3 Straff, behandling og restorative justice

3.1 Utviklingslinjer og tidligere forslag

3.1.1 Historikk

Hvordan samfunnet skal behandle de aller yngste lovbryterne har vært debattert opp igjennom hele det forrige århundret. Ved inngangen til forrige århundre stod striden mellom kriminalistene og skolefolket. Senere har spørsmålet stått mellom straff eller behandling, samfunnsvern eller barnevern. 1

Lov angaaende Forbrydelser af 20de August 1842 (Kriminalloven) fastsatte to aldersgrenser for å kunne straffe barn som hadde begått lovbrudd. Den absolutte strafferettslige lavalder var 10 år. Barn under 10 år var straffrie, mens barn i alderen 10 til 15 år bare var straffrie for mindre forgåelser. Der barn i alderen 10 til 15 år hadde begått alvorlige forhold, og der retten fant at barnet hadde innsett «Handlingens forbryderske Beskaffenhed», kunne disse straffes. Barn skulle likevel straffes mildere enn voksne.

I 1874 ble det bestemt at en for barn i alderen 10 til 15 år kunne nøye seg med en advarsel eller formaning i retten eller plassering i oppdrageles- eller redningsanstalt i stedet for fengsel eller ris.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 1. juli 1887 (straffeprosessloven 1887) ga hjemmel for bruk av påtaleunnlatelse, og i 1894 fikk en adgang til å bruke betinget dom. Det ble forutsatt fra lovgivers side at disse reaksjonene særlig ville bli anvendt overfor unge lovbrytere.

Omtrent samtidig skrev formann i Straffelovskommisjonen riksadvokat Bernhard Getz i sitt straffelovutkast av 1887: 2

«Enhver vil lett kunne overbevise sig om at hva en profesjonell forbryter koster samfundet ved de utgifter til politi, til rettsforfølgning, til straffens fullbyrdelse, som han volder, ved den skade han ved sin forbrytelse gjør, ved den nytte han undlater å gjøre, og ved den moralske smitte han utbreder om sig, er en så stor sum at de foranstantninger, hvorigjennom dannelse av desslike profesjonelle forbrytere hindres, aldri kan bli så dyre, at de ikke svarer regning. … Oprettelsen av oppdragelsesanstalter er ikke alene en velgjerning for barna, en nødvendighet for gjennemførelsen av et rasjonelt og humant straffesystem, et mektig middel til forbryteriskhetens forminskelse og til forøkelse av rettssikkerheten, men også et økonomisk lønnende foretakende»

I 1896 ble de to ulike strafferettslige lavaldrene opphevet, og den absolutte strafferettslige lavalder ble satt til 14 år. Samme år fikk Norge sin første barnevernlovgivning ved lov 6. juni 1896 om behandling av forsømte barn (vergerådsloven). Loven var et ledd i den store strafferettsreformen som pågikk. «Udkast til lov om sædelig forkomne og vanvyrdede børns behandling med motiver» ble utarbeidet av formann i Straffelovskommisjonen, riksadvokat Bernhard Getz. Vergerådsloven slo fast at oppdragelse, og ikke straff, skulle være det prinsipale virkemiddelet overfor barn som begikk lovbrudd. I tillegg skulle hele den prosessuelle fremgangsmåten løsrives fra straffepleien. Det ble opprettet et særskilt organ, vergerådet, som blant annet skulle ta seg av barn under 16 år som begikk lovbrudd eller hadde atferdsvansker. Vergerådet kunne gi barnet og dets foresatte påtale og formaning som det fant nødvendig, dessuten kunne det pålegge barnets foresatte å tildele barnet passende refs. Det ble også opprettet skolehjem og tvangsskoler hvor en kunne plassere barn som hadde begått lovbrudd. I følge Stang Dahl 1992 var skolefolkene en sentral drivkraft bak vergerådsloven. Ved at de «vanartede» barna ble skilt ut fra den vanlige skolen ville også de bedrestilte sende barna sine til den offentlige skolen. Slik kunne en nå målet om en felles folkeskole for alle sosiale klasser. 3

Ved lov 25. juli 1919 ble det gitt adgang til å sette tilsyn som vilkår for en betinget dom. Det ble samtidig fastsatt at for unge lovbrytere under 21 år som trengte oppdragelse og opplæring, kunne det settes som vilkår at vedkommende tok opphold i en godkjent læreanstalt så lenge anstaltens styre bestemte, men likevel ikke ut over tre år. Nærmest tilsvarende vilkår ble inntatt i straffeprosesslovens bestemmelser om påtaleunnlatelse. En fikk også lovhjemlet bruk av personundersøkelser. Dette ble i starten benyttet til å sette som vilkår at unge lovbrytere tok opphold på et lærehjem opprettet på Bredvedt i Oslo. Driften av lærehjemmet innebar en stor økonomisk belastning. I tillegg oppdaget de unge raskt at det lønte seg med en kortvarig ubetinget fengselsdom fremfor et langvarig opphold på lærehjemmet. En fikk også problemer med rømninger og disiplinærproblemer. I 1922 ble lærehjemmet nedlagt. Lovhjemlene om personundersøkelse og tilsyn besto.

På samme måte besto tanken om at unge lovbrytere hadde behov for en tidsubestemt reaksjon hvor de kunne oppdras. Lov om oppdragende behandling av unge lovbrytere (arbeidsskoleloven) ble vedtatt 1. juni 1928 og var i tråd med denne tankegangen. Fordi en manglet en passende anstalt, trådte loven ikke i kraft før 1. september 1951. Arbeidskolen ble da opprettet på Berg ved Tønsberg. Etter arbeidsskoleloven kunne unge lovbrytere i alderen 18-23 år bli dømt til arbeidsskole i stedet for fengsel. Dette der retten fant at den unge hadde behov for oppdragelse og fant et slikt opphold formålstjenelig. Myndighetsalderen i vergemålsloven ble samtidig hevet fra 16 til 18 år. På arbeidsskolen skulle de unge lovbryterne få yrkesopplæring. Opphold på arbeidsskole ble ikke regnet som straff, men som oppdragelse og behandling. I stedet for kortvarige fengselsstraffer skulle de unge få en mer langvarig behandling i en åpen anstalt. Domstolen fastsatte ikke oppholdets lengde. Dette fulgte direkte av loven. Maksimaltiden for opphold i arbeidsskolen var to år. Lovens forutsetning var at oppholdet normalt skulle være mellom halvannet og to år. Fengselsstyret kunne imidlertid forlenge oppholdet i inntil ett år utover denne tiden. Det ble i Ot.prp. nr. 28 (1951) Om endringer i lova av 1. juni 1928 om oppdragende behandling av unge lovbrytere s. 1-3 forutsatt at behandlingen måtte være av en viss lengde for å virke. «Oppdragelsen og opplæringen i arbeidsskolen må – om den skal ha noen mening – forutsette en viss varighet.» Videre ble det uttalt at «all psykologisk og pedagogisk erfaring viser at et slikt program krever en ikke alt for kort tid til sin gjennomføring».

