbeidsmedisinsk avdeling, RIT. Rapporten som ble mottatt av universitetsdirektøren den 24. mai 1998 med en yrkeshygienisk rapport og kommentarer fra Helse-, miljø og sikkerhetsseksjonen ved NTNU, konkluderer med at de utførte medisinske og yrkeshygieniske undersøkelsene og vurderinger av aktuelle personer, ikke gir holdepunkter for at det i den aktuelle gruppen nå finnes noen påvisbar helseskade, som kan relateres til tidligere arbeidsmiljøpåvirkninger i laboratoriene ved Botanisk institutt.
Basert på de ovennevnte rapportene vil det fra NTNUs side ikke bli igangsatt ytterligere undersøkelser eller tiltak for den aktuelle gruppen. Arbeidet i denne saken vil videreføres i den forstand at en vil se på de nåværende arbeidsforholdene ved laboratoriene ved NTNU.»
Etter dette brevet var det ingen kontakt mellom NTNU og de etterlatte før saken kom opp i pressen igjen i desember 2006.
I sitt notat til personaldirektøren av 2. oktober 1997 skrev HMS-lederen blant annet:
«Arbeidsgiveren skal ved personskade og dødsfall også fylle ut og sende RTV blankett 11.01 A til trygdekontoret i den skadde / dødes bostedskommune i Norge. Arbeidsgiver beholder selv et eksemplar og den skadede eller hans etterlatte får et eksemplar.»
[…]
«Det skal sendes skademeldingsskjema til Statens Pensjonskasse v/KLP skadeforsikring AS når det som i dette tilfellet, foreligger skade eller sykdom som gir rett til erstatning.»
[…]
«Foruten de lovpålagte meldeplikter, har arbeidsgiver et moralsk ansvar for å bistå de etterlatte slik at de får den erstatningen de har krav på.»
Også AMA ga NTNU råd om at bedriftshelsetjenesten ved NTNU burde utrede «om deres sykdomstilfeller kommer inn under folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskader og/eller Lov om yrkesskadeforsikring». På tross av dette informerte NTNU ikke de etterlatte om mulighetene for å søke yrkesskadetrygd og yrkesskadeerstatning. Enkelte av de avdødes ektefeller og/eller deres barn ville muligens hatt rett til tilleggsytelser fra folketrygden dersom trygdeetaten godkjente de avdødes kreftsykdommer som yrkessykdom. NTNU burde sørget for at de etterlatte fikk undersøkt sine rettigheter i så måte.
Etter at Rosenborgsaken ble kjent i 1997 påhvilte det NTNU et særlig ansvar for å gi de berørte en adekvat oppfølging. Slik oppfølging forventes generelt å omfattende informasjonsformidling til gruppen berørte som helhet, både om sakens realiteter så langt de er kjent, men også om videre prosess. I tillegg til slik oppfølging, forventes det at arbeidsgiver i slike situasjoner har vilje og evne til konkret dialog med den enkelte berørte ut fra dennes opplevelse av saken. Det forventes også at arbeidsgiver, så langt det er mulig, orienterer om hvilke rettigheter den enkelte har. I den første fasen er det helt nødvendig at den øverste ledelsen er synlig og aktiv. Etter at sakens første fase er over, må det kunne forventes at arbeidsgiveren følger opp sin informasjonsplikt jevnlig, og særlig når viktig ny informasjon foreligger.
Utvalget finner at NTNUs samlede oppfølging av de etterlatte var kritikkverdig. Blant annet synes informasjonen fra NTNU å ha stoppet helt opp våren 1998, til tross for løfter om det motsatte, og NTNU informerte ikke de etterlatte om mulighetene for å søke yrkesskadetrygd og yrkesskadeserstatning.
