8 Fremmed rett

8.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om

«...å sjå på dei andre nordiske landa sine reaksjonsformer og reaksjonssystem for denne gruppa lovbrytarar, og vurdere om det derifrå kan hentast erfaringar som kan kome til nytte i utvalet sitt arbeid.»

I tillegg er utvalget også bedt om å se på hvordan lovgivningen i de andre nordiske landene er utformet med tanke på å oppfylle barnekonvensjonens bestemmelser.

Utvalget har hentet inn informasjon om reaksjonsformer og reaksjonssystemer fra de øvrige nordiske landene. I tillegg har utvalget særlig sett på innføringen av såkalte «youth conferences» i Nord-Irland. Begrunnelsen for at utvalget har valgt å se nærmere på Nord-Irland, er at det her er satt i verk ordninger som skiller seg vesentlig fra hvordan unge lovbrytere blir håndtert i de øvrige europeiske land.

8.2 Sverige

8.2.1 Innledning

Justisdepartementet har hentet inn en utredning om rettstilstanden i Sverige fra Kriminalvården, Kriminalvårdstyrelsen i Sverige. Denne er i sin helhet trykket i St.meld. nr. 20 (2005-2006) s. 37-41. Utvalget bygger i hovedsak sin forståelse av svensk rett på denne utredningen. Utvalget har i tillegg supplert denne med informasjon mottatt fra Kriminalvården, Socialstyrelsen og Statens institutions styrelse SiS, informasjon innhentet fra offisielle svenske nettsteder samt utvalgets studietur i Sverige. 1

Den strafferettslige lavalderen i Sverige er 15 år. Lovbrudd begått av barn under 15 år, kan i visse tilfeller etterforskes. I tillegg kan lovbrudd begått av barn under 15 år, i visse tilfeller domstolsbehandles. Det er i tilfelle ikke snakk om tiltale, men en såkalt «bevistalan». Denne muligheten benyttes imidlertid sjelden.

8.2.2 De alminnelige straffereaksjoner

8.2.2.1 Innledning

De alminnelige straffereaksjoner i svensk rett kan også benyttes der barn har begått lovbrudd. Slike straffereaksjoner kan gjennomføres i frihet eller i fengsel.

8.2.2.2 Straffereaksjoner som gjennomføres i ­frihet

Barn som har begått lovbrudd, kan idømmes bøter også der loven i sin alminnelighet ikke åpner for bruk av bøter.

Betinget dom kan idømmes der bøter ikke er en tilstrekkelig straffereaksjon. Betinget dom kan forenes med bøter eller samfunnstjeneste. Etter det utvalget har fått opplyst kan imidlertid samfunnstjeneste ikke benyttes ovenfor barn, se nedenfor.

«Skyddstilsyn» er straffegjennomføring i frihet. Den dømte får en prøvetid på tre år. Det første året føres det tilsyn med den dømte gjennom den svenske friomsorgen. Der den dømte ilegges «skyddstilsyn», inngås det kontrakt med friomsorgen. «Skyddstilsyn» kan forenes med fengsel, samfunnstjeneste og kontraktsvård.

«Kontraktsvård» er et alternativ til fengselsstraff. Målgruppen er lovbrytere som normalt ville blitt dømt til fengsel, men hvor straffeskylden i vesentlig grad skyldes rusmisbruk og den tiltalte er villig til å underkaste seg «vård» og behandling. Også andre omstendigheter som tilsier «vård» og behandling kan tilsi bruk av «kontraktsvård». Det svenske begrepet «vård» kan oversettes til «omsorg» eller «pleie» på norsk.

Voksne kan også idømmes «samhälletjänst». Den svenske Socialstyrelsen opplyser at denne reaksjonen ikke kan benyttes ovenfor barn.

8.2.2.3 Bruk av fengsel der barn har begått ­lovbrudd

For at barn under 18 år som har begått lovbrudd, skal kunne idømmes ubetinget fengsel, må det foreligge «synnerliga skäl». For at ungdom i alderen 18 til 20 år skal kunne idømmes ubetinget fengsel må det foreligge «särskilda skäl». Ved straffeutmålingen skal det tas særlig hensyn til alderen der lovbruddet er begått før lovbryteren har fylt 21 år. I disse tilfellene kan det heller ikke idømmes fengselstraff på livstid.

Normalt prøveløslates innsatte etter å ha sonet to tredjedeler av straffen. Prøvetiden ved prøveløslatelse er minste ett år.

Ved kortere straffer enn fengselsstraff i opp til seks måneder kan det i enkelte tilfeller benyttes soning i det fri med elektronisk kontroll (fotlenke).

Kriminalvården opplyser at det finnes særskilte avdelinger og plasser i fengslene for ungdom, men at flertallet av ungdommene plasseres sammen med eldre innsatte.

8.2.3 Særskilte straffereaksjoner for ungdom

8.2.3.1 Innledning

Sverige har flere straffereaksjoner som er særskilt tilpasset barn og unge som har begått lovbrudd. I forbindelse med en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2007, ble straffereaksjonssystemet noe forandret med det formål å minske bruken av bøter, fengsel og «sluten ungdomsvård». Her redegjøres det nærmere for de særskilte reaksjonene «ungdomsvård» , «ungdomstjänst» og «sluten ungdomsvård» .