Samtidig som arbeidsskoleloven trådte i kraft, foregikk arbeidet med å utarbeide en ny barnevernlov. Det ble oppnevnt en Barnevernskomité i 1947 med mandat å foreta en omfattende barnevernlovrevisjon. Denne komiteen så straff av unge lovbrytere som en lite formålstjenelig reaksjon, og ønsket grundige utredninger av barns behov før tiltak ble iverksatt. Valg av tiltak skulle knyttes til årsakene til kriminell eller asosial atferd. En ønsket altså at unge lovbrytere skulle skilles ut som en gruppe som behøvde en særskilt reaksjonsform. Barnevernstiltak overfor barn som begikk lovbrudd, skulle først og fremst skje i form av støttetiltak overfor den siktede og dennes familie, og ikke ved plassering i skolehjem og ungdomsanstalter slik tilfellet var etter vergerådsloven. Erfaringene med institusjonsplasseringene syntes å være at plasseringen virket demoraliserende på dem som ble plassert der. Institusjonene ble også kritisert for å ligne mer på barnefengsler enn en kombinasjon av elementer fra skole og hjem, se Stang Dahl 1992. I den nye barnevernloven skulle institusjonsplassering kun benyttes som siste utvei. Overfor lovbrytere i alderen 14-18 år skulle det normalt gis påtaleunnlatelse, og saken skulle i stedet overføres til barnevernet. Barnevernskomiteen anbefalte også at den kriminelle lavalder ble hevet til 15 år. Sosialkomiteen ga under sin behandling av lovforslaget i Stortinget støtte til Barnevernskomiteen. Den kriminelle lavalder ble imidlertid ikke hevet. Det ble vedtatt ny barnevernlov 17. juli 1953, og denne trådte i kraft 1. juli 1954. Ved lov 3. juni 1955 nr. 2 ble det i tillegg bestemt at selv om påtalemyndigheten hadde reist sak, kunne retten unnlate å idømme straff og i stedet overlate saken til barnevernnemnda.

Utarbeidelsen av arbeidsskoleloven og barnevernloven 1953 falt sammen med andre endringer i reaksjonssystemet som tok sikte på å begrense bruken av frihetsstraff, og som vektla at straffen skulle være rehabilitering og en delvis avskaffelse av tidsubestemte reaksjoner. Denne utviklingen har vært betegnet som behandlingsideologiens gjennomslag eller behandlingsoptimismens tidsalder.

Barnevernloven 1953 ble etter hvert utsatt for sterk kritikk. Lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep, ble kritisert fordi vilkårene for slikt inngrep ikke var tilstrekkelig presist formulert i loven. En for stor del av avgjørelsen ble overlatt til barnevernnemndas skjønn. En av kritikerne av barnevernnemnda var Johs. Andenæs som påviste at et stort antall av sakene der det ble gitt påtaleunnlatelse med overføring til barnevernnemnda, ikke ble fulgt opp av denne. 4

I tillegg ble arbeidsskolen også kritisert. I følge Bødal 1961 fikk arbeidsskolen ganske snart et dårlig omdømme på grunn av alle rømningene og forbrytelsene som elevene foretok seg mens de var på institusjonen. 5 Det ble nødvendig å opprette lukkede avdelinger i Sem fengsel og Oslo kretsfengsel, og mange måtte overføres til disse avdelingene. Behandlingstiden var svært lang, og en fikk ikke fratrekk for varetekt. 6Ericsson 2005 gjengir et eksempel fra Helge Røstad på hvordan arbeidsskolen kunne virke: 7

«En ung lovbryter var i underretten dømt til arbeidsskole. Han anket dommen. Høyesterett tok anken til følge og fastsatte en ubetinget fengselsstraff på 10 måneder, med fullt fradrag for varetekt i 136 dager. Hadde den opprinnelige arbeidsskoledommen blitt stående, hadde gutten måttet sitte i minst ett år, høyst to år (anbringelsen var tidsubestemt) i stedet for ti måneder, og han hadde ikke fått fradrag for tida han hadde sittet i varetekt. Ved å bli dømt til vanlig fengsel i stedet for arbeidsskole, fikk han også mulighet for løslatelse på prøve etter å ha sonet 2/3 av dommen (iberegnet tida i varetekt). Resultatet ble at gutten ble løslatt etter vel to måneder i fengsel.»

I følge Ericsson 2005 gikk kritikken mot arbeidsskolen delvis ut på at den fremsto som svært urettferdig, og delvis på at den var ineffektiv. Dette gjorde at domstolene heller ikke var særlig ivrige til å bruke den som reaksjon.

Ericsson 2005 forklarer den dalende optimismen delvis med en sterkt stigende økning i barne- og kriminalitet. I årene 1954 til 1957 steg kriminaliteten i gruppen 14-17 år til nøyaktig det dobbelte i forhold til antallet unge i den alderen. Barnevernnemndene så ikke ut til å være i stand til å håndtere denne utviklingen. Johs. Andenæs omtalte situasjonen slik: 8

«Hvis man skal velge en tilspisset og provoserende formulering, som kan tjene til å sette diskusjonen i gang, kan man uttrykke situasjonen slik: Påtalemyndigheten har overlatt de unge lovovertrederne til barnevernet, og barnevernet har i stor utstrekning overlatt dem til seg selv.»

I 1955 ble spørsmålet om heving av den kriminelle lavalder igjen reist. Spørsmålet ble utredet av Straffelovrådet som avga sin innstilling i 1963. Straffelovrådet foreslo en egen lov for strafferettslige tiltak for ungdom samtidig som de foreslo å heve den strafferettslige lavalderen til 15 år. I 1965 ble lov 9. april 1965 nr. 3 om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar (ungdomsreaksjonsloven) vedtatt. Forslaget om å heve den strafferettslige lavalder ble imidlertid ikke fulgt opp av Stortinget, som viste til den negative utviklingen i ungdomskriminaliteten.