6.2 Oppfølging av andre mulige berørte
I rapporten fra AMA av 6. oktober 1997 het det under overskriften «Oppfølgingsundersøkelser av tidligere ansatte»:
«Selv om vi ved gjennomgang av hovedfagsoppgavene bare har funnet ytterligere en person som i det aktuelle tidsrommet har arbeidet med radioaktive isotoper, må vi gå ut fra at det blant dem som har arbeidet ved laboratoriet finnes flere personer som har vært eksponert for denne typen påvirkning. Det finnes i dag ingen muligheter for screening med hensyn til risiko for eller tidlig oppdagelse av hematologisk kreftsykdom. Ut fra antatt lav dose, biologisk halvering av ev. opptak av isotoper, og den aktuelle strålingens karakter, er det heller ikke mulig å gjøre målinger av ev. resterende radioaktivitet i kroppen til dem som tidligere kan ha vært eksponert. Vi vil på det nåværende tidspunkt derfor ikke anbefale annen oppfølging enn at de som mener at de ved laboratoriet har hatt lignende eksponering får tilbud om en samtale og undersøkelse hos bedriftshelsetjenesten ved NTNU. Også dette kan om ønskelig skje i samarbeid med professor Waage ved hematologisk seksjon ved RiT. Det finnes ikke offentlige forskrifter om oppfølging av personer som tidligere har vært utsatt for ioniserende stråling.»
I dagene etter at NTNU hadde mottatt AMAs rapport, men før saken ble offentlig kjent, hadde HMS-avdelingen og NTNU-ledelsen to møter for å diskutere en eventuell oppfølging av ansatte og studenter som muligens hadde arbeidet i tilsvarende arbeidsmiljø som de tre avdøde. På disse møtene deltok også representanter fra AMA og andre medisinske spesialister fra RiT. Blant de ulike fagmiljøene var det ulike synspunkter på om de antatt eksponerte skulle tilbys en helseundersøkelse, og i tilfelle hva denne undersøkelsen skulle gå ut på. Etter disse møtene besluttet NTNU-ledelsen at alle nåværende og tidligere ansatte, samt tidligere studenter som hadde arbeidet ved Botanisk institutt i tidsrommet 1970 – 85 og som NTNU mente hadde hatt tilsvarende arbeidsmiljøpåvirkning som de som hadde fått kreft, skulle tilbys en medisinsk undersøkelse. Utvelgelseskriteriene ble i følge NTNU bestemt av HMS-seksjonen i samarbeid med representanter fra Botanisk institutt og AMA. Kriteriene bygde i stor grad på AMAs rapport. NTNU sendte deretter ut en skriftlig invitasjon til et informasjonsmøte den 28. oktober 1997. Informasjonsmøtet ble ledet av universitetsdirektøren, og i tillegg var blant annet personaldirektøren, representanter for HMS-seksjonen og for AMA til stede. Etter møtet var det en mer uformell samling der de berørte og blant annet HMS-ansatte deltok.
Den 28. oktober 1997 ble det også arrangert en pressekonferanse om Rosenborgsaken, og dagen etter holdt NTNU et større felles informasjonsmøte for hele Rosenborgmiljøet.
Med bakgrunn i den gruppen antatt berørte som var blitt innkalt til informasjonsmøte den 28. oktober 1997, og det som var kommet frem på dette møtet, kom NTNU frem til en gruppe på 49 personer som de mente kunne være spesielt utsatt. Med unntak av én person som NTNU ikke klarte å få tak i, ble alle kontaktet med tilbud om en helseundersøkelse. Hensikten med denne helseundersøkelsen var å få kartlagt deres nåværende helsesituasjon.
Den 11. november 1997 ble 169 tidligere hovedfagsstudenter ved Botanisk institutt skriftlig orientert om saken fra instituttets side. De ble informert om at de kunne kontakte instituttstyreren dersom de lurte på om de også burde undersøkes.
På anmodning fra HMS-seksjonen ved NTNU, og fordi HMS-seksjonen ikke hadde egen lege, foretok AMA den medisinske undersøkelsen av de som bodde i Trondheimsområdet, mens de som bodde andre steder ble undersøkt av sine fastleger. Undersøkelsen ble foretatt i løpet av vinteren/våren 1998, og 43 av de 48 personene valgte å delta. Hva undersøkelsen skulle inneholde ble utarbeidet av representanter fra HMS-seksjonen sammen med representanter fra AMA, kreftavdelingen og hematologisk avdeling ved Regionssykehuset i Trondheim.