8.2.3.2 «Ungdomsvård»

Fra 1. januar 2007 ble den tidligere straffereaksjonen «överlämnande til vård innom socialtjänesten» erstattet med «ungdomsvård». Barn og unge som begår lovbrudd, skal i første rekke tas hånd om av sosialtjenesten ved at straffereaksjonen «ungdomsvård» benyttes. Det er to former for gjennomføring av reaksjonen «ungdomsvård». Reaksjonen kan enten gjennomføres i henhold til socialtjänstlagens bestemmelser. Det skal i tilfelle inngås en ungdomskontrakt. Denne erstatter den tidligere «vårdplanen». Gjennomføring i henhold til socialtjänstlagens bestemmelser skjer der «ungdomsvården» er frivillig fra den unges side. Der gjennomføringen ikke er frivillig, må den eventuelt gjennomføres i henhold til bestemmelsene i lagen med särskilda bestämmelser om vård av unga (LVU). Der «ungdomsvården» gjennomføres i henhold til LVUs bestemmelser, skal det fortsatt opprettes en vårdplan. Den svenske Socialstyrelsen opplyser at barnet kan plasseres utenfor hjemmet ved begge typer «ungdomsvård».

Det er domstolen som beslutter at det skal tas i bruk «ungdomsvård». Det er imidlertid sosialtjenesten som bestemmer hvor lenge straffereaksjonen skal benyttes. Reaksjonens lengde avhenger av barnets «vårdbehov» og ikke lovbruddets art.

For at reaksjonen skal benyttes må det etter den siste lovreformen foreligge et særskilt behov for «vård». Dette er i forarbeidene forklart med at «ungdomsvård» kun skal benyttes der det etter en kvalifisert vurdering anses å være en risiko for at ungdommen skal begå nye lovbrudd, jf. Prop. 2005/06:165 s. 55. Der det ikke foreligger slik risiko, bør i stedet ungdomstjeneste idømmes. Formålet med reaksjonen skal blant annet være å forebygge nye lovbrudd.

«Ungdomsvård» med ungdomskontrakt

I de fleste tilfellene der «ungdomsvård» idømmes, vil det inngås en ungdomskontrakt. Mekling kan inngå som en del av ungdomskontrakten. Retten må forsikre seg om at den unge samtykker til innholdet av kontrakten. 2

Dersom lovbryteren i vesentlig grad unnlater å oppfylle kontrakten, skal påtalemyndigheten i stedet for å ta saken tilbake til domstolen i første omgang gi lovbryteren et varsel. Dette skal helst skje ved et personlig møte der følgene av fortsatt mislighold klargjøres.

Ved brudd på ungdomskontrakten skal domstolen i dømme en ny straffereaksjon. Slik reaksjon kan også være en ny ungdomskontrakt med et annet innhold.

«Ungdomsvård» i henhold til LVU

I de tilfellene der det idømmes «ungdomsvård» i henhold til LVU skal det opprettes en «vårdplan». Arten, omfanget og varigheten av «vården» skal fremgå av denne planen. Aktuelle tiltak kan være at barnet får en kvalifisert kontaktperson, at det gis behandling eller at barnet plasseres utenfor hjemmet, enten i familiehjem eller i institusjon.

8.2.3.3 Ungdomstjeneste

Bruk av ungdomstjeneste trådte i kraft som ny straffereaksjon for lovbrytere under 21 år 1. januar 2007. Reaksjonen består av ulønnet arbeid eller annen særskilt tilpasset virksomhet i 20 til 150 timer. Den svenske socialstyrelsen opplyser at formålet med innføringen av denne nye straffereaksjonen er å redusere bruken av bøter og å forbeholde bruken av «ungdomsvård» til de tilfellene der den unge har et reelt «vårdbehov».

For å kunne idømme ungdomstjeneste må lovbryteren ha samtykket. I tillegg må reaksjonen anses tilstrekkelig inngripende med hensyn til lovbruddets straffverdighet og tidligere begåtte lovbrudd, og det må ikke være grunn til å idømme «ungdomsvård». I valget mellom ungdomstjeneste og bøter skal ungdomstjenesten velges der den ikke anses å være for inngripende. Ungdomstjeneste kan erstatte høyere bøtestraffer, kortere frihetsberøvelse og i enkelte tilfeller der den unge har et mindre behov for «vård», også reaksjonen «ungdomsvård». Ungdom som har fylt 18 år, kan kun idømmes ungdomstjeneste der det er «särskilda skäl» til det.

Gjennomføringen av reaksjonen administreres av kommunene. Kommunen har ansvar for å finne arbeidssted der ungdomstjenesten kan utføres. Det nærmere innholdet i reaksjonen fastsettes av Socialnämnden i en egen arbeidsplan. Socialnämnden sørger også for at den unge får en egen veileder på arbeidsstedet og fører kontroll med at arbeidsplanen følges.

Det svenske Justitiedepartementet har understreket betydningen av at det stilles høye krav til reaksjonens innhold. De unge skal oppleve at samfunnet sier tydelig ifra om at lovbruddet ikke er akseptabelt. For å ikke bare ha en grensesettende funksjon, men også veilede de unge, bør ungdomstjenesten inneholde en særlig tilpasset virksomhet. Innholdet bestemmes av kommunene, men de er på bakgrunn av dette oppfordret til å gi lovbryteren anledning til å reflektere over livssituasjonen sin og diskutere de begåtte lovbruddene. Det er videre en ambisjon at ungdomstjenesten skal bestå av arbeidsoppgaver som oppleves meningsfylte, og ikke bare som en straff. Ungdomstjenesten kan også bestå av ulike former for program.

Dersom lovbryteren i vesentlig grad unnlater å oppfylle ungdomstjenesten, skal påtalemyndigheten i stedet for å ta saken tilbake til domstolen, i første omgang gi lovbryteren et varsel. Dette skal helst skje ved et personlig møte der følgene av fortsatt mislighold klargjøres.

Dersom lovbryteren etter dette fortsatt ikke utfører ungdomstjenesten som planlagt, skal domstolen idømme en ny straffereaksjon for lovbruddet.