Ved vedtakelsen av den nye ungdomsreaksjonsloven ble reaksjonen arbeidsskole erstattet med reaksjonen ungdomsfengsel. I tillegg innholdt ungdomsreaksjonsloven en ny særskilt straffereaksjon, ungdomsarrest. Lovbestemmelsene om ungdomsarresten ble imidlertid aldri satt i kraft fordi en manglet en nødvendig anstalt, samtidig som erfaringene med lignende anstalter i utlandet var dårlige.

Ungdomsreaksjonsloven erstattet videre bestemmelsene i barnevernloven 1953 om forholdet til påtalemyndigheten. Reglene om påtaleunnlatelse etter barnevernloven ble erstattet med bestemmelser i ungdomsreaksjonsloven om overføring av saken til barnevernnemnda. Vilkårene i barnevernloven 1953 ble i det vesentlige opprettholdt, men det ble inntatt en ny bestemmelse i ungdomsfengselsloven § 3 som ga adgang til å gjenoppta straffeforfølgingen dersom påtalemakten fant at de tiltakene barnevernnemnda iverksatte, ikke var gode nok.

Ved vedtakelsen av ungdomsreaksjonsloven fikk særreaksjonene for unge lovbrytere en tydeligere strafferettslig preg enn ved behandling i arbeidsskolen. Ungdomsarrest skulle opprettes som en ny straffereaksjon. Den kunne brukes overfor lovbrytere under 21 år og skulle sones i egne anstalter eller særavdelinger i andre anstalter. Når særlige grunner tilsa det kunne også lovbrytere i alderen 21-23 år idømmes ungdomsreaksjoner. Ungdomsarresten skulle ha en varighet på inntil 60 dager, og en ønsket at bruk av slik ungdomsarrest skulle være en vekker for den unge lovbryteren. Arbeidskolebehandling ble omgjort til ungdomsfengsel. Opphold i ungdomsfengsel hadde en minstetid på ni måneder etter avgjørelse av Fengselsstyret og tolv måneder etter avgjørelse av direktøren. Maksimaltiden var fortsatt to år, men adgangen til å forlenge oppholdet utover dette ble fjernet. Det ble gjort fratrekk for tid i varetekt. På denne måten ønsket en å imøtegå kritikken arbeidsskolen var møtt med - at reaksjonen var urettferdig. Bødal 1969 viser at ungdomsfengsel ble hyppigere brukt enn arbeidsskole tidligere ble brukt, og at gjennomsnittsalderen var lavere i ungdomsfengselet enn i arbeidsskolen (18,2 år mot 19,6 år). 9Ericsson 2005 omtaler endringene som «en tyngdeoverføring i måten samfunnet møtte unge lovbrytere på - fra behandlings- og oppdragelsesmodellen til straffemodellen». 10 Fra vergerådsloven til arbeidsskoleloven og barnevernloven hadde hovedfokuset i samfunnets møte med de unge lovbryterne vært oppdragelse, omsorg og behandling. Med lovendringene i 1965 ble hovedfokus i langt større grad straff.

Ungdomsreaksjonsloven trådte, med unntak av bestemmelsen om ungdomsarrest, i kraft 1. februar 1966. Allerede før ikrafttredelsen av loven var ungdomsarresten kritisert, og bestemmelsen om denne reaksjonsformen ble aldri satt i kraft. Etter hvert ble også ungdomsfengselet kraftig kritisert. Også ungdomsfengsel var en langt strengere reaksjon enn vanlig fengsel. Da behandlingsoptimismen ikke lenger rådet, ble særreaksjoner tuftet på behandlingstanken oppfattet som urettferdige og virkningsløse. Ungdomsfengselsloven ble opphevet i 1975. Straffereaksjonen ungdomsfengsel ble dermed avviklet. Reglene om påtaleunnlatelse og overføring til barnevernnemnda ble gjeninntatt i barnevernloven 1953.

Debatten om hvordan samfunnet skulle håndtere barn som begår lovbrudd, fortsatte utover 1970-tallet. Sentralt i denne debatten sto spørsmålet om den strafferettslige lavalder skulle heves til 15 år. I 1978 kom St.meld. nr. 104 (1977-78) Om kriminalpolitikken (Kriminalmeldingen 1978). Formålet med meldingen var å skape en «allsidig debatt om kriminalpolitikk i videste forstand», og meldingen ble svært omstridt da den kom. Det ble i meldingen foreslått en rekke «kriminalpolitiske tiltak». Blant annet ble det drøftet ulike former for alternativer til fengsel, og samfunnstjeneste ble lansert som en reaksjonsform tiden var inne til å prøve ut. 11 Det ble videre foreslått at den strafferettslige lavalder skulle heves til 15 år, men at dette ikke skulle tre i kraft før etter en rimelig tilpasningsperiode på tre til fem år. Det var forutsatt at det skulle gjennomføres «aktive forsøk med hjelp og behandling som alternativ til bruk av fengselsstraff overfor den gruppen eldre barn og ungdommer det her er tale om».

Et slikt forsøk ble gjennomført i det såkalte Buskerudprosjektet. Dette var et delprosjekt under prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom». Resultatene fra Buskerudprosjektet er nærmere beskrevet i punkt 5.2.2 nedenfor.

Et annet delprosjekt under «Alternativ til fengsling av ungdom» var «Konfliktrådet i Lier, et forsøk på alternativ konfliktløsning». Delprosjektet skulle være et tilbud til førstegangs lovbrytere. Resultatene fra evalueringen av prosjektet forelå i 1983, og på grunnlag av disse ble landets kommuner oppfordret av Sosialdepartementet til å opprette ­konfliktråd. I 1988-89 var det opprettet 80-100 ­konfliktråd.

Opprettingen av konfliktrådene ble støttet av påtalemyndigheten. I 1983 sendte riksadvokaten ut sitt første rundskriv der han ga retningslinjer for hvilke saker som var egnet for konfliktrådsbehandling. I denne prøveperioden var bruken av konfliktrådet forutsatt gjennomført uten lovendringer. Erfaringen med konfliktrådsbehandlingen var imidlertid at enkelte spørsmål burde lovreguleres. I 1991 ble lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd (konfliktrådsloven) vedtatt. Loven trådte i kraft 1. september 1992.

