5 Forskning og forsøksprosjekter

5.1 Forskning av betydning for utvalgets arbeid

5.1.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at utvalgets arbeid skal bygge på nasjonal og internasjonal forskning, herunder forskning om arbeidsmåter som legger vekt på gjenoppretting, forsoning, mestring og framtid («restorative justice»), og kunnskapsbaserte metoder rettet mot unge med alvorlige atferdsproblemer. Utvalgsmedlem og forskningsdirektør Terje Ogden har på oppdrag fra utvalget utarbeidet punkt 5.1.2 til 5.1.5 nedenfor.

5.1.2 «Hva virker» eller prinsipper for evidensbasert praksis

5.1.2.1 Innledning

Utvalget har lagt til grunn at praksis bør bygge på den til enhver tid beste kunnskap om hva som virker rehabiliterende og kriminalitetsforebyggende. Hensikten er at barn og unge skal motta intervensjoner eller tiltak som er relevante og nyttige i forhold til deres behov og situasjon, og som har kunnet dokumentere gode resultater i arbeidet med lignende saker eller i tilsvarende situasjoner. Kunnskapsbasert praksis er det mest omfattende begrepet og beskriver praksis som kan bygge på teori, forskning og systematisert erfaring. Mens erfaringskunnskap i hovedsak bygger på egne erfaringer og faglig konsensus blant kolleger bygger empirisk kunnskap på forskning av god kvalitet. Avhengig av hvor tett forholdet er mellom forskning og praksis kan tiltak være forskningsinspirerte, forskningsbaserte eller forskningsvaliderte. Forskning har som regel en indirekte og langsiktig innvirkning på forskningsinspirerte tiltak, mens forskningsbaserte tiltak mer direkte bygger på empiri. Forskningsvaliderte tiltak omtales også som evidensbaserte og har gjennom kontrollerte evalueringsstudier vist seg å gi positive resultater for en nærmere definert målgruppe. Det som skiller kunnskapsformene er hvor godt forskningsgrunnlaget er, og ikke hvor gode eller dårlige tiltakene i seg selv er. Tiltak som ikke er evaluert eller forsket på er ikke nødvendigvis dårlige, men mangler et empirisk underlag som viser at de virker. Teori, forskning og systematisert erfaring bidrar sammen til utviklingen av kunnskapsbasert praksis og står i motsetning til praksis som springer ut av ideologi, tradisjon og tilfeldige erfaringer. Samtidig bør det understrekes at noen former for kunnskap er mer allmenngyldige og dermed mer overførbare enn andre, og derfor blir begrepet evidensbasert praksis utdypet i neste avsnitt.

5.1.2.2 Hva er evidensbasert praksis?

Evidensbasert praksis beskriver tiltaksprogram og behandlingsmetoder innen områder som pedagogikk, psykologi, medisin og sosialt arbeid. Det som særpreger slik praksis er at en har særlig fokus på resultater, det vil si på hva som virker (eng. «What works»), og i denne sammenhengen handler det særlig om tiltak (eller intervensjoner) som er effektive i arbeidet med å forebygge og redusere ytterligere kriminalitet hos barn og unge som har begått lovbrudd. «What works» omtales også som «forskningsbasert praksis» eller som «program og tiltak med dokumentert effekt». Den underliggende ideen er imidlertid at praksis skal bygge på den til enhver tid best mulige tilgjengelige forskningskunnskap.

Begrunnelsen for evidensbasert praksis er behovet for og ønsket om å utvikle mer resultateffektive metoder og tiltak, der praksis utvikles innenfor tydelig definerte rammer.

5.1.2.3 Hvilke krav stilles til evidensbaserte tiltak?

At metoder eller program er evidensbaserte vil si at det stilles bestemte krav til selve behandlingen og til den forskningsbaserte evalueringen av den. Fra flere hold er det gjort forsøk på å utarbeide kriterier og kvalitetskrav til evidensbaserte tiltak, men det finnes ikke autoritative retningslinjer. Noen praksiskriterier går imidlertid ofte igjen. 

Kravene til evidensbaserte praksis er for det første at en har definerte inntakskriterier og eksklusjonskriterier, slik at det tydelig framgår hvem intervensjonen er prøvet ut i forhold til, og hvilke problemer eller funksjonsområder den har vist seg effektiv eller virksom i forhold til. Det handler om å beskrive hva eller hvem den egner seg for og hvem den ikke egner seg for. 

For det andre forutsettes det en standardisert opplæring av utøverne slik at en kan forsikre seg om at de har den nødvendige forståelsen og de nødvendige ferdighetene for en kompetent utøvelse av metoden. Ofte stilles det krav om sertifisering av utøverne.

For det tredje er evidensbasert praksis ofte knyttet til forhåndsstrukturerte behandlingskomponenter, prinsipper eller retningslinjer som er beskrevet i en håndbok eller retningslinjer for praksis.

For det fjerde skal kontroll av behandlings- eller tiltaksintegritet sikre at gjennomføringen overensstemmer med behandlingens eller programmets kjernekomponenter. I praksis er dette viktig for at mottakerne av tilbudet skal være trygge på at de virkelig får det tilbudet de er forespeilet, både når det gjelder omfang, intensitet og kvalitet.

Det er også en målsetting at evidensbaserte tiltak har et innhold og en utforming som oppleves som relevant og konstruktivt av et flertall av dem som får tilbudet. Det forutsettes derfor at tiltakene er brukervennlige og bygger på prinsippet om brukermedvirking og brukerevaluering.

5.1.2.4 Hva er evidens?

«Evidens» kan ikke oppfattes som «bevis», men refererer til forskningskunnskap om forhold som risiko for utvikling av problemer eller om den effekten behandling eller tjenester har på slike problemer. I internasjonal forskning blir evidensbaserte program og metoder forbundet med randomiserte kontrollerte evalueringsstudier, der individer i målgruppen fordeles tilfeldig på en eksperimentgruppe og en sammenligningsgruppe, som etter at tiltaket er gjennomført sammenlignes med hensyn til resultater. I praksis er kravene til evidens eller dokumentasjon mer fleksible, men følgende kriterier blir ofte framhevet som en «gullstandard»:

• Bygger på minst to kontrollerte evalueringsstudier gjennomført av forskjellige forskere.

• Resultatene fokuserer på målgruppens fungering og symptomer med minst ett atferdsmål.

• Statistisk signifikante positive resultater.

• Signifikanstesting av resultatenes praktiske relevans.

• Langsiktig evaluering av resultatene.

• Ingen påvisning av utilsiktede negative effekter.

• Publisering av resultatene i tidsskrift med fagfellevurdering (eng. «peer review»).

Evalueringene bør være gjennomført av minst to forskjellige forskere, hvorav den ene ikke bør ha deltatt i utviklingen av programmet. Mer generelt snakker en om behovet for uavhengige og replikerte evalueringsstudier. Videre bør evalueringen fokusere på målgruppens fungering og symptomer, helst basert på observasjoner hjemme, på skolen og i fritiden. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å fokusere å hva de programansvarlige (utøverne) og deltakerne synes om kvaliteten av tilbudet, eller endringer av mer opplevelsesmessig karakter. Forskningsbaserte evalueringer knyttes ofte opp til statistisk signifikante gruppeforskjeller, og i tillegg bør evalueringen inneholde en test av resultatenes praktiske signifikans. Hvis hensikten er å forebygge kriminalitet, kan en undersøke hvor mange som ikke begår ny kriminalitet, eventuelt hvor lang tid det går før de begår nye lovbrudd, og om lovbruddene er av mindre alvorlig karakter enn tidligere. Det bør foreligge langsiktige evalueringsdata, slik at en kan kontrollere at tiltaket virker også etter at den er avsluttet. Her varierer kravene til oppfølgingstid fra 6 måneder til 1-2 år. Effektive intervensjoner kan i tillegg til positive resultater ha negative, utilsiktede virkninger på målgruppen eller deres omgivelser, for eksempel gjennom å utsette dem for fare eller ha en helseskadelig effekt. Det siste kravet om publisering med fagfellevurdering handler om å kvalitetssikre evalueringsforskningen gjennom kritisk vurdering av forskere med relevant kompetanse.

Systematisk evaluering og kvalitetskontroll skal også sikre at barn og familier ikke utsettes for unyttige eller også skadelig behandling eller tiltak. Dessuten er det uetisk å utsette noen for intervensjoner som en ikke kjenner effekten av. Evidensbasert praksis fremmer også åpenhet om arbeidsmåter og tiltak. Både brukerne (mottakerne av tjenestene) og andre interesserte kan lett skaffe seg oversikt over faglitteraturen og forskningen på feltet.

Brukerevalueringer sikrer at mottakerne av tjenestene involveres og at deres meninger og interesser tas hensyn til. Gjennom evidensbasert praksis forsøker en å etablere effektivitets- og kvalitetskriterier ut fra prinsippet om at alt ikke er like bra, og at det er viktig å identifisere hva som er forsvarlig, lovende eller effektivt og som det derfor kan være verdt å anvende begrensede ressurser på.

5.1.3 Forskning om straff og behandling

5.1.3.1 Straff og behandling

Ungdom som har begått lovbrudd, kan få tiltak som kan samles under betegnelsen «psykososiale intervensjoner». 1 Det kan dreie seg om familie- og nærmiljøbaserte tiltak, individualterapi, gruppeterapi, rådgivning, sosial ferdighetstrening etc. Psykososiale intervensjoner omfatter også tiltak som undervisning, arbeidstrening og program for jobbsøking, men også enkelte «myke» strafferettslige virkemidler som prøveløslatelse, mekling og samfunnstjeneste. I praksis kan det være vanskelig å trekke en grense mellom straff og behandling. Straff kan ha et rehabiliterende siktemål, og behandlingstiltak som er kontrollerende, tidkrevende og kanskje stressende kan oppleves som straff.