Ungdomstjeneste kan kombineres med reaksjonen «ungdomsvård».

8.2.3.4 «Sluten ungdomsvård»

Sluten ungdomsvård er en alternativ form for frihetsberøvelse for barn som har begått lovbrudd. Sluten ungdomsvård kan idømmes i stedet for fengsel der dette ellers ville vært den aktuelle straffereaksjonen. Reaksjonen ilegges for minst 14 dager og maksimalt fire år. Det er lovbruddet og ikke behandlingsbehovet som avgjør straffens lengde. Der lovbruddet tilsier en reaksjon på mer enn fire år, er bruk av «sluten ungdomsvård» ikke aktuelt.

Sluten ungdomsvård ble innført som reaksjonsform i 1999. Formålet med reaksjonsformen er å unngå å plassere barn som har begått lovbrudd, i fengsel.

Det finnes i dag 68 plasser for barn som er idømt sluten ungdomsvård. Disse er fordelt på seks ungdomshjem. Alle disse hjemmene tar også imot barn etter LVU, se ovenfor i punkt 8.2.3.2.

Det er Statens Institutions styrelse SiS som har ansvaret for gjennomføringen av sluten ungdomsvård og som avgjør hvilke behandlingsmetoder som skal anvendes. SiS opplyser at de blant annet benytter kognitiv atferdsterapi, ART (Aggression Replacement Training), løsningsfokusert korttidsterapi, miljøterapi og familie- og nettverksarbeid.

Kriminalvården opplyser at 113 barn og ungdom mellom 15 til 20 år ble idømt sluten ungdomsvård i 2003. Gjennomsnittlig soningstid var i denne perioden ti måneder. I over halvparten av disse sakene var hovedlovbruddet ran eller grovt ran.

8.2.4 Obligatorisk mekling

Fra 1. januar 2008 er det obligatorisk å tilby alle lovbrytere under 21 år å delta i mekling. Den svenske Socialstyrelsen opplyser at dette ikke er en strafferettslig reaksjon, men at lovbryterens innstilling til å delta i mekling vil kunne påvirke påtalemyndighetens beslutning om å beslutte påtaleunnlatelse og domstolen i sitt valg av reaksjonsform og utmåling av straffens lengde. Mekling krever at gjerningspersonen har erklært seg skyldig og at både gjerningspersonen og den fornærmede samtykker til meklingen. Det er kommunen som er ansvarlig for at det skal tilbys mekling.

Mekling kan også tilbys lovbrytere som er under 15 år på gjerningstiden. Dersom lovbryteren var under 12 år på gjerningstiden, må det foreligge «synnerliga skäl» for at mekling skal kunne skje. En særlig grunn som kan tilsi bruk av mekling der gjerningspersonen er svært ung, kan være at også fornærmede er et barn. Hvorvidt mekling skal skje i disse tilfellene, beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. I denne vurderingen vil innstillingen til både gjerningspersonen og fornærmedes foresatte ha betydelig vekt.

Mekling kan i utgangspunktet skje ved alle typer lovbrudd, både der fornærmede er en fysisk person og en juridisk person. Det kan likevel ikke mekles der det er begått såkalte offerløse lovbrudd, som for eksempel narkotikalovbrudd. Det er også oppfordret til betydelig forsiktighet der det er tale om seksuallovbrudd. Det er erkjent at mekling ved enkelte typer forbrytelser, som blant annet seksuallovbrudd og voldsforbrytelser, eksempelvis vold mot kvinner i nære relasjoner, kan være direkte uheldig. I slike tilfeller kan det derfor være grunnlag for å la være å kontakte fornærmede med tanke på mekling. Der fornærmede selv ønsker mekling, kan det imidlertid være grunn til å tilby mekling der det ellers ville vært tvilsomt om en ønsket å tilby slik mekling.

Det er meklingsvirksomheten i den aktuelle kommunen som har ansvar for å tilby mekling til den unge lovbryteren, men også en rekke andre aktører kan ta opp spørsmålet med den unge. Det gjelder både politi, påtalemyndighet, kriminalomsorg, domstol, sosialtjenesten og andre. Meklingsvirksomheten tar også kontakt med fornærmede. Det bør være avklart at gjerningspersonen vil møte til mekling før fornærmede kontaktes.

Mekling bør holdes såpass raskt at påtalemyndigheten kan ta med denne i sitt beslutningsgrunnlag. Påtalemyndighetens frist for å ta ut tiltale kan imidlertid overskrides der hensynet til at den mistenkte deltar i mekling, tilsier det.

Meklingsvirksomheten skal rapportere til påtalemyndigheten der det er brudd på meklingsavtalen. Påtalemyndigheten vurderer om dette skal føre til omgjøring av en eventuell påtaleunnlatelse.

Den svenske Socialstyrelsen opplyser at innføringen av obligatorisk mekling er svært godt tatt i mot i Sverige, og at en opplever stor tro på dette både innen sosialtjenesten, påtalemyndigheten og domstolene.

8.3 Danmark

8.3.1 Innledning

Justisdepartementet har hentet inn en utredning om rettstilstanden i Danmark fra Justitsministeriet, Direktoratet for Kriminalforsorgen (Kriminalforsorgen). Utredningen er i sin helhet trykket i St.meld. nr. 20 (2005-2006) s. 41-43. Utvalget bygger i hovedsak sin forståelse av dansk rett på denne. Utvalget har i tillegg supplert denne informasjonen med informasjon innhentet fra offisielle danske nettsider. 3

Den kriminelle lavalder i Danmark er 15 år. Barn i alderen 15 til 17 år kan idømmes samme straff som voksne. I tillegg har en i dansk rett enkelte særskilte straffereaksjoner for barn som har begått lovbrudd, se nedenfor i punkt 8.3.3.