Gjennom bruk av konfliktråd fikk samfunnet en måte å løse konflikter på utenfor det formelle rettsapparatet. Konfliktrådsbehandlingen er en form for «restorative justice», se nærmere om dette i punkt 3.4 nedenfor. Konfliktrådene bruker konfrontasjon som metode for å søke å løse motsetninger. Målsetningene med å benytte konfliktråd fremgår av Ot.prp. nr. 56 (1989-1990) s. 9:

«- Å styrke lokalsamfunnets mulighet til å ta seg av lettere lovbrudd ved egen hjelp og å «gi konfliktene tilbake til folket» uten at dette medfører svekking av rettssikkerheten

- Å behandle bagatellmessige saker enkelt og hurtig, og med en reaksjon som er rask og konkret i forhold til handlingen som er begått, derunder å øke muligheten for skadelidte for et raskt erstatningsoppgjør

- Å la partene i en konflikt gjøre opp seg imellom ved hjelp av en megler; dette kan medvirke til å forebygge gjentakelser og gjensidige fordommer

- Å la offeret få delta aktivt til å løse saken

- Å gi lovbryteren et alternativ til andre aktuelle reaksjonsformer, en reaksjonsform som ikke medfører en plett på rullebladet».

Bruken av konfliktråd har gjennom riksadvokatens rundskriv blitt utvidet i den tiden konfliktrådsloven har virket. Konfliktråd er ikke lenger kun et alternativ for førstegangs lovbrytere. Riksadvokaten har etter hvert åpnet for bruk av konfliktråd i flere typer saker. I tillegg har konfliktrådet utviklet seg, og flere konfliktråd har etter hvert tatt i bruk såkalte stormøter som metode. Der en velger å benytte stormøter, skjer meklingen ikke lenger bare i et møte mellom lovbryter og fornærmede, men i et møte der representanter fra lovbryterens nettverk og representanter fra det offentlige deltar.

Etter hvert ble den strafferettslige lavalder også hevet til 15 år, jf. lov 12. juni 1987 nr. 51. Loven trådte i kraft 1. januar 1990.

En annet forslag i Kriminalmeldingen 1978 var utprøving av samfunnstjeneste. Det ble forsøkt samfunnstjeneste i enkelte områder fra 1984 og på landsbasis fra 1988. Samfunnstjeneste innebar at domstolen påla den domfelte å utføre et bestemt antall timer ulønnet, samfunnsnyttig arbeid i fritiden over en nærmere angitt tidsperiode. I starten opererte Justisdepartementet med en veiledende aldersgrense på 17 år for å kunne idømme samfunnstjeneste, og i prøveordningen var kun en liten del av de som ble idømt samfunnstjeneste under 18 år. Ved lov 15. mars 1991 nr. 4 ble samfunnstjeneste innført som egen hovedstraff. Ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven i 2001 ble samfunnstjeneste erstattet av samfunnsstraff som i tillegg til samfunnsnyttig tjeneste også kan inneholde program eller andre kriminalitetsforebyggende tiltak. I forarbeidene til denne loven ble det påpekt at samfunnsstraff ofte vil være godt egnet for «unge lovbrytere som trenger en umiddelbar reaksjon med tydelige konsekvenser ved brudd». 12 I løpet av samfunnstjenesten og den etterfølgende samfunnsstraffens virketid har både reaksjonens innhold og anvendelse økt i omfang. Tabellen inntatt i punkt 4.2.3 viser at samfunnsstraff i dag er en sentral straffereaksjon der barn har begått lovbrudd.

I samme periode som mange av endringene foreslått i Kriminalmeldingen ble etablert (konfliktråd, økt strafferettslig lavalder og samfunnstjeneste), ble det også arbeidet med en ny barnevernlov. Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven 1992) trådte i kraft 1. januar 1993. Tiltakene i barnevernloven 1992, som er gjeldende barnevernlov, kan ses på som en videreføring av barnevernloven 1953. Vilkårene for inngrep i saker der barnet har alvorlige atferdsvansker, har blitt klarere med den nye loven. Etter barnevernloven § 3-1 har barneverntjenesten ansvar for å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer. Det fremgår også av forarbeidene til barnevernloven at tverrfaglig samarbeid anses som nødvendig og ønskelig. 13 Det er imidlertid blitt påpekt at reglene om kommunikasjon mellom barnverntjenesten og andre etater og persongrupper er svært kompliserte og at det er behov for forenkling. 14

I løpet av de første årene på 1990-tallet skjedde det således en del større endringer i lovgivningen som har hatt betydning for behandlingen av barn som har begått lovbrudd. Den strafferettslige lavalder ble hevet til 15 år i 1990, og samfunnstjeneste ble etablert som egen straffart i 1991. Med ikrafttredelsen av konfliktrådsloven i 1992 ble kommunene pålagt å opprette konfliktråd, og året etter trådte den nye barnevernloven i kraft.

De siste 15 årene har i langt mindre grad vært preget av lovgivervirksomhet på dette området enn de første 15 årene etter Kriminalmeldingen 1978 ble avgitt. Enkelte lovendringer har hatt betydning for barn som har begått straffbare handlinger, likevel har det ikke vært like mange store lovendringer som i den forutgående perioden. En lovendring fra den senere tid ser imidlertid ut til å ha hatt særlig betydning. Ved lov 1. august 2003 nr. 86 ble FNs konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) inkorporert i lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Norge ratifiserte barnekonvensjonen allerede i 1991. Inkorporeringen av konvensjonen og den særlige stilling konvensjonen dermed er gitt i norsk rett, kan likevel synes å ha hatt betydning. Dette både ved tolkningen av de norske rettsreglene og ved at fokuset på at barn som har begått lovbrudd, har særlige rettigheter etter denne konvensjonen, synes å ha økt.

Selv om den senere tid ikke har vært preget av store lovendringer som har endret reaksjonene samfunnet har til rådighet der barn har begått straffbare handlinger, har det vært arbeidet med å finne frem til bedre reaksjoner. Perioden synes å ha vært preget av en rekke forsøksprosjekter der ulike reaksjonsformer har vært prøvd ut. Utvalget har i punkt 5.2 nedenfor gjennomgått enkelte av disse prosjektene.

3.1.2 Forslag i St.meld. nr. 20 (2005-2006) Alternative straffereaksjoner overfor unge lovbrytere

I St.meld. nr. 20 (2005-2006) Alternative straffereaksjoner overfor unge lovbrytere ble spørsmålet om hvordan samfunnet skal håndtere lovbrytere mellom 15 og 18 år drøftet. Målet med stortingsmeldingen var å legge til rette for en grunnleggende gjennomtenking av hvordan bruken av fengselsstraff overfor barn mellom 15 og 18 år kan reduseres, og hvordan straff bedre kan tilpasses lovbrytere i denne aldersgruppen når en ikke unngår bruk av ubetinget fengselsstraff. Forslagene som ble fremsatt i stortingsmeldingen, er oppsummer slik i meldingens punkt 1.3:

«– Det er eit mål både ved straffeutmåling og val av reaksjon å ikkje bruke eit strengare verkemiddel enn det som er strengt nødvendig for å skjerme samfunnet. Dette prinsippet må liggje til grunn for all bruk av straff overfor barn og unge.