Psykososiale intervensjoner har som målsetting å fremme positivt evaluerte forandringer hos lovbrytere, og skiller seg derfor fra ren straff, internering eller avskrekking. Verdien av slike tiltak blir ofte vurdert ut fra i hvilken grad de kan forhindre lovbrudd, eller at unge lovbrytere på nytt begår straffbare handlinger.

I et kort historiske perspektiv har tiltroen til nytten av rehabiliterende behandling skiftet fra 1950-60-årenes optimistiske holdning til at «alt virker», via 1970-årenes pessimistiske «ingenting nytter» til 1990-årenes mer nøkterne «noe virker». 1950- og 1960-årene kan beskrives som behandlings- og tiltaksoptimismens tiår, der nesten alle tiltak rettet mot unge lovbrytere ble vurdert som positive.

Holdningene til verdien av rehabiliterende behandling endret seg imidlertid under påvirkning av forskningsartikler på 1970-tallet som konkluderte med at slik behandling ikke virket forebyggende på nye lovbrudd. Selv om denne konklusjonen i ettertid syntes å ha vært forhastet, førte den til økt kritikk av og skepsis til verdien av behandlingstiltak.

Kritikken mot rehabiliterende behandling gikk delvis ut på at (1) behandling ikke hadde en tilstrekkelig avskrekkende effekt; (2) at den ikke var en egnet kompensasjon for skyld; (3) at den var for usikkert i forhold til å beskytte allmennheten eller (4) at den var for kostnadskrevende. En annen type kritikk gikk ut på at (1) kriminalitet er et sosialt problem snarere enn et spørsmål om individuell patologi; (2) behandling ofte bygger på en medisinsk modell for sosialt avvik som vedlikeholder stigmatisering av målgruppen og (3) at behandling er uforenlig med straff og derfor en umulighet i fengsler og i andre tiltak der ungdom tvangsplasseres. Denne kritikken konkluderte med at kriminalitet er et sosialt problem, som ikke egner seg for behandling.

Behandlingstiltak ble delvis erstattet med (restorative) «justice» modellen som understreket de unges eget ansvar for å gjøre opp for seg i forhold til offeret og i forhold til de ødeleggelser eller skader som de hadde forvoldt. Dette skulle skje gjennom kompensasjon eller arbeid, for eksempel som samfunnstjeneste, mekling eller avskrekking.

Ideen om «community control» er en av nyskapningene der en legger vekt på at unge lovbrytere heller enn å interneres skal tas hånd om og kontrolleres i nærmiljøet. Denne modellen er mindre preget av «straff»-tenkningen, men er også et alternativ til den rene behandlingsmodellen. Tenkningen har ført til fornyet satsing på kriminalitetsforebyggende arbeid i lokalmiljøene (skoler, kjøpesentra, offentlige transportmidler, bomiljøer, idretts- og ungdomsklubber) i et samarbeid mellom politi, barneverntjenesten og andre kommunale etater (jf. Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, SLT, se punkt 5.2.7 nedenfor). Tilnærmingen har også ført til utprøving av nye og mer varierte reaksjonsformer som strukturerte og systematiske treningsprogram der en vektlegger tiltakenes pedagogiske og sosialiserende aspekt.

Økt satsing på alternative sanksjoner har gitt visse positive resultater, men synes ikke entydig å kunne føre til mindre kriminalitet. Og kritikerne hevdet at mer differensierte sanksjoner lett førte til «net widening» dvs. at ungdommene stadig utvidet og utdypet sin kontakt med det offentlige tjenesteapparatet, eventuelt i kombinasjon med fengselsopphold.

Behandlingstilbudet til unge lovbrytere ble videreutviklet, forbedret og effektivisert gjennom 1980-årene og i løpet av 1990-årene kom de igjen i fokus. Dette skyldtes blant annet at en del av de nye virkemidlene i kriminalpolitikken heller ikke innfridde forventningene som ble stilt til dem. Det skyldtes også at positive forskningsresultater kunne dokumentere at det var mulig å forebygge nye lovbrudd hos ungdom som hadde begått kriminalitet.

Internasjonal forskning har økt i omfang og kvalitet og har bidratt med ny kunnskap om hvilke forhold som påvirker (eller predikerer) oppstart, vedlikehold og avslutning av karrierer som lovbrytere. Forskningen har bidratt til utvikling av mer treffsikre tiltak, høyere kvalitet på gjennomføringen av tiltak og bedre resultater på kort og lang sikt. Målsetting er både å redusere omfanget av enkeltindividers kriminalitet og å øke tryggheten for allmennheten.

5.1.3.2 Restorative justice

Utvalget har i punkt 3.4 ovenfor beskrevet restorative justice-tankegangen nærmere.

Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål når det gjelder å fastslå om restorative justice fører til redusert kriminalitet. Men flere forskningsbaserte evalueringer viser at metoden fungerer, og at særlig jenter og gjerningsmenn med begrenset kriminell karriére ser ut til å ha mest utbytte av slike program. Gjennom aksjonsforskning med et nært samarbeid mellom forskere og praktikere, har en fokusert på programimplementering og lagt grunnlag for justeringer av programmet. I evalueringsforskningen har en sett nærmere på hvordan program har blitt implementert og hvilken effekt programmet har på de involverte, på systemene og på lokalmiljøet.

Et sammendrag av 36 undersøkelser foretatt av the Smith Institute i London viste at «restorative justice» reduserte tilbakefall til kriminalitet for noen gjerningspersoner, men ikke for alle. Offer og gjerningsmenn ga dessuten uttrykk for at de var tilfredse med prosessen. Restorative justice ser ut til å være vel så effektiv som andre reaksjonsmåter, og synes særlig å være vellykket når den anvendes i forhold til alvorlig kriminalitet.

Andre forskningsoversikter viser at restorative justice har en relativt liten effekt på tilbakefall til kriminalitet og at dette dreier seg om en relativt kortsiktig effekt, slik at reaksjonsformen derfor bør betraktes som et supplement heller enn et alternativ til rehabiliterende behandling av unge lovbrytere. Resultatene kan imidlertid være vanskelige å fortolke fordi det er ulike oppfatninger av hvordan restorative justice skal defineres og måles, og også hvordan en skal definere og måle tilbakefall til kriminalitet.

5.1.3.3 Internasjonal forskning om straff og behandling

Hvorvidt straff eller rehabiliterende behandling er mest effektivt i arbeidet med å redusere sannsynligheten for at lovbrytere begår nye kriminelle handlinger når de løslates, er et empirisk spørsmål som best kan besvares gjennom forskning. Gjennom forskningsbasert evaluering kan en finne fram til hva som faktisk hemmer videre kriminelle karrierer, og hvilke tiltak som kan redusere omfanget av lovbrudd begått av ungdom.

I en systematisk forskningsoversikt (meta-analyse) oppsummerte Lipsey/Cullen 2007 hva som finnes av kunnskap om hvordan korrigerende intervensjoner kan forebygge nye lovbrudd. Dette er undersøkelser der lovbrytere utsatt for korrigerende tiltak sammenlignes med en tilsvarende gruppe som ikke har gjennomgått slike tiltak. En slik analyse gjør det mulig både å vurdere undersøkelsenes kvalitet og resultater.

Straffereaksjoner som er ment å forebygge ny kriminalitet, har særlig blitt studert gjennom evaluering av avskrekkende korreksjonsprogrammer og av lengden av fengselsstraff. Korrigerende tiltak med en avskrekkende effekt skal få lovbryteren til å oppleve straffen eller kontrollen som strengere, og dermed som mer aversiv og noe som de ønsker å unngå å bli utsatt for igjen. Den systematiske analysen av relevante studier tydet på at strafferettslige reaksjoner som fengsel, intensivt korrigerende tilsyn og andre sanksjoner ikke er særlig effektive i arbeidet med å redusere tilbakefall til kriminalitet. Det gjelder også fengselsbesøksprogram (for eksempel «scared straight») og såkalte «villmarksprosjekter» (for eksempel «boot camps»).

Å øke lengden på fengselsstraff har heller ikke vist seg å ha noen positiv effekt, snarere tvert imot, blant annet fordi det svekker de sosiale båndene til livet utenfor (for eksempel ved redusert jobbstabilitet). Avskrekking og strenge reaksjoner synes med andre ord ikke å hemme framtidig kriminalitet i vesentlig grad, og får liten støtte i forskningen. Hvis straff skal fungere kriminalitetsforebyggende, bør den kombineres med effektive behandlingstiltak.

I rehabiliterende behandling av unge lovbrytere er målsettingen å motivere, veilede og støtte positiv endring. Generelt synes behandling å være mer effektivt en straff i arbeidet med å redusere kriminalitet, men som nevnt er ikke alle program like effektive.

De mest positive evalueringsresultatene er funnet for behandlingsmetoder som bygger på et godt teori- og forskningsgrunnlag (for eksempel Multisystemisk Terapi, MST og Funksjonell Familieterapi, FFT). Samtidig viser forskningen at vellykket rehabiliterende behandling ikke nødvendigvis følger en veldefinert protokoll, men også kan bestå av generell behandling som for eksempel familierådgivning. Andre eksempler er behandling der en gjennom undervisning og praktiske øvelser forsøker å endre lite hensiktsmessige tankemønstre hos lovbrytere (for eksempel ved at de forsøker å dominere i interpersonlige kontaktforhold, at de rettferdiggjør sine egne handlinger og legger skylden for lovbrudd på andre).