8.3.2 Bruk av fengsel og varetekt

Barn i alderen 15 til 17 år kan idømmes fengsel i inntil åtte år. Barn som er idømt fengsel, skal i utgangspunktet plasseres i institusjon. Der bruk av institusjon ikke er aktuelt på grunn av at barnet anses som farlig, eller det er en risiko for at barnet vil kunne rømme, benyttes fengsel. I disse tilfellene, er det i utgangspunkt et eget fengsel som skal anvendes (Statsfængslet i Ringe). Dette fengselet skal i utgangspunktet også brukes for ungdom i alderen 18-23 år som soner fengselsstraff, og der åpne fengsel ikke er anvendelig.

Kriminalforsorgen er forpliktet til å tilby barn i fengsel et særlig behandlingsprogram. Dette skal bygge på barnets motivasjon eller forutsetninger. Kriminalforsorgen opplyser at det er tilknyttet en egen «ungekoordinator» til Københavns Fængsler, som setter i gang egne aktiviteter særlig for de unge, slik som utdannelse, sport og matlagning. Koordinatoren har også individuell kontakt med de unge, og en første samtale finner sted kort tid etter plasseringen i fengselet.

Ved varetektsfengsling skal domstolene i utgangspunktet bestemme at barn skal plasseres i sikrede ungdomsinstitusjoner i stedet for i såkalte arresthus. Ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet eller der barnet ikke er egnet for opphold i slike sikrede ungdomsinstitusjoner, kan arresthus likevel benyttes. Kriminalforsorgen opplyser at det i de senere år ofte har vært plassmangel i ungdomsinstitusjonene. En rapport fra Justisministeriets Forskningsenhed fra juni 2007 4 viser at nesten halvparten av barna som ble varetektsfengslet i forkant av en ubetinget dom eller en ungdomssanktion, har tilbragt hele eller deler av varetektstiden i et arresthus. Samme rapport viser at bruken av varetektssurrogater er hyppigere jo lavere alder det er på den varetektsfengslede.

Ungdomsinstitusjonene er ikke en del av Kriminalforsorgen.

Politiet og påtalemyndighetens fremgangsmåte ved spørsmål om bruk av varetektssurrogater er nærmere beskrevet i en meddelse fra Rigsadvokaten (RM nr. 4/2007).

Det er i en egen forskrift, Bekendtgørelse om behandlingen av 15-17 årige, der anbringes i kriminalforsorgens institutioner, fastsatt bestemmelser for plassering av barn i varetekt eller fengsel. Forskriften bestemmer at barn som plasseres i Kriminalforsorgens institusjoner, så vidt mulig skal plasseres i nærheten av sitt hjemsted. I tillegg skal barnet søkes beskyttet mot uheldig påvirkning fra medinnsatte, og det er særskilte regler for når barn kan dele oppholdsrom med innsatte over 17 år.

Strafferetsplejeudvalget foreslår i Betænkning nr. 1492/2007, publisert 3. desember 2007, regler for å begrense bruken av varetektsfengsling. Blant annet foreslås det å innføre at varetektsfengsling kun kan benyttes for inntil fire måneder der siktede er under 18 år og strafferammen for de aktuelle lovbrudd er inntil seks års fengsel. For tilfeller der strafferammen er høyere enn seks års fengsel, skal varetektsfengsling kunne benyttes i inntil åtte måneder. Det er foreslått at fristene skal kunne fravikes der særlige omstendigheter taler for det. Et mindretall foreslår at fristene skal være absolutte.

8.3.3 Særlige straffereaksjoner for ungdom

8.3.3.1 Tiltalefrafald og ungdomskontrakt

Begrepet tiltalefrafald korresponderer med det norske begrepet påtaleunnlatelse. Tiltalefrafald kan etter dansk rett gis på vilkår av at det inngås en ungdomskontrakt. Lovbruddet blir i tilfelle kun registrert i strafferegisteret i kortere tid (ett år dersom det er første gangs overtredelse av straffeloven eller lov om euforiserende stoffer). Unntaksvis kan det gis tiltalefrafald uten ungdomskontrakt, men med hjelpetiltak etter lov om social service i stedet, jf. Rigsadvokatens meddelelse nr. 4/2007 pkt. 4.2. Slik tiltalefrafald registreres på straffeattesten i to år.

Ved å inngå en ungdomskontrakt forplikter barnet seg til å inngå i en rekke aktiviteter som behandlingsprogrammer, fritidsaktiviteter eller utdannelse. Kontrakten inngås mellom barnet, barnets foreldre (eller verge), de sosiale myndigheter og politimesteren eller en representant for denne. Når kontrakten er underskrevet av alle partene, skal den godkjennes av retten. Kontrakten trer i kraft fra det tidspunkt den er godkjent av retten, og det løper også en prøvetid fra dette tidspunktet. Ungdomskontraktene og erfaringene med disse, er beskrevet nærmere i en evaluerende rapport fra Justisministeriets Forskningsenhed. 5

Innføringen av ungdomskontraktsordningen hadde som formål å virke mer forpliktende for barna enn de alminnelige vilkår for tiltalefrafald, og også for de sosiale myndigheter, slik at eventuelle overtredelser av vilkårene i sterkere grad ville bli fulgt opp.

Den danske Rigsadvokaten har i sin meddelelse nr. 4/2007 pkt. 4.2 fastsatt nærmere kriterier for bruk av ungdomskontrakt. Ordningen tar sikte på barn «der ikke er kommet ind i et mere fast kriminalitetsmønster». Det tas særlig sikte på vinningskriminalitet, brukstyveri og hærverk. Ved mindre grov kriminalitet skal det idømmes bøter eller kun gis en advarsel. Ved grovere kriminalitet anses ungdomskontrakten ikke å være en tilstrekkelig streng reaksjon. Det er utelukket å benytte ungdomskontrakt der vold er en del av lovbruddene.