– Regjeringa vil foreslå ei avgrensing i gjeldande straffelov som går ut på at den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bli dømd til fengsel utan vilkår berre når det er særleg påkravd. Regjeringa vil også foreslå eit forbod mot at fengselsstraffa for desse lovbrytarane kan overstige 8 år.

– Det må utviklast eit breitt spekter av alternative reaksjonar til fengsel, og bruken av reaksjonane må tilpassast typen lovbrot og situasjonen til den unge.

– Regjeringa foreslår eit forbod mot å pågripe og fengsle personar under 16 år, og eit forbod mot å fengsle personar under 18 år for meir enn ei veke om gongen. Regjeringa vil også vurdere om det bør setjast ei øvre grense for kor lenge nokon under 18 år kan bli sitjande i varetekt.

– Regjeringa går inn for å lovfeste eit forbod mot at personar under 18 år kan utsetjast for fullstendig isolasjon i varetekt.

– Dersom behovet for fengsling er til stades, skal hovudregelen vere bruk av fengslingssurrogat framfor fengsel når den sikta er under 18 år. Regjeringa ønskjer at barnevernsinstitusjonar i stor grad skal brukast som fengslingssurrogat. Regjeringa meiner det er viktig å få på plass eigna fengslingssurrogat for barn og unge mellom 16 og 18 år der den unge ikkje blir halden isolert, og der personellet har relevant kunnskap og erfaring.

– Regjeringa vil vurdere å endre vilkåret i straffeprosesslova § 188 om samtykke for plassering i institusjon eller kommunal bueining slik at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) får ei plikt til å stille institusjonsplass til disposisjon dersom vilkåra etter barnevernlova er oppfylte.

– Regjeringa vil arbeide for at personundersøkinga skal bli eit sentralt og gjennomgåande dokument i arbeidet med unge som skal følgje barnet frå etterforskinga er avslutta, til straffa er gjennomført. Personundersøkinga skal vere obligatorisk der unge lovbrytarar under 18 år er sikta i ei straffesak.

– Regjeringa vurderer å endre barnevernlova slik at barnevernet kan påleggjast ei plikt til å peike ut mentor.

– Konfliktrådsordninga bør etter regjeringa si meining gjerast obligatorisk slik at påtalemakta skal påleggjast å overføre saker til konfliktrådet når gjerningspersonen er under 18 år. Regjeringa vil komme tilbake til ei nærare avgrensing når eit lovforslag blir sendt ut på høyring.

– Regjeringa vil vurdere å endre straffelova slik at domstolane i saker der ungdom mellom 15 og 18 år vil bli dømde til ei fengselsstraff på vilkår, blir pålagde å vurdere om det bør setjast vilkår som er særleg eigna til å ha ein rehabiliterande verknad.

– Regjeringa går inn for at samfunnsstraff som alternativ reaksjonsform skal aukast, og særleg overfor unge lovbrytarar må samfunnsstraffa brukast meir.

– Gjeldande regelverk opnar både for påtaleavkall med vilkår og vilkårsdom der tiltak etter barnevernlova høyrer med. Dessutan opnar gjeldande regelverk for varetekt og soning i barnevernsinstitusjon. Regjeringa vil ta initiativ til å sjå nærare på om desse ordningane blir brukte ofte nok. Målet med ein slik gjennomgang er å identifisere hindringar slik at ordningane kan takast oftare i bruk.

– For å sikre nærleik til familie, nærmiljø og lokalt nettverk vil regjeringa gi fengsels- og varetektsinnsette under 18 år eit spesialtilpassa tilbod i kvar av dei seks regionane til kriminalomsorga.

– Hovudregelen i dei tilfella der fengsel utan vilkår er nødvendig, skal vere open soning, men slik at fridomsstraffa tidlegast mogleg blir erstatta av andre og mindre inngripande soningsformer.

– Det er viktig å utvikle gode mottaksrutinar spesielt tilpassa behova til dei unge og etablere ansvarsgrupper så raskt som mogleg etter innsetjinga. Meininga med ansvarsgrupper er å leggje til rette for gode og varige tiltak etter lauslatinga.

– Regjeringa går inn for ein meir aktiv bruk av overføringar etter straffegjennomføringslova § 12 og § 16 og vil foreslå å endre § 16 for å gjere ordninga med gjennomføring av straff utanfor fengsel meir tilgjengeleg for unge domfelte.

– Vilkåra i straffegjennomføringslova § 42 må mjukast opp slik at føresegnene om prøvelauslating blir lettare å bruke for barn og unge under 18 år.

– Regjeringa vil gjennomføre eit pilotprosjekt for unge lovbrytarar med utgangspunkt i den svenske KrAmi-modellen.

–Regjeringa vil innføre ein tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging frå ulike etatar ved lauslating.

– Regjeringa vil prøve ut ei ordning med oppfølgingsgrupper for å sikre god og tverrfagleg oppfølging etter lauslating frå fengsel.

Bemanning og kompetanseutvikling

– Oppfølginga av unge lovbrytarar vil i fleire tilfelle krevje meir personell enn andre grupper. Bemanningsnivået vil vere avhengig av den konkrete utforminga og bruken av dei ulike tiltaka. Regjeringa vil komme tilbake til korleis løyvingane skal tilpassast i samband med dei årlege budsjetta.

– Kompetansen hos samarbeidande profesjonar må styrkjast.

Tverrfagleg samarbeid

– Regjeringa går inn for å utvikle rutinar for korleis foreldre, politi, barnevern, skule, helsevesen, domstolar og kriminalomsorga skal samarbeide når barn og unge bryt lova.

– Regjeringa foreslår at det bør utviklast eit tettare samarbeid mellom rettsvesen og barnevern. Straffelova og barnevernlova bør gjennomgåast med tanke på å få dette til.

– Personundersøking, individuell plan og etablering av ei mentorordning skal vere sentrale element for å sikre ei individuell og heilskapleg oppfølging av unge lovbrytarar i fengsel. Det er viktig at dei planane som kriminalomsorga har sjølv, blir samordna med den individuelle planen etter helse- og sosiallovgivinga som for mange av dei aktuelle personane bør liggje føre og vere operative ved lauslating.

Forsking og utviklingsarbeid

– Regjeringa vil stimulere til ytterlegare forsking om unge lovbrytarar, inkludert bruken av straff og tvang og effekten av dette. Forskinga bør også omfatte unge lovbrytarar med minoritetsbakgrunn, som er ei særleg utsett gruppe.