Det er også grunn til å understreke betydningen av å utnytte praktikernes erfaringer og ekspertise i en vellykket gjennomføring av evidensbaserte program. Program som gir positive resultater består ofte av en kombinasjon av tiltak og kan derfor ikke defineres utelukkende på grunnlag av selve behandlingsmetoden. Systematiske kunnskapsoversikter over internasjonal forskning på området gir klare anbefalinger om hva behandlingen bør inneholde, men understreker samtidig at det ikke finnes universalprogram eller tiltak som fungerer for alle.

En stor variasjonskilde i forhold til tilbakefall er hvor bra behandlingsprogrammet implementeres. Implementering handler om hvorvidt behandlingen ble gjennomført som planlagt (også omtalt som «treatment integrity» eller «fidelity»), om omfang eller varighet av behandlingen og om hvor mye deltakerne engasjerte seg. Graden av og kvaliteten av behandlingen er imidlertid ikke godt dokumentert i forskningen, men de tallene som foreligger viser at indikatorer på gjennomføringsgrad og implementeringskvalitet er avgjørende for å forebygge tilbakefall til kriminalitet.

Oppsummert tyder internasjonale forskningsoversikter på at rehabiliterende behandling «virker», samtidig som det erkjennes at det gjenstår mye forskning før en vet hva, når, hvorfor og for hvem tiltakene virker best. Lovbrytere som får rehabiliterende behandling har en redusert gjennomsnittlig tilbakefallsprosent sammenlignet med de som ikke får slikt tilbud. Forskningen tyder også på at rehabiliterende behandling er i stand til å påvirke tilbakefallsprosenten hos dømte lovbrytere, og har et større potensial for dette enn straff.

På grunnlag av systematiske forskningsoversikter i form av meta-analyser er det identifisert seks prinsipper for effektive tiltak mot lovbrudd:

1. Risiko-klassifikasjon - hvor lovbryterens risikonivå tilpasses intervensjonsgraden slik at individer med høyere risikonivå mottar mer intensive tjenester enn de med lavere risikonivå. Intensive tiltak kan faktisk bidra til å øke alvorlig problematferd hvis de benyttes overfor ungdom med lav risiko. Videre kan plassering av ungdom med lavt risikonivå sammen med høyrisiko ungdom bidra til at problemene øker for den førstnevnte gruppen.

2. Responsivitet - hvor behandlingstilbudet bør tilpasses ungdommenes individuelle kjennetegn og læringsstil, for eksempel emosjoner (angst og selvfølelse), motivasjon, verbale ferdigheter og evnenivå. Individuelle kjennetegn ved lovbryterne påvirker hvilket utbytte de har av behandling, og faren for fortsatt kriminalitet påvirkes av forhold som debutalder for lovbrudd, antall tidligere lovbrudd og kontakt med kriminelle venner. Andre individuelle kjennetegn som kan moderere behandlingsutbytte er sosiale ferdigheter og sosialt funksjonsnivå, antisosiale holdninger, beskyttende forhold (eng. resiliens) samt ytre press og praktiske problemer. De fleste lovbrytere synes å ha en læringsstil som forutsetter aktivt deltakende heller enn belærende metoder eller ustrukturerte opplevelsesorienterte metoder. Behandlingsutbyttet påvirkes av om den enkelte får et tilbud som er tilpasset de bestemte problemene de har og som retter seg mot forholdene som driver den kriminelle atferden, for eksempel tilbud om rusbehandling, bedring av impulskontroll eller tiltak som kan forebygge arbeidsledighet.

3. Nærmiljøbasert - hvor de mest effektive tiltakene iverksettes i nærmiljøet heller enn i institusjoner. Hjemme- og nærmiljøbaserte tiltak bør vanligvis vurderes før ungdom plasseres i institusjon, og institusjonsoppholdet bør være så kort som mulig.

4. Behandlingsmodalitet - effektive tiltak er ofte multimodale slik at de virker på ulike varianter av problemet. De legger ofte vekt på sosial ferdighetstrening med bruk av kognitive metoder og andre metoder for atferdsendring.

5. Programintegritet - som påvirkes av forhold som at tilstrekkelige ressurser stilles til rådighet, hvor det er en bevisst rekruttering og grundig opplæring av personell, effektiv veiledning og systematisk evaluering av implementering, tiltaksintegritet og resultater. Blant annet er det viktig å evaluere klientenes deltakelsesgrad, deres engasjement og om de fullfører behandlingen.

6. Kriminogene behov - (også omtalt som risikofaktorer) hvor en fokuserer på problemer og temaer som direkte heller enn indirekte bidrar til lovbrudd. De viktigste risikofaktorene i forhold til kriminalitet omfatter (1) en historie med atferdsvansker som går tilbake til tidlig alder, (2) vanskelig temperament og personlige kjennetegn som omfatter psykiske problemer, svak sosialisering, impulsivitet og manglende problemløsende ferdigheter, (3) antisosiale holdninger, og verdier, (4) kontakt med antisosiale venner, (5) familier kjennetegnet av kriminalitet og psykososiale problemer, manglende omsorg og oppdragelsesferdigheter, (6) manglende skolegang, lærevansker og dårlige prestasjoner samt (7) arbeidsledighet og manglende kompetanse for deltakelse i yrkes- og samfunnsliv. Risikonivå bestemmes ut fra antall risikofaktorer heller enn alvorlighetsgraden av de kriminelle handlingene og det kan være viktigere at tiltak er tilpasset lovbryternes risikonivå enn alvorlighetsgraden i lovbruddet. Reduksjon av modifiserbare risikofaktorer medfører redusert risiko for framtidig kriminalitet.

5.1.3.4 Effektiv behandling og behandlingsmål

Mer enn 30 års forskning har resultert i en kunnskapsbase som viser at det finnes program og tiltak som kan forebygge og redusere tilbakefall til kriminalitet. Men selv ikke de mest lovende tiltak virker for alle, og det er mange problemer forbundet med å iverksette tiltakene i vanlig praksis. I en nyere forskningsoversikt over lovende tiltak i arbeidet med å forebygge tilbakefall til kriminalitet nevnes følgende tiltak: (1) Utdanning og yrkesopplæring, (2) behandling av rusproblemer, (3) narkotikadomstoler, (4) visse behandlingstiltak for seksuelle overgripere, (5) program for lovbrytere med mentale lidelser, (6) kognitive atferdsrettede program og (7) visse former for rehabiliterende behandlingsprogram for ungdom, særlig multi-dimensjonale, familiebaserte program som Funksjonell familieterapi (FFT), Multidimensional treatment Foster Care (Behandlingsfosterhjem) og Multisystemisk terapi. 2

De mest effektive behandlingsmetodene er atferds- og handlingsorienterte, det vil si at de fokuserer på forhold som «her og nå» bidrar til å opprettholde antisosial atferd, heller enn forhold knyttet til ungdommenes oppvekst og utvikling. De legger vekt på å fremme og bekrefte sosialt kompetent atferd gjennom sosiale læringserfaringer og muligheter for å prøve ut nye ferdigheter. Strukturerte behandlingstiltak (programmer) basert på kognitiv atferdsteori og sosial læringsteori i kombinasjon med systematisk bekreftelse av positiv atferd kan redusere antisosial atferd. Kognitiv atferdstilnærming har som mål å påvirke ungdommens atferd og tenkemåte og omfatter tiltak som «tegn-økonomi» (systematisk bruk av positive konsekvenser for ønsket atferd), eksponering for positive rollemodeller, påvirkning gjennom diskusjonsgrupper og trening i aggresjonskontroll, bl.a. ART (Aggression Replacement Training). 3

Forskningslitteraturen gir også anbefalinger om hvilke behandlingsmål som kan være egnet for å forebygge videre kriminalitet. Eksempler på lovende behandlingsmål er:

• Å endre antisosiale holdninger og redusere antisosiale vennekontakter

• å fremme samhold og kommunikasjon i familien, samt styrke tilsyn med ungdommen

• å fremme identifikasjon og kontakt med anti-kriminelle rollemodeller

• å styrke selvkontroll, livsferdigheter og problemløsende ferdigheter

• å undervise i pro-sosiale ferdigheter som alternativer til å lyve, stjele og utagere

• å redusere avhengighet av rusmidler

• å gjøre ikke-kriminelle aktiviteter mer lønnsomme og kriminelle aktiviteter mer kostbare, slik at de ikke-kriminelle prioriteres

• å sikre at de som har kronisk psykiske vansker får behandling, beskyttelse og støttende livsvilkår

• å redusere risiko for kriminell atferd gjennom å endre kjente risikofaktorer knyttet til ungdom og deres situasjon

• å sikre at ungdom er i stand til å gjenkjenne risikosituasjoner og ha konkrete planer for hvordan de kan mestre slike situasjoner.

Selv om målformuleringer ikke kan oppfattes som en oppskrift på effektiv behandling, så viser de at en har kommet et stykke på vei i arbeidet med å identifisere hvilke mål som er egnet i behandlingen av antisosial atferd, og hvilke som ikke er det. Oversikten over lovende og mindre lovende behandlingsmål illustrerer fordelene med åpen behandling i familie og nærmiljø. Det er lettere å nå målsettingene når arbeidet skjer i ungdommenes naturlige miljø. Samtidig vil det alltid være ungdom som ut fra en totalvurdering av deres lovbrudd, situasjon og behov vil måtte plasseres i institusjon eller fengsel. Dette aktualiserer spørsmålet om hvordan et slikt opphold kan gjennomføres innenfor en rehabiliterende målsetting, og med færrest mulige negative ringvirkninger.