Evalueringen av ungdomskontraktsordningen tyder på at det er liten forskjell i den kriminalpreventive effekten (tilbakefallsrisiko) av ungdomskontraktsordningen sett i forhold til den tidligere danske ordningen med tiltalefrafald med særlige vilkår.

8.3.3.2 «Ungdomssanktionen»

Danmark innførte 1. juli 2001 en ny straffereaksjon, «ungdomssanktionen». Ungdomssanktionen kan benyttes der barnet ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet.

Kriminalforsorgen har beskrevet ungdomssanktionen som en toårig sosialpedagogisk behandling som er oppdelt i tre faser. Den første fasen består av et opphold i en sikret ungdomsinstitusjon. Dette oppholdet varer normalt i to måneder, men kan vare i opptil tolv måneder. I denne fasen skal det utredes hvordan den resterende del av sanksjonen skal gjennomføres. Handlingsplan må konkretiseres, og det må finnes et oppholdssted for fase to. Denne første fasen kan også inneholde skolegang, språkundervisning og behandling, eksempelvis for psykiske lidelser eller for rusmisbruk. Fokuset skal imidlertid være på å foreta en grundig utredning. 6 Den neste fasen er et opphold i en åpen ungdomsinstitusjon eller et annet egnet sted. Her skal barnet aktiveres til skolegang eller arbeid. En forsøker også å sette i gang fritidsaktiviteter. Undersøkelser og samtaler med psykolog eller psykiater er forholdsvis utbredt i denne fasen. Forut for innføringen av ungdomssanktionen skal det ha vært uttrykt forventninger om at det ville bli benyttet kognitive programmer i behandlingen av barna. En rapport fra Justitsministeriets Forskningsenhed viser at dette skjer ytterst sjelden. Samlet maksimaltid for opphold i institusjon er ett år og seks måneder. Maksimaltiden kan forlenges med inntil seks måneder dersom det begås nye lovbrudd i løpet av soningen av ungdomssanktionen. Dette vil i de fleste tilfeller være den fasen av reaksjonen som varer lengst. Den tredje og siste fasen omtales som en ambulant sosialpedagogisk behandling. Barnet skal da reintegreres i nærmiljøet sitt. Denne fasen varer ut den resterende tid av toårsperioden.

Der det er spørsmål om å forlenge oppholdet i en institusjon utover det som er fastlagt av domstolen eller å gjeninnføre en tidligere fase, skal dette prøves av retten.

Kriminalforsorgen opplyser at ungdomssanktionen kan benyttes der barn tidligere kunne idømmes fengsel fra 30 dager til ett og et halvt år for grov eller personfarlig kriminalitet.

En rapport fra Forskningsenhenden i Justisministeriet fra juni 2007 viser at det ble idømt ungdomssanktion i 118 saker i 2006. Det vises i samme rapport til enkelte problemer ved gjennomføringen av ungdomssanktionen, som er påvist i tidligere rapporter. Det påpekes at det er vanskelig å motivere barnet og foreldrene for sanksjonen. Fordi en frihetsstraff ellers ville vært kortere enn ungdomssanktionen i lengde, er barn som idømmes denne reaksjonen, i enkelte tilfeller i mot denne. Videre viser statistikk at barn som idømmes reaksjonen, i overveiende antall tilfeller er av annen etnisk opprinnelse enn dansk. Dette kan gi problemer i forhold til barnets og foreldrenes forståelse av reaksjonen. Det rapporteres også om problemstillinger i forhold til innholdet i reaksjonen og handlingsplanen. Det vises til at det er manglende sammenheng mellom de tre fasene, at barnet og foreldrene i liten grad tas med i utferdigelsen av handlingsplanen, at det bør utredes bedre om barnet er egnet til gjennomføring av sanksjonen og hvordan handlingsplanen bør utferdiges og at overføringer mellom ulike institusjoner skaper manglende kontinuitet i behandlingen.

8.4 Finland

8.4.1 Innledning

Justisdepartementet har hentet inn en utredning om rettstilstanden i Finland fra Brottspåföljdsverket i Finland. Denne er i sin helhet trykket i St.meld. nr. 20 (2005-2006) s. 43. Utvalget bygger i hovedsak sin forståelse av finsk rett på denne utredningen, i tillegg til den informasjonen som har fremkommet gjennom utvalgets kontakt med Brottspåföljdsverket.

I tillegg til de straffereaksjoner som kan benyttes ovenfor voksne, kan en i Finland idømme barn som har begått lovbrudd, ungdomsstraff eller betinget fengsel med tilsyn («övervakning»). Forut for domstolsbehandlingen skal det foretas en personundersøkelse av den tiltalte og utarbeides en «verkställighetsplan».

8.4.2 Bruk av fengsel

Barn under 18 år kan kun dømmes til ubetinget fengsel der det foreligger «vägande skäl».

En ubetinget fengselsstraff kan endres til samfunnstjeneste der dommen er på åtte måneder eller mindre. Brottspåföljdsverket opplyser at samfunnstjeneste er lite brukt overfor unge lovbrytere siden straffen er svært krevende.

Innsatte som ikke har fylt 18 år, skal holdes atskilt fra voksne innsatte såfremt noe annet ikke er til barnets beste.