– Det er nødvendig at prinsipp og metodar for arbeidet med unge lovbrytarar blir drøfta breitt og tverrfagleg. Regjeringa vil setje i gang eit slikt arbeid.

Framtidig organisering av reaksjonssystemet

– Regjeringa foreslår å setje ned eit utval som skal komme med forslag til alternative straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar. Det vil høyre med til mandatet til dette utvalet å vurdere om det kan vere formålstenleg å leggje om i retning av eit mogleg einspora system med ein prosess der ein eller fleire reaksjonar blir fastsette samtidig for unge lovbrytarar under 18 år. Utvalet skal i vurderinga av forslag til alternative straffereaksjonar ta omsyn til at svært mange av dei unge lovbrytarane som sit i fengsel per i dag, har utanlandsk bakgrunn, og ta omsyn til dei særskilte behova som denne gruppa kan ha. »

3.2 Straff

Det følger av Grunnloven § 96 at «[i]ngen kan dømmes uden efter lov, eller straffes uden efter Dom». Bestemmelsen konstitusjonsfester legalitetsprinsippet i strafferetten. Det kreves dermed hjemmel i lov for å statuere straffansvar og for å idømme en strafferettslig reaksjon. Bestemmelsen sikrer også at straffeskyld bare kan fastslås ved dom, med mindre gjerningspersonen erkjenner eller vedtar straffeskyld. I tillegg til de krav Grunnloven stiller ved ileggelse av straffereaksjoner, stiller også Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) krav til rettergangen ved ileggelse av straff. Ved bruk av alternative tiltak til straff må både de krav som følger av Grunnloven og de krav som følger av EMK, ivaretas. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende hva som regnes som «straff» etter Grunnloven og EMK.

I norsk rett har Andenæs 1976 sin definisjon av straff som et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde, lenge vært den alminnelige definisjonen av hva straff er. 15 Høyesterett ga sin tilslutning til denne definisjonen i Rt. 1977 s. 1207.

Hva som er straff i EMK sin forstand, er autonomt innenfor hele konvensjonsområdet. Det vil si at en konvensjonsstat ikke kan komme unna at en reaksjon er å anse som straff i EMK sin forstand selv om den ikke er å anse som straff i konvensjonsstatens interne rett. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i sin praksis lagt til grunn at intern klassifisering, handlingens art og reaksjonens strenghet er kriterier for vurderingen av om en sanksjon er å anse som straff. 16 Konsekvensen av at en reaksjon er å anse som straff i EMK sin forstand, er at de krav til rettergangen som følger av EMK, må ivaretas selv om reaksjonen ikke er å anse som straff i intern norsk rett. Dette har betydning for utformingen av alternative reaksjoner til straff.

Straff blir, som beskrevet ovenfor, tradisjonelt definert som et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal føles som et onde. Straff er dermed en bevisst påføring av et onde på lovovertrederen. Dette reiser spørsmål om hva som er straffens begrunnelse. Hva vil vi oppnå med straffen? Og hvordan kan vi moralsk forsvare en slik tilføyelse av et onde? Dette er spørsmål som har vært diskutert fra begynnelsen av vår sivilisasjon. Utvalget har ikke anledning til å gå grundig inn i disse omfattende problemstillingene. Straff av unge lovbrytere reiser imidlertid særlige problemstillinger i tilknytning til begrunnelsen for å straffe. Hvilken betydning har det at en antar at barn har en lavere evne til straffeskyld enn voksne? Og hvilken betydning har det at straffen ofte vil være mer belastende for unge enn for voksne lovbrytere? Hvordan en betrakter disse spørsmålene, vil både ha betydningen for utformingen av straffereaksjoner som kan ilegges barn, og ved straffeutmålingen der barn er domfelt for straffbare handlinger. Utvalget vil derfor her kortfattet gå noe nærmere inn på disse problemstillingene, sett i lys av de «alminnelige» begrunnelser for å straffe.

En deler gjerne teoriene om straffens begrunnelse og formål i to hovedgrupper. Etter gjengjeldelses- og soningsteorier er straffens formål først og fremst å oppfylle rettferdighetskrav. Slike teorier betegnes som absolutte straffeteorier. Etter utilitaristiske teorier (nytteteorier) er det ikke noen oppgave for staten å tilfredsstille et absolutt rettferdighetskrav dersom dette ikke gavner samfunnet. Slike teorier betegnes som relative straffeteorier.

I Norge er det i dag de relative teorier som dominerer, både i strafferettsteorien og i kriminalpolitikken. Justisdepartementet uttaler i forarbeidene til straffeloven 2005 at det gir dårlig mening å si at formålet med straffen er gjengjeldelse. Videre uttales det at 17

«[d]epartementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således forebyggelse – prevensjon – som sitt formål. Prevensjonsformålet er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel måtte skje.»

Ved å legge til grunn at straffen har en nytteverdi åpner en for spørsmålet om straffen faktisk hindrer kriminalitet. Dersom en kan oppnå samme nytten uten å påføre et onde, vil det påførte ondet ikke ha noen nytte. Dette gjør at spørsmålet om et så strengt middel som straff er nødvendig for å oppnå den ønskede nytten også melder seg. Disse spørsmålene er søkt belyst i diskusjonen om straffens tilsiktede og ikke tilsiktede virkninger.

Straffen har, som nevnt, et preventivt formål. Ved å straffe ønsker en å oppnå individualpreventive og/eller allmennpreventive virkninger. I tillegg ønsker en, som nevnt, også å forebygge sosial uro. Bruk av straff må samtidig ses i sammenheng med ønsket om å verne samfunnet, herunder individets menneskerettigheter.

Straff kan ha flere ulike former for individualpreventive virkninger. Straffen kan virke uskadeliggjørende, avskrekkende og forbedrende. Straffen virker uskadeliggjørende ved at en lovbryter for en tid fysisk hindres fra å foreta nye straffbare handlinger. Dersom straffen oppleves så negativ at lovbryteren avstår fra fremtidige handlinger, virker straffen avskrekkende. Der lovbryteren tar innover seg at den straffbare handlingen var gal og forstår hvorfor den er det, har straffen hatt en forbedrende virkning.

Straff kan ha allmennpreventive virkninger ved at den virker avskrekkende overfor andre. Ved at det finnes en generell mulighet for å bli straffet, ønsker en å oppnå at personer som er i en situasjon der et lovbrudd er en aktuell handling, velger å avstå fra å utføre denne. Et valg om å avstå fra straffbare handlinger kan også følge av kost/nyttevirkninger av straffen. Dette skjer ved at den potensielle lovbryter avveier om de mulige kostnadene ved en straffbar handling, er større enn fordelene som kan oppnås av denne, og på dette grunnlaget velger å ikke utføre en slik handling. I tillegg kan straff ha vanedannende og holdningskapende virkning, ved at straffetrusselen og straffehåndhevingen bidrar til å forsterke moralske normer.