5.1.3.5 Plassering i institusjon

Tvangsplassering i institusjon eller fengsel er en kostbar form for sanksjonering, økonomisk, men også menneskelig og sosialt. Et hovedproblem ved slike plasseringer er at ungdom etter endt soning eller plassering skal reintegreres i sitt lokalmiljø. Når internering av barn og unge ofte har en dårlig kriminalitetsforebyggende effekt kan det skyldes at slike reaksjoner legger vekt på samfunnsbeskyttelse, straff og sikkerhet, men også at det lett oppstår negative effekter av innestengning, og en konsentrasjon av negative rollemodeller.

Gruppetiltak for unge lovbrytere innebærer en betydelig risiko for opptrapping av utagerende atferd og utfallet av institusjonsplassering («custodial measures») for den enkelte ungdom avhenger av kvaliteten på institusjonene. Resultatene modereres av forhold som kontakt med «normalsamfunnet», tilrettelegging av institusjonsmiljøet og personalets atferd.

Opphold i institusjon kritiseres ofte fordi den fremmer tilpasning til et kunstig livsmiljø, samt isolerer fra og fører til vansker med tilbakeføring til et vanlig liv. Institusjoner der en samler ungdom som har begått lovbrudd skaper miljøer som lett fører problemopptrapping, men også manglende rettssikkerhet. Til slutt, og som tidligere nevnt, påpekes manglende behandlingseffekter av internering som straff.

Samtidig finnes det forskning som viser at en kan oppnå positive behandlingsresultater i institusjoner. 4 Forskningsresultater tyder på positive effekter av undervisning og arbeidstrening, et stoff-fritt miljø, et prososialt institusjonsklima, muligheter for å ta personlig ansvar og muligheter for å opprettholde kontakt med familien samt forbedre familieforholdene. Negative effekter kan også motvirkes gjennom å vurdere hva som er en optimal varighet av oppholdet og hvordan en kan tilpasse tilbudet til lovbryters alder og personlighet.

Videre påvirkes institusjonsmiljøet av stabiliteten i grupperelasjoner, hvor godt en regulerer forholdet mellom frihet og kontroll, hvor godt en klarer å kontrollere negative subkulturer og hvilke muligheter det er for kontakt med verden utenfor. Resultatene av behandling i institusjon påvirkes også av kvaliteten av tilbakeføringen til samfunnet (forberedende aktiviteter og strukturert tilbakeføring) og innholdet i oppfølgingen etter endt opphold med vekt på bolig, familie, skole, meningsfylt arbeid, pro-sosiale venner og fritidsaktiviteter.

5.1.4 Utredning av ungdommenes funksjons- og risikonivå

Mye taler for at en systematisk utredning av risikofaktorer og behov gir et godt grunnlag for å planlegge effektive tiltak. Vellykkede intervensjoner bygger på kjennskap til ungdommens situasjon. Risikoprinsippet, responsivitetsprinsippet og behovsprinsippet har klare implikasjoner for utredningsarbeidet, der en vurderer ungdommens risikonivå, behov, evner og læringsstil.

Risikoprinsippet innebærer at individer med det høyest målte risikonivået bør få mer spesialiserte, intensive og omfattende intervensjoner enn dem med lavt nivå. Overfor individer med lavt risikonivå rettes tiltakene mer avgrenset mot de konkrete forholdene som førte til henvisningen.

Responsivitetsprinsippet innebærer at intervensjonene må tilpasses individuelle forskjeller, blant annet i læringsstil og evner. Responsitivitetsfaktorer kan også være alder, kjønn, etnisitet, motivasjon og selvoppfatning.

Behovsprinsippet fokuserer på bearbeiding av forhold som indirekte heller enn direkte bidrar til lovbrudd. Dette kalles kriminogene behov og intervensjonene rettes da mot endring av antisosiale holdninger, reduksjon av kontakt med antisosiale venner, styrking av foreldrenes tilsyn, skape muligheter for identifikasjon med prososiale modeller og styrking av selvkontroll eller andre sosiale ferdigheter.

Hoge/Andrews/Leschied 1994 har utarbeidet et sett av kriterier for å vurdere risiko og behov hos unge lovbrytere. Lovovertredelser er ofte en utløsende hendelser for at ungdom henvises til barne- og ungdomstjenestene, men samtidig er det viktig å skaffe seg en oversikt over den bredere sammenhengen som denne hendelsen inngår i. Intervjuet bygger på nyere teoretisk og empirisk kunnskap om kriminell aktivitet hos ungdom. Forholdene som vurderes kan inndeles i 8 grupper:

• tidligere og aktuelle lovovertredelser og for­seelser

• familieforhold og oppdragelse

• utdanning/jobb

• vennerelasjoner

• bruk av rusmidler

• bruk av fritiden

• personlighet og atferd

• holdninger og verdiorientering

Innenfor hver gruppe stilles det flere spørsmål der intervjueren krysser av for de forholdene som forekommer. En oppsummering av svarene gir en sumskåre som angir ungdommens risikonivå. I tillegg vurderes det om det foreligger forhold som kan moderere effekten av risikofaktorer, og disse omtales som «styrkefaktorer» eller som beskyttende forhold. For eksempel kan ungdom med alvorlige vansker knyttet til vennekontakter og antisosiale holdninger ha en familie med mange kvaliteter når det gjelder omsorg og tilsyn. Men lav risiko er ikke nødvendigvis et uttrykk for styrke, da vurderinger av risiko og beskyttende forhold er relativt uavhengige av hverandre.

5.1.5 Behov for forskning

I forskningslitteraturen etterlyses mer detaljerte beskrivelser av innholdet i rehabiliterende behandling og psykososiale tiltak, men også hva som kjennetegner de som mottar slik behandling og tiltak. Det er behov for kunnskap om barn med bestemte individuelle kjennetegn (for eksempel biologiske, personlighetsmessige, eller sosiale) er mer utsatt enn andre, men også i hvilken grad den individuelle utviklingen påvirkes av miljømessige forhold (for eksempel påvirkning fra familie og venner). Det er videre behov for forskning om unge lovbrytere, og om hvordan bruk av reaksjonsmåter som tvang, straff og behandling påvirker tilbakefall til kriminalitet. Forskningen bør ta hensyn til hvordan de ulike reaksjonsformer og behandlingstiltak modereres av forhold som kjønn, alder og etnisk bakgrunn.

I forskningslitteraturen etterlyses mer detaljerte beskrivelser av innholdet i behandlingen, men også hva som kjennetegner de som mottar slik behandling. Det er også behov for forskning om hvilke dimensjoner som kjennetegner effektiv implementering. Videre etterlyses mer kunnskap om hva som kjennetegner effektiv implementering og om hvilken betydning opplæringen av behandlerne har. 

Evalueringer bør være prospektive og måle endringer i kriminell atferd på en slik måte at en kan fastslå om tiltaket heller enn andre påvirkninger har vært avgjørende for utfallet. Her er det viktig at tiltakets effektivitet evalueres i forhold til en relevant sammenligningsgruppe og at en kan kontrollere for tidsfaktoren (fordi det viser seg at de fleste ungdommer som begår lovbrudd slutter med det etter hvert som de blir eldre, får jobb og etablerer seg med familie). Det er også et stort behov for forskning som kan besvare om alternative reaksjonsformer kan ha positive effekter for målgruppen, for eksempel å bidra til å redusere tilbakefall til kriminalitet.

Som dokumentert i denne utredningen, har det vært en betydelig forsøksaktivitet i Norge der en har testet nye arbeidsmodeller, tiltaksmodeller og samarbeidsmodeller i arbeidet med å forebygge og redusere omfanget av ungdomskriminalitet. De fleste av disse prosjektene er både dokumentert og evaluert, men forskningsaktiviteten har vært lav. Det gjelder særlig praksisrelevant forskning som har klare implikasjoner for utforming av policy og praksis på området. Til tross for at nye metoder som «restorative justice» har blitt implementert i flere land, foreligger det lite forskning som entydig kan besvare om tiltaket har den forventede positive effekt. Det er derfor ønskelig med forskning som kan belyse i hvilken grad dette er et bedre alternativ enn andre reaksjonsformer. Det er også ønskelig med forskning som kan gir mer kunnskap om hvilken betydning gjennomføringsgraden (implementerings-kvaliteten) har for resultatene for ungdommenes atferd og sosiale fungering.

5.2 Enkelte forsøksprosjekter

5.2.1 Innledning

Det har vært gjennomført og pågår fortsatt en rekke forsøksprosjekter som retter seg mot ungdom som begår lovbrudd. Slike prosjekter har blant annet vært gjennomført i regi av barneverntjenesten, politi og påtalemyndigheten, konfliktrådene og kriminalomsorgen. Mange av prosjektene er tverrfaglige og tverretatlige.

Å iverksette prosjekter kan være et nyttig virkemiddel for å prøve ut alternative reaksjonsmåter og ulike samarbeidsmodeller. Prosjektformen er fleksibel slik at prosjektene kan tilpasses lokalmiljøet i langt større grad enn lovendringer gjør. Forsøksprosjekter stimulerer også til å være kreativ innen de rammene som allerede finnes, eksempelvis innenfor gjeldende lovverk, samtidig som prosjektene kan gi svar på hvor «skoen virkelig trykker». Utvalget antar også at prosjektformen i en oppstartsfase kan bidra til økt engasjement og deltakelse fra de involverte ved at de er med på å utarbeide prosjektet. Samtidig kan det være enklere å motta økonomisk støtte til prosjekter enn til faste tiltak ved at prosjekter som ikke er vellykkede, lettere kan avvikles enn faste tiltak.