Innsatte som har begått lovbrudd før fylte 21 år, kan prøveløslates der halvparten av fengselsstraffen er sonet ferdig. Dersom innsatte som har begått lovbrudd før fylte 21 år, ikke har sonet fengselsstraff de siste tre årene før lovbruddet ble begått, kan prøveløslatelse skje etter at en tredjedel av straffen er sonet ferdig. Prøveløslatelse skjer i disse tilfelle med tilsyn av den domfelte.

8.4.3 Særskilte straffereaksjoner for ungdom

8.4.3.1 Ungdomsstraff

Forut for domstolsbehandlingen av en sak der barn har begått lovbrudd, utarbeider den finske kriminalomsorgen en «verkställighetsplan». I denne planen tas det stilling til om det er grunnlag for å idømme ungdomsstraff i det konkrete tilfellet og hva denne straffen i tilfelle skal innebære.

Ungdomsstraffen er delt opp i tre deler. Én del består i møter med den som fører tilsyn med barnet. Én del består av oppgaver og programdeltakelse. Én siste del består av orientering i arbeidslivet og/eller program.

Ungdomsstraff ilegges for minst fire måneder og maksimalt ett år. Målsetningen er at den dømte skal møte opp to ganger i uken under den første delen av straffen. I slutten av straffegjennomføringen er det tilstrekkelig med ett møte i uken.

Samtaler om kriminalitet er obligatorisk der ungdomsstraff er idømt, og hører under delen oppgaver og programdeltakelse. Andre program som kan benyttes der det er behov, er motiverende samtaler, sinnemestring, utvikling av sosiale ferdigheter, samtaler om misbruk, samtaler om trafikksikkerhet og samtaler om samfunnsspørsmål.

I vurderingen av om det er grunnlag for å ilegge ungdomsstraff, legger kriminalomsorgen vekt på om barnet er i en negativ utvikling («brottsspiral») og om det er stor risiko for at barnet fortsetter å gjøre lovbrudd. Det er ikke et krav om at barnet samtykker til ungdomsstraffen, men det er viktig at barnet og foreldrene er motivert til å utføre straffen.

Brottspåföljdsverket opplyser at straffen vurderes å være på samme alvorlighetsnivå som betinget fengselsstraff. I 2005 ble 43 barn idømt ungdomsstraff, i 2006 ble 40 barn idømt slik straff og det foreløpige tallet for 2007 var per 16. november 2007 20 stykker. Brottspåföljdsverket opplyser at en oversikt fra 2005-2006 viser at de vanligste hovedlovbruddene er vold (29 %), grov vold (13 %), ran (13 %), tyveri («stöld») (13 %) og brukstyveri av motorvogn (9 %).

8.4.3.2 Betinget dom

Brottspåföljdsverket opplyser at betinget dom («vilkorlig dom») er en utbredt straffereaksjon der barn har begått lovbrudd. Barn og ungdom under 21 år kan idømmes betinget dom med tilsyn der det er fare for gjentakelse. Hvorvidt det er behov for tilsyn vurderes i personundersøkelsen. Tilsynstiden er ett til tre år. De første tre månedene av tilsynstiden har en møter med barnet to ganger i måneden. I resten av tilsynstiden har en møter med barnet en gang i måneden.

8.4.4 Personundersøkelser

Personundersøkelse er i prinsippet obligatorisk der lovbryter er under 21 år. I praksis utarbeides kun personundersøkelse der det er aktuelt med en strengere straffereaksjon enn bøter. I utgangspunktet utføres undersøkelsen av kriminalomsorgen der lovbryteren er over 18 år og av sosialtjenesten der lovbryteren er under 18 år. Lokale avtaler kan imidlertid endre noe på dette.

Personundersøkelsen utføres før domstolsbehandling. Det tas i undersøkelsen stilling til om lovbryteren bør settes under tilsyn.

Regelverket om personundersøkelser har etter det Brottspåföljdsverket opplyser en del mangler og er for tiden under revisjon.

8.5 Island

Utvalget har på forespørsel til de islandske fengselsmyndighetene, Fangelsismálastofnu, mottatt en redegjørelse for hvordan barn som har begått lovbrudd, er særlig ivaretatt i islandsk lovgivning.

Island har et lavt fangetall sammenlignet med andre land. De islandske fengselsmyndighetene opplyser at gjennomsnittet er ca. 120 fanger i året. Det fengsles i gjennomsnitt 0-2 barn under 18 år i året, og disse har bare unntaksvis gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet.

Fengselsmyndighetene opplyser at de har en skriftlig avtale med barnevernsmyndighetene i landet, og at barn som er idømt fengselsstraff, kan sone hele eller deler av straffen i egne behandlingshjem for ungdom.

Dersom barn som er i dømt fengselsstraff ikke kan plasseres i slike ungdomshjem, forsøker fengselsmyndighetene å finne plass i fengsel, fortrinnsvis i åpne fengsel. Det følger av islandsk fengselslovgivning at en skal ta hensyn til den dømtes alder når en bestemmer i hvilket fengsel soningen skal foregå.

Islandsk fengselslovgivning hjemler prøveløslatelse av barn som har begått lovbrudd, etter halv tid av den idømte fengselsstraffen. Normal tid er som i Norge to tredjedeler av den idømte fengselsstraffen.

8.6 Nord-Irland

8.6.1 Innledning

Ved lovendring i 2002 ble det innført et helt nytt system for hvordan en skal ta hånd om barn som har begått lovbrudd i Nord-Irland. 7 Det ble ved lovendringen innført flere nye straffereaksjoner som kan benyttes overfor barn. Utvalget har imidlertid ikke foretatt en generell gjennomgang av de reaksjonsformene en har tilgjengelig i nord-irsk rett der barn har begått lovbrudd. I stedet har utvalget valgt å se nærmere på innføringen av «youth conferences».

