1 Politisk reaksjon på Rosenborgsaken i desember 2006

I brev av 4. desember 2006, skrev Fremskrittpartiets stortingsgruppe til kunnskapsministeren at de hadde merket seg oppslaget i VG samme dag, der det fremkom opplysninger vedrørende statens håndtering av konsekvensene knyttet til forskning i en provisorisk laboratoriebygning ved NTNU i Trondheim på 1970-tallet. Fremskrittpartiets stortingsgruppe påpekte at oppslaget kunne gi inntrykk av at staten hadde forsøkt å dekke over en potensiell skandale ved å inngå til dels kostbare forlik med de skadelidende og deres pårørende. Stortingsgruppen så svært alvorlig på dette, og ba om en umiddelbar uavhengig granskning for å sikre åpenhet og sørge for at alle sakens fakta skulle komme frem i lyset. Også stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre) hadde merket seg oppslaget i VG, og via Stortingets president ba hun kunnskapsministeren redegjøre for saken. Samme dag sendte Kunnskapsdepartementet brev til NTNU og ba om en samlet oversikt over saken. NTNU oversendte en slik oversikt den 8. desember 2006.

Kunnskapsministeren besvarte brevet fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe og spørsmålet fra Eriksen Søreide den 8. desember 2006. I svarene het det blant annet:

«Departementet har ikke vært involvert direkte i forhandlingene. Departementet har imidlertid i samarbeid med regjeringsadvokaten gjennomgått de ulike tapspostene i sakene og bidratt til den rettslige vurderingen av kravene. Departementet har også gitt Regjeringsadvokaten forhandlingsfullmakt til å sluttføre forliksavtalene på statens vegne.

Den juridiske begrunnelsen for forlikene har vært at uavhengige sakkyndige har konkludert med at det er en sannsynlig årsakssammenheng mellom forholdene på laboratoriene på Rosenborg på 70- og 80-tallet og utviklingen av bestemte kreftformer senere, og at staten har hatt ansvar for disse forholdene. Prosess rundt forlikene har vært unntatt offentlighet fordi dette har vært saker som inneholder personopplysninger hvor departementet har taushetsplikt etter forvaltningsloven, og det har fra de berørtes side vært fremsatt ønske om konfidensiell og anonymisert behandling.

[…]

Jeg vil understreke at jeg ser meget alvorlig på helheten og omfanget av denne saken. Jeg mener staten må ta et ansvar for å få frem et fullstendig bilde av denne saken, og hvordan saken har blitt håndtert både av departementet og av NTNU.

[…] I oppfølgingen av saken blir det derfor viktig at departementet kan trekke veksler på medisinsk ekspertise. Jeg vil derfor sette ned en rådgivende faggruppe, som får i mandat å gjennomgå de medisinske risikofaktorer ved denne typen virksomhet og gi departementet råd om på hvilken måte disse sider ved saken kan følges opp.

[…]

Når det gjelder statens oppfølgingsansvar, som arbeidsgiver og som ansvarlig for de ansatte og studentenes helse og sikkerhet, ser jeg at det kan reises spørsmål ved NTNU sin håndtering av saken. Dette gjelder spørsmål om institusjonen tidlig nok har reagert på signaler om arbeidsmiljøet, om det er gjort nok for å kartlegge de faktiske forhold og om erstatningssakene har vært behandlet på en korrekt måte. […] Departementets oppfølging overfor NTNU og håndteringen av de enkeltstående erstatningssaker bør i et slikt perspektiv også gjøres til gjenstand for en nærmere granskning. Regjeringen har derfor besluttet å oppnevne et eget uavhengig utvalg for å granske statens samlede håndtering av saken.»

I tillegg ble NTNUs samlede oversikt over sakskomplekset vedlagt svarbrevene.

12. desember 2006 skrev Kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget til kunnskapsministeren og ba om en redegjørelse for departementets behandling av saken. Komiteen viste til oppslag i VG henholdsvis 4. og 5. desember samme år, og påpekte at det kunne stilles spørsmål ved om departementet hadde forsøkt å dekke over og hemmeligholde saken. Det kunne virke som om det hadde vært en forskjellsbehandling.

I brev av 15. desember besvarte statsråden henvendelsen fra Kontroll og konstitusjonskomiteen. I brevet het det blant annet:

«Staten har etter innhenting av grundig dokumentasjon tatt ansvar for disse forholdene og tilbudt de skadelidte erstatning for tap de har hatt som følge av sykdommen.

De konkrete rettslige vurderingene har tatt utgangspunkt i hva de skadelidte ville kunne bli tilkjent ved en ordinær prosess for domstolene etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Bakgrunnen for de ulike størrelsene på erstatningssummene skyldes, slik det også fremgår over, ulike forhold på de skadelites side.»

Statsråden redegjorde også for den videre oppfølging av saken.

13. desember 2006 skrev stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre) følgende spørsmål til kunnskapsministeren:

«Jeg viser til mitt spørsmål av 4.12.06 og statsrådens svar av 8.12.06 angående kreftsaken ved NTNU. Det er i ettertid blitt klart at statsråden ble orientert om saken i februar i år ifm en erstatningsutbetaling på 13 mill. kr. til en av de skadelidte.

Hvilken presedens er det for at så store erstatningssaker utbetales uten at Stortinget er informert, hvilken budsjettpost er erstatningene utbetalt over, og hva er grunnen til at granskningen ikke ble iverksatt i februar, men først etter mediaoppslag i desember?»

I brev av 18. desember 2006 svarte statsråden at departementet siden 1999 hadde inngått flere forlik i saken, og at han i februar 2006 ble informert om saken i forbindelse med sluttføringen av forhandlingene rundt det siste forliket. Videre het det:

«Det har de siste ukene bl.a. fra enkelte pårørende blitt stilt spørsmålstegn ved flere sider av håndteringen av denne saken, herunder departementets håndtering av erstatningssøksmålene. […]

Når det gjelder statens håndtering av saken, tar regjeringen, som tidligere nevnt, sikte på å komme tilbake med nærmere mandat og sammensetning av eget granskningsutvalg før jul.»