For utvalget har forsøksprosjektene og evalueringene av disse vært nyttig grunnlagsmateriale for de vurderingene utvalget er bedt om å utføre. Utvalget har ikke hatt anledning til å gjøre seg kjent med alle forsøksprosjekt som har vært utført i nyere tid. Særlig gjelder dette de mange ulike lokale prosjekter. Utvalget har særlig arbeidet med å gjøre seg kjent med et utvalg av de større forsøksprosjektene og evalueringene av disse. Utvalget har også møtt representanter fra flere av prosjektene, se punkt 1.3 ovenfor.

Til tross for at prosjektformen har mange fordeler, vil utvalget påpeke at i stor grad å basere reaksjoner og tiltak mot ungdomskriminalitet på prosjekter, også vil kunne få negative følger. Ulike prosjekter i ulike regioner vil kunne skape uheldige variasjoner i reaksjonssystemet. Videre kan en oppleve at engasjementet hos de involverte kan synke dersom det tar lang tid å få den anerkjennelsen det ligger i å bli etablert som et fast tiltak. I tillegg er det uheldig at prosjekter ikke kan basere sin virksomhet på et varig regime, men må leve med en begrenset tidshorisont. Dette kan gjøre at arbeidet i prosjektet blir annerledes enn tilsvarende arbeid i et etablert regime. Det er også en viss fare for slitasje på prosjektmedarbeiderne i de tilfellene der disse hele tiden må bruke krefter på å sikre fortsatt drift.

5.2.2 Buskerudprosjektet

Prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» kom som en følge av forslagene i Kriminalmeldingen 1978. Prosjektet besto av flere delprosjekter, der et av de mest sentrale delprosjektene var Buskerudprosjektet. Prosjektet skulle utvikle et tilbud til ungdom med alvorlige problemer som en ikke klarte å hjelpe innenfor det eksisterende tiltaksapparatet. En av målsetningene med prosjektet var å stoppe ungdommer med alvorlige problemer i å skli videre ut i kriminalitet og rusmisbruk. 5 Kriminolog Per Stangeland og overlege i psykiatri Helge Waal ble ansatt som prosjektledere, og Buskerud ble valgt som forsøksfylke. Fra mai 1981 til april 1985 tok prosjektet i mot 85 ungdommer, derav en tredjedel jenter. Buskerudprosjektet avga sin innstilling i 1985 i NOU 1985: 3 Tiltak for ungdom med atferdsvansker.

Prosjektet tok utgangspunkt i at arbeidet i tiltaksapparatet skal foregå på det laveste kostnadsnivået som er effektivt, og at tiltakene skal koordineres slik at de blir tilstrekkelig omfattende og sørge for kontinuitet slik at klientene slipper stadige personskifter (LEON-prinsippet - laveste effektive omkostnings nivå). Prosjektet påviste imidlertid problemer med å gjennomføre dette prinsippet. Tiltakene var spredt på første- og andrelinje i ulike etater, som blant annet barnevern og psykiatri. I tillegg var de ulike første- og andrelinjene skjevt bygget ut. En utbygging av de deler av tiltaksapparatet som hadde vist mangler, var ikke tilstrekkelig. Det ble også påpekt stor variasjon i de unges problematikk, men det viste seg at arbeidsmetodene i betydelig grad var de samme på ulike nivåer. Det siste førte til en uheldig ressursbruk.

«I det ene ytterpunktet kan tiltaksapparatet derfor forbruke uendelig mengde ressurser innenfor problemer som egentlig er normale, slik som folk flest har. I det andre ytterpunkt kan et svært høyt antall fagfolk knyttes til ungdom – uten at det de gjør er så forskjellig.» 6

Det ble påpekt et behov for en modell som «både fordeler ansvar og metoder etter alvorlighetsgrad og systematiserer samarbeidet mellom etatene på de ulike nivåer». En utviklet på grunnlag av dette den såkalte Buskerudmodellen.

Buskerudmodellen er nærmere beskrevet i Helgeland 2007. Der både ungdommenes ressurser og ressursene i hjemmemiljøet tilsa det, benyttet man tiltak med mest mulig nærhet til hjemmet/lokalmiljøet. Dersom betingelsene for slike tiltak ikke var til stede, skulle ungdommene få mulighet til «ny start, med ny omsorgsbase og muligheter for å etablere nye kontakter med jevnaldrende på et nytt sted». 7 Det ble opprettet en krise- og utredningsenhet, Balder, i en av fylkets spesialskoler. De fleste av ungdommene flyttet inn til denne enheten ved prosjektinntak. Ungdommene bodde i denne enheten i opptil seks-tolv uker. Her ble de utredet. Det ble holdt møter med foreldrene, etablert ansvarsgrupper, og det ble planlagt videre tiltak. Balder ble også benyttet til avlastningsopphold for ungdom som var i tiltak. Helgeland 2007 deler tiltakene inn i tre hovedgrupper. Rådgivningsgruppen (A) inneholdt ungdommen med de minst omfattende problemene, der det ikke tidligere var prøvd ut målrettede tiltak. Det ble anbefalt å opprette ansvarsgrupper for å følge opp disse ungdommene. Det var 15 ungdommer i denne gruppen. Gruppen med lokal forsterkning (B) inneholdt de ungdommene der det allerede var gjort en innsats uten å lykkes, men der det ble vurdert å være tilgjengelige ressurser i lokalmiljø og hos foreldrene. Her forsøkte en å forsterke hjemmemiljøet med eksempelvis veiledning av oppdragelse i hjemmet, alternativ skole og arbeidstiltak, mens ungdommen bodde hjemme. Disse tiltakene ble ofte kombinert med mestringsprosjekter som fjellturer etc. Det var 19 ungdommer i denne gruppen. Gruppen nystart-tiltak (C) inneholdt ungdommene som måtte flytte hjemmefra fordi en anså det som urealistisk å nå frem med tiltak i hjemmet. Det var disse ungdommene som ble ansett å ha størst vansker. For disse ungdommene ble det benyttet forsterkede fosterhjem, rusmiddel- eller ungdomskollektiv, spesialskoler, ungdomsinstitusjoner eller ungdomspsykiatriske institusjoner. Det var 51 ungdommer i denne gruppen.

Helgeland 2007 undersøker hvordan ungdommene som var med i Buskerudprosjektet, lever som 30-åringer. På grunnlag av en kvantitativ analyse av hvilke forhold som har hatt betydning for ungdommenes utvikling, viser hun at kjønn, rusbruk hos én eller begge av foreldrene under oppveksten og tidspunktet for start på skoleproblemer er med på å predikere ungdommenes livssituasjon som 30-åringer. I tillegg viser analysen at tiltakene forsterkede fosterhjem og rusmiddelkollektiver har gitt økt sjanse for en resosialisering i hjemmet. Ungdommene som har vært i institusjon, hadde klart seg dårligst. De som hadde vært i forsterkede fosterhjem og ruskollektiv klarte seg langt bedre, også bedre enn de som hadde fått lokale tiltak. 8Helgeland 2007 presiserer at hun med dette ikke ønsker å si at institusjoner ikke fungerer som tiltak, «men at det er noe annet som fungerer, nemlig forsterkede fosterhjem og ruskollektiver». I en kvalitativ analyse av hvilke forhold som har hatt betydning for ungdommenes utvikling, viser hun til fire betydningsfulle forhold som peker seg ut i materialet hennes. Betydningen av å opparbeide gode relasjoner, trening i hverdagslivets gjøremål og fritidsaktiviteter, miljøskifte og oppfølging anses som sentrale forhold ved de forsterkede fosterhjemmene og ruskollektivene som har gitt ungdommene en økt sjanse til å komme inn på et nytt spor. 9

5.2.3 Forsøk med ungdomskontrakter

Ungdomskontrakter ble iverksatt som en forsøksordning i Danmark i 1991. En ønsket å oppnå en umiddelbar, merkbar og hurtig reaksjon overfor lovbrytere mellom 15 og 18 år. Ungdomskontraktene innebar at det ble inngått en avtale mellom barnet, politiet, sosialetaten og foreldrene umiddelbart etter oppklaringen av lovbruddet. Forsøket i Danmark ble ansett som vellykket, og i forbindelse med oppfølgingen av Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (St.meld. nr. 17 (1999-2000)) ble det valgt ut syv steder i Norge for et forsøk etter dansk modell. De syv kommunene/politidistriktene som deltok i forsøket var Bodø, Trondheim, Kongsvinger, Stovner bydel i Oslo, Drammen, Skien og Kristiansand.

I forsøket med ungdomskontrakter i Norge ble ungdomskontrakt gitt som vilkår for påtaleunnlatelse. Riksadvokaten har i brev 14. juni 2001 angitt anvendelsesområdet for ungdomskontrakter. Påtaleunnlatelse på vilkår av ungdomskontrakt ble på grunnlag av riksadvokatens anvisning brukt i sakstyper der påtalekompetansen lå til politiet. Videre kunne påtaleunnlatelse på vilkår av ungdomskontrakt ikke brukes for handlinger «som isolert er så alvorlig at den, gjerningsmannens unge alder tatt i betraktning, alene ville resultert i påstand om ubetinget fengsel». Prosjektet ble evaluert av Marit Egge. 10

De enkelte prosjektstedene hadde lokale koordinatorer. Det var fra prosjektets side ingen spesifikke krav knyttet til disse, verken til kvalifikasjoner eller etatstilknytning. De ulike prosjektstedene valgte ulike modeller. Seks av de syv kommunene hadde SLT-koordinator, se punkt 5.2.7 nedenfor. Kontraktsarbeidet ble på disse prosjektstedene på ulike måter knyttet til SLT. Koordinatorenes rolle varierte også. Flere av koordinatorene hadde fleksibel arbeidstid og var tilgjengelige store deler av døgnet. I evalueringen av prosjektet ble dette fremhevet dette som svært formålstjenelig. 11

Et annet kriterium for suksess er ifølge evalueringen at prioriteringen av et forebyggende barne- og ungdomsarbeid må være forankret i ledelsen og knyttes til stillingsinnholdet. 12

De ulike tiltakene som skal iverksettes som en del av ungdomskontrakten må etableres innenfor politiets lovpålagte frister for sitt arbeide.