Straff kan bidra til å opprettholde en sosial ro ved at den fornærmede eller samfunnets følelse av urett, frykt eller aggresjon stagges. Dersom den fornærmede eller andre som ikke er direkte rammet av handlingen, opplever lovbruddet som en krenkelse som burde vært gjengjeldt, eller føler en angst for noe de mener de burde vært beskyttet mot, kan det skape uønsket privat rettshåndhevelse. Straff kan vise den krenkede at det blir reagert mot lovbruddet i tilstrekkelig grad, og dermed bidra til at befolkningen føler seg trygg og beskyttet.

Begrunnelsene for å straffe har betydning ikke bare for legitimeringen av et strafferettsinstitutt, men også i straffeutmålingen som skal skje i hver enkelt sak. Ved straffeutmålingen ser en hen til handlingens objektive grovhet og gjerningspersonens skyld. En rekke forhold ved handlingen eller gjerningspersonen kan ha formildende eller skjerpende betydning. I tillegg legger domstolene tradisjonelt også ofte vekt på hvilken virkning straffen er antatt å ha. Som nevnt ovenfor, er det i denne sammenheng enkelte særlige spørsmål som reiser seg der lovbryteren er svært ung.

Barn har normalt en lavere skyldevne enn voksne. Ettersom barn ikke er fullt utviklet, er de ikke alltid i stand til, eller har en begrenset evne til, å se konsekvensene av sine handlinger. Barnets lavere skyldevne gjenspeiles i lovverket ved at barn under 15 år antas å ikke ha tilstrekkelig skyldevne til å straffes. Barn under 15 år tilhører gruppen «utilregnelige». Evnen til å utvise skyld øker med barnets modenhetsnivå. I hvilken grad barn modnes, varierer fra barn til barn. En har likevel fiksert alderen 15 år som det tidspunktet da de fleste barn antas å ha tilstrekkelig modenhetsnivå til å forstå konsekvensene av sine lovbrudd og til å ta de konsekvensene en straff medfører. En 15-åring er likevel ikke voksen. Barn modnes gradvis, og normalt vil en 17-åring være mer moden enn en 15-åring. Likedan vil en 23-åring normalt være mer moden enn en 17-åring. Det blir derfor tatt hensyn til barnets alder i vurderingen av hvilken straffereaksjon som i det enkelte tilfelle skal benyttes og hvilket innhold denne reaksjonen skal ha. I forhold til fengsel vil dette være en vurdering av om fengselsstraff skal idømmes og eventuelt hvor lang straffen skal være.

I enkelte tilfeller vil det ondet en påfører en domfelt, virke mer tyngende for barn enn for voksne. Dette gjelder i første rekke fengselsstraff. Barns opplevelse av tid og deres tidshorisont er annerledes enn for voksne. Derfor vil fengselsstraff normalt kunne virke mer tyngende på barn enn voksne. Ikke bare fordi horisonten er kortere, men også fordi tidsopplevelsen i øyeblikket er annerledes. Barn er fortsatt under utvikling, og derfor vil det å bli revet løs fra sine vanlige lærings- og sosialiseringsrammer ha større konsekvenser. Tidsaspektet og konsekvensene av å være ute av normale erfaringsarenaer er annerledes for barn enn for voksne.

På bakgrunn av de særskilte problemstillingene som oppstår når barn har begått straffbare handlinger, har en på ulike vis søkt å tilpasse strafferettsinstituttet særlig til disse tilfellene, se oversikt over de historiske linjene i punkt 3.1.1 ovenfor. Gjennom hele forrige århundre har det vært en pågående diskusjon om barn skal møtes med straff eller med andre tiltak som opplæring og/eller behandling. De skisserte problemstillingene har følgelig også betydning for vurderingen av om barn skal møtes med reaksjoner i strafferettspleien eller behandling i barnevernet, se utvalgets vurdering i kapittel 9 nedenfor.

De skisserte problemstillingene har også betydning for straffeutmålingen i den enkelte sak. Barnets begrensede evner til å se konsekvensene av sine handlinger svekker allmennprevensjonens betydning. Samtidig har de individualpreventive hensyn tradisjonelt hatt sterkere betydning der domfelte er svært ung. Dette kan påvirke vurderingen av om fengselsstraff skal idømmes ettersom det er antatt at en slik straff har begrenset individualpreventiv effekt. Fordi fengselsstraff kan ha en negativ individualpreventiv effekt, har en i svært begrenset utstrekning ønsket å idømme barn slik straff. I Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2004 s. 804 drøfter flertallet disse problemstillingene nærmere:

«Selv om hensynet til den generelle lovlydighet tilsier at det i sin alminnelighet må reageres med ubetinget fengsel mot en så grov voldshandling, er situasjonen etter min mening en annen for helt unge lovbrytere. En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentligere er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger av fengselsstraffen. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne. En samfunnsstraff som i denne sak er dessuten - som førstvoterende peker på - en meget følbar reaksjon»

Selv om de individualpreventive hensyn er antatt å ha en særlig tyngde i saker der barn har begått straffbare handlinger, betyr ikke dette at de allmennpreventive hensyn er uten vekt i disse sakene. I Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2002 s. 1689 er vekten av det allmennpreventive hensynet drøftet særlig i forhold til fartsoverskridelser:

«I saker om grov fartsovertredelse veier allmennpreventive hensyn tungt. Utviklingen når det gjelder trafikkulykker er bekymringsfull. Av Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet på veg 2002-2011 fremgår det at den positive utviklingen man en årrekke var inne i med hensyn til antall drepte i trafikken, er stoppet opp, og det gis uttrykk for at det er personer i alderen 16 til 26 år som er mest ulykkesutsatt, se sammendraget side 9. Selv om dette riktignok ikke refererer seg utelukkende til fartsovertredelser, er det klart at fartsovertredelser er et særlig problem, ikke minst blant unge sjåfører. Straffens allmennpreventive funksjon har en særlig adresse til denne gruppen lovovertredelser og lovovertredere.