Innføringen av «youth conferences», eller ungdomsstormøter, er en helt ny måte å behandle barn som begår lovbrudd på i Nord-Irland. Utformingen av ungdomsstormøtene bygger på restorative justice-tankegangen og krever samarbeid mellom ulike etater ved håndteringen av barn som begår lovbrudd.

Utvalget bygger sin forståelse av nord-irsk rett på informasjon innhentet fra offisielle britiske nettsider samt møter med de ulike aktørene i den nord-irske strafferettspleien under utvalgets studietur i Belfast. 8

8.6.2 «Youth conferences»

«Youth conferences» (ungdomsstormøter) er et møte, eller en serie møter, som holdes for å avgjøre hvordan barnet skal bli tatt hånd om etter at det har begått et lovbrudd. Frivillig deltakelse fra barnet, fornærmede, foreldre og verger er et sentralt element i ungdomsstormøtet. Der barnet selv ikke ønsker å delta i stormøtet, vil et slikt stormøte ikke bli gjennomført. En må da benytte andre reaksjoner på det aktuelle lovbruddet. Et ungdomsstormøte kan likevel gjennomføres uten deltakelse fra fornærmede, foreldre eller verger.

Det er tre grupper deltakere som kan være involvert i et ungdomsstormøte. Den første gruppen utgjør selve «kjernen» i stormøtet, og hele denne gruppen må være tilstede for at et møte skal kunne utgjøre et ungdomsstormøte. Denne gruppen består av en koordinator som har ansvaret for å lede møtene, barnet, en polititjenestemann og en «passende» voksen («appropriate adult» jf. art. 3A(2)). Det er nærmere lovregulert hvem som er en «passende» voksne. Dette vil kunne være en av foreldrene eller barnets verge. Der barnet er plassert i institusjon eller foreldrene ikke er villige til å delta i ungdomsstormøtet, vil det være en sosialarbeider. Dersom barnet ikke er plassert i institusjon og ingen myndigheter er villige til å delta i ungdomsstormøtet, kan enhver voksen som har fylt 18 år, og ikke er tilknyttet politiet, delta. På denne måten vil en kunne gjennomføre ungdomsstormøter uten medvirkning fra foreldre, verger eller myndighetene.

Den andre gruppen deltakere har rett til å delta i ungdomsstormøter, men kan ikke forhindre gjennomføringen av et slikt stormøte ved ikke å delta. Denne gruppen består av fornærmede, en eventuell juridisk rådgiver for barnet og en eventuell tilsynsfører der andre typer straffereaksjoner allerede er iverksatt.

Den tredje gruppen deltakere kan delta i ungdomsstormøtene der koordinatoren mener at deres deltakelse kan ha en verdi. Dette kan være personer som allerede har en rolle i barnets liv, eller personer som kan støtte fornærmede under stormøtet. Eksempel på deltakere fra denne gruppen kan være andre familiemedlemmer enn foreldrene, en leder fra ungdomsklubben som barnet er knyttet til eller en lærer ved barnets skole. Da utvalget observerte et ungdomsstormøte, deltok for eksempel lederen av en lokal internettkafé for ungdom, der gjerningspersonen pleide å være.

Målet med et ungdomsstormøte er å sette opp et forslag til hvordan barnet skal bli tatt hånd om, en såkalt «youth conference plan» eller ungdomsstormøteplan. Loven oppstiller en uttømmende liste over hvilke alternativer til tiltak denne planen kan inneholde. Flere av alternativene tar sikte på at fornærmedes behov skal bli ivaretatt og at barnet skal få «reparert» skadene som følger av lovbruddet. Lovbryteren kan derfor bli pålagt å si unnskyld til fornærmede eller andre som er berørt av lovbruddet, eller å reparere følgene av lovbruddet enten for fornærmede, andre som er berørt av lovbruddet eller samfunnet som sådan. Lovbryteren kan også bli pålagt å betale en erstatning til fornærmede. En slik erstatning kan ikke overstige kostnadene ved å reparere eller erstatte ødelagte eiendeler. I tillegg er det flere alternativer som tar sikte på å ta fatt i barnets atferdsproblemer. Lovbryteren kan derfor bli pålagt å stå under tilsyn av en voksen, å delta i særskilte aktiviteter, å overholde restriksjoner i oppførsel eller oppholdssted og å delta i behandling for psykiske problemer eller rusmisbruk. Der lovbryteren har fylt 16 år, kan det også besluttes at samfunnstjeneste skal være en del av planen. Ungdomsstormøtet kan foreslå at planen skal bestå av en hvilken som helst kombinasjon av disse alternativene. Planen må også fastsette lengden på gjennomføringstiden. Denne kan maksimalt være på ett år.

Det er to ulike former for ungdomsstormøter. Den ene er såkalte «diversionary youth conferences» som benyttes i stedet for domstolsbehandling. Ved denne typen ungdomsstormøter blir saken overført fra øverste leder i påtalemyndigheten. Slik overføring kan kun skje der barnet har tilstått lovbruddet. Overføringen skjer da på et tidlig stadium i prosessen.

Der saken er overført fra påtalemyndigheten, kommer ungdomsstormøtet med sin anbefaling til hvordan saken skal behandles videre. Ungdomsstormøtet kan da anbefale at det skal utarbeides en ungdomsstormøteplan. I et slikt tilfelle må lederen for påtalemyndigheten godkjenne planen. Dersom lederen godkjenner planen, vil saken bli stilt i bero fra påtalemyndighetens side. Dersom ungdomsstormøtet ikke klarer å utarbeide en plan, planen ikke godkjennes eller barnet ikke klarer å gjennomføre denne på tilstrekkelig vis, kan fortsatt forfølgning bli iverksatt fra påtalemyndighetens side.