Kontraktsinngåelse var frivillig. Den eller de straffbare handlingene måtte være innrømmet. Vilkårene som ble stilt måtte være innenfor de vilkårene det er hjemmel for i straffeprosessloven § 69, jf. § straffeloven § 53, se mer om dette i punkt 6.1.7.2 nedenfor.

I prosjektet benyttet en aktivt samtykke fra den unge og dens verger. Egge 2004 påpeker at taushetsplikten dermed ikke var til hinder for kontraktsarbeidet når dette først var kommet i gang. I drøftingssakene kunne taushetsplikten stoppe fremdriften av en sak. Det fantes også eksempler på at informasjon som ble gitt ikke ble benyttet hensiktsmessig av mottaker, eller ble misbrukt av mottaker. Som eksempel viser hun at skoler har innført strengere krav til ungdom på kontrakt, enn til andre ungdommer. 13

Det ble i evalueringen av prosjektet påpekt at koordinatoren vil være «bærende» for samarbeidet. Koordinatorene hadde det overordnede ansvaret for å bringe personer sammen, innhente informasjon og følge saken gjennom systemet. På de fleste prosjektstedene var koordinator aktiv i kartleggingen av det enkelte barnet, og sammen med etterforsker kunne koordinatoren også kartlegge kriminalitetsbildet, nettverk og endringsmotivasjon. Det ble videre påpekt at det er vesentlig at organiseringen av tiltaket er rettet inn mot samarbeid mellom instanser, en må hele tiden informere om prosjektet til samarbeidende instanser og politi kontinuerlig. Hun lanserer videre konfliktrådsmodellen som aktuell for ungdomskontrakt som tiltak, og foreslår samlokalisering av konfliktrådsleder og koordinatorer - tilsvarende meklere - på lokalt nivå. 14

Egge 2004 har også sett på de juridiske mulighetene og begrensningene. Hun påpeker at den lovpålagte prøvetiden i mange tilfeller er for lang. Videre anser hun det som riktig at påtaleavgjørelsen har ligget hos politiet. Begrunnelsen er at det må utvises et skjønn i disse sakene som ofte inkluderer lokalkunnskap. I tillegg kommer at en også er avhengig av samarbeid med etterforsker og lokale myndigheter. Til sist kommer at det er lite hensiktsmessig å oversende saken til statsadvokaten i og med at politiets frist for påtale er seks uker i disse sakene. 15Egge 2004 påpeker også at en så en tydelig positiv effekt av å enten øremerke stillinger eller ved å ha en jurist med det overordnede ansvaret for alle ungdomssaker. Der dette ikke ble gjort ble det vanskeligere å få på plass kontraktene. 16

I evalueringen blir det stilt spørsmål ved om avgrensningen av saker er hensiktsmessig. En gruppe ungdom som begikk mye hverdagskriminalitet, men som også begikk enkelte mer alvorlige lovbrudd, som ran, vold og trusler, falt utenfor. Hun påpeker at mange som har vært involvert i prosjektet har beklaget dette, fordi de mente ungdomskontrakter ville vært et riktig og treffsikkert tiltak. 17

Egge 2004 viser i evalueringen av håndteringen av kontraktsbrudd til at det vil være forskjell på brudd på det generelle vilkåret (ingen nye lovbrudd) og ett eller flere av de spesielle vilkårene. Der det nye lovbruddet var langt mindre alvorlig enn lovbruddet som utløste kontrakten var det ikke automatikk i at kontrakten ble avsluttet. Hun påpeker imidlertid viktigheten av å se på konsekvensene og signaleffekten ut over den enkelte sak, og hvordan tilliten til reaksjonsformen påvirkes. Hun påpeker også at de juridiske konsekvensene av et «brudd» fra kommunen bør utredes dersom en ordning med ungdomskontrakter skal innføres. 18

I en vurdering av det sosialfaglige arbeidet og organiseringen uttaler Egge 2004:19

«Oppfølging over tid har vist seg å være det sterkeste suksesskriteriet for å få til endring. Det er ikke utarbeidet noen metode for oppfølging, men tilgjengelighet, fleksibilitet og tålmodighet er viktige rammevilkår

Videre er det av betydning at de krav som legges inn følges opp av et tilbud som gjør at ungdommen har en reell sjanse til å innfri kravene, og at det tydeliggjøres hvilke hjelp og oppfølging ungdommen skal få. Å være realistisk i utformingen av disse punktene er avgjørende slik at man ikke lover mer enn man kan holde, og gjennom det fører ungdommen ut i nye nederlag.»

Erfaringene fra prosjektet viste at langt fra alle barna falt innenfor barneverntjenestens ansvarsområde, og at det var vanskelig å finne budsjettposter som dekket enkelttiltak utenfor barnevernbudsjettet. Utgifter til egne tiltak ble derfor dekket av prosjektet, og erfaringen viste at det dreide seg om forholdsvis små beløp. Egge 2004 påpeker at det er et viktig suksesskriterium at muligheten til å dekke slike utgifter videreføres. 20

5.2.4 SNU-prosjekter

5.2.4.1 Kort om SNU-prosjektene

På bakgrunn av at det i perioden 1998-2003 ble registrert en urovekkende økning i antallet 15-20-åringer som ble siktet for forbrytelser, ble prosjektet «Snu unge lovbrytere – et felles ansvar for stat, kommune og lokalsamfunn» (SNU-prosjektene) iverksatt av Justisdepartementet. Prosjektet besto av seks delprosjekter. Alle delprosjektene hadde som mål å utvikle modeller for gjensidig forpliktende samarbeid mellom berørte etater rundt hvert barn eller hver ungdom som enten sto i fare for å utvikle en kriminell løpebane, eller som allerede hadde fått en dom for ett eller flere lovbrudd. 21

5.2.4.2 «Felles ansvar» i Salten

Prosjektet «Felles ansvar» i Salten politidistrikt var ett av seks delprosjekter i SNU-prosjektene. Målet med delprosjektet var å prøve ut alternativer til straff for unge lovbrytere og sikre en god tverrfaglig oppfølging av den enkelte ungdom. Den unge lovbryteren skulle gjennom en avtale/kontrakt forplikte seg til å delta for å reparere skade og om mulig forsones med fornærmede og andre som var berørt av lovbruddet. Samtidig skulle det utvikles en modell for tverrfaglig samarbeid rundt unge lovbrytere. Prosjektet var en videreutvikling av erfaringene fra prøveprosjektet med ungdomskontrakter som ble avsluttet i 2004 i Bodø, se punkt 5.2.3 ovenfor. Prosjektet bygget på prinsippene for restorative justice.

Målgruppen for prosjektet var barn i alderen tolv til 18 år som hadde begått lovbrudd eller andre bekymringsverdige handlinger som ga grunn til å frykte gjentakelse eller negativ utvikling for barnet. De som ble valgt ut til å delta i prosjektet, måtte ønske å delta, skrive under på en kontrakt og godta fritak fra taushetsplikten mellom instansene i en ansvarsgruppe. I tillegg måtte barnets foresatte samtykke.

Deltakere i prosjektet ble i hovedsak rekruttert gjennom politiet på grunnlag av straffbare forhold. Det ble i disse tilfellene gitt en påtaleunnlatelse med vilkår. Noen barn under 15 år kom inn i prosjektet via barneverntjenesten, og noen få saker ble meldt direkte fra skolen eller konfliktrådet. Et barn som hadde fått samfunnsstraff, ble rekruttert via kriminalomsorgen. Et annet barn fikk en betinget dom i tingretten, med vilkår om kontrakt i «Felles ansvar». Bare et barn som bodde i institusjon, ble tatt inn.

Deltakerne måtte underskrive en kontrakt der de godkjente ulike vilkår og forpliktelser med deltakelsen i prosjektet. Kontraktene gikk over seks måneder. Enkelte av kontraktene ble forlenget etter brudd på den første kontrakten. Der det var gitt påtaleunnlatelse, var kontrakten en del av vilkårene for denne. Kontrakten ble utformet av prosjektleder i samarbeid med barnet og foreldrene. I alle straffesakene ble det satt som betingelse i kontrakten at det skulle være en prøvetid på to år, og at barnet ikke skulle begå nye lovbrudd. Alle måtte også delta i ansvarsgrupper. I tillegg kunne det være betingelser om konfliktrådsmekling eller storgruppemøter, opplæring med politiet og konsekvenssamtaler, faste innetider, jevnlig ruskontroll, å møte opp på skolen eller å gjøre lekser.

Det ble holdt ansvarsgruppemøter ca. en gang per måned i kontraktstiden. Ansvargruppen var tverretatlig med deltakere fra politi, barneverntjenesten, skole, BUP, Bufetat, rusteam, kriminalomsorg, helsesøster, konfliktråd og utekontakt. Ungdommen og dens foresatte var alltid med på møtene. I tillegg ble det i noen kontrakter trukket inn andre av barnets nære familie, som bror, søster, bestefar og tante samt andre støttepersoner fra det private nettverket.