AMA oppsummerte resultatet av undersøkelsen i en rapport av 20. april 1998, og konkluderte slik:
«Det er ut fra dette ved de undersøkelser som er foretatt ikke funnet holdepunkter for at i den aktuelle gruppen nå finnes påvisbar helseskade som kan relateres til tidligere arbeidsmiljøpåvirkninger i laboratoriene ved Botanisk institutt på NTNU.»
Hensikten med den medisinske undersøkelsen var å kartlegge den daværende helsesituasjonen hos antatt eksponerte personer. Etter utvalgets vurdering må undersøkelsen ha tjent som en individuell medisinsk oppfølging og et omsorgstilbud. Undersøkelsen kunne i svært liten grad bidra til å oppklare hovedproblemstillingen om årsaksforholdet i saken. Dette bekreftes av den medisinske ekspertgruppen som i sin foreløpige vurdering per 15. juni 2007 uttalte:
«Her, hvor fokus er på kreft, er helseundersøkelsen uten forebyggende potensial, og det er urealistisk å tro at man således kan bidra vesentlig til en kartlegging av bakgrunnen for clusteret».
Idet undersøkelsen i svært liten grad kunne bidra til å belyse problemstillingen om sammenheng mellom arbeidsmiljøpåvirkning og sykdom, valgte NTNU i tillegg å foreta en yrkeshygienisk undersøkelse av den samme gruppen som hadde deltatt i helseundersøkelsen, se nærmere under punkt 7.2.
AMA ble på nytt koblet inn i saken i 2003. De anbefalte da at gruppen på 49 personer ikke skulle undersøkes igjen, og NTNU fulgte dette rådet. På bakgrunn av de nye sykdomstilfellene, erstatningskravene (se nedenfor under kapittel 9) og presseoppslag, sendte daværende universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein den 27. november 2003 en skriftlig orientering til de som hadde deltatt i helseundersøkelsen i 1998. Orienteringen ble avsluttet slik:
«NTNU har nå som i 1998 samarbeidet med Arbeidsmedisinsk avdeling (AMA) ved St. Olavs Hospital for å vurdere mulige årsakssammenhenger og risikoer. Fra AMA v/professor Bjørn Hilt understrekes det at den absolutte sykdomsrisikoen for den enkelte fortsatt anses som svært liten. Derfor blir det heller ikke nå ansett som nødvendig ut fra medisinskfaglige kriterier å gjøre tilsvarende medisinske undersøkelse som i 1998. Dersom du har spørsmål knyttet til dette, kan du kontakte vår HMS-seksjon på telefon [nummer].»
I desember 2006 henvendte NTNU seg på nytt til de 48 personene som i 1997 ble tilbudt en helseundersøkelse. Disse ble nå tilbudt en ny helseundersøkelse der NTNU skulle dekke utgiftene. Den siste personen i gruppen på 49, som ikke ble identifisert i 1997, ble nå oppsporet og tilbudt helseundersøkelse. Utvalget kan ikke se at forholdene i 2006 skilte seg fra de som gjaldt i 2003 da AMA frarådet en tilsvarende undersøkelse. I lys av den engstelsen flere i gruppen kan ha kjent i årenes løp, mener utvalget imidlertid at det kan ha vært bra for dem å få denne muligheten til samtale med lege og eventuell påfølgende helseundersøkelse.
I januar 2007 ble de 169 tidligere hovedfagsstudentene i botanikk informert ved brev fra instituttstyreren der det het:
«Ut fra generelle medisinske vurderinger vi har innhentet, foreligger det ikke nye opplysninger som tilsier at du er blant dem som burde gjennomgå en spesiell helseundersøkelse. Dersom du likevel selv mener du burde være blant dem som innkalles til spesiell helseundersøkelse, kan du kontakte HMS-sjef [navn, telefonnummer og e-post]»