Påtalemyndigheten kan overføre ethvert lovbrudd til ungdomsstormøte. Lovbruddets alvorlighetsgrad setter ingen begrensninger. Ungdomsstormøtet kan imidlertid anbefale at det ikke utarbeides en plan i det enkelte tilfelle og at en i stedet bør gjennomføre straffeforfølgning på «normalt» vis. Likedan kan ungdomsstormøtet anbefale at det ikke foretas noen tiltak ovenfor barnet.

Det kan i en senere straffeforfølgning av barnet verken brukes mot barnet at det har samtykket til deltakelse i en ungdomsstormøte, eller at det senere har trukket dette samtykket tilbake. Opplysninger gitt i et ungdomsstormøte kan heller ikke brukes mot barnet i en senere straffeforfølning.

Den andre formen for ungdomsstormøter er såkalte «court-ordered youth conferences». Denne formen for ungdomsstormøter blir holdt etter at saken er overført fra domstolene. Retten overfører i et slikt tilfelle saken etter at den har avgjort skyldspørsmålet og forut for den har tatt stilling til straffespørsmålet. Overføringen er i seg selv ikke en straffereaksjon.

Hvorvidt en sak skal overføres fra domstolen til et ungdomsstormøte, avhenger av lovbruddets alvorlighetsgrad. Retten kan ikke overføre saker som er av en slik art at de ville medført livsvarig fengsel om lovbryteren var voksen. For de mest alvorlige lovbrudd, som heller ikke kan føre til livsvarig fengsel for voksne, kan domstolen selv vurdere hvorvidt ungdomsstormøte er hensiktsmessig. Dersom domstolen kommer til at saken ikke skal overføres til et ungdomsstormøte, må dette begrunnes. For de øvrige lovbrudd skal saken overføres der barnet er funnet skyldig i lovbruddet og samtykker til slik overføring.

Der retten har overført en sak til et ungdomsstormøte, kan stormøtet enten foreslå en ungdomsstormøteplan eller anbefale at domstolen utmåler straff på normalt vis. Ungdomsstormøtet kan også foreslå en kombinasjon der barnet både følger en ungdomsstormøteplan og domstolen utmåler en straff i tillegg.

Etter at ungdomsstormøtet har kommet med sin anbefaling avsier retten dom i saken. Denne dommen kan tilsvare forslaget fra ungdomsstormøtet eller den kan endre planen. Retten må imidlertid konferere med koordinatoren før slike endringer foretas. Videre kan retten heller ikke kombinere planen med annen straffeutmåling uten at dette er foreslått av ungdomsstormøtet.

Ungdomsstormøtene ble evaluert i 2005. 9 Evalueringen viste at over to tredjedeler av ungdomsstormøtene (69 %) ble gjennomført med fornærmede til stede. De fleste fornærmede (91 %) hadde følt at beslutningen om å delta i ungdomsstormøtet hadde vært deres egen. Det ble i evalueringen videre sett nærmere på fornærmedes begrunnelser for å delta. Et stort antall ønsket å høre hva gjerningspersonen hadde å si (88 %) og at gjerningspersonen skulle vite hvordan lovbruddet hadde berørt dem (86 %). Et nesten like stort antall oppga at de deltok i ungdomsstormøtet for å hjelpe gjerningspersonen (79 %). Etter ungdomsstormøtet oppga de fleste fornærmede (91 %) at de anså prosessen som rettferdig eller veldig rettferdig («fair» eller «very fair»). Men prosentandelen av fornærmede som foretrakk ungdomsstormøte foran domstolsbehandling, var noe lavere (81 %). Et stort antall fornærmede (88 %) oppga at de ville anbefale ungdomsstormøte til andre fornærmede. Av de øvrige fornærmede oppga hoveddelen (11 %) at en eventuell anbefaling av deltakelse ville bero på lovbruddet eller situasjonen for øvrig. Hovedsynspunktet i denne gruppen var at alvorlige lovbrudd eller voldslovbrudd vil være vanskeligere å behandle i ungdomsstormøtet.

Evalueringen viste også at gjerningspersonen i de fleste tilfellene var fornøyd. Observasjoner viste at de fleste gjerningspersonene (93 %) deltok når lovbruddet ble diskutert. De aller fleste gjerningspersonene (98 %) opplevde også at de ble hørt på i ungdomsstormøtet. I evalueringen ble det likevel påpekt at observasjoner viste at i flere tilfeller dominerte ungdomskoordinatoren og/eller andre profesjonelle ved utarbeidelsen av selve ungdomsstormøteplanen. Det blir i evalueringen påpekt at et formøte og muligens tid underveis slik at gjerningspersonen kunne diskutere med sine støttespillere, kunne være med på å motvirke dette. Et stort antall av gjerningspersonene (91 %) foretrakk ungdomsstormøtet foran domstolsbehandling. Begrunnelsene for dette varierte, men hoveddelen (63 %) mente at reaksjonen gitt i ungdomsstormøtet var mildere enn i domstolen. Evalueringen påpekte at dette stod i kontrast til at observasjoner viste at ungdomsstormøtet var utfordrende for de fleste gjerningspersonene. På samme måte som blant de fornærmede var det et stort antall gjerningspersoner (86 %) som ville anbefalt ungdomsstormøtet til andre lovbrytere. Det var imidlertid et større andel av gjerningspersonene (8 %) enn blant de fornærmede (1 %) som svarte nei på dette spørsmålet. Gjerningspersonene som svarte at de ikke ville anbefale ungdomsstormøte til andre lovbrytere, begrunnet blant annet dette med at ungdomsstormøtet var kjedelig, flaut og irriterende.