Prosjektet ble evaluert av Nordlandsforskning i 2007, se Eide 2007. Det hadde på tidspunktet for evalueringen vært 48 ungdom, hvorav 5 jenter og 43 gutter, inne i prosjektet. Av disse hadde det vært brudd på vilkårene i ni av kontraktene. Én hadde brutt kontrakten to ganger. Med ett unntak hadde alle som hadde brutt kontrakten, fått ny kontrakt. Det hadde til sammen blitt laget 56 kontrakter i regi av «Felles Ansvar». 22

Det ble i evalueringen av prosjektet trukket frem at ansvarsgruppemøtene var godt organiserte og at tverretatlig og –faglig samarbeid lyktes godt. En lyktes med å involvere både det profesjonelle og det private nettverket, og en fikk gjennom prosjektet synliggjort konsekvensene av lovbrudd. Prosjektet bidro til å gi ungdommene bedre selvinnsikt og bedre forståelse for konsekvensene av sine handlinger. Det ble samtidig påpekt behov for en tydeliggjøring av når det var brudd på kontrakten og hvilke konsekvenser brudd skulle få, samtidig som det burde tydeliggjøres hvordan aktørene skal forholde seg til taushetsplikten. 23

Prosjektet «Felles ansvar» i Salten politidistrikt er nå videreført som et fast tiltak i politidistriktet. Dette finansierer ved at alle kommunene som er tilsluttet Salten regionråd, betaler en andel basert på antall innbyggere i kommunen.

5.2.4.3 Stifinner’n jr.

Stifinner’n jr. i Oslo fengsel var et SNU-prosjekt som ble gjennomført i kriminalomsorgen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom kriminalomsorgen og Oslo kommune. Målgruppen for prosjektet var barn i aldersgruppen 15 til 18 år som sonet eller satt i varetekt i Oslo fengsel. Formålet med prøveprosjektet var å prøve ut tiltak for å sikre kontinuitet i oppfølgingen og motivasjonsarbeidet for unge lovbrytere på vei ut av fengsel via oppfølgingstiltak til hjem og samfunn. Prosjektet skulle baseres på et samarbeid mellom kriminalomsorgen og barneverntjenesten. 24 Prosjektet ble evaluert av Tore Rokkan i Ugelvik/Rokkan 2006.

Stifinner’n jr. var knyttet til Stifinner’n, som er et tiltak i Oslo fengsel rettet mot innsatte rusmiddelbrukere. De innsatte som er med i Stifinner’n, er plassert i et eget bygg midt i Oslo fengsel. Tiltaket er nært knyttet til Tyrilistiftelsen. Stifinner’n jr. ble plassert i Stifinner’n. Bakgrunnen for dette var blant annet et ønske om å skjerme de unge for uheldig påvirkning fra voksne innsatte ved ordinære avdelinger. 25

En sentral del av prosjektet var samarbeid mellom kriminalomsorgen og barneverntjenesten. Det ble ansatt en barnevernsarbeider tilknyttet Alna barnevernsenhet i Oslo.

Gjennom prosjektet ønsket en å etablere et soningstilbud for innsatte under 18 år som skulle skape en endring hos den enkelte. Delmål i denne prosessen var å sørge for en tilrettelagt og skjermet soning, gi skoletilbud enten på Stifinner’n eller utenfor fengselet, jobbe målrettet for et individuelt og tilrettelagt tilbud etter soning (i forhold til skole, oppfølging, institusjon, bolig, jobb osv.) og påbegynne en rehabilitering og starte en endringsprosess. Stifinner’n jr. skulle videre bygge på et humanistisk menneskesyn og tro på endringer, bruke ART aktivt i forhold til enkelte og i grupper, jobbe aktivt med relasjonsbygging og motivasjon til endring, ha samtalegrupper og enesamtaler og bruke gruppen på Stifinner’n som miljøterapeutisk gruppe. 26

Evalueringen viste at barna i prosjektet ikke oppførte seg som forventet. De unge deltakerne i prosjektet var forskjellige fra de andre deltakerne i Stifinner’n. De hadde ikke et erkjent rusproblem. De var ikke motivert for endring og deltakelse i egen rehabilitering. De hadde en annen atferd enn de andre deltakerne, og de hadde andre problemer enn disse. Ugelvik/Rokkan 2006 beskriver problemene på s. 115-118. På bakgrunn av oppstartsproblemene ble prosjektet endret noe underveis.

Ugelvik/Rokkan 2006 konkluderer med at Stifinner’n jr. ikke oppfylte det oppdraget det var gitt. I evalueringen er det fokusert på manglende samarbeid mellom de importerte tjenestene i avdelingen. Det ble også påpekt systemmessige utfordringer i prosjektet.

Prosjektet er videreført ved at det i dag er et eget ungdomsteam ved Oslo fengsel som arbeider med de unge innsatte. Dette ungdomsteamet inkluderer en barnevernsarbeider og en miljøarbeider. I tillegg er også lærer og helsepersonell tilknyttet teamet. Ungdomsteamet skal begrense skadevirkningene ved fengselsoppholdet og arbeide for å ha en plan for barnets hverdag når det løslates.

5.2.5 Oppfølgingsteamene

Tiltak nummer én i Regjeringens handlingsplan Sammen mot ungdomskriminalitet (2005-2008) var å opprette fire oppfølgingsteam for å prøve ut lokale ordninger for forpliktende, forutsigbart og strukturert samarbeid mellom rettshåndhevere og hjelpeapparat i enkeltsaker, se handlingsplanen s. 18. Det ble i 2006 opprettet fire treårige prøveprosjekt (i Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim). Teamene prøves ut etter to ulike modeller. I Kristiansand, Oslo og Stavanger er organiseringen knyttet til SLT, se mer om denne modellen nedenfor i punkt 5.2.7, mens teamet i Trondheim er knyttet til konfliktrådet. Alle teamene har en egen prosjektleder, og alle teamene skal bygge arbeidet sitt på restorative justice-tankegangen. Barn som har begått lovbrudd, tilbys i alle tilfellene deltakelse i et oppfølgingsteam som vilkår for en påtaleunnlatelse. Prosjektlederens bakgrunn og funksjon varierer imidlertid noe i de ulike teamene. Ettersom målet med prosjektet har vært at resultatene skal evalueres «med tanke på å utvikle en landsdekkende ordning og … bidra til en vurdering av eventuelle behov for lovendring» har det heller ikke vært et uttalt mål at prosjektene skal være helt like. Ved å prøve ut ulike samarbeidsformer og arbeidsmåter ønsker en å få et bedre grunnlag for slike endringer.

Oppfølgingsteamene evalueres av Øyvind Kvello og Christian Wendelborg ved NTNU. Evalueringen er forventet å foreligge i 2009.

Antallet deltakere har variert mellom de ulike oppfølgingsteamene, og det har også variert noe hvor grove lovbruddene som har dannet grunnlag for deltakelse har vært. Etter det utvalget har fått opplyst, har oppfølgingsteamene også behandlet saker der lovbruddene har vært av en slik art at de faller innenfor de alvorlige lovbrudd som utvalget er bedt om å se på, se punkt 1.4 ovenfor.

Ettersom evalueringen av oppfølgingsteamene foreløpig ikke foreligger, har utvalget ikke hatt anledning til å vurdere av resultatene fra dette prosjektet. Etter det utvalget erfarer, har imidlertid oppfølgingsteamene så langt hatt en høy gjennomføringsprosent blant deltakerne samtidig som tilbakefallsprosenten er forholdsvis lav sett i forhold til deltakernes antatte risiko for tilbakefall forut for deltakelsen.

5.2.6 MultifunC

Et annet av tiltakene i Regjeringens handlingsplan Sammen mot ungdomskriminalitet (2005-2008) er å prøve ut multifunksjonell institusjonsbehandling, se tiltak nr. 16 s. 24. Det er utarbeidet en behandlingsmodell (MultifunC) som bygger på nordisk og internasjonal forskning om barne- og ungdomsinstitusjoner som behandlingsalternativ, se Andreassen 2003. Det er på bakgrunn av dette etablert seks atferdsinstitusjoner i Norge som drives etter denne modellen. Fem av institusjonene drives i regi av Bufetat og en i regi av Oslo kommune. I tillegg er det etablert to institusjoner i Sverige som inngår i prosjektet. I Norge er MultifunC-institusjonene et tiltak i barneverntjenestens regi, og inntak skjer etter barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26.

MultifunC er utviklet i et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Statens Institutionsstyrelse i Sverige og Institutet for utveckling av Metoder i Socialt Arbete i Sverige. Prosjektet ledes av Tore Andreassen. Utvalget har fått opplyst at per august 2008 har ca. 30 barn fullført behandlingen og 36 barn er i behandling.

Målgruppen for MultifunC er barn i alderen 14-18 år med alvorlige atferdsvansker og høy risiko for fortsatt negativ atferd/utvikling om de ikke mottar hjelp. Modellen inneholder tre deler. I den første delen utredes barnet for å se om det faller innenfor målgruppen. Denne utredningen skjer forut for oppholdet i MultifunC-institusjonen. Deretter følger en behandlingsdel i institusjon. Institusjonsoppholdet skal i utgangspunktet ha en kort varighet, ca. seks måneder. Etter oppholdet i institusjon skal det være en oppfølgingsperiode på ca. tre til fire måneder. Oppfølgingsarbeidet i denne perioden skal basere seg på bistand til voksne omkring barnet. Dette arbeidet bygger på prinsipper fra PMT og MST, se punkt 6.2.2 nedenfor.

Sentrale prinsipper i MultifunC-modellen er 27 :

• Alvorlige atferdsvansker forandres best ved fokus på forandring av forhold ved ungdommen og omgivelsene som er direkte relatert til atferdsvanskene (kriminogene behov/dynamiske risikofaktorer).