På den annen side bør det foreligge sterke grunner for å idømme personer ned mot 17 år ubetinget fengsel, selv om det dreier seg om en kort straff. Riktignok dreier det seg i denne saken om en grov fartsoverskridelse. Fartsoverskridelsen er en del høyere enn i dommen fra 1994, men i den saken inngikk kjøringen i en politijakt som kunne ha utviklet seg farlig. I vår sak må det legges til grunn at det ikke oppsto noen farlig situasjon. Selv om det var et veikryss litt etter det sted der strekningen for fartsmålingen sluttet, var strekningen oversiktlig.

Når det som her er sagt, ses i lys av lovforarbeidenes uttalelser om at samfunnsstraff bør benyttes i noe større utstrekning enn samfunnstjeneste tidligere, er jeg - under en viss tvil - kommet til at det er grunnlag for å reagere med samfunnsstraff i dette tilfellet. Men av allmennpreventive hensyn bør det - som i sakene fra 1993 og 1994 - også idømmes en ubetinget bot, jf. straffeloven § 28a femte ledd. Boten settes til kr 3.000, subsidiært ti dager fengsel. I betraktning av at straffen også skal omfatte enkelte andre forhold enn fartsovertredelsen, mener jeg at samfunnsstraffen bør settes til 36 timer. Jeg har da tatt hensyn til den idømte boten.»

Drøftelsen viser at de allmennpreventive hensyn ikke er uten vekt i saker der barn har begått straffbare handlinger.

Utvalget har i kapittel 9.5 nedenfor drøftet nærmere hvilke hensyn som bør vurderes i straffeutmålingen der den domfelte er under 18 år.

3.3 Behandling

Reaksjoner og tiltak i barnevernet rettet mot barn med atferdsvansker blir gjerne omtalt som behandling. I dette ligger det at en ønsker å forbedre barnets problematferd. Falck 2006 påpeker at selv om forventningene til barnevernet ligger nær forventningene som rettes til helseinstitusjonene om behandling, så er det ikke en forventning om at barnevernet skal drive ren somatisk eller psykiatrisk behandling på linje med helseinstitusjonene. 18

En viktig målsetting med samfunnets reaksjoner overfor lovbrytere er rehabilitering og forebygging av ny kriminalitet. Innenfor denne rammen drøftes forholdet mellom straff og behandling. Behandlingsbegrepet omfatter i denne sammenhengen psykologiske, pedagogiske og sosialfaglige tiltak som psykoterapi og andre former for samtalebehandling, program for sosial ferdighetstrening og sinnemestring, familie- og nærmiljøbasert behandling samt institusjonsbehandling, også omtalt som miljøterapi. Behandlingen kan foregå individuelt eller i grupper. For å understreke det felles formålet med slike tiltak, vil utvalget omtale dette som rehabiliterende behandling. Et videre begrep, psykososiale intervensjoner, blir brukt om tiltak som skal bidra til positivt evaluerte forandringer hos lovbrytere. I tillegg til rehabiliterende behandling kan disse omfatte undervisning, arbeidstrening, påvirkningsprogrammer og jobbsøking samt «myke» strafferettslige virkemidler som prøveløslatelse, mekling og samfunnstjeneste. En forsøker med andre ord, gjennom sosial påvirkning å motivere, veilede og støtte lovbrytere i deres rehabilitering og på en slik måte at en forebygger nye lovbrudd.

Det er i første rekke barneverntjenesten som har ansvar for rehabiliterende behandling og psykososiale intervensjoner overfor unge lovbrytere. Andre sektorer har imidlertid ansvar for enkelte former for slik behandling. Selv om barneverntjenestens hovedoppgave er å drive behandling mens kriminalomsorgens hovedoppgave er å øve samfunnsvern, er det ingen vanntette skott mellom disse sektorenes virksomhet. Kriminalomsorgen driver dels med psykososiale intervensjoner ved bruk av strafferettslige virkemidler som illustrert ovenfor og rehabiliterende behandling eksempelvis ved bruk av ulike programmer, både som del av samfunnsstraffen og som innhold i fengselsstraffen. Samtidig er institusjonsplassering på grunnlag av straffbare handlinger vurdert som straff i forhold til Norges menneskerettslige forpliktelser, selv om slik plassering skjer i regi av barneverntjenesten og som ledd i en behandling av barnet.

3.4 Restorative justice

«Restorative justice» 19 er en teori som vektlegger at en skal gjenopprette skaden som er forårsaket av eller oppstått som en følge av kriminell atferd. 20 Dette oppnås best gjennom et samarbeid mellom alle berørte parter.

Praksis og program innenfor denne tradisjonen har som målsetting å holde gjerningspersonen ansvarlig og redusere tilbakefall til kriminalitet gjennom uformell involvering av lokalsamfunnet og ulike former for tilsyn eller overvåking. En arbeider for å restituere/rehabilitere de som har blitt utsatt for kriminelle handlinger. De som er mest direkte involvert og berørt av kriminalitet, skal få anledning til delta fullt og helt i reaksjonen hvis de ønsker det.

Fire kjerneverdier ligger til grunn for restorative justice: (1) Legge til rette for et frivillig møte mellom offer, gjerningsperson og medlemmer av lokalsamfunnet der en drøfter den kriminelle handlingen og dens ettervirkninger, (2) gjerningspersonen forventes å forplikte seg til å reparere skaden vedkommende har forårsaket, (3) offer og gjerningsperson skal reintegreres som fullverdige, bidragende medlemmer av samfunnet og (4) partene som er direkte involvert i eller berørt av en kriminell handling, får et tilbud om å delta i løsningen av problemet.

Restorative justice-tankegangen vokste frem på 1970-tallet, men bygger på tankegods fra tidligere bevegelser og ulike religiøse og kulturelle tradisjoner. 21 I denne sammenheng er ofte konfliktløsningstradisjoner fra urbefolkningen i Nord-Amerika, Australia og New Zealand fremhevet. 22 I Norge er det konfliktrådet som er primærleverandør av restorative justice-løsninger, se nærmere om opprettelsen av konfliktråd i punkt 3.1.1 ovenfor. Likevel ser en at også ulike andre aktører benytter seg av restorative løsninger for å håndtere konflikter. Blant annet ble det i media kjent at politiet i Oslo benyttet seg av stormøte da en gjeng gutter under den strafferettslige lavalder antastet en rekke kvinner i Oslo sentrum våren 2008. 23 Ved bruk av restorative justice-løsninger i strafferettspleien er det likevel først og fremst behandling i konfliktrådet som benyttes. Mekling i konfliktrådet kan brukes som et alternativ til gjennomføring av en straffesak, jf. straffeprosessloven § 71a, eller som en del av en straff ved betinget dom, jf. straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav h, eller samfunnsstraff, jf. straffegjennomføringsloven § 53 første ledd bokstav c.