• For varig atferdsforandring er det ikke tilstrekkelig med behandling i institusjon.

• Gode forutsetninger for forandringer oppnås best ved at ungdommen og dennes familie involveres i behandlingen og at behandlingsforløpet er forutsigbart for de involverte partene.

• Alvorlige atferdsvansker og utagerende atferd i form av vold og trusler om vold reduseres best dersom slik atferd møtes konsistent og medfører fravær av gevinster for ungdommen.

• Viktigste påvirkningskilde for ungdommer er andre ungdommer. Plassering i institusjon sammen med andre ungdommer med problematferd medfører i seg selv en risiko for negativ påvirkning, og kontakt med andre ungdommer som ikke viser alvorlig problematferd, er derfor viktig.

MultifunC-institusjonene er åpne institusjoner som skal være nært knyttet til samfunnet. Institusjonene skal søke å etablere samarbeid med skoler i nærmiljøet, og kontakt med positive ungdomsmiljøer utenfor institusjonen som del av fritidsaktivitetene skal vektlegges.

Det skal gjennomføres en effektstudie av MultifunC-modellen ved Universitet i Tromsø. Denne forventes å starte opp i løpet av høsten 2008. Studien vil følge barna gjennom behandlingen og ca. ett år etter avsluttet behandling. Resultatene vil bli sammenlignet med resultater fra andre institusjoner. Prosjektleder Tore Andreassen opplyser likevel at de foreløpige resultatene ser oppløftende ut. I de tilfellene prinsippene MultifunC er basert på utføres i praksis, oppnås en positiv utvikling også hos barn mange har tvilt på på forhånd.

5.2.7 SLT-modellen

SLT står for Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak og er en tverretatlig samarbeidsmodell. Modellen er utarbeidet av Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) i samarbeid med fem departementer. SLT-modellen ble på starten av 1990-tallet prøvd ut som et prosjekt i syv kommuner. I dag finnes det SLT-koordinatorer i en rekke kommuner. Det fremgår av KRÅDs nettside at det per 5. februar 2008 var registrert 184 SLT-koordinatorer i Norge. 28 I de fire store byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har en flere enn en koordinator, mens enkelte mindre kommuner samarbeider om én koordinator. SLT-modellen er nærmere beskrevet i Andersson 2005 og på KRÅDs nettsider.

SLT-modellen er en forpliktende samarbeidsmodell mellom kommune, politi og andre offentlige etater. I tillegg er frivillige organisasjoner og næringsliv sentrale aktører.

SLT-modellen har barn og ungdom som sin viktigste målgruppe, og har som formål å koordinere, målrette og øke effektiviteten i den forebyggende innsatsen mot kriminalitet i nærmiljøet. SLT skal identifisere problemområder og utfordringer kommunen har i forhold til barn og unge i faresonen og iverksette tiltak overfor dem.

SLT organiseres på tre nivå. Nivåene er beskrevet slik på KRÅDs nettside:

«1. Den overordnete styringen av SLT-arbeidet må forankres gjennom en styringsgruppe på høyeste nivå i lokalsamfunnet. Deltakere kan være ordfører/rådmann, øverste politimyndighet, andre relevante toppledere med oppvekst som fagfelt og koordinatoren. Styringsgruppens oppgaver er å etablere de overordnete rammene for kommunens totale innsats for forebygging av kriminalitet blant barn og unge.

2. På neste nivå - arbeidsutvalget - er oppgaven praktisk koordinering av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Deltakerne i arbeidsutvalget må være sentralt plassert i sine respektive virksomheter/etater for å kunne fatte beslutninger, og sette inn ressurser innenfor gitte rammer.

3. Det utførende nivå står for det direkte kriminalitetsforebyggende arbeidet. I praksis vil det omfatte førstelinjetjenesten, med de avdelinger og ansatte som arbeider direkte med de unge. Styringen og prioriteringene vil skje gjennom de enkelte virksomhetene. Det er derfor avgjørende viktig at kommunikasjonen fungerer fra styringsgruppe og arbeidsutvalg fram til utføringsnivået.

Koordinatoren er krumtappen på alle tre nivå og sørger for kontinuerlig informasjonsflyt mellom nivåene.»

I tillegg har KRÅD på nettsiden sin pekt ut tre erfaringer med SLT-modellen som er viktige å merke seg for kommuner som ønsker å starte med SLT:

«1. SLT er en modell for samordning, ikke et aktivitetsprogram. Målet er å få mer effekt ut av allerede igangsatte tiltak ved at forskjellige etater/virksomheter støtter og utfyller hverandres arbeid, ikke å sette i gang så mange nye aktiviteter som mulig. Dersom SLT oppfattes som et aktivitetsprogram, blir resultatet et penge- og ressurskrevende merarbeid som blir mer til frustrasjon enn til besparelse og gevinst.

2. Samordningen fungerer bare optimalt dersom det forankres på topp-plan innen kommunen og i politiet. Det må ligge en bevisst politisk vilje bak samordningen, og kommunens og politiets ledelse må sitte sentralt i modellens styrende organ. Dersom ikke ansvaret plasseres på topp-plan blir det fort glemt og oppfattet som et særanliggende for spesielle ildsjeler. Samtidig er det viktig at alle ledd i kommuneorganisasjonen er godt kjent med hva SLT innebærer.

3. Samordningen fungerer bare etter hensikten dersom det ansettes en SLT-koordinator som får et overordnet ansvar for å være pådriver i alle ledd av samarbeidet. Det er viktig å få tilsatt en koordinator i hel eller delt stilling for å hindre at ildsjeler brenner ut og blåmandag blir det endelige resultat.

Koordinatoren skal ikke være aktivitetsleder, men må være inspirator og pådriver i forhold til praktikerne i de ulike virksomhetene. Koordinatoren skal, som det ligger i navnet, koordinere eksisterende tiltak; få de forskjellige aktørene til å samordne sine utspill og jobbe mot felles mål.

I mindre kommuner vil det likevel i mange tilfeller være slik at koordinatoren har en delt stilling og kan også være tilsatt som aktivitetsleder, utekontakt eller lignende i tillegg til koordinatorrollen. Det er uansett viktig at han/hun har førstehåndskjennskap til alle tiltak i kommunen og at lederne for disse tiltakene kjenner ham/henne.»

I Andersson 2005 trekkes SLT-modellen frem som et eksempel på effektive organiseringstiltak og modeller for samarbeid mellom instanser. 29 Rapporten viser også til eksempel på at SLT-arbeidet kan etablere nye arenaer for samarbeid og koordinering av kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot barn og unge, samt bedre samarbeidet mellom politi og kommune. Samtidig kan SLT-koordinatoren ha en viktig rolle i forhold til nettverksbygging og utvikling av tiltak, bidra til ekstern finansiering av tiltak og markedsføre og informere om arbeidet. 30Egge 2008 har evaluert bruk av SLT-modellen i praksis i fem kommuner.

5.2.8 Andre forsøksprosjekter

I tillegg til de prosjektene som er nevnt ovenfor, har utvalget også sett nærmere på de to SNU-prosjektene Ung-risk og Ung-firer’n, samt enkelte av prosjektene ved Stavne Gård. Disse danner også en del av bakgrunnsmaterialet for utvalgets arbeid. Evalueringene av Ung-firer’n og Ung-risk kritiserer delvis gjennomføringen av disse prosjektene. Nedenfor vil utvalget kort omtale de nevnte prosjektene.

Ung-firer’n i Trondheim fengsel var et av SNU-prosjektene. Formålet med Ung-firer’n var, i likhet med SNU-prosjektene for øvrig, delt. Prosjektet ønsket dels å opprette forpliktende og formelle rutiner for forvaltningssamarbeid og dels å påvirke enkeltungdommer som var på vei mot en kriminell karriere. I tillegg var det også et mål med prosjektet å skjerme de yngste innsatte fra den uheldige påvirkningen de utsettes for i fengsel. 31 Prosjektet ble evaluert av Thomas Ugelvik i Ugelvik/Rokkan 2006.

Ung-risk var et samarbeidsprosjekt mellom kriminalomsorgens region vest, Bergen fengsel og Hordaland friomsorgskontor. Prosjektet henvendte seg til de yngste lovbryterne som enten soner i Bergen fengsel eller som soner samfunnsstraff. Prosjektets mål var å bedre kriminalomsorgens arbeid overfor den enkelte unge lovbryteren og å etablere og utvikle gode samarbeidsrutiner mellom kriminalomsorgen og de instanser som har ansvar og oppgaver for unge lovbrytere. Prosjektet ble evaluert av Thomas Ugelvik i Ugelvik/Rokkan 2006.

Stavne Gård er et kommunalt foretak som er tiltaksarrangør for NAV arbeid, Trondheim kommune, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Stavne Gård driver arbeidsrettede tiltak og rehabilitering særlig rettet mot personer med psykososiale problemer. Rus-, psykiatri- og kriminalitetsproblematikk er dominerende og alle tiltakene er åpne for innsatte ved Trondheim fengsel. I tillegg driver Stavne Gård flere tiltak direkte rettet mot innsatte i Trondheim fengsel. Flere av disse har status som prosjekt. To av prosjektene er særlig rettet mot unge innsatte, samtidig som de unge innsatte også kan delta i flere av de andre prosjektene. Modulen er en egen enhet reservert rusmisbrukere. Unge innsatte er prioritert. Prosjektet Ung-firer’n, se ovenfor, var plassert i Modulen. TIUR – Tiltak for unge rusmisbrukere i Trondheim er rettet mot ungdom i alderen 17-25 år med omfattende rusproblemer. Gruppen tiltaket retter seg mot er ofte innom Trondheim fengsel for varetekts- og soningsopphold.